September
Reisebrev 07-06

Når
man lever et liv som langturseiler er det en ting som gjelder – ta
livet med ro! Etter tre dager med dansefestival og en lang dag med tur
til landsbyene på Anbrym var det en ting som var påkrevet, en fridag!
Fridagen falt tilfeldigvis på en søndag, så vi kunne ha ekstra god
samvittighet!!! Søndager har en egen tradisjon ombord i Fruen – egg og
bacon ,samt et glass med Fernet Brancha til frokost. Den tradisjonen
sviktes aldri, unntatt under seilas, da utsettes den til vi ligger godt
oppankret!

Resten av søndagen ble tilbrakt i cocpit med en god bok, og en bedre middag om kvelden………

Neste morgen heiser vi ankeret og setter kursen rett vestover til øya Malekula, uttales med trykk på bokstaven e!
Før vi tar opp ankeret lager vi 3 nye fiskekroker – 1 meter stålfortum,
dobbel krok påtredd gummiblekksprut i ulike farger, her skal det
fiskes!

Så snart vi var klar av
land slapp vi ut fiskesnøret. Plutselig ser jeg noe som enten er en
wahoo, eller en sverdfisk hoppe i vannet omtrent 150 meter vekk fra oss.
Så like etterpå ser jeg en diger flokk med små hvaler som dukker
bedagelig opp av havoverflaten. Jeg kaller opp Cintra som ligger noen
hundre meter bak oss, og de forteller at de ligger midt i hvalflokken,
og at det er minst 50 stk rundt dem. De svømmer sakte i sirkel mens de
presser en fiskestim til å bli en liten «klump»- dette er dagens middag –
det er et utrolig syn!

Noen
minutter senere hugger det til i fiskestangen og bremsen viner høyt og
snøret farer ut – storfisk på kroken! Svein Erik er opptatt med sitt, så
jeg begynner sakte å stramme inn på bremsen – dette er klart en diger
fisk! Så dukker Svein Erik opp, klar til å overta, mens jeg finner frem
bøtte og kniv. Da sier det «svisj» og fisken har sluppet – et sekund
senere ser vi en diger sverdfisk hoppe i vannet 100 meter bak oss – den
prøver nok fortvilet å bli kvitt kroken den har sittende i kjeften! Vi
derimot er sjeleglade for at den greide å kutte seg fri, aldri i verden
om vi ville ta en slig rugg ombord, ikke med et slikt sverd!

Dermed
var det bare å sveive inn det tomme snøre og sette på en ny krok. Etter
et par timer fikk vi igjen en diger rugg på kroken, og det samme skjer –
snøret blir skåret tvers av foran fortommen, vi er ganske sikre på at
det også denne gangen var en sverdfisk som var alt for nysgjerrig!

Vi
ble litt betenkte, med denne farten blir det snart tomt for alt vi har
av fiskekroker – dermed ble det fiskestopp resten av dagen

Etter
6 timer ankret vi opp i Banan Bay. Ferdig oppankret ble vi «bordet» av
en utriggerkano med et par innfødte som fortalte at de planla å leie inn
en bil neste morgen hvis vi var interessert i en tur til nærmeste
tettsted med bank og butikk. Knut på Cintra følte at lommeboken begynte å
bli ubehagelig lett og ville gjerne til en bank, vi trengte ferske egg
og dermed dro vi tre avgårde sammen med noen australske seilere som også
hadde behov for litt proviantering. Det var ikke så fullt på bilen at
vi fikk «Tannafølelsen», og veien var et par hakk bedre, men det
resulterte i at sjåføren kjørte i en utrolig hastighet, og vi satt
fullstendig ubeskyttet på et lite lasteplan. Jeg tror vi var mer nervøse
på denne turen enn vi var da vi satt stappfullt på bilen over Tanna øy!
Et lite feilskjær slik at vi veltet – og vi ville alle vært historie
nå!!!

Ut på tur med en sjåfør som tror han kjører en racerbil!

Da vi kom frem besøkte
Knut banken, og fortalte etterpå at det hadde vært en uforglemmelig
opplevelse. Han hadde stått i kø, da en politimann kom inn «bakveien».
Knut fikk følelsen av at politimannen vanligvis fikk rask service, men
da han så at det var en turist, en «hvit mann», i køen, ble Knut vinket
frem til skranken. Først måtte han håndhilse på mannen bak skranken, så
måtte han fortelle litt om seg og sitt før han fikk spurt om han kunne
ta ut penger på visakortet sitt. Det var ikke bankfunksjonæren helt
sikker på, så han måtte hente sin overordnede. Dermed var det ny runde
med presentasjon og håndhilsing før den overordnede kunne fortelle at
visakort ikke var mulig! Heldigvis hadde vi fortalt Knut at det kanskje
ikke var mulig å bruke kort, så han hadde tatt med seg en del dollar han
kunne veksle. Bankfunksjonæren skrev så en sirlig kvittering for hånd,
gav ham pengene før han atter en gang håndhilste på Knut og takket for
«handelen» – det skulle vært i Norge!!!!!!!

I
mellomtiden hadde vi undersøkt «supermarkedet», og funnet ut at de bl.a
hadde masse fiskekroker og ferske egg – akkurat det vi trengte. Etter
at alle hadde handlet det de trengte var det tid for lunch, og vi fikk
bestilt et bord på en liten restaurant der vi kunne velge mellom stekt
biff og chicken curry. Øl serverte de ikke, men vi kunne ta med oss
medbrakte øl fra supermarkedet hvis vi ville! Etter en halv time benket
vi oss rundt et plastbord og spiste en relaltivt enkel og seig lunch,
men ølen var kald og god! Etter lunch stoppet vi ved markedet, det var
det enkleste markedet vi har sett så langt, men kunne velge mellom
appelsiner, mandariner og ett kålhode……

Så fulgte en like hasardiøs tur tilbake til landsbyen og jollene våre, men vi kom fra det med livet i behold!!

Etter
noen dager i Banan bay satte vi kursen nordover til Wala Island, og den
minste og trangeste ankerplassen vi har vært i så langt. Cintra og
svenske Blue Moon var sammen med oss, og vi ble alle geleidet inn av de
lokale og fortalt hvor vi skulle kaste anker. Det endte med at vi lå
omtrent 15 meter fra hverandre og fra en del andre båter som lå der fra
før. Vi tenkte som så at dette går bra så lenge vinden er stabil, men
hva skjer hvis den dør ut eller skifter retning!!??

Etter
ca 20 minutte får vi første besøk at de lokale. Vi hilser på øyas
«turistsjef», en ung gutt i 20-årene som var passe dårlig i engelsk!!!
Han forteller at de kan tilby dans på «fastlandet», dvs Malekula, i en
landsby ca en times vandring innover. Ellers kunne han også tilby tur på
Wala Island og en del andre saker. Vi meldte oss interessert i en
danseoppvisning på fastlandet dagen etter samt en omvisning på Wala,
Cintra og Blue Moon var enige og meldte seg på de også!

Etter
at «turistsjefen» hadde padlet videre fikk vi besøk av nye kanoer som
padlet rundt oss, hilste og pratet. Etter mørkets frembrudd banket det
på båten og jeg gikk opp for å finne ut hva dette var. Det viste swg at
det var en ung mann som gjerne ville «trade» litt frukt med hermetisk
kjøtt og klær. Jeg fant frem noen bokser med hermetisk kjøtt og fikk en
haug med grapefrukt og en diger stokk med bananer tilbake. Da fikk jeg
litt dårlig samvittighet og løp ned og fant en relativt ny og fin
t-skjorte som bytte for den digre bananstokken. Problemet var at det var
så mørkt at jeg ikke ante at bananstokken inneholdt minst 150 bananer,
nok til å dekke behovet for alle båtene i flere dager, og problemet er
at bananene modner på likt og dermed får man en «bananutfordring» –
hvordan spise mest mulig bananer på kortest mulig tid. Alle de andre
båtene hadde selvsagt havnet opp i det samme problemet så det var ingen
vits i å gi bort noen!

Igjen ble det banankake, bananpålegg, bananmiddag……

Neste
morgen tok vi jollene over til fastlandet sammen med «turistsjefen». Så
gikk vi innover øya i en times tid. Pa veien passerte vi en fransk
skole og en diger katolsk kirke bygget og donert av en amerikaner. Dette
var en fredag og skolebarna hadde kort skoledag, så vi møtte en god del
av dem underveis. Alle hilste blidt og høflig, og flere ganger kjente
jeg små hender som strøk meg på armen mens de passerte, «hvit hud –
hvordan kjennes det mon tro»??!!!!!

Vel
fremme i landsbyen ble vi bedt om å sette oss på en benk mens
«turistsjefen» hentet høvdingen. Så var det en formell velkomsthilsen
før vi ble geleidet inn på selve danseplassen. Vi var 6 stk, Liv og Knut
på Cintra, Kennet og Lena på Blue Moon og oss på Fruen, og vi ble møtt
av søte jenter som gav oss hver vår blomsterkrans rundt halsen. Nå
merket vi at vi allerede hadde begynt å bli litt «blaserte» – ingen av
oss reagerte noe særlig på å møte høvdingen kun iført penisfutteral og
en blomst i håret som pynt, ingen av oss (bortsett fra «gutta»
kanskje!), reagerte på å bli møtt av jenter kun iført bastskjørt og
blomsterkrans, ja,ja hvordan skal det ende…..

Her sitter vi og venter på høvdingen. Blue Moon, Cintra og Svein Erik

Søte damer som er velkomstkomiteen vår

Det
viste seg av høvdingen ikke snakket engelsk, kun fransk, så
«turistsjefen» så det som sin oppgave å oversette til engelsk. Det var
han ikke særlig god til, han snakket så lavt og så tregt og så dårlig at
vi hadde store problemer med å skjønne hva han sa! Vi plasserte oss i
utkanten av danseplassen og dermed var det igang. I denne landsbyen
deltok både de voksne og de unge mennene/guttene i dansen og de var
skikkelig gode. De danset noen av de «ringdansene» vi hadde sett på
Ambrym, men også en god del andre danser som var mye mer utadvente enn
det vi hadde sett før. I tillegg var de malt i ansiktet og på kroppen
med hvite og gullfargede striper. Kvinnene var ogå malte, og de
opptrådde med sine egne danser i tillegg til å bidra i mennenes dans,
dog litt på siden!!!

Her er det onde ånder som skal jages på dør!Også unge gutter var aktive i dansingen

Etter
danseoppvisningen ble vi tatt med på en runde rundt i landsbyen der vi
fikk se hvordan de vevet matter og takktekke av palmeblader, og vi
studerte en halvferdig bambushytte de var i ferd med å sette opp.

Så
var selve arrangementet over og vi ble invitert inn i en åpen hytte der
vi fikk grapefrukt og kava. Det var plassert ut en del trefigurer som
var til salgs, men ingen inviterte eller presset til kjøp. Kavaen ble
høytidelig servert hver og en av oss, og det ble selvsagt klappet når vi
svelget hele koppen i en slurk. Tror nok ikke at denne kavaen var like
sterk som den de drikker selv, men den var sterk nok. Etter tre kopper
var jeg godt forsynt, Svein Erik (som mann) drakk selvsagt noen kopper
til! Både Liv og Knut er gode i fransk, og etter at opptredenen var over
delte vi oss opp i to grupper, en der vi kvinner var samlet og en del
av mennene satt og pratet. Det var en god ting. Vi stilte masse spørsmål
som Liv oversatte til fransk til kvinnene og vi fikk rede på en masse
små ting som vi kvinner er opptatt av . Knut fikk snakket direkte med
høvdingen og de andre i landsbyen og det var en befrielse.
«Turistsjefen» satt i et hjørne og følte seg nok etterhvert litt
overflødig!!

Kavadrikking, kavaen var sterkere enn det vi har smakt før, og begynner faktisk å smake ganske godt (er det et tegn på at vi har vært for lenge på reise??)Fletting av pannebånd som gaver til ossKjekke karerHele den kvinnlige delen av landsbyen stiller opp – det er stas å bli tatt bilde av!

Det ble en livlig
konversasjon etterhvert og etter en stund begynte et par jenter å flette
pannebånd til oss. I tillegg fikk jeg en pinne dekorert med fuglefjær
stukket bak øret – Liv kommenterte muligheten for overføring av lus og
lopper, men man er da høflig….

Mennene
ble beæret med en omvisning inn i kavahuset som var delt inn i to
seksjoner. Den første var et vanlig kavarom, det innerste var et hellig
rom der de kom i kontakt med de hellige ånder. (det er greit med Gud,
men det finnes jo mere mellom himmel og jord…..!)

I
det hele tatt, vi var der i flere timer utover danseoppvisningen og jeg
fikk en følelse av at alle hadde en god opplevelse, det var hyggelig å
komme i nærmere kontakt med kvinnene i landsbyen, og jeg tror de følte
det var interessant å prate med oss.

Men
enhver god ting tar slutt, og vi ruslet ettervert tilbake til jollene
våre. «Turistsjefen» var litt mutt, han følte nok at han hadde mistet
litt grepet på sakene! Avtalen var opprinnelig at vi skulle ta en runde
på Wala etter at danseoppvisningen var over, men siden vi hadde brukt så
mye tid til på å prate var det allerede langt på dag, så vi gjorde en
avtale om å møte ham neste morgen klokken 09.30 for å få en omvisning på
øya.

Vi hadde allerede fått
vite at neste dag, lørdag, var en stor dag, da kom det nemlig en diger
cruisebåt til øya, og det var lagt opp til guideturer rundt på øya samt
fullt av salgsboder ; øl, brus, kokosnøtter, vevede kurver og vesker,
trefigurer, fletting av hår og omslagsskjørt med påtrykt Vanuatu (aldri
har jeg sett noen lokale gå med omslagsskjørt!).

Vi
var litt i tvil om å gå på omvisning når alle cruisepassasjerene var på
øya, men «turistsjefen» forsikret oss om at det var ikke noe problem!

Om
kvelden hadde vi en sundowner sammen med Cintra og Blue Moon med
påfølgende fiskesuppe og Trivial Persuite ombord i Fruen. Heldigvis får
vi si, for det ble såpass sent at vi var våken når vinden forsvant og
båtene begynte å dreie i alle retninger. Fruen, Cintra og Blue Moon var
stadig i nærkontakt med hverandre den natten – Kennet i Blue Moon ble
liggende i midten, og måtte flere ganger skyve oss andre unna seg –
ingen god situasjon å være i. Heldigvis kom det litt vind og strøm
etterhver som skjøv oss fra hverandre, men det ble lite søvn den natten.

Neste
morgen satt vi i cocpit og så cruisepassasjerene bli fraktet inn i
hundretall. Det var tydeligvis en stor inntektskilde for øya. De fleste
cruisepassasjerene var australiere, hvite og halvfete, mesteparten
gamle, men også, overraskende, en god del unge og barn.

Vi
tøffet oss inn til stranden til avtalt tid, men «turistsjefen» var
selvsagt ikke i nærheten. Han hadde tatt med seg en gjeng
cruisepassasjerer på en runde rundt øya – så vi hadde ikke annet valg
enn å tusle rundt og se på alt som var lagt frem for salg samt betrakte
folkelivet.

Etter et par timer
dukket han opp, vi hadde da etter en lengre diskusjon bestemt oss for å
ikke lynsje ham, men vi var ikke spesielt imøtekommende heller! Så ble
vi loset rundt (kanskje jeg bør forklare at man ikke har lov til å gå
rundt på Wala alene. Grunnen er at de føler at de har så mange
tabu-steder der man ikke har lov til å gå, så man er avhengig av å ha
med seg en guide). På grunn av cruiseskipet hadde de laget et eget
opplegg rundt på øya med innslag av dans, magi og diverse
demonstrasjoner av ulik art, men fordi vi ikke var en del av opplegget
gikk vi hastig forbi en del av oppvisningene – heldigvis hadde vi sett
det meste fra før så vi følte ikke at vi gikk glipp av noen. En morsom
liten sak er at da vi passerte innslaget der de skulle demonstrere magi
så ser han som utfører magien på oss og smiler og ler. Det viser seg så
at han hadde sittet på den samme bilen som fraktet oss til landsbyen der
Knut var i banken, og han kjente oss godt igjen – dermed kunne ikke
«turistsjefen» dra oss videre før vi hadde fått med oss
magi-demonstrasjonen!! Selve magien bestod i at de blafret med noen
bananblader der de gjorde et kutt i bladet og så delte det seg opp i
tynne strimler (vankelig å forklare, man må se det for å tro på det!!).

Etter
sightseeingen rundt på øya og en kort farvel til «turistsjefen» inntok
vi en velfortjent øl på stranden. Ingen hadde kjøpetrang, og både Cintra
og vi følte behov for å flytte oss over til en annen ankringshavn slik
at vi kunne sove godt om natten, og la Kennet få en god natt søvn også!

Dermed
tok vi opp ankeret og tøffet tre nm videre til Atchin Island. Atchin
Island er kjent for sin store produksjon av utriggerkanoer, og Svein
Erik hadde et stort ønske om å få se kanoene laget i praksis.

Siden
de lager sine egne kanoer her er omtrent alle utstyrt med en, både
gammel og ung. Fem minutter etter at vi var ferdig oppankret kom de
første ungene padlende. De holdt seg på passe avstand fra Fruen mens de
studerte den og kom med kommentarer på lokalt språk. Resten av
ettermiddagen var det konstant folk i kanoer som padlet rundt oss, de
fleste skulle bare titte og hilse på, heldigvis, for hvis alle skulle ha
en lengre prat hadde vi ikke vært ferdig ennå!

Nysgjerrige unger rundt båten

Neste
morgen våknet jeg med et akutt behov for å være alene, samt pleie en
mage som ikke var helt i form. Dermed dro Svein Erik avgårde sammen med
Cintra og Blue Moon inn på land for å hilse på landsbyen og se eg litt
om. De traff en tidligere lærer som snakket godt engelsk og fikk en
omvisning på skolen. Dessverre kunne han ikke vise dem øya fordi vi ikke
hadde hilst på høvdingen ennå, og høvdingen var på «fastlandet» akkurat
da., så det hele ble litt vanskelig.

Det
endte med at de ble invitert til en sangoppvisning om kvelden. På øya
var det en stor gruppe med adventister, og de skulle arrangere «konsert»
på idrettsbanen om kvelden med bl.a en akapellagruppe som hadde reist i
et døgn med båt fra Port Vila for å delta.

Igjen
var jeg i det asosiale hjørnet, så kapteinen måtte klare seg alene på
konserten. Da de kom inn på land var det omtrent fullt på
idrettsplassen, men rett foran scenen var det satt opp en benk der «de
hvite gjestene» skulle sitte sammen med høvdingen. Akapellagruppen sang
brukbart, men ellers var det visst omtrent som å sitte i en kareokebar,
der alle sang med sin egen stemme………

Siden
de satt sammen med høvdingen var det ikke mulig å trekke seg tilbake
med det første, så det var bare å gjøre det beste ut av det. Etter hver
opptreden var det å gå frem og levere fra seg noen få vatu (lokale
penger, 100 vatu, ca 6 kroner) som takk for sangen. Etter et par timer
var det noen regndråper i luften, og det ble en god unnskyldning for å
dra tilbake til båten for å stenge lukene!!

Neste
formiddag møtte vi (jeg var igjen i det sosiale hjørnet) opp på på
stranden og ble tatt med på en omvisning rundt på øya. Atchin er en
ganske liten øy, men hadde fem landsbyer og i følge guiden flere tusen
innbyggere. Dessverre var det ingen som jobbet med å lage utriggerkanoer
akkurat da, så det gikk vi glipp av, man kan ikke få med seg alt. I
stedet ble vi sittende å se på en gjeng med jenter som spilte vollyball,
de var utrolig gode!

Neste
morgen fant vi ut at det var på tide å gå videre til Luganville for å
proviantere litt. Luganville ligger på øya Espirito Santo, kalles til
daglig bare Santo, og er Vanuatus største øy. Luganville er Vanuatus
nest største by, egentlig den eneste utenom Port Vila, og å kalle den en
by er en sterk overdrivelse, en lang gate full av asiatiske butikker,
et grønnsaksmarked, to internettkafeer, et hotell, et par butikker som
solgte «handycraft» en jernvarebutikk, et bilverksted og en
bensinstasjon.

Luganvilles hovedgate!

Santo er mest
kjent for sin produksjon av storfekjøtt. Omtrent hele øya er full av
beitende storfe av ulik opprinnelse og raser. Mesteparten av kjøttet
blir eksportert til Japan, men noe blir solgt over disk i Luganville, og
en diger fersk indrefilet kostet omtrent 70 kroner! Vi kjøpte selvsagt
indrefilet, og nå er vi kommet så langt at vi sier «å, nei, ikke
indrefilet til middag i dag igjen»!!

Her
i Luganville ligger vraket av ss President Coolidge. Båten var en
amerikansk luksuscruiser bygget i 1931, og skulle etter sigende være
minst så flott som Titanic, men med en del sikkerhetsmessige
forbedringer!!!! Under 2. verdenskrig ble den omgjort til et
transportskip som fraktet 5000 soldater pluss krigsmateriell, jeeper,
ambulanser, ammunisjon, medisin osv. Kapteinen var sivil og ble ansatt
fordi han kjente skuta så godt, men ulempen var at han ikke fikk tilgang
på gradert informasjon. En av konsekvensene var at under innseilingen
hit til Luganville tok han feil innseilingsløp og seilte rett på
vennligsinnede miner som var lagt ut for å beskytte byen mot japanerne!!
Kapteinen førte skuta rett på land, opp på revet og alle unntatt to
overlevde! Det tok ca 90 minutter fra båten stod på grunn til den
begynte å skli ned av revet, og legge seg på siden. Nå ligger hekken på
60 meter og baugen på 20 meters dyp.

Båten
er 200 meter lang, og er en av verdens største vrak som er lett
tilgjengelig for oss dykkere, og er tydligvis en stor attraksjon blant
australske dykkere, vi møtte mange dykkerklubber som brukte en uke av
ferien for å dykke på vraket.

Vi
er ikke fullt så entusiastiske, men har hatt tre dykk. Det første
dykket var ned til baugen, så svømte vi gjennom styrhuset og over det
såkalte promenadedekket. Vi så ammunisjon, diverse tallerkner, hjelmer,
våpen, bajonetter osv. Vraket er selvsagt fredet og ingenting er lov å
ta med seg, og det er krav om at alle må dykke med en guide. På den
måten har de greid å bevare det meste av alle «duppedingsene» som ligger
overalt på skuta.

Neste dykk
var på 40 meter ned til spisesalen. Der var det en godt bevart
keramikkutsmykning av en dame på hest som var hovedattraksjonen. I
tillegg så vi fullt av lamper og lampetter i fint slepet glass, godt
bevart. Det siste dykket ble litt spesielt. Målet var maskinrommet på 48
meters dyp. For å spare luftflaskene var tanken å svømme på overflaten
til vi kom halvveis ut på skipet og så gå rett ned og inn i
maskinrommet. God teori, men det var så mye strøm og bølger at vi slet
fælt bare med å klare å svømme frem til bøya som markerte midtskips.
Svein Erik var helt utslitt med blå lepper og hadde i tillegg klart å få
lekkasje i ventilen slik at flasken var omtrent halvtom – ingen gode
forutsetninger for å dykke såpass dypt. Dermed avbrøt han dykket, men
måtte få skikkelig hjelp av dykkerlederen for å klare å komme seg inn på
land igjen, selv om det ikke var mere enn litt over 100 meter.
Heldigvis var det bare oss to pluss dykkerguide på dette dykket, så det
ble bare jeg som måtte ligge å vente på at dykkerguiden skulle komme
tilbake etter returen med Svein Erik.

Selve
dykket var kjempefint, jeg fikk se digre dampaggregat,
maskintelegrafer, instrumenter, og masse rør!!Det var litt spennende å
svømme inn i skipet, men det er så digert at det føles ikke spesielt
trangt selv om det er ganske så mørkt mange steder. Fikk også se
selvlysende fisk, de så ut som gedigne morilder der de svømte rundt i et
mørkt lasterom. Svein Erik tok dette dykket igjen etter et par
hviledager, og denne gangen gikk det bedre, strømmen gikk i bedre
retning og det var ingen bølger!

SS President Coolidge ved evakueringForberedelser til dykkingen på Presiden CoolidgeBerit – fine dykk på CoolidgeThe Lady, utsmykking i spisesalen

Før
vi forlot Luganville samlet vi sammen alle seilerne i de svenske og
norske båtene, dvs vi ble totalt ti stykker som leide en minibuss med
sjåfør og kjørte en tur rundt på øya, dvs på østsiden av øya, som er det
eneste området med veier! Vestsiden består for det meste av høye og
bratte fjell og er kun tilgjengelig fra båt eller ved å bruke beina. På
turen fikk vi se et ganske stort anlegg for tørking av kopra
(kokosnøttkjøtt), vi badet i en stor ferskvannsdam med verdens klareste
vann og spiste lunch på en resort ved en kritthvit strand med palmer! På
vei tilbake stoppet vi ved en landsby der vi besøkte graven til en av
Vanuatus frihetskjempere, Jimmi Stevens. Han var begravet i en hytte, og
det merklige var at han var puttet i en åpen grav kun tildekket med
stoff (eller noe som så ut som det) og kunstige blomster. Årsaken var at
da hadde «the spirit» eller sjelen hans mulighet for å komme ut og gi
kraft til resten av befolkningen. Overalt hang det grisekjever med runde
eller halvrunde hjørnetenner, og vi ble fortalt at Stevens var en stor
mann, han hadde drept over 700 griser i sitt liv!!

Gravhuset til Jimmi Stevens, legg merke til alle grisekjevene!

I
Luganville kan man enten ligge for anker på «bysiden», eller man kan
ligge i bøye utenfor en liten øy med en resort på. Vi gjorde en
kombinasjon, først lå vi for anker, så lå vi noen dager utenfor
resorten. Der levde vi noen late dager, badet i bassenget, spilte
petanque og drakk øl i baren. Så var tiden inne til å si farvel til alle
de svenske båtene og Cintra. De ville alle dra ned til Port Vila igjen.
Vi hadde ingen interesse av å seile tilbake, mot vinden og bølgene, og
til Port Vila som ikke er verdens mest spennende by.

Dermed
vinket vi farvel og koste oss videre et par dager ved resorten helt til
det dukket opp en flåte av franske seilbåter fra New Caledonia som
deltok på en regatta. Målstreken var rett utenfor resorten, og alle
regattabåtene kastet anker midt mellom båtene som lå i bøye. Det var
25-35 meter dybde der, strømmen var ganske sterk og det sier seg selv at
det ble ganske kaotisk med båter som drev inn i hverandre. Vi lå litt i
ytterkant så vi slapp greit fra kaoset, men da vi hørte at det skulle
være en diger fest neste kveld på resorten fant vi ut at tiden var inne
til å reise videre.

Dermed
tøffet vi avgårde oppover langs østsiden av Santo. Turen var kort,
omtrent 12 nm så vi bestemte oss for å motre avgårde og benytte sjansen
til å produsere litt vann. En kort strekning var vi ute i åpent hav og
bølgene var ganske kraftige. Kapteinen gav litt ekstra gass, og dermed
stoppet motoren – det er ikke første gang det skjer, og er forferdelig
frustrerende og kan være farlig i gitte situasjoner. Nå var vi et stykke
fra land så vi fikk slengt opp genoaen og seilte greit videre mens
Svein Erik var nede i maskinrommet og luftet motoren. Så startet motoren
igjen, inn med seilet for å kunne gå høyere opp mot vinden, og vi kunne
fortsette – i omtrent 15 minutter – da stoppet den igjen. På ny ut med
seilet, mens en frustret og stresset kaptein atter krøp inn i
maskinrommet. Etter 10 minutter dukker det opp et lykkelig fjes –
endelig hadde han funnet en lekkasje der motoren mest sannsynlig hadde
trukket inn falsk luft, jippi!

Etter ny lufting startet motoren, men denne gangen lot vi seilet stå – man må jo ikke være overoptimistisk heller!!

Så
etter en times tid ankret vi opp uten flere motorproblemer, og mens vi
ankret opp testet kapteinen motoren ved å kjøre den hardt på tomgang –
ingen problemer – må det bare vare sier jeg……

Vi
lå utenfor en ubebodd øy, og neste dag dro vi på land for å utforske
omgivelsene. Øya, Aese, var en av amerikanernes baser under
2.verdenskrig, og det var fortsatt ganske mange spor etter dem,
betongveier, betongplattinger, rustne jernkonstruksjoner osv. I tillegg
var omtrent hele øya en diger palmetreplantasje. Vi fant også masse
sitoner og to papayatrær, sitonene var modne men det var ikke papayaene,
dessverre.

Alene igjen med fine strender og «supermann»

Vi gikk en tur
innover øya på en bred sti, og plutselig dukket det opp et par hester,
ganske sky, men også veldig nysgjerrige på oss. Det største problemet
vårt var alle fluene, de var overalt og vi måtte utruste oss med digre
greiner som vi kunne vifte fluene vekk med.

Vi
tilbrakte omtrent en uke på Aese, der vi snorklet, gikk på tur, vasket
jolla på stranden og fant kokosnøtter som var i ferd med å spire. De får
da nemlig en spesiell konsistens som gjør dem ideelle til å lage
«kokossveler» av – det var en ting vi lærte på Suvarov i fjor!

En
av de viktigste tingene som ble gjort var at Fruens mekaniker gikk en
ny runde på luftlekkasjen på motoren. Da han strammet til
messingkoblingen etter å ha lagt på rørleggertape dro han litt for hart
til, dermed kjente han den svikte. Den ble skrudd ut igjen, og nå var
den sprukket – gode råd var dyre! Tilfeldigvis lå det en annen seilbåt
sammen med oss akkurat da, og Svein Erik dro over for å høre om de kunne
sitte med en del i reserve. Det gjorde de ikke, men de kjente en kar på
«fastlandet», les Santo, som skulle til Luganville om kort tid, så hvis
Svein Erik dro over kunne han få bli med inn. Dermed skiftet vi over
til den store påhengsmotoren i rekordfart og så dro Svein Erik over
fjorden til Santo. Der ble han møtt av en sørafrikaner som hjalp sin
bror med å bygge et hus, og som var veldig behjelpelig. Inne i
Luganville fikk Svein Erik sølvloddet sprekken, samt kjøpt en ny del som
«kanskje kunne passe». Det gjorde den ikke, men sølvloddingen så bra
ut, så vi får håpe at alt er i orden nå. Så langt virker alt bra nå,
bank i bordet!

Den neste uken
forflyttet vi oss til et par nye ankringshavner der vi gikk på tur,
badet, snorklet og plukket skjell på revet. Stort sett var vi alene, noe
som var en overgang fra tiden vi har seilt sammen med de andre
skandinaviske båtene, men det var ogå veldig deilig å få en periode helt
for oss selv.

Så begynte det å
rykke i foten, behovet for å komme videre begynte å melde seg. Dermed
satte vi kursen tilbake til Luganville hvor vi ligger nå. Her blir vi
noen dager til for å gjøre noen innkjøp samt sjekke ut. Så setter vi
kursen ned til Chesterfield Reef. Det er et rev som ligger omtrent
halvveis mellom Luganville og Bundaberg, Australia, ca 4 dagers seilas
herfra. Der planlegger vi å bli en liten uke hvis været er brukbart.
Kanskje kan vi ta noen dykk, og snorkle litt, uansett så er det hyggelig
å få en brekk i overseilingen til Australia.

Så
seiler vi videre ned til Bundaberg, der vi sjekker inn. Hvor lenge vi
blir i Bundaberg er uklart, vi får se hvordan vi trives der, men kanskje
en ukes tid. Så seiler vi videre på innsiden av Fraser Island og ned
til Mololoba før vi ankommer Scarborough (ca 200 nm) der vi har bestilt
plass i en marina.

Men det får bli innholdet i neste reisebrev……