Januar, februar
Reisebrev 01-05

Den 30. desember sa vi farvel til Bequia og satte ferden mot Mustique. Da hadde vi allerede gjort avtale med Bjørn på Nirvana med sitt mannskap Wanja, samt Gretha og Eirik, med sønnen Geir på Alice
at vi skulle møtes der og feire nyttårsaften sammen. De hadde dagen i
forveien dratt ned til Tobago Keys for å snorkle på revene der. Etter to
timers frisk kryss seilte vi inn i Grand Bay, hovedankringsplassen på
Mustique. Her er bl.a. Basils Bar, der det er full fest på nyttårsaften.
På Mustique er det 89 flotte hus, der det bor masse kjendiser. Det vi
har hørt er at Mick Jagger, David Bowie, prinsesse Margrethe osv har hus
her og kanskje feirer nyttår på øya – pluss oss da!

Vi ankret opp
i dårlig anker bunn, full av koraller og steiner! Vi fikk «tredd»
ankeret rundt en stein, og dermed hang vi i hvert fall fast, men for å
være på den sikre siden rodde vi ut et ekstra anker slik at vi i hvert
fall hadde to steiner å klamre oss fast til! Så etter noen timer kom
begge båtene til våre venner tøffende inn i bukten og vi kastet oss ut i
jolla for å hilse på!

Etter en hyggelig passiar og noen glass med rom i Nirvana
ble vi enige med Bjørn og Wanja om å innta en enkel middag på Basils
Bar. Som sagt så gjort, men siden det var nyttårsaften neste dag tok vi
en relativt tidlig kveld. Neste formiddag hadde vi fullt program.

Bjørn
og Wanja kom over til Fruen. Her reparerte vi Bjørns norske flagg på
symaskinen, Wanja fikk tatt nyttårsdusjen sin, og Bjørn fikk
nyttårsklipp! Det vil si at også han endte opp med 10mm maskinklipp –
den eneste hårklippen mannskapet på Fruen kan tilby! Bjørn har i
utgangspunktet ganske fyldig og lett krøllete hår, og han ble ganske
annerledes etter hårklippen – noen synes han ble mye tøffere, andre
mente at han kunne begynne å spare igjen!

Bjørn selv så litt betenkt ut, men trøstet seg med at det var en lettvint frisyre (og at det grodde ut igjen!).

Så om kvelden benket vi oss ned i Alice
for nyttårsmiddag. Eirik hadde saltet og tørket en Wahoo (fisk!) som
var fanget over Atlanteren. Den ble nå hovedingrediensen i Bacalao, og
jeg kan røpe at bacalao med Wahoo er veldig godt, og kan bli en sterk
konkurrent til den tradisjonelle torsken!

Nyttårsaften på Alice med wahoo- bacalao – her sammen med sønnen Geir

Etter en god middag med
rødvin, øl og akevitt var tiden inne for et slag med Trivial Persuite,
der det beste laget vant! Så kastet vi oss i jollene med et par flasker
champagne for å skåle inn det nye året på stranden. Stemningsfullt, og
vi traff en liten gjeng med seilere fra båten Havild på stranden, og dermed ble det en veldig norsk markering av overgangen til 2005.
Etter
champagnen var det å trekke inn på Basils Bar der det var full rulle.
Musikken var klart preget av karibiske rytmer, og det var imponerende å
se på en del av de lokale innbyggerne der de danset i en litt mer sensuell rytme enn de fleste av oss skandinaviere!!!

Men man kan jo ikke være veggpryd hele kvelden, så her var det bare å kaste seg ut i det!

I
4-tiden om morgenen begynte vi å bli mette av musikk, dans og rytmer,
så vi ruslet pent ned til jolla og motret ut i stupende mørke for å
finne tilbake til Fruen!

Neste formiddag etter en solid frokost dro vi over til Nirvana
for å få dem med oss på en tur rundt på øya. Været var strålende og vi
fikk oss en fin spasertur. Så inntok vi en lettere lunch, og etter hvert
en enkel middag om bord, før Eirik og Gretha kom over på kaffe om
kvelden!

Gretha, Eirik, Wanja, Berit og Bjørn – 1- nyttårsdag på Mustique

Neste morgen var det avskjedens time. Nirvana
skulle tilbake til Bequia der Bjørn skulle hente sitt nysydde storseil.
Wanja skulle bli noen dager til på Bequia før hun tok flyet hjem til
Norge. Alice dro videre samme veien som oss, de skulle riktignok
til en annen øy, men vi regner med å treffe dem igjen senere. Vi fikk
heist opp våre to ankere, og seilte i 4 timer sørover til øya Mayreau.
Der hadde vi vært forrige gang vi seilte her i Caribien, og det var en
av de øyene vi likte oss best. Derfor ville vi innom en gang til. Denne
gangen ankret vi opp på «vindsiden» av øya, bak et korallrev. Her fikk
vi god bris og lufting mens korallrevet virket som en bølgebryter slik
at vannet var flatt som en pannekake! De som har vært i en båt i kraftig
svell og bølger vet at det beste som finnes er å ligge i rolige havner!
Svein Erik prøvde seg på en snorkeltur langs revet, men det var ikke
mye å se. Så gikk vi begge en tur rundt på øya. Vi gikk opp til den
store kirken som ligger på øyas høyeste punkt, med flott utsikt. Da vi
var der for 4 år siden hadde de ikke fått strøm ennå, så det stod en
generator og bråkte ved hvert hus. Nå hadde de for 2 år siden fått
montert sentralisert/felles elverk for hele den lille øya. Det var
unektelig noe mer fredelig, men samtidig hadde det dukket opp diverse
barer som laget en annen form for støy, nemlig «musikkstøy» – den ene
høytaleren slo i hjel den andre!! Litt trist, men det er vel det som
kalles utvikling.

Etter et par dager på Mayreau tuslet vi over til
Union Island, ca en times tid unna. Her skulle vi sjekke ut fra
Grenadinene. På vei dit skyet det over og vinden økte. Vi fikk snirklet
oss inn bak korallrevet som ligger ute i havnen i Clifton Harbour rett
før det første regnskyllet kom. Neste dag dro vi inn til byen for å
gjøre litt matinnkjøp samt sjekke ut. Etter utsjekking, der customs lå
inne i byen og immigrations lå på flyplassen ca 10 min spasertur unna –
veldig praktisk!, fikk vi gjort unna innkjøpene før vi tok oss en øl!
Mens vi satt med hver vår øl kom Susann og Tommy fra Con Amore.
De hadde vi snakket litt med tidligere da det var de som var primus
motor for julefeiringen på Bequia. De hadde seilt mye i området og vi
fikk en del tips om steder å se og hvor det var greit å ta opp båten i
Trinidad. Om ettermiddagen traff vi dem igjen i den lille baren som var
bygget opp midt i havnen. Det var en lokal ildsjel som hadde brukt alle
de tomme konkyliene som fiskerne slengte fra seg som fyllmasse. Deretter
hadde han fått tak i et lass med betong som var feillevert til øya og
dermed var den lille øya et faktum! På den bygget han et lite hus, med
gamle utbrukte seil som sol/regnbeskyttelse for bargjestene! Inne i det
lille huset som var på 2 x2 meter hadde han en seng og en benk. Her
bodde han, og serverte drinker.

Stemningsfullt, og populært blant båtfolket, det lå mange joller fortøyd langs «øykanten» i løpet av kvelden.

Neste
morgen var det fortsatt grått og kraftig vind, men vi tok den korte
turen på et par timer ned til neste øy Carriocou, Tyrell Bay. I Tyrell
Bay har de en relativt stor mangrovelagune som vi ønsket å se. Her
plukker de lokale innbyggerne brakkvanns-østers. Vi hadde lest at man
kunne bli syk av å spise dem, og at de ikke smakte så godt, så vi avsto
tilbudet om å kjøpe et dusin østers for 10 US$. Derimot sa vi ikke nei
når en annen lokal båt kom innom for å selge fransk vin! De kostet
15EC$, dvs litt over 30 NOK pr flaske, rimelig her i Karibia! I tillegg
var den god. At selgeren hadde vinlageret sitt på nærmeste fiskebåt var
kanskje litt spesielt, men så er jo øya kjent for sine nattlige
«fisketokter» der det ikke nødvendigvis var fisk som fylte
lasterommene…..

I et lite pustehull i regnbygene tok vi jolla inn i
mangrovelagunen, det var en hyggelig tur der vi så østers, store fisk
som spratt, hegrer som satt inne i mangrovetrærne og et par båter som
hadde funnet sin «kirkegård» her.

Neste morgen var det atter regn
og grått, men det var lite vind. Vi tok en motorseilas videre ned til
Grenada, øya der Ivan «den grusomme» hadde herjet i august i fjor. På
vei nedover langs øya så vi fullt av hus med knallblå tak – etter hvert
viste det seg at det var blå presenninger som var midlertidig lagt i
påvente av tilgang på taktekkere og takkledning. Vi gikk gjennom diverse
kraftige squall og vi satt med fullt regntøy på oss hele turen. Da vi
rundet inn i Prickly Bay, helt sør på øya for å slippe anker kom
selvsagt den verste regnbygen av alle – det bøttet ned, og den relativt
kraftige vinden gjorde ikke situasjonen noe bedre – surt og vått! Vi
fikk slengt ut ankeret og krøp ned i båten for å få av oss regnklærne og
spist litt lunch. Så etter litt tid stoppet regnet og vi fikk besøk av
Jens fra den danske båten Towanda. Jens og Lene hadde vi truffet i
Puerto Rico like før de tok en tur hjem til Danmark. Vi hjalp dem med å
få fylt opp gassflasken deres mens de var borte, og siden vi ikke ville
ta i mot forhåndsbetaling ble vi enige om at hvis vi traff hverandre
igjen skulle de spandere øl på oss!

Som sagt så gjort – vi ble
først invitert om bord til kaffe og rom. Så ble vi kjørt inn med jolla
til land for å spise middag og øl, det var en veldig hyggelig kveld og
en særdeles fin betaling for gasspåfyllingsjobben! Dagen etter tok vi en
rekognoseringstur på land og en tur inne på verftet for å se det triste
synet av alle båtene som lå der, ødelagte, hull i skutesidene, avrevne
master osv – alt som et resultat etter Ivan. Det lå også mange båter for
anker som manglet fullstendig rigg og rekkverk, men som var i såpass
god stand at de fløt! Vi hørte også at mange båter var satt midlertidig i
stand for å kunne fraktes ned til Trinidad for videre reparasjoner.

Om
kvelden inviterte vi Lene og Jens på middag i vår båt siden de skulle
reise neste morgen. De skulle nordover til Martinique så det er liten
sjanse for at vi ser dem igjen, men slik er seilerlivet, man treffes,
har det hyggelig en periode for så å skilles igjen.

Neste dag tok
vi en drosje inn til St. Charles, hovedstaden på øya. Vi gikk en tur
rundt og så på alle takene som var blåst av! Det er 3 kirker i byen, og
alle var ødelagte; uten tak, delvis uten vegger, og det meste av
inventaret var borte! Det var ikke stort bedre med husene i byen, men
særlig restaurantene, barene og butikkene hadde fått taket på plass
igjen – det var vel viktig for å holde cruisebåtturismen i gang, og
dermed inntektene til øya. Grenada er verdens neste største produsent av
muskat, trærne må bli 15 år gamle før de begynner å bli produktive, så
når mesteparten av trærne ble ødelagte av orkanen kan man tenke seg
hvilken katastrofe det er for øya. (I tillegg er Indonesia verdens
største produsent av muskat, og den ble jo truffet av flodbølgen, så nå
vil nok prisene på muskat gå kraftig opp på verdensmarkedet!)

Typisk hus uten tak, GrenadaKirke rasert av Ivan den grusomme, Port of Spain, Grenada

Vi
var i Grenada i seks dager, og det regnet hver eneste dag, i loggboken
står det; regn, grått og trist! Det eneste positive var at vi fikk gjort
en del småting inne i båten, slike ting som er varmt og kjedelig når
solen skinner og det er fint vær! Som en kuriositet kan jeg nevne at det
pr 22. januar hadde regnet 500 % mer enn hele januar året før –
forteller ikke så mye, men det hadde regnet over 500 millimeter på 3
uker – så det er ikke uten grunn at regnvær er nevnt i dette
reisebrevet!

For å komme videre ned til Trinidad må vi ta en
nattseilas, og den sjette natten så det ut til at været skulle bli litt
lettere og vinden gunstig for vår seilas. Vi sjekket ut og la oss
ytterst i bukten, dette fordi de fleste båtene som lå for anker ville
spare strøm og derfor er det nesten ingen som bruker ankerlanterne! I
ni-tiden om kvelden halte vi opp ankeret og satte kursen mot Trinidad.
Vi hadde en overraskende skarp kryss nedover, og de siste timene inn til
Trinidad hadde vi 1-2 knops motstrøm samt en kraftig squall, lyspunktet
var en flokk med delfiner, det er lenge siden vi har sett dem! I
12-tiden la vi oss ved customs-kaien i Chaguaramas og fikk klarert inn.
Vi ble tatt i mot på kaia av en amerikaner som også hadde en Nauticat
43, og etter at vi var innklarert kom han og hans kone (Herb og Barb fra
Black Cat) om bord for å «sjekke» hvordan vår båt var
sammenlignet med deres! Vi har for øvrig sett mange Nauticat 43 her i
Caribien, de fleste er eid av amerikanere, og er omtrent like gamle som
vår – tydeligvis en populær båt for amerikanerne. Så la vi oss for
anker, og vi traff igjen våre venner fra Alice, som også hadde
kommet hit samme dag fra Tobago. Dagen etter fikk vi bestilt plass og
tid for opptak av båten. Det var om 4 dager, så i mellomtiden ble vi
liggende for anker ute i havnen. Lavtrykket lå over oss fortsatt, og det
regnet jevnt og trutt – begynner å føle at vi har en typisk norsk
sommer, regnbyger og ikke alt for varmt! I de påfølgende dagene gjorde
vi oss litt kjent i området og sammen med Gretha og Eirik fra Alice
tok vi en tur inn til Port of Spain, hovedstaden på øya. Det var en
relativt lite sjarmerende by, men ok å ha sett den. For å komme dit tok
vi en minibuss, veldig enkelt og koster nesten ingen ting. Tilbake
gjorde vi det samme, men denne gangen havnet vi i en minibuss der
sjåføren var av de mer fartsglade, og gjorde sitt ytterste for at vi
skulle få en opplevelsesrik tur; pressing av trege foranliggende biler
(les ligge 2 cm fra støtfangeren og presse!), raske forbikjøringer midt i
en sving samt en gjennomsnittsfart på over 100 km/t på veier som
egentlig var laget for 50 km/t! I tillegg var det fascinerende å se
hvordan sjåføren bokstavelig talt «lå» i setet mens han kjørte, mens han
samtidig var opptatt av å se på/klå på et bilde av en nesten naken dame
som var stukket opp i solskjermen!! Min eneste trøst var at jeg regnet
med at sjåføren var like ivrig etter å komme helskinnet hjem som jeg
var!

Endelig var det tid for opptak av båten. Det gikk greit, og
vi var positivt overrasket over hvor lite grodd båten var. Det var mest
grodd i vannlinjen, på propellen og i baugpropellen – resten var nesten
helt rent. Vi hadde bestemt oss for å sette bort jobben med å vaske og
polere båten. Her er arbeidskraften så billig at vi kunne ta oss råd til
det. Planen var at vi skulle ta all jobb under vannlinjen selv, men da
det viste seg at det var dyrere å kjøpe bunnstoff for å gjøre jobben
selv, enn å sette bort jobben var saken klar – den ble også satt bort!
Dermed hadde vi god tid til å pusle med andre ting som å pusse og male
propellen og baugpropellen, male opp ankeret, skrubbe og polere jolla
etc.

Vasking og polering – her ved våre «ansatte»

Samtidig holdt vi et øye med «arbeiderne» våre slik at de
gjorde en god jobb – og det gjorde de, båten har aldri vært så ren og
blank! Tredje dagen vi lå på land greide jeg å trampe ned i et «hull» i
dørken. Svein Erik hadde tatt vekk luken for å ta ut loggen for
rengjøring. Uheldigvis har vi et teppe liggende over denne luken og
teppet hadde falt over hullet slik at jeg, min kløne, greide å trå
skikkelig ned og falle overende med påfølgende smertefulle strekk. Det
gjorde skrekkelig vondt i begynnelsen, men ingen ting var knekt, kun
noen sener/muskler som var forstrekt (tror jeg). Dermed var jeg satt
delvis ut av spill, oppholdt meg mest mulig oppe i båten der jeg utførte
alle de små oppgavene. Det å klatre ned 4 meter stige for å gå på do
var en stor prøvelse de to første dagene! Nå falt det meste av jobben på
Svein Erik, og sannelig var det godt at vi hadde fullt av «arbeidere»
til å gjøre de største oppgavene! Siden vi hadde satt bort mesteparten
av jobben fikk vi tid til overs til litt sosial aktivitet. Gretha og
Eirik på Alice hadde tatt opp båten samtidig med oss, og så dukket Lars fra båten Luna
opp også. Han hadde vi truffet på Trinidad, og det var hyggelig å
treffe ham igjen. Vi hadde middag om bord hos oss og Svein Erik og
Alice- mannskapet tok en tur inn til Port of Spain for å se og høre på
steel- band og få en liten smakebit av karnevalsstemningen.

Vi
hadde nå bestemt oss for å reise før selve karnevalet, både fordi jeg
var blitt litt hemmet av foten min, men det aller viktigste var at det
er så mange steder som er fine å se i Venezuela, og vi har litt dårlig
tid siden vi skal møte Jon i Panama den 12. mars. Så etter 8 dager på
land er vi klare for å settes i vannet igjen. Da er båten pen, nystoffet
og ren, jolla er ren, dekket er vasket og nypolert, innvendig er det
støvsuget og vasket og vanntankene og gassflasken er full. Vi har vært
veldig fornøyde med oppholdet på land, jobben er ok utført og menneskene
som jobbet der var veldig hyggelige og imøtekommende. I 16.30-tiden er
vi ferdig utklarert og vi legger kursen ut til Scotland Bay, en times
motretur unna. Her treffer vi igjen Alice, og en annen norsk båt, Malin
med Kari og Erling ombord. Scotland Bay var en stor kontrast fra den
skitne havnen utenfor Chaguaramas. Her kunne vi bade, og i jungelen
rundt bukten kunne vi høre brølaper og fuglekvitter. Over oss fløy det
pelikaner og en slags type ravn, og vannet var så full av morild, at det
formelig var selvlysende!

På jungeltur i Scotland Bay, Trinidad

Etter to dager i denne idylliske bukten
sa vi farvel til våre norske venner og tok en ny nattseilas – denne
gangen mot Venezuela. Vårt første stopp var den lille øygruppen Los
Testigos. Her bor det ca 160 mennesker, de lever av fiske, og turister
er ikke-eksisterende (bortsett fra oss seilere)! De fleste bor på to av
de små øyene, og de har skole, kirke og en militærbase, der vi må sjekke
oss inn. Dermed får vi tillatelse til å være her i 48 timer, akkurat
passe! Vi bader, tar en tur på land og sjekker husene og tilværelsen der
og avslutter med en tur til et stort sandbankområde som ligger som en
liten ørken midt på en av øyene. Her var det fullt av spor etter
salamandere, samt noe som så ut som digre ormespor – uæh! Fine sneglehus
lå strødd utover sanden, tydeligvis brakt dit av fugler. Nå føler vi at
vi er skikkelig på tur på steder der det ikke kryr av seilbåter,
turister, butikker og restauranter på hvert hjørne!

Los Testigos, Venezuela Los Testigos (Svein Erik)

Etter 48 timer
dro vi videre, og hadde en motorseilas på 10 timer til Isla Margareta,
Venezuelas største øy. Vinden var fraværende og solen skinte varmt hele
veien. Da vi hadde ankret opp i havnen dro Svein Erik for å sjekke oss
inn. På veien dro han innom en norsk båt som lå i havnen og det viste
seg å være Blåmann, en båt vi har truffet tidligere. På vei inn
til brygga traff han også et amerikansk ektepar som vi traff i Trinidad.
Både Blåmann og amerikanerne fortalte skrekkhistorier om tyveri, ran i
båten der man våkner med pistol mot pannen, behov for nattpatruljer for å
sikre båtene om natten, at man burde lukke alle luker før man la seg
for å sove osv….. Ikke morsomt å høre, så Svein Erik lot være å sjekke
oss inn (tar et døgn pga stort byråkrati), og om natten lå vi med låst
båt og jeg hadde kniven klar under hodeputa! Neste morgen dro vi videre
til Puerto La Cruz. Her skulle vi ligge i marina! På vei inn til
marinaområdet (det er 6-7 marinaer innenfor et relativt lite område)
passerte vi ankringsplassen, ikke en båt lå for anker, senere hørte vi
at også her hadde de store problemer med ran og overfall av båtene, slik
at alle trakk inn i marinaene. Det var fullt på den første marinaen vi
kalte opp, men vi fikk positivt svar fra Maremares, den mest
luksuspregede marinaen i området! Vi ble møtt av en jolle som geleidet
oss inn, og hjalp oss med fortøyningen. Siden det var onsdag var det
hotellets aften der de inviterte alle seilerne til gratis drinker ved
bassenget fra klokken 18 til 19.00! Vi rakk akkurat å sjekke inn og
rydde opp i båten før vi stilte opp ved bassenget for en drink! Her
traff vi en del amerikanere som lå her på 2-3 året – båten ligger fast
og de pendler mellom den og hjemmet i USA. Det var akkurat som å havne
inn i et lite samfunn der alle kjente hverandre, og alle var veldig
hjertelige, som amerikanere er når man treffes for første gang!

Det er mye annerledes man opplever her i Venezuela; først og fremst penger.

Vi
hadde blitt fortalt at det lønte seg å ta med tilstrekkelig med dollar
når vi dro til Venezuela, og det tok vi ikke tilstrekkelig seriøst! Det
viser seg at myndighetene her har satt den offisielle kursen på bolivar
mot dollar til 1.920 bolivar for 1 dollar. Når vi vekslet inn dollar på
marinakontoret fikk vi en kurs på 2.500 bolivar, dvs ca 30 % bedre kurs!
Derfor er det direkte ulønnsomt å bruke kredittkort, og ta ut penger på
minibank! Merkelig system!

En del av lokalbefolkningen snakker
engelsk, og forbausende mange snakker fransk – hvorfor vet vi ikke.
Ellers går det jo i spansk som er nasjonalspråket.

Øl, kjøtt,
diesel og bensin er superbillig, mat generelt er relativt rimelig, og
man kan kjøpe rødvin til en grei pris, særlig chilensk.

Det er
slutt på den svarte befolkningen som dominerer de karibiske øyene ned
til Trinidad. Nå er det mer indianske trekk som dominerer.

Planen
vår var at vi skulle benytte sjansen når vi lå i en sikker marina til å
ta en tur inn i landet. Vi kom så langt at vi fikk bestilt billetter og
betalt reisen for en 4-dagers tur til Angels Falls (verdens høyeste
foss). Vi skulle reise dagen etter, men så var det Svein Erik sin tur
til å få problemer med kroppen! Han pådro seg ryggproblemer – de verste
han har hatt siden vi startet på seilturen vår! Ikke snakk om at han
ville klare 4 timers busstur, flytur, padle i kano, sove i hengekøye,
vandre i jungelen osv….! Depresjon, depresjon! Siden det er karnevalstid
overalt her i området så er det erklært fridager for all offisiell
virksomhet, og dermed kan vi ikke sjekke ut herfra før om 5 dager. I
tillegg er karnevalet her bare barnemat i forhold til karnevalet i
Trinidad som vi droppet fordi vi skulle prioritere tur her i Venezuela!
Nå er stemningen laber. Når vår splitter nye vaskemaskin i tillegg
streiker; nekter å pumpe ut vannet, og solen forsvinner og gråværet
setter inn så kan vel dette kalles en svart periode i vår
langturseilas!!

Nå må vi bare bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det. Hotellet her, som er en del av marinaen, har 3.000 m2
svømmebasseng, solen vil nok titte frem igjen, vi får spise god mat,
snakke lett med amerikanerne, bade og drikke rødvin! Vi overlever nok!

Luksusmarina i Venezuela