Fruen fra havet

Juli, august

08-09

Endelig kom den nye jolla – som en diger presang!

Jippi,
endelig stod det en diger kasse på brygga merket Fruen fra havet!!
Klokken var nærmere 1500 lørdag ettermiddag. Vi utstyrte oss med diverse
verktøy og skred til verket. Etter omtrent 30 minutters demontering
fikk vi lirket jolla ut av kassen, samtidig som vi så store, truende
mørke skyer i horisonten – dagens ettermiddagsregnskyll var i anmarsj!

Masse jobb med å pakke ut og bli kvitt emballasjen!Endelig var jolla oppblåst, hvit og fin. Legg merke til gutta med gamlejolla i bakgrunnen, samt de truende skyene…….som det aldri ble noe av!!

Tempoet
ble skrudd ytterligere opp, og mens jeg demonterte kassen og fikk
kastet den pumpet Svein Erik opp jolla – det var et vakkert syn, hvit og
skinnende!!! Vi fikk hjelp av unggutten som bestyrte marinakontoret den
dagen til å bære jolla til båten, og som takk for hjelpen fikk han
likså godt ”gamlejolla”! Det viste seg at han har en onkel som reparerer
joller, så ”gamlejolla” vil sikkert ha et godt liv fremover……

Svein
Erik begynte å montere tau til å feste båten i davitene, mens jeg
lukket alle luker og vinduer i båten – selvsagt ble det ikke noe regn
den ettermiddagen. Det kom 4 dråper, og så løste skyene seg opp –
typisk! Her hadde vi stresset og kavet for å bli ferdige før regnet
pøste ned og så blir det avlyst!

Tidlig
neste morgen startet vi kryssingen av sør-kina havet over til Borneo.
Det var som vanlig lite vind og det tok noen timer for vi gadd å heise
storseilet. Rett før vi inntok 12-ølen fikk vi motstrøm opp i over 1,5
knop. Da gikk det smått en periode frem til middagstider, og vi hadde
motstrøm omtrent hele natten. Det er ikke helt enkelt å forstå
strømmønsteret her i dette området! For å toppe det hele fikk vi også
motvind i noen timer! Det var en rolig natt uten alt for mange
fiskebåter. Neste dag var det strålende sol, medstrøm og ingen vind!! Vi
motret frem til klokken 15. Da kom vinden og vi kunne heise alle seil
og faktiske seile. Jeg sa til Svein Erik at det kom nok ikke til å vare –
det skulle jeg aldri ha sagt for litt senere bygget det seg opp det
frontsystemet og etter 1 times seiling måtte vi reve!! Vi ble tatt igjen
av en skikkelig sumatra med kraftig vind og regn. Sjøen bygget seg opp
med krappe urolige bølger og jeg ble selvsagt kvalm!!
Etter et par timer var alt over, men sjøen var fortsatt urolig. Vinden
var borte og vi måtte starte jernhesten – igjen!! Når skal vi få oppleve
en ordentlig seilas igjen?

Vi hadde en skikkelig sumatra på veien over til Borneo, masse regn og sterk vind!

Middagen
ble avlyst – jeg hadde ikke behov for å stå i byssa og lage noe, og
Svein Erik vet jo knapt hvor byssa er……. Dermed gravde vi frem Jennifers
fruktkake som er så mektig at en bit holder deg gående i 12 timer…….
Svein Erik koste seg med den, mens jeg fikk lov til å gå og legge meg
noen timer. Heldigvis roet sjøen seg og da det var min tur til å holde
vakt var forholdene mye bedre. Eneste ulempen var at det småregnet hele
natten og det ble litt vått å sitte i cockpiten for å holde utkikk!!

Dagen
etter kom vi inn i en slags ”stim” med tømmerstokker, og rett som det
var hørte vi kraftige dunk i skutesiden. Det gikk bra, men det var
omtrent umulig å oppdage stokkene før det var for sent å styre unna, de
fløt veldig dypt i vannet. Dagens høydepunkt var da vi ble innhentet av
en stor flokk med delfiner som fulgte med oss en god stund. Det er gøy å
se hvordan de helt uanstrengt dukker ned foran baugen og dukker opp på
andre siden bare noen cm fra båten! Noen ganger vrir de på kroppen slik
at de kan titte opp på oss der vi henger over ripa for å følge med – det
er aldri kjedelig å se på delfiner!

Vi hadde også besøk av en stor flokk med delfiner!

Om
ettermiddagen kom vi frem til en øy der vi kastet anker for natten.
Målet var Santubong river, men vi måtte passere en terskel for å komme
inn i elven, og det måtte gjøres på stigende vann, for oss betydde det
7-tiden neste morgen. Så neste formiddag i halv ti-tiden kastet vi anker
inne i elven. Det var fullt av båter der, men vi fant et sted vi mente
var greit, og siden vi ankret opp i leire satt vi som støpt. Vi hadde
ikke før fått ryddet opp i båten før Mahili kom susende på besøk. Vi
feiret gjensynet med en kombinert anker-øl! Et par timer senere forsvant
SE sammen med Michael inn til byen (ca 35 km unna)
for å hente en motorsykkel. Jennifer tok bussen inn til byen mens jeg
bestemte meg for å være igjen i båten. Heldigvis at jeg ble igjen!! I
14-tiden begynte det å blåse opp og strøm og vind førte båtene i alle
retninger. Vi ble plutselig liggende veldig nære andre båter, så jeg
startet motoren og ”motret” unna de andre båtene slik at vi ikke ble
truffet. Etter et par timer kom Svein Erik tilbake og vi kunne ta opp
ankeret og flytte oss lengre opp i elven slik at vi ikke lå nære andre
båter. Det var et stress, for vi skulle rekke en velkomstsamling klokken
halv seks……Men det gikk greit. Vi rakk samlingen med et skrik, men
etter en stund bygget det seg opp svarte skyer igjen så vi dro tilbake
til båten – det var den kvelden; regnet kom selvsagt ikke……

Endelig fikk vi brukt jolla i Santubong-elven!

Neste
dag var vi med på en tur til en nasjonalpark der vi kunne få se
orangutanger. Noen var ført tilbake til naturen etter å ha vært holdt i
fangenskap, mens andre var født ”ville”. Vi var veldig heldige, da vi
ankom fòringsplattformene fikk vi se mange orangutanger. Vi fikk også se
selveste sjefen, et digert beist på over 1 ½ meter, veide 80 kg og
var 29 år gammel. Vi fikk også sett tre ulike mødre med unger i ulik
alder hengende på brystet, og et par unge hanner som satt i trærne i
passe avstand fra sjefen sjøl!
Plutselig hoppet sjefen ned på bakken ikke langt fra der vi stod, han
var visstnok ganske gretten fordi det var så mange unge hanner i
nærheten som prøvde å ”yppe” seg. De var mye raskere enn sjefen selv så
de hadde mye større drag på damene – noe som ikke falt i god jord! Vi
ble bedt om å trekke oss rolig tilbake – det var ikke helt sjelden at
turister var blitt kjørt til sykehuset etter nærkontakt med en
orangutang!

Vårt første møte med orangutanger!Her er selve sjefen for flokken!Mor og barn på fôringsplassen

Vi
overlevde!! På vei tilbake stoppet vi i byen Kuching, hovedstaden i
Sarawak der vi bl,a besøkte byens museum – selve bygningen var et flott
skue, bygget på sent 1800-tallet da byen ble etablert.

Vi
tilbrakte flere dager inne i Kuching som er en veldig hyggelig by,
bl.a. fikk vi med oss søndagsmarkedet som er full av salgsboder der man
kan kjøpe fisk, kjøtt, grønnsaker, blomster, frukt og all mulig juggel i
tillegg!!

En
runde på golfbanen fikk vi også tid til – vi samlet sammen en gruppe
med seilere, og vips så var vi 10 stk som alle spilte golf, mer eller
mindre gode…….

Søndagsmarked i KuchingMuseet i Kuching, gammel og vakker bygningDet er ikke hver dag man spiller golf sammen med krokodiller!!

Santubong
– elven var brun og ganske smal, så båtene lå ankret opp på den ene
siden i en lang rad slik at vi ikke forstyrret båttrafikken og
slepebåtene som gikk opp og ned elven i en jevn strøm. Vi var den siste
båten som ankom og havnet som nevnt tidligere lengst unna jollebrygga,
men med ny jolle og 15 hk påhengeren gikk det unna så det sprutet!

Det mest spennende var krokodillene i elven. Det gikk flere dager uten at vi så en eneste en, men så en dag kom det en 3 meter krokodille svømmende omtrent 50 meter unna båten – første gang vi har sett en krokodille siden vi forlot Darwin!

Så
den 10.juli startet Rainforest World Music festival som varte i ”tri
heile dagar til endes”! Det var en merkelig blanding av musikere; en
gruppe fra finland som spilte på en slags trefjøl med strenger, vi har
aldri sett noe lignende før. En gruppe fra NZ: Moana and the tribes med
maori- dans og sang, Jeff and the vida bluegrass band fra USA, St
Nicholas orchestra fra Polen som spilte sigøynermusikk, Poum Tchack fra
Frankrike som også spilte sigøynermusikk, en gruppe fra Korea som spilte
på trommer og danset, grupper fra Malaysia, Indonesia, Ungarn, Chile og
ikke mist en gruppe fra Tanzania som hadde reist i tre dager bare for å
komme til flyplassen…….

Hver
ettermiddag var det work-shops der ulike artister fra de ulike gruppene
møttes og spilte og improviserte så godt de kunne – mye bra musikk.

Om
kvelden var det de ulike gruppene som opptro og der var det mer variert
– jeg mener, å sitte i en time å høre den indonesiske gruppen spille
musikk basert på lyder i naturen – det var nærmest en lidelse, mens den
polske gruppen var en opplevelse!

De såkalte «workshops» på musikkfestivalen var gode!Mange var redd for svinepest på musikkfestivalen, så alle fikk utlevert hver sin maske!Moana and the tribes var et positivt innslag på kveldskonsertene!

Etter
tre dager med festival var vi godt forsynt og mettet på musikk, men det
var absolutt verd turen og billettprisen!! Stort sett hadde vi vært i
seng i 2-tiden om natten og tidlig opp igjen neste morgen, og for oss
som normalt legger oss ved solnedgang var det godt å komme tilbake til
rutinene igjen………

Neste
stopp på veien var Miri. Dit var det mulig å komme ved dagseilaser og
ankring opp i elver, men vi valgte hurtigløsningen – ta en natt –
seilas. Det gikk så det suste med medstrøm mye av tiden på 1-2 knop, og
motstrømmen var aldri sterkere enn 0,2-0,3 knop. Det kommer til å bli en
tøff reise tilbake til Singapore, med motstrøm, og høyst sannsynlig
motvind…..

Miri er en oljeby i Sarawak, ikke langt fra Brunei. Vi lå i en marina 3 km utenfor
selve byen. Det var ikke mulig å leie motorsykkel, så vi ble avhengig
av Simon med sin gamle, rustne bil til å kjøre oss til og fra byen.
Fordelen var at han visste hvor det meste var å få tak i, og var
usedvanlig tjenestevillig! Oppholdet i Miri ble kort og hektisk. Vi ble
med på en hule-tur til Niah caves, en av verdens største huler, og i en
av hulene var det tegninger fra steinalderen, ikke veldig godt bevart,
men mulig å skimte på veggene.

Niah caves, verdens nest største grotte. Legg merke til stolpene som henger fra taket. De brukes for å hente ned «birds nest» en delikatesse i Kina – birds nest soup!!

Fra
Miri dro vi videre til Brunei. På veien opp overnattet vi bak den
største moloen vi har sett på lenge. Det var Sultanen av Brunei sin
molo, og var plassert rett nedenfor poloklubben hans! Det var ingen
båter der, men det var anlagt en kunstig øy midt inne i området, og alle
seilbåtene ankret opp rundt øya. Det ble en rolig natt uten så mye som
en krusning på vannflaten!!

Neste
morgen motret vi det siste stykket inn til Brunei. Vi ankret opp foran
en av Bruneis to yachtklubber og fikk sjekket inn. Som en del av
fordelene for rallydeltakerene var det ordnet med muligheten for å få
kjøpt billig diesel. Vanligvis må utlendinger betale 0,86 dollar for en
liter, mens vi fikk kjøpe 300 liter diesel
hver for lokal pris; 0,31 dollar, dvs. 1, 40 kr/l ! Problemet var at
dieselen måtte kjøpes på en spesiell bensinstasjon som var eid av
turistsjefen i Brunei, og den måtte transporteres i kanner!! Svein Erik
kastet seg rundt og fikk fylt opp våre 5 kanner à 20 liter,
– i hvert fall en start!! Så samme kveld var det middag og dans på
yachtklubben. Neste morgen motret vi opp elven til den neste
yachtklubben. Noen av båtene hadde med seg 2-3 ungdommer hver som fikk
oppleve litt av livet i en seilbåt. Vel fremme var det tid for
søndags-lunch på tradisjonell engelsk vis. Det var stekt lammelår,
stekte poteter, mintsaus, yorkshirepudding, bread & butter pudding,
kokte grønnsaker og øl! Etter lunch ble vi med på en sighseingtur i
byen, vi besøkte et museum som viste historien rundt alle sultanene i
Brunei, særlig den nålevende sultanen som bestemte at Brunei skulle eie
halvparten av oljerettighetene, og som gjorde Brunei til et rikt land!
Brunei er et merkelig land, Sultanen er enehersker, han peker ut alle
ministrene, selv er han økonomiminister, statsminister, og innehar også
et par andre ministerstillinger………

Landet
har 450.000 innbyggere, og en god del bor i hus bygget i elver eller
sjøen på stolper, såkalte floating villages. Grunnen er at det er
vanskelig å bygge noe i Brunei. Jorden en løs, og man kan slå ned
pillarer i uendelige meter uten å finne fast grunn! Dette gjør bygging
av hus og veier en utfordring!

Alle
bor i såkalte Kamponger, små samfunn som tar vare på hverandre. Hvis en
person blir rik flytter han ikke vekk, men velger å bygge et stort og
kostbart hus i kampongen der han kommer fra. Dermed kan man se gamle
slitne hus og kostbare hus vegg i vegg, og alle synes det er helt
greit!! Vi fikk se huset der nålevende Sultan vokste opp, det var ganske
så beskjedent. Så fikk vi se et glimt av dagens ”hus” – et gedigent
palass, på grensen til å være skikkelig vulgært!!

Selve byen var ren og pen og virket godt organisert, og bilparken var imponerende!

Om
kvelden var det middag på Sultanens polo klubb. Vi fikk først en
kjøretur rundt klubben der vi så staller med plass til 2.000 hester. Nå
var det kun 200 hester der – den økonomiske situasjonen har nok hatt
innflytelse her også! I glansperioden var det en stor stab med
veterinærer som jobbet her også! Ellers var det en cricket bane, en diger golfbane, svømmebasseng, og selve klubbhuset som var prangende og luksuriøst!
Vi var ca 20 seilere som deltok på middagen, og vi ble plassert midt i
et digert rom uten andre mennesker. På veggen var det en storskjerm som
viste lokalTV, uten lyd. Middagen var smakløs og ble servert med vann
eller saft – jeg tror vi alle ble skikkelig skuffet over måltidet.
Dermed brøt vi opp så tidlig vi kunne og på veien tilbake stoppet vi opp
og gikk en rask runde rundt i foajeen i Empire hotell – der må man være
veldig rik for å kunne bo!!

Brunei by med Sultanens palass i bakgrunnenHer er vi ankret opp foran en «watervillage» i Brunei»Kampongene er full av kontraster, nye og gamle hus om hverandreOg her er moskeen vi besøkte! Sultanens egen moskee!Skikkelig dresset opp for et moskeebesøk!!Et bilde av bankettsalen i Sultanens poloklubb!En liten «veggdetalj» fra poloklubben……Og så spiser vi middag……….Elvetur opp i nasjonalparken – morsomtIkke fullt så morsom tur opp i canopy walkway!Så en avkjølende svømmetur i elven….Sultanens barndomshjem – ikke all verden å skryte av sammenlignet med dagens palass!

Neste
morgen var det tidlig opp og ut på tur igjen! Denne gangen var målet
Ulu Temburong nasjonalpark. Vi ble først kjørt til byen med buss. Der
gikk vi om bord en hurtiggående elvebåt som tok oss opp gjennom et
nettverk av elver. Så ble vi puttet inn i buss igjen og kjørt omtrent en
time til en ny elv. Der ble vi fordelt i små båter, 5 stk i hver båt
pluss en sjåfør og en hjelper. Så ble vi fraktet oppover elven.
Vannstanden var så lav at det var et under at vi kom frem, og noen
ganger var vi nødt til å hoppe ut av båtene og hjelpe til med å skyve
oss over de grunneste partiene. Båtturen endte opp ved en bratt sti der
vi gikk på toppen av en haug der det var bygget en gangbru 30-40 meter over
bakken – i høyde med tretoppene. For meg virket det hele svært
primitivt, omtrent som et dårlig stillas, og vi kunne ikke være mer enn 5
mennesker som gikk der samtidig!! I tillegg begynner jeg å utvikle
høydeskrekk! Mens vi klatret opp ble vi omringet av veps, og jeg klarte å
bli stukket to ganger – det sved som bare det, så jeg var storfornøyd
da vi endelig kunne klatre ned igjen!! Jeg tror Svein Erik koste seg mer
og han fikk studert utsikten og tatt bilder…..

Vel tilbake tok vi båten nedover langs elven et stykke før vi stoppet for lunch – kylling og ris!

Etter lunch raftet vi i gummibåt nedover elven, siden vannstanden var så lav ble det dårlig med fart, men det var gøy allikevel!

Den
kvelden tok vi det helt piano – tre hektiske dager i Brunei uten en
pause i programmet! Neste morgen motret vi tilbake til den første
yachklubben der vi sjekket ut, og Svein Erik fikk kjøpt 260 liter diesel
til! Det ble en hektisk formiddag med tømming av kanner og da vi
endelig var klare til å dra kom det et kraftig regnskyll. Vi bestemte
oss for å vente, men været var urolig hele ettermiddagen. Dermed
besluttet vi å vente til neste morgen med å dra videre til Labuan, ca
tre timers motring unna!

Neste
morgen var det grått, men greit vær og vi motret opp til Labuan som er
en dutyfree øy på samme måte som Langkawi og Tioman. Her ankret vi opp
midt i byen og vinket på en taxibåt som tok oss i land. Vi tok en
sightseeingrunde i byen og fant supermarkedet og dusinvis med
dutyfree-butikker. Vi hadde ikke de store behovene for å fylle opp
båten, men kjøpte en lite utvalg av rødviner som vi kunne teste ut før
vi kommer tilbake på vei sørover igjen! I tillegg kjøpte vi noen brett
med øl til våre gode venner på Ventana. Ventana, med norske Elisabeth om
bord seilte vi sammen med i perioder i Stillehavet og vi lå i samme
marina i NZ. Siden den gang (2005) har vi seilt forskjellige ruter, men
vi har holdt kontakten via mail. Derfor var det veldig koselig og morsom
at vi traff dem igjen i Kota Kinabalu, populært kalt KK! I KK lå vi i
Sutera marina, et luksuriøst sted med golfbane, tennisbane,
badmintonhall, squash- baner, kino, bowlinghall, 4-5 svømmebasseng, to
hoteller, gratis buss inn til byen hver time………Igjen ble det hektiske
dager. Den 2. august var det offisiell avslutning av rallyet med
velkomstdrink og utdeling av sari til alle de kvinnelige deltakerne.
Siden ingen av oss aner hvordan man kler på seg en sari ble det
besluttet av vi skulle møtes dagen etter til en demo og opplæring!! Så
var det en gedigen fest med middag, underholdning og dans til midnatt –
med fri flyt av vin og øl! Alle var i feststemning og det var et veldig
bra punktum for rallyet.

Neste morgen fikk vi opplæring i hvordan vi skulle kle på oss 6 meter med stoff – vi så faktisk ganske elegante ut!!

Her er vi klare til avslutningsfest!!!Tradisjonell dansDetaljer på kjolene – mye arbeideBambusdans…….Påkledning typisk for SabahVakre damer i sari

Så
begynte båtene å splittes opp. Noen skulle delta på et nytt rally
videre til Indonesia. Noen skulle reise rett tilbake til Australia, noen
dro til Filippinene, og resten lå igjen i marinaen usikre på hva vi
skulle gjøre!! Vi leide motorsykkel og dro på turer i området, bl.a til
Mount Kinabalu. Vi hadde vurdert å gå på toppen, men slo det fra oss.
Delvis på grunn av dårlig form og Svein Eriks rygg som ikke er helt på
topp for tiden, men også fordi vi hadde hørt at det er en diger
turistmaskin som koster over 1.500 kr/person bare for å få lov til å gå
på toppen!! Toppen er for øvrig 4.095 moh, og man starter på 1800 moh,
så man er høyt oppe og luften er tynn, men det er en tur alle i
nogenlunde form kan gjennomføre!

En
tur på golfbanen fikk vi også gjennomført. Som rallydeltaker fikk vi
halv pris, så da ble det overkommelig for fattige seilere… Banen var som
en velpleiet park, det var kjøleboks med iskaldt vann i golfbilen, vi
ble fotografert underveis slik at vi skulle ha et minne…….., ja ja det
er noe annet enn å spille på norske golfbaner!!

Søndagsmarked sammen med Arnak, Geoff og Jan fra henholdsvis NZ og Australia!Mount Kinabalu, 4095 meter over havet!På tur til Mount Kinabalu – det er kaldt i 1800 moh!!Vi hadde en hyggelig uke sammen med Ventana – vi sees igjen på Chagos neste år!

Vi
ligger fortsatt i KK, men om et par dager vil vi reise herfra. Først
rett ut til noen øyer der vi skal kose oss og bade og snorkle – og bare
ta livet med ro. Så begynner vi den kjedelige turen tilbake mot
Singapore – med motstrøm og motvind………..

Men mer om det i neste reisebrev.

Aug – Sept

09-09

De
siste dagene i KK ble brukt til å spille bowling, badminton,
avskjedspartyer, feiring av en 60-års dag, stor lunch på et hotell i
byen, og litt proviantering. Jeg kan røpe at bowling er ikke min sterke
side – dette var andre gang jeg noen sinne har prøvd meg på en bane. Det
gikk ikke så veldig bra, jeg klarte det kunststykke å få en brist i
ytterste ledd på venstre lillefinger – det skal ganske mange
spesialtriks til for å klare det!! Jeg lærte i hvert fall to ting; nr 1,
det lønner seg å slippe ballen før man sender den av gårde, og nr 2;
presisjonen blir ikke bedre når man sender av gårde ballen med kroppen
liggende på gulvet!!

Svein
Erik derimot – imponerte stort på banen med å få strike gang på gang –
ikke visste jeg at jeg var gift med en slik bowlingekspert!!!!

På
badmintonbanen gav jeg full rulle første gangen jeg deltok – med masse
spilling i to timer. Jeg glemte et øyeblikk at jeg er utrent og ikke 20
år gammel – med den følge at jeg neste dag omtrent ikke kunne gå, og jeg
hadde skikkelig smerter i lysken; når skal man lære…….

Svein Erik var litt lurere – innså at ryggen hans ikke var innstilt på timer på banen, så han tok det litt mer piano – smart!

Innimellom
all fysisk utskeielse dro vi inn til byen en dag for å innta en bedre
lunch på byens beste hotell. Ingen av oss er store buffet – mennesker,
men denne dagen spiste vi mat for en ukes behov, og litt til, særlig
dessertmagen til Svein Erik fikk en utvidelse av de sjeldne….

Vakker solnedgang i Sutera harbourSutera harbour marina – en luksusmarinaDet er stilfullt og luksuriøse omgivelserVed bassengbaren – sammen med Geoff fra ArnakUte til diger lunch – sammen med bl.a New Zealandske Geoff (han har like stor dessertmage som SE!)

Feiringen
av 60-års- dagen til en australsk seiler startet med at alle dro til
den lokale seilklubben der vi drakk medbrakt vin og spiste middag ute
under et tak over den lokale baren. Etter middag var det klart for dans
og hygge, men det ble effektivt avsluttet av et kraftig regnvær – vi
holdt på å blåse bort, og søkte ly bak bardisken mens vi ventet på at
været skulle passere. Det ble ikke bedre – det kom tvert i mot lyn og
torden, lyn så nære at strømmen forsvant, og vi ble sittende i stummende
mørke, med ulende vind og piskende regn!

Det
var da vi besluttet å prøve å få tak i en drosje og komme oss tilbake
til båten, og det gikk fint – i dryppende våte kjoler og skjorter – det
surklet i drosjen da vi kom frem!!!!

Avskjedsselskaper
hadde vi også, blant annet sa vi farvel til Mahili for denne gang. De
har besluttet å legge båten i KK for noen måneder mens de flyr til
Langkawi og henter motorsykkelen sin. Deretter vil de kjøre på tur til
nord-Thailand, Laos og Kambodsja. Får de tid vil de dra innom Vietnam
også. Trist å si farvel, men det er slik seiler- livet er, vi legger
planer som endres like fort som de lages.

Så
en dag fikk vi vite at marinaen trengte plassen vår, og det var på tide
å dra, noen ganger er det greit med et lite puff – Ragnar Kvam kaller
det reisevegring – et presist uttrykk!

Et
par dager tidligere hadde vi sammen med 5 andre båter søkt om
tillatelse til å seile til et atoll som ligger 150 nm nordvest for KK,
og som heter Lyang-Lyang. Det skal være et veldig fint dykkersted, men
åpent for vær og vind. Mens vi ventet på at søknaden skulle behandles
bestemte vi oss for å seile ned til Labuan for å fylle opp med litt
rødvin. Deretter var planen å seile tilbake og ligge på øyene mens vi
ventet på at søknaden skulle behandles. Grunnen til at man trenger
tillatelse er at det er en marinebase på atollet.

Dermed
forlot vi KK den 15. august og motret oss ned til en ankringsplass
utenfor en liten øy som heter Tiga. Ankringsplassen var åpen, og vi ble
litt oppgitt da vi så en diger thunderstorm danne seg over land, full av
lyn og torden, men for en gang skyld var vi heldige, den kom aldri nær
båten vår. Dermed hadde vi en relativt rolig natt uten regn.

Neste
morgen dro vi videre nedover til Labuan. Vi hadde motvind de første to
timene, så kom gråværet og regnet og vi hadde kraftig vind fra siden.
Regnet og gråværet fulgte oss hele veien, men regnet gav seg rett før vi
ankom Labuan. Denne gangen valgte vi å gå inn bak moloen til noe som en
gang kanskje blir en marina! Det er en flytebrygge langs moloveggen,
uten strøm, men etter hvert fant vi ut hvordan vi skulle få tak i vann!
Det var ingen andre båter der, det var lenger unna sentrum, men gav
bedre beskyttelse enn å ligge for anker.

Vi
hadde kjøpt internett via mobiltelefonen-nettet som kostet oss 36 kr
for en uke, systemet var tregt, men det er vi vant til!! Uansett så var
vi i hvert fall koblet til omverdenen, noe som særlig Svein Erik setter
pris på!!

Det store huset er et hotell, mens det lille huset til høyre er det splitter nye marinakontoret – uten marina!!Inne bak moloen i Labuan. Utenfor er det ankret opp fullt av offshore båter

I en periode har vi hatt en brukbar kjøkkenhage ombord med tomater, basilikum, dill og persilleVentetiden i Labuan blir brukt til så mangt…….

Vi
hadde bestemt oss for å bli i Labuan et par dager. Det første vi gjorde
var å besøke det lille museet i byen, samt oppsøke
informasjonskontoret. De kunne ikke gi oss noen gode grunner til hvorfor
vi skulle reise rundt på øya!! Det var et par krigsmonumenter, og noen
andre småting, men ikke noe spesielt, og ingen organisert tur. Leie av
bil var eneste mulighet, og når severdighetene var fraværende – hva var
vitsen?? Deretter gikk vi på en grundigere sightseeing i selve byen, noe
som er fort gjort siden den stort sett består av tre hovedgater!!

Rødvin ble kjøpt inn, så da var den oppgaven fullført!!

Været
var generelt ustabilt med regn og torden om natten. Vi fant ut at
vinden gjerne økte på etter lunch og dabbet litt av igjen når solen gikk
ned. Etter et par dager begynte vi å studere værmeldingene både med
tanke på å gå tilbake til KK, men også videre mot Singapore og Malaysia –
fastlandet. Vi hadde begge to lyst til å dykke på atollet, som skal
være fantastisk med et dropp på 2000 meter, full av hvalhai og mantarayer…….., men vi innså også at med det ustabile været ville det bli en utfordring å komme seg tilbake derfra, med enda brattere vinkel mot vinden.

Vi
hadde ennå ikke fått signal om at tillatelsen var i orden, og etter 5
dager i Labuan fant vi noe som så ut som et værvindu på værmeldingene og
vi bestemte oss for å dra videre vestover – og dermed skrinlegge
planene om å dra til Lyang-Lyang.

Målet
var en nattseilas ned til Miri marina, ca 100 nm unna. Vi dro fra
Labuan i 13-tiden, men oppdaget at vår observasjon om at vinden økte på
utover ettermiddagen holdt stikk også denne gangen. Vi passerte
innseilingen til Brunei, men etter en stund økte vinden til over 20 knop
rett forfra og bølgene bygget seg opp. Da besluttet vi å snu og gå inn
til Brunei og kaste anker for natten. Som tenkt så gjort, og i 17.30
tiden kastet vi anker rett foran yachtklubben i Brunei.

Neste
morgen dro vi grytidlig videre, før vinden hadde bygget seg opp, og
hadde en skarp kryss ned til Sultanens molo, der vi også hadde ankret på
vei oppover. Der lå vi hele dagen frem til klokken 18. Da tok vi opp
ankeret og satset på en nattseilas ned til Miri.

De
første tre timene var alt rolig, men så økte vinden og det kom en
regnskvett. Resten av natten var det varierende vind, men alltid rett
forfra og i perioder var det en del bølger, men det hele roet seg ned på
morgenkvisten. Klokken 7 kunne vi fortøye Fruen inne i marinaen, spise
en god frokost og Svein Erik kunne ta seg en velfortjent lur, han hadde
ikke sovet så mye i løpet av natten.

I
Miri fikk vi fylt opp dieseltankene og ellers var det svært lite vi
hadde på programmet. Vi lå mest og ventet på et vær – vindu slik at vi
kunne fortsette. Vi fikk en mail fra de andre båtene som fortalte at
seilingstillatelsen til Lyang-Lyang var i orden, og at de nå var klare
til å dra. Vi ønsket dem lykke til – litt misunnelige!!

Litt
av grunnen til at vi følte et tidspress på å komme frem var at vi hadde
bestilt billetter til Norge den 27. september med avreise fra Johor
Bahru, Malaysia. Vi vil være hjemme i knappe 4 uker for å få ordnet med
en del praktiske ting samt hilse på familie og venner. Det kan bli godt
med litt kjøligere klima noen uker!

Men
nok om det, etter 4 dager i Miri fant vi ut at vi ville fortsette.
Etter å ha snakket med andre seilere fant vi ut at det ikke nyttet å
stole på værmeldingene, de meldte aldri thunderstorms og squalls med
særlig grad av nøyaktighet, så vi kunne liksågodt bare dra!!

Så
en ettermiddag vinket vi farvel og satte kursen mot Bintulu, en liten
by inne i en elv, som var nærmeste forsvarlige ankringsplass. Det var en
natts seilas dit, og frem til klokken 23 var det flatt hav og litt vind
fra siden!! Så når Svein Erik skulle gå på sin første vakt startet
drittværet igjen! Vi gikk rett inn i et uvær med vind, regn og bølger
som varte til klokken var 3! Snille Svein Erik hadde tatt hele vakten
frem til været gav seg, så når tingene roet seg ned kunne jeg overta og
sitte behagelig i cocpit og speide etter båter og oljeplattformer!!

Selvsagt
kom det en ny kraftig regnbyge da det var Svein Eriks vakt igjen, men
denne gangen varte den ikke så lenge!! Vi kom oss inn i elven og fikk
kastet anker rett foran et gammelt og slitent longhouse, med byen på den
motsatte elvebredden. Vi spiste frokost og tok oss en siesta, og gjorde
stort sett ikke noe mer den dagen annet enn å studere alle lekterne som
gikk forbi – fulle av regnskog…….

Bintulu by – som ligger ca 1 nm opp i en elvVi ankrer opp rett utenfor dette slitne langhuset – en tradisjonell byggemåte på BorneoNoen lever et helt liv ombord i slike lektere – legg merke til det slitne huset der de spiser og sover, enkle kår!!Her lastes mere regnskog opp på lektere……..

Tidlig
neste morgen dro vi videre og hadde for en gang skyld både en grei dag
og en grei natt uten for mye drittvær. Det lynte masse hele natten, men
det var stort sett lyn som var langt unna og som gikk mellom skyene,
ganske fascinerende egentlig……! Tidlig på morgenkvisten, på Svein Erik
sin vakt fikk han en skikkelig thunderstorm full av ”ordentlige” lyn,
slike som slår ned i vannet………og med den sedvanlige vinden og påfølgende
regnvær.

Regnværet
gav seg etter hvert og vi hadde ellers en rolig dag helt til omtrent 2
nm før vi skulle ankre opp. Da stoppet motoren, dvs den gikk fortsatt på
tomgang, noe som gav oss indikasjoner på at det kunne være tette
dieselfiltre! Vi hadde storseilet oppe, og mens sjefsreparatøren skiftet
grovfilteret prøvde jeg å holde kursen sånn nogenlunde. Motoren startet
igjen og vi fikk kommet oss inn til ankringsstedet for motor, men med
storseilet oppe for sikkerhets skyld!

Da
vi endelig hadde fått ankeret til å sitte sånn passe mellom steinene
forsvant mekker`n ned i motorrommet igjen for å skifte begge finfiltrene
også – bare for å være helt på den sikre siden.

Heldigvis
var det en rolig natt (selvsagt, siden vi ikke var underveis!) men det
var en fordel siden ankeret vårt satt for dårlig til å tåle et skikkelig
uvær!!

Neste
morgen vinket vi farvel til Borneo og startet kryssingen over til
Malaysias fastland og Singapore, en tur som skulle ta 2 ½ dag, sånn
cirka! Vi startet med relativt god vind fra en grei vinkel og satte
storseil og genoa. Da oppdaget vi at vi hadde problemer med å rulle ut
og inn genoaen, men vi greide ikke å finne ut hva som var problemet. Vi
ville ikke ta sjansen på å ikke være i stand til å reve seilet i et
uvær, så det endte opp med at vi ikke brukte genoaen men satte opp fokka
i stedet for. Ikke det beste alternativet, men tryggere. Uansett måtte
vi bruke motoren for å komme fremover, det hadde vært annerledes hvis vi
hadde god seilvind!!

Resten
av dagen og natten var behagelig, uten regn, vind og lyn! Neste dag var
også grei, men natt nr 2 var igjen full av vind, bølger og regn. Vi
prøvde å ”krysse” en periode, med storseil, fokk og økt turtall på
motoren, men gikk i perioder i 2-3 knop!! Man kan vel si at seilergleden
ikke var intens om bord i Fruen denne natten!!

Neste
morgen kom vi frem til Singaporestredet og vi la oss klar til å krysse
den østgående leden. Vi ventet på en gruppe med fem store båter, og da
de hadde passert økte vi turtallet på motoren og prøvde å krysse over
til den trygge midtsonen mellom ledene.

Hjelp,
hjelp – da hørte vi den forferdelige lyden av motoren som stoppet……!!!
Sjefsmekanikeren vrengte av seg t-skorta og kastet seg inn i motorrommet
mens jeg rullet ut fokka – til ingen stor nytte siden det blåste 2-3
knop!!!!

Jeg
misunner ikke Svein Erik som måtte jobbe inne i et kok- varmt rom, men
det er heller ikke en god følelse å prøve å styre båten uten nok fart
til å ha styring, og samtidig se de små prikkene i horisonten utvikle
seg til å bli store containerskip……Jeg var i ferd med å tenke ut en
melding å sende ut på vhf `en da kapteinen klarte å starte motoren igjen
– til begges store lettelse. Jeg er overbevist om at Svein Eriks hår
ble mer hvitt, og at jeg fikk minst 10 grå hår de minuttene vi lå å drev
midt i Singapore-stredet…..

Vi
kom oss velberget gjennom vestgående løp, men med lavt turtall og høy
sikkerhetsmargin! På andre siden, blant alle båtene som lå for anker,
kom ”selv-pineren” Jynge på den brilliante ideen at vi skulle teste
turtallet litt igjen for å se om problemet var løst!! Det var det
selvsagt ikke, så igjen befant vi oss drivende, nå mellom oppankrede
tankskip og svært så mobile lektere…….Denne gangen gikk det ikke fullt
så lett å få motoren i gang igjen, og det endte opp med at vi kunne gå
knappe i 1000 rpm frem til et område der vi kunne ankre opp. Det var en
tur på ca 15 nm, og med en fart på under 4 knop tok det litt tid –
heldigvis hadde vi medstrøm, ellers hadde vi vel holdt på ennå!!

Vel
fremme fikk vi ankret opp og resten av dagen tok vi det helt med ro –
vi drakk alt for mye rødvin, og det ble en tidlig kveld!! Neste morgen
startet Svein Erik en systematisk gjennomgang av hele diesel-systemet.
Diesel- matepumpen ble skiftet, og det ble oppdaget en sprekk i
sugeslangen inn til pumpen. Den ble tettet med en vulkaniserende tape –
og forhåpentligvis er det dette som har vært problemet! Ellers så
tingene greie ut, og vi prøvde oss på en test der vi bakket ankeret på
høyt turtall for å sjekke om motoren fortsatt sugde luft.

Testen
gikk greit, og vi satset på å dra videre neste morgen. Senere på
ettermiddagen begynte det å blåse opp så vi tok opp ankeret og gikk et
par mil inn i elven mot Sebana Cove.

Motoren gikk helt normalt på 1300 rpm, som er marsjfarten vår, men vi tok ikke sjansen på å presse noe!!

Neste
morgen tok vi fatt på de siste 50 nm rundt hele Singapore og inn elven
på vestsiden av Singapore, mellom Malaysia og Singapore. Vi hadde
akkurat passert de største ankringsfeltene der båtene ligger tett i tett
og var i ferd med å gå gjennom en liten øygruppe via en merket led da
vi ble overrasket av et kraftig regnvær som begrenset sikten til under 10 meter!
Vi skrudde på radaren og gikk på kartet og kom oss gjennom uten uhell,
men igjen er jeg sikker på at jeg finner flere grå hår…….Regnværet varte
ikke så lenge, og godt var det for området rundt Singapore er IKKE
stedet der man får motorstopp eller mister sikten……..!

Vel,
vel, resten av turen gikk uten store begivenheter. Vi oppdaget at
vestsiden av Singapore er meget godt beskyttet med høyt gjerde (skulle
ikke forundre meg om det er strømførende!), skilt som advarer mot å
komme nærmere enn 75 meter, patruljerende politibåter og helikopter som sirkulerer rundt området hvert 5 minutt! Her skal ingen smyge seg inn uinvitert!!

På vei opp elven mellom Singapore og MalaysiaStreng bevoktning av Singapore, med fly, båter og gjerderDanga Bay marina – her blir vi i noen uker

I fem-tiden kommer vi frem til Danga Bay marina som ligger ca 8 km vest
for Johor Bahru, hovedstaden i fylket. Danga Bay er en ny, halvferdig
marina. Det er ikke marinakontor her, han som er ansvarlig, ”kaptein”
Sabri er en ung mann som dukker opp en gang i blant, men som er
tilgjengelig på telefon!!. Det er strøm og internett, og det er lagt ut
en vannslange provisorisk på brygga med en del koblingspunkter slik at
vi har tilgang på vann! For oss var det viktig at det er relativt nære
Singapore slik at vi kunne ta dagsturer dit, men det faktum at marinaen
er gratis ut dette året trakk ikke i motsatt retning!!!!

Det
må være typisk malaysisk å lage en marina som ikke blir ferdig, ikke
har noen form for organisering og ikke er i stand til å håndtere
betaling – til og med elektrisiteten er gratis, og strøm er ikke billig
her i Malaysia!! Men vi kan jo ikke klage…….

Her
blir vi frem til vi reiser til Norge, og når vi kommer tilbake vil vi
ta fatt på turen videre opp til Langkawi og Phuket. Men først skal vi
til Norge der vi skal skaffe ny, tett dieselslange……..

PS
Vi fikk en e-mail fra en av båtene som dro til Lyang-Lyang, og de kunne
fortelle at så langt har det blåst over 40 knop og regnet mye av tiden!
De har snorklet en gang inne i atollet, men ikke vært i stand til å
dykke på utsiden på grunn av grov sjø. En av båtene har allerede
returnert til Borneo, mens de andre vil vente noen dager for å se
hvordan det utvikler der. Vi er glade for at vi tok beslutningen om å
ikke dra, da ville vi få det enda tøffere med å rekke tilbake tidsnok
til å rekke flyavgang til Norge!!

Okt – nov

10-09

Nå
er det lenge siden forrige reisebrev. I skrivende stund sitter vi i
Yacht Haven marina i Phuket og er akkurat ferdige med frokosten. Jeg har
lest gjennom forrige reisebrev for å finne tråden, og begynner å nøste i
det vi dro til Norge. Vi fløy fra Johor Bahru til Kuala Lumpur og
videre derfra direkte til Arlanda utenfor Stockholm med Malaysia
Airlines. Akkurat passe service, nok rødvin, spisbar mat og blide
flyvertinner….Fra Arlanda tok vi Norwegian til Gardermoen og ble møtt av
mine foreldre – jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt å bli
møtt av noen på en flyplass!! Det var deilig å møte den kalde, friske
luften, og kunne kle på seg for å holde varmen – i stedet for å gå
nesten naken og fortsatt svette som en gris (jeg har forresten aldri
sett en gris svette……).

De
første dagene ble brukt til å ta telefoner og få satt i gang
bestillinger av båtdeler og avtaler med lege, hørselslege, venner,
familie….. – vi innså fort at knappe fire uker kom til å gå fort. Etter
et par dager dro vi på besøk til Jon og Tone i Halden og kombinerte det
med en liten tur til Strømstad der bl.a. snus ble kjøpt inn – jeg har nå
klart å bruke, og ta pauser med snus flere ganger uten å ”surne” – i
hvert fall ikke mer enn en dag – og snus er fortsatt godt synes jeg…..

Neste
stopp var hyttetur med sønn Jørgen og familien på Beitostølen. Vi dro
opp på fredag i strålende høstvær, men natt til lørdag lavet det ned med
snø – skikkelig vinterstemning. Vi gikk på tur i snødrevet, men
Kristoffer, yngste barnebarn i flokken, opplevde sin første vinterdag
sittende i bæremeis – det var han særdeles lite begeistret for! Sjelden
har det ljomet slike illsinte skrik i fjellheimen – den gutten har
lungekapasitet! Motstanden mot snø går nok over – for de to andre
barnebarna koste seg med bål, snø, lunken tomatsuppe og iskalde
fingre…..

Det
var en koselig helg der vi fikk tid til å bli litt bedre kjent med
barnebarna – det er pussig å tenke på at vi nå har fire barnebarn, jeg
sier ”vi” for jeg føler at jeg er en ekstra bestemor! I en alder av 46
er jeg i hvert fall en relativt ung bestemor – hvor god får vel tiden
vise……

Små, søte engler i snøen – brå vinter tidlig i oktoberUt på tur, aldri sur – med ett unntak…..!Det er kos med besøk av farfar!

Fra
Beitostølen dro vi over til Skurdalen, sør for Geilo der vi bodde noen
dager på hytta sammen med Truels. Svein Erik ble kraftig forkjølet og
gikk stort sett med nesa i en klut, og syntes veldig synd på seg selv –
menn blir veldig mye sykere…….

Truels og jeg brukte noen timer hver dag til å felle trær og lage neste års ved – god mosjon og masse såre muskler!

Så
bar det ned til byen igjen og sosialt samvær med familie og venner.
Søndag var det barnedåp for det aller yngste barnebarnet i familien,
Kristin sin førstefødte. Han oppførte seg eksemplarisk i kirken og var
stort sett et stort smil hele dagen.

Dåp for familiens yngste barnebarn – Nicolay!

Man skal være godt forberedt når man skal skjære løk til løksuppe, Magnus!!

Godt med en snill og flink mamma når nye laken skal formsys til båten!

Uken
etter dro vi opp til Ringebu og hilste på gode seilervenner Nils og
Marit på Checkmate. Igjen ble det god mat – rakfisk!- og masse hygge og
prat. Vi dro også innom Gjøvik og hilste på gode venner der.

Vi
fikk også tid til å treffe begge brødrene til SE med respektive, og til
og med min godt voksne mormor kom ens ærend fra Bodø for å hilse på –
det var veldig koselig! Siste uken vi var i Norge feiret vi mine
foreldres bryllupsdag med hele familien – og så var det på tide å vende
kursen mot Fruen igjen.

Vi
fløy med Ryan Air og Air Asia – begge deler skikkelige
lavprisselskaper, men vi kom oss tilbake uten de store forsinkelsene
eller problemer.

Fruen
lå pent fortøyd, innvendig var alt ok, men utvendig så hun skikkelig
møkkete ut. Hver gang det regner blir det svarte skittstriper av sot som
er omtrent umulig å vaske bort. Å holde båten ren er et slags
evighetsprosjekt…..

Varmen
var trykkende, og jeg syntes synd på Svein Erik som måtte bruke timer i
motorrommet for å montere vår nyanskaffede slange og dermed slippe
problemet med luft i dieselen inn til motoren.

Vi
ble i Danga Bay i en uke – ikke fordi vi hadde så mye å gjøre, men i
helgen var det tre dagers festivitas for seilere som skulle delta i Sail
Malaysia, og vi som ikke skulle delta var også hjertelig velkomne! Det
innebar gratis øl og middag tre dager på rad, og i tillegg traff vi
igjen norske Pomona med Vegar og Lisbeth – seilere vi traff i
Stillehavet og som vi sa farvel til i New Zealand. Veldig morsomt å se
dem igjen – og nå har vi noen å spise medbrakt pinnekjøtt sammen med i
julen!

Endelig treffer vi Pomona igjen etter lang tid – nå skal vi feire litt norsk jul sammen!

Så
endelig var vi klare til å kaste fortøyningene – blir man liggende for
lenge et sted er det noen ganger vanskelig å ”klippe navlestrengen”. Vi
motret oss ut i elven, men etter 20 minutter – hysj, hysj – hva er det
slags rare lyder fra motoren, den går så ujevnt…….

Kan det være at noe henger i propellen???

Etter
nye 20 minutter med nervene i høyspenn og en motor som klart følte et
ubehag besluttet vi å kaste anker og sjekke propellen. Svein Erik – som
vanlig – tok oppgaven og forsvant ut i den brune elvevannet på
propellsjekk. Ingen ting. Et par dager før vi dro var han også nede for å
skrape propellen – det var absolutt nødvendig for den så ut som en
grodd fotball, så litt ekstra skraping ble gjort. Rett før vi kastet
anker stoppet motoren også – så etter propellsjekken besluttet sjefen at
han måtte ned for å lufte motoren. Da startet motoren og gikk som en
klokke – vi kjørte den hardt en periode, med tanke på at hvis den ble
”syk” igjen så måtte vi dra innom Raffles marina (som lå på veien ut
elven) for å få en mekaniker til å se på problemet. Vi dro den opp i
1800 rpm – gikk som en drøm, ned i 1400 rpm – ingen problemer. Ja, ja,
da var det vel litt luft igjen i motoren etter SE sin reparasjon –
tenkte vi!

Resten
av dagen gikk motoren som en drøm og vi ankret opp bak en liten øy for
natten, bare for å få en myk start på turen. Neste morgen – samme ujevne
duren i omtrent en time – så forsvant den. Jeg kan fortelle at det er
ikke spesielt beroligende med en motor som ikke virker, så virker, ikke
virker og så virker. Ørene våre var fintunet på motorlyd, og vi brukte
timer på å tenke ut teorier på hva som kunne være galt. Igjen ankret vi
opp for natten, og neste morgen – samme problem, bare ennå verre. Denne
gangen stoppet motoren flere ganger og SE måtte lufte, og lufte, og
lufte. Det var ingen vind, så vi måtte bare drive med strømmen mens SE
jobbet på høygir. Nå går luftingen ganske fort – rutine!!!!

Tidlig
på ettermiddagen nærmet vi oss Port Dickson og Admiral marina der vi
besluttet å gå inn for å få fikset problemet. I mellomtiden hadde vi
funnet ut at det eneste stedet der problemet kunne ligge var rundt
slangen som SE hadde skiftet ut mens vi lå i Danga Bay. Sugeslangen var
festet under dieselmatepumpen, og var usedvanlig kronglete å komme til,
men han gjorde nå et forsøk, og fant ut at den kunne skrus til ganske
betydelig. Stor lettelse, da hadde vi i hvert fall funnet en konkret
feil. Motoren begynte å gå jevnt igjen, men vi besluttet å gå inn i
marinaen slik at alt kunne demonteres og festet på en enda bedre måte.
Selvsagt gikk vi inn i et kraftig regnvær og måtte drive en stund mens
det passerte oss, men til slutt lå vi godt fortøyd til brygga og kunne
puste lettet ut. Vi tok en rolig kveld og neste morgen da motoren var
kald fikk SE fikset slangetilkoblingen skikkelig ved bruk av gjengetape
som egentlig ikke skulle være nødvendig. Men gjengetapen stabiliserer
nok, slik at tilkoblingen ikke løsner pga motorvibrasjonen. Han var
ganske irritert på seg selv for å ha ”slurvet” første gangen, men det er
ikke alltid så greit – trøstet jeg…….

Så
dro vi videre med en motor som malte som en katt – deilig. Ørene og
nervene kunne igjen slappe av og vi bestemte oss for å ta en nattseilas
videre til Penang. Underveis stoppet plutselig autopiloten å virke, og
så forsvant displayet på GPS`en! Merkelig. Jeg håndstyrte videre mens SE
lekte detektiv. Løsningen på autopiloten var heldigvis enkel, en løs
kontakt, men GPS`en ble skiftet ut med en annen. Like etterpå oppdaget
SE rød hydraulikkolje under motoren – en lekkasje i styringen. Når skal
problemene stoppe……

Hvor kan lekkasjen være……..Endelig – der fant jeg feilen……jippi!Endelig er alt montert og det er på tide å etterfylle med hydraulikkolje

Lekkasjen
så ikke så ille ut, så vi besluttet å vente til vi kom til Langkawi før
vi gjorde noe med det. Problemet var at vi ikke klarte å finne ut hvor
lekkasjen var. Vi kunne eliminere områder, men ikke finne det konkrete
stedet, men mengden olje som rant var ikke avskrekkende.

Selve
nattseilasen gikk greit. Det var fullt av båter i leden og fiskebåter
over alt, men ingen squall eller regnbyger – vi var kjempeheldige. Sent
dagen etter ankret vi opp utenfor Penang, men besluttet å gå direkte til
Langkawi neste morgen.

Vi
hadde strålende sol og fint vær, men som vanlig ingen vind. Vi heiste
storseilet omtrent bare av prinsipp, men kunne aldri slå av motoren –
til det var vinden for svak og stort sett rett forfra!

I
17-tiden ankret vi opp i Kuah, hovedstaden på Langkawi. Der ble vi
invitert over på en sundowner om bord i Odulphus, våre hollandske
venner, Peter og Carla. Det var koselig å treffe dem igjen.

Neste
dag kom også Ventana med norske Elisabeth og amerikanske Rachel til
Kuah for å hilse på oss. Vi hadde en koselig sundowner og middag sammen
før de dro videre neste dag.

Stadig koselige treff med Ventana, Elisabeth og Rachel -her er vi invitert på pannekakefrokost før avreisePå søndagsmarked og enkel middag sammen med Carla og PeterTilbake i Malaysia og nå starter jobben med proviantering – masse innkjøp, alt for liten bil….Hvor skal vi få plass til alt sammen……(kanskje et spett hjelper…!)

Vi
jobbet intenst med å bunkre opp nødvendig ballast i båten, og sakte men
sikkert ble alle rom fylt opp med nødvendig leskedrikk og litt
hermetikk……!

Så
etter tre dager dro vi videre opp til Rebak marina for å sjekke ut
hvilke båter vi kjenner som lå der. Der traff vi tre svenske båter som
alle skal seile opp Rødehavet etter jul, og vi hadde hyggelige kaffe-
slabberas og oppdatering av hva de ulike hadde gjort denne sommeren!

Vi
startet også jobben med å finne lekkasjen på hydraulikken. Etter
grundig gjennomgang var området snevret inn til et sted som var umulig å
komme til uten å sage hull i en bit av sengen i akterkabinen. Det ble
gjort og der lå det et kobberrør som det var et bitte lite hull i. Igjen
stor lettelse – det er alltid deilig å finne problemet. Kobberrøret,
samt et parallelt kobberrør ble begge demontert og skiftet ut med mer
moderne gummi-hydraulikkslanger. Det ble gjort av en kineser inne i Kuah
som drev en liten sjappe som vi brukte 4 timer på å finne – og jeg kan
fortelle at Kuah er ikke en stor by, men har hundrevis av små
forretninger der alle driver med et eller annet teknisk. Når man spør er
det ingen som forstår hva man spør etter, og når vi ringte kineseren
hadde han store problemer med å forklare hvor sjappa lå, i hvert fall
hadde vi store problemer med å forstå hva han sa!

Det skjuler seg et velutstyrt hydraulikkverksted bak denne beskjedne fasaden!Det er bedre med mange reperatører og gode råd enn ingen…..

Slik
er det noen ganger å være på langtur. Vi kan bruke en dag på små ting,
og timer på å lete og spørre for å finne frem, men det morsomme er at vi
får se mange rare plasser og treffe mange spesielle personer som man
aldri ville gjort som ferieturist…..

Oppholdet
vårt i Rebak ble stort sett brukt til å fikse hydraulikkproblemet, men
det var greit å ligge i en marina i stedet for å ligge for anker når man
må demontere styringen……

Så dro vi opp til Telaga der vi skulle sjekke ut. Vi leide bil en dag for å gjøre de siste innkjøp og bar 400 liter diesel
i kanner for å fylle opp tankene før vi reiste. Hardt arbeid, og SE
begynner å få skikkelig låsing i ryggen, så nå må vi bruke tid på å lete
opp en kiropraktor eller noe lignende!!

Etter
utsjekking tok vi rett og slett en nattseilas direkte til Phuket. Igjen
var vi heldige med været, ikke noe regn, og vi gikk så langt fra land
at vi unngikk de mest impulsive fiskebåtene – de uten særlig med lys,
som tråler i alle retninger og som skifter kurs uten å ense andre båter i
nærheten!! På de dybdene vi gikk over er det stort sett båter som
fanger blekksprut som jobber, og de ligger stort sett i ro med voldsomme
lyskastere på for å lokke opp blekksprutene til overflaten. Da skal man
være ganske sløv for å unngå å se dem!!!!

Tidlig
om morgenen tøffet vi inn fjorden til Yacht Haven marina. Vi kom frem
før kontoret åpnet og besluttet å ankre opp på utsiden. Dagen ble brukt
til å få ordnet plass i marinaen, oppdatere telefonkortet og ta et dusin
telefoner for å få satt i gang ulike jobber.

Neste
morgen gikk vi inn i marinaen og allerede en time etter at vi hadde
fått alt i orden dukket Nai, hun som er sjef for firmaet som la nytt
teakdekk, opp. Problemet med teakdekket var at de hadde glemt å lage
drenering rundt et par av taklukene, men som alltid; – ”no problem – we
fix”!

Nå
har vi vært her i snart en uke, og dreneringen er snart klar, og noen
av de andre oppgavene er startet. Litt av problemet er at de fleste
firmaer har mer enn nok å gjøre, så ting tar tid, men vi håper at vi får
gjort det meste før jul.

Planene
fremover er nå endelig avklart. På vei tilbake fra Borneo fikk Svein
Erik et anfall av ”reisevegring” og besluttet at han ikke ville
tilbringe to år med å seile rundt Afrika. I stedet vil han raskt hjem
til Norge for å kunne kose seg med å gå på ski og være nærmere familien.

Dermed
ble våre Afrika-planer skrinlagt. Neste steg i prosessen var at han
heller ikke ville seile opp Rødehavet, og da var eneste alternativ å
sette Fruen på en stor båt og frakte henne hjem. Vi sjekket ut
muligheten og fikk et tilbud. Beslutningen om å sette båten på båt ble
mer eller mindre besluttet mens vi var hjemme i Norge. Da vi kom tilbake
til Malaysia og seilte oppover mot Thailand fikk vi tilsendt kontrakten
og den var full av ansvar og svært få rettigheter. Det fikk SE til å
tvile, samtidig som vi snakket med mange andre seilbåter, og plutselig
en dag ble beslutningen tatt at vi seiler opp Rødehavet sammen med de
andre etter jul!!

Det
gir oss relativt kort tid til å få gjort ting, men det er heldigvis
ingen store, viktige ting som må fikses, mer kosmetiske forbedringer, så
blir det ikke tid så overlever vi allikevel!!

Dagene
blir nå brukt til å gå gjennom båten, sjekke det som kan sjekkes, vente
på at folk skal dukke opp for å gjøre ting, vaske og kaste ting inne i
båten, samt skrive lister på proviant. Jeg husker listene som ble
skrevet og alt som ble handlet inn før vi skulle krysse Atlanterhavet,
og tilsvarende da vi dro gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet.
Båten var stappfull av hermetikk, mel, pasta og jeg vet ikke hva. Nå har
jeg lært at basis-mat stort sett kan handles over alt og st det er
begrenset hvor mange kilo ris og pasta man spiser……så jeg er litt mer
avslappet denne gangen. Det fine med Thailand er at man kan stort sett
få tak i det man ønsker, så det blir vel til at vi kjøper inn så mye vi
kan av ting – slik som bacon – som er særdeles vanskelig å få tak på i
muslimske land!

De
fleste tenker vel på pirat-faren gjennom Rødehavet, men vi håper og
tror at alle marinefartøyene som er utplassert vil virke preventivt, og
vi vil på strekningen utenfor Yemen/Somalia seile sammen med så mange
andre seilbåter som vi kan. De fleste seilere ønsker å seile sammen på
denne strekningen som tar omtrent 3 døgn, og da har vi i hvert fall en
viss beskyttelse i og med at andre kan få gitt beskjed hvis noe skjer.
Ellers får vi bare krysse fingrene…..

Men
nå er vi her, og har nok å henge fingrene i. Om fire uker er det jul og
det må vi feire så godt vi kan. Det kommer et reisebrev til ved
juletider med oppdatering på hva vi har fått gjort og hva som skjer
videre…!

I
mellomtiden – kos dere med rakfisk, lutefisk, ribbe og pinnekjøtt…..jeg
får vann i munnen og merker at det snart nærmer seg lunch….

Båten har nå seilt minst 50.000 nm – vi har seilt omtrent 35.000 av dem!!!

Desember

11-09

GODT NYTT ÅR!

Her i Thailand er vi nå kommet inn i år 2553, mens resten av verden er i år 2010!!

Tiden
før jul ble hektisk. Båten ble tatt på land og vasket og polert.

Ingen dramatiske hendelser da båten ble heist på land!!Etter en uke med hardt arbeid ble vi satt ut igjen – iført blomsterkrans for hell og lykke!!

Undervannsskroget var rent og pent, kun propellen og noe av kjølen var
grodd – ingen stor overraskelse siden Svein Erik har tilbrakt mang en
stund under vann med dykkermaske og skrape for å rense propellen!!

Svein
Erik og jeg tok oss av detaljarbeidene sånn som propell, baugpropell,
ropecutter….,mens vi betalte oss ut av arbeidet med å vaske og stoffe
båten! Det er så skrekkelig varmt å stå på land og vaske og polere i
stekende solskinn……

Etter
omtrent en uke var vi ferdige på land, og godt var det. Det er varmt og
upraktisk å bo i båten på land, særlig i Boat Lagoon der det er omtrent
10 minutters rask gange til nærmeste do!!

Vi
måtte vente noen ekstra dager i marinaen fordi generatoren vår
besluttet å streike, men da elektrikerne først kom tok det kun et par
timer før den startet som tidligere. Problemet var i utgangspunktet at
den elektriske dieselpumpen ikke fikk strøm, og dermed fikk ikke motoren
diesel!!

Så
endelig kunne vi dra. Vi fikk med oss en kar fra marinaen til å lede
oss ut kanalen, og denne gangen gikk vi ikke på grunn!! Så dro vi ned
til Ao Chalong der vi traff våre norske venner om bord i Pomona. De
leide bil og vi ble med dem en dag på sightseeingtur for å prøve å vise
litt av hvor ting var i Phuket. Så lille, lillejulaften gikk vi til Nai
Harn, samme bukten som vi har feiret de to tidligere julaftenene!!

Selve
julaften leide vi bil og dro opp til Boat Lagoon der vi var invitert
til å spise risengrynsgrøt om bord i norske Empire. Det var fullt av
skandinavere samlet – koselig tiltak, og det toppet seg selvsagt da
selveste julenissen kom på besøk med presang til alle!!

Vi
måtte forlate grøtselskapet litt tidlig siden pinnekjøttet lå på vent
og skulle koke i timevis! Mens pinnekjøttet kokte laget vi
kålrabistappe, det vil si en blanding av Toro og hjemmelaget!!!
Pomona kokte poteter og ordnet med et vakkert juledekorert bord, og for
å toppe stemningen drakk vi asiatisk øl og Gammel Opland, selv om bare
lukten av pinnekjøtt var nok til å sette oss i julestemning!!

Så
kom Ventana ned til Nai Harn og vi ble alle invitert om bord i Pomona
til såkalt ”smørgåsbord” med sild, akevitt og masse annet godt! Neste
dag var det pizzakveld om bord i Ventana, deretter sundowner om bord i
en svensk båt, osv, osv. Det ble mye selskapelighet i romjulen!!

Men
det ble ikke bare moro!! Svein Erik oppdaget en lekkasje på
ferskvannskjølingen på motoren. Dagen etter nekter generatoren å starte,
samme feil som tidligere!! Vi kunne til nød lade med hovedmotoren, men
vi hadde et umiddelbart behov for reparatører!! Selv om julen ikke er en
del av thaienes tradisjon velger de å ta noen dager fri, så det var
ikke så enkelt å skaffe noen som ville reise til oss, sette seg i en
jolle og bli fraktet ut til båten! Men Svein Erik greide å få tak i en
reparatør som først fikk generatoren til å gå igjen, og som så
demonterte vannpumpen og tok den med seg. To dager etterpå kom han
tilbake og monterte den igjen – etter å ha skiftet en pakning som var
ødelagt.

Svein Erik var veldig lettet, han hadde nok sett for seg mange og lange forsinkelser!!

Nyttårsaften
ventet vi på hollandske Odulphus, men de ble liggende i Ao Chalong pga
motorproblemer!! Vi valgte derfor å spise middag i land og så tok vi et
par timer på besøk hos Pomona rett før midnatt. Da dro vi tilbake til
Fruen slik at vi kunne være i nærheten hvis en rakett eller en brennende
lanterne skulle velge å bli nærgående. Vi fikk se et fint fyrverkeri og
drakk opp en flaske med musserende vin som seg hør og bør!!

Ventana
dro videre for å dykke på noen av de bedre øyene her i Thailand, før de
setter kursen mot Andeman- øyene, som er en del av India. Pomona får
besøk av slektninger og venner, og vil bli her et år til. Vi drar av
gårde tirsdag 12.januar hvis alt går etter planen. Da skal vi seile over
1500 nm til Maldivene. Hvis vær og vind er med oss vil det ta ca
ti-tolv dager. Det er lenge siden sist vi har seilt såpass lang i ett
strekk! Hvor lenge vi blir på Maldivene er ikke bestemt, men kanskje en
ukes tid. Da seiler vi nye 10-12 dager opp til Oman, og byen Salalah.
Derfra begynner den nervepirrende strekningen der de somaliske piratene
herjer. Vi får bare krysse fingrene for at vi slipper et ufrivillig
”ferieopphold” i Somalia!!

Men
først må vi komme oss av gårde!! Vi skal bare få reparert generatoren
som har sviktet for 3.gang, handle inn ferskvarer og rydde vekk det
siste i båten slik at den blir seilklar – og så får vi krysse fingrene
for at det ikke skjer noe mer uforutsett som kan forsinke avreisen.

Nå vil vi ut og seile igjen!!!

Januar

Reisebrev 01-08

Julaften
ble feiret i to dager! Den 24. desember var vi samlet på en
strandrestaurant i Nai Harn for buffet-julemiddag.
Nai Harn – vår yndlingshavn i Phuket

Det var både
”vanlige” turister der og en god del seilere, bl.a en norsk båt vi traff
første gang i Malaysia, Augusta, med Cato og Christine om bord,
Checkmate og Stormsvalen, dvs kun Tom deltok siden Anne Brith var i
Norge på julevisitt!

Det
ble en livat kveld – den lille restauranten og stranden nedenfor var
stappfull av feststemte mennesker, og etter middagen var fortært satte
musikken i gang – en ”spesialimportert reggae -gruppe” fra Jamaica! Ikke
spesielt ”julete” musikk, men du verden som folk vrikket på hoftene…..

Julefeiring i Nai HarnGod julestemning – Carla og Svein Erik!

Første
juledag var tiden inne for en norsk variant av julaften. Fruen,
Checkmate og Augusta ordnet med julematen, og Tom på Stormsvalen var
vert for kvelden. Det ble en ny trivelig kveld med akevitt, gløgg, øl,
en thailandsk variant på ribbe, juleskinke i flere varianter,
medisterkaker, rødkål og surkål – akkurat som hjemme!!

Første juledagsfeiring ombord i Stormsvalen

Men
så var tiden inne til å forlate Nai Harn. I flere dager hadde vinden og
bølgene stått rett inn i bukten, og det førte til skikkelig ubehagelig
svell, og nesten umulig å få jolla buksert inn til stranden uten å fylle
den med vann!

Både
Checkmate og vi bestemte oss for å dra nordover på østsiden av Phuket.
På veien kalte vi opp Cintra og det viste seg at de var på vei mot oss,
så om ettermiddagen ankret vi alle opp ved en liten øy rett utenfor Boat
Lagoon. Dagen etter dro vi opp til Yacht Haven, en marina som ligger
helt på nordøstsiden av Phuket. Der ankret vi opp og hadde en trivelig
felles middag i land.

Checkmate
ventet barn og barnebarn på besøk 1. nyttårsdag, så vi besluttet å
bruke romjulen til å utforske Phang Nga Bay slik at de kunne legge opp
en slagplan på hvor de skulle seile med besøkende om bord!

Vi
stoppet først ved en skikkelig Hong, omtrent som den vi besøkte i Ku
Mok . Vi padlet inn med jolla et godt stykke, men dessverre var det
høyvann slik at det ikke var mulig å komme igjennom til selve ”hulen”.
Så dro vi videre til en ny Hong-øy der vi ankret opp for kvelden.

Phang Nga bayMektig natur i Phang NgaEnda en ny hong vi kan undersøke. Phang Nga er full av såkalte «honger».Nils og Marit på vei inn i en hong

Phang
Nga Bay er i seg selv virkelig verd et besøk. Over alt stikker det opp
stupbratte øyer og bratte fjell, og tittet man godt etter så vokser det
busker og små trær ut av loddrette fjellvegger – utrolig!

Neste dag dro vi opp til den ” berømte James Bond” øya. Den ble brukt under innspillingen av The man with the golden gun
med Roger Moore. Øya er stapp full av turister, det er nesten ingen
ting å se, og det kryr av souvenirboder, med andre ord en ekte
turistfelle!

James Bond Island, full av salgsboder og lite annet!

Etter
en times vandring på den lille øya, i kø sammen med de andre turistene
fant vi tiden inne til å seile opp til en såkalt ”floating village” som
også er nevnt i turistbrosjyrene, men da som et sted å spise lunch. Da
vi ankom landsbyen om ettermiddagen var det stille og tomt for andre
turister. Vi tok jolla inn for a sjekke ut landsbyen og få oss en
middag. Selve landsbyen er bygget opp på stolper, og over alt var det
fiskebåter og mærer fulle av levende fisk og skalldyr. Siden det var
etter ”turist-tid” så var alle restaurantene stengt, med unntak av en
liten restaurant helt ytterst i landsbyen som også fungerte som et slags
hospits for backpackere! Her serverte de enkle middagsretter, og siden
dette er en muslimsk fiskelandsby koste vi oss med hver vår flaske vann
til maten!

Floating village, helt nord i Phang Nga bayPå tur inne i floating fishingvillage. Enkle boforhold!

Så
var det på tide for Checkmate å dra ned til Yacht Haven for å klargjøre
båten for ”barne- invasjonen”! Vi hadde tenkt oss videre til Krabi for å
treffe venner der, men de dro videre sørover til en øy sør for Krabi,
og så langt hadde vi ikke lyst å seile. Dermed besluttet vi å dra ned
til Yacht Haven og feire nyttårsaften med Checkmate og Cintra som
fortsatt lå der. På veien tilbake stoppet vi opp og utforsket noen flere
”honger” – vi utforsket en tunnel med vår nyoppladete Silva hodelykt
som selvsagt bestemte seg for å slukne da vi var på det mørkeste punktet
– en ganske ubehagelig følelse….Svein Erik måtte selvsagt sjekke
bruksanvisningen, og der sto det 16 timers lading og ikke 2 som den
stakkars Silvalykten hadde fått-.

Greit med en hodelykt når man skal gjennom tunnelen inn i hongen, særlig når den virker!!

Nyttårsaften
– feiringen startet om bord i Checkmate som nå lå ved kai inne i
marinaen – nystriglet og grønnsåpeluktende! Der ble det et glass
sjampanje eller to for de som trengte det..

Nyttårsaften sammen med Checkmate og Cintra

Deretter
dro vi på en restaurant som ligger rett ved marinaen og spiste en god
middag. Så bar det tilbake til Checkmate til kaffe, konjakk og sigarer.
Klokken tolv gratulerte vi hverandre og så opp på himmelen etter alle
rakettene som aldri kom!! Vi skulle nok valgt vestsiden av øya med alle
turistene hvis det var flott fyrverkeri vi ville oppleve! Senere snakket
vi med noen andre båter som hadde tilbrakt nyttårsaften i Patong, den
”heftigste” av alle strendene, og der hadde det vært så mye fyrverkeri
at de hadde dalt ned over båtene som lå for anker. En båt hadde fått
svidd hull i genoaen sin – kanskje vi egentlig hadde det best der vi
var, så slapp vi å uroe oss for hva som kunne skje med Fruen!

Første
nyttårsdag var grå og blåsete, så vi bestemte oss for å bli liggende
til været roet seg. I mellomtiden fikk vi kontakt både med våre venner
og noen bekjente som vi traff på Kanariøyene det året vi dro over
Atlanteren. De var alle i Krabi-området, så nå var det bare for oss å
seile oss over bukten!

Etter
et par dager roet det seg såpass at vi tok sjansen på å seile over
Phang Nga bukten – selve bukten er ganske beskyttet, men det var den
sterke motvinden vi helst ville unngå!

I
Railay, en veiløs bukt sør for Krabi, traff vi Jon og Anne, venner og
tidligere kollegaer av oss. Vi greide heldigvis å overtale dem til å
overnatte en natt om bord – det var veldig ok med friske fjes på besøk!!

Koselig møte med Anne og JonKanskje lett å se hvorfor øya har fått navnet Chicken Island!

Om kvelden spiste vi middag i land og dagen etter motret vi en kort tur
ut til ”Chicken” Island (oppkalt etter en fjellformasjon som ser ut som
kropp og hode på en kylling (eller kalkun!)). Der fant vi for første
gang skikkelig klart vann slik at vi kunne kose oss og snorkle!

Så bar det tilbake til Railay og farvel til Jon og Anne – vi sees til sommeren!

Dagen
etter fikk vi besøk av Gunvor med familie, Gunvor og datteren Maja
traff vi tidligere på Gran Canaria, og det var hyggelig å treffe dem
igjen, denne gang med mann og sønn i tillegg! Vi tok en ny tur ut på
Chicken Island med snorkling og lunch. Om kvelden møttes vi også for en
felles middag – veldig koselig!

Så
leide vi oss en moped og dro på sighseeing i området, besøkte Krabi by
(som er en relativt trøtt liten by!), gikk opp 1237 bratte trappetrinn
til toppen av et tempel, og avsluttet med et lite hyggebesøk på Tesco
supermarked for å fylle på med litt fersk proviant.

På tur rundt Krabi. Her har vi gått 1237 trappetrinn opp til et tempel!

De
neste dagene brukte vi til seile oss tilbake til Nai Harn og ømt
massere de støle og såre lårmusklene vi pådro oss av all trappegåingen!

Vel
tilbake i Nai Harn hadde sjøen roet seg og vinden dreid tilbake til
normalen, og vi traff igjen de fleste av båtene vi kjenner! Dermed
fulgte det noen dager uten tett program, men med plenty sosial hygge. Vi
fikk besøk av en seilmaker som gav oss tilbud på å sy nytt solseil og
nye lazybags, de gamle er i ferd med å råtne opp av solen.

Så
dro vi opp til Boat Lagoon og inn i marinaen der for et par dager. For å
komme inn i marinaen må man seile flere nm langs en kanal og inn i
mangroveskogen, og det er i seg selv en spennende opplevelse. Man må gå
inn på høyvann, og ikke slurve med hvor man går – vi, som stikker 1,95 m dypt, greide å sette oss nesten fast flere ganger på vei inn og ut – kanskje litt vel mye spenning for kapteinen!!

I
Boat Lagoon hadde vi tre ulike firmaer innom for å gi oss pris på å
legge nytt teakdekk og lakkere båten innvendig, samt noen andre små
jobber. Vi bestemte oss for å dele opp jobben på to ulike firmaer, et
for teakarbeide og et for lakkering – det kommer til å koste penger, men
vil gi Fruen en skikkelig ansiktsløftning.

Etter
å ha fått avtaler med firmaene i orden var det bare å komme seg ut av
marinaen. Vi hadde opprinnelig tenkt å legge båten i Boat Lagoon under
oppgraderingsarbeidet, og mens vi reiste hjem til Norge for sommeren,
men de var så arrogante og lite villige til å samarbeide, så da vi fant
ut at det var plass på land i nabomarinaen Royal Phuket Marina (RPM) og
at det i tillegg ble noe billigere så slo vi til og bestilte plass der
for opptak i siste uken av januar.

Deretter
dro vi igjen tilbake til Nai Harn for en kort stund før opptak av
båten. I mellomtiden bestilte vi flybilletter til Bangkok for å møte
Truels der den 31. januar. Vi måtte også utvide visumet vårt med en
måned, noe som var en enkel prosess, men som ikke var direkte billig!

Så
nærmet det seg tid for å dra til RPM. Der lå vi i vannet et par dager
for å få tatt ned seilene og spylt av det verste saltet på båten.

Så
ble båten tatt på land. Det er alltid spennende å ta opp båten, både
fordi det er krise hvis noe galt skulle skje, og noe ikke fullt så
dramatisk er å se hvor mye båten er grodd – hvor bra jobb vi gjorde
forrige gang vi stoffet!!

Denne
gangen var skroget omtrent plettfritt, det eneste stedet det hadde
grodd var under kjølen og på propellen, samt inne i et par av
skroggjennomføringene –vi var godt fornøyde med valget av det australske
bunnstoffet, bare synd vi ikke får tak i det her i Thailand!

Ellers
gikk opptaket av båten også greit helt til vi trodde alt var i orden!
De kjørte vekk ”travelliften” for å snu, og da de skulle passere oss på
veien tilbake var det ingen som var oppmerksomme nok, og de greide å
kjøre inn i jolla og brekke ned den ene daviten. Heldigvis gikk det
greit med solcellepanelet, men davitene hadde fått seg en knekk, det
samme hadde jolla. Skikkelig ergelig og totalt unødvendig! Marinaen var
raske nok til å ta ansvar, og dagen etter ble davitene demontert og
kjørt bort for oppretting. Jolla skal også sendes på reparasjon.

Båten har klart seg bra denne sesongen, ren og pen unntatt på propellen!Dessverre klarte marinaen å kjøre på jolla med travellift og brekke daviten skikkelig!!

En
ting vi fikk bekreftet da vi fikk båten på land var at den led av et
anfall av plastpest! Vi fikk det ene firmaet vi har gjort avtale med til
å gi oss en pris på osmosebehandlig, så det er den tredje store jobben
som skal gjøres på Fruen.

Så
var tiden inne til å pakke bagen for å dra av gårde på 6 ukers
rundreise i Asia sammen med Truels. Grovplanen er nord- Thailand, Laos,
Kambodsja, Vietnam og en liten svipptur inn til Kina – vi får se hva det
blir til!

Februar-mars

Reisebrev 02-08

Så
var tiden inne for den store rundturen i Asia. Truels hadde satt opp en
grovplan som gikk ut på å starte i Bangkok, reise nordøstover i
Thailand til grensen til Laos; Vientiane og Luang Prabang før Kambodsja;
Angkor samt Phnom Penh. Deretter Vietnam og så en snartur til Kina før
retur til Bangkok – totalt 6 uker!

Båten
var satt på land, fryser og kjøleboks tømt, vifter montert og nøkkel
levert til marinakontoret. Flybilletter til Bangkok var i boks, en bag
og to små ryggsekker var pakket og drosje bestilt til flyplassen –
dermed var alt klart for avreise!!

Flyet
var i rute til Bangkok den 31. januar og vi tok en drosje inn til
sentrum, og hotellet, men snakk om hotell – ingen visste hvor The Inn
hotell lå! Vi visste gatenavnet, men ikke gatenummer, det var Truels som
hadde bestilt hotell over internett, og det var visstnok et splitter
nytt hotell – kanskje det var problemet?? Truels var i ferd med å lande
på sin ferd fra Norge og hadde selvsagt ikke mobilen på – eneste løsning
var å kjøre rundt og rundt, spørre personer som sendte oss i nye
retninger, men etter lang og intens leting fant vi inngangen!! Det
stemte at hotellet var nytt, det åpnet uken før og hadde ennå ikke fått
satt opp skilt! Selve hotellet lå veldig sentralt, luktet nytt og hadde
små men greie rom. Det var preget av at det var nyåpnet – vi var de
første som bodde på vårt rom, og det tok litt tid før de fant
fjernkontroll til A/C og TV, samt husket på å sette på strømmen til
rommet, men pytt, pytt!

The Inn hotell i Bangkok – helt nytt og umulig å finne!Så var tiden inne for vår seks ukers Asia-tur – her møter vi Truels i Bangkok

Truels brukte også et ekstra kvarter på å finne frem til hotellet……

Etter
stor gjensynsglede var tiden inne for lunch og planlegging av videre
ferd, samt en liten rundtur i nærmiljøet og middag på italiensk
restaurant.

Dagen
etter brukte vi en del tid på å få bestilt tog billetter til Udon Tani
på jernbanestasjonen, samt bestille et greit hotell på internett. Siden
vi allikevel var i området rundt jernbanestasjonen bestemte vi oss for å
ta en tur mot elven og ta en ferge videre. For å komme til elven gikk
vi gjennom Bangkoks metallbutikk- område! Her kunne man kjøpe alt fra
kamstål til aluminiumsplater i små og overfylte butikker, og trenger man
et tannhjul eller wire av ulike tykkelser så er dette stedet å gå!!

Dette må være Bangkok sin metallgate, skal det være litt kjetting, talje eller kroker?!

Det
var relativt tidlig avgang neste morgen, klokken 0820 var timeplanen.
Vi tok en drosje til stasjonen og spiste en enkel frokost der. Dagen før
hadde vi gått til innkjøp av en enkel kjølebag og denne ble så fylt med
ferdig påsmurte sandwich og kald øl – for å sikre en behagelig reise!

Etter
20 minutter forsinkelse rullet vi ut fra perrongen i et ganske gammelt
og slitent tog. Vi hadde bestilt 2.klasse A/C (det beste man kunne få
kjøpt av billetter) og setene var egentlig overraskende komfortable. Vi
gikk en runde rundt på toget og så hvordan 3. klasse hadde det i sine
stappfulle vogner, sittende på harde 90o plastseter og
takvifte! Forskjellen var at vi betalte 80 kr/pers for vår 10 timers
togtur – de betalte under 20 kr – uansett utrolig billig for en så lang
tur.

På 10 timers togtur fra Bangkok til Udon Tani

I
overkant av 10 timer senere ankom vi Udon Tani og holdt på å få
kuldesjokk da vi gikk ut på perrongen! For å slippe å dra på for mye
hadde vi bestemt oss for å pakke lett, kun de sandalene vi dro i og
ellers en langbukse til SE, avtagbare ben-bukse til Berit, shorts og
T-skjorter – tabbe!!!! Jeg hadde tatt med meg en tynn jakke, men Svein
Erik hadde kun T-skjorte som det varmeste plagget! Heldigvis hadde
Truels både en tynn genser og en tynn jakke med seg, som han delte
broderlig.

Vi
tok en tuk tuk til hotellet – der hadde de selvsagt ikke registrert
bestillingen vår, og var fullstappet, men de klarte å ordne et annet
hotell for oss! Ny tuk tuk tur og denne gangen kom vi til et eldre, lett
slitent hotell og fikk utlevert to gedigne rom – egentlig suiter med
stor stue, stort bad og gedigent soverom – det var definitivt det
største hotellrommet vi hadde på hele turen.

Neste
morgen våknet jeg til en gryende forkjølelse – kanskje ikke helt
uventet! Det regnet og var bikkjekaldt. Vi bestemte oss for å dra videre
med drosje til Nong Khai, grensebyen mot Laos. På veien stoppet vi ved
et kinesisk klesmarked slik at vi fikk kjøpt oss litt varmere klær.
Svein Erik fikk kjøpt seg en fleecejakke og vi begge kjøpte oss hver vår
ytterjakke – stilform; lett kinesisk med en touch av Mao!

Sjekk de lekre varme jakkene!

Drosjesjåføren
anbefalte Nong Khai Grand hotell, så vi endte opp med to ganske så
store rom der for ca 200 kr/rom/natt inkl frokost – det ble
standardprisen på rom i Thailand!

Etter
innsjekking gikk vi en tur ned i byen og spiste lunch på et hyggelig
sted langs Me Kong. Det var fortsatt yr i luften, og vi dro inn på
markedet og kjøpte sokker. Sokker i sandaler er kanskje ikke det mest
sexy man kan tenke seg, men du verden som det varmet. Vi vurderte å
kjøpe varmere sko, men håpet at det skulle bli varmere vær etter hvert,
og da var det dumt å drasse rundt på sko vi egentlig ikke trenger senere
(pluss at skoutvalget ikke var det aller beste!)

På
vår vandring fant vi et trivelig gesthouse med hyggelige rom midt i
byen og langs elven og bestilte rom der for neste dag. Om kvelden fant
vi en liten tyskeid restaurant der Truels og Svein Erik spiste glovarm
gulasjsuppe for å få litt varme innabords.

Ikke noe er som varm gulasjsuppe når man er på tur i Thailand!!

Neste
morgen kledde vi på oss alt vi hadde av klær og gikk ned i spisesalen
for å innta frokost. Siden vi nå hadde varme jakker var det egentlig
ikke klær som var problemet, men det at hus og rom ikke er tilpasset
kaldt vær. Varmeovner finnes ikke, det er trekkfulle dører og vinduer,
åpne restauranter….. Jeg tror det var det kalde været og snøen over Kina
som var hovedårsaken til det kalde været vi fikk på vår reise.

Etter
frokost sjekket vi ut og dro ned i byen til vårt nye overnattingssted.
Deretter tok vi en tuk tuk til en spesiell park som noen km sør for byen
(det er nok Nong Khais eneste turistattraksjon!) Parken heter Salakeoku
og er full av merkelige figurer av betong, buddaer, 5 hodet slanger
etc, etc.Nong Khai `s spesielle park og store attraksjon!

Neste
morgen var det litt bedre vær, og solen tittet frem i perioder. Vi tok
en buss over Me Kong og over grensen til Laos. Her søkte vi om visum, en
enkel prosess som koster 35 $ og et passbilde. Deretter en lengre
drosjetur inn til Vientiane, hovedstaden i Laos. Igjen var det
drosjesjåføren som valgte ut et hotell for oss, Mina hotell, midt i
hovedgaten.

Vi
sjekket inn og tok oss så en tur på byen for å finne et sted å innta
12-ølen. Den første vi treffer der er en nordmann som gav oss noen tips
på hvor vi kunne innta lunsj.

Om
ettermiddagen sjekker vi ut muligheter for flybilletter til Luang
Prabang – det var greit at vi gjorde det, for vi var nå i ferd med å gå
inn i Chinese New Year, og det var mye trafikk både her og der.

Om kvelden fant vi en veldig hyggelig fransk restaurant – fransk mat og rødvin, nam, nam!

Etter
frokost og tur innom lokale markedet for å kjøpe cap til Truels gikk vi
til Vientianes versjon av Triumfbuen, Patouxay – ikke noe spesielt
imponerende byggverk! Deretter tok vi en lang spasertur til Pha That
Luang (great sacred stupa), en stor turistattraksjon full av gull og
glitter!

Den lokale Triumfbuen i Vientiane, LaosPha That Luang (Great Sacred Stup) i Vientiane

Etter
lunch gikk vi til Laos Air og fikk bestilt flybilletter både til Luang
Prabang og videre til Siem Reap i Kambodsja. Pga den kinesiske
nyttårsfeiringen og få flyavganger ble vi nødt til å bli i Luang Prabang
i en hel uke, noe lengre enn vi kanskje hadde tenkt oss.

Om ettermiddagen koste vi oss med litt hvitvin og postkortskriving før massasje og god middag på en ny fransk restaurant.

Ny
morgen, ny frokost og nye kulturelle begivenheter, denne gangen var det
Laos Nasjonalmuseum som skulle underholde oss en time eller to!
Nasjonalmuseet var tidligere kalt revolusjonsmuseet, og bar preg av det!

Etter
en usedvanlig dårlig lunch på et populært spisested gikk vi til et
reisebyrå for å finne hotell i Luang Prabang. Etter mye om og men
aksepterte vi et par rom til 55 $ natt, fordi det var så fullt over alt!
Deretter sjekket vi ut av hotellet og spiste en tidlig middag før vi
dro til flyplassen. Flyet var i rute og etter 40 minutter landet vi i
Luang Prabang. Der var det full forvirring i drosjekøen og vi endte med
en tuk tuk til hotellet. Der ble vi vist til veldig enkle rom, ikke TV,
ikke kjøleskap, men en veranda på utsiden der vi helte i oss en halv
flaske whisky! Vi snakket med et ungt par på naborommet og de betalte 20
$ for sitt rom, og følte at det var alt for mye! Vi var blitt utsatt
for en skikkelig ”rip off”!

Ja, nå kan man bare beundre vårt 55 $ luksusrom i Luang Prabang!

Etter
whiskypausen på verandaen tok vi oss en sen kveldsrunde i Luang Prabang
og ble veldig positivt overrasket. På veien sjekket vi ut alternative
overnattingssteder som vi skulle undersøke nærmere neste morgen. Dagen
etter fant vi etter en del om og men rom på Bakery, et veldig koselig
sted med 5 rom der 3 av dem har veranda ut mot hovedgaten til 35$ inkl
frokost – vi var strålende fornøyde alle tre!

Både billigere og mye koseligere rom på BakeryTid for litt rødvin på verandaen på BakeryEn av hovedgatene i Luang Prabang

På
vår leting etter hotellrom fikk vi se en del av byen. Luang Prabang er
på Unescos liste pga sine mange Wat `er (templer der det også bor
munker). LP består av en gammel del og en ny del, og det er den gamle
delen som står på listen til Unesco. Gamlebyen ligger omringet av Me
Kong og en sideelv som former en slags odde der byen ligger. I byen er
det tre lange gater og mange små tverrgater, samt en liten fjelltopp og
det er relativt enkelt å orientere seg. Byen er liten og kompakt og har
bevart en byggestil som gjør den veldig koselig. I tillegg er den ren og
det er forbudt å kjøre store busser inn i byen.

Vi ble ganske begeistret for den lille byen alle tre!

Neste
morgen gikk vi på toppen av det lille fjellet. Truels hadde vært der
allerede dagen før, så han fungerte som kjentmann! Vi fikk en fin utsikt
over byen og beundret diverse buddafigurer som var plassert ut med
jevne mellomrom!

Vi
fikk også besøkt de mest berømte wat`ene, beundret og tatt bilder!
Siden det var lørdag bestemte vi oss for å ta en tur i operaen om
kvelden for å mette vårt kulturelle behov!!

Forestillingen
varte i ca en og en halv time og besto i hovedsak av ”pling plong”
musikk og utkledde damer og menn som danset enkle dansetrinn og fortalte
en historie vi ikke skjønt så mye av, men som hadde vakre og intrikate
armbevegelser!

En av de mest kjente Wat`ene i Luang PrabangTidlig morgenstund med «fôring» av buddistmunkene!

En
av LP sine hovedattraksjoner er ”fôring” av munkene. På grunn av alle
wat`ene lever det mange buddistmunker i LP og tradisjonen er at de
spiser kun et måltid om dagen og den får de utlevert av
lokalbefolkningen.

Neste
morgen står vi derfor grytidlig opp, i 6-tiden, og rusler ut for å
finne munkene. Vi følger etter de lokale damene som haster av gårde
bærende på boller med mat og bananer.

Damene
(vi så få menn) satte seg ned på fortauskanten i ulike deler av byen og
ventet på at munkene skulle passere. Når munkene ankom i en lang rekke
delte de ut ris i små porsjoner til alle munkene – ganske enkel kost,
selv om den noen ganger ble utvidet med en banan eller mandarin!

Etter en slik grytidlig ekspedisjon var det godt å sette seg på Bakery og innta en god frokost med stekt egg og fersk bagett!

En
av de tingene som fasinerte meg var de fine vevde løperne de solgte
over alt, heretter kalt Ikat, vevet enten i ren silke eller en blanding
av silke og bomull og i fine naturfarger. Både Truels og vi kjøpte
Ikater, og hadde jeg hatt bedre plass, og ikke skulle reise i enda 5
uker, så hadde jeg nok kjøpt enda flere!!

Det er vanskelig å mottstå alle de fine håndvevede silke-Ikatene!Hvem kan motstå en whisky med skorpion?!

Neste
dag var det sol og forholdsvis varmt og vi bestemte oss for å ta en
båttur oppover Me Kong for å se på en såkalt whisky-landsby og en hellig
grotte full av buddafigurer. Båtturen på elven var hyggelig, det var
bare oss tre i en diger båt, og vi kunne styre tiden selv. I whisky –
landsbyen fikk vi se hvordan de brant sitt eget hjemmebrent som ble
tappet på flasker og deretter ”etterfylt” med slanger, tusenbein eller
skorpioner, alt etter hvor gammel du er eller hva du trenger å styrke
deg på. Det fantes foreksempel en spesiell type slange som var god for
dårlige knær, og en annen som kun kunne drikkes av eldre menn (over
50!), den var for sterk for unge gutter!

Vi
var heldige med været, for dagen etter var det gråvær og surt. Vi
kledde oss godt og gikk en tur til nabolandsbyen. Her hadde de
spesialisert seg på å lage rispapir, og man kunne kjøpe rispapir i alle
fasonger og farger, tegnebøker, bilder, trykk, dagbøker, skrivepapir….

Hadde vi enda hatt plass…..! Men en liten Ikat greide jeg å få lurt med oss i sekken før vi satte kursen tilbake til hotellet!

Siste
dagen før avreise var like kald og sur, så vi valgte å tilbringe
morgenen godt nede i en varm dyne, og avslutte oppholdet i LP med en
ettermiddagstur rundt i byen, for på en måte oppsummere oppholdet. Den
enkle konklusjonen er at her kan vi tenke oss å dra tilbake en annen
gang, og det sier vel det meste, og vi kan absolutt anbefale Luang
Prabang Restaurant & Bakery som overnattingssted.

Neste
morgen tok vi en tuk tuk til flyplassen – det var fortsatt grått og
kaldt. Vi sjekket inn nesten to timer for avgang, og for en gang skyld
lettet flyet fra flyplassen over 10 minutter før opprinnelig tid! På
flyplassen i Siem Reap gikk det enkelt og greit å få visum, og så tok vi
en drosje inn til byen der sjåføren valgte ut et hotell for oss; Bun
Seda Angkor Villa. Ikke spesielt rene rom, og dagen etter flyttet vi
over til Red Piano, mye bedre!

Siem
Reap er en by som har eksplodert i utvikling de siste årene i
forbindelse med økende turiststrøm til Angkor, men midt inne i sentrum
var det et par koselige gater fulle av spisesteder.

En
stor fordel var at været var bedre og varmere og neste morgen leide vi
en tuk tuk for hele dagen som kjørte oss fra sted til sted inne i
Angkor. Vi kjøpte en 3-dagers billett til 40$ inkl bilde!!

Første
stopp var den berømte Angkor Wat, det var passe mange turister der
såpass tidlig på morgenen slik at det var behagelig å rusle rundt og se
på alle detaljene. Anker Wat er den ”bygningen” der de startet først med
restaureringen og veggene er fulle av utskjæringer som forteller
historier om tiden da Angkor Wat ble bygget, pluss fullt av
steinskulpturer og utsmykninger over alt – egentlig et fantastisk
byggverk.

På sightseeing i Angkor med egen tuk tuk og sjåfør!Angkor Wat – et gedigent byggverk!

Så
gikk ferden videre til Prasat Kravan et hinduistisk tempel bygget i år
921! Deretter videre til ruintempelet Banteay Kdei, et stille og rolig
sted uten for mange besøkende. Siste stopp før lunch var Ta Prom der det
var besluttet at ruinene skulle ligge slik de var og at trærne skulle
fortsatt ha sine sterke røtter rundt alle bygningene! Både Svein Erik og
jeg hadde sett et bilde av et ansikt utskåret i stein som var omkranset
av røtter, og vi lette lenge det uten hell. Vi besluttet å fortsette
letingen neste morgen da det ikke var fullt så mange turister der.

Etter lunch besøkte vi Bayon som består av ca 50 tårn dekorert med store ansikter, samt ca 1,2 km med
relieffer i 3 etasjer. Etter en rask tur til Elephant terrace og
Baphuon med den liggende budda var vi klare for en kald øl på verandaen
utenfor rommet på Red Piano – den smakte godt!

Dagen
etter ble vi plukket opp av samme tuk tuk sjåfør og så dro vi tilbake
til Ta Prom for å lete etter dameansiktet. Jeg fikk tatt et bilde som
ligner, og siden vi ikke fant noen flere ansikter så får vi tro at det
er det samme vi så på bildet!
Ekstreme røtter har overtatt i Angkor!Treet har vært så snill å la damen få litt luft!

Deretter tok vi fatt på den såkalte ”store
turen” der vi besøkte enda flere templer og bygninger, vanndemninger og
murer. I Lonely Planet hadde vi lest at vi måtte forvente å bli
overfalt av selgere over alt, men det følte vi var ganske overdrevet.
Riktignok var det mange som skulle selge T – skjorter og postkort, men
ikke verre enn at de gav seg når man takket nei!

Før
vi avsluttet dagen tok vi en ekstra runde innom Angkor Wat bare for å
se litt ekstra nå som vi hadde sett så mange av de andre templene i
Angkor, og det er ikke tvil, Angkor Wat er en imponerende bygning!

Dag
nr tre – vi begynner å føle oss mette på alle Angkors templer, men
velger å dra til den som er lengst unna og skal være selve juvelen i
kronen! Vi leier samme drosjesjåfør som kjørte oss fra flyplassen, han
kunne litt engelsk, og dro av gårde. Banteay Srei er beskrevet som
ekstra vakker på grunn av sine detaljerte utskjæringer som er så
delikate at det må være kvinner som har laget dem!Banteay Srei med sine detaljerte utskjæringer

Etter
dette besøket følte vi at vi kunne si farvel til Angkor – vi var glade
for å ha brukt mange timer på å se alle de flotte bygningene og ruinene,
men nå var det på tide med en tur til Tonle Sap lake, en diger sjø 17 km utenfor byen. Der var det en stor ”floating village”. Nå i den tørre perioden var vannstanden så lav at landsbyen lå 17 km unna. I regntiden økte vannstanden slik at den ble liggende bare 5 km unna
Siem Reap – da er det greit å være flytende! Vi ble med en båt ut til
landsbyen og ble kjørt mellom husene der før vi ble tvangsplassert på en
lekter der de drev med krokodilleoppdrett og salg av dårlige suvenirer –
ikke noe handel der bortsett fra noen bananer vi kjøpte av en liten båt
med lokale damer!

Vi avsluttet vårt besøk i Siem Reap med en tur til «The floating village»

Neste
morgen var tiden inne for en 7 timers busstur til Phnom Penh – den gikk
greit og uten noen overraskelser. Der sjekket vi inn på et greit hotell
Mitta Pheap før vi tok en tuk tuk ned til floden for en sundowner og
middag.

Dagen
etter leier vi igjen en tuk tuk for hele dagen, og manner oss opp til
en ny lang ”kulturdag”. Første stopp er nasjonalmuseet, ikke store
greiene, men vi fikk se en del av skattene som var fjernet fra Angkor og
plassert på museet. Så slapp vi Truels av på hotellet mens vi dro
videre til S-21. Truels hadde vært der før og hadde ingen behov for et
nytt besøk der. Det skjønner vi
godt for det var et trist syn å gå gjennom skolen som ble omgjort til
Pol Pot og røde Khmer sitt fengsel. Alle bildene, tegningene og
gjenstandene talte sitt klare språk – forferdelig, jeg følte meg uvel
når vi reiste derfra.

Dokumentasjon av grusomhetene som ble begått i S-21

Etter
lunch var det på tide å få med seg kongepalasset, eller rettere sagt
det som var åpent for turister, og det var ikke all verden – så det var
unnagjort på litt over en time! Dette var dagen da Svein Erik var
utrettelig og nektet å stoppe, så etter å ha gått alene opp på toppen av
Wat Phnom dro han ut til Killing Fields. Da var heldigvis energien
oppbrukt og vi kunne samle oss til en japansk middag om kvelden!

Besøk på kongepalasset i Phnom PenhOver 20.000 mennesker ble drept og gravlagt på «The Killing Fields».

En ny 7- timers busstur dagen etter – denne gangen til Saigon, men mer om det i neste reisebrev.

På tide å dra videre til Vietnam og Saigon, her er det lunsj-stopp underveis på vår busstur!

Februar-mars, del 2

03-08

En ny 7- timers busstur – denne gangen til Saigon,

Det
som tok lengst tid var å komme over grensen, selv om de bussansatte
hadde fylt ut alle papirene for oss i forkant, samt signert dem på vegne
av oss! Jeg het Bent Junge og Svein Erik het Suien Erik Funge, men
pytt, pytt – er det så nøye da!

Truels
er relativt godt kjent i Saigon, så vi satset på å få rom på hans
”stamsted” The Giant Dragon, et enkelt, men ok hotell med sentral
beliggenhet.

Saigon – sett fra vårt hotellrom!Vel, vet ikke helt om de kan kalles » tøffe karer», men…

Neste
morgen leide vi to mopeder og dro på by – sightseeing. Trafikken i
Saigon er tett for å si det mildt, og hvis man vil krysse gaten til fots
er trikset å gå sakte, men sikkert ut i gaten uten å nøle, og så vil
mopeder og biler gli forbi deg i en jevn strøm. Ganske nervepirrende i
starten, men etter hvert blir det en del av rutinen!

Og
hva har så Saigon å by på? Vi så katedralen, hovedpostkontoret, som var
en fin gammel bygning, Rex hotell, Reunification museum, og så brukte
vi en evighet på å kjøre rundt og rundt i enveiskjørte gater for å finne
et egnet sted å innta 12-ølen!!

Lunsjen
førte til at Svein Erik ble ”hyperaktiv” så han brukte ettermiddagen
til å ”feie” over tre museer. Truels og jeg ble heller søvnige etter øl
og mat, så vi tok en lat ettermiddag uten noe spesielt program.

Om
kvelden tok vi en rådslagning om resten av turen, og besluttet å kutte
ut Kina-delen av turen vår – litt fordi det ble ganske kostbare
flybilletter, men ikke minst fordi vi var lei av å bare være på kalde
steder! Dermed fikk vi mye bedre tid til å se mer av Vietnam.

Samme
kveld stod vi ved skranken til hotellets lille reisebyrå for å bestille
tur til ”tunnelene” neste dag, og hvem er det som dukker opp ved samme
skranke – jo, Leif og Eva fra den svenske båten Malinda – verden er ikke
så stor!
Utrolig at vi skulle treffe Malinda med Leif og Eva midt i Saigon – vi visste ikke engang at de skulle på tur!

Dermed hadde vi en felles middag og neste dag dro vi sammen
for å se på det gedigne og imponerende tunnelsystemet, Qu Chi-tunnelene
som ble bygget før og under Vietnamkrigen. Vi hadde en veldig flink
guide som var på ”feil” siden under krigen, han hadde vært en soldat som
samarbeidet med amerikanerne, og etter krigen hadde han først sittet
fengslet i tre år, og etterpå hatt store problemer med å få jobb. Vi
fikk anledning til å krype gjennom noen av tunnelene, det lå utrolig mye
arbeid bak det sinnerike tunnelsystemet. Riktignok er vietnameserne mye
lavere og spinklere enn oss småfeite europeere, men trangt og
klaustrofobisk måtte det være uansett!!!

En kryptur gjennom tunnelene – en klaustrofobisk opplevelse, mørkt og trangt!

Truels
hadde vært der før, så han fikk andre oppgaver – som å sjekke
flybilletter til Dalat og se på videre reiserute. Da vi kom tilbake fra
turen bestilte vi flybillett til Dalat og i tillegg gikk vi inn på
internett og fikk bestilt billige flybilletter fra Hanoi til Bangkok med
Air Asia.

Om
kvelden gikk vi på en sjømatrestaurant i tre etasjer. Vi så kun lokale
innbyggere der, noe som er et godt tegn på at maten er ok, men
støynivået var formidabelt. Vietnamesere ser ut til å kose seg mest når
de kan rope og skråle i munnen på hverandre, drikke bøttevis med øl og
spise et ukjent antall retter, samt kaste alt som ikke kan spises rett
på gulvet. Når gjestene forlater bordet ser det ut som en slagmark – et
imponerende, men noe uappetittlig syn for mer pertentlige nordmenn!!

Neste
dag var en fredag, og vi valgte å starte med en rolig morgen og så en
tur til Cholan marked i Chinatown. Så ruslet vi litt rundt i området,
besøkte et kinesisk tempel, fant et enkelt sted å innta 12-ølen, før vi
satte kursen i retning hotellet for å finne et godt lunsjsted!

Fredag
er dagen der en Dry Martini er på sin plass, og denne gangen ble den
inntatt på takterrassen på Rex hotell (som er kjent fra Vietnamkrigen
som det hotellet der journalistene bodde, og der de stort sett satt på
takterrassen, plukket opp informasjon, skrev artikler og inntok store
mengder alkohol!!).

Hyggeligere å innta en Dry Martini på fredagskvelden på takterassen på Rex hotell!

Deretter
tok Truels oss med til en liten og hyggelig fransk restaurant, Augusta,
der vi spiste en veldig god middag og drakk meget god vin – takk for
den Truels!

Dagen
etter var det avreise til Dalat. Flyturen tok 40 minutter, og så måtte
vi kjøre tre mil med drosje oppover til byen Dalat som ligger på ca 1700
moh. Vi endte opp på Fortune (Da Lot) hotell, greit nok, men veldig
lytt, spesielt merkes det godt når det er asiatiske gjester som ikke kan
snakke normalt, men som må rope og bråke for å overdøve hverandre!

Hele
ettermiddagen var det lett yr og kjølig, så vi tok det med ro, drakk
litt whisky og slappet av før vi kledde på oss alle våre klær og dro ut
for å finne et egnet spisested. Forunderlig nok lå det et hyggelig sted
rett ned i gaten for hotellet, V-cafe, og her fikk vi smaken på Dalat
rødvin, produsert i Dalat. Lett i smaken, men absolutt drikkbar!

Vi
var blitt så vant til å kjøre moped nå, så neste dag leide vi to
stykker, ble utstyrt med et kart over området og dro på oppdagelsestur.
Lonely Planet anbefalte en tur til ”The Crazy house”, så vi startet med
det! Det var bygget av en eksentrisk dame, opprinnelig som et hotell,
men fordi så mange ville se stedet var det nå mer et sted å titte på en å
bo i. Stilen var en avart av Gaudi, nesten som et slags eventyrhus –
men litt morsomt å se på!

En attraksjon i Dalat, det såkalte «Crazy house», bygget av en eksentrisk dame!Den tidligere kongens sommerhus, i Dalat

Neste
stopp var sommerhuset til den tidligere kongen, et slags funkishus med
stil og møbler fra 40-50 tallet. Vi avsluttet formiddagens ”økt” med en
tur til den gamle jernbanestasjonen i Dalat som nå har et turist- tog,
men som for øvrig er nedlagt, men med fine bygninger og et gammelt
lokomotiv på perrongen!

Dalat
har en ganske stor sjø i midten av byen med fine parkanlegg og en
golfbane, og selve gatene og husene ligger i en åsside rundt sjøen.
Dermed er det mye opp og ned gater, og man må bruke litt tid på å sette
seg inn i systemet. Vi inntok lunsj ved innsjøen første dag – grei mat,
men dyrt og turistmessig.

Formiddagen
hadde vært overraskende varm og med antydning til sol. Etter lunsj
begynte det å dukke opp mørke skyer, men vi besluttet å ta en rask tur
for å se på en del gamle franske villaer som var gjort om til et
hotellkompleks. Etter å ha sett på husene ble vi overrasket av et
kraftig regnskyll. Vi skar inn på nærmeste kafé og drakk hver vår varme
kaffe mens vi ventet på at regnet skulle gi seg. Vi ventet og ventet,
men til slutt ble vi lei og da regnet gikk over til yr tok vi sjansen på
å komme oss tilbake til hotellet. På veien stoppet vi ved en liten
butikk der de solgte vin, og endte opp med to varianter av Dalat rødvin,
en som kostet 10kr og den dyreste som kostet 15 kr – her skulle det
ikke spares på noe!

Dalat
er ikke noen stor by, og siden vi på en måte hadde gjort oss ferdig med
hovedattraksjonene der besluttet vi å dra på landet dagen etter. Vi
satte kursen ut av byen og dro gjennom et variert landskap der det ble
drevet ganske intenst landbruk, mye grønnsaker over alt. Vi kjørte til
Langbiang, en landsby ved foten av en vulkansk fjelltopp. Der kunne man
for en relativt billig penge bli kjørt med en gammel russisk jeep opp
til toppen. Det var ikke lov å dra på egenhånd så vi besluttet å bli med
på en kjøretur for å få litt utsikt! Toppen lå på 1950 meter, solen skinte og det var en fin dag for å beundre utsikten. Svein Erik og Truels ble skikkelig solbrente på nesa!

Nesten 2000 moh og praktfull utsikt over Dalat

Vi
tok lunch tilbake i byen på en restaurant med det flotte navnet Mouliné
Rouge – hvite duker, masse bestikk – og vi valgte å dele et par
pizzaer! (kan det være at vi begynner å bli litt lei ris med kylling,
ris med reker, nudler med kylling, nudler med svin…!)

Neste morgen var det tidlig frokost og så avreise med buss til Na Trang, mest kjent for sin 6 km lange
sandstrand. Bussturen tok 6 timer og i starten var det skikkelig bratt
vei, nesten Trollstigen, for å komme ned til lavlandet igjen – det beste
med hele bussturen var lunsjen. Den ble inntatt på et veldig enkelt
sted og bestod av nudler og grønnsaker, men er et av de bedre måltidene
vi har spist – så slik kan det også være!!

Truels
hadde vært i Na Trang også på en av sine tidligere Vietnamturer, og
hadde et forslag på hotell, men denne gangen hadde Svein Erik tatt på
seg ”sparebuksene” sine, og ville finne et enklere sted. Vi endte opp på
et passe dårlig sted til under 10$, men etter en natt satte vi foten
ned og flyttet et par hoteller bortenfor, noen dollar dyrere, men
vesentlig bedre standard – det er ikke alltid enkelt å reise på tur!

Na
Trang er sikkert et trivelig badested når været er fint og varmt, men
når det blåser kraftig slik at bølgene slår inn over stranden, det er
gråvær og gufsete, da mister stedet noe av sin sjarm! Vi leide mopeder
igjen og kjørte en runde rundt i byen, samt en runde nord og sør for å
se oss omkring. Etter lunsj dro Svein Erik og jeg av gårde for å titte
på en wat bygget på 8-900 tallet, mens Truels gjorde sine ting.

Ingen skal påstå at vi var heldige med været i badebyen Na Trang!Til og med fiskebåtene holdt seg hjemme pga det dårlige været!

Na
Trang var egentlig ikke noe mål for oss siden sjø og strender er noe vi
får se mer enn nok av ellers, men var mer en nødvendig stopp for å
komme videre. Vi bestilte flybilletter til Danang, og etter to dager i
Na Trang satte vi oss på flyet opp til Danang. Her brukte Svein Erik
litt tid å forhandle pris for en drosje som skulle ta oss de 10 milene
videre til Hue som var målet for denne etappen! Endelig var prisen satt
og bil valgt ut, en stor og komfortabel bil. Dessverre er det ikke like
lett å velge ut en sjåfør, og han som kjørte oss var av den elendige
sorten, så vi var alle glade da vi endelig svingte opp foran hotellet vi
hadde bestilt i forkant i Na Trang. Hotellet var greit, selv om
brosjyren så litt mer innbydende ut enn virkeligheten, men sånn er det
vel stort sett!

Været
var igjen grått og kaldt, og vi startet vår første rundtur i byen med å
lete etter nye sokker til Truels – de gamle luktet så ille at de varmet
ikke lengre, ha,ha!

Truels greide også å ordne det slik at vi fikk hver vår varmeovn på rommet – det var en nytelse!

Svein
Erik hadde lest at Vietnam var full av flinke mennesker som
spesialiserte seg på å male kopier av kjente malerier, så etter lunsj
fant vi tilfeldigvis et galleri der de malte og solgte kopier. Svein
Erik bestemte seg for at før vi forlot Hue så skulle han kjøpe med seg
et maleri!

Truels
var på jakt etter en kjent vietnamesisk maler som malte med en spesiell
teknikk. Han hadde sett malerens utstilling sommeren før på Hilton
hotell i Hanoi, og hadde veldig lyst til å kjøpe med seg et bilde hjem,
men da som original, ikke kopi. Galleriet mente at kunstnerens navn var
Le Tahn Son.

Frokosten ble inntatt i full ”uniform”, det er litt spesielt å spise speilegg med ytterjakke på!

Så
en rask spasertur for å få opp varmen til Citadellet –
hovedattraksjonen i Hue. Her travet vi rundt helt til det var på tide
med lunch, og så på gamle bygninger, utskjæringer, grunnmurer og hvordan
de nå restaurerte mange bygninger. Mesteparten av palasset ble ødelagt
av franskmenn og bombet av amerikanere under krigen, så det vil bli et
omfattende restaureringsarbeide hvis alt skal settes tilbake til sin
opprinnelige form.

På vei til Keiserpalasset, inne i selve Citadellet i Hue Inne i selve keiserpalassetEn skikkelig diger suppegryte!

Igjen
hadde vi lest i Lonely Planet om et lunsjsted innenfor citadellet som
de anbefalte. Det var en lang spasertur dit, men vi trenger mosjon!
Lunsjen var en ”Set menu” med veldig kreative retter, og skulle være
lokale retter fra Hue, men kanskje litt smakløst, og vi begynner vel å
helle til den konklusjonen at Lonely Planets restauranter er best å
unngå! ”Alle” går dit for å spise, og etter hvert forringes kvaliteten
og servicen – slik har vi opplevd det flere ganger!

Vel
tilbake på hotellet etter en lang spasertur fra restauranten gikk Svein
Erik ut for å ta sauna og massasje, mens jeg krøp opp i sengen med et
glass Dalatvin og kabelTV!!

Neste
morgen var det fortsatt grått, men ikke fullt så kaldt. Vi leide atter
en gang mopeder og startet turen med å dra tilbake inn i citadellet for å
se på et par ”innsjøer”. Deretter var målet å kjøre sør for byen for å
finne gravplassen ”Tomb of Minh Mang”! Vi hadde kart med oss, men det
var ikke helt korrekt og detaljert – skulle vi finne ut etter hvert som
veien ble smalere og smalere og dårligere og dårligere. Tilslutt endte
den opp som en støpt betongvei full av hull ned til en smal elv der
broen var ødelagt og de hadde laget en provisorisk bro av bambus uten
rekkverk! Den holdt en moped,
men var så vaklevoren at det store spenningsmomentet var om vi kom over
uten at noen datt i elven! Ingen datt, og vel over på andre siden var
det skikkelig sleip leirevei, og et veikryss. Vi ante ikke hvor vi
skulle dra, men heldigvis dukket det opp to eldre karer der den ene
kunne nok engelsk til at vi fikk forklart problemet og ble vist i riktig
retning! Det var over en rismark på en leirete traktorvei full av
sølepytter og hull!

På leting etter gravplassen til Minh Mang – lekkert antrekk, særlig er jeg begeistret for sokkene i sandalene!!

Ja,
ja vi fant nå fram til slutt, og ble vinket inn til en dame som kunne
passe på mopedene våre mot at vi kjøpte øl eller lunch av henne. Vi tok
12-ølen der og snakket litt med damen som hadde seks barn og var født og
oppvokst på stedet! Så gikk vi noen hundre meter gjennom skogen og kom
så frem til gravplassen til Minh Mang. Der var det passe få turister
(som stort sett kom dit med båt eller buss), så vi kunne rusle rundt i
ro og mak. Minh Mang var en keiser av Nguyen dynastiet som levde fra
1791-1841, og som styrte i 20 år fra 1820 til sin død, og som fikk
bygget en gedigen gravplass. Selve gravstedet var skjult bak en høy mur,
og ble bare åpnet en gang i året da de hyllet hans dødsdag! Vi dro til
Ming Mang først fordi det var sagt at den var den flotteste og best
bevarte, men etter lunch dro vi videre til ” Tomb of Tu Doc” en annen
keiser som levde på 1800 tallet og som gjorde om sommerpalasset sitt til
en gravplass før han døde. Han laget også plass til kone og sønn, og
selve gravstedet er bygget opp ganske så likt gravstedet til Minh Mang,
men her kan man se selve ”tomben”. En guide fortalte at de ikke har
greid å finne levningene, og man har en mistanke om at han er gravlagt i
skogen et eller annet sted! Merkelige greier!

Keiserens vokter(e)?!!Kombinert sommerbolig og gravsted!

Det ble en skikkelig lang dag, men vi fant en mye bedre, asfaltert!, vei tilbake, heldigvis!

Vi
leide mopeder dagen etter også, og nå var det antydning til sol og
varme – jippi! Først dro vi ut til et spesielt tårn rett utenfor byen
før Svein Erik og Truels la av gårde for å finne en japansk overbygget
bro som skulle befinne seg et stykke utenfor byen. Med våre dårlige kart
ble det en utfordring å finne veien, og det ble bare Svein Erik som
fikk sett broen.
En elgammel japansk overbygget bro!

Truels gav opp underveis og dro tilbake til byen. Jeg
tok det med ro og gikk en runde rundt i byen for meg selv – det er
deilig med litt tid alene innimellom.

Vi
hadde bestemt oss for å ta toget opp til Hanoi, og billetter var
bestilt. Etter råd fra Checkmate og Cintra, som hadde tatt samme togtur
før jul, bestilte vi 1.klasse sovekupe og alle 4 sengeplassene. Da fikk
vi kupeen alene. Standarden på toget var lav, så fortsatt etter råd fra
Cintra & co gikk vi til innkjøp av lakenposer av silke.

Fire
dager i Hue var passe for denne gang. Vi hadde bestilt natt-tog, og
formiddagen ble brukt til å kjøpe en ny bag for å få bedre plass. Så
gikk vi til ”kopi-galleriet” der vi kjøpte et par malerier. Truels
kjøpte også et maleri for å gi bort som en gave. Så bunkret vi opp med
litt øl og rødvin for vår lange togreise før vi sjekket ut av hotellet
og belaget oss på en lang lunsj med ost og vin på en fransk restaurant!
Etter en god lunch leide vi tre cycloer (sykkel med passasjersete foran
sykkelen) som konkurrerte om å kjøre oss fortest til jernbanen, hui hvor
det gikk!!

Skal det være et eksemplar av Skrik?

Toget
var i rute, og da vi inspiserte lugaren var vi veldig glade for vårt
lakenposeinnkjøp! Det var enkle greier, rene laken, men en lugubert
ullteppe til å ha over seg!

Vi
kjøpte litt enkel mat på toget og brukte kvelden til å spille kort og
drikke vin. Jeg tror jeg fikk overdose av vin den kvelden for det var
litt kronglete å få kledd av seg og tredd seg ned i silkeposen –
forteller Svein Erik!!

Klokken
04.30 ble vi vekket av en sprakende høytalerstemme som sier noe om
Hanoi, og vips så står vi på perrongen, ikke helt våkne, og lett
forvirret. Vi hadde plukket frem et par adresser på hoteller fra
internett og prøvd å legge inn bestilling, men da vi tar en drosje er
det ikke plass på det første hotellet, og drosjesjåføren finner ikke det
andre. Alt kan jo være bløff for det var mørkt, og vi var jo ikke
akkurat lokalkjente, og det ender med at sjåføren kjører oss til ”sitt”
hotell. Her får vi høre at hvis vi venter i 30 min så kan vi få rom –
etter to timer venter vi fortsatt, og Svein Erik og Truels har begynt
jakten på alternativer. Endelig klokken 08.00 om morgenen sitter vi på
Prince Hanoi hotell og spiser en etterlengtet frokost og kan flytte inn
på et bra rom. Da vi sjekker inn på hotellet blir vi fortalt at visumet
vårt går ut dagen etter! Det er kun 15 dagers visum vi har fått, og
ingen av oss har tenkt på det. Etter litt om og men går vi til
immigrasjonskontoret. Der blir vi fortalt at de ikke kan ordne nytt
visum, man må gå gjennom et reisebyrå. Så går vi til et reisebyrå og de
sier at de trenger minimum 3 arbeidsdager og det koster 95$/pers. Siden
dette er på onsdag, og de ikke jobber på lørdag, samt at vi reiser til
Bangkok på mandag så sier det seg selv at det er en umulighet å få til!

Deretter
gikk vi en evighet for å finne den norske ambassaden for å få råd, og
det ender opp med at vi ikke gjør noe som helst med visumet, og heller
aksepterer en bot på flyplassen.

Midt
oppe i all jobbing med visum drar vi til Thai ambassaden for å søke om
visum til Thailand slik at vi får to mnd i stedet for en! Det er en
enkel prosess; fylle ut et skjema, betale og hente visumet dagen etter –
heldigvis noe som går uproblematisk!

Det
ble masse gåing denne dagen, men vi fikk da sett en god del av Hanoi,
som er en hyggelig by når man ser bort fra den evinnelige tutingen fra
biler og mopeder, og alt bråk og eksos fra trafikken. Etter lunch ble
det en lang ettermiddagshvil i dyp søvn før vi gikk ut for å spise
middag.

Dessverre
hadde de ikke ledig rom for oss for en ny natt på Prince, men de kunne
skaffe oss et annet. Vi sjekket det ut, men var ikke imponert. Dermed
gikk vi en ny runde i byen, denne gang på jakt etter hotell. Det var
forbausende mange hotell som var fulle, men plutselig finner vi et lite
hotell, Sunshine, Gia Thin hotell, som er helt nytt, har fine og ledige
rom til omtrent halve prisen av det vi betalte på Prince – utrolig!
Riktignok var vi nå ulovlige innvandrere, men vi hadde i hvert fall tak
over hodet!

Hanoi

Igjen
var det tid for å leie mopeder og dra på bytur. Vi dro forbi operaen,
historisk museum og så stakk vi innom Hilton hotell for å finne ut mer
om den berømte maleren som Truels var så interessert i. Der hang det
fortsatt bilder malt med den samme teknikken, men av ulike malere.
Forvirringen begynte å ta Truels!

Derfra dro vi til Presidentpalasset og Ho Chi Minh mausoleumet, men det
viste seg at det var stengt på fredager og mandager! Dermed dro vi på
lykke og fromme for å finne et hyggelig lunsjsted, og havnet på et
lokalt sjømatsted ved Westlake, (Ho Tay), maten var god, men
kloakklukten av ikke direkte appetittvekkende!

Lunch på enkel sjømatrestaurant langs WestlakeLitteraturens tempel

For
å tilfredsstille Svein Erik sitt enorme severdighetsbehov, ble vi med
ham for å finne ”onkel Ho” sin bolig der han bodde perioder av sitt liv.
Det var selvsagt også stengt!

Det
var fortsatt mye igjen av ettermiddagen, så vi dro derfor til et
”lokalt stamsted” for Truels der vi kunne kjøpe lokalbrygget øl sittende
på fortauskanten i lave plaststoler – perfekt!

En pause i travle gater i Hanoi, med hjemmebrygget øl!

Etter ølpausen hadde vi samlet nok energi til å stikke innom et galleri i jakten på Truels sitt drømmemaleri!

Dagen
etter var dedikert gallerier. Vi startet med å se på de fancy og dyre
galleriene og jobbet oss videre mot enklere gallerier og kopigallerier.
Til slutt fant Truels ”drømmebildet” sitt, men måtte tygge litt drøv før
han gikk til innkjøp!

Svein
Erik gikk litt på egenhånd og greide å kjøpe enda et maleri, ikke så
stort, men vi må finne oss et gedigent hjem med masse veggplass når vi
en gang skal etablere oss! (Det må for øvrig også ha rikelig med bord så
mange Ikat-duker jeg har anskaffet!)

Galleridager
kan være anstrengende, så til lunch mente Truels at en flaske med
russisk sjampanje var påkrevet – en selsom opplevelse, men absolutt
drikkbar. Restauranten vi besøkte var av den litt trendy typen. Truels
bestilte scampi og Svein Erik sopp-suppe. Jeg er mer tradisjonell og
bestilte kylling med cashewnøtter, og godt var det! Truels sin REKE var
riktignok stor, og suppebollen til Svein Erik inneholdt minst 1dl suppe,
men min store porsjon med kylling forsvant allikevel forbausende
fort………

Lunch etter en slitsom formiddag, med russisk sjampanje!

For
å jobbe av oss sjampanjen og all maten bestemte vi oss for å ta en tur
til Hanoi Hilton (det gamle fengselet der amerikanske piloter ble holdt
innesperret under vietnamkrigen). Så dro vi innom et par gallerier til
før vi avsluttet dagen.

Vår
siste dag i Hanoi. Vi kjører moped til Hanoi etnologisk museum og får
en gjennomgang av de ulike etniske folkegruppene som bor i Vietnam.
Deretter en lang kjøretur rundt Westlake bare for å se oss omkring og
studere nabolaget. Om ettermiddagen kjøper Truels ”bildet sitt”!

Sykkeldrosjer på rekke og rad i HanoiTruels har funnet sitt favorittbilde!

Neste
morgen er det tidlig opp for å rekke flyet til Bangkok Vi legger inn
litt ekstra tid pga visumproblemet vårt, men det går forbausende greit.
Da vi prøver å sjekke inn blir vi henvist til immigrasjonen. Der gir de
oss en bot hver på ca 30$ (visumutvidelsen ville kostet 90$!) og så er
problemet løst!!

Flyet var i rute – vi har vært utrolig heldige på hele turen, alt i rute, ingen forsinkelser!

Igjen
sjekker vi inn på The Inn, denne gangen kunne vi forklare veien til
drosjesjåføren! Der hadde de selvsagt ikke registret vår reservasjon som
vi gjorde før vi forlot hotellet for knappe 6 uker siden, men de greide
å finne rom for oss!

Vi
hadde en lat dag og om kvelden spiste vi en enkel middag før Svein Erik
og Truels strøk av gårde på jazz-klubb. Jeg roet den ned på rommet
foran TV! Det er ikke så ofte vi har tilgang på kabeltv!!

Siste
dag på vår rundreise ble brukt til en kanaltur på elven og et besøk på
Wat Arun, ”Temple of Dawn”. Seks uker er lenge nok å være på tur når man
flytter fra sted til sted og hotell til hotell, men vi har opplevd mye
og sett mange interessante steder. Den største utfordringen er kanskje å
klare å absorbere alle nye inntrykk, og sette nok pris på alt man ser
underveis!

På kanaltur i Bangkok, enkle boliger!

Truels
dro hjem til Norge, uten forsinkelser, og til norsk påskefeiring på
hytta. Vi satte nesen mot Phuket og Fruen fra havet, også uten
forsinkelser, og ble møtt av en støvete og varm båt, men mer om det i
neste reisebrev

Mars – april

04-08

Vi
kom tilbake til Royal Phuket marina og Fruen midt på dagen. Solen
stekte fra skyfri himmel, det var ikke et vindpust å kjenne, men om bord
surret og gikk det to vifter! Da vi dro lot vi et lite vindu stå oppe i
akterkabinen, og i inngangen satte vi for vårt gitter i stedet for
plexiglass- luken – dette for å få litt luftsirkulasjon innvendig mens
vi var på tur. Firmaet som skulle reparere alle små skader og skrammer
på dekk, samt slipe ned alt under vannlinjen for å bli kvitt vårt
osmoseproblem hadde virkelig stått på, og det eneste de hadde glemt var
de små detaljene som å lukke igjen luke og vindu!!

Absolutt hele båten innvendig var dekket med et lag av støv, og verst var det i akterkabinen – der vi skulle sove om natten!!
En varm og støvfylt båt møtte oss etter at vi kom hjem fra vår rundreise i Asia

Etter
fem svette timer var det såpass støvfritt i akterkabinen at vi kunne
sove der – og så gikk det et par timer til før resten av båten var
såpass ren at vi kunne ta ned bagasjen og få pakket ut det mest
nødvendige!! Tøff hjemkomst!!

De
neste dagene ble brukt til å organisere oss. Vi leide et lagerrom,
startet prosessen med å finne oss et sted å bo, og langtidsleide en
moped.

Vi
fikk en del adresser på steder som drev med langtidsleie av
marinasjefen, og Jo, den australske jenta som driver et av firmaene som
jobber på båten vår. Så brukte vi noen dager på å sjekke ut steder, men
det var overraskende mange som var opptatte, eller så var de for enkle,
lå for bråkete til…….. Til slutt fant vi en annonse i lokalavisen om
leiligheter til utleie i åsen bak Patong beach med svømmebasseng og
internett til ca 3000 NOK i mnd. Vi likte oss der og besluttet å leie,
selv om det ble over 20 km, og 30 min. hver vei å reise til båten!

Så
startet prosessen med å pakke og rydde ut av båten, delvis for å komme
enklere til for demontering av dekksutstyr i forbindelse med nytt
teakdekk, og for å klargjøre for den store lakkeringsjobben.

En
dag leide vi en steingammel Suzuki jeep, men med ganske stor innvendig
bagasjeplass, og fikk fraktet en del saker og klær til vår nyleide
hybel! Resten av dagen brukte vi den som flyttebil mellom båten og
lagerrommet – det er utrolig hvor mye rart man klarer å finne plass til i
en liten båt – og hvor mye man klarer å få stuet bort på noen få
kvadratmeter lagerrom!!

Endelig er båten tømt for det som er nødvendig å fjerne, og vi er etablert på ”hybelen” i Patong.

Vårt nye, midlertidige hjem i Phuket

Jeg
bruker den neste tiden til å jobbe litt på hjemmesiden vår, ordne
bilder, skrive mailer, printe ut nye visittkort – i det hele tatt en del
”kontorarbeide”! Svein Erik reiste hver dag til båten for å følge opp
arbeidet som foregår der, samt tilrettelegge for legging av teakdekket.
En god del av dekksutrustningen har gjennomgående bolter, og dermed må
taket demonteres innvendig for å komme til. Etter mange svette og lange
dager ser båten nå ut som et ”takras” innvendig – med vegger og tak
delvis demontert, men det er et visst system i galskapen i følge Svein
Erik!!

Så
ble det gamle teakdekket fjernet, alle de tusenvis av skruehullene ble
”konet” opp og så fylt igjen med to-komponent fyllmasse før det ble
slipt plant, en kjempejobb! Og det er litt rart å se båten uten teakdekk
– det er veldig hvitt og nakent!

Båten er pusset ned til glassfiberen, og vi benytter også anledningen til å gjøre vedlikehold og utbedringer på propellakslingenSnart er hele det gamle teakdekket revet av!Det er en stor jobb å tette alle de gamle skruehullene!Teakdekket er fjernet og skruehullene tettet – nå gjenstår bare å slipe dekket helt plant før ny teak kan legges på!Det er mye som gjøres på Fruen nå, og kapteinen
føler ansvar!

Etter
hvert som tiden går ble det færre jobber for Svein Erik å gjøre om
bord, og vi fikk tid til nye utfordringer – denne gangen; lære å spille
golf!

Vi
har tenk på det en stund, og fant ut at Phuket var det riktige stedet å
lære golf, vi er her for en lengre periode, det er mange golfbaner her
og kostnaden er overkommelig!

Vi
kontaktet Loch Palm Golf Club og avtalte time med Oliver, banens
golf-pro! Han har et opplegg på 10 timer privatundervisning til 10.000
bath, det er omtrent 1650 NOK for oss begge – billig! Dessverre har de
ikke opplegg for å ta grønt kort her, så det må vi satse på å ta når vi
kommer til Norge til sommeren.

Ellers
kan vi jo røpe at det å slå golfballer ser enklere ut enn det er – i
hvert fall hvis man skal treffe det lille hullet midt ute på plenen!!
Ja, ja, det sies at øvelse gjør mester….

Trening gjør mester, men først må vi slå noen millioner golfballer…..– og lære oss å mestre alle køllene og ulike situasjonene!

Når
vi først er inne på Norge og sommeren så har vi bestilt flybilletter
til Norge, og lander på Gardermoen den 8. mai, og blir hjemme til langt
ut i september.

Vi
ser frem til en norsk sommer, det er fem år siden sist! Det eneste vi
trenger er en bil, så hvis noen vet om en ”ubenyttet” bil så er vi
veldig interessert i å leie den!

Siden
vi flyttet på fast grunn har vi gjort en innsats på å få litt fart på
kroppene – noe som er høyst påkrevd – aktivitetsnivået om bord i båten
er ikke imponerende! Vi bor oppe i en bratt åsside, og fra leiligheten
vår går det en del grusveier videre oppover åsen. Så 4-5 ganger i uken
står vi alt for tidlig opp, tar på oss joggesko og basker oss av gårde
oppover de bratte veiene. Her i Thailand har de ennå ikke skjønt at man
kan bygge veier all à Trollstigen, med gradvis stigning, nei da – her
bygger de veien rett oppover åssiden, superbratt!! Pust og pes, verkende
muskler og dryppende svette……og man påstår at dette er sunt!!!

Bratte bakker – det er tøft å være i dårlig form!!

Dagene
har nå fått en egen rytme, vi lærer golf, vi trener alene med putting
og pitching og andre fine golfuttrykk, jobbingen på båten glir sakte
fremover, vi går våre svette morgenturer og spiser ris med kylling,
kyllingcurry, kylling med grønnsaker, stekt ris…, noen dager lager vi
mat hjemme med salater, røkt laks, omelett….., svømmer i bassenget,
skriver mailer, leser bøker, ser på TV og observerer at været er i ferd
med å endre seg. Nå er det flere netter med lyn og torden og kraftige
regnskyll, og luftfuktigheten er blitt merkbart høyere, men fortsatt er dagene stort sett fylt med solskinn!

Midt
oppe i det hele har jeg bursdag og dagen blir feiret med at Svein Erik
står grytidlig opp, drar ned til sentrum i Patong og kjøper en diger
blomsterbukett, kunstferdig satt sammen på skikkelig thai-måte med
knitrende cellofan og fancy sløyfe. Egen blomstervase fulgte også med!
Lekker blomsterbukett på bursdagen


Så fikk jeg te og frokost på sengen før vi drar av gårde for å drikke
kaffe om bord i den hollandske båten Odulphus med Peter og Carla. De er
de eneste seilerne vi kjenner som fortsatt er i området, og det var
koselig av dem å invitere oss om bord.
Kaffebesøk ombord på Odulphus

Etter kaffen dro vi i land og
spiste lunch før vi dro på sightseeing på toppen av en fjelltopp for å
studere en 45 meter høy
budda som er i ferd med å bli bygget – buddistene er gale etter å lage
buddafigurer i alle størrelser og fasonger! Etter å ha sagt farvel til
våre venner dro vi innom leiligheten for å skifte over til treningstøy
før vi dro på golftime. Etter en lang og hektisk dag var det endelig tid
for en Dry Martini med påfølgende rødvin og en enkel middag kreert av
Svein Erik – en særdeles hyggelig bursdag!

Det
er en egen tilværelse å bo på land – gulvet er stabilt, vi kan bruke så
mye strøm og vann vi ønsker, vi har aircon så et overraskende regnskyll
fører ikke til hektisk lukking av luker og vinduer, vi føler ingen uro
når det lyner og tordner, og vi får rent sengetøy og håndklær automatisk
to ganger i uken!!!

Det
er litt rart å tenke på at vi ikke skal bo om bord i Fruen på minst et
halvt år til, men først skal vi til norsk sommer, og det gleder vi oss
til!

Mai – Sept

05-08

Sommeren i Norge kan kort oppsummeres som veldig hektisk, hyggelig, brukbart vær, og en følelse av å være turist i eget land!

Vårt
første sommeropphold i Norge på 5 år startet med nydelig vær i flere
uker i mai og juni, det var omtrent like varmt som vi var vant til! Noe
av det første vi gjorde da vi kom hjem var å gå til innkjøp av en
kalender slik at vi kunne holde oversikt over alle planene og besøkene –
og de trillet inn som perler på en snor!

Vi
har vært flere ganger på Tjärnö, utenfor Strømstad der min søster og
svoger har sommersted, vi har hatt en lang sørlandsturne med stopp i
Arendal, i Tvedestrand, Kilsund, Borøya og Homborsund, samt Kragerø der
barna til Svein Erik har sommersted!

Vi
har vært så heldige at vi har fått låne en bil av min søster og svoger,
og det er vi veldig takknemlige for, å være uten bil i Norge er
tungvint og tidkrevende!

Men selv med tilgang på bil og hus, så var det en god følelse å kunne tilbringe 10 dager i en seilbåt……..

Vår venn Truels fikk låne en 40 fot Cenit,
rask og fin båt! Vi startet seilasen med å seile ned til Hvaler der vi
deltok på Per (Svein Erik s bror) sin 60 års dag. Deretter dro vi en
kjapp tur til Strømstad for å foreta nødvendig proviantering før vi
krysset fjorden over til Norge igjen. Der tilbrakte vi noen dager på
sommerstedet til Truels sine barn før vi dro nordover til Kragerø og
sommerstedet til barna til SE!

Vi
avsluttet turen med en drømmeseilas fra Kragerø til Drøbak, der vi
hadde perfekt vind og surfet av gårde i opptil 13 knop – den hastigheten
har Fruen aldri opplevd!!

Første
helgen i august kjørte vi til Ringebu og hilste på Nils og Marit fra
Checkmate. De er også hjemme på sommerferie, og det er lenge siden vi
avtalte at vi skulle komme dit for å få med oss Per Gynt Spelet og
Rondane-konserten. Begge deler var en opplevelse, selv da regnet sprutet
ned under Spelet!

Fra
Ringebu dro vi til Skurdalen der Truels har hytte, og tilbrakte nesten
to uker der. Været var vekslende, men vi fikk gått noen turer og hugget
en del ved!

En
dose seilere fikk vi også oppleve da australske Michael og Jennifer fra
båten Mahili kom på Norgesbesøk. De var opprinnelig på et bryllup i
Frankrike, og bestemte seg så for å leie bil og kjøre opp til Norge og
besøke alle sine norske seilervenner.

Det
førte til at vi hadde et par kvelder sammen med Mahili hjemme hos
Cintra med Knut og Liv, som bor på Majorstua. Så ble Mahili med oss ned
til Homborsund et par dager for å oppleve litt av det blide sørlandet!
Der dro vi også innom Tvedestrand for å hilse på de nylig hjemkomne
seilerne Tom og Anne Brith fra båten Stormsvalen!

Det var ikke fritt for båtprat i den perioden………

Nå
er det like før avreise hjem til Fruen fra havet! Det er ikke fritt for
at vi gleder oss til å se henne igjen, men samtidig gruer vi oss litt!
Det er jo gjort masse ting om bord, teakdekket er på plass, lakkering er
gjort over alt innvendig, nye striper er malt på fribordet og noen
nødvendige forsterkninger og reparasjoner er gjort på propellakslingen.
Problemet er at mesteparten av jobben er gjort mens vi har vært i Norge,
og dermed er vi veldig spent på sluttresultatene.

Uansett
så skal vi bo i en leilighet i starten slik at vi får god tid til å
rengjøre båten, montere alt tilbake på plass innvendig og på dekk, og så
flytte tilbake alt som måtte tømmes før lakkering!

Sommeren
i Norge har vært hyggelig, vi har truffet de aller fleste i familien,
og mange av vennene våre. Dessverre har vi ikke truffet alle vi gjerne
skulle, og mange har vi ikke truffet ofte nok, men slik ble det denne
gangen.

Heldigvis
er vi så privilegerte at vi har hatt flere steder å bo mens vi har vært
i Norge, både hjemme hos mine foreldre, og hos Truels – og det er vi
takknemlige for.

Vi
har aldri opplevd å ha det så ”travelt”, og vi har omtrent ikke hatt en
eneste kveld alene – og det er litt uvant og anstrengende for oss som
er blitt vant til å tilbringe ukevis alene om bord i båten!

Nesten
fire og en halv måned har gått siden vi landet på Gardermoen – og den
tiden har gått fort. Vi takker alle som har tatt i mot oss på
feriestedene sine, og alle som har invitert oss på besøk og middager og
alle de koselige kveldene vi har opplevd. Til de vi ikke fikk besøkt
denne sommeren – vi får holde kontakten på mail, og så sees vi når vi
kommer hjem neste gang!

Legger ved en del bilder som viser litt av det vi har opplevd i sommer.

«Og hva skal barnet hete»? – Jo Kristoffer !! Kosestund på farfars fang!Middagsbesøk i hagen til Jørgen og AnneNydelig sommervær og hyggelig middag på brygga på SkåtøyPå seiltur med hele familien JyngeBål og pølsegrilling hører med på en fjelltur!Også i Beiarn var det strålende sommervær, her på besøk hos onkel Kai-Erik og LivBesøk av onkel Lars og Britt fra TromsøUte til lunch med Truels og UllaUllas hund Rasmus får grundig skjønnhetspleie!På vei ut til Skåtøy med barnebarna Inger Marie og AndersSvein Erik er deleier i en elv på vestlandet!På golfbanen med Truels og ElizabethCanal Street i Arendal sammen med brødrene til Svein Erik, Per og Pål og konene Kirsten og Anne KatePå utendørs klassisk konsert ved RondablikkVår yngste niese – MiaMiddag sammen med Stormsvalen og MahiliMiddag på sommerstedet til Berits søster og svogerPå besøk i Bodø for å hilse på mormorDet er tøff arbeidsstilling å lage ny ishud på en brygge!På fisketur med mor Bitten og niese MiaPeer Gynt spelet i øs pøs regnvær!Vi ble invitert på setra til Wiktor og ble servert rømmegrøt! Det er lenge siden vi spiste det sist….Vakker, norsk skjærgårdEndelig fikk vi se den nye norske operaen på nært hold

Oktober

06-08

Farvel
Norge – vi ble kjørt til flyplassen av Ivar, Berits far, og glade for
det var vi, stappfulle av bagasje og med hver vår golfbag! Vi fløy med
Turkish Air, med mellomlanding i Istanbul. Vi har aldri vært i Istanbul,
så da vi bestilte billetter la vi inn en to dagers stopp. Svein Erik
hadde bestilt hotellrom på internett, og det viste seg å være et lite,
men hyggelig hotell, og ekstremt sentralt plassert – gangavstand til det
meste!

Vi
ankom relativt sent, så det eneste vi fikk gjort den første kvelden var
å se oss litt rundt i nærmiljøet, og spise en typisk tyrkisk middag.
Svein Erik spiste lammekoteletter og jeg spiste tyrkiske kjøttboller……..
Maten var ganske tam og smakløs, så jeg tror ikke vi var spesielt
heldige med valg av spisested!

Neste
morgen var det på med turistantrekket; shorts, sandaler og ryggsekk!
Første stopp var den blå moske, konstruert av sultan Ahmet. De startet
byggingen i 1609 og brukte 7 år på å få den ferdig! Navnet har den fått
pga de over 21.000 blå dekorerte flisene som pryder veggene inne i
moskeen, og den blå moske er betraktet som den største og flotteste
moskeen i byen!

Endelig får vi se den store «Blå moske» – kanskje ikke så veldig imponerende utsmykking utvendig?

Men innvendig var det helt andre boller!!

Neste
stopp var rett over gaten til Hagia Sophia som i dag er et museum.
Sophia ble betraktet som den viktigste og helligste delen av byen under
bysantiner-epoken. Den ble bygget som et romersk monument og kirke i år
537, og fungerte som kirke i over 900 år før den ble omgjort til en
moske. I 1934-35 ble den restaurert og deler av de gamle kirke- mosaikk
bildene ble brakt frem igjen etter å ha blitt skjult mens Sofia fungerte
som en moske. Siden 1935 har Sofia vært et museum!

Utenfor Hagia Sophia, eller på norsk, Sofiakirken!Et utsnitt av takmaleriene, de var ganske slitne, men i ferd med å bli renoverteEt utsnitt av innvendig balkong i Sofiakirken

Etter
to slike severdigheter var det på tide med en skikkelig lunch og en
kald pils! Ettermiddagen ble så brukt til å vandre rundt i Topkapi
palass. Topkapi ble bygget i 1475 på ruinene av en gammel romersk by av
den store sultanen på den tiden. Bare muren rundt palasset er over 5 km lang!
Der vandret vi rundt i det største kjøkkenet jeg noen gang har sett.
Det var over 10 rom, der hvert rom var dedikert til de ulike delene av
palasset, et rom til sultanen, en til kona, et til haremet osv…. Det var
rundt 5000 ansatte på palasset og over 1200 av dem jobbet på kjøkkenet!
Det sies at det ble produsert over 20.000 måltider pr dag på kjøkkenet!
Masse porselen er bevart, men siden vår interesse i porselen ikke er
merkbar, så droppet vi nærstudier av det!

Egentlig er heller ikke smykker og diamanter innenfor det vi med beste velvilje kan kalle vår
interesse, men vi brukte litt tid på å studere den svulstige samlingen
av diamantbesatte dolker, hjelmer, boller, glass, pilkasser (til pil og
bue!), samt tronen til sultanen, sofaen hans, barnekrybben – alt sirlig
dekorert i gull og glitter!

I
neste rom kunne vi virkelig studere store ting; her var omtrent halve
Muhammed tatt vare på! I montere var det alt fra jakken hans, buen hans,
en tann, fotavtrykk, bit av skjegget, sverdet, flagget hans og ikke
minst brevene han skrev – utrolig!

Så
etter en lang og opplevelsesrik dag besluttet vi å trekke oss tilbake
til rommet med en flaske rødvin og en fersk loff fra bakeriet to hus
bortenfor! Så etter et par avslappende timer på rommet bar det ut til en
runde rundt i byen for å se litt av området i mørke, og så avsluttet vi
med et mye bedre valg av restaurant – veldig god middag!

Neste
dag ble en lang dag. Flyet vårt gikk ikke før ved midnatt, så vi hadde
tiden frem til i 21-tiden å fylle. Vi startet med en rolig frokost. Så
gikk vi til arkeologisk museum og brukte hele formiddagen der. Det var
verd å bruke noen timer på!

Har Svein Erik fått seg ny venninne??Besøk på arkeologisk museum, masse spennende å se på, bla denne gedigne sarkofagen

Etter
lunch bestemte vi oss for å ta en turistbuss for å se større deler av
Istanbul, også over på den såkalte nye delen over elven. Der så vi bl.a.
fotballstadionen til Besiktas – store greier!

Bosporus – stredet

Kvelden
ble brukt på enda et hyggelig restaurantbesøk før vi dro ut til
flyplassen og fikk sjekket inn all bagasjen vår! Denne gangen var det en
ekstra positiv opplevelse; flyet var splitter nytt, med skikkelig
tv-skjerm til alle, god beinplass og godt med rødvin!

Flyturen
til Bangkok gikk som en drøm, og vi var dermed godt utrustet til å møte
køståing og overvektsbetaling på Air Asia, flyet videre til Phuket. I
18-tiden sjekket vi inn i Boat Lagoon, nabomarinaen til Royal Phuket der
Fruen ligger og venter! I Boat Lagoon leier de ut små leiligheter på
månedsbasis, ikke veldig godt utstyrt, men når vi har det meste av
dekketøy i båten så er det lett å supplere det vi trengte! Neste morgen
fikk Svein Erik leid en stasjonsvogn til spesialpris! Vi tenkte det var
greit med stasjonsvogn når vi skulle flytte sakene fra lagerrommet
tilbake til båten.

Så
dro vi en tur bort og beskuet Fruen for første gang på over 4 mnd.
Førsteinntrykket var ok, hun var nyvasket og polert og hadde fått påført
nye ”fartsstriper” både oppe og nede på fribordet. På dekk var det nye
teakdekket nydelig pålagt, en fryd for øyet! Så begynte nedturene; inne
var de på langt nær ferdig med å lakkere. Forpiggen, fremre bad og byssa
var ferdig og så langt vi kunne vurdere, brukbart lakkert.
Tilbake i Phuket og ny leilighet

Det første som møter oss er innbrudd på lagerrommetVakkert med splitter nytt teakdekk
Det er ikke alltid smart å bruke avispapir som maskering
når det kommer en kraftig regnbyge!!!!Fruen er vasket og har fått påført nye blå «fartsstriper»!

Resten
av båten av halvferdig, og det var masse slurvearbeid med helligdager
og sørgerenner overalt. På dekk var de delvis ferdig med å reparere
skrammer og riper i gelcoaten, men på fribordet hadde de ikke engang
begynt – hva hadde de egentlig drevet med alle de månedene vi var i
Norge?

Den
nederste blå stripen på fribordet var også skjevt sprøytet på med en
vipp oppover bakerst, så her var det mange ting å ta fatt i!

For
å toppe en allerede frustrerende 1.dag i Phuket så bestemte vi oss for å
hente ut det vi trengte at saker og ting fra lagerrommet. Nøkkel hadde
vi tatt med, men da vi skulle låse opp oppdaget vi at noen hadde sveiset
på en diger hengelås på døren! Tilbake på marinakontoret tok det noen
timer for de fant nøkkel til hengelåsen. Da vi åpnet døren fant vi flere
pappkasser åpnet og strødd omkring, dvd-spiller, kikkert og en del
andre småsaker var borte, og vi kunne se støvete fotspor på sakene våre!
Heldigvis stjal de ikke noe som er viktig for båten, og marinaen har
forsikring, selv om vi i skrivende stund en måned senere fortsatt ikke
har sett noe til pengene!!!!

Neste
morgen startet vi vår nyinnleide bil – eller det vil si vi prøvde –
flatt batteri. Dette skulle gjenta seg de tre neste dagene, så det endte
med at vi fikk en ny bil – den fungerer greit hvis man ser bort fra at
det ene fordekket lekker og at vinduspusserne skulle vært skiftet i
1973!

For
å gjøre en veldig laaaaang og frustrerende historie kort (og
frustrerende) så endte det opp med at vi ikke fikk gjort noe innvendig i
båten på to og en halv uke. Det eneste vi kunne gjøre var å inspisere
lakkeringsarbeidet, påpeke feil og mangler, dråper, helligdager……, men
når de lakkerte de samme områdene for n`te gang uten å få det bedre
begynte vi å bli fortvilet og frustrerte – hvor håpløs går det an å
være???!!

Svein
Erik merket opp med maskeringstape hvordan den skjeve blå stripen
egentlig skulle være, og etter en del jobbing ble den faktisk ganske så
rett!

For
å ha noe meningsfylt å gjøre mens vi ventet på å slippe til innvendig
begynte Svein Erik å montere tilbake riggen. Jeg fant frem polish og
startet med den langtekkelige jobben det er å pusse rust. Innimellom
tømte og vasket vi lagringsrommene i cocpit – en bedrøvelig affære siden
de ikke hadde gjort noe for å dekke innholdet, og alt var delvis
møkkete, vått og påsprayet med hvit gelcoat !

Det
er frustrerende å være avhengig av at andre skal bli ferdige med sine
oppgaver, særlig når fremdrift og prestasjon er så til de grader
lavmåls!

Da vi kom tilbake til Phuket var det fortsatt masse innvendig lakkeringsarbeide som gjenstod!

Tilslutt
definerte vi at det innvendige lakkarbeidet var avsluttet – ellers
hadde vi nok holdt på fortsatt (uten at det endelige resultatet
nødvendigvis hadde blitt noe bedre!).

Dermed
startet vi arbeidet med å flytte alle ting tilbake i båten, men først
måtte vi montere opp alle ”gardinbrett”, ”halve taket”, samt vaske vekk
alt støv og skitt etter pussing og lakkering. Gardiner måtte vaskes og
henges på plass, tepper, puter og ulltepper måtte luftes grundig etter
mange måneder i et innestengt lagerrom, gps, kortbølgeradio, antenner
måtte monteres på plass – listen var full av gjøremål!!

Etter
fire uker i leilighet var det slutt på aircondition og andre luksusting
som bred seng, fri flyt av vann, stort, kaldt kjøleskap og ikke minst
rene håndklær og rent sengetøy flere ganger i uken……

Men
samtidig var det ok å flytte tilbake til båten, selv om det alltid er
ubekvemmelig å bo på land; alt skal bæres opp og ned bratt stige, do
problematikk, lite vind……….

Noe
av det siste vi har fått anskaffet er nye puter og trekk på setene i
salongen. Det var ikke mye å velge mellom når det kom til valg av stoff,
men vi er fornøyde med resultatet, og selve sy- jobben er veldig proft
utført av en lokal thai-skredder!

Etter flere uker var vi endelig klare til å ta imot våre nye puter, både innmat og stoff er skiftet ut!

En
annen ting vi har kjøpt er et digert solseil som dekker området fra
mesanmast til hovedmast – vi har sett mange andre båter med slike store
solseil, og nå skjønner vi ikke hvordan vi har greid oss uten
tidligere!!

I
skrivende stund, torsdag, var planen å sette Fruen på vannet i morgen,
men i morges hadde vi en gjennomgang med firmaet som gjør utvendig
gelcoatreparasjoner, og ble enige om at de skal prøve å få reparert de
siste skrammene og ripene i løpet av dagen, og så ta en avsluttende vask
og polering av båten før vi settes ut på mandag morgen – vi får krysse
fingrene!

Når bunnstoffet er rullet på er vi snart klare for sjøsetting!Endelig er vi klare for å flytte tilbake til Fruen – skål!

Siden
noen av dere lesere er båteiere og langturseilere så kan jeg fortelle
at det firmaet vi har benyttet til innvendig lakkering,
gelcoatreparasjoner og osmosereparasjon heter Boat Biz og er ledet av en
relativt ung og uerfaren (kom det tydelig frem etter hvert!) jente, Jo
Miller fra Australia. Det er synd å si det, men vi kan ikke anbefale
henne videre, til det har hun gjort for dårlig arbeid. Hun er ikke flink
til å styre de ansatte, følger dårlig opp detaljarbeide, og er mye
ivrigere på å skaffe nye oppdrag enn å gjennomføre de hun påtar seg på
en god måte!!!

Derimot
så har firmaet som har lagt teakdekket gjort en utmerket jobb. Firmaet
heter Phuket Inter Wood Work , og styres av en thai-dame som heter Nai.
Det tekniske styrer mannen hennes med, Toe! Vi hadde noen ting som måtte
fikses på og justeres, og det ble utført kjapt og greit uten
diskusjoner!

Planene
fremover er litt uklare, men i løpet av neste uke seiler vi ut og
legger oss for anker et eller annet sted her i Phuket. Visumet vårt går
ut den 26. november og da planlegger vi en tur ned til Langkawi,
Malaysia for å foreta diverse bunkring av øl og vin – håper vi finner
noe som er litt bedre enn ”drikkbar”!

November

07-08

Vi
trakk et lettelsens sukk da båten endelig lå trygt tilbake i vannet
igjen, og vi lå fortøyd ved flytebryggen i marinaen. Ingen skader på
båten ingen stiger å klatre, motoren startet som den skulle og ingen
lekkasjer! Nå begynte jobben med å teste ut de tingene som vi ikke kunne
sjekke før vi kom ut i vannet. Vi startet med generatoren, og det var
ikke dumt, for den hadde bestemt seg for å nekte å starte. Svein Erik
prøvde utallige forsøk på forsiktig overtalelse før han gikk over til
mer drastiske overtalelsesmetoder, men ingen ting hjalp! Dermed var det
bare å ringe Suwit, vår kontakt på det tekniske området. Han lovte å
sende to karer til å se på den kranglevorne generatoren neste dag.

Royal Phuket marinaEndelig er vi på vei ut i vannet igjen etter 9 mnd på landDet er langt ned til vannet………

Problemet
med å ligge i Royal Phuket marina (eller Boat Lagoon, som er
nabomarinaen) er at begge marinaene ligger inne i en elv som er så grunn
at det kun er mulig å gå inn og ut på høyvann.

Nå
viste det seg at hvis vi ikke kunne gå ut om en dag, så måtte vi ligge
minst fem dager før vi kunne reise ut. Årsaken var at i denne perioden
var høyvannet slik at vi måtte gå ut i mørket, og det ville vi unngå.
Siden vi ikke hadde helt tro på at de greide å reparere generatoren på
en dag, bestemte vi oss for å bli disse ekstra dagene, og også forlenge
leie av bil for å være mobile.

Det
var like greit, for i tillegg til generatoren som kranglet, var det et
svare leven å få liv i doene igjen. De nektet å samarbeide, så også her
måtte Svein Erik både godsnakke og få luft ut av vanninntakene for å få
dem til å gjøre jobben sin, men denne gangen virket det!!!!

I
alle fall så var det Svein Erik som fikk den lange arbeidslisten denne
gangen. Vi oppdaget stadig vekk små ting som ikke fungerte, særlig ting
som var montert tilbake av firmaet som hadde jobbet om bord; ledninger
var feilkoblet, dørbeslag var ødelagt, feilmontert eller manglet
skruer…..

Det
store lyspunktet var at de faktisk greide å fikse generatoren neste
dag. Verken montørene eller vi vet helt hva de gjorde, men startmotoren
ble tatt ut, målt og rengjort og funnet i orden. Så monterte de den
tilbake og etter litt frem og tilbake, samt utskifting av en røket
sikring startet den!! Ingen kunne gi noen forklaring på hvorfor, men
bank i bordet, den har startet hver gang siden da, selv om den noen
ganger velger å bruke litt tid!!

Så
etter en knapp uke i marinaen var tiden endelig inne til å dra. I
mellomtiden hadde vi funnet ut at i stedet for å ligge for anker alene
et eller annet sted i Phuket, kunne vi likså godt reise ned til Langkawi
med en gang og besøke våre gode seilervenner som lå i marina der.
Dermed tok vi bilen til Ao Chalong og sjekket ut et par dager før vi
forlot marinaen – ingen er så veldig nøye på sånn her i Thailand!

Så
tidlig en søndags morgen klokken 06.30 ”stevnet vi ut” elven, i praksis
betydde det at vi fulgte etter en jolle med en marinaansatt som viste
vei ut den grunne leden. Midtveis greide vi likevel å sette kjølen fast i
mudderet og satt bom fast!! Heldigvis greide vi å komme oss løs ved at
jolla vred oss sideveis ut av mudderbanken, samtidig som at vi brukte
både propell og baugpropellen!!

Vel
ute i rom sjø feiret vi at vi endelig var på seiltur igjen med et
knakende godt glass Fernet Branca, og så motorseilte vi hele dagen
sørover mot Malaysia i lett medvind og flatt hav.

Etter
ti timer kastet vi anker ved Koh Mokh, en øy vi hadde ligget oppankret
for omtrent et år siden. Neste morgen var det fortsatt lite vind så vi
motorseilte videre etter frokost. Etter relativt kort tid møtte vi
dessverre grått vær og vinden dreide mot syd, med andre ord, motvind!
Etter hvert økte vindstyrken og vi så en diger squall nærme seg, så
etter kun 25 mil bestemte vi oss for å kaste anker ved Koh Pethra, en øy
som gav en viss beskyttelse, men som etter som vinden dreide ble ganske
åpen og med ganske urolig sjø. Natten var derfor ganske urolig, men vi
hang nå på ankeret og tidlig neste morgen dro vi ned til den aller
sørligste øya før vi krysset grensen til Malaysia. Der overnattet vi
igjen i en godt beskyttet ankringsplass, og neste morgen dro vi den
korte veien ned til Telaga på Langkawi der det er mulig å sjekke inn.

Etter
å ha sørget for at ankeret satt forsvarlig tok vi ned jolla og satte på
den lille påhengsmotoren. Så var det tid for lunch før vi tok turen inn
for å sjekke inn. Mens jeg står og lager lunch ser jeg opp gjennom
luken og ser en mast som stryker forbi oss. Jeg tar en titt opp i cocpit
og ser at den båten som lå ankret opp foran oss var på vei ut, eneste
problemet var at det ikke var noen om bord!!

Vi
kaster oss i jolla, men siden vi ikke hadde brukt påhengsmotorene på
nesten et år så var den selvsagt ikke villig til å starte sånn på første
forsøk, man skal ikke komme her og komme her…….

Dermed
kalte vi opp havnekontoret og fortalte at det var en båt som var på vei
ut på storhavet uten noen om bord og ba dem om å sende noen ut! I
mellomtiden var det heldigvis andre båter som hadde oppdaget den
flytende båten og som fikk slept den tilbake og kastet anker. Det viste
seg nemlig at den hadde ligget i en moring og at det var den som hadde
slitt seg!

Neste dag seilte vi en times tid ned til Rebak marina der flere av våre seilervenner hadde lagt båten for sesongen.

Her ble vi møtt av Checkmate, Cintra, australske Mahili, og en annen norsk båt, Malin som vi traff i Stillehavet.

Mahili hadde invitert alle oss skandinaviske båter til sundowner samme kveld, og det ble en livat aften!!

Velkomstselskap i Rebak marinaGrillsamling for skandinavere og et par australiere som gjerne skulle vært skandinavere…..

Deretter
fulgte en sosial uke med felles 12-øl og felles middager. Mahili greide
til og med å få låne en stor grill slik at vi hadde en skikkelig BBQ på
australsk vis!

Her lever vi et luksusliv med champagnefrokost i Rebak marina!Enda mere champagne – her feiring av Knut på Cintra sin bursdag!

Etter
en ukes tid dro vi og flere båter tilbake til Telaga. Der leide Svein
Erik og jeg bil en dag og dro inn til Kuah, hovedbyen for å gjøre en del
ærender. Vi har leid og kjørt bil i Thailand i mange uker, og med et
trafikkbilde som er hektisk og kaotisk uten å oppleve uhell, men her på
Langkawi der trafikken er langsom og forsiktig greide vi å få et
sammenstøt med en motorsykkel. Det gikk heldigvis bra med mannen som
satt på sykkelen, men selve motorsykkelen fikk en del skader. Vi ordnet
opp på stedet, men det var en ubehagelig opplevelse, og vi var
sjeleglade for at det bare ble materielle skader!!

Et ublidt møte mellom oss og en motorsyklist. Heldigvis gikk det bra med motorsyklisten, sykkelen derimot var lite kjørbar etterpå!

Vi
er fortsatt på Langkawi, men målet nå er å få bunkret opp med øl og vin
som både er langt billigere og bedre utvalg enn i Thailand. Så setter
vi kursen tilbake til Phuket for julefeiring der.

Det
aller viktigste som har skjedd i det siste er at vi har tatt en
beslutning! Vi har bestemt at vi ikke krysser det indiske hav neste
sesong. Derimot blir vi her i Asia et år til. Grovplanen nå er at vi
blir i Thailand til i februar. Da seiler vi sakte ned mot Singapore der
vi legger båten en kort stund for å reise litt rundt på tur uten båten.
Så i mai, juni drar vi over på østsiden av Malaysia opp mot Thailand
igjen (inne i Gulf of Bangkok). Så krysser vi over mot Borneo og Brunei,
samt Borneo-siden av Malaysia før vi igjen drar ned til Singapore og
tilbake til vestsiden av Malaysia og Thailand neste jul!!

Desember

08-08

Vi tilbrakte noen dager for anker i Kuah, hovedbyen på Langkawi (les; den eneste byen!).

Her
traff vi igjen den hollandske båten Odulphus (som vi traff første gang i
Middelhavet) og vi hadde noen hyggelige middager i land. Vi dro også
sammen på nattmarkedet som arrangeres et par ganger i uken. Der spiste
vi små retter laget ved enkle boder, så på alt det rare de solgte, og
fikk kjøpt med oss litt ferske grønnsaker. Når det er så billig å spise i
land er det bare tull å svette over varme gryter om bord, men litt
”nødproviant” har vi alltid med oss!

Vi fikk også bunkret opp med nødvendige drikkevarer slik at båten lå ytterligere noen cm lavere i vannet!!

På nattmarked i Kuah, Langkawi

Deretter dro vi tilbake til Rebak marina og sa farvel til de båtene vi kjenner som lå igjen før vi sjekket ut av Malaysia.

Så
brukte vi fire dager på seilasen nordover til Phuket. Denne gangen
stoppet vi ved andre ankringshavner enn tidligere, og fant et par
hyggelige ankringssteder, bl.a. et der vi kunne se ankeret på 15 meters dyp – så klart vann har vi ikke sett her i Asia så langt!!

Den
siste dagen hadde vi en superfin dag der vi kunne seile hele veien, og
vi bestemte oss for å seile direkte til Nai Harn, og så heller leie en
skuter til Chalong for å sjekke inn i Thailand.

Vi
ankom på en fredag, og siden immigrasjon og tollmyndighetene ikke liker
å jobbe i helgene ventet vi til mandag med å hilse på dem!

I
mellomtiden tuslet vi rundt i Nai Harn og frisket opp gamle minner. Det
lå ingen andre kjente båter i bukten, men vi visste at det bare var et
tidsspørsmål før alle gamle kjenninger dukket opp for julefeiring!

En
hyggelig liten begivenhet var at ved vårt første middagsbesøk på en av
restaurantene ble vi møtt av en ung, søt jente som kjente oss igjen fra i
fjor – ikke dårlig med tanke på alle turistene som er innom!

Selve
innsjekkingen gikk smertefritt, men denne gangen hadde vi ikke søkt om
visum i forkant så vi fikk kun 30 dagers oppholdstillatelse. Reglene var
også nylig endret slik at hvis vi ville utvide oppholdet måtte vi enten
fly ut av landet, da fikk vi nye 30 dager, eller hvis vi dro på en
busstur til Burma eller Malaysia, så fikk vi kun 15 dager – ganske
håpløst opplegg!

På
toppen av det hele ble vi stemplet inn som kaptein og crew, og dermed
måtte vi betale et ”bond” for å kunne forlate landet når vi ønsket å
utvide visumet, uansett om vi fløy ut eller kjørte! Vi bestemte oss for å
ta det problemet når tiden var inne…

Været
hadde stabilisert seg, og nå var det jevnt minst 30 grader fra skyfri
himmel. Julestemningen var ikke helt på plass, men etter å ha vært på et
par av kjøpesentrene og sett på flotte dekorerte juletrær og hørt på ”I
wish you a merry christmas” i timesvis var vi mentalt klare til å
investere i et par små ting til julepyntsamlingen om bord!!

Ikke no tull med julepyntingen i Phuket!Til og med et enkelt lite juletre har de skaffet!

Lille
julaften inviterte vi norsk Checkmate og svenske Malinda om bord til et
førjulsmåltid. Vi hadde tilbrakt timer på skuteren for å lete etter
sild, uten hell, men Malinda hadde heldigvis et glass om bord, så da var
den saken reddet. Ellers var det prøvesmaking på nylagede
medisterkaker, røkt laks, leverpostei og annet godt, inkl testing av
fjorårets flaske med oppspart akevitt – den var ikke blitt dårlig av
lagringen!!

Lille juaften med Malinda, Eva og Leif

Endelig jul, kanskje kommer julenissen?Jippi, julegaver i år også!!

Hvor er alle de kjekke julenissene??Julemiddagen ble inntatt ombord i Checkmate

– sammen med Mahili, Michael og Jennifer

Selve
julaften var vi om bord i Checkmate sammen med australske Mahili og
hadde en grundig innføring av norske julekveldstradisjoner for
australierne!

Ribbe,
innkjøpt hos en kineser på Langkawi, hjemmelaget surkål, medisterkaker,
øl og akevitt. Dagen før hadde jeg brukt opp en halv gassflaske i
forsøk på å lage karamellpudding – den ble, om jeg må si det selv,
ganske så vellykket som julemiddagsdessert!!

Etter
to akevitt og matorgie- dager var det på tide med en hviledag, så 1
juledag ble stort sett tilbrakt med en god bok, vel og merke etter at vi
hadde presset oss til å gå spasertur på land!

Så
ble vi invitert til Mahili for å delta på deres form for julefeiring.
Jennifer og Michael har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Darwin, så
deres tradisjon var kald mat i mange varianter, og med kald øl og
hvitvin som følge.

Vi ble servert masse ulike retter – deilig!

Så
for å sette et punktum for julefeiringen hadde vi nok et ribbemåltid,
denne gangen om bord i norsk Cintra sammen med Checkmate (igjen!). Samme
julemat som på julaften og den siste rest av akevitt fikk bein å gå
på!!

Dermed var det definitivt slutt på både julestemning og norske juledrikker…..

Cintra,
Checkmate og Malinda skulle alle tre dra videre mot middelhavet rett
etter nyttår, og bestemte seg for å feire nyttår i Patong, der de også
kunne foreta de siste provianteringene.

Vi
ville helst unngå kaoset med fyrverkeri og den høye partyfaktoren i
Patong og bestemte oss for å bli liggende. Mahili besluttet det samme,
og dermed hadde vi gode venner å feire nyttår sammen med.

Nyttårsaften
spiste vi et godt måltid i land, og etterpå dro vi til Fruen for å
avvente fyrverkeriet mens vi knertet den første flasken med boblevann.
Jennifer på Mahili er en stor fan av boblevann, så hun så ingen grunn
til å vente til kl 24 før vi startet!

Rett
før midnatt begynte de første svevende ild-lyktene å komme svevende mot
båtene. Disse lyktene er laget av tynt papir, er omtrent en halv meter i
diameter og ca en meter høye. De fyres opp med små blokker av brennbart
materiale som tennes på ved hjelp av bensin, og de svever høyt og lenge
– med unntak av noen som ikke brenner så godt og dermed finner ut at
det beste er å lande akkurat der båtene ligger for anker. Vi opplevde et
par lykter som landet bare en båtlengde fra oss – fortsatt brennende!!
Michael ble nervøs for Mahili, og derfor dro de over til sin båt mens
den store horden av lykter kom svevende, og fyrverkeriet startet. Det
var et utrolig fint fyrverkeri, storslagent, og med de mest utrolige
farger og mønstre.

Når det verste var over kom Mahili tilbake og vi kunne skåle det nye året inn!!

Godt nytt år!!

Januar – februar

Reisebrev 01-07

Så
var det blitt året 2007. Den første uken ble tilbrakt på fjellet, på
hytta til Truels. Truels selv måtte reise ned til Oslo før oss, så vi
fikk noen dager alene på fjellet – for første gang alene siden vi ankom
Norge. Med tanke på at vi tilbringer store tider alene bare med
hverandre som selskap så er det faktisk en overgang å være på besøk i
Norge der vi stort sett opplever intens samvær med andre. Men det var jo
hovedhensikten med hjemreisen – besøke venner og familie, og det ble
det mer og mer av etter hvert som vi nærmet oss avreisen.

God start på nytt år på hytta til Truels. Snø-mengdene kan ikke kalles overveldende!

Da
vi avsluttet fjelloppholdet dro vi tilbake til Oslo og hjem til Truels.
Etter noen dager der fikk vi med oss noen bursdagsfeiringer med min mor
og Anne, vår svigerdatter, samt min tante, Ann-Kristin.
Mor Bitten spanderte bursdagsmiddag på hele hurven den 7.januar!Snarvisitt til Bodø, her Kai Erik, Liv, mor og mormor.

Så dro jeg og
min mor til Bodø noen dager for å hilse på en annen tante, onkel og
mormor. Det var veldig hyggelige dager selv om været ikke viste seg fra
sin beste side. En dag blåste det så mye at det var et slit bare å gå
noen hundre meter til nærbutikken, og siden det regnet etter dager med
minusgrader så var det et under om man greide å holde seg på beina på
glattholka!!

Etter
koseopphold i Bodø med god mat og drikke samt godt selskap var det
retur til Oslo og tre dager med fullt program. Bl.a traff vi Bjørn som
vi traff på Gran Canaria og som seilte solo over Atlanteren. Vi traff
han så igjen i Caribien og feiret både jul og nyttår sammen. Han dro
videre til New Orleans for å kjøpe seg en banjo, mens vi dro videre mot
Panamakanalen.

Nå
dro vi ut i skogen i Østfold og besøkte ham og båten Nirvana som lå
pent beskyttet under presenningen. Igjen fikk vi en koselig kveld med
mimring og sang og spill med banjoen fra N.O.

eiler Bjørn med sin banjo innkjøpt i New OrleansBerit fikk (kanskje ikke uten grunn) prøve en spesialbanjo…..

Ny bursdag, denne gangen var det Mia vår yngste niese som fylte 4 år, noe som ble behørig feiret med mat og presanger.

Så
fikk fastlegen et besøk. Svein Erik ville ha en generell test av
kroppen, mens jeg måtte sjekke opp en vond albue. Resultatet ble at jeg
ble sendt på røntgen, eller MR som det nå også kalles, mens Svein Erik
tok fullt av blodprøver. Etter en ukes tid var vi tilbake for å vite
resultatene, og mens jeg ble henvist til spesialist fikk Svein Erik
beskjed om at det meste var ok, men at kolesterolet var i høyeste laget.
Dermed fikk han utlevert resept på piller, og jeg fikk en rekvisisjon.

Tre
dager før avreise fikk jeg time på Volvat hos en spesialist, og han
satte en kortisonsprøyte i albuen, og vips så var det problemet over!

Midt
i legeprosessen dro vi en tur til Kvam i Gudbrandsdalen. Vi dro sammen
med min mor og søster, svigerbror og de tre barna på hyttetur. Skiføret
var veldig bra, solen skinte så vidt frem og vi fikk noen fine skiturer.

På hyttetur med Vigdis og familien, samt «moder`n»!

Det kan være kaldt å være en stakkars seiler på hyttebesøk i hjemlandet…………På hyggelig kusinetreff i Raufoss, hjemme hos Ellen og TerjeSupergod middag hjemme hos Anne og Jon på Gjøvik

Den
siste uken før avreise ble rene maratonløpet fra det ene besøket til
det andre. Vi dro til Raufoss der vi besøkte Svein Eriks kusine Ellen
med familie, som også hadde invitert en annen kusine, Anne Lill med
husbond fra Lillehammer. Dette er familie som det er lenge siden Svein
Erik har hatt kontakt med, og jeg har aldri truffet dem, men det var et
veldig hyggelig besøk, og det føltes som jeg hadde kjent dem lenge.
Neste formiddag dro vi noen kilometer videre til Gjøvik der vi hilste på
Svein Eriks tante Aina, og endte til slutt opp hos
Anne og Jon, tidligere kollegaer og gode venner. Der fikk vi som vanlig
servert god mat, snakket høyst nødvendig om FK, men mest gikk det i
andre temaer.

Etter
en god frokost dagen etter satte vi oss i bilen og dro sørover igjen.
Denne gangen var det middagsavtale med Grethe og Arnt Ove på Ås som stod
på planen. Grethe er fra Valdres, og dermed var det god Valdresrakfisk
som stod på menyen. Det blir nok det siste rakfiskmåltidet vi får på en
stund så vi koste oss verre!

Siden
vi igjen hadde en veldig koselig kveld blir det lett en repetisjon og
en gjentagelse i dette reisebrevet, men vi hadde utrolig flotte kvelder,
problemet var bare at det ble lite søvn, og usedvanlig sene netter.

Så
var vår siste helg kommet. Lørdag formiddag var jeg på Volvat og fikk
satt sprøyten – det er fordelen med private, de jobber på lørdag også!
Så hadde vi en rolig kveld hjemme hos Truels med den vanlige gode maten
og godt med rødvin, men denne gangen var det en tidligere avgang til
sengs!!

Neste
formiddag plukket vi opp min onkel Richard og dro hjem til mine
foreldre på lunch. Så avsluttet vi søndagen med en middag hos Jørgens
svigerforeldre, som også fungerte som en avskjedsmiddag med Svein Eriks
barn, Kristin med kjæreste og Jørgen med kone Anne og barnebarna Inger
Marie og Anders.

Så var tiden inne til å si farvel til barnebarna Inger Marie og Anders for denne gang……Farvel til Berits familie, og takk for et koselig opphold også denne gang. (Tror Mia
hadde gjemt seg da bildet ble tatt…..)

På
mandag var det en tilsvarende samling hjemme hos mine foreldre der vi
spiste god middag og sa farvel til søster og svoger, Vigdis og Bjørn og
nieser/nevø; Malene, Mia og Magnus.

Tirsdag var pakkedag og avskjedsmiddag hos Truels.

Farvel også til Thomas – bildet er tatt i romjulen etter et lite uhell på snowboard!!Sist, men ikke minst et farvel til Truels, med takk for utmerket husvære, gode måltider, masse rødvin, god prat og uvurderlig hjelp

Neste
formiddag kjørte Truels oss til flyplassen, og godt var det. Vi hadde
nemlig kjøpt ny komfyr til båten mens vi var hjemme i Norge, siden den
gamle var ødelagt og en fare for sikkerheten om bord! Grunnen til at vi
kjøpte den i Norge var at vi ikke hadde funnet en komfyr vi var fornøyde
med i Australia, og i stedet for å kjøpe en knalldyr og lite
tilfredsstillende ovn i Australia kjøpte vi en billigere og for oss
bedre komfyr i Norge. Problemet var selvsagt at den veide sine 26 kg, og med 40 kg totalvekt
ble det ikke plass til all verdens ekstra bagasje. Vi pakket så godt vi
kunne, vel vitende om at vi hadde en del overvekt men håpet på det
beste. Men den gang ei, KLM gav oss 5 kg gratis, men vi måtte enten betale 2.500 kr eller kvitte oss med 10 kg ekstra overvekt! Raskt tok vi ompakking og klarte å lage en bag på 10 kg med
ting som ikke var absolutt nødvendig. Denne bagen sendte vi hjem med
Truels som tar den med ned når han kommer til Singapore i okt/nov. Av og
til ordner det seg for snille barn med veldig gode venner………

Flyturen
til Australia gikk greit, uten de alt for store begivenhetene, men en
liten historie kan vi fortelle. På flyturen fra Amsterdam til Singapore
satt vi blant en gruppe unge polakker, og rett foran oss satt to unge
danske karer. Danskene ble raskt fratatt sine små flasker med
Underberger, og klarte å holde seg på et greit promillenivå, men det var
litt verre med polakkene. Særlig en kar måtte hele tiden stå i
midtgangen for å prate med kjæresten som satt på andre siden. Han ble
gang på gang bedt om å sette seg, men spratt opp like fort igjen. Etter
hvert ble han dyktig upopulær både blant de ansatte og oss
medpassasjerer. Det viste seg at han hadde fått en advarsel før han fikk
slippe om bord om at han ikke fikk lov til å drikke mer alkohol, og han
ble ikke servert noe av personalet. Men det var et lite problem, for
kjæresten fylte på fra medbrakt whiskyflaske, så promillenivået ble
opprettholdt. Flasken ble etter hvert konfiskert, og samtidig fikk han
sin siste advarsel og ble lest opp sine rettigheter! Resten av natten
sov han og det samme gjorde vi andre. Neste morgen landet vi på
flyplassen i Singapore. Under landingen fikk vi beskjed om å sitte rolig
og ikke forlate plassene våre før politiet hadde vært om bord for å
hente en passasjer. Og det var selvsagt vår polske kamerat. Så hele
kabinen oppførte seg eksemplariske og satt stille og rolige mens
politiet kom om bord og plukket med seg en temmelig slukøret polakk. Da
vi en stund senere gikk rundt på flyplassen så vi resten av de polske
vennene stå tafatte og usikre på hvordan de skulle angripe situasjonen –
det skulle de kanskje tenkt på litt tidligere!

Turen
fra Singapore til Brisbane gikk greit, og på flyplassen ble vi møtt av
Knut og Liv. Så bar det rett hjem til båten, hjem kjære hjem.

Knut
og Liv hadde også vært på tur mens vi var hjemme i Norge, men hadde
kommet tilbake for noen dager siden. Mens de hadde vært borte hadde
begge båtene blitt skikkelig tilgriset med fugleskitt, men som de gode
vennene de er så hadde de omsorgsfullt rengjort Fruen slik at det ikke
var spor av noen skittklatter!

Vi
var litt preget av jetlag, så etter en tidlig 12-øl, og en tur på
butikken for å supplere inn det aller mest nødvendige bar det rett i
seng for noen timers søvn.
Vår første 12-øl sammen med Cintra på lang tid!

Om kvelden ble vi tilbudt middag hos Cintra,
men fikk utsatt det til neste kveld – tok oss så en pizza og et glass
rødvin og gikk tidlig til sengs igjen.

Neste
morgen var vi i bedre form. Igjen dro vi på butikken for å gjøre flere
innkjøp og om ettermiddagen spiste vi skalldyr om bord i Cintra. Neste
morgen ble vi med Knut og Liv på deres daglige morgentrening. Knut
jogger, mens Liv går i rask gange siden legen har rådet henne til å
kutte ut joggingen.

Som
et klart og synlig resultat av over to måneder med alt for god og mye
mat og drikke lå bilringene og fløt rundt midjene våre. Begge to har
gått opp flere kilo, jeg flest, med over 5 kg ekstra bagasje – her måtte noe gjøres, så motivasjonen var på topp.

Velstelte treningsomgivelser rundt marinaenHer skal ryggen få litt velfortjent trening – kanskje skal magemusklene til pers etterpå, montro……..Hva gjør man ikke for å få stramme opp både det ene og det andre…..

Vi
fulgte Liv på rundturen hennes og det var starten på en jevn
treningsøkt hver morgen helt til vi dro på biltur rundt i Australia.

Om
kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Knut og Liv, og neste morgen var
det vår tur til å kjøre dem på flyplassen. De skulle hjem til en seks
ukers ”ferie” i Norge.

Så
var Cintra reist, men ennå lå den norske båten Checkmate her i
marinaen. De traff vi for første gang da de kom hit til marinaen, men
Cintra kjente dem godt fra før.

Vi hadde et par middager sammen før de også ble kjørt til flyplassen for et ”norgesopphold”.

Avskjed på flyplassen – Checkmate, Marit og Nils på vei hjem til Norge

Målet vårt nå var å kjøre litt rundt i Australia, men først måtte vi få ordnet et par ting på listen.

Svein
Erik fikk bestilt elektrikeren som kom på befaring. Det endte opp med
at vi kjøpte helt ny batteribank med tre forbruksbatterier (mot
tidligere to) hver på 260 Ampere, et nytt startbatteri på 120 Amp, og et
nytt startbatteri til generatoren på 60 Amp. Batteriene var ikke
vanlige blybatterier eller gelbatterier, men av typen AGM (absorbed
glass mat batteries). De er sagt å skal ha en levetid på ti år – vi får
se om det stemmer. Dyre var de i hvert fall! I tillegg til batteriene
fikk vi installert en ekstra 50 Amp lader, og satt inn en ny,
intelligent regulator for dynamoen, en såkalt smartregulator. Alt dette,
pluss arbeid reduserte kontoen vår med omtrent 27.000 NOK, men hva gjør
man ikke for å få nok strøm!

Scarborough marina – hyggelig marina

Å få dette gjort tok sin tid, men til slutt var vi klare for en biltur.

Diskusjonene
hadde gått frem og tilbake på hvor vi skulle dra. Vi hadde snakket med
Cintra og Checkmate, og fått høre deres reiserute og inntrykk, og
tilslutt endte det opp med at vi bestemte oss for å reise så mye
”outback” som det var mulig med en vanlig personbil. På den måten fikk
vi se litt av denne siden av Australia, og vi fikk litt kontrast til
vårt daglige sjømiljø.

Dermed lastet vi bilen full av alt mulig som vi kanskje kom til å trenge, og satte i vei, men mer om det i neste reisebrev.

Februar – mars

Reisebrev 02-07

Så
var tiden inne for å pakke Toyotaen med klær, nyinnkjøpt sammenleggbar
frysebag med plass til kald drikke og litt mat, pluss kart, fotoapparat,
guidebøker, myggspray, solkrem……… For sikkerhets skyld puttet vi også
en 20 liters bensinkanne i bagasjerommet – man vet jo aldri hva man får bruk for!

Så
utpå formiddagen var vi klare og satte kursen mot Brisbane og derfra
videre rett vestover. Et par timer etter at vi hadde kommet oss gjennom
Brisbane begynte vi å studere kartet, og fant ut at man drar ikke så
langt vekk fra byen før man virkelig er langt på landet. Dermed stoppet
vi i en liten by relativt tidlig på ettermiddagen, og ikke mer enn 35-40
mil dagsetappe, for å være sikre på å få et ok sted å overnatte. Det er
jo ingen vits i å starte en tur med å stresse rundt for å finne en
elendig liten campinghytte sent på kvelden!!

Vi
overnattet ofte i campinghytter, eller cabins som det heter her, da vi
kjørte rundt i New Zealand, og valgte å satse på det nå også. Da stod vi
fritt til å lage egen frokost, og en enkel middag når vi ønsket det.
Stort sett koster det mellom 65-100 AU$ (300-500 nok) for en natt, og
generelt var kvaliteten helt grei med sengetøy og håndklær inkludert.

Neste
morgen startet vi tidlig. Etter noen timers kjøring merket vi at
terrenget gradvis endret seg fra å være småkupert landbruksterreng til å
bli flatt og tørt, og stort sett var vegetasjonen brun og vissen.
Veiene ble rette og flate, den offisielle fartsgrensen var 110 km,
og det var nesten ikke en bil å se på veiene. De få bilene vi så var
stort sett 4-hjulstrekkere med skikkelig ”kengurugrill” montert foran,
og selvsagt med eget luftinntak som gikk i en pipe over panseret. Ellers
var det de digre ”roadtrains” som var imponerende der de kom susende i
full fart med 1 tilhenger – 2 tilhengere – 3 tilhengere!! montert bak
førerhuset. Det var et evighetsprosjekt og prøve å kjøre forbi dem, men
med kilometer på kilometer med rette veier gikk det alltid greit….

Langs
veiene var det stort sett kratt og støvete jorder med en og annen sau
eller storfe som vandret rundt. I grøftekantene lå det døde kenguruer og
en og annen død emu.

Siden
Toyotaen mangler både 4-hjulstrekk og kengurugrill måtte vi legge opp
ruten deretter, dvs at vi ikke kunne satse for mye på å kjøre på dårlige
grusveier. Vårt første mål på turen var å kjøre rett vestover ca 1000 km.
Der er det en liten by som heter Thargomindah, og derfra skulle vi
kjøre et godt stykke på grusvei for å besøke et kjent tre – The Dig Tree
– en tragedie der et par pionerer døde av sult og tørst for et par
hundre år siden.

Før
vi tok fatt på de siste 20 milene inn til Targomindah stoppet vi i en
litt større by og sjekket på politistasjonen om de trodde det var mulig
for oss å kjøre inn til The Dig Tree. De kunne ikke si noe med
sikkerhet, men siden det ikke hadde regnet på uendelige tider, så mente
de at det skulle være en mulighet. Dermed kjørte vi de siste 20 milene
inn til Thargomindah for å finne oss en hytte for natten. Thargomindah
var en bitte liten by med 250 innbyggere totalt i hele kommunen som var
på 74.000 km2! Byen
bestod av et par gater, men hadde både hotell, campingplass og motell,
liten nærbutikk, kommunehus og posthus. Vi dro innom
turistinformasjonen, men den var stengt denne dagen. Så dro vi til
campingplassen for å ordne med en hytte. Det var fort gjort da den
eneste andre gjesten på området var presten som var på visitt!! Han som
bestyrte campingplassen var gift med hun som drev informasjonskontoret –
og han fortalte at kontoret riktig nok var stengt den dagen fordi hans
kone hadde vært på seminar!! Så fortalte han at vi bare kunne glemme å
kjøre videre – veiene var helt ødelagte av store lastebiler, og var full
av digre steiner og hull – veldig skuffende for oss!

Siden
han tross alt var gift med Fru Informasjon spurte vi om han hadde noen
forslag til hva vi kunne gjøre neste dag, siden vi nå tross alt var
kommet hit. Jo da, her fantes det bl.a
en hydro power plant, dvs et strøm-produksjonsanlegg som nå var blitt
omgjort til en turistattraksjon. Dessverre var den ikke i drift, eller
åpen akkurat nå, men hvis vi ville, kunne han få nøklene av sin kone, og
ta oss med dit neste morgen. Han kunne gjerne starte anlegget for oss –
han hadde tross alt vært den lokale guiden forrige sesong!!

Da
den saken var avklaret gikk vi tilbake til hytta vår – noe som i seg
selv var en utfordring pga alle fluene. Vi var ankommet midt i den
verste fluesesongen, og bare man åpnet bildøren fikk man 150 fluer inn i
bilen, men de trivdes ikke innendørs så hvis man åpnet rutene så fløy
de fleste ut igjen – resten drepte vi raskt og smertefritt!!!

Tilbake
i hytta og mens vi åpnet en flaske vin fikk vi besøk utenfor hytta av
en flokk med kenguruer, rød kjempekenguru, den største typen, som er på
høyde med en voksen mann. Vi var blitt advart mot å gi dem mat, men det
var morsomt å betrakte dem på nært hold – våre første ville kenguruer!

Hva slags dyr er dette mon tro?Vårt første møte med ville kenguruer

Neste
morgen gikk Svein Erik morgentur, men den ble nok ekstra kort pga
flueplagen. Etter frokost møtte vi verten vår og kjørte de 800 meterne
utenfor byen til vannanlegget. De innpåslitne fluene var nesten for mye
av det gode, men etter hvert lærte vi å vifte unna de fleste, og prøve å
glemme resten!!

Vi
fikk en grundig gjennomgang av anlegget der de frem til for noen tiår
siden hadde brukt dette anlegget til å forsyne byen både med drikkevann
og strøm. Vannet ble presset opp gjennom et borehull som var mer enn 800 meter dypt
og som det hadde tatt mer enn 2 år å bore på 1890-tallet. De boret for
å skaffe vann, og når de endelig traff en åre sprutet det opp
og holdt en temperatur på mellom 82-84 grader, så her var ikke varmt
vann i dusjen noen problem! Trykket utnyttet de ved at den lokale smeden
lagde en peltonturbin som ble koblet mot en liten generator og dermed
hadde de både vann og strøm.

Her er vår snille vert i gang med å starte vannsystemetVeldig hyggelig omvisning i Targamindah, selv om fluene var ganske så innpåslitne!Her er det historiske huset som stod åpent til enhver tid slik at alle kunne komme innom for å titte!

Så
takket vi for omvisningen og dro inn til sentrum igjen der vi stoppet
opp ved et historisk hus bygget i 1885. Huset, som var eid av det lokale
historielaget stod der – helt ulåst, uten noen form for skilting eller
vakthold. Vi fikk beskjed om at vi bare kunne åpne døren og gå inn og ta
en titt hvis vi var interessert!!

Kvelden
før hadde vi sett på værmeldingen og fått en litt urovekkende melding
om at en syklon befant seg i området nord for Brisbane, og med bane
sørover. Vi ble selvsagt bekymret for båten, og bestemte oss etter vårt
”historiske-hus-besøk” for å oppsøke kommunehuset for å be om tilgang
til internett. Der fikk vi tilgang til hver vår pc!, og så sjekket vi
ulike langtidsværprognoser. Det så ut til at syklonen ikke vill dreie så
langs sør at det ville bli et problem, så vi bestemte oss for å ta
tingene med ro og fortsette turen videre, men det er alltid en litt
ekkel følelse når slike ting oppstår. Ikke trengte vi å betale for
internett heller – det var en del av den kommunale servicen!!

Så
utpå sen formiddag satte vi kursen tilbake de 20 milene til Cunnamulla,
slik at vi kom inn på veier som førte oss videre sørvestover. På veien
tilbake så vi flere flokker med ville kenguruer langs veien, og vi så
også flere emuer som løp med sine lange ben – morsomt. Vi stoppet også
for å ta noen bilder ved noe som så ut som en nedlagt gård, men som
viste seg å være en saueklippestasjon som fortsatt var i aktivitet i
sesongene.

Morsomt å studere Emuer i sine naturlige omgivelserSivilingeniøren i en ivrig studie av saueklippemaskiner!Lange, flate veier overalt……

Underveis
krysset vi grensen fra Queensland til New South Wales og målet for
dagen var Bourke, en passe stor by som hadde en tidligere storhetstid
som sentrum for verdens ullindustri. Byen ligger rett ved Darling River
som er Australias lengste elvesystem. Etter hvert fant vi en hytte for
natten og vi fant både supermarkedet og ølutsalget. Kvelden var berget!
Neste morgen fant vi ut at vi ville ta en morgentur rundt i byen, både
for å se litt av den, og for å få litt mosjon. På turen gikk vi gjennom
et boligområde, og det vi reagerte på var at alle hagene hadde høye
gjerder og bak alle gjerdene var det minst èn illsint hund. Senere fikk
vi en forklaring, og den gikk ut på at byen har en gruppe tvilsomme
aborginere som ser sitt snitt til å stjele det som stjeles kan, derfor
denne voldsomme beskyttelsen – triste saker!

Da
vi litt senere på morgenen besøkte byens turistkontor fikk vi to tips;
nr 1 – besøke byens dam og slusesystem og nr 2 kjøre videre for å
overnatte i underjordiske huler i White Cliffs.

Vi
startet med tips nr 1, og det var helt utrolig. I hele det området vi
nå hadde besøkt, hadde det ikke regnet på 7 år, dvs at det finnes
skolemodne barn som aldri har opplevd en regnbyge!

Darling
River, som jo er et stort elvesystem var normalt full av vann slik at
det kunne føres store elvebåter opp elven for å hente og frakte varer og
ull. Nå var elven helt tørrlagt fra demningen og ned til havet. Det har
ikke skjedd på det noen kan huske, og alle håper at de aldri får se det
igjen. Over demningen var det littegrann stillestående sørpebrunt vann –
et trist syn.

Darling River – helt tom for vann, et tegn på langvarig tørke

Tips
nummer to var å overnatte i huler på et sted som heter White Cliffs.
Det var en passe lang dagsetappe for oss, så det satset vi på. Stedet
ligger 10 mil inn i ingenting, men vi regnet med at vi fikk
overnattingsplass så vi slapp å kjøre 10 mil tilbake til nærmeste by.

White
Cliffs er et lite tettsted med omtrent 50 fastboende – et tall som ikke
akkurat er økende. De fleste som bor der kom dit for å søke lykken i
jakten på opaler. For noen få kroner i årlig leie kan man skaffe seg et
lite stykke land der man graver etter opaler. Etter hvert som man graver
deg innover i fjellet oppstår det huler, og det er slike huler en eller
annen smart person hadde gjort om til et lite ”hulemotell”! 30 rom var
bygget inne i fjellet med små tunneler rett opp slik at luft og litt lys
slipper til. Temperaturen var konstant 22-23 grader og det var
fullstendig stille – ikke et pip å høre. Vi var vel 10-15 gjester der,
og det var en ganske spesiell stemning. Neste morgen ble vi med på en
guidet tur, guiden var en opalgraver som trengte å spe på inntektene……
Turen var både interessant og morsom. Vi fikk se hvordan opalgravingen
fungerte, hvordan livet på stedet artet seg, historie, og vi var
selvsagt innom en liten butikk som solgte opaler, og smykker laget av
opaler. Avslutningsvis stoppet vi opp på et område der vi fikk beskjed
om at vi kunne vandre omkring og se om vi fant små opaler som tidligere
opalgravere hadde kvittet seg med. Særlig blå opaler var upopulære før i
tiden, og de kunne man nå finne rundt områder der graverne før hadde
hatt teltene sine – vi lette intens men fant kun noen bitte små opaler.
Jeg holdt meg i nærheten av guiden, og dermed fikk jeg et par av de små
steinene han fant – smart!!

White Cliffs -der målet er å bli rik på OpalerDet finnes mange fargerike personligheter – her er vår opalguide i White CliffsSolide vegger og tak på hotellet, og egentlig ganske enkelt å utvide med et nytt rom….Ganske spesielt hulehotellrom, vanntett, vindtett, lydtett, lystett…..

Om
ettermiddagen sa vi farvel til White Cliffs og satte kursen mot Broken
Hill. Broken Hill er en gruveby og ble grunnlagt i 1883 da noen karer
fant enorme mengder med sølv, sink og bly i en syv kilometer lang
malmåre. Nå er Broken Hill en relativt stor by, og det er lett å se at
det er en gruveby. Slagghaugene ligger overalt rundt byen, og det er
nedlagte gruvebygninger og gruveutstyr overalt, ispedd noen nye
heissjakter og hus. Alle gatene er oppkalt etter metaller, og i følge
guideboken er det flere puber pr innbygger her enn noe annet sted i NSW.

Overraskende
nok var byen full av kunstgallerier, både moderne kunst og gamle
malerier donert av byens tidligere rikmannsfamilier. Vi fikk med oss et
par kulturbesøk, inkl et besøk i en nedlagt bryggeri omgjort til et
galleri for aborginerkunst.

Vi
bestemte oss for å bli noen netter i Broken Hill slik at vi kunne se
litt av de omkringliggende attraksjonene også. Bl.a dro vi noen
kilometer nordover til Silverton som nå er mer eller mindre en
spøkelsesby. Silverton var opprinnelig en sølvgruveby, men da de
oppdaget malmåren i Broken Hill ble byen rett og slett flyttet dit. Alt
treverk som kunne demonteres og trehus ble regelrett flyttet over til
Broken Hill fordi det var stor mangel på bygningsartikler i området.
Tilbake står de gamle steinhusene og byen er gjort om til et slags
museum med to-tre små gallerier, et lokalt museum, en kafe og et hotell.
Det som gjør Silverton kjent er at den har blitt brukt under
innspilling av flere kjente filmer som Mad Max, og Priscilla, Queen of
the Desert (den siste filmen kan anbefales på det varmeste, en morsom
film!). På veien tilbake stoppet vi ved et utkikkspunk der det var så
flatt og åpent at du med letthet kunne se jordens krumning. Vi er vant
til å se det på havet, men ikke på land!

Typisk aborginerkunstSteinmonumentene utenfor Broken HillNærstudieSlik bodde aborginerne i «gamle dager»!Silverton Hotell – deltatt i mange filmer!

Neste
dag dro vi av gårde rett utenfor byen for å se på en samling skulpturer
som var hugget ut av store steinblokker, og plassert på toppen av en
ås. De var laget av en invitert gjeng med internasjonale kunstnere, og
skulle være et monument over folk i Broken Hill og til glede for alle
som ville se på dem!!

Skulpturene
lå som sagt på toppen av en ås, og rett ved siden av lå det et spesielt
reservat, ”The living Desert” som hadde som hovedformål å ta vare på
den lokale flora og fauna i området. Det var laget en rundtur der man
fikk forklart en del navn på planter, hellige steder for aborginerne, et
sted der de hadde funnet spor etter sølvgraving (uten av de hadde
lykkes i å finne sølv!), og en del andre små informasjonsposter.
Innimellom traff vi på ville kenguruer som hoppet av sted når de så oss.

Det
sjarmerende så langt på hele denne turen er at vi stort sett har vært
alene på alle turiststedene. Ikke vet vi hvor turistene er, men de
fleste ligger vel på en strand og slikker sol….

Etter oppholdet i Broken Hill satte vi kursen mot Adelaide, og litt mer urbane omgivelser.

På
veien sørover dro vi gjennom Barossa Valley, den mest kjente av alle
vinregionene i Australia. Vi hadde i perioden før funnet frem til en
rødvin vi begge likte, og som var produsert av en vingård som heter
Yalomba. For å ha et mål bestemte vi oss for å besøke denne vingården og
sjekke om de hadde flere gode viner. Som sagt så gjort, og vi endte opp
med en kasse med ulike viner som vi brakte med oss tilbake til båten!

Ellers
så vi jo alle de kjente vinmerkene som Penfold og Jacobs Creek (vi kan
forresten fortelle at vi faktisk kjørte over broen som går over Jacobs
Creek!!).

I
Adelaide fant vi oss en campinghytte omtrent et kvarters kjøring
utenfor selve byen, rett ved sjøen. Vi merket at vi var kommet nærmere
sjøen og mye lengre sør, for det var ordentlig kjølig om natten, og
badetemperaturen i vannet var langt under akseptabel!! Men vi fikk et
par fine turer på stranden.

Inne
i selve byen gikk vi på et par museer og var inne i huset til Sir Henry
Ayers, en engelskmann som kom til Australia i 1840, ble en rik mann da
han fant en kobbermine og så gikk han inn i politikken der han gjorde en
stor innsats bl.a for ”the outback” av Australia. De fleste har hørt om
Ayers rock, og den er oppkalt etter Henry Ayers. Ayers Rock heter nå
for øvrig Uluru – det opprinnelige navnet som aborginerne kalte
monolitten.

Adelaide
var en ryddig og ok by som var relativt lett å orientere seg i, men vi
tilbrakte ikke så lang tid der at vi fikk noen førstehåndskjennskap til
byen – til det er vi nok for lite urbane.

Fra
Adelaide til Melbourne bestemte vi oss for å kjøre en kombinasjon av
innenlandsveier og kystveien. Det tror jeg var et vellykket valg, for vi
fikk med oss en god variasjon både av opplevelser og natur.

Bl.a
stoppet vi opp i en liten landsby der de arrangerte ”folk and
roots-festival”, med visesang og gitarspill og salg av alt som kan
tenkes av tulleting.

Selve
kystveien var ganske spesiell. Vi tilbrakte en helg i en liten landsby
helt nede ved sjøen og bilte rundt til de ulike utkikkspunkter og
klippeformasjoner som var å se på. Bildene forteller litt av det vi så
langs kysten.

12 apostler – klippekyst helt sør i AustraliaAustralierne er flinke til å lage plattformer og utkikkspunkter som er lett tilgjengelige for alleStore forhold i Australia!Lunch i det grønneGod lunch…….

Her er vi på fastlandets sydligste punktPensjonert fyrvokter, nå guide

Da
vi nærmet oss Melbourne ringte vi til et seilerektepar vi hadde blitt
kjent med da vi var i Vanuatu, Carla og Peter, opprinnelig hollandske,
men som har bodd i Australia i 40 år!

De hadde tidligere sagt at vi bare måtte ringe hvis vi kom til Melbourne, og nå bestemte vi oss for å ta dem på ordet.

Vi
fikk en hjertelig mottagelse og bodde der i to netter før vi reiste
videre. Mens vi bodde der dro vi inn til sentrum og studerte Melbourne
på nært hold. Denne gangen ruslet vi rundt i gatene, var innom et
aborginergalleri, kikket innom en stor kirke og besøkte huset til
foreldrene til kaptein Cook (som
skulle rives i England, men som ble kjøpt opp i 1934 av byen Melbourne
og brakt i kasser til Melbourne og satt opp igjen!!).

Melbourne – en hyggelig byKaptein Cooks husPå besøk hos Carla og Peter

Den
siste kvelden vi var hos Carla og Peter ordnet de en barbeque der vi
for første gang spiste kengurukjøtt. Det var godt marinert i hvitløk og
diverse og smakte veldig godt og mørt – kan anbefales.

Så
var det farvel til våre seilervenner og turen gikk videre til Canberra,
hovedstaden. Der besøkte vi parlamentsbygningen og fikk se fra innsiden
rommet der de diskuterer og som man alltid ser på TV når det er
politiske diskusjoner.

CanberraAustralias svar på Stortingssalen

Vi
stakk også innom en irsk pub om kvelden og fikk med oss litt irsk
stemning. Det var like før markering av St. Patricks Day, og det var
levende underholdning og irsk riverdans, sånn med stepping og stiv
overkropp!!

En
morsom liten sak var at utenfor puben satte de opp noen krakker og bak
dem stod det frisører. Så var det bare å sette seg ned å få barbert av
alt hår på hodet og skjegg hvis man hadde det. Det var den lokale
handelsstanden som bidro med penger til leukemiforeningen, og bidro med
en viss sum for hvert hode som ble barbert.

Svein
Erik var modigere enn meg, og med vesentlig mindre hår å fjerne, så han
meldte seg frivillig til totalbarbering – jeg synes ikke han skal
gjenta den suksessen en gang til……..

En god gjerning og gratis hårklipp!Ferdig resultat – ikke så ille!Blue Mountains

Fra
Canberra dro vi rett mot Sydney. På veien kjørte vi gjennom The Blue
Mountains, et fjellparti som når man skuer utover fjellene gir et blått
inntrykk, akkurat som man ser blå luft.

Området er veldig populært og full av turister, men jeg tror vi er litt for bortskjemte på fjellfronten til å la oss imponere.

Vi
hadde jo vært i Sydney på vei til Norge, men av en eller annen grunn så
var Svein Erik veldig misfornøyd med bildene vi tok på den turen, så
han slettet likså godt alle bildene fra kameraet før vi hadde fått
lagret dem inn på pc’en!!

Jeg
synes det var litt trist at vi ikke hadde noen bilder fra Operahuset og
byen ellers så mitt forslag var å kjøre til Manley, en liten kystby
rett utenfor Sydney, og så ta båten til Operahuset og få tatt noen
bilder. Jo da, ideen var god den, men problemet var at vi ankom på en
lørdags kveld, og på søndag skulle det være offisiell 75-års feiring av
broen i Sydney. Absolutt alt var opptatt, ikke en seng å oppdrive på
mils omkrets. Som for å sette prikken på i`en regnet det så det sprutet
hele ettermiddagen og kvelden, og været var omtrent like grått som
humøret vårt.

Historien
endte med at vi fortsatte kursen nordover fra Sydney til vi endelig
fant et ledig motellrom for natten. Det måtte et par glass med rødvin
til den kvelden før humøret var på plass igjen.

Neste
morgen var det fortsatt grått og regnfylt så vi bestemte oss for å
”driit……” i hele Sydney, og fortsette nordover. Vi fant også ut at vi
ikke ville kjøre langs kysten nordover, men heller ta en av veiene som
gikk inne i landet. Av en eller annen grunn var det mer appellerende for
oss begge.

Så
fulgte omtrent 100 mil med lett varierende terreng, fra vinområder,
beitemarker, dagbrudd for kullproduksjon, åser og daler, og vi kjørte
gjennom den ene lille byen etter den andre.

Så
etter tre ukers biltur og knappe 700 mil var vi tilbake i båten. Vi
kunne ha brukt mye mer tid på å reise rundt, men dette er den
prioriteringen vi har gjort. Det vi er glade for er at vi valgte å reise
innover i landet i stedet for kystområdene. Den første delen av turen
var nok den som fasinerte mest, og gav oss de største kontrastene.

Vel
tilbake i båten begynner ”hverdagslivet” igjen. Det første som møtte
oss da vi kom tilbake til båten var fugleskit! Fra midten av båten og
bakover var det fullstendig hvitt av skitprøyt, og det luktet mildest
talt for ille. Fuglene har tydeligvis funnet mesanmasten vår spesielt
attraktiv, spist masse god mat og sluppet ”restavfallet” rett ned i
cocpit – takk for det!

En særdeles møkkete velkomst

Etter
flere timers intens jobbing fikk vi skuret av det meste, og så måtte vi
ta en liten sjau på nabobåten Cintra også, slik at hun så ren og pen ut
igjen.

Ellers
så står vi tidlig opp hver morgen, og klokken 7 er vi ute på vår
morgentur med påfølgende muskeltrening og utstrekning. Vi merker begge
at kroppen har godt av mosjonen selv om vi stadig har kroppsdeler som
klager på den uvante treningen!!

Området
rundt marinaen heter Redcliff og er et stille boligområde, der de
fleste jobber i eller rundt Brisbane. I området der vi går tur har vi
minst en attraksjon, og det er huset som Bee Gees bodde da de var 15-16
år gamle, og det var her de begynte sin karriære – så det så!

Her bodde Bee Gees da de var 15-16 år gamle!Lett å se hvor Redcliff har fått navn fra

Nå
er påsken rett rundt hjørnet og selv om vi ikke sitter her med den
store påskestemningen skal vi pynte med gule servietter og spise
appelsiner! Liv og Knut på nabobåten Cintra er også kommet tilbake fra
sitt Norgesbesøk, og siden både Liv og jeg har bursdag i påsken så må vi
finne på noe ekstra.

Så
rett etter påske skal båten på land for å få noen lag med nytt
bunnstoff. Deretter skal vi fylle båten opp med diverse
nødvendighetsartikler. Vi får benytte sjansen til å proviantere tunge
ting nå mens vi har bilen tilgjengelig.

Vi
koser oss fortsatt her i Scarborough. Været er ideelt med kjølige
netter og passe varme dager uten for mange regnbyger. Samtidig begynner
vi å se frem til å starte seilasen nordover mot Darwin. Men mer om det
senere. Ha en god påske.

God påske til alle sammen

April

Reisebrev 03-07

Påsken
i Australia innbød ikke akkurat til den ”ekte påskestemningen” med
hvite vidder og skareføre, kvikk-lunch og klister, men vi pyntet med
gule servietter og våre tre små medbrakte påskekyllinger……

Langfredag
var tydeligvis en stor dag for Australierne. Vi dro sammen med Liv og
Knut til en lang strand i nærheten der det var reklamert med en regatta,
diverse aktiviteter og salgsboder. Over alt var det fullt av mennesker
som enten grillet eller koste seg på stranden, det var levende musikk,
underholdning, kamelriding og et yrende folkeliv. Det var en veldig
alternativ påskefeiring! Om kvelden ble vi invitert på fårikål om bord i
Cintra, og med diverse øl og akevitt så ble det en lang fredag…..

Påskeaften
hadde Liv bursdag som ble markert med rødvin og presangutdeling. Siden
jeg hadde bursdag to dager senere var planen at vi skulle inviteres ut
på middag 1. påskedag, men det ble utsatt til min bursdag pga en litt
for intens markering av Livs bursdag! Så 9.april dresset vi oss opp og
spaserte bortover mot de to restaurantene som ligger rett i nærheten av
marinaen. Den første var stengt, uten at det var markert med en plakat
eller skilt. Neste restaurant var åpen for alkoholservering, men
kjøkkenet var stengt! Dermed var tiden inne for improvisasjon! Heldigvis
er det et fiskeutsalg rett ved marinaen som er åpen langt utover
kvelden. Dermed duret vi inn og kjøpte med oss masse ferske reker og en
loff. Sitron, dill og majones hadde vi i båten! Kanskje ikke like
spennende som å gå ut og spise, men det var vel straffen for en ganske
slett forundersøkelse av våre respektive husbonder!!!!

Påskefeiring i Australia!Stappfullt av mennesker ute på langfredag!Markering av Livs bursdag med reker og hvitvin! – og det samme med Berits bursdag!

Så
var påsken over og hverdagen senket seg over oss igjen. Den 10. april
tok vi båten på land, og det var like greit, for den var utrolig
begrodd. Riktignok satt det løst så det var enkelt å høytrykkspyle den
ren, men det hadde ikke vært noe særlig å seile videre med.

Selve
opptaket ble nesten litt dramatisk. I stedet for selv å ta båten inn
til kranen ble vi hentet av en marinaansatt med en liten båt. Han
bukserte oss nesten helt inn, men rett før vi skulle gå inn i stroppene i
kranen kom det en kraftig vindkule som sendte Fruen på tvers slik at
det bare var millimeter om å gjøre at vi ikke fikk skrapet opp sidene på
båten mot betongen. I et forsøk på å hjelpe til tok kranføreren og
strammet løftereimene, med den konsekvens at han la en av remmene under
propellakslingen – ikke særlig lurt! Svein Erik var ikke helt fornøyd
med situasjonen, for å si det mildt! Men endelig var situasjonen under
kontroll og båten kunne heises ut av vannet og bli spylt.
Fruen skal få hjelp til å komme på land!På tvers inn i kranen. Ingen god følelse!Jobbe, jobbe, klatre, klatre……….male, male, jobbe, jobbe…..!

Tre
dager var vi på land og fikk stoffet skroget og propellen, samt vasket
og polert nederste del av fribordet. Resten av fribordet ble vasket og
polert etter at den var satt på sjøen igjen.

Svein
Erik fikk også ordnet med at det kom en kar som sjekket
propellakslingen for å se om den hadde blitt skadet. Heldigvis så det
ikke slik ut, men vi måtte vente til vi hadde testet den i sjøen før vi
kunne være helt sikre.

Så
da vi ble sjøsatt igjen, denne gangen uten dramatikk, tok vi oss en tur
ut på sjøen for å sjekke at alt var i orden – og heldigvis – det var
det. Alt fungerte knirkefritt bortsett fra at vi selvsagt ikke hadde
sikret noe om bord så da vi kom ut i bølgene ble det lett kaotisk med
ting som forflyttet seg både hit og dit!

Til
slutt var hele båten vasket og polert både fribord og på dekk, og en
runde med rustpussing var gjennomført. Da var det bare tre ting som
gjensto før vi var klare til å reise. Nummer en var å få laget nye
overmadrasser til sengen vår. Rett i nærheten var det et firma som hadde
spesialisert seg på å lage madrasser etter mål, og Knut og Liv fikk
laget en springfjærmadrass til sin seng. Vi ville ikke lage en helt ny
madrass, men valgte heller å få sydd en skikkelig tykk (8cm)
overmadrass. De kom og tok mål en ettermiddag, og neste ettermiddag fikk
vi dem levert – snakk om superrask levering!

Nummer
to var å få sydd utvendige soltrekk til vinduene. De ble laget av en
slags netting som gjør at solen blir vesentlig dempet, men vi kan
fortsatt se ut av vinduene. De fungerer veldig bra, og vil nok bli gode å
ha når vi seiler videre nordover mot ekvator.
Fruen med sine nykjøpte vindustrekk!

Oppgave nr 3 var
proviantering, og etter hvert ble båten fylt opp med hermetikk, tørrmat
og vin.

Så
var tiden inne for å sjekke værmeldinger og klargjøre båten for
avreise. Bilen ble solgt tilbake til han vi kjøpte den av, og prisen vi
fikk var helt ok. Cintra fikk et akutt anfall av reiselyst og strøk av
gårde til Mooloolaba. Vi ventet fortsatt på soltrekket og ble liggende i
Scarborough sammen med Checkmate, med norske Marit og Nils om bord. I
litt over en uke måtte vi vente for å få vinder som var gunstige for
avreise, men den 30. april kunne vi endelig kaste fortøyningene og vinke
farvel til Scarborough som hadde vært vårt hjem i et halvt år.

Vi
dro sammen med Checkmate og planen var å gå direkte nordover i to døgn
til en atoll som heter Lady Musgrave. Slik gikk det ikke, for selv om
alle værmeldingene hadde varslet om sydlige vinder så dreide den
allikevel på nord. Da vi var et par timer unna Mooloolaba blåste det mer
og mer og vi bestemte oss for å gå inn til marinaen for natten i stedet
for å stampe oss videre i motvind og bølger. Som sagt så gjort, og vi
fikk en fredelig overnatting i havn. Tidlig neste morgen satte vi kursen
mot innsiden av Fraser Island, alt stemte med tidevann, det eneste
problemet var at det omtrent ikke var vind, så det ble en motorseilas
hele veien. Vi kom akkurat frem og fikk kastet anker inne ved Fraser
Island før solen gikk ned. Neste morgen gikk vi gjennom The Flats, et
veldig grunt område som kun kan forseres på høyvann og det førte til at
vi igjen måtte gå akkurat når solen stod opp. Vi fikk opp ankeret, men
så oppdaget vi at Checkmate hadde problemer med å få startet motoren.
Det ene batteriet hadde kortsluttet. Vi la oss longside og ved hjelp av
generatoren vår fikk de start på motoren igjen. Da var klokken 06.30, og
vi ”lå en halv time etter skjemaet”. Målet var å gå helt til Bundaberg,
og det var en tur på 73nm. Igjen var det lite vind så det ble motortur
igjen, men utover dagen økte vinden noe slik at vi fikk litt ekstra skyv
i seilene. Presis da solen gikk ned kunne vi fortøye båtene inne i
Bundaberg marina, og vi kunne unne oss en skikkelig ”fortøyningsdram”.
Neste morgen fikk Checkmate bestilt komplett ny batteribank!!

Her
i Bundaberg har vi truffet igjen Cintra, og den svenske båten Blue Moon
som vi ikke har sett siden Vanuatu i fjor. Dermed begynner ”troppene” å
samles igjen.

I
skrivende stund er vi fortsatt i Bundaberg, men håper å komme videre i
løpet av en eller to dager. Vindretning og styrke får avgjøre hvor vi
drar, men mer om det i neste reisebrev!

Mai-juni

Reisebrev 04-07

Etter
4 dager i Bundaberg var vindene bedre og vi bestemte oss for å dra
videre. Opp i 5-tiden, og klokken 6 var vi på vei ut fra marinaen. Det
var lite vind så det ble motorseilas i starten, men etter hvert kom det
sterkere vind og vi kunne stoppe motoren. Dagens mål var Lady Musgrave,
56 mil unna. Lady Musgrave er en atoll, og mye besøkt av turister som
kommer dit med hurtigbåt for å se en palmeøy og for å snorkle. Vi ankret
opp i 15.30-tiden, og da var de fleste båtene i ferd med å reise hjem
med turistene, og vi og noen få andre seilbåter, bl.a den norske båten
Checkmate kunne få atollen helt for oss selv. Neste morgen dro vi tidlig
på land og utforsket øya før dagens ladning med turister ankom. Solen
skinte, men det var en ganske kraftig vind. Etter å ha gått øya på kryss
og tvers tok vi på oss dykkerdrakt og snorkleutstyr og dro ut til et av
revene for å studere korall og fiskelivet. Det var deilig å kunne
snorkle igjen, det er lenge siden sist. Korallene var fine og det var en
god del små fisk å se. Dessverre var sikten ganske dårlig, men det
hadde vi allerede hørt rykter om! Synd, egentlig, men det skal visst
være klarere sikt på de ytterste revene, i hvert fall hvis det ikke
blåser for kraftig!

På snorkltur på Lady Musgrave

Neste morgen startet vi i
7-tiden, og satset på en nattseilas til neste ankringshavn. Da vi
skulle ta opp ankeret fikk vi problemer med at kjettingen fulgte med
kabelaret helt rundt, og til slutt kilte seg. Det er jeg som vanligvis
tar opp ankeret, og dette hadde aldri skjedd før – mystisk! Men etter en
del strev, kombinert med at kjettingen hadde lagt seg rundt et par
korallhoder, fikk vi opp kjetting og anker og kunne tråkle oss gjennom
korallene i atollen og ut passet. Vi hadde god vind hele dagen, og gikk
over 6 knop bare for storseil. Før det ble mørkt tok vi et rev i seilet,
og godt var det, for utover natten økte vinden til nærmere 30 knop, og
bølgene «ble store som hus» – nesten!! Det var ingen båter å se utenom
Checkmate som lå et lite stykke bak oss med to rev i storseilet!

Utover
natten bestemte Checkmate seg for å gå inn i nærmeste ankringshavn så
snart det ble lyst nok. Vi fant ut at vi like godt kunne bruke dagen til
å seile videre til neste aktuelle ankringsplass, Percy Isles. Ut på
formiddagen streiket den gamle IBM-maskinen som Svein Erik har hatt i
minst 10 år – den nektet simpelthen å starte. Det er den maskinen vi har
brukt til kart og mail fordi den bruker så lite strøm, så vi var
oppriktig lei oss da den ikke startet! Heldigvis hadde jeg lagt inn de
samme programmene på vår nye maskin, men da vi startet den viste det seg
at kartprogrammet ikke virket som det skulle – idiotmaskin! Dermed ble
jeg sittende nede i båten i bølgene, lett smågrønn i ansiktet mens
kvalmen seg innpå, men den som gir seg er en dritt, og etter en stund
greide jeg (ved hjelp av et par skarpsindige kommentarer fra Svein Erik)
å få løst problemet, og så hadde vi kart tilgjengelig ved innseilingen
til Percy!

Da vi kom frem, hadde kastet
anker og tatt den nødvendige ankerdrammen, var tiden inne for å sjekke
hva som hadde skjedd med ankervinsjen. Etter litt grubling var saken
klar; Svein Erik hadde, før vi dro fra Bundaberg, tatt vinsjen fra
hverandre og gitt den en dose med olje. Da han satte den sammen igjen
brukte han hodet i stedet for bruksanvisning, noe som ikke var helt
heldig for resultatet!! Men når bruksanvisningen ble fulgt ble
resultatet så meget bedre…..

Percy Isles er
flere øyer, og vi ankret opp mellom North East Island og en liten øy som
heter Walter Island. Vi hadde lest på hjemmesiden til La Familia at de
hadde vært her året før, og at de hadde klatret opp på en fjelltopp på
Walter Island, som i følge reisebrevet var en meget anstrengende tur!
Det var en utfordring vi måtte ta, og vi var ikke før ferdig ankret opp
før vi satte jolla på vannet og dro inn på land utstyrt med vannflaske,
fotoapparat, samt gode sko!

Forhåpentligvis
var det nok takket være vår treningsinnsats de siste månedene i
Scarborough at vi følte at turen opp til toppen var en enkel sak……

Det
var ingen sti opp til toppen, men da vi kom opp på det høyeste punktet
fant vi ut at vi måtte lage en varde for å markere at det hadde vært
mennesker der! Så om dere nå skulle finne på å klatre opp på toppen på
Walter Island så skal dere vite at det er Svein Erik og jeg som har
laget varden der oppe!!

På vei opp til toppen av Walter IslandVardebygging på toppen av fjellet!

Neste morgen kunne
jeg helt knirkefritt ta opp ankeret! Det var en grå og trist himmel, og
vinden var relativt sterk, men ikke verre enn at vi kunne dra videre. Ut
over dagen fikk vi besøk av mange korte regnbyger og en del kraftige
vindrosser, men alt i alt gjorde vi god fart og hadde en fin seilas de
66 nm opp til en øy som heter Scawfell. Her ble vi liggende i to dager i
påvente av at et lavtrykk skulle passere, og gjorde svært lite utover å
lese, spise, sove, lese, spise, sove….

Så
endelig skinte solen, og vinden løyet. Vi har hatt radiokontakt med de
andre skandinaviske båtene to ganger pr dag siden vi forlot Bundaberg,
og denne morgenen var det tid for å synge bursdagssangen for Marit om
bord i Checkmate. Hun fylte 65 år, men siden alle de nordiske båtene lå
på ulike steder ble det nok et lite, men eksklusivt bursdagselskap om
bord i Checkmate den dagen. Vi ble enige om å ta det igjen dagen etter
da vi skulle treffe dem på Brampton-Carlisle Islands!

For
oss ble det en kort tur på litt over 20 mil. Brampton-Carlisle Islands
er to øyer som henger sammen av et felles rev. Brampton har en eksklusiv
«resort» som ikke tar i mot annet enn betalende gjester, sånne
besøkende som oss langturseilere ville de helst ikke se i nærheten av
området!! Men en fin ting med øya var at den var en nasjonalpark, og
alle hadde fri tilgang til turstiene på øya, så neste morgen dro vi av
gårde og gikk en lang tur inne på øya og opp på toppen, som var utstyrt
med to utsiktsramper, såkalte «lookouts» som Australia er så flinke til å
lage. (Neste dag kjente jeg flere muskler som jeg ikke ante fantes, så
treningsgrunnlaget var kanskje litt oppskrytt!!)

Om
ettermiddagen ankom Checkmate, og vi hadde først bursdagskake om bord i
bursdagsbåten før vi inviterte dem om bord til middag – det ble en
frisk feiring!

Selv om vi hadde en fin bursdagsfeiring så kunne vi ikke hvile på lauvbærene – vi måtte videre i programmet, om ikke så langt.

Vi
var nå i starten på det kjente ferie,- og seilerområdet Whitsundays,
som vi hadde hørt var høyt prissatt av australske seilere for sine fine
og tallrike ankringsplasser og fine strender. Dermed var målet å seile
sakte gjennom dette området, fra ankringsbukt til ankringsbukt. Første
mål var Lindeman Island som var ca 5 timers seilas unna. Da vi kom dit
var det så mye vind og urolig sjø at Checkmate bestemte seg for å gå
noen mil lengre til Hamilton marina (som ligger på Hamilton, en øy med
høy sigarføring!) – som sagt så gjort! Vi ble liggende, og ut over
kvelden roet det seg ned, og vi hadde en grei natt. Vi hadde vhf-kontakt
med Checkmate, og fikk beskjed om at de var kommet vel inn i marinaen
og at det ble middag på restaurant i kveld! Skulle man først betale
nesten 500 NOK for en natt ved en brygge, så fikk man gjøre maksimalt ut
av oppholdet!! Neste morgen gikk de til bakeren og kjøpte fersk brød
med til oss – deilig!

Fra Lindeman/Hamilton
gikk vi videre til Cid harbour, en av de mest beskyttede ankringsbuktene
vi har ligget i så langt. Vi ankom den 16. mai, og da var det på tide å
planlegge neste dags feiring. Om kvelden fikk vi gitt beskjed via
radioen til Cintra og den svenske båten Blue Moon at de måtte komme
direkte til Cid for å feire 17-mai, og det gjorde de!!

Det
var lenge siden de fleste av oss hadde sett innsiden av en
matvarebutikk, men vi klarte å skrape sammen nok til en grillsamling på
land. Medbrakt griller, mat, norske flagg, trekkspill (som Marit
trakterte med stor iver og innsats), og et passe lager med rødvin
startet kalaset klokken 13, og avsluttet etter at det var mørkt, noe som
bl.a førte til en hektisk bytteaktivitet av diverse utstyr blant båtene
dagen etter!!

17-mai feiring i Cid harbour

Ut på dagen den 18. mai bar
turen videre et par timer til Airlie, som var en liten turistby. Like
godt at det ikke var promillekontroll på sjøen akkurat denne dagen!

Airlie
var en klar, liten turistby med to gater fulle av turistting og tilbud
om turer, men det fantes også en matbutikk der vi fikk supplert
ferskvarebeholdningen vår!

Neste morgen var
det Svein Erik sin bursdag. Vi forlot Airlie og dro seks timer videre
nordover til Bowen. Vi fikk følge av Checkmate, og da vi var ferdig
ankret opp hentet vi Nils og Marit over til kaffe og sjokoladekake (
«alt-i-ett-kake») laget underveis, men smakte ikke så ille!). Deretter
hadde vi en rolig middag bare oss to, med saltbakt laks etter oppskrift
fra Hellstrøm som, ifølge Svein Erik smakte «faktisk ganske så godt»!

«Jammen bra å ha bursdag innimellom, slik at det blir servert kake!!»

Så
fulgte en ny seildag med nye 40 mil, denne gangen til Upstart Bay –
egentlig kan vi ikke kalle det en seildag, for vinden var fullstendig
borte og det ble ren motring!

Upstart Bay
ble en ren overnatting, og neste dag ble det nye 35 mil opp til Cape
Bowling Green. Dette «kappet» så ut som Skagen, sjø på begge sider med
en lang sandbanke i midten! Da vi var vel oppankret kom det inn en stor
flottilje med australske båter, de var med i en slags rally og vi hadde
sett dem allerede dagen før. Nå ble Checkmate og vi invitert over til en
diger «party-katamaran» for en sundowner. Rett før vi skulle bli hentet
merket vi at den automatiske lensepumpa gikk hele tiden, og at
vannpumpa også stod og durte. Lekkasje!! Det sprutet vann inn i
motorrommet – heldigvis ferskvann! Etter en del leting og eliminasjoner
fant vi årsaken til lekkasjen. En ledning fra varmtvannsberederen til
varmtvannskranen på badet var sprukket rett ved en kobling, og der
fosset vannet ut! Dermed var det bare å melde avbud på
party-invitasjonen, og starte med reparasjonene. Selve jobben er ikke så
stor i seg selv, i hvert fall ikke etter at man har funnet ut hvor den
er, men det å finne ekstra slanger, koblinger osv er den store jobben i
og med at de delene ikke akkurat har fått den mest sentrale plassen i
båten. Opp med madrasser, ut med tusen ting som ligger på toppen, så;
«nei det var ikke akkurat der de lå», opp med nye luker, ut med nye
saker – «og sånn går nu dagan»……….!

Reparere, reparere, denne gangen en lekk vannslange!

Vi får vel være glade for at det skjedde mens vi var om bord, og under rolige forhold!

Neste
morgen seilte vi så videre til Townsville. Der fikk vi plass i marinaen
for et par dager. Selve Townsville var en ganske kjedelig og «død» by,
men nede ved sjøen hadde de laget fine parker og et par restauranter, og
her var det fullt av folk. Vårt besøk i Townsville ble av den praktiske
sorten, vaske båt, reparere en lekkasje ved dieselpåfyllingen, handle
mat, osv, osv. Etter et par netter i marinaen dro vi videre til en stor
øy som ligger rett utenfor Townsville, Magnetic Island. Her la vi oss i
Horseshoe bay, og utrolig nok så var det trådløs internettforbindelse
der, så vi kunne kose oss med mailskriving og crusing på internett –
utrolig hvor lett det er å bli avhengig av internett!

Etter
hvert dukket svenske Blue Moon og Checkmate opp i bukten. Checkmate og
vi dro bl.a på besøk til en liten «dyrepark» som lå i bukten. Der hadde
de koalaer, pytonslanger, lizzards, kakaduer og små krokodiller. Vi fikk
holde krokodillen – den var liten og tapet rundt kjeften, og var ikke
spesielt fornøyd med å bli klappet på! Koalaene var som vanlig ganske
slappe der de satt i eukalyptustreet sitt og spiste og sov! Da vi
besøkte kakaduene ble vi fortalt at en av dem var «mannehater», og ville
ikke la seg klappe av en mann. Med et unntak; at mannen hadde egne
barn. Guiden lot først en ung gutt prøve å klappe fuglen – den bare
trakk seg unna. Så prøvde en eldre, barnløs mann – samme resultat. Da
Svein Erik prøvde, satt den rolig på kvisten sin, og etter litt
betenkningstid lot den seg klappe – merkelig fugl!

Vi
hadde en god guide med oss rundt, og fikk masse info om de ulike
dyrene. Da vi kom frem til slangene, tok guiden frem en passe stor
pytonslange! Den ble sendt på rundgang til alle sammen – det er første
gang Svein Erik og jeg har holdt på en slange!!!!! Slangen var snill og
grei, og var mest opptatt av å åle seg langs kroppen vår for å snike til
seg mest mulig kroppsvarme!!

Turen ble
avsluttet ute i skogen der vi så på store sommerfugler og digre
edderkopper. Ikke visste vi at edderkopper tar ned spindelvevet hvis de
flytter til et nytt sted, og at edderkopper som lager spindelvev ikke er
giftige, og at hunnen er diger, og har fullt av bitte små
hann-edderkopper rundt seg i spindelvevet!!

Vi kan nå med sikkerhet fastslå at Svein Erik er far!Det er jo ikke størrelsen det kommer an på – eller hva??!Den fødte slangetemmer!!Hjelp, en pytonslange!!Svarte kakaduer er blandt de sjeldne

En diger, ufarlig hun-edderkopp!

Men
det er fortsatt langt igjen til Darwin, så vi tok en runde med
dagsetapper opp til Cairns. Cairns er en typisk turistby, men vi koste
oss veldig her. Vi lå først en natt for anker, men så gikk vi inn og la
oss i marinaen. Det første Svein Erik gjorde var å finne en butikk som
solgte pc-er og tilbehør. Vi var nemlig på jakt etter riktig kontakt til
pc-en vi kjøpte i Norge, slik at vi kunne kjøre 12-volts adapteren for å
spare strøm. Kontakten måtte bestilles, men skulle komme i posten et
par dager senere…. Så ble han henvist til en kar som kunne sjekke om det
var mulig å få liv i vår gamle og kjære laptop. Svaret var dessverre
negativt – alt håp var ute, og vi var nødt til å innse at vår trofaste
venn nå måtte forlate oss!

Mens Svein Erik
var i butikken fant han ut at pc-ene ikke var så hakkende dyre, og etter
litt betenkningstid ble det til at vi kjøpte en Compac laptop. Litt
kronglete med engelsk tastatur, men man blir forbausende fort vant til
det. Så nå er vi igjen utstyrt med to laptop`er som begge er utrustet
med winlink for mailkontakt og kartprogram.

Ellers
tok vi oss også tid til å være turister, og sammen med Marit og Nils på
Checkmate dro vi på dagstur til Kuranda. Vi tok toget; Kuranda Scenic
railway, et gammelt tog som brukte et par timer på strekningen opp til
Kuranda. I Kuranda var det fullt av spisesteder og turistbutikker, og
både Svein Erik og jeg ble utstyrt med hver vår nye shorts, dvs jeg fant
en bukse der man kan ta av beina slik at den blir en shorts. Det har
jeg lett lenge etter, men de finnes stort sett bare i mannefasong!

På hjemturen tok vi gondolbane, og svevde over regnskogen i fin glideflukt.

På togtur fra Cairns til KurandaUt på tur, aldri sur – Nils, Marit og Svein ErikSå var det gondoltur ned fra Kuranda til Cairns

Oppholdet
i Cairns ble på en uke før vi seilte videre. I den tiden koste vi oss
med å spise ute, tusle gatelangs og studere folkelivet, handle diverse
småtteri – i det hele tatt ta livet med ro og være turist. Det tok også
en uke før kontakten til pc-en kom – postgangen i Australia er ikke
imponerende!

Fra Cairns dro vi på en
nattseilas videre opp til Lizard Island. Her møtte vi igjen de andre
skandinaviske båtene, inkl norske Uterus, som vi ikke hadde sett siden
Scarborough. På Lizard Island er det en forskningsstasjon, en resort, en
liten campingplass med en grill til fri avbenyttelse og en fjelltopp
der Cook klatret opp for å finne en vei ut av revet. Øya er også en
hellig plass for aborginerne.

Da vi var
ferdig ankret opp fikk vi høre at det var samling på land – såkalt
planleggingsmøte kombinert med felles 12-øl. Dermed kastet vi jolla på
vannet og durte inn. Der fikk vi høre at værmeldingen meldte «strong
wind warning» om et par dager. Dermed ville de fleste andre båtene dra
videre, men siden vi akkurat var kommet besluttet vi å bli liggende. Det
samme gjorde Uterus og Checkmate. Neste morgen gikk Svein Erik og jeg
på toppen av fjellet. Rett nedenfor toppen fant vi et hellig sted for
aborginerne, det var laget en formasjon av steiner – ganske enkelt og
primitivt!

På toppen stod vi på samme sted
som kaptein Cook og speidet utover havet og Great Barrier reef – det var
ikke så enkelt å se åpningene i revet, og respekten for Cook øker når
man tenker på alle de stedene han dro uten GPS og gode kart!!

Kaptein Cook gjorde det, kaptein Svein Erik gjorde det – speidet etter åpning i revet……!Grillaften med norske Uterus og Checkmate

Om
kvelden dro vi inn på stranden sammen med Checkmate og Uterus og
grillet. Neste dag dro vi alle sammen inn på land og gikk en passe lang
spasertur over til forskningsstasjonen. De hadde ukentlige omvisninger,
og vi fikk en innføring i arbeidet som Australia legger ned i forskning
på marint liv på The Great Barrier Reef.

Svein
Erik og jeg puslet med tanken på å få til et dykk eller to, men vi er
nok litt for late for vi fant flere gode unnskyldninger for å slippe å
dra fram utstyret; dårlig sikt, dårlig vær…..

Istedenfor byttelånte vi filmer med Uterus, og koste oss hver kveld med en ny film – luksus.

Vi
ble liggende i fem dager på Lizard Island, de siste dagene lå vi der
for å vente på at «strong wind» skulle gi seg, ikke nok med at det var
sterk vind, men det regnet også – så vi så ingen grunn til å seile
videre før det ble bedre vær.

Men etter
hvert ble det moderate vinder og solen tittet frem igjen. Vi stod tidlig
opp, og sammen med Checkmate tok vi en lang dagsetappe videre til Cape
Melville og Bathurst Bay. Der overnattet vi før vi tok neste etappe
videre til Flinders Islands og ankret opp i Owen Channel sånn i
12-tiden.

Det var en kort etappe, og rett
etter at vi var ferdig ankret opp kom også Uterus sigende. Jeg var nede i
byssa og forberedte middagen for kvelden, men da jeg så at de også var
ferdig ankret opp kallet jeg dem opp på vhf for å invitere på middag om
kvelden. Da ble jeg svart av en gråtkvalt Henriette som kunne fortelle
at de hadde mistet propellen mens de bakket for å stramme kjettingen
mens de ankret opp. På toppen av det hele hadde de greid å miste jolla
med påhengsmotor på Lizard Island så humøret var ikke helt på topp!! En
kort stund senere kaller Benjamin oss opp på vhf med spørsmål om vi
kunne tenke oss å hjelpe til med å dykke i et forsøk på å finne igjen
propellen. Jeg påtar meg oppdraget, mens Svein Erik er håndlanger og
jollefører. Han drar først bort til nabobåtene for å forhøre seg om
krokodillefaren, og får beskjed om at jo, da det er krokodiller her, men
han hadde aldri sett noen akkurat der vi var ankret opp!! Det var jo
litt av en trøst! Så er det fram med alt utstyr og så over til Uterus.
Der dykker Benjamin og jeg ned langs kjettingen, ned til 10-15 meters
dyp. Det er ikke mulig å se en meter foran seg og Benjamin er i ferd med
å gi seg allerede før vi er nede på bunnen. Jeg signaliserer at vi i
hvert fall bør gå ned til bunnen før vi gir oss, og ca en meter før vi
når bunnen klarer vi å se kjettingen der den ligger på havbunnen. Bunnen
er for øvrig ganske hard sand, så det er ingen fare for at propellen
har sunket ned og blitt borte fra overflaten. Vi svømmer bort til
ankeret og starter det vi tror er et systematisk søk derfra. Når sikten
er lik null er det vanskelig å orientere seg, så etter en stund gav vi
opp og gikk opp igjen. Der fant vi frem to lange tau som vi tok med oss
ned og festet i ankeret. Så slapp vi oss gradvis lengre og lengre fra
ankeret mens vi svømte i en vifteform på hver vår side av ankeret.
Resultatløst – det var ikke spor av propellen, og heldigvis ikke spor av
krokodiller heller! Lett mismodig måtte vi innse at det å finne
propellen i så dårlig sikt var en nesten umulig oppgave, men vi hadde i
det minste gjort et forsøk. Og det var det eneste dykket jeg hadde på
The Great Barrier Reef!

Uterus bestemte seg
for å seile videre opp mot Thursday Island, og prøve å få skaffet en ny
propell der oppe. For å gjøre en lang historie kort så klarte de via
gode seilervenner å få skaffet ny propell som ble fløyet fra Sydney til
Thursday Island, og som passet perfekt. I mellomtiden hadde en annen
norsk seilbåt, Stormsvalen, greid å skaffe en lite brukt jolle med
påhengsmotor billig, og som lå og ventet på dem i Darwin! Er det noen
sak!!

Etter Flinders Island tok vi igjen
dagsetapper oppover langs kysten, og etter tre dager rundet vi
nordspissen av Australia, Cape York. Nå har vi altså vært både på det
sydligste punktet av fastlands-Australia, og det nordligste.
Endelig runder vi nordspissen av Australia, Cape York

Fra
nordspissen seilte vi litt sørover igjen til en liten by som heter
Seisa. Den er hovedsakelig befolket av aborginere, og er havnebyen for
en litt større by, Bamaga. Om kvelden møtte vi de andre skandinaviske
båtene inne på en enkel restaurant til felles middag.
Alkoholbestemmelsene var ganske spesielle. De kunne ikke selge vin og
øl, men hvis vi ville kunne vi ta med oss vin, men ikke på vinflaske.
Den måtte helles opp i en annen type flaske!!

Det
var heller ikke noen «bottleshop» i Seisa, men ved å ta en drosje inn
til Bamaga kunne man finne en butikk. Vi hadde ikke behov for å
supplere, men det hadde Checkmate, og dermed dro de og Svein Erik på tur
inn til byen. Der åpnet bottleshop klokken 12 på formiddagen. Man kunne
kun kjøpe vin i kartong, flasker fantes ikke. I butikken var det ingen
begrensning på kvantum man kunne kjøpe, men drosjen hadde kvote på en
kartong øl og en kartong vin pr tur!!!!! Utrolig regler. I byen var det
også en bar der det satt noen slitne eksemplarer av byens innbyggere. På
veggen hang det flere forbudskilt enn man kan klare å tenke ut selv for
en indremisjonær i indre avkrok av sørlandet!!

Her er noen eksempler;

• det er ikke lov til å ha mer enn to øl om gangen på bordet
• det er ikke tillatt å falle i søvn
• det er ikke tillatt å kaste ølbokser eller andre gjenstander på andre
• det er ikke tillatt å spytte eller kaste opp
• det er ikke tillatt å sloss med de andre gjestene
• det er ikke tillatt å krangle med betjeningen

Ja, ja det er ikke greit bestandig!

Seisa – med sine spesielle regler

Etter
et par dager i Seisa var det oppbruddstemning, og alle båtene ville
krysse Gulf of Carpentaria. Værmeldingen varslet greie vinder de to
første dagene, og deretter ville det blir økte vinder, opp til 25-30
knop, dvs «strong wind warning».

Vi hadde
som mål å gå direkte til Darwin, dvs en strekning på ca 750 nm – litt
over 5 dagers seilas. For å komme til Darwin er man nødt til å ta hensyn
til tidevannet, og det krever litt planlegging for å gå gjennom to
streder der tidevannet kunne bli et problem hvis man ikke kom dit på
rett tidspunkt.

Selv om det var langt til
Darwin laget vi oss et regnestykke som tilsa at hvis vi holdt ca 6 knop i
gjennomsnitt ville vi ankomme de kritiske områdene på riktig tidspunkt.
Det tilsa at vi skulle dra fra Seisa om ettermiddagen. På morgenen dro
alle de andre båtene, vi var de eneste som lå igjen! Så om ettermiddagen
tuslet vi av gårde også. Første ettermiddag og natt var grei nok, det
var ganske urolige bølger, uten noe mønster. Carpentaria er den digre
bukten som man kan se øverst i Australia, og den er ganske grunn, noe
som fører til at bølgene blir krappe og uberegnelige. Det eneste som
skjedde var at vindmåleren i toppen av masten ble blåst av. Litt dumt,
for dermed visste vi ikke vindstyrken, men i etterkant var det kanskje
like greit!!!

Så utpå kvelden dag to hørte
vi på radioen at de andre skandinaviske båtene begynte å klage på mye
vind og forferdelige bølger. Noen timer senere traff været oss også.

Sent
på ettermiddagen fikk vi besøk av en stor, men sliten sjøfugl. Det var
en boobie, samme type som det var så mange av på Galapagos. Den bestemte
seg for å sette seg på taket av salongen, rett foran sprayhooden, og
der satt den hele natten og sov med hodet gjemt under vingene og bølgene
sprutende over hele seg. Den ble døpt Gulfot, da både nebb og føtter var gulgrønne.

Gulfot – vår våte og slitne gratispassasjer over Gulf of Carpentaria

Midt
på natten (under min vakt) blir vi ført opp på en kjempehøy bølge,
dermed legger båten seg skikkelig over, og vi nærmest sklir nedover mot
bølgedalen. På siden av båten har vi et par planker hengende (som bl.a
brukes ved fortøyning), og den ene planken klarte å dirigere en
vannstrøm inn i cocpit og ned en ventil som er plassert rett over sengen
i akterkabinen. I denne sengen lå Svein Erik og sov så vakkert, men ble
brutalt vekket av en strøm av vann. Hele sengen ble klissvåt. I tillegg
klarte den samme strømmen av vann å brekke ned rekkverket rett utenfor
cocpit. Det ble heldigvis ikke revet av, kun kraftig bøyd, og ved hjelp
av et tau og en vinsj klarte vi å brekke det tilbake og sikre det nok
til at det ble værende på plass!

Vinden bare
økte på og bølgene vokste og vokste…. I etterkant hørte vi at det hadde
blåst opp mot 50 knop i kastene, og at vinden generelt blåste mer over
35 knop enn under.

Vi fikk kaskader av vann
over båten, og doradeventilene klarte ikke å holde vannstrømmene unna,
selv om de var lukket med lokk, og det ble ganske så vått under dekk!

Da
dagslyset kom var det nesten verre enn om natten, for nå kunne vi
faktisk se bølgene, og det var nervepirrende. Vi klatret opp en bølge
for så å se at laaaaangt der nede var bølgedalen. Vannet var helt
lysegrønt og med hvite frådende skumtopper, og himmelen var helt
mørkegrå.

Gulfot klamret seg fast, og i 20 timer satt den pal på dekk før den sent på ettermiddagen bestemte seg for å finne litt middag.

I
mellomtiden hadde vi ved hjelp av dagslyset sett at radarreflektoren
hang og slang i en bolt! Heldigvis datt den av utpå dagen uten å skade
verken båten eller oss.

Heldigvis finnes det
en ankringshavn på andre siden av bukten, Cape Wessel, og vi bestemte
oss for å søke ly der sammen med alle de andre båtene. Siden de hadde
dratt på morgenen rakk de fleste frem før det ble mørkt, men vi måtte
belage oss på en ankring i mørket – greit nok. Problemet var mest at for
å komme frem til ankringsstedet så måtte vi gå litt over 6 nm i
motvind. Bølgene var moderate siden de var skjermet av Cape Wessel, men
det blåste jo hunder og katter fortsatt! Vi prøvde å motre oss av gårde,
men det endte med at vi måtte motorseile, og krysse. Etter 4 slag og en
times hard kryss nærmet vi oss ankringshavnen, og klokken 23.30 hadde
vi endelig kastet anker og kunne begynne å tørke opp saltvann i båten,
og re opp i forpiggen for å endelig kunne sove i en tørr seng! Så var
det en real ankerdram, en dusj og litt rødvin før vi i 2-tiden kunne
stupe i seng, godt fornøyde med å ligge i ro!

Jeg
kan forresten fortelle at rett før det ble mørkt kom Gulfot tilbake til
båten, god og mett! Denne gangen ville den ikke sitte på taket foran
sprayhooden, men valgte i stedet å lande nede i cocpit. Der satt han i
le av vind og bølger!! At vi etter hvert skulle jobbe på dekk med å ta
ned seil osv brydde han seg lite om! Et par timer før vi skulle runde
Cape Wessel satt både Svein Erik og jeg nede i båten da vi plutselig
hørte vingeslag og en rar skraping i lukeåpningen. Der stod jammen
Gulfot og forsøkte å komme seg ned i luken!! Snakk om å være frimodig!
Da satte vi foten ned og jaget ham bakerst i cocpit, men neida, det var
bedre å sitte på en av sittebenkene i cocpit, da kunne han følge bedre
med på det som foregikk!! Til slutt, etter at Gulfot hadde lagt fra seg
sine illeluktende visittkort over alt fant vi ut at gjestfriheten var
over for denne gang, og Svein Erik gav Gulfot bokstavelig talt en tupp i
ræva, og sendte ham over bord – men det var i hvert fall kort vei til
land!!

De tre neste dagene, mens vi ventet
på at vinden skulle løye, ble brukt til å vaske saltvann, rette opp
rekkverket og finne ut hvorfor mikrobølgeovnen besluttet å streike –
akkurat den oppgaven var ganske enkel, for da Svein Erik tok ut
mikrobølgeovnen viste det seg at støpselet var ute! Det hadde vært så
kraftige bølger at ovnen hadde beveget seg så mye at støpselet var blitt
revet ut av stikk-kontakten! Det var for øvrig første gang vi plukket
ut mikrobølgeovnen, og vi kan fortelle at en 23 år gammel mikrobølgeovn
veier veldig mange kilo!!

Så endelig løyet
vinden og vi kunne ta fatt på den siste etappen frem til Darwin. Alle de
skandinaviske båtene startet grytidlig om morgenen, før klokken fem,
mens det ennå var mørkt. Vi motret oss utover og fikk heist storseilet
før vi fikk en feilmelding på autopiloten «Otto» – grøss og gru! Flere
ganger koblet Otto ut, og vi kunne ikke forstå hva som var galt. Etter
hvert fant vi ut at hvis motoren gikk så virket Otto sånn nogenlunde,
men med en gang vi skrudde av motoren, koblet han ut. Vi så mørkt på å
motre hele veien til Darwin, men ennå mørkere på å håndstyre dag og natt
i 2.5 døgn. Etter en del tenking frem og tilbake fant vi ut at Otto på
en eller annen måte hadde «nullstilt» seg selv tilbake til slik den var
da vi kjøpte den.Dermed var det mange opplysninger, som f.eks at det var
en seilbåt, hydraulisk styring osv som var blitt borte, og dermed
virket ikke Otto som han skulle. Etter at Svein Erik fikk programmert
inn en del basisopplysninger begynte Otto å fungere igjen, men vi har
ennå ikke skjønt hvordan det er mulig at all programmering bare ble
borte sånn uten videre!

Så med Otto i orden
og perfekt vind og moderate bølger var alt satt for en fin seilas, og
det fikk vi. Vi traff tidevannet slik vi skulle og i perioder gikk vi
med 10 knops fart med god medstrøm. De siste 15-16 timene støttet vi med
motor slik at vi skulle komme frem til Darwin i dagslys.

Vel
inne i havnen, Fannie Bay, kastet vi anker i ganske krappe bølger, men
ikke verre enn at det gikk greit å ligge der. Neste morgen gikk vi til
Cullen Bay. Vi hadde, ved hjelp av en dansk seiler og Checkmate fått en
e-mailadresse til en privat bryggeeier, og hadde fått positivt svar på å
få ligge der sammen med Checkmate. Tidevannsforskjellen i Darwin er
stor, 5-8 meter, og dermed er marinaene bygget med sluser for å holde
vann-nivået på et stabilt nivå. På vei mot slusen gjennomførte vi et
testprogram på Otto slik at han skulle få inn de siste opplysningene, og
nå får vi håpe at han er frisk igjen. Rett foran slusen var det en
flytebrygge vi måtte ligge ved mens vi fylte ut diverse papirer etc.
Marinasjefen fortalte at siden vi hadde vært i Cairns måtte vi sjekkes
grundig av en dykker for å se om vi fraktet med oss «Asian green
mussels» som er et stort problem i stillestående vann slik som inne i
marinaen. Cairns var nemlig et slikt problemområde der de hadde mistet
kontrollen med dette skjellet.

Etter et par
timer dukket det opp en liten båt med en dykker om bord, og hun sjekket
skroget, og det ble sprøytet inn en væske i alle doer og vasker samt
kjølevannet på motoren, og som skulle ta knekken på eventuelle skjell.
Konsekvensen var at vi ikke kunne starte motoren på 14 timer, og det
innebar at vi ble liggende på brygga til neste morgen. I mellomtiden
tok vi oss en tur på byen, stakk innom customs og fikk papirer på
avgiftsfri diesel og avsluttet dagen med å spise en bedre middag. Neste
morgen fylte vi diesel og så gikk vi gjennom slusen og fant frem til
bryggen vi skulle ligge ved.

Her har vi det
som plommen i egget. Eneste ulempe er at vi ikke har tilgang på
internett, men til gjengjeld har vi tilgang på et lite svømmebasseng!
Været har vært strålende den siste uken, med blå himmel uten en sky, og
passe svalt om natten – perfekt.

Nå er båten
mer eller mindre saltfri, ny radarreflektor er montert, rekkverket er
rettet opp skikkelig, motorene får etterlengtet stell, vaskemaskinen har
fått kjørt seg, rusten er i ferd med å bli fjernet på alt syrefast, og
innimellom er vi turister på byen. Darwin er en hyggelig by, og etter
hvert skal vi prøve å få sett litt mer både i byen og utenfor.

Svein Erik inspiserer mastetoppen etter stormen i Carpentariabukten

Endelig på plass ved vår private brygge i Darwin!!

Den
21. juli starter Sail Indonesia Rally, og før den tid har arrangørene
av rallyet invitert til mange ulike arrangementer som vi også skal delta
på, så her har vi ikke tid til å kjede oss!

Planen
fremover er at vi den 21.juli starter seilasen opp mot Kupang i
Indonesia. Det er ca 470nm dit, så det blir vel 3-4 dagers seilas.
Ryktene sier at det ofte er lite vind på den strekningen, så vi kan vel
ikke regne med alt for høyt tempo. Derfra blir det å seile gjennom
Indonesia mer eller mindre sammen med de 100 andre båtene som er påmeldt
seilasen. I slutten av oktober vil vi komme frem til Singapore, men før
det skal vi kose oss i Indonesia. Mer om det i neste reisebrev.

Vi ønsker alle en fortsatt god sommer.