Mars, april
Reisebrev nr 03-05

ENDELIG GJENNOM KANALEN
Den
12. mars ankommer Jon, vår gode venn som skal bli med oss helt til
Tahiti. Det blir et hyggelig gjensyn, og vi får (som vanlig) masse post,
presanger, brev og geitost overlevert fra familien hjemme, samt snus,
lesestoff, konjakk, kaviar etc fra Jon! Er det noen sak å være
hjemmefra?!

Fortsatt hersker det usikkerhet
rundt vår dato for gjennomfart, Svein Erik ringer annen hver dag for å
sjekke, det er mange meninger rundt hvor ofte man skal «mase» – ringe
hver dag eller annen hver dag; ikke virke for masete, men samtidig vise
at man er ivrig på å gå igjennom – vanskelig balansegang! Ryktene
svirrer, noen båter går tidlig igjennom (som ble «målt» samtidig med
oss), andre har fått forskjøvet reisedato med en uke i forhold til den
opprinnelige datoen. Vi tar livet sånn passe med ro – Jon er på plass,
og vi får dagene til å gå med å proviantere, jobbe litt med båten, viser
Jon hvor diverse ting befinner seg om bord, sørge for å få leid inn tau
til gjennomfarten, samt bunkre vann. En dag tar vi oss også en tur til
andre siden av Panama – til Panama City.
Marinaen i Colon

Vi tar bussen over, ca 80 km,
bussen har air con og viser spansk»dubbet» dvd-film, og koster omtrent
ingen ting. Vi spaserer rundt i San Felipe-området, hvor bl.a.
kanalmuseet ligger. Her får vi en innføring i hvordan kanalen ble bygget
– utrolig byggverk og masse slit, bl.a. døde 20.000 arbeidere pga
gulfeber og malaria!

Den norske båten Blåtur
kommer også til Colon, og vi har noen hyggelige kvelder sammen, med
spill, vin og sang! På Blåtur befinner bl.a. Åge seg, en hyggelig kar
som har vært med Blåtur en måneds tid. Han er på en to måneders
langferie, og et av hovedmålene er å få se Galapagos. Siden alle båtene
må vente i 3 uker for å gå igjennom kanalen begynner Åge å få dårlig
tid, og dermed ender det opp med at han mønstrer på som lettmatros
(siden Blåtur ennå ikke vet nøyaktig avreisedato) – veldig hyggelig for
oss. I tillegg blir Tom (en av Blåtur sine eiere og «teknisk sjef») med
som line-handler hos oss gjennom kanalen.

Besøk av «Blåtur»

Så
endelig den 22. mars er det vår tur – avgang var avtalt til kl 17, og
litt over 17.30 kommer piloten vår om bord, en veldig hyggelig og rolig
kar. Vi er kun to båter som skal igjennom denne kvelden, oss og en
amerikansk båt, noe mindre enn oss. Vi motrer sakte opp mot første
sluse, her blir vi liggende en stund i påvente av at en diger
containerbåt skal komme ut av slusene på vei til Colon. Foran oss venter
en diger lastebåt på å gå samme vei som oss, vi skal inn bak henne i
slusene. Når alt er klart for å gå igjennom «binder» vi oss sammen med
den amerikanske båten. Siden vi har den største og tyngste båten blir
det Svein Erik som fører båtene inn i slusen. Så blir det kastet ned
tynne tau med en «liten kule» i enden, og i disse tauene fester vi våre
tau. Så blir de dratt opp av slusevokterne og festet i pullertene i
slusene. Så fylles slusen med vann, og jobben vår er å stramme inn
tauene etter hvert – her er det om å gjøre å ikke miste grepet, vannet
strømmer inn og skaper masse strøm og virvler og vi kan lett bli slått
inn i sluseveggene – ikke morsomt. Alle om bord i «Fruen» er
helkonsentrert, og opptatt av å gjøre en god jobb – vi vil jo gjerne ha
båten helskinnet igjennom. Åge og Jon er «vinsjegorillaer» bak, og Tom
og jeg passer repet foran. Derfor blir vi oppgitt over å se
line-handlerne i den amerikanske båten, der målet å drikke mest mulig
øl, snakke mest mulig med hverandre og røyke flest mulig røyk på kortest
mulig tid. «Første-mannskap» Berit blir kraftig provosert og ber «vår
pilot» om å stramme opp nabobåten, noe han gjør, og ingen av oss blir
særlig populær av den grunn!! (men vi unngikk da å få skader på båtene!)
Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, her skal vi tilbringe
natten. Vi fortøyer i en bøye, tar en velfortjent «slusedram» spiser
middag og går til sengs. Det er befriende å endelig ligge et sted uten
støy og sur lukt fra forbrenningsanleggene i Colon!
Endelig klare – Losen kommer ombordKonsentrert kaptein som fikk oss trygt og velberget gjennom hele kanalen Åge og Jon – vinsjegorillaer akter! Tom og Berit – linehandlere foran

Neste morgen dukker
en ny pilot opp for å ta oss videre gjennom innsjøen og ned slusene mot
Stillehavet. Vi motrer i ca 3 timer gjennom den kunstig oppdemmede
innsjøen – plutselig kunne vi se trestammer som stakk opp midt i sjøen!
Leden er godt merket med bøyer, og turen går veldig greit. Så nærmer vi
oss første sluse på andre siden, vi er i rute, men plutselig er det lett
kaos – vi får beskjed om at vi må vente i to timer, så en time, så
plutselig skal vi «binde» oss opp med amerikaneren igjen – men til slutt
er vi gjennom slusene og Stillehavet venter! Vi kan lettet si farvel
til den amerikanske båten – vi kan vel trygt si at vi aldri kommer til å
ha mye kontakt fremover! Så motrer vi til Balboa Yacht Club der vi
setter av Tom – han skal tilbake til Blåtur, forhåpentligvis noen
erfaringer rikere og vi takker for en særdeles god og hyggelig hjelp
gjennom kanalen – takk Tom! Jon, Åge, Svein Erik og jeg drar et par
nautiske mil videre til en ankringsplass der vi skal ligge over natten.

Neste
morgen er det tid for å gjøre alle de tingene som er nødvendig før den
store avreisen over Stillehavet. En ting som bekymrer oss litt er at den
minste påhengsmotoren streiket siste dagen vi var i Colon – typisk!
Begge påhengsmotorene har virket som en klokke siden vi forlot Norge, og
nå skal det skje, akkurat når vi skal over en strekning som ikke
akkurat preges av merkeverksteder på hvert hjørne!

Vi
deler oss i to – Svein Erik reiser for å sjekke oss ut, dette er
skjærtorsdag, og vi får høre at langfredag og 1. påskedag er store
helligdager, da det meste er stengt. Vi andre tre drar bort til Isla
Flamenco der det er en spitter ny marina med restauranter, en liten
matbutikk og diverse turistbutikker. Vi treffer en medseiler som kan
fortelle at det finnes en Mercury – forhandler på området og vi stikker
innom. Jo da, de kan se på motoren (vi har en Yamaha) og dermed forter
vi oss tilbake og henter motoren i båten – kanskje vi kan få den fikset
før dagen er omme, og påsken setter inn?! Alt ser lyst ut, vi
provianterer og får gjort unna diverse småting, kapteinen har sørget for
at vi alle er sjekket ut – det eneste problemet er påhengsmotoren. I
følge reparatøren er det en liten «dings» som er ødelagt, og de kan ikke
skaffe ny før på mandag – kan vi vente? Ja, ja – det er jo dumt å
starte turen over Stillehavet uten begge motorene i orden, særlig fordi
den som er i uorden er den lille 3 hk motoren som er mest hendig for oss
å bruke til daglig! Dermed har vi tre dager å «slå i hjel».
Langfredagen blir tilbrakt i båten med diverse små oppgaver. Påskeaften
hyrer vi en drosje som tar oss inn til Panama City på sightseing. Vi får
en runde gjennom byen, og stopper opp i gamlebyen for å se på «gamle
ruiner». Så tar vi en ny tur inn til San Felipe, spiser lunch og tar
livet med ro.

Vi er turister i Panama City

Søndag tilbringes igjen i båten, men vi tar en tur i land om kvelden og spiser en god middag.

Så
endelig er det mandag og vi drar inn for å få ordnet ferdig med
påhengsmotoren – det viser seg at det ikke er mulig, de har egentlig
ikke funnet feilen, og dermed tar vi motoren med oss tilbake til båten,
lettere irriterte over å ha «kastet» bort flere dager på å vente! Vi
fyller opp diesel og vann og setter kursen mot Galapagos.

PÅ VEI TIL GALAPAGOS
Det
blir en treg start. Først har vi motvind, så forsvinner vinden helt, og
havet er speilblankt. Det blir til at jernseilet må gå. Fordelen er at
vi kan sette på radaren om natten, det er ganske fullt av båter i
området, store båter på vei inn til kanalen, og fiskebåter som «surrer»
rundt! Vi kjører doble vakter første natten slik at «lettmatrosene» får
en innføring i nattseilas!

Dag to er også
vindstille og i tillegg får vi små regnbyger. Eneste begivenheten er at
vi ser en relativt stor havskilpadde! Det begynner også å tynnes ut med
båter og dermed tar vi sjansen på å la lettmatrosene sitte nattevakt
alene!

Dag tre er det mer action. Ut på
formiddagen skjer alt på en gang; en regnbyge nærmer seg og vi pakker
vekk puter og lukker luker, samtidig biter en fisk på snøret og vi må
begynne å hale den inn. Heldigvis er det en liten fisk, 2-3 kg – aner
ikke typen, men den hadde rødt kjøtt omtrent som en tunfisk. Når den er
vel om bord har regnbygen forsvunnet uten å gi fra seg noen dråper, men
vinden har frisknet til. Dermed setter vi seil, men mens vi jobber med
det stopper motoren – uten påviselig grunn! Det er ikke en god følelse!
Vi skifter over til den andre dieseltanken i tilfelle det er noe galt
med dieseltilførselen, og motoren starter igjen!

Etter
å ha satt opp spribom for genoaen og kursen er satt kan motoren
stoppes, og roen senker seg over forsamlingen – det er stor overgang fra
ingenting som skjer til at alt skjer på en gang!

Ut
på kveldingen spaknet vinden igjen og det ble atter en motretur gjennom
natten. Fisken ble for øvrig filetert og spist som forrett, stekt på
nybakt brød!

Som dere skjønner ble det en
vindfattig start på turen vår, men etter nesten tre døgn kom vinden,
riktig nok på en meget skarp kryss, men vi kunne seile! Jon og Åge
fungerte godt som lettmatroser om bord, ingen ble sjøsyke, men Åge fikk
en lei forkjølelse som vi prøvde å ta knekken på med store doser med
C-vitaminer, vet ikke om det hjalp noe særlig!

Dag
fire hadde en stor begivenhet. Vi hadde igjen fiskesnøret ute og
plutselig fikk vi napp. Denne gangen var det større saker. Kapteinen var
som vanlig utnevnt som «førsteinnhaler» av snøret, denne gangen var det
tøft! Det ble så tungt at Jon måtte trå støttende til for å bidra med å
sveive inn, og etter minst en halv time begynte vi å ane en fisk! Først
trodde vi det var en barracuda, men så så vi at det var en sverdfisk,
minst 2 meter lang og den måtte veie 20-25 kg! Jon og Svein Erik fikk
dratt den opp langs skutesiden og jeg fikk satt kleppen fast i den, men
vi ble veldig betenkte! Etter en stund med vill spruting og febrilske
sprell fra sverdfisken besluttet vi å la den gå. Vi så med gru på
hvilken skade den kunne gjøre på dekk (og på oss) med sitt langs, spisse
sverd og kraftige kropp. En sportsfisker ville være superstolt av å
fange en slik fisk, men de har jo litt erfaring og mer tilpasset båt! (i
tillegg så hadde vi jo måtte spise sverdfisk i ukesvis skulle vi spist
opp den ruggen der!) Vi kan vel trygt konstantere at fiskelysten ble
vesentlig redusert etter vår storfangst!

En diger sverdfisk på kroken – ingen drømmefisk for oss!

Resten
av turen gikk sin vante gang uten alt for store begivenheter, bortsett
fra at vi krysset ekvator kvelden før vi ankom Galapagos. Vi har lest om
diverse markeringer når man som «føstereisegutt» passerer «linjen», men
vi tok «light»- varianten; markerte med et glass Gammel Opland (nå
blitt «Linje»-Opland). Jon drikker ikke alkohol, så hans glass ble ofret
til Neptun mens Jon selv koste seg med en kubansk sigar!

Vi krysser ekvator

Etter knapt åtte dager seilte vi inn til Porto Ayora på Santa Cruz, Galapagos.

GALAPAGOS
Jon,
Åge og Svein Erik dro i land mens jeg var igjen for å foreta den
sedvanlige rydding og vasking av båten etter en lengre overfart!

Etter
innsjekking (som for øvrig gikk fort og greit) orienterte de seg om
diverse turer og aktiviteter på Galapagos. Dermed ble det bestilt en
en-dags dykkertur, og en tredagers båttur for å se andre øyer. Om
kvelden dro vi alle inn for å spise middag på land.

Neste
morgen var det tid for små ting. Vi fikk vasket litt tøy, fylt diesel
(som ble levert ut til båten i fat), vasket og støvsugd innvendig, Jon
og Svein Erik fikk en runde under hårklipperen, og Åge var en tur i land
for å ordne med flybilletter fra Galapagos til Equador.

Etter lunch dro vi ut til Darvins research- senter og så på arbeidet deres med å bevare skilpaddene og iguanaene på Galapagos.

Kjempeskilpadder på Galapagos (Berit og Svein Erik i bakgrunnen!!)

Neste
morgen litt over kl 7 ble vi plukket opp av en relativt liten, åpen båt
for å dra den 2 timers lange turen sørover til Floreana, der vi skulle
dykke. Det var oss 4 fra Fruen, tre andre meddykkere og to dykkerguider
samt båtfører. Åge har ikke dykkersertifikat, så han ble med for å
snorkle. Både Svein Erik og jeg er litt «rustne», det er lenge siden vi
har hatt noen ordentlige dykk, og jeg måtte låne ekstra bly for å komme
ned – første gang det har skjedd!

Vel nede
hadde vi et fint dykk med masse fargerike fisker, lavaformasjoner, og en
havskilpadde. I lunch- pausen snorklet vi blant sjøløver. Det var
morsomt, de er utrolig grasiøse under vann, finnes ikke redde så de
kommer svømmende rett mot deg, og viker ikke før det er nødvendig for å
unngå kollisjon! De ruller rundt og leker med hverandre som små unger!

Dykk
to var litt mer innholdsrikt, da fikk vi se white-tip shark og den mer
ordinære grå haien, ikke så stor, 1 ½ -2 meter lang. Vi så også to
relativt store stingray, og en liten «havslange» på i underkant av en
meter lang. Vi hadde håpet å få se hammerhai, men de var «borte» den
dagen!

Åge, som hadde snorklet i samme
område hadde sett en hel gjeng med hai som sirklet rundt et par meter
under ham, når han svømte videre fulgte de etter – stor opplevelse!

Dagen
etter dykker – turen fikk vi fylt opp vann (levert ut til båten),
vasket litt mer tøy og Svein Erik sjekket nærmere hva som hadde blitt
gjort med den lille påhengsmotoren. De hadde renset alle filtrene og
plukket fra hverandre forgasseren – da oppdaget Svein Erik at en pakning
var montert tilbake feil vei! Ved å snu pakningen tilbake slik den
skulle stå – vips så virket motoren igjen til stor glede for oss alle!
Utrolig hva som kan skje.

Så den 9.april var
det min bursdag som ble feiret med god frokost og gaver fra familien.
Så gikk vi en lang tur ut til Tortuga beach, en lang fin sandstrand med
lumske understrømmer i vannet. Vi var blitt fortalt at 20-25 mennesker
druknet her hvert år. Utrolig, for vi var blitt advart av en vakt på vei
til stranden, og det var satt opp skilt langs hele stranden med
advarsler. Ved å gå ca 10 minutter videre til en ny liten strand kunne
vi bade trygt – det gjorde godt med en dukkert før vi tok fatt på veien
tilbake. Om kvelden ble vi plukket opp av en jolle som tok oss over til
«Free Enterprise», båten vi skulle være med på en tre- dagers tur rundt
på de andre øyene på Galapagos. Båten var en motor/seilbåt uten seil og
med plass til ca 20 personer. Vi var 15 gjester om bord. I brosjyren var
båten definert som en «luksusbåt», med bar, air condition, dusj og bad
på alle lugarene osv. Alt dette stemte jo på en måte, men etter et døgn
brøt air con – systemet sammen (og ble ikke fikset så lenge vi var om
bord), saltvannspumpa for toalettene virket bare delvis, så i lengre
perioder var vi uten «fluch»-muligheter, ferskvannspumpa var så svak at
det ikke var trykk i dusjen (kun noen dråper piplet frem), madrassene
var så slitne Åge hadde følelsen av at han datt ut av køya og Svein Erik
fikk ryggproblemer og vi måtte løpe etter betjeningen hvis vi ønsket en
øl, i baren var det i hvert fall aldri noen! Da er det deilig å ikke ha
noe ansvar for båten! Men alt var ikke mørkt, maten var god og
sengetøyet rent!

Når det er sagt så var
selve turen kjempefin, Vi hadde dessverre en «matlei» guide som ikke
gjorde mer enn høyst nødvendig, men han hadde masse kunnskaper og
snakket brukbart engelsk. Dagene var delt opp med formiddagstur til en
øy, med påfølgende snorkletur. Ny tur til en ny øy om ettermiddagen da
også med innlagte snorklemuligheter.

Vi fikk
se masse natur, øyer som var frodige og grønne, og øyer som nesten bare
var lavalandskap. Det er sant at dyrene på Galapagos er lite redd for
oss mennesker. Vi «snublet» omtrent over sovende sjøløver, og
«blue-footed boobies» la eggene sine midt i stien – ikke det minste
affisert av alle oss turister som gikk forbi. Vi så pingviner,
fregattfugler, landiguanaer og sjøiguanaer. På snorkleturene våre så vi
sjøskilpadder, hai, sjøløver og flere pingviner, i det hele tatt så vi
yrende dyreliv hver dag. Etter tre dager vendte vi nesen hjem til egen
båt, stappfulle av inntrykk og veldig glade for at vi valgte å ta en
slik tur. Tror vi har fått en god smakebit av det Galapagos har å tilby.

Ombord i Free EnterpriseSvømmetur med pingviner Sjø-iguanaer – spesielle, men ikke spesielt vakre! Sjøløver var det overalt

Så
nærmer det seg avreisedag for Åge. Han skal fly fra Galapagos til
Equador der han skal tilbringe noen dager før han flyr hjem til Norge.
Vi forbereder turen videre over til Marquesas. Før Åge reiser får han
bli med som kuli når vi skal handle inn grønnsaker og frukt for de neste
ukene. Grønnsaksmarkedet ligger litt inn i byen så det er et stykke å
bære. Vi kjøper bl.a. en diger bananklase som sikkert veier 20 kg – da
er det greit med bærere.

På vei til Marquesas – hjelp, alle bananene er modne!

Vi avslutter
oppholdet på Galapagos med en hyggelig middag i land, og tidlig neste
morgen reiser Åge. Litt trist, Åge var en usedvanlig trivelig
«lettmatros» å ha om bord.

Men vi må
fokusere på vår neste etappe som er 3000 nm seilas over til Marquesas-
en av jordomseilingens lengste etapper. Vi får fylt opp vanntankene,
klargjort båten for seilas og 4 timer etter at Åge dro drar vi opp
ankeret og sier farvel til Galapagos!

PÅ VEI TIL MARQUESAS
Turen
starter dårlig – det er lite vind og det er på med motor, av med motor,
opp med seilene for noen få timer før vinden dabber av og motoren må på
igjen, slik holder vi på de to første dagene. På toppen av alt blir
Svein Erik dårlig, han har feber og er stiv i hele kroppen. Fant ut at
det var en blanding av solstikk/for lite væskeinntak med påfølgende
urinveisinfeksjon. Etter et par dager med antibiotika ble han heldigvis
bedre. Da blir også vinden bedre og vi kan seile ordentlig! Det blir en
blanding av genaker og genoa, avhengig av vindstyrken. Det som er
forunderlig og ganske frustrerende er at de første 6 dagene har vi ½ -1
knops motstrøm – det er motsatt av alt som står i bøkene!

Dagene går sin skjeve gang, spise frokost, lese, sitte vakt, lunch, lese, sitte vakt, middag, lese, sove, gå på nattevakt…..

Vår
største utfordring er at bananklasen blir veldig fort moden, etter to
dager var de første bananene klare for spising, etter tre dager var 50 %
klare for spising og etter fire dager var alle bananene klare for
spising! Hjelp – vi har kilovis med bananer, hva gjør vi?

Det
blir bananer som frokostpålegg, bananer til lunch, banankaker, bananer
til middag, bananer til dessert, bananer som nattmat – vi klarer med et
nødskrik å spise opp de aller fleste bananene, men det er greit med en
bananfri periode fremover!

Den 7. dagen om
bord har vi endelig fått ordentlig medstrøm på ½ – 1 knop, og vi gjør en
skikkelig døgnseilas på over 170 nm og en gjennomsnittsfart på over 7
knop. Vi begynner å bli optimistiske, hvis dette holder seg vil vi få en
rask overfart. Det som forundrer og gleder oss er at havet er såpass
rolig. Selv når det blåser opp i 10 m/s er det så vidt det er skumtopper
på bølgene, det er mest lange dønninger, noe som gjør det relativt
behagelig å leve om bord!

Jon begynner også å
få taket på seiling og klarer oppgavene med glans. Ennå er det en liten
stund før han kan sette skikkelig sjøbein, men det kommer seg!

Dag nr. 10 kan vi markere halvgått løp, nå er det i underkant av 1500 nm igjen!

Neste reisebrev blir skrevet etter at vi har ankommet Marquesas, inntil da; chio!

Dobbel feiring – halveis til Marquesas og Svein Erik har blitt farfar på nytt!