Fruen fra havet

Juni
Reisebrev 04-06

Den
7. desember 2005 ankom vi Whangarei, og den 30 mai 2006 vinket vi
farvel. Det manglet bare en uke på at vi hadde tilbrak et halvt år i
Riverside Drive marina, det lengste oppholdet vi har hatt så langt noe
sted. Værmeldingene meldte et ok «værvindu» opp til New Caledonia, så nå
var det ingen grunn til å ikke dra. Listen med problemer var blitt
langt kortere enn da vi ankom, kapteinen var faktisk nesten deprimert
over hvor få oppgaver som var igjen! Som reisebrevet snart skal avsløre
varte ikke depresjonen særlig lenge!!

Vi
slapp fortøyningene klokken 07.30 og tøffet bort til dieselkaia. Der
ble vi behørig mottatt av Ventana med Elisabeth og Rachel som hjalp oss
med fortøyningene, men som egentlig var der for å vinke oss farvel.
Etter å ha fylt opp dieseltankene og våre fem reservekanner mottok vi
små avskjedsgaver fra Elisabeth – fine bilder og et filter til
dykkerkompressoren! Som nevnt tidligere er både Rachel og Elisabeth
svært ivrige dykkere, og nå fikk vi enda en inspirasjon til å komme i
gang. Det er synd at de skal reise tilbake til Tonga, vi kommer nok ikke
til å treffe dem igjen denne sesongen, men hvem vet, kanskje neste år?!
Det hadde vært en ekstra inspirasjonskilde å hatt dem i nærheten, både
dykkermessig og som gode venner!

Avskjed med Ventana, Riverside Drive marina og New Zealand

Etter
behørig avskjed med Ventana satte vi kursen mot tollkaien, en times
motring nedover elven. Der hadde vi en avtale med tolleren klokken ni
for utklarering. Samtidig med oss dro to svenske seilbåter, Blue Moon og
Malinda. De skulle riktignok til Fiji, men vi laget en avtale om å
holde kontakten over ssb-radioen underveis.

Mens
vi ventet på tolleren startet kapteinen watermakeren for å se om den
virket. På grunn av det dårlige vannet i elven ved Whangarei valgte vi å
ikke teste den ut der, det ville ødelegge filtrene med en gang.
Maskinen startet, men den ville ikke suge inn vann!! Svein Erik kastet
seg over mobiltelefonen og fikk etter en stund snakket med en av de som
kan litt om systemet. Han fikk en del tips, men ingen ting hjalp.
Tolleren kom og klarerte oss ut, en enkel prosedyre siden vi hadde fylt
ut alle papirene i forkant. Så jobbet Svein Erik igjen med watermakeren,
men tilslutt ble vi enige om at vi lot den være til vi kom frem til New
Caledonia, der kunne vi igjen ta kontakt med forhandleren eller noen
andre som hadde peiling. Vann hadde vi nok av, så la oss komme av
gårde!!!

Vi motret av gårde ut
elven, og rett før 12-ølen kunne vi sette seil mot New Caledonia.
Riktignok var det lite vind så det ble motorseilas, men vi var på vei –
endelig! Vinden kom sørvest fra og førte til at vi måtte seile nesten
platt lens (vinden rett i rumpa!!). Vi fikk også for første gang sjekket
ut de nye trådløse instrumentene våre – alle fungerte grei utenom
vindinstrumentet – det hadde problemer med å fange opp signalene fra
masten. Etter litt eksperimentering flyttet vi instrumentet til en plass
der det fungerte bedre.

Vi
hadde en god start på turen, solen skinte og sjøen var behagelig rolig.
Når solen gikk ned og middag var fortært startet vi våre vante
nattevakter. Jeg startet, Svein Erik økt nr 2, så en ny tretimers økt på
meg før det igjen er kapteinenes sin tur. På nattens siste vaktskifte, i
05- tiden, bestemte vi oss for å slå, for å få en bedre kurs. Kapteinen
tok rattet, og jeg ordnet med seilene. Da kommer det bekymret fra
kapteinen; «det er noe galt med styringen, det er nesten umulig å bevege
rattet «! Ja, ja ,tenkte jeg, og var mest opptatt av å legge hodet på
puta! Etter ca 10 minutters søvn ble jeg vekket av kapteinen som hadde
besluttet å gjøre vendereis til New Zealand, og Opua. Dermed var det opp
igjen, starte motoren og dra inn seilene for å kunne motre rett mot
vinden tilbake igjen. Heldigvis var det fortsatt relativt lite vind og
rolig hav, så det å gå mot vinden var greit nok. Dermed endte det opp
med at vi akkurat rakk en 12-øl før vi la til kai i Opua for å sjekke
inn i New Zealand igjen!! Denne gangen var det en enklere innsjekking
siden vi ikke hadde vært i noen andre land i mellomtiden, men allikevel
måtte vi fylle ut et fire siders A-4 skjema!!

På
vei inn til Opua satt kapteinen stort sett i telefonen, først for å
melde vår ankomst, så for å få tak i et verksted i Opua som
spesialiserte seg på hydraulikk, og til slutt for å få tak i noen som
kunne kommt til Opua for å få watermakeren vår til å virke – det virket
nesten som at han trivdes!!

Ti
minutter etter at vi var ferdig innklaret og klappet til kai i marinaen
ankom det en kar for å se på styreproblemene våre. Han startet med
bråkjekt å erklære at problemet lå oppe i rorkonsollet, men etter å ha
studert hele systemet vårt ble han litt mer stille, og løp for å hente
sjefen for å få en å diskutere med.

Det
endte med at de skulle studere systemet litt mer på internett, og så
komme tilbake neste morgen. Det var greit nok, ikke noe vi kunne gjøre
med det. Så var det tid for middag og et glass vin før neste reparatør
ankom. Det var en ung elektriker som kom for å få i gang watermakeren.
Han gikk gjennom systemet, og til slutt endte det med at Svein Erik fant
frem startkabler og på den måten fikk de overstyrt pumpen som skulle
pumpe inn vann til systemet – og dermed var alt i orden! Siden dette
ikke var en feil i monteringen fra Svein Erik sin side var hjelpen
gratis, og vi var endelig lykkelige eiere av en watermaker som virket!

Neste
morgen kom vår hydraulikkvenn tilbake og fortsatte letingen etter
problemet. Etter å ha demontert en del saker fant han ut at begge de
hydrauliske sylindrene var usedvanlig trege og harde. Dermed ble de
demontert og tatt med på verkstedet. Der ble reservedeler – nye
pakninger osv, bestilt. Dette var en torsdag, og vi ble fortalt at
delene ikke kom før på tirsdag. Dette fordi en viss engelsk dronning
hadde bursdag på mandag, og alle i NZ hadde derfor fridag denne dagen –
grrrrrrrrr!

Vi hadde dermed
fire hele dager å slå i hjel – i Opua der ingen ting skjer og det ikke
finnes annet enn båtverksteder og en bitte liten dårlig matbutikk! Jeg
fikk et anfall av depresjon, jeg var så innstilt på å reise, men etter
en drøy flaske med rødvin så jeg litt lysere på tilværelsen! Vi sendte
en melding til Ventana og fortalte at vi fortsatt befant oss på
NZ-territorium. De sendte en melding tilbake at da kom de opp og besøkte
oss i løpet av helgen – det hjalp veldig på humøret! Fredag tok vi på
oss gode sko og gikk en fin strandsti ca 5 km over til nærmeste lille
by. Det tok omtrent 1 ½ time hver vei. Inne i byen tok vi ut litt penger
på minibanken (minibank finnes ikke i Opua!), spiste lunch og drakk en
velfortjent øl. Så ruslet vi tilbake. Lørdag fikset Svein Erik på et par
små ting i båten, søndag fikk vi besøk av Rachel og Elisabeth til
middag – det var veldig koselig. Mandag var en slapp dag (idet vi ikke
deltok i feiringen av dronningens bursdag), men på tirsdag morgen kom
reparatøren tilbake, og etter et par timer var sylindrene montert og
systemet fylt opp med hydraulikkolje igjen – vi var klare! Etter ny
utsjekking og ny etterfylling av diesel sa vi atter farvel til NZ!

Mens
vi lå i Opua traff vi på Ægir, en norsk båt med et ungt par og en ett
år gammel sønn ombord. De dro av gårde samtidig med oss, så vi laget en
avtale om å holde kontakten over radio underveis. De skulle også til New
Caledonia, så det passet veldig bra, det er alltid hyggelig å ha noen å
holde kontakt med underveis.

Igjen
var det relativt lite vind, så turen startet med motorseilas frem til
midt på natten. Da kunne vi seile av gårde for mesan og genoa. Vinden
førte oss litt mye østover, men den langsiktige værmeldingen viste at vi
skulle få et lavtrykk med påfølgende østavind litt senere i uken, så
det var greit nok. Eneste lille bekymring var at vi også skulle få en
periode, i hvert fall et døgn med regn og motvind rett før vi ankom NC,
så det var om å gjøre å holde tempoet oppe slik at vi kom oss på
oversiden av lavtrykket.

Ellers var det ganske kaldt, så vi gikk begge med stillongs og ulltrøye!

De
neste dagene var vinden relativt laber, så det ble mye motorseiling. Et
av de små høydepunktene var at vi fikk besøk av albatross – vi så
albatross på NZ, men det er første gang vi har sett dem rundt båten.

Dag
nr 3 hadde vi 10 knops vind rett bakfra, og vi fant ut at vi skulle
prøve ut vår nye genaker. Som sagt så gjort, og den fungerte utmerket på
platt lens! I 16-tiden om ettermiddagen mens jeg lå nede og sov
ettermiddagsluren ropte Svein Erik på meg – noe var galt. Det viste seg
at festet til opphalet til genakeren i toppen av masten hadde røket. Vi
fikk tatt ned seilet uten problemer – heldigvis, men det var slutt med
genaker seilas for denne gang! Det gjorde ikke så mye, for dagen etter
økte vinden så vi kunne seile videre med genoaen. Etter hvert nærmet vi
oss New Caledonia – Stillongsen og ulltrøya ble skrellet av kroppen, det
følte nesten litt rart siden den hadde fungert både om dag-antrekk og
natt-tøy i flere dager!! Vi må kanskje tilføye at vi hadde bevilget oss
en dusj i løpet av disse dagene!

Det
siste døgnet frem til NC var det verste. Siden kapteinen er en
forsiktig mann ville han ikke gå inn gjennom revet i nattemørket, og
dermed måtte vi senke farten til under 4 knop for å kunne gå inn i
dagslys. 4 knop høres ikke så ille ut, men når vinden denne natten er
mellom 20 og 25 knop måtte vi reve slik at vi kun hadde en liten flik av
genoaen oppe. Til og med mesanen ble tatt ned. Dermed var det omtrent
ikke noe seilareal oppe til å dempe bølgebevegelsene, og båten rullet og
vred seg som en kork. Det er usedvanlig vanskelig å sove når sengen
fungerer som en berg og dalbane, og det er heller ikke enkelt å sitte på
nattevakt. I tillegg er det alle lydene som dukker opp når all innmat i
skapene flytter på seg hele tiden. Du kan tenke deg skapet med alle
flaskene med olje, eddik, soyaolje osv krenger slik at alt smeller i
hverandre, det er et salig bråk! Jeg prøvde å fylle alle tomrom med
diverse, men det hjalp sånn passelig. Tidligere har jeg vært ganske
påpasselig med å fylle alle skap til randen slik at alt er presset
sammen, nå var jeg blitt alt for sløv – det straffer seg!!

Endelig
ved lysets frembrudd montrer vi oss gjennom revet og setter kurs mot
Nouméa ca 12 nm lenger inne. For første gang på lenge hadde vi besøk av
delfiner som kruset rundt båten vår – vi blir egentlig aldri lei av å se
på delfiner!

På vei inn ble vi
bordet av havnepolitiet som var ute på stikkprøvekontroll. De var
veldig hyggelige, og etter at kapteinen hadde fylt ut et skjema hoppet
de av igjen og vi kunne fortsette inn til marinaen i Nouméa. Der blir vi
møtt av svenske El Cordero, som vi traff første gang på Tonga. De og
marinapersonalet stod klare til å ta fortøyningene våre inne i marinaen,
og vips så var vi atter koblet til strøm og vann! I løpet av en times
tid var vi innklarert. Jeg hadde gjemt unna vår nyanlagte urtehage (som
jeg ordnet før vi forlot NZ. En stor potte med basilikum og koriander
for å ha tilgang på fersk urter underveis!) . Mesteparten av ferske
grønnsaker ble også gjemt unna, men noe lå igjen slik at karantenemannen
følte at han hadde noe med seg i sin svarte plastsekk! Typisk var det
kanskje at vi ble spurt om hvor mye sprit vi hadde med oss, mens vin og
øl var de ikke interessert i – kan det være fordi vi ankom en fransk
øy??

Ferdig innsjekket tok vi
oss en velkomstakevitt og litt mat. Så gikk vi en liten tur i byen og
stakk innom supermarkedet der vi endte opp med et par flasker fransk
rødvin og en bagett!

Så bar det
tilbake til båten til en enkel middag med hvitløks-snegler (er man i et
fransk land så er man!), dusj, skifte til rene sengeklær og en tidlig
kveld.

Neste dag var vi spreke
og opplagte. Svein Erik startet med å klatre opp i masten og fikk fikset
festet til genakeren – så var den i orden igjen! Jeg satte i gang et
par vaskemaskiner, været var ustabilt med gråvær og regnbyger, så tørken
var ikke av de beste! Vår følgesvenn Ægir kom også i havn denne dagen.
De bekreftet det vi hadde hørt fra dem over radioen, at turen hadde vært
sånn passe – sønnen på et år hadde stort sett grått seg gjennom en ukes
seilas, med feber og utslett. Han var akkurat i ferd med å lære seg å
gå, og da er det ikke så veldig morsomt å være i en seilbåt der alt
beveger seg i motsatt retning av det han forventet – det ble mye knall
og fall!

Om kvelden hadde vi El Cordero ombord for en liten drink og en hyggelig prat.

Undervis
hadde også generatoren bestemt seg for å svikte, så neste morgen kastet
kapteinen seg over problemet. Det var ingen åpenbare feil, men en
lufteskrue på filteret viste seg å være ødelagt. I mellomtiden bestemte
jeg meg for å «rømme» båten. Det er ganske vanskelig å gjøre noe i båten
når alle dørkplatene er borte i salongen – da er det bedre å finne på
noe annet. Utstyrt med vår kjære handlevogn trasket jeg av gårde til
supermarkedet der jeg handlet alt for mye – det er moro å handle i
franske butikker, selv på en øy så langt unna Frankrike. Gode oster,
pateer, skinker……

Vi hadde invitert Ægir på middag om kvelden, så middagsmat måtte også handles inn.

Vel
tilbake i båten igjen med stappfull trillevogn, fullstappet ryggsekk og
tre ekstra bæreposer og armer ca 30 cm lengre – møtte jeg Svein Erik i
ferd med å senke jolla for å ta seg en tur til andre siden av byen. Han
måtte skaffe en ny lufteskrue. Samtidig ville han teste ut at den store
påhengsmotoren virket. I NZ hadde vi anskaffet nye «flapser» til
påhengeren, som skulle bidra til at vi planet raskere og bedre. Det
gjorde den, det var som en ny verden. Før måtte vi presse jolla opp i
plan, særlig når vi var alene, nå gikk det som en lek.

Svein
Erik dro av gårde til et lite firma han hadde fått tips om. Der møtte
han en hyggelig asiatisk dame fra Hongkong som drev et firma sammen med
sin franske ektemann. Hun snakket selvsagt god engelsk, men kunne
dessverre ikke hjelpe Svein Erik. Derimot tok hun med seg Svein Erik i
bilen og kjørte ham rundt til forskjellige steder før han endelig fikk
tak i det han trengte. Snakk om service! Da kapteinen tilbød seg å
betale for bensinen fikk han et bestemt avslag, dermed endte det opp med
en god klem som takk for hjelpen!

Vel tilbake i båten var det akkurat tid til å rydde opp, dusje og ta i mot Ægir på middag. Dagen flyr av gårde!

Dagen
etter var det fin sol og god tørkevind. Vaskemaskinen fikk kjørt seg,
både med vårt skittentøy og Ægir sitt – har man vaskemaskin så får man
bruke den! Svein Erik jobbet seg ferdig med generatoren – så nå virker
den igjen!

På ettermiddagen ble vi bedt ombord til Ægir for å feire sønnen sin ettårsdag med kake og kaffe.

Helgen
ble avslapping. Vi besøkte et museum, gikk rundt i byen, var på
markedet, kjøpte prospektkort og frimerker(noe som ofte tar masse tid og
leting ), og internettbesøk. På fiskemarkedet kjøpte vi to ferske
krabber så lørdagskvelden var det krabbefest – ikke mye kjøtt i selve
krabben, men nok i klørne til at det ble et måltid ut av det.

Mandag fant vi fersk kreps i en butikk, så da ble det et realt krepsemåltid, nam-nam!

Etter 8 dager i byen var det på tide å komme seg ut og ligge for anker. Det er lenge siden sist!

Da
vi kom ut av havnen tittet vi østover og så vestover. Gikk vi øst hadde
vi 25 nm til en god ankringshavn, gikk vi vestover var det ca 10nm til
en god havn. Det var masse regnbyger østover så saken var klar. Vi gikk
vest. Etter knappe to timer var vi godt forankret i en stor og lun bukt,
Baie Maa. Bortsett fra en annen seilbåt var vi alene her, deilig.
Dessverre blåste det kraftig og det var regn i luften, så vi tok en
hyggelig innedag med lesing og siesta! Om kvelden åpnet vi vårt nye
Trivial Pursuit spill, Svein Erik vant – knepent!

Neste
morgen var det ut med jolla og ekspedisjon på land. Det første vi
gjorde var å klatre over en port som sa noe på fransk som kan minne om
«privat eiendom» – men vi er jo ikke så sterke på fransken! Vi fulgte en
enkel traktorvei og etter en stund dukket de første rådyrene opp. Det
var en privat eiendom med fullt av rådyr! Vi fikk nesten en slags
jaktfølelse der vi gikk og tittet etter rådyr som skvatt ut av kratt
både her og der – det kunne jo smake godt med en rådyrsteik!

Men ikke hadde vi gevær, og ikke ville vi vel skutt noe heller, men det ble en hyggelig tur.

New
Caledonia er en langstrakt øy, ca 40 mil lang, ca 5 mil bred og ligger i
en nordvest – sørøst retning. Øya er full av relativt høye fjell, og
det bor ca 200.000 mennesker her, ca 30 % er europeere. Nouméa er
hovedstaden. Akkurat nå er det vinter her, med ca 21 grader i vannet og
20-25 grader i luften, ikke akkurat noen drømmeforhold for en forfrossen
og solhungrig nordmann! Tenk at vi er langt ut i juni og vi har
fortsatt til gode å ta et bad i sjøen – ikke frister det veldig å
snorkle eller dykke heller.

Vi
hadde lest at Baie de Prony var et fint sted å være. Det er en ganske
stor bukt/fjord helt sør på øya med flere små fjordarmer med fine
beskyttede ankringshavner. Området var opprinnelig «slagmarken» til
urinnvånerne her, dvs. at det var her de kriget mot hverandre. Av den
grunn var det ingen som bosatte seg her. Når franskmennene overtok NC
brukte de området til å anlegge fangeleirer der de sendte franske
kriminelle til lengre soninger. Fangene ble brukt til å hugge tømmer som
igjen ble brukt til å bygge hus i Nouméa. På begynnelsen av 1900-tallet
ble fangeleirene avviklet og franskmennene begynte i stedet å frakte
mineraler ut fra området. De praktisk talt skrapte vekk hele det øverste
jordlaget med det resultat at nå er hele området full av rød leirjord
og skrinn vegetasjon og full av åpne «sår» der de har gravet seg dypere
ned i bakken. Fortsatt er området ubebodd, men franskmennene driver
stadig med utvinning av mineraler i et område av Baie de Prony.

Flott turterreng i New Caledonia, Baie de Prony

Vi
forlot derfor Baie Maa og satte kursen sørøstover, men siden den
fremherskende vindretningen her er nettopp østavinder ble det en stri
tørn. Selv om NC er omkranset av rev bygger det seg opp kraftige bølger
på innsiden, og vindene er ofte oppe i 15-20 knop, noe som for så vidt
ikke er ille, men svært ubehagelig når man må krysse. Det er ofte
vindstille om natten her, så vi startet tidlig om morgenen for å motre
oss sørover før vinden ble for sterk. Rett sør for Nouméa gikk vi på
innsiden av en liten øy for å gå i le av bølgene, men da Svein Erik ga
litt ekstra gass på motoren for å presse oss av gårde stoppet selvsagt
motoren! Dette minnet oss sterkt om den gang vi opplevde det samme i
Tuamoto, men denne gangen var det heldigvis ikke så krappe bølger.
Problemet var bare at vi lå faretruende nær et rev og drev selvsagt i
den retningen! Vi kastet oss rundt og fikk slengt opp genoaen i en fei,
og fikk akkurat presset oss vekk fra revet – kapteinen svært irritert og
oppgitt over den umulige motoren! Beslutningen ble tatt – vi dro
tilbake til Nouméa og la oss for anker. Neste morgen var det atter opp
med alle dørkplatene og så renset Svein Erik hele
dieseltilførselsystemet – alle filtre og fødepumpen ble omhyggelig
rengjort, men det var ikke usedvanlig mye dritt i systemet, noe som
egentlig var litt dumt, da hadde vi kanskje funnet årsaken til
problemet. Nå gjenstår det å få testet motoren under motstand, men i
kontrollerte former, langt unna farlige revkanter!!

Etter
noen få dager ble det en dag med lite vind og vi bestemte oss for å
motre oss ned til Baie de Prony. Vi hadde hatt radiokontakt med Ægir, og
visste at de befant seg i samme område. Vi fikk en grei 30nm motretur
nedover, der vi også testet motoren på høyt turtall i en lengre periode,
selvsagt gikk motoren som en klokke!

Vi
la oss inn i en fin bukt og tok en jolletur på land og så våre første
rester etter et fengsel! Dagen etter dro vi helt innerst i Baie de
Prony, en smal og veldig beskyttet fjordarm. Her dukket også Ægir opp.
Neste formiddag dro vi på jolleekspedisjon alle sammen. Først dro vi
oppover en elv for å lete etter et «svømmebasseng». Vi visste ikke helt
hva vi lette etter, men på et kart vi hadde stod det oppført at det
skulle være et «swimmingpool» i området. Vi gikk i land og fulgte en
liten vei opp langs elven. Der fant vi en liten platting med tak over og
med bord og benker. Rett nedenfor i elven så vi en fin kulp – det måtte
nok være svømmebassenget! Av med klærne og ut i elven, den var i hvert
fall ikke varmere enn i sjøen så det ble et kort besøk! Så koste vi oss
med medbrakt matpakke før vi ruslet tilbake til jolla. Neste stopp var
et besøk i en varm kilde. Den befant seg midt i elven, og noen hadde
murt opp et slags badekar der vi så vidt klarte å presse oss alle fem
ned i. Det var godt og varmt og kun en anelse svovellukt, og vi koste
oss fælt der vi satt og så utover elven og drakk hver vår medbrakte
kalde pils!

På elveekspedisjon med Ægir, Anna, Kjetil og lille SigurdEndelig fant vi det såkalte svømmebassenget Varm kilde – den enkle varianten

Varm kilde – den eksklusive variantenSigurd – kanskje ikke helt fornøyd med maten?!!!

Om kvelden var det
felles middag ombord i Fruen. Neste morgen var det ny elveekspedisjon.
Denne gangen var det opp en ny elv til en annen varm kilde. Denne kilden
hadde noen jobbet masse med, med fin platting rundt et relativt stort
basseng. Det var også laget benker og bord, og alt så ganske nytt ut.

Svein
Erik og jeg gikk en tur opp på nærmeste høydedrag, det er en av de
store fordelene i Baie de Prony, det er fullt av fine turstier her. Vel
tilbake var det å kose seg i den varme kilden, som egentlig ikke var så
alt for varm, sånn ca 37 grader, men vesentlig varmere enn i sjøen!

Om kvelden var det vi som ble invitert på middag ombord i Ægir.

Dagen
deretter gikk Svein Erik en tur på land mens jeg var igjen i båten og
bakte brød og fikk «gravet» frem symaskinen. Så var det systue ombord
noen timer. Alle de norske flaggene ble reparert, det er utrolig hvordan
de slites. Vi fikk også sydd et par beskyttende trekk til styrestikka
på baugpropellen og munnstykket til dykkerkompressoren. Vi prøvde også å
sy myggnetting til doradeventilene, noe som kan bli viktig på Vanuatu,
der det er fullt av malariamygg! Jeg vil ikke påstå at jeg er noen racer
på symaskin, men den har vært utrolig nyttig å ha ombord.

En
ting jeg har glemt å nevne er at i et anfall av vaskedilla greide jeg å
vaske stekeovnen i stykker! Det går en slags wire inn i ovnen med en
føler på som skal bidra til å holde gassflammen brennende, og den var
delvis ødelagt. Svein Erik gjorde et par forsøk på å reparere den, men
det gikk dårlig. Vi kan jo klare oss uten stekeovn, men det gjør det
unektelig litt vanskeligere å få laget brød! Etter et par dagers
tenkepause fant vi en løsning på problemet – vi setter en trekile inn i
gassbryteren og på den måten tvangskjører vi ovnen – det fungerer, men
vi er ekstra påpasselige nå for å være sikker på at alt går greit. Vi
vil jo ikke risikere en brann eller å bli gassforgiftet.

Forhåpentligvis
klarer vi oss med denne improviserte løsningen frem til vi kommer til
Australia. Da står ny komfyr øverst på listen over nyanskaffelser. Ovnen
er jo tross alt 22 år gammel og mye brukt de siste 4 årene, så det var
ikke akkurat overraskende at noe kunne gå galt.

Vi
sa etter hvert farvel til Ægir for en stund, og puslet oss videre rundt
i Baie de Prony. Vi ankret opp i en ny bukt der vi fikk se flere rester
etter fengselslivet på øya. Nye murer, nye vegger og gravsteder.

Flott naturGamle fengselsvegger Det er ruiner over alt i Baie de Prony Tømmertransport i gamle dager

I
den siste havnen vi lå i var det en sti opp på fjellet til fyrtårnet
som markerte det sørligste punktet på øya. Det var en fin tur og en
fantastisk utsikt 360 grader.

Så
var tiden inne for å returnere til Nouméa. Tilfeldigvis dro Ægir
samtidig og etter et par timer passerte vi dem på vei innover. Vi
motorseilte og måtte kalle dem opp og forklare at vi «jukset» med motor
for å lade og produsere ferskvann, de var nemlig ganske fortørnet over
at vi freste forbi dem i den farten, vi som har en så stor og tung
seilbåt!

Vi innhentet også en
annen seilbåt som viste seg å være Carita, en dansk soloseiler som vi
hadde truffet i Whangarei. Han hadde greid å gå på grunn på et rev ved
innseilingen til Suva på Fiji. Det gikk heldigvis bra, men båten trenger
en del fiksing bl.a. på kjølen. På toppen av alt ble han utsatt for
tyveri av en idiotisk fijianer som svømte ut til båten hans, fant en
svart søplesekk der han puttet pc, gps, osv. Jens, vår danske uheldige
venn, kom tilbake til båten i det tyven hoppet i sjøen og tok opp
forfølgelsen, men fijianeren slapp søplesekken og angrep Jens i jolla,
tok tak i ham og dro han ned i vannet. Heldigvis så en annen seiler hva
som skjedde og kom til unnsetning i sin jolle, men da forsvant tyven i
ly av nattemørket.

Utrolig historie!

Nå
ligger Jens her i påvente av å få satt båten på land og få fikset på
skadene. Jeg tror ikke at Fiji er et land han vil huske tilbake på med
særlig glede!

Vi ligger igjen
for anker utenfor Nouméa og har hatt et par hyggelig middager med Ægir,
samt en runde med Trivial Pursuit – der Team Fruen vant en knepen seier!
Ægir er i ferd med å seile til Australia, og det er ganske uvisst om vi
treffer dem igjen på denne turen, men det er vel en av ulempene med et
slikt liv. Det blir ofte korte, men hyggelige bekjentskaper.

Nå
venter vi på at vinden skal roe seg nok til at vi kommer rundt
sørspissen av øya og vi kan sette kursen opp nordover til Vanuatu. Men
først skal vi stå opp klokken 05.00 mandag morgen for å se finalen i WM,
der Frankrike skal spille mot Italia. Hvis Frankrike vinner kan det bli
svært så morsomt å se på stemningen. Siden vi er her må vi holde med
Frankrike, noe annet blir helt feil!

Vi
har hatt et skikkelig bra opphold her i New Caledonia. Veldig fransk
sted, franske bygninger, fransk mat, bagetter, franske viner, men også
med flott natur. Vi har ikke sett så mye av øya, men oppholdet i Baie de
Prony var et høydepunkt. Det var deilig å være på et så usjenert sted,
lite mennesker, få båter og fint turterreng.

Neste
reisebrev kommer forhåpentligvis fra Vanuatu, som skal være et veldig
bra sted å være selv med malariamygg. Kanskje blir det varmere i vannet
også?