Fruen fra havet

Mars – april

04-08

Vi
kom tilbake til Royal Phuket marina og Fruen midt på dagen. Solen
stekte fra skyfri himmel, det var ikke et vindpust å kjenne, men om bord
surret og gikk det to vifter! Da vi dro lot vi et lite vindu stå oppe i
akterkabinen, og i inngangen satte vi for vårt gitter i stedet for
plexiglass- luken – dette for å få litt luftsirkulasjon innvendig mens
vi var på tur. Firmaet som skulle reparere alle små skader og skrammer
på dekk, samt slipe ned alt under vannlinjen for å bli kvitt vårt
osmoseproblem hadde virkelig stått på, og det eneste de hadde glemt var
de små detaljene som å lukke igjen luke og vindu!!

Absolutt hele båten innvendig var dekket med et lag av støv, og verst var det i akterkabinen – der vi skulle sove om natten!!
En varm og støvfylt båt møtte oss etter at vi kom hjem fra vår rundreise i Asia

Etter
fem svette timer var det såpass støvfritt i akterkabinen at vi kunne
sove der – og så gikk det et par timer til før resten av båten var
såpass ren at vi kunne ta ned bagasjen og få pakket ut det mest
nødvendige!! Tøff hjemkomst!!

De
neste dagene ble brukt til å organisere oss. Vi leide et lagerrom,
startet prosessen med å finne oss et sted å bo, og langtidsleide en
moped.

Vi
fikk en del adresser på steder som drev med langtidsleie av
marinasjefen, og Jo, den australske jenta som driver et av firmaene som
jobber på båten vår. Så brukte vi noen dager på å sjekke ut steder, men
det var overraskende mange som var opptatte, eller så var de for enkle,
lå for bråkete til…….. Til slutt fant vi en annonse i lokalavisen om
leiligheter til utleie i åsen bak Patong beach med svømmebasseng og
internett til ca 3000 NOK i mnd. Vi likte oss der og besluttet å leie,
selv om det ble over 20 km, og 30 min. hver vei å reise til båten!

Så
startet prosessen med å pakke og rydde ut av båten, delvis for å komme
enklere til for demontering av dekksutstyr i forbindelse med nytt
teakdekk, og for å klargjøre for den store lakkeringsjobben.

En
dag leide vi en steingammel Suzuki jeep, men med ganske stor innvendig
bagasjeplass, og fikk fraktet en del saker og klær til vår nyleide
hybel! Resten av dagen brukte vi den som flyttebil mellom båten og
lagerrommet – det er utrolig hvor mye rart man klarer å finne plass til i
en liten båt – og hvor mye man klarer å få stuet bort på noen få
kvadratmeter lagerrom!!

Endelig er båten tømt for det som er nødvendig å fjerne, og vi er etablert på ”hybelen” i Patong.

Vårt nye, midlertidige hjem i Phuket

Jeg
bruker den neste tiden til å jobbe litt på hjemmesiden vår, ordne
bilder, skrive mailer, printe ut nye visittkort – i det hele tatt en del
”kontorarbeide”! Svein Erik reiste hver dag til båten for å følge opp
arbeidet som foregår der, samt tilrettelegge for legging av teakdekket.
En god del av dekksutrustningen har gjennomgående bolter, og dermed må
taket demonteres innvendig for å komme til. Etter mange svette og lange
dager ser båten nå ut som et ”takras” innvendig – med vegger og tak
delvis demontert, men det er et visst system i galskapen i følge Svein
Erik!!

Så
ble det gamle teakdekket fjernet, alle de tusenvis av skruehullene ble
”konet” opp og så fylt igjen med to-komponent fyllmasse før det ble
slipt plant, en kjempejobb! Og det er litt rart å se båten uten teakdekk
– det er veldig hvitt og nakent!

Båten er pusset ned til glassfiberen, og vi benytter også anledningen til å gjøre vedlikehold og utbedringer på propellakslingenSnart er hele det gamle teakdekket revet av!Det er en stor jobb å tette alle de gamle skruehullene!Teakdekket er fjernet og skruehullene tettet – nå gjenstår bare å slipe dekket helt plant før ny teak kan legges på!Det er mye som gjøres på Fruen nå, og kapteinen
føler ansvar!

Etter
hvert som tiden går ble det færre jobber for Svein Erik å gjøre om
bord, og vi fikk tid til nye utfordringer – denne gangen; lære å spille
golf!

Vi
har tenk på det en stund, og fant ut at Phuket var det riktige stedet å
lære golf, vi er her for en lengre periode, det er mange golfbaner her
og kostnaden er overkommelig!

Vi
kontaktet Loch Palm Golf Club og avtalte time med Oliver, banens
golf-pro! Han har et opplegg på 10 timer privatundervisning til 10.000
bath, det er omtrent 1650 NOK for oss begge – billig! Dessverre har de
ikke opplegg for å ta grønt kort her, så det må vi satse på å ta når vi
kommer til Norge til sommeren.

Ellers
kan vi jo røpe at det å slå golfballer ser enklere ut enn det er – i
hvert fall hvis man skal treffe det lille hullet midt ute på plenen!!
Ja, ja, det sies at øvelse gjør mester….

Trening gjør mester, men først må vi slå noen millioner golfballer…..– og lære oss å mestre alle køllene og ulike situasjonene!

Når
vi først er inne på Norge og sommeren så har vi bestilt flybilletter
til Norge, og lander på Gardermoen den 8. mai, og blir hjemme til langt
ut i september.

Vi
ser frem til en norsk sommer, det er fem år siden sist! Det eneste vi
trenger er en bil, så hvis noen vet om en ”ubenyttet” bil så er vi
veldig interessert i å leie den!

Siden
vi flyttet på fast grunn har vi gjort en innsats på å få litt fart på
kroppene – noe som er høyst påkrevd – aktivitetsnivået om bord i båten
er ikke imponerende! Vi bor oppe i en bratt åsside, og fra leiligheten
vår går det en del grusveier videre oppover åsen. Så 4-5 ganger i uken
står vi alt for tidlig opp, tar på oss joggesko og basker oss av gårde
oppover de bratte veiene. Her i Thailand har de ennå ikke skjønt at man
kan bygge veier all à Trollstigen, med gradvis stigning, nei da – her
bygger de veien rett oppover åssiden, superbratt!! Pust og pes, verkende
muskler og dryppende svette……og man påstår at dette er sunt!!!

Bratte bakker – det er tøft å være i dårlig form!!

Dagene
har nå fått en egen rytme, vi lærer golf, vi trener alene med putting
og pitching og andre fine golfuttrykk, jobbingen på båten glir sakte
fremover, vi går våre svette morgenturer og spiser ris med kylling,
kyllingcurry, kylling med grønnsaker, stekt ris…, noen dager lager vi
mat hjemme med salater, røkt laks, omelett….., svømmer i bassenget,
skriver mailer, leser bøker, ser på TV og observerer at været er i ferd
med å endre seg. Nå er det flere netter med lyn og torden og kraftige
regnskyll, og luftfuktigheten er blitt merkbart høyere, men fortsatt er dagene stort sett fylt med solskinn!

Midt
oppe i det hele har jeg bursdag og dagen blir feiret med at Svein Erik
står grytidlig opp, drar ned til sentrum i Patong og kjøper en diger
blomsterbukett, kunstferdig satt sammen på skikkelig thai-måte med
knitrende cellofan og fancy sløyfe. Egen blomstervase fulgte også med!
Lekker blomsterbukett på bursdagen


Så fikk jeg te og frokost på sengen før vi drar av gårde for å drikke
kaffe om bord i den hollandske båten Odulphus med Peter og Carla. De er
de eneste seilerne vi kjenner som fortsatt er i området, og det var
koselig av dem å invitere oss om bord.
Kaffebesøk ombord på Odulphus

Etter kaffen dro vi i land og
spiste lunch før vi dro på sightseeing på toppen av en fjelltopp for å
studere en 45 meter høy
budda som er i ferd med å bli bygget – buddistene er gale etter å lage
buddafigurer i alle størrelser og fasonger! Etter å ha sagt farvel til
våre venner dro vi innom leiligheten for å skifte over til treningstøy
før vi dro på golftime. Etter en lang og hektisk dag var det endelig tid
for en Dry Martini med påfølgende rødvin og en enkel middag kreert av
Svein Erik – en særdeles hyggelig bursdag!

Det
er en egen tilværelse å bo på land – gulvet er stabilt, vi kan bruke så
mye strøm og vann vi ønsker, vi har aircon så et overraskende regnskyll
fører ikke til hektisk lukking av luker og vinduer, vi føler ingen uro
når det lyner og tordner, og vi får rent sengetøy og håndklær automatisk
to ganger i uken!!!

Det
er litt rart å tenke på at vi ikke skal bo om bord i Fruen på minst et
halvt år til, men først skal vi til norsk sommer, og det gleder vi oss
til!

Mai – Sept

05-08

Sommeren i Norge kan kort oppsummeres som veldig hektisk, hyggelig, brukbart vær, og en følelse av å være turist i eget land!

Vårt
første sommeropphold i Norge på 5 år startet med nydelig vær i flere
uker i mai og juni, det var omtrent like varmt som vi var vant til! Noe
av det første vi gjorde da vi kom hjem var å gå til innkjøp av en
kalender slik at vi kunne holde oversikt over alle planene og besøkene –
og de trillet inn som perler på en snor!

Vi
har vært flere ganger på Tjärnö, utenfor Strømstad der min søster og
svoger har sommersted, vi har hatt en lang sørlandsturne med stopp i
Arendal, i Tvedestrand, Kilsund, Borøya og Homborsund, samt Kragerø der
barna til Svein Erik har sommersted!

Vi
har vært så heldige at vi har fått låne en bil av min søster og svoger,
og det er vi veldig takknemlige for, å være uten bil i Norge er
tungvint og tidkrevende!

Men selv med tilgang på bil og hus, så var det en god følelse å kunne tilbringe 10 dager i en seilbåt……..

Vår venn Truels fikk låne en 40 fot Cenit,
rask og fin båt! Vi startet seilasen med å seile ned til Hvaler der vi
deltok på Per (Svein Erik s bror) sin 60 års dag. Deretter dro vi en
kjapp tur til Strømstad for å foreta nødvendig proviantering før vi
krysset fjorden over til Norge igjen. Der tilbrakte vi noen dager på
sommerstedet til Truels sine barn før vi dro nordover til Kragerø og
sommerstedet til barna til SE!

Vi
avsluttet turen med en drømmeseilas fra Kragerø til Drøbak, der vi
hadde perfekt vind og surfet av gårde i opptil 13 knop – den hastigheten
har Fruen aldri opplevd!!

Første
helgen i august kjørte vi til Ringebu og hilste på Nils og Marit fra
Checkmate. De er også hjemme på sommerferie, og det er lenge siden vi
avtalte at vi skulle komme dit for å få med oss Per Gynt Spelet og
Rondane-konserten. Begge deler var en opplevelse, selv da regnet sprutet
ned under Spelet!

Fra
Ringebu dro vi til Skurdalen der Truels har hytte, og tilbrakte nesten
to uker der. Været var vekslende, men vi fikk gått noen turer og hugget
en del ved!

En
dose seilere fikk vi også oppleve da australske Michael og Jennifer fra
båten Mahili kom på Norgesbesøk. De var opprinnelig på et bryllup i
Frankrike, og bestemte seg så for å leie bil og kjøre opp til Norge og
besøke alle sine norske seilervenner.

Det
førte til at vi hadde et par kvelder sammen med Mahili hjemme hos
Cintra med Knut og Liv, som bor på Majorstua. Så ble Mahili med oss ned
til Homborsund et par dager for å oppleve litt av det blide sørlandet!
Der dro vi også innom Tvedestrand for å hilse på de nylig hjemkomne
seilerne Tom og Anne Brith fra båten Stormsvalen!

Det var ikke fritt for båtprat i den perioden………

Nå
er det like før avreise hjem til Fruen fra havet! Det er ikke fritt for
at vi gleder oss til å se henne igjen, men samtidig gruer vi oss litt!
Det er jo gjort masse ting om bord, teakdekket er på plass, lakkering er
gjort over alt innvendig, nye striper er malt på fribordet og noen
nødvendige forsterkninger og reparasjoner er gjort på propellakslingen.
Problemet er at mesteparten av jobben er gjort mens vi har vært i Norge,
og dermed er vi veldig spent på sluttresultatene.

Uansett
så skal vi bo i en leilighet i starten slik at vi får god tid til å
rengjøre båten, montere alt tilbake på plass innvendig og på dekk, og så
flytte tilbake alt som måtte tømmes før lakkering!

Sommeren
i Norge har vært hyggelig, vi har truffet de aller fleste i familien,
og mange av vennene våre. Dessverre har vi ikke truffet alle vi gjerne
skulle, og mange har vi ikke truffet ofte nok, men slik ble det denne
gangen.

Heldigvis
er vi så privilegerte at vi har hatt flere steder å bo mens vi har vært
i Norge, både hjemme hos mine foreldre, og hos Truels – og det er vi
takknemlige for.

Vi
har aldri opplevd å ha det så ”travelt”, og vi har omtrent ikke hatt en
eneste kveld alene – og det er litt uvant og anstrengende for oss som
er blitt vant til å tilbringe ukevis alene om bord i båten!

Nesten
fire og en halv måned har gått siden vi landet på Gardermoen – og den
tiden har gått fort. Vi takker alle som har tatt i mot oss på
feriestedene sine, og alle som har invitert oss på besøk og middager og
alle de koselige kveldene vi har opplevd. Til de vi ikke fikk besøkt
denne sommeren – vi får holde kontakten på mail, og så sees vi når vi
kommer hjem neste gang!

Legger ved en del bilder som viser litt av det vi har opplevd i sommer.

«Og hva skal barnet hete»? – Jo Kristoffer !! Kosestund på farfars fang!Middagsbesøk i hagen til Jørgen og AnneNydelig sommervær og hyggelig middag på brygga på SkåtøyPå seiltur med hele familien JyngeBål og pølsegrilling hører med på en fjelltur!Også i Beiarn var det strålende sommervær, her på besøk hos onkel Kai-Erik og LivBesøk av onkel Lars og Britt fra TromsøUte til lunch med Truels og UllaUllas hund Rasmus får grundig skjønnhetspleie!På vei ut til Skåtøy med barnebarna Inger Marie og AndersSvein Erik er deleier i en elv på vestlandet!På golfbanen med Truels og ElizabethCanal Street i Arendal sammen med brødrene til Svein Erik, Per og Pål og konene Kirsten og Anne KatePå utendørs klassisk konsert ved RondablikkVår yngste niese – MiaMiddag sammen med Stormsvalen og MahiliMiddag på sommerstedet til Berits søster og svogerPå besøk i Bodø for å hilse på mormorDet er tøff arbeidsstilling å lage ny ishud på en brygge!På fisketur med mor Bitten og niese MiaPeer Gynt spelet i øs pøs regnvær!Vi ble invitert på setra til Wiktor og ble servert rømmegrøt! Det er lenge siden vi spiste det sist….Vakker, norsk skjærgårdEndelig fikk vi se den nye norske operaen på nært hold

Oktober

06-08

Farvel
Norge – vi ble kjørt til flyplassen av Ivar, Berits far, og glade for
det var vi, stappfulle av bagasje og med hver vår golfbag! Vi fløy med
Turkish Air, med mellomlanding i Istanbul. Vi har aldri vært i Istanbul,
så da vi bestilte billetter la vi inn en to dagers stopp. Svein Erik
hadde bestilt hotellrom på internett, og det viste seg å være et lite,
men hyggelig hotell, og ekstremt sentralt plassert – gangavstand til det
meste!

Vi
ankom relativt sent, så det eneste vi fikk gjort den første kvelden var
å se oss litt rundt i nærmiljøet, og spise en typisk tyrkisk middag.
Svein Erik spiste lammekoteletter og jeg spiste tyrkiske kjøttboller……..
Maten var ganske tam og smakløs, så jeg tror ikke vi var spesielt
heldige med valg av spisested!

Neste
morgen var det på med turistantrekket; shorts, sandaler og ryggsekk!
Første stopp var den blå moske, konstruert av sultan Ahmet. De startet
byggingen i 1609 og brukte 7 år på å få den ferdig! Navnet har den fått
pga de over 21.000 blå dekorerte flisene som pryder veggene inne i
moskeen, og den blå moske er betraktet som den største og flotteste
moskeen i byen!

Endelig får vi se den store «Blå moske» – kanskje ikke så veldig imponerende utsmykking utvendig?

Men innvendig var det helt andre boller!!

Neste
stopp var rett over gaten til Hagia Sophia som i dag er et museum.
Sophia ble betraktet som den viktigste og helligste delen av byen under
bysantiner-epoken. Den ble bygget som et romersk monument og kirke i år
537, og fungerte som kirke i over 900 år før den ble omgjort til en
moske. I 1934-35 ble den restaurert og deler av de gamle kirke- mosaikk
bildene ble brakt frem igjen etter å ha blitt skjult mens Sofia fungerte
som en moske. Siden 1935 har Sofia vært et museum!

Utenfor Hagia Sophia, eller på norsk, Sofiakirken!Et utsnitt av takmaleriene, de var ganske slitne, men i ferd med å bli renoverteEt utsnitt av innvendig balkong i Sofiakirken

Etter
to slike severdigheter var det på tide med en skikkelig lunch og en
kald pils! Ettermiddagen ble så brukt til å vandre rundt i Topkapi
palass. Topkapi ble bygget i 1475 på ruinene av en gammel romersk by av
den store sultanen på den tiden. Bare muren rundt palasset er over 5 km lang!
Der vandret vi rundt i det største kjøkkenet jeg noen gang har sett.
Det var over 10 rom, der hvert rom var dedikert til de ulike delene av
palasset, et rom til sultanen, en til kona, et til haremet osv…. Det var
rundt 5000 ansatte på palasset og over 1200 av dem jobbet på kjøkkenet!
Det sies at det ble produsert over 20.000 måltider pr dag på kjøkkenet!
Masse porselen er bevart, men siden vår interesse i porselen ikke er
merkbar, så droppet vi nærstudier av det!

Egentlig er heller ikke smykker og diamanter innenfor det vi med beste velvilje kan kalle vår
interesse, men vi brukte litt tid på å studere den svulstige samlingen
av diamantbesatte dolker, hjelmer, boller, glass, pilkasser (til pil og
bue!), samt tronen til sultanen, sofaen hans, barnekrybben – alt sirlig
dekorert i gull og glitter!

I
neste rom kunne vi virkelig studere store ting; her var omtrent halve
Muhammed tatt vare på! I montere var det alt fra jakken hans, buen hans,
en tann, fotavtrykk, bit av skjegget, sverdet, flagget hans og ikke
minst brevene han skrev – utrolig!

Så
etter en lang og opplevelsesrik dag besluttet vi å trekke oss tilbake
til rommet med en flaske rødvin og en fersk loff fra bakeriet to hus
bortenfor! Så etter et par avslappende timer på rommet bar det ut til en
runde rundt i byen for å se litt av området i mørke, og så avsluttet vi
med et mye bedre valg av restaurant – veldig god middag!

Neste
dag ble en lang dag. Flyet vårt gikk ikke før ved midnatt, så vi hadde
tiden frem til i 21-tiden å fylle. Vi startet med en rolig frokost. Så
gikk vi til arkeologisk museum og brukte hele formiddagen der. Det var
verd å bruke noen timer på!

Har Svein Erik fått seg ny venninne??Besøk på arkeologisk museum, masse spennende å se på, bla denne gedigne sarkofagen

Etter
lunch bestemte vi oss for å ta en turistbuss for å se større deler av
Istanbul, også over på den såkalte nye delen over elven. Der så vi bl.a.
fotballstadionen til Besiktas – store greier!

Bosporus – stredet

Kvelden
ble brukt på enda et hyggelig restaurantbesøk før vi dro ut til
flyplassen og fikk sjekket inn all bagasjen vår! Denne gangen var det en
ekstra positiv opplevelse; flyet var splitter nytt, med skikkelig
tv-skjerm til alle, god beinplass og godt med rødvin!

Flyturen
til Bangkok gikk som en drøm, og vi var dermed godt utrustet til å møte
køståing og overvektsbetaling på Air Asia, flyet videre til Phuket. I
18-tiden sjekket vi inn i Boat Lagoon, nabomarinaen til Royal Phuket der
Fruen ligger og venter! I Boat Lagoon leier de ut små leiligheter på
månedsbasis, ikke veldig godt utstyrt, men når vi har det meste av
dekketøy i båten så er det lett å supplere det vi trengte! Neste morgen
fikk Svein Erik leid en stasjonsvogn til spesialpris! Vi tenkte det var
greit med stasjonsvogn når vi skulle flytte sakene fra lagerrommet
tilbake til båten.

Så
dro vi en tur bort og beskuet Fruen for første gang på over 4 mnd.
Førsteinntrykket var ok, hun var nyvasket og polert og hadde fått påført
nye ”fartsstriper” både oppe og nede på fribordet. På dekk var det nye
teakdekket nydelig pålagt, en fryd for øyet! Så begynte nedturene; inne
var de på langt nær ferdig med å lakkere. Forpiggen, fremre bad og byssa
var ferdig og så langt vi kunne vurdere, brukbart lakkert.
Tilbake i Phuket og ny leilighet

Det første som møter oss er innbrudd på lagerrommetVakkert med splitter nytt teakdekk
Det er ikke alltid smart å bruke avispapir som maskering
når det kommer en kraftig regnbyge!!!!Fruen er vasket og har fått påført nye blå «fartsstriper»!

Resten
av båten av halvferdig, og det var masse slurvearbeid med helligdager
og sørgerenner overalt. På dekk var de delvis ferdig med å reparere
skrammer og riper i gelcoaten, men på fribordet hadde de ikke engang
begynt – hva hadde de egentlig drevet med alle de månedene vi var i
Norge?

Den
nederste blå stripen på fribordet var også skjevt sprøytet på med en
vipp oppover bakerst, så her var det mange ting å ta fatt i!

For
å toppe en allerede frustrerende 1.dag i Phuket så bestemte vi oss for å
hente ut det vi trengte at saker og ting fra lagerrommet. Nøkkel hadde
vi tatt med, men da vi skulle låse opp oppdaget vi at noen hadde sveiset
på en diger hengelås på døren! Tilbake på marinakontoret tok det noen
timer for de fant nøkkel til hengelåsen. Da vi åpnet døren fant vi flere
pappkasser åpnet og strødd omkring, dvd-spiller, kikkert og en del
andre småsaker var borte, og vi kunne se støvete fotspor på sakene våre!
Heldigvis stjal de ikke noe som er viktig for båten, og marinaen har
forsikring, selv om vi i skrivende stund en måned senere fortsatt ikke
har sett noe til pengene!!!!

Neste
morgen startet vi vår nyinnleide bil – eller det vil si vi prøvde –
flatt batteri. Dette skulle gjenta seg de tre neste dagene, så det endte
med at vi fikk en ny bil – den fungerer greit hvis man ser bort fra at
det ene fordekket lekker og at vinduspusserne skulle vært skiftet i
1973!

For
å gjøre en veldig laaaaang og frustrerende historie kort (og
frustrerende) så endte det opp med at vi ikke fikk gjort noe innvendig i
båten på to og en halv uke. Det eneste vi kunne gjøre var å inspisere
lakkeringsarbeidet, påpeke feil og mangler, dråper, helligdager……, men
når de lakkerte de samme områdene for n`te gang uten å få det bedre
begynte vi å bli fortvilet og frustrerte – hvor håpløs går det an å
være???!!

Svein
Erik merket opp med maskeringstape hvordan den skjeve blå stripen
egentlig skulle være, og etter en del jobbing ble den faktisk ganske så
rett!

For
å ha noe meningsfylt å gjøre mens vi ventet på å slippe til innvendig
begynte Svein Erik å montere tilbake riggen. Jeg fant frem polish og
startet med den langtekkelige jobben det er å pusse rust. Innimellom
tømte og vasket vi lagringsrommene i cocpit – en bedrøvelig affære siden
de ikke hadde gjort noe for å dekke innholdet, og alt var delvis
møkkete, vått og påsprayet med hvit gelcoat !

Det
er frustrerende å være avhengig av at andre skal bli ferdige med sine
oppgaver, særlig når fremdrift og prestasjon er så til de grader
lavmåls!

Da vi kom tilbake til Phuket var det fortsatt masse innvendig lakkeringsarbeide som gjenstod!

Tilslutt
definerte vi at det innvendige lakkarbeidet var avsluttet – ellers
hadde vi nok holdt på fortsatt (uten at det endelige resultatet
nødvendigvis hadde blitt noe bedre!).

Dermed
startet vi arbeidet med å flytte alle ting tilbake i båten, men først
måtte vi montere opp alle ”gardinbrett”, ”halve taket”, samt vaske vekk
alt støv og skitt etter pussing og lakkering. Gardiner måtte vaskes og
henges på plass, tepper, puter og ulltepper måtte luftes grundig etter
mange måneder i et innestengt lagerrom, gps, kortbølgeradio, antenner
måtte monteres på plass – listen var full av gjøremål!!

Etter
fire uker i leilighet var det slutt på aircondition og andre luksusting
som bred seng, fri flyt av vann, stort, kaldt kjøleskap og ikke minst
rene håndklær og rent sengetøy flere ganger i uken……

Men
samtidig var det ok å flytte tilbake til båten, selv om det alltid er
ubekvemmelig å bo på land; alt skal bæres opp og ned bratt stige, do
problematikk, lite vind……….

Noe
av det siste vi har fått anskaffet er nye puter og trekk på setene i
salongen. Det var ikke mye å velge mellom når det kom til valg av stoff,
men vi er fornøyde med resultatet, og selve sy- jobben er veldig proft
utført av en lokal thai-skredder!

Etter flere uker var vi endelig klare til å ta imot våre nye puter, både innmat og stoff er skiftet ut!

En
annen ting vi har kjøpt er et digert solseil som dekker området fra
mesanmast til hovedmast – vi har sett mange andre båter med slike store
solseil, og nå skjønner vi ikke hvordan vi har greid oss uten
tidligere!!

I
skrivende stund, torsdag, var planen å sette Fruen på vannet i morgen,
men i morges hadde vi en gjennomgang med firmaet som gjør utvendig
gelcoatreparasjoner, og ble enige om at de skal prøve å få reparert de
siste skrammene og ripene i løpet av dagen, og så ta en avsluttende vask
og polering av båten før vi settes ut på mandag morgen – vi får krysse
fingrene!

Når bunnstoffet er rullet på er vi snart klare for sjøsetting!Endelig er vi klare for å flytte tilbake til Fruen – skål!

Siden
noen av dere lesere er båteiere og langturseilere så kan jeg fortelle
at det firmaet vi har benyttet til innvendig lakkering,
gelcoatreparasjoner og osmosereparasjon heter Boat Biz og er ledet av en
relativt ung og uerfaren (kom det tydelig frem etter hvert!) jente, Jo
Miller fra Australia. Det er synd å si det, men vi kan ikke anbefale
henne videre, til det har hun gjort for dårlig arbeid. Hun er ikke flink
til å styre de ansatte, følger dårlig opp detaljarbeide, og er mye
ivrigere på å skaffe nye oppdrag enn å gjennomføre de hun påtar seg på
en god måte!!!

Derimot
så har firmaet som har lagt teakdekket gjort en utmerket jobb. Firmaet
heter Phuket Inter Wood Work , og styres av en thai-dame som heter Nai.
Det tekniske styrer mannen hennes med, Toe! Vi hadde noen ting som måtte
fikses på og justeres, og det ble utført kjapt og greit uten
diskusjoner!

Planene
fremover er litt uklare, men i løpet av neste uke seiler vi ut og
legger oss for anker et eller annet sted her i Phuket. Visumet vårt går
ut den 26. november og da planlegger vi en tur ned til Langkawi,
Malaysia for å foreta diverse bunkring av øl og vin – håper vi finner
noe som er litt bedre enn ”drikkbar”!

November

07-08

Vi
trakk et lettelsens sukk da båten endelig lå trygt tilbake i vannet
igjen, og vi lå fortøyd ved flytebryggen i marinaen. Ingen skader på
båten ingen stiger å klatre, motoren startet som den skulle og ingen
lekkasjer! Nå begynte jobben med å teste ut de tingene som vi ikke kunne
sjekke før vi kom ut i vannet. Vi startet med generatoren, og det var
ikke dumt, for den hadde bestemt seg for å nekte å starte. Svein Erik
prøvde utallige forsøk på forsiktig overtalelse før han gikk over til
mer drastiske overtalelsesmetoder, men ingen ting hjalp! Dermed var det
bare å ringe Suwit, vår kontakt på det tekniske området. Han lovte å
sende to karer til å se på den kranglevorne generatoren neste dag.

Royal Phuket marinaEndelig er vi på vei ut i vannet igjen etter 9 mnd på landDet er langt ned til vannet………

Problemet
med å ligge i Royal Phuket marina (eller Boat Lagoon, som er
nabomarinaen) er at begge marinaene ligger inne i en elv som er så grunn
at det kun er mulig å gå inn og ut på høyvann.

Nå
viste det seg at hvis vi ikke kunne gå ut om en dag, så måtte vi ligge
minst fem dager før vi kunne reise ut. Årsaken var at i denne perioden
var høyvannet slik at vi måtte gå ut i mørket, og det ville vi unngå.
Siden vi ikke hadde helt tro på at de greide å reparere generatoren på
en dag, bestemte vi oss for å bli disse ekstra dagene, og også forlenge
leie av bil for å være mobile.

Det
var like greit, for i tillegg til generatoren som kranglet, var det et
svare leven å få liv i doene igjen. De nektet å samarbeide, så også her
måtte Svein Erik både godsnakke og få luft ut av vanninntakene for å få
dem til å gjøre jobben sin, men denne gangen virket det!!!!

I
alle fall så var det Svein Erik som fikk den lange arbeidslisten denne
gangen. Vi oppdaget stadig vekk små ting som ikke fungerte, særlig ting
som var montert tilbake av firmaet som hadde jobbet om bord; ledninger
var feilkoblet, dørbeslag var ødelagt, feilmontert eller manglet
skruer…..

Det
store lyspunktet var at de faktisk greide å fikse generatoren neste
dag. Verken montørene eller vi vet helt hva de gjorde, men startmotoren
ble tatt ut, målt og rengjort og funnet i orden. Så monterte de den
tilbake og etter litt frem og tilbake, samt utskifting av en røket
sikring startet den!! Ingen kunne gi noen forklaring på hvorfor, men
bank i bordet, den har startet hver gang siden da, selv om den noen
ganger velger å bruke litt tid!!

Så
etter en knapp uke i marinaen var tiden endelig inne til å dra. I
mellomtiden hadde vi funnet ut at i stedet for å ligge for anker alene
et eller annet sted i Phuket, kunne vi likså godt reise ned til Langkawi
med en gang og besøke våre gode seilervenner som lå i marina der.
Dermed tok vi bilen til Ao Chalong og sjekket ut et par dager før vi
forlot marinaen – ingen er så veldig nøye på sånn her i Thailand!

Så
tidlig en søndags morgen klokken 06.30 ”stevnet vi ut” elven, i praksis
betydde det at vi fulgte etter en jolle med en marinaansatt som viste
vei ut den grunne leden. Midtveis greide vi likevel å sette kjølen fast i
mudderet og satt bom fast!! Heldigvis greide vi å komme oss løs ved at
jolla vred oss sideveis ut av mudderbanken, samtidig som at vi brukte
både propell og baugpropellen!!

Vel
ute i rom sjø feiret vi at vi endelig var på seiltur igjen med et
knakende godt glass Fernet Branca, og så motorseilte vi hele dagen
sørover mot Malaysia i lett medvind og flatt hav.

Etter
ti timer kastet vi anker ved Koh Mokh, en øy vi hadde ligget oppankret
for omtrent et år siden. Neste morgen var det fortsatt lite vind så vi
motorseilte videre etter frokost. Etter relativt kort tid møtte vi
dessverre grått vær og vinden dreide mot syd, med andre ord, motvind!
Etter hvert økte vindstyrken og vi så en diger squall nærme seg, så
etter kun 25 mil bestemte vi oss for å kaste anker ved Koh Pethra, en øy
som gav en viss beskyttelse, men som etter som vinden dreide ble ganske
åpen og med ganske urolig sjø. Natten var derfor ganske urolig, men vi
hang nå på ankeret og tidlig neste morgen dro vi ned til den aller
sørligste øya før vi krysset grensen til Malaysia. Der overnattet vi
igjen i en godt beskyttet ankringsplass, og neste morgen dro vi den
korte veien ned til Telaga på Langkawi der det er mulig å sjekke inn.

Etter
å ha sørget for at ankeret satt forsvarlig tok vi ned jolla og satte på
den lille påhengsmotoren. Så var det tid for lunch før vi tok turen inn
for å sjekke inn. Mens jeg står og lager lunch ser jeg opp gjennom
luken og ser en mast som stryker forbi oss. Jeg tar en titt opp i cocpit
og ser at den båten som lå ankret opp foran oss var på vei ut, eneste
problemet var at det ikke var noen om bord!!

Vi
kaster oss i jolla, men siden vi ikke hadde brukt påhengsmotorene på
nesten et år så var den selvsagt ikke villig til å starte sånn på første
forsøk, man skal ikke komme her og komme her…….

Dermed
kalte vi opp havnekontoret og fortalte at det var en båt som var på vei
ut på storhavet uten noen om bord og ba dem om å sende noen ut! I
mellomtiden var det heldigvis andre båter som hadde oppdaget den
flytende båten og som fikk slept den tilbake og kastet anker. Det viste
seg nemlig at den hadde ligget i en moring og at det var den som hadde
slitt seg!

Neste dag seilte vi en times tid ned til Rebak marina der flere av våre seilervenner hadde lagt båten for sesongen.

Her ble vi møtt av Checkmate, Cintra, australske Mahili, og en annen norsk båt, Malin som vi traff i Stillehavet.

Mahili hadde invitert alle oss skandinaviske båter til sundowner samme kveld, og det ble en livat aften!!

Velkomstselskap i Rebak marinaGrillsamling for skandinavere og et par australiere som gjerne skulle vært skandinavere…..

Deretter
fulgte en sosial uke med felles 12-øl og felles middager. Mahili greide
til og med å få låne en stor grill slik at vi hadde en skikkelig BBQ på
australsk vis!

Her lever vi et luksusliv med champagnefrokost i Rebak marina!Enda mere champagne – her feiring av Knut på Cintra sin bursdag!

Etter
en ukes tid dro vi og flere båter tilbake til Telaga. Der leide Svein
Erik og jeg bil en dag og dro inn til Kuah, hovedbyen for å gjøre en del
ærender. Vi har leid og kjørt bil i Thailand i mange uker, og med et
trafikkbilde som er hektisk og kaotisk uten å oppleve uhell, men her på
Langkawi der trafikken er langsom og forsiktig greide vi å få et
sammenstøt med en motorsykkel. Det gikk heldigvis bra med mannen som
satt på sykkelen, men selve motorsykkelen fikk en del skader. Vi ordnet
opp på stedet, men det var en ubehagelig opplevelse, og vi var
sjeleglade for at det bare ble materielle skader!!

Et ublidt møte mellom oss og en motorsyklist. Heldigvis gikk det bra med motorsyklisten, sykkelen derimot var lite kjørbar etterpå!

Vi
er fortsatt på Langkawi, men målet nå er å få bunkret opp med øl og vin
som både er langt billigere og bedre utvalg enn i Thailand. Så setter
vi kursen tilbake til Phuket for julefeiring der.

Det
aller viktigste som har skjedd i det siste er at vi har tatt en
beslutning! Vi har bestemt at vi ikke krysser det indiske hav neste
sesong. Derimot blir vi her i Asia et år til. Grovplanen nå er at vi
blir i Thailand til i februar. Da seiler vi sakte ned mot Singapore der
vi legger båten en kort stund for å reise litt rundt på tur uten båten.
Så i mai, juni drar vi over på østsiden av Malaysia opp mot Thailand
igjen (inne i Gulf of Bangkok). Så krysser vi over mot Borneo og Brunei,
samt Borneo-siden av Malaysia før vi igjen drar ned til Singapore og
tilbake til vestsiden av Malaysia og Thailand neste jul!!

Desember

08-08

Vi tilbrakte noen dager for anker i Kuah, hovedbyen på Langkawi (les; den eneste byen!).

Her
traff vi igjen den hollandske båten Odulphus (som vi traff første gang i
Middelhavet) og vi hadde noen hyggelige middager i land. Vi dro også
sammen på nattmarkedet som arrangeres et par ganger i uken. Der spiste
vi små retter laget ved enkle boder, så på alt det rare de solgte, og
fikk kjøpt med oss litt ferske grønnsaker. Når det er så billig å spise i
land er det bare tull å svette over varme gryter om bord, men litt
”nødproviant” har vi alltid med oss!

Vi fikk også bunkret opp med nødvendige drikkevarer slik at båten lå ytterligere noen cm lavere i vannet!!

På nattmarked i Kuah, Langkawi

Deretter dro vi tilbake til Rebak marina og sa farvel til de båtene vi kjenner som lå igjen før vi sjekket ut av Malaysia.

Så
brukte vi fire dager på seilasen nordover til Phuket. Denne gangen
stoppet vi ved andre ankringshavner enn tidligere, og fant et par
hyggelige ankringssteder, bl.a. et der vi kunne se ankeret på 15 meters dyp – så klart vann har vi ikke sett her i Asia så langt!!

Den
siste dagen hadde vi en superfin dag der vi kunne seile hele veien, og
vi bestemte oss for å seile direkte til Nai Harn, og så heller leie en
skuter til Chalong for å sjekke inn i Thailand.

Vi
ankom på en fredag, og siden immigrasjon og tollmyndighetene ikke liker
å jobbe i helgene ventet vi til mandag med å hilse på dem!

I
mellomtiden tuslet vi rundt i Nai Harn og frisket opp gamle minner. Det
lå ingen andre kjente båter i bukten, men vi visste at det bare var et
tidsspørsmål før alle gamle kjenninger dukket opp for julefeiring!

En
hyggelig liten begivenhet var at ved vårt første middagsbesøk på en av
restaurantene ble vi møtt av en ung, søt jente som kjente oss igjen fra i
fjor – ikke dårlig med tanke på alle turistene som er innom!

Selve
innsjekkingen gikk smertefritt, men denne gangen hadde vi ikke søkt om
visum i forkant så vi fikk kun 30 dagers oppholdstillatelse. Reglene var
også nylig endret slik at hvis vi ville utvide oppholdet måtte vi enten
fly ut av landet, da fikk vi nye 30 dager, eller hvis vi dro på en
busstur til Burma eller Malaysia, så fikk vi kun 15 dager – ganske
håpløst opplegg!

På
toppen av det hele ble vi stemplet inn som kaptein og crew, og dermed
måtte vi betale et ”bond” for å kunne forlate landet når vi ønsket å
utvide visumet, uansett om vi fløy ut eller kjørte! Vi bestemte oss for å
ta det problemet når tiden var inne…

Været
hadde stabilisert seg, og nå var det jevnt minst 30 grader fra skyfri
himmel. Julestemningen var ikke helt på plass, men etter å ha vært på et
par av kjøpesentrene og sett på flotte dekorerte juletrær og hørt på ”I
wish you a merry christmas” i timesvis var vi mentalt klare til å
investere i et par små ting til julepyntsamlingen om bord!!

Ikke no tull med julepyntingen i Phuket!Til og med et enkelt lite juletre har de skaffet!

Lille
julaften inviterte vi norsk Checkmate og svenske Malinda om bord til et
førjulsmåltid. Vi hadde tilbrakt timer på skuteren for å lete etter
sild, uten hell, men Malinda hadde heldigvis et glass om bord, så da var
den saken reddet. Ellers var det prøvesmaking på nylagede
medisterkaker, røkt laks, leverpostei og annet godt, inkl testing av
fjorårets flaske med oppspart akevitt – den var ikke blitt dårlig av
lagringen!!

Lille juaften med Malinda, Eva og Leif

Endelig jul, kanskje kommer julenissen?Jippi, julegaver i år også!!

Hvor er alle de kjekke julenissene??Julemiddagen ble inntatt ombord i Checkmate

– sammen med Mahili, Michael og Jennifer

Selve
julaften var vi om bord i Checkmate sammen med australske Mahili og
hadde en grundig innføring av norske julekveldstradisjoner for
australierne!

Ribbe,
innkjøpt hos en kineser på Langkawi, hjemmelaget surkål, medisterkaker,
øl og akevitt. Dagen før hadde jeg brukt opp en halv gassflaske i
forsøk på å lage karamellpudding – den ble, om jeg må si det selv,
ganske så vellykket som julemiddagsdessert!!

Etter
to akevitt og matorgie- dager var det på tide med en hviledag, så 1
juledag ble stort sett tilbrakt med en god bok, vel og merke etter at vi
hadde presset oss til å gå spasertur på land!

Så
ble vi invitert til Mahili for å delta på deres form for julefeiring.
Jennifer og Michael har bodd mesteparten av sitt voksne liv i Darwin, så
deres tradisjon var kald mat i mange varianter, og med kald øl og
hvitvin som følge.

Vi ble servert masse ulike retter – deilig!

Så
for å sette et punktum for julefeiringen hadde vi nok et ribbemåltid,
denne gangen om bord i norsk Cintra sammen med Checkmate (igjen!). Samme
julemat som på julaften og den siste rest av akevitt fikk bein å gå
på!!

Dermed var det definitivt slutt på både julestemning og norske juledrikker…..

Cintra,
Checkmate og Malinda skulle alle tre dra videre mot middelhavet rett
etter nyttår, og bestemte seg for å feire nyttår i Patong, der de også
kunne foreta de siste provianteringene.

Vi
ville helst unngå kaoset med fyrverkeri og den høye partyfaktoren i
Patong og bestemte oss for å bli liggende. Mahili besluttet det samme,
og dermed hadde vi gode venner å feire nyttår sammen med.

Nyttårsaften
spiste vi et godt måltid i land, og etterpå dro vi til Fruen for å
avvente fyrverkeriet mens vi knertet den første flasken med boblevann.
Jennifer på Mahili er en stor fan av boblevann, så hun så ingen grunn
til å vente til kl 24 før vi startet!

Rett
før midnatt begynte de første svevende ild-lyktene å komme svevende mot
båtene. Disse lyktene er laget av tynt papir, er omtrent en halv meter i
diameter og ca en meter høye. De fyres opp med små blokker av brennbart
materiale som tennes på ved hjelp av bensin, og de svever høyt og lenge
– med unntak av noen som ikke brenner så godt og dermed finner ut at
det beste er å lande akkurat der båtene ligger for anker. Vi opplevde et
par lykter som landet bare en båtlengde fra oss – fortsatt brennende!!
Michael ble nervøs for Mahili, og derfor dro de over til sin båt mens
den store horden av lykter kom svevende, og fyrverkeriet startet. Det
var et utrolig fint fyrverkeri, storslagent, og med de mest utrolige
farger og mønstre.

Når det verste var over kom Mahili tilbake og vi kunne skåle det nye året inn!!

Godt nytt år!!

Januar – februar

Reisebrev 01-07

Så
var det blitt året 2007. Den første uken ble tilbrakt på fjellet, på
hytta til Truels. Truels selv måtte reise ned til Oslo før oss, så vi
fikk noen dager alene på fjellet – for første gang alene siden vi ankom
Norge. Med tanke på at vi tilbringer store tider alene bare med
hverandre som selskap så er det faktisk en overgang å være på besøk i
Norge der vi stort sett opplever intens samvær med andre. Men det var jo
hovedhensikten med hjemreisen – besøke venner og familie, og det ble
det mer og mer av etter hvert som vi nærmet oss avreisen.

God start på nytt år på hytta til Truels. Snø-mengdene kan ikke kalles overveldende!

Da
vi avsluttet fjelloppholdet dro vi tilbake til Oslo og hjem til Truels.
Etter noen dager der fikk vi med oss noen bursdagsfeiringer med min mor
og Anne, vår svigerdatter, samt min tante, Ann-Kristin.
Mor Bitten spanderte bursdagsmiddag på hele hurven den 7.januar!Snarvisitt til Bodø, her Kai Erik, Liv, mor og mormor.

Så dro jeg og
min mor til Bodø noen dager for å hilse på en annen tante, onkel og
mormor. Det var veldig hyggelige dager selv om været ikke viste seg fra
sin beste side. En dag blåste det så mye at det var et slit bare å gå
noen hundre meter til nærbutikken, og siden det regnet etter dager med
minusgrader så var det et under om man greide å holde seg på beina på
glattholka!!

Etter
koseopphold i Bodø med god mat og drikke samt godt selskap var det
retur til Oslo og tre dager med fullt program. Bl.a traff vi Bjørn som
vi traff på Gran Canaria og som seilte solo over Atlanteren. Vi traff
han så igjen i Caribien og feiret både jul og nyttår sammen. Han dro
videre til New Orleans for å kjøpe seg en banjo, mens vi dro videre mot
Panamakanalen.

Nå
dro vi ut i skogen i Østfold og besøkte ham og båten Nirvana som lå
pent beskyttet under presenningen. Igjen fikk vi en koselig kveld med
mimring og sang og spill med banjoen fra N.O.

eiler Bjørn med sin banjo innkjøpt i New OrleansBerit fikk (kanskje ikke uten grunn) prøve en spesialbanjo…..

Ny bursdag, denne gangen var det Mia vår yngste niese som fylte 4 år, noe som ble behørig feiret med mat og presanger.

Så
fikk fastlegen et besøk. Svein Erik ville ha en generell test av
kroppen, mens jeg måtte sjekke opp en vond albue. Resultatet ble at jeg
ble sendt på røntgen, eller MR som det nå også kalles, mens Svein Erik
tok fullt av blodprøver. Etter en ukes tid var vi tilbake for å vite
resultatene, og mens jeg ble henvist til spesialist fikk Svein Erik
beskjed om at det meste var ok, men at kolesterolet var i høyeste laget.
Dermed fikk han utlevert resept på piller, og jeg fikk en rekvisisjon.

Tre
dager før avreise fikk jeg time på Volvat hos en spesialist, og han
satte en kortisonsprøyte i albuen, og vips så var det problemet over!

Midt
i legeprosessen dro vi en tur til Kvam i Gudbrandsdalen. Vi dro sammen
med min mor og søster, svigerbror og de tre barna på hyttetur. Skiføret
var veldig bra, solen skinte så vidt frem og vi fikk noen fine skiturer.

På hyttetur med Vigdis og familien, samt «moder`n»!

Det kan være kaldt å være en stakkars seiler på hyttebesøk i hjemlandet…………På hyggelig kusinetreff i Raufoss, hjemme hos Ellen og TerjeSupergod middag hjemme hos Anne og Jon på Gjøvik

Den
siste uken før avreise ble rene maratonløpet fra det ene besøket til
det andre. Vi dro til Raufoss der vi besøkte Svein Eriks kusine Ellen
med familie, som også hadde invitert en annen kusine, Anne Lill med
husbond fra Lillehammer. Dette er familie som det er lenge siden Svein
Erik har hatt kontakt med, og jeg har aldri truffet dem, men det var et
veldig hyggelig besøk, og det føltes som jeg hadde kjent dem lenge.
Neste formiddag dro vi noen kilometer videre til Gjøvik der vi hilste på
Svein Eriks tante Aina, og endte til slutt opp hos
Anne og Jon, tidligere kollegaer og gode venner. Der fikk vi som vanlig
servert god mat, snakket høyst nødvendig om FK, men mest gikk det i
andre temaer.

Etter
en god frokost dagen etter satte vi oss i bilen og dro sørover igjen.
Denne gangen var det middagsavtale med Grethe og Arnt Ove på Ås som stod
på planen. Grethe er fra Valdres, og dermed var det god Valdresrakfisk
som stod på menyen. Det blir nok det siste rakfiskmåltidet vi får på en
stund så vi koste oss verre!

Siden
vi igjen hadde en veldig koselig kveld blir det lett en repetisjon og
en gjentagelse i dette reisebrevet, men vi hadde utrolig flotte kvelder,
problemet var bare at det ble lite søvn, og usedvanlig sene netter.

Så
var vår siste helg kommet. Lørdag formiddag var jeg på Volvat og fikk
satt sprøyten – det er fordelen med private, de jobber på lørdag også!
Så hadde vi en rolig kveld hjemme hos Truels med den vanlige gode maten
og godt med rødvin, men denne gangen var det en tidligere avgang til
sengs!!

Neste
formiddag plukket vi opp min onkel Richard og dro hjem til mine
foreldre på lunch. Så avsluttet vi søndagen med en middag hos Jørgens
svigerforeldre, som også fungerte som en avskjedsmiddag med Svein Eriks
barn, Kristin med kjæreste og Jørgen med kone Anne og barnebarna Inger
Marie og Anders.

Så var tiden inne til å si farvel til barnebarna Inger Marie og Anders for denne gang……Farvel til Berits familie, og takk for et koselig opphold også denne gang. (Tror Mia
hadde gjemt seg da bildet ble tatt…..)

På
mandag var det en tilsvarende samling hjemme hos mine foreldre der vi
spiste god middag og sa farvel til søster og svoger, Vigdis og Bjørn og
nieser/nevø; Malene, Mia og Magnus.

Tirsdag var pakkedag og avskjedsmiddag hos Truels.

Farvel også til Thomas – bildet er tatt i romjulen etter et lite uhell på snowboard!!Sist, men ikke minst et farvel til Truels, med takk for utmerket husvære, gode måltider, masse rødvin, god prat og uvurderlig hjelp

Neste
formiddag kjørte Truels oss til flyplassen, og godt var det. Vi hadde
nemlig kjøpt ny komfyr til båten mens vi var hjemme i Norge, siden den
gamle var ødelagt og en fare for sikkerheten om bord! Grunnen til at vi
kjøpte den i Norge var at vi ikke hadde funnet en komfyr vi var fornøyde
med i Australia, og i stedet for å kjøpe en knalldyr og lite
tilfredsstillende ovn i Australia kjøpte vi en billigere og for oss
bedre komfyr i Norge. Problemet var selvsagt at den veide sine 26 kg, og med 40 kg totalvekt
ble det ikke plass til all verdens ekstra bagasje. Vi pakket så godt vi
kunne, vel vitende om at vi hadde en del overvekt men håpet på det
beste. Men den gang ei, KLM gav oss 5 kg gratis, men vi måtte enten betale 2.500 kr eller kvitte oss med 10 kg ekstra overvekt! Raskt tok vi ompakking og klarte å lage en bag på 10 kg med
ting som ikke var absolutt nødvendig. Denne bagen sendte vi hjem med
Truels som tar den med ned når han kommer til Singapore i okt/nov. Av og
til ordner det seg for snille barn med veldig gode venner………

Flyturen
til Australia gikk greit, uten de alt for store begivenhetene, men en
liten historie kan vi fortelle. På flyturen fra Amsterdam til Singapore
satt vi blant en gruppe unge polakker, og rett foran oss satt to unge
danske karer. Danskene ble raskt fratatt sine små flasker med
Underberger, og klarte å holde seg på et greit promillenivå, men det var
litt verre med polakkene. Særlig en kar måtte hele tiden stå i
midtgangen for å prate med kjæresten som satt på andre siden. Han ble
gang på gang bedt om å sette seg, men spratt opp like fort igjen. Etter
hvert ble han dyktig upopulær både blant de ansatte og oss
medpassasjerer. Det viste seg at han hadde fått en advarsel før han fikk
slippe om bord om at han ikke fikk lov til å drikke mer alkohol, og han
ble ikke servert noe av personalet. Men det var et lite problem, for
kjæresten fylte på fra medbrakt whiskyflaske, så promillenivået ble
opprettholdt. Flasken ble etter hvert konfiskert, og samtidig fikk han
sin siste advarsel og ble lest opp sine rettigheter! Resten av natten
sov han og det samme gjorde vi andre. Neste morgen landet vi på
flyplassen i Singapore. Under landingen fikk vi beskjed om å sitte rolig
og ikke forlate plassene våre før politiet hadde vært om bord for å
hente en passasjer. Og det var selvsagt vår polske kamerat. Så hele
kabinen oppførte seg eksemplariske og satt stille og rolige mens
politiet kom om bord og plukket med seg en temmelig slukøret polakk. Da
vi en stund senere gikk rundt på flyplassen så vi resten av de polske
vennene stå tafatte og usikre på hvordan de skulle angripe situasjonen –
det skulle de kanskje tenkt på litt tidligere!

Turen
fra Singapore til Brisbane gikk greit, og på flyplassen ble vi møtt av
Knut og Liv. Så bar det rett hjem til båten, hjem kjære hjem.

Knut
og Liv hadde også vært på tur mens vi var hjemme i Norge, men hadde
kommet tilbake for noen dager siden. Mens de hadde vært borte hadde
begge båtene blitt skikkelig tilgriset med fugleskitt, men som de gode
vennene de er så hadde de omsorgsfullt rengjort Fruen slik at det ikke
var spor av noen skittklatter!

Vi
var litt preget av jetlag, så etter en tidlig 12-øl, og en tur på
butikken for å supplere inn det aller mest nødvendige bar det rett i
seng for noen timers søvn.
Vår første 12-øl sammen med Cintra på lang tid!

Om kvelden ble vi tilbudt middag hos Cintra,
men fikk utsatt det til neste kveld – tok oss så en pizza og et glass
rødvin og gikk tidlig til sengs igjen.

Neste
morgen var vi i bedre form. Igjen dro vi på butikken for å gjøre flere
innkjøp og om ettermiddagen spiste vi skalldyr om bord i Cintra. Neste
morgen ble vi med Knut og Liv på deres daglige morgentrening. Knut
jogger, mens Liv går i rask gange siden legen har rådet henne til å
kutte ut joggingen.

Som
et klart og synlig resultat av over to måneder med alt for god og mye
mat og drikke lå bilringene og fløt rundt midjene våre. Begge to har
gått opp flere kilo, jeg flest, med over 5 kg ekstra bagasje – her måtte noe gjøres, så motivasjonen var på topp.

Velstelte treningsomgivelser rundt marinaenHer skal ryggen få litt velfortjent trening – kanskje skal magemusklene til pers etterpå, montro……..Hva gjør man ikke for å få stramme opp både det ene og det andre…..

Vi
fulgte Liv på rundturen hennes og det var starten på en jevn
treningsøkt hver morgen helt til vi dro på biltur rundt i Australia.

Om
kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Knut og Liv, og neste morgen var
det vår tur til å kjøre dem på flyplassen. De skulle hjem til en seks
ukers ”ferie” i Norge.

Så
var Cintra reist, men ennå lå den norske båten Checkmate her i
marinaen. De traff vi for første gang da de kom hit til marinaen, men
Cintra kjente dem godt fra før.

Vi hadde et par middager sammen før de også ble kjørt til flyplassen for et ”norgesopphold”.

Avskjed på flyplassen – Checkmate, Marit og Nils på vei hjem til Norge

Målet vårt nå var å kjøre litt rundt i Australia, men først måtte vi få ordnet et par ting på listen.

Svein
Erik fikk bestilt elektrikeren som kom på befaring. Det endte opp med
at vi kjøpte helt ny batteribank med tre forbruksbatterier (mot
tidligere to) hver på 260 Ampere, et nytt startbatteri på 120 Amp, og et
nytt startbatteri til generatoren på 60 Amp. Batteriene var ikke
vanlige blybatterier eller gelbatterier, men av typen AGM (absorbed
glass mat batteries). De er sagt å skal ha en levetid på ti år – vi får
se om det stemmer. Dyre var de i hvert fall! I tillegg til batteriene
fikk vi installert en ekstra 50 Amp lader, og satt inn en ny,
intelligent regulator for dynamoen, en såkalt smartregulator. Alt dette,
pluss arbeid reduserte kontoen vår med omtrent 27.000 NOK, men hva gjør
man ikke for å få nok strøm!

Scarborough marina – hyggelig marina

Å få dette gjort tok sin tid, men til slutt var vi klare for en biltur.

Diskusjonene
hadde gått frem og tilbake på hvor vi skulle dra. Vi hadde snakket med
Cintra og Checkmate, og fått høre deres reiserute og inntrykk, og
tilslutt endte det opp med at vi bestemte oss for å reise så mye
”outback” som det var mulig med en vanlig personbil. På den måten fikk
vi se litt av denne siden av Australia, og vi fikk litt kontrast til
vårt daglige sjømiljø.

Dermed lastet vi bilen full av alt mulig som vi kanskje kom til å trenge, og satte i vei, men mer om det i neste reisebrev.

Februar – mars

Reisebrev 02-07

Så
var tiden inne for å pakke Toyotaen med klær, nyinnkjøpt sammenleggbar
frysebag med plass til kald drikke og litt mat, pluss kart, fotoapparat,
guidebøker, myggspray, solkrem……… For sikkerhets skyld puttet vi også
en 20 liters bensinkanne i bagasjerommet – man vet jo aldri hva man får bruk for!

Så
utpå formiddagen var vi klare og satte kursen mot Brisbane og derfra
videre rett vestover. Et par timer etter at vi hadde kommet oss gjennom
Brisbane begynte vi å studere kartet, og fant ut at man drar ikke så
langt vekk fra byen før man virkelig er langt på landet. Dermed stoppet
vi i en liten by relativt tidlig på ettermiddagen, og ikke mer enn 35-40
mil dagsetappe, for å være sikre på å få et ok sted å overnatte. Det er
jo ingen vits i å starte en tur med å stresse rundt for å finne en
elendig liten campinghytte sent på kvelden!!

Vi
overnattet ofte i campinghytter, eller cabins som det heter her, da vi
kjørte rundt i New Zealand, og valgte å satse på det nå også. Da stod vi
fritt til å lage egen frokost, og en enkel middag når vi ønsket det.
Stort sett koster det mellom 65-100 AU$ (300-500 nok) for en natt, og
generelt var kvaliteten helt grei med sengetøy og håndklær inkludert.

Neste
morgen startet vi tidlig. Etter noen timers kjøring merket vi at
terrenget gradvis endret seg fra å være småkupert landbruksterreng til å
bli flatt og tørt, og stort sett var vegetasjonen brun og vissen.
Veiene ble rette og flate, den offisielle fartsgrensen var 110 km,
og det var nesten ikke en bil å se på veiene. De få bilene vi så var
stort sett 4-hjulstrekkere med skikkelig ”kengurugrill” montert foran,
og selvsagt med eget luftinntak som gikk i en pipe over panseret. Ellers
var det de digre ”roadtrains” som var imponerende der de kom susende i
full fart med 1 tilhenger – 2 tilhengere – 3 tilhengere!! montert bak
førerhuset. Det var et evighetsprosjekt og prøve å kjøre forbi dem, men
med kilometer på kilometer med rette veier gikk det alltid greit….

Langs
veiene var det stort sett kratt og støvete jorder med en og annen sau
eller storfe som vandret rundt. I grøftekantene lå det døde kenguruer og
en og annen død emu.

Siden
Toyotaen mangler både 4-hjulstrekk og kengurugrill måtte vi legge opp
ruten deretter, dvs at vi ikke kunne satse for mye på å kjøre på dårlige
grusveier. Vårt første mål på turen var å kjøre rett vestover ca 1000 km.
Der er det en liten by som heter Thargomindah, og derfra skulle vi
kjøre et godt stykke på grusvei for å besøke et kjent tre – The Dig Tree
– en tragedie der et par pionerer døde av sult og tørst for et par
hundre år siden.

Før
vi tok fatt på de siste 20 milene inn til Targomindah stoppet vi i en
litt større by og sjekket på politistasjonen om de trodde det var mulig
for oss å kjøre inn til The Dig Tree. De kunne ikke si noe med
sikkerhet, men siden det ikke hadde regnet på uendelige tider, så mente
de at det skulle være en mulighet. Dermed kjørte vi de siste 20 milene
inn til Thargomindah for å finne oss en hytte for natten. Thargomindah
var en bitte liten by med 250 innbyggere totalt i hele kommunen som var
på 74.000 km2! Byen
bestod av et par gater, men hadde både hotell, campingplass og motell,
liten nærbutikk, kommunehus og posthus. Vi dro innom
turistinformasjonen, men den var stengt denne dagen. Så dro vi til
campingplassen for å ordne med en hytte. Det var fort gjort da den
eneste andre gjesten på området var presten som var på visitt!! Han som
bestyrte campingplassen var gift med hun som drev informasjonskontoret –
og han fortalte at kontoret riktig nok var stengt den dagen fordi hans
kone hadde vært på seminar!! Så fortalte han at vi bare kunne glemme å
kjøre videre – veiene var helt ødelagte av store lastebiler, og var full
av digre steiner og hull – veldig skuffende for oss!

Siden
han tross alt var gift med Fru Informasjon spurte vi om han hadde noen
forslag til hva vi kunne gjøre neste dag, siden vi nå tross alt var
kommet hit. Jo da, her fantes det bl.a
en hydro power plant, dvs et strøm-produksjonsanlegg som nå var blitt
omgjort til en turistattraksjon. Dessverre var den ikke i drift, eller
åpen akkurat nå, men hvis vi ville, kunne han få nøklene av sin kone, og
ta oss med dit neste morgen. Han kunne gjerne starte anlegget for oss –
han hadde tross alt vært den lokale guiden forrige sesong!!

Da
den saken var avklaret gikk vi tilbake til hytta vår – noe som i seg
selv var en utfordring pga alle fluene. Vi var ankommet midt i den
verste fluesesongen, og bare man åpnet bildøren fikk man 150 fluer inn i
bilen, men de trivdes ikke innendørs så hvis man åpnet rutene så fløy
de fleste ut igjen – resten drepte vi raskt og smertefritt!!!

Tilbake
i hytta og mens vi åpnet en flaske vin fikk vi besøk utenfor hytta av
en flokk med kenguruer, rød kjempekenguru, den største typen, som er på
høyde med en voksen mann. Vi var blitt advart mot å gi dem mat, men det
var morsomt å betrakte dem på nært hold – våre første ville kenguruer!

Hva slags dyr er dette mon tro?Vårt første møte med ville kenguruer

Neste
morgen gikk Svein Erik morgentur, men den ble nok ekstra kort pga
flueplagen. Etter frokost møtte vi verten vår og kjørte de 800 meterne
utenfor byen til vannanlegget. De innpåslitne fluene var nesten for mye
av det gode, men etter hvert lærte vi å vifte unna de fleste, og prøve å
glemme resten!!

Vi
fikk en grundig gjennomgang av anlegget der de frem til for noen tiår
siden hadde brukt dette anlegget til å forsyne byen både med drikkevann
og strøm. Vannet ble presset opp gjennom et borehull som var mer enn 800 meter dypt
og som det hadde tatt mer enn 2 år å bore på 1890-tallet. De boret for
å skaffe vann, og når de endelig traff en åre sprutet det opp
og holdt en temperatur på mellom 82-84 grader, så her var ikke varmt
vann i dusjen noen problem! Trykket utnyttet de ved at den lokale smeden
lagde en peltonturbin som ble koblet mot en liten generator og dermed
hadde de både vann og strøm.

Her er vår snille vert i gang med å starte vannsystemetVeldig hyggelig omvisning i Targamindah, selv om fluene var ganske så innpåslitne!Her er det historiske huset som stod åpent til enhver tid slik at alle kunne komme innom for å titte!

Så
takket vi for omvisningen og dro inn til sentrum igjen der vi stoppet
opp ved et historisk hus bygget i 1885. Huset, som var eid av det lokale
historielaget stod der – helt ulåst, uten noen form for skilting eller
vakthold. Vi fikk beskjed om at vi bare kunne åpne døren og gå inn og ta
en titt hvis vi var interessert!!

Kvelden
før hadde vi sett på værmeldingen og fått en litt urovekkende melding
om at en syklon befant seg i området nord for Brisbane, og med bane
sørover. Vi ble selvsagt bekymret for båten, og bestemte oss etter vårt
”historiske-hus-besøk” for å oppsøke kommunehuset for å be om tilgang
til internett. Der fikk vi tilgang til hver vår pc!, og så sjekket vi
ulike langtidsværprognoser. Det så ut til at syklonen ikke vill dreie så
langs sør at det ville bli et problem, så vi bestemte oss for å ta
tingene med ro og fortsette turen videre, men det er alltid en litt
ekkel følelse når slike ting oppstår. Ikke trengte vi å betale for
internett heller – det var en del av den kommunale servicen!!

Så
utpå sen formiddag satte vi kursen tilbake de 20 milene til Cunnamulla,
slik at vi kom inn på veier som førte oss videre sørvestover. På veien
tilbake så vi flere flokker med ville kenguruer langs veien, og vi så
også flere emuer som løp med sine lange ben – morsomt. Vi stoppet også
for å ta noen bilder ved noe som så ut som en nedlagt gård, men som
viste seg å være en saueklippestasjon som fortsatt var i aktivitet i
sesongene.

Morsomt å studere Emuer i sine naturlige omgivelserSivilingeniøren i en ivrig studie av saueklippemaskiner!Lange, flate veier overalt……

Underveis
krysset vi grensen fra Queensland til New South Wales og målet for
dagen var Bourke, en passe stor by som hadde en tidligere storhetstid
som sentrum for verdens ullindustri. Byen ligger rett ved Darling River
som er Australias lengste elvesystem. Etter hvert fant vi en hytte for
natten og vi fant både supermarkedet og ølutsalget. Kvelden var berget!
Neste morgen fant vi ut at vi ville ta en morgentur rundt i byen, både
for å se litt av den, og for å få litt mosjon. På turen gikk vi gjennom
et boligområde, og det vi reagerte på var at alle hagene hadde høye
gjerder og bak alle gjerdene var det minst èn illsint hund. Senere fikk
vi en forklaring, og den gikk ut på at byen har en gruppe tvilsomme
aborginere som ser sitt snitt til å stjele det som stjeles kan, derfor
denne voldsomme beskyttelsen – triste saker!

Da
vi litt senere på morgenen besøkte byens turistkontor fikk vi to tips;
nr 1 – besøke byens dam og slusesystem og nr 2 kjøre videre for å
overnatte i underjordiske huler i White Cliffs.

Vi
startet med tips nr 1, og det var helt utrolig. I hele det området vi
nå hadde besøkt, hadde det ikke regnet på 7 år, dvs at det finnes
skolemodne barn som aldri har opplevd en regnbyge!

Darling
River, som jo er et stort elvesystem var normalt full av vann slik at
det kunne føres store elvebåter opp elven for å hente og frakte varer og
ull. Nå var elven helt tørrlagt fra demningen og ned til havet. Det har
ikke skjedd på det noen kan huske, og alle håper at de aldri får se det
igjen. Over demningen var det littegrann stillestående sørpebrunt vann –
et trist syn.

Darling River – helt tom for vann, et tegn på langvarig tørke

Tips
nummer to var å overnatte i huler på et sted som heter White Cliffs.
Det var en passe lang dagsetappe for oss, så det satset vi på. Stedet
ligger 10 mil inn i ingenting, men vi regnet med at vi fikk
overnattingsplass så vi slapp å kjøre 10 mil tilbake til nærmeste by.

White
Cliffs er et lite tettsted med omtrent 50 fastboende – et tall som ikke
akkurat er økende. De fleste som bor der kom dit for å søke lykken i
jakten på opaler. For noen få kroner i årlig leie kan man skaffe seg et
lite stykke land der man graver etter opaler. Etter hvert som man graver
deg innover i fjellet oppstår det huler, og det er slike huler en eller
annen smart person hadde gjort om til et lite ”hulemotell”! 30 rom var
bygget inne i fjellet med små tunneler rett opp slik at luft og litt lys
slipper til. Temperaturen var konstant 22-23 grader og det var
fullstendig stille – ikke et pip å høre. Vi var vel 10-15 gjester der,
og det var en ganske spesiell stemning. Neste morgen ble vi med på en
guidet tur, guiden var en opalgraver som trengte å spe på inntektene……
Turen var både interessant og morsom. Vi fikk se hvordan opalgravingen
fungerte, hvordan livet på stedet artet seg, historie, og vi var
selvsagt innom en liten butikk som solgte opaler, og smykker laget av
opaler. Avslutningsvis stoppet vi opp på et område der vi fikk beskjed
om at vi kunne vandre omkring og se om vi fant små opaler som tidligere
opalgravere hadde kvittet seg med. Særlig blå opaler var upopulære før i
tiden, og de kunne man nå finne rundt områder der graverne før hadde
hatt teltene sine – vi lette intens men fant kun noen bitte små opaler.
Jeg holdt meg i nærheten av guiden, og dermed fikk jeg et par av de små
steinene han fant – smart!!

White Cliffs -der målet er å bli rik på OpalerDet finnes mange fargerike personligheter – her er vår opalguide i White CliffsSolide vegger og tak på hotellet, og egentlig ganske enkelt å utvide med et nytt rom….Ganske spesielt hulehotellrom, vanntett, vindtett, lydtett, lystett…..

Om
ettermiddagen sa vi farvel til White Cliffs og satte kursen mot Broken
Hill. Broken Hill er en gruveby og ble grunnlagt i 1883 da noen karer
fant enorme mengder med sølv, sink og bly i en syv kilometer lang
malmåre. Nå er Broken Hill en relativt stor by, og det er lett å se at
det er en gruveby. Slagghaugene ligger overalt rundt byen, og det er
nedlagte gruvebygninger og gruveutstyr overalt, ispedd noen nye
heissjakter og hus. Alle gatene er oppkalt etter metaller, og i følge
guideboken er det flere puber pr innbygger her enn noe annet sted i NSW.

Overraskende
nok var byen full av kunstgallerier, både moderne kunst og gamle
malerier donert av byens tidligere rikmannsfamilier. Vi fikk med oss et
par kulturbesøk, inkl et besøk i en nedlagt bryggeri omgjort til et
galleri for aborginerkunst.

Vi
bestemte oss for å bli noen netter i Broken Hill slik at vi kunne se
litt av de omkringliggende attraksjonene også. Bl.a dro vi noen
kilometer nordover til Silverton som nå er mer eller mindre en
spøkelsesby. Silverton var opprinnelig en sølvgruveby, men da de
oppdaget malmåren i Broken Hill ble byen rett og slett flyttet dit. Alt
treverk som kunne demonteres og trehus ble regelrett flyttet over til
Broken Hill fordi det var stor mangel på bygningsartikler i området.
Tilbake står de gamle steinhusene og byen er gjort om til et slags
museum med to-tre små gallerier, et lokalt museum, en kafe og et hotell.
Det som gjør Silverton kjent er at den har blitt brukt under
innspilling av flere kjente filmer som Mad Max, og Priscilla, Queen of
the Desert (den siste filmen kan anbefales på det varmeste, en morsom
film!). På veien tilbake stoppet vi ved et utkikkspunk der det var så
flatt og åpent at du med letthet kunne se jordens krumning. Vi er vant
til å se det på havet, men ikke på land!

Typisk aborginerkunstSteinmonumentene utenfor Broken HillNærstudieSlik bodde aborginerne i «gamle dager»!Silverton Hotell – deltatt i mange filmer!

Neste
dag dro vi av gårde rett utenfor byen for å se på en samling skulpturer
som var hugget ut av store steinblokker, og plassert på toppen av en
ås. De var laget av en invitert gjeng med internasjonale kunstnere, og
skulle være et monument over folk i Broken Hill og til glede for alle
som ville se på dem!!

Skulpturene
lå som sagt på toppen av en ås, og rett ved siden av lå det et spesielt
reservat, ”The living Desert” som hadde som hovedformål å ta vare på
den lokale flora og fauna i området. Det var laget en rundtur der man
fikk forklart en del navn på planter, hellige steder for aborginerne, et
sted der de hadde funnet spor etter sølvgraving (uten av de hadde
lykkes i å finne sølv!), og en del andre små informasjonsposter.
Innimellom traff vi på ville kenguruer som hoppet av sted når de så oss.

Det
sjarmerende så langt på hele denne turen er at vi stort sett har vært
alene på alle turiststedene. Ikke vet vi hvor turistene er, men de
fleste ligger vel på en strand og slikker sol….

Etter oppholdet i Broken Hill satte vi kursen mot Adelaide, og litt mer urbane omgivelser.

På
veien sørover dro vi gjennom Barossa Valley, den mest kjente av alle
vinregionene i Australia. Vi hadde i perioden før funnet frem til en
rødvin vi begge likte, og som var produsert av en vingård som heter
Yalomba. For å ha et mål bestemte vi oss for å besøke denne vingården og
sjekke om de hadde flere gode viner. Som sagt så gjort, og vi endte opp
med en kasse med ulike viner som vi brakte med oss tilbake til båten!

Ellers
så vi jo alle de kjente vinmerkene som Penfold og Jacobs Creek (vi kan
forresten fortelle at vi faktisk kjørte over broen som går over Jacobs
Creek!!).

I
Adelaide fant vi oss en campinghytte omtrent et kvarters kjøring
utenfor selve byen, rett ved sjøen. Vi merket at vi var kommet nærmere
sjøen og mye lengre sør, for det var ordentlig kjølig om natten, og
badetemperaturen i vannet var langt under akseptabel!! Men vi fikk et
par fine turer på stranden.

Inne
i selve byen gikk vi på et par museer og var inne i huset til Sir Henry
Ayers, en engelskmann som kom til Australia i 1840, ble en rik mann da
han fant en kobbermine og så gikk han inn i politikken der han gjorde en
stor innsats bl.a for ”the outback” av Australia. De fleste har hørt om
Ayers rock, og den er oppkalt etter Henry Ayers. Ayers Rock heter nå
for øvrig Uluru – det opprinnelige navnet som aborginerne kalte
monolitten.

Adelaide
var en ryddig og ok by som var relativt lett å orientere seg i, men vi
tilbrakte ikke så lang tid der at vi fikk noen førstehåndskjennskap til
byen – til det er vi nok for lite urbane.

Fra
Adelaide til Melbourne bestemte vi oss for å kjøre en kombinasjon av
innenlandsveier og kystveien. Det tror jeg var et vellykket valg, for vi
fikk med oss en god variasjon både av opplevelser og natur.

Bl.a
stoppet vi opp i en liten landsby der de arrangerte ”folk and
roots-festival”, med visesang og gitarspill og salg av alt som kan
tenkes av tulleting.

Selve
kystveien var ganske spesiell. Vi tilbrakte en helg i en liten landsby
helt nede ved sjøen og bilte rundt til de ulike utkikkspunkter og
klippeformasjoner som var å se på. Bildene forteller litt av det vi så
langs kysten.

12 apostler – klippekyst helt sør i AustraliaAustralierne er flinke til å lage plattformer og utkikkspunkter som er lett tilgjengelige for alleStore forhold i Australia!Lunch i det grønneGod lunch…….

Her er vi på fastlandets sydligste punktPensjonert fyrvokter, nå guide

Da
vi nærmet oss Melbourne ringte vi til et seilerektepar vi hadde blitt
kjent med da vi var i Vanuatu, Carla og Peter, opprinnelig hollandske,
men som har bodd i Australia i 40 år!

De hadde tidligere sagt at vi bare måtte ringe hvis vi kom til Melbourne, og nå bestemte vi oss for å ta dem på ordet.

Vi
fikk en hjertelig mottagelse og bodde der i to netter før vi reiste
videre. Mens vi bodde der dro vi inn til sentrum og studerte Melbourne
på nært hold. Denne gangen ruslet vi rundt i gatene, var innom et
aborginergalleri, kikket innom en stor kirke og besøkte huset til
foreldrene til kaptein Cook (som
skulle rives i England, men som ble kjøpt opp i 1934 av byen Melbourne
og brakt i kasser til Melbourne og satt opp igjen!!).

Melbourne – en hyggelig byKaptein Cooks husPå besøk hos Carla og Peter

Den
siste kvelden vi var hos Carla og Peter ordnet de en barbeque der vi
for første gang spiste kengurukjøtt. Det var godt marinert i hvitløk og
diverse og smakte veldig godt og mørt – kan anbefales.

Så
var det farvel til våre seilervenner og turen gikk videre til Canberra,
hovedstaden. Der besøkte vi parlamentsbygningen og fikk se fra innsiden
rommet der de diskuterer og som man alltid ser på TV når det er
politiske diskusjoner.

CanberraAustralias svar på Stortingssalen

Vi
stakk også innom en irsk pub om kvelden og fikk med oss litt irsk
stemning. Det var like før markering av St. Patricks Day, og det var
levende underholdning og irsk riverdans, sånn med stepping og stiv
overkropp!!

En
morsom liten sak var at utenfor puben satte de opp noen krakker og bak
dem stod det frisører. Så var det bare å sette seg ned å få barbert av
alt hår på hodet og skjegg hvis man hadde det. Det var den lokale
handelsstanden som bidro med penger til leukemiforeningen, og bidro med
en viss sum for hvert hode som ble barbert.

Svein
Erik var modigere enn meg, og med vesentlig mindre hår å fjerne, så han
meldte seg frivillig til totalbarbering – jeg synes ikke han skal
gjenta den suksessen en gang til……..

En god gjerning og gratis hårklipp!Ferdig resultat – ikke så ille!Blue Mountains

Fra
Canberra dro vi rett mot Sydney. På veien kjørte vi gjennom The Blue
Mountains, et fjellparti som når man skuer utover fjellene gir et blått
inntrykk, akkurat som man ser blå luft.

Området er veldig populært og full av turister, men jeg tror vi er litt for bortskjemte på fjellfronten til å la oss imponere.

Vi
hadde jo vært i Sydney på vei til Norge, men av en eller annen grunn så
var Svein Erik veldig misfornøyd med bildene vi tok på den turen, så
han slettet likså godt alle bildene fra kameraet før vi hadde fått
lagret dem inn på pc’en!!

Jeg
synes det var litt trist at vi ikke hadde noen bilder fra Operahuset og
byen ellers så mitt forslag var å kjøre til Manley, en liten kystby
rett utenfor Sydney, og så ta båten til Operahuset og få tatt noen
bilder. Jo da, ideen var god den, men problemet var at vi ankom på en
lørdags kveld, og på søndag skulle det være offisiell 75-års feiring av
broen i Sydney. Absolutt alt var opptatt, ikke en seng å oppdrive på
mils omkrets. Som for å sette prikken på i`en regnet det så det sprutet
hele ettermiddagen og kvelden, og været var omtrent like grått som
humøret vårt.

Historien
endte med at vi fortsatte kursen nordover fra Sydney til vi endelig
fant et ledig motellrom for natten. Det måtte et par glass med rødvin
til den kvelden før humøret var på plass igjen.

Neste
morgen var det fortsatt grått og regnfylt så vi bestemte oss for å
”driit……” i hele Sydney, og fortsette nordover. Vi fant også ut at vi
ikke ville kjøre langs kysten nordover, men heller ta en av veiene som
gikk inne i landet. Av en eller annen grunn var det mer appellerende for
oss begge.

Så
fulgte omtrent 100 mil med lett varierende terreng, fra vinområder,
beitemarker, dagbrudd for kullproduksjon, åser og daler, og vi kjørte
gjennom den ene lille byen etter den andre.

Så
etter tre ukers biltur og knappe 700 mil var vi tilbake i båten. Vi
kunne ha brukt mye mer tid på å reise rundt, men dette er den
prioriteringen vi har gjort. Det vi er glade for er at vi valgte å reise
innover i landet i stedet for kystområdene. Den første delen av turen
var nok den som fasinerte mest, og gav oss de største kontrastene.

Vel
tilbake i båten begynner ”hverdagslivet” igjen. Det første som møtte
oss da vi kom tilbake til båten var fugleskit! Fra midten av båten og
bakover var det fullstendig hvitt av skitprøyt, og det luktet mildest
talt for ille. Fuglene har tydeligvis funnet mesanmasten vår spesielt
attraktiv, spist masse god mat og sluppet ”restavfallet” rett ned i
cocpit – takk for det!

En særdeles møkkete velkomst

Etter
flere timers intens jobbing fikk vi skuret av det meste, og så måtte vi
ta en liten sjau på nabobåten Cintra også, slik at hun så ren og pen ut
igjen.

Ellers
så står vi tidlig opp hver morgen, og klokken 7 er vi ute på vår
morgentur med påfølgende muskeltrening og utstrekning. Vi merker begge
at kroppen har godt av mosjonen selv om vi stadig har kroppsdeler som
klager på den uvante treningen!!

Området
rundt marinaen heter Redcliff og er et stille boligområde, der de
fleste jobber i eller rundt Brisbane. I området der vi går tur har vi
minst en attraksjon, og det er huset som Bee Gees bodde da de var 15-16
år gamle, og det var her de begynte sin karriære – så det så!

Her bodde Bee Gees da de var 15-16 år gamle!Lett å se hvor Redcliff har fått navn fra

Nå
er påsken rett rundt hjørnet og selv om vi ikke sitter her med den
store påskestemningen skal vi pynte med gule servietter og spise
appelsiner! Liv og Knut på nabobåten Cintra er også kommet tilbake fra
sitt Norgesbesøk, og siden både Liv og jeg har bursdag i påsken så må vi
finne på noe ekstra.

Så
rett etter påske skal båten på land for å få noen lag med nytt
bunnstoff. Deretter skal vi fylle båten opp med diverse
nødvendighetsartikler. Vi får benytte sjansen til å proviantere tunge
ting nå mens vi har bilen tilgjengelig.

Vi
koser oss fortsatt her i Scarborough. Været er ideelt med kjølige
netter og passe varme dager uten for mange regnbyger. Samtidig begynner
vi å se frem til å starte seilasen nordover mot Darwin. Men mer om det
senere. Ha en god påske.

God påske til alle sammen

April

Reisebrev 03-07

Påsken
i Australia innbød ikke akkurat til den ”ekte påskestemningen” med
hvite vidder og skareføre, kvikk-lunch og klister, men vi pyntet med
gule servietter og våre tre små medbrakte påskekyllinger……

Langfredag
var tydeligvis en stor dag for Australierne. Vi dro sammen med Liv og
Knut til en lang strand i nærheten der det var reklamert med en regatta,
diverse aktiviteter og salgsboder. Over alt var det fullt av mennesker
som enten grillet eller koste seg på stranden, det var levende musikk,
underholdning, kamelriding og et yrende folkeliv. Det var en veldig
alternativ påskefeiring! Om kvelden ble vi invitert på fårikål om bord i
Cintra, og med diverse øl og akevitt så ble det en lang fredag…..

Påskeaften
hadde Liv bursdag som ble markert med rødvin og presangutdeling. Siden
jeg hadde bursdag to dager senere var planen at vi skulle inviteres ut
på middag 1. påskedag, men det ble utsatt til min bursdag pga en litt
for intens markering av Livs bursdag! Så 9.april dresset vi oss opp og
spaserte bortover mot de to restaurantene som ligger rett i nærheten av
marinaen. Den første var stengt, uten at det var markert med en plakat
eller skilt. Neste restaurant var åpen for alkoholservering, men
kjøkkenet var stengt! Dermed var tiden inne for improvisasjon! Heldigvis
er det et fiskeutsalg rett ved marinaen som er åpen langt utover
kvelden. Dermed duret vi inn og kjøpte med oss masse ferske reker og en
loff. Sitron, dill og majones hadde vi i båten! Kanskje ikke like
spennende som å gå ut og spise, men det var vel straffen for en ganske
slett forundersøkelse av våre respektive husbonder!!!!

Påskefeiring i Australia!Stappfullt av mennesker ute på langfredag!Markering av Livs bursdag med reker og hvitvin! – og det samme med Berits bursdag!

Så
var påsken over og hverdagen senket seg over oss igjen. Den 10. april
tok vi båten på land, og det var like greit, for den var utrolig
begrodd. Riktignok satt det løst så det var enkelt å høytrykkspyle den
ren, men det hadde ikke vært noe særlig å seile videre med.

Selve
opptaket ble nesten litt dramatisk. I stedet for selv å ta båten inn
til kranen ble vi hentet av en marinaansatt med en liten båt. Han
bukserte oss nesten helt inn, men rett før vi skulle gå inn i stroppene i
kranen kom det en kraftig vindkule som sendte Fruen på tvers slik at
det bare var millimeter om å gjøre at vi ikke fikk skrapet opp sidene på
båten mot betongen. I et forsøk på å hjelpe til tok kranføreren og
strammet løftereimene, med den konsekvens at han la en av remmene under
propellakslingen – ikke særlig lurt! Svein Erik var ikke helt fornøyd
med situasjonen, for å si det mildt! Men endelig var situasjonen under
kontroll og båten kunne heises ut av vannet og bli spylt.
Fruen skal få hjelp til å komme på land!På tvers inn i kranen. Ingen god følelse!Jobbe, jobbe, klatre, klatre……….male, male, jobbe, jobbe…..!

Tre
dager var vi på land og fikk stoffet skroget og propellen, samt vasket
og polert nederste del av fribordet. Resten av fribordet ble vasket og
polert etter at den var satt på sjøen igjen.

Svein
Erik fikk også ordnet med at det kom en kar som sjekket
propellakslingen for å se om den hadde blitt skadet. Heldigvis så det
ikke slik ut, men vi måtte vente til vi hadde testet den i sjøen før vi
kunne være helt sikre.

Så
da vi ble sjøsatt igjen, denne gangen uten dramatikk, tok vi oss en tur
ut på sjøen for å sjekke at alt var i orden – og heldigvis – det var
det. Alt fungerte knirkefritt bortsett fra at vi selvsagt ikke hadde
sikret noe om bord så da vi kom ut i bølgene ble det lett kaotisk med
ting som forflyttet seg både hit og dit!

Til
slutt var hele båten vasket og polert både fribord og på dekk, og en
runde med rustpussing var gjennomført. Da var det bare tre ting som
gjensto før vi var klare til å reise. Nummer en var å få laget nye
overmadrasser til sengen vår. Rett i nærheten var det et firma som hadde
spesialisert seg på å lage madrasser etter mål, og Knut og Liv fikk
laget en springfjærmadrass til sin seng. Vi ville ikke lage en helt ny
madrass, men valgte heller å få sydd en skikkelig tykk (8cm)
overmadrass. De kom og tok mål en ettermiddag, og neste ettermiddag fikk
vi dem levert – snakk om superrask levering!

Nummer
to var å få sydd utvendige soltrekk til vinduene. De ble laget av en
slags netting som gjør at solen blir vesentlig dempet, men vi kan
fortsatt se ut av vinduene. De fungerer veldig bra, og vil nok bli gode å
ha når vi seiler videre nordover mot ekvator.
Fruen med sine nykjøpte vindustrekk!

Oppgave nr 3 var
proviantering, og etter hvert ble båten fylt opp med hermetikk, tørrmat
og vin.

Så
var tiden inne for å sjekke værmeldinger og klargjøre båten for
avreise. Bilen ble solgt tilbake til han vi kjøpte den av, og prisen vi
fikk var helt ok. Cintra fikk et akutt anfall av reiselyst og strøk av
gårde til Mooloolaba. Vi ventet fortsatt på soltrekket og ble liggende i
Scarborough sammen med Checkmate, med norske Marit og Nils om bord. I
litt over en uke måtte vi vente for å få vinder som var gunstige for
avreise, men den 30. april kunne vi endelig kaste fortøyningene og vinke
farvel til Scarborough som hadde vært vårt hjem i et halvt år.

Vi
dro sammen med Checkmate og planen var å gå direkte nordover i to døgn
til en atoll som heter Lady Musgrave. Slik gikk det ikke, for selv om
alle værmeldingene hadde varslet om sydlige vinder så dreide den
allikevel på nord. Da vi var et par timer unna Mooloolaba blåste det mer
og mer og vi bestemte oss for å gå inn til marinaen for natten i stedet
for å stampe oss videre i motvind og bølger. Som sagt så gjort, og vi
fikk en fredelig overnatting i havn. Tidlig neste morgen satte vi kursen
mot innsiden av Fraser Island, alt stemte med tidevann, det eneste
problemet var at det omtrent ikke var vind, så det ble en motorseilas
hele veien. Vi kom akkurat frem og fikk kastet anker inne ved Fraser
Island før solen gikk ned. Neste morgen gikk vi gjennom The Flats, et
veldig grunt område som kun kan forseres på høyvann og det førte til at
vi igjen måtte gå akkurat når solen stod opp. Vi fikk opp ankeret, men
så oppdaget vi at Checkmate hadde problemer med å få startet motoren.
Det ene batteriet hadde kortsluttet. Vi la oss longside og ved hjelp av
generatoren vår fikk de start på motoren igjen. Da var klokken 06.30, og
vi ”lå en halv time etter skjemaet”. Målet var å gå helt til Bundaberg,
og det var en tur på 73nm. Igjen var det lite vind så det ble motortur
igjen, men utover dagen økte vinden noe slik at vi fikk litt ekstra skyv
i seilene. Presis da solen gikk ned kunne vi fortøye båtene inne i
Bundaberg marina, og vi kunne unne oss en skikkelig ”fortøyningsdram”.
Neste morgen fikk Checkmate bestilt komplett ny batteribank!!

Her
i Bundaberg har vi truffet igjen Cintra, og den svenske båten Blue Moon
som vi ikke har sett siden Vanuatu i fjor. Dermed begynner ”troppene” å
samles igjen.

I
skrivende stund er vi fortsatt i Bundaberg, men håper å komme videre i
løpet av en eller to dager. Vindretning og styrke får avgjøre hvor vi
drar, men mer om det i neste reisebrev!