Mars-april
03-10
”Skitt,
vinden blir jo bare sterkere og sterkere – vi snur og går tilbake…..!”
Svein Erik er frustrert, vi forlot Hurgada marina på fredag morgen for å
gå 20 nm opp til en ankringshavn. Det var meldt lette vinder, men da vi
kom ut blåste det mer og mer og bølgene ble krappe. Vi kom ingen vei
med motor alene, så vi satte opp storseil og fokk. Da gikk vi i over 6
knop, men på grunn av bølgene
ble kryssingen slik at vi omtrent gikk frem og tilbake uten å komme
fremover. Dermed var beslutningen tatt og vi dro tilbake til Hurgada
marina. Våre venner i Blue Moon besluttet å gå
videre, men vi fikk en rapport senere på dagen at vinden hadde økt til
over 45 knop, og de hadde brukt mange timer på de siste milene! De hadde
også brukt masse tid og mange forsøk på å få ankeret til å sitte bak
revet på ankringsplassen.
Vel
tilbake i marinaen var det stille og behagelig. Vi benyttet anledningen
til å si hei til en annen svensk båt, Blue Marlin som hadde kommet dit
samme morgen, og Hans (radioamatøren) og Vivian, hans kone kom også på
besøk.
Lørdag tok vi det helt med ro mens vi ventet på at vinden skulle løye.
Så tidlig søndag morgen, ved soloppgang gjorde vi et nytt forsøk! Denne
gangen gikk det bedre. Det var hele tiden motvind, men ikke verre enn
at vi kunne motorseile. Vi brukte et og et halvt døgn opp til Port
Suez. På vei inn til marinaen ropte vi opp agenten vår, Felix, som
sendte noen karer ned til marinaen slik at de hjalp oss med å feste tau
til bøyene, en foran og en bak. Selve ankringsplassen var så liten at
dette var den eneste måten å få plass til oss på.
I bøye i Port Suez der vi venter på å bli målt opp og få tildelt los gjennom Suez
Agenten tok
våre papirer og vi fikk bestilt diesel. Etter et par timer kom det en
kar om bord som målte opp båten vår, og vi ble fortalt at vi kanskje
kunne få dra videre gjennom kanalen neste morgen – det var raskere enn
vi hadde forventet!! Sent på kvelden ble dieselen levert, det er en
utfordring å helle store 35 liters kanner med diesel i tankene med hodelykt, men det gikk bedre enn forventet. Neste morgen kom marinasjefen ut
og fortalte at vi ikke kunne gå gjennom kanalen, de ventet på et svensk
krigsskip som skulle passere, og dermed måtte vi vente! Jeg vet ikke om
de tror at vi er potensielle selvmordsbombere eller hva……!
Apropos
marinasjefen; han var en relativt ung kar som snakket forståelig
engelsk. Han kjørte agentene og oppmålingskameraten rundt i jolle til de
5 seilbåtene som lå i bøyene. For hver båt han besøkte ville han ha en
presang fra oss som var beregnet på oppmålingsmannen! T-skjorte og
penger var øverst på listen. Han fikk litt penger fra oss til
oppmålingsmannen, og så gav vi også bort en t-skjorte til
marinakameraten. Da ham kom for å ta i mot penger for bruk av bøyene
fikk han et par dollar ekstra, men vi nektet å gi ham flere presanger!
Da han skulle hjelpe til med å ta fortøyningen maste han så mye at vi
måtte gi ham enda en t-skjorte. Han var vår første opplevelse med
slitsomme egyptere…..som skal ha, skal ha, skal ha!! Et par av de andre
seilbåtene nektet å gi ham noe, og dermed nektet han å løsne
fortøyningene, ganske håpløs fyr!!
Neste
morgen kom losen om bord. En røslig kar, stille og høflig, men det
viste seg at også han var flink til å tigge om ting og penger! Han satte
seg bak roret og der satt han mesteparten av veien, ca 8 timer.
Engelsken hans var minimal, så etter at vi hadde utvekslet de vanlige
frasene og spørsmålene om familie, barn og jobben hans ble det ganske
stille. Vi serverte lunch, og heldigvis hadde jeg kjøpt ”kofta”, en form
for kjøttkaker, laget på Halal-vis, slik at det var trygt for en muslim
å spise det!!
Vår første los – Ali, fra Port Suez til Ismailia
Blue Moon på vei til Ismailia
Noen ganger føler man seg veldig liten……
Mens andre ganger føler vi oss store….., ( fiskebåter i Suezkanalen)
Suezkanalen
er ikke en bred kanal, og det kom en del store båter forbi. Man føler
seg liten når en diger containerbåt tårner over oss…..Ellers var det
stort sett sand og militærposter langs kanalen. I 16-tiden kom vi frem
til Ismailia, midtveis i kanalen. Her ble vi lagt longside en
steinbrygge og fikk både strøm og vann. På veien dit hadde Blue Moon
fått en diger plastkladas festet i propellen. De klarte å gå sakte
fremover, men bakke var umulig. Da de kom frem til Ismailia var de ikke
fristet til å hoppe ut og fjerne den, men heller få tak i en lokal
dykker. Dermed bestemte vi oss for å bli værende neste dag. I etterkant
var det en tabbe, det endte med at vi ble liggende 5 dager og vente på
et værvindu. Hadde vi reist neste morgen hadde vi kunne gå direkte opp
til Tyrkia, men hvem vet hvor fort været endrer seg……!
Siden
vi var ”strandet” i Ismailia fant vi ut at vi hadde tid til en dagstur
til Kairo og pyramidene. Vi leide en taxi for en dag og han kjørte oss
først til pyramidene. Vi har, som alle, sett pyramidene på bilder og TV,
men det å se dem i virkeligheten gav et større inntrykk enn jeg hadde
forventet. Vi var der på en fredag, og det er dagen da alle skole-elver
”slipper ut fra skolen” og gjør andre ting, og mange lokale familien var
der for å titte og spise sin medbrakte lunch. Med andre ord, det var
proppa fullt med lokale, i spedt en del turister!
Vi vandret sakte rundt og tittet, imponerende byggverk, men jammen var de stormannsgale disse faraoene!!
Vi ble imponerte over pyrmidene
Snakk om dimensjoner – og galmannskap!
Men uansett var det en opplevelse å oppleve det hele på nært hold
Etter
pyramidebesøket dro vi inn til det egyptiske museet, og der leide vi en
lokal guide til å vise oss de viktigste tingene. Det viktigste var vel
skattene de fant i Tutankhamons grav, som den 11 kg tunge masken av gull, forgylt hestevogn, smykker, alabastkrukker, kiste innenfor kiste……..utrolig. Tenk hva man kunne ha funnet andre steder hvis det ikke var for tidligere gravrøvere……..(som ikke plasserte skattene i et museum!!)
Så
endelig viste værmeldingen at vi kunne dra videre, og vi bestilte ny
los for resten av kanalen. Igjen kom den en los med minimale engelsk –
kunnskaper, han styrte båten i nye 7 timer, spiste ”halal-lunch” og fikk
sine 20 dollar som ”gave”, samt litt tegnesaker og ballonger til
barna!! Han ble plukket opp av en losbåt inne i Port Said, og vi måtte
slenge over diverse bokser med Pepsi til førerne av losbåten som en
ekstra ”gave” ….!
Så var vi endelig fri til å dra. Vi satte opp storseilet og satte kursen mot Middelhavet, jippi!
Som
vi hadde sett på værmeldingen gikk vi rett ut i 10 knops motvind, men
den skulle løye utover natten! Vi tok et slag mot vest for å vinne høyde
for senere seilas. Mot alle værmeldinger fortsatte vinden å øke utover
natten, og bølgene ble krappe! Vi prøvde å gå så rett på kurs som vi
kunne, men ble hele tiden presset mot øst. Om kvelden var det fullt av
oljeplattformer og fiskebåter, men etter hvert som vi la Egypt bak oss
ble det roligere, og til og med vinden dreide litt i vår favør!!
Vi motorseilte hele natten og mesteparten av neste dag, men så kom det
litt vind som vi prøvde å seile på. Det varte noen timer, men så var det
på med jernhesten igjen! Vi merket at vi var kommet lengre nord. På
nattevakten var det på med langbukser, sokker, gensere i lag på lag,
jakker og ullpledd, ”huff og gru”!!
Siste dagen roet vinden seg ned, og vi kunne sette kursen rett mot Finike – vårt mål!
Vi ankom Finike klokken 23 på kvelden. Vi ankret opp utenfor moloen,
ryddet litt opp i båten, tørket vekk litt saltvann som hadde forvillet
seg inn via doradeventilene, tok en dusj og avsluttet dagen med et stort
glass rødvin – deilig.
Neste morgen kalte vi opp marinaen og ble møtt av en jolle som geleidet oss inn.
Det var 9.april som er min bursdag. Vel fortøyd kom Nils fra Checkmate!
Han inviterte til en velkomstdrink om bord i hans båt – Raki, tyrkisk
nasjonaldrikk som smaker som Ozo og Pernot! Både Blue Moon og vi slo til
…. Etter lunch sjekket vi inn i Tyrkia, det gikk greit ved hjelp av en
agent som fikset det meste. Så ble det ”boblevann” om bord i Fruen for å
feire bursdagen før vi spiste middag på en av de utallige restaurantene
i nærheten! En god dag!
Skikkelig velkomstfest hos Nils på Checkmate da vi endelig ankom Finike marina i Tyrkia, raki……!
De neste dagene i Finike brukte vi til å orientere oss litt, bli litt kjent med byen, samt starte på de små tingene som alltid står på listen av oppgaver om bord.
Finike
er en typisk tyrkisk by, ca 12.000 innbyggere, og ingen utenlandske
turister. Som en følge av det er det få som behersker engelsk her, så
kroppsspråket er en nødvendighet!
Alle
er vennlige, første dagen jeg skulle kjøpe ferskt brød i butikken var
den stengt, men brødet stod på utsiden i et skap. En mann kom bort til
meg og fortalte at jeg bare kunne ta med meg et brød og betale senere på
dagen!! Butikker står åpne og tomme – betjeningen er borte i et
ærend……., vi bestilte en spesialdel til varmvannsberederen, ingen
forlangte forskuddsbetaling….. i det hele tatt, her er det tillit!
Vår
venn Truels bestemte seg for å ta en impulstur ned for å besøke oss
allerede 5 dager etter at vi ankom, asken satte en stopper for det……. Så
gikk det flere dager der vi leste nyhetene på internett med argusøyne
for å se om det ble ”noen lysning”. Endelig kunne flyene lette, og
dermed ankom også Truels – kjempekoselig.
Så etter at asken la seg fikk vi besøk av Truels
Dessverre
ble det bare en ukestur denne gangen, men vi besluttet å gjøre det
beste ut av den. Vi leide bil i tre dager og dro på tur mot Marmaris. Vi
stoppet på de fleste ”gamle steinhauger” mellom Finike og Marmaris. Vi
så gamle amfiteatere, forlatt romersk landsby, gravsteder, borger og
typiske turistbyer. Vi spiste god mat og overnattet i Fetije og
Marmaris, begge steder rett i nærheten av marinaen – det er trygt å
kunne se mastetopper fra vinduet – da føler vi oss hjemme…..!!
Masse «gamle steiner» i Kauros, inklusiv denne komfortable benken…..
På tur i bakgatene i Kas, på vei til Marmaris
Som de fleste andre byer hadde også Kas sitt eget, gamle amfi
For å komme til Kaunos, en gammel by som hadde vært underlagt både persere, romere og grekere måtte vi ta en liten elvebåt
På veien så vi flere graver som var bygget rett ut av fjellet
Overnatting i Marmaris på Marina hotel!!
Kaya, en gresk by som ble forlatt i 1920 årene!
Så
tok vi den lokale bussen til Antalya på lørdag, og fant oss et lite
gjestehus inne i gamlebyen. Vi brukte ettermiddagen til å se oss
omkring, sjarmerende område med smale smug og mange velholdte bygninger.
Tidlig neste morgen dro Truels hjem igjen, og vi tok bussen tilbake til Finike.
Nå
er planen å seile litt i nærområdet frem til begynnelsen av juli. Da
reiser vi hjem til Norge og blir der til begynnelsen av oktober.
Fortsatt god vår til alle sammen!
