Fruen fra havet

Januar

01-09

Godt nytt år.

Januar
startet med kraftig vind, og det førte til bølger på stranden som
gjorde det nesten umulig å lande med jolla uten å risikere både det ene
og det andre.

Vi dro i land et par ganger, bl.a for å reise opp til Patong for å ha avskjeds -lunch med Cintra og Checkmate.

De
var klare for å ta fatt på den 1500 nm lange turen opp til Cochin i
India der de skulle møte andre seilere som skal delta på Vasco Da Gama
rally opp til Middelhavet. Med alle de ekle episodene med
piratvirksomhet rundt Sudan føles det tryggere å seile sammen i en
større gruppe.

Det
ble litt spesielt å si farvel til de to båtene som vi har seilt så
lenge sammen med og blitt så gode venner med, men vi holder kontakten
videre, og vi vet hvor de bor……..

Avskjedslunch med Cintra og Checkmate før de setter kursen mot Middelhavet

Vi startet så smått å forberede vårt besøk fra Norge. Berits mor, Bitten skulle komme på to ukers besøk og bo hos oss i Fruen.

Vi
forlot Nai Harn og flyttet oss noen nm til Chalong. Der lå vi et par
dager mens vi sjekket ut visumproblematikken og sjekket hvor det ble av
redningsflåten som vi hadde levert inn for service. I utgangspunktet ble
vi lovet at det skulle koste noen få tusen kroner å få den
resertifisert, men når vi fikk prisoverslaget viste det seg at det ville
koste oss langt over 10.000 kr å få den i orden igjen. De hadde noen
forferdelige priser på reservedeler, batterier og nødraketter. Vi
bestemte oss derfor at vi ville ta den tilbake og heller sjekke hva det
koster å få gjort samme jobb enten i Malaysia eller Singapore!

Visumet var nå i ferd med å gå ut, så vi sjekket hvor mye ”bondet” skulle koste oss – 20.000 bath var svaret, ca 4000 kr.

Vi gikk inn på internett og fant relativt billige flybilletter til Kuala Lumpur, tur retur samme dag!

Dermed
seilte vi opp til Yach Haven Marina og la båten der. Så leide vi en
motorsykkel og dro inn til byen for å ordne med ”bondet”. Det viste seg
at det var 20.000 bath pr person som måtte betales kontant og som vi
fikk tilbake etter turen – igjen i kontanter. Jammen bra vi ikke skulle
dra på en stund, unødvendig å ha for mye thai-kontanter i lomma mens vi
seiler rundt i Malaysia.

Etter nitidig papirarbeid og dusinvis av stempler fikk vi de nødvendige papirene på at vi kunne forlate båten og landet.

Dagen
etter leide vi atter en motorsykkel og dro til flyplassen tidlig om
morgenen. Air Asia, som er Asias svar på Norwegian, lettet etter
ruteplanen og etter 1 ½ time landet vi i Kuala Lumpur. Vi hadde tenkt at
vi skulle bruke ventetiden på flyplassen til å ta en bedre lunch og
bare kose oss de timene før vi skulle fly tilbake, men den gang ei.

Air
Asia har en egen flyplass et stykke utenfor byen som er gammel og
sliten, og helt klart styrt av muslimer – ikke en øl å oppdrive!

Vi endte opp med hver vår cola og en tørr baguett – snakk om gourmetlunch!!

Men
tidlig ettermiddag var vi atter tilbake i båten, med nye 30 dagers
visum og denne gang uten crew og kaptein stemplet i passet – snakk om
system!

Skikkelig gourmetlunch på flyplassen i Kuala Lumpur!

Mens
jeg startet med å vaske og rydde før vårt norgesbesøk, jobbet Svein
Erik med å få fortgang i bestilling av nye pakninger til
styringssylindrene våre. Da vi dro fra New Zealand hadde vi problemer
med at rattet var umulig å svinge, og vi fikk fikset det i Opua på vei
ut. Nå merker vi at det samme problemet er i ferd med å komme igjen, og
vi vil gjerne ha det i orden. Hvis det verste skulle skje og autopiloten
streiker er det tungt å måtte håndstyre med så trege sylindere.

Delene
ble lovet levert, og jobben skulle gjennomføres rett etter at vårt
besøk forlot oss – var det vi ble fortalt og Svein Erik måtte slå seg
til ro med det!

Så
leide vi bil og møtte opp tidlig en lørdag morgen for å hente mamma
Bitten. Hun hadde stått i en time for å passere passkontrollen, men
ellers hadde alt gått greit!!

Deretter
bar det tilbake til båten og feiring med champagne! Så fikk vi åpnet
alle gavene; aviser, geitost, magasiner, bøker, kaviar, mange flasker
Fernet Brancha (Berits yndlingsdrikk!) og andre kjærkomne ting som vi
hadde satt opp på ”ønskelisten”. Ikke rart hun hadde betalt ekstra for å
ha med seg 30 kg bagasje!!

Endelig kan vi ønske Berits mor velkommen til Phuket

Etter
en frokost med egg og bacon fikk hun lov til å ta seg en liten lur på
øye, men etter en times tid var det tvangsvekking for at hun raskere
skulle komme inn i døgnrytmen.

Deretter
tok vi en biltur rundt på øya og viste henne Nai Harn, Phuket town (som
ikke er mye å skryte av), og litt av resten av øya!

På tur med bil til Nai Harn og elefantsamlingen ved Phromthep cape, Phukets sørligste punkt

Vi greide å presse henne til å være våken til over 21 om kvelden, da var det tillatt å gå og legge seg!

Neste
dag var det hviledag. Vi tuslet rundt i marinaen og så på båtene,
pratet og tok livet med ro frem til tidlig ettermiddag. Da kom Mahili på
besøk for å hilse på mamma.

Det
ble et hjertelig gjensyn fra i sommer da Mahili var i Norge og kom på
besøk til Homborsund der mine foreldre var på hytteferie.

Om
kvelden spiste vi middag på en typisk enkel thai restaurant rett i
nærheten av marinaen. Papa Mama er navnet og det er et enkelt skur som
ligger delvis ut i sjøen med røffe plankegulv, lysstoffrør, plaststoler,
plastduk og selvbetjening der man henter sin egen drikke og glass, og
bestiller ved disken! Men maten er god og det var morsomt for oss å
introdusere mamma for litt ekte thaistemning!

Middag hos Papa Mama, en enkel thai restaurant like ved marinaenMiddag sammen med Mahili, også på Papa Mama

Planen
var opprinnelig at vi skulle starte ferien med å ta en seiltur, men
vinden blåste kraftig. Vi gjorde et forsøk, men da vi kom ut av marinaen
møtte vinden oss med kraftige tak. Sjøen ble mer og mer urolig desto
lengre vekk fra marinaen vi kom, men vi besluttet å gjøre et forsøk! Vi
kom så langt som til første mulige ankringssted i le av en øy, men selv
der var det dønninger. Det gjorde det litt vanskelig å klatre ut i
jolla, i hvert fall for mamma som ikke er særlig svømmedyktig, så vi
valgte å ta en dag om bord. Det var jo i hvert fall ikke for varmt å
ligge på dekk å sole seg i all vinden!!

Den
natten var det en om bord som ikke sov så veldig godt – det er ikke så
greit å ligge i forpiggen å høre på alle de fremmede lydene! Uling i
riggen, knirking i ankerkjettingavlasteren, bølger som slår mot skroget,
i det hele tatt – lite søvn!!

Neste
morgen besluttet vi derfor å returnere til Yach Haven, men legge oss
for anker en natt for å se om vinden løyet. Det gjorde den ikke, og
værmeldingen viste at vi måtte vente noen dager før vi kunne gjøre et
nytt forsøk!

Da
bestilte vi igjen plass i marinaen og bestilte bil slik at vi kunne
bruke et par dager på shopping, bading og mer sighseeing! Vi fikk se
steder som verken Svein Erik eller jeg har sett tidligere, som en diger
Wat (buddistisk munkekloster), og vi besøkte den digre 45 meter høye
buddafiguren som de har bygget på toppen av et fjell. Mamma og jeg gikk
også noen timer rundt og studerte alle silkeputer, silkeløpere,
silkekjoler, silkeditt og silkedatt samt alle de andre varene som er til
salgs over alt. Gaver til Norge ble innkjøpt, så var i hvert fall den
oppgaven gjennomført!

Første møte med levende buddistiske munker ved Wat ChalongInne i templene er det fullt av buddafigurer i alle størrelser og varianterLunch på japansk restaurant med veldig god mat!

Så
endelig, etter en uke roet vinden seg helt, og vi kunne gjøre et nytt
forsøk på å seile opp i Pang Nga Bay, den store bukten som ligger mellom
Phuket og fastlandet Krabi.

Pang Nga har flotte stein og fjellformasjoner som ser ut som om de popper rett opp av sjøen, ganske spesielt å se på.

Endelig på seiltur og ekspedisjoner med jolla inn i honger og små grotterPhang Nga Bay har fantastiske klippeformasjonerHvorfor ikke sole seg litt mens man er underveis!!

Vårt
første stopp var ved en øy der de har et par ”honger”. En hong er en
slags hule uten tak midt inne på øya, og man må gjennom en tunnel for å
komme inn.

Vi
utstyrte oss med hodelykter og padlet stille gjennom tunnelen. I taket
henger det fullt av flaggermus, og det er fullt av stalagmitter og
stalaktitter, og lyset i endene av tunnelen er fascinerende å se på.

Det
må være lavvann for å komme gjennom tunnelen, og siden vi gikk inn på
stigende vann, og ikke hadde lyst til å bli fanget inne i hongen, ble
det bare en ganske kort stopp der inne før vi padlet tilbake – men gøy
var det!

På vei inn i første hong – skummel tunnel!!

Så dro vi videre og kastet anker ved en annen øy, med flere små grotter og tunneler som ble utforsket fra jolla.

Neste
dag dro vi en kjapp tur innom James Bond Island, der ”The man With the
golden Gun” ble innspilt (ihverfall deler av den!) Den bitte lille øya
er en diger turistfelle, så vi dro etter en kort omvisningsstur!

Neste
stopp var lunch ved ”the floating village” som er en muslimsk
fiskelandsby, delvis bygget på peler ut i vannet. Det er også en typisk
turistattraksjon der mange turistbåter stopper for å spise lunch, men vi
kom inn helt på tampen av lunchen slik at den restauranten vi havnet på
var helt folketom.

Maten
var sånn passe – i tillegg til at de glemt å servere mors suppe, men vi
delte på de andre rettene og så gikk vi en tur rundt i byen. Det var
det som var hensikten med å stoppe der, for det er en spesiell
opplevelse å vandre rundt i den lille byen og studere hvordan de lever.
Trangt, møkkete, rotete!

Rundtur i muslimsk fiskelandsby, ikke spesielt rent og pent

Middag
ble inntatt om bord, og neste morgen tok vi en lengre seilas ned til
Krabi og Ray Lei Beach. Vi visste at det ville bli mye bråk fra alle
longtail-båtene som frakter turister til og fra stranden, men det roer
seg ned på kvelden, og om natten er det stille. Vi gikk en liten
sightseeingtur, og hadde med oss badetøy og hvitvin. Mens vi lå på
stranden ble vi ”overfalt” av en ivrig ung mann som ville selge massasje
eller fotskrubb. Ingen ville ha massasje, men etter en stund lot jeg
meg overtale til en fotskrubb – det var mye hud som forsvant!!!

Mens jeg fikk den helt nødvendige skjønnhetspleien for føttene drakk vi hvitvin og koste oss i solnedgangen!

På
”lette og velstelte føtter” gikk vi så til en restaurant der vi spiste
”hotpan” mat servert på en varm plate som står i fulle flammer rett før
servering – fint å se på, og god smak på maten!

På standen på Ray Lei beach

Neste
morgen plukket vinden seg opp igjen, så vår plan om å ta en stopp ute
på Chicken Island ble avlyst. Dermed satte vi kursen innover i bukten
igjen, til mer beskyttede områder.

Vi
fant en liten øy med en fin sandstrand, og utover ettermiddagen
forsvant de små båtene med turister som var der og vi hadde plassen for
oss selv.

Svein
Erik prøvde seg med litt snorkling ytterst på revkanten, og fikk
faktisk øye på noen små fisker og noen levende koraller…..Er det en ting
vi savner her så er det å kunne slenge på seg en dykkermaske og ligge i
krystallklart vann og studere vakre fisker og koraller.

Mamma
og jeg lå og kjølte oss ned i vannkanten før vi veltet oss over på et
håndkle og gravde fram flasken med kald hvitvin – mens solen sakte krøp
ned i havet…….

Ettermiddagskos på egen «privat» strandMan kan ikke klage på 28 grader i vannet!

Vi fikk med oss mange fine solnedganger

Tiden
går fort når man bare har to uker til rådighet, så neste dag dro vi til
siste ankringshavn før vi måtte tilbake til marinaen. Formiddagen gikk
med til å forflytte oss, så var det oppankring og lunch før vi trakk oss
tilbake til de kjølige kabinene med vifte for å ta en liten siesta
under den varmeste tiden midt på dagen. Da kunne vi atter finne oss en
liten strand for oss selv og kose oss med avkjølende bad i 28 graders
vann! Deretter litt leting etter spennende skjell og tradisjonen tro –
solnedgang!

Fredag
måtte vi sette kursen tilbake til marinaen. Dagen ble brukt til å spyle
båten fri for saltvann, pakke og se gjennom alle bildene fra turen og
sørge for at mamma fikk med seg alt som var tatt av bilder fra turen.
Det er jo det fine med disse nymotens greiene- det er lett å dele på
minnene!!

Siden
det var fredag var vi selvsagt nødt til å følge tradisjonen med en Dry
Martini – gode vaner skal man aldri svikte! Så var det avskjedsmiddag på
Papa Mama !

Til
å være en liten, spinkel dame uten svømmeferdigheter og sjøbein, og som
får blåmerker bare man ser på henne, ble mamma en uredd dame som
klatret opp og ned den bratte stigen, inn og ut av jolla som hun aldri
hadde gjort annet i sitt liv. Noen blåmerker ble det riktignok, men hun
taklet det trange livet om bord uten problemer – det var en fornøyelse å
ha henne på besøk, og vi koste oss veldig, bare synd at tiden går så
fort.

Neste
morgen var avskjedens time kommet. Mamma er ikke så flink til å holde
på tårene, og siden det kan være smittsomt måtte vi bare dytte henne inn
gjennom passkontrollen,,,,, slik at det ikke stod to tutende jenter der
midt på gulvet……..

Det var vemodig å vinke farvel, men sånn er det bare. Hvem vet, kanskje får vi snart besøk av henne igjen!?!

Til slutt var avskjedens time inne, noen tårer ble det jo!

Nå
ligger vi fortsatt ved Yach Haven, men har lagt oss ut for anker. De
hersens delene vi venter på har fortsatt ikke forlatt Singapore, og
denne uken har det vært Chinese New Year, og da står omtrent verden
stille, ihverfall der nede!!

Vi
håper at noe skal skje neste uke, for da går visumet vårt ut og vi har
liten lyst til å bruke penger på en ny flytur til Kuala Lumpur, eller
bruke en hel dag på en buss til Burma.

I
og med at vi ikke skal krysse Indiske hav i år så er det ikke helt
avgjørende å få fikset problemet med det samme. Kanskje vi rett og slett
venter til vi kommer til Malaysia, eller aller helst til Singapore og
ser hva vi kan få utrettet der.

Februar
skal i hvert fall brukes til å seile litt mer i Malaysia og så ta oss
ned gjennom Malakkastredet og til Singapore i begynnelsen av mars.

Det skal bli fint å ”komme i gang” med litt seiling igjen!

Februar-mars
02-09

De
”hersens” delene ville ikke komme. Vi leide en motorsykkel og dro den
lange veien ned til Chalong for å sjekke ut av Thailand siden visumet
vårt var i ferd med å gå ut på dato! Dermed var vi ”ulovlige” gjester i
landet. Samme dag fikk vi vite at delene var ventet inn til Phuket over
helgen, så vi bestemte oss for å bli liggende for anker i Yacht Haven.
Vi fylte dagene med småting, noe som egentlig ikke er et problem siden
vi alltid har en egen liste på små ting som kan gjøres, men ikke må
gjøres! Vi leide bil en dag også for å få toppet opp dieseltankene,
gjort de siste provianteringene (som hovedsakelig bestod av varer som
ikke er lett å få tak i Malaysia, slik som bacon, svinekjøtt og gode
oster….). Vi kombinerte dette med en tur på golfbanen, ikke for å
spille, men for å slå baller på driving rangen. Som de nybegynnerne vi
er trenger vi all den trening vi kan få – og det er ikke lite!!!!

Så
ankom de etterlengtede karene som skulle fikse sylindrene på styringen
vår. Dagen før hadde vi oppdaget to andre problemer, nr 1 var at den ene
vanntanken vår lakk, nr 2 var at generatoren hadde store problemer med
å starte. Sylindrene ble demontert, og det viste seg at australieren
som driver firmaet også kunne fikse sveising av vanntanken, og han
visste om en kar som var god på Onan generatorer – hvor mye flaks kan
man ha på en dag!!?

Så
for å gjøre en detaljert historie kort så ble sylindrene fikset,
vanntanken sveiset, (og ble nesten tett!) og startreleet på generatoren
ble skiftet ut! Og alt ble gjort i løpet av en uke!!

Vi fikk hjelp av en skikkelig flink mekaniker til å fikse releet på starteren til generatoren!

Dermed
kunne vi sette kursen mot Malaysia. Første stopp var Monkey Bay på Phi
Phi. Det var totalt vindstille så vi var nødt til å motre hele veien.

Neste
dag var det mer av det samme – vindstille og motor. Vi kom til Ko Muk
tidlig ettermiddag og oppdaget at den svenske båten Hilda lå for anker
der. De hadde planer om å ta en tur inn i den spesielle hongen ”The
Emerald hong”, men vinden og bølgene kom fra vest/nordvest, det vil si
rett inn i den åpne ankringshavnen, og det var ganske urolige forhold.
Vi bestemte oss for å legge oss på østsiden av øya, litt mer i le for
bølgene. Det var et lurt trekk, og etter et par timer kom også Hilda og
la seg ved siden av oss.

Dagen
etter stod vi relativt tidlig opp, og tok fatt på den 54 nm lange turen
til en øygruppe som heter Butong group. Vi hadde aldri vært der før,
men ryktene sa at vannet skulle være krystallklart der. Det var en
strålende dag med sol, og på toppen av alt kom det etter hvert vind og
medstrøm, så vi kunne heise seil og stoppe motoren, og suse av gårde i
6,5 – 7 knop!!

Det
eneste problemet var at før vi stoppet motoren fikk noe i propellen –
vi merket at noe festet seg, men regnet med at det var et tau, og at
”ropecutteren” hadde tatt seg av problemet, for motoren fortsatte å gå
jevnt, men vi ante en svak vibrasjon. Uansett så besluttet vi å håndtere
saken når vi kom frem og kunne dykke ned og sjekke under rolige
forhold, og vi hadde ingen problemer underveis.

Ikke så veldig morsomt med en solid plastvevet sekk surret rundt propellen!

Da
vi ankom første ankringsmulighet fant vi fullt av bøyer tilgjengelig,
og godt var det for det var ganske dypt der. Vi fant en bøye, men synes
det var litt for åpent i forhold til vind og bølger. Dermed gikk vi
videre for å sjekke et annet ankringssted, men der så det ennå verre ut.
Tilbake til første område, prøvde en annen bøye, men akkurat da var det
skifte fra høyvann til lavvann og vi ble liggende veldig nære en annen
liten bøye. Nytt forsøk, denne gangen tilbake på den opprinnelige bøya
vi hadde prøvd for flere timer siden – der ble vi liggende over natten
med masse svell og lite søvn!

Neste
morgen sjekket Svein Erik propellen, og kom opp med en stor bit av en
sliten plastvevet striesekk som hadde surret seg delvis rundt propellen!
Den hadde nok ligget og flytt omtrent en meter under vannflaten!

Vi
besluttet å flytte oss til en helt annen del av øygruppa, og gikk
dermed en times tid for motor nordvestover til Ko Rawi. Der fant vi en
båt som lå i en bøye, og vi la oss rett i nærheten. Vannet var vel ikke
direkte krystallklart, men mye bedre enn vi var vant til. Vi tok oss en
snorkletur, og nære land var det veldig klart vann, og fine koraller med
en del fisker. Tidlig ettermiddag dro den andre båten, og noen timer
senere kom svenske Hilda og la seg i samme bøye. Det var koselig, og vi
hadde en hyggelig sun-downer om kvelden.

Neste morgen tok vi en jolletur rundt i området, og etterpå tok vi med oss en vannflaske og gikk på tur på land, ca 3 km tur
inn til et lite vannfall. På land rett innenfor der vi hadde ankret opp
var det opprinnelig en stasjon for ”rangerene” som passet på øyene som
er erklært nasjonalpark. Stasjonen var nedlagt, men det bodde et ungt
ektepar der fortsatt. De hadde noen hunder som selskap, to valper og en
unghund. Unghunden var veldig selskapssyk, og ble med oss på turen inn
til vannfallet! Det var en fint tur, og det gjorde godt med litt
etterlengtet mosjon!

På jolleekspedisjon med svenske Hilda!Kanskje ikke det mest imponerende fossefallet??En skikkelig hundevenn!

Om ettermiddagen snorklet vi en runde til.

Vi ble der i tre dager, og snorklet og badet – omtrent som tiden i Stillehavet!

Deretter
bar det inn til Malaysia. Vi kastet anker i Telaga og sjekket inn.
Ingen stilte spørsmål om hvorfor vi hadde brukt så lang tid fra vi
sjekket ut fra Thailand til vi sjekket inn i Malaysia….

Hadde det vært den andre veien – fra Malaysia til Thailand hadde vi nok hatt større problemer!

Der er reglene mye strengere.

Mens
vi lå i Telaga benyttet vi anledningen til å leie en bil og dra inn til
byen for å bunkre vin og øl for videre ferd. Vi fikk leid en bitte
liten bil, og da vi skulle laste inn alle kassene med vin så de litt
bekymret på oss – men det er utrolig hva man stappe inn! At bilen hadde
en mistenkelig ”steilefasong” bekymret oss ikke nevneverdig! Vi kom oss
velberget tilbake til båten med alle godsakene intakte, og brukte
ettermiddagen til å stue alt på plass. Merkelig, men vi begynner å få en
viss rutine på dette nå, så det tar ikke så lang tid som da vi for
eksempel skulle bunkre opp på kanariøyene…..

Grunnen
til at vi handler så mye her i Langkawi er at øya er dutyfree, og
dermed er det mulig å kjøpe vin og øl til en fornuftig pris. I Thailand
og i resten av Malaysia er vinen dyrere enn i Norge, og det er stor
forskjell på å betale 10 kroner for en boks øl, og 2,5 kroner, som er
prisen i Langkawi!

Vi
tilbrakte også en uke i Rebak, der vi bl.a møtte nederlandske Odulphus
som nå var på vei tilbake til Thailand og kryssing av Indiske hav til
Afrika. Vi hadde et par hyggelige kvelder sammen før vi vinket farvel
for denne gang. Carla hadde noen problemer med en tann, så det var en
mikroskopisk sjanse for at de måtte utsette reisen til neste år, og hvis
det skjedde så ble vi enige om at de skulle prøve å komme sørover igjen
for å bli med oss på rally Malaysia!

Det
ble flere sosiale begivenheter i Rebak. Vi fikk bl.a besøk av et norsk,
ungt par som var på ferie i Malaysia og Thailand, og som bodde noen
dager på resorten på marinaen. Vi traff også Skardu med Tristan og
gravide Alexandra, som la igjen båten i Rebak for å reise til Sverige
for å gifte seg og få barn! Vi ser dem kanskje igjen til jul, hvem vet!

Middag med nye, norske venner og mannskapet på Skardu i Rebak marina

Så
kom Mahili til Rebak, og vi ble etter hvert klare for å seile ned til
Singapore, en tur på ca 450 nm. Vi hadde bestemt oss for å ta turen som
dagsseilaser for å slippe unna fiskebåter og fiskeutstyr om natten. Kort
fortalt så angret vi på den beslutningen. Vi skulle heller ha satset på
noen nattseilaser, men gått helt i kanten av leden slik at vi unngikk
mesteparten av fiskebåtene og fiskeutstyret. Det ville spart oss for
masse problemer med flytegarn, og dårlige ankringshavner underveis. For å
si det enkelt så er strekningen fra Langkawi til Singapore omtrent
blottet for gode ankringshavner, så hovedregelen ble at vi seilte til
det begynte å bli mørkt, da gikk vi så nære land at vi kunne ankre opp i
6-7 meter og så overnattet vi der. Det gav oss mange urolige netter!

Det var tett med fiskebåter langs Malaysias vestkyst på vei ned til SingaporePolitibåt prayet en fiskebåt som la ulovlig flytegarn i MelakkastredetEt skikkelig uvær er på vei!

Kort utdrag fra loggboken:

Dag 1:
Opp kl 06.30 Lett gråvær, lite vind, storseil og genoa oppe som støtte,
motring hele dagen. Ingen store begivenheter. Ankret opp 6nm sør for
Penang marina i 17.30 tiden. Gått 64 nm. Rolig natt.

Dag 2:
Opp kl 06.30. Motring hele veien, siste 5-6 timene vind fra SØ
(motvind!). Ankret opp i Pangkor west kl 18.30. Gått 71nm. Rolig natt,
kun et regnskyll!

Dag 3:
Opp kl 06.30. Motring, men ca to timer ren seilas før vinden gav seg.
Regnvør underveis. Ankret opp i ”ingenmannsland” ca kl 16.30. Gått 57
nm. Kraftig vind 25-27 knop, torden og lyn, men vi unngikk det verste
uværet. Det gikk over land. Kraftige bølger i en periode, men roet seg
utover natten.

Dag 4:
Opp kl 05.30! Gikk ut i stupende mørke. En god del fiskebåter. Målet
var å nå Port Dickson marina (80-85nm). Fikk kraftig motstrøm (0,5 – 2
knop) som varte helt frem til ca kl 14.00. Dermed gikk det for sakte til
å nå PDM. Gikk 70nm og ankret opp ca 15nm nord for marinaen, ca kl
18.00. Rolige ankringsforhold, men tidlig morgen ble det veldig urolig.

Dag 5:
Opp kl 06.30. Medstrøm noen timer, men så sterk motstrøm igjen. Vind
bakfra, som gav litt støtte. Etter et par timers motring passerte vi
noen digre tankbåter som lå på svai. Da stoppet motoren! Vi hadde
akkurat funnet ut at vi kanskje begynte å få litt lite diesel igjen på
den ene tanken, og åpnet derfor nr 2 også. Motoren sugde luft, og
stoppet. Opp med genoa for å ha styring slik at vi ikke drev inn på de
store båtene! Svein Erik fikk luftet motoren, og vi startet igjen – i to
minutter! Så stoppet den igjen. Vi stengte den ene tanken slik at vi
kun gikk på tank 2 som var helt full, nye lufting, og vi var ”back on
track”. Vi kunne dermed konstatere at den første tanken var tom! Målerne
på tankene har ikke fungert siden vi forlot Norge, så vi må satse på
manuell kontroll, noe som har fungert fint hele veien. Resten av turen
gikk greit, men det begynte å regne de siste timene før vi kom frem til
øya vi skulle ankre bak. Gikk 56 nm frem til kl 17.00 I øs pøs regnvær
prøvde vi to ganger å ankre opp uten å få feste. Tredje forsøk satt vi
sånn passe….. Steinhard leire som var vanskelig å trenge igjenom. Urolig
natt med masse bølger og regn.

Dag 6:
Opp kl 06.30. Ny motredag. Etter to timer gikk vi rett mot et flytegarn
som strakk seg så langt øyet kunne se både mot land og ut mot midten av
Melakkastredet! Vi valgte å gå ut mot leden, og ble tvunget å gå en
stor omvei for å komme oss rundt garnet. I enden så vi en fiskebåt. Rett
før vi nådde frem til fiskebåten så vi en diger motorbåt komme opp mot
oss i full fart. Det var en politibåt som vinket vennlig til oss og
fortsatte opp til fiskebåten. På veien kjørte den over flytegarnet –
uten å henge fast! Vi kom oss endelig forbi både fiske og politibåten,
men håper at fiskebåten får en klar beskjed om å legge garnene lengre
unna leden, samt merke det bedre!! Motorseiling resten av dagen.
Motstrøm. Ankret opp etter ca 66 nm kl 18.00 i åpent farvann. Ca kl
21.30 fikk vi besøk av en liten fiskebåt som på beste malaysisk prøvde å
fortelle oss at vi måtte flytte oss fordi vi lå i veien for et
flytegarn som drev den veien. Mahili var veldig lite ivrig på å flytte
seg, men vi besluttet å dra ca 5 nm ut til en liten øy, og ankre opp
der. Som sagt så gjort, og et par timer senere hadde vi ennå en god
grunn til å ta en ankerdram!! Rolig natt

Dag 7:
Så rolig natt at vi glemte å sette på vekkeklokke, og våknet ikke før
kl 07.00! Mahili allerede i gang! Kastet på oss fillene og fikk opp
ankeret i en fei. Motretur ca 40 nm inn til Singapore. Relativt
begivenhetsløs tur, men måtte kjøre litt ”sikksakk” mellom alle de svære
båtene som lå for anker utenfor Singapore. Lå ved dieselbrygga i
Republic of Singapore Yacht Club, og ble sjekket inn. Begynte å regne
mens vi lå der. Så på plass ved flytebrygga. Like mye bølger som forrige
gang vi var der!

Tett med digre båter for anker i Singapore

Som
ventet var RSYC veldig urolig, Marinaen ligger vegg i vegg med en
fergeterminal som frakter mannskap til og fra båtene på svai og som
lager masse bølger, og fordi den ikke har en molo som stenger bølgene
ute blir resultatet en urolig marina.

Vi la ut det vi hadde av fendere og gode fortøyningstau, og vi overlevde den uken vi måtte ligge der.

Hovedhensikten
med å gå til Singapore var to. Mahili trengte å kjøpe nye batterier, og
vi måtte søke om kinesisk visum. Det tok 4 arbeidsdager, og siden vi
leverte søknaden inn på en torsdag, måtte vi vente helt til onsdag uken
etter før vi kunne hente det!

I kø for å få visum til vår tur til Kina

I
mellomtiden jobbet vi med å bestille billetter til turen vår. Vi
starter med å fly til Macau og derfra videre inn til fastlandskina.
Internettforbindelsene var elendige, så det ble en tung jobb å få
bestilt alt via lap-topen!

Etter
en uke i RSYC kunne vi endelig dra videre, og vi motret oss de 33 nm
videre østover til Malaysias fastland. Der gikk vi opp en elv, ca 4 nm
til en marina, Sebana Cove. Da vi ankom var det totalt vindstille, og
blikk hav! Det siste var en velsignelse, men varmen var nesten
uutholdelig. Mahili har aircon om bord, det har ikke vi! Vi fikk tilbud
om å få Cintra sitt anlegg – gratis, men takket nei fordi vi ikke trodde
vi kom til å trenge det. Angrer litt på det akkurat nå, men etter å ha
vært her i marinaen noen dager viser det seg at det er litt bris
innimellom, og nattetemperaturen er såpass lav at vi kan sove godt!

I
morgen skal vi ta fatt på vår tur til Kina. Vi har laget en grovskisse
for turen, men ikke gjort andre forberedelser enn fly og hotell i Macau.
Resten tar vi på sparket. Vi reiser sammen med Mahili og planen er å
være borte i ca 3 uker. Hovedattraksjonene er en båttur på Yangze-elven
bl.a for å se den nye demningen kineserne har bygget, og som har ført
til at millioner av mennesker måtte flytte fra sine hjem. Derfra videre
til Xian for å se terrakotta – krigerne og så avslutter vi med en tur
til Beijing for å se ”standard- høydepunktene” der.

Nytt reisebrev følger når vi er tilbake fra turen.

Barnebarn; ikke bli redd, det er bare farfar som har
anlagt skjegg!

Mars-april
03-09

Det ble en tidlig
start på vår Kina-tur. Opp klokken 04.50, drikke litt juice, gjøre de siste
grepene for å kunne forlate båten i tre uker, og så inn til marinakontoret for å
møte bilen som skulle kjøre oss til flyplassen. Nærmeste flyplass ligger ved en
større by, Johor Bahru ca 12 mil unna, men så tidlig på morgenkvisten var det få
biler og 1 ½ time senere var vi på plass på Senai flyplass! Der fløy vi med Air
Asia, som er Asias svar på Norwegian, men sannsynligvis enda billigere
flybilletter. Omtrent 150 NOK for 1 billett fra Johor Bahru til Kuala Lumpur, og
ca 400 NOK for 1 billett fra KL til Macau!! Mat er ikke inkludert og man må
betale litt for bagasjen, men allikevel er det billig! I KL ventet vi 3 timer på
fly til Macau – som var første stopp på reisen. I Macau måtte vi vente i
”evigheter” for å komme gjennom immigrasjonen, og så var første utfordring å
finne en drosjesjåfør som kunne nok engelsk til å forstå hvilket hotell vi
skulle til! Etter litt om og men, traff vi på fjerde forsøk en drosjesjåfør som
kunne nok engelsk, og som fraktet oss frem. Hotellet hadde jeg bestilt via
internett, og det holdt det det lovet, sentralt beliggende og rent! Da vi landet
var det overskyet og 19 grader – passe varmt synes jeg!! Etter at vi hadde
installert oss på rommene gikk vi en tur på byen. Jenta i resepsjonen gav oss
noen tips om hvor vi kunne få tak i kald øl, og så bar det ut på by`n! Etter mye
trasking fant vi den anbefalte ”pubgaten”, med unntak av at det ikke fantes en
eneste pub eller annet sted de solgte øl i hele gaten!!! Dermed måtte vi begynne
å utforske på egenhånd, og tilslutt ble vi geleidet inn i en av bakgatene av en
søt, eldre dame til en liten restaurant der de reklamerte med haifinnesuppe. Det
var det eneste som fantes på engelsk, menyen var på kinesisk, men vi fikk
forklart at vi ønsket øl, og mannen på nabobordet (det eneste nabobordet!) kunne
nok engelsk til å gi oss en anbefaling på en sjømatgryte som var en av husets
spesialiteter! Dermed var middagsbestillingen i boks, og vi kunne konsentrere
oss om ølen – dagens første!! Sjømatgryta kom etter hvert, og bestod av mer sopp
enn sjømat, og smaken var sånn passe, men vi ble da mette! På vei tilbake til
hotellet tok vi en sving over parken rett foran hotellinngangen – og hva fant vi
der; jo en restaurant som solgte øl og mat! 30
meter fra vårt hotell…….

Endelig er vi kommet frem til Macau – Michael, Jennifer på Mahili, samt Svein Erik!Sopp og sjømat-suppe i Macau – passe godt!

På hotellet fant vi
en portugisisk rødvin som vi kjøpte og delte med Mahili som en liten night-cup
før vi stupte i seng!

Neste morgen spiste
vi en ok frokost med egg og stekte pølser, vi kunne også meske oss med nudler og
suppe som hadde en ubestemmelig farge og konsistens!

Etter frokost gikk
vi til turistkontoret og fikk tak i kart over byen, samt litt info om båtturer
til Hong Kong. Macau er vel mest kjent som en ”kasino- øy”, men vi dro dit for å
se litt av øyas portugisiske historie. I tillegg er det enkelt å ta en tur til
Hong Kong, og det er også enkelt å ta seg inn til fastlands-Kina fra
Macau.

Før vi dro hadde
både Svein Erik og jeg lest en del om Kina, og vi hadde snevret reisen ned til å
ta en båttur på Yangze- elven, se terrakotta- krigerne og avslutte i Beijing for
å se det som er å se der. Totalt regnet vi med å bruke ca tre uker, men for å ha
fleksibilitet valgte vi å ikke bestille hotell og reise på forhånd, med unntak
av fly og hotell i Macau.

Resten av dagen
brukte vi til å se byen. Gamle kirker, gammelt bibliotek, gammel festning og så
stakk vi innom Macau museum for å se litt av historien på den måten! I
horisonten så vi høye hus som stort sett var hoteller med spillekasinoer!! Det
er litt spesielt å gå rundt i gatene og se gateskilt skrevet på portugisisk,
plakater og skilt er skrevet på portugisisk og kinesisk, og engelsk er på mange
måter språk nr 3 her. Vi avsluttet dagens byrunde med å spasere gjennom det som
i gamle dager var Macaus svar på ”red light district”, kalt ”happy street”! Nå
hadde alle ”gledespikene” flyttet fra gaten (og inn i kasinoene!) og
restauranter og butikker hadde overtatt, så den eneste moroa vi hadde var å
studere alle butikkene som solgte svinesvor og tørre sandkaker – jeg tror man må
være asiater for å sette pris på produktene….

Torget i Macau, med gamle, typiske portugisiske bygningerGrand Lisboa, et av de største kasinoene og landemerkene i MacauInne i lobbyen i Grand Lisboa var det fullt av gull og glitterOver alt var det butikker som solgte svinesvor!!Gateskilt på portugisisk og kinesisk!

Om kvelden gikk vi
til en macau- portugisisk restaurant som hadde fått god omtale, men det ble en
diger nedtur. Maten var kjedelig og smakløs og damen som serverte oss var potte
sur hele tiden!

Neste morgen tok vi
en drosje til fergeterminalen og tok en hurtigbåt over til Hong Kong. Det kostet
ca 140 kr tur/retur og tok omtrent en time. Ut og innsjekking gikk raskt og
smertefritt. I HK var det grått og tåkete, vet ikke om det var forurensing eller
hva, men det gjorde det litt vanskelig å ta bilder, husene forsvant inn i
tåkeheimen!!

Det første vi gjorde
var å ta en trikk, (”tram”) langs en av hovedgatene i byen frem til en
holdeplass der vi kunne gå videre til ”the peak tram”, som er 120 år gammel og
tar deg opp til en topp for å se byen. Man starter på 28moh og ender på 396moh,
turen er på 1,4 km og går fra 4
0 til 27 0, så noen steder er det relativt bratt. På
toppen er det et digert hus med butikker og restauranter, og man kan betale
ekstra for å komme ut på taket og få 360 0 utsikt over byen. Vi
droppet det, siden tåken var der var det lite å se……

Derimot bestemte vi
oss for å gå nedover i stedet for å ta trikken tilbake. Det tok en time, gav
nødvendig mosjon, og vi fikk sett litt av åsen, der de rike bor i flotte
hus!!

Vel tilbake tok vi
en drosje til Soho for å spise lunch. Etterpå gikk vi ned langs et rullebånd som
går fra hovedgaten og opp til Soho – merkelige saker, rullebåndet går ned til
hovedgaten om morgenen, og resten av dagen går det fra hovedgaten og oppover.
Sannsynligvis er det laget for å gjøre det enklere for folk å komme seg på jobb!
Vel nede tok vi trikken tilbake til fergeterminalen og gikk litt rundt i området
før vi tok båten tilbake til Macau.

Første inntrykk av Hong Kong – høye skyskrapere!Gammel trikk midt i Hong KongEt rullebånd går fra hovedgaten og opp mot Soho i HK

En dag i Hong Kong
er ikke mye, men vi fikk ihvertfall et lite inntrykk av byen, og det er morsomt
å ha vært der. Stort sett består byen av høyhus og trafikk – men det var en del
imponerende høyhus…..

Vel tilbake i Macau
gikk vi over gaten og spiste en veldig god og rimelig middag. En stor flaske øl,
Tsingtao, til under 10 kr kan vel heller ikke kalles dyrt!

Neste morgen ordnet
vi med hotell og flybilletter for neste etappe som går til Chongquing. Ting tar
tid, og selv om vi hadde sjekket ut flere web-sider på forhånd, og sjekket litt
rundt ulike hotellalternativ, så går timene fort når man skal bestille. Dermed
var det omtrent lunchtider før vi kom oss ut på byen igjen. Fant en liten og
grei restaurant i ”happy street”. Så ruslet vi rundt i byen noen timer.
Plutselig befant vi oss rett i nærheten av Grand Lisboa, et digert spillekasino
eid av Stanley Ho – mangemillionæren som tidligere eide alle spillerettighetene
i Macau! Dermed måtte vi ta en tur innom – bare for å se, ikke for å
spille!!

Lobbyen var
imponerende, særlig hvis man er glad i den asiatiske måten å dekorere – gull og
glitter over alt! Inne i spillesalene var det passe fullt av mennesker som var
ivrig opptatt av kort og terninger!

Vi motsto
fristelsene og tuslet ut igjen og vandret sakte tilbake mot hotellet mens vi
studerte folkelivet. Temperaturen var slik at vi hadde dongeribukser og varme
gensere, samt regnjakke på hele tiden, så tanken på å sette seg ned på en
fortaus”bule” for å ta en øl var fraværende!

Igjen avsluttet vi
dagen med middag på ”stamstedet” rett over gaten.

Så var tiden kommet
for å vinke farvel til Macau. Igjen tok vi en drosje til fergeterminalen, men
denne gangen tok vi en båt til fastlandet, Shenzhen, på ca 80 minutter. Der
sjekket vi inn i fastlands-Kina – helt uten problemer. Så ble vi hentet av en
shuttle -buss og fraktet til flyplassen. Innsjekkingen gikk greit, men vi har
aldri opplevd en så grundig gjennomlysing av bagasjen. Michael på Mahili var
nødt til å ta ut alt fra bagen sin, og i tillegg måtte han ta en slurk av
whiskyflasken for å bevise at det var alkohol og ikke et forsøk på å smugle inn
en bombe!!

Vi ble sluppet inn
på flyet i god tid før avgang – og så startet ventingen. Etter 50 minutter uten
at noe skjedde opplyste de noe på kinesisk på høytaleren. Ingen av
flybetjeningen kunne et pip engelsk, så vi skjønte lite, men da de begynte å
servere middag og drikke forsto vi at det kom til å ta tid!! Etter over to
timers venting satte det seg plutselig en ung mann på setet ved siden av meg.
Han kunne litt engelsk, og forklarte at det var tåke på flyplassen i Chongquing,
og det var årsaken til at vi måtte vente. Navnet hans var Guyu og han jobbet i
immigrasjonen i Shenzhen. Han var ikke enkel å forstå, men vi holdt
konversasjonen gående i nesten tre timer da vi endelig landet i Chongquing, over
2 ½ time forsinket. Guyu hjalp oss med å finne en drosje og forklare
drosjesjåføren hvilket hotell vi skulle til – supersnillt!

Vår reddende engel Guyu fra flyet mellom Shenzhen og Chongqing

Hotellet var veldig
sentralt plassert i Chongquing (som er kinas største by!), litt nedslitt, men
med greie rom.

Utsikt fra hotellet. Vi kan se rett ned på Yangze-elven og Jialing-elven

Neste morgen spiste
vi vår første ordentlige kinesiske frokost – med spisepinner! Dumplings, Dim
Sum, nudler, ris, kokte egg, varm juice, grønn te, kokt kål og igjen denne
ubestemmelige suppen som ikke smaker mye!

Så gikk vi ut på
gaten og ble omtrent overfalt av ivrige selgere av båtturer på Yangze-elven. Vi
leste i en av reisebøkene om et hotell som hadde engelsktalende reisebyrå, så vi
bestemte oss for å spasere dit. Det var umulig å finne et kart som dekket byen
på engelsk, så Svein Erik brukte det lille kartet i Lonly Planet – men det gikk
smertefritt. Han geleidet oss gjennom trange smug og brede gater til vi fant
hotellet. Her fikk vi bestilt en tre dagers båttur om bord et av de største og
mest moderne skipene på elven.

Da turen var bestilt
var det bare å slappe av og studere Chongquing i et par dager.

Vi spiste hot-pot
til lunch. Det er en populær rett og bestod av diverse kjøtt og grønnsaker som
slenges opp i en stor gryte som står på et gassbluss. I midten av gryten var det
en mindre gryte full av sterk chili og andre krydderurter. Så fisker man ut en
sopp eller en kjøttbit fra hovedgryten og dypper den ned i den kruttsterke
chiligryten – det er omtrent så håret krøller seg på hodet – så sterkt er det –
og typisk shechuanmat!

Hot Pot lunch – sterkt, men godt!

Vi oppdaget raskt en
besynderlig sak i Kina; ”alle” drikker øl, og øl er tilgjengelig de aller fleste
steder, men den er ofte veldig svak, 3, 1 – 3,8%. Det er omtrent som å drikke
brunt mineralvann, æsj og fysj! Vi måtte virkelig lete og lese for å være sikre
på å finne flasker med 4,3 – 4,5 %, som var det sterkeste ølet vi kunne finne.
På turen vår var det nok en del kinesere som lurte på hva slags raringer vi var
som nektet dem å åpne flaskene før vi hadde foretatt en grundig sjekk av den
lille skriften på etikettene…….

Etter hot-pot
lunchen gikk vi en tur rundt i byen, og tok bl,a en kabelbane over elven, bare
for å se litt! Vi dumpet også over en Carrefour-butikk og gikk inn for å se. Der
kjøpte vi baguett, ost og kinesisk rødvin – kveldens kosestund! Det finnes et
utrolig utvalg av kinesiske rødviner i alle prisklasser – vi valgte de på de
nedre hyllene, men de smakte overraskende godt. Jeg hadde vært overbevist om at
jeg ville oppleve tre uker total rødvinsfravær, men der tok jeg grundig
feil!!

Ny kinesisk frokost
– så drosje til en liten by, CiqiKou, ca 20 min unna. CiqiKou er en gammel by
med lave hus, og det sies at den kan minne om hvordan Chongquing så ut for mange
år siden. Byen er levende, fullt av folk bor og lever her, men det er også laget
en hovedgate full av små butikker og restauranter rettet mot turistene. Vi var
utenfor sesongen fortsatt, så det var relativt glissent i gatene – heldigvis! Vi
ruslet rundt et par timer, tok en øl på et lokalt tehus, og spiste lunch gående
ved å kjøpe satay på de lokale små utsalgene, og stekt indisk pannekake med
banan til dessert.

Noen små suvenirer
ble også kjøpt inn!!

På besøk i den gamle byen utenfor Chongqing; CiqiKouKinesisk tempel i CiqiKouTypisk kinesisk gatekjøkken!

På vei tilbake slapp
vi av Michael og Svein Erik på Stillwell museum, mens Jennifer og jeg tok drosje
tilbake til hotellet. Der satte vi fra oss sakene og gikk en kjapp tur til
Carrefour for å bunkre opp med litt mer kina-vin!

Klokken 18 ble vi
møtt av en kineser som loste oss fra hotellet og til båten. Vi trodde vi skulle
kjøres til båten, men hotellet lå så nære at man kunne gå – ikke visste de at vi
måtte slepe med oss en særdeles viktig nødrasjon av kinavin!!

Vel om bord fikk vi
utlevert hver vår lugar – Mahili på babord side og vi styrbord – praktisk, da
kunne vi se ut fra begge sider av båten! Båten var en luksusbåt, og lugarene var
pent innredet, og med egen balkong!

Mens vi ventet på
middagen knertet vi en flaske rødvin på babord side – de hadde best
utsikt!

I Chongqing – Century Star, som skal bli vårt nye hjem i tre dager nedover Yangze-elvenChongqing om kvelden

Båten forlot havnen
kl 22.30. Motoren gikk så stille at vi knapt la merke til at vi gikk. Om natten
lå vi med fratrukne gardiner og kunne ligge og følge med på livet på
Yangze-elven!

Frokost klokken 07!
Denne gangen var frokost- buffeen en miks av kinesisk og europeisk, så vi mesket
oss med stekt egg og bacon, pannekaker og syltetøy!

Så var det ut på
tur. Båten lå for kai i Fengdu og vi tok en busstur på ½ time til Snowy Jade
Cave, en hule der vi gikk en runde på omtrent en time og så stalaktitter,
stalagmitter og forsteininger som så ut som snøkrystaller og fossefall! Det var en fin tur, temperaturen var rundt 17
grader, men luftfuktigheten var ganske høy!

Fengdu, vårt første stopp på elvecruiset – byen er flyttet opp i åssiden pga demningen!17 grader og høy luftfuktighet i Snowy Jade CaveBesøk i Snowy Jade Cave – Michael har tatt dette bildet!

Tilbake til lunch om
bord i båten. Så forlot vi Fengdu. Vi brukte ettermiddagen til å se oss omkring
på båten. Det var en kar der som solgte kinesiske stempler, så vi bestilte et
stempel (laget av stein) med Fruen fra Havet – kjekt å ha! Så deltok vi på et 20
minutters kokekurs – ikke så veldig imponerende, ikke mye nytt å hente! Etterpå
brukte vi tid på å studere glassflasker som var malt innvendig. Hun som malte
flaskene hadde et lite utsalgssted om bord i båten, og vi ble fristet til å
kjøpe en flaske av henne. Selvsagt alt for dyrt, det fant vi ut etterpå, men
flasken var fin!

Luksustilværelse ombord i båten, flott lugar med egen, utvendig balkong!Vakre, håndmalte flasker, jenta på bildet kommer fra en familie med lange tradisjoner, og har selv drevet med innvendig maling av flasker i over 20 år!

Om kvelden ble alle
gjestene invitert til en velkomstdrink med kapteinen! Båten hadde kapasitet til
ca 350 gjester, vi var rundt 100 gjester om bord og av disse var ca 80 stk
asiatere. Resten var en gruppe med tysktalende turister, en sørafrikaner, et
engelsk par, Mahili fra Australia og vi fra Norge!

Vi ble servert rød
musserende kinesisk vin – veldig, veldig søt!! Kapteinen holdt en liten tale på
kinesisk der han ønsket oss velkommen om bord, og så var det hele
over!

Ved middagsbordet
var vi plassert sammen med det engelske paret, sørafrikaneren og Mahili – det
såkalte engelsktalende bordet! Bordet var typisk kinesisk, rundt med en
roterende glassplate i midten. Her ble det plassert dusinvis av retter, og vi
klarte ikke å spise mer enn 1/3 del av det hele – mange gode smaker, men for
noen mengder!!

Etter middag gikk
Svein Erik og jeg opp for å se den lokale underholdningen utført av betjeningen
om bord! Innimellom sang og dans laget de små selskapsleker der gjestene måtte
delta. Svein Erik fikk æren av å delta i ”potet-skyve-potet-konkurransen”. Han
fikk en potet bundet fast i en snor rundt livet. Poteten hang mellom bena hans
og så skulle han bruke poteten til å slå/skyve en annen potet liggende på gulvet
over en strek i enden av scenen!! Ingen skal påstå at ikke innsatsen var
imponerende, og han havnet på en knepen 2.plass – premien var et glass øl,
perfekt!

Neste morgen var
1.april, men ingen husket det, så ingen aprilsnarr! Mahili dro på en morgen-
ekskursjon mens vi tok en lat morgen og en avslappende frokost.

Etter frokost gikk
båten gjennom de to første ”gorgene”, juvene.

Gjennom den første av «three gorges»Yangze – legg merke til den gråe stripen som er død vegetasjon fra i vinter da elven gikk 10 meter høyere!The three gorges – Yangze-elven. Bratt, minner litt om en vestlandsfjord!

Dette området av
Yangze-elven heter ”the three gorges”og går fra Chongquing til Yichang, en
strekning på ca 660 km. I 1993 begynte
kineserne jobben med å bygge en diger demning ved Yichang, hovedsakelig for å
produsere strøm, men også for å prøve å kontrollere problemene med oversvømmelse
av Yangze-elven. Nå i 2009 vil hovedprosjektet være ferdigstilt, og i desember i
år vil dammen bli fylt til sitt maksimale nivå – 175
meter. I 2020 vil de siste turbinene
(i dag 26 turbiner , totalt vil det bli 32 turbiner) bli montert, i 2015 vil en
båtheis bli ferdig bygget!

Byggingen av dammen
har vært omstridt, over 1,2 mill mennesker har måtte flytte fra sine hjem, ingen
har full oversikt over hvilke konsekvenser denne demningen vil få i fremtiden
når det gjelder påvirkning av naturen, sedimentering……..i tillegg er tusenvis av
fornminner forsvunnet i dypet……Fordelene er at man produserer strøm, riktignok
bare 3% av kinas behov (i motsetning til 10% som var prognosene ved oppstart,
men ingen forutså det økte behovet!), man kan kontrollere oversvømmelse bedre,
og man kan bruke elven som en hovedfartsåre for båttransport og båtturisme, noe
som var vanskelig før demningen ble bygget. I tillegg har nesten 1 mill kinesere
fått nye hjem! Vet ikke hvor positivt det oppfattes av de kineserne som ble
tvunget til å flytte. For meg så husene og høyblokkene, som er bygget for å huse
alle som ble tvungne til å flytte, ut som russiske boligblokker bygget på
70-tallet!!

Tilbake til juvene –
vi var litt uheldig med været, grått og tåkete, men allikevel var det vakker
natur. Minnet litt om en vestlandsfjord, både natur og værmessig!! Bratte
fjellsider, og hist og pist klamret et lite hus seg fast i
fjellsiden!

Etter lunch var det
tid for en ekspedisjon. Vi ble loset over til en litt mindre båt for en times
tur inn til en sideelv. Så ble vi fordelt i små grupper over i robåter, 4 mann
rodde, og en styrmann i hekken! Guiden fortalte at før demningen ble bygget var
gjennomsnittsdybden i elven ca 2 meter, og de
var nødt til å dra småbåtene opp mot strømmen for hånd! Nå var det minst 30
meter dybde, og det var ingen
problemer med å ro begge veier!

En vanlig måte å forsere sideelvene til Yangze!

Vel tilbake i båten
var det tid for litt oppsummering av dagen og et glass rødvin før
middag.

Så klokken 21 gikk
vi gjennom den første slusen på vei ut fra demningen. Slusene var lange, men
ikke veldig brede. Det var akkurat plass til en lang og smal lastebåt full av
sand ved siden av oss, samt to andre lastebåter bak oss. Hver sluse tok ca en
time å passere, så i 23 –tiden gikk vi til sengs, vel vitende om at vi fortsatt
hadde to sluser igjen å passere før vi var ute på andre siden av
demningen.

Gjennom slusene, totalt er det 5 sluser, og hver tar ca 1 time å forsere

Neste morgen ble vi
fordelt i et par busser og fraktet til ”The Three Georges dam”. Selve demningen
er 2
km bred og 185
meter høy. Været var overskyet, (12-14
grader) og det var lett yr i luften – så det å ta bilder var vanskelig. Vi så
først en modell av anlegget, noe som hjalp veldig i forhold til å få et klart
bilde av anlegget. Så gikk vi rundt og tok bilder av demningen og slusene –
imponerende konstruksjon! Det var en diger suvenirbutikk i forbindelse med
dammen, og vi klarte å få kjøpt to nye innvendig malte glassflasker til en
vesentlig lavere pris enn på båten!

Modell av anlegget – selve demningen er bakerst, og slusene er nedenfor til høyreDet er 5 sluser man må igjenom, og de er gratis!!Den meget omtalte demningen, 2 km bred og 185 meter høy.

Etter turen til
demningen fortsatte vi båtturen gjennom det siste juvet – Trilling gorge. Det
interessante her var at vi fikk et inntrykk av hvordan ting var før de ble
påvirket av demningen. Plutselig så vi små sandstrender, gamle hus, gamle
båthavner, gamle stier og overbygde smale veier, kort sagt det var mye mer å se
på! Vi begynner å skjønne hvor mye som er endret og forsvunnet i forbindelse med
demningen!

The Trilling gorge, den siste gorgen, og etter demningen, slik at den er uberørt av økningen av vann-nivået på oversiden av demningen!

Så var vi fremme i
Yichang, og endestasjonen. Litt trist, det hadde vært en hyggelig båttur, med
flott natur og skikkelig luksustilværelse om bord! Vi hadde fått hjelp av guiden
på båten til å bestille togbilletter fra Yichan til Xian, som var neste
stoppested. Dessverre viste det seg at han bare hadde klart å skaffe tre
billetter til en sovekabin, og en billett til en seng i en sovesal! Etter
loddtrekning tapte Svein Erik, så han havnet på sovesalen, men i følge ham selv
gikk det greit, og det var en skikkelig opplevelse!

Michael, Jennifer og
jeg delte kabin med en kineser, heldigvis av den stille og greie typen! Vi
prøvde å kjøpe ham ut, men han nektet å flytte, så da fikk vi heller leve med
ham! Vi hadde kjøpt bokser med nudler og øl før vi forlot stasjonen, og i
tillegg hadde vi noen flasker med rødvin som sovemedisin. Standarden på toget
var omtrent på nivå med togturen vi hadde til Hanoi i Vietnam, med unntak av at
her var det faktisk rent sengetøy!

Vi spiste mat på de enkleste steder, uten engelsk meny – noen ganger en utfordring og et spenningsmoment!På togtur mellom Yichang og Xian

Vi drakk nok
sovemedisin, og etter 16 timer på toget rullet vi inn til Xi`an klokken 8 om
morgenen.

Mer om det i del
2!

Mars-april

04-09

Tut, tut, toget
rullet inn på jernbanestasjonen i Xian, ca 40 minutter etter skjemaet, men hva
gjør vel det! Kineseren, som hadde vært så uheldig å måtte dele sovevogn med en
nordmann og to australiere, strøk på dør fortere enn lynet, hmmm,
merkelig…….

Mens vi jobbet med å
laste ut bagene våre dukket det opp en kineser som presenterte seg som Peter, og
kunne kjøre oss til hotellet, og ta oss med på turer hvis vi var interesserte.
Vi slo til, først ble vi kjørt til hotellet, som ikke var så veldig langt unna,
og så gjorde vi avtale om at han skulle plukke oss opp neste dag og kjøre oss
til terrakotta- krigerne, pluss et par andre steder vi hadde lyst til å se! Da
den avtalen var i boks kunne vi bruke resten av dagen til å slappe av og se litt
av Xian. Først frokost, så en dusj og en kort blund på øyet før vi spaserte ut
på tur. I Xian sentrum er det to ting som står på ”listen”, det er
”Klokketårnet” og ”Trommetårnet” (Bell tower og Drum tower). Vi tok for oss Klokketårnet først, som
naturlig nok er full av klokker!! Ikke all verdens å se på, men fin utsikt fra
toppen av tårnet, og dekorasjonene på tårnet var verd nærmere
studier!

Bjelle/klokke-tårnet i Xi`anDen største klokken i Belltower

Etter Klokketårnet
gikk vi mot Trommetårnet, men begynte å føle behov for noe brun og kald
leskedrikk, samt litt mat. Rett ved siden av Trommetårnet er den tredje
attraksjonen i Xian – det muslimske kvartal. Smale gater fulle av små serveringssteder og
butikker. Vi valgte den første og beste som både solgte mat og øl, og lunchen
bestod av små kjøttbiter av lam stekt på pinner, lammekebab og brød som lignet
på pizzabunn, alt sammen perfekt krydret. Så med unntak av at ølen var
pisslunken var det en av de beste lunchene vi har hatt så langt!

Veldig god lunch i det muslimske kvarter i Xian, kebab og brød!

Kjøkkenet var utendørs, med kullgrill, kjøtt på spyd og fluer……

Etter lunch gikk vi
en rundtur i det muslimske kvartalet. Først ble vi stoppet av en dame som
fortalte at hun var kunstner, og representerte kunstnerskolen i Xian. De hadde
leid et hotellrom i nærheten der de stilte ut bildene sine – om vi var
interessert i å ta en titt??

Vi hadde det jo ikke
travelt, så vi ble med. Opp i 2. etg. i et enkelt hotell, passerte to jenter som
jeg tror var en annen type kunstner, og så inn på et rom der det var hengt opp
dusinvis av typiske kinesiske malerier og tegninger. Mahili følte presset og
kjøpte noen tegninger. Jeg så en tegning jeg synes var ok, men vi hadde allerede
kjøpt et tidligere på turen vår, og det er begrenset hva man kan drasse på! Men
kunstnerinnen var tydeligvis av den mening at det var bedre å få solgt noe, så
hun gav oss tegningen for 50 yuan, noe som tilsvarer 50 kr, så vi kunne ikke si
nei. Dermed gikk vi alle ut med bilder i sekken!!

Neste stopp på
programmet var besøk i det muslimske moske, et gammelt kompleks som hadde
overlevd Maos utrenskning. Med unntak av hallen der man ba, var moskeen åpen for
alle, inkl kvinner som ikke var tildekket! Fine bygninger, mange fine
bygningsdetaljer og vi var der på en fredag, og det var tydelig at de holdt på å
sette frem stoler og bord for et skikkelig fredagsparty senere på kvelden – med
te og tørre småkaker????

Et av husene inne i den muslimske moskeen i XianFortsatt inne i moskeen, nydelige blomster på trærne!

På vei tilbake mot
hotellet dro vi innom Trommetårnet, som selvsagt bestod av dusinvis av trommer i
alle størrelser! Dessverre var vi verken på Tromme, eller Klokketårnet mens de
hadde demonstrasjon av trommer og klokkeklang…….

Noen eksemplarer av alle trommene som befant seg i Drum Tower, Xian

Så rasket vi med oss
et par flasker gourmet-kinavin fra en lokal sjappe som Jennifer greide å prute
ned til 40 Yuan pr flaske (1 yuan – ca 1 kr), og så hadde vi en rødvinsstund på
rommet før middag, som denne kvelden ble inntatt i hotellets restaurant – god
mat!

Så var det atter tid
for kinesisk frokost. Varm appelsinjuice, egg kokt i te, nudler, stekt ris,
dumplings fylt med en slags søt bete eller kjøttdeig, søte gresskar, syltede
grønnsaker, salte andeegg, gravet andeegg, tynn rissuppe, tynn ubestemmelig
suppe og grønn te. Heldigvis hadde de søt loff og syltetøy, så man kunne velge
den varianten hvis man ble lei av den kinesiske frokosten……..

Peter hentet oss
presis klokken 09.00. Først kjørte han oss til Banpo museum. Det er et
utgravingsfelt der de har funnet bosetting fra 6000 år siden, anlagt et tak over
hele området og åpnet det for publikum. En del av funnene var plassert i montere
i en egen avdeling. Tror det gjorde et dypt inntrykk på australierne at de
faktisk så på ting som var så gamle – stor kontrast til den hvite, australske
historien……(og for de fleste hvite australiere er det den eneste historien som
finnes..)

Utgraving av en 6000 år gammel bosetting!

Etter Banpo ble vi
kjørt til en fabrikk der de produserer terrakotta – krigere for hånd. Det var et
typisk salgstriks, men vi raste gjennom lokalet og endte opp på andre siden uten
å ha kjøpt en eneste kriger!!

Besøk på en fabrikk som masseproduserer terrakottakrigere i alle størrelser!Om hendene er masseprodusert, så er ihvertfall hodet originalt!

Neste stopp var Lin
Tong museum som var et lite museum der man kunne ta nærbilde av ekte
terrakottakrigere for 20 Yuan! Så var det på tide med lunch, og Peter kjørte oss
til en diger kommunal restaurant der vi kunne kjøpe en slags ”lunchpakke” for
50Yuan pr person. Vi aksepterte, og ble servert en drøss av retter, som vanlig
alt for mye mat, men flere av rettene var velsmakende! Ølen var som vanlig
lunken, og denne gang var det ikke mulig å få tak i annet enn 3,1 % – kun egnet
som tørsteslukker!

Etter lunch dro vi
videre til the Tomb of Qui Shi Huang – en diger gravhaug som fortsatt ikke var
utgravet. Hovedårsaken til det var at det var målt ekstremt høy konsentrasjon av
kvikksølv inne i gravhaugen, men de tror også at det er flere andre intrikate
feller – det er omtrent som en film med Indiana Jones!!!

Gravhaugen til Qin Shi Huang. Dette var opprinnelig et flatt jorde!Hester funnet ved gravhaugen til keiser Huang. Nå er de plassert på museet rett ved siden av terrakottafigurene.

Vi kjørte en runde
rundt selve gravhaugen med en elbil, og så gikk Michael, Svein Erik og jeg på
toppen av haugen. Jennifer har astma, og er ikke så ivrig på bratte bakker og
trapper!

Qin Shi Huang var 13
år da han ble keiser av Qin i år 246 f.Kr. Innen
25 år klarte han å samle alle statene i Kina til et rike, og han ble den første
keiseren av et samlet Kina. Han ble kjent som en nådeløs tyrann som bl.a.
besluttet at alle bøker som ikke omhandlet landbruk eller historien til Qin
skulle brennes (så Mao var langt fra den første!!) . Heldigvis greide noen lærde
av Confucian å gjemme en del bøker slik at fortsatt finnes litteratur fra tiden
før Qin Shi Huang. I tillegg til å bygge veier som samlet Kina til et rike og
styrke den militære beredskapen begynte han også byggingen av den kinesiske mur,
samt byggingen av sin egen gravplass og terrakotta- armeen som skulle beskytte
ham i sitt neste liv! Det var stort sett bøndene som ble brukt som
arbeidskraft!

Huang døde i
210
f. Kr, 49 år gammel, og da ble det
opprør. Lederne som etterfulgte Huang hadde ikke den samme autoriteten, og
i 206
f. Kr overtok krigeren Liu Bang Xian
og dannet Han dynastiet som varte i over 400 år!

Terrakotta- krigerne
ble oppdaget av lokale bønder i 1974 mens de gravde en brønn. En av bøndene
lever fortsatt i dag, og man kan finne ham inne i butikken i kammer nr 2 der han
fortsatt signerer bøker og bilder!!

Krigerne ble funnet
ca 2
km vest for graven til
Huang.

I dag er alle
bøndene ”relokert”, og området er omdannet til en diger turistmaskin. Det er
funnet terrakottakrigere i tre ulike kammer, og det er bygget digre haller over
alle kamrene for å beskytte dem mot vær og vind! I tillegg er det bygget et
museum der man har samlet skatter som er gravet ut rundt gravhaugen til Qin Shi
Huang.

I den første hallen
kommer man inn og ser krigerne slik man alltid ser dem på bilder, oppstilt og
oppmarsjert rad etter rad av krigere. Det var imponerende å se, eneste som var
litt dumt var at det var alt for mange turister inne i hallen på en gang, så vi
måtte kjempe oss frem til gelenderet for å få et ordentlig overblikk!

Over 1000 terrakottakrigere, av det man tror er i alt ca 8000 stk. Alle med individuelle hoder og hender!Det er nesten uvirkelig å plutselig være noen få meter fra figurene!Terrakottakrigere i mengder, alle 1,8 meter høyeSvein Erik foran kammer nr 2, der de ikke har startet utgraving ennå. Det er kun taket man ser.Krigerne er stilt opp i kampformasjon!Legg merke til den åpne munnen – her har det opprinnelig vært et tykt bitt av tre, som har råtnet bortKrigere, i det man tror var kommandosentralenEn terrakottakriger som fortsatt har en rest av farger!

Over 1000 krigere av
et overslag på ca 8000 totalt var oppstilt. Det mest imponerende er at alle
figurene har ulike ansiktsuttrykk og individuelle hender. Figurene er ca
1,8
meter høye, og er hule fra brystet og
opp. Innimellom kan man se hester oppstilt med en litt rar munn – forklaringen
er at de opprinnelig hadde et tykt trebitt i munnen som har råtnet opp! Det
jobbes fortsatt med å restaurere krigerne. Da de åpnet kammeret var alle
figurene veltet og delvis knust, så det har vært et gedigent puslespill å sette
dem sammen igjen.

Kammer nr 2 er
fortsatt ikke åpnet. Her kan man se taket som var lagt oppå krigerne, men resten
er ikke utforsket ennå. En av grunnene til at de ikke har gjort noe her er at de
fortsatt forsker på en måte å bevare fargene på. Alle krigerne var nemlig
dekorert med flotte farger, men i kammer nr 1 er fargene forsvunnet pga lyset.
Man tror at kammeret inneholder enda flere krigere enn i kammer nr 1!

Kammer nr 3 er det
minste kammeret og inneholder 68 krigere. Man tror at det kan ha vært armeens
kommandosentral.

Museet var mørkt og
varmt med dårlig luft og alt for hard trykk av turister. Vi fikk et glimt av
skattene som var funnet ved gravhaugen til Huang, bl.a. en vogn trukket av 4
hester, vakkert dekorert. Sannsynligvis var det masse annet interessant også,
men vi gikk fort gjennom hovedsakelig pga den dårlige luften og
menneskemengden!

Det å se
terrakottafigurene var et av hovedpunktene på listen over ting vi ville se i
Kina, og det første glimtet man fikk når man kommer inn i kammer nr 1 er
imponerende – rad på rad med krigere, alle med sine individuelle ansiktsuttrykk
og hårfrisyrer. Det er morsomt å få se dem nå, og kanskje hvis vi reiser tilbake
om 10 år så kan vi få se kammer nr 2 med krigere i sine opprinnelige
farger??!

På vei ut kjøpte vi
noen postkort og en bok om stedet – for å ha et fysisk minne, og så satte vi oss
inn i bilen og fordøyde dagens inntrykk på vei tilbake til hotellet, sånn
ca 30
km unna.

Neste dag brukte vi
tiden før lunch til å bestille flybilletter og hotell i Beijing. Det var en
strålende dag med sol fra nesten skyfri himmel, så ved lunchtider gikk vi ut for
å ta en sykkeltur på bymuren rundt Xian. Rundt bykjernen er det en intakt mur på
totalt 14
km, og vi satte kursen mot den
nærmeste åpningen. På veien stoppet vi ved en typisk kinesisk restaurant, kun
kinesisk meny, men noen bilder på veggen! Igjen var vi heldige og fikk hjelp fra
en ung jente som kunne litt engelsk, og dermed fikk vi bestilt tre ulike retter,
uten at vi hadde helt oversikt over hva vi ville bli servert! Stekt blomkål med
noe som smakte som bacon var veldig godt, bollen med kraft og en hel kylling
svømmende i midten var også grei, men den siste bollen med en slags
grønnsaksblanding i kraft overrasket med ingredienser vi synes lignet på både
sjømat og innvoller, så den ble stående relativt urørt tilbake!

Typisk bolle med mat vi ikke aner hva er…!

Oppe på bymuren
leide vi sykler og hadde en veldig fin tur rundt hele muren. Syklene leide man
for 100 minutter, og det var akkurat det man trengte for å sykle rundt i passe
tempo, samt kunne ta de bilden man hadde lyst til! Turen kan anbefales, god
mosjon og man får se litt andre deler av Xian (uttales forresten Sjian på
kinesisk, som sjino, sjærste og sjøtt!!)

Vi leide sykler på bymuren som gikk rundt hele Xian – 14 km rundturVi var utrolig heldige med været denne dagen

Mandag, fortsatt
mange gjester på hotellet, og forklaringen var at det var dag 3 av den kinesiske
”påskefeiringen”, de feirer vel ikke påske på tradisjonelt vis, men har laget
tre dager offisiell ferie! Vi spiste vår kinesiske frokost og gikk ut for å
kapre en drosje. Før vi reiste til Kina kjøpte vi ”Rough Guide to China” og den
har en oversikt over alle severdigheter, restauranter og hoteller de anbefaler
skrevet på kinesisk – veldig praktisk for å vise drosjesjåførene hvor vi vil!!
Kan anbefales, gjør ting mye enklere.

Dagens mål var først
et stopp ved Big Goose Pagoda. En Tang-dynasti munk ved navn Xuan Zang, født i
år 602 dro på en 17 års tur til India der han samlet en imponerende samling av
buddhistiske skrifter. For å ta vare på disse skriftene ble Big Goose pagoda
bygget, 7 etasjer høy, bygget av murstein for å gjøre den så brannsikker som
mulig!

Big Goose Pagoda

Deretter dro vi til
Shaanxi historiske museum. Da vi ankom museet var det en kjempelang kø foran
lukene. Vi var i ferd med å gi opp da vi leste et skilt at det var en egen luke
for pensjonister! Aha, Svein Erik stilte seg i køen og etter relativt kort
venting hadde han skaffet 4 billetter. Billettene var gratis, men jeg vet ikke
om det var en medvirkende årsak til at det var så stor interesse for å besøke
museet, eller om det var fordi det var ferie!

Museet var full av
historie fra menneskets utvikling fra apestadiet og frem til for ca 1000 år
siden. Historien etter den tid var tydeligvis ikke så interessant!

Vi avsluttet
formiddagens ”økt” med en rask tur innom Little goose pagoda, som var bygget
litt senere enn big goose pagoda, men bygget for samme formål, nemlig å ta vare
på hellige buddhistiske skrifter. Xian by hadde akkurat fullført byggingen av
Xian museum og inngangsbilletten var 50Yuan/person. Vi var ikke veldig
interessert i å betale dette, men Jennifer klarte det kunststykke å prute på
billettprisen så vi slapp inn for halv pris!!

Rask tur inn til
pagoden via en suvenirbutikk, så en runde rundt i parken og 10 minutter inne i
Xian museum, som var en blek kopi av Shaanxi museum. Dermed var dagens museum og
severdighetsdose oppbrukt!

Vi tok en drosje
tilbake til muslimkvartalet og spiste den samme gode lunchen som sist, nam, nam.
Så gikk vi videre og fant et massasjeinstitutt der massørene var blinde. Svein
Erik, Jennifer og jeg var klare for en massasje, men Michael (som aldri hadde
blitt massert før) var veldig i tvil! Men tanken på å vente på oss en time var
tung, så han lot seg overtale til å forsøke! Dermed ble vi alle fire geleidet
inn i et rom der de andre ble massert av blinde, mens jeg måtte klare meg med en
seende!! Michael stønnet og bar seg når hans massør fant frem til alle de ømme
punktene……. Han erklærte at det var første og siste gang han skulle prøve seg på
noe slikt! Vi andre var godt fornøyde med massasjen…

Etterpå vandret vi
gatelangs tilbake til hotellet mens vi studerte det yrende
folkelivet!

Neste morgen var det
avreise til Beijing, mer om det i del 3

En liten kuriositet….;

En kinesisk variant av den norske 4-seter`n!

Mars-april

05-09

Dagen
etter var det avskjed med Xian og vi tok fly til Beijing der vi ankom
midt på dagen uten noen spesielle hendelser. Flyet var fullt av eldre
mennesker som helt tydelig fløy for første gang – det ble tatt bilder og
folk løp rundt i midtgangen og pratet og lo med hverandre – stor
opplevelse!!

På
flyplassen opplevde vi å bli skikkelig lurt for første gang på turen. I
drosjekøen ble vi plutselig henvist til en egen drosje som stod for seg
selv. Vi spurte om prisen og fikk høre at det var taksameter. Ok, men
etter en stund så vi at taksameteret var dekket over, og at taksten var
nesten dobbelt så høy som den skulle være – vi var blitt lurt inn i en
limousin! Vi betalte omtrent dobbelt pris, og da vi gikk ut av bilen så
vi at taxiskiltet som hadde stått på taket var tatt vekk – Jennifer var
ikke særlig glad i sjåføren og det fikk han høre!!

Hotellet lå sentralt langs parkene Jingshan og Beihai, fulle av små spisesteder og barer. Det var også kun en kort
drosjetur til Tian`anmen (himmelske freds plass) og den forbudte by, det
var faktisk gangavstand fra hotellet!

Neste
morgen tok vi en drosje til Tian`anmen. Det var en utrolig lang kø for å
komme inn i mausoleet til Mao, vi hadde lurt på om vi skulle ta en titt
innom, men da vi så køen ombestemte vi oss! Utrolig å tenke på at Mao
ligger der inne, dypfryst i en krystallkiste på utstilling – en
skikkelig turistattraksjon og inntektskilde…….regner med at han er litt
forbanna på det!!!!

Himmelske freds plassHimmelske freds plass, i bakgrunnen er køen for å se formann Mao i frossen tilstand!Et typisk motiv – inngangen til den forbudte by!

Vi
brukte litt tid på å gå over den himmelske freds plass, studere de
digre bygningene som omringer plassen, se på alle menneskene, i det hele
tatt – bare titte! Så nærmet vi oss inngangen til den forbudte by,
betalte inngangsbilletter og leide hver vår ”automatiske guide!

Så
startet vandringen, vi var helt klart ikke alene, og i starten var det
litt arbeid med å kjempe seg gjennom grupper med turister som flokket
seg rundt guidene sine – alle iført hver sin i øyefallende cap! Det var
den røde gruppen, den gule gruppen, den oransje, osv – de aller fleste
var kinesere! En ting ble klart etter hvert – kinesere eier ikke det jeg
vil kalle normal folkeskikk. Hver gang vi prøvde å lese opplysningene
på skiltene var det noen som brøytet seg foran oss for å stille seg opp
for avfotografering, eller simpelthen bare lese skiltet, eller ta bilde
av teksten. De kunne stoppe opp hvor som helst for å ta bilder av en
venn foran de mest håpløse bakgrunner, og lage digre køer, uten at det
bekymret dem nevneverdig! De snek i køene og brøytet seg frem over alt!

Jeg
var forberedt på at kineserne var noen skikkelige griser rundt
matbordet, at de harket og spyttet over alt, pluss mange andre
kroppslige uvaner jeg velger å ikke nevne, men at de var så uhøflige i
tillegg kom som en overraskelse!

De
neste timene ble brukt til å se alle bygningene i den forbudte by.
Den forbudte by – imponerende!Det var bygninger over alt, de aller fleste veldig godt vedlikeholdt, og fulle av detaljer
Typisk takdekorasjon – desto flere dyr, desto viktigere bygning!

Ikke
bokstavelig alle, for da hadde vi vært der ennå – det er utrolig mange
bygninger! Svein Erik hadde besøkt den forbudte by på midten av
80-tallet. Den gangen var det få turister og man kunne få lov til å gå
inn i bygningene. Det var nesten ikke mulig nå. De fleste bygningene var
stengt, slik at man kun kunne titte gjennom dørene eller gjennom
plastdekkede vinduer. Med så mange turister ble det vanskelig å få sett
så mye av det innvendige. De fleste bygningene var veldig godt holdt,
med flotte farger og malerier, og byggeteknisk var det imponerende mange
flotte detaljer!

I
guideboken leste vi litt om livet i byen, der det fortelles at keiserne
som levde der sjelden forlot byen. De levde i luksus, og det er sagt at
et måltid for en Quing- keiser kunne ha brødfødt tusenvis av de fattige
som levde på utsiden av byen! En av de siste keiserinnene som levde i
den forbudte by, keiserinne Cixi (som døde i 1908), hadde som vane å
bestille 108 ulike retter til et måltid!

Under
Ming-dynastiet levde det over 10.000 konkubiner i palasset. Det sies at
hver kveld trakk keiseren lodd fra en stor sølvbolle, og den utvalgte
konkubinen, kun iført et gult klede, ble båret til palasset, båret fordi hun ikke var i stand til å gå selv på grunn av de innsnørte føttene!!

For
å sikre at avkommet var av keiserlig herkomst var de enste mennene som
bodde i palasset evnukker! Det sies at de kunne oppnå rikdom og
prestisje innenfor palasset, men utenfor var de ansett som de laveste av
de lave på rangordenen! I 1924 opphørte ordningen med evnukker, og over 1500 evnukker ble utvist fra den forbudte by – gråtende!

Vi
fant et lite spisested inne i den forbudte by, og inntok lunchen der.
Så fortsatte vi sakte mot utgangen – det var utrolig masse å se på, og
innimellom alle bygningene dukket det opp trær i full blomstring – det
satte en ekstra spiss på omgivelsene. Over alt har vi sett trær i full
blomstring, rosa, hvit og røde blomster, vakkert, og vi var heldige som
besøkte Kina akkurat på denne tiden av året.

Vel
ute av den forbudte by, og ganske mette av inntrykk bestemte vi oss for
å gå gjennom parkene tilbake til hotellet. Det tok sin tid, men var god
mosjon og fin avkobling for hjernen, og i 17.30 tiden kunne vi endelig
synke hen på sengen med litt vin før middag – denne gangen på hotellet.
Tanken på å gå ut for å finne et spisested var fraværende!!

Neste
morgen våknet jeg til en glattbarbert mann som med myke, glatte kinn
kunne gratulere meg med dagen!! Svein Erik har hatt skjegg i en tid, men
vi har vært litt uenige om hvor kledelig det er! Jennifer har vært
veldig positiv, men jeg har vært heller lunken! Dermed var det en god
start på en fødselsdag når skjegget var borte!! Jennifer og Michael
overrasket med å gi meg en flaske med whisky i presang ved
frokostbordet. Jeg tok med en liten skvett i sekken da vi satte oss inn i
ventende bil for å bli kjørt til Muren!! Vi hadde lest en del om de
ulike stedene man kunne dra for å gå på muren, og vi hadde landet på et
sted som heter Simantai, ca 120 km unna Beijing.

Vi
hadde leid en 7-seters bil med sjåfør og guide, en ung jente fra indre
Mongolia som egentlig var førskolelærer i kinesisk på en privatskole,
men som innimellom jobbet som guide. Etter ca 1 ½ times kjøring ble vi
igjen tvangssendt innom en fabrikk. Denne gangen var det en liten
fabrikk som håndlaget vaser, boller og fat av kobber, dekorert med
emalje. Morsomt å se hvordan produksjonen foregikk, men for meg var
dekorasjonene litt for kinesisk og glorete, så vi klarte å komme oss
gjennom hele salgslokalet uten å kjøpe noe!!

Her limes det på dekor av kobber på selve kobberbollen.Så fylles det lag på lag med maling før hele vasen/bollen slipes ned ved hjelp av stein

Nye
1 ½ times kjøring til Simantai, en av de minst berørte og besøkte
delene av muren. Vi tok en gondol nesten opp til muren, og så gikk vi en
bratt sti de siste 2-300 meterne. Så var vi endelig på muren – jippi!
Været var strålende, vi kunne se at vi var på 6-700 moh, for det var
fortsatt ikke kommet blader på trærne, og vinden var litt kald, men det
var allikevel deilig.
Endelig ved den kinesiske muren – den strekker seg så langt øyet kan se!
Det er fortsatt tidlig vår her, det kan man se på trærne!Karrig natur, lite vegetasjon, men mur så langt øyet kan se

Intens konsentrasjon under klatring av en bratt trapp!!Overflaten på muren var ikke like velholdt alle steder!Underveis på vår spasertur!

Her har vi nådd den ene enden av muren – herfra var den utilgjengelig!Bursdagsskål på muren – ganske spesiell feiring!Fattige bønder tjener litt ekstra å å selge postkort og bøker til turisteneMed jevne mellomrom er det bygget vakttårn

Vi
gikk først så langt vi kunne den ene veien før muren ble så dårlig at
de hadde sperret den. Da tok vi oss en pause, og jeg kunne dra frem
bursdagswhiskyen slik at vi kunne skåle for at vi endelig var på muren!

Så
snudde vi og gikk den andre veien et godt stykke, nesten 3 timer gikk
vi på muren. På vei ned traff vi på Jennifer, som hadde valgt å ta en
lettere rute på muren, og vi kunne ta en ny ”murskål”, for å markere at
vi hadde opplevd et av høydepunktene på turen.

Været var topp, det var veldig få mennesker der og utsikten var fantastisk – og vi hadde gått på muren!!

Bursdagsskål -igjen, og feiring at vi faktisk har besøkt og gått på muren!

Enkel lunch etter tre timers tur på muren

Vel
nede igjen møtte vi guiden og hun tok oss med til en liten restaurant
der vi spiste en enkle lunch. Så var det 2 ½ times kjøretur tilbake til
Beijing. På vei inn til byen kjørte vi forbi ”birds nest” og
svømmehallen fra OL i fjor sommer. Gøy å ha sett dem i virkeligheten!

Om
kvelden dro vi av gårde for å spise Peking-and. Vi hadde hørt om et
bitte lite sted som skulle være veldig bra, men der var det fullt.
Dermed dro vi til en restaurant som var anbefalt i Rough Guide, Huajia
Yiyuan. Der var det ikke mulig å reservere bord – og det var tydeligvis
veldig populært for det var fullt av mennesker der! Vi ventet en liten
stund, og Jennifer benyttet anledningen til å fortelle betjeningen at
jeg hadde bursdag, og vips så ble vi geleidet til et eget lite rom! Så
bestilte vi et par ender, og rødvin. Da den første anden var klar ble
den kuttet opp ved bordet, og vi fikk en rask demonstrasjon av hvordan
vi skulle spise anden, lefsa og tilbehøret – det smakte veldig godt. To
ender og en god times tid senere var måltidet over, men da fikk vi høre
at jeg skulle få en spesiell nuddel-suppe, såkalt ”1-mile nuddelsuppe”
som bursdagspresang fra restauranten! Ja, ja, jeg spiste så mye jeg
greide, spise nudler med pinner er alltid en utfordring, og når jeg i
tillegg hadde spist min andel av Peking-endene kan jeg vel ikke si at
skålen ble tømt! Men godt smakte det!

Bursdagsmiddag – oppdeling av Peking and

Hm, hm, dette ser da godt ut, men hvordan gjør vi det?Ok, det er kanskje greit med en liten demonstrasjon!Her inntas bursdagspresangen fra restauranten – «en-mils» nudler!!

Jeg
må vel si at det ble en minneverdig bursdag, først vandre rundt på den
kinesiske muren og så spise Peking- and – hva mer kan man ønske seg?!

Dagen
etter brukte vi formiddagen til å ordne fly og hotell, samt transport
til og fra flyplassene – ting tar tid, selv på internett.

Så
gikk vi ut på leting etter en restaurant som solgte vestlig mat, og det
fant vi. Svein Erik bestilte Cæsar-salat og jeg spagetti Carbonara. Det
er første gang vi har spist Cæsarsalat og spagetti med pinner, men det
er utrolig hva som går, og maten smakte veldig godt, særlig salaten!

Det er ikke hver dag man spiser Cæsarsalat med pinner!

Etter
lunch tok vi en drosje til ”Temple of heaven”. Byggingen av Temple of
heaven ble startet av keiser Yongle, og var ferdig bygget i 1420. Det
skulle fungere som møtepunktet mellom himmel og jord. Himmelen ble
ansett som rund og jorden som firkantet. Bygningene og alterene er
bygget runde, og plassert på firkantet fundament. Selve parken som omgir
Temple of heaven er laget sirkelrundt, men med rette murer på alle fire
sidene! Forbindelsen mellom himmel og jord var selvsagt keiseren selv,
og det var her keiseren fastet i tre dager for å sikre årets avling – en
viktig seremoni!

Temple of heaven!

Om kvelden gikk vi ut for å spise pizza – vi var alle ganske lei av ris og nudler tre ganger om dagen!

Neste morgen var vår siste dag i Beijing, og siste dag i Kina, og dagens program var Sommerpalasset. Det var mye trafikk og forurensing denne dagen, synd, for bildene blir alltid så tamme og kjedelige i slikt gråvær.

Sommerpalasset
ligger idyllisk plassert ved en sjø, omgitt av grønne åssider. Palasset
består av mange ulike bygninger spredt rundt øst og nordsiden av sjøen.
Det har vært sommerpalass der siden 1100-tallet, men det var på 1800
tallet at de fleste nåværende bygningene ble bygget av Manch- keiseren
Qianlong. Men den mest kjente personen knyttet til sommerpalasset er
keiserinne Cixi. Hun ble keiser Xianfeng`s konkubine i en alder av 15
år, og ble raskt hans favoritt. Hun fødte ham en sønn, og da keiseren
døde i 1861 ble Cixi innsatt som hersker på vegne av sønnen som fortsatt
var et barn. De neste 25 årene styrte hun Kina, og da sønnen døde av
syfilis klarte hun å innsette sin nevø, som hun hadde full kontroll
over! Hun brukte uhemmet med penger, og ved innsjøen ligger det en båt
laget av marmor – bygget for marinens penger!! Cixi og nevø-keiseren ble
tvunget til å flykte under opprøret, the ”Boxer Movement” i 1899
forkledd som bønder, og overlot til ministrene å megle om fred. Hun
returnerte til Beijing, og klamret seg til makten så godt hun kunne. Det
siste hun gjorde før hun døde i 1908 var å arrangere mordet på sin egen
nevø! Det var slutten på 2000 år med keiserdømme i Kina!
På besøk i sommerpalassetSjøen rundt sommerpalasset, et yndet sted for lokalbefolkningen

En detalj fra SommerpalassetBratte trapper ledet opp til et buddhist-tempelTo gamle menn inne i sommerpalassetOversiktsbilde fra toppen av buddhisttempeletMarmorbåten bygget av keiserinne Cixi – for marinens penger !!

Vi
brukte mesteparten av dagen til å tusle mellom alle bygningene i
sommerpalasset. Helt i nord er det bygget et buddhistisk tempel i en
åsside, og man må klatre bratte og mange trappetrinn for å komme opp til
tempelet. Cixi fikk også bygget en 700 meter lang
”gangvei” laget i tre med tak, og innvendig er det malt vakre tegninger
på alle takåsene, rene kunstgalleriet. Gangveien ble laget slik at hun
kunne gå langs innsjøen i regnvær uten å bli våt!!

Dette
var finalen og siste kulturelle stopp på vår kinareise. Tror nok at
Mahili var litt slitne av vårt ”kulturelle” tempo, og jeg mistenker at
Jennifer gjerne skulle ha tilbrakt litt mer tid i handlegater og
butikker, men Michael er nok glad for at båten ikke ble fylt med enda
mer vekt!! Svein Erik og jeg fikk se det vi hadde lyst til å oppleve på
denne turen. Kina er jo så stort at man må prioritere steinhardt. Tre
uker var akkurat passe dose, og vi så alle frem til en ”vanlig” frokost
igjen. Kinesisk mat er som regel god, absolutt ikke i nærheten av det vi
får på kinesiske restauranter i Norge, men det kan bli litt for mye ris
og nudler når man får det både til frokost, lunch og middag!
Vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle kommunisere og finne frem i
Kina, med få engelsktalende og alle skilt og menyer skrevet på
kinesisk, men det gikk mye bedre enn forventet. Internett er utbygd over
alt, og vi er glade for at vi tok med oss pc-en. Det gjorde det mye
enklere å bestille flybilletter og hoteller! Ingen av hotellene vi
overnattet på hadde pc på rommet, men alle hadde gratis
internett-tilkobling.

Så var det avreisedag. Vi brukte Air Asia igjen, og det førte til at vi måtte hyre en bil til å kjøre oss ca 80 km til
nabobyen, Tianjin, der Air Asia fløy fra. Vi tok fly til Kuala Lumpur.
Der landet vi i 22-tiden, og vi var nødt til å overnatte på et
”bed&breakfast” over natten. Tidlig neste morgen tok vi fly videre
tilbake til Johor Bahru – og Fruen fra havet.

Mai

06-09

Hjelp,
hjelp – vi oppdager at vi ikke har en lang liste over gjøremål……..Etter
vår Kinatur brukte vi et par dager til å komme i orden, kaste
søpleposen vi hadde glemt før vi dro, og som hadde laget en spesialodør
om bord, samt vaske tøy!! Så kom ”hverdagen” sigende! Svein Erik
dobbeltsjekket notatblokken for gjøremål, men den gang ei. Vi hadde
gjort en grundig innsats i Thailand, og nå ”straffet” det seg. Svein
Erik har også lært at man aldri skal begynne å skru eller ordne på ting
som fungerer – da kan man være sikker på å dra på seg problemer vi
overhode ikke liker!

Sebana Cove MarinaEn gedigen hovedbygning på Sebana Cove

Dermed
måtte vi tenke alternativt. Det var fortsatt nesten fem uker til vi
skulle reise videre, og noe måtte vi finne på! Vi startet med et par
aktive dager der vi stod opp og var ute på tur rett etter soloppgang for
å utforske området rundt marinaen. Bl.a gikk vi en tur til golfklubben
og sjekket ut mulighetene for trening og spill. 320 norske kroner for to
personer inklusiv golfbil for å spille 18 hull må vel kalles en grei
pris. Det var også en driving range der vi kunne more oss med å slå
baller!!

Problemet
med marinaen var at den var langt oppe i en elv og det var omtrent
vindstille der. Dermed ble det mildt sagt ganske varmt midt på dagen, og
energinivået ble deretter.

Heldigvis hadde marinaen, eller rettere sagt resorten (vi var nemlig på Sebana Golf & Marina resort) et fint svømmebasseng!

De
følgende ukene ble følgende; mandag; spille golf på formiddagen, ligge
ved bassenget om ettermiddagen, tirsdag; ta shuttlebussen til nærmeste
lille landsby for å kjøpe frukt og grønt, onsdag; spille golf, basseng
om ettermiddagen, torsdag; tur til landsbyen, fredag; spille golf,
basseng, lørdag/søndag; slå baller på drivingrange, slaraffenliv ved
bassengkanten!!
Selv om vannet holder minst 28 grader er det litt avkjølende….Etter golfing er det tid for avslapping ved bassengkanten

Man
skulle tro at det å tilbringe så mange timer på en golfbane skulle føre
til en viss fremgang, men det var nok ikke uten grunn at de som jobbet
rundt på golfbanen alltid kom ilende for å selge oss brukte baller…… Jeg
tror vi har kjøpt våre egne baller tilbake ganske mange ganger……..

For
å ta det fine med å være så mye på golfbanen var at det gav oss litt
mosjon (selv om vi hadde golfbil så ble det en del gåing – det er ikke
lett å kjøre inn i bushen på leting etter baller…..) I tillegg var det
vakre omgivelser, vi var stort sett alene der på ukedagene, så det var
som å ha en egen privat golfbane – kan anbefales!! Flere ganger fikk vi
besøk av flokker med apekatter som satt i trærne og lo og skrattet (av
oss mon tro?). En gang, da jeg slo en ball ned i en sandbunker landet
den rett i en vanndam der apene satt for å drikke. Jeg var sikker på at
de kom til å ta ballen, men de nøyde seg med en grundig sjekk før de
slapp den fra seg rett utenfor vanndammen – omtenksomt!!

Yrende dyreliv rundt på golfbanen – legg merke til apen rett bak Svein Erik!Noen ganger er slaget bortimot perfekt – neste gang en skikkelig katastrofe!Så dukker det plutselig opp en guana – eller det vi kan kalle en skikkelig stor firfisle!!Vi spilte golf tre ganger i uken – men hjalp det??!!

Rett
som det var raslet det i tørt gress og vi støtte på en guano, en slags
firfisle på mellom 1 og 1 ½ meter lang, ufarlig, men jeg må innrømme at
jeg skvatt mer enn en gang når vi møtte dem! Golfbanen var også plaget
av villsvin som grov opp bakken på jakt etter mat, men vi så dem aldri
på banen, bare på vei til og fra marinaen. For å toppe det hele krydde
det av fugler som sang og kvitrer, og fløy mellom trærne i sine vakre
fjærdrakter – og ved hull 9 bodde det en hane inne i skogen som hadde
det som sin eneste misjon å gale så mye og så høyt han kunne!!

Så
totalt sett var våre turer på golfbanen en kombinasjon av natur og
dyreopplevelser og sann fryd ved å få til et perfekt slag, og ikke minst
skikkelige frustrasjoner ved å gjøre den ene feilen etter den andre –
kjedelig var det i hvert fall ikke!

Utenfor
golfbanen var det de små turene til den nærmeste lille landsbyen som
krydret tilværelsen. Den bestod av to gater full av butikker som stort
sett solgte de samme varene. Frukt og grønt ble solgt fra små boder, og
kjøtt kunne vi kjøpe av en kineser som solgte både ferskt svinekjøtt og
kylling fra bagasjerommet på stasjonsvognen sin! Malaysia er et muslimsk
land, så det er kun kinesere som selger svinekjøtt og alkohol her i
landet!

Essostasjonen i den lokale landsbyen!!

Svein
Erik trengte allergitabletter, og dro til det lokale legekontoret. Der
ble han sendt rett inn til legen som forklarte at han måtte gå over
gaten til det lokale sykehuset for å få allergipiller. Svein Erik
strenet over gaten, ble tatt vel imot av, sitat; ”en utrolig vakker
indisk jente”, som sendte ham inn til legen – rett foran nesen på alle
på venterommet! Vel inne hos legen var det en kort konsultasjon og så
resept på piller, kun 10 stk. Trengte han flere piller måtte han komme
igjen. Medisin er gratis i Malaysia, men i begrensede mengder pr
utlevering, og for selve legekonsultasjonen måtte han betale hele15
ringgit, nesten 30 kr!!

Etter
en stund ble suget etter bacon, gode oster og salami overveldende, og
vi besluttet å slå ut håret og ta en overnattingstur til Singapore
sammen med Mahili!! Hotell ble bestilt over internett og vi startet
turen mot Singapore. I luftlinje er det en kort tur, men i Malaysia er
de ikke så rasjonelle på veibygging, så vi måtte kjøre langt inn i
landet for å krysse elven som fører inn til marinaen!! Vi startet tidlig
om morgenen, fikk skyss av resorten inn til den lille landsbyen. Derfra
drosje i 70 km til neste by. Derfra lokal buss i 50 km til
Johor Bahru, som er hoved- byen i fylket, på grensen til Singapore. Der
tok vi en ny buss over grensen til Singapore (som alle vet er Singapore
en øy, og forbindelsen til Malaysia er en vei bygget på en fylling, og
som gjør at det er umulig å seile rundt Singapore!). Samme buss tok oss
videre inn til den indiske delen av Singapore – der man finner alle de
store elektronikk-kjøpesentrene!

Så
etter 4 timers tur befant vi oss i Singapore! For å roe kjøpelysten noe
startet vi med å kjøpe ny bil/båt radio til Fruen siden den gamle
begynner å svikte i elektronikken. Så kjøpte vi et lite fotoapparat som
skal være vanntett ned til 3 meter – praktisk om bord i en båt, og fint når vi snorkler!

Deretter
var det tid for Ikea! Ingen ting er som å komme inn i Ikea – det er
nesten som et lite stykke Norge, i hvert fall når man er langt
hjemmefra!! Det er ikke alle som drar til Ikea for å gjøre matinnkjøp,
men det var vår hensikt! Sild og snaps, røkt laks og tyttebærsyltetøy –
og for å lære våre australske venner noe nytt om maten i Sverige så
kjøpte vi kjøttboller! Jennifer og Michael i Mahili har en sønn som har
en svensk kjæreste fra Malmø – og derfor må vi ta et visst
opplæringsansvar, og introdusere dem for diverse svenske skikker!

Etter
Ikea var det tid for et grundig dypdykk på Carrefour der handlekurven
ble fylt med bacon, franske oster, diverse kjøttpålegg, oliven, creme
fraiche, rømme, olivenolje,,,,,,,, – i det hele tatt ting man ikke
finner i Malaysia! Maten ble stuet inn i det lille kjøleskapet på
hotellrommet mens vi gikk ut om kvelden for å spise på indisk restaurant
og kose oss. Sist vi var på indisk restaurant i Singapore fant vi en
restaurant der vi spiste med fingrene, men siden Michael synes det var i
heftigste laget fant vi denne gang et sted med både kniv og gaffel!!

Neste
morgen dro Jennifer og jeg for å foreta de siste matinnkjøpene, mens
Michael og Svein Erik gikk – ja gjett!!??!! – til båtbutikker og
elektronikkbutikker – surprise, surprise!!

Etter
12-ølen var tiden inne for å ta den lange ferden tilbake til båten, og i
fem- tiden var vi hjemme og kunne fyller kjøleboks og fryser med alle
godsakene!!

På provianteringstur til Singapore, mange timer i bussRallymiddag med prominente gjester!

Aldri en middag uten skikkelig underholdning

Etter
hvert nærmet det seg rallytid, og vi ble alle invitert til en samling i
en annen marina, sånn cirka 3 timer med buss unna. Vi takket ja, og dro
av gårde. Da vi kom til marinaen traff vi igjen Odulphus, våre
hollandske venner fra Middelhavet. De hadde bestemt seg for ikke
å delta på rallyet, men seile parallelt et stykke før de dro til Borneo
og backpacker-tur til Indonesia. Uansett så var det morsomt å se dem
igjen. Så var det tid for de sedvanlige rally-høytidlighetene. Vi fikk
utlevert hver vår blå rallyskjorte og vimpel til å ha i masten! Så var
det flere høytidlige taler av kulturminister, turistminister,
marinminister………….alle er selvsagt veldig glade for at vi seiler i
Malaysia – og veldig glade i å høre sine egne stemmer….!

Etter
middag, som selvsagt var buffet som ble tømt før halvparten hadde
forsynt seg, var det underholdning med dans og sang før vi ble puttet i
bussen og kjørt tre timer tilbake til marinaen vår!!

Så
den19.mai var det tre dager før rallystart, og Svein Erik sin bursdag.
Nå ble han 67 år, og er offisielt pensjonist – og kan betale
barnebillett på trikken! Jiippi!

Odulphus
var kommet til vår marina, og om kvelden ble de og Mahili invitert på
middag om bord. Det ble en livat aften, og Odulphus sin presang; en 5 liters rødvinkartong hadde definitivt kraftig undertrykk tidlig på kvelden!!

Ikke store feiringen av 17-mai, men propellen ble ihvertfall renskrapet!En skikkelig feiring av Svein Erik sin 67-års dag den 19 mai, sammen med Odulphus og Mahili

Av
en eller annen grunn ble det en rolig formiddag dagen etter, og
ettermiddagen ble tilbrakt ved bassengkanten! Neste dag tok vi en
avsluttende 9-hulls runde før køllene ble vasket og stelt og høytidlig
pakket vekk. Så om ettermiddagen klargjorde vi båten for avreise og fikk
betalt regningen! Vi var vel egentlig ikke så veldig lei oss for å
forlate Sebana Cove!

På vei mot nye eventyr – ut elven fra Sebana Cove

Nye eventyr venter!

Neste
morgen motret vi oss gjennom ”parkeringsplassen” for store skip som
ligger og venter på oppdrag. Så etter omtrent 60 nm og en lang dag
kastet vi anker i en passe åpen ankringshavn. Ut på natten blåste det
opp og det begynte å bli ubehagelige bølger, ikke så ille når de kommer
forfra, men når vind, bølger og strøm jobber mot hverandre og setter
båten på tvers av bølgene – da kan du få seiler- livet billig av meg!!
Dermed dro vi av gårde ved soloppgang og dro ca 20 nm videre til en
ankringshavn der Mahili og et par andre australske båter lå for anker.
De hadde hatt samme ubehagelige natt der, så de var ivrige på å dra
videre. Vi ville gjerne bli en natt, så dermed var det et kort gjensyn.
Vi tok en tur i land, og fant en død dugong (sjøku) på land. Michael
hadde funnet den tidligere og fortalte at det hang en plastflaske med en
nylonline tvinnet rundt tungen på dugongen, og at den sannsynligvis
hadde sultet i hjel. Da vi fant dugongen var plastflasken og nylontråden
fjernet – tydeligvis noen som ikke ville vise frem tragedien!!

Vi fant en død dugong (sjøku) som sannsynligvis var drept av at et nylonsnøre viklet seg rundt tungen!

Vi
hadde en rolig natt, og neste formiddag motret vi oss videre nordover
til en ny øy. Her fant vi igjen Mahili med følge, og om kvelden hadde vi
sundowner på stranden med bål og hygge.

Det samme gjentok seg kvelden etter da Odulphus ankom, ny sundowner med nye seilere. Livet er ikke kjedelig!

Koselig med bål på strandenVi har hatt mange fine solnedgangsdrinker på stranden

Vi fikk et skikkelig regnskyll med lyn og tordennpå vei til TiomanEt dekkende navn på en øy – One tree Island!!

Så
etter et par dager motret vi det siste stykket opp til Tioman – vårt
første offisielle stopp på rallyet. Tioman er en skikkelig turistøy, den
er dutyfree på samme måte som Langkawi, men prisene er ikke fullt så
lave. Her fikk vi fylt på litt øl, og sjekket ut pappvin – ikke
vellykket, alt for gamle og smakte direkte vondt!!

Vi
var også ganske spreke. Det går en sti over fjellet fra øst til vest
(eller motsatt!!) til en liten landsby på den andre siden. Tanken var
egentlig å gå til toppen av fjellet, snu og gå ned igjen, men da vi kom
på toppen fant vi ut at vi likså godt kunne gå ned på andre siden. Der
spiste vi en enkel lunch og så begynte diskusjonen om hvordan vi skulle
komme oss tilbake. Vi var en gruppe på 7 stk i ulik fysisk form, og ikke
alle var like ivrig på å gå hele veien tilbake. Det endte med at vi
fikk en bil til å kjøre oss opp de første bratte bakkene og så gikk vi
derfra og hjem igjen. Det tok oss to timer hver vei – i rask gange, og
alle fant muskler de ikke hadde kjent på en stund!!!

På jungeltur over fjellet på Tioman

Tioman
var et hyggelig sted, lite og oversiktlig, og med flere spisesteder.
Etter noen dager besluttet vi allikevel å gå videre nordover på Tioman
for å ta vårt første dykk på to år!! Michael på Mahili og Erika og Allan
på australske Indulgence dykker også, og dermed var vi en liten gruppe.
Stort sett er det koraller man dykker på, og vi hadde et kjempefint
første-dykk der vi så masse koraller, små fisker i alle regnbuens farger
og et par skilpadder som beitet på korallene!

Selve
ankringsplassen var ikke så bra, så neste dag dro vi videre til en
liten øy nord for Tioman. Der dykket vi tre dager på rad på ulike steder
og fikk sett masse fine koraller og fisker. Vi fikk også satt i gang
dykkerkompressoren vår, til stor glede for våre meddykkere, og kanskje
ikke fullt så populært hos de andre båtene!

Vi fikk mange fine dykkerturer rundt Tioman

Odulphus
kom også til samme øy, de dykker ikke, men snorkler, og vi var stort
sett sammen en stund hver kveld for en sundowner eller to!! De oppdaget
plutselig at en kabel til ankervinsjen deres var i ferd med å gå i
oppløsning og bestemte seg for å dra inn til Tioman for å se om de kunne
få det fikset. Da de tok opp ankeret gikk det greit de første meterne,
men så stod de bom fast. Først trodde de at det var vinsjen som sviktet,
men da de prøvde for hånd var ankeret ikke til å rikke!! Jeg var nesten
klar for å dra ut for å dykke, Svein Erik hadde bestemt seg for en
velfortjent feriedag! Jolle hadde vi derimot ikke, for den lå på dekk
for å bli limt for n¨te gang! Dermed ble Mahili reddende engler. De kom
ut med sin jolle og hentet meg. Jennifer hadde et slags vannperiskop med
seg som de vanligvis bruker for å kikke under vann på rev og koraller.
Dermed satt hun i jolla og tittet mens jeg gikk ned for å sjekke hva som
var galt. Ankeret deres hang skikkelig fast på ca 15 meters dyp
i et kraftig tau som igjen var festet til en form for metallplate eller
moring på bunnen. Jeg fikk kappet noen av tauene og gav så signaler til
Jennifer om at de måtte senke ankeret en meter – heldigvis forstod hun
signalbruken og dermed fikk vi løs ankeret. Det var et veldig glad og
lettet mannskap om bord i Odulphus da ankeret var vel ombord!!

Her hjelper vi Odulphus med å få opp ankeret som har festet seg i et kraftig tau og en moring!

Etter
at jeg hadde vært på dykkertur med Michael, og med Jennifer som
jollepasser dro vi tilbake til Fruen der jeg brukte resten av luften i
flaske til å sjekke tilstanden til vårt anker. Det var lurt – ankeret lå
på 20 meter og
kjettingen lå midt i en svær bunt av gjengrodde tau som igjen var
festet til en diger betongmoring. Jeg fikk kappet hovedtauet og brakt
det til overflaten. Der tok Mahili over og fraktet tauklasen inn på
land! Utrolig at det går an å lage så mye søppel på havbunnen.

Samme
natt dreiet vinden og økte i styrke, så ankringshavnen ble skikkelig
urolig. Dermed tok vi en kjapp morgenbeslutning – dra inn til Tioman og
legge oss i den lille marinaen i to netter mens vi vasket tøy og
provianterte. Vi varslet Mahili som hadde tenkt den samme tanken og nå
fikk kraft til å fatte en beslutning og dermed bar det av gårde den
timen det tar å motre tilbake. Dekket var fylt av dykkerutstyr, flasker
og kompressor, så vi prøvde å motre så forsiktig vi kunne!

Inne
i marinaen fikk vi vasket og tørket alt utstyr, vasket et par maskiner
med tøy og bunkret opp med nødvendigheter. Svein Erik brukte noen timer
på den omstendige prosedyren det er å sjekke inn og ut av en malaysisk
havn – vi prøver å unngå det, men det er vanskelig når man ligger i en
marina, mye lettere når man ligger for anker!!!!

Så
følte vi at det var på tide å delta på rallyet igjen. Mahili og våre
andre venner ville fortsatt være i Tioman, så dermed ble vi alene på vår
ferd videre nordover. De båtene som følger den offisielle rallyplanen
var ca 160 nm videre nordover, så vi besluttet å ta en nattseilas for å
gjøre det effektivt. Vi startet perfekt ut fra marinaen med 13-17 knops
vind rett fra siden og alle seil oppe – det varte omtrent i to timer så
var den moroa over! Dermed var det motorseiling i 5 timer før vi igjen
kunne stoppe motoren for en kort stund. Så var det motring til midt på
natten. Fra da av kunne vi skru av motoren og seile nesten helt frem –
fantastisk følelse. Så nære ekvator er det ikke så ofte vi får skikkelig
seilvind.

Det var fullmåne, passe få fiskebåter og stjerneklart – da er nattseilas moro.

Da
Svein Erik så solen stige så han også dusinvis av flytebøyer med
fiskeruser i andre enden – utrolig flaks at vi aldri seilte rett på noen
av dem!

Vi
tibrakte noen dager på Pulau Kapas, der vi snorklet og badet, gikk
turer på stranden og tok livet med ro. Så dro vi sammen med omtrent 20
andre båter til Terenggano, en av de større byene på østsiden av
Malaysia. Her ligger vi nå i en marina, og i kveld skal vi på en ny
rallymiddag med dans og underholdning!!

Hvordan den forløp vil vi fortelle i neste reisebrev!

Soloppgang!

Juni

07-09

Hva
har vi så gjort denne måneden? Ikke all verden; snorklet, badet,
dykket, blitt kjent med flere seilere, spist, drukket, ventet, handlet,
reparert og innimellom beveget kroppene litt!

Dette har på en måte vært en venteperiode – vente på å motta vår nye ”bil”. Jolla kommer i morgen, og vi gleder oss – masse!!

Nå
ligger vi i Terengganu, i Ri-Jaz marina som ligger i en elv, på andre
siden av selve byen. Vi var her første gang for et par uker siden, og da
fikk vi med oss en tradisjonell rallymiddag med påfølgende
underholdning. Dagen etter ble vi kjørt til et par tradisjonelle
båtbyggerverft der vi studerte ekte trebåter bygget på gammel malaysisk
måte. Terengganu er hovedbyen i Terengganu ”fylke”, og er veldig
muslimsk. Ryktene forteller at politikerne her bl.a prøvde å innføre
separate betalingskasser på supermarkedet for kvinner og menn, men fikk
avslag av de sentrale myndighetene!!! Alkohol finner man kun i den
kinesiske bydelen, og her i marinaen kan vi høre minst to moskeer klart
og tydelig med sang og preken flere ganger om dagen – gjennom usedvanlig
dårlige høytalere…. Hvorfor må de alltid ha så dårlig lydanlegg på
moskeene, når hele hensikten er at folk skal kunne høre det som blir
sagt?? Det starter klokken 04.30 om morgenen…….I dag er det fredag, og
det betyr det samme som søndag i Norge. De fleste butikker og alle
offentlige kontorer er stengt, og supermarkedet er sprengfull av
kjøpelystne muslimske malayer……..

Velkomstbanner i Ri-Yaz marina i TerengganuTradisjonell velkomstdansElegant rallymiddagBesøk på tradisjonelt båtbyggerverftInnvendige detaljer i båten

En ferdig laget båt for salgs – ca 5 mill norske kroner!!

Men
tilbake til vår rallyutflukt. Etter besøket på båtbyggeriene kjørte vi
videre til en spesiell park laget til ære for den forrige presidenten.
Her er det noen moskeer i full størrelse, og en egen park med kopier av
kjente moskeer rundt om i verden. Vi har vært på tre av dem; ”Blue
Mosque i Istanbul, Xi`an Mosque i Kina og Grenada i Spania. Kopiene var
laget i størrelse 1:8, til 1:10, men vi var ikke direkte imponerte over
detaljgraden!! Malaysiere er kjent for å være et sedat/ lat folkeferd,
så det overrasker ikke veldig! De offentlige myndigheter setter i gang
det ene kjempeprosjektet etter det andre, f.eks har de bygget mange
offentlige marinaer som ligger der halvferdige, og ikke er i bruk, eller
er så dårlig plassert at ingen tør la båtene liggende der! Vedlikehold
er også et ukjent begrep, så etter noen knappe år ser ting ut som de er
fire ganger eldre enn virkeligheten!!

På moskebesøk – her miniutgave av Blue Mosque i Istanbul!!Lunch i Terengganu, kinesisk restaurant

Etter
et par timer blant moskeene ble vi kjørt til Chinatown av vår kinesiske
guide. Der spiste vi lunch (med øl!) hos det vi alle antar var en av
slektningene til guiden, men hva gjør vel det så lenge maten var god!

Om ettermiddagen ruslet vi rundt i byen før vi tok en liten lokal båt over elven tilbake til båten.

Etter
en uke i marinaen dro vi videre nordover til Perhentian Islands. Her
var vannet klart og fint, og vi badet og koste oss. Det er lenge siden
vi har kunnet se vårt eget anker ligge på 7-8 meters dybde!

Endelig i en uthavn sammen med mange andre rallybåter!

Etter
hvert kom det flere andre båter til ankringsplassen, og vi ble godt
kjent med et par andre australske båter, Cat`chus og Arnak. En dag ble
vi med Arnak ut til et lite ”svaberg” nord for hovedøya. Der ankret vi
opp og dykket fra båten. Det var et veldig bra dykk rundt noe som ligner
på en spiss ”stein” som starter på 24 meters dybde
og går rett opp til over vannflaten. Det var fullt av koraller og
fisker, og vi svømte rundt ”steinen” et par ganger i ulike dybder.

Dykkertur med Arnak, en New Zealand-båtNybakt brød med Vegemite, australiernes favorittpålegg!

Geoff
på Arnak hadde akkurat bakt brød, så til lunch fikk vi servert nybakt
brød med ost og Vegemite, et ”avfallsprodukt” fra ølindustrien som
australierne synes å elske!! Jeg tror man må være oppvokst med Vegemite
for å sette riktig pris på det!!

Etter
lunch tok vi opp ankeret og dro videre til et sted der vi snorklet,
igjen masse fine koraller og vi så også noen små revhaier.

Klart vann og masse fine koraller, men ingen ting slår Stillehavet!Flotte rev med fisk og korallerVi kan ikke mange navn på fiskene her, men vakre er de!Noen steder møtte vi digre stimer med fisk!Svein Erik er en støver i fridykking!

Om
kvelden spiste vi middag på land, vi var 10 stykker rundt bordet, og
som vanlig var det jeg som fikk maten servert sist – ca to timer etter
at den ble bestilt!! Det kan være komplisert å servere stekt kylling –
først skal den drepes, så mørnes, så stekes, så……..

Dagen
etter dro vi på tur med Cat`chus, en diger katamaran med masse plass
både foran og bak i cocpit. Vi fant et par nye steder å snorkle på, og
lunchen bestod av stekte pølser – barbeque, en av australiernes
yndlingssysler!!!!! Det virker som alle australiere elsker svartsvidde
pølser som er kalde i midten!!

Luksusliv ombord i Cat`chus, en australsk katarmaran på 55 fot!Skal det være pølser – svartsvidde utenpå og kalde inni, nam, nam!!

For
oss var det veldig koselig å bli kjent med flere av rallydeltakerne, og
siden vi ikke kunne dra på noen jolleekspedisjoner med gamlejolla var
det koselig med disse utfluktene.

Så
plutselig fikk Svein Erik flere oppgaver på arbeidslisten sin. Først
sviktet vannpumpa, og den ble byttet med en reservepumpe som sviktet
etter noen dager. Så stoppet generatoren! Svein Erik klødde seg i hodet,
og konfererte med Geoff på Arnak, som har drevet med båter og teknikk
hele sitt liv. Det resulterte i at impelleren ble byttet, noe som viste
seg å være en klok beslutning, for den gamle var begynt å bli slitt, men
det løste ikke problemet.

Samtidig
nærmet tiden seg for å dra tilbake til Terengganu for å bunkre opp før
den store overfarten til Borneo, og for oss; motta vår kjærkomne jolle.

«Gamlejolla» er i ferd med å takke for seg – et trist syn!

Dermed
dro de aller fleste båtene tilbake til marinaen, og der fortsatte
jobben med å få fikset generatoren. Varmeveksleren ble demontert og lagt
i syrebad. Ferskvannskjølesystemet ble renset og skylt og ny frostvæske
fylt på, nå håper vi at vi kan friskmelde Onanen for en stund!!

Parallelt med dette dro jeg til supermarkedet og fikk handlet inn mer enn nok mat til å holde sulten unna de kommende ukene!!

I
skrivende stund har alle båtene, med unntak av oss og en canadisk båt,
forlatt marinaen og er på vei over til Borneo der vi skal møtes den 2.
juli i Kuching for nye rallysamlinger og et par ekspedisjoner på land!
Vi krysser fingrene for at vi rekker frem, det vil si at jolla virkelig
ankommer som lovet i morgen. Selve seilasen er kun 500 nm, dvs maks 4
døgns seilas/motring!!

Nå går turen til Borneo, fire døgn og 500 nm – vanligvis uten vind!!

Vi vil skrive mer om vår nye jolle og overfarten til Borneo i neste brev.

Juli, august

08-09

Endelig kom den nye jolla – som en diger presang!

Jippi,
endelig stod det en diger kasse på brygga merket Fruen fra havet!!
Klokken var nærmere 1500 lørdag ettermiddag. Vi utstyrte oss med diverse
verktøy og skred til verket. Etter omtrent 30 minutters demontering
fikk vi lirket jolla ut av kassen, samtidig som vi så store, truende
mørke skyer i horisonten – dagens ettermiddagsregnskyll var i anmarsj!

Masse jobb med å pakke ut og bli kvitt emballasjen!Endelig var jolla oppblåst, hvit og fin. Legg merke til gutta med gamlejolla i bakgrunnen, samt de truende skyene…….som det aldri ble noe av!!

Tempoet
ble skrudd ytterligere opp, og mens jeg demonterte kassen og fikk
kastet den pumpet Svein Erik opp jolla – det var et vakkert syn, hvit og
skinnende!!! Vi fikk hjelp av unggutten som bestyrte marinakontoret den
dagen til å bære jolla til båten, og som takk for hjelpen fikk han
likså godt ”gamlejolla”! Det viste seg at han har en onkel som reparerer
joller, så ”gamlejolla” vil sikkert ha et godt liv fremover……

Svein
Erik begynte å montere tau til å feste båten i davitene, mens jeg
lukket alle luker og vinduer i båten – selvsagt ble det ikke noe regn
den ettermiddagen. Det kom 4 dråper, og så løste skyene seg opp –
typisk! Her hadde vi stresset og kavet for å bli ferdige før regnet
pøste ned og så blir det avlyst!

Tidlig
neste morgen startet vi kryssingen av sør-kina havet over til Borneo.
Det var som vanlig lite vind og det tok noen timer for vi gadd å heise
storseilet. Rett før vi inntok 12-ølen fikk vi motstrøm opp i over 1,5
knop. Da gikk det smått en periode frem til middagstider, og vi hadde
motstrøm omtrent hele natten. Det er ikke helt enkelt å forstå
strømmønsteret her i dette området! For å toppe det hele fikk vi også
motvind i noen timer! Det var en rolig natt uten alt for mange
fiskebåter. Neste dag var det strålende sol, medstrøm og ingen vind!! Vi
motret frem til klokken 15. Da kom vinden og vi kunne heise alle seil
og faktiske seile. Jeg sa til Svein Erik at det kom nok ikke til å vare –
det skulle jeg aldri ha sagt for litt senere bygget det seg opp det
frontsystemet og etter 1 times seiling måtte vi reve!! Vi ble tatt igjen
av en skikkelig sumatra med kraftig vind og regn. Sjøen bygget seg opp
med krappe urolige bølger og jeg ble selvsagt kvalm!!
Etter et par timer var alt over, men sjøen var fortsatt urolig. Vinden
var borte og vi måtte starte jernhesten – igjen!! Når skal vi få oppleve
en ordentlig seilas igjen?

Vi hadde en skikkelig sumatra på veien over til Borneo, masse regn og sterk vind!

Middagen
ble avlyst – jeg hadde ikke behov for å stå i byssa og lage noe, og
Svein Erik vet jo knapt hvor byssa er……. Dermed gravde vi frem Jennifers
fruktkake som er så mektig at en bit holder deg gående i 12 timer…….
Svein Erik koste seg med den, mens jeg fikk lov til å gå og legge meg
noen timer. Heldigvis roet sjøen seg og da det var min tur til å holde
vakt var forholdene mye bedre. Eneste ulempen var at det småregnet hele
natten og det ble litt vått å sitte i cockpiten for å holde utkikk!!

Dagen
etter kom vi inn i en slags ”stim” med tømmerstokker, og rett som det
var hørte vi kraftige dunk i skutesiden. Det gikk bra, men det var
omtrent umulig å oppdage stokkene før det var for sent å styre unna, de
fløt veldig dypt i vannet. Dagens høydepunkt var da vi ble innhentet av
en stor flokk med delfiner som fulgte med oss en god stund. Det er gøy å
se hvordan de helt uanstrengt dukker ned foran baugen og dukker opp på
andre siden bare noen cm fra båten! Noen ganger vrir de på kroppen slik
at de kan titte opp på oss der vi henger over ripa for å følge med – det
er aldri kjedelig å se på delfiner!

Vi hadde også besøk av en stor flokk med delfiner!

Om
ettermiddagen kom vi frem til en øy der vi kastet anker for natten.
Målet var Santubong river, men vi måtte passere en terskel for å komme
inn i elven, og det måtte gjøres på stigende vann, for oss betydde det
7-tiden neste morgen. Så neste formiddag i halv ti-tiden kastet vi anker
inne i elven. Det var fullt av båter der, men vi fant et sted vi mente
var greit, og siden vi ankret opp i leire satt vi som støpt. Vi hadde
ikke før fått ryddet opp i båten før Mahili kom susende på besøk. Vi
feiret gjensynet med en kombinert anker-øl! Et par timer senere forsvant
SE sammen med Michael inn til byen (ca 35 km unna)
for å hente en motorsykkel. Jennifer tok bussen inn til byen mens jeg
bestemte meg for å være igjen i båten. Heldigvis at jeg ble igjen!! I
14-tiden begynte det å blåse opp og strøm og vind førte båtene i alle
retninger. Vi ble plutselig liggende veldig nære andre båter, så jeg
startet motoren og ”motret” unna de andre båtene slik at vi ikke ble
truffet. Etter et par timer kom Svein Erik tilbake og vi kunne ta opp
ankeret og flytte oss lengre opp i elven slik at vi ikke lå nære andre
båter. Det var et stress, for vi skulle rekke en velkomstsamling klokken
halv seks……Men det gikk greit. Vi rakk samlingen med et skrik, men
etter en stund bygget det seg opp svarte skyer igjen så vi dro tilbake
til båten – det var den kvelden; regnet kom selvsagt ikke……

Endelig fikk vi brukt jolla i Santubong-elven!

Neste
dag var vi med på en tur til en nasjonalpark der vi kunne få se
orangutanger. Noen var ført tilbake til naturen etter å ha vært holdt i
fangenskap, mens andre var født ”ville”. Vi var veldig heldige, da vi
ankom fòringsplattformene fikk vi se mange orangutanger. Vi fikk også se
selveste sjefen, et digert beist på over 1 ½ meter, veide 80 kg og
var 29 år gammel. Vi fikk også sett tre ulike mødre med unger i ulik
alder hengende på brystet, og et par unge hanner som satt i trærne i
passe avstand fra sjefen sjøl!
Plutselig hoppet sjefen ned på bakken ikke langt fra der vi stod, han
var visstnok ganske gretten fordi det var så mange unge hanner i
nærheten som prøvde å ”yppe” seg. De var mye raskere enn sjefen selv så
de hadde mye større drag på damene – noe som ikke falt i god jord! Vi
ble bedt om å trekke oss rolig tilbake – det var ikke helt sjelden at
turister var blitt kjørt til sykehuset etter nærkontakt med en
orangutang!

Vårt første møte med orangutanger!Her er selve sjefen for flokken!Mor og barn på fôringsplassen

Vi
overlevde!! På vei tilbake stoppet vi i byen Kuching, hovedstaden i
Sarawak der vi bl,a besøkte byens museum – selve bygningen var et flott
skue, bygget på sent 1800-tallet da byen ble etablert.

Vi
tilbrakte flere dager inne i Kuching som er en veldig hyggelig by,
bl.a. fikk vi med oss søndagsmarkedet som er full av salgsboder der man
kan kjøpe fisk, kjøtt, grønnsaker, blomster, frukt og all mulig juggel i
tillegg!!

En
runde på golfbanen fikk vi også tid til – vi samlet sammen en gruppe
med seilere, og vips så var vi 10 stk som alle spilte golf, mer eller
mindre gode…….

Søndagsmarked i KuchingMuseet i Kuching, gammel og vakker bygningDet er ikke hver dag man spiller golf sammen med krokodiller!!

Santubong
– elven var brun og ganske smal, så båtene lå ankret opp på den ene
siden i en lang rad slik at vi ikke forstyrret båttrafikken og
slepebåtene som gikk opp og ned elven i en jevn strøm. Vi var den siste
båten som ankom og havnet som nevnt tidligere lengst unna jollebrygga,
men med ny jolle og 15 hk påhengeren gikk det unna så det sprutet!

Det mest spennende var krokodillene i elven. Det gikk flere dager uten at vi så en eneste en, men så en dag kom det en 3 meter krokodille svømmende omtrent 50 meter unna båten – første gang vi har sett en krokodille siden vi forlot Darwin!

Så
den 10.juli startet Rainforest World Music festival som varte i ”tri
heile dagar til endes”! Det var en merkelig blanding av musikere; en
gruppe fra finland som spilte på en slags trefjøl med strenger, vi har
aldri sett noe lignende før. En gruppe fra NZ: Moana and the tribes med
maori- dans og sang, Jeff and the vida bluegrass band fra USA, St
Nicholas orchestra fra Polen som spilte sigøynermusikk, Poum Tchack fra
Frankrike som også spilte sigøynermusikk, en gruppe fra Korea som spilte
på trommer og danset, grupper fra Malaysia, Indonesia, Ungarn, Chile og
ikke mist en gruppe fra Tanzania som hadde reist i tre dager bare for å
komme til flyplassen…….

Hver
ettermiddag var det work-shops der ulike artister fra de ulike gruppene
møttes og spilte og improviserte så godt de kunne – mye bra musikk.

Om
kvelden var det de ulike gruppene som opptro og der var det mer variert
– jeg mener, å sitte i en time å høre den indonesiske gruppen spille
musikk basert på lyder i naturen – det var nærmest en lidelse, mens den
polske gruppen var en opplevelse!

De såkalte «workshops» på musikkfestivalen var gode!Mange var redd for svinepest på musikkfestivalen, så alle fikk utlevert hver sin maske!Moana and the tribes var et positivt innslag på kveldskonsertene!

Etter
tre dager med festival var vi godt forsynt og mettet på musikk, men det
var absolutt verd turen og billettprisen!! Stort sett hadde vi vært i
seng i 2-tiden om natten og tidlig opp igjen neste morgen, og for oss
som normalt legger oss ved solnedgang var det godt å komme tilbake til
rutinene igjen………

Neste
stopp på veien var Miri. Dit var det mulig å komme ved dagseilaser og
ankring opp i elver, men vi valgte hurtigløsningen – ta en natt –
seilas. Det gikk så det suste med medstrøm mye av tiden på 1-2 knop, og
motstrømmen var aldri sterkere enn 0,2-0,3 knop. Det kommer til å bli en
tøff reise tilbake til Singapore, med motstrøm, og høyst sannsynlig
motvind…..

Miri er en oljeby i Sarawak, ikke langt fra Brunei. Vi lå i en marina 3 km utenfor
selve byen. Det var ikke mulig å leie motorsykkel, så vi ble avhengig
av Simon med sin gamle, rustne bil til å kjøre oss til og fra byen.
Fordelen var at han visste hvor det meste var å få tak i, og var
usedvanlig tjenestevillig! Oppholdet i Miri ble kort og hektisk. Vi ble
med på en hule-tur til Niah caves, en av verdens største huler, og i en
av hulene var det tegninger fra steinalderen, ikke veldig godt bevart,
men mulig å skimte på veggene.

Niah caves, verdens nest største grotte. Legg merke til stolpene som henger fra taket. De brukes for å hente ned «birds nest» en delikatesse i Kina – birds nest soup!!

Fra
Miri dro vi videre til Brunei. På veien opp overnattet vi bak den
største moloen vi har sett på lenge. Det var Sultanen av Brunei sin
molo, og var plassert rett nedenfor poloklubben hans! Det var ingen
båter der, men det var anlagt en kunstig øy midt inne i området, og alle
seilbåtene ankret opp rundt øya. Det ble en rolig natt uten så mye som
en krusning på vannflaten!!

Neste
morgen motret vi det siste stykket inn til Brunei. Vi ankret opp foran
en av Bruneis to yachtklubber og fikk sjekket inn. Som en del av
fordelene for rallydeltakerene var det ordnet med muligheten for å få
kjøpt billig diesel. Vanligvis må utlendinger betale 0,86 dollar for en
liter, mens vi fikk kjøpe 300 liter diesel
hver for lokal pris; 0,31 dollar, dvs. 1, 40 kr/l ! Problemet var at
dieselen måtte kjøpes på en spesiell bensinstasjon som var eid av
turistsjefen i Brunei, og den måtte transporteres i kanner!! Svein Erik
kastet seg rundt og fikk fylt opp våre 5 kanner à 20 liter,
– i hvert fall en start!! Så samme kveld var det middag og dans på
yachtklubben. Neste morgen motret vi opp elven til den neste
yachtklubben. Noen av båtene hadde med seg 2-3 ungdommer hver som fikk
oppleve litt av livet i en seilbåt. Vel fremme var det tid for
søndags-lunch på tradisjonell engelsk vis. Det var stekt lammelår,
stekte poteter, mintsaus, yorkshirepudding, bread & butter pudding,
kokte grønnsaker og øl! Etter lunch ble vi med på en sighseingtur i
byen, vi besøkte et museum som viste historien rundt alle sultanene i
Brunei, særlig den nålevende sultanen som bestemte at Brunei skulle eie
halvparten av oljerettighetene, og som gjorde Brunei til et rikt land!
Brunei er et merkelig land, Sultanen er enehersker, han peker ut alle
ministrene, selv er han økonomiminister, statsminister, og innehar også
et par andre ministerstillinger………

Landet
har 450.000 innbyggere, og en god del bor i hus bygget i elver eller
sjøen på stolper, såkalte floating villages. Grunnen er at det er
vanskelig å bygge noe i Brunei. Jorden en løs, og man kan slå ned
pillarer i uendelige meter uten å finne fast grunn! Dette gjør bygging
av hus og veier en utfordring!

Alle
bor i såkalte Kamponger, små samfunn som tar vare på hverandre. Hvis en
person blir rik flytter han ikke vekk, men velger å bygge et stort og
kostbart hus i kampongen der han kommer fra. Dermed kan man se gamle
slitne hus og kostbare hus vegg i vegg, og alle synes det er helt
greit!! Vi fikk se huset der nålevende Sultan vokste opp, det var ganske
så beskjedent. Så fikk vi se et glimt av dagens ”hus” – et gedigent
palass, på grensen til å være skikkelig vulgært!!

Selve byen var ren og pen og virket godt organisert, og bilparken var imponerende!

Om
kvelden var det middag på Sultanens polo klubb. Vi fikk først en
kjøretur rundt klubben der vi så staller med plass til 2.000 hester. Nå
var det kun 200 hester der – den økonomiske situasjonen har nok hatt
innflytelse her også! I glansperioden var det en stor stab med
veterinærer som jobbet her også! Ellers var det en cricket bane, en diger golfbane, svømmebasseng, og selve klubbhuset som var prangende og luksuriøst!
Vi var ca 20 seilere som deltok på middagen, og vi ble plassert midt i
et digert rom uten andre mennesker. På veggen var det en storskjerm som
viste lokalTV, uten lyd. Middagen var smakløs og ble servert med vann
eller saft – jeg tror vi alle ble skikkelig skuffet over måltidet.
Dermed brøt vi opp så tidlig vi kunne og på veien tilbake stoppet vi opp
og gikk en rask runde rundt i foajeen i Empire hotell – der må man være
veldig rik for å kunne bo!!

Brunei by med Sultanens palass i bakgrunnenHer er vi ankret opp foran en «watervillage» i Brunei»Kampongene er full av kontraster, nye og gamle hus om hverandreOg her er moskeen vi besøkte! Sultanens egen moskee!Skikkelig dresset opp for et moskeebesøk!!Et bilde av bankettsalen i Sultanens poloklubb!En liten «veggdetalj» fra poloklubben……Og så spiser vi middag……….Elvetur opp i nasjonalparken – morsomtIkke fullt så morsom tur opp i canopy walkway!Så en avkjølende svømmetur i elven….Sultanens barndomshjem – ikke all verden å skryte av sammenlignet med dagens palass!

Neste
morgen var det tidlig opp og ut på tur igjen! Denne gangen var målet
Ulu Temburong nasjonalpark. Vi ble først kjørt til byen med buss. Der
gikk vi om bord en hurtiggående elvebåt som tok oss opp gjennom et
nettverk av elver. Så ble vi puttet inn i buss igjen og kjørt omtrent en
time til en ny elv. Der ble vi fordelt i små båter, 5 stk i hver båt
pluss en sjåfør og en hjelper. Så ble vi fraktet oppover elven.
Vannstanden var så lav at det var et under at vi kom frem, og noen
ganger var vi nødt til å hoppe ut av båtene og hjelpe til med å skyve
oss over de grunneste partiene. Båtturen endte opp ved en bratt sti der
vi gikk på toppen av en haug der det var bygget en gangbru 30-40 meter over
bakken – i høyde med tretoppene. For meg virket det hele svært
primitivt, omtrent som et dårlig stillas, og vi kunne ikke være mer enn 5
mennesker som gikk der samtidig!! I tillegg begynner jeg å utvikle
høydeskrekk! Mens vi klatret opp ble vi omringet av veps, og jeg klarte å
bli stukket to ganger – det sved som bare det, så jeg var storfornøyd
da vi endelig kunne klatre ned igjen!! Jeg tror Svein Erik koste seg mer
og han fikk studert utsikten og tatt bilder…..

Vel tilbake tok vi båten nedover langs elven et stykke før vi stoppet for lunch – kylling og ris!

Etter lunch raftet vi i gummibåt nedover elven, siden vannstanden var så lav ble det dårlig med fart, men det var gøy allikevel!

Den
kvelden tok vi det helt piano – tre hektiske dager i Brunei uten en
pause i programmet! Neste morgen motret vi tilbake til den første
yachklubben der vi sjekket ut, og Svein Erik fikk kjøpt 260 liter diesel
til! Det ble en hektisk formiddag med tømming av kanner og da vi
endelig var klare til å dra kom det et kraftig regnskyll. Vi bestemte
oss for å vente, men været var urolig hele ettermiddagen. Dermed
besluttet vi å vente til neste morgen med å dra videre til Labuan, ca
tre timers motring unna!

Neste
morgen var det grått, men greit vær og vi motret opp til Labuan som er
en dutyfree øy på samme måte som Langkawi og Tioman. Her ankret vi opp
midt i byen og vinket på en taxibåt som tok oss i land. Vi tok en
sightseeingrunde i byen og fant supermarkedet og dusinvis med
dutyfree-butikker. Vi hadde ikke de store behovene for å fylle opp
båten, men kjøpte en lite utvalg av rødviner som vi kunne teste ut før
vi kommer tilbake på vei sørover igjen! I tillegg kjøpte vi noen brett
med øl til våre gode venner på Ventana. Ventana, med norske Elisabeth om
bord seilte vi sammen med i perioder i Stillehavet og vi lå i samme
marina i NZ. Siden den gang (2005) har vi seilt forskjellige ruter, men
vi har holdt kontakten via mail. Derfor var det veldig koselig og morsom
at vi traff dem igjen i Kota Kinabalu, populært kalt KK! I KK lå vi i
Sutera marina, et luksuriøst sted med golfbane, tennisbane,
badmintonhall, squash- baner, kino, bowlinghall, 4-5 svømmebasseng, to
hoteller, gratis buss inn til byen hver time………Igjen ble det hektiske
dager. Den 2. august var det offisiell avslutning av rallyet med
velkomstdrink og utdeling av sari til alle de kvinnelige deltakerne.
Siden ingen av oss aner hvordan man kler på seg en sari ble det
besluttet av vi skulle møtes dagen etter til en demo og opplæring!! Så
var det en gedigen fest med middag, underholdning og dans til midnatt –
med fri flyt av vin og øl! Alle var i feststemning og det var et veldig
bra punktum for rallyet.

Neste morgen fikk vi opplæring i hvordan vi skulle kle på oss 6 meter med stoff – vi så faktisk ganske elegante ut!!

Her er vi klare til avslutningsfest!!!Tradisjonell dansDetaljer på kjolene – mye arbeideBambusdans…….Påkledning typisk for SabahVakre damer i sari

Så
begynte båtene å splittes opp. Noen skulle delta på et nytt rally
videre til Indonesia. Noen skulle reise rett tilbake til Australia, noen
dro til Filippinene, og resten lå igjen i marinaen usikre på hva vi
skulle gjøre!! Vi leide motorsykkel og dro på turer i området, bl.a til
Mount Kinabalu. Vi hadde vurdert å gå på toppen, men slo det fra oss.
Delvis på grunn av dårlig form og Svein Eriks rygg som ikke er helt på
topp for tiden, men også fordi vi hadde hørt at det er en diger
turistmaskin som koster over 1.500 kr/person bare for å få lov til å gå
på toppen!! Toppen er for øvrig 4.095 moh, og man starter på 1800 moh,
så man er høyt oppe og luften er tynn, men det er en tur alle i
nogenlunde form kan gjennomføre!

En
tur på golfbanen fikk vi også gjennomført. Som rallydeltaker fikk vi
halv pris, så da ble det overkommelig for fattige seilere… Banen var som
en velpleiet park, det var kjøleboks med iskaldt vann i golfbilen, vi
ble fotografert underveis slik at vi skulle ha et minne…….., ja ja det
er noe annet enn å spille på norske golfbaner!!

Søndagsmarked sammen med Arnak, Geoff og Jan fra henholdsvis NZ og Australia!Mount Kinabalu, 4095 meter over havet!På tur til Mount Kinabalu – det er kaldt i 1800 moh!!Vi hadde en hyggelig uke sammen med Ventana – vi sees igjen på Chagos neste år!

Vi
ligger fortsatt i KK, men om et par dager vil vi reise herfra. Først
rett ut til noen øyer der vi skal kose oss og bade og snorkle – og bare
ta livet med ro. Så begynner vi den kjedelige turen tilbake mot
Singapore – med motstrøm og motvind………..

Men mer om det i neste reisebrev.

Aug – Sept

09-09

De
siste dagene i KK ble brukt til å spille bowling, badminton,
avskjedspartyer, feiring av en 60-års dag, stor lunch på et hotell i
byen, og litt proviantering. Jeg kan røpe at bowling er ikke min sterke
side – dette var andre gang jeg noen sinne har prøvd meg på en bane. Det
gikk ikke så veldig bra, jeg klarte det kunststykke å få en brist i
ytterste ledd på venstre lillefinger – det skal ganske mange
spesialtriks til for å klare det!! Jeg lærte i hvert fall to ting; nr 1,
det lønner seg å slippe ballen før man sender den av gårde, og nr 2;
presisjonen blir ikke bedre når man sender av gårde ballen med kroppen
liggende på gulvet!!

Svein
Erik derimot – imponerte stort på banen med å få strike gang på gang –
ikke visste jeg at jeg var gift med en slik bowlingekspert!!!!

På
badmintonbanen gav jeg full rulle første gangen jeg deltok – med masse
spilling i to timer. Jeg glemte et øyeblikk at jeg er utrent og ikke 20
år gammel – med den følge at jeg neste dag omtrent ikke kunne gå, og jeg
hadde skikkelig smerter i lysken; når skal man lære…….

Svein Erik var litt lurere – innså at ryggen hans ikke var innstilt på timer på banen, så han tok det litt mer piano – smart!

Innimellom
all fysisk utskeielse dro vi inn til byen en dag for å innta en bedre
lunch på byens beste hotell. Ingen av oss er store buffet – mennesker,
men denne dagen spiste vi mat for en ukes behov, og litt til, særlig
dessertmagen til Svein Erik fikk en utvidelse av de sjeldne….

Vakker solnedgang i Sutera harbourSutera harbour marina – en luksusmarinaDet er stilfullt og luksuriøse omgivelserVed bassengbaren – sammen med Geoff fra ArnakUte til diger lunch – sammen med bl.a New Zealandske Geoff (han har like stor dessertmage som SE!)

Feiringen
av 60-års- dagen til en australsk seiler startet med at alle dro til
den lokale seilklubben der vi drakk medbrakt vin og spiste middag ute
under et tak over den lokale baren. Etter middag var det klart for dans
og hygge, men det ble effektivt avsluttet av et kraftig regnvær – vi
holdt på å blåse bort, og søkte ly bak bardisken mens vi ventet på at
været skulle passere. Det ble ikke bedre – det kom tvert i mot lyn og
torden, lyn så nære at strømmen forsvant, og vi ble sittende i stummende
mørke, med ulende vind og piskende regn!

Det
var da vi besluttet å prøve å få tak i en drosje og komme oss tilbake
til båten, og det gikk fint – i dryppende våte kjoler og skjorter – det
surklet i drosjen da vi kom frem!!!!

Avskjedsselskaper
hadde vi også, blant annet sa vi farvel til Mahili for denne gang. De
har besluttet å legge båten i KK for noen måneder mens de flyr til
Langkawi og henter motorsykkelen sin. Deretter vil de kjøre på tur til
nord-Thailand, Laos og Kambodsja. Får de tid vil de dra innom Vietnam
også. Trist å si farvel, men det er slik seiler- livet er, vi legger
planer som endres like fort som de lages.

Så
en dag fikk vi vite at marinaen trengte plassen vår, og det var på tide
å dra, noen ganger er det greit med et lite puff – Ragnar Kvam kaller
det reisevegring – et presist uttrykk!

Et
par dager tidligere hadde vi sammen med 5 andre båter søkt om
tillatelse til å seile til et atoll som ligger 150 nm nordvest for KK,
og som heter Lyang-Lyang. Det skal være et veldig fint dykkersted, men
åpent for vær og vind. Mens vi ventet på at søknaden skulle behandles
bestemte vi oss for å seile ned til Labuan for å fylle opp med litt
rødvin. Deretter var planen å seile tilbake og ligge på øyene mens vi
ventet på at søknaden skulle behandles. Grunnen til at man trenger
tillatelse er at det er en marinebase på atollet.

Dermed
forlot vi KK den 15. august og motret oss ned til en ankringsplass
utenfor en liten øy som heter Tiga. Ankringsplassen var åpen, og vi ble
litt oppgitt da vi så en diger thunderstorm danne seg over land, full av
lyn og torden, men for en gang skyld var vi heldige, den kom aldri nær
båten vår. Dermed hadde vi en relativt rolig natt uten regn.

Neste
morgen dro vi videre nedover til Labuan. Vi hadde motvind de første to
timene, så kom gråværet og regnet og vi hadde kraftig vind fra siden.
Regnet og gråværet fulgte oss hele veien, men regnet gav seg rett før vi
ankom Labuan. Denne gangen valgte vi å gå inn bak moloen til noe som en
gang kanskje blir en marina! Det er en flytebrygge langs moloveggen,
uten strøm, men etter hvert fant vi ut hvordan vi skulle få tak i vann!
Det var ingen andre båter der, det var lenger unna sentrum, men gav
bedre beskyttelse enn å ligge for anker.

Vi
hadde kjøpt internett via mobiltelefonen-nettet som kostet oss 36 kr
for en uke, systemet var tregt, men det er vi vant til!! Uansett så var
vi i hvert fall koblet til omverdenen, noe som særlig Svein Erik setter
pris på!!

Det store huset er et hotell, mens det lille huset til høyre er det splitter nye marinakontoret – uten marina!!Inne bak moloen i Labuan. Utenfor er det ankret opp fullt av offshore båter

I en periode har vi hatt en brukbar kjøkkenhage ombord med tomater, basilikum, dill og persilleVentetiden i Labuan blir brukt til så mangt…….

Vi
hadde bestemt oss for å bli i Labuan et par dager. Det første vi gjorde
var å besøke det lille museet i byen, samt oppsøke
informasjonskontoret. De kunne ikke gi oss noen gode grunner til hvorfor
vi skulle reise rundt på øya!! Det var et par krigsmonumenter, og noen
andre småting, men ikke noe spesielt, og ingen organisert tur. Leie av
bil var eneste mulighet, og når severdighetene var fraværende – hva var
vitsen?? Deretter gikk vi på en grundigere sightseeing i selve byen, noe
som er fort gjort siden den stort sett består av tre hovedgater!!

Rødvin ble kjøpt inn, så da var den oppgaven fullført!!

Været
var generelt ustabilt med regn og torden om natten. Vi fant ut at
vinden gjerne økte på etter lunch og dabbet litt av igjen når solen gikk
ned. Etter et par dager begynte vi å studere værmeldingene både med
tanke på å gå tilbake til KK, men også videre mot Singapore og Malaysia –
fastlandet. Vi hadde begge to lyst til å dykke på atollet, som skal
være fantastisk med et dropp på 2000 meter, full av hvalhai og mantarayer…….., men vi innså også at med det ustabile været ville det bli en utfordring å komme seg tilbake derfra, med enda brattere vinkel mot vinden.

Vi
hadde ennå ikke fått signal om at tillatelsen var i orden, og etter 5
dager i Labuan fant vi noe som så ut som et værvindu på værmeldingene og
vi bestemte oss for å dra videre vestover – og dermed skrinlegge
planene om å dra til Lyang-Lyang.

Målet
var en nattseilas ned til Miri marina, ca 100 nm unna. Vi dro fra
Labuan i 13-tiden, men oppdaget at vår observasjon om at vinden økte på
utover ettermiddagen holdt stikk også denne gangen. Vi passerte
innseilingen til Brunei, men etter en stund økte vinden til over 20 knop
rett forfra og bølgene bygget seg opp. Da besluttet vi å snu og gå inn
til Brunei og kaste anker for natten. Som tenkt så gjort, og i 17.30
tiden kastet vi anker rett foran yachtklubben i Brunei.

Neste
morgen dro vi grytidlig videre, før vinden hadde bygget seg opp, og
hadde en skarp kryss ned til Sultanens molo, der vi også hadde ankret på
vei oppover. Der lå vi hele dagen frem til klokken 18. Da tok vi opp
ankeret og satset på en nattseilas ned til Miri.

De
første tre timene var alt rolig, men så økte vinden og det kom en
regnskvett. Resten av natten var det varierende vind, men alltid rett
forfra og i perioder var det en del bølger, men det hele roet seg ned på
morgenkvisten. Klokken 7 kunne vi fortøye Fruen inne i marinaen, spise
en god frokost og Svein Erik kunne ta seg en velfortjent lur, han hadde
ikke sovet så mye i løpet av natten.

I
Miri fikk vi fylt opp dieseltankene og ellers var det svært lite vi
hadde på programmet. Vi lå mest og ventet på et vær – vindu slik at vi
kunne fortsette. Vi fikk en mail fra de andre båtene som fortalte at
seilingstillatelsen til Lyang-Lyang var i orden, og at de nå var klare
til å dra. Vi ønsket dem lykke til – litt misunnelige!!

Litt
av grunnen til at vi følte et tidspress på å komme frem var at vi hadde
bestilt billetter til Norge den 27. september med avreise fra Johor
Bahru, Malaysia. Vi vil være hjemme i knappe 4 uker for å få ordnet med
en del praktiske ting samt hilse på familie og venner. Det kan bli godt
med litt kjøligere klima noen uker!

Men
nok om det, etter 4 dager i Miri fant vi ut at vi ville fortsette.
Etter å ha snakket med andre seilere fant vi ut at det ikke nyttet å
stole på værmeldingene, de meldte aldri thunderstorms og squalls med
særlig grad av nøyaktighet, så vi kunne liksågodt bare dra!!

Så
en ettermiddag vinket vi farvel og satte kursen mot Bintulu, en liten
by inne i en elv, som var nærmeste forsvarlige ankringsplass. Det var en
natts seilas dit, og frem til klokken 23 var det flatt hav og litt vind
fra siden!! Så når Svein Erik skulle gå på sin første vakt startet
drittværet igjen! Vi gikk rett inn i et uvær med vind, regn og bølger
som varte til klokken var 3! Snille Svein Erik hadde tatt hele vakten
frem til været gav seg, så når tingene roet seg ned kunne jeg overta og
sitte behagelig i cocpit og speide etter båter og oljeplattformer!!

Selvsagt
kom det en ny kraftig regnbyge da det var Svein Eriks vakt igjen, men
denne gangen varte den ikke så lenge!! Vi kom oss inn i elven og fikk
kastet anker rett foran et gammelt og slitent longhouse, med byen på den
motsatte elvebredden. Vi spiste frokost og tok oss en siesta, og gjorde
stort sett ikke noe mer den dagen annet enn å studere alle lekterne som
gikk forbi – fulle av regnskog…….

Bintulu by – som ligger ca 1 nm opp i en elvVi ankrer opp rett utenfor dette slitne langhuset – en tradisjonell byggemåte på BorneoNoen lever et helt liv ombord i slike lektere – legg merke til det slitne huset der de spiser og sover, enkle kår!!Her lastes mere regnskog opp på lektere……..

Tidlig
neste morgen dro vi videre og hadde for en gang skyld både en grei dag
og en grei natt uten for mye drittvær. Det lynte masse hele natten, men
det var stort sett lyn som var langt unna og som gikk mellom skyene,
ganske fascinerende egentlig……! Tidlig på morgenkvisten, på Svein Erik
sin vakt fikk han en skikkelig thunderstorm full av ”ordentlige” lyn,
slike som slår ned i vannet………og med den sedvanlige vinden og påfølgende
regnvær.

Regnværet
gav seg etter hvert og vi hadde ellers en rolig dag helt til omtrent 2
nm før vi skulle ankre opp. Da stoppet motoren, dvs den gikk fortsatt på
tomgang, noe som gav oss indikasjoner på at det kunne være tette
dieselfiltre! Vi hadde storseilet oppe, og mens sjefsreparatøren skiftet
grovfilteret prøvde jeg å holde kursen sånn nogenlunde. Motoren startet
igjen og vi fikk kommet oss inn til ankringsstedet for motor, men med
storseilet oppe for sikkerhets skyld!

Da
vi endelig hadde fått ankeret til å sitte sånn passe mellom steinene
forsvant mekker`n ned i motorrommet igjen for å skifte begge finfiltrene
også – bare for å være helt på den sikre siden.

Heldigvis
var det en rolig natt (selvsagt, siden vi ikke var underveis!) men det
var en fordel siden ankeret vårt satt for dårlig til å tåle et skikkelig
uvær!!

Neste
morgen vinket vi farvel til Borneo og startet kryssingen over til
Malaysias fastland og Singapore, en tur som skulle ta 2 ½ dag, sånn
cirka! Vi startet med relativt god vind fra en grei vinkel og satte
storseil og genoa. Da oppdaget vi at vi hadde problemer med å rulle ut
og inn genoaen, men vi greide ikke å finne ut hva som var problemet. Vi
ville ikke ta sjansen på å ikke være i stand til å reve seilet i et
uvær, så det endte opp med at vi ikke brukte genoaen men satte opp fokka
i stedet for. Ikke det beste alternativet, men tryggere. Uansett måtte
vi bruke motoren for å komme fremover, det hadde vært annerledes hvis vi
hadde god seilvind!!

Resten
av dagen og natten var behagelig, uten regn, vind og lyn! Neste dag var
også grei, men natt nr 2 var igjen full av vind, bølger og regn. Vi
prøvde å ”krysse” en periode, med storseil, fokk og økt turtall på
motoren, men gikk i perioder i 2-3 knop!! Man kan vel si at seilergleden
ikke var intens om bord i Fruen denne natten!!

Neste
morgen kom vi frem til Singaporestredet og vi la oss klar til å krysse
den østgående leden. Vi ventet på en gruppe med fem store båter, og da
de hadde passert økte vi turtallet på motoren og prøvde å krysse over
til den trygge midtsonen mellom ledene.

Hjelp,
hjelp – da hørte vi den forferdelige lyden av motoren som stoppet……!!!
Sjefsmekanikeren vrengte av seg t-skorta og kastet seg inn i motorrommet
mens jeg rullet ut fokka – til ingen stor nytte siden det blåste 2-3
knop!!!!

Jeg
misunner ikke Svein Erik som måtte jobbe inne i et kok- varmt rom, men
det er heller ikke en god følelse å prøve å styre båten uten nok fart
til å ha styring, og samtidig se de små prikkene i horisonten utvikle
seg til å bli store containerskip……Jeg var i ferd med å tenke ut en
melding å sende ut på vhf `en da kapteinen klarte å starte motoren igjen
– til begges store lettelse. Jeg er overbevist om at Svein Eriks hår
ble mer hvitt, og at jeg fikk minst 10 grå hår de minuttene vi lå å drev
midt i Singapore-stredet…..

Vi
kom oss velberget gjennom vestgående løp, men med lavt turtall og høy
sikkerhetsmargin! På andre siden, blant alle båtene som lå for anker,
kom ”selv-pineren” Jynge på den brilliante ideen at vi skulle teste
turtallet litt igjen for å se om problemet var løst!! Det var det
selvsagt ikke, så igjen befant vi oss drivende, nå mellom oppankrede
tankskip og svært så mobile lektere…….Denne gangen gikk det ikke fullt
så lett å få motoren i gang igjen, og det endte opp med at vi kunne gå
knappe i 1000 rpm frem til et område der vi kunne ankre opp. Det var en
tur på ca 15 nm, og med en fart på under 4 knop tok det litt tid –
heldigvis hadde vi medstrøm, ellers hadde vi vel holdt på ennå!!

Vel
fremme fikk vi ankret opp og resten av dagen tok vi det helt med ro –
vi drakk alt for mye rødvin, og det ble en tidlig kveld!! Neste morgen
startet Svein Erik en systematisk gjennomgang av hele diesel-systemet.
Diesel- matepumpen ble skiftet, og det ble oppdaget en sprekk i
sugeslangen inn til pumpen. Den ble tettet med en vulkaniserende tape –
og forhåpentligvis er det dette som har vært problemet! Ellers så
tingene greie ut, og vi prøvde oss på en test der vi bakket ankeret på
høyt turtall for å sjekke om motoren fortsatt sugde luft.

Testen
gikk greit, og vi satset på å dra videre neste morgen. Senere på
ettermiddagen begynte det å blåse opp så vi tok opp ankeret og gikk et
par mil inn i elven mot Sebana Cove.

Motoren gikk helt normalt på 1300 rpm, som er marsjfarten vår, men vi tok ikke sjansen på å presse noe!!

Neste
morgen tok vi fatt på de siste 50 nm rundt hele Singapore og inn elven
på vestsiden av Singapore, mellom Malaysia og Singapore. Vi hadde
akkurat passert de største ankringsfeltene der båtene ligger tett i tett
og var i ferd med å gå gjennom en liten øygruppe via en merket led da
vi ble overrasket av et kraftig regnvær som begrenset sikten til under 10 meter!
Vi skrudde på radaren og gikk på kartet og kom oss gjennom uten uhell,
men igjen er jeg sikker på at jeg finner flere grå hår…….Regnværet varte
ikke så lenge, og godt var det for området rundt Singapore er IKKE
stedet der man får motorstopp eller mister sikten……..!

Vel,
vel, resten av turen gikk uten store begivenheter. Vi oppdaget at
vestsiden av Singapore er meget godt beskyttet med høyt gjerde (skulle
ikke forundre meg om det er strømførende!), skilt som advarer mot å
komme nærmere enn 75 meter, patruljerende politibåter og helikopter som sirkulerer rundt området hvert 5 minutt! Her skal ingen smyge seg inn uinvitert!!

På vei opp elven mellom Singapore og MalaysiaStreng bevoktning av Singapore, med fly, båter og gjerderDanga Bay marina – her blir vi i noen uker

I fem-tiden kommer vi frem til Danga Bay marina som ligger ca 8 km vest
for Johor Bahru, hovedstaden i fylket. Danga Bay er en ny, halvferdig
marina. Det er ikke marinakontor her, han som er ansvarlig, ”kaptein”
Sabri er en ung mann som dukker opp en gang i blant, men som er
tilgjengelig på telefon!!. Det er strøm og internett, og det er lagt ut
en vannslange provisorisk på brygga med en del koblingspunkter slik at
vi har tilgang på vann! For oss var det viktig at det er relativt nære
Singapore slik at vi kunne ta dagsturer dit, men det faktum at marinaen
er gratis ut dette året trakk ikke i motsatt retning!!!!

Det
må være typisk malaysisk å lage en marina som ikke blir ferdig, ikke
har noen form for organisering og ikke er i stand til å håndtere
betaling – til og med elektrisiteten er gratis, og strøm er ikke billig
her i Malaysia!! Men vi kan jo ikke klage…….

Her
blir vi frem til vi reiser til Norge, og når vi kommer tilbake vil vi
ta fatt på turen videre opp til Langkawi og Phuket. Men først skal vi
til Norge der vi skal skaffe ny, tett dieselslange……..

PS
Vi fikk en e-mail fra en av båtene som dro til Lyang-Lyang, og de kunne
fortelle at så langt har det blåst over 40 knop og regnet mye av tiden!
De har snorklet en gang inne i atollet, men ikke vært i stand til å
dykke på utsiden på grunn av grov sjø. En av båtene har allerede
returnert til Borneo, mens de andre vil vente noen dager for å se
hvordan det utvikler der. Vi er glade for at vi tok beslutningen om å
ikke dra, da ville vi få det enda tøffere med å rekke tilbake tidsnok
til å rekke flyavgang til Norge!!

Okt – nov

10-09

Nå
er det lenge siden forrige reisebrev. I skrivende stund sitter vi i
Yacht Haven marina i Phuket og er akkurat ferdige med frokosten. Jeg har
lest gjennom forrige reisebrev for å finne tråden, og begynner å nøste i
det vi dro til Norge. Vi fløy fra Johor Bahru til Kuala Lumpur og
videre derfra direkte til Arlanda utenfor Stockholm med Malaysia
Airlines. Akkurat passe service, nok rødvin, spisbar mat og blide
flyvertinner….Fra Arlanda tok vi Norwegian til Gardermoen og ble møtt av
mine foreldre – jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt å bli
møtt av noen på en flyplass!! Det var deilig å møte den kalde, friske
luften, og kunne kle på seg for å holde varmen – i stedet for å gå
nesten naken og fortsatt svette som en gris (jeg har forresten aldri
sett en gris svette……).

De
første dagene ble brukt til å ta telefoner og få satt i gang
bestillinger av båtdeler og avtaler med lege, hørselslege, venner,
familie….. – vi innså fort at knappe fire uker kom til å gå fort. Etter
et par dager dro vi på besøk til Jon og Tone i Halden og kombinerte det
med en liten tur til Strømstad der bl.a. snus ble kjøpt inn – jeg har nå
klart å bruke, og ta pauser med snus flere ganger uten å ”surne” – i
hvert fall ikke mer enn en dag – og snus er fortsatt godt synes jeg…..

Neste
stopp var hyttetur med sønn Jørgen og familien på Beitostølen. Vi dro
opp på fredag i strålende høstvær, men natt til lørdag lavet det ned med
snø – skikkelig vinterstemning. Vi gikk på tur i snødrevet, men
Kristoffer, yngste barnebarn i flokken, opplevde sin første vinterdag
sittende i bæremeis – det var han særdeles lite begeistret for! Sjelden
har det ljomet slike illsinte skrik i fjellheimen – den gutten har
lungekapasitet! Motstanden mot snø går nok over – for de to andre
barnebarna koste seg med bål, snø, lunken tomatsuppe og iskalde
fingre…..

Det
var en koselig helg der vi fikk tid til å bli litt bedre kjent med
barnebarna – det er pussig å tenke på at vi nå har fire barnebarn, jeg
sier ”vi” for jeg føler at jeg er en ekstra bestemor! I en alder av 46
er jeg i hvert fall en relativt ung bestemor – hvor god får vel tiden
vise……

Små, søte engler i snøen – brå vinter tidlig i oktoberUt på tur, aldri sur – med ett unntak…..!Det er kos med besøk av farfar!

Fra
Beitostølen dro vi over til Skurdalen, sør for Geilo der vi bodde noen
dager på hytta sammen med Truels. Svein Erik ble kraftig forkjølet og
gikk stort sett med nesa i en klut, og syntes veldig synd på seg selv –
menn blir veldig mye sykere…….

Truels og jeg brukte noen timer hver dag til å felle trær og lage neste års ved – god mosjon og masse såre muskler!

Så
bar det ned til byen igjen og sosialt samvær med familie og venner.
Søndag var det barnedåp for det aller yngste barnebarnet i familien,
Kristin sin førstefødte. Han oppførte seg eksemplarisk i kirken og var
stort sett et stort smil hele dagen.

Dåp for familiens yngste barnebarn – Nicolay!

Man skal være godt forberedt når man skal skjære løk til løksuppe, Magnus!!

Godt med en snill og flink mamma når nye laken skal formsys til båten!

Uken
etter dro vi opp til Ringebu og hilste på gode seilervenner Nils og
Marit på Checkmate. Igjen ble det god mat – rakfisk!- og masse hygge og
prat. Vi dro også innom Gjøvik og hilste på gode venner der.

Vi
fikk også tid til å treffe begge brødrene til SE med respektive, og til
og med min godt voksne mormor kom ens ærend fra Bodø for å hilse på –
det var veldig koselig! Siste uken vi var i Norge feiret vi mine
foreldres bryllupsdag med hele familien – og så var det på tide å vende
kursen mot Fruen igjen.

Vi
fløy med Ryan Air og Air Asia – begge deler skikkelige
lavprisselskaper, men vi kom oss tilbake uten de store forsinkelsene
eller problemer.

Fruen
lå pent fortøyd, innvendig var alt ok, men utvendig så hun skikkelig
møkkete ut. Hver gang det regner blir det svarte skittstriper av sot som
er omtrent umulig å vaske bort. Å holde båten ren er et slags
evighetsprosjekt…..

Varmen
var trykkende, og jeg syntes synd på Svein Erik som måtte bruke timer i
motorrommet for å montere vår nyanskaffede slange og dermed slippe
problemet med luft i dieselen inn til motoren.

Vi
ble i Danga Bay i en uke – ikke fordi vi hadde så mye å gjøre, men i
helgen var det tre dagers festivitas for seilere som skulle delta i Sail
Malaysia, og vi som ikke skulle delta var også hjertelig velkomne! Det
innebar gratis øl og middag tre dager på rad, og i tillegg traff vi
igjen norske Pomona med Vegar og Lisbeth – seilere vi traff i
Stillehavet og som vi sa farvel til i New Zealand. Veldig morsomt å se
dem igjen – og nå har vi noen å spise medbrakt pinnekjøtt sammen med i
julen!

Endelig treffer vi Pomona igjen etter lang tid – nå skal vi feire litt norsk jul sammen!

Så
endelig var vi klare til å kaste fortøyningene – blir man liggende for
lenge et sted er det noen ganger vanskelig å ”klippe navlestrengen”. Vi
motret oss ut i elven, men etter 20 minutter – hysj, hysj – hva er det
slags rare lyder fra motoren, den går så ujevnt…….

Kan det være at noe henger i propellen???

Etter
nye 20 minutter med nervene i høyspenn og en motor som klart følte et
ubehag besluttet vi å kaste anker og sjekke propellen. Svein Erik – som
vanlig – tok oppgaven og forsvant ut i den brune elvevannet på
propellsjekk. Ingen ting. Et par dager før vi dro var han også nede for å
skrape propellen – det var absolutt nødvendig for den så ut som en
grodd fotball, så litt ekstra skraping ble gjort. Rett før vi kastet
anker stoppet motoren også – så etter propellsjekken besluttet sjefen at
han måtte ned for å lufte motoren. Da startet motoren og gikk som en
klokke – vi kjørte den hardt en periode, med tanke på at hvis den ble
”syk” igjen så måtte vi dra innom Raffles marina (som lå på veien ut
elven) for å få en mekaniker til å se på problemet. Vi dro den opp i
1800 rpm – gikk som en drøm, ned i 1400 rpm – ingen problemer. Ja, ja,
da var det vel litt luft igjen i motoren etter SE sin reparasjon –
tenkte vi!

Resten
av dagen gikk motoren som en drøm og vi ankret opp bak en liten øy for
natten, bare for å få en myk start på turen. Neste morgen – samme ujevne
duren i omtrent en time – så forsvant den. Jeg kan fortelle at det er
ikke spesielt beroligende med en motor som ikke virker, så virker, ikke
virker og så virker. Ørene våre var fintunet på motorlyd, og vi brukte
timer på å tenke ut teorier på hva som kunne være galt. Igjen ankret vi
opp for natten, og neste morgen – samme problem, bare ennå verre. Denne
gangen stoppet motoren flere ganger og SE måtte lufte, og lufte, og
lufte. Det var ingen vind, så vi måtte bare drive med strømmen mens SE
jobbet på høygir. Nå går luftingen ganske fort – rutine!!!!

Tidlig
på ettermiddagen nærmet vi oss Port Dickson og Admiral marina der vi
besluttet å gå inn for å få fikset problemet. I mellomtiden hadde vi
funnet ut at det eneste stedet der problemet kunne ligge var rundt
slangen som SE hadde skiftet ut mens vi lå i Danga Bay. Sugeslangen var
festet under dieselmatepumpen, og var usedvanlig kronglete å komme til,
men han gjorde nå et forsøk, og fant ut at den kunne skrus til ganske
betydelig. Stor lettelse, da hadde vi i hvert fall funnet en konkret
feil. Motoren begynte å gå jevnt igjen, men vi besluttet å gå inn i
marinaen slik at alt kunne demonteres og festet på en enda bedre måte.
Selvsagt gikk vi inn i et kraftig regnvær og måtte drive en stund mens
det passerte oss, men til slutt lå vi godt fortøyd til brygga og kunne
puste lettet ut. Vi tok en rolig kveld og neste morgen da motoren var
kald fikk SE fikset slangetilkoblingen skikkelig ved bruk av gjengetape
som egentlig ikke skulle være nødvendig. Men gjengetapen stabiliserer
nok, slik at tilkoblingen ikke løsner pga motorvibrasjonen. Han var
ganske irritert på seg selv for å ha ”slurvet” første gangen, men det er
ikke alltid så greit – trøstet jeg…….

Så
dro vi videre med en motor som malte som en katt – deilig. Ørene og
nervene kunne igjen slappe av og vi bestemte oss for å ta en nattseilas
videre til Penang. Underveis stoppet plutselig autopiloten å virke, og
så forsvant displayet på GPS`en! Merkelig. Jeg håndstyrte videre mens SE
lekte detektiv. Løsningen på autopiloten var heldigvis enkel, en løs
kontakt, men GPS`en ble skiftet ut med en annen. Like etterpå oppdaget
SE rød hydraulikkolje under motoren – en lekkasje i styringen. Når skal
problemene stoppe……

Hvor kan lekkasjen være……..Endelig – der fant jeg feilen……jippi!Endelig er alt montert og det er på tide å etterfylle med hydraulikkolje

Lekkasjen
så ikke så ille ut, så vi besluttet å vente til vi kom til Langkawi før
vi gjorde noe med det. Problemet var at vi ikke klarte å finne ut hvor
lekkasjen var. Vi kunne eliminere områder, men ikke finne det konkrete
stedet, men mengden olje som rant var ikke avskrekkende.

Selve
nattseilasen gikk greit. Det var fullt av båter i leden og fiskebåter
over alt, men ingen squall eller regnbyger – vi var kjempeheldige. Sent
dagen etter ankret vi opp utenfor Penang, men besluttet å gå direkte til
Langkawi neste morgen.

Vi
hadde strålende sol og fint vær, men som vanlig ingen vind. Vi heiste
storseilet omtrent bare av prinsipp, men kunne aldri slå av motoren –
til det var vinden for svak og stort sett rett forfra!

I
17-tiden ankret vi opp i Kuah, hovedstaden på Langkawi. Der ble vi
invitert over på en sundowner om bord i Odulphus, våre hollandske
venner, Peter og Carla. Det var koselig å treffe dem igjen.

Neste
dag kom også Ventana med norske Elisabeth og amerikanske Rachel til
Kuah for å hilse på oss. Vi hadde en koselig sundowner og middag sammen
før de dro videre neste dag.

Stadig koselige treff med Ventana, Elisabeth og Rachel -her er vi invitert på pannekakefrokost før avreisePå søndagsmarked og enkel middag sammen med Carla og PeterTilbake i Malaysia og nå starter jobben med proviantering – masse innkjøp, alt for liten bil….Hvor skal vi få plass til alt sammen……(kanskje et spett hjelper…!)

Vi
jobbet intenst med å bunkre opp nødvendig ballast i båten, og sakte men
sikkert ble alle rom fylt opp med nødvendig leskedrikk og litt
hermetikk……!

Så
etter tre dager dro vi videre opp til Rebak marina for å sjekke ut
hvilke båter vi kjenner som lå der. Der traff vi tre svenske båter som
alle skal seile opp Rødehavet etter jul, og vi hadde hyggelige kaffe-
slabberas og oppdatering av hva de ulike hadde gjort denne sommeren!

Vi
startet også jobben med å finne lekkasjen på hydraulikken. Etter
grundig gjennomgang var området snevret inn til et sted som var umulig å
komme til uten å sage hull i en bit av sengen i akterkabinen. Det ble
gjort og der lå det et kobberrør som det var et bitte lite hull i. Igjen
stor lettelse – det er alltid deilig å finne problemet. Kobberrøret,
samt et parallelt kobberrør ble begge demontert og skiftet ut med mer
moderne gummi-hydraulikkslanger. Det ble gjort av en kineser inne i Kuah
som drev en liten sjappe som vi brukte 4 timer på å finne – og jeg kan
fortelle at Kuah er ikke en stor by, men har hundrevis av små
forretninger der alle driver med et eller annet teknisk. Når man spør er
det ingen som forstår hva man spør etter, og når vi ringte kineseren
hadde han store problemer med å forklare hvor sjappa lå, i hvert fall
hadde vi store problemer med å forstå hva han sa!

Det skjuler seg et velutstyrt hydraulikkverksted bak denne beskjedne fasaden!Det er bedre med mange reperatører og gode råd enn ingen…..

Slik
er det noen ganger å være på langtur. Vi kan bruke en dag på små ting,
og timer på å lete og spørre for å finne frem, men det morsomme er at vi
får se mange rare plasser og treffe mange spesielle personer som man
aldri ville gjort som ferieturist…..

Oppholdet
vårt i Rebak ble stort sett brukt til å fikse hydraulikkproblemet, men
det var greit å ligge i en marina i stedet for å ligge for anker når man
må demontere styringen……

Så dro vi opp til Telaga der vi skulle sjekke ut. Vi leide bil en dag for å gjøre de siste innkjøp og bar 400 liter diesel
i kanner for å fylle opp tankene før vi reiste. Hardt arbeid, og SE
begynner å få skikkelig låsing i ryggen, så nå må vi bruke tid på å lete
opp en kiropraktor eller noe lignende!!

Etter
utsjekking tok vi rett og slett en nattseilas direkte til Phuket. Igjen
var vi heldige med været, ikke noe regn, og vi gikk så langt fra land
at vi unngikk de mest impulsive fiskebåtene – de uten særlig med lys,
som tråler i alle retninger og som skifter kurs uten å ense andre båter i
nærheten!! På de dybdene vi gikk over er det stort sett båter som
fanger blekksprut som jobber, og de ligger stort sett i ro med voldsomme
lyskastere på for å lokke opp blekksprutene til overflaten. Da skal man
være ganske sløv for å unngå å se dem!!!!

Tidlig
om morgenen tøffet vi inn fjorden til Yacht Haven marina. Vi kom frem
før kontoret åpnet og besluttet å ankre opp på utsiden. Dagen ble brukt
til å få ordnet plass i marinaen, oppdatere telefonkortet og ta et dusin
telefoner for å få satt i gang ulike jobber.

Neste
morgen gikk vi inn i marinaen og allerede en time etter at vi hadde
fått alt i orden dukket Nai, hun som er sjef for firmaet som la nytt
teakdekk, opp. Problemet med teakdekket var at de hadde glemt å lage
drenering rundt et par av taklukene, men som alltid; – ”no problem – we
fix”!

Nå
har vi vært her i snart en uke, og dreneringen er snart klar, og noen
av de andre oppgavene er startet. Litt av problemet er at de fleste
firmaer har mer enn nok å gjøre, så ting tar tid, men vi håper at vi får
gjort det meste før jul.

Planene
fremover er nå endelig avklart. På vei tilbake fra Borneo fikk Svein
Erik et anfall av ”reisevegring” og besluttet at han ikke ville
tilbringe to år med å seile rundt Afrika. I stedet vil han raskt hjem
til Norge for å kunne kose seg med å gå på ski og være nærmere familien.

Dermed
ble våre Afrika-planer skrinlagt. Neste steg i prosessen var at han
heller ikke ville seile opp Rødehavet, og da var eneste alternativ å
sette Fruen på en stor båt og frakte henne hjem. Vi sjekket ut
muligheten og fikk et tilbud. Beslutningen om å sette båten på båt ble
mer eller mindre besluttet mens vi var hjemme i Norge. Da vi kom tilbake
til Malaysia og seilte oppover mot Thailand fikk vi tilsendt kontrakten
og den var full av ansvar og svært få rettigheter. Det fikk SE til å
tvile, samtidig som vi snakket med mange andre seilbåter, og plutselig
en dag ble beslutningen tatt at vi seiler opp Rødehavet sammen med de
andre etter jul!!

Det
gir oss relativt kort tid til å få gjort ting, men det er heldigvis
ingen store, viktige ting som må fikses, mer kosmetiske forbedringer, så
blir det ikke tid så overlever vi allikevel!!

Dagene
blir nå brukt til å gå gjennom båten, sjekke det som kan sjekkes, vente
på at folk skal dukke opp for å gjøre ting, vaske og kaste ting inne i
båten, samt skrive lister på proviant. Jeg husker listene som ble
skrevet og alt som ble handlet inn før vi skulle krysse Atlanterhavet,
og tilsvarende da vi dro gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet.
Båten var stappfull av hermetikk, mel, pasta og jeg vet ikke hva. Nå har
jeg lært at basis-mat stort sett kan handles over alt og st det er
begrenset hvor mange kilo ris og pasta man spiser……så jeg er litt mer
avslappet denne gangen. Det fine med Thailand er at man kan stort sett
få tak i det man ønsker, så det blir vel til at vi kjøper inn så mye vi
kan av ting – slik som bacon – som er særdeles vanskelig å få tak på i
muslimske land!

De
fleste tenker vel på pirat-faren gjennom Rødehavet, men vi håper og
tror at alle marinefartøyene som er utplassert vil virke preventivt, og
vi vil på strekningen utenfor Yemen/Somalia seile sammen med så mange
andre seilbåter som vi kan. De fleste seilere ønsker å seile sammen på
denne strekningen som tar omtrent 3 døgn, og da har vi i hvert fall en
viss beskyttelse i og med at andre kan få gitt beskjed hvis noe skjer.
Ellers får vi bare krysse fingrene…..

Men
nå er vi her, og har nok å henge fingrene i. Om fire uker er det jul og
det må vi feire så godt vi kan. Det kommer et reisebrev til ved
juletider med oppdatering på hva vi har fått gjort og hva som skjer
videre…!

I
mellomtiden – kos dere med rakfisk, lutefisk, ribbe og pinnekjøtt…..jeg
får vann i munnen og merker at det snart nærmer seg lunch….

Båten har nå seilt minst 50.000 nm – vi har seilt omtrent 35.000 av dem!!!

Desember

11-09

GODT NYTT ÅR!

Her i Thailand er vi nå kommet inn i år 2553, mens resten av verden er i år 2010!!

Tiden
før jul ble hektisk. Båten ble tatt på land og vasket og polert.

Ingen dramatiske hendelser da båten ble heist på land!!Etter en uke med hardt arbeid ble vi satt ut igjen – iført blomsterkrans for hell og lykke!!

Undervannsskroget var rent og pent, kun propellen og noe av kjølen var
grodd – ingen stor overraskelse siden Svein Erik har tilbrakt mang en
stund under vann med dykkermaske og skrape for å rense propellen!!

Svein
Erik og jeg tok oss av detaljarbeidene sånn som propell, baugpropell,
ropecutter….,mens vi betalte oss ut av arbeidet med å vaske og stoffe
båten! Det er så skrekkelig varmt å stå på land og vaske og polere i
stekende solskinn……

Etter
omtrent en uke var vi ferdige på land, og godt var det. Det er varmt og
upraktisk å bo i båten på land, særlig i Boat Lagoon der det er omtrent
10 minutters rask gange til nærmeste do!!

Vi
måtte vente noen ekstra dager i marinaen fordi generatoren vår
besluttet å streike, men da elektrikerne først kom tok det kun et par
timer før den startet som tidligere. Problemet var i utgangspunktet at
den elektriske dieselpumpen ikke fikk strøm, og dermed fikk ikke motoren
diesel!!

Så
endelig kunne vi dra. Vi fikk med oss en kar fra marinaen til å lede
oss ut kanalen, og denne gangen gikk vi ikke på grunn!! Så dro vi ned
til Ao Chalong der vi traff våre norske venner om bord i Pomona. De
leide bil og vi ble med dem en dag på sightseeingtur for å prøve å vise
litt av hvor ting var i Phuket. Så lille, lillejulaften gikk vi til Nai
Harn, samme bukten som vi har feiret de to tidligere julaftenene!!

Selve
julaften leide vi bil og dro opp til Boat Lagoon der vi var invitert
til å spise risengrynsgrøt om bord i norske Empire. Det var fullt av
skandinavere samlet – koselig tiltak, og det toppet seg selvsagt da
selveste julenissen kom på besøk med presang til alle!!

Vi
måtte forlate grøtselskapet litt tidlig siden pinnekjøttet lå på vent
og skulle koke i timevis! Mens pinnekjøttet kokte laget vi
kålrabistappe, det vil si en blanding av Toro og hjemmelaget!!!
Pomona kokte poteter og ordnet med et vakkert juledekorert bord, og for
å toppe stemningen drakk vi asiatisk øl og Gammel Opland, selv om bare
lukten av pinnekjøtt var nok til å sette oss i julestemning!!

Så
kom Ventana ned til Nai Harn og vi ble alle invitert om bord i Pomona
til såkalt ”smørgåsbord” med sild, akevitt og masse annet godt! Neste
dag var det pizzakveld om bord i Ventana, deretter sundowner om bord i
en svensk båt, osv, osv. Det ble mye selskapelighet i romjulen!!

Men
det ble ikke bare moro!! Svein Erik oppdaget en lekkasje på
ferskvannskjølingen på motoren. Dagen etter nekter generatoren å starte,
samme feil som tidligere!! Vi kunne til nød lade med hovedmotoren, men
vi hadde et umiddelbart behov for reparatører!! Selv om julen ikke er en
del av thaienes tradisjon velger de å ta noen dager fri, så det var
ikke så enkelt å skaffe noen som ville reise til oss, sette seg i en
jolle og bli fraktet ut til båten! Men Svein Erik greide å få tak i en
reparatør som først fikk generatoren til å gå igjen, og som så
demonterte vannpumpen og tok den med seg. To dager etterpå kom han
tilbake og monterte den igjen – etter å ha skiftet en pakning som var
ødelagt.

Svein Erik var veldig lettet, han hadde nok sett for seg mange og lange forsinkelser!!

Nyttårsaften
ventet vi på hollandske Odulphus, men de ble liggende i Ao Chalong pga
motorproblemer!! Vi valgte derfor å spise middag i land og så tok vi et
par timer på besøk hos Pomona rett før midnatt. Da dro vi tilbake til
Fruen slik at vi kunne være i nærheten hvis en rakett eller en brennende
lanterne skulle velge å bli nærgående. Vi fikk se et fint fyrverkeri og
drakk opp en flaske med musserende vin som seg hør og bør!!

Ventana
dro videre for å dykke på noen av de bedre øyene her i Thailand, før de
setter kursen mot Andeman- øyene, som er en del av India. Pomona får
besøk av slektninger og venner, og vil bli her et år til. Vi drar av
gårde tirsdag 12.januar hvis alt går etter planen. Da skal vi seile over
1500 nm til Maldivene. Hvis vær og vind er med oss vil det ta ca
ti-tolv dager. Det er lenge siden sist vi har seilt såpass lang i ett
strekk! Hvor lenge vi blir på Maldivene er ikke bestemt, men kanskje en
ukes tid. Da seiler vi nye 10-12 dager opp til Oman, og byen Salalah.
Derfra begynner den nervepirrende strekningen der de somaliske piratene
herjer. Vi får bare krysse fingrene for at vi slipper et ufrivillig
”ferieopphold” i Somalia!!

Men
først må vi komme oss av gårde!! Vi skal bare få reparert generatoren
som har sviktet for 3.gang, handle inn ferskvarer og rydde vekk det
siste i båten slik at den blir seilklar – og så får vi krysse fingrene
for at det ikke skjer noe mer uforutsett som kan forsinke avreisen.

Nå vil vi ut og seile igjen!!!