Fruen fra havet

Mars-april

05-09

Dagen
etter var det avskjed med Xian og vi tok fly til Beijing der vi ankom
midt på dagen uten noen spesielle hendelser. Flyet var fullt av eldre
mennesker som helt tydelig fløy for første gang – det ble tatt bilder og
folk løp rundt i midtgangen og pratet og lo med hverandre – stor
opplevelse!!

På
flyplassen opplevde vi å bli skikkelig lurt for første gang på turen. I
drosjekøen ble vi plutselig henvist til en egen drosje som stod for seg
selv. Vi spurte om prisen og fikk høre at det var taksameter. Ok, men
etter en stund så vi at taksameteret var dekket over, og at taksten var
nesten dobbelt så høy som den skulle være – vi var blitt lurt inn i en
limousin! Vi betalte omtrent dobbelt pris, og da vi gikk ut av bilen så
vi at taxiskiltet som hadde stått på taket var tatt vekk – Jennifer var
ikke særlig glad i sjåføren og det fikk han høre!!

Hotellet lå sentralt langs parkene Jingshan og Beihai, fulle av små spisesteder og barer. Det var også kun en kort
drosjetur til Tian`anmen (himmelske freds plass) og den forbudte by, det
var faktisk gangavstand fra hotellet!

Neste
morgen tok vi en drosje til Tian`anmen. Det var en utrolig lang kø for å
komme inn i mausoleet til Mao, vi hadde lurt på om vi skulle ta en titt
innom, men da vi så køen ombestemte vi oss! Utrolig å tenke på at Mao
ligger der inne, dypfryst i en krystallkiste på utstilling – en
skikkelig turistattraksjon og inntektskilde…….regner med at han er litt
forbanna på det!!!!

Himmelske freds plassHimmelske freds plass, i bakgrunnen er køen for å se formann Mao i frossen tilstand!Et typisk motiv – inngangen til den forbudte by!

Vi
brukte litt tid på å gå over den himmelske freds plass, studere de
digre bygningene som omringer plassen, se på alle menneskene, i det hele
tatt – bare titte! Så nærmet vi oss inngangen til den forbudte by,
betalte inngangsbilletter og leide hver vår ”automatiske guide!

Så
startet vandringen, vi var helt klart ikke alene, og i starten var det
litt arbeid med å kjempe seg gjennom grupper med turister som flokket
seg rundt guidene sine – alle iført hver sin i øyefallende cap! Det var
den røde gruppen, den gule gruppen, den oransje, osv – de aller fleste
var kinesere! En ting ble klart etter hvert – kinesere eier ikke det jeg
vil kalle normal folkeskikk. Hver gang vi prøvde å lese opplysningene
på skiltene var det noen som brøytet seg foran oss for å stille seg opp
for avfotografering, eller simpelthen bare lese skiltet, eller ta bilde
av teksten. De kunne stoppe opp hvor som helst for å ta bilder av en
venn foran de mest håpløse bakgrunner, og lage digre køer, uten at det
bekymret dem nevneverdig! De snek i køene og brøytet seg frem over alt!

Jeg
var forberedt på at kineserne var noen skikkelige griser rundt
matbordet, at de harket og spyttet over alt, pluss mange andre
kroppslige uvaner jeg velger å ikke nevne, men at de var så uhøflige i
tillegg kom som en overraskelse!

De
neste timene ble brukt til å se alle bygningene i den forbudte by.
Den forbudte by – imponerende!Det var bygninger over alt, de aller fleste veldig godt vedlikeholdt, og fulle av detaljer
Typisk takdekorasjon – desto flere dyr, desto viktigere bygning!

Ikke
bokstavelig alle, for da hadde vi vært der ennå – det er utrolig mange
bygninger! Svein Erik hadde besøkt den forbudte by på midten av
80-tallet. Den gangen var det få turister og man kunne få lov til å gå
inn i bygningene. Det var nesten ikke mulig nå. De fleste bygningene var
stengt, slik at man kun kunne titte gjennom dørene eller gjennom
plastdekkede vinduer. Med så mange turister ble det vanskelig å få sett
så mye av det innvendige. De fleste bygningene var veldig godt holdt,
med flotte farger og malerier, og byggeteknisk var det imponerende mange
flotte detaljer!

I
guideboken leste vi litt om livet i byen, der det fortelles at keiserne
som levde der sjelden forlot byen. De levde i luksus, og det er sagt at
et måltid for en Quing- keiser kunne ha brødfødt tusenvis av de fattige
som levde på utsiden av byen! En av de siste keiserinnene som levde i
den forbudte by, keiserinne Cixi (som døde i 1908), hadde som vane å
bestille 108 ulike retter til et måltid!

Under
Ming-dynastiet levde det over 10.000 konkubiner i palasset. Det sies at
hver kveld trakk keiseren lodd fra en stor sølvbolle, og den utvalgte
konkubinen, kun iført et gult klede, ble båret til palasset, båret fordi hun ikke var i stand til å gå selv på grunn av de innsnørte føttene!!

For
å sikre at avkommet var av keiserlig herkomst var de enste mennene som
bodde i palasset evnukker! Det sies at de kunne oppnå rikdom og
prestisje innenfor palasset, men utenfor var de ansett som de laveste av
de lave på rangordenen! I 1924 opphørte ordningen med evnukker, og over 1500 evnukker ble utvist fra den forbudte by – gråtende!

Vi
fant et lite spisested inne i den forbudte by, og inntok lunchen der.
Så fortsatte vi sakte mot utgangen – det var utrolig masse å se på, og
innimellom alle bygningene dukket det opp trær i full blomstring – det
satte en ekstra spiss på omgivelsene. Over alt har vi sett trær i full
blomstring, rosa, hvit og røde blomster, vakkert, og vi var heldige som
besøkte Kina akkurat på denne tiden av året.

Vel
ute av den forbudte by, og ganske mette av inntrykk bestemte vi oss for
å gå gjennom parkene tilbake til hotellet. Det tok sin tid, men var god
mosjon og fin avkobling for hjernen, og i 17.30 tiden kunne vi endelig
synke hen på sengen med litt vin før middag – denne gangen på hotellet.
Tanken på å gå ut for å finne et spisested var fraværende!!

Neste
morgen våknet jeg til en glattbarbert mann som med myke, glatte kinn
kunne gratulere meg med dagen!! Svein Erik har hatt skjegg i en tid, men
vi har vært litt uenige om hvor kledelig det er! Jennifer har vært
veldig positiv, men jeg har vært heller lunken! Dermed var det en god
start på en fødselsdag når skjegget var borte!! Jennifer og Michael
overrasket med å gi meg en flaske med whisky i presang ved
frokostbordet. Jeg tok med en liten skvett i sekken da vi satte oss inn i
ventende bil for å bli kjørt til Muren!! Vi hadde lest en del om de
ulike stedene man kunne dra for å gå på muren, og vi hadde landet på et
sted som heter Simantai, ca 120 km unna Beijing.

Vi
hadde leid en 7-seters bil med sjåfør og guide, en ung jente fra indre
Mongolia som egentlig var førskolelærer i kinesisk på en privatskole,
men som innimellom jobbet som guide. Etter ca 1 ½ times kjøring ble vi
igjen tvangssendt innom en fabrikk. Denne gangen var det en liten
fabrikk som håndlaget vaser, boller og fat av kobber, dekorert med
emalje. Morsomt å se hvordan produksjonen foregikk, men for meg var
dekorasjonene litt for kinesisk og glorete, så vi klarte å komme oss
gjennom hele salgslokalet uten å kjøpe noe!!

Her limes det på dekor av kobber på selve kobberbollen.Så fylles det lag på lag med maling før hele vasen/bollen slipes ned ved hjelp av stein

Nye
1 ½ times kjøring til Simantai, en av de minst berørte og besøkte
delene av muren. Vi tok en gondol nesten opp til muren, og så gikk vi en
bratt sti de siste 2-300 meterne. Så var vi endelig på muren – jippi!
Været var strålende, vi kunne se at vi var på 6-700 moh, for det var
fortsatt ikke kommet blader på trærne, og vinden var litt kald, men det
var allikevel deilig.
Endelig ved den kinesiske muren – den strekker seg så langt øyet kan se!
Det er fortsatt tidlig vår her, det kan man se på trærne!Karrig natur, lite vegetasjon, men mur så langt øyet kan se

Intens konsentrasjon under klatring av en bratt trapp!!Overflaten på muren var ikke like velholdt alle steder!Underveis på vår spasertur!

Her har vi nådd den ene enden av muren – herfra var den utilgjengelig!Bursdagsskål på muren – ganske spesiell feiring!Fattige bønder tjener litt ekstra å å selge postkort og bøker til turisteneMed jevne mellomrom er det bygget vakttårn

Vi
gikk først så langt vi kunne den ene veien før muren ble så dårlig at
de hadde sperret den. Da tok vi oss en pause, og jeg kunne dra frem
bursdagswhiskyen slik at vi kunne skåle for at vi endelig var på muren!

Så
snudde vi og gikk den andre veien et godt stykke, nesten 3 timer gikk
vi på muren. På vei ned traff vi på Jennifer, som hadde valgt å ta en
lettere rute på muren, og vi kunne ta en ny ”murskål”, for å markere at
vi hadde opplevd et av høydepunktene på turen.

Været var topp, det var veldig få mennesker der og utsikten var fantastisk – og vi hadde gått på muren!!

Bursdagsskål -igjen, og feiring at vi faktisk har besøkt og gått på muren!

Enkel lunch etter tre timers tur på muren

Vel
nede igjen møtte vi guiden og hun tok oss med til en liten restaurant
der vi spiste en enkle lunch. Så var det 2 ½ times kjøretur tilbake til
Beijing. På vei inn til byen kjørte vi forbi ”birds nest” og
svømmehallen fra OL i fjor sommer. Gøy å ha sett dem i virkeligheten!

Om
kvelden dro vi av gårde for å spise Peking-and. Vi hadde hørt om et
bitte lite sted som skulle være veldig bra, men der var det fullt.
Dermed dro vi til en restaurant som var anbefalt i Rough Guide, Huajia
Yiyuan. Der var det ikke mulig å reservere bord – og det var tydeligvis
veldig populært for det var fullt av mennesker der! Vi ventet en liten
stund, og Jennifer benyttet anledningen til å fortelle betjeningen at
jeg hadde bursdag, og vips så ble vi geleidet til et eget lite rom! Så
bestilte vi et par ender, og rødvin. Da den første anden var klar ble
den kuttet opp ved bordet, og vi fikk en rask demonstrasjon av hvordan
vi skulle spise anden, lefsa og tilbehøret – det smakte veldig godt. To
ender og en god times tid senere var måltidet over, men da fikk vi høre
at jeg skulle få en spesiell nuddel-suppe, såkalt ”1-mile nuddelsuppe”
som bursdagspresang fra restauranten! Ja, ja, jeg spiste så mye jeg
greide, spise nudler med pinner er alltid en utfordring, og når jeg i
tillegg hadde spist min andel av Peking-endene kan jeg vel ikke si at
skålen ble tømt! Men godt smakte det!

Bursdagsmiddag – oppdeling av Peking and

Hm, hm, dette ser da godt ut, men hvordan gjør vi det?Ok, det er kanskje greit med en liten demonstrasjon!Her inntas bursdagspresangen fra restauranten – «en-mils» nudler!!

Jeg
må vel si at det ble en minneverdig bursdag, først vandre rundt på den
kinesiske muren og så spise Peking- and – hva mer kan man ønske seg?!

Dagen
etter brukte vi formiddagen til å ordne fly og hotell, samt transport
til og fra flyplassene – ting tar tid, selv på internett.

Så
gikk vi ut på leting etter en restaurant som solgte vestlig mat, og det
fant vi. Svein Erik bestilte Cæsar-salat og jeg spagetti Carbonara. Det
er første gang vi har spist Cæsarsalat og spagetti med pinner, men det
er utrolig hva som går, og maten smakte veldig godt, særlig salaten!

Det er ikke hver dag man spiser Cæsarsalat med pinner!

Etter
lunch tok vi en drosje til ”Temple of heaven”. Byggingen av Temple of
heaven ble startet av keiser Yongle, og var ferdig bygget i 1420. Det
skulle fungere som møtepunktet mellom himmel og jord. Himmelen ble
ansett som rund og jorden som firkantet. Bygningene og alterene er
bygget runde, og plassert på firkantet fundament. Selve parken som omgir
Temple of heaven er laget sirkelrundt, men med rette murer på alle fire
sidene! Forbindelsen mellom himmel og jord var selvsagt keiseren selv,
og det var her keiseren fastet i tre dager for å sikre årets avling – en
viktig seremoni!

Temple of heaven!

Om kvelden gikk vi ut for å spise pizza – vi var alle ganske lei av ris og nudler tre ganger om dagen!

Neste morgen var vår siste dag i Beijing, og siste dag i Kina, og dagens program var Sommerpalasset. Det var mye trafikk og forurensing denne dagen, synd, for bildene blir alltid så tamme og kjedelige i slikt gråvær.

Sommerpalasset
ligger idyllisk plassert ved en sjø, omgitt av grønne åssider. Palasset
består av mange ulike bygninger spredt rundt øst og nordsiden av sjøen.
Det har vært sommerpalass der siden 1100-tallet, men det var på 1800
tallet at de fleste nåværende bygningene ble bygget av Manch- keiseren
Qianlong. Men den mest kjente personen knyttet til sommerpalasset er
keiserinne Cixi. Hun ble keiser Xianfeng`s konkubine i en alder av 15
år, og ble raskt hans favoritt. Hun fødte ham en sønn, og da keiseren
døde i 1861 ble Cixi innsatt som hersker på vegne av sønnen som fortsatt
var et barn. De neste 25 årene styrte hun Kina, og da sønnen døde av
syfilis klarte hun å innsette sin nevø, som hun hadde full kontroll
over! Hun brukte uhemmet med penger, og ved innsjøen ligger det en båt
laget av marmor – bygget for marinens penger!! Cixi og nevø-keiseren ble
tvunget til å flykte under opprøret, the ”Boxer Movement” i 1899
forkledd som bønder, og overlot til ministrene å megle om fred. Hun
returnerte til Beijing, og klamret seg til makten så godt hun kunne. Det
siste hun gjorde før hun døde i 1908 var å arrangere mordet på sin egen
nevø! Det var slutten på 2000 år med keiserdømme i Kina!
På besøk i sommerpalassetSjøen rundt sommerpalasset, et yndet sted for lokalbefolkningen

En detalj fra SommerpalassetBratte trapper ledet opp til et buddhist-tempelTo gamle menn inne i sommerpalassetOversiktsbilde fra toppen av buddhisttempeletMarmorbåten bygget av keiserinne Cixi – for marinens penger !!

Vi
brukte mesteparten av dagen til å tusle mellom alle bygningene i
sommerpalasset. Helt i nord er det bygget et buddhistisk tempel i en
åsside, og man må klatre bratte og mange trappetrinn for å komme opp til
tempelet. Cixi fikk også bygget en 700 meter lang
”gangvei” laget i tre med tak, og innvendig er det malt vakre tegninger
på alle takåsene, rene kunstgalleriet. Gangveien ble laget slik at hun
kunne gå langs innsjøen i regnvær uten å bli våt!!

Dette
var finalen og siste kulturelle stopp på vår kinareise. Tror nok at
Mahili var litt slitne av vårt ”kulturelle” tempo, og jeg mistenker at
Jennifer gjerne skulle ha tilbrakt litt mer tid i handlegater og
butikker, men Michael er nok glad for at båten ikke ble fylt med enda
mer vekt!! Svein Erik og jeg fikk se det vi hadde lyst til å oppleve på
denne turen. Kina er jo så stort at man må prioritere steinhardt. Tre
uker var akkurat passe dose, og vi så alle frem til en ”vanlig” frokost
igjen. Kinesisk mat er som regel god, absolutt ikke i nærheten av det vi
får på kinesiske restauranter i Norge, men det kan bli litt for mye ris
og nudler når man får det både til frokost, lunch og middag!
Vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle kommunisere og finne frem i
Kina, med få engelsktalende og alle skilt og menyer skrevet på
kinesisk, men det gikk mye bedre enn forventet. Internett er utbygd over
alt, og vi er glade for at vi tok med oss pc-en. Det gjorde det mye
enklere å bestille flybilletter og hoteller! Ingen av hotellene vi
overnattet på hadde pc på rommet, men alle hadde gratis
internett-tilkobling.

Så var det avreisedag. Vi brukte Air Asia igjen, og det førte til at vi måtte hyre en bil til å kjøre oss ca 80 km til
nabobyen, Tianjin, der Air Asia fløy fra. Vi tok fly til Kuala Lumpur.
Der landet vi i 22-tiden, og vi var nødt til å overnatte på et
”bed&breakfast” over natten. Tidlig neste morgen tok vi fly videre
tilbake til Johor Bahru – og Fruen fra havet.

Mai

06-09

Hjelp,
hjelp – vi oppdager at vi ikke har en lang liste over gjøremål……..Etter
vår Kinatur brukte vi et par dager til å komme i orden, kaste
søpleposen vi hadde glemt før vi dro, og som hadde laget en spesialodør
om bord, samt vaske tøy!! Så kom ”hverdagen” sigende! Svein Erik
dobbeltsjekket notatblokken for gjøremål, men den gang ei. Vi hadde
gjort en grundig innsats i Thailand, og nå ”straffet” det seg. Svein
Erik har også lært at man aldri skal begynne å skru eller ordne på ting
som fungerer – da kan man være sikker på å dra på seg problemer vi
overhode ikke liker!

Sebana Cove MarinaEn gedigen hovedbygning på Sebana Cove

Dermed
måtte vi tenke alternativt. Det var fortsatt nesten fem uker til vi
skulle reise videre, og noe måtte vi finne på! Vi startet med et par
aktive dager der vi stod opp og var ute på tur rett etter soloppgang for
å utforske området rundt marinaen. Bl.a gikk vi en tur til golfklubben
og sjekket ut mulighetene for trening og spill. 320 norske kroner for to
personer inklusiv golfbil for å spille 18 hull må vel kalles en grei
pris. Det var også en driving range der vi kunne more oss med å slå
baller!!

Problemet
med marinaen var at den var langt oppe i en elv og det var omtrent
vindstille der. Dermed ble det mildt sagt ganske varmt midt på dagen, og
energinivået ble deretter.

Heldigvis hadde marinaen, eller rettere sagt resorten (vi var nemlig på Sebana Golf & Marina resort) et fint svømmebasseng!

De
følgende ukene ble følgende; mandag; spille golf på formiddagen, ligge
ved bassenget om ettermiddagen, tirsdag; ta shuttlebussen til nærmeste
lille landsby for å kjøpe frukt og grønt, onsdag; spille golf, basseng
om ettermiddagen, torsdag; tur til landsbyen, fredag; spille golf,
basseng, lørdag/søndag; slå baller på drivingrange, slaraffenliv ved
bassengkanten!!
Selv om vannet holder minst 28 grader er det litt avkjølende….Etter golfing er det tid for avslapping ved bassengkanten

Man
skulle tro at det å tilbringe så mange timer på en golfbane skulle føre
til en viss fremgang, men det var nok ikke uten grunn at de som jobbet
rundt på golfbanen alltid kom ilende for å selge oss brukte baller…… Jeg
tror vi har kjøpt våre egne baller tilbake ganske mange ganger……..

For
å ta det fine med å være så mye på golfbanen var at det gav oss litt
mosjon (selv om vi hadde golfbil så ble det en del gåing – det er ikke
lett å kjøre inn i bushen på leting etter baller…..) I tillegg var det
vakre omgivelser, vi var stort sett alene der på ukedagene, så det var
som å ha en egen privat golfbane – kan anbefales!! Flere ganger fikk vi
besøk av flokker med apekatter som satt i trærne og lo og skrattet (av
oss mon tro?). En gang, da jeg slo en ball ned i en sandbunker landet
den rett i en vanndam der apene satt for å drikke. Jeg var sikker på at
de kom til å ta ballen, men de nøyde seg med en grundig sjekk før de
slapp den fra seg rett utenfor vanndammen – omtenksomt!!

Yrende dyreliv rundt på golfbanen – legg merke til apen rett bak Svein Erik!Noen ganger er slaget bortimot perfekt – neste gang en skikkelig katastrofe!Så dukker det plutselig opp en guana – eller det vi kan kalle en skikkelig stor firfisle!!Vi spilte golf tre ganger i uken – men hjalp det??!!

Rett
som det var raslet det i tørt gress og vi støtte på en guano, en slags
firfisle på mellom 1 og 1 ½ meter lang, ufarlig, men jeg må innrømme at
jeg skvatt mer enn en gang når vi møtte dem! Golfbanen var også plaget
av villsvin som grov opp bakken på jakt etter mat, men vi så dem aldri
på banen, bare på vei til og fra marinaen. For å toppe det hele krydde
det av fugler som sang og kvitrer, og fløy mellom trærne i sine vakre
fjærdrakter – og ved hull 9 bodde det en hane inne i skogen som hadde
det som sin eneste misjon å gale så mye og så høyt han kunne!!

Så
totalt sett var våre turer på golfbanen en kombinasjon av natur og
dyreopplevelser og sann fryd ved å få til et perfekt slag, og ikke minst
skikkelige frustrasjoner ved å gjøre den ene feilen etter den andre –
kjedelig var det i hvert fall ikke!

Utenfor
golfbanen var det de små turene til den nærmeste lille landsbyen som
krydret tilværelsen. Den bestod av to gater full av butikker som stort
sett solgte de samme varene. Frukt og grønt ble solgt fra små boder, og
kjøtt kunne vi kjøpe av en kineser som solgte både ferskt svinekjøtt og
kylling fra bagasjerommet på stasjonsvognen sin! Malaysia er et muslimsk
land, så det er kun kinesere som selger svinekjøtt og alkohol her i
landet!

Essostasjonen i den lokale landsbyen!!

Svein
Erik trengte allergitabletter, og dro til det lokale legekontoret. Der
ble han sendt rett inn til legen som forklarte at han måtte gå over
gaten til det lokale sykehuset for å få allergipiller. Svein Erik
strenet over gaten, ble tatt vel imot av, sitat; ”en utrolig vakker
indisk jente”, som sendte ham inn til legen – rett foran nesen på alle
på venterommet! Vel inne hos legen var det en kort konsultasjon og så
resept på piller, kun 10 stk. Trengte han flere piller måtte han komme
igjen. Medisin er gratis i Malaysia, men i begrensede mengder pr
utlevering, og for selve legekonsultasjonen måtte han betale hele15
ringgit, nesten 30 kr!!

Etter
en stund ble suget etter bacon, gode oster og salami overveldende, og
vi besluttet å slå ut håret og ta en overnattingstur til Singapore
sammen med Mahili!! Hotell ble bestilt over internett og vi startet
turen mot Singapore. I luftlinje er det en kort tur, men i Malaysia er
de ikke så rasjonelle på veibygging, så vi måtte kjøre langt inn i
landet for å krysse elven som fører inn til marinaen!! Vi startet tidlig
om morgenen, fikk skyss av resorten inn til den lille landsbyen. Derfra
drosje i 70 km til neste by. Derfra lokal buss i 50 km til
Johor Bahru, som er hoved- byen i fylket, på grensen til Singapore. Der
tok vi en ny buss over grensen til Singapore (som alle vet er Singapore
en øy, og forbindelsen til Malaysia er en vei bygget på en fylling, og
som gjør at det er umulig å seile rundt Singapore!). Samme buss tok oss
videre inn til den indiske delen av Singapore – der man finner alle de
store elektronikk-kjøpesentrene!

Så
etter 4 timers tur befant vi oss i Singapore! For å roe kjøpelysten noe
startet vi med å kjøpe ny bil/båt radio til Fruen siden den gamle
begynner å svikte i elektronikken. Så kjøpte vi et lite fotoapparat som
skal være vanntett ned til 3 meter – praktisk om bord i en båt, og fint når vi snorkler!

Deretter
var det tid for Ikea! Ingen ting er som å komme inn i Ikea – det er
nesten som et lite stykke Norge, i hvert fall når man er langt
hjemmefra!! Det er ikke alle som drar til Ikea for å gjøre matinnkjøp,
men det var vår hensikt! Sild og snaps, røkt laks og tyttebærsyltetøy –
og for å lære våre australske venner noe nytt om maten i Sverige så
kjøpte vi kjøttboller! Jennifer og Michael i Mahili har en sønn som har
en svensk kjæreste fra Malmø – og derfor må vi ta et visst
opplæringsansvar, og introdusere dem for diverse svenske skikker!

Etter
Ikea var det tid for et grundig dypdykk på Carrefour der handlekurven
ble fylt med bacon, franske oster, diverse kjøttpålegg, oliven, creme
fraiche, rømme, olivenolje,,,,,,,, – i det hele tatt ting man ikke
finner i Malaysia! Maten ble stuet inn i det lille kjøleskapet på
hotellrommet mens vi gikk ut om kvelden for å spise på indisk restaurant
og kose oss. Sist vi var på indisk restaurant i Singapore fant vi en
restaurant der vi spiste med fingrene, men siden Michael synes det var i
heftigste laget fant vi denne gang et sted med både kniv og gaffel!!

Neste
morgen dro Jennifer og jeg for å foreta de siste matinnkjøpene, mens
Michael og Svein Erik gikk – ja gjett!!??!! – til båtbutikker og
elektronikkbutikker – surprise, surprise!!

Etter
12-ølen var tiden inne for å ta den lange ferden tilbake til båten, og i
fem- tiden var vi hjemme og kunne fyller kjøleboks og fryser med alle
godsakene!!

På provianteringstur til Singapore, mange timer i bussRallymiddag med prominente gjester!

Aldri en middag uten skikkelig underholdning

Etter
hvert nærmet det seg rallytid, og vi ble alle invitert til en samling i
en annen marina, sånn cirka 3 timer med buss unna. Vi takket ja, og dro
av gårde. Da vi kom til marinaen traff vi igjen Odulphus, våre
hollandske venner fra Middelhavet. De hadde bestemt seg for ikke
å delta på rallyet, men seile parallelt et stykke før de dro til Borneo
og backpacker-tur til Indonesia. Uansett så var det morsomt å se dem
igjen. Så var det tid for de sedvanlige rally-høytidlighetene. Vi fikk
utlevert hver vår blå rallyskjorte og vimpel til å ha i masten! Så var
det flere høytidlige taler av kulturminister, turistminister,
marinminister………….alle er selvsagt veldig glade for at vi seiler i
Malaysia – og veldig glade i å høre sine egne stemmer….!

Etter
middag, som selvsagt var buffet som ble tømt før halvparten hadde
forsynt seg, var det underholdning med dans og sang før vi ble puttet i
bussen og kjørt tre timer tilbake til marinaen vår!!

Så
den19.mai var det tre dager før rallystart, og Svein Erik sin bursdag.
Nå ble han 67 år, og er offisielt pensjonist – og kan betale
barnebillett på trikken! Jiippi!

Odulphus
var kommet til vår marina, og om kvelden ble de og Mahili invitert på
middag om bord. Det ble en livat aften, og Odulphus sin presang; en 5 liters rødvinkartong hadde definitivt kraftig undertrykk tidlig på kvelden!!

Ikke store feiringen av 17-mai, men propellen ble ihvertfall renskrapet!En skikkelig feiring av Svein Erik sin 67-års dag den 19 mai, sammen med Odulphus og Mahili

Av
en eller annen grunn ble det en rolig formiddag dagen etter, og
ettermiddagen ble tilbrakt ved bassengkanten! Neste dag tok vi en
avsluttende 9-hulls runde før køllene ble vasket og stelt og høytidlig
pakket vekk. Så om ettermiddagen klargjorde vi båten for avreise og fikk
betalt regningen! Vi var vel egentlig ikke så veldig lei oss for å
forlate Sebana Cove!

På vei mot nye eventyr – ut elven fra Sebana Cove

Nye eventyr venter!

Neste
morgen motret vi oss gjennom ”parkeringsplassen” for store skip som
ligger og venter på oppdrag. Så etter omtrent 60 nm og en lang dag
kastet vi anker i en passe åpen ankringshavn. Ut på natten blåste det
opp og det begynte å bli ubehagelige bølger, ikke så ille når de kommer
forfra, men når vind, bølger og strøm jobber mot hverandre og setter
båten på tvers av bølgene – da kan du få seiler- livet billig av meg!!
Dermed dro vi av gårde ved soloppgang og dro ca 20 nm videre til en
ankringshavn der Mahili og et par andre australske båter lå for anker.
De hadde hatt samme ubehagelige natt der, så de var ivrige på å dra
videre. Vi ville gjerne bli en natt, så dermed var det et kort gjensyn.
Vi tok en tur i land, og fant en død dugong (sjøku) på land. Michael
hadde funnet den tidligere og fortalte at det hang en plastflaske med en
nylonline tvinnet rundt tungen på dugongen, og at den sannsynligvis
hadde sultet i hjel. Da vi fant dugongen var plastflasken og nylontråden
fjernet – tydeligvis noen som ikke ville vise frem tragedien!!

Vi fant en død dugong (sjøku) som sannsynligvis var drept av at et nylonsnøre viklet seg rundt tungen!

Vi
hadde en rolig natt, og neste formiddag motret vi oss videre nordover
til en ny øy. Her fant vi igjen Mahili med følge, og om kvelden hadde vi
sundowner på stranden med bål og hygge.

Det samme gjentok seg kvelden etter da Odulphus ankom, ny sundowner med nye seilere. Livet er ikke kjedelig!

Koselig med bål på strandenVi har hatt mange fine solnedgangsdrinker på stranden

Vi fikk et skikkelig regnskyll med lyn og tordennpå vei til TiomanEt dekkende navn på en øy – One tree Island!!

Så
etter et par dager motret vi det siste stykket opp til Tioman – vårt
første offisielle stopp på rallyet. Tioman er en skikkelig turistøy, den
er dutyfree på samme måte som Langkawi, men prisene er ikke fullt så
lave. Her fikk vi fylt på litt øl, og sjekket ut pappvin – ikke
vellykket, alt for gamle og smakte direkte vondt!!

Vi
var også ganske spreke. Det går en sti over fjellet fra øst til vest
(eller motsatt!!) til en liten landsby på den andre siden. Tanken var
egentlig å gå til toppen av fjellet, snu og gå ned igjen, men da vi kom
på toppen fant vi ut at vi likså godt kunne gå ned på andre siden. Der
spiste vi en enkel lunch og så begynte diskusjonen om hvordan vi skulle
komme oss tilbake. Vi var en gruppe på 7 stk i ulik fysisk form, og ikke
alle var like ivrig på å gå hele veien tilbake. Det endte med at vi
fikk en bil til å kjøre oss opp de første bratte bakkene og så gikk vi
derfra og hjem igjen. Det tok oss to timer hver vei – i rask gange, og
alle fant muskler de ikke hadde kjent på en stund!!!

På jungeltur over fjellet på Tioman

Tioman
var et hyggelig sted, lite og oversiktlig, og med flere spisesteder.
Etter noen dager besluttet vi allikevel å gå videre nordover på Tioman
for å ta vårt første dykk på to år!! Michael på Mahili og Erika og Allan
på australske Indulgence dykker også, og dermed var vi en liten gruppe.
Stort sett er det koraller man dykker på, og vi hadde et kjempefint
første-dykk der vi så masse koraller, små fisker i alle regnbuens farger
og et par skilpadder som beitet på korallene!

Selve
ankringsplassen var ikke så bra, så neste dag dro vi videre til en
liten øy nord for Tioman. Der dykket vi tre dager på rad på ulike steder
og fikk sett masse fine koraller og fisker. Vi fikk også satt i gang
dykkerkompressoren vår, til stor glede for våre meddykkere, og kanskje
ikke fullt så populært hos de andre båtene!

Vi fikk mange fine dykkerturer rundt Tioman

Odulphus
kom også til samme øy, de dykker ikke, men snorkler, og vi var stort
sett sammen en stund hver kveld for en sundowner eller to!! De oppdaget
plutselig at en kabel til ankervinsjen deres var i ferd med å gå i
oppløsning og bestemte seg for å dra inn til Tioman for å se om de kunne
få det fikset. Da de tok opp ankeret gikk det greit de første meterne,
men så stod de bom fast. Først trodde de at det var vinsjen som sviktet,
men da de prøvde for hånd var ankeret ikke til å rikke!! Jeg var nesten
klar for å dra ut for å dykke, Svein Erik hadde bestemt seg for en
velfortjent feriedag! Jolle hadde vi derimot ikke, for den lå på dekk
for å bli limt for n¨te gang! Dermed ble Mahili reddende engler. De kom
ut med sin jolle og hentet meg. Jennifer hadde et slags vannperiskop med
seg som de vanligvis bruker for å kikke under vann på rev og koraller.
Dermed satt hun i jolla og tittet mens jeg gikk ned for å sjekke hva som
var galt. Ankeret deres hang skikkelig fast på ca 15 meters dyp
i et kraftig tau som igjen var festet til en form for metallplate eller
moring på bunnen. Jeg fikk kappet noen av tauene og gav så signaler til
Jennifer om at de måtte senke ankeret en meter – heldigvis forstod hun
signalbruken og dermed fikk vi løs ankeret. Det var et veldig glad og
lettet mannskap om bord i Odulphus da ankeret var vel ombord!!

Her hjelper vi Odulphus med å få opp ankeret som har festet seg i et kraftig tau og en moring!

Etter
at jeg hadde vært på dykkertur med Michael, og med Jennifer som
jollepasser dro vi tilbake til Fruen der jeg brukte resten av luften i
flaske til å sjekke tilstanden til vårt anker. Det var lurt – ankeret lå
på 20 meter og
kjettingen lå midt i en svær bunt av gjengrodde tau som igjen var
festet til en diger betongmoring. Jeg fikk kappet hovedtauet og brakt
det til overflaten. Der tok Mahili over og fraktet tauklasen inn på
land! Utrolig at det går an å lage så mye søppel på havbunnen.

Samme
natt dreiet vinden og økte i styrke, så ankringshavnen ble skikkelig
urolig. Dermed tok vi en kjapp morgenbeslutning – dra inn til Tioman og
legge oss i den lille marinaen i to netter mens vi vasket tøy og
provianterte. Vi varslet Mahili som hadde tenkt den samme tanken og nå
fikk kraft til å fatte en beslutning og dermed bar det av gårde den
timen det tar å motre tilbake. Dekket var fylt av dykkerutstyr, flasker
og kompressor, så vi prøvde å motre så forsiktig vi kunne!

Inne
i marinaen fikk vi vasket og tørket alt utstyr, vasket et par maskiner
med tøy og bunkret opp med nødvendigheter. Svein Erik brukte noen timer
på den omstendige prosedyren det er å sjekke inn og ut av en malaysisk
havn – vi prøver å unngå det, men det er vanskelig når man ligger i en
marina, mye lettere når man ligger for anker!!!!

Så
følte vi at det var på tide å delta på rallyet igjen. Mahili og våre
andre venner ville fortsatt være i Tioman, så dermed ble vi alene på vår
ferd videre nordover. De båtene som følger den offisielle rallyplanen
var ca 160 nm videre nordover, så vi besluttet å ta en nattseilas for å
gjøre det effektivt. Vi startet perfekt ut fra marinaen med 13-17 knops
vind rett fra siden og alle seil oppe – det varte omtrent i to timer så
var den moroa over! Dermed var det motorseiling i 5 timer før vi igjen
kunne stoppe motoren for en kort stund. Så var det motring til midt på
natten. Fra da av kunne vi skru av motoren og seile nesten helt frem –
fantastisk følelse. Så nære ekvator er det ikke så ofte vi får skikkelig
seilvind.

Det var fullmåne, passe få fiskebåter og stjerneklart – da er nattseilas moro.

Da
Svein Erik så solen stige så han også dusinvis av flytebøyer med
fiskeruser i andre enden – utrolig flaks at vi aldri seilte rett på noen
av dem!

Vi
tibrakte noen dager på Pulau Kapas, der vi snorklet og badet, gikk
turer på stranden og tok livet med ro. Så dro vi sammen med omtrent 20
andre båter til Terenggano, en av de større byene på østsiden av
Malaysia. Her ligger vi nå i en marina, og i kveld skal vi på en ny
rallymiddag med dans og underholdning!!

Hvordan den forløp vil vi fortelle i neste reisebrev!

Soloppgang!

Juni

07-09

Hva
har vi så gjort denne måneden? Ikke all verden; snorklet, badet,
dykket, blitt kjent med flere seilere, spist, drukket, ventet, handlet,
reparert og innimellom beveget kroppene litt!

Dette har på en måte vært en venteperiode – vente på å motta vår nye ”bil”. Jolla kommer i morgen, og vi gleder oss – masse!!

Nå
ligger vi i Terengganu, i Ri-Jaz marina som ligger i en elv, på andre
siden av selve byen. Vi var her første gang for et par uker siden, og da
fikk vi med oss en tradisjonell rallymiddag med påfølgende
underholdning. Dagen etter ble vi kjørt til et par tradisjonelle
båtbyggerverft der vi studerte ekte trebåter bygget på gammel malaysisk
måte. Terengganu er hovedbyen i Terengganu ”fylke”, og er veldig
muslimsk. Ryktene forteller at politikerne her bl.a prøvde å innføre
separate betalingskasser på supermarkedet for kvinner og menn, men fikk
avslag av de sentrale myndighetene!!! Alkohol finner man kun i den
kinesiske bydelen, og her i marinaen kan vi høre minst to moskeer klart
og tydelig med sang og preken flere ganger om dagen – gjennom usedvanlig
dårlige høytalere…. Hvorfor må de alltid ha så dårlig lydanlegg på
moskeene, når hele hensikten er at folk skal kunne høre det som blir
sagt?? Det starter klokken 04.30 om morgenen…….I dag er det fredag, og
det betyr det samme som søndag i Norge. De fleste butikker og alle
offentlige kontorer er stengt, og supermarkedet er sprengfull av
kjøpelystne muslimske malayer……..

Velkomstbanner i Ri-Yaz marina i TerengganuTradisjonell velkomstdansElegant rallymiddagBesøk på tradisjonelt båtbyggerverftInnvendige detaljer i båten

En ferdig laget båt for salgs – ca 5 mill norske kroner!!

Men
tilbake til vår rallyutflukt. Etter besøket på båtbyggeriene kjørte vi
videre til en spesiell park laget til ære for den forrige presidenten.
Her er det noen moskeer i full størrelse, og en egen park med kopier av
kjente moskeer rundt om i verden. Vi har vært på tre av dem; ”Blue
Mosque i Istanbul, Xi`an Mosque i Kina og Grenada i Spania. Kopiene var
laget i størrelse 1:8, til 1:10, men vi var ikke direkte imponerte over
detaljgraden!! Malaysiere er kjent for å være et sedat/ lat folkeferd,
så det overrasker ikke veldig! De offentlige myndigheter setter i gang
det ene kjempeprosjektet etter det andre, f.eks har de bygget mange
offentlige marinaer som ligger der halvferdige, og ikke er i bruk, eller
er så dårlig plassert at ingen tør la båtene liggende der! Vedlikehold
er også et ukjent begrep, så etter noen knappe år ser ting ut som de er
fire ganger eldre enn virkeligheten!!

På moskebesøk – her miniutgave av Blue Mosque i Istanbul!!Lunch i Terengganu, kinesisk restaurant

Etter
et par timer blant moskeene ble vi kjørt til Chinatown av vår kinesiske
guide. Der spiste vi lunch (med øl!) hos det vi alle antar var en av
slektningene til guiden, men hva gjør vel det så lenge maten var god!

Om ettermiddagen ruslet vi rundt i byen før vi tok en liten lokal båt over elven tilbake til båten.

Etter
en uke i marinaen dro vi videre nordover til Perhentian Islands. Her
var vannet klart og fint, og vi badet og koste oss. Det er lenge siden
vi har kunnet se vårt eget anker ligge på 7-8 meters dybde!

Endelig i en uthavn sammen med mange andre rallybåter!

Etter
hvert kom det flere andre båter til ankringsplassen, og vi ble godt
kjent med et par andre australske båter, Cat`chus og Arnak. En dag ble
vi med Arnak ut til et lite ”svaberg” nord for hovedøya. Der ankret vi
opp og dykket fra båten. Det var et veldig bra dykk rundt noe som ligner
på en spiss ”stein” som starter på 24 meters dybde
og går rett opp til over vannflaten. Det var fullt av koraller og
fisker, og vi svømte rundt ”steinen” et par ganger i ulike dybder.

Dykkertur med Arnak, en New Zealand-båtNybakt brød med Vegemite, australiernes favorittpålegg!

Geoff
på Arnak hadde akkurat bakt brød, så til lunch fikk vi servert nybakt
brød med ost og Vegemite, et ”avfallsprodukt” fra ølindustrien som
australierne synes å elske!! Jeg tror man må være oppvokst med Vegemite
for å sette riktig pris på det!!

Etter
lunch tok vi opp ankeret og dro videre til et sted der vi snorklet,
igjen masse fine koraller og vi så også noen små revhaier.

Klart vann og masse fine koraller, men ingen ting slår Stillehavet!Flotte rev med fisk og korallerVi kan ikke mange navn på fiskene her, men vakre er de!Noen steder møtte vi digre stimer med fisk!Svein Erik er en støver i fridykking!

Om
kvelden spiste vi middag på land, vi var 10 stykker rundt bordet, og
som vanlig var det jeg som fikk maten servert sist – ca to timer etter
at den ble bestilt!! Det kan være komplisert å servere stekt kylling –
først skal den drepes, så mørnes, så stekes, så……..

Dagen
etter dro vi på tur med Cat`chus, en diger katamaran med masse plass
både foran og bak i cocpit. Vi fant et par nye steder å snorkle på, og
lunchen bestod av stekte pølser – barbeque, en av australiernes
yndlingssysler!!!!! Det virker som alle australiere elsker svartsvidde
pølser som er kalde i midten!!

Luksusliv ombord i Cat`chus, en australsk katarmaran på 55 fot!Skal det være pølser – svartsvidde utenpå og kalde inni, nam, nam!!

For
oss var det veldig koselig å bli kjent med flere av rallydeltakerne, og
siden vi ikke kunne dra på noen jolleekspedisjoner med gamlejolla var
det koselig med disse utfluktene.

Så
plutselig fikk Svein Erik flere oppgaver på arbeidslisten sin. Først
sviktet vannpumpa, og den ble byttet med en reservepumpe som sviktet
etter noen dager. Så stoppet generatoren! Svein Erik klødde seg i hodet,
og konfererte med Geoff på Arnak, som har drevet med båter og teknikk
hele sitt liv. Det resulterte i at impelleren ble byttet, noe som viste
seg å være en klok beslutning, for den gamle var begynt å bli slitt, men
det løste ikke problemet.

Samtidig
nærmet tiden seg for å dra tilbake til Terengganu for å bunkre opp før
den store overfarten til Borneo, og for oss; motta vår kjærkomne jolle.

«Gamlejolla» er i ferd med å takke for seg – et trist syn!

Dermed
dro de aller fleste båtene tilbake til marinaen, og der fortsatte
jobben med å få fikset generatoren. Varmeveksleren ble demontert og lagt
i syrebad. Ferskvannskjølesystemet ble renset og skylt og ny frostvæske
fylt på, nå håper vi at vi kan friskmelde Onanen for en stund!!

Parallelt med dette dro jeg til supermarkedet og fikk handlet inn mer enn nok mat til å holde sulten unna de kommende ukene!!

I
skrivende stund har alle båtene, med unntak av oss og en canadisk båt,
forlatt marinaen og er på vei over til Borneo der vi skal møtes den 2.
juli i Kuching for nye rallysamlinger og et par ekspedisjoner på land!
Vi krysser fingrene for at vi rekker frem, det vil si at jolla virkelig
ankommer som lovet i morgen. Selve seilasen er kun 500 nm, dvs maks 4
døgns seilas/motring!!

Nå går turen til Borneo, fire døgn og 500 nm – vanligvis uten vind!!

Vi vil skrive mer om vår nye jolle og overfarten til Borneo i neste brev.

Juli, august

08-09

Endelig kom den nye jolla – som en diger presang!

Jippi,
endelig stod det en diger kasse på brygga merket Fruen fra havet!!
Klokken var nærmere 1500 lørdag ettermiddag. Vi utstyrte oss med diverse
verktøy og skred til verket. Etter omtrent 30 minutters demontering
fikk vi lirket jolla ut av kassen, samtidig som vi så store, truende
mørke skyer i horisonten – dagens ettermiddagsregnskyll var i anmarsj!

Masse jobb med å pakke ut og bli kvitt emballasjen!Endelig var jolla oppblåst, hvit og fin. Legg merke til gutta med gamlejolla i bakgrunnen, samt de truende skyene…….som det aldri ble noe av!!

Tempoet
ble skrudd ytterligere opp, og mens jeg demonterte kassen og fikk
kastet den pumpet Svein Erik opp jolla – det var et vakkert syn, hvit og
skinnende!!! Vi fikk hjelp av unggutten som bestyrte marinakontoret den
dagen til å bære jolla til båten, og som takk for hjelpen fikk han
likså godt ”gamlejolla”! Det viste seg at han har en onkel som reparerer
joller, så ”gamlejolla” vil sikkert ha et godt liv fremover……

Svein
Erik begynte å montere tau til å feste båten i davitene, mens jeg
lukket alle luker og vinduer i båten – selvsagt ble det ikke noe regn
den ettermiddagen. Det kom 4 dråper, og så løste skyene seg opp –
typisk! Her hadde vi stresset og kavet for å bli ferdige før regnet
pøste ned og så blir det avlyst!

Tidlig
neste morgen startet vi kryssingen av sør-kina havet over til Borneo.
Det var som vanlig lite vind og det tok noen timer for vi gadd å heise
storseilet. Rett før vi inntok 12-ølen fikk vi motstrøm opp i over 1,5
knop. Da gikk det smått en periode frem til middagstider, og vi hadde
motstrøm omtrent hele natten. Det er ikke helt enkelt å forstå
strømmønsteret her i dette området! For å toppe det hele fikk vi også
motvind i noen timer! Det var en rolig natt uten alt for mange
fiskebåter. Neste dag var det strålende sol, medstrøm og ingen vind!! Vi
motret frem til klokken 15. Da kom vinden og vi kunne heise alle seil
og faktiske seile. Jeg sa til Svein Erik at det kom nok ikke til å vare –
det skulle jeg aldri ha sagt for litt senere bygget det seg opp det
frontsystemet og etter 1 times seiling måtte vi reve!! Vi ble tatt igjen
av en skikkelig sumatra med kraftig vind og regn. Sjøen bygget seg opp
med krappe urolige bølger og jeg ble selvsagt kvalm!!
Etter et par timer var alt over, men sjøen var fortsatt urolig. Vinden
var borte og vi måtte starte jernhesten – igjen!! Når skal vi få oppleve
en ordentlig seilas igjen?

Vi hadde en skikkelig sumatra på veien over til Borneo, masse regn og sterk vind!

Middagen
ble avlyst – jeg hadde ikke behov for å stå i byssa og lage noe, og
Svein Erik vet jo knapt hvor byssa er……. Dermed gravde vi frem Jennifers
fruktkake som er så mektig at en bit holder deg gående i 12 timer…….
Svein Erik koste seg med den, mens jeg fikk lov til å gå og legge meg
noen timer. Heldigvis roet sjøen seg og da det var min tur til å holde
vakt var forholdene mye bedre. Eneste ulempen var at det småregnet hele
natten og det ble litt vått å sitte i cockpiten for å holde utkikk!!

Dagen
etter kom vi inn i en slags ”stim” med tømmerstokker, og rett som det
var hørte vi kraftige dunk i skutesiden. Det gikk bra, men det var
omtrent umulig å oppdage stokkene før det var for sent å styre unna, de
fløt veldig dypt i vannet. Dagens høydepunkt var da vi ble innhentet av
en stor flokk med delfiner som fulgte med oss en god stund. Det er gøy å
se hvordan de helt uanstrengt dukker ned foran baugen og dukker opp på
andre siden bare noen cm fra båten! Noen ganger vrir de på kroppen slik
at de kan titte opp på oss der vi henger over ripa for å følge med – det
er aldri kjedelig å se på delfiner!

Vi hadde også besøk av en stor flokk med delfiner!

Om
ettermiddagen kom vi frem til en øy der vi kastet anker for natten.
Målet var Santubong river, men vi måtte passere en terskel for å komme
inn i elven, og det måtte gjøres på stigende vann, for oss betydde det
7-tiden neste morgen. Så neste formiddag i halv ti-tiden kastet vi anker
inne i elven. Det var fullt av båter der, men vi fant et sted vi mente
var greit, og siden vi ankret opp i leire satt vi som støpt. Vi hadde
ikke før fått ryddet opp i båten før Mahili kom susende på besøk. Vi
feiret gjensynet med en kombinert anker-øl! Et par timer senere forsvant
SE sammen med Michael inn til byen (ca 35 km unna)
for å hente en motorsykkel. Jennifer tok bussen inn til byen mens jeg
bestemte meg for å være igjen i båten. Heldigvis at jeg ble igjen!! I
14-tiden begynte det å blåse opp og strøm og vind førte båtene i alle
retninger. Vi ble plutselig liggende veldig nære andre båter, så jeg
startet motoren og ”motret” unna de andre båtene slik at vi ikke ble
truffet. Etter et par timer kom Svein Erik tilbake og vi kunne ta opp
ankeret og flytte oss lengre opp i elven slik at vi ikke lå nære andre
båter. Det var et stress, for vi skulle rekke en velkomstsamling klokken
halv seks……Men det gikk greit. Vi rakk samlingen med et skrik, men
etter en stund bygget det seg opp svarte skyer igjen så vi dro tilbake
til båten – det var den kvelden; regnet kom selvsagt ikke……

Endelig fikk vi brukt jolla i Santubong-elven!

Neste
dag var vi med på en tur til en nasjonalpark der vi kunne få se
orangutanger. Noen var ført tilbake til naturen etter å ha vært holdt i
fangenskap, mens andre var født ”ville”. Vi var veldig heldige, da vi
ankom fòringsplattformene fikk vi se mange orangutanger. Vi fikk også se
selveste sjefen, et digert beist på over 1 ½ meter, veide 80 kg og
var 29 år gammel. Vi fikk også sett tre ulike mødre med unger i ulik
alder hengende på brystet, og et par unge hanner som satt i trærne i
passe avstand fra sjefen sjøl!
Plutselig hoppet sjefen ned på bakken ikke langt fra der vi stod, han
var visstnok ganske gretten fordi det var så mange unge hanner i
nærheten som prøvde å ”yppe” seg. De var mye raskere enn sjefen selv så
de hadde mye større drag på damene – noe som ikke falt i god jord! Vi
ble bedt om å trekke oss rolig tilbake – det var ikke helt sjelden at
turister var blitt kjørt til sykehuset etter nærkontakt med en
orangutang!

Vårt første møte med orangutanger!Her er selve sjefen for flokken!Mor og barn på fôringsplassen

Vi
overlevde!! På vei tilbake stoppet vi i byen Kuching, hovedstaden i
Sarawak der vi bl,a besøkte byens museum – selve bygningen var et flott
skue, bygget på sent 1800-tallet da byen ble etablert.

Vi
tilbrakte flere dager inne i Kuching som er en veldig hyggelig by,
bl.a. fikk vi med oss søndagsmarkedet som er full av salgsboder der man
kan kjøpe fisk, kjøtt, grønnsaker, blomster, frukt og all mulig juggel i
tillegg!!

En
runde på golfbanen fikk vi også tid til – vi samlet sammen en gruppe
med seilere, og vips så var vi 10 stk som alle spilte golf, mer eller
mindre gode…….

Søndagsmarked i KuchingMuseet i Kuching, gammel og vakker bygningDet er ikke hver dag man spiller golf sammen med krokodiller!!

Santubong
– elven var brun og ganske smal, så båtene lå ankret opp på den ene
siden i en lang rad slik at vi ikke forstyrret båttrafikken og
slepebåtene som gikk opp og ned elven i en jevn strøm. Vi var den siste
båten som ankom og havnet som nevnt tidligere lengst unna jollebrygga,
men med ny jolle og 15 hk påhengeren gikk det unna så det sprutet!

Det mest spennende var krokodillene i elven. Det gikk flere dager uten at vi så en eneste en, men så en dag kom det en 3 meter krokodille svømmende omtrent 50 meter unna båten – første gang vi har sett en krokodille siden vi forlot Darwin!

Så
den 10.juli startet Rainforest World Music festival som varte i ”tri
heile dagar til endes”! Det var en merkelig blanding av musikere; en
gruppe fra finland som spilte på en slags trefjøl med strenger, vi har
aldri sett noe lignende før. En gruppe fra NZ: Moana and the tribes med
maori- dans og sang, Jeff and the vida bluegrass band fra USA, St
Nicholas orchestra fra Polen som spilte sigøynermusikk, Poum Tchack fra
Frankrike som også spilte sigøynermusikk, en gruppe fra Korea som spilte
på trommer og danset, grupper fra Malaysia, Indonesia, Ungarn, Chile og
ikke mist en gruppe fra Tanzania som hadde reist i tre dager bare for å
komme til flyplassen…….

Hver
ettermiddag var det work-shops der ulike artister fra de ulike gruppene
møttes og spilte og improviserte så godt de kunne – mye bra musikk.

Om
kvelden var det de ulike gruppene som opptro og der var det mer variert
– jeg mener, å sitte i en time å høre den indonesiske gruppen spille
musikk basert på lyder i naturen – det var nærmest en lidelse, mens den
polske gruppen var en opplevelse!

De såkalte «workshops» på musikkfestivalen var gode!Mange var redd for svinepest på musikkfestivalen, så alle fikk utlevert hver sin maske!Moana and the tribes var et positivt innslag på kveldskonsertene!

Etter
tre dager med festival var vi godt forsynt og mettet på musikk, men det
var absolutt verd turen og billettprisen!! Stort sett hadde vi vært i
seng i 2-tiden om natten og tidlig opp igjen neste morgen, og for oss
som normalt legger oss ved solnedgang var det godt å komme tilbake til
rutinene igjen………

Neste
stopp på veien var Miri. Dit var det mulig å komme ved dagseilaser og
ankring opp i elver, men vi valgte hurtigløsningen – ta en natt –
seilas. Det gikk så det suste med medstrøm mye av tiden på 1-2 knop, og
motstrømmen var aldri sterkere enn 0,2-0,3 knop. Det kommer til å bli en
tøff reise tilbake til Singapore, med motstrøm, og høyst sannsynlig
motvind…..

Miri er en oljeby i Sarawak, ikke langt fra Brunei. Vi lå i en marina 3 km utenfor
selve byen. Det var ikke mulig å leie motorsykkel, så vi ble avhengig
av Simon med sin gamle, rustne bil til å kjøre oss til og fra byen.
Fordelen var at han visste hvor det meste var å få tak i, og var
usedvanlig tjenestevillig! Oppholdet i Miri ble kort og hektisk. Vi ble
med på en hule-tur til Niah caves, en av verdens største huler, og i en
av hulene var det tegninger fra steinalderen, ikke veldig godt bevart,
men mulig å skimte på veggene.

Niah caves, verdens nest største grotte. Legg merke til stolpene som henger fra taket. De brukes for å hente ned «birds nest» en delikatesse i Kina – birds nest soup!!

Fra
Miri dro vi videre til Brunei. På veien opp overnattet vi bak den
største moloen vi har sett på lenge. Det var Sultanen av Brunei sin
molo, og var plassert rett nedenfor poloklubben hans! Det var ingen
båter der, men det var anlagt en kunstig øy midt inne i området, og alle
seilbåtene ankret opp rundt øya. Det ble en rolig natt uten så mye som
en krusning på vannflaten!!

Neste
morgen motret vi det siste stykket inn til Brunei. Vi ankret opp foran
en av Bruneis to yachtklubber og fikk sjekket inn. Som en del av
fordelene for rallydeltakerene var det ordnet med muligheten for å få
kjøpt billig diesel. Vanligvis må utlendinger betale 0,86 dollar for en
liter, mens vi fikk kjøpe 300 liter diesel
hver for lokal pris; 0,31 dollar, dvs. 1, 40 kr/l ! Problemet var at
dieselen måtte kjøpes på en spesiell bensinstasjon som var eid av
turistsjefen i Brunei, og den måtte transporteres i kanner!! Svein Erik
kastet seg rundt og fikk fylt opp våre 5 kanner à 20 liter,
– i hvert fall en start!! Så samme kveld var det middag og dans på
yachtklubben. Neste morgen motret vi opp elven til den neste
yachtklubben. Noen av båtene hadde med seg 2-3 ungdommer hver som fikk
oppleve litt av livet i en seilbåt. Vel fremme var det tid for
søndags-lunch på tradisjonell engelsk vis. Det var stekt lammelår,
stekte poteter, mintsaus, yorkshirepudding, bread & butter pudding,
kokte grønnsaker og øl! Etter lunch ble vi med på en sighseingtur i
byen, vi besøkte et museum som viste historien rundt alle sultanene i
Brunei, særlig den nålevende sultanen som bestemte at Brunei skulle eie
halvparten av oljerettighetene, og som gjorde Brunei til et rikt land!
Brunei er et merkelig land, Sultanen er enehersker, han peker ut alle
ministrene, selv er han økonomiminister, statsminister, og innehar også
et par andre ministerstillinger………

Landet
har 450.000 innbyggere, og en god del bor i hus bygget i elver eller
sjøen på stolper, såkalte floating villages. Grunnen er at det er
vanskelig å bygge noe i Brunei. Jorden en løs, og man kan slå ned
pillarer i uendelige meter uten å finne fast grunn! Dette gjør bygging
av hus og veier en utfordring!

Alle
bor i såkalte Kamponger, små samfunn som tar vare på hverandre. Hvis en
person blir rik flytter han ikke vekk, men velger å bygge et stort og
kostbart hus i kampongen der han kommer fra. Dermed kan man se gamle
slitne hus og kostbare hus vegg i vegg, og alle synes det er helt
greit!! Vi fikk se huset der nålevende Sultan vokste opp, det var ganske
så beskjedent. Så fikk vi se et glimt av dagens ”hus” – et gedigent
palass, på grensen til å være skikkelig vulgært!!

Selve byen var ren og pen og virket godt organisert, og bilparken var imponerende!

Om
kvelden var det middag på Sultanens polo klubb. Vi fikk først en
kjøretur rundt klubben der vi så staller med plass til 2.000 hester. Nå
var det kun 200 hester der – den økonomiske situasjonen har nok hatt
innflytelse her også! I glansperioden var det en stor stab med
veterinærer som jobbet her også! Ellers var det en cricket bane, en diger golfbane, svømmebasseng, og selve klubbhuset som var prangende og luksuriøst!
Vi var ca 20 seilere som deltok på middagen, og vi ble plassert midt i
et digert rom uten andre mennesker. På veggen var det en storskjerm som
viste lokalTV, uten lyd. Middagen var smakløs og ble servert med vann
eller saft – jeg tror vi alle ble skikkelig skuffet over måltidet.
Dermed brøt vi opp så tidlig vi kunne og på veien tilbake stoppet vi opp
og gikk en rask runde rundt i foajeen i Empire hotell – der må man være
veldig rik for å kunne bo!!

Brunei by med Sultanens palass i bakgrunnenHer er vi ankret opp foran en «watervillage» i Brunei»Kampongene er full av kontraster, nye og gamle hus om hverandreOg her er moskeen vi besøkte! Sultanens egen moskee!Skikkelig dresset opp for et moskeebesøk!!Et bilde av bankettsalen i Sultanens poloklubb!En liten «veggdetalj» fra poloklubben……Og så spiser vi middag……….Elvetur opp i nasjonalparken – morsomtIkke fullt så morsom tur opp i canopy walkway!Så en avkjølende svømmetur i elven….Sultanens barndomshjem – ikke all verden å skryte av sammenlignet med dagens palass!

Neste
morgen var det tidlig opp og ut på tur igjen! Denne gangen var målet
Ulu Temburong nasjonalpark. Vi ble først kjørt til byen med buss. Der
gikk vi om bord en hurtiggående elvebåt som tok oss opp gjennom et
nettverk av elver. Så ble vi puttet inn i buss igjen og kjørt omtrent en
time til en ny elv. Der ble vi fordelt i små båter, 5 stk i hver båt
pluss en sjåfør og en hjelper. Så ble vi fraktet oppover elven.
Vannstanden var så lav at det var et under at vi kom frem, og noen
ganger var vi nødt til å hoppe ut av båtene og hjelpe til med å skyve
oss over de grunneste partiene. Båtturen endte opp ved en bratt sti der
vi gikk på toppen av en haug der det var bygget en gangbru 30-40 meter over
bakken – i høyde med tretoppene. For meg virket det hele svært
primitivt, omtrent som et dårlig stillas, og vi kunne ikke være mer enn 5
mennesker som gikk der samtidig!! I tillegg begynner jeg å utvikle
høydeskrekk! Mens vi klatret opp ble vi omringet av veps, og jeg klarte å
bli stukket to ganger – det sved som bare det, så jeg var storfornøyd
da vi endelig kunne klatre ned igjen!! Jeg tror Svein Erik koste seg mer
og han fikk studert utsikten og tatt bilder…..

Vel tilbake tok vi båten nedover langs elven et stykke før vi stoppet for lunch – kylling og ris!

Etter lunch raftet vi i gummibåt nedover elven, siden vannstanden var så lav ble det dårlig med fart, men det var gøy allikevel!

Den
kvelden tok vi det helt piano – tre hektiske dager i Brunei uten en
pause i programmet! Neste morgen motret vi tilbake til den første
yachklubben der vi sjekket ut, og Svein Erik fikk kjøpt 260 liter diesel
til! Det ble en hektisk formiddag med tømming av kanner og da vi
endelig var klare til å dra kom det et kraftig regnskyll. Vi bestemte
oss for å vente, men været var urolig hele ettermiddagen. Dermed
besluttet vi å vente til neste morgen med å dra videre til Labuan, ca
tre timers motring unna!

Neste
morgen var det grått, men greit vær og vi motret opp til Labuan som er
en dutyfree øy på samme måte som Langkawi og Tioman. Her ankret vi opp
midt i byen og vinket på en taxibåt som tok oss i land. Vi tok en
sightseeingrunde i byen og fant supermarkedet og dusinvis med
dutyfree-butikker. Vi hadde ikke de store behovene for å fylle opp
båten, men kjøpte en lite utvalg av rødviner som vi kunne teste ut før
vi kommer tilbake på vei sørover igjen! I tillegg kjøpte vi noen brett
med øl til våre gode venner på Ventana. Ventana, med norske Elisabeth om
bord seilte vi sammen med i perioder i Stillehavet og vi lå i samme
marina i NZ. Siden den gang (2005) har vi seilt forskjellige ruter, men
vi har holdt kontakten via mail. Derfor var det veldig koselig og morsom
at vi traff dem igjen i Kota Kinabalu, populært kalt KK! I KK lå vi i
Sutera marina, et luksuriøst sted med golfbane, tennisbane,
badmintonhall, squash- baner, kino, bowlinghall, 4-5 svømmebasseng, to
hoteller, gratis buss inn til byen hver time………Igjen ble det hektiske
dager. Den 2. august var det offisiell avslutning av rallyet med
velkomstdrink og utdeling av sari til alle de kvinnelige deltakerne.
Siden ingen av oss aner hvordan man kler på seg en sari ble det
besluttet av vi skulle møtes dagen etter til en demo og opplæring!! Så
var det en gedigen fest med middag, underholdning og dans til midnatt –
med fri flyt av vin og øl! Alle var i feststemning og det var et veldig
bra punktum for rallyet.

Neste morgen fikk vi opplæring i hvordan vi skulle kle på oss 6 meter med stoff – vi så faktisk ganske elegante ut!!

Her er vi klare til avslutningsfest!!!Tradisjonell dansDetaljer på kjolene – mye arbeideBambusdans…….Påkledning typisk for SabahVakre damer i sari

Så
begynte båtene å splittes opp. Noen skulle delta på et nytt rally
videre til Indonesia. Noen skulle reise rett tilbake til Australia, noen
dro til Filippinene, og resten lå igjen i marinaen usikre på hva vi
skulle gjøre!! Vi leide motorsykkel og dro på turer i området, bl.a til
Mount Kinabalu. Vi hadde vurdert å gå på toppen, men slo det fra oss.
Delvis på grunn av dårlig form og Svein Eriks rygg som ikke er helt på
topp for tiden, men også fordi vi hadde hørt at det er en diger
turistmaskin som koster over 1.500 kr/person bare for å få lov til å gå
på toppen!! Toppen er for øvrig 4.095 moh, og man starter på 1800 moh,
så man er høyt oppe og luften er tynn, men det er en tur alle i
nogenlunde form kan gjennomføre!

En
tur på golfbanen fikk vi også gjennomført. Som rallydeltaker fikk vi
halv pris, så da ble det overkommelig for fattige seilere… Banen var som
en velpleiet park, det var kjøleboks med iskaldt vann i golfbilen, vi
ble fotografert underveis slik at vi skulle ha et minne…….., ja ja det
er noe annet enn å spille på norske golfbaner!!

Søndagsmarked sammen med Arnak, Geoff og Jan fra henholdsvis NZ og Australia!Mount Kinabalu, 4095 meter over havet!På tur til Mount Kinabalu – det er kaldt i 1800 moh!!Vi hadde en hyggelig uke sammen med Ventana – vi sees igjen på Chagos neste år!

Vi
ligger fortsatt i KK, men om et par dager vil vi reise herfra. Først
rett ut til noen øyer der vi skal kose oss og bade og snorkle – og bare
ta livet med ro. Så begynner vi den kjedelige turen tilbake mot
Singapore – med motstrøm og motvind………..

Men mer om det i neste reisebrev.

Aug – Sept

09-09

De
siste dagene i KK ble brukt til å spille bowling, badminton,
avskjedspartyer, feiring av en 60-års dag, stor lunch på et hotell i
byen, og litt proviantering. Jeg kan røpe at bowling er ikke min sterke
side – dette var andre gang jeg noen sinne har prøvd meg på en bane. Det
gikk ikke så veldig bra, jeg klarte det kunststykke å få en brist i
ytterste ledd på venstre lillefinger – det skal ganske mange
spesialtriks til for å klare det!! Jeg lærte i hvert fall to ting; nr 1,
det lønner seg å slippe ballen før man sender den av gårde, og nr 2;
presisjonen blir ikke bedre når man sender av gårde ballen med kroppen
liggende på gulvet!!

Svein
Erik derimot – imponerte stort på banen med å få strike gang på gang –
ikke visste jeg at jeg var gift med en slik bowlingekspert!!!!

På
badmintonbanen gav jeg full rulle første gangen jeg deltok – med masse
spilling i to timer. Jeg glemte et øyeblikk at jeg er utrent og ikke 20
år gammel – med den følge at jeg neste dag omtrent ikke kunne gå, og jeg
hadde skikkelig smerter i lysken; når skal man lære…….

Svein Erik var litt lurere – innså at ryggen hans ikke var innstilt på timer på banen, så han tok det litt mer piano – smart!

Innimellom
all fysisk utskeielse dro vi inn til byen en dag for å innta en bedre
lunch på byens beste hotell. Ingen av oss er store buffet – mennesker,
men denne dagen spiste vi mat for en ukes behov, og litt til, særlig
dessertmagen til Svein Erik fikk en utvidelse av de sjeldne….

Vakker solnedgang i Sutera harbourSutera harbour marina – en luksusmarinaDet er stilfullt og luksuriøse omgivelserVed bassengbaren – sammen med Geoff fra ArnakUte til diger lunch – sammen med bl.a New Zealandske Geoff (han har like stor dessertmage som SE!)

Feiringen
av 60-års- dagen til en australsk seiler startet med at alle dro til
den lokale seilklubben der vi drakk medbrakt vin og spiste middag ute
under et tak over den lokale baren. Etter middag var det klart for dans
og hygge, men det ble effektivt avsluttet av et kraftig regnvær – vi
holdt på å blåse bort, og søkte ly bak bardisken mens vi ventet på at
været skulle passere. Det ble ikke bedre – det kom tvert i mot lyn og
torden, lyn så nære at strømmen forsvant, og vi ble sittende i stummende
mørke, med ulende vind og piskende regn!

Det
var da vi besluttet å prøve å få tak i en drosje og komme oss tilbake
til båten, og det gikk fint – i dryppende våte kjoler og skjorter – det
surklet i drosjen da vi kom frem!!!!

Avskjedsselskaper
hadde vi også, blant annet sa vi farvel til Mahili for denne gang. De
har besluttet å legge båten i KK for noen måneder mens de flyr til
Langkawi og henter motorsykkelen sin. Deretter vil de kjøre på tur til
nord-Thailand, Laos og Kambodsja. Får de tid vil de dra innom Vietnam
også. Trist å si farvel, men det er slik seiler- livet er, vi legger
planer som endres like fort som de lages.

Så
en dag fikk vi vite at marinaen trengte plassen vår, og det var på tide
å dra, noen ganger er det greit med et lite puff – Ragnar Kvam kaller
det reisevegring – et presist uttrykk!

Et
par dager tidligere hadde vi sammen med 5 andre båter søkt om
tillatelse til å seile til et atoll som ligger 150 nm nordvest for KK,
og som heter Lyang-Lyang. Det skal være et veldig fint dykkersted, men
åpent for vær og vind. Mens vi ventet på at søknaden skulle behandles
bestemte vi oss for å seile ned til Labuan for å fylle opp med litt
rødvin. Deretter var planen å seile tilbake og ligge på øyene mens vi
ventet på at søknaden skulle behandles. Grunnen til at man trenger
tillatelse er at det er en marinebase på atollet.

Dermed
forlot vi KK den 15. august og motret oss ned til en ankringsplass
utenfor en liten øy som heter Tiga. Ankringsplassen var åpen, og vi ble
litt oppgitt da vi så en diger thunderstorm danne seg over land, full av
lyn og torden, men for en gang skyld var vi heldige, den kom aldri nær
båten vår. Dermed hadde vi en relativt rolig natt uten regn.

Neste
morgen dro vi videre nedover til Labuan. Vi hadde motvind de første to
timene, så kom gråværet og regnet og vi hadde kraftig vind fra siden.
Regnet og gråværet fulgte oss hele veien, men regnet gav seg rett før vi
ankom Labuan. Denne gangen valgte vi å gå inn bak moloen til noe som en
gang kanskje blir en marina! Det er en flytebrygge langs moloveggen,
uten strøm, men etter hvert fant vi ut hvordan vi skulle få tak i vann!
Det var ingen andre båter der, det var lenger unna sentrum, men gav
bedre beskyttelse enn å ligge for anker.

Vi
hadde kjøpt internett via mobiltelefonen-nettet som kostet oss 36 kr
for en uke, systemet var tregt, men det er vi vant til!! Uansett så var
vi i hvert fall koblet til omverdenen, noe som særlig Svein Erik setter
pris på!!

Det store huset er et hotell, mens det lille huset til høyre er det splitter nye marinakontoret – uten marina!!Inne bak moloen i Labuan. Utenfor er det ankret opp fullt av offshore båter

I en periode har vi hatt en brukbar kjøkkenhage ombord med tomater, basilikum, dill og persilleVentetiden i Labuan blir brukt til så mangt…….

Vi
hadde bestemt oss for å bli i Labuan et par dager. Det første vi gjorde
var å besøke det lille museet i byen, samt oppsøke
informasjonskontoret. De kunne ikke gi oss noen gode grunner til hvorfor
vi skulle reise rundt på øya!! Det var et par krigsmonumenter, og noen
andre småting, men ikke noe spesielt, og ingen organisert tur. Leie av
bil var eneste mulighet, og når severdighetene var fraværende – hva var
vitsen?? Deretter gikk vi på en grundigere sightseeing i selve byen, noe
som er fort gjort siden den stort sett består av tre hovedgater!!

Rødvin ble kjøpt inn, så da var den oppgaven fullført!!

Været
var generelt ustabilt med regn og torden om natten. Vi fant ut at
vinden gjerne økte på etter lunch og dabbet litt av igjen når solen gikk
ned. Etter et par dager begynte vi å studere værmeldingene både med
tanke på å gå tilbake til KK, men også videre mot Singapore og Malaysia –
fastlandet. Vi hadde begge to lyst til å dykke på atollet, som skal
være fantastisk med et dropp på 2000 meter, full av hvalhai og mantarayer…….., men vi innså også at med det ustabile været ville det bli en utfordring å komme seg tilbake derfra, med enda brattere vinkel mot vinden.

Vi
hadde ennå ikke fått signal om at tillatelsen var i orden, og etter 5
dager i Labuan fant vi noe som så ut som et værvindu på værmeldingene og
vi bestemte oss for å dra videre vestover – og dermed skrinlegge
planene om å dra til Lyang-Lyang.

Målet
var en nattseilas ned til Miri marina, ca 100 nm unna. Vi dro fra
Labuan i 13-tiden, men oppdaget at vår observasjon om at vinden økte på
utover ettermiddagen holdt stikk også denne gangen. Vi passerte
innseilingen til Brunei, men etter en stund økte vinden til over 20 knop
rett forfra og bølgene bygget seg opp. Da besluttet vi å snu og gå inn
til Brunei og kaste anker for natten. Som tenkt så gjort, og i 17.30
tiden kastet vi anker rett foran yachtklubben i Brunei.

Neste
morgen dro vi grytidlig videre, før vinden hadde bygget seg opp, og
hadde en skarp kryss ned til Sultanens molo, der vi også hadde ankret på
vei oppover. Der lå vi hele dagen frem til klokken 18. Da tok vi opp
ankeret og satset på en nattseilas ned til Miri.

De
første tre timene var alt rolig, men så økte vinden og det kom en
regnskvett. Resten av natten var det varierende vind, men alltid rett
forfra og i perioder var det en del bølger, men det hele roet seg ned på
morgenkvisten. Klokken 7 kunne vi fortøye Fruen inne i marinaen, spise
en god frokost og Svein Erik kunne ta seg en velfortjent lur, han hadde
ikke sovet så mye i løpet av natten.

I
Miri fikk vi fylt opp dieseltankene og ellers var det svært lite vi
hadde på programmet. Vi lå mest og ventet på et vær – vindu slik at vi
kunne fortsette. Vi fikk en mail fra de andre båtene som fortalte at
seilingstillatelsen til Lyang-Lyang var i orden, og at de nå var klare
til å dra. Vi ønsket dem lykke til – litt misunnelige!!

Litt
av grunnen til at vi følte et tidspress på å komme frem var at vi hadde
bestilt billetter til Norge den 27. september med avreise fra Johor
Bahru, Malaysia. Vi vil være hjemme i knappe 4 uker for å få ordnet med
en del praktiske ting samt hilse på familie og venner. Det kan bli godt
med litt kjøligere klima noen uker!

Men
nok om det, etter 4 dager i Miri fant vi ut at vi ville fortsette.
Etter å ha snakket med andre seilere fant vi ut at det ikke nyttet å
stole på værmeldingene, de meldte aldri thunderstorms og squalls med
særlig grad av nøyaktighet, så vi kunne liksågodt bare dra!!

Så
en ettermiddag vinket vi farvel og satte kursen mot Bintulu, en liten
by inne i en elv, som var nærmeste forsvarlige ankringsplass. Det var en
natts seilas dit, og frem til klokken 23 var det flatt hav og litt vind
fra siden!! Så når Svein Erik skulle gå på sin første vakt startet
drittværet igjen! Vi gikk rett inn i et uvær med vind, regn og bølger
som varte til klokken var 3! Snille Svein Erik hadde tatt hele vakten
frem til været gav seg, så når tingene roet seg ned kunne jeg overta og
sitte behagelig i cocpit og speide etter båter og oljeplattformer!!

Selvsagt
kom det en ny kraftig regnbyge da det var Svein Eriks vakt igjen, men
denne gangen varte den ikke så lenge!! Vi kom oss inn i elven og fikk
kastet anker rett foran et gammelt og slitent longhouse, med byen på den
motsatte elvebredden. Vi spiste frokost og tok oss en siesta, og gjorde
stort sett ikke noe mer den dagen annet enn å studere alle lekterne som
gikk forbi – fulle av regnskog…….

Bintulu by – som ligger ca 1 nm opp i en elvVi ankrer opp rett utenfor dette slitne langhuset – en tradisjonell byggemåte på BorneoNoen lever et helt liv ombord i slike lektere – legg merke til det slitne huset der de spiser og sover, enkle kår!!Her lastes mere regnskog opp på lektere……..

Tidlig
neste morgen dro vi videre og hadde for en gang skyld både en grei dag
og en grei natt uten for mye drittvær. Det lynte masse hele natten, men
det var stort sett lyn som var langt unna og som gikk mellom skyene,
ganske fascinerende egentlig……! Tidlig på morgenkvisten, på Svein Erik
sin vakt fikk han en skikkelig thunderstorm full av ”ordentlige” lyn,
slike som slår ned i vannet………og med den sedvanlige vinden og påfølgende
regnvær.

Regnværet
gav seg etter hvert og vi hadde ellers en rolig dag helt til omtrent 2
nm før vi skulle ankre opp. Da stoppet motoren, dvs den gikk fortsatt på
tomgang, noe som gav oss indikasjoner på at det kunne være tette
dieselfiltre! Vi hadde storseilet oppe, og mens sjefsreparatøren skiftet
grovfilteret prøvde jeg å holde kursen sånn nogenlunde. Motoren startet
igjen og vi fikk kommet oss inn til ankringsstedet for motor, men med
storseilet oppe for sikkerhets skyld!

Da
vi endelig hadde fått ankeret til å sitte sånn passe mellom steinene
forsvant mekker`n ned i motorrommet igjen for å skifte begge finfiltrene
også – bare for å være helt på den sikre siden.

Heldigvis
var det en rolig natt (selvsagt, siden vi ikke var underveis!) men det
var en fordel siden ankeret vårt satt for dårlig til å tåle et skikkelig
uvær!!

Neste
morgen vinket vi farvel til Borneo og startet kryssingen over til
Malaysias fastland og Singapore, en tur som skulle ta 2 ½ dag, sånn
cirka! Vi startet med relativt god vind fra en grei vinkel og satte
storseil og genoa. Da oppdaget vi at vi hadde problemer med å rulle ut
og inn genoaen, men vi greide ikke å finne ut hva som var problemet. Vi
ville ikke ta sjansen på å ikke være i stand til å reve seilet i et
uvær, så det endte opp med at vi ikke brukte genoaen men satte opp fokka
i stedet for. Ikke det beste alternativet, men tryggere. Uansett måtte
vi bruke motoren for å komme fremover, det hadde vært annerledes hvis vi
hadde god seilvind!!

Resten
av dagen og natten var behagelig, uten regn, vind og lyn! Neste dag var
også grei, men natt nr 2 var igjen full av vind, bølger og regn. Vi
prøvde å ”krysse” en periode, med storseil, fokk og økt turtall på
motoren, men gikk i perioder i 2-3 knop!! Man kan vel si at seilergleden
ikke var intens om bord i Fruen denne natten!!

Neste
morgen kom vi frem til Singaporestredet og vi la oss klar til å krysse
den østgående leden. Vi ventet på en gruppe med fem store båter, og da
de hadde passert økte vi turtallet på motoren og prøvde å krysse over
til den trygge midtsonen mellom ledene.

Hjelp,
hjelp – da hørte vi den forferdelige lyden av motoren som stoppet……!!!
Sjefsmekanikeren vrengte av seg t-skorta og kastet seg inn i motorrommet
mens jeg rullet ut fokka – til ingen stor nytte siden det blåste 2-3
knop!!!!

Jeg
misunner ikke Svein Erik som måtte jobbe inne i et kok- varmt rom, men
det er heller ikke en god følelse å prøve å styre båten uten nok fart
til å ha styring, og samtidig se de små prikkene i horisonten utvikle
seg til å bli store containerskip……Jeg var i ferd med å tenke ut en
melding å sende ut på vhf `en da kapteinen klarte å starte motoren igjen
– til begges store lettelse. Jeg er overbevist om at Svein Eriks hår
ble mer hvitt, og at jeg fikk minst 10 grå hår de minuttene vi lå å drev
midt i Singapore-stredet…..

Vi
kom oss velberget gjennom vestgående løp, men med lavt turtall og høy
sikkerhetsmargin! På andre siden, blant alle båtene som lå for anker,
kom ”selv-pineren” Jynge på den brilliante ideen at vi skulle teste
turtallet litt igjen for å se om problemet var løst!! Det var det
selvsagt ikke, så igjen befant vi oss drivende, nå mellom oppankrede
tankskip og svært så mobile lektere…….Denne gangen gikk det ikke fullt
så lett å få motoren i gang igjen, og det endte opp med at vi kunne gå
knappe i 1000 rpm frem til et område der vi kunne ankre opp. Det var en
tur på ca 15 nm, og med en fart på under 4 knop tok det litt tid –
heldigvis hadde vi medstrøm, ellers hadde vi vel holdt på ennå!!

Vel
fremme fikk vi ankret opp og resten av dagen tok vi det helt med ro –
vi drakk alt for mye rødvin, og det ble en tidlig kveld!! Neste morgen
startet Svein Erik en systematisk gjennomgang av hele diesel-systemet.
Diesel- matepumpen ble skiftet, og det ble oppdaget en sprekk i
sugeslangen inn til pumpen. Den ble tettet med en vulkaniserende tape –
og forhåpentligvis er det dette som har vært problemet! Ellers så
tingene greie ut, og vi prøvde oss på en test der vi bakket ankeret på
høyt turtall for å sjekke om motoren fortsatt sugde luft.

Testen
gikk greit, og vi satset på å dra videre neste morgen. Senere på
ettermiddagen begynte det å blåse opp så vi tok opp ankeret og gikk et
par mil inn i elven mot Sebana Cove.

Motoren gikk helt normalt på 1300 rpm, som er marsjfarten vår, men vi tok ikke sjansen på å presse noe!!

Neste
morgen tok vi fatt på de siste 50 nm rundt hele Singapore og inn elven
på vestsiden av Singapore, mellom Malaysia og Singapore. Vi hadde
akkurat passert de største ankringsfeltene der båtene ligger tett i tett
og var i ferd med å gå gjennom en liten øygruppe via en merket led da
vi ble overrasket av et kraftig regnvær som begrenset sikten til under 10 meter!
Vi skrudde på radaren og gikk på kartet og kom oss gjennom uten uhell,
men igjen er jeg sikker på at jeg finner flere grå hår…….Regnværet varte
ikke så lenge, og godt var det for området rundt Singapore er IKKE
stedet der man får motorstopp eller mister sikten……..!

Vel,
vel, resten av turen gikk uten store begivenheter. Vi oppdaget at
vestsiden av Singapore er meget godt beskyttet med høyt gjerde (skulle
ikke forundre meg om det er strømførende!), skilt som advarer mot å
komme nærmere enn 75 meter, patruljerende politibåter og helikopter som sirkulerer rundt området hvert 5 minutt! Her skal ingen smyge seg inn uinvitert!!

På vei opp elven mellom Singapore og MalaysiaStreng bevoktning av Singapore, med fly, båter og gjerderDanga Bay marina – her blir vi i noen uker

I fem-tiden kommer vi frem til Danga Bay marina som ligger ca 8 km vest
for Johor Bahru, hovedstaden i fylket. Danga Bay er en ny, halvferdig
marina. Det er ikke marinakontor her, han som er ansvarlig, ”kaptein”
Sabri er en ung mann som dukker opp en gang i blant, men som er
tilgjengelig på telefon!!. Det er strøm og internett, og det er lagt ut
en vannslange provisorisk på brygga med en del koblingspunkter slik at
vi har tilgang på vann! For oss var det viktig at det er relativt nære
Singapore slik at vi kunne ta dagsturer dit, men det faktum at marinaen
er gratis ut dette året trakk ikke i motsatt retning!!!!

Det
må være typisk malaysisk å lage en marina som ikke blir ferdig, ikke
har noen form for organisering og ikke er i stand til å håndtere
betaling – til og med elektrisiteten er gratis, og strøm er ikke billig
her i Malaysia!! Men vi kan jo ikke klage…….

Her
blir vi frem til vi reiser til Norge, og når vi kommer tilbake vil vi
ta fatt på turen videre opp til Langkawi og Phuket. Men først skal vi
til Norge der vi skal skaffe ny, tett dieselslange……..

PS
Vi fikk en e-mail fra en av båtene som dro til Lyang-Lyang, og de kunne
fortelle at så langt har det blåst over 40 knop og regnet mye av tiden!
De har snorklet en gang inne i atollet, men ikke vært i stand til å
dykke på utsiden på grunn av grov sjø. En av båtene har allerede
returnert til Borneo, mens de andre vil vente noen dager for å se
hvordan det utvikler der. Vi er glade for at vi tok beslutningen om å
ikke dra, da ville vi få det enda tøffere med å rekke tilbake tidsnok
til å rekke flyavgang til Norge!!

Okt – nov

10-09

Nå
er det lenge siden forrige reisebrev. I skrivende stund sitter vi i
Yacht Haven marina i Phuket og er akkurat ferdige med frokosten. Jeg har
lest gjennom forrige reisebrev for å finne tråden, og begynner å nøste i
det vi dro til Norge. Vi fløy fra Johor Bahru til Kuala Lumpur og
videre derfra direkte til Arlanda utenfor Stockholm med Malaysia
Airlines. Akkurat passe service, nok rødvin, spisbar mat og blide
flyvertinner….Fra Arlanda tok vi Norwegian til Gardermoen og ble møtt av
mine foreldre – jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt å bli
møtt av noen på en flyplass!! Det var deilig å møte den kalde, friske
luften, og kunne kle på seg for å holde varmen – i stedet for å gå
nesten naken og fortsatt svette som en gris (jeg har forresten aldri
sett en gris svette……).

De
første dagene ble brukt til å ta telefoner og få satt i gang
bestillinger av båtdeler og avtaler med lege, hørselslege, venner,
familie….. – vi innså fort at knappe fire uker kom til å gå fort. Etter
et par dager dro vi på besøk til Jon og Tone i Halden og kombinerte det
med en liten tur til Strømstad der bl.a. snus ble kjøpt inn – jeg har nå
klart å bruke, og ta pauser med snus flere ganger uten å ”surne” – i
hvert fall ikke mer enn en dag – og snus er fortsatt godt synes jeg…..

Neste
stopp var hyttetur med sønn Jørgen og familien på Beitostølen. Vi dro
opp på fredag i strålende høstvær, men natt til lørdag lavet det ned med
snø – skikkelig vinterstemning. Vi gikk på tur i snødrevet, men
Kristoffer, yngste barnebarn i flokken, opplevde sin første vinterdag
sittende i bæremeis – det var han særdeles lite begeistret for! Sjelden
har det ljomet slike illsinte skrik i fjellheimen – den gutten har
lungekapasitet! Motstanden mot snø går nok over – for de to andre
barnebarna koste seg med bål, snø, lunken tomatsuppe og iskalde
fingre…..

Det
var en koselig helg der vi fikk tid til å bli litt bedre kjent med
barnebarna – det er pussig å tenke på at vi nå har fire barnebarn, jeg
sier ”vi” for jeg føler at jeg er en ekstra bestemor! I en alder av 46
er jeg i hvert fall en relativt ung bestemor – hvor god får vel tiden
vise……

Små, søte engler i snøen – brå vinter tidlig i oktoberUt på tur, aldri sur – med ett unntak…..!Det er kos med besøk av farfar!

Fra
Beitostølen dro vi over til Skurdalen, sør for Geilo der vi bodde noen
dager på hytta sammen med Truels. Svein Erik ble kraftig forkjølet og
gikk stort sett med nesa i en klut, og syntes veldig synd på seg selv –
menn blir veldig mye sykere…….

Truels og jeg brukte noen timer hver dag til å felle trær og lage neste års ved – god mosjon og masse såre muskler!

Så
bar det ned til byen igjen og sosialt samvær med familie og venner.
Søndag var det barnedåp for det aller yngste barnebarnet i familien,
Kristin sin førstefødte. Han oppførte seg eksemplarisk i kirken og var
stort sett et stort smil hele dagen.

Dåp for familiens yngste barnebarn – Nicolay!

Man skal være godt forberedt når man skal skjære løk til løksuppe, Magnus!!

Godt med en snill og flink mamma når nye laken skal formsys til båten!

Uken
etter dro vi opp til Ringebu og hilste på gode seilervenner Nils og
Marit på Checkmate. Igjen ble det god mat – rakfisk!- og masse hygge og
prat. Vi dro også innom Gjøvik og hilste på gode venner der.

Vi
fikk også tid til å treffe begge brødrene til SE med respektive, og til
og med min godt voksne mormor kom ens ærend fra Bodø for å hilse på –
det var veldig koselig! Siste uken vi var i Norge feiret vi mine
foreldres bryllupsdag med hele familien – og så var det på tide å vende
kursen mot Fruen igjen.

Vi
fløy med Ryan Air og Air Asia – begge deler skikkelige
lavprisselskaper, men vi kom oss tilbake uten de store forsinkelsene
eller problemer.

Fruen
lå pent fortøyd, innvendig var alt ok, men utvendig så hun skikkelig
møkkete ut. Hver gang det regner blir det svarte skittstriper av sot som
er omtrent umulig å vaske bort. Å holde båten ren er et slags
evighetsprosjekt…..

Varmen
var trykkende, og jeg syntes synd på Svein Erik som måtte bruke timer i
motorrommet for å montere vår nyanskaffede slange og dermed slippe
problemet med luft i dieselen inn til motoren.

Vi
ble i Danga Bay i en uke – ikke fordi vi hadde så mye å gjøre, men i
helgen var det tre dagers festivitas for seilere som skulle delta i Sail
Malaysia, og vi som ikke skulle delta var også hjertelig velkomne! Det
innebar gratis øl og middag tre dager på rad, og i tillegg traff vi
igjen norske Pomona med Vegar og Lisbeth – seilere vi traff i
Stillehavet og som vi sa farvel til i New Zealand. Veldig morsomt å se
dem igjen – og nå har vi noen å spise medbrakt pinnekjøtt sammen med i
julen!

Endelig treffer vi Pomona igjen etter lang tid – nå skal vi feire litt norsk jul sammen!

Så
endelig var vi klare til å kaste fortøyningene – blir man liggende for
lenge et sted er det noen ganger vanskelig å ”klippe navlestrengen”. Vi
motret oss ut i elven, men etter 20 minutter – hysj, hysj – hva er det
slags rare lyder fra motoren, den går så ujevnt…….

Kan det være at noe henger i propellen???

Etter
nye 20 minutter med nervene i høyspenn og en motor som klart følte et
ubehag besluttet vi å kaste anker og sjekke propellen. Svein Erik – som
vanlig – tok oppgaven og forsvant ut i den brune elvevannet på
propellsjekk. Ingen ting. Et par dager før vi dro var han også nede for å
skrape propellen – det var absolutt nødvendig for den så ut som en
grodd fotball, så litt ekstra skraping ble gjort. Rett før vi kastet
anker stoppet motoren også – så etter propellsjekken besluttet sjefen at
han måtte ned for å lufte motoren. Da startet motoren og gikk som en
klokke – vi kjørte den hardt en periode, med tanke på at hvis den ble
”syk” igjen så måtte vi dra innom Raffles marina (som lå på veien ut
elven) for å få en mekaniker til å se på problemet. Vi dro den opp i
1800 rpm – gikk som en drøm, ned i 1400 rpm – ingen problemer. Ja, ja,
da var det vel litt luft igjen i motoren etter SE sin reparasjon –
tenkte vi!

Resten
av dagen gikk motoren som en drøm og vi ankret opp bak en liten øy for
natten, bare for å få en myk start på turen. Neste morgen – samme ujevne
duren i omtrent en time – så forsvant den. Jeg kan fortelle at det er
ikke spesielt beroligende med en motor som ikke virker, så virker, ikke
virker og så virker. Ørene våre var fintunet på motorlyd, og vi brukte
timer på å tenke ut teorier på hva som kunne være galt. Igjen ankret vi
opp for natten, og neste morgen – samme problem, bare ennå verre. Denne
gangen stoppet motoren flere ganger og SE måtte lufte, og lufte, og
lufte. Det var ingen vind, så vi måtte bare drive med strømmen mens SE
jobbet på høygir. Nå går luftingen ganske fort – rutine!!!!

Tidlig
på ettermiddagen nærmet vi oss Port Dickson og Admiral marina der vi
besluttet å gå inn for å få fikset problemet. I mellomtiden hadde vi
funnet ut at det eneste stedet der problemet kunne ligge var rundt
slangen som SE hadde skiftet ut mens vi lå i Danga Bay. Sugeslangen var
festet under dieselmatepumpen, og var usedvanlig kronglete å komme til,
men han gjorde nå et forsøk, og fant ut at den kunne skrus til ganske
betydelig. Stor lettelse, da hadde vi i hvert fall funnet en konkret
feil. Motoren begynte å gå jevnt igjen, men vi besluttet å gå inn i
marinaen slik at alt kunne demonteres og festet på en enda bedre måte.
Selvsagt gikk vi inn i et kraftig regnvær og måtte drive en stund mens
det passerte oss, men til slutt lå vi godt fortøyd til brygga og kunne
puste lettet ut. Vi tok en rolig kveld og neste morgen da motoren var
kald fikk SE fikset slangetilkoblingen skikkelig ved bruk av gjengetape
som egentlig ikke skulle være nødvendig. Men gjengetapen stabiliserer
nok, slik at tilkoblingen ikke løsner pga motorvibrasjonen. Han var
ganske irritert på seg selv for å ha ”slurvet” første gangen, men det er
ikke alltid så greit – trøstet jeg…….

Så
dro vi videre med en motor som malte som en katt – deilig. Ørene og
nervene kunne igjen slappe av og vi bestemte oss for å ta en nattseilas
videre til Penang. Underveis stoppet plutselig autopiloten å virke, og
så forsvant displayet på GPS`en! Merkelig. Jeg håndstyrte videre mens SE
lekte detektiv. Løsningen på autopiloten var heldigvis enkel, en løs
kontakt, men GPS`en ble skiftet ut med en annen. Like etterpå oppdaget
SE rød hydraulikkolje under motoren – en lekkasje i styringen. Når skal
problemene stoppe……

Hvor kan lekkasjen være……..Endelig – der fant jeg feilen……jippi!Endelig er alt montert og det er på tide å etterfylle med hydraulikkolje

Lekkasjen
så ikke så ille ut, så vi besluttet å vente til vi kom til Langkawi før
vi gjorde noe med det. Problemet var at vi ikke klarte å finne ut hvor
lekkasjen var. Vi kunne eliminere områder, men ikke finne det konkrete
stedet, men mengden olje som rant var ikke avskrekkende.

Selve
nattseilasen gikk greit. Det var fullt av båter i leden og fiskebåter
over alt, men ingen squall eller regnbyger – vi var kjempeheldige. Sent
dagen etter ankret vi opp utenfor Penang, men besluttet å gå direkte til
Langkawi neste morgen.

Vi
hadde strålende sol og fint vær, men som vanlig ingen vind. Vi heiste
storseilet omtrent bare av prinsipp, men kunne aldri slå av motoren –
til det var vinden for svak og stort sett rett forfra!

I
17-tiden ankret vi opp i Kuah, hovedstaden på Langkawi. Der ble vi
invitert over på en sundowner om bord i Odulphus, våre hollandske
venner, Peter og Carla. Det var koselig å treffe dem igjen.

Neste
dag kom også Ventana med norske Elisabeth og amerikanske Rachel til
Kuah for å hilse på oss. Vi hadde en koselig sundowner og middag sammen
før de dro videre neste dag.

Stadig koselige treff med Ventana, Elisabeth og Rachel -her er vi invitert på pannekakefrokost før avreisePå søndagsmarked og enkel middag sammen med Carla og PeterTilbake i Malaysia og nå starter jobben med proviantering – masse innkjøp, alt for liten bil….Hvor skal vi få plass til alt sammen……(kanskje et spett hjelper…!)

Vi
jobbet intenst med å bunkre opp nødvendig ballast i båten, og sakte men
sikkert ble alle rom fylt opp med nødvendig leskedrikk og litt
hermetikk……!

Så
etter tre dager dro vi videre opp til Rebak marina for å sjekke ut
hvilke båter vi kjenner som lå der. Der traff vi tre svenske båter som
alle skal seile opp Rødehavet etter jul, og vi hadde hyggelige kaffe-
slabberas og oppdatering av hva de ulike hadde gjort denne sommeren!

Vi
startet også jobben med å finne lekkasjen på hydraulikken. Etter
grundig gjennomgang var området snevret inn til et sted som var umulig å
komme til uten å sage hull i en bit av sengen i akterkabinen. Det ble
gjort og der lå det et kobberrør som det var et bitte lite hull i. Igjen
stor lettelse – det er alltid deilig å finne problemet. Kobberrøret,
samt et parallelt kobberrør ble begge demontert og skiftet ut med mer
moderne gummi-hydraulikkslanger. Det ble gjort av en kineser inne i Kuah
som drev en liten sjappe som vi brukte 4 timer på å finne – og jeg kan
fortelle at Kuah er ikke en stor by, men har hundrevis av små
forretninger der alle driver med et eller annet teknisk. Når man spør er
det ingen som forstår hva man spør etter, og når vi ringte kineseren
hadde han store problemer med å forklare hvor sjappa lå, i hvert fall
hadde vi store problemer med å forstå hva han sa!

Det skjuler seg et velutstyrt hydraulikkverksted bak denne beskjedne fasaden!Det er bedre med mange reperatører og gode råd enn ingen…..

Slik
er det noen ganger å være på langtur. Vi kan bruke en dag på små ting,
og timer på å lete og spørre for å finne frem, men det morsomme er at vi
får se mange rare plasser og treffe mange spesielle personer som man
aldri ville gjort som ferieturist…..

Oppholdet
vårt i Rebak ble stort sett brukt til å fikse hydraulikkproblemet, men
det var greit å ligge i en marina i stedet for å ligge for anker når man
må demontere styringen……

Så dro vi opp til Telaga der vi skulle sjekke ut. Vi leide bil en dag for å gjøre de siste innkjøp og bar 400 liter diesel
i kanner for å fylle opp tankene før vi reiste. Hardt arbeid, og SE
begynner å få skikkelig låsing i ryggen, så nå må vi bruke tid på å lete
opp en kiropraktor eller noe lignende!!

Etter
utsjekking tok vi rett og slett en nattseilas direkte til Phuket. Igjen
var vi heldige med været, ikke noe regn, og vi gikk så langt fra land
at vi unngikk de mest impulsive fiskebåtene – de uten særlig med lys,
som tråler i alle retninger og som skifter kurs uten å ense andre båter i
nærheten!! På de dybdene vi gikk over er det stort sett båter som
fanger blekksprut som jobber, og de ligger stort sett i ro med voldsomme
lyskastere på for å lokke opp blekksprutene til overflaten. Da skal man
være ganske sløv for å unngå å se dem!!!!

Tidlig
om morgenen tøffet vi inn fjorden til Yacht Haven marina. Vi kom frem
før kontoret åpnet og besluttet å ankre opp på utsiden. Dagen ble brukt
til å få ordnet plass i marinaen, oppdatere telefonkortet og ta et dusin
telefoner for å få satt i gang ulike jobber.

Neste
morgen gikk vi inn i marinaen og allerede en time etter at vi hadde
fått alt i orden dukket Nai, hun som er sjef for firmaet som la nytt
teakdekk, opp. Problemet med teakdekket var at de hadde glemt å lage
drenering rundt et par av taklukene, men som alltid; – ”no problem – we
fix”!

Nå
har vi vært her i snart en uke, og dreneringen er snart klar, og noen
av de andre oppgavene er startet. Litt av problemet er at de fleste
firmaer har mer enn nok å gjøre, så ting tar tid, men vi håper at vi får
gjort det meste før jul.

Planene
fremover er nå endelig avklart. På vei tilbake fra Borneo fikk Svein
Erik et anfall av ”reisevegring” og besluttet at han ikke ville
tilbringe to år med å seile rundt Afrika. I stedet vil han raskt hjem
til Norge for å kunne kose seg med å gå på ski og være nærmere familien.

Dermed
ble våre Afrika-planer skrinlagt. Neste steg i prosessen var at han
heller ikke ville seile opp Rødehavet, og da var eneste alternativ å
sette Fruen på en stor båt og frakte henne hjem. Vi sjekket ut
muligheten og fikk et tilbud. Beslutningen om å sette båten på båt ble
mer eller mindre besluttet mens vi var hjemme i Norge. Da vi kom tilbake
til Malaysia og seilte oppover mot Thailand fikk vi tilsendt kontrakten
og den var full av ansvar og svært få rettigheter. Det fikk SE til å
tvile, samtidig som vi snakket med mange andre seilbåter, og plutselig
en dag ble beslutningen tatt at vi seiler opp Rødehavet sammen med de
andre etter jul!!

Det
gir oss relativt kort tid til å få gjort ting, men det er heldigvis
ingen store, viktige ting som må fikses, mer kosmetiske forbedringer, så
blir det ikke tid så overlever vi allikevel!!

Dagene
blir nå brukt til å gå gjennom båten, sjekke det som kan sjekkes, vente
på at folk skal dukke opp for å gjøre ting, vaske og kaste ting inne i
båten, samt skrive lister på proviant. Jeg husker listene som ble
skrevet og alt som ble handlet inn før vi skulle krysse Atlanterhavet,
og tilsvarende da vi dro gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet.
Båten var stappfull av hermetikk, mel, pasta og jeg vet ikke hva. Nå har
jeg lært at basis-mat stort sett kan handles over alt og st det er
begrenset hvor mange kilo ris og pasta man spiser……så jeg er litt mer
avslappet denne gangen. Det fine med Thailand er at man kan stort sett
få tak i det man ønsker, så det blir vel til at vi kjøper inn så mye vi
kan av ting – slik som bacon – som er særdeles vanskelig å få tak på i
muslimske land!

De
fleste tenker vel på pirat-faren gjennom Rødehavet, men vi håper og
tror at alle marinefartøyene som er utplassert vil virke preventivt, og
vi vil på strekningen utenfor Yemen/Somalia seile sammen med så mange
andre seilbåter som vi kan. De fleste seilere ønsker å seile sammen på
denne strekningen som tar omtrent 3 døgn, og da har vi i hvert fall en
viss beskyttelse i og med at andre kan få gitt beskjed hvis noe skjer.
Ellers får vi bare krysse fingrene…..

Men
nå er vi her, og har nok å henge fingrene i. Om fire uker er det jul og
det må vi feire så godt vi kan. Det kommer et reisebrev til ved
juletider med oppdatering på hva vi har fått gjort og hva som skjer
videre…!

I
mellomtiden – kos dere med rakfisk, lutefisk, ribbe og pinnekjøtt…..jeg
får vann i munnen og merker at det snart nærmer seg lunch….

Båten har nå seilt minst 50.000 nm – vi har seilt omtrent 35.000 av dem!!!

Desember

11-09

GODT NYTT ÅR!

Her i Thailand er vi nå kommet inn i år 2553, mens resten av verden er i år 2010!!

Tiden
før jul ble hektisk. Båten ble tatt på land og vasket og polert.

Ingen dramatiske hendelser da båten ble heist på land!!Etter en uke med hardt arbeid ble vi satt ut igjen – iført blomsterkrans for hell og lykke!!

Undervannsskroget var rent og pent, kun propellen og noe av kjølen var
grodd – ingen stor overraskelse siden Svein Erik har tilbrakt mang en
stund under vann med dykkermaske og skrape for å rense propellen!!

Svein
Erik og jeg tok oss av detaljarbeidene sånn som propell, baugpropell,
ropecutter….,mens vi betalte oss ut av arbeidet med å vaske og stoffe
båten! Det er så skrekkelig varmt å stå på land og vaske og polere i
stekende solskinn……

Etter
omtrent en uke var vi ferdige på land, og godt var det. Det er varmt og
upraktisk å bo i båten på land, særlig i Boat Lagoon der det er omtrent
10 minutters rask gange til nærmeste do!!

Vi
måtte vente noen ekstra dager i marinaen fordi generatoren vår
besluttet å streike, men da elektrikerne først kom tok det kun et par
timer før den startet som tidligere. Problemet var i utgangspunktet at
den elektriske dieselpumpen ikke fikk strøm, og dermed fikk ikke motoren
diesel!!

Så
endelig kunne vi dra. Vi fikk med oss en kar fra marinaen til å lede
oss ut kanalen, og denne gangen gikk vi ikke på grunn!! Så dro vi ned
til Ao Chalong der vi traff våre norske venner om bord i Pomona. De
leide bil og vi ble med dem en dag på sightseeingtur for å prøve å vise
litt av hvor ting var i Phuket. Så lille, lillejulaften gikk vi til Nai
Harn, samme bukten som vi har feiret de to tidligere julaftenene!!

Selve
julaften leide vi bil og dro opp til Boat Lagoon der vi var invitert
til å spise risengrynsgrøt om bord i norske Empire. Det var fullt av
skandinavere samlet – koselig tiltak, og det toppet seg selvsagt da
selveste julenissen kom på besøk med presang til alle!!

Vi
måtte forlate grøtselskapet litt tidlig siden pinnekjøttet lå på vent
og skulle koke i timevis! Mens pinnekjøttet kokte laget vi
kålrabistappe, det vil si en blanding av Toro og hjemmelaget!!!
Pomona kokte poteter og ordnet med et vakkert juledekorert bord, og for
å toppe stemningen drakk vi asiatisk øl og Gammel Opland, selv om bare
lukten av pinnekjøtt var nok til å sette oss i julestemning!!

Så
kom Ventana ned til Nai Harn og vi ble alle invitert om bord i Pomona
til såkalt ”smørgåsbord” med sild, akevitt og masse annet godt! Neste
dag var det pizzakveld om bord i Ventana, deretter sundowner om bord i
en svensk båt, osv, osv. Det ble mye selskapelighet i romjulen!!

Men
det ble ikke bare moro!! Svein Erik oppdaget en lekkasje på
ferskvannskjølingen på motoren. Dagen etter nekter generatoren å starte,
samme feil som tidligere!! Vi kunne til nød lade med hovedmotoren, men
vi hadde et umiddelbart behov for reparatører!! Selv om julen ikke er en
del av thaienes tradisjon velger de å ta noen dager fri, så det var
ikke så enkelt å skaffe noen som ville reise til oss, sette seg i en
jolle og bli fraktet ut til båten! Men Svein Erik greide å få tak i en
reparatør som først fikk generatoren til å gå igjen, og som så
demonterte vannpumpen og tok den med seg. To dager etterpå kom han
tilbake og monterte den igjen – etter å ha skiftet en pakning som var
ødelagt.

Svein Erik var veldig lettet, han hadde nok sett for seg mange og lange forsinkelser!!

Nyttårsaften
ventet vi på hollandske Odulphus, men de ble liggende i Ao Chalong pga
motorproblemer!! Vi valgte derfor å spise middag i land og så tok vi et
par timer på besøk hos Pomona rett før midnatt. Da dro vi tilbake til
Fruen slik at vi kunne være i nærheten hvis en rakett eller en brennende
lanterne skulle velge å bli nærgående. Vi fikk se et fint fyrverkeri og
drakk opp en flaske med musserende vin som seg hør og bør!!

Ventana
dro videre for å dykke på noen av de bedre øyene her i Thailand, før de
setter kursen mot Andeman- øyene, som er en del av India. Pomona får
besøk av slektninger og venner, og vil bli her et år til. Vi drar av
gårde tirsdag 12.januar hvis alt går etter planen. Da skal vi seile over
1500 nm til Maldivene. Hvis vær og vind er med oss vil det ta ca
ti-tolv dager. Det er lenge siden sist vi har seilt såpass lang i ett
strekk! Hvor lenge vi blir på Maldivene er ikke bestemt, men kanskje en
ukes tid. Da seiler vi nye 10-12 dager opp til Oman, og byen Salalah.
Derfra begynner den nervepirrende strekningen der de somaliske piratene
herjer. Vi får bare krysse fingrene for at vi slipper et ufrivillig
”ferieopphold” i Somalia!!

Men
først må vi komme oss av gårde!! Vi skal bare få reparert generatoren
som har sviktet for 3.gang, handle inn ferskvarer og rydde vekk det
siste i båten slik at den blir seilklar – og så får vi krysse fingrene
for at det ikke skjer noe mer uforutsett som kan forsinke avreisen.

Nå vil vi ut og seile igjen!!!

Januar

Reisebrev 01-08

Julaften
ble feiret i to dager! Den 24. desember var vi samlet på en
strandrestaurant i Nai Harn for buffet-julemiddag.
Nai Harn – vår yndlingshavn i Phuket

Det var både
”vanlige” turister der og en god del seilere, bl.a en norsk båt vi traff
første gang i Malaysia, Augusta, med Cato og Christine om bord,
Checkmate og Stormsvalen, dvs kun Tom deltok siden Anne Brith var i
Norge på julevisitt!

Det
ble en livat kveld – den lille restauranten og stranden nedenfor var
stappfull av feststemte mennesker, og etter middagen var fortært satte
musikken i gang – en ”spesialimportert reggae -gruppe” fra Jamaica! Ikke
spesielt ”julete” musikk, men du verden som folk vrikket på hoftene…..

Julefeiring i Nai HarnGod julestemning – Carla og Svein Erik!

Første
juledag var tiden inne for en norsk variant av julaften. Fruen,
Checkmate og Augusta ordnet med julematen, og Tom på Stormsvalen var
vert for kvelden. Det ble en ny trivelig kveld med akevitt, gløgg, øl,
en thailandsk variant på ribbe, juleskinke i flere varianter,
medisterkaker, rødkål og surkål – akkurat som hjemme!!

Første juledagsfeiring ombord i Stormsvalen

Men
så var tiden inne til å forlate Nai Harn. I flere dager hadde vinden og
bølgene stått rett inn i bukten, og det førte til skikkelig ubehagelig
svell, og nesten umulig å få jolla buksert inn til stranden uten å fylle
den med vann!

Både
Checkmate og vi bestemte oss for å dra nordover på østsiden av Phuket.
På veien kalte vi opp Cintra og det viste seg at de var på vei mot oss,
så om ettermiddagen ankret vi alle opp ved en liten øy rett utenfor Boat
Lagoon. Dagen etter dro vi opp til Yacht Haven, en marina som ligger
helt på nordøstsiden av Phuket. Der ankret vi opp og hadde en trivelig
felles middag i land.

Checkmate
ventet barn og barnebarn på besøk 1. nyttårsdag, så vi besluttet å
bruke romjulen til å utforske Phang Nga Bay slik at de kunne legge opp
en slagplan på hvor de skulle seile med besøkende om bord!

Vi
stoppet først ved en skikkelig Hong, omtrent som den vi besøkte i Ku
Mok . Vi padlet inn med jolla et godt stykke, men dessverre var det
høyvann slik at det ikke var mulig å komme igjennom til selve ”hulen”.
Så dro vi videre til en ny Hong-øy der vi ankret opp for kvelden.

Phang Nga bayMektig natur i Phang NgaEnda en ny hong vi kan undersøke. Phang Nga er full av såkalte «honger».Nils og Marit på vei inn i en hong

Phang
Nga Bay er i seg selv virkelig verd et besøk. Over alt stikker det opp
stupbratte øyer og bratte fjell, og tittet man godt etter så vokser det
busker og små trær ut av loddrette fjellvegger – utrolig!

Neste dag dro vi opp til den ” berømte James Bond” øya. Den ble brukt under innspillingen av The man with the golden gun
med Roger Moore. Øya er stapp full av turister, det er nesten ingen
ting å se, og det kryr av souvenirboder, med andre ord en ekte
turistfelle!

James Bond Island, full av salgsboder og lite annet!

Etter
en times vandring på den lille øya, i kø sammen med de andre turistene
fant vi tiden inne til å seile opp til en såkalt ”floating village” som
også er nevnt i turistbrosjyrene, men da som et sted å spise lunch. Da
vi ankom landsbyen om ettermiddagen var det stille og tomt for andre
turister. Vi tok jolla inn for a sjekke ut landsbyen og få oss en
middag. Selve landsbyen er bygget opp på stolper, og over alt var det
fiskebåter og mærer fulle av levende fisk og skalldyr. Siden det var
etter ”turist-tid” så var alle restaurantene stengt, med unntak av en
liten restaurant helt ytterst i landsbyen som også fungerte som et slags
hospits for backpackere! Her serverte de enkle middagsretter, og siden
dette er en muslimsk fiskelandsby koste vi oss med hver vår flaske vann
til maten!

Floating village, helt nord i Phang Nga bayPå tur inne i floating fishingvillage. Enkle boforhold!

Så
var det på tide for Checkmate å dra ned til Yacht Haven for å klargjøre
båten for ”barne- invasjonen”! Vi hadde tenkt oss videre til Krabi for å
treffe venner der, men de dro videre sørover til en øy sør for Krabi,
og så langt hadde vi ikke lyst å seile. Dermed besluttet vi å dra ned
til Yacht Haven og feire nyttårsaften med Checkmate og Cintra som
fortsatt lå der. På veien tilbake stoppet vi opp og utforsket noen flere
”honger” – vi utforsket en tunnel med vår nyoppladete Silva hodelykt
som selvsagt bestemte seg for å slukne da vi var på det mørkeste punktet
– en ganske ubehagelig følelse….Svein Erik måtte selvsagt sjekke
bruksanvisningen, og der sto det 16 timers lading og ikke 2 som den
stakkars Silvalykten hadde fått-.

Greit med en hodelykt når man skal gjennom tunnelen inn i hongen, særlig når den virker!!

Nyttårsaften
– feiringen startet om bord i Checkmate som nå lå ved kai inne i
marinaen – nystriglet og grønnsåpeluktende! Der ble det et glass
sjampanje eller to for de som trengte det..

Nyttårsaften sammen med Checkmate og Cintra

Deretter
dro vi på en restaurant som ligger rett ved marinaen og spiste en god
middag. Så bar det tilbake til Checkmate til kaffe, konjakk og sigarer.
Klokken tolv gratulerte vi hverandre og så opp på himmelen etter alle
rakettene som aldri kom!! Vi skulle nok valgt vestsiden av øya med alle
turistene hvis det var flott fyrverkeri vi ville oppleve! Senere snakket
vi med noen andre båter som hadde tilbrakt nyttårsaften i Patong, den
”heftigste” av alle strendene, og der hadde det vært så mye fyrverkeri
at de hadde dalt ned over båtene som lå for anker. En båt hadde fått
svidd hull i genoaen sin – kanskje vi egentlig hadde det best der vi
var, så slapp vi å uroe oss for hva som kunne skje med Fruen!

Første
nyttårsdag var grå og blåsete, så vi bestemte oss for å bli liggende
til været roet seg. I mellomtiden fikk vi kontakt både med våre venner
og noen bekjente som vi traff på Kanariøyene det året vi dro over
Atlanteren. De var alle i Krabi-området, så nå var det bare for oss å
seile oss over bukten!

Etter
et par dager roet det seg såpass at vi tok sjansen på å seile over
Phang Nga bukten – selve bukten er ganske beskyttet, men det var den
sterke motvinden vi helst ville unngå!

I
Railay, en veiløs bukt sør for Krabi, traff vi Jon og Anne, venner og
tidligere kollegaer av oss. Vi greide heldigvis å overtale dem til å
overnatte en natt om bord – det var veldig ok med friske fjes på besøk!!

Koselig møte med Anne og JonKanskje lett å se hvorfor øya har fått navnet Chicken Island!

Om kvelden spiste vi middag i land og dagen etter motret vi en kort tur
ut til ”Chicken” Island (oppkalt etter en fjellformasjon som ser ut som
kropp og hode på en kylling (eller kalkun!)). Der fant vi for første
gang skikkelig klart vann slik at vi kunne kose oss og snorkle!

Så bar det tilbake til Railay og farvel til Jon og Anne – vi sees til sommeren!

Dagen
etter fikk vi besøk av Gunvor med familie, Gunvor og datteren Maja
traff vi tidligere på Gran Canaria, og det var hyggelig å treffe dem
igjen, denne gang med mann og sønn i tillegg! Vi tok en ny tur ut på
Chicken Island med snorkling og lunch. Om kvelden møttes vi også for en
felles middag – veldig koselig!

Så
leide vi oss en moped og dro på sighseeing i området, besøkte Krabi by
(som er en relativt trøtt liten by!), gikk opp 1237 bratte trappetrinn
til toppen av et tempel, og avsluttet med et lite hyggebesøk på Tesco
supermarked for å fylle på med litt fersk proviant.

På tur rundt Krabi. Her har vi gått 1237 trappetrinn opp til et tempel!

De
neste dagene brukte vi til seile oss tilbake til Nai Harn og ømt
massere de støle og såre lårmusklene vi pådro oss av all trappegåingen!

Vel
tilbake i Nai Harn hadde sjøen roet seg og vinden dreid tilbake til
normalen, og vi traff igjen de fleste av båtene vi kjenner! Dermed
fulgte det noen dager uten tett program, men med plenty sosial hygge. Vi
fikk besøk av en seilmaker som gav oss tilbud på å sy nytt solseil og
nye lazybags, de gamle er i ferd med å råtne opp av solen.

Så
dro vi opp til Boat Lagoon og inn i marinaen der for et par dager. For å
komme inn i marinaen må man seile flere nm langs en kanal og inn i
mangroveskogen, og det er i seg selv en spennende opplevelse. Man må gå
inn på høyvann, og ikke slurve med hvor man går – vi, som stikker 1,95 m dypt, greide å sette oss nesten fast flere ganger på vei inn og ut – kanskje litt vel mye spenning for kapteinen!!

I
Boat Lagoon hadde vi tre ulike firmaer innom for å gi oss pris på å
legge nytt teakdekk og lakkere båten innvendig, samt noen andre små
jobber. Vi bestemte oss for å dele opp jobben på to ulike firmaer, et
for teakarbeide og et for lakkering – det kommer til å koste penger, men
vil gi Fruen en skikkelig ansiktsløftning.

Etter
å ha fått avtaler med firmaene i orden var det bare å komme seg ut av
marinaen. Vi hadde opprinnelig tenkt å legge båten i Boat Lagoon under
oppgraderingsarbeidet, og mens vi reiste hjem til Norge for sommeren,
men de var så arrogante og lite villige til å samarbeide, så da vi fant
ut at det var plass på land i nabomarinaen Royal Phuket Marina (RPM) og
at det i tillegg ble noe billigere så slo vi til og bestilte plass der
for opptak i siste uken av januar.

Deretter
dro vi igjen tilbake til Nai Harn for en kort stund før opptak av
båten. I mellomtiden bestilte vi flybilletter til Bangkok for å møte
Truels der den 31. januar. Vi måtte også utvide visumet vårt med en
måned, noe som var en enkel prosess, men som ikke var direkte billig!

Så
nærmet det seg tid for å dra til RPM. Der lå vi i vannet et par dager
for å få tatt ned seilene og spylt av det verste saltet på båten.

Så
ble båten tatt på land. Det er alltid spennende å ta opp båten, både
fordi det er krise hvis noe galt skulle skje, og noe ikke fullt så
dramatisk er å se hvor mye båten er grodd – hvor bra jobb vi gjorde
forrige gang vi stoffet!!

Denne
gangen var skroget omtrent plettfritt, det eneste stedet det hadde
grodd var under kjølen og på propellen, samt inne i et par av
skroggjennomføringene –vi var godt fornøyde med valget av det australske
bunnstoffet, bare synd vi ikke får tak i det her i Thailand!

Ellers
gikk opptaket av båten også greit helt til vi trodde alt var i orden!
De kjørte vekk ”travelliften” for å snu, og da de skulle passere oss på
veien tilbake var det ingen som var oppmerksomme nok, og de greide å
kjøre inn i jolla og brekke ned den ene daviten. Heldigvis gikk det
greit med solcellepanelet, men davitene hadde fått seg en knekk, det
samme hadde jolla. Skikkelig ergelig og totalt unødvendig! Marinaen var
raske nok til å ta ansvar, og dagen etter ble davitene demontert og
kjørt bort for oppretting. Jolla skal også sendes på reparasjon.

Båten har klart seg bra denne sesongen, ren og pen unntatt på propellen!Dessverre klarte marinaen å kjøre på jolla med travellift og brekke daviten skikkelig!!

En
ting vi fikk bekreftet da vi fikk båten på land var at den led av et
anfall av plastpest! Vi fikk det ene firmaet vi har gjort avtale med til
å gi oss en pris på osmosebehandlig, så det er den tredje store jobben
som skal gjøres på Fruen.

Så
var tiden inne til å pakke bagen for å dra av gårde på 6 ukers
rundreise i Asia sammen med Truels. Grovplanen er nord- Thailand, Laos,
Kambodsja, Vietnam og en liten svipptur inn til Kina – vi får se hva det
blir til!

Februar-mars

Reisebrev 02-08

Så
var tiden inne for den store rundturen i Asia. Truels hadde satt opp en
grovplan som gikk ut på å starte i Bangkok, reise nordøstover i
Thailand til grensen til Laos; Vientiane og Luang Prabang før Kambodsja;
Angkor samt Phnom Penh. Deretter Vietnam og så en snartur til Kina før
retur til Bangkok – totalt 6 uker!

Båten
var satt på land, fryser og kjøleboks tømt, vifter montert og nøkkel
levert til marinakontoret. Flybilletter til Bangkok var i boks, en bag
og to små ryggsekker var pakket og drosje bestilt til flyplassen –
dermed var alt klart for avreise!!

Flyet
var i rute til Bangkok den 31. januar og vi tok en drosje inn til
sentrum, og hotellet, men snakk om hotell – ingen visste hvor The Inn
hotell lå! Vi visste gatenavnet, men ikke gatenummer, det var Truels som
hadde bestilt hotell over internett, og det var visstnok et splitter
nytt hotell – kanskje det var problemet?? Truels var i ferd med å lande
på sin ferd fra Norge og hadde selvsagt ikke mobilen på – eneste løsning
var å kjøre rundt og rundt, spørre personer som sendte oss i nye
retninger, men etter lang og intens leting fant vi inngangen!! Det
stemte at hotellet var nytt, det åpnet uken før og hadde ennå ikke fått
satt opp skilt! Selve hotellet lå veldig sentralt, luktet nytt og hadde
små men greie rom. Det var preget av at det var nyåpnet – vi var de
første som bodde på vårt rom, og det tok litt tid før de fant
fjernkontroll til A/C og TV, samt husket på å sette på strømmen til
rommet, men pytt, pytt!

The Inn hotell i Bangkok – helt nytt og umulig å finne!Så var tiden inne for vår seks ukers Asia-tur – her møter vi Truels i Bangkok

Truels brukte også et ekstra kvarter på å finne frem til hotellet……

Etter
stor gjensynsglede var tiden inne for lunch og planlegging av videre
ferd, samt en liten rundtur i nærmiljøet og middag på italiensk
restaurant.

Dagen
etter brukte vi en del tid på å få bestilt tog billetter til Udon Tani
på jernbanestasjonen, samt bestille et greit hotell på internett. Siden
vi allikevel var i området rundt jernbanestasjonen bestemte vi oss for å
ta en tur mot elven og ta en ferge videre. For å komme til elven gikk
vi gjennom Bangkoks metallbutikk- område! Her kunne man kjøpe alt fra
kamstål til aluminiumsplater i små og overfylte butikker, og trenger man
et tannhjul eller wire av ulike tykkelser så er dette stedet å gå!!

Dette må være Bangkok sin metallgate, skal det være litt kjetting, talje eller kroker?!

Det
var relativt tidlig avgang neste morgen, klokken 0820 var timeplanen.
Vi tok en drosje til stasjonen og spiste en enkel frokost der. Dagen før
hadde vi gått til innkjøp av en enkel kjølebag og denne ble så fylt med
ferdig påsmurte sandwich og kald øl – for å sikre en behagelig reise!

Etter
20 minutter forsinkelse rullet vi ut fra perrongen i et ganske gammelt
og slitent tog. Vi hadde bestilt 2.klasse A/C (det beste man kunne få
kjøpt av billetter) og setene var egentlig overraskende komfortable. Vi
gikk en runde rundt på toget og så hvordan 3. klasse hadde det i sine
stappfulle vogner, sittende på harde 90o plastseter og
takvifte! Forskjellen var at vi betalte 80 kr/pers for vår 10 timers
togtur – de betalte under 20 kr – uansett utrolig billig for en så lang
tur.

På 10 timers togtur fra Bangkok til Udon Tani

I
overkant av 10 timer senere ankom vi Udon Tani og holdt på å få
kuldesjokk da vi gikk ut på perrongen! For å slippe å dra på for mye
hadde vi bestemt oss for å pakke lett, kun de sandalene vi dro i og
ellers en langbukse til SE, avtagbare ben-bukse til Berit, shorts og
T-skjorter – tabbe!!!! Jeg hadde tatt med meg en tynn jakke, men Svein
Erik hadde kun T-skjorte som det varmeste plagget! Heldigvis hadde
Truels både en tynn genser og en tynn jakke med seg, som han delte
broderlig.

Vi
tok en tuk tuk til hotellet – der hadde de selvsagt ikke registrert
bestillingen vår, og var fullstappet, men de klarte å ordne et annet
hotell for oss! Ny tuk tuk tur og denne gangen kom vi til et eldre, lett
slitent hotell og fikk utlevert to gedigne rom – egentlig suiter med
stor stue, stort bad og gedigent soverom – det var definitivt det
største hotellrommet vi hadde på hele turen.

Neste
morgen våknet jeg til en gryende forkjølelse – kanskje ikke helt
uventet! Det regnet og var bikkjekaldt. Vi bestemte oss for å dra videre
med drosje til Nong Khai, grensebyen mot Laos. På veien stoppet vi ved
et kinesisk klesmarked slik at vi fikk kjøpt oss litt varmere klær.
Svein Erik fikk kjøpt seg en fleecejakke og vi begge kjøpte oss hver vår
ytterjakke – stilform; lett kinesisk med en touch av Mao!

Sjekk de lekre varme jakkene!

Drosjesjåføren
anbefalte Nong Khai Grand hotell, så vi endte opp med to ganske så
store rom der for ca 200 kr/rom/natt inkl frokost – det ble
standardprisen på rom i Thailand!

Etter
innsjekking gikk vi en tur ned i byen og spiste lunch på et hyggelig
sted langs Me Kong. Det var fortsatt yr i luften, og vi dro inn på
markedet og kjøpte sokker. Sokker i sandaler er kanskje ikke det mest
sexy man kan tenke seg, men du verden som det varmet. Vi vurderte å
kjøpe varmere sko, men håpet at det skulle bli varmere vær etter hvert,
og da var det dumt å drasse rundt på sko vi egentlig ikke trenger senere
(pluss at skoutvalget ikke var det aller beste!)

På
vår vandring fant vi et trivelig gesthouse med hyggelige rom midt i
byen og langs elven og bestilte rom der for neste dag. Om kvelden fant
vi en liten tyskeid restaurant der Truels og Svein Erik spiste glovarm
gulasjsuppe for å få litt varme innabords.

Ikke noe er som varm gulasjsuppe når man er på tur i Thailand!!

Neste
morgen kledde vi på oss alt vi hadde av klær og gikk ned i spisesalen
for å innta frokost. Siden vi nå hadde varme jakker var det egentlig
ikke klær som var problemet, men det at hus og rom ikke er tilpasset
kaldt vær. Varmeovner finnes ikke, det er trekkfulle dører og vinduer,
åpne restauranter….. Jeg tror det var det kalde været og snøen over Kina
som var hovedårsaken til det kalde været vi fikk på vår reise.

Etter
frokost sjekket vi ut og dro ned i byen til vårt nye overnattingssted.
Deretter tok vi en tuk tuk til en spesiell park som noen km sør for byen
(det er nok Nong Khais eneste turistattraksjon!) Parken heter Salakeoku
og er full av merkelige figurer av betong, buddaer, 5 hodet slanger
etc, etc.Nong Khai `s spesielle park og store attraksjon!

Neste
morgen var det litt bedre vær, og solen tittet frem i perioder. Vi tok
en buss over Me Kong og over grensen til Laos. Her søkte vi om visum, en
enkel prosess som koster 35 $ og et passbilde. Deretter en lengre
drosjetur inn til Vientiane, hovedstaden i Laos. Igjen var det
drosjesjåføren som valgte ut et hotell for oss, Mina hotell, midt i
hovedgaten.

Vi
sjekket inn og tok oss så en tur på byen for å finne et sted å innta
12-ølen. Den første vi treffer der er en nordmann som gav oss noen tips
på hvor vi kunne innta lunsj.

Om
ettermiddagen sjekker vi ut muligheter for flybilletter til Luang
Prabang – det var greit at vi gjorde det, for vi var nå i ferd med å gå
inn i Chinese New Year, og det var mye trafikk både her og der.

Om kvelden fant vi en veldig hyggelig fransk restaurant – fransk mat og rødvin, nam, nam!

Etter
frokost og tur innom lokale markedet for å kjøpe cap til Truels gikk vi
til Vientianes versjon av Triumfbuen, Patouxay – ikke noe spesielt
imponerende byggverk! Deretter tok vi en lang spasertur til Pha That
Luang (great sacred stupa), en stor turistattraksjon full av gull og
glitter!

Den lokale Triumfbuen i Vientiane, LaosPha That Luang (Great Sacred Stup) i Vientiane

Etter
lunch gikk vi til Laos Air og fikk bestilt flybilletter både til Luang
Prabang og videre til Siem Reap i Kambodsja. Pga den kinesiske
nyttårsfeiringen og få flyavganger ble vi nødt til å bli i Luang Prabang
i en hel uke, noe lengre enn vi kanskje hadde tenkt oss.

Om ettermiddagen koste vi oss med litt hvitvin og postkortskriving før massasje og god middag på en ny fransk restaurant.

Ny
morgen, ny frokost og nye kulturelle begivenheter, denne gangen var det
Laos Nasjonalmuseum som skulle underholde oss en time eller to!
Nasjonalmuseet var tidligere kalt revolusjonsmuseet, og bar preg av det!

Etter
en usedvanlig dårlig lunch på et populært spisested gikk vi til et
reisebyrå for å finne hotell i Luang Prabang. Etter mye om og men
aksepterte vi et par rom til 55 $ natt, fordi det var så fullt over alt!
Deretter sjekket vi ut av hotellet og spiste en tidlig middag før vi
dro til flyplassen. Flyet var i rute og etter 40 minutter landet vi i
Luang Prabang. Der var det full forvirring i drosjekøen og vi endte med
en tuk tuk til hotellet. Der ble vi vist til veldig enkle rom, ikke TV,
ikke kjøleskap, men en veranda på utsiden der vi helte i oss en halv
flaske whisky! Vi snakket med et ungt par på naborommet og de betalte 20
$ for sitt rom, og følte at det var alt for mye! Vi var blitt utsatt
for en skikkelig ”rip off”!

Ja, nå kan man bare beundre vårt 55 $ luksusrom i Luang Prabang!

Etter
whiskypausen på verandaen tok vi oss en sen kveldsrunde i Luang Prabang
og ble veldig positivt overrasket. På veien sjekket vi ut alternative
overnattingssteder som vi skulle undersøke nærmere neste morgen. Dagen
etter fant vi etter en del om og men rom på Bakery, et veldig koselig
sted med 5 rom der 3 av dem har veranda ut mot hovedgaten til 35$ inkl
frokost – vi var strålende fornøyde alle tre!

Både billigere og mye koseligere rom på BakeryTid for litt rødvin på verandaen på BakeryEn av hovedgatene i Luang Prabang

På
vår leting etter hotellrom fikk vi se en del av byen. Luang Prabang er
på Unescos liste pga sine mange Wat `er (templer der det også bor
munker). LP består av en gammel del og en ny del, og det er den gamle
delen som står på listen til Unesco. Gamlebyen ligger omringet av Me
Kong og en sideelv som former en slags odde der byen ligger. I byen er
det tre lange gater og mange små tverrgater, samt en liten fjelltopp og
det er relativt enkelt å orientere seg. Byen er liten og kompakt og har
bevart en byggestil som gjør den veldig koselig. I tillegg er den ren og
det er forbudt å kjøre store busser inn i byen.

Vi ble ganske begeistret for den lille byen alle tre!

Neste
morgen gikk vi på toppen av det lille fjellet. Truels hadde vært der
allerede dagen før, så han fungerte som kjentmann! Vi fikk en fin utsikt
over byen og beundret diverse buddafigurer som var plassert ut med
jevne mellomrom!

Vi
fikk også besøkt de mest berømte wat`ene, beundret og tatt bilder!
Siden det var lørdag bestemte vi oss for å ta en tur i operaen om
kvelden for å mette vårt kulturelle behov!!

Forestillingen
varte i ca en og en halv time og besto i hovedsak av ”pling plong”
musikk og utkledde damer og menn som danset enkle dansetrinn og fortalte
en historie vi ikke skjønt så mye av, men som hadde vakre og intrikate
armbevegelser!

En av de mest kjente Wat`ene i Luang PrabangTidlig morgenstund med «fôring» av buddistmunkene!

En
av LP sine hovedattraksjoner er ”fôring” av munkene. På grunn av alle
wat`ene lever det mange buddistmunker i LP og tradisjonen er at de
spiser kun et måltid om dagen og den får de utlevert av
lokalbefolkningen.

Neste
morgen står vi derfor grytidlig opp, i 6-tiden, og rusler ut for å
finne munkene. Vi følger etter de lokale damene som haster av gårde
bærende på boller med mat og bananer.

Damene
(vi så få menn) satte seg ned på fortauskanten i ulike deler av byen og
ventet på at munkene skulle passere. Når munkene ankom i en lang rekke
delte de ut ris i små porsjoner til alle munkene – ganske enkel kost,
selv om den noen ganger ble utvidet med en banan eller mandarin!

Etter en slik grytidlig ekspedisjon var det godt å sette seg på Bakery og innta en god frokost med stekt egg og fersk bagett!

En
av de tingene som fasinerte meg var de fine vevde løperne de solgte
over alt, heretter kalt Ikat, vevet enten i ren silke eller en blanding
av silke og bomull og i fine naturfarger. Både Truels og vi kjøpte
Ikater, og hadde jeg hatt bedre plass, og ikke skulle reise i enda 5
uker, så hadde jeg nok kjøpt enda flere!!

Det er vanskelig å mottstå alle de fine håndvevede silke-Ikatene!Hvem kan motstå en whisky med skorpion?!

Neste
dag var det sol og forholdsvis varmt og vi bestemte oss for å ta en
båttur oppover Me Kong for å se på en såkalt whisky-landsby og en hellig
grotte full av buddafigurer. Båtturen på elven var hyggelig, det var
bare oss tre i en diger båt, og vi kunne styre tiden selv. I whisky –
landsbyen fikk vi se hvordan de brant sitt eget hjemmebrent som ble
tappet på flasker og deretter ”etterfylt” med slanger, tusenbein eller
skorpioner, alt etter hvor gammel du er eller hva du trenger å styrke
deg på. Det fantes foreksempel en spesiell type slange som var god for
dårlige knær, og en annen som kun kunne drikkes av eldre menn (over
50!), den var for sterk for unge gutter!

Vi
var heldige med været, for dagen etter var det gråvær og surt. Vi
kledde oss godt og gikk en tur til nabolandsbyen. Her hadde de
spesialisert seg på å lage rispapir, og man kunne kjøpe rispapir i alle
fasonger og farger, tegnebøker, bilder, trykk, dagbøker, skrivepapir….

Hadde vi enda hatt plass…..! Men en liten Ikat greide jeg å få lurt med oss i sekken før vi satte kursen tilbake til hotellet!

Siste
dagen før avreise var like kald og sur, så vi valgte å tilbringe
morgenen godt nede i en varm dyne, og avslutte oppholdet i LP med en
ettermiddagstur rundt i byen, for på en måte oppsummere oppholdet. Den
enkle konklusjonen er at her kan vi tenke oss å dra tilbake en annen
gang, og det sier vel det meste, og vi kan absolutt anbefale Luang
Prabang Restaurant & Bakery som overnattingssted.

Neste
morgen tok vi en tuk tuk til flyplassen – det var fortsatt grått og
kaldt. Vi sjekket inn nesten to timer for avgang, og for en gang skyld
lettet flyet fra flyplassen over 10 minutter før opprinnelig tid! På
flyplassen i Siem Reap gikk det enkelt og greit å få visum, og så tok vi
en drosje inn til byen der sjåføren valgte ut et hotell for oss; Bun
Seda Angkor Villa. Ikke spesielt rene rom, og dagen etter flyttet vi
over til Red Piano, mye bedre!

Siem
Reap er en by som har eksplodert i utvikling de siste årene i
forbindelse med økende turiststrøm til Angkor, men midt inne i sentrum
var det et par koselige gater fulle av spisesteder.

En
stor fordel var at været var bedre og varmere og neste morgen leide vi
en tuk tuk for hele dagen som kjørte oss fra sted til sted inne i
Angkor. Vi kjøpte en 3-dagers billett til 40$ inkl bilde!!

Første
stopp var den berømte Angkor Wat, det var passe mange turister der
såpass tidlig på morgenen slik at det var behagelig å rusle rundt og se
på alle detaljene. Anker Wat er den ”bygningen” der de startet først med
restaureringen og veggene er fulle av utskjæringer som forteller
historier om tiden da Angkor Wat ble bygget, pluss fullt av
steinskulpturer og utsmykninger over alt – egentlig et fantastisk
byggverk.

På sightseeing i Angkor med egen tuk tuk og sjåfør!Angkor Wat – et gedigent byggverk!

Så
gikk ferden videre til Prasat Kravan et hinduistisk tempel bygget i år
921! Deretter videre til ruintempelet Banteay Kdei, et stille og rolig
sted uten for mange besøkende. Siste stopp før lunch var Ta Prom der det
var besluttet at ruinene skulle ligge slik de var og at trærne skulle
fortsatt ha sine sterke røtter rundt alle bygningene! Både Svein Erik og
jeg hadde sett et bilde av et ansikt utskåret i stein som var omkranset
av røtter, og vi lette lenge det uten hell. Vi besluttet å fortsette
letingen neste morgen da det ikke var fullt så mange turister der.

Etter lunch besøkte vi Bayon som består av ca 50 tårn dekorert med store ansikter, samt ca 1,2 km med
relieffer i 3 etasjer. Etter en rask tur til Elephant terrace og
Baphuon med den liggende budda var vi klare for en kald øl på verandaen
utenfor rommet på Red Piano – den smakte godt!

Dagen
etter ble vi plukket opp av samme tuk tuk sjåfør og så dro vi tilbake
til Ta Prom for å lete etter dameansiktet. Jeg fikk tatt et bilde som
ligner, og siden vi ikke fant noen flere ansikter så får vi tro at det
er det samme vi så på bildet!
Ekstreme røtter har overtatt i Angkor!Treet har vært så snill å la damen få litt luft!

Deretter tok vi fatt på den såkalte ”store
turen” der vi besøkte enda flere templer og bygninger, vanndemninger og
murer. I Lonely Planet hadde vi lest at vi måtte forvente å bli
overfalt av selgere over alt, men det følte vi var ganske overdrevet.
Riktignok var det mange som skulle selge T – skjorter og postkort, men
ikke verre enn at de gav seg når man takket nei!

Før
vi avsluttet dagen tok vi en ekstra runde innom Angkor Wat bare for å
se litt ekstra nå som vi hadde sett så mange av de andre templene i
Angkor, og det er ikke tvil, Angkor Wat er en imponerende bygning!

Dag
nr tre – vi begynner å føle oss mette på alle Angkors templer, men
velger å dra til den som er lengst unna og skal være selve juvelen i
kronen! Vi leier samme drosjesjåfør som kjørte oss fra flyplassen, han
kunne litt engelsk, og dro av gårde. Banteay Srei er beskrevet som
ekstra vakker på grunn av sine detaljerte utskjæringer som er så
delikate at det må være kvinner som har laget dem!Banteay Srei med sine detaljerte utskjæringer

Etter
dette besøket følte vi at vi kunne si farvel til Angkor – vi var glade
for å ha brukt mange timer på å se alle de flotte bygningene og ruinene,
men nå var det på tide med en tur til Tonle Sap lake, en diger sjø 17 km utenfor byen. Der var det en stor ”floating village”. Nå i den tørre perioden var vannstanden så lav at landsbyen lå 17 km unna. I regntiden økte vannstanden slik at den ble liggende bare 5 km unna
Siem Reap – da er det greit å være flytende! Vi ble med en båt ut til
landsbyen og ble kjørt mellom husene der før vi ble tvangsplassert på en
lekter der de drev med krokodilleoppdrett og salg av dårlige suvenirer –
ikke noe handel der bortsett fra noen bananer vi kjøpte av en liten båt
med lokale damer!

Vi avsluttet vårt besøk i Siem Reap med en tur til «The floating village»

Neste
morgen var tiden inne for en 7 timers busstur til Phnom Penh – den gikk
greit og uten noen overraskelser. Der sjekket vi inn på et greit hotell
Mitta Pheap før vi tok en tuk tuk ned til floden for en sundowner og
middag.

Dagen
etter leier vi igjen en tuk tuk for hele dagen, og manner oss opp til
en ny lang ”kulturdag”. Første stopp er nasjonalmuseet, ikke store
greiene, men vi fikk se en del av skattene som var fjernet fra Angkor og
plassert på museet. Så slapp vi Truels av på hotellet mens vi dro
videre til S-21. Truels hadde vært der før og hadde ingen behov for et
nytt besøk der. Det skjønner vi
godt for det var et trist syn å gå gjennom skolen som ble omgjort til
Pol Pot og røde Khmer sitt fengsel. Alle bildene, tegningene og
gjenstandene talte sitt klare språk – forferdelig, jeg følte meg uvel
når vi reiste derfra.

Dokumentasjon av grusomhetene som ble begått i S-21

Etter
lunch var det på tide å få med seg kongepalasset, eller rettere sagt
det som var åpent for turister, og det var ikke all verden – så det var
unnagjort på litt over en time! Dette var dagen da Svein Erik var
utrettelig og nektet å stoppe, så etter å ha gått alene opp på toppen av
Wat Phnom dro han ut til Killing Fields. Da var heldigvis energien
oppbrukt og vi kunne samle oss til en japansk middag om kvelden!

Besøk på kongepalasset i Phnom PenhOver 20.000 mennesker ble drept og gravlagt på «The Killing Fields».

En ny 7- timers busstur dagen etter – denne gangen til Saigon, men mer om det i neste reisebrev.

På tide å dra videre til Vietnam og Saigon, her er det lunsj-stopp underveis på vår busstur!

Februar-mars, del 2

03-08

En ny 7- timers busstur – denne gangen til Saigon,

Det
som tok lengst tid var å komme over grensen, selv om de bussansatte
hadde fylt ut alle papirene for oss i forkant, samt signert dem på vegne
av oss! Jeg het Bent Junge og Svein Erik het Suien Erik Funge, men
pytt, pytt – er det så nøye da!

Truels
er relativt godt kjent i Saigon, så vi satset på å få rom på hans
”stamsted” The Giant Dragon, et enkelt, men ok hotell med sentral
beliggenhet.

Saigon – sett fra vårt hotellrom!Vel, vet ikke helt om de kan kalles » tøffe karer», men…

Neste
morgen leide vi to mopeder og dro på by – sightseeing. Trafikken i
Saigon er tett for å si det mildt, og hvis man vil krysse gaten til fots
er trikset å gå sakte, men sikkert ut i gaten uten å nøle, og så vil
mopeder og biler gli forbi deg i en jevn strøm. Ganske nervepirrende i
starten, men etter hvert blir det en del av rutinen!

Og
hva har så Saigon å by på? Vi så katedralen, hovedpostkontoret, som var
en fin gammel bygning, Rex hotell, Reunification museum, og så brukte
vi en evighet på å kjøre rundt og rundt i enveiskjørte gater for å finne
et egnet sted å innta 12-ølen!!

Lunsjen
førte til at Svein Erik ble ”hyperaktiv” så han brukte ettermiddagen
til å ”feie” over tre museer. Truels og jeg ble heller søvnige etter øl
og mat, så vi tok en lat ettermiddag uten noe spesielt program.

Om
kvelden tok vi en rådslagning om resten av turen, og besluttet å kutte
ut Kina-delen av turen vår – litt fordi det ble ganske kostbare
flybilletter, men ikke minst fordi vi var lei av å bare være på kalde
steder! Dermed fikk vi mye bedre tid til å se mer av Vietnam.

Samme
kveld stod vi ved skranken til hotellets lille reisebyrå for å bestille
tur til ”tunnelene” neste dag, og hvem er det som dukker opp ved samme
skranke – jo, Leif og Eva fra den svenske båten Malinda – verden er ikke
så stor!
Utrolig at vi skulle treffe Malinda med Leif og Eva midt i Saigon – vi visste ikke engang at de skulle på tur!

Dermed hadde vi en felles middag og neste dag dro vi sammen
for å se på det gedigne og imponerende tunnelsystemet, Qu Chi-tunnelene
som ble bygget før og under Vietnamkrigen. Vi hadde en veldig flink
guide som var på ”feil” siden under krigen, han hadde vært en soldat som
samarbeidet med amerikanerne, og etter krigen hadde han først sittet
fengslet i tre år, og etterpå hatt store problemer med å få jobb. Vi
fikk anledning til å krype gjennom noen av tunnelene, det lå utrolig mye
arbeid bak det sinnerike tunnelsystemet. Riktignok er vietnameserne mye
lavere og spinklere enn oss småfeite europeere, men trangt og
klaustrofobisk måtte det være uansett!!!

En kryptur gjennom tunnelene – en klaustrofobisk opplevelse, mørkt og trangt!

Truels
hadde vært der før, så han fikk andre oppgaver – som å sjekke
flybilletter til Dalat og se på videre reiserute. Da vi kom tilbake fra
turen bestilte vi flybillett til Dalat og i tillegg gikk vi inn på
internett og fikk bestilt billige flybilletter fra Hanoi til Bangkok med
Air Asia.

Om
kvelden gikk vi på en sjømatrestaurant i tre etasjer. Vi så kun lokale
innbyggere der, noe som er et godt tegn på at maten er ok, men
støynivået var formidabelt. Vietnamesere ser ut til å kose seg mest når
de kan rope og skråle i munnen på hverandre, drikke bøttevis med øl og
spise et ukjent antall retter, samt kaste alt som ikke kan spises rett
på gulvet. Når gjestene forlater bordet ser det ut som en slagmark – et
imponerende, men noe uappetittlig syn for mer pertentlige nordmenn!!

Neste
dag var en fredag, og vi valgte å starte med en rolig morgen og så en
tur til Cholan marked i Chinatown. Så ruslet vi litt rundt i området,
besøkte et kinesisk tempel, fant et enkelt sted å innta 12-ølen, før vi
satte kursen i retning hotellet for å finne et godt lunsjsted!

Fredag
er dagen der en Dry Martini er på sin plass, og denne gangen ble den
inntatt på takterrassen på Rex hotell (som er kjent fra Vietnamkrigen
som det hotellet der journalistene bodde, og der de stort sett satt på
takterrassen, plukket opp informasjon, skrev artikler og inntok store
mengder alkohol!!).

Hyggeligere å innta en Dry Martini på fredagskvelden på takterassen på Rex hotell!

Deretter
tok Truels oss med til en liten og hyggelig fransk restaurant, Augusta,
der vi spiste en veldig god middag og drakk meget god vin – takk for
den Truels!

Dagen
etter var det avreise til Dalat. Flyturen tok 40 minutter, og så måtte
vi kjøre tre mil med drosje oppover til byen Dalat som ligger på ca 1700
moh. Vi endte opp på Fortune (Da Lot) hotell, greit nok, men veldig
lytt, spesielt merkes det godt når det er asiatiske gjester som ikke kan
snakke normalt, men som må rope og bråke for å overdøve hverandre!

Hele
ettermiddagen var det lett yr og kjølig, så vi tok det med ro, drakk
litt whisky og slappet av før vi kledde på oss alle våre klær og dro ut
for å finne et egnet spisested. Forunderlig nok lå det et hyggelig sted
rett ned i gaten for hotellet, V-cafe, og her fikk vi smaken på Dalat
rødvin, produsert i Dalat. Lett i smaken, men absolutt drikkbar!

Vi
var blitt så vant til å kjøre moped nå, så neste dag leide vi to
stykker, ble utstyrt med et kart over området og dro på oppdagelsestur.
Lonely Planet anbefalte en tur til ”The Crazy house”, så vi startet med
det! Det var bygget av en eksentrisk dame, opprinnelig som et hotell,
men fordi så mange ville se stedet var det nå mer et sted å titte på en å
bo i. Stilen var en avart av Gaudi, nesten som et slags eventyrhus –
men litt morsomt å se på!

En attraksjon i Dalat, det såkalte «Crazy house», bygget av en eksentrisk dame!Den tidligere kongens sommerhus, i Dalat

Neste
stopp var sommerhuset til den tidligere kongen, et slags funkishus med
stil og møbler fra 40-50 tallet. Vi avsluttet formiddagens ”økt” med en
tur til den gamle jernbanestasjonen i Dalat som nå har et turist- tog,
men som for øvrig er nedlagt, men med fine bygninger og et gammelt
lokomotiv på perrongen!

Dalat
har en ganske stor sjø i midten av byen med fine parkanlegg og en
golfbane, og selve gatene og husene ligger i en åsside rundt sjøen.
Dermed er det mye opp og ned gater, og man må bruke litt tid på å sette
seg inn i systemet. Vi inntok lunsj ved innsjøen første dag – grei mat,
men dyrt og turistmessig.

Formiddagen
hadde vært overraskende varm og med antydning til sol. Etter lunsj
begynte det å dukke opp mørke skyer, men vi besluttet å ta en rask tur
for å se på en del gamle franske villaer som var gjort om til et
hotellkompleks. Etter å ha sett på husene ble vi overrasket av et
kraftig regnskyll. Vi skar inn på nærmeste kafé og drakk hver vår varme
kaffe mens vi ventet på at regnet skulle gi seg. Vi ventet og ventet,
men til slutt ble vi lei og da regnet gikk over til yr tok vi sjansen på
å komme oss tilbake til hotellet. På veien stoppet vi ved en liten
butikk der de solgte vin, og endte opp med to varianter av Dalat rødvin,
en som kostet 10kr og den dyreste som kostet 15 kr – her skulle det
ikke spares på noe!

Dalat
er ikke noen stor by, og siden vi på en måte hadde gjort oss ferdig med
hovedattraksjonene der besluttet vi å dra på landet dagen etter. Vi
satte kursen ut av byen og dro gjennom et variert landskap der det ble
drevet ganske intenst landbruk, mye grønnsaker over alt. Vi kjørte til
Langbiang, en landsby ved foten av en vulkansk fjelltopp. Der kunne man
for en relativt billig penge bli kjørt med en gammel russisk jeep opp
til toppen. Det var ikke lov å dra på egenhånd så vi besluttet å bli med
på en kjøretur for å få litt utsikt! Toppen lå på 1950 meter, solen skinte og det var en fin dag for å beundre utsikten. Svein Erik og Truels ble skikkelig solbrente på nesa!

Nesten 2000 moh og praktfull utsikt over Dalat

Vi
tok lunch tilbake i byen på en restaurant med det flotte navnet Mouliné
Rouge – hvite duker, masse bestikk – og vi valgte å dele et par
pizzaer! (kan det være at vi begynner å bli litt lei ris med kylling,
ris med reker, nudler med kylling, nudler med svin…!)

Neste morgen var det tidlig frokost og så avreise med buss til Na Trang, mest kjent for sin 6 km lange
sandstrand. Bussturen tok 6 timer og i starten var det skikkelig bratt
vei, nesten Trollstigen, for å komme ned til lavlandet igjen – det beste
med hele bussturen var lunsjen. Den ble inntatt på et veldig enkelt
sted og bestod av nudler og grønnsaker, men er et av de bedre måltidene
vi har spist – så slik kan det også være!!

Truels
hadde vært i Na Trang også på en av sine tidligere Vietnamturer, og
hadde et forslag på hotell, men denne gangen hadde Svein Erik tatt på
seg ”sparebuksene” sine, og ville finne et enklere sted. Vi endte opp på
et passe dårlig sted til under 10$, men etter en natt satte vi foten
ned og flyttet et par hoteller bortenfor, noen dollar dyrere, men
vesentlig bedre standard – det er ikke alltid enkelt å reise på tur!

Na
Trang er sikkert et trivelig badested når været er fint og varmt, men
når det blåser kraftig slik at bølgene slår inn over stranden, det er
gråvær og gufsete, da mister stedet noe av sin sjarm! Vi leide mopeder
igjen og kjørte en runde rundt i byen, samt en runde nord og sør for å
se oss omkring. Etter lunsj dro Svein Erik og jeg av gårde for å titte
på en wat bygget på 8-900 tallet, mens Truels gjorde sine ting.

Ingen skal påstå at vi var heldige med været i badebyen Na Trang!Til og med fiskebåtene holdt seg hjemme pga det dårlige været!

Na
Trang var egentlig ikke noe mål for oss siden sjø og strender er noe vi
får se mer enn nok av ellers, men var mer en nødvendig stopp for å
komme videre. Vi bestilte flybilletter til Danang, og etter to dager i
Na Trang satte vi oss på flyet opp til Danang. Her brukte Svein Erik
litt tid å forhandle pris for en drosje som skulle ta oss de 10 milene
videre til Hue som var målet for denne etappen! Endelig var prisen satt
og bil valgt ut, en stor og komfortabel bil. Dessverre er det ikke like
lett å velge ut en sjåfør, og han som kjørte oss var av den elendige
sorten, så vi var alle glade da vi endelig svingte opp foran hotellet vi
hadde bestilt i forkant i Na Trang. Hotellet var greit, selv om
brosjyren så litt mer innbydende ut enn virkeligheten, men sånn er det
vel stort sett!

Været
var igjen grått og kaldt, og vi startet vår første rundtur i byen med å
lete etter nye sokker til Truels – de gamle luktet så ille at de varmet
ikke lengre, ha,ha!

Truels greide også å ordne det slik at vi fikk hver vår varmeovn på rommet – det var en nytelse!

Svein
Erik hadde lest at Vietnam var full av flinke mennesker som
spesialiserte seg på å male kopier av kjente malerier, så etter lunsj
fant vi tilfeldigvis et galleri der de malte og solgte kopier. Svein
Erik bestemte seg for at før vi forlot Hue så skulle han kjøpe med seg
et maleri!

Truels
var på jakt etter en kjent vietnamesisk maler som malte med en spesiell
teknikk. Han hadde sett malerens utstilling sommeren før på Hilton
hotell i Hanoi, og hadde veldig lyst til å kjøpe med seg et bilde hjem,
men da som original, ikke kopi. Galleriet mente at kunstnerens navn var
Le Tahn Son.

Frokosten ble inntatt i full ”uniform”, det er litt spesielt å spise speilegg med ytterjakke på!

Så
en rask spasertur for å få opp varmen til Citadellet –
hovedattraksjonen i Hue. Her travet vi rundt helt til det var på tide
med lunch, og så på gamle bygninger, utskjæringer, grunnmurer og hvordan
de nå restaurerte mange bygninger. Mesteparten av palasset ble ødelagt
av franskmenn og bombet av amerikanere under krigen, så det vil bli et
omfattende restaureringsarbeide hvis alt skal settes tilbake til sin
opprinnelige form.

På vei til Keiserpalasset, inne i selve Citadellet i Hue Inne i selve keiserpalassetEn skikkelig diger suppegryte!

Igjen
hadde vi lest i Lonely Planet om et lunsjsted innenfor citadellet som
de anbefalte. Det var en lang spasertur dit, men vi trenger mosjon!
Lunsjen var en ”Set menu” med veldig kreative retter, og skulle være
lokale retter fra Hue, men kanskje litt smakløst, og vi begynner vel å
helle til den konklusjonen at Lonely Planets restauranter er best å
unngå! ”Alle” går dit for å spise, og etter hvert forringes kvaliteten
og servicen – slik har vi opplevd det flere ganger!

Vel
tilbake på hotellet etter en lang spasertur fra restauranten gikk Svein
Erik ut for å ta sauna og massasje, mens jeg krøp opp i sengen med et
glass Dalatvin og kabelTV!!

Neste
morgen var det fortsatt grått, men ikke fullt så kaldt. Vi leide atter
en gang mopeder og startet turen med å dra tilbake inn i citadellet for å
se på et par ”innsjøer”. Deretter var målet å kjøre sør for byen for å
finne gravplassen ”Tomb of Minh Mang”! Vi hadde kart med oss, men det
var ikke helt korrekt og detaljert – skulle vi finne ut etter hvert som
veien ble smalere og smalere og dårligere og dårligere. Tilslutt endte
den opp som en støpt betongvei full av hull ned til en smal elv der
broen var ødelagt og de hadde laget en provisorisk bro av bambus uten
rekkverk! Den holdt en moped,
men var så vaklevoren at det store spenningsmomentet var om vi kom over
uten at noen datt i elven! Ingen datt, og vel over på andre siden var
det skikkelig sleip leirevei, og et veikryss. Vi ante ikke hvor vi
skulle dra, men heldigvis dukket det opp to eldre karer der den ene
kunne nok engelsk til at vi fikk forklart problemet og ble vist i riktig
retning! Det var over en rismark på en leirete traktorvei full av
sølepytter og hull!

På leting etter gravplassen til Minh Mang – lekkert antrekk, særlig er jeg begeistret for sokkene i sandalene!!

Ja,
ja vi fant nå fram til slutt, og ble vinket inn til en dame som kunne
passe på mopedene våre mot at vi kjøpte øl eller lunch av henne. Vi tok
12-ølen der og snakket litt med damen som hadde seks barn og var født og
oppvokst på stedet! Så gikk vi noen hundre meter gjennom skogen og kom
så frem til gravplassen til Minh Mang. Der var det passe få turister
(som stort sett kom dit med båt eller buss), så vi kunne rusle rundt i
ro og mak. Minh Mang var en keiser av Nguyen dynastiet som levde fra
1791-1841, og som styrte i 20 år fra 1820 til sin død, og som fikk
bygget en gedigen gravplass. Selve gravstedet var skjult bak en høy mur,
og ble bare åpnet en gang i året da de hyllet hans dødsdag! Vi dro til
Ming Mang først fordi det var sagt at den var den flotteste og best
bevarte, men etter lunch dro vi videre til ” Tomb of Tu Doc” en annen
keiser som levde på 1800 tallet og som gjorde om sommerpalasset sitt til
en gravplass før han døde. Han laget også plass til kone og sønn, og
selve gravstedet er bygget opp ganske så likt gravstedet til Minh Mang,
men her kan man se selve ”tomben”. En guide fortalte at de ikke har
greid å finne levningene, og man har en mistanke om at han er gravlagt i
skogen et eller annet sted! Merkelige greier!

Keiserens vokter(e)?!!Kombinert sommerbolig og gravsted!

Det ble en skikkelig lang dag, men vi fant en mye bedre, asfaltert!, vei tilbake, heldigvis!

Vi
leide mopeder dagen etter også, og nå var det antydning til sol og
varme – jippi! Først dro vi ut til et spesielt tårn rett utenfor byen
før Svein Erik og Truels la av gårde for å finne en japansk overbygget
bro som skulle befinne seg et stykke utenfor byen. Med våre dårlige kart
ble det en utfordring å finne veien, og det ble bare Svein Erik som
fikk sett broen.
En elgammel japansk overbygget bro!

Truels gav opp underveis og dro tilbake til byen. Jeg
tok det med ro og gikk en runde rundt i byen for meg selv – det er
deilig med litt tid alene innimellom.

Vi
hadde bestemt oss for å ta toget opp til Hanoi, og billetter var
bestilt. Etter råd fra Checkmate og Cintra, som hadde tatt samme togtur
før jul, bestilte vi 1.klasse sovekupe og alle 4 sengeplassene. Da fikk
vi kupeen alene. Standarden på toget var lav, så fortsatt etter råd fra
Cintra & co gikk vi til innkjøp av lakenposer av silke.

Fire
dager i Hue var passe for denne gang. Vi hadde bestilt natt-tog, og
formiddagen ble brukt til å kjøpe en ny bag for å få bedre plass. Så
gikk vi til ”kopi-galleriet” der vi kjøpte et par malerier. Truels
kjøpte også et maleri for å gi bort som en gave. Så bunkret vi opp med
litt øl og rødvin for vår lange togreise før vi sjekket ut av hotellet
og belaget oss på en lang lunsj med ost og vin på en fransk restaurant!
Etter en god lunch leide vi tre cycloer (sykkel med passasjersete foran
sykkelen) som konkurrerte om å kjøre oss fortest til jernbanen, hui hvor
det gikk!!

Skal det være et eksemplar av Skrik?

Toget
var i rute, og da vi inspiserte lugaren var vi veldig glade for vårt
lakenposeinnkjøp! Det var enkle greier, rene laken, men en lugubert
ullteppe til å ha over seg!

Vi
kjøpte litt enkel mat på toget og brukte kvelden til å spille kort og
drikke vin. Jeg tror jeg fikk overdose av vin den kvelden for det var
litt kronglete å få kledd av seg og tredd seg ned i silkeposen –
forteller Svein Erik!!

Klokken
04.30 ble vi vekket av en sprakende høytalerstemme som sier noe om
Hanoi, og vips så står vi på perrongen, ikke helt våkne, og lett
forvirret. Vi hadde plukket frem et par adresser på hoteller fra
internett og prøvd å legge inn bestilling, men da vi tar en drosje er
det ikke plass på det første hotellet, og drosjesjåføren finner ikke det
andre. Alt kan jo være bløff for det var mørkt, og vi var jo ikke
akkurat lokalkjente, og det ender med at sjåføren kjører oss til ”sitt”
hotell. Her får vi høre at hvis vi venter i 30 min så kan vi få rom –
etter to timer venter vi fortsatt, og Svein Erik og Truels har begynt
jakten på alternativer. Endelig klokken 08.00 om morgenen sitter vi på
Prince Hanoi hotell og spiser en etterlengtet frokost og kan flytte inn
på et bra rom. Da vi sjekker inn på hotellet blir vi fortalt at visumet
vårt går ut dagen etter! Det er kun 15 dagers visum vi har fått, og
ingen av oss har tenkt på det. Etter litt om og men går vi til
immigrasjonskontoret. Der blir vi fortalt at de ikke kan ordne nytt
visum, man må gå gjennom et reisebyrå. Så går vi til et reisebyrå og de
sier at de trenger minimum 3 arbeidsdager og det koster 95$/pers. Siden
dette er på onsdag, og de ikke jobber på lørdag, samt at vi reiser til
Bangkok på mandag så sier det seg selv at det er en umulighet å få til!

Deretter
gikk vi en evighet for å finne den norske ambassaden for å få råd, og
det ender opp med at vi ikke gjør noe som helst med visumet, og heller
aksepterer en bot på flyplassen.

Midt
oppe i all jobbing med visum drar vi til Thai ambassaden for å søke om
visum til Thailand slik at vi får to mnd i stedet for en! Det er en
enkel prosess; fylle ut et skjema, betale og hente visumet dagen etter –
heldigvis noe som går uproblematisk!

Det
ble masse gåing denne dagen, men vi fikk da sett en god del av Hanoi,
som er en hyggelig by når man ser bort fra den evinnelige tutingen fra
biler og mopeder, og alt bråk og eksos fra trafikken. Etter lunch ble
det en lang ettermiddagshvil i dyp søvn før vi gikk ut for å spise
middag.

Dessverre
hadde de ikke ledig rom for oss for en ny natt på Prince, men de kunne
skaffe oss et annet. Vi sjekket det ut, men var ikke imponert. Dermed
gikk vi en ny runde i byen, denne gang på jakt etter hotell. Det var
forbausende mange hotell som var fulle, men plutselig finner vi et lite
hotell, Sunshine, Gia Thin hotell, som er helt nytt, har fine og ledige
rom til omtrent halve prisen av det vi betalte på Prince – utrolig!
Riktignok var vi nå ulovlige innvandrere, men vi hadde i hvert fall tak
over hodet!

Hanoi

Igjen
var det tid for å leie mopeder og dra på bytur. Vi dro forbi operaen,
historisk museum og så stakk vi innom Hilton hotell for å finne ut mer
om den berømte maleren som Truels var så interessert i. Der hang det
fortsatt bilder malt med den samme teknikken, men av ulike malere.
Forvirringen begynte å ta Truels!

Derfra dro vi til Presidentpalasset og Ho Chi Minh mausoleumet, men det
viste seg at det var stengt på fredager og mandager! Dermed dro vi på
lykke og fromme for å finne et hyggelig lunsjsted, og havnet på et
lokalt sjømatsted ved Westlake, (Ho Tay), maten var god, men
kloakklukten av ikke direkte appetittvekkende!

Lunch på enkel sjømatrestaurant langs WestlakeLitteraturens tempel

For
å tilfredsstille Svein Erik sitt enorme severdighetsbehov, ble vi med
ham for å finne ”onkel Ho” sin bolig der han bodde perioder av sitt liv.
Det var selvsagt også stengt!

Det
var fortsatt mye igjen av ettermiddagen, så vi dro derfor til et
”lokalt stamsted” for Truels der vi kunne kjøpe lokalbrygget øl sittende
på fortauskanten i lave plaststoler – perfekt!

En pause i travle gater i Hanoi, med hjemmebrygget øl!

Etter ølpausen hadde vi samlet nok energi til å stikke innom et galleri i jakten på Truels sitt drømmemaleri!

Dagen
etter var dedikert gallerier. Vi startet med å se på de fancy og dyre
galleriene og jobbet oss videre mot enklere gallerier og kopigallerier.
Til slutt fant Truels ”drømmebildet” sitt, men måtte tygge litt drøv før
han gikk til innkjøp!

Svein
Erik gikk litt på egenhånd og greide å kjøpe enda et maleri, ikke så
stort, men vi må finne oss et gedigent hjem med masse veggplass når vi
en gang skal etablere oss! (Det må for øvrig også ha rikelig med bord så
mange Ikat-duker jeg har anskaffet!)

Galleridager
kan være anstrengende, så til lunch mente Truels at en flaske med
russisk sjampanje var påkrevet – en selsom opplevelse, men absolutt
drikkbar. Restauranten vi besøkte var av den litt trendy typen. Truels
bestilte scampi og Svein Erik sopp-suppe. Jeg er mer tradisjonell og
bestilte kylling med cashewnøtter, og godt var det! Truels sin REKE var
riktignok stor, og suppebollen til Svein Erik inneholdt minst 1dl suppe,
men min store porsjon med kylling forsvant allikevel forbausende
fort………

Lunch etter en slitsom formiddag, med russisk sjampanje!

For
å jobbe av oss sjampanjen og all maten bestemte vi oss for å ta en tur
til Hanoi Hilton (det gamle fengselet der amerikanske piloter ble holdt
innesperret under vietnamkrigen). Så dro vi innom et par gallerier til
før vi avsluttet dagen.

Vår
siste dag i Hanoi. Vi kjører moped til Hanoi etnologisk museum og får
en gjennomgang av de ulike etniske folkegruppene som bor i Vietnam.
Deretter en lang kjøretur rundt Westlake bare for å se oss omkring og
studere nabolaget. Om ettermiddagen kjøper Truels ”bildet sitt”!

Sykkeldrosjer på rekke og rad i HanoiTruels har funnet sitt favorittbilde!

Neste
morgen er det tidlig opp for å rekke flyet til Bangkok Vi legger inn
litt ekstra tid pga visumproblemet vårt, men det går forbausende greit.
Da vi prøver å sjekke inn blir vi henvist til immigrasjonen. Der gir de
oss en bot hver på ca 30$ (visumutvidelsen ville kostet 90$!) og så er
problemet løst!!

Flyet var i rute – vi har vært utrolig heldige på hele turen, alt i rute, ingen forsinkelser!

Igjen
sjekker vi inn på The Inn, denne gangen kunne vi forklare veien til
drosjesjåføren! Der hadde de selvsagt ikke registret vår reservasjon som
vi gjorde før vi forlot hotellet for knappe 6 uker siden, men de greide
å finne rom for oss!

Vi
hadde en lat dag og om kvelden spiste vi en enkel middag før Svein Erik
og Truels strøk av gårde på jazz-klubb. Jeg roet den ned på rommet
foran TV! Det er ikke så ofte vi har tilgang på kabeltv!!

Siste
dag på vår rundreise ble brukt til en kanaltur på elven og et besøk på
Wat Arun, ”Temple of Dawn”. Seks uker er lenge nok å være på tur når man
flytter fra sted til sted og hotell til hotell, men vi har opplevd mye
og sett mange interessante steder. Den største utfordringen er kanskje å
klare å absorbere alle nye inntrykk, og sette nok pris på alt man ser
underveis!

På kanaltur i Bangkok, enkle boliger!

Truels
dro hjem til Norge, uten forsinkelser, og til norsk påskefeiring på
hytta. Vi satte nesen mot Phuket og Fruen fra havet, også uten
forsinkelser, og ble møtt av en støvete og varm båt, men mer om det i
neste reisebrev