Okt-nov
Reisebrev 08-06
Så
var tiden inne for å seile videre mot Australia. I utgangspunktet var
det litt i overkant av 1000 nm til Bundaberg, Australia, men vi hadde
bestemt oss for å dra innom Chesterfield reef på veien og det ville dra
med seg noen ekstra nm, men også en fin stopp underveis. Da vi hadde
seilt noen timer ut fra Luganville fikk vi en god slørevind (rett fra siden, men i perioder også litt
forenom tvers), noe som førte til at vi seilte i over 7 knop, i perioder
i 8 knop. Problemet med mellomkorte etapper som vi skulle seile nå, er å
beregne fart og tid slik at man slipper å seile inn gjennom et rev midt
på natten. Etter litt lettere matematikkøvelser og interne diskusjoner
mellom mannskap og kaptein ble vi enige om taktikken; vi skulle seile så
fort vi greide, og kom vi frem etter mørkets frembrudd så fikk vi ta
det problemet når det kom. Vi var begge ”skitleie” av å måtte reve
seilene til små frimerker for å seile sakte nok – særlig når det er en
del bølger, da ruller båten som en balje siden det ikke er seil oppe for
å dempe bevegelsene!
Som sagt så gjort, og etter litt over tre døgns seilas og 580 nm nærmet vi oss Chesterfield reef. Dette er et ubebodd rev som ligger ca 200 nm sørvest for New Caledonia,
og eies av franskmennene. Det er som en form for atoll med et rev som er
formet som en diger V, og med mange små øyer rundt i V-en! Vi hadde
fått en del waypoints av en New Zealandsk seilbåt før vi forlot
Luganville slik at vi kunne seile inn om så i mørket!!
Og
det var selvsagt akkurat det som skjedde. I 20-tiden om kvelden (her
blir det mørkt i 18-tiden!) ankom vi det første waypointet, rett i
revåpningen. Frem til da hadde vi seilt en fin seilas med vinden inn fra
siden, etter hvert riktignok med en motstrøm på mellom 0,5 – 1,5 knop,
men selv med motstrøm hadde vi en gjennomsnittsfart på over 7 knop, ikke
dårlig for gamle Fruen!
For
å komme frem til ankringsplassen måtte vi endre kurs mot syd, noe som
gav oss vinden rett i nesa! Så langt hadde det blåst 20-25 knop, men
rett før vi la om kursen mot ankringsplassen økte vinden til 25-30 knop – typisk!!
Vi
satte på motoren og hadde revet storseil og kryssfokka oppe. Så startet
vi kryssing sørover inne i revet. Vi hadde i vår enfoldighet trodd at
bølgene skulle dempe seg når vi kom på innsiden av revet, men
Chesterfield er så stort at det fortsatt var kraftige bølger på
innsiden, men dog klart mer avdempet enn på utsiden – heldigvis!
Etter
over to timers kryssing hadde vi forsert de 5-6 nm ned til anbefalt
ankringsplass. Vi var heldig som hadde månen som lyste opp, og plutselig
skvatt jeg til – det så ut til at vi var på full fart gjennom
brenningene igjen. Jeg ropte på Svein Erik, og han sjekket dybden og
datakartet og fant ut at vi nå var rett på ankringsplassen. Dermed var
det på tide å få ned seilene og kaste ut ankeret i 30 knops vind; det
ble 60 meter kjetting på 13 meters dyp – med så kraftig vind og krappe
bølger tar man ingen sjanser, og så vidt vi kunne se var vi mutt putt
alene på revet!!
Så
var tiden inne til å tenne et par stearinlys, drikke en ankerdram, ta
en dusj, så over på rødvin og en pizza før vi stupte i seng.
Velkommen til Chesterfield Reef
Neste
morgen fikk vi oversikt over hvordan det så ut på Chesterfield. For det
første lå vi ganske langt fra land, men veldig trygt, ingen korallhoder
i nærheten, vi var helt alene, det blåste fortsatt kraftig og det var
krappe bølger. Men ellers var det utrolig nydelig syn, kritt hvite
strender, grønne busker på øyene, fullt av fugler og i kikkerten kunne
vi se noe som lignet på skilpadder, sjøen var perfekt – den utrolige
blandingen av grønn, lyseblått med en forløpning over til mørkere
blåfarge – utrolige farger kombinert med sol og skinnende blå himmel.
Man må nesten være der for å forstå hvor vakkert det egentlig er.
Planen
vår var å være på Chesterfield i 3-4 dager før vi dro videre mot
Australia. Siden det blåste så kraftig og med de krappe bølgene valgte
vi å bli i båten den første dagen – bare det å ta ned jolla og få på
motoren var en utfordring i det været. Det var en opplevelse i seg selv å
sitte i båten og studere de små øyene.
Dagen
etter hadde vinde dempet seg til 20 knop så vi tok sjansen på å ta ut
jolla og putre oss i land. Av sikkerhets hensyn gikk vi mot vinden på
vår ferd mot land slik at hvis motoren stoppet så hadde vi en sjanse til
å ro oss tilbake mot båten – vi var jo tross alt alene på revet, og
hadde vi drevet av gårde i feil retning så hadde vi vært i en skikkelig
knipe!!!!
Det
første som møter oss når vi tråkler oss inn til land mellom
korallrevene er en sprøyt av fuglebæsj – Svein Erik fikk en lekker
dekorasjon midt på brilleglasset, i håret, i pannen og på t-skjorta,
mens jeg var tydelig vis mindre populær og endte opp med kun et
visittkort på t-skjorta!! I
tillegg var stanken av guano overveldende og fugle”kvitteret” var
øredøvende, det var omtrent ikke mulig å snakke sammen! En utrolig
opplevelse.
En ganske «skitten» velkomst til fugleparadiset!
Et yrende fugleliv på Chesterfield reef
Inne
på land så vi fugler overalt, de satt i alle buskene, hadde reir i
grenene med unger i alle aldre og størrelser, noen lå i sanden og ruget
på sine egg, små flygeudyktige unger sprang rundt i sanden eller søkte
skygge under uttørkede trestammer og halvvoksne unger prøvde fortvilet
gang på gang å få de lange, litt klumsete vingene til å fungere som de
skulle!!
Hele familien samlet!
En nysgjerrig og uredd «boobie» på revet
Den
største opplevelsen var vel allikevel å finne gedigne havskilpadder som
lå og hvilte i strandkanten. De var litt sjenerte, når de fikk øye på
oss valgte de å snu seg slik at vi forsvant ut fra deres synsrand – ute
av øyet, ute av sinn!! Vi var så nære at vi fint kunne ta på dem, men
for å ikke lage for mye vesen av oss selv holdt vi oss stort sett på
behørig avstand. Vi fikk noen fine turer på de små øyene som lå som
perler på en snor, og vi plukket skjell, studerte fuglene og skilpaddene
og tok dusinvis av bilder – her var vi midt i paradis, helt alene, ikke
en båt i sikte.
Skilpadder på rekke og rad
Morsomt å få anledning til å studere ville skilpadder på så nært hold
Det er store havskilpadder, og ikke er de så veldig opptatt av oss!
Et vakkert paradis
Når
man skal til Australia er det de samme strenge reglene når det gjelder
karantenebestemmelser som i New Zealand – derfor hadde vi ikke
proviantert mer enn høyst nødvendig da vi forlot Luganville. Etter 4
dager var det derfor greit å reise videre, men værmeldingene var ikke de
beste, det var spådd lite vind, så vi kunne risikere å måtte motre
store deler av veien. Ikke et stort problem, for vi hadde fortsatt
diesel nok, men litt unødvendig, da vi har erfart at motring i kraftige
bølger ikke akkurat er en drømmeseilas! Dermed ble det til at vi ble
først en dag til og så en dag til før vi var klare til å gå. I
mellomtiden hadde det dukket opp et par båter til. Den ene dro videre
med en gang, den andre ble liggende i påvente av gode vinder. Så hørte
vi på radioen, og fikk en melding over kortbølgeradioen at det var meldt
et kraftig høytrykk som ville gi kraftige såkalte squash-soner med vind
opp mot 40-45 knop mellom Chesterfield og Australia. To svenske båter
og Cintra var på vei direkte mot Australia, men valgte å ”mellomlande”
på Chesterfield i påvente av bedre vær. Plutselig var vi en hel gjeng
med seilbåter som lå for anker og ventet.
Vindene
hadde økt på igjen, så ingen følte store behov for å sette ut jollene
sine. Vi trosset vind og bølger og dro over til Cintra for å ha noen
hyggestunder om bord der, men dagen før vi kunne reise av gårde var det
heldigvis litt mindre vind slik at Cintra fikk satt ut sin jolle og
kunne få en oppdagelsesferd i land.
Vi
ble 14 dager totalt på Chesterfield reef, og jeg kan fortelle at det
var ganske kreative matretter den siste tiden. Brød var ikke noe problem
siden vi hadde mer enn nok med mel, vann og juice var det nok av,
rødvin ble hentet frem fra ”hemmelige” lager, middagene fikk etter hvert
et klart preg av hermetikk, men øl-lageret gikk tomt. Vi satte av nok
øl til at vi hadde øl på den siste seiletappen, og gikk over til
”12-hvitvin” på revet – ikke helt det samme, men vi overlevde!!!!
MOT AUSTRALIA
Så
endelig kunne vi seile videre mot Bundaberg. Cintra og en australsk båt
startet samtidig med oss, og de to svenske båtene lå noen timer etter.
Vi brukte tre døgn til Bundaberg og hadde en fin seilas uten noen form
for dramatikk.
Vel
fortøyd ved Q-brygga fikk vi ikke engang tid til en ”fortøyningsdram”
før karantenedamen dukket opp. Den prosessen gikk greit, da omtrent det
eneste hun fikk med seg var et par løk!! Etter kort stund kom også
tollerne om bord og etter å ha fylt ut et par skjemaer var vi offisielt
erklært velkommen til Australia. Cintra hadde søkt om et års visum ved
konsulatet i Port Vila. Vi tok kortversjonen og søke tre mnd visum via
internett. Begge deler fungerer greit, men vi må søke utvidet visum
senere. Siden vi skal til Norge i nov er det første 3-mnd visumet helt
ok, og så er planen å søke om et 6 mnd visum i Norge før vi reiser
tilbake igjen – da er vi dekket frem til vi forlater Australia.
Endelig i marinaen i Bundaberg, Australia
Bundaberg marina – et ganske øde sted!
Bundaberg
var en ”gudsforlatt” plass med et fint marinaanlegg, en restaurant, en
fiskebutikk og en båtbutikk. Det var det. Tre ganger om dagen gikk det
en gjestebil inn til byen og man kunne ta buss tilbake igjen. Turen var
på ca 2,5 mil, og det var her man kunne finne matbutikkene! I Queensland
”fylke” er det ikke tillatt å selge alkohol i dagligvarebutikkene – det
gjøres via spesialbutikker som gjerne ligger vegg i vegg. Et litt
tungvindt system, og så langt er vi ikke imponerte over
rødvinsutvalget!!
Etter
tre dager vinker vi farvel til Bundaberg og motorseiler oss en lang
dagsetappe ned til Fraser Island. Det er verdens største sandøy og
ligger rett utenfor fastlandet. På veien nedover fanger vi en 5 kg
tunfisk – dagens middag!
Sundet
mellom Fraser Island og fastlandet er så smalt og grunt at man kun kan
gå gjennom deler av det på høyvann. Vi kastet derfor anker et stykke før
det smaleste punktet. Værmeldingene hadde forberedt oss på at vi måtte
tilbringe et par dager her før vi kunne reise videre pga kraftig vind
fra sør. Dermed slappet vi av sammen med Cintra, gikk en tur på land og
grillet tunfisk i båten. Så
flyttet vi oss videre sørover til rett før det smaleste og grunneste
området. Neste morgen dro vi på stigende høyvann og passerte området
uten problemer, vi hadde kjøpt et detaljert papirkart, og godt var det
for kartprogrammet var fullstendig på jordet! Så var det å vente i en
ankringshavn ved enden av øya – for å komme ut i åpent hav måtte man
også dra på stigende høyvann pga en sandterskel som lå utenfor øya og
skapte kraftige bølger og strøm. For å komme oss ut gikk vi på
waypoints, og også denne gangen gikk det problemfritt!
Neste
stopp var Mooloolaba marina, ca 60nm, en lang dagsseilas. Om
ettermiddagen putret vi inn i marinaen og fant oss en plass med Cintra
liggende rett ved siden av. Om kvelden ruslet vi inn i sentrum og spiste
middag. Mooloolaba er mest kjent for sin lange fine sandstrand, og
sentrum består hovedsakelig av restauranter og snobbete klesbutikker.
Vi
fant allikevel ut at hvis vi tok jolla et stykke innover så lå det et
digert handlesenter i gangavstand fra jolla, og det var en kjærkommen
anledning til å bunkre litt opp med tyngre varer! I tillegg var
jolleturen en opplevelse i seg selv der vi passerte det ene flotte huset
med egen brygge, etter det andre – ikke noe alminnelig slumstrøk dette
nei!
Handletur med jolla i Mooloolaba, her sammen med Knut og Liv på Cintra
En av
Mooloolaba’s attraksjoner var et ganske stort akvarium som vi avla en
visitt på, og der vi studerte digre rokker og fikk med oss et show med
seler. Dagen etter tok vi en busstur til en av Australias største
attraksjoner, nemlig Australia Zoo med den nå avdøde Steve Irwin, ”The
Crocodile Hunter”. Steve Irwin er blitt en legende her nede, han har
spilt inn dusinvis av serier på TV med krokodiller og andre australske
dyr, og han døde for noen måneder siden i en alder av 44 år. Dødsårsaken
var en rokke. Irwin var i ferd med å ta et filmopptak i vannet da han
svømte over en stor rokke (stingray). Rokken svingte med halen og stakk
den giftige piggen rett i brystet på Irwin og punkterte hjertet hans –
utrolig uflaks! Han døde med en gang. Tilbake sitter kone og to barn og
så denne zoologiske hagen der han hadde sine berømte krokodilleshow.
Dyrehagen var flott, og vi fikk se panda, kenguruer, krokodiller, slanger, løver, elefanter og masse andre dyr på nært hold.
Svein Eriks første nærkontakt med kenguruer!
Men
så var det på tide å komme seg ned til Scarborough, vår endestasjon for
denne sesongen. Etter en grei seilas på 40 nm var vi på plass inne i
marinaen. Etter litt om og men endte vi opp på en plass rett ved siden
av Cintra, og det er jo hyggelig. Det er store tørkeproblemer i store
deler av Australia, og her i dette området er det innført strenge vann-
restriksjoner. Litt tungvindt for oss som trenger å kvitte oss med alt
saltet som har trengt seg inn overalt, men det har gått greit, vi bærer
bøtter og tenker oss om før vi sløser med vannet – det er vi jo egentlig
vant til fra det daglige livet om bord.
Vi
reiser hjem til Norge i slutten av november og kommer tilbake i beg av
februar. Cintra reiser til Norge en uke etter at vi har returnert så
derfor besluttet vi at vi kunne spleise på en bil. Som sagt så gjort, så
nå er vi deleier i en ni år gammel Toyota Camry. Det er veldig praktisk
med en bil for avstandene er store og det er et godt stykke til nærmeste
dagligvarebutikk. Scarborough er en stille forstad til Brisbane som er
en 40 min biltur unna. I selve Brisbane by bor det 1,5 mill mennesker,
mens i Brisbane kommune bor det nesten 5 mill.
Selve bykjernen er ganske liten og oversiktlig der den ligger langs en elv med små kafeer og butikker overalt.
Nå
er planen å gjøre det mest nødvendige på båten før vi reiser hjem til
Norge. Så når vi kommer tilbake hit vil vi bruke noen uker på å utforske
litt av Australia. Kontinentet er jo så stort at vi har ingen sjanse
til å se alt, vi får plukke ut noen interessante reisemål!
