– et ekte sydhavsparadis
Juni
Reisebrev nr 05-05
Det
tok oss tre dager å komme fra Marquesas til Tuamoto – totalt 430 nm. Vi
hadde sol og fint vær hele tiden. Vinden var vekslende, det var super
vind helt til de siste 16 timene – da måtte vi motre. En av de store
hendelsene (som vi kunne greid oss foruten) var at vi greide å spjære
genakeren i et uventet voldsomt vindkast, men vi har heldigvis dobbelt
seilsett om bord, riktignok gamle seil, men vi kunne plukke frem en
gammel genaker, og den var til god hjelp i en periode med svak vind
underveis! Den andre begivenheten var at vi fikk en 12 kg Gullmakrell på
kroken – kapteinen tok seg god tid med jobben å få den om bord – det er
hardt arbeid! Vel om bord ble det ofret en god dram direkte ned i
hjellene på den for å få den roet ned, det er utrolig virkningsfullt! Så
begynte jobben med å sløye og filetere den. Jeg kan ikke skryte av å
være vant til å håndtere så store fisker, men det gikk på et vis.
Mesteparten ble filetert, og noe ble skåret opp i skiver som ble kokt og
brukt i diverse gratenger! Noen av filetene gikk i fryseren, så vi har
mange gode fiskemiddager på den fisken!
Det var den genakeren!!
12 kg Gullmakrell gir mange gode middager!
Vi var litt spente på
Tuamoto. Når man leser pilotbøkene kan man lese alt fra «grusomme» pass,
og dårlige ankringsforhold, liten beskyttelse osv, til de mer nøkterne
beskrivelsene som gjør at man i det hele tatt tar sjansen på å gå til
disse atollene!
Vi bestemte oss for å seile til den atollen som lå
nærmest Marquesas, nemlig Takaroa. Passet her skulle i følge
beskrivelsen være ganske komplisert, men vi bestemte oss for å ta
sjansen. Det var nemlig i følge den samme pilotboken mulig å legge seg
for anker utenfor atollen, og dermed gav det oss frihet til å ankomme
utenom full høy- eller lavvann, som var den riktige tiden å gå gjennom
passet på.
Vi hadde flaks (kombinert med kapteinens suverene
beregning av tidevannet), og kunne gå rett inn i passet. Det var direkte
ukomplisert, det eneste man måtte bruke var øynene og sunn fornuft! På
vei inn passet passerte vi en liten landsby, og vel gjennom passet og
inne i atollen la vi oss for anker ikke så langt fra denne landsbyen.
Etter en liten disputt mellom kapteinen og ankringsansvarlig (les Berit)
endte vi opp forsvarlig ankret. Spenningsmomentet er å finne det
riktige ankringsstedet – ikke for nære høytstående korallhoder slik at
hvis vinden snur så gå vi på grunn, helst i sand slik at ankeret graver
seg ned og helst ikke slik at kjettingen surrer seg rundt korallhoder og
gjør det problematisk å få kjettingen løs igjen!
Vi tok en rolig
ettermiddag i båten – ryddet og ordnet litt som man normalt gjør etter
noen dager til sjøs. Dagen etter satte vi på 15 hk på jolla og suste inn
gjennom passet til landsbyen. Dette var en lørdag, og det var
tydeligvis lørdagsstemning – nesten ingen å se. De fleste oppholdt seg
ved husene, men etter hvert som vi nærmet oss «sentrum» dukket det opp
både folk, et lite «magasin» og en liten kafeteria! Vi stakk hodet innom
«magasinet» som er et slags landhandleri – her kan man kjøpe både mat
og plastsandaler! Fersk ost, frosne grillpølser og noen poteter var
dagens fangst!
På land i Takaroa, utenfor magasinet (dagligvarebutikken)
Handletur i magasinet
Det som slo oss ellers på vår tur rundt i landsbyen
var kombinasjonen mellom ryddig og rotete, slitent og godt vedlikeholdt
samt åpenhet og gjerder rundt husene – det var rundt 200 personer som
bodde i landsbyen – hva slags forhold hadde de seg imellom?? (Senere
fikk vi vite at omtrent alle innbyggerne var mormoner – en god
forklaring på hvorfor det ikke var mulig å kjøpe en forfriskende øl på
kafeteriaen!)
Etter vår lille ekspedisjon i byen satte vi oss ned
og tok en analyse av atollene. Det vi ønsket oss nå etter Marquesas og
Takaroa var ensomhet og et ekte sydhavsparadis. Da leste vi
jordomseilingsboken «Bryllupsreisen» og så at de hadde ligget på Toau,
en atoll uten særlig mange mennesker. Dit ville vi dra! Beskrivelsen i
pilotboken var at det var et vanskelig pass, som var ansett som farlig
selv av de lokale Tuamotoene! Det gav vi f….. i!»
Det tok oss en
natt å seile fra Takaroa ned til Toau, og vi hadde skarp kryss hele
veien, noe som gav oss en «bølgete» seilas. Vi hadde lagt opp til å
ankomme på høyvann, og etter en liten rekognoseringstur rundt passet
gikk vi igjennom. Det gikk greit, kun en knop motstrøm og relativt rolig
vann – ikke skjønte vi hvorfor de advarte så sterkt mot dette passet.
Vel
inne la vi oss til utenfor noen ubebodde hus, sjøen var flat og vi
ankret opp i klart vann med en blanding av korall og sand. Vi tok oss en
ekspedisjon på land for å utforske omgivelsene. Det så ut til å være en
stund siden noen hadde bodd i husene. Det var heller ingen andre
seilbåter i nærheten, men vi skimtet en seilbåt et stykke unna, det var
alt.
På vår ekspedisjon på land fant vi ut at det ikke var noen
god korallstrand her, og jeg hadde drømt om en strand- dag, det har vi
ikke hatt enda. Neste morgen flyttet vi derfor på oss og seilte litt
lenger inn i atollen. Her fant vi til en fin sandstrand og et hus – men
der var det jammen meg en person som bodde!
Svein Erik og jeg
hadde litt småting å bedrive i båten, så vi slapp av Jon inne på
stranden, (han er for øvrig den som kan snakke litt fransk, og det gjør
det jo unektelig litt enklere å kommunisere!). Han presenterte seg, og
så viste det seg at Jon traff John! John bodde her 1-2 uker med jevne
mellomrom for å produsere kopra. Ellers bodde han på naboatollen til
daglig. Han var vel i 40 årene, blid og hyggelig og hadde sånn cirka 5
tenner i munnen!
Jon fikk en omvisning på «bruket», og ble god
venn med John! Etter omvisningen tok Jon seg en tur rundt på øya, og da
han var tilbake igjen dro Svein Erik inn for å hente ham. Da var det tid
for gaver; vi fikk kokosnøtter, tre languster og diverse skjell – i
retur fikk han et par pakker med røyk og en Labb-lue! I tillegg hadde
Svein Erik og jeg litt tidligere snakket om hvordan man finner
palmehjerter, og nå fikk Jon og SE en demonstrasjon på det, samt en
passe bit med hjem til båten. Det er godt med ferske palmehjerter – det
har vi aldri spist før.
Neste morgen klokken åtte var vi invitert
inn på land igjen, ingen av oss visste hva vi skulle bli med på, men noe
var det. John tok oss med på andre siden av øya, ut mot havet og på
revet. Det var lavvann og nå fikk vi en super innføring i spiselige ting
som finnes på korallrevene. Det var snegler og skjell – alt ble knust
på stedet og fortært rått. Det smaker mest seigt og salt, men morsomt å
ha prøvd det! Han imponerte oss også med å finne en languster innunder
en stein – vi ville aldri ha visst at den var der! I tillegg fikk vi en
demonstrasjon på hvordan man fanger fisk med hjelp av en kort jernstang
som var spiss i enden. John «spiddet» 15-20 relativt små korallfisker,
løp inn på stranden og laget «tau» av et palmeblad som han brukte til å
tre fiskene på, og for å bære dem hjem. Etter minst et par timer på
revet bar det tilbake til huset til John. Der renset han all fisken, vi
skulle få med oss halvparten hjem. Resten skulle vi grille til lunch!
Dermed fant han fram et tomt oljefat, og ved hjelp av en hammer og en
masjete hugget han ut en åpning for «grillkullet» og på toppen la han en
passe grillrist (les rustent hønsenetting!) Så fyrte han opp med gamle
kokosnøtter, la på fisken, dekket til med kokosblader, og etter en halv
time var maten klar! Fisken ble servert på blader, og fingrene fungerte
ypperlig som bestikk – godt måltid! Så var det på tide med en siesta, og
vi trakk oss pent og pyntelig tilbake til båten, men ikke uten flere
kokosnøtter, stor klump med palmehjerter og resten av fiskefangsten. Vi
kvitterte med en øl til lunch, og flere sigaretter, noe som tydeligvis
falt i smak. 
Tur på revet sammen med John
John
En grill blir til
Et gourmetmåltid
Vi dro til Toau for å finne en øde øy, men vi var skjønt
enige om at det var et lykketreff at vi traff John. Vi fikk en liten
innføring i hvordan det er mulig å bo og klare seg på en atoll ved å
spise det havet har å by på, og utnytte kokos-trærne maksimalt. Etter en
uke måtte vi reise, vi skulle møte Tone (kona til Jon) på Papetee.
Vi
tilbrakte dagene stort sett med å bade, gå turer på øya og ute på
revene, og jeg fikk min lille dag på stranden. Den ble ikke så lang,
etter noen timer var vi lei, det ble varmt og myggen begynte å bli alt
for innpåsliten!
Toau – et ekte sydhavsparadis
Kan man ha det bedre?
Så var det avreisedag og på tide å si farvel til
Toau. Vi stod opp i 6-tiden, klargjorde båten, og i halv åttetiden tok
vi opp ankeret for å gå ut på fullt høyvann. Da ankeret var oppe så vi
at den andre båten som lå der når vi kom også var på vei ut. Vi tøffet
oss pent og pyntelig gjennom atollen, men ble litt betenkte da vi så at
bølgene brøt i passet. Jeg gikk ned for å skalke alle luker, og godt var
det for plutselig var vi midt inne i noen kraftige stående bølger. Det
var slike vi hadde hørt og lest om, men ikke forstått hvilke enorme
krefter som er involvert. Båten ble presset ned i bølgene, de slo over
hele båten, saltvannet sprutet ned i båten gjennom doradeventilene, og
det var et øredøvende bråk når båten ble slått opp og ned av
bølgekreftene! Uhyggelig. Svein Erik var veldig i tvil om vi i det hele
tatt kom oss igjennom, og vurderte å snu. Så hadde vi tre fire bølger
igjen før vi var igjennom – da stoppet motoren, gulp!!
Alle mann
på dekk og opp med seilene. Vi fikk ut genoa og fokka, samtidig snudde
båten av seg selv i bølgene slik at vi lå med baugen inn mot atollen
igjen. Vi bestemte oss for å prøve å seile inn i atollen for å få fikset
motoren. Det var enklere sagt enn gjort. Vi hadde 4-5 knop motstrøm, og
klarte så vidt å holde en knops fart. Vi presset opp mesanen, og det
hjalp litt. Etter en nervepirrende time greide vi å seile oss igjennom
og tilbake inn i roligere farvann inne i atollen. I mellomtiden hadde
den andre seilbåten valgt en klokere kurs ut passet (de så jo hvordan vi
slet!), og den lå utenfor og avventet om vi trengte hjelp. Vi snakket
med dem på vfh-en og takket for omsorgen og den psykiske støtten det var
for oss å vite at vi kunne få hjelp hvis ting hadde gått verre!
Heldigvis gikk det hele greit, vi fikk seilt oss inn til et
ankringsområde og fikk slengt ut ankeret. Så begynte Svein Erik med
motoren, og det viste seg at det var det vi trodde som var feilen,
nemlig luft i systemet! Dermed var det en relativt enkel sak å få
startet den igjen. Så tok vi en runde rundt båten, og så at to av
teakbordene på baugspydet var knekt og ødelagte, og davitene var blitt
bøyde, særlig den ene. Det hadde nok skjedd da båten snudde og vi fikk
kraftige bølger bakfra som fylte jolla med vann. Nye oppgaver, nye
reparasjoner ……, listen begynner å bli lang!
Vi sikret jollen
bedre, roet oss litt ned, spiste lunch og bestemte oss for å prøve på
nytt ved lavvann. Denne gangen gikk vi ut på siden av passet og det gikk
mye bedre. Vi har lært mye, det er lurt å prøve å gå på siden av de
stående bølgene, det er lurt å ha respekt for kreftene som kan oppstå i
et pass, det er lurt å bruke hodet! Vi har riktignok en solid og kraftig
båt, men det er begrenset hvor mye juling hun tåler!
Vel ute av
atollen seilte vi nesten 2 døgn sørvestover til Papetee. Vi hadde lest
og hørt at det alltid er fullt av båter inne i havnen i sentrum av byen,
derfor ble overraskelsen stor da vi kom inn og så 10-15 båter som lå
der (det er plass til minst 60-70 båter her). Ved en liten flytebrygge
lå det jammen to norske båter, bl.a. Malin som vi har truffet tidligere.
Vi
kastet ut akterankeret, men fikk ikke skikkelig feste. Opp igjen, og da
så vi at den ene norske båten var i ferd med å forlate flytebryggen.
Det passet oss utmerket for vi liker bedre å ligge longside, og det var
enklere adkomst til land. Det er så mye tyveri her at alle båtene legger
seg langt ute, og bruker jolla for å komme i land – ganske tungvindt!
Det viste seg at flytebrygga var en nød- og reparasjonsbrygge – det
passet oss utmerket, vi hadde nok av reparasjoner på listen!
Neste
morgen fikk vi besøk av en slags agent som kunne hjelpe oss med vår
lange liste. Genakeren ble levert til seilmakeren, daviten ble delvis
demontert og sendt til oppretting, dynamoen på hovedmotoren ble sendt
til overhaling og nye teakbord ble satt i bestilling. Svein Erik
demonterte dynamoen på generatoren og plukket den fra hverandre. To
lager var ødelagte, han fikk tak på to nye, og fikk hjelp til å montere
dem på – dermed var et av våre viktigste problemer løst – generatoren
virker igjen, og vi kan slippe å bruke hovedmotoren for å produsere
strøm! Vi har også bedt våre neste feriegjester om å ta med seg en ny
dynamo fra Norge, sånn for sikkerhets skyld. Mens Svein Erik satt med
nesa begravd i tekniske problemer ble Jon sendt rundt i byen for å
handle mat og orientere seg om severdigheter. Jeg gikk lettere amok med
ferskvann! Båten ble vasket utvendig og innvendig og vaskemaskinen gikk
omtrent kontinuerlig i en periode. Uheldigvis er det 60 hertz på
strømnettet her, og ikke 50 som er vanlig i Norge, dermed likte ikke
pumpen på vaskemaskinen seg, den nektet å pumpe ut skyllevannet – litt
uheldig for en vaskemaskin, og det endte med at jeg måtte gjete den hele
tiden, og tømme den manuelt! (det ble en slags halvautomatisk
vaskemaskin, men bedre enn å vaske for hånd!). Etter tre intense
arbeidsdager på båten var det tid for å ønske Tone velkommen om bord.
Hun kom med post, ferske aviser, snus, kaviar og geitost! Topp!
Siden
vi ikke har lyst til å tilbringe mer tid enn høyst nødvendig her i
Papetee ble det til at Svein Erik og jeg jobbet videre med ting på
båten, og Jon og Tone var turister – det fungerte utmerket. Når dette
reisebrevet blir sendt er vi fortsatt i Papetee og venter på å få
tilbake seil, dynamo osv.., men vi håper å få reist herfra i løpet av et
par dager. Da seiler vi rundt på Tahiti og over til Morea, naboøya, som
er ansett som en perle. I begynnelsen av juli reiser Jon og Tone videre
til New Zealand og Australia. Vi blir igjen her i litt over en uke
alene. I midten av juli kommer Truels og Ellen med sønnen Thomas og hans
kamerat Kristian. Det gleder vi oss stort til. De skal seile med oss i
to uker før de reiser videre til Singapore for å oppsøke gamle tomter
der. Da setter vi kursen mot Tonga. Vi har ikke bestemt oss hvilke øyer
vi stopper opp ved på veien, det tar vi etter hvert, men det blir det
mer om i neste reisebrev.
Ha en god og varm sommer!
