Fruen fra havet

Januar

Reisebrev 01-06

Godt nytt år.

Vi hadde en koselig julefeiring sammen med andre norske seilere; Pomona, med Lisbeth og Vegar og Cintra med Liv og Knut. Vi møttes på julaften hos Cintra til et fint dekket bord og perfekt ribbelukt! Pomona
hadde også med seg en ferdigstekt ribbe (her skulle ingen gå sulten fra
bordet!) mens vårt bidrag ble hjemmelaget surkål, rødkål og
medisterkaker. Jeg har aldri laget verken surkål eller medisterkaker,
men det gikk forbausende lett med hjelp av gode oppskrifter – ikke
smakte det så ille heller!

I
tillegg til all den gode maten hadde alle båtene gravd dypt i alle
skott og benker for å sanke sammen de siste restene av norsk akevitt –
det ble en livat julaften!

Veldig koselig julaften med Vegar, Lisbeth, Liv og Knut (som er ansvarlig fotograf denne gangen!)

Neste
formiddag, første juledag, var det grillsamling her på marinaen. Alle
stilte med en rett eller to og det var rikelig med mat og god stemning.
Det er mange trivelige seilere som ligger her i marinaen, de aller
fleste er amerikanske, men det er også tre svenske båter, en finsk og en
norsk båt – det er oss!

Masse god mat og hyggelige seilere på første juledagssamling på Riverside Drive Marina!

«Gamlegutta» i hypermoderne 70-tallsutstyr!

Romjulen
ble brukt til å jobbe på båten. Lengden av listen over oppgaver er
konstant, hver gang vi gjennomfører en oppgave har det dukket opp en ny
på listen. Av de store, viktige oppgavene er utskifting av riggen høyest
på lista. Vi har hatt en inspeksjon av wirene, og noen av dem begynner å
bli slitte. Siden vi fortsatt skal seile i mange år og har mange tusen
nm foran oss ønsker vi å kunne stole på riggen – det er ikke nødvendig
for oss å oppleve et mastebrudd for å føle at vi har hatt en
opplevelsesrik tur!

Motoren
og generatoren har også fått spesialoppmerksomhet. Svein Erik fikk
kontakt med en amerikansk seiler som har en tidligere karriere innenfor
dieselmotorer. Sammen demonterte de alle dysene og fikk dem levert inn
til service og testing. Det endte med at motoren fikk nye dyser tilbake
mens generatoren kun trengte en overhaling av dysene!!

I
tillegg ble det skiftet ut diverse impellere og begge motorene fikk en
sjekk av reimer, slanger, skruer, spor etter lekkasjer osv – det var det
heldigvis ingen av!

Så
kort sagt; seilene er hos seilmakeren og blir overhalt, riggen blir som
ny og motoren er nysjekket – da bør vi være godt rustet for en ny
sesong.

Chris og Svein Erik sørger for at «jernhesten» får det nødvendige stellet!

Så
nærmet nyttårsaften seg. Vi hadde sjekket om det var noe spesielt på
gang her i Whangarei, men det var det ei. De fleste byer i NZ har et
felles sted der folk samles for å markere inngangen til det nye året,
gjerne med fyrverkeri – men ikke i Whangarei.

Dermed valgte vi ”norsk samling”. Denne gangen ble det samling hos Pomona.
De ligger ved brygga helt inne mot byen, en ideell plassering hvis vi
ønsket å gå en tur inn i byen for å sjekke om det var noe på gang som vi
ikke hadde hørt om!

Pomona
hadde dekket til et supert nyttårsbord, og på menyen denne kvelden var
det pinnekjøtt med kålrabistappe og kokte poteter – det smakte
kjempegodt! Pinnekjøttet var litt uvanlig, det hadde nok ikke hengt så
veldig lenge hos slakteren, men smaken var det ingen ting å utsette på.
Etter julaftenfeiringen var akevittbeholdningen definitivt tom, men i
nøden spiser fanden fluer og nordmenn drikker iskald vodka!

Cintra
hadde bidratt med en stor pavlova-kake pyntet med krem og friske
jordbær som fungerte godt som et supplement til kaffe og konjakk!

Ved
midnatt plukket vi frem flaskene med sprudlevann og klatret opp på
brygga. Der var det allerede en liten samling med andre seilere så vi
fikk en bra markering av inngangen til 2006. Fyrverkeriet var helt
fraværende, men det gjorde egentlig ingen ting – moro hadde vi det lell!

«Pikenes Jens» – på nyttårsaften

Godt nytt år!
Hilsen Svein Erik, Vegar, Liv, Berit, Knut og Lisbeth

Så
var vi kommet inn i 2006. I over tre år har båten vært vårt eneste
hjem, og det er 2 ½ år siden vi forlot Norge, tiden går fort. Særlig det
siste året har gått som en vind, det har vært full av seiling og lange
strekk, men også full av nye inntrykk, nye øyer, nye skikker og ikke
minst nye mennesker og nye venner.

Av
hele vår stillehavsseilas så langt er det nok Tuamoto og Suwarrow som
står frem som noe helt unikt, og skulle vi seile over Stillehavet en
gang til ville vi nok prioritert litt annerledes. Først og fremst brukt
lenger tid på øyene i Tuamoto, kortere tid i Fransk Polynesia og lengre
tid på Tonga for å få besøkt alle øygruppene – kanskje må vi ta turen en
gang til?

Første
uken av 2006 gikk fort, ikke vet vi helt klart hva vi brukte uken til,
men det var fullt av små oppgaver som ble løst. Vårt spadeanker hadde
fått bøyd armen i forbindelse med ankring svell og hard vind. Armen ble
rettet opp på Tahiti, men en sprekk i sveisen oppstod. Nå ble den sveist
og levert inn til galvanisering. Påhengsmotorene ble overhalt og 15 hk
ble kjørt i ferskvann. Den lille motoren er stadig i bruk siden vi noen
ganger bruker jolla inn til byen, særlig hver tirsdag, da er det
seilertreff på en restaurant på brygga inne i byen med rimelig middag og
halv pris på øl!

Ankerkjettingen,
som vi måtte kjøpe ny i Cartagena, Spania i 2004, var allerede blitt
ganske rusten. Tanken var å galvanisere den, men da det viste seg at det
kostet like mye som å kjøpe nytt ble det til at vi nå har kjøpt 65
meter ny kjetting. Vi har tidligere hatt 50 meter, men har funnet ut at
det noen ganger er i korteste laget. 75 meter er vel enda bedre, men da
får vi problemer i ankerbrønnen – derfor en mellomting!

Vhf
`en som ble levert til reparasjon viste seg å være utenfor redning, den
var jo over 9 år gammel…… Dermed ble det investert i en ny.

Av
de mer luksuriøse innkjøpene våre kommer ny dvd-spiller høyt opp på
lista. Vi fant en liten, sonefri spiller, noe som definitivt gjør det
enklere å kjøpe og leie filmer rundt omkring i verden.

Da
den første uken var over var det på tide å markere avslutningen av
julen med en ny ribbemiddag. Vi hadde jo bestilt en ribbe hos slakteren
før jul, før vi visste hvordan juleplanene skulle bli. Dermed ble det
norsketreff igjen, denne gangen selvsagt i Fruen, med ribbe, surkål og
medisterkaker (igjen, jeg begynner å få trening på å lage det nå!).

Vegar
er den store ribbestekingsspesialisten, så han fikk i spesialoppdrag å
hjelpe meg med stekingen for å få sprø svor. Det er ingen enkel oppgave i
en gasskomfyr uten overvarme. Løsningen som til slutt reddet svoren var
en varmepistol. Vegar jobbet som en helt, og fikk blåst opp svoren slik
at den var både brun og sprø så det skikkelig knaste mellom tennene!

Fortvil
derfor ikke, alle dere ribbestekere, varmepistol er den geniale
løsningen – bare ikke blås for lenge, det er kort vei mellom sprø svor
og svart katastrofe!

Dagen
før middagen hadde vi fått nyss om en butikk som solgte akevitt,
riktignok bare dansk, men allikevel. Dermed kastet vi oss i bilen, fant
butikken og kom ut igjen med en dansk Ålborgakevitt. Ikke sammenlignbar
med Gammel Opland, men vi var alle skjønt enige om at den var
forbausende god, spesielt med tanke på at alternativet var vodka!!

Nå var ribbespisingen definitivt over for denne gang, og på Cintra og Pomona
var den sunne livsstilen i ferd med å ta overhånd. De er oppe tidlig
hver morgen og går på tur, så drar de ned til et helsesenter og trener i
minst en time – utrolig. Fruen derimot har valgt en mer moderat stil,
men rolige morgener med kaffe og en titt på avisen over internett.
Søndagene er de eneste dagene der vi drister oss ut på tur, vi kan jo
ikke la kroppen få for mange uvaner!

Når
det er sagt kan vi jo føye til at i de siste ukene har kroppen fått en
del mosjon allikevel siden vi har brukt mye tid på å lakke båten
innvendig igjen – vi gjorde jo en grundig jobb på Malta for to år siden,
men saltvann, sol og slitasje setter sine spor. Denne gangen har Svein
Erik også gjort en grundig jobb med å slipe ned gulvene, og med fem lag
lakk på toppen bør de holde en stund. Det er forresten en liten
utfordring å lakkere gulv mens man fortsatt bor i båten – det krever
litt logistikk og planlegging å lakkere seg ut av båten – taklukene ble
brukt som nødutganger. Gulvene ble lakkert tidlig om morgenene, vi krøp
ut av lukene og gjorde oss diverse ærend på byen, plaget Pomona og Cintra med stadige besøk, i det hele tatt slo i hjel noen timer mens gulvene tørket nok til at vi kunne returnere!

Samtidig
hadde vi fått nyss om en tidligere jordseiler som hadde startet med
syvirksomhet i båten. Hun og mannen var fra NZ og hadde byttet ut
seilbåten med en motorbåt, der hun bl.a. hadde systuen sin. Dermed fikk
vi henne til å sy nye trekk på putene i sofaen – de gamle begynte å bli
utslitte av sol og bruk, og det var på tide med nye. Forrige gang sydde
jeg det selv med hjelp av mor, men det er ikke så enkelt å sy store
puter i en liten seilbåt – det er så lite gulvareal å få lagt stoffet ut
for å klippe! Resultatet ble så bra at jeg var nødt til å kjøpe stoff
til nye gardiner – det ene tar det andre, og nå er salongen så god som
ny!

Midt oppe i all lakking fikk vi tid til å delta på innvielse av nytt vaffeljern og feiring av en 7-års dag!

3-T,
den norske seilbåten med tre barn om bord, Tea, Tale og Trym, og
foreldrene Eva og Even solgte båten i romjulen og flyttet inn i et leid
hus. Et av målene var at barna skulle gå på vanlig skole og lære engelsk
godt. Alle norske seilerne ble invitert hjem til dem for å innvie det
nyinnkjøpte vaffeljernet med nystekte vafler, nyrørt jordbærsyltetøy og
NZ-rømme. Det eneste vi manglet var geitost! Uken etter ble vi invitert
til Tea sin 7-års dag med presanger, ballonger og god hjemmelaget
bløtkake. Det var koselig, men uvant å bli invitert hjem til noen som
bor i et ordentlig hus!

Innvielse av vaffeljern hos 3-T, her Eva og Tea

Den
siste utfordringen vi har gående nå er å få laget en ny sprayhood på
båten. Den gamle er fullstendig råtten og utslitt. Det er egentlig en
enkel oppgave for en seilmaker, men vi skal i tillegg lage ny ramme for
den. Dagens løsning er i aluminium og er lite solid. I tillegg er den så
lav at Svein Erik får sjøspruten i ansiktet, og det er jo ikke meningen
med en sprayhood. Dermed hever vi bommen litt for å få bedre høyde, i
tillegg vil vi lage rammen i syrefast stål som gjør den mer solid, noe å
holde seg i når det ruller som verst! Alt tar tid, og vår bekymring nå
er at det tar så lang tid å få laget denne rammen at vi ikke får tid nok
til å reise rundt på NZ!

Planen
vår er å bruke februar til å kjøre rundt, særlig på sørøya, men nå er
vi snart i februar, og vi må fortsatt vente på han som skal lage ferdig
rammen til sprayhooden – litt frustrerende.

Første
mars har vi nemlig bestilt billetter hjem til Norge og der blir vi i
seks uker for å besøke familie og venner, samt gå på ski. Vi får håpe at
all den fine snøen fortsatt er der når vi kommer hjem.

Når
vi så returnerer hit skal båten på land for å stoffes og poleres, i
tillegg til en del tekniske utbedringer. Kanskje får vi tid til å reise
litt mer rundt etter at båten er satt i sjøen igjen – vi får satse på
det.

Jobbe, jobbe, men det blir bra til slutt!

Endelig ferdig, nylakkert, nye trekk, nye gardiner!

Uansett,
så koser vi oss veldig her, tiden flyr og vi føler vi har fått gjort
masse nødvendige ting på båten. I tillegg har vi et til tider hektisk
sosialt liv. Været er som en gjennomsnittlig norsk sommer, når solen er
fremme er det godt og varmt, men ofte regner og blåser det, og da er det
surt og kaldt. Vi ligger med sommerdyner, og må ofte ta på oss
langbukser og genser, men sokker og sko er et ukjent begrep fortsatt,
sandaler er godt nok!

Ny rapport kommer neste måned etter en forhåpentligvis opplevelsesrik tur rundt i NZ.

Februar

Reisebrev 02-06

Vi
kom oss ikke av gårde før den 9. februar. Da var rammen til ny sprayhood
ferdig laget og seilmakeren var i gang med å sy. Mannskapet på den
norske båten Cintra, Knut og Liv var også klare til å sette kursen
sørover, så det endte med at vi kjørte fra Whangarei omtrent samtidig.
Første stopp var Rotorua, kjent for sin sterke Maorikultur. Kjøreturen
tok mange timer. Veiene på NZ er ganske bra, men på nordøya er det flere
biler enn veiene er laget for, så i perioder kan det være ganske tett.
Omtrent hver 3-5 km er det laget forbikjøringsfelter, og det hjelper jo
en del. På toppen av alt er det i hovedsak to fartsgrenser her, 50 km/t i
tettbygde strøk og 100 km/t alle andre steder. Det vil si at på de
minste og mest svingete veiene så er det fortsatt 100 km/t som gjelder –
de legger faktisk opp til at folk skal bruke hodet selv når man kjører,
veldig uvant for oss nordmenn som har så flinke politikere til å tenke
alt for oss!

Frokost i Rotorua sammen med Liv og Knut

Ok,
tilbake til turen. På ettermiddagen ankom vi Rotorua og fikk ordnet med
overnatting i en Holiday park. Vi fikk en liten leilighet med kjøkken,
enkle saker, men Cintra var nærmeste nabo så vi fikk en hyggelig kveld
sammen. Kortstokken kom frem, og Knut og Liv var nødt til å lære seg
Kanin, favorittkortspillet til Svein Erik. Om natten var det som om alle
slusene hadde åpnet seg – det bøttet ned med kraftig regn omtrent hele
natten. Neste morgen fortsatte regnet og vi var litt bekymret for dagens
program. Vi startet med et museumsbesøk der vi bl.a. fikk en innføring i
maorienes liv før europeerne kom til NZ. Maoriene har ikke bodd i NZ i
mer enn ca 1000 år, NZ var det siste området som ble befolket i
Polynesia. Museet var anlagt i det som en gang var et flott gammelt
kurbad, så halve museet var viet kurbadet og hvordan det hadde sett ut
for ca 100 år siden. Jeg kan røpe at det er ganske vanskelig å drive med
vedlikehold på et kurbad som sender litervis med leire gjennom dusjrør –
de har veldig lett for å blokkeres, neste steg på prosessen er at alle
rør ruster opp pga svovelen i vannet.

Etter
museumsbesøket og lunch i byen, dro vi til et maori håndverksinstitutt,
der de drev med opplæring av unge maorier i gamle treskjæringsteknikker
og annet håndverk som er i ferd med å dø ut. Det var et populært sted,
det krydde av turister der. I tillegg til opplæring hadde de laget en
utstillingshall der elevene presenterte det de hadde laget. Det var også
bygget noen tradisjonelle hus på stedet som vi kunne titte på. Så gikk
vi en tur for å titte på geysir og kokende leirehull. Det ble en litt
spesiell stemning å se på disse – det var grått og småregn i luften og
tåke og varme fra geysiren.

Flott museumsbygning, gammelt kurbad i RotoruaTypisk maorisk treskæringGeysir, Rotorua

Neste
morgen bar det videre mot Wellington, NZ hovedstad som ligger helt sør
på øya og er fergehavnen over til sørøya. Da vi nærmet oss byen begynte
Svein Erik å bekymre seg for overnattingen. Vi kjørte fra de ene
motellet til det andre – alt var opptatt. Etter hvert tok panikken
overhånd, så da vi endelig fant et ledig rom var det dobbelt så dyrt som
beregnet, ”her tar vi det vi får, koste hva det koste vil”!! Fordelen
denne gangen var at vi havnet i en ny, flott leilighet med tv, gode
møbler, og på toppen av alt – et digert boblebad. Etter et par glass
rødvin for å løsne på panikkmusklene, så Svein Erik ganske fornøyd ut
der han satt i kokende varmt boblebad med en ”reserveangstfordriver” i
hånden!

Livet er bedre nå, endelig i «havn»!

Tidlig
om morgenen satte vi oss i bilen og kjørte ned til fergeterminalen.
Etter tre timers fergetur ankom vi Picton i 12.30 tiden, en halv time
etter rutetid! Turen over er ikke noe å skrive om, men det er en lang
innseiling inn til Picton på sørøya, og det var litt morsomt å stå på
dekk og høre de begeistrede kommentarene til andre turister der de
beundret landskapet vi passerte. For oss var det omtrent like spennende
som å seile inn Oslofjorden, lave skogkledde åser hele veien!

Lange
avstander, ønske om å se mest mulig og veldig få dager til rådighet er
en dårlig kombinasjon, men vi gjorde så godt vi kunne.

Fra
Picton kjørte vi rett ned til Christchurch, ca 40 mil biltur. Vi delte
på kjøringen, litt uvant å kjøre på ”gal” side, men man blir fort vant
til det.

Christchurch
er den største byen på sørøya, og er en sjarmerende by med litt engelsk
”vri” over seg. Vi gikk en byrunde der vi så på de gamle bygningene som
lå langs elven der det var små båter med turister og skjortekledd
gondolier som staket av gårde. Vi var innom botanisk hage med en
fantastisk rosehage, museet ble besøkt og kunst- og
håndverksutstillingen var fin, jeg var litt deprimert over å ikke finne
mer å kjøpe der – masse kjedelige saker! Vi spiste lunch på et trendy
sted der alt stables i høyden med en trepinne igjennom (det er da
utrolig fantasiløst at alle såkalte trendy steder er nødt til å stappe
en trepinne i maten som pynt!)

Sjarmerende og idyllisk, elvetur i ChristchurchVelluktende og vakker rosehage i Christchurch

Sent
på ettermiddagen slepte vi oss inn på nærmeste bar som viste seg å være
en belgisk bar med over 200 ølsorter på menyen. Det ble for mye for oss
så vi satte oss ned med en cappuccino og et glass rødvin mens vi
stirret over til naboen som var et offentlig kontor der de hadde en
borgelig vielse for et ungt japansk par. Det var det tydeligvis ikke
spart på konfekten (konfettien!!), med bruden i hvit kjole og slep,
brudgommen i lang dressjakke (ikke pent!) en mega-lang hvit limousin,
sjampanje og en profesjonell fotograf som tok bilder og film – god
underholdning for oss etter en lang dag med masse opplevelser.
Christchurch var en trivelig by som jeg kunne tenke meg å bruke litt mer
enn en dag på! Om kvelden ankom Knut og Liv, og vi fikk en ny kveld
sammen med kortspill, men denne gangen fikk vi også en dose med OL på
TV. NZ hadde en kanal som sendte OL stoff hver morgen og med reprise om
kvelden. Etter hvert fikk vi se ganske mye aking og bob, men også
brettkjøring og kunstløp var godt presentert.

I
begynnelsen var vi svært så optimistiske siden vi fikk en gullmedalje,
og sølv og bronsemedaljene bare flommet inn, men det ble jo etter hvert
svært så deprimerende……

Etter vårt korte opphold i Christchurch
kjørte vi nye 40 mil sørover til en ny by, Dunedin. Dette var ikke den
helt store opplevelsen, byen var ganske kjedelig, men vi kjørte ut til
en pynt utenfor byen og så på albatrosser, utrolig store fugler!Den
andre store attraksjonen i området var sørøyas eneste slott. Ja, ja,
ikke akkurat sammenlignbart med definisjonen av slott i Europa, men det
var tross alt ballsal der, et lite tårn hadde de greid å få med, og både
stue og bibliotek, musikkrom og det hele. Parkanlegget rundt slottet
var også imponerende. Men etter å ha lest litt om familien som bygget
slottet konkluderte vi med at man blir nødvendigvis ikke lykkeligere av å
eie et slott – både eieren og sønnen tok livet av seg!

Sørøyas eneste slott!

Deretter
var det på tide å kjøre innover øya for å se annen natur og litt
fjell-landskap. Naturen så langt hadde vært ganske kjedelig der vi
kjørte på fine veier gjennom den ene lille byen etter den andre med
vindruer og sauer i skjønn forening spredt utover flate jorder.

Dagens
mål var Arrowtown, en liten by like ved Queenstown (som er kjent som
byen der alle som driver med rafting, strikkhopp osv samles). På vei dit
endret naturen seg sakte, men sikkert. Vi kjørte nå inn i
fruktproduksjonsområdet, med frukttrær så langt øyet kunne se. Under
frukttrærne kunne man skimte sauer som beitet – her skal alt utnyttes! I
det hele tatt var det sauer å se overalt, og alle tilgjengelige arealer
var gjerdet inn og benyttet som beiter. Ikke så rart at vi så masse
sauer, det er ca 4 mill NZ, og 40 mill sauer her! Vi så også mer
”eksotiske” dyr på beitene, som lama, alpakka og hjort. Jeg tror norske
bønder har masse de kan lære her!

Etter
30 mil kjøring fant vi oss et overnattingssted i Cromwell før vi kjørte
det siste stykket til Arrowtown. På veien dit stoppet vi for å se på
strikkhopping – er ikke det noe av det NZ er mest kjent for?! Vi stoppet
og gikk gjennom et imponerende besøkssenter og videre ut på en
plattform med god utsikt til ”strikkhopperne”! Førstemann ut, som vi så,
var tydeligvis en førstegangshopper, han brukte veldig lang tid på å
mote seg opp til det store fallet – ganske morsomt å se på, får et
inntrykk av hvor store kvaler man kan ha der man står og ser ned i elven
laaaangt der nede! Endelig kaster han seg ut – det så spennende ut, for
de som liker den slags!! Svein Erik lurte på om jeg ville prøve, men
akkurat den dagen hadde jeg litt vondt i magen, (og for sikkerhetsskyld
litt vondt i hodet også!!) Da
jeg spurte om SE ville prøve ble han veldig usikker på om ryggraden hans
ville bli revet tvers av, tross alt blir man hengende med hodet rett
ned, og han har jo en skral rygg!!!

Arrowtown
var en liten by som først og fremst ble anlagt pga gullgraving i
området. Byen har den største samlingen av hus fra forrige århundre her i
NZ, og mye er samlet i en hovedgate. Det var interessant å se, og vi
gikk også en runde i museet der vi fikk vite mer om gullgraving og folk
som bygde byen. Alt er jo så nær historie, 100-150 år gammel, NZ er
flinke til å bruke historien sin for alt den er verd! De hadde også
restaurert og bygget opp et område der en isolert gruppe kinesiske
gullgraverne hadde bodd – det var enkle saker!

Det var enkle kår for de kinesiske gullgraverne!

Så
var det på tide med litt ordentlig fjell-landskap, så vi satte kursen
mot Mount Cook, NZ høyeste fjell på 3.754 m.o.h. Det siste stykket før
man kommer frem kjører man langs et vann, lake Pukaki med en uvanlig
grønnfarge på vannet, den er skikkelig isgrønn! Hele området gir
assosiasjoner til alpene med snødekte fjell og grønne daler. Vi parkerte
bilen og tok fatt på en kort tur innover mot Mount Cook og en isbre.
Turen var sagt å skulle ta 3,5 timer tur retur, men som alltid er det
sterkt overdrevet. Stien var bred og fin, der det var litt ulendt var
det lagt ut treramper og vi gikk over to hengebruer på veien. Naturen
var flott, med høye fine fjell med is og snø på, og grønt og frodig nede
i dalen der vi gikk. Stien endte ved et vann der det fløt små
”isfjell”, og i andre enden kunne vi se en isbre. Mens vi tok en pause
og spiste en appelsin gikk det et lite snøras i fjellet rett ovenfor der
vi satt – lite og langt nok unna til at det var en artig opplevelse! Vi
bestemte oss for å få litt ekstra mosjon, så tilbake gikk vi i
ekspressfart, det var deilig å føle at kroppen hadde fått litt trening
etter så mange timer i bil de siste dagene.

Vakkert fjell-landskap, Mount Cook i bakgrunnen

Om
natten overnattet vi ved Lake Tekapo, en fin sjø med vakkert terreng
rundt. Her møtte vi igjen Liv og Knut som hadde valgt å ta en litt annen
og mindre stressende reiserute. Ny kveld med kortspill og OL på TV!!

Nå
var vi for alvor på vei nordover igjen og målet nå var å kjøre over til
vestsiden av øya. Vi hadde lest i Lonely Planet at Arthur`s Pass skulle
være verd å kjøre gjennom, så det var det vi gjorde! Ja, ja, jeg tror
vi er litt bortskjemte som er fra Norge, det skal mye til for å imponere
oss når det gjelder naturopplevelser.

Arthur`s pass – Vidar og Sigrid kjenner seg vel igjen her?!

Langs
vestkysten gjorde vi en del stopp på diverse attraksjoner. Første stopp
var de såkalte ”pannekakesteinene” – utrolige formasjoner. Så stoppet
vi ved et gammelt gullgraversted der de ikke hadde ”stæsjet” opp
omgivelsene, men de var ganske så autentiske – morsomt og interessant.
Så var det en stopp for å se på sjøløver før vi kjørte til NZ lengste
hengebro. Vi betalte selvsagt for å få lov til å gå over brua, som var
over 100 meter lang, og med et wirespenn på 160 meter. Litt ekkelt å gå
over når det var mange på brua samtidig, da husket den litt vel mye for
min smak. På vei tilbake passet jeg på å gå over når den var tom – mye
bedre! Også på denne stoppen kunne vi gå en sti inn til gamle
gullgraverområder – ikke visste vi at vi skulle oppleve og lære så mye
om NZ gullgraverhistorie på denne turen!

Pannekakesteiner!En ny karriere som gullgraver?New Zealands lengste hengebro – 100 meter

De
siste dagene før vi skulle ta fergen tilbake til nordøya tilbrakte vi i
Nelson-området, nord på øya. Dette er det typiske vin, frukt og
håndverksdistriktet på sørøya. Første stopp var et oppkomme av
ferskvann, de skrøt av at det var den klareste kilden i verden – vi
synes i hvert fall at den var klar og fin, så kanskje de har rett!! Vi
kjørte videre opp til Collingwood, et bitte lite og nordligste sted på
sørøya. Der kunne vi se over til Farewell Spit, det nordligste punktet
på øya. Ellers stoppet vi opp og besøkte et par kunst- og
håndverksutsalg.

Den
siste dagen før vi skulle reise hjem dro vi til Nelson by. Der besøkte
vi et museum for gamle biler og moderne ”bærbare” klær – rar
kombinasjon, men et morsomt besøk.

«Drømmebilen» fra ungdomstiden?

Så
traff vi Liv g Knut som også hadde ankommet Nelson samme formiddag.
Sammen tok vi et besøk på Høglunds glassblåserverksted. Utrolig mye
vakker glasskunst, men utrolig dyrt å kjøpe noe. Heldigvis for
lommeboken til kapteinen er glasskunst og båtliv lite forenlig – men det
endte opp med en liten glass-skål som et minne! Etter glassbesøket dro
vi til en vingård for å spise lunch og prøvesmake NZ hvitviner. God
fiskesuppe og mange gode hvitvinsmaker! Lunchen ble avsluttet med et
slag petanque på plenen utenfor restauranten – Knut og Liv vant suverent
som vanlig!

Enda et tap mot superspillerne i petanque, Liv og Knut!

Neste
morgen stod vi opp grytidlig og kjørte de 13 milene til Picton for å ta
fergen som gikk klokken 10. Overfarten var udramatisk, og de andre
turistene like ivrige etter å ta bilder denne gangen også!

Nå
hadde vi 63 mil foran oss opp til Whangarei og hjemmet vårt! Selv om vi
var innstilt på å komme raskt tilbake valgte vi å kjøre en litt annen
rute enn vi hadde valgt sørover. På den måten fikk vi i hvert fall se
litt mer av nordøya også. Vi overnattet ved Tongariro nasjonalpark, der
vi kunne beundre flotte snøkledde fjell på over 2000 m høyde. Neste
morgen var det grått og regnfullt så vi bestemte oss for å kjøre rett
hjem til båten. Det tok oss hele dagen, men det var godt å komme hjem
igjen. Særlig kapteinen var glad for å komme hjem – han har nok savnet
Fruen mer enn han vil innrømme. Vi hadde vært borte i 15 dager, kjørt
over 450 mil, overnattet på alt fra enkle hytter til flotte leiligheter
og brukt masse penger – det er dyrt å feriere i NZ. Vi er glade for at
vi tok denne turen, det er morsomt å få sett litt av sørøya selv om
tempoet ble litt heseblesende.

Da
vi kom hjem var vår nysydde sprayhood på plass, det var bra, og den ble
mye mer praktisk enn den gamle vi hadde, stor og romslig. Svein Erik
koste seg med å montere opp akterstaget, så nå er riggen helt ny og fin.
Etterpå ble hele riggen strammet så godt at hele båten ”trutnet” – jeg
klarte i hvert fall ikke å åpne et par av dørk- lemmene etterpå!
Egentlig var det vel overflødig lakk etter gulvlakkeringen som bidro til
”trutningen”, så etter litt sandpapirpussing var problemet løst! Jeg
har fått vasket og polert båten på dekk, og nå er tiden inne for å
starte planleggingen av turen hjem til Norge om to dager. Det er 26
timer ren flytur, og 8-9 timers venting på flyplassene – vi gleder oss
ikke akkurat til selve turen, men det skal bli koselig å komme en tur
hjem til Norge.

Mars – mai
Reisebrev 03-06

NORGE

Ja
nå er det lenge siden det har kommet et nytt reisebrev fra oss. Siden
forrige reisebrev har vi vært en tur hjemme i Norge. Hvis man liker å
sitte trangt i timesvis, stå i kø etter kø; billettkø, innsjekkingskø,
passkø, sikkerhetskontroll-kø, do-kø – da er flyturen hjem til Norge en
morsom opplevelse…….

Da
vi endelig landet på Gardermoen var det veldig koselig å bli møtt av
Svein Eriks sønn Jørgen og yngste barnebarn Anders, som vi så for første
gang, en utrolig unge som bare var et digert smil fra første stund! På
vei til Berits foreldre der vi skulle bo i starten stakk vi innom
barnehagen der eldste barnebarn, Inger Marie var. Etter hvert skulle vi
lære å kjenne henne som en pratsom og blid jente, men da hun så farfar
for første gang ble hun stum som en østers. Farfar ”bodde” jo i pc-en,
det var jo den hun klappet på og sa god natta til hver kveld!! Merkelige
saker…
«Og jeg som trodde at farfar bodde i en pc, men her er han jo»!!

For
oss som ikke har sett snø og kjent kuldegrader på en stund var det en
spesiell opplevelse å se all snøen som lå i Oslos gater – vi kan ikke si
at vi savner snømåking og parkeringsproblemer. De tre første ukene vi
var hjemme var det strålende sol og hvit snø. Vi fikk tatt noen korte
skiturer, men dagene gikk fort, med familiebesøk, middager, innkjøp av
diverse saker vi trenger til båten og ikke minst lese post og ordne opp i
diverse praktiske ting, f.eks selvangivelsen!
Bitten og Berit på tur i nydelig vintervær

Vi
tok tidlig et bevisst valg om å prioritere familie og noen nære venner
slik at vi ikke skulle bruke tiden på å løpe fra et hektisk treff til et
annet. Det hadde vært hyggelig å treffe flere, men tiden går så fort.
Vi får ha det til gode til neste norgesbesøk.

Bortsett
fra å treffe familien hadde vi en klar prioritering, nemlig å få en tur
på fjellet. Dermed dro vi sammen med vår gode venn Truels opp til hans
hytte i Skurdalen. Dessverre var godværet ”brukt opp” for denne gang, så
vi fikk en del sludd og snø og dermed måtte vi ty til det forferdelige
klinet med klister på skiene! Uansett, det var deilig å være der, fyr på
peisen, vedkapping, skiturer, appelsiner, kvikklunsj!! En liten episode
som kan nevnes er at siden det var så lite snø i fjellet ved juletider
hadde vannet inn til hytta frosset. Dermed satte vi i gang det store
”vanntiningsprosjektet”. Truels fikk låne en lang slange som var koblet
til en stor kasse som vi fylte opp med varmt vann. Varmekabelen (som
altså ikke fungerte godt nok) ble dratt ut, og ”varmtvanns-slangen ble
ført inn. Så begynte arbeidet med å dytte inn slangen etter hvert som
isen tinte, samt tømme bøtten med returvann. Dette gjorde vi hvert femte
minutt i 27 timer! Det vil altså si at vi hadde nattevakter – tre timer
hver oss. Riktignok er vi vant til nattevakter, men vi hadde kanskje
ikke regnet med å oppleve det midt i fjellheimen. Det kan vel sies at
denne nattevakten var noe enklere enn ellers, flatt gulv, rikelig
tilgang til strøm, ingen hytter på ”kryssende” kurs og enkel
seilføring!! Største utfordringen var å klatre opp stigen fra kjelleren
med fulle bøtter – det har vi heldigvis ikke så mye erfaring med!

Perfekt skiføre, sol og vakkert
Bursdagsfeiring, med god hjelp fra niese Mia til gaveoppakking!

Fem
uker går fort, hjemreisen nærmer seg, men først skal jeg feire bursdag.
Dagen ble feiret i to runder med familien på bursdag, og jeg ble
rikelig utstyrt med pocketbøker, kryssordhefter og Sudoku-oppgaver
(ukjent for meg, men kanskje blir jeg en racer etter hvert!)

Så
var tiden inne for tårevåte avskjeder før vi atter satt i trange seter,
spiste lunken flymat, drakk iskalde rødviner og koste oss i nye køer!

NEW ZEALAND – IGJEN

Vi
ble møtt på flyplassen av en amerikansk seilervenninne som hadde lånt
bilen vår mens vi var i Norge. Det var deilig å kunne bli kjørt de 18
milene fra Auckland til Whangarei, og båten; hjem kjære hjem!!

Alt
var heldigvis i orden, ingen skader, ingen ubehagelige overraskelser.
Vi brukte de første dagene til å komme i orden, pakke ut alle
duppedingsene vi hadde kjøpt og besøke de andre seilervennene våre.
Siden det var påske bestemte vi oss for å ta en liten rundtur på
nordøya. Sammen med Cintra kjørte vi av gårde og besøkte det vel besøkte
Kaurimuseet noen mil unna. Det var et utrolig bra museum som kan
anbefales. Her fikk vi skikkelig innføring i hvordan NZ så ut for
100-150 år siden, da nybyggerne ankom NZ. Det var skog så langt øyet
kunne se, og ikke en hvilken som helst skog, men fullt av gedigne
Kauritrær, som kunne bli 10-15 meter i diameter, minst!! Nå er det bare
små områder som er bevart og fredet, og vi besøkte to av de største
nålevende kauritrærne. Den ene var 70 meter høy og 13 meter i diameter
og over 2000 år gammelt, den andre var 50 meter høy og 17 meter i
diameter – det var imponerende syn

Så
var tiden inne for å ta båten opp på land. Vi hadde en ganske lang
liste over ting som skulle gjøres, bl.a skiftet vi omtrent alle
skroggjennomføringene, samt fikk laget hull til våre nyinnkjøpte
instrumenter (dybdemåler og logg). Jeg konsentrerte meg om de
utfordrende og festlige jobbene med å vaske og polere båten, samt stoffe
den. Svein Erik lot meg også få lov til å skrape og male propellen –
det er jo ganske komplisert!!

Tilbake til NZ, og båten på land

Siste finish på båten, her skal den blå «pyntestripen» lakkeres

Kapteinen selv holdt seg stort sett inne i båten der han bl.a startet på
den store og kompliserte jobben med å montere inn ny watermaker. Det
var nok ikke så rent få av våre naboer som en periode trodde at jeg var
slaven om bord som gjorde all jobbing, mens kapteinen kun administrerte –
de tok nok litt feil der….

Da
vi kom til NZ hadde vi to store investeringer på ønskelisten,
watermaker og dykkerkompressor. Etter hvert som pengene raste ut på
seil, ny stående rigg, nye instrumenter, ny sprayhood, samt hundrevis av
andre vedlikeholdsprosjekter ble vi litt i tvil, og satte begge deler
nederst på listen.

Vi
hadde flere diskusjoner om hva vi skulle gjøre, men endte til slutt opp
med å bestille watermaker. Utfordringen var å finne en plass til den,
samt tenke gjennom alle detaljer; vannslanger, koblinger til
vanntankene, strømtilgang osv. Svein Erik tok den oppgaven. Først koste
han seg i to dager med nesa godt begravd i tykke og kompliserte
instruksjonsbøker, men med enkelte frustrerte utbrudd da
instruksjonsbøkene ikke stemte med virkeligheten!

Deretter
så jeg omtrent bare ryggen og baken hans der han lå med hodet godt nede
i en av benkene i dinetten med slanger og ledninger stikkende ut
overalt!

Det
ble en ideell plassering og all honnør til SE for en kjempejobb. Nå
gjenstår bare utfordringen med å sjekke at den virker. Det må vi vente
med til vi forlater Whangarei, her er det for skittent vann.

Da
watermakeren var vel installert begynte suget etter flere
instruksjonsbøker å melde seg hos kapteinen. Dermed var det kort vei til
telefonen og etter en lengre samtale med en forhandler i Auckland var
en ny dykkerkompressor bestilt! Samme utfordring denne gangen –
plassering! Etter litt om og men fikk den sin plass i dinetten den også,
godt spent fast mellom benkene. Det blir litt trangt, men hva gjør man
ikke for å få tilgang på ubegrensede dykkermuligheter!

Nå
er pengekassa fullstendig skrapet, men vi ser heller ingen store
investeringer i nærmeste fremtid. Vårt svakeste punkt nå er jolla, men
vi satser på at den holder minst en sesong til!

Innimellom
all jobbing med båten tok vi oss tid til en liten tur nordover for å se
på en offentlig do – det er helt sant!! I byen Kavakava hadde
Hundertwasser (kjent arkitekt og kunstner) tegnet en offentlig do, den
mest fotograferte doen på NZ! Den var utrolig stilig!

Hundertwasser sitt offentlige toalett!

Vi
dro også på en overnattingstur til Auckland, en skikkelig bytur. Vår
norske seilervenninne Elisabeth kom tilbake etter 6 mnd intens jobbing i
Norge for å fylle opp pengekassa, og vi bestemte oss for å kombinere
det å plukke henne opp på flyplassen med en bytur. Vi bestilte rom på et
dyrt, men enormt sentralt hotell! Derfra ruslet vi rundt i gatene og
tok livet helt med ro. Spiste god lunch og gikk deretter en tur rundt i
havnen og så på båter. Det er jo helt naturlig, vi som ser så lite båter
til daglig! Deretter gikk vi en tur til Skytower, et landemerke i byen.
Vi tok heisen helt til øverste utkikkspunkt, det kriblet litt i magen
de første minuttene!

Vi
satte oss så ned med et glass hvitvin og studerte byen og solnedgangen
fra den lille baren i toppen av tårnet – avslappende og koselig.
Deretter tok vi en lang dusj før vi spaserte ned til havnen for en god
middag. Det er gøy med en urban dag innimellom!

På bybesøk til Auckland

17
mai ble feiret i all enkelhet, norsk flagg til topps, og samling om
kvelden hos 3T, (i huset de leier) sammen med alle de gjenværende norske
seilerne og pølser og kaker!

19
mai var det Svein Erik sin tur til å feire bursdag. Han hadde allerede
sørget for å kjøpe sine egne bursdagspresanger; nye svømmeføtter, ny
dykkermaske, og toppen av alt, en diger ”proff” popnagletang – kjekt å
ha!! Jeg vurderte å pakke inn noen innviklede instruksjonsbøker på
spansk, men valgte tilslutt å pakke inn meg selv – uten bruksanvisning!!

Om
kvelden skeiet vi ut på en indisk restaurant, som er mitt desidert
sistevalg av mat, men som er blant SE sine favoritter, og har man
bursdag så har man bursdag……..

Dermed
er vi klare til å si farvel til New Zealand. Ganske mange båter har
allerede seilt opp til Tonga og Fiji. Vårt mål er først New Caledonia og
så videre til Vanuatu. Opprinnelig hadde vi Solomonøyene på planen
også, men siden det er så mye uroligheter der akkurat nå har vi lagt det
på is. Vi får heller vurdere situasjonen senere. Det blir dermed en
kort seilas på oss denne sesongen, for målet vårt er å seile til
Australia i november, ett eller annet sted i nærheten av Brisbane. Det
skal bli en ny erfaring å få anledning til å ligge så lenge man vil på
et sted, slippe å haste av gårde. Forrige sesong var jo alt for travel
og med alt for mange mil, men slik er det å krysse Stillehavet, sesongen
er kort og havet stort!

Vi
har likt oss veldig bra her i NZ, og spesielt i Whangarei. Menneskene
er hyggelige og gjestfrie, alt er passelig organisert, alt man trenger
er tilgjengelig og det er masse god mat og vin her! Det eneste vi savner er sol, varme og badetemperatur!

Nå
bruker vi dagene til å skrive reisebrev, proviantere, sjekke
værmeldinger, rydde, kaste og klargjøre båten for en lengre seilas!

Hovedbeskjeftigelsen
er allikevel værmeldinger – akkurat nå er det et skikkelig lavtrykk som
er på vei fra Australia og vil treffe oss i helgen. Dermed er vi nødt
til å bli her en liten uke til før vi kan kaste loss. Det vi absolutt ikke vil er å starte en lang seilas etter seks mnd landligge med motvind og røff sjø, da er det bedre å vente!

Neste
reisebrev vil bli skrevet når vi endelig har kommet oss opp de 8-900 nm
til New Caledonia – hvis vi får gode seilforhold vil vi klare det på
7-8 dager. Vi ønsker oss selv godt seilervær, og dere andre godt
forsommervær!

Juni
Reisebrev 04-06

Den
7. desember 2005 ankom vi Whangarei, og den 30 mai 2006 vinket vi
farvel. Det manglet bare en uke på at vi hadde tilbrak et halvt år i
Riverside Drive marina, det lengste oppholdet vi har hatt så langt noe
sted. Værmeldingene meldte et ok «værvindu» opp til New Caledonia, så nå
var det ingen grunn til å ikke dra. Listen med problemer var blitt
langt kortere enn da vi ankom, kapteinen var faktisk nesten deprimert
over hvor få oppgaver som var igjen! Som reisebrevet snart skal avsløre
varte ikke depresjonen særlig lenge!!

Vi
slapp fortøyningene klokken 07.30 og tøffet bort til dieselkaia. Der
ble vi behørig mottatt av Ventana med Elisabeth og Rachel som hjalp oss
med fortøyningene, men som egentlig var der for å vinke oss farvel.
Etter å ha fylt opp dieseltankene og våre fem reservekanner mottok vi
små avskjedsgaver fra Elisabeth – fine bilder og et filter til
dykkerkompressoren! Som nevnt tidligere er både Rachel og Elisabeth
svært ivrige dykkere, og nå fikk vi enda en inspirasjon til å komme i
gang. Det er synd at de skal reise tilbake til Tonga, vi kommer nok ikke
til å treffe dem igjen denne sesongen, men hvem vet, kanskje neste år?!
Det hadde vært en ekstra inspirasjonskilde å hatt dem i nærheten, både
dykkermessig og som gode venner!

Avskjed med Ventana, Riverside Drive marina og New Zealand

Etter
behørig avskjed med Ventana satte vi kursen mot tollkaien, en times
motring nedover elven. Der hadde vi en avtale med tolleren klokken ni
for utklarering. Samtidig med oss dro to svenske seilbåter, Blue Moon og
Malinda. De skulle riktignok til Fiji, men vi laget en avtale om å
holde kontakten over ssb-radioen underveis.

Mens
vi ventet på tolleren startet kapteinen watermakeren for å se om den
virket. På grunn av det dårlige vannet i elven ved Whangarei valgte vi å
ikke teste den ut der, det ville ødelegge filtrene med en gang.
Maskinen startet, men den ville ikke suge inn vann!! Svein Erik kastet
seg over mobiltelefonen og fikk etter en stund snakket med en av de som
kan litt om systemet. Han fikk en del tips, men ingen ting hjalp.
Tolleren kom og klarerte oss ut, en enkel prosedyre siden vi hadde fylt
ut alle papirene i forkant. Så jobbet Svein Erik igjen med watermakeren,
men tilslutt ble vi enige om at vi lot den være til vi kom frem til New
Caledonia, der kunne vi igjen ta kontakt med forhandleren eller noen
andre som hadde peiling. Vann hadde vi nok av, så la oss komme av
gårde!!!

Vi motret av gårde ut
elven, og rett før 12-ølen kunne vi sette seil mot New Caledonia.
Riktignok var det lite vind så det ble motorseilas, men vi var på vei –
endelig! Vinden kom sørvest fra og førte til at vi måtte seile nesten
platt lens (vinden rett i rumpa!!). Vi fikk også for første gang sjekket
ut de nye trådløse instrumentene våre – alle fungerte grei utenom
vindinstrumentet – det hadde problemer med å fange opp signalene fra
masten. Etter litt eksperimentering flyttet vi instrumentet til en plass
der det fungerte bedre.

Vi
hadde en god start på turen, solen skinte og sjøen var behagelig rolig.
Når solen gikk ned og middag var fortært startet vi våre vante
nattevakter. Jeg startet, Svein Erik økt nr 2, så en ny tretimers økt på
meg før det igjen er kapteinenes sin tur. På nattens siste vaktskifte, i
05- tiden, bestemte vi oss for å slå, for å få en bedre kurs. Kapteinen
tok rattet, og jeg ordnet med seilene. Da kommer det bekymret fra
kapteinen; «det er noe galt med styringen, det er nesten umulig å bevege
rattet «! Ja, ja ,tenkte jeg, og var mest opptatt av å legge hodet på
puta! Etter ca 10 minutters søvn ble jeg vekket av kapteinen som hadde
besluttet å gjøre vendereis til New Zealand, og Opua. Dermed var det opp
igjen, starte motoren og dra inn seilene for å kunne motre rett mot
vinden tilbake igjen. Heldigvis var det fortsatt relativt lite vind og
rolig hav, så det å gå mot vinden var greit nok. Dermed endte det opp
med at vi akkurat rakk en 12-øl før vi la til kai i Opua for å sjekke
inn i New Zealand igjen!! Denne gangen var det en enklere innsjekking
siden vi ikke hadde vært i noen andre land i mellomtiden, men allikevel
måtte vi fylle ut et fire siders A-4 skjema!!

På
vei inn til Opua satt kapteinen stort sett i telefonen, først for å
melde vår ankomst, så for å få tak i et verksted i Opua som
spesialiserte seg på hydraulikk, og til slutt for å få tak i noen som
kunne kommt til Opua for å få watermakeren vår til å virke – det virket
nesten som at han trivdes!!

Ti
minutter etter at vi var ferdig innklaret og klappet til kai i marinaen
ankom det en kar for å se på styreproblemene våre. Han startet med
bråkjekt å erklære at problemet lå oppe i rorkonsollet, men etter å ha
studert hele systemet vårt ble han litt mer stille, og løp for å hente
sjefen for å få en å diskutere med.

Det
endte med at de skulle studere systemet litt mer på internett, og så
komme tilbake neste morgen. Det var greit nok, ikke noe vi kunne gjøre
med det. Så var det tid for middag og et glass vin før neste reparatør
ankom. Det var en ung elektriker som kom for å få i gang watermakeren.
Han gikk gjennom systemet, og til slutt endte det med at Svein Erik fant
frem startkabler og på den måten fikk de overstyrt pumpen som skulle
pumpe inn vann til systemet – og dermed var alt i orden! Siden dette
ikke var en feil i monteringen fra Svein Erik sin side var hjelpen
gratis, og vi var endelig lykkelige eiere av en watermaker som virket!

Neste
morgen kom vår hydraulikkvenn tilbake og fortsatte letingen etter
problemet. Etter å ha demontert en del saker fant han ut at begge de
hydrauliske sylindrene var usedvanlig trege og harde. Dermed ble de
demontert og tatt med på verkstedet. Der ble reservedeler – nye
pakninger osv, bestilt. Dette var en torsdag, og vi ble fortalt at
delene ikke kom før på tirsdag. Dette fordi en viss engelsk dronning
hadde bursdag på mandag, og alle i NZ hadde derfor fridag denne dagen –
grrrrrrrrr!

Vi hadde dermed
fire hele dager å slå i hjel – i Opua der ingen ting skjer og det ikke
finnes annet enn båtverksteder og en bitte liten dårlig matbutikk! Jeg
fikk et anfall av depresjon, jeg var så innstilt på å reise, men etter
en drøy flaske med rødvin så jeg litt lysere på tilværelsen! Vi sendte
en melding til Ventana og fortalte at vi fortsatt befant oss på
NZ-territorium. De sendte en melding tilbake at da kom de opp og besøkte
oss i løpet av helgen – det hjalp veldig på humøret! Fredag tok vi på
oss gode sko og gikk en fin strandsti ca 5 km over til nærmeste lille
by. Det tok omtrent 1 ½ time hver vei. Inne i byen tok vi ut litt penger
på minibanken (minibank finnes ikke i Opua!), spiste lunch og drakk en
velfortjent øl. Så ruslet vi tilbake. Lørdag fikset Svein Erik på et par
små ting i båten, søndag fikk vi besøk av Rachel og Elisabeth til
middag – det var veldig koselig. Mandag var en slapp dag (idet vi ikke
deltok i feiringen av dronningens bursdag), men på tirsdag morgen kom
reparatøren tilbake, og etter et par timer var sylindrene montert og
systemet fylt opp med hydraulikkolje igjen – vi var klare! Etter ny
utsjekking og ny etterfylling av diesel sa vi atter farvel til NZ!

Mens
vi lå i Opua traff vi på Ægir, en norsk båt med et ungt par og en ett
år gammel sønn ombord. De dro av gårde samtidig med oss, så vi laget en
avtale om å holde kontakten over radio underveis. De skulle også til New
Caledonia, så det passet veldig bra, det er alltid hyggelig å ha noen å
holde kontakt med underveis.

Igjen
var det relativt lite vind, så turen startet med motorseilas frem til
midt på natten. Da kunne vi seile av gårde for mesan og genoa. Vinden
førte oss litt mye østover, men den langsiktige værmeldingen viste at vi
skulle få et lavtrykk med påfølgende østavind litt senere i uken, så
det var greit nok. Eneste lille bekymring var at vi også skulle få en
periode, i hvert fall et døgn med regn og motvind rett før vi ankom NC,
så det var om å gjøre å holde tempoet oppe slik at vi kom oss på
oversiden av lavtrykket.

Ellers var det ganske kaldt, så vi gikk begge med stillongs og ulltrøye!

De
neste dagene var vinden relativt laber, så det ble mye motorseiling. Et
av de små høydepunktene var at vi fikk besøk av albatross – vi så
albatross på NZ, men det er første gang vi har sett dem rundt båten.

Dag
nr 3 hadde vi 10 knops vind rett bakfra, og vi fant ut at vi skulle
prøve ut vår nye genaker. Som sagt så gjort, og den fungerte utmerket på
platt lens! I 16-tiden om ettermiddagen mens jeg lå nede og sov
ettermiddagsluren ropte Svein Erik på meg – noe var galt. Det viste seg
at festet til opphalet til genakeren i toppen av masten hadde røket. Vi
fikk tatt ned seilet uten problemer – heldigvis, men det var slutt med
genaker seilas for denne gang! Det gjorde ikke så mye, for dagen etter
økte vinden så vi kunne seile videre med genoaen. Etter hvert nærmet vi
oss New Caledonia – Stillongsen og ulltrøya ble skrellet av kroppen, det
følte nesten litt rart siden den hadde fungert både om dag-antrekk og
natt-tøy i flere dager!! Vi må kanskje tilføye at vi hadde bevilget oss
en dusj i løpet av disse dagene!

Det
siste døgnet frem til NC var det verste. Siden kapteinen er en
forsiktig mann ville han ikke gå inn gjennom revet i nattemørket, og
dermed måtte vi senke farten til under 4 knop for å kunne gå inn i
dagslys. 4 knop høres ikke så ille ut, men når vinden denne natten er
mellom 20 og 25 knop måtte vi reve slik at vi kun hadde en liten flik av
genoaen oppe. Til og med mesanen ble tatt ned. Dermed var det omtrent
ikke noe seilareal oppe til å dempe bølgebevegelsene, og båten rullet og
vred seg som en kork. Det er usedvanlig vanskelig å sove når sengen
fungerer som en berg og dalbane, og det er heller ikke enkelt å sitte på
nattevakt. I tillegg er det alle lydene som dukker opp når all innmat i
skapene flytter på seg hele tiden. Du kan tenke deg skapet med alle
flaskene med olje, eddik, soyaolje osv krenger slik at alt smeller i
hverandre, det er et salig bråk! Jeg prøvde å fylle alle tomrom med
diverse, men det hjalp sånn passelig. Tidligere har jeg vært ganske
påpasselig med å fylle alle skap til randen slik at alt er presset
sammen, nå var jeg blitt alt for sløv – det straffer seg!!

Endelig
ved lysets frembrudd montrer vi oss gjennom revet og setter kurs mot
Nouméa ca 12 nm lenger inne. For første gang på lenge hadde vi besøk av
delfiner som kruset rundt båten vår – vi blir egentlig aldri lei av å se
på delfiner!

På vei inn ble vi
bordet av havnepolitiet som var ute på stikkprøvekontroll. De var
veldig hyggelige, og etter at kapteinen hadde fylt ut et skjema hoppet
de av igjen og vi kunne fortsette inn til marinaen i Nouméa. Der blir vi
møtt av svenske El Cordero, som vi traff første gang på Tonga. De og
marinapersonalet stod klare til å ta fortøyningene våre inne i marinaen,
og vips så var vi atter koblet til strøm og vann! I løpet av en times
tid var vi innklarert. Jeg hadde gjemt unna vår nyanlagte urtehage (som
jeg ordnet før vi forlot NZ. En stor potte med basilikum og koriander
for å ha tilgang på fersk urter underveis!) . Mesteparten av ferske
grønnsaker ble også gjemt unna, men noe lå igjen slik at karantenemannen
følte at han hadde noe med seg i sin svarte plastsekk! Typisk var det
kanskje at vi ble spurt om hvor mye sprit vi hadde med oss, mens vin og
øl var de ikke interessert i – kan det være fordi vi ankom en fransk
øy??

Ferdig innsjekket tok vi
oss en velkomstakevitt og litt mat. Så gikk vi en liten tur i byen og
stakk innom supermarkedet der vi endte opp med et par flasker fransk
rødvin og en bagett!

Så bar det
tilbake til båten til en enkel middag med hvitløks-snegler (er man i et
fransk land så er man!), dusj, skifte til rene sengeklær og en tidlig
kveld.

Neste dag var vi spreke
og opplagte. Svein Erik startet med å klatre opp i masten og fikk fikset
festet til genakeren – så var den i orden igjen! Jeg satte i gang et
par vaskemaskiner, været var ustabilt med gråvær og regnbyger, så tørken
var ikke av de beste! Vår følgesvenn Ægir kom også i havn denne dagen.
De bekreftet det vi hadde hørt fra dem over radioen, at turen hadde vært
sånn passe – sønnen på et år hadde stort sett grått seg gjennom en ukes
seilas, med feber og utslett. Han var akkurat i ferd med å lære seg å
gå, og da er det ikke så veldig morsomt å være i en seilbåt der alt
beveger seg i motsatt retning av det han forventet – det ble mye knall
og fall!

Om kvelden hadde vi El Cordero ombord for en liten drink og en hyggelig prat.

Undervis
hadde også generatoren bestemt seg for å svikte, så neste morgen kastet
kapteinen seg over problemet. Det var ingen åpenbare feil, men en
lufteskrue på filteret viste seg å være ødelagt. I mellomtiden bestemte
jeg meg for å «rømme» båten. Det er ganske vanskelig å gjøre noe i båten
når alle dørkplatene er borte i salongen – da er det bedre å finne på
noe annet. Utstyrt med vår kjære handlevogn trasket jeg av gårde til
supermarkedet der jeg handlet alt for mye – det er moro å handle i
franske butikker, selv på en øy så langt unna Frankrike. Gode oster,
pateer, skinker……

Vi hadde invitert Ægir på middag om kvelden, så middagsmat måtte også handles inn.

Vel
tilbake i båten igjen med stappfull trillevogn, fullstappet ryggsekk og
tre ekstra bæreposer og armer ca 30 cm lengre – møtte jeg Svein Erik i
ferd med å senke jolla for å ta seg en tur til andre siden av byen. Han
måtte skaffe en ny lufteskrue. Samtidig ville han teste ut at den store
påhengsmotoren virket. I NZ hadde vi anskaffet nye «flapser» til
påhengeren, som skulle bidra til at vi planet raskere og bedre. Det
gjorde den, det var som en ny verden. Før måtte vi presse jolla opp i
plan, særlig når vi var alene, nå gikk det som en lek.

Svein
Erik dro av gårde til et lite firma han hadde fått tips om. Der møtte
han en hyggelig asiatisk dame fra Hongkong som drev et firma sammen med
sin franske ektemann. Hun snakket selvsagt god engelsk, men kunne
dessverre ikke hjelpe Svein Erik. Derimot tok hun med seg Svein Erik i
bilen og kjørte ham rundt til forskjellige steder før han endelig fikk
tak i det han trengte. Snakk om service! Da kapteinen tilbød seg å
betale for bensinen fikk han et bestemt avslag, dermed endte det opp med
en god klem som takk for hjelpen!

Vel tilbake i båten var det akkurat tid til å rydde opp, dusje og ta i mot Ægir på middag. Dagen flyr av gårde!

Dagen
etter var det fin sol og god tørkevind. Vaskemaskinen fikk kjørt seg,
både med vårt skittentøy og Ægir sitt – har man vaskemaskin så får man
bruke den! Svein Erik jobbet seg ferdig med generatoren – så nå virker
den igjen!

På ettermiddagen ble vi bedt ombord til Ægir for å feire sønnen sin ettårsdag med kake og kaffe.

Helgen
ble avslapping. Vi besøkte et museum, gikk rundt i byen, var på
markedet, kjøpte prospektkort og frimerker(noe som ofte tar masse tid og
leting ), og internettbesøk. På fiskemarkedet kjøpte vi to ferske
krabber så lørdagskvelden var det krabbefest – ikke mye kjøtt i selve
krabben, men nok i klørne til at det ble et måltid ut av det.

Mandag fant vi fersk kreps i en butikk, så da ble det et realt krepsemåltid, nam-nam!

Etter 8 dager i byen var det på tide å komme seg ut og ligge for anker. Det er lenge siden sist!

Da
vi kom ut av havnen tittet vi østover og så vestover. Gikk vi øst hadde
vi 25 nm til en god ankringshavn, gikk vi vestover var det ca 10nm til
en god havn. Det var masse regnbyger østover så saken var klar. Vi gikk
vest. Etter knappe to timer var vi godt forankret i en stor og lun bukt,
Baie Maa. Bortsett fra en annen seilbåt var vi alene her, deilig.
Dessverre blåste det kraftig og det var regn i luften, så vi tok en
hyggelig innedag med lesing og siesta! Om kvelden åpnet vi vårt nye
Trivial Pursuit spill, Svein Erik vant – knepent!

Neste
morgen var det ut med jolla og ekspedisjon på land. Det første vi
gjorde var å klatre over en port som sa noe på fransk som kan minne om
«privat eiendom» – men vi er jo ikke så sterke på fransken! Vi fulgte en
enkel traktorvei og etter en stund dukket de første rådyrene opp. Det
var en privat eiendom med fullt av rådyr! Vi fikk nesten en slags
jaktfølelse der vi gikk og tittet etter rådyr som skvatt ut av kratt
både her og der – det kunne jo smake godt med en rådyrsteik!

Men ikke hadde vi gevær, og ikke ville vi vel skutt noe heller, men det ble en hyggelig tur.

New
Caledonia er en langstrakt øy, ca 40 mil lang, ca 5 mil bred og ligger i
en nordvest – sørøst retning. Øya er full av relativt høye fjell, og
det bor ca 200.000 mennesker her, ca 30 % er europeere. Nouméa er
hovedstaden. Akkurat nå er det vinter her, med ca 21 grader i vannet og
20-25 grader i luften, ikke akkurat noen drømmeforhold for en forfrossen
og solhungrig nordmann! Tenk at vi er langt ut i juni og vi har
fortsatt til gode å ta et bad i sjøen – ikke frister det veldig å
snorkle eller dykke heller.

Vi
hadde lest at Baie de Prony var et fint sted å være. Det er en ganske
stor bukt/fjord helt sør på øya med flere små fjordarmer med fine
beskyttede ankringshavner. Området var opprinnelig «slagmarken» til
urinnvånerne her, dvs. at det var her de kriget mot hverandre. Av den
grunn var det ingen som bosatte seg her. Når franskmennene overtok NC
brukte de området til å anlegge fangeleirer der de sendte franske
kriminelle til lengre soninger. Fangene ble brukt til å hugge tømmer som
igjen ble brukt til å bygge hus i Nouméa. På begynnelsen av 1900-tallet
ble fangeleirene avviklet og franskmennene begynte i stedet å frakte
mineraler ut fra området. De praktisk talt skrapte vekk hele det øverste
jordlaget med det resultat at nå er hele området full av rød leirjord
og skrinn vegetasjon og full av åpne «sår» der de har gravet seg dypere
ned i bakken. Fortsatt er området ubebodd, men franskmennene driver
stadig med utvinning av mineraler i et område av Baie de Prony.

Flott turterreng i New Caledonia, Baie de Prony

Vi
forlot derfor Baie Maa og satte kursen sørøstover, men siden den
fremherskende vindretningen her er nettopp østavinder ble det en stri
tørn. Selv om NC er omkranset av rev bygger det seg opp kraftige bølger
på innsiden, og vindene er ofte oppe i 15-20 knop, noe som for så vidt
ikke er ille, men svært ubehagelig når man må krysse. Det er ofte
vindstille om natten her, så vi startet tidlig om morgenen for å motre
oss sørover før vinden ble for sterk. Rett sør for Nouméa gikk vi på
innsiden av en liten øy for å gå i le av bølgene, men da Svein Erik ga
litt ekstra gass på motoren for å presse oss av gårde stoppet selvsagt
motoren! Dette minnet oss sterkt om den gang vi opplevde det samme i
Tuamoto, men denne gangen var det heldigvis ikke så krappe bølger.
Problemet var bare at vi lå faretruende nær et rev og drev selvsagt i
den retningen! Vi kastet oss rundt og fikk slengt opp genoaen i en fei,
og fikk akkurat presset oss vekk fra revet – kapteinen svært irritert og
oppgitt over den umulige motoren! Beslutningen ble tatt – vi dro
tilbake til Nouméa og la oss for anker. Neste morgen var det atter opp
med alle dørkplatene og så renset Svein Erik hele
dieseltilførselsystemet – alle filtre og fødepumpen ble omhyggelig
rengjort, men det var ikke usedvanlig mye dritt i systemet, noe som
egentlig var litt dumt, da hadde vi kanskje funnet årsaken til
problemet. Nå gjenstår det å få testet motoren under motstand, men i
kontrollerte former, langt unna farlige revkanter!!

Etter
noen få dager ble det en dag med lite vind og vi bestemte oss for å
motre oss ned til Baie de Prony. Vi hadde hatt radiokontakt med Ægir, og
visste at de befant seg i samme område. Vi fikk en grei 30nm motretur
nedover, der vi også testet motoren på høyt turtall i en lengre periode,
selvsagt gikk motoren som en klokke!

Vi
la oss inn i en fin bukt og tok en jolletur på land og så våre første
rester etter et fengsel! Dagen etter dro vi helt innerst i Baie de
Prony, en smal og veldig beskyttet fjordarm. Her dukket også Ægir opp.
Neste formiddag dro vi på jolleekspedisjon alle sammen. Først dro vi
oppover en elv for å lete etter et «svømmebasseng». Vi visste ikke helt
hva vi lette etter, men på et kart vi hadde stod det oppført at det
skulle være et «swimmingpool» i området. Vi gikk i land og fulgte en
liten vei opp langs elven. Der fant vi en liten platting med tak over og
med bord og benker. Rett nedenfor i elven så vi en fin kulp – det måtte
nok være svømmebassenget! Av med klærne og ut i elven, den var i hvert
fall ikke varmere enn i sjøen så det ble et kort besøk! Så koste vi oss
med medbrakt matpakke før vi ruslet tilbake til jolla. Neste stopp var
et besøk i en varm kilde. Den befant seg midt i elven, og noen hadde
murt opp et slags badekar der vi så vidt klarte å presse oss alle fem
ned i. Det var godt og varmt og kun en anelse svovellukt, og vi koste
oss fælt der vi satt og så utover elven og drakk hver vår medbrakte
kalde pils!

På elveekspedisjon med Ægir, Anna, Kjetil og lille SigurdEndelig fant vi det såkalte svømmebassenget Varm kilde – den enkle varianten

Varm kilde – den eksklusive variantenSigurd – kanskje ikke helt fornøyd med maten?!!!

Om kvelden var det
felles middag ombord i Fruen. Neste morgen var det ny elveekspedisjon.
Denne gangen var det opp en ny elv til en annen varm kilde. Denne kilden
hadde noen jobbet masse med, med fin platting rundt et relativt stort
basseng. Det var også laget benker og bord, og alt så ganske nytt ut.

Svein
Erik og jeg gikk en tur opp på nærmeste høydedrag, det er en av de
store fordelene i Baie de Prony, det er fullt av fine turstier her. Vel
tilbake var det å kose seg i den varme kilden, som egentlig ikke var så
alt for varm, sånn ca 37 grader, men vesentlig varmere enn i sjøen!

Om kvelden var det vi som ble invitert på middag ombord i Ægir.

Dagen
deretter gikk Svein Erik en tur på land mens jeg var igjen i båten og
bakte brød og fikk «gravet» frem symaskinen. Så var det systue ombord
noen timer. Alle de norske flaggene ble reparert, det er utrolig hvordan
de slites. Vi fikk også sydd et par beskyttende trekk til styrestikka
på baugpropellen og munnstykket til dykkerkompressoren. Vi prøvde også å
sy myggnetting til doradeventilene, noe som kan bli viktig på Vanuatu,
der det er fullt av malariamygg! Jeg vil ikke påstå at jeg er noen racer
på symaskin, men den har vært utrolig nyttig å ha ombord.

En
ting jeg har glemt å nevne er at i et anfall av vaskedilla greide jeg å
vaske stekeovnen i stykker! Det går en slags wire inn i ovnen med en
føler på som skal bidra til å holde gassflammen brennende, og den var
delvis ødelagt. Svein Erik gjorde et par forsøk på å reparere den, men
det gikk dårlig. Vi kan jo klare oss uten stekeovn, men det gjør det
unektelig litt vanskeligere å få laget brød! Etter et par dagers
tenkepause fant vi en løsning på problemet – vi setter en trekile inn i
gassbryteren og på den måten tvangskjører vi ovnen – det fungerer, men
vi er ekstra påpasselige nå for å være sikker på at alt går greit. Vi
vil jo ikke risikere en brann eller å bli gassforgiftet.

Forhåpentligvis
klarer vi oss med denne improviserte løsningen frem til vi kommer til
Australia. Da står ny komfyr øverst på listen over nyanskaffelser. Ovnen
er jo tross alt 22 år gammel og mye brukt de siste 4 årene, så det var
ikke akkurat overraskende at noe kunne gå galt.

Vi
sa etter hvert farvel til Ægir for en stund, og puslet oss videre rundt
i Baie de Prony. Vi ankret opp i en ny bukt der vi fikk se flere rester
etter fengselslivet på øya. Nye murer, nye vegger og gravsteder.

Flott naturGamle fengselsvegger Det er ruiner over alt i Baie de Prony Tømmertransport i gamle dager

I
den siste havnen vi lå i var det en sti opp på fjellet til fyrtårnet
som markerte det sørligste punktet på øya. Det var en fin tur og en
fantastisk utsikt 360 grader.

Så
var tiden inne for å returnere til Nouméa. Tilfeldigvis dro Ægir
samtidig og etter et par timer passerte vi dem på vei innover. Vi
motorseilte og måtte kalle dem opp og forklare at vi «jukset» med motor
for å lade og produsere ferskvann, de var nemlig ganske fortørnet over
at vi freste forbi dem i den farten, vi som har en så stor og tung
seilbåt!

Vi innhentet også en
annen seilbåt som viste seg å være Carita, en dansk soloseiler som vi
hadde truffet i Whangarei. Han hadde greid å gå på grunn på et rev ved
innseilingen til Suva på Fiji. Det gikk heldigvis bra, men båten trenger
en del fiksing bl.a. på kjølen. På toppen av alt ble han utsatt for
tyveri av en idiotisk fijianer som svømte ut til båten hans, fant en
svart søplesekk der han puttet pc, gps, osv. Jens, vår danske uheldige
venn, kom tilbake til båten i det tyven hoppet i sjøen og tok opp
forfølgelsen, men fijianeren slapp søplesekken og angrep Jens i jolla,
tok tak i ham og dro han ned i vannet. Heldigvis så en annen seiler hva
som skjedde og kom til unnsetning i sin jolle, men da forsvant tyven i
ly av nattemørket.

Utrolig historie!

Nå
ligger Jens her i påvente av å få satt båten på land og få fikset på
skadene. Jeg tror ikke at Fiji er et land han vil huske tilbake på med
særlig glede!

Vi ligger igjen
for anker utenfor Nouméa og har hatt et par hyggelig middager med Ægir,
samt en runde med Trivial Pursuit – der Team Fruen vant en knepen seier!
Ægir er i ferd med å seile til Australia, og det er ganske uvisst om vi
treffer dem igjen på denne turen, men det er vel en av ulempene med et
slikt liv. Det blir ofte korte, men hyggelige bekjentskaper.

Nå
venter vi på at vinden skal roe seg nok til at vi kommer rundt
sørspissen av øya og vi kan sette kursen opp nordover til Vanuatu. Men
først skal vi stå opp klokken 05.00 mandag morgen for å se finalen i WM,
der Frankrike skal spille mot Italia. Hvis Frankrike vinner kan det bli
svært så morsomt å se på stemningen. Siden vi er her må vi holde med
Frankrike, noe annet blir helt feil!

Vi
har hatt et skikkelig bra opphold her i New Caledonia. Veldig fransk
sted, franske bygninger, fransk mat, bagetter, franske viner, men også
med flott natur. Vi har ikke sett så mye av øya, men oppholdet i Baie de
Prony var et høydepunkt. Det var deilig å være på et så usjenert sted,
lite mennesker, få båter og fint turterreng.

Neste
reisebrev kommer forhåpentligvis fra Vanuatu, som skal være et veldig
bra sted å være selv med malariamygg. Kanskje blir det varmere i vannet
også?

Juli
Reisebrev 05-06

FARVEL NEW CALEDONIA

Forrige
reisebrev ble avsluttet med at vi skulle se WM-finale i fotball der
Frankrike spilte mot Italia. Alle vet jo resultatet av den kampen, men
det vi kan si er at stemningen i Noumea var ganske laber den dagen!

Så
den 12 juli bestemte vi oss for å sette kursen mot Vanuatu. Dagen før
hadde vi handlet inn de siste ferskvarene, klokken 6 om morgenen putret
vi inn til dieselkaia og fylte opp tankene. Det var for en gang skyld
sol og fint vær og etter dieselpåfyllingen motorseilte vi oss østover i
relativt svak motvind!

Da
vi nærmet oss revet ut fra New Caledonia fant vi oss en ankringshavn
der vi kunne ligge til neste morgen. Vi hadde lest om en fin
ankringshavn med minst tre steder å ligge avhengig av vindretning. Der
putret vi inn, helt innerst og kastet anker, relativt dypt – krats,
krats sa det, her var det en del koraller. Opp med ankeret og nytt
forsøk i neste vik. Nei, her ble vi liggende for nære stranden i
tilfelle vinden skulle snu i løpet av natten. Tilbake til første bukt.
Nytt forsøk. Denne gangen på et litt annet sted, der satt ankeret fast,
kapteinen bakket rolig bakover, boink, der ristet det i båten. Vi hadde
bakket inn på et korallhode!! Opp med ankeret igjen og nytt forsøk litt
lenger ute, denne gangen med skarp utkikk etter koraller. Endelig, etter
4 ankringsforsøk satt vi så godt at vi visste at vi kunne sove godt om
natten. Jeg skjente litt på kapteinen og sa at det fikk være grenser for
hvor mange ganger vi skulle ankre opp bare for at han skulle få norsk
akevitt til ankerdram – den ble jo ikke 4 ganger så stor bare fordi vi
hadde ankret opp fire ganger……!

Neste
morgen dro vi relativt tidlig av gårde ut passet. Da oppdaget vi at det
var relativt sterk strøm der og vi motorseilte ganske sakte med 2-3
knop motstrøm. Vel ute av passet merket vi at vinden hadde «sluknet» og
det var store dønninger der ute. Nei, sa kapteinen, dette gidder vi
ikke; vi motorseiler ikke hele dagen i disse bølgene! Dermed gjorde vi
vendereis og gikk tilbake til «ankringsbukten» vår! Denne gangen klarte
vi å få ankeret til å sitte på andre forsøk, og kapteinen kunne igjen
kose seg med en passe liten linjeakevitt!!

Så
etter en rolig natt gjorde vi et nytt forsøk, men denne gangen ventet
vi til litt senere på formiddagen slik at vi fikk mindre motstrøm
gjennom passet. Det gikk veldig fint og etter noen timer kunne vi skru
av motoren og seile oss opp i fin vind mot Vanuatu. Eneste problemet
etterhvert var bølgene. De kom fra alle retninger, høye og krappe, uten
noe system. Det gikk ikke mange timene før jeg merket at jeg ble ganske
så kvalm! Samtidig økte vinden så vi var nødt til å reve for ikke å
komme inn på natten. Dermed rullet det ennå verre! Totalt var distansen
ca 240nm, dvs en to-dagers seilas. Første natten gikk, jeg satt i en
kvalm halvdøs omtrent hele tiden, mens kapteinen prøvde å få seg noen
timer på øyet i den rullende sengen – ikke lett. Det ble heller ikke noe
bedre dagen etter, men den siste natten forsvant plutselig vinden slik
at vi måtte motre de siste 2-3 timene inn til Tanna i Vanuatu. Da var vi
begge ganske så fornøyde med å komme frem. Sjelden har en overfart vært
så ubehagelig (men så er vi flinke til å glemme slike overfarter
også!!)

Vi kom
inn på søndag morgen, så det var ikke aktuelt å få sjekket inn. Det lå
8-9 båter i bukten, og etter som dagen skred frem fikk vi besøk fra tre
andre båter som jobbet med å organisere innsjekking, eller ville
fortelle oss litt om ankringshavnen, veldig koselig gjort.

VANUATU, TANNA

Neste
morgen stilte vi opp på land klokken 07. Vi hadde blitt fortalt at vi
skulle kjøre med en bil tvers over øya til hovedbyen Lenakel for å få
sjekket inn., og at det var plass til 8 peroner i bilen. Da vi møtte opp
møtte vi 9 andre seilere i samme ærend! Etter kort venting kom bilen,
en liten Mitsubishi med lasteplan. 11 seilere presset seg sammen som
sauer på en slaktebil på lasteplanet. Da vi var godt stuet sammen kom
det tre lokale gutter og presset oss enda bedre sammen! Så klatret det
tre voksne karer opp på støtfangeren bak og hang fast der. Foran i
førerhuset klatret det inn en bestemor med barnebarn og en voksen sønn
sammen med sjåføren. Totalt var vi altså 21 mennesker klare for avmarsj!

Stappende full bil – 21 stykker på det meste

De første 100 meterne var det grei vei, så begynte det gradvis å bli
mer og mere likt en skikkelig dårlig traktorvei. Vi måtte over et pass
der vulkanen som Tanna er kjent for lå. I bakkene der var det såvidt vi
krabbet oss oppover og det luktet ganske brent gummi eller noe sånn
etter oss!! Etter knappe to timer nærmet vi oss byen. I mellomtiden
hadde noen av de lokale hoppet av og andre kommet på! Første stopp var
banken der vi kunne veklse inn utenlandsk valuta til den lokale valutaen
Vatu. Banken var et enkelt hus, og da vi kom inn møtte vi en kø på ca
15 mennesker! Her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Minibank
fantes ikke, og ikke tok de i mot kredittkort, kun cashe penger!! Siden
det er kapteinen som er finanssjef ombord i Fruen måtte han pent stille
seg i køen, mens jeg ruslet litt rundt og så i butikken som lå ved siden
av.
Banken på Tanna. Lang kø, og ingen minibank!

«Røyking forbudt» skrevet på pidginengelsk, Vanuatus hovedspråk

Det var et skikkelig gammedags landhandleri der du kunne få det
meste – unntatt ferskvarer! Vi hadde lenge lett etter nye veker til
parafinlampene våre, og her fant vi akkurat de vi trengte, til 2 kroner
og femti øre stykke!

Etter
en stund hadde alle seilerne fått vekslet til seg vatu, og vi var klare
til å kjøre videre for å starte prosessen med innsjekkingen. Det tok
flere timer, der vi kjørte først til immigrasjonen og fikk 1 mnd visum.
Så videre til customs, der vi måtte fortelle at vi ikke hadde noe
ulovlig utover kvoten ombord – og det var det selvsagt ingen som hadde.
Tilslutt endte vi opp på karantenekontoret der vi måtte lese gjennom et
papir om fortalte om alt vi ikke hadde lov til å bringe inn til Vanuatu –
f.eks ferske potter med basilikum og koriander (derfor hadde jeg litt
dårlig samvittighet da jeg kom tilbake til båten og det første jeg
gjorde å vanne vår lille «kjøkkenhage!»). Så til slutt endte vi opp på
det lokale markedet der vi kunne kjøpe alt fra levende høner til store
hauger med mandariner. Vi endte opp med mandariner (billige men utrolig
sure og full av steiner), en stor ananas til 3,50 NOK, og en diger bunt
med vårløk til 7 NOK – det var så utrolig billig!

Marked på Tanna

På
turen tilbake var vi ikke flere enn 15-17 stk ombord så det virket
omtrent litt for romslig. En annen dame klagde faktisk over at det var
mere urolig å kjøre hjem igjen for da kunne hun bevege seg i alle
dumpene i veien! Det var en kjempefin tur på flere måter. Først og
fremst opplevelsen med selve bilturen, deretter fikk vi en unik sjanse
til å se store deler av øya og til slutt ble vi kjente med flere nye
seilere, bl.a et par fra Spania med båten Kiviana og et hollandsk par
bosatt i Australia med båten Gypsy Rose. Om ettermiddagen klatret vi
støle og stive ned fra bilen og gjorde en avtale om å bli kjørt opp til
vulkanen neste ettermiddag sammen med en del av de andre seilerne.

Neste
formiddag fikk vi besøk av Gypsy Rose, et hyggelig par som seiler
utenfor Australia for føste gang. De er i 60-årene og har seilt langs
kysten av Australia i de siste 30 årene, men nå var de altså for første
gang på langtur. På en måte litt uvant å treffe slike båter for over
hele Stillehavet har jo alle seilt temmelig langt og man har kjenner
igjen de fleste båtene i alle ankringshavnene!!

Så
om ettermiddagen stilte vi atter opp på land for å dra på vulkantur.
Det gikk dårlig fordi det var en gruppe turister som hadde fløyet ens
ærend ned fra Port Vila for å se vulkanen, og det var ikke nok plasser i
bilen. Riktignok var vi vant til 21 stk på bilen, men denne gangen ble
det minst 5 til, og et sted måtte grensen gå! Dermed ble vi seilere
enige om å vente til neste dag.

Det
var greit nok, og Svein Erik og jeg dro avgårde for å spise middag
ombord i Kiviani, den spanske båten. Der fikk vi servert rå tunfisk og
frityrstekt tarro-rot – det var usedvanlig godt. Til dessert fikk vi
creme caramel laget på kokos! Det var et utrolig velsmakende måltid
laget på lokale råvarer. Igjen hadde vi møtt interessante seilere som
hadde seilt siden 2000, hadde seilt opp elven i Somalia, vært lengre tid
i Brasil – masse interessante opplysninger og inspirasjon!!

Neste
formiddag jobbet Svein Erik med watermakeren som hadde fått seg et
anfall av startvegring. Etter nitidig leting fant han feilen, en løs
ledning som skulle vært festet proffesjonel i kabelsko i New Zealand.
Det er skummelt å la andre gjøre en jobb for seg! Heldigvis er kapteinen
ombord i Fruen utstyrt med både innbitt stahet, en god del kunnskap og
tonnevis med verktøy og deler så problemet ble løst i løpet av
formiddagen! Så møttes vi seilere som skulle opp til vulkanen til en
felles lunch i den såkalte yachtklubben på land. Vi hadde bestilt dagen i
forveien og fikk servert chicken curry. Curryen var god, men jeg er
overbevist om at det de kalte chicken var en gammel hane de hadde drept
minutter før servering – det var de seigeste og magreste kjøttklumpene
vi noen gang har sett og smakt! Jeg tror selv Faro ville ha brukt tid på
å tygge disse bitene!!

Etter
lunch gikk vi en tur inn til landsbyen. Først hilste vi på høvdingen og
presenterte oss. Så fikk vi tillatelse til å rusle rundt og se. Vi
traff på et par små unger som tittet så nysgjerrige på oss. Etter noen
smil og et par ord mannet de seg opp til å komme frem til oss. Svein
Erik tok et bilde som de fikk se på kameraet. Det gjorde stor lykke, og
isen var brutt. Jeg tok et nytt bilde av dem sammen med kapteinen og da
stilte de opp som proffesjonelle og smilte rett inn i kameraet! Utrolig
søte unger som løp etter oss resten av turen rundt i landsbyen. Klokken
16 var det oppmøte for å kjøre opp til vulkanen. Denne gangen stilte de
opp med to biler (sannsynligvis den ene ekstra som skulle møtt opp dagen
i forveien, men det er jo ikke alltid greit med organisering…..), så
vi hadde kjempeplass på lasteplanet. Etter omtrent en times kjøring kom
vi frem til vulkanen. Der var det ca 10 minutter gange opp til den
laveste vulkankanten. Vel opp fikk vi god utsikt over vulkanen, og det
buldret og sprakte. På veien opp la vi merke til et par som satt lengre
ned mot vulkankanten og tenkte at det var da litt nære….

Så
etter mindre enn 20 minutter sprutet det voldsomt og vulkanen spyttet
ut en diger stein som landet omtrent 50 meter fra paret som satt på
kanten – kanskje unødig å si at de forsvant ganske raskt!!

Alle
biler som kom til vulkanen er utstyrt med en såkalt guide som skal
passe på sikkerheten.. Men det er mulig å gå dit på egenhånd (hvis man
er glad i lange turer og tar med seg telt), og det finnes overhode ingen
gjerder eller annen sikkerhet. Det er omtrent som i Norge, man må tenke
litt selv også.

Rett
før det ble helt mørkt gikk vi opp på det høyeste punktet og fikk se
vulkanen fra en litt annen vinkel. Dagen etter ble vi fortalt at vi
hadde vært usedvanlig heldige med besøket, for det er sjelden at
vulkanen er så aktiv som den var da vi var der. Det buldret og braket
gang på gang. Rett før vi gikk tilbake til bilen kom det et digert
utbrudd med et trykk som slo oss skikkelig i brystet og det ristet under
føttene våre – utrolig opplevelse. Nesten trist at vi var så fokusert
på å prøve å ta fine bilder – det tar vekk litt av inntrykket! Det er
lett å skjønne at man kan tenke på helvete når man ser ned i en vulkan,
med den varmen, den svarte sanden, steinene lydene, luktene……

Tett inn på vulkanen på Tanna Utrolige vulkanutbrudd

Vi
var blitt anbefalt av andre seilere å stoppe på Tanna for å oppleve
vulkanen, og det angrer vi absolutt ikke på – det var en stor
naturopplevelse å se en så aktiv vulkan på nært hold.

Dagen
etter vår vulkantur var en rolig dag der vi puslet rundt på båten og
hadde middagsbesøk av Gypsy Rose om kvelden. Neste dag gikk vi en tur
inne på land der vi bl.a så på små varme kilder som lå oppe i åssiden og
veltet ut damp hele døgnet. Så hadde vi igjen middagsbesøk – denne
gangen med spanjolene på Kiviana. Dagen etter hadde vi planer om å
reise, men så ble vi invitert på et såkalt «landsbyshow» om formiddagen.
Det kunne vi ikke si nei til så klokken 10 møtte vi frem og ble
geleidet til en landsby et lite stykke unna som bestod av en familie på
25 medlemmer med stort og smått. Der drev de en liten skole der ideen
var å undervise og gi ideer til andre øyer om alternative
inntektskilder, alt fra tursime til å produsere noe nyttig. Showet var
til inntekt for denne skolen.

Først
fikk vi se en demonstrasjon av såkalte magiske blader. Det var noen
spesielle tynne blader som de stablet oppå hverandre på en slik måte at
når en av de unge guttene (som skulle late som om han var syk og måtte
bæres avgårde) la seg oppå bladene så kunne to voksne mennesker bære
gutten. Etterpå kunne man med et enkelt håndgrep riste bladene fra
hverandre igjen – det måtte være en utrolig friksjon mellom bladene!

Magiske blader

Deretter
fikk vi en demonstrasjon av pil og bue, og der seilerne kunne teste
sine bueskytteregenskaper – premien man vant hvis man traff målet (en
papaya hengt opp på en grein) var en bunt vårløk! Det var tre lykkelige
eiere av vårløk etter at seansen var over – vi var ikke blant dem!!

Så
til showets høydepunkt – gå over glødende steiner! Et stort bål var
tent over en platting av steiner, og landsbyens «tøffing» en eldre mann
med elefanthud under føttene spaserte rolig over steinene to ganger.
Etterpå fikk vi studere huden under føttene – det var rene skosålen!

Landsbyfest – her gåes det på glødende kull

Avslutningen
var en demonstrasjon av veving av palmekurver som blir brukt til å bære
tyngre grønnsaker til markedet. Så var det slutt og vi fikk en
sightseeingtur rundt i byen og skolen. Folk på Tanna bor stort sett i
palmehus, enkelte har blikktak, men mange har vevde palmeblader også som
taktekke. De sover på enkle bastmatter rett på gulvet, og bor i det
hele tatt ganske enkelt!

Enkel standard og harde senger Typiske stråhus på Tanna

En typisk utriggerkano som brukes overalt på Vanuatu

Om kvelden ble vi invitert over til middag hos Gypsy Rose. Den uken vi tilbrakte på Tanna var en særdeles aktiv sosial uke!

EFATE, PORT VILA

Så
var tiden inne for å komme seg videre til øya Efate og Port Vila,
hovedstaden på Vanuatu. Turen dit tok omtrent et døgn, og vi hadde en
grei seilas opp dit. Da vi kom inn til byen kalte vi opp marinaen og
fikk tildelt en bøye. Knapt ferdig fortøyd dukket Liv fra Cintra opp. De
hadde kommet til Vila fra Fiji noen dager tidligere. Det var over 2 mnd
siden vi vinket farvel til Cintra, og det var veldig koselig å treffe
dem igjen. Knut på Cintra satt som vanlig klistret til en dataskjerm på
nærmeste internettkafe, sendte mailer og leste alt om hvordan
aksjebørsene utviklet seg – en av hans litt pussige hobbyer, men etter
kort stund kom også han til Fruen og deltok i en kombinert «velkomst,-
og bøyedram»!

Cintra
kjente en norsk mann, Ulf, som jobbet på et oppdrag i Port Vila. Han
var godt kjent her og vi fikk etterhvert gode tips og ideer av ham. Om
kvelden dro vi ut og spiste middag med Ulf og Cintra. Vi gikk til en av
byens beste restauranter og spiste en biff som var så mør at du nesten
kunne spise den med skje! Det var nok en av de beste biffene vi noen
gang har smakt.

Neste
dag var det sightseeing i byen for å finne alle de vanlige stedene,
bankautomat, posthus, grønnsaksmarked og supermarkedene. Vi fant et par
skikkelig fine supermarked, der vi kunne kjøpe det meste vi trengte av
suppleringer. Alt, unntatt en del grønnsaker er kostbart på Vanuatu, så
vi var glade for at vi hadde fylt opp båten godt i New Zealand, slik at
det kun var typiske ferskvarer vi trengte å kjøpe inn.

På
vei opp til Port Vila fisket vi en passe stor tunfisk, og om kvelden
inviterte vi Ulf og Cintra ombord til et par varianter av tunfisk.

De
neste dagene i Port Vila gikk rolig for seg. Vi gikk på turer rundt
byen, spilte kort med Cintra, så noen videofilmer, i det hele tatt
gjorde ganske lite. Port Vila er en ganske liten men hyggelig by. Vi var
innom den australske ambasaden for å sjekke visumreglene, og det endte
med at vi skaffet oss et tremåneders visum via internett, kjapt og
enkelt!

Utsikt over havnen i Port Vila. Berit, Knut og Liv

Den 30
juli var det frigjøringsdag på Vanuatu, og vi dro inn til
turistkontoret for å finne ut hva som skjedde denne dagen. På
turistkontoret fikk vi et kart og beskjed om hvor vi burde gå, ca 15
minutters gange utenfor bykjernen. Vi la i vei, men synes det var litt
rart at vi traff så få mennesker. Vel fremme viste det seg at ingen
hadde helt klart for seg hva og når ting skulle skje. Noen boder var
satt frem, men ingen stod i dem, en scene var på plass, men den var tom!
Så var det en kar om tipset oss om at akkurat da var det et arrangement
i en park i nærheten. Dermed gikk vi mot parken! Nesten fremme traff vi
DEN køen av mennesker som var på vei motsatt retning, dvs mot den
plassen vi nettopp hadde forlatt. Snakk om å gå mot strømmen!! På toppen
av det hele er jo folk på Vanuatu ekstremt hyggelige, og alle vi
passerte sa hei, og halvparten skulle håndhilse på oss fire hvite
«tullinger» som gikk feil vei! Vi gikk i en strøm av «hei,hei,hello,
hei, hello,…………….og selv svarte vi så raskt vi kunne, både på
innpust og utpust!!

Vi
kom oss tilslutt frem til parken, og sant nok, arrangementet var over,
mange mennesker hadde forlatt omtrådet, men en del stod og hang rundt et
gjerde midt i parken. Det var noen av de lokale som var nysgjerrige på å
se de «rike, hvite» som hadde fått invitasjon til et coctailparty som
skulle avholdes der! Merkelig opplegg. Siden vi ikke var så interessert i
å se på pent kledde mennesker stå i en innhegning og nippe til en
coctail dro vi videre – vi følte øltørsten komme sigende. Dermed fant vi
oss en hyggelig liten restaurant med flott sjøutsikt der vi inntok en
bedre lunch! Det ble ikke så mye vi fikk ut av frigjøringsdagen, siden
vi hele tiden greide å gå «i feil retning på feil tidspunkt», men vi
fikk ihvertfall litt mosjon!

Etter
som dagene gikk motret det inn flere og flere båter fra skandinavia,
eller rettere sagt Sverige. Til slutt var det fem svenske båter i Vila,
tre vi kjente fra før, og to vi såvidt hadde truffet i New Zealand.

Da
vi krysset Stillehavet i fjor var vi minst 8 norske båter , samt norske
Elisabeth som seiler på den amerikanske båten Ventana, men nå er vi få
igjen. En båt er solgt, en båt ligger i NZ, to båter er på vei hjem til
Norge, osv. Dermed er det bare Cinta og Fruen igjen av «den gamle norske
flåten» som seilte mer eller mindre sammen forrige sesong. Det finnes
mange trivelige seilere fra alle mulige slags land, men når vi er så
lenge ute og seiler er det hyggelig å ha noen man kan snakke norsk med,
og som kommer fra samme kultur som oss selv.

En
kveld gikk vi ut sammen med et par av de svenske båtene for å spise
middag og se på lokal dans. Da så vi for første gang menn kun iført
penisfutteral – til stor interesse for de kvinnlige seilerne!!
Danseoppvisningen var flott selv om omgivelsene var litt unaturlige, vi
skulle gjerne sett dansen i litt mere originale omgivelser, men vi får
vel sjansen til det senere! I tillegg smakte vi på den lokale kavaen –
den var vesentlig sterkere enn den vi hadde smakt på Fiji og Tonga.
Etter en slurk kjente man hvordan det begynte å prikke på tunga – det
smakte faktisk godt! Kanskje noe å tenke på hvis vi slipper opp for
rødvin ombord……

Det
ble noen middager på restaurant mens vi var i Port Vila, men den mest
spesielle retten var det Svein Erik som stod for. Han presterte å
bestille flaggermus til middag!! Riktignok lærte vi i Tanna at folk
spiser flaggermus her i Vanuatu, men der synes jeg kapteinen var ganske
så vågal i matveien.

Da
middagen ble servert lå det en svart kjøttklump med saus over pluss ris
og to salatblader på tallerkenen til Svein Erik. Etter noen smakebiter
var evalueringen at det smakte omtrent om tørr rype, men at sausen ikke
var i nærheten av Brimi eller Berit (det komplimentet kunne jeg tåle!).

Et velsmakende flaggermusmåltid! Her sammen med Liv på CintraSlik ser flaggermusmiddagen ut på nært hold!

Etter
to uker begynte det å rykke i reisefoten til kapteinen, og dermed sa vi
farvel til Port Vila og et midlertidig farvel til Cintra, som ville bli
en dag eller to til.

Turen
gikk dermed opp til nordsiden av Efate, til Havanna harbour. Her la vi
oss for anker i en stor fin bukt sammen med en del andre båter. Neste
dag var det vår bryllupsdag. Det regnet og blåste kraftig så vi bestemte
oss for å ta en innedag. Vi ventet på Cintra for å spise en god middag
med dem, men de bestemte seg for å forbli i Vila i påvente av bedre vær.
Så ble vi i stedet invitert over til en sundowner ombord i Gypsy Rose,
og den endte med at Svein Erik ikke fikk kjøre jolla hjem fire timer
senere!!!!! Det ble en trivelig om enn noe «fuktig» markering av
bryllupsdagen. Middag ble det heller ikke noe av denne kvelden….

Neste
dag var både kapteinen og mannskapet noe slapp i kroppen, og det ble en
rolig formiddag. Heldigvis hadde regnet gitt seg så vi satte oss i
jolla og gikk en tur på land. Der vi lå var det en øy som lå på andre
siden av ankringsbukten der det var to landsbyer. Folkene fra landsbyen
padlet hver morgen over til Efate i sine små utriggerkanoer for å stelle
med kjøkkenhagene sine. Vi undret oss over hvorfor det var slik at de
hadde kjøkkenhagene sine så langt unna landsbyen, men forklaringen var
at på øya var det så mange griser og kuer som gikk og beitet fritt
-de ville ha ødelagt kjøkkenhagene fullstendig.

Vi
gikk en tur og tittet på kjøkkenhagene. Hovedsaklig dyrket de masse
tomater, kål, salat, mais og bananer. Akkurat nå var vi midt inne i
tomatsesongen, så vi fikk byttet til oss en del ferske gode tomater.

Etter
vår kjøkkenhage-inspeksjon tok vi jolla ut på revet for å se om det var
noen vits i å prøve seg på en snorkletur der – det var det ikke! Lite
fisk og relativt ensformige koraller.

Om
ettermiddagen gikk vi på nytt på tur inne på land. Vi fant en enkel
kjørevei og fulgte den til veis ende. Der havnet vi inne på gårdplassen
til en familie. Først hilste vi på en eldre dame som bar på et lite
barn. Så hilste vi på en del snørrete unger før sjefen selv, Benny kom
bort for å hilse på oss. Det viste seg at Benny og kona (som jeg har
glemt navnet på) bodde der med sine sønner og døtre med ektemenn, samt
6-7 barnebarn. Benny var 58 år gammel og kona 10 år eldre. Hun var
datter av en høvding fra en av de to landsbyen på øya utenfor, og hadde
dermed fått tildelt ganske mye land på Efate! Etterhvert har vi lært at
fordeling av land er en komplisert affære med masse regler og
tradisjoner som er umulig for oss å forstå!

Benny
hadde dermed giftet seg rikt! At kona var av høyere rang kunne vi se
ved at hun ikke hadde noen fortenner!! En utrolig skikk.

Rett
før vi ankom hadde Benny hørt at den ene hunden hans bjeffet oppe i
åsen bak huset. Han hadde fått teften av et villsvin. Benny tok med seg
masjeten sin og la i vei etter lyden. Der fant han både hunden og et
villsvin. Han snek seg innpå slik at han fikk stukket masjeten i lungen
på grisen. Grisen løp av gårde omtrent 100 meter før den segnet død om!
Benny viste oss at han alltid gikk med en kraftig gummistrikk surret
rund skaftet på masjeten. Den brukte han så til å binde sammen føttene
på grisen for lettere å kunne bære den hjem! Da vi kom viste han oss den
ferdig parterte grisen – rykende fersk. Benny selv hadde fortsatt masse
blod igjen på hendene da vi hilste på ham! Vi spurte om vi kunne få ta
noen bilder av dem, og det ville de gjerne! De stilte seg opp, både
bestemor, bestefar og noen av barnebarne. De voksne barna var ute og
arbeidet i grønnsakshagene. Det er alltid gøy å ta bilder med
digitalkamera, for ansiktsuttrykkene, særlig på unger, når de får se seg
selv på bildene er ubetalelig. Vi tilbød oss å printe ut bildene og gi
dem til dem dagen etter – det satte de så stor pris på at Benny tilbød
oss en guidet tur rundt på eiendommen hans. Vi ruslet rundt i området,
han viste oss et ferskvannsoppkomme der han hadde laget sitt «eget bad»,
hvordan han brant stammene av trær for senere å lage ved, hvor han
tidligere hadde hatt huset sitt, alt mens han pratet ivei om alt mellom
himmel og jord. Han snakket ok engelsk hvis man konsentrerte seg nok og
brukte litt fantasi og fingerspråk i tillegg!

Benny og hans familieHer skal det bli villsvin til middag

På
vei tilbake til huset fikk vi tilbud om å få med oss appelsiner,
sitroner og grapefrukt. Vi takket ja, og spurte hva vi kunne gi tilbake.
Svaret var at det var opp til oss, men etterhvert kom det frem at
fiskekroker og fiskesnøre stod høyt oppe på ønskelisten! Så like før vi
takket for oss fikk vi tilbud om å få med oss et stykke villsvin. Siden
ingen av oss har spist villsvin før takket vi ja, og dermed tok han et
av lårstykkene og skar av en del av den øvre biten – spesialstykke for å
lage spareribs!

Nedlastet med kjøtt og citrusfrukter slepte vi oss tilbake – det var en time å gå, og armene ble ganske lange etterhvert!

Kjøttet
la vi i kjøleboksen slik at det kunne mørnes litt før det ble til en
middag. Fruktene ble stort sett presset til morgenjuice!

Neste
morgen printet vi ut bildene, og laget en «gavepose» med fiskesnøre,
fiskekroker, fargeblyanter, tegneblokker, noen bitte små lekebiler, en
pakke kjeks og en liten pose med sukkertøy. Deretter tok vi jolla nesten
frem til huset der Benny og familien bodde. Der ble vi igjen vennlig
mottatt, denne gangen var også en del av de voksne barna hjemme og
bildene ble studert med stor iver. Gavene ble deretter høytidelig
overlevert før vi takket for oss. Vi fikk beskjed om at vi hjertlig
velkommen tilbake når om helst! Vi kan trygt skrive under på at
innbyggerne i Vanuatu er særdeles vennlige og gjestfrie mennesker.

Samme
dag kom Cintra til Havanna Harbour. På veien hadde de klart å fiske 3
ganske små tunfisker, og de ble grillet ombord i Fruen om kvelden. Neste
dag gikk vi på land igjen for å få litt mosjon. Vi traff igjen en masse
mennesker som vi måtte håndhilse på, fortelle hva vi het og hvor vi
kommer fra. Når vi svarer at vi kommer fra Norge ser de på oss med et
tomt blikk. Sier vi Skandinavia ser de fortsatt på oss, men når vi
nevner Europa klarner det litt! De fleste vet at England og Frankrike er
i Europa, og begge disse landene har jo satt sitt preg på Vanuatu.

En
ettermiddag ble vi «bordet» av en ung gutt i en utriggerkano som ba om å
bli kjørt over til den lille øya for å plukke opp lillebroren sin.
Etter litt nøling sa jeg at jeg kunne hjelpe til, og dermed dro vi først
inn til land for at gutten skulle få lagt fra seg sin lånte kano. Det
jeg ikke visste var at jeg skulle få æren av å frakte guttens far og en
av landsbyens kvinner tilbake, samt dagens fangst av grønnsaker. Da de
prøvde å få plass til enda en mann måtte jeg protestere og forklare at
vi hadde en bitte liten påhengsmotor og at jolla ikke tålte mere vekt!
Dermed bar det avgårde med ekstremt lavt fribord over til andre siden!!
Jeg var bare glad for at de ikke hadde med seg to griser og en levende
høne i tillegg…….

Vel
en halv time senere kom vi over til den lille øya. Det viste seg at
guttens far også var prest i kirken og vi ble invitert til preken
førstkommende søndag hvis vi hadde lyst!

Deretter
viste det seg at guttens lillebror ikke skulle være med alikevel, men
gutten selv måtte tilbake. Han bodde i grønnsaksåkeren hele uken!! Litt
av et liv! Dermed putret vi oss sakte tilbake mens vi konverserte om
forskjellene på klima og grønnsaksproduksjon i kalde Norge og i Vanuatu.
At f.eks tomater i all hovedsak ble produsert i drivhus, og at det var
alt for kaldt klima for maisdyrking, at vi kun kunne dyrke noe i noen få
mnd i året fordi det var snø på bakken om vinteren osv, det ble en
interessant prat. Da han dreide praten inn på at det var mange hvite
kvinner som giftet seg med gutter fra Vanuatu fordi svarte menn var så
mye bedre sex-partnere måtte jeg smile, men hadde ikke så mange
argumenter å stille opp med på den fronten siden mitt erfaringsgrunnlag
er heller spinkelt……..

Ja,
ja det er ihvertfall morsomt å komme i prat med mennesker som lever så
totalt anderledes enn oss, og som ikke har fått for mange inntrykk fra
resten av verden. Uten TV, uten radio, uten aviser og kanskje aldri vært
utenfor den øya de er født på, en annen seiler fortalte at han hadde
fått en sønn av en høvding ombord på besøk og tilbudt ham en Coca Cola –
da hadde han spurt hva det var for noe…………..!

Om
kvelden grillet vi spareribs av villsvin – det smakte godt, og kan
anbefales! Liv var riktignok litt oppskjørtet denne kvelden for hun
hadde åpnet en luke i dørken og oppdaget at det var noe som hadde laget
hull i posene med mat som lå der. De fant også noe svart som lignet
mistenkelig på muselort! Dermed fikk Liv lettere hysterik anfall og
satte i gang med å vaske og kaste alt som hadde hull i seg. Deretter
fant hun frem en musefanger som hun tilfeldigvis hadde kjøpt en gang.
Det var et plastbrett fylt med seigt lim, og var beregnet på å fange
rotter og mus. På brettet ble det plassert en bit ost og dermed var
jakten igang!

Neste
morgen var synderen gått i fella. Det viste seg at det var en bitte
liten mus, og nå lå den godt festet i limet. Både Knut og Liv var
lettet, men også litt bekymret, for musa levde jo fortsatt….

Dermed
ble agronomen tilkalt, og jeg fikk det ærefulle oppdraget å få musa
løs. Først prøvde jeg å løsne musa, men den satt for hardt fast i limet
og pep fælt. Dermed var det bare en ting å gjøre nemlig å drukne musa i
sjøen før jeg fikk revet den løs! Livet er brutalt, men Liv og Knut var
veldig fornøyde med at det finnes agronomer som er ute på de syv hav og
kan håndtere slike dyreproblemer!!!

Dette
er første del av våre opplevelser her på Vanuatu – nye reisebrev
følger. Nå skal vi seile opp til øya Ambrym der vi skal delta på en
tredagers «Back to my roots» -festival. Det gleder vi oss til. at det
kanskje er bedre å sende noen flere reisebrev – her skjer det så utrolig
mye hele tiden og vi koser oss veldig.

August
Reisebrev 06-06

Før
jeg går videre på våre opplevelser i Vanuatu, er det kanskje på sin
plass med litt informasjon om øyriket. Vanuatu består av nemlig av 83
øyer, der 63 av dem er bebodde. Øyene strekker seg i en slags y-form i
nord-sør retning og ligger nord for New Caledonia. Fra «topp til bunn»
strekker øyene seg 1176 km – med andre ord ganske langt! Totalt bor det
mellom 200 og 300.000 mennesker her, det er vanskelig å være helt
presis, når vi er rundt og spør i landsbyene teller de kun de som er
over 18 år gamle, barn telles ikke med! En statistikk vi har lest sier
at 50% av befolkningen er under 15 år, og 2% er over 60 år. Over 80% av
befolkningen bor i distriktene, resten i byen.

Vanuatu
har to byer, Port Vila som er hovedstaden og ligger på øya Efate, og
Luganville som ligger på den største øya Espiritu Santo, eller Santo som
den vanligvis blir kalt.

Vanuatu
(eller New Hebridene som det het tidligere) ble uahengig i 1980. Før
det ble de styrt av England og Frankrike, og både engelsk og fransk er
offisielle språk som læres på skolen i dag i tillegg til bislama
(pidginengelsk). På toppen av alt finnes det over 100 ulike lokale språk
som snakkes lokalt.

De
fleste barna (ca 70 %) får gå på «primary school», men det er langt
færre som fullfører secondary school, en kombinasjon av at det koster
for mye, de må hjelpe til hjemme og at det er for få skoleplasser!
Videregående undervisning er det lite av, da må de fleste reise vekk,
men det finnes en landbruksskole, en lærerskole, en skole for turisme,
og en underavdeling av «University of the Pacific» i Port Vila.

Så
langt har vi besøkt 9 ulike øyer og ser at varisjonen mellom øyene er
store. Både måten de lever på, tradisjonelle danser de utøver, variasjon
i håndtverk og tradisjoner generelt.

Jobber
i byene er det får av, og det koster mye å bo der, så mange som
forsøker seg i byene er avhengig av støtte fra familien, og mange
flytter tilbake til landsbyen etter en stund. Der tjener man ikke så mye
penger, men det er mye billigere å bo der.

For
at dette ikke skal bli en reisehåndbok vil jeg heller fortelle noen av
de tingene vi har observert, og som vi synes er pussige eller litt
spesielle.

En
skikk som må overholdes er at man ikke gir gaver uten at de vi gir gaver
til er forpliktet til å gi noe tilbake. Hvis noen gir oss frukt spør vi
alltid hva slags gave vi kan gi tilbake – det kan være alt fra
magasiner, fiskekroker, klær til mat og bensin!

Mange
landsbyer bruker jorden til å dyrke grønnsaker og frakte det til byene
og til markedene for å tjene litt penger. Da er det kvinnene i landsbyen
som reiser inn til markedet for å selge produktene, og de bor under
bordene på markedet helt til alle grønnsakene er solgt, eller det er
søndag, det er den eneste dagen de ikke jobber. I Luganville er markedet
oppe 24 timer i døgnet, det er bare å vekke damen som sover under
bordet hvis man vil kjøpe noe sent på kvelden!!

Det
er strenge regler for hvordan man oppfører seg og et klart hierarki i
landsbyene. Når kvinnene har mensen eller er gravide oppholder de seg i
en egen del av landsbyen, ofte en egen kvinnehytte. Mennene har også sin
egen hytte der de etter endt arbeidsdag tilbringer noen timer med å
drikke kava og diskutere verdens eller aller helst landsbyens problemer
mens kvinnene lager middag. Begge hyttene er tabu for det andre kjønn.
Vi spurte en kvinne en gang hva som skjedde hvis hun tittet inn i
mennenes hytte, da svarte hun at hun aldri ville drømme om å gjøre det
for da ville en stor ulykke ramme henne!

Kavaen her på Vanuatu er veldig sterk, mye sterkere enn den vi har drukket tidligere på Tonga eller Fiji.

Normalt
drikker de lokale mennene minst 10 kopper hver kveld, de må ha en mage
av stål! Svein Erik og jeg drakk 3-4 kopper en gang, og følte absolutt
ikke behov for mere – både magen og hodet reagerte med protester….

Kavaen blir for det meste dyrket lokalt, nok til å dekke landsbyens behov.

Alle
landbyene har sin egen høvding. En landsby kan være alt fra en familie
på 20-30 stk, til store landsbyer med flere hundre stykker. Høvdingen er
den som bestemmer hvordan jorden skal fordeles, og alle betaler en form
for skatt ut fra det landarealet de får tildelt. Høvdingen bruker så
denne skatten til landsbyens beste. Vi får litt ulike svar når vi spør
om høvdingtitelen går i arv eller om det foregår ved valg, men jeg tror
det er en form for kombinasjon. I utgangspunktet er det slik at man kan
«kjøpe»seg en høvdingtittel, man må gjøre seg fortjent til den. Systemet
kalles nimangi, og det finnes mange grader innenfor dette systemet.
Hver grad er avhengig av hvor mange griser du er i stand til drepe.

Griser
har stor status i Vanuatu, jeg vil påstå at mennene står øverst , så
kommer grisene, så sønnene og deretter kvinnene!! Det viktigste ved
grisen er hoggtennene, såkalte tusker. Vanuatuflagget er prydet med en
grisetann, den lokale ølen heter Tusker, og symbolet er selvsagt en
grisetann! Hanngrisen blir kastrert, så når huggtennene i underkjeven
begynner å vokse blir tennene i overkjeven fjernet. Det tar mellom 6 og 7
år før huggtennene, de såkalte tusks former er fullt utviklet i en hel,
full sirkel. De peneste eksemplarene av sirkulære hvite huggtenner kan
ha en verdi på over 2.500 NOK pr stk! Når tennen begynner å vokse til en
sirkel vil de presse seg opp i overkjeven og gjør det utrolig
ubehagelig for grisen å spise. Derfor blir den bundet med et tau og blir
håndfòret resten av levetiden slik at tennene skal fortsette å vokse,
og ikke bli skadet.

En
hoggtann med dobbel sirkel tar omtrent 14 år å forme, og er ekstrem
verdifull. En sjelden gang utvikles det en huggtann som har tre sirkler,
og da sier ryktene at man må betale en gris til eieren bare for å få
lov til å se på tannen!

Dermed
sier det seg selv at de som er rikest er de som kan ta seg råd til å ha
mange nok griser til å kunne produsere nok hoggtenner – og det er jo
gjerne de som kommer fra en høvdingfamilie som sitter best i det. På den
måten er det sant at det ofte går i arv, men er man smart og tjener
penger og kan kjøpe mange griser er det også mulig å bli høvding!
Uansett så vil antall tusks man kan vise til føre til at du stiger i
graden i landsbyen. Slik vi har forstått det er det slik at blir man
valgt til høvding så er du det for livstid.

En
annen spesiell sak, som jeg nevnte i forrige reisebrev er at kvinner
ofte viser sin status ved at fortennene blir slått ut! Merkelig skikk
synes vi.

Her
på Vanuatu blir guttene omskåret i 10-12 års alderen. Det er ofte en
diger fest forbundet med omskjæring, og vi gikk dessverre akkurat glipp
av en slik fest dagen før vi ankom Tanna. Etter omskjæringen flytter
guttene gjerne vekk fra moren og bor i en egen hytte for unge gutter som
er omskjært. Der blir de skolert og lært opp til sine plikter og
tradisjoner av de voksne mennene. Grunnen til at de må flytte fra moren
er at etter omskjæring er de høyere på rangstigen enn kvinnene!!

Før
var det vanlig å betale opp til 100 griser for å få en kone, nå er det
offisielt bestemt at en kone ikke skal koste mer enn 80.000 vatu, dvs
omtrent 800 US dollar, og det er som regel kona som flytter til mannens
landsby og familie. Unge menn setter seg gjerne i en kraftig gjeld for å
kunne «kjøpe» seg en kone. Vi har fått inntrykk av fra de vi har spurt
at det er mulig å gifte seg med en de liker, og ikke kun av
fornuft/alliansegrunner som familien bestemmer.

Når
det gjelder religion er ting litt uklare for oss. I følge det vi har
lest er 90% kristne, og det finnes en del kirker spredt rundt i de
større landsbyene, men sjelden i de små. Gravsteder er det få av, og da
vi spurte en ung mann fikk vi vite at de velger ut egne steder i skogen
der de begraver de døde, men de er ikke markert på noen som helst måte.
Dermed er det fort gjort for oss uinvidde å gå over graven til noen….,
og dette har ført til at man sjelden får lov til å vandre rundt på
øyene uten å ha med seg en lokal guide.

Når
det gjelder klær går de fleste nå kledd i t-skjorte og skorts. De yngre
jentene gjør det samme, men eldre kvinner går gjerne med den såkalte
«misjonærkjolen», en blomstrete vid kjole som skjuler det som måtte
finnes av kroppslige former!!

Eldre
kvinner er gjerne litt runde i kroppen, og preget av mange barnefødsler
– før var 10 barn gjennomsnitten, nå har de ved hjelp av prevensjon
greid å få antallet ned til 5-6 stk. Det er uhyre sjelden vi har sett
overvektige barn og ungdom. Noen eldre menn har fått en liten kulemage,
men de fleste holder seg veltrente og slanke.

Det
er en viss variasjon på brunfargen og hårfargen på de lokale, Noen er
virkelig svarte, mens mange er noe lysere og har en merkelig brufarge på
håret – ikke vet vi om det kan være innblanding av andre raser eller
hva. En og annen gang møter vi albinoer, særlig i Port Vila så vi flere.

En liten pussighet: de trenger ikke frisører, for håret vokser som krusehår til en viss lengde så stopper det å vokse!!

Standarden
på landsbyene varierer veldig fra de mest velholdte palmehusene med god
orden og beplantning rundt, til de verste rønnene av rustne blikkskur
og rot overalt.

Man
skal aldri gå inn i en landsby uten å bli invitert inn, og det første
man gjør da er å hilse på høvdingen. Deretter kan man som regle bevege
seg fritt rundt i landsbyen og hilse på de andre. For vår del som
seilere må vi også be om tillatelse til å bade, snorkle og gå på
stranden. Det kan høres omstendelig ut, men er vel egentlig ikke noe
annet enn alminnelig høflighet.

Det
finnes hundrevis av små pussigheter som kan nevnes, men nå tror jeg at
jeg går videre med å fortelle om våre opplevelser på øya Ambrym som er
en av de øyene med sterke tradisjoner i dans og treskjæring. Vi dro fra
Efate og Havanna Harbour og tok to dagsseilaser via et par små øyer
nordover mot Ambrym. På veien stoppet vi på øya Epi der vi i følge
ryktene kunne være så heldige å snorkle sammen med såkalte dugonger,
digre sjøkuer som beitet på sjøgresset i bukten og var veldig tamme og
vennlige. Dessverre var det ingen der mens vi var der, men vi så
dusinvis av digre skilpadder som kom inn for å beite i samme område –
ganske fasinerende å studere dem.

Så
satte vi kursen for Ambrym, sammen med en haug andre seilbåter som også
kom for å delta på den tre dager lange «back to my roots» festival.
Båtene fordelte seg i tre ankringshavner, og totalt var vi sikkert 20-25
båter på det meste. Det var nok heldig for arrangørene, for jeg tror
ikke vi observerte mange «vanlige turister» som deltok på festivalen
Festivalen var heller ikke primært for turister, men arrangørene hadde
sett et marked i oss båtfolk til å tjene noen kroner, og dette året var i
følge ryktene det første året de reklamerte for festivalen, bl.a på
turistkontoret i Port Vila. Det var slik vi fikk greie på festivalen.

Kvelden
før festivalen ankret det opp en diger seilbåt ytterst i
ankringsbukten. Vi hadde Liv og Knut på Cintra på besøk for å ta en
ankerdram da vi fikk besøk av en jolle som vi på lang vei kunne skjønne
kom fra den store seilbåten. Det viste seg å være to eldre svenske karer
ombord som lurte på om vi visste noe om festivalen. Det gjorde vi
egentlig ikke, så de dro videre og traff noen lokale der de fikk en del
opplysninger om starttidspunkt osv. Deretter kom de tilbake til oss og
ble invitert ombord til en kald øl. Det viste seg at seilbåten var eid
av en av svenskene, båten het Adele og var 180 fot lang!! Båten var bare
et år gammel og hadde i fjor sommer seilt langs norskekysten opp til
Lofoten og videre til Svalbard , nå knapt et år senere var den altså på
Vanuatu. Noen tekniske opplysninger: båten er en ketch, hovedmasten er
62 meter høy, og har egen heis montert for inspisering og vedlikehold!
Gjennomsnittsfart under seil er 10-12 knop, men har vært oppe i 17-18
knop ! i sterk
vind. Det er en 1000 hk motor ombord og tre generatorer. Seilarealet
var på ca 1500 m2, og de hadde en genaker på 1.500 m2 i tillegg!! (til
sammenligning er vår båt 43 fot og har genaker på 120 m2!). Det var et
mannskap på 8 ombord. Selve båten hadde en klassisk form og var nydelig i
linjene.

Etter
en lengre samtale om båter, det viste seg at Adeles eier hadde fått
bygget en tidligere båt ved samme verft som Cintra er bygget og dermed
var det masse å snakke om.

Vi var så heldige å bli invitert ombord til en sundowner senere på kvelden, og det var vi ikke sene om å takke ja til.

Utstyrt
med et kaldt glass hvitvin ble vi tatt med på omvisning ombord – det
var et gedigent møbel! Alt var gjennomført til minste detalj både
utvendig og innvendig. Riktignok hadde de brukt en interiørarkitekt, men
det hadde en tucht av personlig stil over det hele som fikk det til å
virke hjemmekoselig på et vis. Hvis noen er interessert i å se på bilder
av båten så er det bare å gå inn på www.syadele.com.

Da
vi hadde takket for oss og omvisningen måtte vi dra tilbake til Fruen
for å ta et glass vin og snakke om det vi hadde sett. Det er ikke hver
dag vi er ombord i en slik utrolig flott seilbåt.

Dagen
etter var det festivaltid, og vi møtte opp på standen i 9-tiden sammen
med en haug med andre seilere. Der ble vi møtt av en lokal kar som var
oppnevnt som guide for oss under festivalen. Så gikk vi opp fra stranden
og inn på den såkalte «highway»en. Det var en smal grusvei, omtrent som
en oppkjørsel inn til et norsk gårdstun, og var kanskje to kilometer
lang og gikk til landsbyen lengst nord på øya. Det var den eneste veien
på øya, som ble brukt av den ene bilen som fantes på der!! Etter en
stund tok vi av highwayen og fulgte en sti gjennom skogen. Etter en
knapp times speasertur befant vi oss i en lysning i skogen, en
opprinnelig plass for dansing og fest. Grunnen til at den lå midt i
skogen var for å unngå at unger og kvinner forstyrret dansingen! Rundt
plassen var det felt en del trestammer som vi kunne sitte på, og foran
var det flere digre tam-tamer som er trestammer (vanligvis fra
brødfrukttrærne) som er utskåret på toppen med et eller flere gudehoder
og resten av
stammen er uthult slik at den fungerer som en tromme. De aller største
tam-tamene står oppreist slik at den som slår på den står foran den og
slår, mens de minste tam-tamene legges på bakken og mennene sitter foran
og slår på dem. Tam-tam trommene er det viktigste instrumentet under
dansen. Så sprang det frem en gruppe menn kun iført det tradisjonelle
penisfutteralet sitt og ønsket oss velkommen ved å synge noen strofer og
føre oss frem til danseplassen. Så forsvant de, og det skjedde ikke så
veldig mye på en stund. Vi ruslet litt rundt og tittet på en del
treutskjæringer som var lagt ut på en treplate under et tre. Her fant vi
fine miniatyrer av tam-tam trommene, og vi kjøpte med oss noen stykker.

Typiske tam-tam trommer i ulike størrelser

Etter
en stund begynte vi å høre sang og stamping inne i skogen. Da var
danserne på vei inn til festplassen igjen. Det var en ganske spesiell
form for dansing. Mennene stod i en sirkel med ryggen mot oss og sang
til hverandre med hodene tett sammen – ikke så veldig inkluderende for
oss andre akkurat! I midten var det en som slo på en liten tam-tam
tromme, alle mennene trampet i bakken og sang en form for sang uten
hørbar tekst for oss andre. På meg virket det om alle sang på hver sin
tone og at målet egentlig var å overdøve de andre! Jeg høres kanskje
litt kritisk ut nå, men det er bare et forsøk på å beskrive det vi hørte
og så!

Under
noen av dansene var danserne utstyrt med en form for «rangle» rundt
føttene, et rep med tørkede nøtteskall som laget en ganske fin lyd når
de stampet med bena!

Dessverre
hadde de prøvd å satse på presentasjon av dansene via et aggregat og et
speakeranlegg, men det fungerte veldig dårlig, så ingen hørte hva som
ble sagt!

Den
ene dansen ble avløst av en ny, og denne gangen deltok også en gruppe
eldre damer iført bastskjørt i dansen. De fikk ikke være en del av
sirkelen, men stod og trampet i bakken noen meter unna.

En typisk ringdans, legg merke til damene som står i bakgrunnen

Det finnes både store og små tam-tam trommer, hovedinstrumentet under dansingen

Damenes dans

Så
var det lunch, og for å dekke vår behov hadde de satt opp en del små
boder der de serverte nystekt brød, ris med svinekjøtt, og diverse andre
lokale retter som jeg ikke er sikker på hva bestod av, men det smakte
godt! Vi hadde med oss vann, men alternativet var å kjøpe en kokosnøtt
hvis man ble tørst.

Etter
lunch var det igjen på tide med flere ringdanser, og når dere ser
bildene fra dansene er det ikke tilfeldig at dere omtrent bare ser nakne
rumper, det er ikke vi som er rumpefikserte, det var omtrent ikke mulig
å få tatt bilder av dem forfra!

Jeg
selv synes jo det var litt spesielt i begynnelsen å se fullt av menn
kun iført et lite hylster for å skjule penis. Hylsteret var riktignok
festet i et belte rundt livet, men ellers var det flust av baller og
rumpeballer vi kunne studere! Etter hvert merket jeg at det ble mindre
og mindre merkverdig å se dem kledd slik, man venner seg til det meste.

Da
dagen nærmet seg slutten ruslet vi tilbake til båten igjen. Både Cintra
og vi besluttet av vi skulle hoppe over neste dags danseoppvisning for å
kunne delta fullt motivert på den siste dagen. Noen timer med ensformig
dans er ok, men tre fulle dager kan bli en overdose.

Dagen
etter ble derfor tilbrakt i båten med diverse nyttige sysler, og på
fredag stilte vi friske og uthvilte til nye opplevelser.

Nå
hadde arrangørene lært av sine feil fra første dag, og byttet ut
speakersystemet med en rektor på skolen som med høy røst forklarte oss
både på engelsk og fransk hva vi skulle få se, betydningen av dansene og
masse interessant om skikker og kulturer. Denne dagen var det også
mange flere lokale som hadde tatt turen opp for å oppleve dansene, slik
at vi seilere var i klart mindretall.

Ved
siden av skolelæreren stod det en taus, stolt og alvorlig kar i 30
årene som vi kunne se hadde høy status på grunn av alle tuskene han
hadde hengende rundt halsen og den fine spaserstokken han gikk med. I
løpet av dagen dukket det opp flere høvdinger fra andre landsbyer på
øya, alle fulle av tusker, enten hengende rundt halsen eller som
armbånd!

En stor landsbyhøvding, legg merke til de flotte tuskene rundt halsen og på armen

Denne
siste dagen skulle de danse den tradisjonelle rom-dansen. For å kunne
delta i en rom-dans må man være av en viss rang. For å oppnå dette
deltar man først på såkalte maghe-seremonier der opp til 6 menn om
gangen deltar i denne viktige seremonien og hvor opp til 120 griser kan
bli drept! Så vidt jeg forsto da jeg spurte guiden vår, måtte de også
betale en viss sum penger for å få lov til å delta i rom-dansen.

Etter
å ha vært gjennom maghe- seremonien kunne de nå delta i rom-dansene som
foregikk over hele øya i august måned. Under rom-dansen er en del av
mennene utkledde i voldsomme kostymer der det er laget en maske som er
malt i sterke farger, og på kroppen bærer de en diger frakk laget av
tørkede bananblader. Disse utkledde rom-danserne representerer åndene,
og for å unngå at åndene tar over sjelen til rom-danserne blir kostymene
brent etter at dansen er ferdig!

Det
er forresten tabu å se på at en slik kostyme blir laget og blir man
oppdaget må man betale en gris til høvdingen pluss at men kan risikere å
bli pisket på ryggen med en form for brennesle. Høres ikke godt ut!

Å
delta i rom-dans henger nok høyt, for vi snakket med flere som enten
sparte penger og griser nok til å kunne få lov til å delta, eller om var
veldig stolte da de fortalte at de var rom-dansere!!

Selve
dansen skilte seg litt ut ved at den ikke bare foregikk i sirkler, men
at mennene gikk runder og i intrikate mønster slik at det for en gang
skyld var mulig å se dem i ansiktet (og maskene!).

Selve dansen varte sikkert bortimot en time, og det var ganske fasinerende å se og høre på.

Noen utvalgte rom-dansereRom-dansere, skumle typer ikledd sine masker og drakter av bananblader!

Rett
før romdansen foregikk det en seremoni som vi ikke fikk full klarhet i,
men som nok er en del av forberedelsene til selve dansen. To menn kom
slepende med en skrikende unggris ut på plassen rett foran alle
seilerne. Så tok de frem en klubbe og slo grisen midt i hodet,
uheldigvis bommet de litt på første slaget så de måtte gjenta slagene et
par ganger mens grisen sakte sluttet å hyle og vri på seg. For de
yngste og en del voksne som kanskje aldri har sett et dyr bli drept før
var det en voldsom opplevelse og det gikk også et gisp gjennom publikum.
Det ble bom tyst noen sekunder før jeg hørte en del opprørte stemmer
rundt oss – en ting er å lese at man dreper griser som en del av
tradisjonen, en annen ting er å se det i virkeligheten!!!

Etter
at romdansen var over fikk vi en innføring i tradisjonelle leker for
barn, fløytespill med bambusfløyte før skolerektoren fortalte litt om
andre dansebegivenheter vi kunne delta på hvis vi ønsket senere i uken.

Har Svein Erik fått seg en ny hobby?

Så kom avslutningen på festivalen der vi seilere kunne få delta i
dansen. Tradisjonen tro kastet amerikanerne seg raskt innpå mens vi
sjenerte og trege skandinavere valgte å trekke oss stille tilbake til
stien hjem til båten!

Det
hadde vært to interessane dager, det er spesielt å få delta på en
festival som hovedsaklig er ment for de lokale og som er fullstendig fri
for det strømlinjeformede opplegget som ofte preger arrangement som er
tilrettelagt for turister. Selve dansingen var jo også spesiell, enkel
og primitiv, og det virker som om innbyggerne på Ambrym virkelig satset
på å holde tradisjonene i live.

Dagen
etter samles vi, en liten gjeng svensker og nordmenn, og leier en lokal
gutt til å guide oss rundt til en del landsbyer som ligger lengre inne
på øya. Ambrym er som nevnt tidligere et sentrum for treskjæring, og vi
ville gjerne besøke et par av landsbyene for å se hva de hadde å tilby.
Vi starter i 08.30-tiden i strålende fint vær. Ambrym er en vulkanøy, og
i midten er det en diger, ganske aktiv vulkan som man kan gå til hvis
man ønsker, det tar 4 timer hver vei, så turen er ganske krevende.
Terrenget på øya preges av mange daler og åssider, med stier som går på
kryss og tvers til ulike landsbyer. Vi gikk et par timer innover øya,
opp og ned stier og små dalsøkk før vi endelig kom til de første to
landsbyene. De lå så tett i hverandre at det var vanskelig å skjønne at
det var to stykker, men vi håndhilste på to ulike høvinger…….

Da
vi nærmet oss landsbyen ble vi møtt av en gjeng snørrete småunger. Det
virker som de er konstant forkjølet, og det virker ikke som behovet for å
snyte seg er påtrengende sterk! Alle ungene er blide, og når vi tar
bilder av dem stiller de seg opp fortere enn lynet. Så blir det masse
fnising og latter når de får se seg selv på skjermen etterpå. Liv var så
«uheldig » å gi et par unger et sukkertøy. Det skulle hun aldri ha
gjort for i løpet av 5 sekunder var alt som kunne krype og gå av unger
på plass for å få sukkertøy. Det morsomme var når en av mødrene tok
sukkertøyet fra ungen sin og spiste det selv – riktignok fikk ungen en
liten bit, men…

Liv deler ut sukkertøy til barna i en landsby

Mens
vi hilste på høvdingen og snakket med småungene løp resten av landsbyen
rundt og plukket frem diverse trefigurer som vi kunne få kjøpe. En av
svenskene fant en ganske diger tam-tam trommefigur han gjerne ville
kjøpe. I utgangspunktet pruter man ikke på priser i Vanuatu, men det er
lov å forhandle med andre byttevarer. Svensken hadde med seg et langt
tau som ikke lenger var brukbart i båten, og tau er umåtelig populært
her, særlig for å binde kuene med når de går og beiter. Dermed ble
pengebeløpet vesentlig redusert, svensken var fornøyd og selgerene var
fornøyd. Svein Erik og jeg hadde kjøpt ganske mye på festivalen, så vårt
behov var ikke så stort, og ombord på Cintra lider de av
beslutningsvegring, når Liv vil kjøpe noe sier Knut nei, og motsatt. Det
blir ikke mye handel av slikt!

Etter
en stund takket vi pent for oss og gikk 150 meter videre til den andre
landsbyen. Her hadde de rasket sammen noen få figurer og alle satt
spente rundt og ventet på at handelen skulle starte. Ingen fant noe som
øyeblikkelig falt i smak, men tilslutt fant jeg en liten utskåret
steinfigur som vi kjøpte. På den måten fikk vi «kjøpt oss ut av
problemet»!

Skal vi kjøpe eller ikke? Vi kjøper i hvert fall noe!!

Så
var det på`n igjen. Guiden synes nok det tok litt tid og begynte å
kjøre opp tempoet, mens vi ønsket å se flere landsbyer. Dermed bar det
videre ennå lenger inn på øya. Etterhvert kom vi til en større landsby
der vi igjen hilste på høvdingen og gikk fra hytte til hytte og så på
mer eller mindre nedstøvete tam-tam trommer. I tillegg fikk vi lov til å
besøke en spesiell hytte der vi fikk se en del rom-masker og andre
masker. Hvis vi ville kunne vi få lov til å kjøe en maske, men de var så
store og dekorert med fuglefjær, noe som ville være umulig å få ha med i
seg i båten inn til Australia. Da vi gikk ut av hytta ble den
omhyggelig låst igjen med en hengelås. Noe som egentlig var litt
overdrevet siden veggene var av palmeblader!!

En av landsbyene vi besøkte Utskjæring av gudefigurerHytten med de spesielle rom-maskene

Det
var tydelig at det ikke var så vanlig at turister kom gående til
landsbyene for å handle, men vi ble veldig godt mottatt overalt.

En
annen ting som var fint med denne turen var at vi dumpet inn i
landsbyene uanmeldt og dermed fikk et lite innblikk i hvordan
dagliglivet fungerte. Jeg tror nok at kvinnene sliter mest, de føder jo
ganske så mange barn, de er hovedansvarlig for å skaffe det meste av
grønnsakene. De fleste landsbyene vi var innom lå på små topper og det
var mye klatring og bæring for å skaffe ved og bære grønnsakene. Noen
steder måtte de gå ganske langt for å skaffe vann også. Mennene (som
vanlig!?) lever nok et mere avslappet liv. Selv om det er mennene som
driver med treskjæring, så går nok mye av tiden med til å prate og
drikke kava sammen!

En
morsom opplevelse var da vi passerte et dalsøkk og så noen karer som
satt og laget noen spesielle gudefigurer skåret ut av et spesielt
palmetre og som er mellom ½ og 2 meter høye. Slike figurer har vi sett
plassert over alt i i landsbyene og som pynt i gatene i Port Vila. Nå
fikk vi endelig se noen som laget dem. Vi spurte hvor lang tid de brukte
på en figur og da påstod de at det gikk med to timer ! Jeg tror nok 2
dager er nærmere sannheten!!

Etter
nærmere 7 timer med konstant vandring var vi tilbake til standen der
jollene våre lå, og jeg tror både guiden vår og vi begynte å bli litt
signe i beina, og glade for å være fremme. Så langt har nok denne turen
rundt til landsbyene vært et av høydepunktene her i Vanuatu. Et typisk
kjennetegn for menneskene her er at de er så usedvanlig vennlige og
imøtekommende, og ungene er bare uslåelige der de ler og titter, og
kjapt stryker hånden sin over vår hvite hud for å kjenne hvordan den
føles!

Del tre
av Vanuatu-føljetongen kommer om ikke så lenge. Da går ferden videre
til Wala med mere dansing og cruisebåt besøk og så til Luganville der vi
dykker på ss President Coolidge.