Fruen fra havet

September
Reisebrev 07-06

Når
man lever et liv som langturseiler er det en ting som gjelder – ta
livet med ro! Etter tre dager med dansefestival og en lang dag med tur
til landsbyene på Anbrym var det en ting som var påkrevet, en fridag!
Fridagen falt tilfeldigvis på en søndag, så vi kunne ha ekstra god
samvittighet!!! Søndager har en egen tradisjon ombord i Fruen – egg og
bacon ,samt et glass med Fernet Brancha til frokost. Den tradisjonen
sviktes aldri, unntatt under seilas, da utsettes den til vi ligger godt
oppankret!

Resten av søndagen ble tilbrakt i cocpit med en god bok, og en bedre middag om kvelden………

Neste morgen heiser vi ankeret og setter kursen rett vestover til øya Malekula, uttales med trykk på bokstaven e!
Før vi tar opp ankeret lager vi 3 nye fiskekroker – 1 meter stålfortum,
dobbel krok påtredd gummiblekksprut i ulike farger, her skal det
fiskes!

Så snart vi var klar av
land slapp vi ut fiskesnøret. Plutselig ser jeg noe som enten er en
wahoo, eller en sverdfisk hoppe i vannet omtrent 150 meter vekk fra oss.
Så like etterpå ser jeg en diger flokk med små hvaler som dukker
bedagelig opp av havoverflaten. Jeg kaller opp Cintra som ligger noen
hundre meter bak oss, og de forteller at de ligger midt i hvalflokken,
og at det er minst 50 stk rundt dem. De svømmer sakte i sirkel mens de
presser en fiskestim til å bli en liten «klump»- dette er dagens middag –
det er et utrolig syn!

Noen
minutter senere hugger det til i fiskestangen og bremsen viner høyt og
snøret farer ut – storfisk på kroken! Svein Erik er opptatt med sitt, så
jeg begynner sakte å stramme inn på bremsen – dette er klart en diger
fisk! Så dukker Svein Erik opp, klar til å overta, mens jeg finner frem
bøtte og kniv. Da sier det «svisj» og fisken har sluppet – et sekund
senere ser vi en diger sverdfisk hoppe i vannet 100 meter bak oss – den
prøver nok fortvilet å bli kvitt kroken den har sittende i kjeften! Vi
derimot er sjeleglade for at den greide å kutte seg fri, aldri i verden
om vi ville ta en slig rugg ombord, ikke med et slikt sverd!

Dermed
var det bare å sveive inn det tomme snøre og sette på en ny krok. Etter
et par timer fikk vi igjen en diger rugg på kroken, og det samme skjer –
snøret blir skåret tvers av foran fortommen, vi er ganske sikre på at
det også denne gangen var en sverdfisk som var alt for nysgjerrig!

Vi
ble litt betenkte, med denne farten blir det snart tomt for alt vi har
av fiskekroker – dermed ble det fiskestopp resten av dagen

Etter
6 timer ankret vi opp i Banan Bay. Ferdig oppankret ble vi «bordet» av
en utriggerkano med et par innfødte som fortalte at de planla å leie inn
en bil neste morgen hvis vi var interessert i en tur til nærmeste
tettsted med bank og butikk. Knut på Cintra følte at lommeboken begynte å
bli ubehagelig lett og ville gjerne til en bank, vi trengte ferske egg
og dermed dro vi tre avgårde sammen med noen australske seilere som også
hadde behov for litt proviantering. Det var ikke så fullt på bilen at
vi fikk «Tannafølelsen», og veien var et par hakk bedre, men det
resulterte i at sjåføren kjørte i en utrolig hastighet, og vi satt
fullstendig ubeskyttet på et lite lasteplan. Jeg tror vi var mer nervøse
på denne turen enn vi var da vi satt stappfullt på bilen over Tanna øy!
Et lite feilskjær slik at vi veltet – og vi ville alle vært historie
nå!!!

Ut på tur med en sjåfør som tror han kjører en racerbil!

Da vi kom frem besøkte
Knut banken, og fortalte etterpå at det hadde vært en uforglemmelig
opplevelse. Han hadde stått i kø, da en politimann kom inn «bakveien».
Knut fikk følelsen av at politimannen vanligvis fikk rask service, men
da han så at det var en turist, en «hvit mann», i køen, ble Knut vinket
frem til skranken. Først måtte han håndhilse på mannen bak skranken, så
måtte han fortelle litt om seg og sitt før han fikk spurt om han kunne
ta ut penger på visakortet sitt. Det var ikke bankfunksjonæren helt
sikker på, så han måtte hente sin overordnede. Dermed var det ny runde
med presentasjon og håndhilsing før den overordnede kunne fortelle at
visakort ikke var mulig! Heldigvis hadde vi fortalt Knut at det kanskje
ikke var mulig å bruke kort, så han hadde tatt med seg en del dollar han
kunne veksle. Bankfunksjonæren skrev så en sirlig kvittering for hånd,
gav ham pengene før han atter en gang håndhilste på Knut og takket for
«handelen» – det skulle vært i Norge!!!!!!!

I
mellomtiden hadde vi undersøkt «supermarkedet», og funnet ut at de bl.a
hadde masse fiskekroker og ferske egg – akkurat det vi trengte. Etter
at alle hadde handlet det de trengte var det tid for lunch, og vi fikk
bestilt et bord på en liten restaurant der vi kunne velge mellom stekt
biff og chicken curry. Øl serverte de ikke, men vi kunne ta med oss
medbrakte øl fra supermarkedet hvis vi ville! Etter en halv time benket
vi oss rundt et plastbord og spiste en relaltivt enkel og seig lunch,
men ølen var kald og god! Etter lunch stoppet vi ved markedet, det var
det enkleste markedet vi har sett så langt, men kunne velge mellom
appelsiner, mandariner og ett kålhode……

Så fulgte en like hasardiøs tur tilbake til landsbyen og jollene våre, men vi kom fra det med livet i behold!!

Etter
noen dager i Banan bay satte vi kursen nordover til Wala Island, og den
minste og trangeste ankerplassen vi har vært i så langt. Cintra og
svenske Blue Moon var sammen med oss, og vi ble alle geleidet inn av de
lokale og fortalt hvor vi skulle kaste anker. Det endte med at vi lå
omtrent 15 meter fra hverandre og fra en del andre båter som lå der fra
før. Vi tenkte som så at dette går bra så lenge vinden er stabil, men
hva skjer hvis den dør ut eller skifter retning!!??

Etter
ca 20 minutte får vi første besøk at de lokale. Vi hilser på øyas
«turistsjef», en ung gutt i 20-årene som var passe dårlig i engelsk!!!
Han forteller at de kan tilby dans på «fastlandet», dvs Malekula, i en
landsby ca en times vandring innover. Ellers kunne han også tilby tur på
Wala Island og en del andre saker. Vi meldte oss interessert i en
danseoppvisning på fastlandet dagen etter samt en omvisning på Wala,
Cintra og Blue Moon var enige og meldte seg på de også!

Etter
at «turistsjefen» hadde padlet videre fikk vi besøk av nye kanoer som
padlet rundt oss, hilste og pratet. Etter mørkets frembrudd banket det
på båten og jeg gikk opp for å finne ut hva dette var. Det viste swg at
det var en ung mann som gjerne ville «trade» litt frukt med hermetisk
kjøtt og klær. Jeg fant frem noen bokser med hermetisk kjøtt og fikk en
haug med grapefrukt og en diger stokk med bananer tilbake. Da fikk jeg
litt dårlig samvittighet og løp ned og fant en relativt ny og fin
t-skjorte som bytte for den digre bananstokken. Problemet var at det var
så mørkt at jeg ikke ante at bananstokken inneholdt minst 150 bananer,
nok til å dekke behovet for alle båtene i flere dager, og problemet er
at bananene modner på likt og dermed får man en «bananutfordring» –
hvordan spise mest mulig bananer på kortest mulig tid. Alle de andre
båtene hadde selvsagt havnet opp i det samme problemet så det var ingen
vits i å gi bort noen!

Igjen ble det banankake, bananpålegg, bananmiddag……

Neste
morgen tok vi jollene over til fastlandet sammen med «turistsjefen». Så
gikk vi innover øya i en times tid. Pa veien passerte vi en fransk
skole og en diger katolsk kirke bygget og donert av en amerikaner. Dette
var en fredag og skolebarna hadde kort skoledag, så vi møtte en god del
av dem underveis. Alle hilste blidt og høflig, og flere ganger kjente
jeg små hender som strøk meg på armen mens de passerte, «hvit hud –
hvordan kjennes det mon tro»??!!!!!

Vel
fremme i landsbyen ble vi bedt om å sette oss på en benk mens
«turistsjefen» hentet høvdingen. Så var det en formell velkomsthilsen
før vi ble geleidet inn på selve danseplassen. Vi var 6 stk, Liv og Knut
på Cintra, Kennet og Lena på Blue Moon og oss på Fruen, og vi ble møtt
av søte jenter som gav oss hver vår blomsterkrans rundt halsen. Nå
merket vi at vi allerede hadde begynt å bli litt «blaserte» – ingen av
oss reagerte noe særlig på å møte høvdingen kun iført penisfutteral og
en blomst i håret som pynt, ingen av oss (bortsett fra «gutta»
kanskje!), reagerte på å bli møtt av jenter kun iført bastskjørt og
blomsterkrans, ja,ja hvordan skal det ende…..

Her sitter vi og venter på høvdingen. Blue Moon, Cintra og Svein Erik

Søte damer som er velkomstkomiteen vår

Det
viste seg av høvdingen ikke snakket engelsk, kun fransk, så
«turistsjefen» så det som sin oppgave å oversette til engelsk. Det var
han ikke særlig god til, han snakket så lavt og så tregt og så dårlig at
vi hadde store problemer med å skjønne hva han sa! Vi plasserte oss i
utkanten av danseplassen og dermed var det igang. I denne landsbyen
deltok både de voksne og de unge mennene/guttene i dansen og de var
skikkelig gode. De danset noen av de «ringdansene» vi hadde sett på
Ambrym, men også en god del andre danser som var mye mer utadvente enn
det vi hadde sett før. I tillegg var de malt i ansiktet og på kroppen
med hvite og gullfargede striper. Kvinnene var ogå malte, og de
opptrådde med sine egne danser i tillegg til å bidra i mennenes dans,
dog litt på siden!!!

Her er det onde ånder som skal jages på dør!Også unge gutter var aktive i dansingen

Etter
danseoppvisningen ble vi tatt med på en runde rundt i landsbyen der vi
fikk se hvordan de vevet matter og takktekke av palmeblader, og vi
studerte en halvferdig bambushytte de var i ferd med å sette opp.

Så
var selve arrangementet over og vi ble invitert inn i en åpen hytte der
vi fikk grapefrukt og kava. Det var plassert ut en del trefigurer som
var til salgs, men ingen inviterte eller presset til kjøp. Kavaen ble
høytidelig servert hver og en av oss, og det ble selvsagt klappet når vi
svelget hele koppen i en slurk. Tror nok ikke at denne kavaen var like
sterk som den de drikker selv, men den var sterk nok. Etter tre kopper
var jeg godt forsynt, Svein Erik (som mann) drakk selvsagt noen kopper
til! Både Liv og Knut er gode i fransk, og etter at opptredenen var over
delte vi oss opp i to grupper, en der vi kvinner var samlet og en del
av mennene satt og pratet. Det var en god ting. Vi stilte masse spørsmål
som Liv oversatte til fransk til kvinnene og vi fikk rede på en masse
små ting som vi kvinner er opptatt av . Knut fikk snakket direkte med
høvdingen og de andre i landsbyen og det var en befrielse.
«Turistsjefen» satt i et hjørne og følte seg nok etterhvert litt
overflødig!!

Kavadrikking, kavaen var sterkere enn det vi har smakt før, og begynner faktisk å smake ganske godt (er det et tegn på at vi har vært for lenge på reise??)Fletting av pannebånd som gaver til ossKjekke karerHele den kvinnlige delen av landsbyen stiller opp – det er stas å bli tatt bilde av!

Det ble en livlig
konversasjon etterhvert og etter en stund begynte et par jenter å flette
pannebånd til oss. I tillegg fikk jeg en pinne dekorert med fuglefjær
stukket bak øret – Liv kommenterte muligheten for overføring av lus og
lopper, men man er da høflig….

Mennene
ble beæret med en omvisning inn i kavahuset som var delt inn i to
seksjoner. Den første var et vanlig kavarom, det innerste var et hellig
rom der de kom i kontakt med de hellige ånder. (det er greit med Gud,
men det finnes jo mere mellom himmel og jord…..!)

I
det hele tatt, vi var der i flere timer utover danseoppvisningen og jeg
fikk en følelse av at alle hadde en god opplevelse, det var hyggelig å
komme i nærmere kontakt med kvinnene i landsbyen, og jeg tror de følte
det var interessant å prate med oss.

Men
enhver god ting tar slutt, og vi ruslet ettervert tilbake til jollene
våre. «Turistsjefen» var litt mutt, han følte nok at han hadde mistet
litt grepet på sakene! Avtalen var opprinnelig at vi skulle ta en runde
på Wala etter at danseoppvisningen var over, men siden vi hadde brukt så
mye tid til på å prate var det allerede langt på dag, så vi gjorde en
avtale om å møte ham neste morgen klokken 09.30 for å få en omvisning på
øya.

Vi hadde allerede fått
vite at neste dag, lørdag, var en stor dag, da kom det nemlig en diger
cruisebåt til øya, og det var lagt opp til guideturer rundt på øya samt
fullt av salgsboder ; øl, brus, kokosnøtter, vevede kurver og vesker,
trefigurer, fletting av hår og omslagsskjørt med påtrykt Vanuatu (aldri
har jeg sett noen lokale gå med omslagsskjørt!).

Vi
var litt i tvil om å gå på omvisning når alle cruisepassasjerene var på
øya, men «turistsjefen» forsikret oss om at det var ikke noe problem!

Om
kvelden hadde vi en sundowner sammen med Cintra og Blue Moon med
påfølgende fiskesuppe og Trivial Persuite ombord i Fruen. Heldigvis får
vi si, for det ble såpass sent at vi var våken når vinden forsvant og
båtene begynte å dreie i alle retninger. Fruen, Cintra og Blue Moon var
stadig i nærkontakt med hverandre den natten – Kennet i Blue Moon ble
liggende i midten, og måtte flere ganger skyve oss andre unna seg –
ingen god situasjon å være i. Heldigvis kom det litt vind og strøm
etterhver som skjøv oss fra hverandre, men det ble lite søvn den natten.

Neste
morgen satt vi i cocpit og så cruisepassasjerene bli fraktet inn i
hundretall. Det var tydeligvis en stor inntektskilde for øya. De fleste
cruisepassasjerene var australiere, hvite og halvfete, mesteparten
gamle, men også, overraskende, en god del unge og barn.

Vi
tøffet oss inn til stranden til avtalt tid, men «turistsjefen» var
selvsagt ikke i nærheten. Han hadde tatt med seg en gjeng
cruisepassasjerer på en runde rundt øya – så vi hadde ikke annet valg
enn å tusle rundt og se på alt som var lagt frem for salg samt betrakte
folkelivet.

Etter et par timer
dukket han opp, vi hadde da etter en lengre diskusjon bestemt oss for å
ikke lynsje ham, men vi var ikke spesielt imøtekommende heller! Så ble
vi loset rundt (kanskje jeg bør forklare at man ikke har lov til å gå
rundt på Wala alene. Grunnen er at de føler at de har så mange
tabu-steder der man ikke har lov til å gå, så man er avhengig av å ha
med seg en guide). På grunn av cruiseskipet hadde de laget et eget
opplegg rundt på øya med innslag av dans, magi og diverse
demonstrasjoner av ulik art, men fordi vi ikke var en del av opplegget
gikk vi hastig forbi en del av oppvisningene – heldigvis hadde vi sett
det meste fra før så vi følte ikke at vi gikk glipp av noen. En morsom
liten sak er at da vi passerte innslaget der de skulle demonstrere magi
så ser han som utfører magien på oss og smiler og ler. Det viser seg så
at han hadde sittet på den samme bilen som fraktet oss til landsbyen der
Knut var i banken, og han kjente oss godt igjen – dermed kunne ikke
«turistsjefen» dra oss videre før vi hadde fått med oss
magi-demonstrasjonen!! Selve magien bestod i at de blafret med noen
bananblader der de gjorde et kutt i bladet og så delte det seg opp i
tynne strimler (vankelig å forklare, man må se det for å tro på det!!).

Etter
sightseeingen rundt på øya og en kort farvel til «turistsjefen» inntok
vi en velfortjent øl på stranden. Ingen hadde kjøpetrang, og både Cintra
og vi følte behov for å flytte oss over til en annen ankringshavn slik
at vi kunne sove godt om natten, og la Kennet få en god natt søvn også!

Dermed
tok vi opp ankeret og tøffet tre nm videre til Atchin Island. Atchin
Island er kjent for sin store produksjon av utriggerkanoer, og Svein
Erik hadde et stort ønske om å få se kanoene laget i praksis.

Siden
de lager sine egne kanoer her er omtrent alle utstyrt med en, både
gammel og ung. Fem minutter etter at vi var ferdig oppankret kom de
første ungene padlende. De holdt seg på passe avstand fra Fruen mens de
studerte den og kom med kommentarer på lokalt språk. Resten av
ettermiddagen var det konstant folk i kanoer som padlet rundt oss, de
fleste skulle bare titte og hilse på, heldigvis, for hvis alle skulle ha
en lengre prat hadde vi ikke vært ferdig ennå!

Nysgjerrige unger rundt båten

Neste
morgen våknet jeg med et akutt behov for å være alene, samt pleie en
mage som ikke var helt i form. Dermed dro Svein Erik avgårde sammen med
Cintra og Blue Moon inn på land for å hilse på landsbyen og se eg litt
om. De traff en tidligere lærer som snakket godt engelsk og fikk en
omvisning på skolen. Dessverre kunne han ikke vise dem øya fordi vi ikke
hadde hilst på høvdingen ennå, og høvdingen var på «fastlandet» akkurat
da., så det hele ble litt vanskelig.

Det
endte med at de ble invitert til en sangoppvisning om kvelden. På øya
var det en stor gruppe med adventister, og de skulle arrangere «konsert»
på idrettsbanen om kvelden med bl.a en akapellagruppe som hadde reist i
et døgn med båt fra Port Vila for å delta.

Igjen
var jeg i det asosiale hjørnet, så kapteinen måtte klare seg alene på
konserten. Da de kom inn på land var det omtrent fullt på
idrettsplassen, men rett foran scenen var det satt opp en benk der «de
hvite gjestene» skulle sitte sammen med høvdingen. Akapellagruppen sang
brukbart, men ellers var det visst omtrent som å sitte i en kareokebar,
der alle sang med sin egen stemme………

Siden
de satt sammen med høvdingen var det ikke mulig å trekke seg tilbake
med det første, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Etter hver
opptreden var det å gå frem og levere fra seg noen få vatu (lokale
penger, 100 vatu, ca 6 kroner) som takk for sangen. Etter et par timer
var det noen regndråper i luften, og det ble en god unnskyldning for å
dra tilbake til båten for å stenge lukene!!

Neste
formiddag møtte vi (jeg var igjen i det sosiale hjørnet) opp på på
stranden og ble tatt med på en omvisning rundt på øya. Atchin er en
ganske liten øy, men hadde fem landsbyer og i følge guiden flere tusen
innbyggere. Dessverre var det ingen som jobbet med å lage utriggerkanoer
akkurat da, så det gikk vi glipp av, man kan ikke få med seg alt. I
stedet ble vi sittende å se på en gjeng med jenter som spilte vollyball,
de var utrolig gode!

Neste
morgen fant vi ut at det var på tide å gå videre til Luganville for å
proviantere litt. Luganville ligger på øya Espirito Santo, kalles til
daglig bare Santo, og er Vanuatus største øy. Luganville er Vanuatus
nest største by, egentlig den eneste utenom Port Vila, og å kalle den en
by er en sterk overdrivelse, en lang gate full av asiatiske butikker,
et grønnsaksmarked, to internettkafeer, et hotell, et par butikker som
solgte «handycraft» en jernvarebutikk, et bilverksted og en
bensinstasjon.

Luganvilles hovedgate!

Santo er mest
kjent for sin produksjon av storfekjøtt. Omtrent hele øya er full av
beitende storfe av ulik opprinnelse og raser. Mesteparten av kjøttet
blir eksportert til Japan, men noe blir solgt over disk i Luganville, og
en diger fersk indrefilet kostet omtrent 70 kroner! Vi kjøpte selvsagt
indrefilet, og nå er vi kommet så langt at vi sier «å, nei, ikke
indrefilet til middag i dag igjen»!!

Her
i Luganville ligger vraket av ss President Coolidge. Båten var en
amerikansk luksuscruiser bygget i 1931, og skulle etter sigende være
minst så flott som Titanic, men med en del sikkerhetsmessige
forbedringer!!!! Under 2. verdenskrig ble den omgjort til et
transportskip som fraktet 5000 soldater pluss krigsmateriell, jeeper,
ambulanser, ammunisjon, medisin osv. Kapteinen var sivil og ble ansatt
fordi han kjente skuta så godt, men ulempen var at han ikke fikk tilgang
på gradert informasjon. En av konsekvensene var at under innseilingen
hit til Luganville tok han feil innseilingsløp og seilte rett på
vennligsinnede miner som var lagt ut for å beskytte byen mot japanerne!!
Kapteinen førte skuta rett på land, opp på revet og alle unntatt to
overlevde! Det tok ca 90 minutter fra båten stod på grunn til den
begynte å skli ned av revet, og legge seg på siden. Nå ligger hekken på
60 meter og baugen på 20 meters dyp.

Båten
er 200 meter lang, og er en av verdens største vrak som er lett
tilgjengelig for oss dykkere, og er tydligvis en stor attraksjon blant
australske dykkere, vi møtte mange dykkerklubber som brukte en uke av
ferien for å dykke på vraket.

Vi
er ikke fullt så entusiastiske, men har hatt tre dykk. Det første
dykket var ned til baugen, så svømte vi gjennom styrhuset og over det
såkalte promenadedekket. Vi så ammunisjon, diverse tallerkner, hjelmer,
våpen, bajonetter osv. Vraket er selvsagt fredet og ingenting er lov å
ta med seg, og det er krav om at alle må dykke med en guide. På den
måten har de greid å bevare det meste av alle «duppedingsene» som ligger
overalt på skuta.

Neste dykk
var på 40 meter ned til spisesalen. Der var det en godt bevart
keramikkutsmykning av en dame på hest som var hovedattraksjonen. I
tillegg så vi fullt av lamper og lampetter i fint slepet glass, godt
bevart. Det siste dykket ble litt spesielt. Målet var maskinrommet på 48
meters dyp. For å spare luftflaskene var tanken å svømme på overflaten
til vi kom halvveis ut på skipet og så gå rett ned og inn i
maskinrommet. God teori, men det var så mye strøm og bølger at vi slet
fælt bare med å klare å svømme frem til bøya som markerte midtskips.
Svein Erik var helt utslitt med blå lepper og hadde i tillegg klart å få
lekkasje i ventilen slik at flasken var omtrent halvtom – ingen gode
forutsetninger for å dykke såpass dypt. Dermed avbrøt han dykket, men
måtte få skikkelig hjelp av dykkerlederen for å klare å komme seg inn på
land igjen, selv om det ikke var mere enn litt over 100 meter.
Heldigvis var det bare oss to pluss dykkerguide på dette dykket, så det
ble bare jeg som måtte ligge å vente på at dykkerguiden skulle komme
tilbake etter returen med Svein Erik.

Selve
dykket var kjempefint, jeg fikk se digre dampaggregat,
maskintelegrafer, instrumenter, og masse rør!!Det var litt spennende å
svømme inn i skipet, men det er så digert at det føles ikke spesielt
trangt selv om det er ganske så mørkt mange steder. Fikk også se
selvlysende fisk, de så ut som gedigne morilder der de svømte rundt i et
mørkt lasterom. Svein Erik tok dette dykket igjen etter et par
hviledager, og denne gangen gikk det bedre, strømmen gikk i bedre
retning og det var ingen bølger!

SS President Coolidge ved evakueringForberedelser til dykkingen på Presiden CoolidgeBerit – fine dykk på CoolidgeThe Lady, utsmykking i spisesalen

Før
vi forlot Luganville samlet vi sammen alle seilerne i de svenske og
norske båtene, dvs vi ble totalt ti stykker som leide en minibuss med
sjåfør og kjørte en tur rundt på øya, dvs på østsiden av øya, som er det
eneste området med veier! Vestsiden består for det meste av høye og
bratte fjell og er kun tilgjengelig fra båt eller ved å bruke beina. På
turen fikk vi se et ganske stort anlegg for tørking av kopra
(kokosnøttkjøtt), vi badet i en stor ferskvannsdam med verdens klareste
vann og spiste lunch på en resort ved en kritthvit strand med palmer! På
vei tilbake stoppet vi ved en landsby der vi besøkte graven til en av
Vanuatus frihetskjempere, Jimmi Stevens. Han var begravet i en hytte, og
det merklige var at han var puttet i en åpen grav kun tildekket med
stoff (eller noe som så ut som det) og kunstige blomster. Årsaken var at
da hadde «the spirit» eller sjelen hans mulighet for å komme ut og gi
kraft til resten av befolkningen. Overalt hang det grisekjever med runde
eller halvrunde hjørnetenner, og vi ble fortalt at Stevens var en stor
mann, han hadde drept over 700 griser i sitt liv!!

Gravhuset til Jimmi Stevens, legg merke til alle grisekjevene!

I
Luganville kan man enten ligge for anker på «bysiden», eller man kan
ligge i bøye utenfor en liten øy med en resort på. Vi gjorde en
kombinasjon, først lå vi for anker, så lå vi noen dager utenfor
resorten. Der levde vi noen late dager, badet i bassenget, spilte
petanque og drakk øl i baren. Så var tiden inne til å si farvel til alle
de svenske båtene og Cintra. De ville alle dra ned til Port Vila igjen.
Vi hadde ingen interesse av å seile tilbake, mot vinden og bølgene, og
til Port Vila som ikke er verdens mest spennende by.

Dermed
vinket vi farvel og koste oss videre et par dager ved resorten helt til
det dukket opp en flåte av franske seilbåter fra New Caledonia som
deltok på en regatta. Målstreken var rett utenfor resorten, og alle
regattabåtene kastet anker midt mellom båtene som lå i bøye. Det var
25-35 meter dybde der, strømmen var ganske sterk og det sier seg selv at
det ble ganske kaotisk med båter som drev inn i hverandre. Vi lå litt i
ytterkant så vi slapp greit fra kaoset, men da vi hørte at det skulle
være en diger fest neste kveld på resorten fant vi ut at tiden var inne
til å reise videre.

Dermed
tøffet vi avgårde oppover langs østsiden av Santo. Turen var kort,
omtrent 12 nm så vi bestemte oss for å motre avgårde og benytte sjansen
til å produsere litt vann. En kort strekning var vi ute i åpent hav og
bølgene var ganske kraftige. Kapteinen gav litt ekstra gass, og dermed
stoppet motoren – det er ikke første gang det skjer, og er forferdelig
frustrerende og kan være farlig i gitte situasjoner. Nå var vi et stykke
fra land så vi fikk slengt opp genoaen og seilte greit videre mens
Svein Erik var nede i maskinrommet og luftet motoren. Så startet motoren
igjen, inn med seilet for å kunne gå høyere opp mot vinden, og vi kunne
fortsette – i omtrent 15 minutter – da stoppet den igjen. På ny ut med
seilet, mens en frustret og stresset kaptein atter krøp inn i
maskinrommet. Etter 10 minutter dukker det opp et lykkelig fjes –
endelig hadde han funnet en lekkasje der motoren mest sannsynlig hadde
trukket inn falsk luft, jippi!

Etter ny lufting startet motoren, men denne gangen lot vi seilet stå – man må jo ikke være overoptimistisk heller!!

Så
etter en times tid ankret vi opp uten flere motorproblemer, og mens vi
ankret opp testet kapteinen motoren ved å kjøre den hardt på tomgang –
ingen problemer – må det bare vare sier jeg……

Vi
lå utenfor en ubebodd øy, og neste dag dro vi på land for å utforske
omgivelsene. Øya, Aese, var en av amerikanernes baser under
2.verdenskrig, og det var fortsatt ganske mange spor etter dem,
betongveier, betongplattinger, rustne jernkonstruksjoner osv. I tillegg
var omtrent hele øya en diger palmetreplantasje. Vi fant også masse
sitoner og to papayatrær, sitonene var modne men det var ikke papayaene,
dessverre.

Alene igjen med fine strender og «supermann»

Vi gikk en tur
innover øya på en bred sti, og plutselig dukket det opp et par hester,
ganske sky, men også veldig nysgjerrige på oss. Det største problemet
vårt var alle fluene, de var overalt og vi måtte utruste oss med digre
greiner som vi kunne vifte fluene vekk med.

Vi
tilbrakte omtrent en uke på Aese, der vi snorklet, gikk på tur, vasket
jolla på stranden og fant kokosnøtter som var i ferd med å spire. De får
da nemlig en spesiell konsistens som gjør dem ideelle til å lage
«kokossveler» av – det var en ting vi lærte på Suvarov i fjor!

En
av de viktigste tingene som ble gjort var at Fruens mekaniker gikk en
ny runde på luftlekkasjen på motoren. Da han strammet til
messingkoblingen etter å ha lagt på rørleggertape dro han litt for hart
til, dermed kjente han den svikte. Den ble skrudd ut igjen, og nå var
den sprukket – gode råd var dyre! Tilfeldigvis lå det en annen seilbåt
sammen med oss akkurat da, og Svein Erik dro over for å høre om de kunne
sitte med en del i reserve. Det gjorde de ikke, men de kjente en kar på
«fastlandet», les Santo, som skulle til Luganville om kort tid, så hvis
Svein Erik dro over kunne han få bli med inn. Dermed skiftet vi over
til den store påhengsmotoren i rekordfart og så dro Svein Erik over
fjorden til Santo. Der ble han møtt av en sørafrikaner som hjalp sin
bror med å bygge et hus, og som var veldig behjelpelig. Inne i
Luganville fikk Svein Erik sølvloddet sprekken, samt kjøpt en ny del som
«kanskje kunne passe». Det gjorde den ikke, men sølvloddingen så bra
ut, så vi får håpe at alt er i orden nå. Så langt virker alt bra nå,
bank i bordet!

Den neste uken
forflyttet vi oss til et par nye ankringshavner der vi gikk på tur,
badet, snorklet og plukket skjell på revet. Stort sett var vi alene, noe
som var en overgang fra tiden vi har seilt sammen med de andre
skandinaviske båtene, men det var ogå veldig deilig å få en periode helt
for oss selv.

Så begynte det å
rykke i foten, behovet for å komme videre begynte å melde seg. Dermed
satte vi kursen tilbake til Luganville hvor vi ligger nå. Her blir vi
noen dager til for å gjøre noen innkjøp samt sjekke ut. Så setter vi
kursen ned til Chesterfield Reef. Det er et rev som ligger omtrent
halvveis mellom Luganville og Bundaberg, Australia, ca 4 dagers seilas
herfra. Der planlegger vi å bli en liten uke hvis været er brukbart.
Kanskje kan vi ta noen dykk, og snorkle litt, uansett så er det hyggelig
å få en brekk i overseilingen til Australia.

Så
seiler vi videre ned til Bundaberg, der vi sjekker inn. Hvor lenge vi
blir i Bundaberg er uklart, vi får se hvordan vi trives der, men kanskje
en ukes tid. Så seiler vi videre på innsiden av Fraser Island og ned
til Mololoba før vi ankommer Scarborough (ca 200 nm) der vi har bestilt
plass i en marina.

Men det får bli innholdet i neste reisebrev……

Okt-nov

Reisebrev 08-06

Så
var tiden inne for å seile videre mot Australia. I utgangspunktet var
det litt i overkant av 1000 nm til Bundaberg, Australia, men vi hadde
bestemt oss for å dra innom Chesterfield reef på veien og det ville dra
med seg noen ekstra nm, men også en fin stopp underveis. Da vi hadde
seilt noen timer ut fra Luganville fikk vi en god slørevind (rett fra siden, men i perioder også litt
forenom tvers), noe som førte til at vi seilte i over 7 knop, i perioder
i 8 knop. Problemet med mellomkorte etapper som vi skulle seile nå, er å
beregne fart og tid slik at man slipper å seile inn gjennom et rev midt
på natten. Etter litt lettere matematikkøvelser og interne diskusjoner
mellom mannskap og kaptein ble vi enige om taktikken; vi skulle seile så
fort vi greide, og kom vi frem etter mørkets frembrudd så fikk vi ta
det problemet når det kom. Vi var begge ”skitleie” av å måtte reve
seilene til små frimerker for å seile sakte nok – særlig når det er en
del bølger, da ruller båten som en balje siden det ikke er seil oppe for
å dempe bevegelsene!

Som sagt så gjort, og etter litt over tre døgns seilas og 580 nm nærmet vi oss Chesterfield reef. Dette er et ubebodd rev som ligger ca 200 nm sørvest for New Caledonia,
og eies av franskmennene. Det er som en form for atoll med et rev som er
formet som en diger V, og med mange små øyer rundt i V-en! Vi hadde
fått en del waypoints av en New Zealandsk seilbåt før vi forlot
Luganville slik at vi kunne seile inn om så i mørket!!

Og
det var selvsagt akkurat det som skjedde. I 20-tiden om kvelden (her
blir det mørkt i 18-tiden!) ankom vi det første waypointet, rett i
revåpningen. Frem til da hadde vi seilt en fin seilas med vinden inn fra
siden, etter hvert riktignok med en motstrøm på mellom 0,5 – 1,5 knop,
men selv med motstrøm hadde vi en gjennomsnittsfart på over 7 knop, ikke
dårlig for gamle Fruen!

For
å komme frem til ankringsplassen måtte vi endre kurs mot syd, noe som
gav oss vinden rett i nesa! Så langt hadde det blåst 20-25 knop, men
rett før vi la om kursen mot ankringsplassen økte vinden til 25-30 knop – typisk!!

Vi
satte på motoren og hadde revet storseil og kryssfokka oppe. Så startet
vi kryssing sørover inne i revet. Vi hadde i vår enfoldighet trodd at
bølgene skulle dempe seg når vi kom på innsiden av revet, men
Chesterfield er så stort at det fortsatt var kraftige bølger på
innsiden, men dog klart mer avdempet enn på utsiden – heldigvis!

Etter
over to timers kryssing hadde vi forsert de 5-6 nm ned til anbefalt
ankringsplass. Vi var heldig som hadde månen som lyste opp, og plutselig
skvatt jeg til – det så ut til at vi var på full fart gjennom
brenningene igjen. Jeg ropte på Svein Erik, og han sjekket dybden og
datakartet og fant ut at vi nå var rett på ankringsplassen. Dermed var
det på tide å få ned seilene og kaste ut ankeret i 30 knops vind; det
ble 60 meter kjetting på 13 meters dyp – med så kraftig vind og krappe
bølger tar man ingen sjanser, og så vidt vi kunne se var vi mutt putt
alene på revet!!

Så
var tiden inne til å tenne et par stearinlys, drikke en ankerdram, ta
en dusj, så over på rødvin og en pizza før vi stupte i seng.

Velkommen til Chesterfield Reef

Neste
morgen fikk vi oversikt over hvordan det så ut på Chesterfield. For det
første lå vi ganske langt fra land, men veldig trygt, ingen korallhoder
i nærheten, vi var helt alene, det blåste fortsatt kraftig og det var
krappe bølger. Men ellers var det utrolig nydelig syn, kritt hvite
strender, grønne busker på øyene, fullt av fugler og i kikkerten kunne
vi se noe som lignet på skilpadder, sjøen var perfekt – den utrolige
blandingen av grønn, lyseblått med en forløpning over til mørkere
blåfarge – utrolige farger kombinert med sol og skinnende blå himmel.
Man må nesten være der for å forstå hvor vakkert det egentlig er.

Planen
vår var å være på Chesterfield i 3-4 dager før vi dro videre mot
Australia. Siden det blåste så kraftig og med de krappe bølgene valgte
vi å bli i båten den første dagen – bare det å ta ned jolla og få på
motoren var en utfordring i det været. Det var en opplevelse i seg selv å
sitte i båten og studere de små øyene.

Dagen
etter hadde vinde dempet seg til 20 knop så vi tok sjansen på å ta ut
jolla og putre oss i land. Av sikkerhets hensyn gikk vi mot vinden på
vår ferd mot land slik at hvis motoren stoppet så hadde vi en sjanse til
å ro oss tilbake mot båten – vi var jo tross alt alene på revet, og
hadde vi drevet av gårde i feil retning så hadde vi vært i en skikkelig
knipe!!!!

Det
første som møter oss når vi tråkler oss inn til land mellom
korallrevene er en sprøyt av fuglebæsj – Svein Erik fikk en lekker
dekorasjon midt på brilleglasset, i håret, i pannen og på t-skjorta,
mens jeg var tydelig vis mindre populær og endte opp med kun et
visittkort på t-skjorta!! I
tillegg var stanken av guano overveldende og fugle”kvitteret” var
øredøvende, det var omtrent ikke mulig å snakke sammen! En utrolig
opplevelse.

En ganske «skitten» velkomst til fugleparadiset!Et yrende fugleliv på Chesterfield reef

Inne
på land så vi fugler overalt, de satt i alle buskene, hadde reir i
grenene med unger i alle aldre og størrelser, noen lå i sanden og ruget
på sine egg, små flygeudyktige unger sprang rundt i sanden eller søkte
skygge under uttørkede trestammer og halvvoksne unger prøvde fortvilet
gang på gang å få de lange, litt klumsete vingene til å fungere som de
skulle!!

Hele familien samlet!En nysgjerrig og uredd «boobie» på revet

Den
største opplevelsen var vel allikevel å finne gedigne havskilpadder som
lå og hvilte i strandkanten. De var litt sjenerte, når de fikk øye på
oss valgte de å snu seg slik at vi forsvant ut fra deres synsrand – ute
av øyet, ute av sinn!! Vi var så nære at vi fint kunne ta på dem, men
for å ikke lage for mye vesen av oss selv holdt vi oss stort sett på
behørig avstand. Vi fikk noen fine turer på de små øyene som lå som
perler på en snor, og vi plukket skjell, studerte fuglene og skilpaddene
og tok dusinvis av bilder – her var vi midt i paradis, helt alene, ikke
en båt i sikte.

Skilpadder på rekke og radMorsomt å få anledning til å studere ville skilpadder på så nært holdDet er store havskilpadder, og ikke er de så veldig opptatt av oss!Et vakkert paradis

Når
man skal til Australia er det de samme strenge reglene når det gjelder
karantenebestemmelser som i New Zealand – derfor hadde vi ikke
proviantert mer enn høyst nødvendig da vi forlot Luganville. Etter 4
dager var det derfor greit å reise videre, men værmeldingene var ikke de
beste, det var spådd lite vind, så vi kunne risikere å måtte motre
store deler av veien. Ikke et stort problem, for vi hadde fortsatt
diesel nok, men litt unødvendig, da vi har erfart at motring i kraftige
bølger ikke akkurat er en drømmeseilas! Dermed ble det til at vi ble
først en dag til og så en dag til før vi var klare til å gå. I
mellomtiden hadde det dukket opp et par båter til. Den ene dro videre
med en gang, den andre ble liggende i påvente av gode vinder. Så hørte
vi på radioen, og fikk en melding over kortbølgeradioen at det var meldt
et kraftig høytrykk som ville gi kraftige såkalte squash-soner med vind
opp mot 40-45 knop mellom Chesterfield og Australia. To svenske båter
og Cintra var på vei direkte mot Australia, men valgte å ”mellomlande”
på Chesterfield i påvente av bedre vær. Plutselig var vi en hel gjeng
med seilbåter som lå for anker og ventet.

Vindene
hadde økt på igjen, så ingen følte store behov for å sette ut jollene
sine. Vi trosset vind og bølger og dro over til Cintra for å ha noen
hyggestunder om bord der, men dagen før vi kunne reise av gårde var det
heldigvis litt mindre vind slik at Cintra fikk satt ut sin jolle og
kunne få en oppdagelsesferd i land.

Vi
ble 14 dager totalt på Chesterfield reef, og jeg kan fortelle at det
var ganske kreative matretter den siste tiden. Brød var ikke noe problem
siden vi hadde mer enn nok med mel, vann og juice var det nok av,
rødvin ble hentet frem fra ”hemmelige” lager, middagene fikk etter hvert
et klart preg av hermetikk, men øl-lageret gikk tomt. Vi satte av nok
øl til at vi hadde øl på den siste seiletappen, og gikk over til
”12-hvitvin” på revet – ikke helt det samme, men vi overlevde!!!!

MOT AUSTRALIA

Så
endelig kunne vi seile videre mot Bundaberg. Cintra og en australsk båt
startet samtidig med oss, og de to svenske båtene lå noen timer etter.
Vi brukte tre døgn til Bundaberg og hadde en fin seilas uten noen form
for dramatikk.

Vel
fortøyd ved Q-brygga fikk vi ikke engang tid til en ”fortøyningsdram”
før karantenedamen dukket opp. Den prosessen gikk greit, da omtrent det
eneste hun fikk med seg var et par løk!! Etter kort stund kom også
tollerne om bord og etter å ha fylt ut et par skjemaer var vi offisielt
erklært velkommen til Australia. Cintra hadde søkt om et års visum ved
konsulatet i Port Vila. Vi tok kortversjonen og søke tre mnd visum via
internett. Begge deler fungerer greit, men vi må søke utvidet visum
senere. Siden vi skal til Norge i nov er det første 3-mnd visumet helt
ok, og så er planen å søke om et 6 mnd visum i Norge før vi reiser
tilbake igjen – da er vi dekket frem til vi forlater Australia.

Endelig i marinaen i Bundaberg, Australia
Bundaberg marina – et ganske øde sted!

Bundaberg
var en ”gudsforlatt” plass med et fint marinaanlegg, en restaurant, en
fiskebutikk og en båtbutikk. Det var det. Tre ganger om dagen gikk det
en gjestebil inn til byen og man kunne ta buss tilbake igjen. Turen var
på ca 2,5 mil, og det var her man kunne finne matbutikkene! I Queensland
”fylke” er det ikke tillatt å selge alkohol i dagligvarebutikkene – det
gjøres via spesialbutikker som gjerne ligger vegg i vegg. Et litt
tungvindt system, og så langt er vi ikke imponerte over
rødvinsutvalget!!

Etter
tre dager vinker vi farvel til Bundaberg og motorseiler oss en lang
dagsetappe ned til Fraser Island. Det er verdens største sandøy og
ligger rett utenfor fastlandet. På veien nedover fanger vi en 5 kg
tunfisk – dagens middag!

Sundet
mellom Fraser Island og fastlandet er så smalt og grunt at man kun kan
gå gjennom deler av det på høyvann. Vi kastet derfor anker et stykke før
det smaleste punktet. Værmeldingene hadde forberedt oss på at vi måtte
tilbringe et par dager her før vi kunne reise videre pga kraftig vind
fra sør. Dermed slappet vi av sammen med Cintra, gikk en tur på land og
grillet tunfisk i båten. Så
flyttet vi oss videre sørover til rett før det smaleste og grunneste
området. Neste morgen dro vi på stigende høyvann og passerte området
uten problemer, vi hadde kjøpt et detaljert papirkart, og godt var det
for kartprogrammet var fullstendig på jordet! Så var det å vente i en
ankringshavn ved enden av øya – for å komme ut i åpent hav måtte man
også dra på stigende høyvann pga en sandterskel som lå utenfor øya og
skapte kraftige bølger og strøm. For å komme oss ut gikk vi på
waypoints, og også denne gangen gikk det problemfritt!

Neste
stopp var Mooloolaba marina, ca 60nm, en lang dagsseilas. Om
ettermiddagen putret vi inn i marinaen og fant oss en plass med Cintra
liggende rett ved siden av. Om kvelden ruslet vi inn i sentrum og spiste
middag. Mooloolaba er mest kjent for sin lange fine sandstrand, og
sentrum består hovedsakelig av restauranter og snobbete klesbutikker.

Vi
fant allikevel ut at hvis vi tok jolla et stykke innover så lå det et
digert handlesenter i gangavstand fra jolla, og det var en kjærkommen
anledning til å bunkre litt opp med tyngre varer! I tillegg var
jolleturen en opplevelse i seg selv der vi passerte det ene flotte huset
med egen brygge, etter det andre – ikke noe alminnelig slumstrøk dette
nei!

Handletur med jolla i Mooloolaba, her sammen med Knut og Liv på Cintra

En av
Mooloolaba’s attraksjoner var et ganske stort akvarium som vi avla en
visitt på, og der vi studerte digre rokker og fikk med oss et show med
seler. Dagen etter tok vi en busstur til en av Australias største
attraksjoner, nemlig Australia Zoo med den nå avdøde Steve Irwin, ”The
Crocodile Hunter”. Steve Irwin er blitt en legende her nede, han har
spilt inn dusinvis av serier på TV med krokodiller og andre australske
dyr, og han døde for noen måneder siden i en alder av 44 år. Dødsårsaken
var en rokke. Irwin var i ferd med å ta et filmopptak i vannet da han
svømte over en stor rokke (stingray). Rokken svingte med halen og stakk
den giftige piggen rett i brystet på Irwin og punkterte hjertet hans –
utrolig uflaks! Han døde med en gang. Tilbake sitter kone og to barn og
så denne zoologiske hagen der han hadde sine berømte krokodilleshow.

Dyrehagen var flott, og vi fikk se panda, kenguruer, krokodiller, slanger, løver, elefanter og masse andre dyr på nært hold.

Svein Eriks første nærkontakt med kenguruer!

Men
så var det på tide å komme seg ned til Scarborough, vår endestasjon for
denne sesongen. Etter en grei seilas på 40 nm var vi på plass inne i
marinaen. Etter litt om og men endte vi opp på en plass rett ved siden
av Cintra, og det er jo hyggelig. Det er store tørkeproblemer i store
deler av Australia, og her i dette området er det innført strenge vann-
restriksjoner. Litt tungvindt for oss som trenger å kvitte oss med alt
saltet som har trengt seg inn overalt, men det har gått greit, vi bærer
bøtter og tenker oss om før vi sløser med vannet – det er vi jo egentlig
vant til fra det daglige livet om bord.

Vi
reiser hjem til Norge i slutten av november og kommer tilbake i beg av
februar. Cintra reiser til Norge en uke etter at vi har returnert så
derfor besluttet vi at vi kunne spleise på en bil. Som sagt så gjort, så
nå er vi deleier i en ni år gammel Toyota Camry. Det er veldig praktisk
med en bil for avstandene er store og det er et godt stykke til nærmeste
dagligvarebutikk. Scarborough er en stille forstad til Brisbane som er
en 40 min biltur unna. I selve Brisbane by bor det 1,5 mill mennesker,
mens i Brisbane kommune bor det nesten 5 mill.

Selve bykjernen er ganske liten og oversiktlig der den ligger langs en elv med små kafeer og butikker overalt.

Nå
er planen å gjøre det mest nødvendige på båten før vi reiser hjem til
Norge. Så når vi kommer tilbake hit vil vi bruke noen uker på å utforske
litt av Australia. Kontinentet er jo så stort at vi har ingen sjanse
til å se alt, vi får plukke ut noen interessante reisemål!

Desember

Reisebrev 09-06

Så
var tiden inne for avreise til Norge. Da vi bestilte billetter fikk vi
beskjed om at den billigste måten var å reise fra Sydney til Singapore,
videre til Amsterdam og Oslo. Vi synes planen var grei, og bestemte oss
for å ta fly fra Brisbane til Sydney og tilbringe noen dager i Sydney
før vi dro videre. Hotell ble bestilt, og tidlig lørdag morgen kjørte
Knut og Liv på Cintra oss til flyplassen og vinket farvel!

Vi
havnet på et greit, lite hotell, men plasseringen var ideell – midt i
Chinatown, og med gangavstand til det meste! Første dagen brukte vi til å
traske gatelangs i sentrum og ned til Opera-området. Været var
strålende, og det var et flott syn å se Operahuset glitre i solstrålene.

Om
kvelden gikk vi noen få meter til hovedrestaurantgaten i Chinatown.
Siden det var lørdag kveld var det stappende fullt overalt og et yrende
liv, men vi fant oss et bord i en restaurant med dempet belysning og
gode stoler og fikk servert en passe kjedelig middag!

Neste
dag tok vi for oss Darling harbour-området, og spiste bl.a lang
søndagslunch på en hyggelig uterestaurant med levende musikk og meget
god stemning. Om kvelden hadde vi billetter til en ballettforestilling i
Operaen. Det var en skole som hadde oppvisning med alle elevene, og
mesteparten av publikum var håpefulle mødre og fedre, bestemødre og
tanter….., og så vi da!!

Forestillingen var bedre enn forventet, og man skal lete lenge etter et så entusiastisk publikum!

For oss var hovedhensikten å få se operahuset innvendig, og få et lite innblikk i hvordan ting fungerte, og det fikk vi.

Etter forestillingen fant vi oss en skikkelig enkel Thai-restaurant og spiste god mat i neonlys og harde plaststoler!!!

På
mandag var vi på museum og etterpå gikk vi på kino og så 3-dimensjonal
film på verdens høyeste filmlerret – filmen handlet om fisker på et rev,
så det var ganske morsomt å oppleve følelsen av at fiskene omtrent
svømte rett på deg!!

Vi
avsluttet dagen med å besøke replikaen av Endeavour, kaptein Cooks båt.
Den var bygget av en gruppe entusiastiske båtfolk og fordi de hadde
funnet de orginale arbeidstegningene var det en tro kopi av båten.
Støttegruppen til båten stilte opp som guider ombord, og overalt traff
vi ivrige karer som var mer enn villig til å fortelle og svare på
spørsmål. Når vi fortalte at vi var på langturseiling helt fra Norge var
det ikke så enkelt å ”slippe unna”!!

Så
på tirsdag var det kun tid til å spise en god frokost før vi dro ut til
flyplassen. Turen til Norge gikk så greit som man kan forvente, ingen
forsinkelser, korte opphold ved mellomlandingene, lite søvn,
uregelmessige måltider, lange sikkerhetskontroller og trange flyseter,
men etter knappe1 ½ døgn landet vi på Gardermoen der vi ble møtt av vår
gode venn Truels som har seilt med oss over Atlanterhavet og besøkt oss
to ganger med familien, i Middelhavet og på Tahiti.

I Norge var det jo totalt fritt for snø, og da vi landet skinte solen og det var nesten vårstemning ute!

Så
fulgte en hektisk periode der vi vekselvis bodde hos Truels og hos mine
foreldre.
Barnebarna vokser til…Forberedelser til jul, her pepperkakelaging sammen med Mia og MaleneFerdig resultat – et usedvanlig vakkert pepperkakehus

Vi var så heldige at vi fikk tilbud om å låne en bil av min
søster. Det var en Golf som stod avskiltet på sommerstedet deres i
Sverige, men hvis vi tok jobben med å få den ”på veien” igjen så kunne
vi disponere den mens vi var hjemme. Ved god hjelp av Truels og et
bilverksted fikk vi skilter på den i løpet av en liten uke – det er
utrolig fint å ha en bil, det gjør ting så mye enklere!!

Et
av målene med å dra til Norge så tidlig før jul var å få delta i de
gode måltidene som utgjør oppbyggingen til julen, og allerede etter to
dager hadde vi spist vårt første lutefiskmåltid. Så ble det tur til
Arendal for å delta i det tradisjonelle årlige smalahovelaget til Svein
Eriks bror og svigerinne, og det var veldig koselig å treffe igjen de
faste deltakerene – det er minst 3 år siden sist! Så fulgte rakfisk,
mere lutefisk, fersk torsk og sild i alle varianter, før vi tok turen
til Jon og Tone i Halden for å spise nydelig elgkjøtt, skutt av
vertskapet selv. Jon var jo med oss fra Panama til Tahiti og er den som
har ”overlevd” lengst ombord av de som har seilt med oss så langt.

Vi
klarte til og med å få til et treff med Vegar og Lisbeth på Pomona som
jo dro fra New Zealand i mai i fjor for at Vegar skulle få ordnet opp i
sitt rygg/kneproblem. Det var morsomt å treffes igjen, og nå skal de
reise nedover i slutten av januar for å starte forberedelsene til seilas
opp til New Caledonia og Vanuatu. Kanskje vi treffes i Thailand om et
år eller to!!!

En
tur til Hvaler fikk vi også muligheten til da Per og Kirsten (som
besøkte oss mens vi var på Fiji) inviterte oss til sin relativt nye
hytte med en enormt flott utsikt. Vi ble hentet med jolle, noe som vi jo
er vant til å bruke, men det var litt uvant at det var 2 grader og
iskald vind!

På besøk til Per og Kirstens nye hytte på Hvaler – lite snø!Fin tur langs sjøen – litt kaldere enn det vi er vant til!

Så
ringte kirkeklokkene inn og det er julaften. Vi deler oss slik at Svein
Erik feirer julaften med sine barn og barnebarn, mens jeg feirer med
mine foreldre, søster, svoger og tre tantebarn – det er en grei løsning
for oss begge.

Første
juledag er det tradisjonell julelunch hos mine foreldre, og andre
juledag samles vi hos Svein Eriks bror for en tilsvarende lang lunch med
store deler av Jynge-familien nå utvidet med foreløpig tre barnebarn!

Endelig julaften – her selebert besøk!

4.juledag
satte vi oss i bilen og reiste opp på fjellet, nærmere sagt Skurdalen
rett sør for Geilo. Det var ikke imponerende mengder med snø, men det
gikk fint å gå der det var oppkjørte løyper, særlig hvis man hadde litt
gamle ski!

Nyttårsaften ble feiret i tradisjonelle former med gode venner, god mat og raketter klokken 24!

Så er vi inne i 2007 – og det blir et nytt reisebrev.

Godt nytt år!

Nyttårsfeiring i Skurdalen på hytta til Truels

Januar, februar
Reisebrev 01-05

Den 30. desember sa vi farvel til Bequia og satte ferden mot Mustique. Da hadde vi allerede gjort avtale med Bjørn på Nirvana med sitt mannskap Wanja, samt Gretha og Eirik, med sønnen Geir på Alice
at vi skulle møtes der og feire nyttårsaften sammen. De hadde dagen i
forveien dratt ned til Tobago Keys for å snorkle på revene der. Etter to
timers frisk kryss seilte vi inn i Grand Bay, hovedankringsplassen på
Mustique. Her er bl.a. Basils Bar, der det er full fest på nyttårsaften.
På Mustique er det 89 flotte hus, der det bor masse kjendiser. Det vi
har hørt er at Mick Jagger, David Bowie, prinsesse Margrethe osv har hus
her og kanskje feirer nyttår på øya – pluss oss da!

Vi ankret opp
i dårlig anker bunn, full av koraller og steiner! Vi fikk «tredd»
ankeret rundt en stein, og dermed hang vi i hvert fall fast, men for å
være på den sikre siden rodde vi ut et ekstra anker slik at vi i hvert
fall hadde to steiner å klamre oss fast til! Så etter noen timer kom
begge båtene til våre venner tøffende inn i bukten og vi kastet oss ut i
jolla for å hilse på!

Etter en hyggelig passiar og noen glass med rom i Nirvana
ble vi enige med Bjørn og Wanja om å innta en enkel middag på Basils
Bar. Som sagt så gjort, men siden det var nyttårsaften neste dag tok vi
en relativt tidlig kveld. Neste formiddag hadde vi fullt program.

Bjørn
og Wanja kom over til Fruen. Her reparerte vi Bjørns norske flagg på
symaskinen, Wanja fikk tatt nyttårsdusjen sin, og Bjørn fikk
nyttårsklipp! Det vil si at også han endte opp med 10mm maskinklipp –
den eneste hårklippen mannskapet på Fruen kan tilby! Bjørn har i
utgangspunktet ganske fyldig og lett krøllete hår, og han ble ganske
annerledes etter hårklippen – noen synes han ble mye tøffere, andre
mente at han kunne begynne å spare igjen!

Bjørn selv så litt betenkt ut, men trøstet seg med at det var en lettvint frisyre (og at det grodde ut igjen!).

Så om kvelden benket vi oss ned i Alice
for nyttårsmiddag. Eirik hadde saltet og tørket en Wahoo (fisk!) som
var fanget over Atlanteren. Den ble nå hovedingrediensen i Bacalao, og
jeg kan røpe at bacalao med Wahoo er veldig godt, og kan bli en sterk
konkurrent til den tradisjonelle torsken!

Nyttårsaften på Alice med wahoo- bacalao – her sammen med sønnen Geir

Etter en god middag med
rødvin, øl og akevitt var tiden inne for et slag med Trivial Persuite,
der det beste laget vant! Så kastet vi oss i jollene med et par flasker
champagne for å skåle inn det nye året på stranden. Stemningsfullt, og
vi traff en liten gjeng med seilere fra båten Havild på stranden, og dermed ble det en veldig norsk markering av overgangen til 2005.
Etter
champagnen var det å trekke inn på Basils Bar der det var full rulle.
Musikken var klart preget av karibiske rytmer, og det var imponerende å
se på en del av de lokale innbyggerne der de danset i en litt mer sensuell rytme enn de fleste av oss skandinaviere!!!

Men man kan jo ikke være veggpryd hele kvelden, så her var det bare å kaste seg ut i det!

I
4-tiden om morgenen begynte vi å bli mette av musikk, dans og rytmer,
så vi ruslet pent ned til jolla og motret ut i stupende mørke for å
finne tilbake til Fruen!

Neste formiddag etter en solid frokost dro vi over til Nirvana
for å få dem med oss på en tur rundt på øya. Været var strålende og vi
fikk oss en fin spasertur. Så inntok vi en lettere lunch, og etter hvert
en enkel middag om bord, før Eirik og Gretha kom over på kaffe om
kvelden!

Gretha, Eirik, Wanja, Berit og Bjørn – 1- nyttårsdag på Mustique

Neste morgen var det avskjedens time. Nirvana
skulle tilbake til Bequia der Bjørn skulle hente sitt nysydde storseil.
Wanja skulle bli noen dager til på Bequia før hun tok flyet hjem til
Norge. Alice dro videre samme veien som oss, de skulle riktignok
til en annen øy, men vi regner med å treffe dem igjen senere. Vi fikk
heist opp våre to ankere, og seilte i 4 timer sørover til øya Mayreau.
Der hadde vi vært forrige gang vi seilte her i Caribien, og det var en
av de øyene vi likte oss best. Derfor ville vi innom en gang til. Denne
gangen ankret vi opp på «vindsiden» av øya, bak et korallrev. Her fikk
vi god bris og lufting mens korallrevet virket som en bølgebryter slik
at vannet var flatt som en pannekake! De som har vært i en båt i kraftig
svell og bølger vet at det beste som finnes er å ligge i rolige havner!
Svein Erik prøvde seg på en snorkeltur langs revet, men det var ikke
mye å se. Så gikk vi begge en tur rundt på øya. Vi gikk opp til den
store kirken som ligger på øyas høyeste punkt, med flott utsikt. Da vi
var der for 4 år siden hadde de ikke fått strøm ennå, så det stod en
generator og bråkte ved hvert hus. Nå hadde de for 2 år siden fått
montert sentralisert/felles elverk for hele den lille øya. Det var
unektelig noe mer fredelig, men samtidig hadde det dukket opp diverse
barer som laget en annen form for støy, nemlig «musikkstøy» – den ene
høytaleren slo i hjel den andre!! Litt trist, men det er vel det som
kalles utvikling.

Etter et par dager på Mayreau tuslet vi over til
Union Island, ca en times tid unna. Her skulle vi sjekke ut fra
Grenadinene. På vei dit skyet det over og vinden økte. Vi fikk snirklet
oss inn bak korallrevet som ligger ute i havnen i Clifton Harbour rett
før det første regnskyllet kom. Neste dag dro vi inn til byen for å
gjøre litt matinnkjøp samt sjekke ut. Etter utsjekking, der customs lå
inne i byen og immigrations lå på flyplassen ca 10 min spasertur unna –
veldig praktisk!, fikk vi gjort unna innkjøpene før vi tok oss en øl!
Mens vi satt med hver vår øl kom Susann og Tommy fra Con Amore.
De hadde vi snakket litt med tidligere da det var de som var primus
motor for julefeiringen på Bequia. De hadde seilt mye i området og vi
fikk en del tips om steder å se og hvor det var greit å ta opp båten i
Trinidad. Om ettermiddagen traff vi dem igjen i den lille baren som var
bygget opp midt i havnen. Det var en lokal ildsjel som hadde brukt alle
de tomme konkyliene som fiskerne slengte fra seg som fyllmasse. Deretter
hadde han fått tak i et lass med betong som var feillevert til øya og
dermed var den lille øya et faktum! På den bygget han et lite hus, med
gamle utbrukte seil som sol/regnbeskyttelse for bargjestene! Inne i det
lille huset som var på 2 x2 meter hadde han en seng og en benk. Her
bodde han, og serverte drinker.

Stemningsfullt, og populært blant båtfolket, det lå mange joller fortøyd langs «øykanten» i løpet av kvelden.

Neste
morgen var det fortsatt grått og kraftig vind, men vi tok den korte
turen på et par timer ned til neste øy Carriocou, Tyrell Bay. I Tyrell
Bay har de en relativt stor mangrovelagune som vi ønsket å se. Her
plukker de lokale innbyggerne brakkvanns-østers. Vi hadde lest at man
kunne bli syk av å spise dem, og at de ikke smakte så godt, så vi avsto
tilbudet om å kjøpe et dusin østers for 10 US$. Derimot sa vi ikke nei
når en annen lokal båt kom innom for å selge fransk vin! De kostet
15EC$, dvs litt over 30 NOK pr flaske, rimelig her i Karibia! I tillegg
var den god. At selgeren hadde vinlageret sitt på nærmeste fiskebåt var
kanskje litt spesielt, men så er jo øya kjent for sine nattlige
«fisketokter» der det ikke nødvendigvis var fisk som fylte
lasterommene…..

I et lite pustehull i regnbygene tok vi jolla inn i
mangrovelagunen, det var en hyggelig tur der vi så østers, store fisk
som spratt, hegrer som satt inne i mangrovetrærne og et par båter som
hadde funnet sin «kirkegård» her.

Neste morgen var det atter regn
og grått, men det var lite vind. Vi tok en motorseilas videre ned til
Grenada, øya der Ivan «den grusomme» hadde herjet i august i fjor. På
vei nedover langs øya så vi fullt av hus med knallblå tak – etter hvert
viste det seg at det var blå presenninger som var midlertidig lagt i
påvente av tilgang på taktekkere og takkledning. Vi gikk gjennom diverse
kraftige squall og vi satt med fullt regntøy på oss hele turen. Da vi
rundet inn i Prickly Bay, helt sør på øya for å slippe anker kom
selvsagt den verste regnbygen av alle – det bøttet ned, og den relativt
kraftige vinden gjorde ikke situasjonen noe bedre – surt og vått! Vi
fikk slengt ut ankeret og krøp ned i båten for å få av oss regnklærne og
spist litt lunch. Så etter litt tid stoppet regnet og vi fikk besøk av
Jens fra den danske båten Towanda. Jens og Lene hadde vi truffet i
Puerto Rico like før de tok en tur hjem til Danmark. Vi hjalp dem med å
få fylt opp gassflasken deres mens de var borte, og siden vi ikke ville
ta i mot forhåndsbetaling ble vi enige om at hvis vi traff hverandre
igjen skulle de spandere øl på oss!

Som sagt så gjort – vi ble
først invitert om bord til kaffe og rom. Så ble vi kjørt inn med jolla
til land for å spise middag og øl, det var en veldig hyggelig kveld og
en særdeles fin betaling for gasspåfyllingsjobben! Dagen etter tok vi en
rekognoseringstur på land og en tur inne på verftet for å se det triste
synet av alle båtene som lå der, ødelagte, hull i skutesidene, avrevne
master osv – alt som et resultat etter Ivan. Det lå også mange båter for
anker som manglet fullstendig rigg og rekkverk, men som var i såpass
god stand at de fløt! Vi hørte også at mange båter var satt midlertidig i
stand for å kunne fraktes ned til Trinidad for videre reparasjoner.

Om
kvelden inviterte vi Lene og Jens på middag i vår båt siden de skulle
reise neste morgen. De skulle nordover til Martinique så det er liten
sjanse for at vi ser dem igjen, men slik er seilerlivet, man treffes,
har det hyggelig en periode for så å skilles igjen.

Neste dag tok
vi en drosje inn til St. Charles, hovedstaden på øya. Vi gikk en tur
rundt og så på alle takene som var blåst av! Det er 3 kirker i byen, og
alle var ødelagte; uten tak, delvis uten vegger, og det meste av
inventaret var borte! Det var ikke stort bedre med husene i byen, men
særlig restaurantene, barene og butikkene hadde fått taket på plass
igjen – det var vel viktig for å holde cruisebåtturismen i gang, og
dermed inntektene til øya. Grenada er verdens neste største produsent av
muskat, trærne må bli 15 år gamle før de begynner å bli produktive, så
når mesteparten av trærne ble ødelagte av orkanen kan man tenke seg
hvilken katastrofe det er for øya. (I tillegg er Indonesia verdens
største produsent av muskat, og den ble jo truffet av flodbølgen, så nå
vil nok prisene på muskat gå kraftig opp på verdensmarkedet!)

Typisk hus uten tak, GrenadaKirke rasert av Ivan den grusomme, Port of Spain, Grenada

Vi
var i Grenada i seks dager, og det regnet hver eneste dag, i loggboken
står det; regn, grått og trist! Det eneste positive var at vi fikk gjort
en del småting inne i båten, slike ting som er varmt og kjedelig når
solen skinner og det er fint vær! Som en kuriositet kan jeg nevne at det
pr 22. januar hadde regnet 500 % mer enn hele januar året før –
forteller ikke så mye, men det hadde regnet over 500 millimeter på 3
uker – så det er ikke uten grunn at regnvær er nevnt i dette
reisebrevet!

For å komme videre ned til Trinidad må vi ta en
nattseilas, og den sjette natten så det ut til at været skulle bli litt
lettere og vinden gunstig for vår seilas. Vi sjekket ut og la oss
ytterst i bukten, dette fordi de fleste båtene som lå for anker ville
spare strøm og derfor er det nesten ingen som bruker ankerlanterne! I
ni-tiden om kvelden halte vi opp ankeret og satte kursen mot Trinidad.
Vi hadde en overraskende skarp kryss nedover, og de siste timene inn til
Trinidad hadde vi 1-2 knops motstrøm samt en kraftig squall, lyspunktet
var en flokk med delfiner, det er lenge siden vi har sett dem! I
12-tiden la vi oss ved customs-kaien i Chaguaramas og fikk klarert inn.
Vi ble tatt i mot på kaia av en amerikaner som også hadde en Nauticat
43, og etter at vi var innklarert kom han og hans kone (Herb og Barb fra
Black Cat) om bord for å «sjekke» hvordan vår båt var
sammenlignet med deres! Vi har for øvrig sett mange Nauticat 43 her i
Caribien, de fleste er eid av amerikanere, og er omtrent like gamle som
vår – tydeligvis en populær båt for amerikanerne. Så la vi oss for
anker, og vi traff igjen våre venner fra Alice, som også hadde
kommet hit samme dag fra Tobago. Dagen etter fikk vi bestilt plass og
tid for opptak av båten. Det var om 4 dager, så i mellomtiden ble vi
liggende for anker ute i havnen. Lavtrykket lå over oss fortsatt, og det
regnet jevnt og trutt – begynner å føle at vi har en typisk norsk
sommer, regnbyger og ikke alt for varmt! I de påfølgende dagene gjorde
vi oss litt kjent i området og sammen med Gretha og Eirik fra Alice
tok vi en tur inn til Port of Spain, hovedstaden på øya. Det var en
relativt lite sjarmerende by, men ok å ha sett den. For å komme dit tok
vi en minibuss, veldig enkelt og koster nesten ingen ting. Tilbake
gjorde vi det samme, men denne gangen havnet vi i en minibuss der
sjåføren var av de mer fartsglade, og gjorde sitt ytterste for at vi
skulle få en opplevelsesrik tur; pressing av trege foranliggende biler
(les ligge 2 cm fra støtfangeren og presse!), raske forbikjøringer midt i
en sving samt en gjennomsnittsfart på over 100 km/t på veier som
egentlig var laget for 50 km/t! I tillegg var det fascinerende å se
hvordan sjåføren bokstavelig talt «lå» i setet mens han kjørte, mens han
samtidig var opptatt av å se på/klå på et bilde av en nesten naken dame
som var stukket opp i solskjermen!! Min eneste trøst var at jeg regnet
med at sjåføren var like ivrig etter å komme helskinnet hjem som jeg
var!

Endelig var det tid for opptak av båten. Det gikk greit, og
vi var positivt overrasket over hvor lite grodd båten var. Det var mest
grodd i vannlinjen, på propellen og i baugpropellen – resten var nesten
helt rent. Vi hadde bestemt oss for å sette bort jobben med å vaske og
polere båten. Her er arbeidskraften så billig at vi kunne ta oss råd til
det. Planen var at vi skulle ta all jobb under vannlinjen selv, men da
det viste seg at det var dyrere å kjøpe bunnstoff for å gjøre jobben
selv, enn å sette bort jobben var saken klar – den ble også satt bort!
Dermed hadde vi god tid til å pusle med andre ting som å pusse og male
propellen og baugpropellen, male opp ankeret, skrubbe og polere jolla
etc.

Vasking og polering – her ved våre «ansatte»

Samtidig holdt vi et øye med «arbeiderne» våre slik at de
gjorde en god jobb – og det gjorde de, båten har aldri vært så ren og
blank! Tredje dagen vi lå på land greide jeg å trampe ned i et «hull» i
dørken. Svein Erik hadde tatt vekk luken for å ta ut loggen for
rengjøring. Uheldigvis har vi et teppe liggende over denne luken og
teppet hadde falt over hullet slik at jeg, min kløne, greide å trå
skikkelig ned og falle overende med påfølgende smertefulle strekk. Det
gjorde skrekkelig vondt i begynnelsen, men ingen ting var knekt, kun
noen sener/muskler som var forstrekt (tror jeg). Dermed var jeg satt
delvis ut av spill, oppholdt meg mest mulig oppe i båten der jeg utførte
alle de små oppgavene. Det å klatre ned 4 meter stige for å gå på do
var en stor prøvelse de to første dagene! Nå falt det meste av jobben på
Svein Erik, og sannelig var det godt at vi hadde fullt av «arbeidere»
til å gjøre de største oppgavene! Siden vi hadde satt bort mesteparten
av jobben fikk vi tid til overs til litt sosial aktivitet. Gretha og
Eirik på Alice hadde tatt opp båten samtidig med oss, og så dukket Lars fra båten Luna
opp også. Han hadde vi truffet på Trinidad, og det var hyggelig å
treffe ham igjen. Vi hadde middag om bord hos oss og Svein Erik og
Alice- mannskapet tok en tur inn til Port of Spain for å se og høre på
steel- band og få en liten smakebit av karnevalsstemningen.

Vi
hadde nå bestemt oss for å reise før selve karnevalet, både fordi jeg
var blitt litt hemmet av foten min, men det aller viktigste var at det
er så mange steder som er fine å se i Venezuela, og vi har litt dårlig
tid siden vi skal møte Jon i Panama den 12. mars. Så etter 8 dager på
land er vi klare for å settes i vannet igjen. Da er båten pen, nystoffet
og ren, jolla er ren, dekket er vasket og nypolert, innvendig er det
støvsuget og vasket og vanntankene og gassflasken er full. Vi har vært
veldig fornøyde med oppholdet på land, jobben er ok utført og menneskene
som jobbet der var veldig hyggelige og imøtekommende. I 16.30-tiden er
vi ferdig utklarert og vi legger kursen ut til Scotland Bay, en times
motretur unna. Her treffer vi igjen Alice, og en annen norsk båt, Malin
med Kari og Erling ombord. Scotland Bay var en stor kontrast fra den
skitne havnen utenfor Chaguaramas. Her kunne vi bade, og i jungelen
rundt bukten kunne vi høre brølaper og fuglekvitter. Over oss fløy det
pelikaner og en slags type ravn, og vannet var så full av morild, at det
formelig var selvlysende!

På jungeltur i Scotland Bay, Trinidad

Etter to dager i denne idylliske bukten
sa vi farvel til våre norske venner og tok en ny nattseilas – denne
gangen mot Venezuela. Vårt første stopp var den lille øygruppen Los
Testigos. Her bor det ca 160 mennesker, de lever av fiske, og turister
er ikke-eksisterende (bortsett fra oss seilere)! De fleste bor på to av
de små øyene, og de har skole, kirke og en militærbase, der vi må sjekke
oss inn. Dermed får vi tillatelse til å være her i 48 timer, akkurat
passe! Vi bader, tar en tur på land og sjekker husene og tilværelsen der
og avslutter med en tur til et stort sandbankområde som ligger som en
liten ørken midt på en av øyene. Her var det fullt av spor etter
salamandere, samt noe som så ut som digre ormespor – uæh! Fine sneglehus
lå strødd utover sanden, tydeligvis brakt dit av fugler. Nå føler vi at
vi er skikkelig på tur på steder der det ikke kryr av seilbåter,
turister, butikker og restauranter på hvert hjørne!

Los Testigos, Venezuela Los Testigos (Svein Erik)

Etter 48 timer
dro vi videre, og hadde en motorseilas på 10 timer til Isla Margareta,
Venezuelas største øy. Vinden var fraværende og solen skinte varmt hele
veien. Da vi hadde ankret opp i havnen dro Svein Erik for å sjekke oss
inn. På veien dro han innom en norsk båt som lå i havnen og det viste
seg å være Blåmann, en båt vi har truffet tidligere. På vei inn
til brygga traff han også et amerikansk ektepar som vi traff i Trinidad.
Både Blåmann og amerikanerne fortalte skrekkhistorier om tyveri, ran i
båten der man våkner med pistol mot pannen, behov for nattpatruljer for å
sikre båtene om natten, at man burde lukke alle luker før man la seg
for å sove osv….. Ikke morsomt å høre, så Svein Erik lot være å sjekke
oss inn (tar et døgn pga stort byråkrati), og om natten lå vi med låst
båt og jeg hadde kniven klar under hodeputa! Neste morgen dro vi videre
til Puerto La Cruz. Her skulle vi ligge i marina! På vei inn til
marinaområdet (det er 6-7 marinaer innenfor et relativt lite område)
passerte vi ankringsplassen, ikke en båt lå for anker, senere hørte vi
at også her hadde de store problemer med ran og overfall av båtene, slik
at alle trakk inn i marinaene. Det var fullt på den første marinaen vi
kalte opp, men vi fikk positivt svar fra Maremares, den mest
luksuspregede marinaen i området! Vi ble møtt av en jolle som geleidet
oss inn, og hjalp oss med fortøyningen. Siden det var onsdag var det
hotellets aften der de inviterte alle seilerne til gratis drinker ved
bassenget fra klokken 18 til 19.00! Vi rakk akkurat å sjekke inn og
rydde opp i båten før vi stilte opp ved bassenget for en drink! Her
traff vi en del amerikanere som lå her på 2-3 året – båten ligger fast
og de pendler mellom den og hjemmet i USA. Det var akkurat som å havne
inn i et lite samfunn der alle kjente hverandre, og alle var veldig
hjertelige, som amerikanere er når man treffes for første gang!

Det er mye annerledes man opplever her i Venezuela; først og fremst penger.

Vi
hadde blitt fortalt at det lønte seg å ta med tilstrekkelig med dollar
når vi dro til Venezuela, og det tok vi ikke tilstrekkelig seriøst! Det
viser seg at myndighetene her har satt den offisielle kursen på bolivar
mot dollar til 1.920 bolivar for 1 dollar. Når vi vekslet inn dollar på
marinakontoret fikk vi en kurs på 2.500 bolivar, dvs ca 30 % bedre kurs!
Derfor er det direkte ulønnsomt å bruke kredittkort, og ta ut penger på
minibank! Merkelig system!

En del av lokalbefolkningen snakker
engelsk, og forbausende mange snakker fransk – hvorfor vet vi ikke.
Ellers går det jo i spansk som er nasjonalspråket.

Øl, kjøtt,
diesel og bensin er superbillig, mat generelt er relativt rimelig, og
man kan kjøpe rødvin til en grei pris, særlig chilensk.

Det er
slutt på den svarte befolkningen som dominerer de karibiske øyene ned
til Trinidad. Nå er det mer indianske trekk som dominerer.

Planen
vår var at vi skulle benytte sjansen når vi lå i en sikker marina til å
ta en tur inn i landet. Vi kom så langt at vi fikk bestilt billetter og
betalt reisen for en 4-dagers tur til Angels Falls (verdens høyeste
foss). Vi skulle reise dagen etter, men så var det Svein Erik sin tur
til å få problemer med kroppen! Han pådro seg ryggproblemer – de verste
han har hatt siden vi startet på seilturen vår! Ikke snakk om at han
ville klare 4 timers busstur, flytur, padle i kano, sove i hengekøye,
vandre i jungelen osv….! Depresjon, depresjon! Siden det er karnevalstid
overalt her i området så er det erklært fridager for all offisiell
virksomhet, og dermed kan vi ikke sjekke ut herfra før om 5 dager. I
tillegg er karnevalet her bare barnemat i forhold til karnevalet i
Trinidad som vi droppet fordi vi skulle prioritere tur her i Venezuela!
Nå er stemningen laber. Når vår splitter nye vaskemaskin i tillegg
streiker; nekter å pumpe ut vannet, og solen forsvinner og gråværet
setter inn så kan vel dette kalles en svart periode i vår
langturseilas!!

Nå må vi bare bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det. Hotellet her, som er en del av marinaen, har 3.000 m2
svømmebasseng, solen vil nok titte frem igjen, vi får spise god mat,
snakke lett med amerikanerne, bade og drikke rødvin! Vi overlever nok!

Luksusmarina i Venezuela

Februar og mars
Reisebrev 02-05

Svein
Erik ble gradvis bedre i ryggen. Resten av vårt opphold i Puerto La
Cruz ble en slags ”hvileperiode”! Jeg stullet litt rundt i båten, pusset
alt det ”rustfrie” og gjorde litt rent. Ellers tuslet vi til bassenget
og tok oss små svømmeturer og tilbrakte flere timer i cocpit med å lese
og slappe av. Et par ganger gikk vi små turer bl.a. til et digert
kjøpesenter, Caribbean Mall, helt nytt, flott innredet, men med halve
bygget (minst) stående med tomme butikklokaler. Vi oppdaget at de solgte
kopier av DVD-filmer til 20 kr stk, ikke det helt store utvalget, og
kvaliteten var svært vekslende, men ok for oss – fikk slått i hjel noen
kvelder!Endelig etter 9 dager var vi klare til å reise videre, Svein
Eriks rygg var god nok, og vi var endelig klarert ut. Før vi forlot
Puerto La Cruz gikk vi til dieselkaia for å fylle diesel til 12 øre
literen! ”Dessverre” hadde vi ikke brukt så mye motor siden Barbados
(der vi fylte diesel sist) så vi endte opp med å fylle 200 liter.
Utrolig – det ville altså ha kostet oss 120 kroner å fylle hele tanken
på 1000 liter – nå betalte vi 32 kroner for 200 liter diesel og 32 liter
bensin, ikke rart alle seilerne smiler og ler på vei til kasse for å
betale…..Klokken 10 forlot vi dieselbrygga og vi satte ut i havnen.
Vinden var moderat og vi fikk en svak kryss mot Tortuga, vårt neste mål.
Dit var det over 70nm, så for å unngå å komme frem i mørket kjørte vi
motor i tillegg. Vi rakk det akkurat – det var lyst nok til at vi fikk
manøvrert oss inn bak korallrevet og kastet anker. I bukten lå det en
fiskebåt, en motorbåt og oss! I løpet av natten forstod vi hvorfor det
ikke var flere båter der – svellet kom inn og gjorde det ganske så
ubehagelig å ligge der. Derfor stod vi opp med en gang det ble lyst, tok
opp ankeret og dro videre – frokosten ble inntatt underveis. Etter et
par timer kom vi til en ny ankringsplass utenfor en liten øy, der lå det
fire andre seilbåter og det var vesentlig mindre svell! Vi tok en tur
på land, tuslet rundt på den hvite sandstranden og tok livet helt med
ro!Neste kveld tok vi fatt på en nattseilas over til Los Roques – et
digert korallrevområde med massevis av ubebodde øyer og korallrev å
snorkle på. Seilasen gikk greit, det var riktignok en del bølger, og en
av bølgene fant det for godt å hoppe opp i båten og ned i luken og rett i
sengen der jeg lå og sov! Ikke veldig morsomt å bli vekket av en slik
kalddusj, for ikke å snakke om å sove i den våte sengen resten av natten
– men ved å lukke luken og legge fullt av håndklær over det våte
lakenet så går det på et vis! Sove må vi jo!For å gjøre stemningen
perfekt fikk Svein Erik en skikkelig squall i 5-tiden om morgenen.
Plutselig dreide vinden totalt, og for å unngå en jibb valgte han å
seile på vinden – dermed var vi på vei vekk fra Los Roques! Mannskapet
ble kalt på dekk for å bidra med å få ned seilene, og da begynte det å
sprutregne – kapteinen så ut som en druknet katt der han slet med å
holde båten opp mot vinden, og mannskapet ble raskt lys våken mens
genoaen ble rullet inn! Så fikk vi endelig lagt båten på riktig kurs
igjen, satt på motoren og strammet inn storseilet – alt under kontroll!
Mannskapet ble sendt ned i den nå ikke fullt så våte sengen for å
fortsette skjønnhetssøvnen, mens kapteinen fikk tørket seg og fikk på
seg tørre klær – seiling er gøy!Noen timer senere ankom vi Los Roques,
vi seilte forbi hovedøya, Gran Roques der det er flyplass, hotell og
butikk, og seilte videre mot en liten øy vi hadde peilet oss inn på. For
å komme dit måtte vi seile i sikk sakk gjennom diverse rev. Kartene
stemmer ikke helt med terrenget, GPS-en stemmer ikke med kartene, så det
blir å bruke øynene og sunn fornuft. Vi regner med at dette er slik vi
kommer til å oppleve mye av i Stillehavet, så vi så på denne øvelsen som
god trening! Det gikk smertefritt, og etter en stund lå vi trygt ankret
opp bak et rev, foran en liten øy, helt alene! Underveis hadde vi seilt
forbi bitte små sandbanker/øyer på 50-100 meter i diameter. Der ble
turistene kjørt ut med motorbåter, fullastet med kald drikke og
parasoller for å tilbringe dagen! Så unektelig litt komisk ut, men
samtidig så er det vel en drøm å kunne sitte på en bitte liten øy, alene
og se utover vannet som skifter fra lysegrønt til mørkere blått – og
som er 27 grader varmt!Vi fant frem dykkermaske og svømmeføtter og tok
jolla ut på revene for å snorkle. Vi fant et sted med fullt av levende
korall og fisker i all verdens farger. Den ene dagen vi snorklet der var
vi så heldige at vi så en liten rokke som lå og gjemte seg i sanden, og
en relativt stor barracuda som dovent svømte rundt oss – gøy, her
trengte vi ikke fullt dykkerutstyr for å få en god opplevelse!Etter et
par dager her dro vi til en ny øy i Los Roques, Isla Careno – en øy full
av mangrovetrær – en kontrast fra forrige øy med sandstrand og
palmer.Her ble vi liggende i en bukt hvor fiskerne også tilbrakt
formiddagene til å hvile før de dro ut på fiske igjen om kvelden.
Fiskebåtene deres er enkle, men relativt godt vedlikeholdte. De er nok
ikke mer enn rundt 35 fot, og om bord er det minst 6-8 mann – som sover,
spiser og bor om bord i ukevis, de må være gode venner! Vi fant aldri
ut hvordan de fikk levert fangsten, men antar at de samler fangsten i en
felles båt som tar den med seg til fastlandet, en dagsseilas unna!
Ellers var det noen fiskere som bodde på naboøya, i små skur, egentlig
kun et tak og litt vegger, nok til å holde sol og regn ute. Strøm fantes
ikke, ferskvann finnes kun på en øy i hele Los Roques, familien måtte
være et annet sted, for vi så kun mannlige fiskere – litt av et liv.Vi
gikk en tur på øya, og fant bl.a. en liten ”kirkegård” med fem graver
med enkle, rustne jernkors, og som var pyntet med konkylier.
En enkel fiskehytte En periode bestod livet av hvite strender og blågrønt hav!

Første
morgenen vi lå på Isla Careno fikk vi besøk av en eldre, lokal fisker
som solgte fisk og levende languster (hummer uten klør!). Vi slo til og
kjøpte 3 passe store languster på 6-700 gram. Vi var usikre på hva det
skulle koste, og vi hadde kvittet oss med mesteparten av den lokale
valutaen, bolivarer, men alle liker dollar! Vi endte opp med å gi ham de
siste bolivarene vi hadde samt 13 dollar – ca 85 kroner for nesten 2 kg
languster fant vi ut var en grei pris, selv om vi har hørt om seilere
som bytter languster mot en billig flaske rom, eller en t-skjorte! Neste
steg i prosessen var å finne stor nok kjele til å koke dem i – det var
ikke enkelt! Den største vi har er en trykk-koker som vi aldri bruker,
og den var i knappeste laget for en stk! Fiskeren hadde forklart at vi
måtte koke den i sjøvann (noe som var logisk), men koketiden var jeg noe
usikker på. Etter å ha rast gjennom alle kokebøkene fant jeg ut at
ingen skriver om koketid på languster!!!!, knapt nok koketid på hummer
som varierte i forslag fra 2 minutter til 20 minutter! Dermed var det
tid for eksperimentering! Jeg er egentlig ikke så veldig følsom på
avliving av dyr, men jeg kan ikke si at jeg likte å presse langusteren
ned i den lille gryta, følte at det tok litt for lang tid før den døde,
selv om vannet fosskokte mens den ble lagt ned – kanskje jeg begynner å
bli bløthjertet!Ok, nok om det – den første ble kokt (dvs. trukket, når
den endelig var død) i ca 10 minutter. Det var litt for lenge, så neste
ble kokt i 8 min, og den siste i 6 min – den var perfekt! Dermed var det
fråtsing i languster den dagen. Vi klarte ikke å spise opp alt, så
neste dag ble det ny eksperimentering med gratinert languster i
hvitløksmør – det var ikke vondt det heller!
Dagens middag – languster klar for koking Dagens middag – languster og iskald hvitvin!

Ellers var underholdningen
stort sett å snorkle på revene, gå tur på stranden, bade eller sitte i
cocpit og se utover bukten der vi lå. Det var fullt av fisk som hoppet,
først en stim med små fisk, så en stim med større fisk som jaktet på de
små – noen ganger var det som det kokte av fisk rundt båten. Så var det
pelikanene – den mest spesielle fuglen vi har sett så langt. Stor og
litt klumpete, men med et sjarmerende uttrykk i ansiktet, med sitt lange
nebb og lille hode!Den kan sakte sveve rundt før den plutselig tar et
superplask i sjøen – jeg kan forsikre at det ikke ser særlig grasiøst
ut, og vannet spruter – men så dukker den opp med tydelige tegn på en
vellykket fiskefangst – like morsomt å se på hver gang!Så etter noen
dager i paradis er det på tide å seile videre. Neste stopp er Las Aves –
øyene. De er som små miniatyrer av Los Roques, korallrev-øyer, hvite
strender og lite befolket. Nå har vi vært nesten to uker på koralløyer,
med palmer, hvite strender, lite seilbåter og lite mennesker – deilig,
men tidspresset legger der og lurer i bakgrunnen, og vi må videre. Neste
stopp er Bonaire, den første av ABC-øyene, opprinnelig de nederlandske
antiller. Bonaire er kjent som det store dykkerstedet, med krystallklart
vann og mange attraktive dykkerområder.Vi hadde ingen planer om å
dykke, men litt proviantering var nødvendig. På Bonaire er det kun et
sted man kan ligge, og det er i hovedbyen, Kralendijk. Her er det ikke
lov å ankre opp, men det er lagt ut egne bøyer for å ta vare på
korallrevene. Vi la oss i en av bøyene og var overrasket over at det var
såpass lite båter som lå der, av totalt 40 bøyer som var tilgjengelig
var minst 30% ledig – det har forresten overrasket oss litt hele veien,
få båter som seiler, og få båter på ankringsplassene.På Bonaire blir vi
liggende i 4 dager i påvente av gode seilerforhold til Panama – det er
en tur på nesten 5 døgn, så det er greit med vind fra riktig retning! I
mens fyller vi tiden med å handle en del mat, bruke noen timer i
båtbutikken (vi har aldri gått inn i en båtbutikk og kommet tomhendt ut
igjen!), rusle rundt i byen, gå på internettkafe osv. Vi greier til og
med å finne et spisested som serverte både libanesisk mat og pizza – slå
den (og korrekt, det var jeg som spiste pizza!) For å komme frem til San
Blas i Panama, som var vårt mål, regnet vi ut at det enkleste var å
starte om kvelden for å ankomme i dagslys. Da regnet vi en
gjennomsnittsfart på 6,5 knop, noe som er en rask seilas med vår båt. Vi
er lei av å alltid beregne feil fart, noe vi har gjort gang på gang! På
dagen før avreise demonterte vi vindpropellen og konverterte den om til
å bli slepegenerator, satte opp begge spribommene, surret jolla for
langturseilas (noe som tar omtrent en time!) og laget ferdig middag for
de første dagene! Så var vi i gang igjen – ny seilas. Turen startet
rolig, men etter hvert som vi kom klar av Bonaire møtte vi kraftige
bølger som fikk båten til å rulle kraftig. Det var fullmåne og
stjerneklart så vi hadde god sikt. Jeg ble som vanlig sjøsyk og elendig,
og det ble lite søvn på oss begge den første natten. Neste dag var det
like mye bølger og rulling, og matlysten var ikke på topp hos noen av
oss. I tillegg hadde vi opp mot 2 – 2 ½ knop medstrøm og fin vind, så i
lengre perioder gikk vi i over 8 knop – laget litt tull med vårt
regnestykke på gjennomsnitt på 6, 5 knop! Neste natt ble også slitsom med
lite søvn og mye rulling, men dagen etter roet bølgene og vinden seg en
del og vi begynte å trives bedre om bord! For å ikke ankomme midt på
natten var vi nødt til å reve kraftig – litt kjedelig! Vi hadde en fin
seilas den 3. dagen, med sol og fint vær. Om natten var det vesentlig
mindre bølger, vi var vesentlig mer trøtte, så begge sov godt mellom
vaktene! Under vaktene var det fortsatt fullmåne og god sikt, det var i
grunnen ok, for nå begynte det å dukke opp en og annen fraktebåt og
containerskip – like greit å unngå å få dem på dekk! Det holdt med alle
flyvefiskene – en morgen plukket vi 6 relativt store flyvefisker opp fra
dekk – stive og kalde, ikke mye å lage frokost av! Vi er for øvrig litt
opptatt av å finne flyvefiskene og få kastet dem over bord. Etter
Atlanterhavturen merket vi en råtten lukt inne på soverommet. Jeg
finkjemmet hele lugaren for å se om det lå noen flyvefisker og råtnet i
bokhyllene eller langs madrasskanten, men fant aldri noe! Så viste det
seg etter en stund at en stor flyvefisk hadde kilt seg ned bak et par
teakbord vi har stuet på dekk, rett ved siden av ventilen ned til
soverommet – der lå den og råtnet og sendte sine spesielle lukter ned
til oss! Vi fant også en flyvefisk i sofaen i salongen en morgen – men
den var heldigvis ”fersk” – utrolig hvor de greier å havne!
Dagens fangst av flyvefisk

Den 4. natten
ble en motretur – lite vind, men en del båter. Neste dag kom vinden
igjen og vi kunne seile hele dagen, men om kvelden ble det atter stille
og ”jernseilet” måtte trå til igjen.Så endelig i 10-tiden neste morgen
kunne vi seile inn blant San Blas-øyene, og ankre opp i Porvenir for å
sjekke inn i Panama! Øya er liten, men har en rullebane for småfly, en
liten coop- suvenirbutikk, et knøttlite museum og et lite hotell. Rett
over sundet ligger en av øyene der kuna- indianerne bor. Totalt er det
minst 365 øyer i San Blas – en for hver dag i året! En del er bebodd, en
del er helt øde. Kuna-indianerne er småvokste, de er de laveste
menneskene på jorden nest etter pygmeene. På begynnelsen av 1900-tallet
fikk de råderett over en del av fastlandet i Panama, samt alle øyene som
utgjør San Blas. Det vil si at de stort sett lager og håndhever sine
egne regler og lever sitt eget liv slik de har gjort det i århundrer.
Kvinnene er ”økonomisjefene” og styrer familiens økonomi. De voksne
kvinnene går i ”nasjonaldrakter”, dvs skjørt, bluse laget av fargerike
stoff og et bryststykke som er innfelt, en såkalt mola, perlekjeder på
armene og leggene og et skaut i rødt stoff med gult mønster. Mennene,
barna og ungjentene går stort sett i shorts, bukser og t-skjorter
(ungene er mer eller mindre nakne!) Kvinnene tjener penger på å brodere
mola og andre mer eller mindre nyttige gjenstander, og både kvinnene og
mennene jobber med å høste og selge kokosnøtter, bananer osv. Så langt
vi så var det kun fiske som var forbeholdt mennene alene! De tillater
ikke inngifte av andre raser, og ingen utlendinger får etablere bosted
eller forretninger innen for deres område. Vi hadde lest at kvinnene var
særdeles ivrige selgere, og ganske riktig. Mens vi jobbet med å ankre
opp så vi flere kanoer (laget av uthulte trestammer) fylt med kuna-
kvinner sette sin målbevisste kurs mot oss. Ikke før hadde vi slått av
motoren før de hang på ripa og veltet over dusinvis av molaer! Her var
det bare å kaste seg inn i handelen! Etter ca 10 minutter var vi
lykkelige eiere av 4 molaer og to tøyvesker, alt brodert med fine
motiver. Senere komplimenterte vi samlingen med to grytekluter, et
perlearmbånd og en T-skjorte med påsydd motiv!
Ivrige kunadamer i sine uthulte trestammer Her skal det selges molaer!

Fordelen med rask handel
var en noe mer fredlig tilværelse etterpå. De eneste som kom innom
senere var småbarna som padlet rundt og tigget sukkertøy, eller som
solgte languster – 3 små languster til to dollar og litt godteri!
Unge kunagutter Innsjekking i San Blas

Etter
molainnkjøpene dro Svein Erik på land for å sjekke oss inn i Panama. Her
møtte han vennlige mennesker og et passe byråkrati! Tre ulike pulter på
ett kontor, der alle mennene bak pultene hadde sin egen oppgave, en
utstedte papirer, og tok i mot betalig for immigrasjon, en skrev ut,
samt tok i mot betaling for seilingstillatelse og sistemann samlet inn
en avgift til kommunen! Tre steder å fylle ut skjemaer, og tre steder
som krever inn penger! I tillegg har jo ikke dataalderen direkte
invadert øyene ennå – her er det blåpapir og skrivemaskinen som gjelder.
Når skrivemaskinen er så gammel og rusten at man må bruke CRC for å få
den til å virke så er det ikke rart at det tar litt tid før man er
ferdig! Vi bevilget oss ikke mer enn to dager på San Blas, og ble ved
Porvenir begge dagene. Det var interessant å få et lite inntrykk av
hvordan Kuna-indianerne lever så vi vandret rundt på øya der de fleste
holdt hus. Husene var laget av bambus og stråtak, det var tett med hus
og trange gater, men rent og ryddig! Innimellom fant vi damer som satt i
skyggen og broderte på molaene sine. Vi fikk oss også en tur på
”museet”, satt i gåseøyne, for det bestod av et lite rom på maks 30m2,
med en demoversjon av hvordan de gravla de døde, hvordan de stekte mat
til fest, samt en del flettede kurver og kjøkkenredskaper. Hele besøket
var gjennomført på 20 minutter, inkl et forsøk på konversasjon på spansk
med museumsbestyreren! Svein Erik tok også en frokosttur for å kjøpe
fersk brød – små enkle brød som smakte ok, særlig etter at man pirket ut
noen stekte maur! Før vi avslutter beskrivelsen av San Blas må vi ta med
en liten episode som forteller om kontrastene. Et lite stykke unna vår
båt lå det en stor motorbåt på en 150-200 fot, og stort mannskap om
bord. Vi var på land en tur og observerte to helikopter som stod ved
siden av flystripen. Det ene helikopteret var full av bagasje, det andre
var tomt. Etter noen timer kom det en jolle fra den store motorbåten –
jolle med solskjerm og to passasjerer, samt mannskap. Passasjerene gikk
bort til helikopteret og så dro de av gårde – for det første så ventet
helikopteret på passasjerene, ikke omvendt, for det andre så hadde de
leid inn et ekstra helikopter for å få med bagasjen! Et par timer senere
landet det et småfly. Nye gjester ble fraktet fra motorbåten, denne
gangen et ungt par, som steg inn i flyet mens mannskapet fra båten
lastet ut proviant og varer fra flyet! Noen har det enklere enn andre,
og det ble litt spesielt å se denne episoden samtidig som kuna-
indianerne padlet rundt i sine uthulte trestammer!

Vi hadde lyst til å
bli lenger på San Blas, men siden vi visste at det var lang ventetid for
å komme gjennom Panamakanalen bestemte vi oss for å ta en dagsseilas
til Portobelo.Her kastet vi anker, tok ned jolla og dro inn for å se på
det gamle fortet som hadde fungert som forsvarsverk for byen den gang
den var en sentral by for utførsel av gull tilbake til Spania. Neste
morgen dro Svein Erik inn i byen for å kjøpe fersk brød, samt se litt på
flere fort og et stort lagerbygg som hadde vært mellomlager for 1/3 av
alt gull i verden som var produsert i løpet av 100 år! Så dro vi videre
til Colon, der vi skal være til vi får tillatelse til å gå gjennom
kanalen. Vi kastet anker ute på ”the flats”, et eget område som er
beregnet for småbåter som oss. Svein Erik reiste inn på land for å
orientere seg, og få kontakt med kanalmyndighetene. Han tok en drosje
til kanalkontoret og fikk bestilt måling av båten. På jollebrygga må man
betale et par dollar for å ha jolla liggende, men da kan vi hente vann,
og jolla ligger trygt. I tillegg finnes det en ”alt-mulig service her
bestående av et par karer som selger bildekk som fendere samt leier ut
lange tau som trengs i slusene. Vi kjøper 10 dekk – sluseveggene er
grove, og det er bedre å eventuelt slite ut bildekkene enn å ødelegge
våre egne fendere.
Båten full av fendere

I tillegg er det vanlig at man blir bundet sammen med
andre båter gjennom slusene, og da er de flate dekkene fine å ha – de
ruller ikke mellom båtene! Vi har også bestemt oss for å leie tau –
ryktene sier at tauene får hard medfart, og da er det greit å spare egne
tau!Etter et par dager fikk vi besøk av måleren. Han målte båten vår
fra baugspiss til og med jolla. I papirene våre står det at vi har en 43
fots båt – nå ble vi målt til 51, 86 fot! Det kostet oss 250 dollar
ekstra, totalt er kanalavgiften for oss på 850 dollar! Men pytt, pytt,
vi kan jo akkurat nå i det minste skryte av å eie en 52 fots
seilbåt!Etter at kanalavgiften var betalt fikk vi høre avreisedato – den
24. mars, nesten tre ukers ventetid, men de fleste ”rykker frem i køen”
etter hvert så vi håper på det beste. Så begynner ventetiden. Colon er
en forferdelig by å være i. Kriminaliteten er så høy at man ikke kan gå i
byen, vi må ta taxi over alt. Taxisjåførene er flinke, og de vet hvor
det meste er. Vi har fått reparert genoaen som sprakk i en søm,
gassbeholderen er fylt opp og båten er snart synkeferdig med proviant,
og slike nødvendigheter som øl og rødvin!Det er en norsk båt til,
”Blaatur” som ligger her på vent! Om bord er det 4 unge mennesker, der
tre stk er politifolk. De har allerede rukket å bli frastjålet veske med
500 dollar i mens de fulgte to av medseilerne sine til
bussholdeplassen. De prøvde også å gå til en liten butikk sent på
kvelden, og endte med å ta bena fatt og løpe som f… fra tre unge gutter i
15 års alderen utstyrt med diger masjete! Slik spenning klarer vi oss
godt for uten! Colon selv er forferdelig sliten, full av gamle utslitte
blokker og møkkete smug. Svein Erik blir spurt om å være såkalt
line-handler på en hollandsk båt. Det er et krav at alle båtene skal ha 4
stk linehandlere, en kaptein og en ekstern ”pilot”, en form for los som
gir råd om hvordan man skal gå gjennom kanalen. Han sa ja, det er kjekt
å få litt erfaring og informasjon før vi selv skal i ilden. Han forlot
Fruen fra havet i tre-tiden om ettermiddagen, og returnerte neste dag i 5
tiden. Jeg tror nok det hadde vært både en hyggelig og en nyttig
opplevelse – det er alltid lettere når man vet hva man går til. Den 12.
mars ankommer Jon fra Norge. Jon er en tidligere kollega og en god venn.
Han skal bli med oss helt til Tahiti, hvor vi regner med å være i juni.
Vi har nå fått fremskyndet turen til den 21. mars, og i mellomtiden
benytter vi tiden til å handle enda mer mat, fikse en del småting på
båten, og vi tar en dagstur til Panama City. Jon trenger også litt tid
til å akklimatisere seg, og lære å sette sjøbein! Neste reisebrev blir
etter at kanalturen er gjennomført, og vi endelig kan sette seil mot nye
spennende steder som Galapagos og Marquesas!

Vårt nyankomne mannskap, Jon Proviantering

Mars, april
Reisebrev nr 03-05

ENDELIG GJENNOM KANALEN
Den
12. mars ankommer Jon, vår gode venn som skal bli med oss helt til
Tahiti. Det blir et hyggelig gjensyn, og vi får (som vanlig) masse post,
presanger, brev og geitost overlevert fra familien hjemme, samt snus,
lesestoff, konjakk, kaviar etc fra Jon! Er det noen sak å være
hjemmefra?!

Fortsatt hersker det usikkerhet
rundt vår dato for gjennomfart, Svein Erik ringer annen hver dag for å
sjekke, det er mange meninger rundt hvor ofte man skal «mase» – ringe
hver dag eller annen hver dag; ikke virke for masete, men samtidig vise
at man er ivrig på å gå igjennom – vanskelig balansegang! Ryktene
svirrer, noen båter går tidlig igjennom (som ble «målt» samtidig med
oss), andre har fått forskjøvet reisedato med en uke i forhold til den
opprinnelige datoen. Vi tar livet sånn passe med ro – Jon er på plass,
og vi får dagene til å gå med å proviantere, jobbe litt med båten, viser
Jon hvor diverse ting befinner seg om bord, sørge for å få leid inn tau
til gjennomfarten, samt bunkre vann. En dag tar vi oss også en tur til
andre siden av Panama – til Panama City.
Marinaen i Colon

Vi tar bussen over, ca 80 km,
bussen har air con og viser spansk»dubbet» dvd-film, og koster omtrent
ingen ting. Vi spaserer rundt i San Felipe-området, hvor bl.a.
kanalmuseet ligger. Her får vi en innføring i hvordan kanalen ble bygget
– utrolig byggverk og masse slit, bl.a. døde 20.000 arbeidere pga
gulfeber og malaria!

Den norske båten Blåtur
kommer også til Colon, og vi har noen hyggelige kvelder sammen, med
spill, vin og sang! På Blåtur befinner bl.a. Åge seg, en hyggelig kar
som har vært med Blåtur en måneds tid. Han er på en to måneders
langferie, og et av hovedmålene er å få se Galapagos. Siden alle båtene
må vente i 3 uker for å gå igjennom kanalen begynner Åge å få dårlig
tid, og dermed ender det opp med at han mønstrer på som lettmatros
(siden Blåtur ennå ikke vet nøyaktig avreisedato) – veldig hyggelig for
oss. I tillegg blir Tom (en av Blåtur sine eiere og «teknisk sjef») med
som line-handler hos oss gjennom kanalen.

Besøk av «Blåtur»

Så
endelig den 22. mars er det vår tur – avgang var avtalt til kl 17, og
litt over 17.30 kommer piloten vår om bord, en veldig hyggelig og rolig
kar. Vi er kun to båter som skal igjennom denne kvelden, oss og en
amerikansk båt, noe mindre enn oss. Vi motrer sakte opp mot første
sluse, her blir vi liggende en stund i påvente av at en diger
containerbåt skal komme ut av slusene på vei til Colon. Foran oss venter
en diger lastebåt på å gå samme vei som oss, vi skal inn bak henne i
slusene. Når alt er klart for å gå igjennom «binder» vi oss sammen med
den amerikanske båten. Siden vi har den største og tyngste båten blir
det Svein Erik som fører båtene inn i slusen. Så blir det kastet ned
tynne tau med en «liten kule» i enden, og i disse tauene fester vi våre
tau. Så blir de dratt opp av slusevokterne og festet i pullertene i
slusene. Så fylles slusen med vann, og jobben vår er å stramme inn
tauene etter hvert – her er det om å gjøre å ikke miste grepet, vannet
strømmer inn og skaper masse strøm og virvler og vi kan lett bli slått
inn i sluseveggene – ikke morsomt. Alle om bord i «Fruen» er
helkonsentrert, og opptatt av å gjøre en god jobb – vi vil jo gjerne ha
båten helskinnet igjennom. Åge og Jon er «vinsjegorillaer» bak, og Tom
og jeg passer repet foran. Derfor blir vi oppgitt over å se
line-handlerne i den amerikanske båten, der målet å drikke mest mulig
øl, snakke mest mulig med hverandre og røyke flest mulig røyk på kortest
mulig tid. «Første-mannskap» Berit blir kraftig provosert og ber «vår
pilot» om å stramme opp nabobåten, noe han gjør, og ingen av oss blir
særlig populær av den grunn!! (men vi unngikk da å få skader på båtene!)
Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, her skal vi tilbringe
natten. Vi fortøyer i en bøye, tar en velfortjent «slusedram» spiser
middag og går til sengs. Det er befriende å endelig ligge et sted uten
støy og sur lukt fra forbrenningsanleggene i Colon!
Endelig klare – Losen kommer ombordKonsentrert kaptein som fikk oss trygt og velberget gjennom hele kanalen Åge og Jon – vinsjegorillaer akter! Tom og Berit – linehandlere foran

Neste morgen dukker
en ny pilot opp for å ta oss videre gjennom innsjøen og ned slusene mot
Stillehavet. Vi motrer i ca 3 timer gjennom den kunstig oppdemmede
innsjøen – plutselig kunne vi se trestammer som stakk opp midt i sjøen!
Leden er godt merket med bøyer, og turen går veldig greit. Så nærmer vi
oss første sluse på andre siden, vi er i rute, men plutselig er det lett
kaos – vi får beskjed om at vi må vente i to timer, så en time, så
plutselig skal vi «binde» oss opp med amerikaneren igjen – men til slutt
er vi gjennom slusene og Stillehavet venter! Vi kan lettet si farvel
til den amerikanske båten – vi kan vel trygt si at vi aldri kommer til å
ha mye kontakt fremover! Så motrer vi til Balboa Yacht Club der vi
setter av Tom – han skal tilbake til Blåtur, forhåpentligvis noen
erfaringer rikere og vi takker for en særdeles god og hyggelig hjelp
gjennom kanalen – takk Tom! Jon, Åge, Svein Erik og jeg drar et par
nautiske mil videre til en ankringsplass der vi skal ligge over natten.

Neste
morgen er det tid for å gjøre alle de tingene som er nødvendig før den
store avreisen over Stillehavet. En ting som bekymrer oss litt er at den
minste påhengsmotoren streiket siste dagen vi var i Colon – typisk!
Begge påhengsmotorene har virket som en klokke siden vi forlot Norge, og
nå skal det skje, akkurat når vi skal over en strekning som ikke
akkurat preges av merkeverksteder på hvert hjørne!

Vi
deler oss i to – Svein Erik reiser for å sjekke oss ut, dette er
skjærtorsdag, og vi får høre at langfredag og 1. påskedag er store
helligdager, da det meste er stengt. Vi andre tre drar bort til Isla
Flamenco der det er en spitter ny marina med restauranter, en liten
matbutikk og diverse turistbutikker. Vi treffer en medseiler som kan
fortelle at det finnes en Mercury – forhandler på området og vi stikker
innom. Jo da, de kan se på motoren (vi har en Yamaha) og dermed forter
vi oss tilbake og henter motoren i båten – kanskje vi kan få den fikset
før dagen er omme, og påsken setter inn?! Alt ser lyst ut, vi
provianterer og får gjort unna diverse småting, kapteinen har sørget for
at vi alle er sjekket ut – det eneste problemet er påhengsmotoren. I
følge reparatøren er det en liten «dings» som er ødelagt, og de kan ikke
skaffe ny før på mandag – kan vi vente? Ja, ja – det er jo dumt å
starte turen over Stillehavet uten begge motorene i orden, særlig fordi
den som er i uorden er den lille 3 hk motoren som er mest hendig for oss
å bruke til daglig! Dermed har vi tre dager å «slå i hjel».
Langfredagen blir tilbrakt i båten med diverse små oppgaver. Påskeaften
hyrer vi en drosje som tar oss inn til Panama City på sightseing. Vi får
en runde gjennom byen, og stopper opp i gamlebyen for å se på «gamle
ruiner». Så tar vi en ny tur inn til San Felipe, spiser lunch og tar
livet med ro.

Vi er turister i Panama City

Søndag tilbringes igjen i båten, men vi tar en tur i land om kvelden og spiser en god middag.

Så
endelig er det mandag og vi drar inn for å få ordnet ferdig med
påhengsmotoren – det viser seg at det ikke er mulig, de har egentlig
ikke funnet feilen, og dermed tar vi motoren med oss tilbake til båten,
lettere irriterte over å ha «kastet» bort flere dager på å vente! Vi
fyller opp diesel og vann og setter kursen mot Galapagos.

PÅ VEI TIL GALAPAGOS
Det
blir en treg start. Først har vi motvind, så forsvinner vinden helt, og
havet er speilblankt. Det blir til at jernseilet må gå. Fordelen er at
vi kan sette på radaren om natten, det er ganske fullt av båter i
området, store båter på vei inn til kanalen, og fiskebåter som «surrer»
rundt! Vi kjører doble vakter første natten slik at «lettmatrosene» får
en innføring i nattseilas!

Dag to er også
vindstille og i tillegg får vi små regnbyger. Eneste begivenheten er at
vi ser en relativt stor havskilpadde! Det begynner også å tynnes ut med
båter og dermed tar vi sjansen på å la lettmatrosene sitte nattevakt
alene!

Dag tre er det mer action. Ut på
formiddagen skjer alt på en gang; en regnbyge nærmer seg og vi pakker
vekk puter og lukker luker, samtidig biter en fisk på snøret og vi må
begynne å hale den inn. Heldigvis er det en liten fisk, 2-3 kg – aner
ikke typen, men den hadde rødt kjøtt omtrent som en tunfisk. Når den er
vel om bord har regnbygen forsvunnet uten å gi fra seg noen dråper, men
vinden har frisknet til. Dermed setter vi seil, men mens vi jobber med
det stopper motoren – uten påviselig grunn! Det er ikke en god følelse!
Vi skifter over til den andre dieseltanken i tilfelle det er noe galt
med dieseltilførselen, og motoren starter igjen!

Etter
å ha satt opp spribom for genoaen og kursen er satt kan motoren
stoppes, og roen senker seg over forsamlingen – det er stor overgang fra
ingenting som skjer til at alt skjer på en gang!

Ut
på kveldingen spaknet vinden igjen og det ble atter en motretur gjennom
natten. Fisken ble for øvrig filetert og spist som forrett, stekt på
nybakt brød!

Som dere skjønner ble det en
vindfattig start på turen vår, men etter nesten tre døgn kom vinden,
riktig nok på en meget skarp kryss, men vi kunne seile! Jon og Åge
fungerte godt som lettmatroser om bord, ingen ble sjøsyke, men Åge fikk
en lei forkjølelse som vi prøvde å ta knekken på med store doser med
C-vitaminer, vet ikke om det hjalp noe særlig!

Dag
fire hadde en stor begivenhet. Vi hadde igjen fiskesnøret ute og
plutselig fikk vi napp. Denne gangen var det større saker. Kapteinen var
som vanlig utnevnt som «førsteinnhaler» av snøret, denne gangen var det
tøft! Det ble så tungt at Jon måtte trå støttende til for å bidra med å
sveive inn, og etter minst en halv time begynte vi å ane en fisk! Først
trodde vi det var en barracuda, men så så vi at det var en sverdfisk,
minst 2 meter lang og den måtte veie 20-25 kg! Jon og Svein Erik fikk
dratt den opp langs skutesiden og jeg fikk satt kleppen fast i den, men
vi ble veldig betenkte! Etter en stund med vill spruting og febrilske
sprell fra sverdfisken besluttet vi å la den gå. Vi så med gru på
hvilken skade den kunne gjøre på dekk (og på oss) med sitt langs, spisse
sverd og kraftige kropp. En sportsfisker ville være superstolt av å
fange en slik fisk, men de har jo litt erfaring og mer tilpasset båt! (i
tillegg så hadde vi jo måtte spise sverdfisk i ukesvis skulle vi spist
opp den ruggen der!) Vi kan vel trygt konstantere at fiskelysten ble
vesentlig redusert etter vår storfangst!

En diger sverdfisk på kroken – ingen drømmefisk for oss!

Resten
av turen gikk sin vante gang uten alt for store begivenheter, bortsett
fra at vi krysset ekvator kvelden før vi ankom Galapagos. Vi har lest om
diverse markeringer når man som «føstereisegutt» passerer «linjen», men
vi tok «light»- varianten; markerte med et glass Gammel Opland (nå
blitt «Linje»-Opland). Jon drikker ikke alkohol, så hans glass ble ofret
til Neptun mens Jon selv koste seg med en kubansk sigar!

Vi krysser ekvator

Etter knapt åtte dager seilte vi inn til Porto Ayora på Santa Cruz, Galapagos.

GALAPAGOS
Jon,
Åge og Svein Erik dro i land mens jeg var igjen for å foreta den
sedvanlige rydding og vasking av båten etter en lengre overfart!

Etter
innsjekking (som for øvrig gikk fort og greit) orienterte de seg om
diverse turer og aktiviteter på Galapagos. Dermed ble det bestilt en
en-dags dykkertur, og en tredagers båttur for å se andre øyer. Om
kvelden dro vi alle inn for å spise middag på land.

Neste
morgen var det tid for små ting. Vi fikk vasket litt tøy, fylt diesel
(som ble levert ut til båten i fat), vasket og støvsugd innvendig, Jon
og Svein Erik fikk en runde under hårklipperen, og Åge var en tur i land
for å ordne med flybilletter fra Galapagos til Equador.

Etter lunch dro vi ut til Darvins research- senter og så på arbeidet deres med å bevare skilpaddene og iguanaene på Galapagos.

Kjempeskilpadder på Galapagos (Berit og Svein Erik i bakgrunnen!!)

Neste
morgen litt over kl 7 ble vi plukket opp av en relativt liten, åpen båt
for å dra den 2 timers lange turen sørover til Floreana, der vi skulle
dykke. Det var oss 4 fra Fruen, tre andre meddykkere og to dykkerguider
samt båtfører. Åge har ikke dykkersertifikat, så han ble med for å
snorkle. Både Svein Erik og jeg er litt «rustne», det er lenge siden vi
har hatt noen ordentlige dykk, og jeg måtte låne ekstra bly for å komme
ned – første gang det har skjedd!

Vel nede
hadde vi et fint dykk med masse fargerike fisker, lavaformasjoner, og en
havskilpadde. I lunch- pausen snorklet vi blant sjøløver. Det var
morsomt, de er utrolig grasiøse under vann, finnes ikke redde så de
kommer svømmende rett mot deg, og viker ikke før det er nødvendig for å
unngå kollisjon! De ruller rundt og leker med hverandre som små unger!

Dykk
to var litt mer innholdsrikt, da fikk vi se white-tip shark og den mer
ordinære grå haien, ikke så stor, 1 ½ -2 meter lang. Vi så også to
relativt store stingray, og en liten «havslange» på i underkant av en
meter lang. Vi hadde håpet å få se hammerhai, men de var «borte» den
dagen!

Åge, som hadde snorklet i samme
område hadde sett en hel gjeng med hai som sirklet rundt et par meter
under ham, når han svømte videre fulgte de etter – stor opplevelse!

Dagen
etter dykker – turen fikk vi fylt opp vann (levert ut til båten),
vasket litt mer tøy og Svein Erik sjekket nærmere hva som hadde blitt
gjort med den lille påhengsmotoren. De hadde renset alle filtrene og
plukket fra hverandre forgasseren – da oppdaget Svein Erik at en pakning
var montert tilbake feil vei! Ved å snu pakningen tilbake slik den
skulle stå – vips så virket motoren igjen til stor glede for oss alle!
Utrolig hva som kan skje.

Så den 9.april var
det min bursdag som ble feiret med god frokost og gaver fra familien.
Så gikk vi en lang tur ut til Tortuga beach, en lang fin sandstrand med
lumske understrømmer i vannet. Vi var blitt fortalt at 20-25 mennesker
druknet her hvert år. Utrolig, for vi var blitt advart av en vakt på vei
til stranden, og det var satt opp skilt langs hele stranden med
advarsler. Ved å gå ca 10 minutter videre til en ny liten strand kunne
vi bade trygt – det gjorde godt med en dukkert før vi tok fatt på veien
tilbake. Om kvelden ble vi plukket opp av en jolle som tok oss over til
«Free Enterprise», båten vi skulle være med på en tre- dagers tur rundt
på de andre øyene på Galapagos. Båten var en motor/seilbåt uten seil og
med plass til ca 20 personer. Vi var 15 gjester om bord. I brosjyren var
båten definert som en «luksusbåt», med bar, air condition, dusj og bad
på alle lugarene osv. Alt dette stemte jo på en måte, men etter et døgn
brøt air con – systemet sammen (og ble ikke fikset så lenge vi var om
bord), saltvannspumpa for toalettene virket bare delvis, så i lengre
perioder var vi uten «fluch»-muligheter, ferskvannspumpa var så svak at
det ikke var trykk i dusjen (kun noen dråper piplet frem), madrassene
var så slitne Åge hadde følelsen av at han datt ut av køya og Svein Erik
fikk ryggproblemer og vi måtte løpe etter betjeningen hvis vi ønsket en
øl, i baren var det i hvert fall aldri noen! Da er det deilig å ikke ha
noe ansvar for båten! Men alt var ikke mørkt, maten var god og
sengetøyet rent!

Når det er sagt så var
selve turen kjempefin, Vi hadde dessverre en «matlei» guide som ikke
gjorde mer enn høyst nødvendig, men han hadde masse kunnskaper og
snakket brukbart engelsk. Dagene var delt opp med formiddagstur til en
øy, med påfølgende snorkletur. Ny tur til en ny øy om ettermiddagen da
også med innlagte snorklemuligheter.

Vi fikk
se masse natur, øyer som var frodige og grønne, og øyer som nesten bare
var lavalandskap. Det er sant at dyrene på Galapagos er lite redd for
oss mennesker. Vi «snublet» omtrent over sovende sjøløver, og
«blue-footed boobies» la eggene sine midt i stien – ikke det minste
affisert av alle oss turister som gikk forbi. Vi så pingviner,
fregattfugler, landiguanaer og sjøiguanaer. På snorkleturene våre så vi
sjøskilpadder, hai, sjøløver og flere pingviner, i det hele tatt så vi
yrende dyreliv hver dag. Etter tre dager vendte vi nesen hjem til egen
båt, stappfulle av inntrykk og veldig glade for at vi valgte å ta en
slik tur. Tror vi har fått en god smakebit av det Galapagos har å tilby.

Ombord i Free EnterpriseSvømmetur med pingviner Sjø-iguanaer – spesielle, men ikke spesielt vakre! Sjøløver var det overalt

Så
nærmer det seg avreisedag for Åge. Han skal fly fra Galapagos til
Equador der han skal tilbringe noen dager før han flyr hjem til Norge.
Vi forbereder turen videre over til Marquesas. Før Åge reiser får han
bli med som kuli når vi skal handle inn grønnsaker og frukt for de neste
ukene. Grønnsaksmarkedet ligger litt inn i byen så det er et stykke å
bære. Vi kjøper bl.a. en diger bananklase som sikkert veier 20 kg – da
er det greit med bærere.

På vei til Marquesas – hjelp, alle bananene er modne!

Vi avslutter
oppholdet på Galapagos med en hyggelig middag i land, og tidlig neste
morgen reiser Åge. Litt trist, Åge var en usedvanlig trivelig
«lettmatros» å ha om bord.

Men vi må
fokusere på vår neste etappe som er 3000 nm seilas over til Marquesas-
en av jordomseilingens lengste etapper. Vi får fylt opp vanntankene,
klargjort båten for seilas og 4 timer etter at Åge dro drar vi opp
ankeret og sier farvel til Galapagos!

PÅ VEI TIL MARQUESAS
Turen
starter dårlig – det er lite vind og det er på med motor, av med motor,
opp med seilene for noen få timer før vinden dabber av og motoren må på
igjen, slik holder vi på de to første dagene. På toppen av alt blir
Svein Erik dårlig, han har feber og er stiv i hele kroppen. Fant ut at
det var en blanding av solstikk/for lite væskeinntak med påfølgende
urinveisinfeksjon. Etter et par dager med antibiotika ble han heldigvis
bedre. Da blir også vinden bedre og vi kan seile ordentlig! Det blir en
blanding av genaker og genoa, avhengig av vindstyrken. Det som er
forunderlig og ganske frustrerende er at de første 6 dagene har vi ½ -1
knops motstrøm – det er motsatt av alt som står i bøkene!

Dagene går sin skjeve gang, spise frokost, lese, sitte vakt, lunch, lese, sitte vakt, middag, lese, sove, gå på nattevakt…..

Vår
største utfordring er at bananklasen blir veldig fort moden, etter to
dager var de første bananene klare for spising, etter tre dager var 50 %
klare for spising og etter fire dager var alle bananene klare for
spising! Hjelp – vi har kilovis med bananer, hva gjør vi?

Det
blir bananer som frokostpålegg, bananer til lunch, banankaker, bananer
til middag, bananer til dessert, bananer som nattmat – vi klarer med et
nødskrik å spise opp de aller fleste bananene, men det er greit med en
bananfri periode fremover!

Den 7. dagen om
bord har vi endelig fått ordentlig medstrøm på ½ – 1 knop, og vi gjør en
skikkelig døgnseilas på over 170 nm og en gjennomsnittsfart på over 7
knop. Vi begynner å bli optimistiske, hvis dette holder seg vil vi få en
rask overfart. Det som forundrer og gleder oss er at havet er såpass
rolig. Selv når det blåser opp i 10 m/s er det så vidt det er skumtopper
på bølgene, det er mest lange dønninger, noe som gjør det relativt
behagelig å leve om bord!

Jon begynner også å
få taket på seiling og klarer oppgavene med glans. Ennå er det en liten
stund før han kan sette skikkelig sjøbein, men det kommer seg!

Dag nr. 10 kan vi markere halvgått løp, nå er det i underkant av 1500 nm igjen!

Neste reisebrev blir skrevet etter at vi har ankommet Marquesas, inntil da; chio!

Dobbel feiring – halveis til Marquesas og Svein Erik har blitt farfar på nytt!

Mai
Reisebrev nr 04-05

Overfarten
fra Galapagos til Marquesas tok 22 dager. Etter en periode med god vind
fikk vi vindstille, og vi måtte motre en del, særlig om natten. Vi
prøvde fiskelykken med lite hell, men vi fikk dratt om bord en skikkelig
fin Gullmakrell en dag og laget oss en god fiskemiddag. Jon fikk
plutselig ryggproblemer og ble satt litt tilbake. Det er ikke gøy å
slite med en vond rygg om bord (det er aldri gøy med dårlig rygg, men ekstra ille når man er om bord i en bevegelig farkost!).
Det gikk heldigvis over etter hvert. I de periodene vi hadde vind var
den lett, og vi brukte genakeren så mye som mulig – hva skulle vi gjort
uten den?!

Så den 6. mai ankom vi Marquesas og øya Fatu Hiva. Nå
hadde vi gjennomført en av de lengste strekkene vi vil ha på turen vår,
og vi følte at vi endelig var kommet frem til «starten » av alle
stillehavsøyene.

Gjesteflagget heises før ankomst til Marquesas, fransk Polynesia

FATU HIVA
Fatu Hiva er ikke en
øy der man kan sjekke inn, men vi tok sjansen på å bli der noen dager
før vi seilte videre til Hiva Oa som er den offisielle innsjekkingsøya
for de sørlige Marquesasøyene. I tillegg er Fatu Hiva uten flyplass, og
er dermed mye mindre tilgjengelig enn de andre øyene på Marquesas – det
er ikke mange turister som finner veien hit, stort sett er det oss som
kommer med seilbåt. På Fatu Hiva ankret vi opp i Hanavave, som er en
ganske liten bukt, og relativt dyp overalt. Det lå 8-10 båter der,
vinden var kraftig, og kom ned langs fjellsidene i form av kastevinder.
Vi prøvde først å kaste anker på litt over 24 m dyp, men fant fort ut at
vi dregget. Dermed var det nye forsøk lenger inn mot land og litt
grunnere, endelig godt feste, men da hadde vi også omtrent alle 50 meter
kjetting ute! Inne på land var det en liten landsby med en skole,
fotballbane – kombinert helikopterlandingsplass, og visstnok et hus der
man kunne bytte til seg litt varer, men det fant vi aldri. Uvant for
oss, på denne øya var det lite pengeøkonomi og mest bytte av varer.

Fjellformasjonene rundt bukten var imponerende, spisse og bratte, men grønne og frodige.

Vakre omgivelser

Vi
brukte en del tid på å fylle opp vanntankene våre. Det er et stykke
arbeid å ta jolla inn, fylle vannkannene og ut igjen, helle på tankene
og ny tur inn. Vi kan hente ca 100 liter pr runde, og når det skal
fylles opp 5-600 liter blir det noen runder. I tillegg vasket vi ganske
mange maskiner med tøy – det krever også en god del vann! Vannet tappet
vi fra en kran på land og det smakte riktig godt. Det var fullt av små
gutter som ville hjelpe til med å bære vannkannene, og etter at Svein
Erik hadde med seg litt godterier som takk for hjelpen var det ikke måte
på innsats – nesten for mye av det gode!

Svein Erik og Jon tok
seg også en tur på land for å se på et fint vannfall et lite stykke
unna. Det var en varm og svett tur, men de fikk seg en forfriskende
ferskvannsdukkert i kulpen under fossen, og det hjalp. På vei tilbake
traff de et amerikansk ektepar som visste mye om trær og busker i
området, så nå vet vi hvordan papayatrær og mangotrær ser ut!

HIVA OA OG TAHUATA
Etter tre dager bestemte vi oss for å dra videre – det var ikke det beste valget vi har gjort!

Akkurat
den dagen var det overskyet, og etter et par timers seilas seilte vi
inn i en serie med squalls med påfølgende bølger, vindkast og regnbyger!
Det ble en møkkaseilas for å si det enkelt! Etter 8 timers seilas kom
vi frem til Hiva Oa og Taaoa Bay. Her var det fullt av båter og masse
svell, slik at vi måtte ro ut et akteranker. Vi begynner heldigvis å få
litt erfaring med det nå, slik at det gikk relativt raskt og greit.

Vannet var brunt og vi hadde lest at det ikke var lurt å bade her pga fare for hai – æsj!

Ankringsbukten
lå et stykke unna byen, Atuona, men det var enkelt å få haik inn til
byen, så neste morgen tok vi jolla inn til kaia, slang ut tommelen og
vips fikk vi skyss!

Så var innsjekking, veldig enkelt, gratis og
raskt! Deretter var det tur til banken for å hente ut lokal valuta før
vi tok en spaningsrunde rundt i alle tre matbutikkene! Det var enkle
butikker, men alle hadde litt ulikt sortiment, så vi fikk tak i det
aller meste av ferskvarene vi trengte – men det var ikke billig! Vi har
hørt at alt er dyrt på stillehavsøyene, og så langt stemmer det!

Hiva Oa – på gravstedet til Paul Gauguin

Været
er variabelt for tiden, det er en dag med sol, en dag med skyer og en
gråværsdag med regnbyger, litt kjedelig. Når vi i tillegg ikke kan bade
blir det litt nedtur for meg! Så etter å ha kjøpt inn nødvendige
matvarer og gjort litt småting i båten var det på tide å flytte på seg.

Det var mulig å få kjøpt diesel, men det var så mye svell ved brygga, (pluss at den var kjempehøy, beregnet på store fraktebåter),
så vi tok ikke sjansen på å legge oss inntil. Dermed ble det en ny
haiketur inn til byen for å skaffe dieselkanner. Vi var heldige og
kjøpte opp hele beholdningen av 20 liters kanner, dvs. 5 stk! Så tok vi
jolla inn og fylte opp to runder med diesel. Det burde holde en stund
fremover. Her er dieselprisen 7 nok/liter, så vi bør seile så mye som
mulig! Kannene må vi surre tomme på dekk, nå ligner vi mer og mer på
skikkelige jordomseilingsbåter med dekket fullt av saker og ting!

Etter
fire dager tok vi farvel med Hiva Oa med sin dårlige havn og skitne
vann, og motret 9 nm til naboøya Tahuata og Hane Moe Noa Bay (jeg liker de fine navnene de har på øyene og stedene her på Marquesas – de er så enkle å huske!)

I
stredet mellom øyene var det en del strøm, og her trives delfinene. Det
svømte delfiner overalt, det var morsomt å se hvordan de plutselig
skjøt ut av vannet, opp to meter i været og tok en 360 graders «helskru»
med kroppen med påfølgende mageplask!

For å si det enkelt – Hane
Moe Noa var helt topp! Det var en flott bukt, relativt stor, lite svell,
få seilbåter, ingen fastboende på land og med en flott sandstrand og
krystallklart vann! Kan man få det bedre?

Vi tok jolla inn på land og gikk på «slang». Resultatet ble en passe stor bananklase (vi har lært!) masse sitroner, pomelo (en søtere variant av grapefrukt)
og kokosnøtter. Kokosnøttene var en utfordring – høyt henger de og
vonde er de å få i hodet! Etter litt spaning fant vi et tre som ikke var
så høyt, og Tarzan (les Svein Erik) spratt oppover trestammen
som om han aldri skulle gjort noe annet og fikk plukket ned et par
nøtter! Vi hadde vært så forutseende at vi hadde tatt med oss en bitte
liten øks på stranden, så etter vel gjennomført «matauke» satte vi oss
ned i sanden, hugget hull i kokosen, drakk kokossaften og spiste
kokoskjøtt, livet var akkurat som vi har drømt om i de mørke
vinterkveldene før vi reiste fra Norge!

På kokosnøttslang Robinson og Fredag

Samme ettermiddag fikk vi
en passe stor tunfisk som gave fra et lokalt ektepar som kom forbi i
båten sin. Vi overleverte en pakke sigaretter som en motgave, og fikk
appelsin og guava (søt og god frukt) som en ekstrapresang. Dermed var det fiskemiddag og frukt til dessert den dagen!

Med
30 grader i vannet er det nesten ikke avkjølende, men du verden det er
deilig å svømme i klart og fint vann. Siden vi sparer på ferskvannet så
er måten å holde seg ren på å ta en dukkert, sjamponere seg inn, svømme
en ny runde, og avslutte med en kort ferskvannsdusj.

Jeg kan fortelle at hår -sjampoen Herbal Essences skummer kjempefint i saltvann!

Så
greide jeg å få et skikkelig stikk av en veps eller noe sånn på
venstrehånden min, og plutselig hovnet den kraftig opp, det dunket og
verket i et par dager før det endelig gav seg. Når jeg i tillegg greide å
få skikkelig stiv nakke og begynnende mens så hadde jeg et døgn som
ikke var av de aller toppeste! Jon og Svein Erik hadde dugnad på
middagslaging, mens jeg satt ved siden av og fortalte hvor de kunne
finne alle ingrediensene – det ble en veldig god spagetti den kvelden!

17 mai ble «feiret» i Hane Moe Noa med grillede pølser, norske flagg, sol, bading og snorkling!

UA POU OG NUKU HIVA
Neste morgen (veldig tidlig, kl 03.30!)
sa vi si farvel til vårt lille paradis og starte på et lengre strekk
opp til de nordligste Marquesasøyene. Igjen var vi uheldige med vinden.
Det var noen squall i nærheten som gav litt vind, men så døde den helt,
og det ble en motredag på sjøen. Etter 12 timer ankret vi opp på Ua Pou,
i en bukt som heter Hakahetau. Her lå det et par andre båter og vi
kunne se inn på stranden og en fantastisk fjellformasjon, med flotte,
steile topper. Innenfor standen lå det en liten landsby, med et par
kirker, en skole osv….

Svein Erik og Jon tok seg en liten
rekognoseringstur inne i byen, det tok omtrent 10 minutter så var det
gjort, men de fant vannposten der vi kunne hente ferskvann for
supplering!

Neste dag var det Svein Erik sin bursdag. Han fikk en god frokost, åpnet bursdagspresangen fra svigers (en dvd-film vi ikke hadde sett før – kjempefint!),
og så var det en jobbinnsats med å supplere vannbeholdningen igjen,
samt vaske litt sengetøy. Ellers ble det ikke den store markeringen av
dagen, men det ble lunch og middag etter bursdagsbarnets ønsker, og jeg
løp i gang en eplekake for å gjøre dagen litt spesiell!

Vi hadde
bestemt oss for å reise neste morgen de 30 nm over til Nuku Hiva. Igjen
klarte vi å få fullt av regnvær og dritt på veien over, men like før vi
skulle seile inn i Baie de Controleur klarnet det opp og solen skinte
atter en gang!

Baie de Controleur består av tre små fjorder
omringet av fine fjellsider, grønt og frodig. I tillegg er de såpass
lange at det er minimalt med svell som kommer inn – dermed er det flatt
og fint vann. Vi satset på å ta den østligste fjorden først, den skulle
være den roligste. Det stemte, men det var lite å se og gjøre der, så
neste morgen motret vi til den midtre bukten, Hanga Haa Bay. Der var det
en landsby, og det skulle være ruiner fra et gammelt, viktig
seremonisted med flere store «tikier» (steinfigurer) og en stor
tempelplattform av «gamle steiner» som det var mulig å gå til. Riktignok
hadde vi lest i en amerikansk pilotbok at det var en lang og tøff tur
dit, men siden vi er ekte nordmenn som ikke lar seg avskrekke så lett, (pluss at vi trenger mosjonen) så fylte vi vannflaskene, tok på oss myggspray og la ut på tur.

Det
tok ca en time å gå dit – 45 minutter langs veien, de siste 15
minuttene var en bratt sti oppover fjellsiden gjennom tett skog – det
var småtterier! Igjen et bevis på at amerikanske bøker har en tendens
til å overdrive problemene! Selve stedet var vel verd turen, morsomt å
se gamle tikier, og stedet var godt vedlikeholdt.

«Gamle steiner», fra vår «stabasiøse» tur på Nuku Hiva

Jeg glemte
forresten å fortelle at da vi ankret opp i Hanga Haa så vi plutselig noe
som beveget seg i vannoverflaten. Det viser seg å være store rokker på
minst 1 ½ -2 meter bredde – tøft!

Det var ikke fritt for at vi tok en ekstra sjekk i vannet før vi hoppet ut for å bade!

Men
som vanlig er det alltid noe som skjer med båten. Denne gangen var det
Onan, strømgeneratoren vår som fikk problemer – dynamoen røk! Ikke
morsomt, nå kan vi ikke produsere 220 volt, og dermed forsvinner
muligheten for å bruke en del av «luksusutstyret» vårt. Vaskemaskinen
kan ikke brukes, og mikrobølgeovnen og støvsugeren får hvile!
Sannsynligheten for å få fikset dynamoen er liten, Papeete, Tahiti er
vel nærmeste mulighet.

I mellomtiden får vi «vår mann i Norge»,
Truels til å bestille en ny dynamo i Norge som han tar med seg når de
kommer på besøk på Tahiti i midten av juli. Da har vi enten en
nyreparert dynamo, og en ny i reserve, eller så får vi i hvert fall
skiftet den ut den ødelagte!

Alltid er det noe som skjer! Nå er det hovedmotoren som sørger for å holde batteriene fulle.

Etter
vår vellykkede ekspedisjon opp til «de gamle steiner» var det på tide å
si farvel til Baia de Controleur og dra de 8 nm vestover til hovedbyen,
Taiohae. Her lå det ganske mange seilbåter på svai, bl.a. en dansk
seilbåt som vi har truffet jevnlig siden San Blas.

Vi ankrer opp
og Svein Erik reiser av gårde for å se om han kan skaffe ferske
baguetter – vi er jo tross alt på fransk territorium!

Denne gangen
uten hell, for sent på dagen! Dermed blir det suppe til lunch! Dagen
før hadde vi gått tom for hjemmebakt brød, så til lunch den dagen hadde
vi improvisert med en pakke med tysk rugbrød, en boks med islandsk
matjesild, leverpostei, egg, kaviar, agurk, kapers, løk osv! Selvsagt
var det naturlige følget litt norsk akevitt! Det var lunch det!

Men
tilbake til Taiohae! Svein Erik og Jon tok en snartur over til
danskene, og det viste seg at dagen etter skulle de på sightseingtur med
Landrover og en engelsktalende guide. Det var plass til oss også hvis
vi var interessert – det var vi jo! Dermed bar det på tur dagen derpå.
Vår franske, engelsktalende guide var en hyggelig dame med en tøff
Landrover Defender. Etter hvert skulle vi skjønne hvorfor det bare er
4-hjulstrekkere her på øya! Vi fikk en innholdsrik omvisning på øya. Vi
startet klokken 08.30, og var tilbake i 17-tiden – en skikkelig
heldagstur på en relativt liten øy. Først dro vi inn midt på øya og så
på slettelanskapet som dannet midten av et krater. På vei opp dit kjørte
vi gjennom stor og kraftig pinjeskog, og på platået som utgjorde
krateret var det fine beitemarker der det gikk Jersey- kuer og beitet!
De første kilometerene ut fra byen var asfaltvei, så gikk den over til å
bli en krøttersti – dette var veien til flyplassen! I regnsesongen var
den nesten uframkommelig, ellers tok det et par timer å kjøre noen få
mil!

Så dro vi nordover på øya, og selv de dårligste fjellveiene i
Norge blir som autostrada sammenlignet med veiene her! Vi fikk et fint
overblikk over øya, mye mer å se enn det vi kan observere fra sjøsiden.
Vi stoppet også ved et stort område der de hadde bygget opp en slags
seremoniplass etter gammel skikk. Opprinnelig hadde det vært en gammel
seremoniplass, med offersteder og boplasser, og nå var den videreført og
det var laget en del nye tikier og forsøk på å illustrere hvordan
husene så ut osv. Grunnen til dette var at de hvert 4. år hadde en
samling på en av øyene for å minnes og markere gamle tider, og i 1999
hadde de hatt en samling på dette stedet. Men som de små «hamsterne» vi
er så samler vi på alt som kan spises, og dermed var vi like interessert
i å plukke med oss alle de fine papayaene og de røde chiliene vi fant
på plassen!

På rundtur med guide på Nuku HivaHalvtamme hester gikk fritt overalt på Nuku Hiva Hellige trær, voldsomme dimmensjoner. Svein Erik synes så vidt nederst ved stammen!

Etter vår kulturelle utflukt måtte vi ta litt tak i
båten – det var mange ting som krevde vår oppmerksomhet! Dermed ble det
noen dager med vasking og polering av skroget, lakking av rekkverk,
skifte av olje på motoren, pusse rustfritt, vasking og smøring av
vinduer og luker, smøring av vinsjer osv…..listen er nesten uutømmelig.
Jon har som spesialoppgave å holde jolla ren, og nå er den hvit og fin
som den ikke har vært på lenge! (godt tips – aldri kjøp hvit jolle, den ser alltid møkkete ut!)

Så
opprant lørdag, og det var på tide med en fridag. Vi tok en liten
handletur og traff tilfeldigvis en gruppe seilere som hørte på litt info
om Tuamoto-øyene fra en amerikaner, greit nok – vi skal jo dit snart.
Vi oppdaget også at det ikke var mulig å supplere ølbeholdningen denne
dagen fordi det var valg og dermed alkoholsalgsforbud frem til klokken
20 om kvelden. Hva var det de skulle stemme over – jo, skal Marquesas
bli en del av EU eller ikke?!! Det tar nok noen dager før resultatet er
klart, men det blir spennende å se hva de velger.

Om kvelden var det duket for fest – jeg tror det var en fest som var en hyllest til alle mødre, men min fransk er under pari (aldri lært et ord på skolen!)
så det er fri tolkning fra et banner som hang over scenen! Etter at vi
hadde vært på en liten restaurant og spist pizza dro vi til festlokalet.
Det var stappfullt med lokalbefolkning, ispedt en del seilere. Her var
det dans – tradisjonell dans med de perfekte hoftebevegelsene vi norske
jenter bare kan drømme om, og grasiøse håndbevegelser som forteller sin
egen historie. Det var ulike grupper som danset, fra de ganske unge
jentene på 8-10 år, over til tenåringene og opp til voksne damer. Alle
like flinke og fine å se på. Klærne var en kombinasjon av gammelt og
nytt, litt kokosblader og litt bomullsskjørt og lange kjoler. Her følger
en liten avstikker fra dansen: vi lærte av vår guide på vår øytur at i
gamle dager spiste man fienden/krigsfanger, dvs at de var kannibaler!
Kvinner ble spart! For å unngå at slekter ble totalt utryddet (det var konstant nabofeider på øya) oppfostret de en del av guttebarna som jenter. Skikken består den dag i dag, (selv om kannibalismen og feidene er over, og det nå er mer utstrakt homofili blant «jenteguttene»).
Derfor er det helt normalt og vanlig å se gutter som er blitt jenter,
dvs det eneste man kan se er at de er mye høyere og kraftigere og har
total mangel på pupper, og stemmen er kanskje litt grovere enn vanlig
for jenter. Der vi spiste pizza var hun som serverte en «konvertert»,
hun som jobbet på kommunehuset var «konvertert» – samfunnet her er så
lite at vi kjente igjen de vi så! Og poenget med denne lille avstikkeren
var at i dansegruppen blant voksne mødre kjente vi igjen to av de tre
«damemennene» som deltok – de danset med like stor innlevelse og ynde
som resten av damene, men raget et hode høyere! Det er helt tydelig at
her er dette en helt naturlig og akseptert del av dagliglivet – morsomt.

Vakre marquesiske ungjenter Lørdagsunderholdning – ikke lett å se hvem som egentlig ikke er kvinne her!

Ok,
nå er vi kommet frem til 29. mai – vi skulle egentlig ha reist mot
Tuamoto i dag, men fordi det er gråvær og regn velger vi for en gang
skyld å vente til i morgen. Det er en 4-5 dagers seilas dit og på veien
skal vi stoppe opp på Ua Poa for å fylle opp drikkevann. Det får vi ikke
tak i her – vannet er forurenset av rotter og geitemøkk, og er ikke
anbefalt drikkevann.

Oppholdet vårt på Marquesas har vært fint, vi
har sett litt av øyene, de menneskene vi har hatt kontakt med har vært
åpne og greie (hadde våre franskkunnskaper vært bedre hadde nok kontakten vært bedre!),
øyene er mye mer frodige, høye og «ville» enn det jeg hadde
forestilling om, og været litt mer uberegnelig, men totalt sett et
kjempefint opphold.

Nå venter de farlige korallrevene på oss!

– et ekte sydhavsparadis
Juni
Reisebrev nr 05-05

Det
tok oss tre dager å komme fra Marquesas til Tuamoto – totalt 430 nm. Vi
hadde sol og fint vær hele tiden. Vinden var vekslende, det var super
vind helt til de siste 16 timene – da måtte vi motre. En av de store
hendelsene (som vi kunne greid oss foruten) var at vi greide å spjære
genakeren i et uventet voldsomt vindkast, men vi har heldigvis dobbelt
seilsett om bord, riktignok gamle seil, men vi kunne plukke frem en
gammel genaker, og den var til god hjelp i en periode med svak vind
underveis! Den andre begivenheten var at vi fikk en 12 kg Gullmakrell på
kroken – kapteinen tok seg god tid med jobben å få den om bord – det er
hardt arbeid! Vel om bord ble det ofret en god dram direkte ned i
hjellene på den for å få den roet ned, det er utrolig virkningsfullt! Så
begynte jobben med å sløye og filetere den. Jeg kan ikke skryte av å
være vant til å håndtere så store fisker, men det gikk på et vis.
Mesteparten ble filetert, og noe ble skåret opp i skiver som ble kokt og
brukt i diverse gratenger! Noen av filetene gikk i fryseren, så vi har
mange gode fiskemiddager på den fisken!

Det var den genakeren!! 12 kg Gullmakrell gir mange gode middager!

Vi var litt spente på
Tuamoto. Når man leser pilotbøkene kan man lese alt fra «grusomme» pass,
og dårlige ankringsforhold, liten beskyttelse osv, til de mer nøkterne
beskrivelsene som gjør at man i det hele tatt tar sjansen på å gå til
disse atollene!

Vi bestemte oss for å seile til den atollen som lå
nærmest Marquesas, nemlig Takaroa. Passet her skulle i følge
beskrivelsen være ganske komplisert, men vi bestemte oss for å ta
sjansen. Det var nemlig i følge den samme pilotboken mulig å legge seg
for anker utenfor atollen, og dermed gav det oss frihet til å ankomme
utenom full høy- eller lavvann, som var den riktige tiden å gå gjennom
passet på.

Vi hadde flaks (kombinert med kapteinens suverene
beregning av tidevannet), og kunne gå rett inn i passet. Det var direkte
ukomplisert, det eneste man måtte bruke var øynene og sunn fornuft! På
vei inn passet passerte vi en liten landsby, og vel gjennom passet og
inne i atollen la vi oss for anker ikke så langt fra denne landsbyen.
Etter en liten disputt mellom kapteinen og ankringsansvarlig (les Berit)
endte vi opp forsvarlig ankret. Spenningsmomentet er å finne det
riktige ankringsstedet – ikke for nære høytstående korallhoder slik at
hvis vinden snur så gå vi på grunn, helst i sand slik at ankeret graver
seg ned og helst ikke slik at kjettingen surrer seg rundt korallhoder og
gjør det problematisk å få kjettingen løs igjen!

Vi tok en rolig
ettermiddag i båten – ryddet og ordnet litt som man normalt gjør etter
noen dager til sjøs. Dagen etter satte vi på 15 hk på jolla og suste inn
gjennom passet til landsbyen. Dette var en lørdag, og det var
tydeligvis lørdagsstemning – nesten ingen å se. De fleste oppholdt seg
ved husene, men etter hvert som vi nærmet oss «sentrum» dukket det opp
både folk, et lite «magasin» og en liten kafeteria! Vi stakk hodet innom
«magasinet» som er et slags landhandleri – her kan man kjøpe både mat
og plastsandaler! Fersk ost, frosne grillpølser og noen poteter var
dagens fangst!
På land i Takaroa, utenfor magasinet (dagligvarebutikken)

Handletur i magasinet

Det som slo oss ellers på vår tur rundt i landsbyen
var kombinasjonen mellom ryddig og rotete, slitent og godt vedlikeholdt
samt åpenhet og gjerder rundt husene – det var rundt 200 personer som
bodde i landsbyen – hva slags forhold hadde de seg imellom?? (Senere
fikk vi vite at omtrent alle innbyggerne var mormoner – en god
forklaring på hvorfor det ikke var mulig å kjøpe en forfriskende øl på
kafeteriaen!)

Etter vår lille ekspedisjon i byen satte vi oss ned
og tok en analyse av atollene. Det vi ønsket oss nå etter Marquesas og
Takaroa var ensomhet og et ekte sydhavsparadis. Da leste vi
jordomseilingsboken «Bryllupsreisen» og så at de hadde ligget på Toau,
en atoll uten særlig mange mennesker. Dit ville vi dra! Beskrivelsen i
pilotboken var at det var et vanskelig pass, som var ansett som farlig
selv av de lokale Tuamotoene! Det gav vi f….. i!»

Det tok oss en
natt å seile fra Takaroa ned til Toau, og vi hadde skarp kryss hele
veien, noe som gav oss en «bølgete» seilas. Vi hadde lagt opp til å
ankomme på høyvann, og etter en liten rekognoseringstur rundt passet
gikk vi igjennom. Det gikk greit, kun en knop motstrøm og relativt rolig
vann – ikke skjønte vi hvorfor de advarte så sterkt mot dette passet.

Vel
inne la vi oss til utenfor noen ubebodde hus, sjøen var flat og vi
ankret opp i klart vann med en blanding av korall og sand. Vi tok oss en
ekspedisjon på land for å utforske omgivelsene. Det så ut til å være en
stund siden noen hadde bodd i husene. Det var heller ingen andre
seilbåter i nærheten, men vi skimtet en seilbåt et stykke unna, det var
alt.

På vår ekspedisjon på land fant vi ut at det ikke var noen
god korallstrand her, og jeg hadde drømt om en strand- dag, det har vi
ikke hatt enda. Neste morgen flyttet vi derfor på oss og seilte litt
lenger inn i atollen. Her fant vi til en fin sandstrand og et hus – men
der var det jammen meg en person som bodde!

Svein Erik og jeg
hadde litt småting å bedrive i båten, så vi slapp av Jon inne på
stranden, (han er for øvrig den som kan snakke litt fransk, og det gjør
det jo unektelig litt enklere å kommunisere!). Han presenterte seg, og
så viste det seg at Jon traff John! John bodde her 1-2 uker med jevne
mellomrom for å produsere kopra. Ellers bodde han på naboatollen til
daglig. Han var vel i 40 årene, blid og hyggelig og hadde sånn cirka 5
tenner i munnen!

Jon fikk en omvisning på «bruket», og ble god
venn med John! Etter omvisningen tok Jon seg en tur rundt på øya, og da
han var tilbake igjen dro Svein Erik inn for å hente ham. Da var det tid
for gaver; vi fikk kokosnøtter, tre languster og diverse skjell – i
retur fikk han et par pakker med røyk og en Labb-lue! I tillegg hadde
Svein Erik og jeg litt tidligere snakket om hvordan man finner
palmehjerter, og nå fikk Jon og SE en demonstrasjon på det, samt en
passe bit med hjem til båten. Det er godt med ferske palmehjerter – det
har vi aldri spist før.

Neste morgen klokken åtte var vi invitert
inn på land igjen, ingen av oss visste hva vi skulle bli med på, men noe
var det. John tok oss med på andre siden av øya, ut mot havet og på
revet. Det var lavvann og nå fikk vi en super innføring i spiselige ting
som finnes på korallrevene. Det var snegler og skjell – alt ble knust
på stedet og fortært rått. Det smaker mest seigt og salt, men morsomt å
ha prøvd det! Han imponerte oss også med å finne en languster innunder
en stein – vi ville aldri ha visst at den var der! I tillegg fikk vi en
demonstrasjon på hvordan man fanger fisk med hjelp av en kort jernstang
som var spiss i enden. John «spiddet» 15-20 relativt små korallfisker,
løp inn på stranden og laget «tau» av et palmeblad som han brukte til å
tre fiskene på, og for å bære dem hjem. Etter minst et par timer på
revet bar det tilbake til huset til John. Der renset han all fisken, vi
skulle få med oss halvparten hjem. Resten skulle vi grille til lunch!
Dermed fant han fram et tomt oljefat, og ved hjelp av en hammer og en
masjete hugget han ut en åpning for «grillkullet» og på toppen la han en
passe grillrist (les rustent hønsenetting!) Så fyrte han opp med gamle
kokosnøtter, la på fisken, dekket til med kokosblader, og etter en halv
time var maten klar! Fisken ble servert på blader, og fingrene fungerte
ypperlig som bestikk – godt måltid! Så var det på tide med en siesta, og
vi trakk oss pent og pyntelig tilbake til båten, men ikke uten flere
kokosnøtter, stor klump med palmehjerter og resten av fiskefangsten. Vi
kvitterte med en øl til lunch, og flere sigaretter, noe som tydeligvis
falt i smak.
Tur på revet sammen med John JohnEn grill blir til Et gourmetmåltid

Vi dro til Toau for å finne en øde øy, men vi var skjønt
enige om at det var et lykketreff at vi traff John. Vi fikk en liten
innføring i hvordan det er mulig å bo og klare seg på en atoll ved å
spise det havet har å by på, og utnytte kokos-trærne maksimalt. Etter en
uke måtte vi reise, vi skulle møte Tone (kona til Jon) på Papetee.

Vi
tilbrakte dagene stort sett med å bade, gå turer på øya og ute på
revene, og jeg fikk min lille dag på stranden. Den ble ikke så lang,
etter noen timer var vi lei, det ble varmt og myggen begynte å bli alt
for innpåsliten!

Toau – et ekte sydhavsparadisKan man ha det bedre?

Så var det avreisedag og på tide å si farvel til
Toau. Vi stod opp i 6-tiden, klargjorde båten, og i halv åttetiden tok
vi opp ankeret for å gå ut på fullt høyvann. Da ankeret var oppe så vi
at den andre båten som lå der når vi kom også var på vei ut. Vi tøffet
oss pent og pyntelig gjennom atollen, men ble litt betenkte da vi så at
bølgene brøt i passet. Jeg gikk ned for å skalke alle luker, og godt var
det for plutselig var vi midt inne i noen kraftige stående bølger. Det
var slike vi hadde hørt og lest om, men ikke forstått hvilke enorme
krefter som er involvert. Båten ble presset ned i bølgene, de slo over
hele båten, saltvannet sprutet ned i båten gjennom doradeventilene, og
det var et øredøvende bråk når båten ble slått opp og ned av
bølgekreftene! Uhyggelig. Svein Erik var veldig i tvil om vi i det hele
tatt kom oss igjennom, og vurderte å snu. Så hadde vi tre fire bølger
igjen før vi var igjennom – da stoppet motoren, gulp!!

Alle mann
på dekk og opp med seilene. Vi fikk ut genoa og fokka, samtidig snudde
båten av seg selv i bølgene slik at vi lå med baugen inn mot atollen
igjen. Vi bestemte oss for å prøve å seile inn i atollen for å få fikset
motoren. Det var enklere sagt enn gjort. Vi hadde 4-5 knop motstrøm, og
klarte så vidt å holde en knops fart. Vi presset opp mesanen, og det
hjalp litt. Etter en nervepirrende time greide vi å seile oss igjennom
og tilbake inn i roligere farvann inne i atollen. I mellomtiden hadde
den andre seilbåten valgt en klokere kurs ut passet (de så jo hvordan vi
slet!), og den lå utenfor og avventet om vi trengte hjelp. Vi snakket
med dem på vfh-en og takket for omsorgen og den psykiske støtten det var
for oss å vite at vi kunne få hjelp hvis ting hadde gått verre!
Heldigvis gikk det hele greit, vi fikk seilt oss inn til et
ankringsområde og fikk slengt ut ankeret. Så begynte Svein Erik med
motoren, og det viste seg at det var det vi trodde som var feilen,
nemlig luft i systemet! Dermed var det en relativt enkel sak å få
startet den igjen. Så tok vi en runde rundt båten, og så at to av
teakbordene på baugspydet var knekt og ødelagte, og davitene var blitt
bøyde, særlig den ene. Det hadde nok skjedd da båten snudde og vi fikk
kraftige bølger bakfra som fylte jolla med vann. Nye oppgaver, nye
reparasjoner ……, listen begynner å bli lang!

Vi sikret jollen
bedre, roet oss litt ned, spiste lunch og bestemte oss for å prøve på
nytt ved lavvann. Denne gangen gikk vi ut på siden av passet og det gikk
mye bedre. Vi har lært mye, det er lurt å prøve å gå på siden av de
stående bølgene, det er lurt å ha respekt for kreftene som kan oppstå i
et pass, det er lurt å bruke hodet! Vi har riktignok en solid og kraftig
båt, men det er begrenset hvor mye juling hun tåler!

Vel ute av
atollen seilte vi nesten 2 døgn sørvestover til Papetee. Vi hadde lest
og hørt at det alltid er fullt av båter inne i havnen i sentrum av byen,
derfor ble overraskelsen stor da vi kom inn og så 10-15 båter som lå
der (det er plass til minst 60-70 båter her). Ved en liten flytebrygge
lå det jammen to norske båter, bl.a. Malin som vi har truffet tidligere.

Vi
kastet ut akterankeret, men fikk ikke skikkelig feste. Opp igjen, og da
så vi at den ene norske båten var i ferd med å forlate flytebryggen.
Det passet oss utmerket for vi liker bedre å ligge longside, og det var
enklere adkomst til land. Det er så mye tyveri her at alle båtene legger
seg langt ute, og bruker jolla for å komme i land – ganske tungvindt!
Det viste seg at flytebrygga var en nød- og reparasjonsbrygge – det
passet oss utmerket, vi hadde nok av reparasjoner på listen!

Neste
morgen fikk vi besøk av en slags agent som kunne hjelpe oss med vår
lange liste. Genakeren ble levert til seilmakeren, daviten ble delvis
demontert og sendt til oppretting, dynamoen på hovedmotoren ble sendt
til overhaling og nye teakbord ble satt i bestilling. Svein Erik
demonterte dynamoen på generatoren og plukket den fra hverandre. To
lager var ødelagte, han fikk tak på to nye, og fikk hjelp til å montere
dem på – dermed var et av våre viktigste problemer løst – generatoren
virker igjen, og vi kan slippe å bruke hovedmotoren for å produsere
strøm! Vi har også bedt våre neste feriegjester om å ta med seg en ny
dynamo fra Norge, sånn for sikkerhets skyld. Mens Svein Erik satt med
nesa begravd i tekniske problemer ble Jon sendt rundt i byen for å
handle mat og orientere seg om severdigheter. Jeg gikk lettere amok med
ferskvann! Båten ble vasket utvendig og innvendig og vaskemaskinen gikk
omtrent kontinuerlig i en periode. Uheldigvis er det 60 hertz på
strømnettet her, og ikke 50 som er vanlig i Norge, dermed likte ikke
pumpen på vaskemaskinen seg, den nektet å pumpe ut skyllevannet – litt
uheldig for en vaskemaskin, og det endte med at jeg måtte gjete den hele
tiden, og tømme den manuelt! (det ble en slags halvautomatisk
vaskemaskin, men bedre enn å vaske for hånd!). Etter tre intense
arbeidsdager på båten var det tid for å ønske Tone velkommen om bord.
Hun kom med post, ferske aviser, snus, kaviar og geitost! Topp!

Siden
vi ikke har lyst til å tilbringe mer tid enn høyst nødvendig her i
Papetee ble det til at Svein Erik og jeg jobbet videre med ting på
båten, og Jon og Tone var turister – det fungerte utmerket. Når dette
reisebrevet blir sendt er vi fortsatt i Papetee og venter på å få
tilbake seil, dynamo osv.., men vi håper å få reist herfra i løpet av et
par dager. Da seiler vi rundt på Tahiti og over til Morea, naboøya, som
er ansett som en perle. I begynnelsen av juli reiser Jon og Tone videre
til New Zealand og Australia. Vi blir igjen her i litt over en uke
alene. I midten av juli kommer Truels og Ellen med sønnen Thomas og hans
kamerat Kristian. Det gleder vi oss stort til. De skal seile med oss i
to uker før de reiser videre til Singapore for å oppsøke gamle tomter
der. Da setter vi kursen mot Tonga. Vi har ikke bestemt oss hvilke øyer
vi stopper opp ved på veien, det tar vi etter hvert, men det blir det
mer om i neste reisebrev.

Ha en god og varm sommer!

«Sommerferie»
Juli og august
Reisebrev nr 06-05

Å
kalle dette et reisebrev er kanskje overdrevet, siden de eneste reisene
vi har foretatt i juli er mellom Tahiti og Moorea, ca 20 nm avstand
mellom øyene!

Vi har, som skrevet i forrige reisebrev, hatt to
feriebesøk fra Norge. Først var det kona til Jon, Tone som kom på besøk.
Etter å ha tilbrakt en liten uke i Papeete med å fikse ferdig båten,
dro vi litt sørover på øya, ned til marina Taina. Her lå vi for anker
utenfor marinaen og hovedgrunnen til at vi dro dit var for å gjøre mat-
og vin innkjøp på Carrefour. Det var «handlevognavstand» fra det store
handlesenteret Carrefour og til brygga – veldig praktisk når det er
snakk om supplering av diverse fludium! I tillegg var det mulig å bade
her, og ta en liten snorkletur på revet utenfor. Jon og Tone inviterte
oss en kveld på middag på restauranten på marinaen, et skikkelig fransk
gourmetmåltid, vi lever lenge på det.

Etter nødvendig
proviantering dro vi over til Moorea, en liten øy som ligger ca 3 timer
unna, en øy vi skulle bli ganske godt kjent med etter hvert! På Moorea
er det to bukter nord på øya med gode ankringsforhold, og utenfor begge
buktene er det fine ankringsplasser rett på innsiden av revet. Vi dro
først til bukten lengst vest, Baie de Opunohu. Den er omringet av høye
fjelltopper, flott natur og mer eller mindre øde på land. Her lå vi et
par dager, vi gikk bl.a. en tur opp til Belvedere, et utsiktspunkt ca 5
km unna stranden og opp i fjellet – relativt langt for oss som er mest
vant til å gå frem og tilbake på dekk – det ble rene overdosen, vi ble
kjent med en del uvante muskler dagen etter!

Ulempen ved å ligge
inne i bukten var at solen forsvant ned bak fjellene veldig tidlig, og
dukket opp alt for sent på morgenen – det var kaldt, under 20 grader om
natten, og det liker vi jo ikke! Dermed ble det til at vi dro ut på
revet og koste oss, solen kom tidlig opp og gikk ned i havet, akkurat
som det skal være. Jon og Tone tok noen turer på land og studerte
floraen – begge to er veldig interessert i planter, og det er alltid
lærerikt å gå på tur med dem.

Etter noen dager dro vi videre til
Cooks Bay, (Cook lå visstnok der en natt, men ankret opp for en lengre
periode i Opunohu bay, der vi allerede hadde vært, men navnet ble
hengende ved den første bukten han var i). Her lå vi på samme måte, noen
netter inne i bukten, så noen dager ute på revet. Det ble noen små
turer på land, snorkleturer på revet, soling og spising – skikkelig
feriefølelse! Men tiden går fort når man har det hyggelig, og snart var
tiden inne for å reise tilbake til Tahiti for å slippe av Jon og Tone.
De skulle ta fly videre til New Zealand, Australia og Singapore før de
dro hjem til Norge.

Avskjed med Tone og Jon

Plutselig var vi alene – det er nesten 4 mnd
siden sist. Ganske merkelig følelse, uvant tomt, men vi hadde en del
oppgaver vi kunne henge fingrene i så vi kom greit inn i «tosomheten»
igjen. Vi ble liggende sør for Papeete, ved marina Taina, som tidligere,
og vi tok Le Truck inn til byen noen ganger for å gjøre noen innkjøp.
Truckene var lastebiler som var bygget om til busser, med en stor
«trekasse» bak styrhuset der vi passasjerer satt på trebenker, veldig
enkelt, men bussene gikk bestandig og kostet nesten ingen ting.

Ellers
er det meste dyrt i fransk Polynesia, matvarene har minst norske
priser, det samme gjelder vin og øl. Det eneste som er rimelig er ferske
baguetter og lokalproduserte grønnsaker.

Vi lå for anker i
nærheten av en annen norsk seilbåt, Cintra, med Liv og Knut om bord, et
hyggelig ektepar i 60-årene. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og vi
hjalp dem også med å få sendt med en nødvendig postpakke fra Norge –
Truels og Ellen fungerte som postbud.

Vi traff også Blåtur en
formiddag inne i Papeete, det var like før Tom skulle reise hjem til
Norge for et lengre opphold, og vi fikk en liten prat før han dro.

Nye feriegjester

Så etter 10 dager var det duket for nye feriegjester – båten var nyvasket og polert og sengene var ferdig oppredd!

I
3-tiden om morgenen tok vi jolla inn til land og stod klare for å ta
imot våre nye gjester – Truels, Ellen, sønnen Thomas og kameraten
Christian. De hadde fløyet fra Norge til Los Angeles hvor de allerede
hadde hatt fire dager ferie. Ut av drosjen «veltet» det ut to «lange
slamper» av noen ungdommer, både Christian og Thomas nærmer seg et «par
meter kropp», veldig praktisk når en av hovedinteressene er basketball,
men ganske upraktisk i en båt – det ble nok en del «hodeskalling» de
første dagene, før dørhøyder og luker var innlært!

Det var så
morsomt å se dem igjen, et år siden sist vi hadde sett Ellen og Thomas,
og et halvt år siden vi hadde sagt «hade» til Truels på Barbados.

Resten
av den natten, (eller morgenen) ble det lite søvn og mye prating. De
hadde også med seg en etterlengtet dynamo til generatoren – så kapteinen
hadde den siste uken kjempet med samvittighetsproblemer når han skulle
avgjøre hva han så mest frem til å se, gjestene eller dynamoen-.

Utover
dagen tok vi Le Truck inn til Papeete for å se om det var noe «action»
der – det var den 14. juli, den franske nasjonaldagen – byen var omtrent
død, men vi fant (litt for sent) plassen der byen var samlet for å høre
taler og spille musikk. Det var på tampen av feiringen, så vi var
innom, men dro ganske snart videre for å spise lunch, og så returnere
til båten.

Truels, Thomas, Berit, Ellen og Christian, venter på Le Truc

Neste morgen var det hamstringstur til Carrefour for
noen middager og litt vin før vi dagen derpå igjen satte kursen mot
Moorea. Det var en tur uten veldig mye vind, og det ble en motretur med
gammel sjø, noe som gjorde at båten rullet mye. Vi prøvde å sette
storseil, og Truels ble gitt oppgaven med å heise det. Han tok i det han
kunne, men på slutten måtte han gi opp – det var før vi var klar over
at det siste revet fortsatt var i, ikke rart det var tungt å heise det!
På grunn av sine anstrengelser klarte Truels å påføre seg en kink i
ryggen, noe som skulle plage ham en del resten av ferien. Christian
synes nok at Moorea lå veldig langt unna – han ble blekere og blekere om
nebbet, og vi har sjelden sett noen som har tødd så klart opp når vi
rundet inn bak revet i Cooks Bay! Vi ankret opp innerst i Cooks Bay, og
neste morgen tok vi fatt på turen opp til Belvedere igjen. Denne gangen
gikk vi fra Cooks Bay, og turen ble et par km lengre enn sist – et slit!
Vi hadde tatt med oss alt for lite vann, det var helg og alt var
stengt. Ikke er det mulig å drikke vann fra springen på Moorea heller,
så øltørsten var usedvanlig sterk da vi endelig kom tilbake til Cooks
Bay. Truels strenet inn på en liten restaurant som for oss så veldig
stengt ut, men han sjarmerte damen i restauranten så mye at hun åpnet
bare for oss! Sjelden har en øl smakt så godt! Etter en god salat og et
par øl til var vi så gode som nye igjen, og klar for en svømmetur og
siesta om bord i båten!

På tur til Belvedere

I de neste dagene gjorde vi stort sett det
samme som når vi hadde Jon og Tone om bord. Vi seilte fra Cooks Bay ut
til revet utenfor Opunohu Bay. Der ankret vi opp og snorklet og badet.
En formiddag dro Svein Erik, Thomas og Christian av gårde et relativt
langt stykke vestover langs revet for å snorkle på et spesielt sted der
man kan se rokker og hai. De ankom samtidig med en turistbåt der
turistene hoppet ut i vannet og matet rokkene. De stimlet rundt dem og
spiste av hendene deres. Verken Svein Erik eller «gutta» synes det var
noen stor stas å få rokker «klistret» rundt kroppen, så de trakk seg
litt unna og studerte i stedet haiene som svømte litt dypere i vannet!

En
kveld tok vi jolla inn til et lite hotell for å se en danseoppvisning,
med tradisjonell polynesisk dans. Etter oppvisningen, som var flott å se
på, ble vi turister bydd opp til dans. Både Ellen og jeg måtte i ilden –
jeg kan garantere at det er ingen estetisk nytelse å se stive nordmenn
(kvinner) prøve seg på polynesisk hoftevrikk! Jeg la forresten merke til
at Christian og Thomas gled ned i stolene sine og prøvde så godt de
kunne og gjøre seg usynlige, og Truels fikk det plutselig brå- travelt
med å sjekke om det var ledige bord for middag – feiginger!!

Det
er hyggelig å ha besøk, det blir masse liv og røre. Hver morgen var det
«smørebu» i cocpit, med lange og vitenskaplig diskusjoner om hvilken
faktor på solkremen som skulle smøres på de lett stekte delene av
kroppen. Så var det tid for et opphold på dekk for å få en lekker
brunfarge man kan være stolt av når man kommer hjem til Norge igjen.

Deretter var det treningstime.

Hver
formiddag trente Thomas og Christian på dekk. Det var armhevinger,
leggtrening og spensthopping så det drønnet i hele båten – så var det
avkjølende bading før det var på tide med en stor dose karbohydrater
(les en stabel med brødskiver med sjokoladepålegg)!

Hard treningsøkt!

Ettermiddagene
var gjerne brukt til ekspedisjoner på land, særlig Truels hadde behov
for å røre på seg, det har han alltid, men nå var det ekstra viktig å
holde ryggen i bevegelse.

Så de siste dagene av ferien dro vi
tilbake til Tahiti igjen. Jeg hadde greid å få betennelse i noen sår på
hendene og den ene armen. I tillegg hadde jeg fått en kraftig betennelse
på helen på den ene foten. Foten og leggen hovnet opp og det begynte å
bli veldig vondt å gå. Dermed var det på tide med et doktorbesøk. Legen
var en franskmann med flagrende og blomstrete skjorte hengende utenpå
buksene, og løp omkring barbeint! Han kunne ikke særlig mange engelske
ord – omtrent like få som vi kan på fransk! Han så på sårene mine og sa;
«terrible, terrible, very bad, no good». Så lo han godt med en stor og
åpen munn – både Svein Erik og jeg begynte å lure litt på hva slags lege
vi var kommet til…..

Deretter begynte han med klare
håndbevegelser og kroppsbevegelser å forklare at jeg trengte
antibiotika- sprøyte i baken, en vaksine i armen og at jeg måtte spise 6
antibiotika- piller hver dag i 6 dager! I tillegg måtte jeg komme
tilbake de påfølgende neste dagene for å få nye antibiotikasprøyter i
baken! Årsaken til problemene mente han var at jeg hadde fått en smitte
fra insekt/moskito som førte til betennelsen. Så hadde jeg tatt på
gnagsåret bak på helen og overført smitten dit – veldig dumt!

Jeg
følte meg litt slapp etter doktoreringen, og det var deilig å ha
feriegjester som ordner med alt fra matlaging, vinopptrekking til
oppvask!

Siste dagen før avskjedens time leide Truels og Ellen en
bil med plass til oss alle seks, og så dro vi på biltur rundt øya. Gøy å
få se øya fra landsiden, det var ingen store attraksjoner, men et visst
inntrykk får man av øyas vegetasjon og befolkning, og vi fikk en
hyggelig lunch og kjøretur!

Så klokken 01 var det igjen tid for en
nattlig ekspedisjon inn til land med bagasje og feriegjester – snufs,
snufs og farvel for denne gang!

Alene igjen

Jeg var
ikke blitt så veldig bra ennå, så vi bestemte oss for å bli på Tahiti en
stund til. Magen var ikke helt god på grunn av hestekuren med
antibiotika. Armen der jeg hadde fått vaksine (som viste seg å være en
helt alminnelig stivkrampesprøyte, helt unødvendig siden jeg allerede
har den), ble stiv og øm, og nesten ubrukelig i flere dager! Svein Erik
ble midlertidig omskolert til doktor/sykepleier, og renset sår og
skiftet bandasjer hver morgen og kveld. Så dagen etter at
antibiotika-pillekuren var over våknet jeg med rødt utslett over hele
kroppen – hva har jeg gjort galt??

Igjen tok vi turen til doktoren
(eller fastlegen som han nå ble kalt!). Han så på kroppen min, så
tittet han på Svein Erik før han gikk bort til sin digre søplebøtte,
pekte på meg og så pekte han ned i bøtta mens han lo voldsomt– det er
lege å ha det! Heldigvis var ikke Svein Erik enig i at jeg var moden for
skraping ennå, så dermed måtte legen sette seg ned og skrive ut en ny
resept med utallige kremer og piller – antagelig til stor glede og
fortjeneste for apoteket som lå vegg i vegg!

Nå begynte heldigvis
ting å rette på seg. Etter et par dager var utslettet borte, de fleste
sårene begynte å gro med unntak av helen – den tok lang tid. Det er
kjedelig å være dårlig, ikke kunne jeg bade, og ikke kunne jeg gå på
turer.

Bare for å få en forandring, og for å få følelsen av å
komme i gang med seilingen igjen så bestemte vi oss for å dra over til
Moorea igjen. Svein Erik hadde vurdert lenge å ta en tatovering her i
Polynesia, tatoveringens «vugge». På Moorea var det visstnok noen gode
tatovører i følge Lonely Planet. Som sagt så gjort. Svein Erik fant
Purotu tatto og fikk bestilt time. Dagen etter troppet vi opp sammen med
tre norske nyervervede venner fra den norske båten La Familia. De
vurderte også å tatovere seg, og ville bli med for å «sjekke ut stedet».

Svein
Erik valgte å ta et tradisjonelt mønster fra området, som et bånd rundt
overarmen. Han fikk en beskyttende «tiki» (lokal gud) som hovedmotiv,
og border med hav, land, fjell, fugler og Moorea som andre deler av
motivene. Alt ble frihåndstegnet rett på huden, vi var imponert over
hvor stødig og sikker tatovøren var på hånden. Resultatet ble riktig
stilig!
Svein Erik blir tatovert
Ferdig resultat

Jeg ble inspirert av Svein Erik og La familia, og dermed
tok jeg en tatovering dagen etter. Samme sted, på overarmen, men et
enklere motiv med hav og bølger. Det var helt ok, men det var litt
ubehagelig å bli tatovert på den tynne huden under armen!

Her håndtegnes mønsteret påEndelig ferdig

Så nå er det blitt riktige sjøfolk av oss også!

Endelig videre

Nå
var det på tide å riste av seg reisevegringen og sette kursen videre
vestover. Opp med ankeret, og så en vindstille motorseilas gjennom
natten til Huahine. Vinden tok seg litt opp rett før vi rundet øya for å
gå inn gjennom passet, og det ble små bølger. Jeg lå nede og sov, og
synes det var litt tøft av kapteinen å styre båten slik at vi fikk en
bølge som hoppet inn et av våre små vinduer og traff meg rett i fleisen!
50 liter saltvann i senga er en våt fornøyelse, men man kan si at jeg
våknet ganske fort!

Vi kom oss på innsiden av revet og dro sørover
til en bukt vi hadde sett på kartet. Det var ganske dypt der, det er
sjelden vi kaster anker på 27 meter, men vi har et godt anker og kastet
ut alle våre 50 meter kjetting. Deretter var det tid for stortørking av
sengetøy, madrasser og bøker før vi kunne nyte en ankerdram med god
samvittighet!

Etter et par dager på Huahine dro vi videre til
Raiatea. Der la vi oss i en beskyttet, men ganske kjedelig bukt. Vi tok
jolla opp en fin elv som rant der, og hadde en trivelig kveld sammen med
et særdeles hyggelig og interessant engelsk ektepar fra båten Shamaal.

Innenfor
samme revet som Raiatea ligger øya Tahaa. Vi motret oss opp til
hovedbyen i Raiatea, la oss ved brygga og fikk handlet inn diverse
proviant – igjen. Så motret vi oss videre rundt til nordspissen av
Tahaa. Der var det vanskelig å finne gode ankringsplaser, men vi slang
ankeret rett ved en revkant, og satset på at vinden skulle være stabil.
Neste morgen våknet vi og så at vi hadde dreid rundt, og nå lå vi en
halv meter fra digre korallhoder. Vi så liten grunn til å utfordre
skjebnen så vi fikk opp ankeret i en fart, og motret oss stille videre
rundt øya. Ut gjennom passet til en topp medvindsseilas opp til Bora
Bora.

Her traff vi igjen Blåtur og Morten. Han var alene om bord
så vi inviterte til middager om bord, og ble utfordret i Geni, noe jeg
kan konstatere at jeg ikke er! Og Vera; Morten slo oss i Geni, men jeg
kan røpe at han var en skikkelig natteravn, sent i seng og sent oppe!

Bora Bora

Bora
Bora er jo kjent for å være en perle, men andre dagen vi var her var
det grått og regnfullt – en typisk innedag med mailskriving og
reisebrev. Heldigvis varer ikke styggvær så lenge her, så dagen etter
dro vi over til den andre siden av hovedøya. Her kom vi til det
grønneste og klareste vannet man kan tenke seg – utrolig flott. Morten
traff unge venner fra andre båter og de moret seg med kaiting og
seilbrett – vi ble litt misunnelige på hvor gode de var, men det er
klart at man blir jo ikke god hvis man aldri prøver!

Vi la opp til
et litt roligere tempo, turer på stranden, bading, strand- dag og
krusing rundt for å finne gode snorklesteder. Det var ikke enkelt, mange
koraller døde av temperaturøkning under siste El Ninjo, og i 1999 hadde
de et så kraftig regnvær her at vannet ble for «ferskt», og det fikk
også katastrofale følger for korallene.

Vi vurderte å reise
videre, men så ankom La Familia for å ha dykkerkurs med Morten som
instruktør. Dermed besluttet vi å bli noen dager til. Det er friheten
med å seile, og ikke ha stressende avtaler som presser oss videre.

I
skrivende stund ligger vi fortsatt her på Bora Bora. Vi vil bli her
noen dager til, ta en tur opp på øyas fjelltopp, sjekke ut et par
«berømte» restauranter og ikke minst hygge oss i norsk selskap.

Så setter vi kursen mot de siste atollene i Fransk Polynesia før vi starter overfarten til Tonga og nye opplevelser.

Bora Bora, solen er i ferd med å gå ned rett bak fjelltoppen vi etterhvert skal bestige….

September
Reisebrev nr 07-05

På
Bora Bora fikk vi spist lunch på Bloody Marys, som er et «must» når man
besøker BB – hyggelig sted, sand på gulvet, røffe møbler og trivelig
folk. Maten var i tillegg god!
Lunchbesøk på Bloody Marys.Rustikke omgivelser og god mat!

Vi fikk også gjennomført målet om å
klatre opp på toppen av fjellet. Det var en tøff tur for slappe båtfolk!
Stien gikk bokstavelig talt rett opp, etter 20 min pustet jeg som en
hval, og svetten rant – Svein Erik nektet å ta pauser, han var redd for å
ikke komme i gang igjen! Det tok oss et par timer å nå toppen, da hadde
vi klatret hardt, krabbet på alle fire, slept oss opp via tau som var
hengt opp og kvittet oss med noen liter svette! Den utsikten som møtte
oss med 360 grader fritt utsyn var vel verd strevet – kjempebra! Jeg
trenger kanskje ikke nevne at turen ned fra fjellet var omtrent like
tøff som å gå oppover – særlig når vi på slutten presterte å miste stien
og måtte jobbe oss nedover uttørkede bekkefar, steinete urer og tett
skog, men vel nede i byen igjen ventet lunch og en iskald øl. Det smakte
så godt at alle tanker på å strekke ut såre lårmuskler forsvant – det
straffet seg de neste dagene!

Endelig på toppen av fjellet etter en slitsom klatretur, Bora BoraVakker utsikt fra toppen av fjelletPå vei ned fra fjellet – vi måtte bruke tau flere steder for å komme oss både oppover og nedover – så bratt var det!

SUWARROW

Så
etter å ha fylt opp diesel og vanntankene var det på tide å si farvel
til Blåtur og La Familia.
Koselig besøk av La Familia, fra høyre; Therese, Hilde, Yngve og Berit

De ville bli noen dager til. Vi dro videre
sammen med nye seilervenner, Ventana med kaptein Rachel og hennes norske
mannskap Elisabeth. Ikke ofte man treffer rene kvinnebåter på langtur.
Målet var å seile til Suwarrow, en ubebodd atoll omtrent halvveis mellom
Bora Bora og Samoa, en av de nordligste øyene av Cook Islands. Ubebodd
var et feil ord, for øya er en nasjonalpark, og det bor et ektepar der
som fungerer som parkvoktere. Seilturen fra BB til Suwarrow har kommet
inn på listen som en av de minst behagelige så langt. Det første døgnet
var det lite vind, feil retning og masse gammel sjø som gjorde at båten
rullet kraftig og seilene slo og bråkte. Vi seilte inn i kraftige squall
som gjorde at vi måtte håndstyre fordi vindretningen skiftet hele tiden
– det er en spesiell følelse å styre i stummende mørke, regnet pøser
ned og står som en vegg rundt deg og båten kaster seg rundt i bølgene –
da er det greit å vite at squallene stort sett er over i løpet av en
halv time, regnet er behagelig varmt og snart er det min tur til å krype
ned i køya for å få noen timers søvn!

Det
tok oss seks dager å komme dit – det siste døgnet måtte vi reve alle
seilene for å komme inn om morgenen – vi tar aldri sjansen på å gå inn i
ukjente ankringshavner midt på natten.

Ventana
lå der allerede – de har en større og raskere båt enn oss og klarte å
komme inn kvelden før. På veien hit hadde vi hatt jevnlig kontakt på
radioen, og vi hadde også kontakt med to andre amerikanske båter som
seilte samtidig, og ankom noen timer etter oss. Det er første gang vi
har hatt et organisert radionett mens vi seilte – det var en ok
opplevelse, hver morgen og kveld hadde vi et høydepunkt når vi snakket
med de andre båtene for å høre hvor de var, hvordan vinden var, og om de
hadde fått noen fisk!

Suwarrow
ble et stort høydepunkt så langt på turen. Vi var pluss/minus 15 båter
der hele tiden. John og Veronica, som var parkvokterne, var usedvanlig
vennlige og imøtekommende.
John og Veronica, «sjefene» på Suwarrow. Utrolig blide, gjestmilde og imøtekommende mennesker

Det ble arrangert turer til de små øyene
rundt i atollen for å se på fuglelivet og nesten hver kveld ble det
arrangert fiske- barbeque inne på øya der John og Veronica bodde. På
stranden var det satt opp volleyball -nett og hver ettermiddag var det
full rulle med uhøytidlige volleyballkamper. Jeg har ikke rørt en
volleyball på minst 20 år, og hadde ganske såre armer de første dagene!
Svein Erik, som ikke er en utpreget fan av organisert lagspill førte an i
boccia- kasting, til stor begeistring for de som av ulike grunner ikke
fant gleden i en volleyball! I tillegg hadde Svein Erik greid å slå
kneet sitt, og etter hvert begynte det å hovne opp og bli ubehagelig å
bevege – det var veldig synd for det ble vanskelig for ham å snorkle og
dykke. I en periode ble det mye stillesitting med lesing av bok og med
kneet høyt!

Elisabeth,
det norske mannskapet på Ventana er en ivrig dykker, og klarte å dra meg
med på et par fine dykk der vi fikk se hai, barracuda, masse småfisk og
fine koraller. Siden hun også er en ivrig volleyballspiller endte det
opp med at vi tilbrakte ganske mange timer sammen hver dag – veldig
koselig å ha litt jentekontakt innimellom.

I
12 dager hadde vi det kjempefint med masse aktiviteter og felles
måltider, og for vår del førte det til at vi ble godt kjent med mange
nye seilere. Et av høydepunktene var en kveld der vi alle hadde spist en
god middag sammen og så ble underholdt med en liten fiolinkonsert! Det
var en israelsk dame som stilte opp og bl.a. spilte Bach – Det var
utrolig stemningsfullt å sitte der – midt på en liten sydhavs- atoll med
flott solnedgang, masse hyggelige mennesker og så lytte til Bach!

En typisk felles middag på SuwarrowVakker fiolinkonsert på Suwarrow, hvem skulle tro at det var mulig, men alt kan skje på en jordomseiling!Suwarrow – enkle leveregler

Men
dagene og ukene raser av gårde, og vi bestemte oss for å seile videre.
Det ble en splitting av de ulike seilbåtene – alle som hadde tekniske
problemer (og det var ikke rent få!) dro videre til amerikansk Samoa for
å få bestilt deler og prøve å få reparert alle feilene. Vi andre (som
bank i bordet) ikke har store tekniske feil akkurat nå dro videre enten
direkte til Tonga eller som vi gjorde, seilte til Western Samoa.
Hovedgrunnen for oss var å fylle opp med litt mer proviant og øl, samt å
se litt av Samoa.

SAMOA

Det
tok oss fire dager med relativ ok seilas å komme dit. Vi er midt i en
lavtrykksperiode, så det er regn og gråvær nesten hele tiden – ganske
kjedelig, varmt og klamt inne i båten og vått og klamt ute! Ved ankomst i
Samoa måtte vi legge oss longside en taubåt og vente på å få klarert
inn – det tok omtrent hele dagen, med besøk av tollmyndigheter,
helsemyndighetene, immigrasjon osv. Det er forresten ikke hver dag vi
har besøk av mannlige myndighetspersoner om bord som stiller opp i
skjørt – deres tradisjonelle plagg!

Siden vi hadde tilgang til vann benyttet jeg muligheten til å vaske tøy, mens kapteinen sjekket oss inn.

Dagen
etter dro vi til et legesenter der Svein Erik fikk noen piller for sitt
ikke fullt så hovne kne, men det var greit å få en sjekk på det. Så dro
vi videre og fikk gjort en del ærend, bl.a. kjøpt en volleyball i
tilfelle vi finner andre steder og andre seilere å spille med!

Boccia- kuler fant vi ikke, så det blir en av de tusen tingene som havner på listen over ting som må ordnes i New Zealand.

Om
kvelden inviterte vi over noen seilere til en liten «sun-down`er» før
vi dro ut for å spise pizza. Pizzaen var usedvanlig smakløs og stedet
var usedvanlig enkelt med fire plastbord, ingen gjester utenom oss (på
en fredagskveld!) men det skulle være byens beste pizzarestaurant…..

Lørdagen
var, som alle andre dager den siste tiden, grå og regnfull. Vi tok en
drosje til Robert Louis Stevenson`s hus/museum, (forfatter av bl.a.
skatten på sjørøverøya) der han og familien hadde bodd de fire siste
årene av hans liv. Flott hus som var utrolig fint restaurert av en
amerikaner.

Om
ettermiddagen dro vi til fruktmarkedet – masse å velge i mellom, men vi
hadde allerede fått en e-mail om at all frukt og grønnsaker ble
konfiskert i Tonga, så det ble mest å gå rundt og titte på alt!

Et besøk på markedet i Samoa

Neste
dag leide vi bil sammen med et par unge karer fra en engelsk båt,
Skardu med Mark og Quintin om bord. Vi fikk se mer av hvordan de lever i
enkle hus, og har siesta i felles «talaer», dvs gulv med tak over. Vi
pratet med en kar som var veldig stolt av å vise frem familien sin og
alle åtte barna, samt vise oss alle tatoveringene han hadde på kroppen –
vi har langt igjen før vi slår ham!

Tøff kar med store deler av kroppen full av tatoveringer…..

Siden
det var søndag fikk vi også se alle kirkegjengerne på vei til kirken i
sin beste finstas, hvite skjørt på mennene og hvite kjoler og hatter på
kvinnene.

Så på mandag
var det tid for å gjøre diverse innkjøp. Svein Erik greide å få kjøpt
nytt startbatteri til motoren, det gamle var nesten ubrukelig. Dermed la
vi oss til brygga for å få skiftet ut det gamle (veier jo et tonn!). Så
sjekket vi ut og Svein Erik fikk ordnet med duty- free innkjøp av øl og
vin. Så vasket vi litt mer tøy og fylte opp vanntankene igjen – en
travel dag! Tidlig neste morgen satte vi kursen mot Tonga, og den første
øya Niuatoputapu, også kalt «New Potato» av en eller annen grunn!

TONGA- NIUATOPUTAPU

Rett
utenfor Samoa gikk vi inn i en kraftig squall samtidig som vi ble kalt
opp på vhf`en og ble fortalt at det var plukket opp en may-day melding
et stykke utenfor Samoa. Vi bekreftet at det ikke var oss, og at vi
skulle holde utkikk. Vi vet ikke hvordan det gikk, men det er en ekkel
melding å få, det setter noen tanker i sving.

Midt
opp i dette roper Svein Erik til meg fra sin styreposisjon ved rattet
og peker på tre gedigne knølhvaler bare 10 meter fra båten. Det ser ut
til at de hviler eller sover, for de ligger veldig stille i vannet, men
du verden så gøy det er å se dem. Vi har sett etter hvaler hele veien
over Stillehavet, men dette er de første vi ser! Siden det regnet så mye
fikk vi ikke tatt bilder av dem, men det skal være masse hval rundt
Tonga, så vi satser på nye muligheter.

Turen
var unnagjort på litt over et døgn, vi hadde god vind hele veien og
seilte stort sett i 7-8 knop, det er høy fart for vår trege Frue.

Vi
merker at vi begynner å bli vant til lengre turer, vi har omtrent ikke
hatt enkle dags- seilaser siden vi forlot Marquesas (med unntak av all
seiling mellom Tahiti og Moorea da). Døgnseilaser har derfor blitt det
korteste vi opplever, og kanskje det mest slitsomme – kroppen blir
liksom ikke vant til rytmen før vi er fremme. Jeg, som gjerne blir
sjøsyk det første døgnet, synes at det på mange måter er enklere med
lengre seilaser på 5-8 dager. Kroppen kommer inn i en rytme, sjøsyken
forsvinner og dagene forsvinner i måltider, vakter, lesing, fiskefangst
og små høneblunder!

Inne
i havnen i Niuatoputapu treffer vi igjen en del av våre gamle
seilervenner. Vi får også besøk av innsjekkingsmyndighetene – tre stk,
en toller, en fra karantene, og en fra immigrasjon. Det er to damer og
en mann, alle tre smilende og greie. De blir servert cola og hjemmelaget
banankake – stor suksess, her er alle veldig glade i sukkertøy og
søtsaker!

Etter den
vanlige runden med å fylle ut skjema etter skjema er det på tide med en
båtinspeksjon. Vi hadde gjemt vekk mesteparten av det vi hadde av
grønnsaker, og etter en grundig tenkepause ble det lille de fant
godkjent, men vi måtte love å ikke ta det inn på land!

Deretter
fant de en stor pakke med 50 kulepenner som Ivar, Berits far, hadde
gitt oss. Lykken var stor da de fikk halvparten. De ble omhyggelig
fordelt mellom alle tre, og karen fra karantene (som hadde 8 barn) ville
gi dem til skolebarna slik at de hadde noe å skrive med!

Vi
plukket også frem tre klokker som Jon hadde lagt igjen da han reiste
hjem til Norge. Tanken var å bruke dem til byttehandel, men nå gav vi
dem bort. To av dem hadde flatt batteri, men senere hørte vi at de hadde
fått andre seilere til å skaffe batterier til dem – de var ikke tapt
bak en vogn, nei!

Etter
innsjekkingen var det på tide å ta en runde rundt og hilse på kjente
før vi endte opp i en sveitsisk båt, Moana med Rolf og Yolanda for å
spise middag.

Lørdag
var alle seilerne invitert til årets store fest på øya til inntekt for
kirken. Alle ankom pent antrukket midt på formiddagen. Først var det
kava – seremoni for mennene. Kava er en rot som knuses i vann og ser ut
som skittent oppvaskvann. Den skal gi en svak narkotisk virkning.
Tradisjonen tilsier at det er kun menn som drikker kava, og det gjør de
hver eneste dag!

Siden
dette var en stor fest var det en større seremoni rundt det hele,
morsomt å se på, og være en del av. Det som ikke var fullt så morsomt
for oss kvinner var at etter seremonien samlet alle mennene seg i gruppe
under et tak og fortsatte kavadrikkingen. Kvinnene fikk hver så god å
vente til de var ferdige. De fleste av oss begynte etter hvert å bli
sultne, så når presten endelig bestemte at det var på tide å be bordbønn
var de fleste raskt på plass ved matbordene! Alle familiene hadde hvert
sitt bord. Matbordene var i seg selv et syn, pent pyntet med godterier
og stappfulle av mat, særlig helstekte smågriser var det flust av! Etter
en times matgilde var det slutt og bordene ble løftet opp på
lasteplanene og kjørt hjem til de respektive familiene for å fortsette
spisingen der. Mennene gikk tilbake for å fortsette kavadrikkingen, og
vi dro hjem til båtene!

Bugnende matbord på landsbyfesten. Kledd med myggnetting, og pyntet med sukkertøy og små potetgullposer! Nam, nam…Viktig kavaseremoni ved festen på Nuiatoputapu, Tonga. Bare menn fikk delta på dette, mens kvinnene serverte kavaen!Stor fest med masse mat , bak i bildet står presten klar til å velsigne maten

Neste
dag hadde vi et par dykk, et dykk på et vrak og et dykk på en korall-
vegg. Moana har luftkompressor om bord, og dermed er det enkelt å få
fylt opp flaskene.

Dagen
før vi reiste videre var det noen driftige seilerdamer som hadde greid å
arrangere en kavasamling der vi kvinner også kunne delta. Jeg var ivrig
etter å smake kava, så dermed tok vi turen ut på en liten øy der en
lokal gruppe bestående bl.a. av tre skolelærere serverte kava og sang og
spilte lokale sanger fra Tonga.

Vi
satt i en stor ring og kavabollen (laget av en kokosnøtt) ble sendt
rundt. Heldigvis fyller de den ikke helt opp i begynnelsen, for man skal
drikke opp alt sammen, og jeg kan fortelle at det smaker ikke så veldig
godt. Det smakte allikevel mindre vondt enn det jeg har hørt og lest om
tidligere, mer som veldig besk grønn te med et innslag av sigarsmak!

Etter
å ha drukket 2-3 boller med kava begynte jeg å merke en svak prikking i
munnen, men det var det eneste jeg merket. Svein Erik hadde heller ikke
følt noen store virkninger, og han gikk løs på fulle kavaboller etter
hvert!

Det var en
koselig kveld med musikk og sang, og vi fikk høre historier om kavaens
opprinnelse, hvor lite penger Tonga har til utdannelse og skoleutstyr,
og vi ble etter hvert godt kjent med våre verter! Du verden så stor
forskjell det er å være et sted der alle kan engelsk, det var den store
ulempen i Fransk Polynesia, der alle snakker fransk, utenom oss! Man
kommer ikke like langt med fingerspråk.

Kavaservering for oss seilere, der vi jentene også fikk smake og servere kava – morsomt!

Neste
dag var det et værskifte, og de fleste båtene bestemte seg for å dra
sørover til Vava`u- øyene lenger sør på Tonga. Vinden var meldt sørøst,
dermed ble det motvind og vi bestemte oss for å bli en dag lenger enn de
andre for å slippe å krysse. Vi stod opp og så at 7 andre båter tøffet
ut av passet. Så åpnet vi en værmelding og fant ut at enten måtte vi ta
sjansen på en kryss i dag, ellers måtte vi vente flere dager, vinden var
i ferd med å forsvinne helt dagen etter.

Dermed
kastet vi oss rundt og etter en times jobbing var jolla på plass, alt
var stuet forsvarlig under dekk og vi kunne heise seil.

Rett
utenfor øya så vi plutselig en knølhval-mor med en unge. Ungen hoppet
opp av vannet gang på gang, og et par ganger så vi den gedigne halen til
moren stikke opp av vannet. De var kanskje 150 meter unna, men det
teite digitalkameraet egner seg overhode ikke til å ta bilder av dyr i
bevegelse – det er for tregt. Alternativet er å ta en filmsnutt, det
gjør vi neste gang!

Uansett, det er gøy å se på disse enorme dyrene så nært, og i virkeligheten!

Vi
fikk, som forutsett, en skarp kryss sørover, den var så skarp at vi
ikke greide å holde kursen, men ble presset alt for mye vestover.
Kanskje vi skulle droppe resten av Tonga og seile rett til Fiji? Om
kvelden hadde vi to valg, enten ta et skikkelig slag, og få 60 nm ekstra
seilas, eller håpe på en vinddreining. Vi bestemte oss for å vente til
midt på natten før vi tok beslutningen, og godt var det. Vinden dreide
litt og ble gradvis svakere. Vi hadde allerede satt på motoren for å
lade (i stedet for generatoren) og samtidig presse oss litt høyere inn
på riktig kurs. Etter hvert ble vinden så svak, og sjøen så flat at vi
bestemte oss for å ofre noen liter diesel og motorseile gjennom natten.
Vi gikk i 7-8 knop hele veien og suste av gårde. Etter hvert begynte vi å
se lys fra de andre seilbåtene og i løpet av natten passerte vi
halvparten av de båtene som hadde startet tidlig den morgenen. Vi kom
inn til Vava`u og hovedbyen Neiafu som båt nr 4 midt på dagen, godt
fornøyde. Vi hadde fryktet at vi måtte tilbringe en natt ekstra med
motvind og bølger – nå kunne vi kose oss med en dvd-film og et glass
rødvin istedenfor!

Vakre øyer i Vavau, Tonga

Neiafu
er hovedbyen i Vavaù – gruppen. Det er en enkel liten by med et fint
grønnsaksmarked, og noen få matvarebutikker med et særdeles sparsommelig
utvalg av varer. Hvis man er glad i cornbeef er derimot utvalget
upåklagelig!

Vi fikk
sjekket inn, kjøpt et fersk, men ganske søtt brød og spist en god lunch
på seilernes stamsted, The Mermaid! Om kvelden, siden det var fredag,
var det stor samling igjen på Mermaid og vi drakk øl, snakket med andre
seilere, spiste middag på byen og avsluttet kvelden igjen på Mermaid med
levende musikk og dans. Det er lenge siden kapteinen og jeg har
«swingt» oss rundt på dansegulvet.

Vava`u
er kjent for å være et fint seileområde. Det er fullt av små øyer.
Moorings har en utleiebåt-base her, og det er ankringsplasser overalt.
Vi har nå forflyttet oss ut til en vakker liten øy med kritthvit strand
rundt, og fine koraller hvor det er flott å snorkle. Vi vil seile rundt i
dette området noen dager før vi begynner planleggingen for neste
passasje over til Fiji der vi skal møte Svein Eriks bror, Per og hans
kone Kirsten.

Nydelige steder å snorkle, klart og fint vann med masse små fisker og koraller på Tonga

Oktober

Reisebrev nr 08-05

Som
nevnt i forrige reisebrev består Vava`u, som er den nordligste
øygruppen i Tonga, av mange fine ankringshavner. Da vi seilte inn til
hovedbyen, Neiafu, seilte vi opp en fjord som gav klare assosiasjoner av
å seile i Oslofjorden. Det var grønt og frodig, og fjorden var omgitt
av lave, runde åser, ingen hvite strender, bare berget som gikk rett ned
i sjøen. Det eneste forstyrrende elementet var innslaget av palmer!

Neiafu
var en hyggelig liten by med noen enkle matvareforretninger, et velfylt
grønnsaks- og husflidsmarked, bakeri og små spisesteder med alt fra
pizza til lokal mat.

En typisk klesbutikk på Tonga. Legg også merke til det flotte vevde palmeskjørtet den lokale damen har på seg!Her står Svein Erik utenfor det lokale bakeriet i Neiafu

Havnen utenfor byen var så dyp at de hadde lagt ut bøyer som vi kunne fortøye i.

Etter
å ha tilbrakt noen dager i Neiafu dro vi ut for å ankre opp i de ulike
havnene rundt omkring. Siden Moorings har en stor utleiebase her så har
de laget et oversiktskart over alle ankringshavnene, men de lokale
navnene er så vanskelig å uttale så de har valgt å gi dem et nummer i
stedet for, egentlig ganske praktisk! Et eksempel på navn på
ankringshavner er f. eks Luaafuleheu, Lua ui vaha, Foneua`one`one osv,
-skjønner hva jeg mener?!!

Derfor
ble det til at vi reiste fra ankringsplass nr 41 over til nr 8 osv. Mye
av tiden ble brukt til å snorkle og bade. Vannet var stort sett klart
og fint, temperaturen lå på 28-29 grader og det var masse flotte
korallområder og fullt av små fisk å se. Vi fikk kjøpt en enkel liten
bok med fargebilder av fiskene, og prøvde å lære navnene på noen av dem.

Det er flotte koraller på Tonga

En
dag var det skandinavisk samling på nr 8! Nr 8 er en ankringshavn med
fine hvite sandstrender og grønt vann med masse snorklemuligheter. Det
var overraskende mange skandinaviske båter som plutselig dukket opp. Vi
har alltid følt at det har vært en overvekt av norske båter, men før vi
visste ordet av det så seilte det inn den ene svenske båten etter den
andre! Et par danske båter dukket også opp, men de var i klart
mindretall.

Det ble
en livat kveld, der vi ble kjent med flere skandinavere, det er ikke til
å komme unna at man har mer til felles med andre nordboere enn man har
med f. eks tyskere og franskmenn.

Skandinavisk samling på stranden

Et
annet arrangement vi fikk med oss var en såkalt fullmånefest. Denne
gangen var fullmånen omtrent samtidig med hallowen så vi ble oppfordret
til å kle oss ut. Det krever litt rødvin og en dose fantasi å finne ut
hva vi har om bord som egner seg til utkledning! Resultatet ble Ola
nordmann for Svein Erik, og jeg endte opp som FK- reparatør! Det var
masse fantasifulle kostymer å se, jeg tror noen har for god plass i
båten….

Svein
Erik sitt kne var blitt i orden igjen, så nå var det hans mulighet til å
kaste seg ut i dykkingen. Vi hadde også et dykk sammen der vi dykket
ned på et vrak. Vraket var en gammel kopra- fraktebåt som på vei inn til
Neiafu fikk varmgang i kopraen, og det begynte å brenne i lasterommet.
Dermed gikk den ned, båten var fra århundreskiftet, over 100 meter lang
og var ganske intakt der den lå på 25-30 meter. Jeg synes alltid det er
litt skummelt å svømme rundt vrak, og denne gangen var det i tillegg
dårlig sikt så jeg holdt meg ganske tett til Svein Erik!

Spennende dykkertur på vrak, ganske uklar sikt

Ellers hadde vi det hyggelig med La Familia, spilte Geni, spiste hjemmelagde kaker, drakk litt vin innimellom og hadde også hyggelig middag på byen sammen. Ventana
med Rachel og Elisabeth dukket også opp rett før vi måtte reise fra
Tonga, men vi fikk da tid til en runde med volleyball før avreise!

Ny volleyballsamling med fullt av ivrige seilere!

Siste
dag før avreise til Fiji måtte vi inn til Neiafu for å sjekke ut. Det
gikk ganske greit, men vi hadde planer om å toppe opp dieseltankene våre
slik at vi kunne motre oss mot Fiji om nødvendig! Plassen der man kunne
fylle opp diesel var tomme for drivstoff, men ventet på en tankbil som
skulle komme i løpet av kort tid!

Vi
dro derfor til utsjekkingsbrygga for å sjekke ut, og der stod
dieselbilen og fylte opp en annen seilbåt. Kapteinen løp av gårde for å
gjøre en avtale, men det var ikke helt enkelt. Først måtte tankbilen
reise til dieselbrygga for å fylle opp den – ikke helt unaturlig, men
han lovte å komme tilbake etter det. Vi ventet tålmodig i noen timer,
men det var varmt og ikke veldig gøy å ligge ved en brygge en hel dag å
bare vente! Så dro Svein Erik med jolla for å sjekke om dieselbilen
hadde utført ærende sitt, og fikk beskjed om at, jo da, om en liten time
kunne de garantere leveranse på vår båt – da var klokken tre på
ettermiddagen, og vi hadde ventet fra i 10-tiden, tålmodighet,
tålmodighet…

Ingen
ting skjedde, og da vi sjekket om vi skulle dra bort til dieselbrygga i
stedet for å vente på bilen fikk vi høre at de nå selvsagt hadde fått
diesel, men at pumpesystemet deres hadde brutt sammen, så sorry, ingen
diesel i dag før vi får reparert pumpen!

Klokken
halv fem gikk tollerne hjem for dagen, og da måtte vi eventuelt betale
overtid for å få lov til å få dieselleveranse på brygga – da gav vi opp,
så lite diesel hadde vi dog ikke igjen!

Sånn
er det bare innimellom – ikke alle dager tilbringes på hvite strender
og snorklende i sjøen – det finnes noen dager der man sitter pal og
venter på at ting skal skje, varm, svett og etter hvert ganske grinete!!

Da
var det deilig å seile ut til nr 6 og legge seg for anker for kvelden,
ta et avkjølende bad og si farvel til alle seilervennene. Vi var en av
de få båtene som skulle videre til Fiji. De fleste andre hadde planer om
å seile videre nedover til de andre øyene på Tonga, før kursen gikk
direkte derfra til New Zealand.