Fruen fra havet

September – oktober
Reisebrev 07-07

Klemt
mellom Flores og Sumbawa ligger Komodo nasjonalpark som består av flere
øyer, med Rinca og Komodo som de største. Øyene er kuperte, med
fjelltopper og åser, noen grønne trær og busker, men hovedsakelig
brunsvidd gress. Hovedårsaken til at de har anlagt en nasjonalpark her
er på grunn av de sjeldne Komodo Dragons, dette er det eneste området de
finnes i hele verden! Komodo Dragons, eller Ora som de kalles i
Indonesia er digre «øgler» som kan bli over 3 meter lange og veie opp
over 100 kg. Vi valgte å gå til øya Rinca. Der var det en fin
ankringshavn og på land var det en stasjon med lokale guider/rangers som
kunne ta oss med på tur for å se «dragene». Da vi ankom ankringshavnen
var den tom bortsett fra to norske båter, Checkmate og Cintra. Vi hadde
en hyggelig sundowner sammen før Cintra dro videre neste morgen.
Checkmate og vi dro inn på land i 7-tiden om morgenen. På brygga ble vi
møtt av to lokale gutter som ønsket oss velkommen. Vi begynte å gå inn
mot stasjonen, men halvveis dit oppdaget vi vår første «drage». Den lå 5
meter unna stien, og var DIGER! Riktignok lå den stein rolig og bare
betraktet oss, men vi bråstoppet og lurte på om vi turte å gå forbi…
Heldigvis kom de unge guttene fra brygga, og fortalte at vi trygt kunne
passere – da vi fikk litt avstand tok vi sjansen på å ta bilder…….

Vårt første møte med Komodo Dragons -en svær han-dragonEn annen diger hanne, på leting etter matrester

Vel
framme på stasjonen betalte vi inngangspenger til nasjonalparken og
penger for en lokal guide. I mellomtiden hadde vi også fått et glimt av
vår første hjort. Guiden var en ung mann som hadde vært guide der i tre
år og snakket greit engelsk. Vi var en liten gruppe, med Marit og Nils
på Checkmate, og oss. Vi gikk en tur på ca to timer, og fikk se flere
drager, en vannbøffel, aper, og 3-4 villsvin, samt en slags
«villkalkun». Guiden var flink og vi lærte mye om livet til dragene.
Rinca er kjent for sin variasjon av ville dyr, og sjansen for å se
bøfler og hjort er større her enn på Komodo. Dragene lever av å spise de
andre ville dyrene, selv om de har problemer med å drepe voksne
villsvin – de er for smarte og raske!

Dragene
har korte bein, men kan være ganske raske over korte avstander. Måten
de jakter på er å legge seg på lur, og angripe for eksempel en
vannbøffel mens den drikker vann eller sover. De klarer som regel ikke å
drepe den, men dragene har et spytt som er stappfull av bakterier som
fører til at bøffelen sakte, men sikkert dør. Det kan ta ukesvis, men
dragene er i stand til å lukte seg frem til det døende/døde dyret, og så
kan måltidet starte!

Dette var gøy, og i
tillegg fikk vi mosjon, så vi bestemte oss for å ta en ny tur dagen
etter. Checkmate hadde fått nok, så de dro videre neste morgen, men vi
traff på et amerikansk par som vi kjente litt fra før, og de ble med oss
på tur sammen med vår hyggelige guide fra dagen før. Denne gangen så vi
mange flere drager, kom på nært hold av ville vannbøfler, og fikk se en
villhund – utviklet fra jakthunder som de lokale brukte før området ble
nasjonalpark.

Diger kjeft full av giftig spyttIkke direkte vakre, men utrolig spesielle!Vi fikk anledning til å komme ganske nær de digre fortidsuhyrene!!

Dette ble virkelig et av høydepunktene på turen så langt.

Neste
dag var målet å seile til den andre siden av øya. Der lå de fleste av
våre seilervenner for anker, men allerede etter en times seilas gav vi
opp for vi fikk kraftig motvind og motstrøm med ekle bølger. Dermed
satte vi kursen tilbake mot den eneste byen i området, Labuhan Bajo, og
ankret opp rett foran en ecolodge der det lå 10-15 andre seilbåter fra
rallyet.

Neste dag gikk vi en tur i byen,
den var trang, skitten og rotete, omtrent som de fleste andre byer her i
Indonesia. Men folk er smilende og vennlige, og de er mer vant til
turister her siden byen er utgangspunkt for dykking og turer til Komodo
for å se dragene.

Etter et par dager seilte
vi over til nordsiden av Komodo Island. Her traff vi igjen Cintra og en
australsk båt, Mahili som vi så vidt var blitt kjent med i Darwin. Vi
var de eneste båtene her.

I fire dager var
vi fælt så aktive. Hver morgen gikk vi tur på fjelltoppene rundt oss, så
snorklet vi en time eller to, og da var tiden inne for en 12-øl og
lunch, en avslappende ettermiddag med en god bok i hånden og så
avsluttet vi dagen med en felles sundowner……..

Fjelltopp-bestigning og snorkling på nord-Komodo

Vårt
aller største høydepunkt hadde vi der – snorkling blant Manta Rays. De
er gedigne «skater» med en stor kjeft som brukes til å filtrere plankton
som er hovedføden deres. Det var en gjeng med 8-10 skater som svømte
inn og ut av et pass mellom to øyer, og vi kunne snorkle midt i blant
dem – utrolig følelse når de svære beistene på 2-3 meter i bredden
kommer glidende rett mot deg før den plutselig dreier unna – jeg fikk av
og til følelsen av at jeg var på vei rett inn i kjeften på dem!! Komodo
gav oss absolutt noe av det morsomste vi har vært med på av
naturopplevelser – Manta rays og Komodo Dragons!

Men
selv de beste ting tar slutt en gang, og vi seilte videre til et
ankringssted, Batu Monco, som skulle være et bra dykkerområde. Vi hadde
få opplysninger, og måtte bare prøve oss frem, men vi fikk et greit dykk
blant koraller og småfisk, og ikke minst fikk vi brukt utstyret vårt og
kjørt i gang vår dykkerkompressor for første gang! Tenk å kjøpe
kompressor i New Zealand, for så å bruke den for første gang i Indonesia
– vi kan vel ikke beskyldes for å være ihuga dykkere!

Fra
Batu Monco dro vi videre til Bima. Her var det offisiell rallysamling
igjen, med gallamiddager og velkomstseremonier. Som vanlig var det tull
med programmet, så åpningsseremonien startet en dag for tidlig, det var
tilfeldig at vi fikk den med oss. Bima var hovedsakelig muslimsk, så
arrangørene måtte ha polititillatelse for å kunne selge øl, og i byen
var det kun et hotell som hadde ølservering! Av en eller annen grunn har
vi seilere fått rykte på oss at vi er noen digre øldrikkere – så
arrangørene fraktet inn kasse på kasse med ølflasker – og jeg tror
mesteparten ble borte i løpet av de dagene vi var der…….I tillegg ble
det en kjærkommen ekstrainntekt for de lokale arrangørene.

I
tillegg til å være muslimsk hadde Bima fire attraksjoner, hestedrosjer –
kalt Ben Hur, Sultanens palass, hesteveddeløp og et lite supermarked!

En typisk Ben Hur i BimaPå besøk i Sultanens palass

Hestedrosjene
var overalt, og de lokale brukte dem som sin lokale drosje – det samme
gjorde vi. Hesteveddeløp var søndagsaktivitet nr 1, men vi fikk aldri
sett det. Sultanenes palass var et relativt enkelt hus bygget i
begynnelsen av forrige århundre, og det mest imponerende var en samling
av gull og sølvgjenstander som hadde tilhørt Sultanen.

Supermarkedet
var populært, for de fleste hadde behov for supplering av diverse, selv
om utvalget var meget begrenset, men mel, snacks, vaskemidler, ris,
bakepulver osv, osv fant vi, samt ost som kan lagres i romtemperatur og
smør på boks for de som liker slikt!

Som
vanlig er det alltid ting som må fikses, så en dag ble brukt til å prøve
å fikse hullet vi har i eksosmanifolden. Svein Erik hadde fått kjøpt en
diger snekkertvinge i Labuhan Bajo, og i Bima fikk han kappet den i
riktig lengde. Så rigget han dette opp i ekte Reodor Felgen-stil – og
det fungerte faktisk!!

I mellomtiden bakte jeg brød, og vasket klær – gøy!!

Om
kvelden var det gallamiddag i Sultanens Palass. Først var det en kort
tale og et par korte kunstneriske innslag med dans og sang før vi ble
loset inn til matbuffeen. Der fikk vi servert mat, kjapt og greit. Etter
maten var det noen flere innslag med dans før kvelden ble avsluttet med
utdeling av vennskapsskjerf til en representant fra hvert land. De to
svenske båtene var ikke i Bima, så da Sverige ble ropt opp måtte Svein
Erik stille opp – han er jo tross alt 50% svensk med sin svenske mor!
Det var en beundringsverdig kort gallamiddag!

Etter
Bima tok vi en serie med passe lange dagseilaser før vi kom til Gili
Air, en skikkelig turistøy rett utenfor Lombok. Vi er utenom
turistsesongen så det var stille og rolig, men vi hadde tilgang til en
haug med små spisesteder, så det endte opp med at både lunch og middag
ble inntatt på land. Hvorfor lage mat når det koster 10-20 kr for et
godt måltid!

Ut på restaurant for å spise middag – Gili Air

Fra Gili Air flyttet vi oss
over til fastlandet for å kunne delta på en ny gallamiddag. Denne gangen
måtte vi kjøre buss en times tid før vi ankom et såkalt 5-stjernes
hotell der det var dekket på digre runde bord med hvite duker og fine
glass midt i hotellets hage.

Dette var
motsatsen til den korte gallamiddagen vi hadde i Bima – før
matserveringen måtte vi høre på velkomstsanger som hørtes ut som katter i
nød, og fordi de såkalte VIP-personene var forsinket ble det spilt sang
etter sang………..

Etter middagen ble det satt
i gang et lokalt band som spilte kjente gamle amerikanske slagere, så
stilte en amerikansk seilerdame opp og lirte av seg noen sanger før et
«blandet» seilerkor sang et par sanger med meget blandet resultat –
forferdelig!!

Så gikk den lett hysteriske
vertinnen rundt blant bordene for å få seilere fra ulike land til å
holde en tale om hvor fint de synes det var i Indonesia, ja, ja, vi
slapp unna. Klokken 24 var vi tilbake ved jollene våre, trøtte og
slitne, men veldig glade for å endelig være hjemme igjen!! Vi er en rar
gjeng vi seilere, for klokken 21 legger de fleste seg, det er kalt
«cruisers midnight»

Dagen etter seilte vi
over sundet mellom Lombok og Bali. Så kastet vi anker om natten før vi
fortsatte neste morgen til Lovina Beach på nordsiden av Bali.

Oppholdet
på Bali ble på 10 dager. Først hadde vi et par dager der vi koste oss
og ble kjent med Lovina og de mange spisesteder og småbutikker som var
der. Så bestilte vi flybilletter til Java for å besøke Prambanan og
Borobodur. Mahili og Checkmate besluttet å bli med oss, så vi ble en fin
liten gjeng. Cintra og den norske båten Stormsvalen lovte å se etter
båtene våre mens vi var borte.

Siden vi var
på nordsiden av øya var det noen timers kjøretur til flyplassen.
Stormsvalen hadde tatt den samme turen litt før, og vi fikk mange gode
tips av dem. Vi dro derfor fra Lovina om morgenen og leide bil med
sjåfør som kjørte oss til Kuta Beach, og som også skulle plukke oss opp
på flyplassen når vi kom tilbake. På Kuta Beach bodde vi på et hotell
midt i sentrum, og brukte ettermiddagen til å være turister. Svein Erik
og jeg ble stoppet av en som gav oss hvert vårt skrapelodd, og jeg vant
førstepremie! For å gjøre en lang historie kort, endte det med at vi nå
sitter med et brev som gir oss en ukes opphold på hotell i Phuket for
100 USdollar – det skal vi benytte når vi kommer dit!

Dagen
etter fløy vi fra Bali til Yogyakarta, Java. Her ordnet vi med bil med
sjåfør og hotellopphold hos en søt dame på turistkontoret på flyplassen.
Deretter ble vi kjørt til Borobodur, et buddhistisk tempel bygget for
1200 år siden. Det er et stort byggverk, og for omtrent 800 år siden ble
det «glemt» og begravd under lag med lavaaske og vegetasjon. I 1815 ble
det «gravd» frem igjen av Sir Stamford Raffles, og tidlig på
1900-tallet begynte hollenderne å restaurere byggverket. 25 mill
USdollar ble donert til en gedigen restaurering i perioden 1973-1983.

På tur til Java sammen med Mahili og CheckmateImponerende Borobodur

Borobodur, over 1200 år gammeltDetaljer fra Borobodur

Spesielle «klokker» på toppen av tempelet

Siden
bombingen i Bali ble turiststrømmen til Indonesia kraftig redusert, og
det innvirket også på besøkstallet til Borobodur. Det var få turister å
se, noe som for oss var veldig hyggelig, men kanskje ikke fullt så bra
for guidene som jobbet der. Etter en passe lang og interessant rundtur
på Borobodur spiste vi lunch før vi kjørte videre til Pram Banan.

Pram
Banan er et hinduistisk tempel, det vil si ikke ett tempel men over 440
stk, med stort og smått. De aller fleste ligger i ruiner brutt ned av
jordskjelv og tidens tann, men i midten er det restaurert 8 store og 8
mindre templer. Dessverre fikk vi ikke lov til å studere dem på nært
hold pga et jordskjelv som hadde vært for en kort tid tilbake, og som
gjorde det farlig å gå for nære – de tok ikke sjansen på at en turist
skulle få en tempelsten i hodet!

Som
Borobodur ble Pram Banan bygget på 8-900 tallet, men ble er eller mindre
forlatt da den hindu-javanesiske kongen flyttet til øst-java noen
hundre år senere. På 1600 tallet var det et digert jordskjelv som la
mesteparten i ruiner, og det var først på 1930-tallet at restaureringen
startet for alvor. Begge disse turistattraksjonene står på Unescos
liste, og var vel verd et besøk!

Prambanan – elgamle hindu-templerInngangsparti til et av de store templeneFullt av sammenraste templer i Prambanan

Om
ettermiddagen ankom vi hotellet som var et 4 stjernes hotell med fint
svømmebasseng, en seng som kunne romme en hel kjernefamilie og hyggelige
spisesteder, samt massasjeavdeling!! Det første vi gjorde var å
bestille time for massasje. En time med ren luksus for under en
100-lapp!! Etter en avslappende dusj var vi klare for middag på hotellet
og en relativt tidlig avslutning på aftenen – den megabrede sengen
ventet……..

Neste morgen tok vi en diger
frokost med egg, pannekaker, oster, og alt det andre vi ikke hadde sett
på et frokostbord på flere måneder. Så slanget vi oss ved bassenget noen
timer før det var tid for å sjekke ut av hotellet og sette seg på flyet
tilbake til Bali og Lovina Beach.

Deilig med luksustilværelse på JavaLenge siden vi har ligget i en så bred seng!

På vei
tilbake til båten fikk jeg en voldsom forkjølelse – det var nok all
påvirkning av aircon som var årsaken. Da vi kom tilbake i båten var det
full rulle med svell, og båten rullet og slang på seg. Dette var
visstnok vanlig ved fullmåne, og ville gi seg om noen dager…..

Jeg
ble bare dårligere og dårligere i løpet av natten med feber og oppkast,
så dagen etter la vi oss inn på hotell for en natt. Siden det var
lavsesong kostet det omtrent ingen ting – vi skulle jo egentlig gjort
det tidligere, tenk rolig seng, lang dusj, svømmebasseng……….

Vakre omgivelser på «sykehotell» Lovina Beach

Men
etter en rolig natt med god søvn var det på tide å tenke på å seile
videre. Fra Bali tok vi et par nattseilaser videre opp mot Karimun Java.
Det var ganske krevende netter, med fullt av fiskebåter og fiskeutstyr
overalt, fiskebåtene hadde stort sett et lys om bord, men det var verre
med fiskebøyene som lå overalt. Heldigvis gikk det greit, vi traff
verken fiskebåter eller bøyer, men vi har hørt om noen seilbåter som
fikk ubehagelig nærkontakt med flytende fiskeredskaper og fiskebåter…

Vind var det verre med. Vi gravde frem genakeren og brukte den så mye vi kunne, men ellers ble det en del motring underveis.

På
Karimunjava, som er en øy utenfor Java møtte vi igjen Raymond, vår
indonesiske kontaktperson for rallyet. Han fortalte at pga ramadanen,
dvs slutten på ramadanen så måtte vi sjekke ut at Indonesia enten før
den 10 okt, den 16 okt eller etter den 21 okt. Da var feiringen av slutt
på ramadan over, og de offentlige kontorene åpnet igjen!! Vi skulle
møte vår venn Truels i Singapore den 21 okt, så vi begynte å få det litt
travelt!

Han påsto også at det eneste
stedet vi kunne sjekke ut på var i Belitung, noe som senere viste seg å
være tull, vi kunne ha sjekket ut i Batam også.

Dermed
kastet vi oss rundt og seilte de 280 nm opp til Belitung sammen med
Cintra og Checkmate. Innseilingen til byen Tanjungpandan var så grunn at
vi ikke tok sjansen, men ankret opp et stykke unna. Så tok kapteinene
jolla inn til byen for å orientere seg. Der fikk de beskjed om at både
båten og resten av mannskapet måtte vises frem, og dermed måtte vi seile
inn tidlig dagen etter. Det var ganske så grunt, ikke så ille for oss,
men Checkmate stikker 2.4 meter dypt – men vi kom oss inn alle tre. Der
viste det seg at vi, konene, ikke trengte å delta på utsjekkingen, så vi
dro heller på byen for å se oss om og for å ta oss en øl og lunch.
Etter mye leting og spørring fant vi et hotell som serverte øl og mat,
og der hadde vi en skikkelig jentelunch. Midt i lunchen begynte det å
striregne, noe som bekymret Marit og Liv, for de hadde ikke lukket
båtene skikkelig – men det var lite vi kunne gjøre med det der vi satt!

Etter
at regnet hadde gitt seg dristet vi oss ut og gikk tilbake til jolla.
Der viste det seg at kapteinene var ferdig med sitt første stopp, og
hadde en liten pause før de skulle videre til neste kontor. Det ble en
lang dag – Svein Erik var ikke ferdig med utsjekkingen før klokken var
over 19 om kvelden! Da smakte det godt med en Gin Tonic etterpå!

Neste
morgen skaffet Svein Erik diesel, mens jeg dro med de andre damene på
supermarkedet for å handle noe småtteri. Etter supermarkedet måtte vi på
det lokale markedet for å kjøpe egg, og det var en opplevelse i seg
selv. Markedet solgte alt mulig, og det var så trangt å gå at vi i
perioder stod helt stille. Det var fullt av folk som handlet og bar på
alt mulig, levende høner, passe illeluktende kjøtt som hang på
utstilling, og grønnsaker og egg i store hauger. Vi merket at vi begynte
å bli drevne markedskunder for nå nyttet det ikke å lure oss på priser,
vi har lært hva de ulike produktene skal koste – det gjør det litt
ekstra morsomt å handle!

Så etter at båten
var fylt opp med diesel og egg og ferske grønnsaker var i boks var tiden
inne til å forlate Belitung – trodde vi! Vi motret oss ut det grunne
sundet uten å gå på grunn, men vi passerte en stor lokal båt som strevde
fælt med å bakke seg ut av en sandbanke!

Så
etter omtrent en time begynte det å striregne og blåse opp i over 30
knop. Vi hadde heldigvis ingen seil oppe for vinden kom fra alle
retninger, og etter hvert begynte det å lyne og tordne. Jeg satt i
cocpit med fullt regnutstyr på og prøvde å holde litt utkikk gjennom det
tette regnet. Plutselig slår lynet med i sjøen rett ved båten, og
tordenet jaller i ørene! Så forsvinner signalene fra vår trådløse
vindmåler i toppen av masten. Jeg ser opp og forventer nesten at lynet
har svidd av vindmåleren, men så ille var det heldigvis ikke. Det var
kun de elektriske impulsene fra lynet som forstyrret signalene! Etter
flere lynnedslag rundt båtene våre bestemmer Svein Erik at det er på
tide å snu og dra tilbake mot Belitung. Der ser ikke skyene fullt så
truende ut. Som tenk så gjort. Først blir vi liggende å sirkle en stund i
håp om at uværet skal gi seg eller forsvinne av gårde, men det skjer
ikke, så vi motrer tilbake til Belitung og ankrer noen mil utenfor byen,
sammen med noen store lokale fiskebåter.

Neste
morgen ser det ikke fullt så ille ut, så vi beslutter å dra. Underveis
får vi noen regnbyger, og det lyner og tordner, men ikke så nære som
dagen før. Det er lite vind så motoren får bryne seg. Heldigvis ser det
ut til at ReodorFelgen-reparasjonen til Svein Erik virker, og det er jo
en lettelse.

Planen var å seile litt over
200nm og så ta dagseilaser videre til Singapore, men siden vi motret
omtrent hele tiden, pluss at vi hadde 1 knop medstrøm store deler av
turen så gikk det såpass fort at vi seilte hele veien opp til Batam.
Underveis krysset vi ekvator for 2. gang på turen. Kryssingen skjedde i
24-tiden om natten, så markeringen ble ganske beskjeden med et glass
Gammel Opland til hver, inklusive Neptun! Da alle tre båtene hadde
krysset linjen markerte Nils på Checkmate begivenheten med å synge en
Evert Taube vise over vhf (ikke kanal 16!) mens Marit akompanjerte på
trekkspill – praktfullt!

Vi krysser ekvator for 2. gangBåde Neptun og kapteinen fikk sitt velfortjente glass med norske godsaker da vi krysser ekvator sent på kvelden

Batam ligger rett
sør for Singapore, og er det naturlige stedet å stoppe før kryssingen av
stredet over til Singapore. Opprinnelig er det en fin marina der,
Nongsa marina, men den er under full oppussing akkurat nå, og alle
flytebryggene er tatt bort. Vi ankom ganske sent på ettermiddagen på en
søndag, og fikk lov til å legge oss utenpå en lekter for natten, mot at
vi lovte å dra klokken 7 neste morgen, før arbeidet startet. Det var
ikke noe problem, og neste morgen satte vi kursen mot Singapore. Det var
fullt av digre frakteskip, men det gikk forbausende greit å krysse
stredet. Vi krysset over ganske med en gang, rett over fra Batam, for å
bli ferdig med det, og fordi det så ut som om det kunne begynne å regne,
og det var det siste vi ønsket, tett regn mens vi krysset gjennom
ledene!!
Farvel Indonesia – hallo Singapore!
Vårt første glimt av Singapore skylinePå vei til marinaen passerte vi imponerende havneanlegg!Republic of Singapore Yacht club, ikke verdens beste pga mye svell og urolig havn, men flotte fasiliteter på land

Deretter motret vi oss langs land,
sikksakk mellom alle de megastore skipene som ligger for anker og venter
på å bli lastet eller losset. Så etter noen timer var vi inne i
Republic of Singapore Yacht Club. Checkmate var sammen med oss, mens
Cintra dro videre til Raffles marina. Det var nok smart, for det viste
seg å være ganske mye svell inne i marinaen, forårsaket av alle båtene
som passerte. Selve marinaen var ok, med svømmebasseng, treningsstudio,
steambad, bar og et par restauranter, og etter hvert ble vi vant til
rullingen, selv om den ikke er ideell! Det første Svein Erik satte i
gang med var å skaffe noen til å sveise hullet i eksosmanifolden, mens
jeg satte i gang vaskemaskinen!! Så fulgte et par dager med vasking og
rustpussing før vi tok en dag inn til byen. Der sjekket vi priser på
nytt fotoapparat siden vårt eldste apparat har sluttet å zoome, og så
fant vi tilfeldigvis Oslo Optics, som er så glad i nordmenn fordi Gro
Harlem Brundtland og de ansatte i den norske sjømannskirken handler
briller der!! Der bestilte vi to par briller hver oss, samt nye
solbriller til undertegnede.

Dagen etter
skiftet Checkmate marina, og seilte opp til Raffles. De hadde bestilt
plass for lenge siden, noe vi ikke gjorde, og nå er det fullt i Raffles
marina, så vi blir værende i RSYC resten av vårt opphold.

Vi
slengte oss med Checkmate opp til Raffles, og fikk med oss et
heidundrende regnvær på vei inn til marinaen. Det var ikke mulig å se
mer enn 10 meter fra båten så tett regnet det!’

Men det gav seg til slutt, og vel fortøyd traff vi igjen både Cintra og svenske Blue Moon.

Vi
fikk en rask omvisning på Raffles før vi måtte dra tilbake for å treffe
mekanikeren som fikset «hullet» vårt. Det å finne en god mekaniker er
en historie for seg, men vi var heldige tilslutt med å få tak i en
mekaniker som hadde peiling, og som gjorde hele jobben selv, både med
demontering, sveising og montering, noe som gjorde kapteinen veldig
lykkelig!

Dagen etter dro vi igjen til byen,
denne gangen til et digert elektronisk varehus, Sim Lim Square. Her
gikk kapteinen lettere amok, og fikk handlet inn ny håndholdt GPS,
ekstra GPS som kan kobles direkte til laptopen, fotoapparat,
spesialstrømmåler,,,,,,,,,,,.!

I tillegg hadde han en skikkelig «kose»-ettermiddag med fullt av nye bruksanvisninger å sette seg inn i!!

Neste
formiddag var det jobbing, Svein Erik skiftet olje på motoren, mens jeg
ryddet plass og vasket vekk det siste støvet før vår gode venn Truels
ankom tidlig ettermiddag. Det ble et hjertelig gjensyn, det er jo mange
måneder siden sist vi traff hverandre! Siden Truels har jobbet i
Singapore i flere år er han godt kjent her, og det første han gjør er å
spandere på oss en skikkelig middag på et lokalt sted der kun de
innfødte spiser – det var knallgod mat og fin atmosfære. Det er greit å
spise middag her på marinaen, men det blir en helt annen stemning å
spise ute blant de lokale innbyggerne!

Truels har kommet på besøk – endelig!

Dagen
etter er det tur på byen, litt småinnkjøp her og der, lunch og retur
til båten. Om kvelden drar vi igjen ut til et lokalt boområde for å
spise middag – helt topp. Så kaster vi oss i en drosje til Ikea! Der
kjøper vi inn telys og juleservietter, Abba sild og en pakke med 10
småflasker ulike svenske akevitter! Kanskje litt tidlig med
juleforberedelser, men pytt, pytt……

Dagen
etter er det ny runde på byen, denne gang for å plukke opp brillene vi
har bestilt, og for å spise lunch med Cintra og Checkmate. Dessverre
hadde Liv på Cintra greid å forstue en fot, så hun ble stort sett båret
av Knut når hun skulle fra A til B, men å bli båret rundt i byen var
litt i meste laget så hun ble igjen i båten!!

I
dag er Truels og Svein Erik atter en tur inne i byen for å gjøre en del
ærender, mens jeg sitter her i båten og fullfører reisebrevet. Vi blir
her i Singapore noen dager til før vi setter kursen mot Malaysia, med en
nattseilas herfra til Port Dickson. Det blir vårt første møte med det
beryktede Malakkastredet, men mer om det i neste reisebrev.