Januar
Reisebrev 01-06
Godt nytt år.
Vi hadde en koselig julefeiring sammen med andre norske seilere; Pomona, med Lisbeth og Vegar og Cintra med Liv og Knut. Vi møttes på julaften hos Cintra til et fint dekket bord og perfekt ribbelukt! Pomona
hadde også med seg en ferdigstekt ribbe (her skulle ingen gå sulten fra
bordet!) mens vårt bidrag ble hjemmelaget surkål, rødkål og
medisterkaker. Jeg har aldri laget verken surkål eller medisterkaker,
men det gikk forbausende lett med hjelp av gode oppskrifter – ikke
smakte det så ille heller!
I
tillegg til all den gode maten hadde alle båtene gravd dypt i alle
skott og benker for å sanke sammen de siste restene av norsk akevitt –
det ble en livat julaften!
Veldig koselig julaften med Vegar, Lisbeth, Liv og Knut (som er ansvarlig fotograf denne gangen!)
Neste
formiddag, første juledag, var det grillsamling her på marinaen. Alle
stilte med en rett eller to og det var rikelig med mat og god stemning.
Det er mange trivelige seilere som ligger her i marinaen, de aller
fleste er amerikanske, men det er også tre svenske båter, en finsk og en
norsk båt – det er oss!
Masse god mat og hyggelige seilere på første juledagssamling på Riverside Drive Marina!
«Gamlegutta» i hypermoderne 70-tallsutstyr!
Romjulen
ble brukt til å jobbe på båten. Lengden av listen over oppgaver er
konstant, hver gang vi gjennomfører en oppgave har det dukket opp en ny
på listen. Av de store, viktige oppgavene er utskifting av riggen høyest
på lista. Vi har hatt en inspeksjon av wirene, og noen av dem begynner å
bli slitte. Siden vi fortsatt skal seile i mange år og har mange tusen
nm foran oss ønsker vi å kunne stole på riggen – det er ikke nødvendig
for oss å oppleve et mastebrudd for å føle at vi har hatt en
opplevelsesrik tur!
Motoren
og generatoren har også fått spesialoppmerksomhet. Svein Erik fikk
kontakt med en amerikansk seiler som har en tidligere karriere innenfor
dieselmotorer. Sammen demonterte de alle dysene og fikk dem levert inn
til service og testing. Det endte med at motoren fikk nye dyser tilbake
mens generatoren kun trengte en overhaling av dysene!!
I
tillegg ble det skiftet ut diverse impellere og begge motorene fikk en
sjekk av reimer, slanger, skruer, spor etter lekkasjer osv – det var det
heldigvis ingen av!
Så
kort sagt; seilene er hos seilmakeren og blir overhalt, riggen blir som
ny og motoren er nysjekket – da bør vi være godt rustet for en ny
sesong.
Chris og Svein Erik sørger for at «jernhesten» får det nødvendige stellet!
Så
nærmet nyttårsaften seg. Vi hadde sjekket om det var noe spesielt på
gang her i Whangarei, men det var det ei. De fleste byer i NZ har et
felles sted der folk samles for å markere inngangen til det nye året,
gjerne med fyrverkeri – men ikke i Whangarei.
Dermed valgte vi ”norsk samling”. Denne gangen ble det samling hos Pomona.
De ligger ved brygga helt inne mot byen, en ideell plassering hvis vi
ønsket å gå en tur inn i byen for å sjekke om det var noe på gang som vi
ikke hadde hørt om!
Pomona
hadde dekket til et supert nyttårsbord, og på menyen denne kvelden var
det pinnekjøtt med kålrabistappe og kokte poteter – det smakte
kjempegodt! Pinnekjøttet var litt uvanlig, det hadde nok ikke hengt så
veldig lenge hos slakteren, men smaken var det ingen ting å utsette på.
Etter julaftenfeiringen var akevittbeholdningen definitivt tom, men i
nøden spiser fanden fluer og nordmenn drikker iskald vodka!
Cintra
hadde bidratt med en stor pavlova-kake pyntet med krem og friske
jordbær som fungerte godt som et supplement til kaffe og konjakk!
Ved
midnatt plukket vi frem flaskene med sprudlevann og klatret opp på
brygga. Der var det allerede en liten samling med andre seilere så vi
fikk en bra markering av inngangen til 2006. Fyrverkeriet var helt
fraværende, men det gjorde egentlig ingen ting – moro hadde vi det lell!
«Pikenes Jens» – på nyttårsaften
Godt nytt år!
Hilsen Svein Erik, Vegar, Liv, Berit, Knut og Lisbeth
Så
var vi kommet inn i 2006. I over tre år har båten vært vårt eneste
hjem, og det er 2 ½ år siden vi forlot Norge, tiden går fort. Særlig det
siste året har gått som en vind, det har vært full av seiling og lange
strekk, men også full av nye inntrykk, nye øyer, nye skikker og ikke
minst nye mennesker og nye venner.
Av
hele vår stillehavsseilas så langt er det nok Tuamoto og Suwarrow som
står frem som noe helt unikt, og skulle vi seile over Stillehavet en
gang til ville vi nok prioritert litt annerledes. Først og fremst brukt
lenger tid på øyene i Tuamoto, kortere tid i Fransk Polynesia og lengre
tid på Tonga for å få besøkt alle øygruppene – kanskje må vi ta turen en
gang til?
Første
uken av 2006 gikk fort, ikke vet vi helt klart hva vi brukte uken til,
men det var fullt av små oppgaver som ble løst. Vårt spadeanker hadde
fått bøyd armen i forbindelse med ankring svell og hard vind. Armen ble
rettet opp på Tahiti, men en sprekk i sveisen oppstod. Nå ble den sveist
og levert inn til galvanisering. Påhengsmotorene ble overhalt og 15 hk
ble kjørt i ferskvann. Den lille motoren er stadig i bruk siden vi noen
ganger bruker jolla inn til byen, særlig hver tirsdag, da er det
seilertreff på en restaurant på brygga inne i byen med rimelig middag og
halv pris på øl!
Ankerkjettingen,
som vi måtte kjøpe ny i Cartagena, Spania i 2004, var allerede blitt
ganske rusten. Tanken var å galvanisere den, men da det viste seg at det
kostet like mye som å kjøpe nytt ble det til at vi nå har kjøpt 65
meter ny kjetting. Vi har tidligere hatt 50 meter, men har funnet ut at
det noen ganger er i korteste laget. 75 meter er vel enda bedre, men da
får vi problemer i ankerbrønnen – derfor en mellomting!
Vhf
`en som ble levert til reparasjon viste seg å være utenfor redning, den
var jo over 9 år gammel…… Dermed ble det investert i en ny.
Av
de mer luksuriøse innkjøpene våre kommer ny dvd-spiller høyt opp på
lista. Vi fant en liten, sonefri spiller, noe som definitivt gjør det
enklere å kjøpe og leie filmer rundt omkring i verden.
Da
den første uken var over var det på tide å markere avslutningen av
julen med en ny ribbemiddag. Vi hadde jo bestilt en ribbe hos slakteren
før jul, før vi visste hvordan juleplanene skulle bli. Dermed ble det
norsketreff igjen, denne gangen selvsagt i Fruen, med ribbe, surkål og
medisterkaker (igjen, jeg begynner å få trening på å lage det nå!).
Vegar
er den store ribbestekingsspesialisten, så han fikk i spesialoppdrag å
hjelpe meg med stekingen for å få sprø svor. Det er ingen enkel oppgave i
en gasskomfyr uten overvarme. Løsningen som til slutt reddet svoren var
en varmepistol. Vegar jobbet som en helt, og fikk blåst opp svoren slik
at den var både brun og sprø så det skikkelig knaste mellom tennene!
Fortvil
derfor ikke, alle dere ribbestekere, varmepistol er den geniale
løsningen – bare ikke blås for lenge, det er kort vei mellom sprø svor
og svart katastrofe!
Dagen
før middagen hadde vi fått nyss om en butikk som solgte akevitt,
riktignok bare dansk, men allikevel. Dermed kastet vi oss i bilen, fant
butikken og kom ut igjen med en dansk Ålborgakevitt. Ikke sammenlignbar
med Gammel Opland, men vi var alle skjønt enige om at den var
forbausende god, spesielt med tanke på at alternativet var vodka!!
Nå var ribbespisingen definitivt over for denne gang, og på Cintra og Pomona
var den sunne livsstilen i ferd med å ta overhånd. De er oppe tidlig
hver morgen og går på tur, så drar de ned til et helsesenter og trener i
minst en time – utrolig. Fruen derimot har valgt en mer moderat stil,
men rolige morgener med kaffe og en titt på avisen over internett.
Søndagene er de eneste dagene der vi drister oss ut på tur, vi kan jo
ikke la kroppen få for mange uvaner!
Når
det er sagt kan vi jo føye til at i de siste ukene har kroppen fått en
del mosjon allikevel siden vi har brukt mye tid på å lakke båten
innvendig igjen – vi gjorde jo en grundig jobb på Malta for to år siden,
men saltvann, sol og slitasje setter sine spor. Denne gangen har Svein
Erik også gjort en grundig jobb med å slipe ned gulvene, og med fem lag
lakk på toppen bør de holde en stund. Det er forresten en liten
utfordring å lakkere gulv mens man fortsatt bor i båten – det krever
litt logistikk og planlegging å lakkere seg ut av båten – taklukene ble
brukt som nødutganger. Gulvene ble lakkert tidlig om morgenene, vi krøp
ut av lukene og gjorde oss diverse ærend på byen, plaget Pomona og Cintra med stadige besøk, i det hele tatt slo i hjel noen timer mens gulvene tørket nok til at vi kunne returnere!
Samtidig
hadde vi fått nyss om en tidligere jordseiler som hadde startet med
syvirksomhet i båten. Hun og mannen var fra NZ og hadde byttet ut
seilbåten med en motorbåt, der hun bl.a. hadde systuen sin. Dermed fikk
vi henne til å sy nye trekk på putene i sofaen – de gamle begynte å bli
utslitte av sol og bruk, og det var på tide med nye. Forrige gang sydde
jeg det selv med hjelp av mor, men det er ikke så enkelt å sy store
puter i en liten seilbåt – det er så lite gulvareal å få lagt stoffet ut
for å klippe! Resultatet ble så bra at jeg var nødt til å kjøpe stoff
til nye gardiner – det ene tar det andre, og nå er salongen så god som
ny!
Midt oppe i all lakking fikk vi tid til å delta på innvielse av nytt vaffeljern og feiring av en 7-års dag!
3-T,
den norske seilbåten med tre barn om bord, Tea, Tale og Trym, og
foreldrene Eva og Even solgte båten i romjulen og flyttet inn i et leid
hus. Et av målene var at barna skulle gå på vanlig skole og lære engelsk
godt. Alle norske seilerne ble invitert hjem til dem for å innvie det
nyinnkjøpte vaffeljernet med nystekte vafler, nyrørt jordbærsyltetøy og
NZ-rømme. Det eneste vi manglet var geitost! Uken etter ble vi invitert
til Tea sin 7-års dag med presanger, ballonger og god hjemmelaget
bløtkake. Det var koselig, men uvant å bli invitert hjem til noen som
bor i et ordentlig hus!
Innvielse av vaffeljern hos 3-T, her Eva og Tea
Den
siste utfordringen vi har gående nå er å få laget en ny sprayhood på
båten. Den gamle er fullstendig råtten og utslitt. Det er egentlig en
enkel oppgave for en seilmaker, men vi skal i tillegg lage ny ramme for
den. Dagens løsning er i aluminium og er lite solid. I tillegg er den så
lav at Svein Erik får sjøspruten i ansiktet, og det er jo ikke meningen
med en sprayhood. Dermed hever vi bommen litt for å få bedre høyde, i
tillegg vil vi lage rammen i syrefast stål som gjør den mer solid, noe å
holde seg i når det ruller som verst! Alt tar tid, og vår bekymring nå
er at det tar så lang tid å få laget denne rammen at vi ikke får tid nok
til å reise rundt på NZ!
Planen
vår er å bruke februar til å kjøre rundt, særlig på sørøya, men nå er
vi snart i februar, og vi må fortsatt vente på han som skal lage ferdig
rammen til sprayhooden – litt frustrerende.
Første
mars har vi nemlig bestilt billetter hjem til Norge og der blir vi i
seks uker for å besøke familie og venner, samt gå på ski. Vi får håpe at
all den fine snøen fortsatt er der når vi kommer hjem.
Når
vi så returnerer hit skal båten på land for å stoffes og poleres, i
tillegg til en del tekniske utbedringer. Kanskje får vi tid til å reise
litt mer rundt etter at båten er satt i sjøen igjen – vi får satse på
det.
Jobbe, jobbe, men det blir bra til slutt!
Endelig ferdig, nylakkert, nye trekk, nye gardiner!
Uansett,
så koser vi oss veldig her, tiden flyr og vi føler vi har fått gjort
masse nødvendige ting på båten. I tillegg har vi et til tider hektisk
sosialt liv. Været er som en gjennomsnittlig norsk sommer, når solen er
fremme er det godt og varmt, men ofte regner og blåser det, og da er det
surt og kaldt. Vi ligger med sommerdyner, og må ofte ta på oss
langbukser og genser, men sokker og sko er et ukjent begrep fortsatt,
sandaler er godt nok!
Ny rapport kommer neste måned etter en forhåpentligvis opplevelsesrik tur rundt i NZ.
