August
Reisebrev 06-07

Neste
offisielle stopp på Sail Indonesia var Alor, en øy som ligger nord for,
og ca en døgnseilas fra, Kupang. Vi måtte motorseile mesteparten av
tiden, men det begynner vi å bli vant til. Indonesia er ikke ideelt for
seilbåter, til det er vindene for svake, og som vi snart skulle merke,
tidevannet uberegnelig og kraftig. Målet var
Kalabahi, den største byen på Alor. Byen ligger inne i en fjord, og for å
komme inn i fjorden måtte vi først passere et smalt sund mellom to
øyer. Etter en ganske travel natt med fullt av andre seilbåter og en del
lokale fiskebåter å ta hensyn til nærmet vi oss Alor i grålysningen. Vi
motret oss inn i sundet i gode 6 knops fart, men så møtte vi
motstrømmen. 5 knop, 4 knop, 3 knop, vi hørte på VHF at Checkmate, som
lå litt foran oss gikk i 0,7 knops fart!!! I det tempoet ville det ta
døgn å komme frem….. I et forsøk på å komme videre gikk vi så nærme land
som vi våget, og det var smart, for der var strømmen mindre stri, og i
perioder gikk vi i over 4 knop! Vi hadde hørt rykter om at det var strøm
her, men at den skulle være så kraftig var det ingen som fortalte. Noen
steder oppstod det malstrømmer, og andre steder kokte sjøen – utrolig!
På vei til Alor. Vårt første møte med lokal fiskebåt

Men
etter iherdig innsats fra motoren klarte vi å komme oss inn i fjorden
som førte til Kalabahi, og der fikk vi faktisk medstrøm og suste av
gårde i over 8-9 knop. Så fant vi ankringshavnen som var veldig liten,
og vi ble liggende i god nærkontakt med Checkmate, men ikke så nære at
det var uanstendig!
På land ble vi møtt av en ivrig ung mann som
skulle føre oss til Raymond og Lewi, våre Indonesiske rallyarrangører
som følger oss fra sted til sted. Det var et stykke å gå, men er det noe
vi trenger så er det mosjon! Da vi kom frem viste det seg at det var
lunchtid, så vi måtte vente på Raymond og Lewi. Dermed fikk vi guiden
til å vise oss resten av byen (som stort sett bestod at to gater) og
nærmeste hotell som serverte øl. Guiden ble utstyrt med en cola, og vi
fikk hver vår Bintang.
Vel tilbake fikk vi levert fra oss nødvendige
skipspapirer, samt fikk en oversikt over programmet for de neste dagene.
Om kvelden spiste vi middag i land i en liten landsby som lå ved
ankringsplassen. Hele landsbyen hadde gått sammen om å arrangere dette,
og de hadde skrapt sammen diverse bord og stoler, samt tallerkener,
gafler og skjeer. Maten smakte godt, og stemningen var god. Vi var
tydeligvis hovedattraksjonen, for rundt oss i skyggene satt hele
landsbyen og fulgte med på oss 12-15 seilere som spiste som noen hester,
drakk øl og snakket mange rare språk!
Dagen etter var vi med på en
dykkertur. Vi ble plukket opp av en lokal dykkerbåt eid av en tysker som
nesten ikke kunne engelsk, og vi var 10-12 stykker som skulle dykke,
samt 6-7 stk som skulle snorkle. Vi ble fraktet ut fjorden og over det
tidligere omtalte sundet med kraftig strøm og videre til en øy. Der
dykket vi på en vegg av koraller og små fisker. Sikten var veldig bra,
og korallene var fine, men hele gjengen med dykkere var litt
uorganiserte, så vi brukte mye av oppmerksomheten på å ikke svømme inn i
andre dykkere!!
Neste dykk var et enkelt driftsdykk slik at alle
dykkerne drev langs en korallvegg. Der var det fullt av fine fisker, og
dykket var en opplevelse nå som vi kunne konsentrere oss om å studere
alle detaljene på korallene og fiskene!

På dykkertur i Alor med korallvegger og masse fiskOmfattende velkomstseremoni i Alor

Neste
dag var tiden inne for velkomstseremonien. Her skulle den foregå på
sjøen, så vi satte oss i jolla og studerte velkomstkomiteen der den kom
fossende inn i en lokal, velpyntet båt. Etter diverse turer til og fra
land, samt ”kidnapping” av en seiler som var utnevnt som ”konge” over
oss seilere, fortsatte velkomstseremonien på land med lange taler på
indonesisk, oversatt til engelsk (det er ganske morsomt å høre lange
setninger sagt på indonesisk oversatt til to-tre ord på engelsk!). Alle
fikk utlevert hvert sitt velkomstskjerf, og så var tiden inne for en
velkomstdans før vi kunne betrakte oss som offisielt velkomne!

Her er den lokale bensinstasjonen, bensin fylt på små flasker og plastdunker til 3,5 kr pr liter!Utrolig populært å bli fotografert sammen med turistene!

Neste
dag var det tur til en lokal landsby der de fortsatt bodde i sine
tradisjonelle hus. De bodde oppe i en åsside, og det siste stykket var
så bratt at vi måtte gå ut av bussene og spasere frem til landsbyen. Vel
fremme var det tid for et par taler før de danset flere danser for oss.
Etter danseoppvisningen, som var mektig å se på, helt til de skulle
inkludere oss seilere, da falt litt av stilen bort!, var tiden inne til
litt handel av Ikat, økser, spyd, flettede vesker, pil og buer etc, etc.
Vi klarte å komme unna med en liten kam utskjært i tre – båten er
allerede overfylt av alle de ulike ”duppedittene” vi klarer å kjøpe over
alt.

Vakker tradisjonell ringdans

Dagen deretter var det offisiell
åpning av en expo, dvs en utstilling og marked. Den offisielle starten
var klokken 14.00. Vi vet at tid er en relativ sak, men da klokken var
over 16, uten at noe hadde skjedd begynte vi å bli utålmodige. Ute på
markedsplassen stod det representanter for ulike landsbyer kledd i sine
”bunader”, det så forferdelig varmt ut der de stod i timesvis midt i
solen. Svein Erik og jeg bestemte oss for at hvis det ikke skjedde noe
spesielt for klokken halv fem så dro vi hjem til båten! Da endelig ble
det litt fart på sakene, og en gruppe unge gutter og jenter danset en
dans for oss. Så begynte talene, en tale, to taler tre taler, alle på
indonesisk, og vi oppfattet bare mumling fra scenen. Da gav vi opp og
snek oss tilbake til jolla og dro hjem til båten. Vi snakket med andre
seilere som hadde vært litt mer tålmodig enn oss, men det var ikke stort
vi hadde gått glipp av!

Resten av
programmet i Alor bestod i å spise en gallamiddag, samt delta på expo.
Vi følte behov for å komme til et fredelig sted der vi kunne bade og
snorkle, pluss å skrive reisebrev og kose oss.
Dermed dro vi av gårde
sammen med Checkmate og enda en norsk båt, Stormsvalen fra Bergen med
Anne Britt og Tom om bord. Vi dro til Lapan Island, som egentlig var en
bitte liten øy med et digert beskyttende rev på ene siden. Utfordringen
var at det kun var en liten stripe med ankringsbunn på 3-8 meter før det
brått forsvant hundrevis av meter ned i dypet. I tillegg var den lille
stripen full av korallhoder. Jeg hoppet i sjøen og fant et lite område
med sand. Så fikk jeg vinket SE til å slippe ankeret slik at det havnet i
korallsanden og sannelig fikk vi ankeret til å grave seg ned i den
lille flekken – dermed hang vi greit nok så lenge vinden ikke snudde og
vi drev inn på land!!
Det gikk greit, både for oss og de andre to
norske båtene, men ingen hadde lyst til å bli en natt til. Neste dag dro
vi videre til Ne Andunara Island. På veien prøvde vi å fiske, men uten
hell. Alle seilerne klager over dårlig fiskelykke her i Indonesia, og
siden tilgang på ferskmat er begrenset her, så er det nok mange seilere
som har basert seg på å fiske – med magert utbytte!
Rett før vår
obligatoriske 12-øl hørte vi en rar lyd, og det begynte å lukte svidd –
gulp! Svein Erik kastet seg inn i motorrommet, nei, ikke noe å se der.
Vi begynte å få mistanke om at noe kunne ha festet seg i propellen, så
vi satte ned turtallet, Svein Erik gikk for å finne snorkel og
dykkermaske mens jeg sveivet inn fiskesnøret. Da så jeg at det fløt noe i
vannet rett bak propellen, noe gult og fast som tykk plast eller noe
lignende, og det var nok det som hadde ”pakket” seg rundt propellen. Da
den forsvant gikk motoren igjen som normalt, og etter en ekstra øl
begynte også Svein Erik å fungere som normalt igjen…….
Etter at vi
var ferdig ankret opp sjekket Svein Erik propellen og fant en del
oppkappede tynne tau, det var tydelig at rope-cutteren vi monterte på
Malta hadde gjort jobben sin.
Ne Andunara Island var en idyllisk
ankringshavn. Riktignok var den dyp, så vi måtte ankre opp på over 20
meter, men det var sandbunn og godt feste, og i tillegg var den ganske
full av både seilbåter og lokale fiskebåter. Men det var fint å snorkle
der og det var en liten sandøy der hvor vi en kveld inntok et glass
rødvin mens vi fikk med oss solnedgangen, veldig romantisk!
Vakre omgivelser for en «sundowner»!

Etter et
par dager her er det på tide å dra videre, men da vi våkner er Svein
Erik skikkelig hes i halsen, nærmest en blanding mellom Bonny Taylor og
Rod Stewart!! Stormsvalen og Checkmate drar videre, og vi er usikre på
hva vi vil. Det ender opp med at vi etter å ha vasket en maskin tøy og
produsert noen liter med vann drar en times motring videre til en annen
ankringshavn Sagu Bay. Her ligger vi mutt putt alene og pleier Svein
Erik sin såre hals! Neste morgen er Svein Erik bedre, så vi drar videre
til neste ankringshavn, Teluk Hading. Da vi kommer dit ligger det en
tysk seilbåt der allerede, ellers er det tomt. Etter litt strev får vi
festet ankeret mellom korallsteinene og tar en rolig ettermiddag. Så
like før det blir mørkt kommer det en lokal fiskebåt og kiler seg mellom
oss! I tillegg kaster de ut anker både foran og bak slik at vi i løpet
av natten kan være ganske sikre på at vi kommer til å treffe bort i den
mens vi roterer vår sedvanlige runde! Dermed er det å finne frem tau og
kjetting til akterankeret vårt, og for å slippe å ta ned jolla for denne
operasjonen slipper vi ut ekstra kjetting, kaster ut akterankeret og
drar inn kjettingen foran igjen – og så sitter vi greit nok! I
mellomtiden kommer det enda flere lokale fiskebåter og ankrer opp mellom
oss, denne gangen er det små båter så det er uproblematisk, men jammen
ble det fullt nok!
Den tyske seilbåten kaller oss opp på VHF og
ønsker at vi begge skal ha VHF på om natten slik at ”hvis noe hendte” så
kunne vi kalle på hverandre. Jeg tror de følte at det ble litt vel
mange lokale fiskere, litt vel nærme!!
Men natten forløp udramatisk.
Neste morgen hadde vi igjen kontakt med tyskerne, og de kunne fortelle
at den største fiskebåten var en båt som fanget ”akvariefisk” som ble
solgt videre til Europa. De mindre fiskebåtene var sannsynligvis
”leverandørbåter”.
Ut på formiddagen tok vi opp ankeret og dro videre
til neste ankringshavn, Paulur Besar. Her møtte vi igjen Stormsvalen og
Checkmate, og inviterte dem om bord til en ”sundowner” om kvelden.
Neste formiddag var det litt jobbing om bord før vi etter lunch dro
sammen med Nils på Checkmate inn på land for å hilse på fiskelandsbyen
der. Checkmate og Stormsvalen hadde vært på land dagen før og hilst både
på den nærmeste muslimske fiskelandsbyen, og en kristen landsby litt
lengre inne. De hadde tatt en del bilder, og nå hadde Nils skrevet ut et
bilde fra hver av landsbyene som han overleverte til sjefen for
fiskelandsbyen. Det ble godt mottatt og landsbysjefen ble med oss til
neste landsby for å overrekke det andre bildet. Da vi nærmet oss landsby
nr 2 virket den helt øde, men i løpet av 1 minutt krydde det av unger
og voksne, og alle ville bli tatt bilde av. Når de fikk se seg selv på
bilde hylskrek de av latter, særlig ungene – de voksne kvinnene smilte
heller ganske beskjedent. Etter å ha gitt fra oss diverse tegneblyanter
og skrivepapir ble vi geleidet videre til det som viste seg å være
hovedlandsbyen for området, der var det både skole og kommunehus!
Overalt hvor vi kom strømmet det til med folk, og vår guide,
”fiskelandsbysjefen”, som ikke kunne engelsk – kun et ord, nemlig
”foto”, dro oss med overalt med beskjed om ”foto, foto!! Vi fikk tatt
masse bilder, skolen, kirken, kommunehuset, farging av renning til Ikat,
maling av korn til mel (laget på gammeldags vis, to koner som knuser
korn i en stor morter), landsbyens generator og digre parabolantenne,
nyfødte barn, tannløse koner, sjenerte jenter, bråkjekke guttunger…….
Mor og barn, legg merke til solbeskyttelsen til moren, ansiktet er dekket med fin sand!Hedersgjest på landsbybesøk!

Vi
visste jo ikke at vi skulle få ”the grand tour” rundt i området, men vi
hadde heldigvis noen ballonger og kulepenner vi kunne gi bort i
presang, og i tillegg lovet vi å skrive ut flere bilder. På vei tilbake
til båten traff vi på en av de eldste mennene vi har sett så langt
(gjennomsnittlig levealder er lav her!), og vi tok et skikkelig nærbilde
av hodet hans og viste han det. Da skvatt han skikkelig, tror det er
lenge siden han hadde sett seg selv!
Vel tilbake i båten gravde vi
frem skriveren og fikk skrevet ut en del av bildene vi hadde tatt, og
som ble overlatt til ”fiskelandsbysjefen” å dele ut.
Neste morgen var
det atter på tide å forflytte seg, og nå dro vi til Wodong, en
ankringsplass på øya Flores. Her ankret vi igjen opp på dypt vann, over
20 meter, men det begynner vi å bli vant til nå. Vel oppankret tok vi
jolla en tur på land og sjekket ut et ”backpacker – sted” som vi hadde
lest om i Lonely Planet. Det var omtalt som et sted med særdeles god
mat. Vi tok en øl og fikk bestilt middag til kvelden, og i tussmørket
dro vi inn og spiste et veldig velsmakende måltid.
Har kanskje glemt å
fortelle at etter Kupang har vi truffet mange seilere som sliter med
magen. Noen har de vanlige problemene som gjør at man ikke vil være
lengre unna doen enn ca 3 meter, mens andre har slitt med en slags
influensalignende sykdom, med feber, magetrøbbel, stive muskler og hes
hals! Bortsett fra Svein Eriks hese hals kan vi ikke klage på kroppen og
magen, selv om vi ikke akkurat sliter med treg mage for tiden!
Forhåpentligvis er det bare en overgang til nye bakteriefloraer, men det
har ført til at enkelte er veldig opptatt av matkvaliteten, og noen er
allerede lei av ris og nudler, stakkars dem!!

Etter
Wodong var det atter tid for å dra 11 mil videre til Sail Indonesias
neste offisielle samlingssted, Sea World, et dykkersted som i følge
ryktene var eid av misjonærer. Vi var heldige som kom en dag før
arrangementet startet, for etter hvert ble det ganske trangt om plassen,
og en del måtte ankre på ganske dype områder. Vi trengte å ta ut penger
og kjøpe egg så målet for dagen var å komme seg de 2 milene inn til
byen. Da vi kom til stranden ble vi møtt av en ung kar som tilbød oss
tur på moped. Vi slo til og han hentet en venn til slik at vi fikk sitte
bakpå inn til byen. Der avtalte vi at de skulle plukke oss opp en stund
senere, og så ruslet vi rundt og så oss omkring. Først på fiskemarkedet
(som luktet ganske så sterkt!), så videre til en smal gate der de
solgte grønnsaker før vi fant en butikk der vi fikk kjøpt egg og løk. I
minibanken fikk vi tatt noen millioner, og så tittet vi på noen Ikater
før vi fant våre sjåfører for turen tilbake til Sea World. En liten
pussighet, de færreste har klokke, i hvert fall som virker, og få kan
tiden, så da vi skulle avtale tid for å møte våre sjåfører måtte jeg
vise dem klokken og så stille viserne på det tidspunktet vi ønsket å
treffe dem igjen. Deretter tror jeg de rett og slett dro tilbake til
møtestedet vårt kort tid etterpå slik at de skulle være sikre på å være
der i rett tid!!
Denne mopedservicen, med direktelevering i byen,
venting og retur tilbake kostet oss den nette sum av ca 20 kr /pers.
Hadde vi tatt bemo, lokal buss, hadde det kostet oss ca 10 kr, men da
hadde vi måtte gå 500 meter, så tatt en bemo og så byttet til en ny bemo
før vi kom frem til byen – er det noen tvil om hva man velger? I
tillegg er det litt morsomt å sitte på en moped, man er liksom litt mer
med i lokaltrafikken!

Lokal skredder i Maumere, enkle forhold….På tur på det lokale markedet. Her er alle ingrediensene til betelnøtt- tygging! Nøtt, pulver og tørkede blader.

Neste dag var det
Indonesias uavhengighetsdag, og vi ble invitert til å møte frem om
morgenen for å overvære flaggheisingen. Med vår erfaring rundt
Indonesiske tidspunkter og langdryge taler valgte vi å stå over. I
stedet tok vi jolla til det lokal markedet og opplevde litt av
atmosfæren der. Der var det tydeligvis ingen som brydde seg om at det
var Indonesisk 17-mai, for handelen gikk livlig, og det krydde av folk.
Vi tuslet rundt, inn i smale smug, og grønnsaksboder, og pustet inn den
spesielle blandingen av tørket fisk, fersk fisk, grønnsaker, kaffe,
bensin, levende dyr, nyslaktede dyr, svette mennesker…….ubeskrivelig.
Vi
handlet litt tomat, appelsiner og sitron, og hver gang vi kjøpte noe
kom alle stimende rundt oss for å overvære begivenheten!!
Om kvelden
var vi invitert til gallamiddag, og denne gangen valgte vi å delta. Og
glade var vi, for denne gangen var det få taler og de var til og med
holdt på engelsk (selv om det var vanskelig å forstå!). Etterpå var det
flott underholdning av både barn og voksne med dans og musikk – veldig
bra.

Neste dag var det muligheter for å
delta på diverse turer. Vi fant ingen vi hadde spesielt lyst på så vi
arrangerte vår egen tur sammen med Checkmate og Cintra. Vi leide en bil
med sjåfør og dro til en by som heter Sikka, og som er kjent for sin
sterke kultur for veving av Ikat. Vi var heldige og fikk en sjåfør som
kunne litt engelsk, John, og han stoppet underveis og viste oss
bomullstrær (ja det er sant, de høster bomull fra trær som er store som
digre bjørker, og som har belger der bomullen befinner seg!),
tamarind-trær (som har søte belger som man kan spise), bananer, mango og
andre for oss mer kjente buskvekster. Da vi kom til Sikka ble vi møtt
av en ung dame som kunne en del engelsk og som viste oss rundt i
landsbyen. Portugiserne hadde et sterkt fotfeste i denne byen, og de
fleste som bor der nå har et portugisisk-klingende etternavn.
Hollenderne, som kom etter Portugiserne, klarte å etterlate seg en
gedigen trekirke der, med mer enn nok plass til de ca 3000 innbyggerne i
Sikka som alle var katolikker.

Etter
rundturen i kirken med påfølgende runde på kirkegården ble vi geleidet
til et hus der vi fikk en innføring i hele prosessen av Ikat, fra
spinning, innfarging, type blader og bark som gav de ulike fargene,
hvordan de lager mønstrene ved å binde sammen deler av renningen og til
slutt selve vevingen. Det kan ta mange, mange måneder ja til og med år å
få ferdig en stor Ikat. Etter teoritimen i Ikatveving var det tid for å
handle – og det tok damene i Sikka meget alvorlig. Mens vi hadde
teoritime hadde de hengt opp Ikater på hvert ledige sted. Nils på
Checkmate var raskt ute med å kjøpe en duk. Svein Erik og jeg så på et
”Ikat-skjørt”, og etter å ha prøvd det på ble Svein Erik enig med
selgeren om en pris. Dermed var vi ”berget”, for da Sikka-damene skjønte
at vi var i ferd med å gå tilbake til bilen stimet de rundt oss og
stakk Ikatene sine omtrent 3 cm fra nesen vår – det var omtrent umulig å
komme videre. Vi kunne vise til kjøp, men det var verre med Cintra som
ikke hadde funnet noe de likte. De ble omtrent overfalt, og til slutt
måtte vi dytte Liv og Knut inn i bilen, sveive igjen rutene og presse
oss av gårde – det var kanskje litt i meste laget av salgs-iver!!!!!
Imponerende takkonstruksjon i den katolske kirken i SikkaHer kjøper vi mitt første Ikat-skjørt……lekkert?!

Om
ettermiddagen var vi allikevel på stranden og kjøpte enda flere Ikater,
men denne gangen av et kvinnelig kollektiv som produserte lekre Ikater i
farger som vi likte godt, og som også lot oss få titte og sammenligne
og tenke så lenge vi ville!

Veving av Ikat, her av en av damene fra kollektivet som vi kjøpte vår hittil dyreste (og fineste?) Ikat fra.

Dagen derpå var
det padlekonkurranse for de lokale i sine lokale utriggerkanoer. Vi var
ankret opp slik at vi kunne få med oss mesteparten av racet, så vi
inviterte de andre norske båtene om bord til orkesterplass. Om
ettermiddagen slappet vi av før vi spiste middag i land, som vi gjorde
hver kveld.

Så var tiden inne for den store
utflukten som gikk til fjellet Kelimutu der man kan se tre ulike
vulkanske innsjøer som alle har ulike farger, svart, brun og grønn.
Avreise var klokken 04.30 om morgenen, for målet var å se sjøene i
soloppgang. Vi la oss tidlig og jeg fikk ansvaret for å stille
vekkerklokken, noe som viste seg å være en strategisk brøler! Jeg klarte
å stille klokken til å ringe kl 04.30, nøyaktig på det tidspunktet da
vi skulle sitte i bussen! Vi kastet oss rundt, og 10 minutter senere var
vi på stranden, men for første gang skulle vi oppleve at bussen gikk på
avtalt tid! Veldig trist, for vi hadde sett frem til turen, og fra nå
av er jeg fratatt vekkeklokkeansvaret!

Siden
det ikke ble noen tur denne dagen bestemte vi oss for å seile videre
til en ny ankringshavn, Batu Boga. Det var sagt at denne ankringsplassen
var fin, men trang, kanskje plass til 3-4 båter. Da vi kom dit lå det
10 båter der fra før, men vi fikk presset oss inn, litt nære rev-kanten,
men det gikk bra. Her badet og snorklet vi et par dager før planen var å
møte opp i Ende, et nytt rally- møtested. Checkmate dro direkte dit, og
kunne rapportere om dårlig ankringshavn, full av svell så båten ble
liggende å kaste på seg i bølgene. Siden det er noe av det verste vi kan
tenke oss besluttet vi å hoppe over Ende og seile videre langs øya
Flores.

Neste stopp var derfor Monkey Beach,
et perfekt ankringssted som ligger godt beskyttet inne i en slags fjord
med mangroveskog og beskyttelse på alle sider. Det er en liten landsby
her og akkurat da vi var ferdig ankret opp ble vi omringet av 3-4 kanoer
fulle av ungdommer, både gutter og jenter. To kanoer hadde til og med
gitar om bord og de samt og spilte. De var også ivrige til å prate med
oss på de få engelske ordene de kunne; hello mister, whats your name?
Where you from?
Etter en stund, da ordforrådet var brukt opp padlet
de videre, og drev rundt ankringshavnen, mens de pratet seg i mellom og
spilte gitar. Det var tydeligvis den lokale måten ungdommene var sammen
på.
Neste morgen dro den andre båten som lå her, og vi ble
liggende igjen alene. Ut på formiddagen fikk vi besøk av en kano med
noen unge karer om bord. En ung mann kunne en litt engelsk, og vi ble
invitert til landsbyen. Egentlig ville de gjerne komme om bord, men
Svein Erik var opptatt med andre ting, så jeg fikk utsatt det hele på
ubestemt tid!
Senere på dagen kom de igjen og da ble de invitert om
bord til en cola og sjokoladekjeks, samt en guidet rundtur nede i båten.
Det hadde de aldri vært med på før. Vi blåste opp vår badeballglobus og
Svein Erik tegnet og forklarte hvor Norge var, hvor vi hadde seilt, og
hvor Indonesia var i verden. Vet ikke om de skjønte noe særlig av det,
men de tittet i hvert fall interessert med!
Svein Erik forklarer hvor Norge er til de unge karene i Monkey Beach – kanskje ikke så lett å forstå, men ivrige til å lytte var de!

Før de dro fikk de med
seg litt småtteri til ungene sine, samt en hår- klemme og en leppestift
til konene! Hva har man ikke på bunnen av skuffene som kan gis bort ved
passende anledninger!!

Senere den dagen kom Checkmate til
ankringshavnen og vi hadde en liten sundowner sammen. Neste morgen dro
vi alle fire inn til landsbyen. Den virket helt øde ved første øyekast,
men så fikk en av byens eldre damer øye på oss, vinket og ropte, og i
løpet av sekunder var hele den lille landsbyen alarmert om de nyankomne
gjestene! Etter kort tid kom vår engelsktalende venn, og han inviterte
oss til sin familiens hus for en kokosnøtt-drink. Hele familien, samt de
nærmeste naboene stimet sammen på verandaen, og 4 plaststoler ble satt
frem til oss gjestene. Deretter strøk de yngre guttene på dør for å
klatre opp i palmene og plukke ned ferske kokosnøtter til oss. Etter
kort tid satt vi derfor med hver vår kokosnøtt, og slurpet i oss saften
så godt vi kunne uten at halvparten rant i fanget!! I begynnelsen av vår
langturseilas synes jeg ”kokossaften” smakte litt for kvalmende, men nå
etter å ha drukket en del nøtter synes jeg den er både tørsteslukkende
og velsmakende. Egentlig forbinder vel de fleste ”saften” med kokosmelk,
men kokosmelk er vel egentlig mer den fuktigheten som presses ut av
selve kokosmassen, og ikke den blanke væsken som flyter inne i unge
kokosnøtter, og som etter hvert blir omdannet til kokosmasse.
Ok, nok
om det. Etter å ha ”småsludret” litt med familien og drukket opp
kokosnøtten ble vi tilbudt en guidet tur til den lokale barneskolen. Vi
takket ja, for i sekken hadde vi med oss en del tegneblyanter, penner og
papir, og det var jo bedre å gi det til den lokale skolen enn til en
familie.
På vei til skolen så vi trær med hengende belger av Kapok –fyll som brukes i madrasser

Dermed ruslet vi av gårde til skolen som lå omtrent en
kilometer unna. Da vi nærmet oss landsbyen som skolen lå i stimet folk
ut av husene sine for å sjekke ut det rare følget som passerte! Da vi
nærmet oss skolen kom de første ungene løpende. Da resten av skoleungene
skjønte at det kom fremmende på besøk, kom alle sammen løpende i full
fart mot oss og ropte og skrek så høyt de kunne. Jeg kan forsikre at
blir en egen stemning når over 100 unger i 6-10 års alder kommer
skrikende og løpende mot deg!! På et blunk var vi omringet og ble
geleidet inn i skyggen av et stort tre der lærerne kom for å hilse på
oss. Så var tiden inne til å ta bilder av ungene til den sedvanlige
latteren og hylingen som fulgte med hver gang de så seg selv på
skjermen. Den er likt overalt vi har vært, så de må faktisk synes at det
er ustyrtelig morsomt å bli tatt bilde av!

På besøk på lærerrommet på skolen ved Monkey BeachAlvorlige skoleelever!

Vi
fikk overrakt våre beskjedne gaver til konen til rektoren. Rektoren
selv var på et viktig møte i et annet sted. Så ble vi invitert inn på
lærerværelset til en ny kokosnøtt. Der skrev vi også navnene våre
høytidelig inn i en bok for besøkende. Boken var ikke direkte full av
utenlandske navn. Kona til rektoren prøvde å lese hva vi hadde skrevet,
men vi så at hun hadde dårlig syn. Dermed kunne Svein Erik dra fram et
par briller som ble overlevert. Brillene er fra Berits mormor som
donerte alle sine gamle briller til oss før vi dro fra Norge. Kanskje
var ikke brillene siste skrik på motefronten, men de falt i smak, og hun
gikk med brillene på nesen resten av vårt besøk!
Så fikk vi en kort
innføring i hva de drev med på skolen, det var 123 elever i
barneskolealder, selve skolegangen var gratis, men foreldrene måtte
bidra med penger og ressurser til vedlikehold av selve skolen. Lærerne
var betalt av det offentlige, og lønnen var ikke særlig høy.
Vi ble
spurt om vi kunne bidra med et norsk flagg, og vi har fortsatt en del
17-mai flagg om bord som er øremerket slike forespørsler!
Deretter
ble vi spurt om vi kunne ta bilde av lærerne og så sende dem til skolen.
Vi lovte at vi skulle ordne med å skrive ut bildene allerede samme
ettermiddag, da ble de godt fornøyd! Dermed var det full oppstilling i
lærerrommet. Og etterpå bar det ut til skolens flaggstang der
flesteparten av ungene og lærerne, samt ”oss hvite” samlet oss til et
passe uorganisert gruppebilde!
Mens vi var ute i skolegården var det
en ung gutt som gjerne ville ta på oss, men var for sjenert. Da vi sa
farvel begynte Svein Erik å ta et par av ungene i hånden, og dermed var
det gjort. Alle ungene kastet seg på, så jeg var også nødt til å
håndhilse farvel, noe som ble ganske hektisk når du skal rekke over
minst 50 utstrakte hender!!!!

Det var et
morsomt og interessant skolebesøk. På veien tilbake til båten var vi
innom broren til vår guide der vi fikk kjøpt 4 egg og spist litt kokt
tarorot (som smaker som kokt potet).
Så bar det tilbake til båten for
en kald øl, og litt lunch før vi tok fatt på utskriving av bilder.
Checkmate hadde lett tilgang på skriver så vi skrev bildene ut der på
våre medbrakte fotopapir. Vi var akkurat ferdig med jobben da guiden vår
kom for å hente bildene og det norske flagget, og de ble invitert om
bord i Checkmate for en prat. Vi trakk oss tilbake til Fruen, og et
forfriskende bad!

Neste morgen seilte vi
videre, denne gangen til Lingeh Bay. Ryktene sa at det var en fin
ankringshavn, men full av unger i kanoer. Turen dit gikk som vanlig for
motor siden vinden var mer eller mindre fraværende, det eneste morsomme
var en diger flokk med delfiner som svømte rett forbi båten. På vei inn
til selve ankringsstedet seilte vi over et rev som ikke var nevnt verken
på kartet eller i boken – det var 2,4 meter på det grunneste, ingen god
følelse, men det gikk bra. Vi kalte opp Checkmate som lå litt bak oss
og som stikker 2,4 meter, og ba dem om å prøve å finne en annen inngang
til bukten! Det klarte de etter litt leting. Da vi var på vei inn
passerte vi en katamaran, den eneste seilbåten som lå der, og den var
fullstendig omringet av lokale kanoer. Da vi nærmet oss kom alle kanoene
fosspadlene mot oss, og innen vi var ferdig oppankret hang det fullt av
unge karer på ripa som på død og liv skulle selge bananer til oss. For å
gjøre kort prosess kjøpte vi bananer av den første og beste, men da de
skjønte at det ikke ble mer banansalg begynte de å tigge, eller rett og
slett bare henge på båten. Det kan være sjarmerende, men etter en stund
blir man skikkelig lei av å ha noen rundt deg hele tiden. ”Heldigvis”
kom Checkmate inn for å ankre, og dermed ”overtok” de problemet en
stund. Samtidig observerte vi at katamaranen tok opp ankret sitt igjen
og forlot stedet. På vei ut hørte vi på VHF at han advarte andre
seilbåter på vei inn mot å gå dit fordi han hadde hatt så mange lokal
gutter som hadde klatret om bord og som var umulig å bli kvitt igjen!
Dermed snudde flere båter og dro videre til neste ankringshavn.
Vi
synes det var trist, og da det litt senere dukket opp en ung mann som
snakket godt engelsk og som skulle invitere oss til landsbyen, fortalte
Svein Erik hvorfor vi ikke var så interessert, og at de måtte gjøre noe
med de innpåslitne ungdommene. Han unnskyldte seg med at det kom så få
turister til stedet, men det var en dårlig forklaring, siden vi nettopp
hadde så gode erfaringer fra Monkey Beach, og det var ingen typisk
turistplass. Det har mer med mentaliteten å gjøre, og noe av det verste
vi vet er ungdommer som tigger. Det er et faktum at Indonesia er et
fattig land, men man kan alltids bytte til seg noe, og vi synes det er
bedre å betale overpris for noen få bananer, eller foreta en skjev
byttehandel enn å bare gi fra seg en cap, T-skjorte, fiskesnøre, røyk
eller hva det nå er de ber om.

Neste morgen
dro vi derfor videre til en ny ankringsplass, Gili Bodo. Der lå vi et
par dager, og traff bl,a en australsk seilbåt der kona var Ungarsk.
Deres plan er å seile opp til Middelhavet og være der noen år. Dermed
kjøpte de alle pilotbøkene våre for Middelhavet, det ble 8 bøker, samt
et par bøker for Stillehavet, og vi ble flere kilo lettere. Ellers gikk
vi tur på land og snorklet på revet, og bare koste oss.

Neste
stopp er Rinca Island, en øy i Komodo nasjonalpark. Her skal vi se de
digre Komodo Dragons, vannbøfler, aper, hjort, villhunder,
villsvin………….alle i sine naturlige omgivelser. Det blir et høydepunkt,
men mer om det i neste reisebrev.