«Sommerferie»
Juli og august
Reisebrev nr 06-05
Å
kalle dette et reisebrev er kanskje overdrevet, siden de eneste reisene
vi har foretatt i juli er mellom Tahiti og Moorea, ca 20 nm avstand
mellom øyene!
Vi har, som skrevet i forrige reisebrev, hatt to
feriebesøk fra Norge. Først var det kona til Jon, Tone som kom på besøk.
Etter å ha tilbrakt en liten uke i Papeete med å fikse ferdig båten,
dro vi litt sørover på øya, ned til marina Taina. Her lå vi for anker
utenfor marinaen og hovedgrunnen til at vi dro dit var for å gjøre mat-
og vin innkjøp på Carrefour. Det var «handlevognavstand» fra det store
handlesenteret Carrefour og til brygga – veldig praktisk når det er
snakk om supplering av diverse fludium! I tillegg var det mulig å bade
her, og ta en liten snorkletur på revet utenfor. Jon og Tone inviterte
oss en kveld på middag på restauranten på marinaen, et skikkelig fransk
gourmetmåltid, vi lever lenge på det.
Etter nødvendig
proviantering dro vi over til Moorea, en liten øy som ligger ca 3 timer
unna, en øy vi skulle bli ganske godt kjent med etter hvert! På Moorea
er det to bukter nord på øya med gode ankringsforhold, og utenfor begge
buktene er det fine ankringsplasser rett på innsiden av revet. Vi dro
først til bukten lengst vest, Baie de Opunohu. Den er omringet av høye
fjelltopper, flott natur og mer eller mindre øde på land. Her lå vi et
par dager, vi gikk bl.a. en tur opp til Belvedere, et utsiktspunkt ca 5
km unna stranden og opp i fjellet – relativt langt for oss som er mest
vant til å gå frem og tilbake på dekk – det ble rene overdosen, vi ble
kjent med en del uvante muskler dagen etter!
Ulempen ved å ligge
inne i bukten var at solen forsvant ned bak fjellene veldig tidlig, og
dukket opp alt for sent på morgenen – det var kaldt, under 20 grader om
natten, og det liker vi jo ikke! Dermed ble det til at vi dro ut på
revet og koste oss, solen kom tidlig opp og gikk ned i havet, akkurat
som det skal være. Jon og Tone tok noen turer på land og studerte
floraen – begge to er veldig interessert i planter, og det er alltid
lærerikt å gå på tur med dem.
Etter noen dager dro vi videre til
Cooks Bay, (Cook lå visstnok der en natt, men ankret opp for en lengre
periode i Opunohu bay, der vi allerede hadde vært, men navnet ble
hengende ved den første bukten han var i). Her lå vi på samme måte, noen
netter inne i bukten, så noen dager ute på revet. Det ble noen små
turer på land, snorkleturer på revet, soling og spising – skikkelig
feriefølelse! Men tiden går fort når man har det hyggelig, og snart var
tiden inne for å reise tilbake til Tahiti for å slippe av Jon og Tone.
De skulle ta fly videre til New Zealand, Australia og Singapore før de
dro hjem til Norge.
Avskjed med Tone og Jon
Plutselig var vi alene – det er nesten 4 mnd
siden sist. Ganske merkelig følelse, uvant tomt, men vi hadde en del
oppgaver vi kunne henge fingrene i så vi kom greit inn i «tosomheten»
igjen. Vi ble liggende sør for Papeete, ved marina Taina, som tidligere,
og vi tok Le Truck inn til byen noen ganger for å gjøre noen innkjøp.
Truckene var lastebiler som var bygget om til busser, med en stor
«trekasse» bak styrhuset der vi passasjerer satt på trebenker, veldig
enkelt, men bussene gikk bestandig og kostet nesten ingen ting.
Ellers
er det meste dyrt i fransk Polynesia, matvarene har minst norske
priser, det samme gjelder vin og øl. Det eneste som er rimelig er ferske
baguetter og lokalproduserte grønnsaker.
Vi lå for anker i
nærheten av en annen norsk seilbåt, Cintra, med Liv og Knut om bord, et
hyggelig ektepar i 60-årene. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og vi
hjalp dem også med å få sendt med en nødvendig postpakke fra Norge –
Truels og Ellen fungerte som postbud.
Vi traff også Blåtur en
formiddag inne i Papeete, det var like før Tom skulle reise hjem til
Norge for et lengre opphold, og vi fikk en liten prat før han dro.
Nye feriegjester
Så etter 10 dager var det duket for nye feriegjester – båten var nyvasket og polert og sengene var ferdig oppredd!
I
3-tiden om morgenen tok vi jolla inn til land og stod klare for å ta
imot våre nye gjester – Truels, Ellen, sønnen Thomas og kameraten
Christian. De hadde fløyet fra Norge til Los Angeles hvor de allerede
hadde hatt fire dager ferie. Ut av drosjen «veltet» det ut to «lange
slamper» av noen ungdommer, både Christian og Thomas nærmer seg et «par
meter kropp», veldig praktisk når en av hovedinteressene er basketball,
men ganske upraktisk i en båt – det ble nok en del «hodeskalling» de
første dagene, før dørhøyder og luker var innlært!
Det var så
morsomt å se dem igjen, et år siden sist vi hadde sett Ellen og Thomas,
og et halvt år siden vi hadde sagt «hade» til Truels på Barbados.
Resten
av den natten, (eller morgenen) ble det lite søvn og mye prating. De
hadde også med seg en etterlengtet dynamo til generatoren – så kapteinen
hadde den siste uken kjempet med samvittighetsproblemer når han skulle
avgjøre hva han så mest frem til å se, gjestene eller dynamoen-.
Utover
dagen tok vi Le Truck inn til Papeete for å se om det var noe «action»
der – det var den 14. juli, den franske nasjonaldagen – byen var omtrent
død, men vi fant (litt for sent) plassen der byen var samlet for å høre
taler og spille musikk. Det var på tampen av feiringen, så vi var
innom, men dro ganske snart videre for å spise lunch, og så returnere
til båten.
Truels, Thomas, Berit, Ellen og Christian, venter på Le Truc
Neste morgen var det hamstringstur til Carrefour for
noen middager og litt vin før vi dagen derpå igjen satte kursen mot
Moorea. Det var en tur uten veldig mye vind, og det ble en motretur med
gammel sjø, noe som gjorde at båten rullet mye. Vi prøvde å sette
storseil, og Truels ble gitt oppgaven med å heise det. Han tok i det han
kunne, men på slutten måtte han gi opp – det var før vi var klar over
at det siste revet fortsatt var i, ikke rart det var tungt å heise det!
På grunn av sine anstrengelser klarte Truels å påføre seg en kink i
ryggen, noe som skulle plage ham en del resten av ferien. Christian
synes nok at Moorea lå veldig langt unna – han ble blekere og blekere om
nebbet, og vi har sjelden sett noen som har tødd så klart opp når vi
rundet inn bak revet i Cooks Bay! Vi ankret opp innerst i Cooks Bay, og
neste morgen tok vi fatt på turen opp til Belvedere igjen. Denne gangen
gikk vi fra Cooks Bay, og turen ble et par km lengre enn sist – et slit!
Vi hadde tatt med oss alt for lite vann, det var helg og alt var
stengt. Ikke er det mulig å drikke vann fra springen på Moorea heller,
så øltørsten var usedvanlig sterk da vi endelig kom tilbake til Cooks
Bay. Truels strenet inn på en liten restaurant som for oss så veldig
stengt ut, men han sjarmerte damen i restauranten så mye at hun åpnet
bare for oss! Sjelden har en øl smakt så godt! Etter en god salat og et
par øl til var vi så gode som nye igjen, og klar for en svømmetur og
siesta om bord i båten!
På tur til Belvedere
I de neste dagene gjorde vi stort sett det
samme som når vi hadde Jon og Tone om bord. Vi seilte fra Cooks Bay ut
til revet utenfor Opunohu Bay. Der ankret vi opp og snorklet og badet.
En formiddag dro Svein Erik, Thomas og Christian av gårde et relativt
langt stykke vestover langs revet for å snorkle på et spesielt sted der
man kan se rokker og hai. De ankom samtidig med en turistbåt der
turistene hoppet ut i vannet og matet rokkene. De stimlet rundt dem og
spiste av hendene deres. Verken Svein Erik eller «gutta» synes det var
noen stor stas å få rokker «klistret» rundt kroppen, så de trakk seg
litt unna og studerte i stedet haiene som svømte litt dypere i vannet!
En
kveld tok vi jolla inn til et lite hotell for å se en danseoppvisning,
med tradisjonell polynesisk dans. Etter oppvisningen, som var flott å se
på, ble vi turister bydd opp til dans. Både Ellen og jeg måtte i ilden –
jeg kan garantere at det er ingen estetisk nytelse å se stive nordmenn
(kvinner) prøve seg på polynesisk hoftevrikk! Jeg la forresten merke til
at Christian og Thomas gled ned i stolene sine og prøvde så godt de
kunne og gjøre seg usynlige, og Truels fikk det plutselig brå- travelt
med å sjekke om det var ledige bord for middag – feiginger!!
Det
er hyggelig å ha besøk, det blir masse liv og røre. Hver morgen var det
«smørebu» i cocpit, med lange og vitenskaplig diskusjoner om hvilken
faktor på solkremen som skulle smøres på de lett stekte delene av
kroppen. Så var det tid for et opphold på dekk for å få en lekker
brunfarge man kan være stolt av når man kommer hjem til Norge igjen.
Deretter var det treningstime.
Hver
formiddag trente Thomas og Christian på dekk. Det var armhevinger,
leggtrening og spensthopping så det drønnet i hele båten – så var det
avkjølende bading før det var på tide med en stor dose karbohydrater
(les en stabel med brødskiver med sjokoladepålegg)!
Hard treningsøkt!
Ettermiddagene
var gjerne brukt til ekspedisjoner på land, særlig Truels hadde behov
for å røre på seg, det har han alltid, men nå var det ekstra viktig å
holde ryggen i bevegelse.
Så de siste dagene av ferien dro vi
tilbake til Tahiti igjen. Jeg hadde greid å få betennelse i noen sår på
hendene og den ene armen. I tillegg hadde jeg fått en kraftig betennelse
på helen på den ene foten. Foten og leggen hovnet opp og det begynte å
bli veldig vondt å gå. Dermed var det på tide med et doktorbesøk. Legen
var en franskmann med flagrende og blomstrete skjorte hengende utenpå
buksene, og løp omkring barbeint! Han kunne ikke særlig mange engelske
ord – omtrent like få som vi kan på fransk! Han så på sårene mine og sa;
«terrible, terrible, very bad, no good». Så lo han godt med en stor og
åpen munn – både Svein Erik og jeg begynte å lure litt på hva slags lege
vi var kommet til…..
Deretter begynte han med klare
håndbevegelser og kroppsbevegelser å forklare at jeg trengte
antibiotika- sprøyte i baken, en vaksine i armen og at jeg måtte spise 6
antibiotika- piller hver dag i 6 dager! I tillegg måtte jeg komme
tilbake de påfølgende neste dagene for å få nye antibiotikasprøyter i
baken! Årsaken til problemene mente han var at jeg hadde fått en smitte
fra insekt/moskito som førte til betennelsen. Så hadde jeg tatt på
gnagsåret bak på helen og overført smitten dit – veldig dumt!
Jeg
følte meg litt slapp etter doktoreringen, og det var deilig å ha
feriegjester som ordner med alt fra matlaging, vinopptrekking til
oppvask!
Siste dagen før avskjedens time leide Truels og Ellen en
bil med plass til oss alle seks, og så dro vi på biltur rundt øya. Gøy å
få se øya fra landsiden, det var ingen store attraksjoner, men et visst
inntrykk får man av øyas vegetasjon og befolkning, og vi fikk en
hyggelig lunch og kjøretur!
Så klokken 01 var det igjen tid for en
nattlig ekspedisjon inn til land med bagasje og feriegjester – snufs,
snufs og farvel for denne gang!
Alene igjen
Jeg var
ikke blitt så veldig bra ennå, så vi bestemte oss for å bli på Tahiti en
stund til. Magen var ikke helt god på grunn av hestekuren med
antibiotika. Armen der jeg hadde fått vaksine (som viste seg å være en
helt alminnelig stivkrampesprøyte, helt unødvendig siden jeg allerede
har den), ble stiv og øm, og nesten ubrukelig i flere dager! Svein Erik
ble midlertidig omskolert til doktor/sykepleier, og renset sår og
skiftet bandasjer hver morgen og kveld. Så dagen etter at
antibiotika-pillekuren var over våknet jeg med rødt utslett over hele
kroppen – hva har jeg gjort galt??
Igjen tok vi turen til doktoren
(eller fastlegen som han nå ble kalt!). Han så på kroppen min, så
tittet han på Svein Erik før han gikk bort til sin digre søplebøtte,
pekte på meg og så pekte han ned i bøtta mens han lo voldsomt– det er
lege å ha det! Heldigvis var ikke Svein Erik enig i at jeg var moden for
skraping ennå, så dermed måtte legen sette seg ned og skrive ut en ny
resept med utallige kremer og piller – antagelig til stor glede og
fortjeneste for apoteket som lå vegg i vegg!
Nå begynte heldigvis
ting å rette på seg. Etter et par dager var utslettet borte, de fleste
sårene begynte å gro med unntak av helen – den tok lang tid. Det er
kjedelig å være dårlig, ikke kunne jeg bade, og ikke kunne jeg gå på
turer.
Bare for å få en forandring, og for å få følelsen av å
komme i gang med seilingen igjen så bestemte vi oss for å dra over til
Moorea igjen. Svein Erik hadde vurdert lenge å ta en tatovering her i
Polynesia, tatoveringens «vugge». På Moorea var det visstnok noen gode
tatovører i følge Lonely Planet. Som sagt så gjort. Svein Erik fant
Purotu tatto og fikk bestilt time. Dagen etter troppet vi opp sammen med
tre norske nyervervede venner fra den norske båten La Familia. De
vurderte også å tatovere seg, og ville bli med for å «sjekke ut stedet».
Svein
Erik valgte å ta et tradisjonelt mønster fra området, som et bånd rundt
overarmen. Han fikk en beskyttende «tiki» (lokal gud) som hovedmotiv,
og border med hav, land, fjell, fugler og Moorea som andre deler av
motivene. Alt ble frihåndstegnet rett på huden, vi var imponert over
hvor stødig og sikker tatovøren var på hånden. Resultatet ble riktig
stilig!
Svein Erik blir tatovert
Ferdig resultat
Jeg ble inspirert av Svein Erik og La familia, og dermed
tok jeg en tatovering dagen etter. Samme sted, på overarmen, men et
enklere motiv med hav og bølger. Det var helt ok, men det var litt
ubehagelig å bli tatovert på den tynne huden under armen!
Her håndtegnes mønsteret på
Endelig ferdig
Så nå er det blitt riktige sjøfolk av oss også!
Endelig videre
Nå
var det på tide å riste av seg reisevegringen og sette kursen videre
vestover. Opp med ankeret, og så en vindstille motorseilas gjennom
natten til Huahine. Vinden tok seg litt opp rett før vi rundet øya for å
gå inn gjennom passet, og det ble små bølger. Jeg lå nede og sov, og
synes det var litt tøft av kapteinen å styre båten slik at vi fikk en
bølge som hoppet inn et av våre små vinduer og traff meg rett i fleisen!
50 liter saltvann i senga er en våt fornøyelse, men man kan si at jeg
våknet ganske fort!
Vi kom oss på innsiden av revet og dro sørover
til en bukt vi hadde sett på kartet. Det var ganske dypt der, det er
sjelden vi kaster anker på 27 meter, men vi har et godt anker og kastet
ut alle våre 50 meter kjetting. Deretter var det tid for stortørking av
sengetøy, madrasser og bøker før vi kunne nyte en ankerdram med god
samvittighet!
Etter et par dager på Huahine dro vi videre til
Raiatea. Der la vi oss i en beskyttet, men ganske kjedelig bukt. Vi tok
jolla opp en fin elv som rant der, og hadde en trivelig kveld sammen med
et særdeles hyggelig og interessant engelsk ektepar fra båten Shamaal.
Innenfor
samme revet som Raiatea ligger øya Tahaa. Vi motret oss opp til
hovedbyen i Raiatea, la oss ved brygga og fikk handlet inn diverse
proviant – igjen. Så motret vi oss videre rundt til nordspissen av
Tahaa. Der var det vanskelig å finne gode ankringsplaser, men vi slang
ankeret rett ved en revkant, og satset på at vinden skulle være stabil.
Neste morgen våknet vi og så at vi hadde dreid rundt, og nå lå vi en
halv meter fra digre korallhoder. Vi så liten grunn til å utfordre
skjebnen så vi fikk opp ankeret i en fart, og motret oss stille videre
rundt øya. Ut gjennom passet til en topp medvindsseilas opp til Bora
Bora.
Her traff vi igjen Blåtur og Morten. Han var alene om bord
så vi inviterte til middager om bord, og ble utfordret i Geni, noe jeg
kan konstatere at jeg ikke er! Og Vera; Morten slo oss i Geni, men jeg
kan røpe at han var en skikkelig natteravn, sent i seng og sent oppe!
Bora Bora
Bora
Bora er jo kjent for å være en perle, men andre dagen vi var her var
det grått og regnfullt – en typisk innedag med mailskriving og
reisebrev. Heldigvis varer ikke styggvær så lenge her, så dagen etter
dro vi over til den andre siden av hovedøya. Her kom vi til det
grønneste og klareste vannet man kan tenke seg – utrolig flott. Morten
traff unge venner fra andre båter og de moret seg med kaiting og
seilbrett – vi ble litt misunnelige på hvor gode de var, men det er
klart at man blir jo ikke god hvis man aldri prøver!
Vi la opp til
et litt roligere tempo, turer på stranden, bading, strand- dag og
krusing rundt for å finne gode snorklesteder. Det var ikke enkelt, mange
koraller døde av temperaturøkning under siste El Ninjo, og i 1999 hadde
de et så kraftig regnvær her at vannet ble for «ferskt», og det fikk
også katastrofale følger for korallene.
Vi vurderte å reise
videre, men så ankom La Familia for å ha dykkerkurs med Morten som
instruktør. Dermed besluttet vi å bli noen dager til. Det er friheten
med å seile, og ikke ha stressende avtaler som presser oss videre.
I
skrivende stund ligger vi fortsatt her på Bora Bora. Vi vil bli her
noen dager til, ta en tur opp på øyas fjelltopp, sjekke ut et par
«berømte» restauranter og ikke minst hygge oss i norsk selskap.
Så setter vi kursen mot de siste atollene i Fransk Polynesia før vi starter overfarten til Tonga og nye opplevelser.
Bora Bora, solen er i ferd med å gå ned rett bak fjelltoppen vi etterhvert skal bestige….
