Oktober
Reisebrev nr 08-05
Som
nevnt i forrige reisebrev består Vava`u, som er den nordligste
øygruppen i Tonga, av mange fine ankringshavner. Da vi seilte inn til
hovedbyen, Neiafu, seilte vi opp en fjord som gav klare assosiasjoner av
å seile i Oslofjorden. Det var grønt og frodig, og fjorden var omgitt
av lave, runde åser, ingen hvite strender, bare berget som gikk rett ned
i sjøen. Det eneste forstyrrende elementet var innslaget av palmer!
Neiafu
var en hyggelig liten by med noen enkle matvareforretninger, et velfylt
grønnsaks- og husflidsmarked, bakeri og små spisesteder med alt fra
pizza til lokal mat.
En typisk klesbutikk på Tonga. Legg også merke til det flotte vevde palmeskjørtet den lokale damen har på seg!
Her står Svein Erik utenfor det lokale bakeriet i Neiafu
Havnen utenfor byen var så dyp at de hadde lagt ut bøyer som vi kunne fortøye i.
Etter
å ha tilbrakt noen dager i Neiafu dro vi ut for å ankre opp i de ulike
havnene rundt omkring. Siden Moorings har en stor utleiebase her så har
de laget et oversiktskart over alle ankringshavnene, men de lokale
navnene er så vanskelig å uttale så de har valgt å gi dem et nummer i
stedet for, egentlig ganske praktisk! Et eksempel på navn på
ankringshavner er f. eks Luaafuleheu, Lua ui vaha, Foneua`one`one osv,
-skjønner hva jeg mener?!!
Derfor
ble det til at vi reiste fra ankringsplass nr 41 over til nr 8 osv. Mye
av tiden ble brukt til å snorkle og bade. Vannet var stort sett klart
og fint, temperaturen lå på 28-29 grader og det var masse flotte
korallområder og fullt av små fisk å se. Vi fikk kjøpt en enkel liten
bok med fargebilder av fiskene, og prøvde å lære navnene på noen av dem.
Det er flotte koraller på Tonga
En
dag var det skandinavisk samling på nr 8! Nr 8 er en ankringshavn med
fine hvite sandstrender og grønt vann med masse snorklemuligheter. Det
var overraskende mange skandinaviske båter som plutselig dukket opp. Vi
har alltid følt at det har vært en overvekt av norske båter, men før vi
visste ordet av det så seilte det inn den ene svenske båten etter den
andre! Et par danske båter dukket også opp, men de var i klart
mindretall.
Det ble
en livat kveld, der vi ble kjent med flere skandinavere, det er ikke til
å komme unna at man har mer til felles med andre nordboere enn man har
med f. eks tyskere og franskmenn.
Skandinavisk samling på stranden
Et
annet arrangement vi fikk med oss var en såkalt fullmånefest. Denne
gangen var fullmånen omtrent samtidig med hallowen så vi ble oppfordret
til å kle oss ut. Det krever litt rødvin og en dose fantasi å finne ut
hva vi har om bord som egner seg til utkledning! Resultatet ble Ola
nordmann for Svein Erik, og jeg endte opp som FK- reparatør! Det var
masse fantasifulle kostymer å se, jeg tror noen har for god plass i
båten….
Svein
Erik sitt kne var blitt i orden igjen, så nå var det hans mulighet til å
kaste seg ut i dykkingen. Vi hadde også et dykk sammen der vi dykket
ned på et vrak. Vraket var en gammel kopra- fraktebåt som på vei inn til
Neiafu fikk varmgang i kopraen, og det begynte å brenne i lasterommet.
Dermed gikk den ned, båten var fra århundreskiftet, over 100 meter lang
og var ganske intakt der den lå på 25-30 meter. Jeg synes alltid det er
litt skummelt å svømme rundt vrak, og denne gangen var det i tillegg
dårlig sikt så jeg holdt meg ganske tett til Svein Erik!
Spennende dykkertur på vrak, ganske uklar sikt
Ellers hadde vi det hyggelig med La Familia, spilte Geni, spiste hjemmelagde kaker, drakk litt vin innimellom og hadde også hyggelig middag på byen sammen. Ventana
med Rachel og Elisabeth dukket også opp rett før vi måtte reise fra
Tonga, men vi fikk da tid til en runde med volleyball før avreise!
Ny volleyballsamling med fullt av ivrige seilere!
Siste
dag før avreise til Fiji måtte vi inn til Neiafu for å sjekke ut. Det
gikk ganske greit, men vi hadde planer om å toppe opp dieseltankene våre
slik at vi kunne motre oss mot Fiji om nødvendig! Plassen der man kunne
fylle opp diesel var tomme for drivstoff, men ventet på en tankbil som
skulle komme i løpet av kort tid!
Vi
dro derfor til utsjekkingsbrygga for å sjekke ut, og der stod
dieselbilen og fylte opp en annen seilbåt. Kapteinen løp av gårde for å
gjøre en avtale, men det var ikke helt enkelt. Først måtte tankbilen
reise til dieselbrygga for å fylle opp den – ikke helt unaturlig, men
han lovte å komme tilbake etter det. Vi ventet tålmodig i noen timer,
men det var varmt og ikke veldig gøy å ligge ved en brygge en hel dag å
bare vente! Så dro Svein Erik med jolla for å sjekke om dieselbilen
hadde utført ærende sitt, og fikk beskjed om at, jo da, om en liten time
kunne de garantere leveranse på vår båt – da var klokken tre på
ettermiddagen, og vi hadde ventet fra i 10-tiden, tålmodighet,
tålmodighet…
Ingen
ting skjedde, og da vi sjekket om vi skulle dra bort til dieselbrygga i
stedet for å vente på bilen fikk vi høre at de nå selvsagt hadde fått
diesel, men at pumpesystemet deres hadde brutt sammen, så sorry, ingen
diesel i dag før vi får reparert pumpen!
Klokken
halv fem gikk tollerne hjem for dagen, og da måtte vi eventuelt betale
overtid for å få lov til å få dieselleveranse på brygga – da gav vi opp,
så lite diesel hadde vi dog ikke igjen!
Sånn
er det bare innimellom – ikke alle dager tilbringes på hvite strender
og snorklende i sjøen – det finnes noen dager der man sitter pal og
venter på at ting skal skje, varm, svett og etter hvert ganske grinete!!
Da
var det deilig å seile ut til nr 6 og legge seg for anker for kvelden,
ta et avkjølende bad og si farvel til alle seilervennene. Vi var en av
de få båtene som skulle videre til Fiji. De fleste andre hadde planer om
å seile videre nedover til de andre øyene på Tonga, før kursen gikk
direkte derfra til New Zealand.
