September
Reisebrev nr 07-05
På
Bora Bora fikk vi spist lunch på Bloody Marys, som er et «must» når man
besøker BB – hyggelig sted, sand på gulvet, røffe møbler og trivelig
folk. Maten var i tillegg god! 
Lunchbesøk på Bloody Marys.
Rustikke omgivelser og god mat!
Vi fikk også gjennomført målet om å
klatre opp på toppen av fjellet. Det var en tøff tur for slappe båtfolk!
Stien gikk bokstavelig talt rett opp, etter 20 min pustet jeg som en
hval, og svetten rant – Svein Erik nektet å ta pauser, han var redd for å
ikke komme i gang igjen! Det tok oss et par timer å nå toppen, da hadde
vi klatret hardt, krabbet på alle fire, slept oss opp via tau som var
hengt opp og kvittet oss med noen liter svette! Den utsikten som møtte
oss med 360 grader fritt utsyn var vel verd strevet – kjempebra! Jeg
trenger kanskje ikke nevne at turen ned fra fjellet var omtrent like
tøff som å gå oppover – særlig når vi på slutten presterte å miste stien
og måtte jobbe oss nedover uttørkede bekkefar, steinete urer og tett
skog, men vel nede i byen igjen ventet lunch og en iskald øl. Det smakte
så godt at alle tanker på å strekke ut såre lårmuskler forsvant – det
straffet seg de neste dagene!
Endelig på toppen av fjellet etter en slitsom klatretur, Bora Bora
Vakker utsikt fra toppen av fjellet
På vei ned fra fjellet – vi måtte bruke tau flere steder for å komme oss både oppover og nedover – så bratt var det!
SUWARROW
Så
etter å ha fylt opp diesel og vanntankene var det på tide å si farvel
til Blåtur og La Familia. 
Koselig besøk av La Familia, fra høyre; Therese, Hilde, Yngve og Berit
De ville bli noen dager til. Vi dro videre
sammen med nye seilervenner, Ventana med kaptein Rachel og hennes norske
mannskap Elisabeth. Ikke ofte man treffer rene kvinnebåter på langtur.
Målet var å seile til Suwarrow, en ubebodd atoll omtrent halvveis mellom
Bora Bora og Samoa, en av de nordligste øyene av Cook Islands. Ubebodd
var et feil ord, for øya er en nasjonalpark, og det bor et ektepar der
som fungerer som parkvoktere. Seilturen fra BB til Suwarrow har kommet
inn på listen som en av de minst behagelige så langt. Det første døgnet
var det lite vind, feil retning og masse gammel sjø som gjorde at båten
rullet kraftig og seilene slo og bråkte. Vi seilte inn i kraftige squall
som gjorde at vi måtte håndstyre fordi vindretningen skiftet hele tiden
– det er en spesiell følelse å styre i stummende mørke, regnet pøser
ned og står som en vegg rundt deg og båten kaster seg rundt i bølgene –
da er det greit å vite at squallene stort sett er over i løpet av en
halv time, regnet er behagelig varmt og snart er det min tur til å krype
ned i køya for å få noen timers søvn!
Det
tok oss seks dager å komme dit – det siste døgnet måtte vi reve alle
seilene for å komme inn om morgenen – vi tar aldri sjansen på å gå inn i
ukjente ankringshavner midt på natten.
Ventana
lå der allerede – de har en større og raskere båt enn oss og klarte å
komme inn kvelden før. På veien hit hadde vi hatt jevnlig kontakt på
radioen, og vi hadde også kontakt med to andre amerikanske båter som
seilte samtidig, og ankom noen timer etter oss. Det er første gang vi
har hatt et organisert radionett mens vi seilte – det var en ok
opplevelse, hver morgen og kveld hadde vi et høydepunkt når vi snakket
med de andre båtene for å høre hvor de var, hvordan vinden var, og om de
hadde fått noen fisk!
Suwarrow
ble et stort høydepunkt så langt på turen. Vi var pluss/minus 15 båter
der hele tiden. John og Veronica, som var parkvokterne, var usedvanlig
vennlige og imøtekommende.
John og Veronica, «sjefene» på Suwarrow. Utrolig blide, gjestmilde og imøtekommende mennesker
Det ble arrangert turer til de små øyene
rundt i atollen for å se på fuglelivet og nesten hver kveld ble det
arrangert fiske- barbeque inne på øya der John og Veronica bodde. På
stranden var det satt opp volleyball -nett og hver ettermiddag var det
full rulle med uhøytidlige volleyballkamper. Jeg har ikke rørt en
volleyball på minst 20 år, og hadde ganske såre armer de første dagene!
Svein Erik, som ikke er en utpreget fan av organisert lagspill førte an i
boccia- kasting, til stor begeistring for de som av ulike grunner ikke
fant gleden i en volleyball! I tillegg hadde Svein Erik greid å slå
kneet sitt, og etter hvert begynte det å hovne opp og bli ubehagelig å
bevege – det var veldig synd for det ble vanskelig for ham å snorkle og
dykke. I en periode ble det mye stillesitting med lesing av bok og med
kneet høyt!
Elisabeth,
det norske mannskapet på Ventana er en ivrig dykker, og klarte å dra meg
med på et par fine dykk der vi fikk se hai, barracuda, masse småfisk og
fine koraller. Siden hun også er en ivrig volleyballspiller endte det
opp med at vi tilbrakte ganske mange timer sammen hver dag – veldig
koselig å ha litt jentekontakt innimellom.
I
12 dager hadde vi det kjempefint med masse aktiviteter og felles
måltider, og for vår del førte det til at vi ble godt kjent med mange
nye seilere. Et av høydepunktene var en kveld der vi alle hadde spist en
god middag sammen og så ble underholdt med en liten fiolinkonsert! Det
var en israelsk dame som stilte opp og bl.a. spilte Bach – Det var
utrolig stemningsfullt å sitte der – midt på en liten sydhavs- atoll med
flott solnedgang, masse hyggelige mennesker og så lytte til Bach!
En typisk felles middag på Suwarrow
Vakker fiolinkonsert på Suwarrow, hvem skulle tro at det var mulig, men alt kan skje på en jordomseiling!
Suwarrow – enkle leveregler
Men
dagene og ukene raser av gårde, og vi bestemte oss for å seile videre.
Det ble en splitting av de ulike seilbåtene – alle som hadde tekniske
problemer (og det var ikke rent få!) dro videre til amerikansk Samoa for
å få bestilt deler og prøve å få reparert alle feilene. Vi andre (som
bank i bordet) ikke har store tekniske feil akkurat nå dro videre enten
direkte til Tonga eller som vi gjorde, seilte til Western Samoa.
Hovedgrunnen for oss var å fylle opp med litt mer proviant og øl, samt å
se litt av Samoa.
SAMOA
Det
tok oss fire dager med relativ ok seilas å komme dit. Vi er midt i en
lavtrykksperiode, så det er regn og gråvær nesten hele tiden – ganske
kjedelig, varmt og klamt inne i båten og vått og klamt ute! Ved ankomst i
Samoa måtte vi legge oss longside en taubåt og vente på å få klarert
inn – det tok omtrent hele dagen, med besøk av tollmyndigheter,
helsemyndighetene, immigrasjon osv. Det er forresten ikke hver dag vi
har besøk av mannlige myndighetspersoner om bord som stiller opp i
skjørt – deres tradisjonelle plagg!
Siden vi hadde tilgang til vann benyttet jeg muligheten til å vaske tøy, mens kapteinen sjekket oss inn.
Dagen
etter dro vi til et legesenter der Svein Erik fikk noen piller for sitt
ikke fullt så hovne kne, men det var greit å få en sjekk på det. Så dro
vi videre og fikk gjort en del ærend, bl.a. kjøpt en volleyball i
tilfelle vi finner andre steder og andre seilere å spille med!
Boccia- kuler fant vi ikke, så det blir en av de tusen tingene som havner på listen over ting som må ordnes i New Zealand.
Om
kvelden inviterte vi over noen seilere til en liten «sun-down`er» før
vi dro ut for å spise pizza. Pizzaen var usedvanlig smakløs og stedet
var usedvanlig enkelt med fire plastbord, ingen gjester utenom oss (på
en fredagskveld!) men det skulle være byens beste pizzarestaurant…..
Lørdagen
var, som alle andre dager den siste tiden, grå og regnfull. Vi tok en
drosje til Robert Louis Stevenson`s hus/museum, (forfatter av bl.a.
skatten på sjørøverøya) der han og familien hadde bodd de fire siste
årene av hans liv. Flott hus som var utrolig fint restaurert av en
amerikaner.
Om
ettermiddagen dro vi til fruktmarkedet – masse å velge i mellom, men vi
hadde allerede fått en e-mail om at all frukt og grønnsaker ble
konfiskert i Tonga, så det ble mest å gå rundt og titte på alt!
Et besøk på markedet i Samoa
Neste
dag leide vi bil sammen med et par unge karer fra en engelsk båt,
Skardu med Mark og Quintin om bord. Vi fikk se mer av hvordan de lever i
enkle hus, og har siesta i felles «talaer», dvs gulv med tak over. Vi
pratet med en kar som var veldig stolt av å vise frem familien sin og
alle åtte barna, samt vise oss alle tatoveringene han hadde på kroppen –
vi har langt igjen før vi slår ham!
Tøff kar med store deler av kroppen full av tatoveringer…..
Siden
det var søndag fikk vi også se alle kirkegjengerne på vei til kirken i
sin beste finstas, hvite skjørt på mennene og hvite kjoler og hatter på
kvinnene.
Så på mandag
var det tid for å gjøre diverse innkjøp. Svein Erik greide å få kjøpt
nytt startbatteri til motoren, det gamle var nesten ubrukelig. Dermed la
vi oss til brygga for å få skiftet ut det gamle (veier jo et tonn!). Så
sjekket vi ut og Svein Erik fikk ordnet med duty- free innkjøp av øl og
vin. Så vasket vi litt mer tøy og fylte opp vanntankene igjen – en
travel dag! Tidlig neste morgen satte vi kursen mot Tonga, og den første
øya Niuatoputapu, også kalt «New Potato» av en eller annen grunn!
TONGA- NIUATOPUTAPU
Rett
utenfor Samoa gikk vi inn i en kraftig squall samtidig som vi ble kalt
opp på vhf`en og ble fortalt at det var plukket opp en may-day melding
et stykke utenfor Samoa. Vi bekreftet at det ikke var oss, og at vi
skulle holde utkikk. Vi vet ikke hvordan det gikk, men det er en ekkel
melding å få, det setter noen tanker i sving.
Midt
opp i dette roper Svein Erik til meg fra sin styreposisjon ved rattet
og peker på tre gedigne knølhvaler bare 10 meter fra båten. Det ser ut
til at de hviler eller sover, for de ligger veldig stille i vannet, men
du verden så gøy det er å se dem. Vi har sett etter hvaler hele veien
over Stillehavet, men dette er de første vi ser! Siden det regnet så mye
fikk vi ikke tatt bilder av dem, men det skal være masse hval rundt
Tonga, så vi satser på nye muligheter.
Turen
var unnagjort på litt over et døgn, vi hadde god vind hele veien og
seilte stort sett i 7-8 knop, det er høy fart for vår trege Frue.
Vi
merker at vi begynner å bli vant til lengre turer, vi har omtrent ikke
hatt enkle dags- seilaser siden vi forlot Marquesas (med unntak av all
seiling mellom Tahiti og Moorea da). Døgnseilaser har derfor blitt det
korteste vi opplever, og kanskje det mest slitsomme – kroppen blir
liksom ikke vant til rytmen før vi er fremme. Jeg, som gjerne blir
sjøsyk det første døgnet, synes at det på mange måter er enklere med
lengre seilaser på 5-8 dager. Kroppen kommer inn i en rytme, sjøsyken
forsvinner og dagene forsvinner i måltider, vakter, lesing, fiskefangst
og små høneblunder!
Inne
i havnen i Niuatoputapu treffer vi igjen en del av våre gamle
seilervenner. Vi får også besøk av innsjekkingsmyndighetene – tre stk,
en toller, en fra karantene, og en fra immigrasjon. Det er to damer og
en mann, alle tre smilende og greie. De blir servert cola og hjemmelaget
banankake – stor suksess, her er alle veldig glade i sukkertøy og
søtsaker!
Etter den
vanlige runden med å fylle ut skjema etter skjema er det på tide med en
båtinspeksjon. Vi hadde gjemt vekk mesteparten av det vi hadde av
grønnsaker, og etter en grundig tenkepause ble det lille de fant
godkjent, men vi måtte love å ikke ta det inn på land!
Deretter
fant de en stor pakke med 50 kulepenner som Ivar, Berits far, hadde
gitt oss. Lykken var stor da de fikk halvparten. De ble omhyggelig
fordelt mellom alle tre, og karen fra karantene (som hadde 8 barn) ville
gi dem til skolebarna slik at de hadde noe å skrive med!
Vi
plukket også frem tre klokker som Jon hadde lagt igjen da han reiste
hjem til Norge. Tanken var å bruke dem til byttehandel, men nå gav vi
dem bort. To av dem hadde flatt batteri, men senere hørte vi at de hadde
fått andre seilere til å skaffe batterier til dem – de var ikke tapt
bak en vogn, nei!
Etter
innsjekkingen var det på tide å ta en runde rundt og hilse på kjente
før vi endte opp i en sveitsisk båt, Moana med Rolf og Yolanda for å
spise middag.
Lørdag
var alle seilerne invitert til årets store fest på øya til inntekt for
kirken. Alle ankom pent antrukket midt på formiddagen. Først var det
kava – seremoni for mennene. Kava er en rot som knuses i vann og ser ut
som skittent oppvaskvann. Den skal gi en svak narkotisk virkning.
Tradisjonen tilsier at det er kun menn som drikker kava, og det gjør de
hver eneste dag!
Siden
dette var en stor fest var det en større seremoni rundt det hele,
morsomt å se på, og være en del av. Det som ikke var fullt så morsomt
for oss kvinner var at etter seremonien samlet alle mennene seg i gruppe
under et tak og fortsatte kavadrikkingen. Kvinnene fikk hver så god å
vente til de var ferdige. De fleste av oss begynte etter hvert å bli
sultne, så når presten endelig bestemte at det var på tide å be bordbønn
var de fleste raskt på plass ved matbordene! Alle familiene hadde hvert
sitt bord. Matbordene var i seg selv et syn, pent pyntet med godterier
og stappfulle av mat, særlig helstekte smågriser var det flust av! Etter
en times matgilde var det slutt og bordene ble løftet opp på
lasteplanene og kjørt hjem til de respektive familiene for å fortsette
spisingen der. Mennene gikk tilbake for å fortsette kavadrikkingen, og
vi dro hjem til båtene!
Bugnende matbord på landsbyfesten. Kledd med myggnetting, og pyntet med sukkertøy og små potetgullposer! Nam, nam…
Viktig kavaseremoni ved festen på Nuiatoputapu, Tonga. Bare menn fikk delta på dette, mens kvinnene serverte kavaen!
Stor fest med masse mat , bak i bildet står presten klar til å velsigne maten
Neste
dag hadde vi et par dykk, et dykk på et vrak og et dykk på en korall-
vegg. Moana har luftkompressor om bord, og dermed er det enkelt å få
fylt opp flaskene.
Dagen
før vi reiste videre var det noen driftige seilerdamer som hadde greid å
arrangere en kavasamling der vi kvinner også kunne delta. Jeg var ivrig
etter å smake kava, så dermed tok vi turen ut på en liten øy der en
lokal gruppe bestående bl.a. av tre skolelærere serverte kava og sang og
spilte lokale sanger fra Tonga.
Vi
satt i en stor ring og kavabollen (laget av en kokosnøtt) ble sendt
rundt. Heldigvis fyller de den ikke helt opp i begynnelsen, for man skal
drikke opp alt sammen, og jeg kan fortelle at det smaker ikke så veldig
godt. Det smakte allikevel mindre vondt enn det jeg har hørt og lest om
tidligere, mer som veldig besk grønn te med et innslag av sigarsmak!
Etter
å ha drukket 2-3 boller med kava begynte jeg å merke en svak prikking i
munnen, men det var det eneste jeg merket. Svein Erik hadde heller ikke
følt noen store virkninger, og han gikk løs på fulle kavaboller etter
hvert!
Det var en
koselig kveld med musikk og sang, og vi fikk høre historier om kavaens
opprinnelse, hvor lite penger Tonga har til utdannelse og skoleutstyr,
og vi ble etter hvert godt kjent med våre verter! Du verden så stor
forskjell det er å være et sted der alle kan engelsk, det var den store
ulempen i Fransk Polynesia, der alle snakker fransk, utenom oss! Man
kommer ikke like langt med fingerspråk.
Kavaservering for oss seilere, der vi jentene også fikk smake og servere kava – morsomt!
Neste
dag var det et værskifte, og de fleste båtene bestemte seg for å dra
sørover til Vava`u- øyene lenger sør på Tonga. Vinden var meldt sørøst,
dermed ble det motvind og vi bestemte oss for å bli en dag lenger enn de
andre for å slippe å krysse. Vi stod opp og så at 7 andre båter tøffet
ut av passet. Så åpnet vi en værmelding og fant ut at enten måtte vi ta
sjansen på en kryss i dag, ellers måtte vi vente flere dager, vinden var
i ferd med å forsvinne helt dagen etter.
Dermed
kastet vi oss rundt og etter en times jobbing var jolla på plass, alt
var stuet forsvarlig under dekk og vi kunne heise seil.
Rett
utenfor øya så vi plutselig en knølhval-mor med en unge. Ungen hoppet
opp av vannet gang på gang, og et par ganger så vi den gedigne halen til
moren stikke opp av vannet. De var kanskje 150 meter unna, men det
teite digitalkameraet egner seg overhode ikke til å ta bilder av dyr i
bevegelse – det er for tregt. Alternativet er å ta en filmsnutt, det
gjør vi neste gang!
Uansett, det er gøy å se på disse enorme dyrene så nært, og i virkeligheten!
Vi
fikk, som forutsett, en skarp kryss sørover, den var så skarp at vi
ikke greide å holde kursen, men ble presset alt for mye vestover.
Kanskje vi skulle droppe resten av Tonga og seile rett til Fiji? Om
kvelden hadde vi to valg, enten ta et skikkelig slag, og få 60 nm ekstra
seilas, eller håpe på en vinddreining. Vi bestemte oss for å vente til
midt på natten før vi tok beslutningen, og godt var det. Vinden dreide
litt og ble gradvis svakere. Vi hadde allerede satt på motoren for å
lade (i stedet for generatoren) og samtidig presse oss litt høyere inn
på riktig kurs. Etter hvert ble vinden så svak, og sjøen så flat at vi
bestemte oss for å ofre noen liter diesel og motorseile gjennom natten.
Vi gikk i 7-8 knop hele veien og suste av gårde. Etter hvert begynte vi å
se lys fra de andre seilbåtene og i løpet av natten passerte vi
halvparten av de båtene som hadde startet tidlig den morgenen. Vi kom
inn til Vava`u og hovedbyen Neiafu som båt nr 4 midt på dagen, godt
fornøyde. Vi hadde fryktet at vi måtte tilbringe en natt ekstra med
motvind og bølger – nå kunne vi kose oss med en dvd-film og et glass
rødvin istedenfor!
Vakre øyer i Vavau, Tonga
Neiafu
er hovedbyen i Vavaù – gruppen. Det er en enkel liten by med et fint
grønnsaksmarked, og noen få matvarebutikker med et særdeles sparsommelig
utvalg av varer. Hvis man er glad i cornbeef er derimot utvalget
upåklagelig!
Vi fikk
sjekket inn, kjøpt et fersk, men ganske søtt brød og spist en god lunch
på seilernes stamsted, The Mermaid! Om kvelden, siden det var fredag,
var det stor samling igjen på Mermaid og vi drakk øl, snakket med andre
seilere, spiste middag på byen og avsluttet kvelden igjen på Mermaid med
levende musikk og dans. Det er lenge siden kapteinen og jeg har
«swingt» oss rundt på dansegulvet.
Vava`u
er kjent for å være et fint seileområde. Det er fullt av små øyer.
Moorings har en utleiebåt-base her, og det er ankringsplasser overalt.
Vi har nå forflyttet oss ut til en vakker liten øy med kritthvit strand
rundt, og fine koraller hvor det er flott å snorkle. Vi vil seile rundt i
dette området noen dager før vi begynner planleggingen for neste
passasje over til Fiji der vi skal møte Svein Eriks bror, Per og hans
kone Kirsten.
Nydelige steder å snorkle, klart og fint vann med masse små fisker og koraller på Tonga
