Fruen fra havet

April

01-11

Vinteren
i Norge ble både kaldere og til dels mer snørik enn vi hadde
forventet……men vi koste oss! Førjulstiden ble som vi hadde håpet – masse
god mat, og noen ekstra kilo på vekten!! Julen ble feiret på
tradisjonelt vis, og nyttåret ble tilbrakt på fjellet. På Geilo var det
forbausende lite snø, men nok til at vi kunne gå noen skiturer – bare vi
holdt oss til de preparerte løypene! Januar og februar gikk fort, vi
fikk gått flere skiturer i nordmarka, sett masse vintersport på TV,
besøkt venner og familie og et par ganger var vi på visning for å se på
steder å kjøpe – uten at vi fant noe av interesse. Vi fikk til og med
tatt en ukes tur til Alpene der vi fikk gjenoppfrisket slalomkunnskapene
våre!
Vi hadde en kjempefin uke i slalombakkene i ØsterrikePå skitur på Ringebufjellet i begynnelsen av mars

11 mars reiste vi ned til Finike igjen. Fruen lå så pent på
plass, støvete etter en lang ”vinter”, men ellers uten tegn til skader
eller problemer. Vi hadde, mens vi var i Norge, fått bilder av Fruen der
hun var helt tildekket av et hvitt lag med snø – eller hagl som det
viste seg å være! Det har vært et par skikkelige hagl og kuldeperioder
her nede mens vi var i Norge, og en del sterk vind, men ikke noe som
skapte nevneverdige problemer for Fruen!!

En
knapp uke etter at vi kom ned hit fikk vi tatt båten på land. Der
betalte vi for å få den polert, mens jobben med skroget under vannlinjen
tok vi selv. Propellen og baugpropellen fikk sin skjønnhetsbehandling,
anoder ble byttet og så påførte vi nesten tre lag med bunnsmøring før vi
var fornøyde! En gjennomføring ble også skiftet ut ved hjelp av
marinaens rørleggere!
Endelig skal båten på land igjen – den var usedvanlig lite grodd under vannlinjen!
Passe temperatur her i Tyrkia nå på våren for å gjøre en innsats med pussing og stoffing!

Etter 6 dager var vi igjen tilbake i vannet. Nå
har vi hatt noen dager med sosiale aktiviteter, middager, vaffelspising,
pub-kvelder i marinaen, samt litt lett proviantering. Seilene har vært
hos seilmaker for gjennomsyn og småreparasjoner. Så har vi vasket dem og
fått dem på plass. Svein Erik har klatret opp i mastene og sjekket at
alt ser greit ut der. Båten er vasket og polert på dekk, og vi har gått
gjennom diverse skott og lagerrom for å rydde og få litt oversikt over
hva som finnes – og hvor ting er!! Dermed er vi klare for avreise. Våre
venner på den norske båten Checkmate har lenge vurdert å seile sammen
med oss tilbake til Norge, men nå ser det ut til at de blir her i
Middelhavet et år til. Vi skal allikevel sannsynligvis seile sammen noen
uker i starten, før de setter kursen nordover i Hellas, og vi drar rett
vestover mot Gibraltar. Den 9. april forlater vi uansett Finike og
starter seilasen mot Norge. Det gleder vi oss til begge to! Det skal bli
moro å være underveis igjen, selv om vi regner med at vi kommer til å
møte en del drittvær og motvind – men det er bare en del av det å seile i
Middelhavet! Så lenge vi ikke har tidspress, og kan la været bestemme
tempoet vil det nok bli en opplevelse!

Spesielt
tror jeg at mat – og vinopplevelsene kan bli en god del bedre – spansk
og italiensk vin er kanskje et par hakk bedre enn den tyrkiske…….???!!!

April – Juni

02-11

Om
morgenen den 9.april reiste vi fra Finike.
Finike i april, med snø på fjelltoppene!

Det ble en forsiktig start;
vi gikk 3 timer nordvestover til Kekova. Der kastet vi anker! Siden det
var selveste bursdagen min åpnet vi en flaske sprudlevann som en
kombinert bursdagsmarkering – og ankerdram!! Om ettermiddagen banker det
på båten, og der er to unge norske seilere som vi ble litt kjent med i
Finike; Audun og Lovise fra båten Sweet! De kom med rødvin og
sjokoladekake – en uslåelig kombinasjon…….Jeg smelte sammen en pizza
utover kvelden – og det var den feiringen!! Dagen etter kom Checkmate
med Nils og Marit. Vi hadde bestemt at vi skulle seile sammen et stykke
utover Middelhavet. Checkmate`s plan er å legge båten et eller annet
sted i Middelhavet et år til, mens vår er jo å seile tilbake til Norge!
Kekova er et fint sted å kjøpe tyrkiske tepper. Vi har ikke noe hus, men
et par tyrkiske tepper kan vel alltids være kjekt å ha!! Det finnes to
teppehandlere i Kekova, begge har bra utvalg, og greie priser, og vi
endte opp med tre tepper, flere putetrekk i kelim, samt litt annet
småtteri!

På teppekjøp i Kekova!

«Lekkert hodeplagg, Marit, men kanskje en cap er mer praktisk i en båt?»

Så
dro vi videre nordvestover, til Kas der vi lå en dag før vi tok et litt
lengre strekk opp til Fethije. Fra Fethije dro vi sørvestover til
Rhodos der vi lå inne i Mandrake havn, midt i Rhodos by! Her traff vi
igjen svenske Blue Moon som vi seilte sammen med fra Oman til Finike,
med Kennet og Lena om bord. De har overvintret i Marmaris, men skal nå
samme vei som oss – et stykke i hvert fall!!

Vi
har aldri vært på Rhodos før, men har hørt mye positivt om gamlebyen.
Vi var heldige med at Marit har en niese som har bodd over 20 år på
Rhodos, og som tok oss med på en guidet tur i byen!

Lunch i Rhodos by sammen med Marits niese!Lindos by, vi ligger for anker rett nedenfor borgen!

Så langt har vi motret oss frem – og har stort sett hatt vinden rett i nesa!!

Fra Rhodos by seilte vi videre vestover til Lindos, en liten, gammel by med en borg som den store severdigheten!

Neste
stopp var øya Karpathos som ligger mellom Rhodos og Kreta. Der ble vi
liggende noen dager for å vente på at vinden skulle løye og dreie! Vi
seilte på lesiden av Karpathos og det gikk stille og greit med rel. lite
vind og flatt hav, men da vi skulle gå over sundet mellom Karpatos og
neste lille øy Kasos fikk vi skikkelig vind rett nordfra og kraftige
bølger. Da kunne vi for en gang skyld seile, men det var ikke så veldig
behagelig….!

Flere ganger hadde vi besøk av delfiner rundt båten – like morsomt hver gang!

Kasos
ble en ren overnattingsstopp. Neste morgen dro vi videre til Kreta,
første stopp Ayos Nikolaos. På veien hadde vi flatt hav og lite vind
helt fram til den siste timen før vi ankom marinaen. I løpet av minutter
blåste det opp i 30 knop- rett i nesa og det bygget seg opp kraftige
bølger – det er nesten som man ikke kan tro det er mulig på så kort
tid!! Da vi til slutt ankom
marinaen blåste det så mye at vi ble tildelt midlertidig plass – det var
for problematisk å gå inn på båtplassene!!

Neste morgen hadde vinden løyet og vi kunne gå inn på våre angitte plasser – få spylt båtene for saltvann, og komme i orden!!

Mens
vi ventet på at vinden skulle bli bedre med tanke på videre seilas
leide Blue Moon og vi en bil og reiste til Knossos – et ”must” å se når
man er på Kreta!!

Med egen guide på KnossosUtrolig å tenke på at dette er 4000 år gammelt

Så
endelig kunne vi dra videre til Spinalonga – det eneste stedet der vi
virkelig hadde bestemt oss for å stoppe underveis. Både Svein Erik og
jeg har lest boken ”Øya”, og dermed var det morsomt å se den i
virkeligheten. Vi ankret opp rett på utsiden av øya og tok jolla i land.

Det
var morsomt å se selve inngangsporten til leprakolonien – som er så
grundig beskrevet i boken! Resten av øya er preget av forfall – og det
er vanskelig å se for seg hvordan det var på 30,- og 40-tallet! Men verd
stoppen var det uansett!

Inngangen til leprakolonien på Spinalonga!

Etter
noen timer på Spinalonga dro vi til en mindre by Schisma der vi kastet
anker for noen dager. Deretter dro vi videre langs nordkysten av Kreta!
Vi hadde en overnattingsstopp i en bukt; Ôrmus Bale med voldsomme
dønninger og lite nattesøvn!! Dermed stod vi alle opp med solen og gikk
videre til Rethimno. Her fikk vi presset båtene inn i en sliten marina,
men vi lå ihvertfall trygt!!

Tanken
nå var å ta en direkteseilas til Malta eller Sicilia på 4-5 døgn, men
værprognosene var dårlige for såpass mange dagers seilas i ett strekk.
Dermed måtte vi tenke kreativt, og det endte med at vi besluttet å seile
rett nordover til Pellopones og derfra over til nord-Sicilia.

I
mellomtiden, mens vi ventet på gode værmeldinger, var vi turister. Bl.a
leide vi bil og dro sørover på øya der vi satte fra oss bilen, tok
ferge videre og så til slutt gikk vi inn i Samariravinen – fin tur, og
god mosjon!!

På tur inne i samariravinen på Kreta

14
mai kunne vi reise fra Kreta og ta en nattseilas opp til Pellopones og
Pilos! Dit ankom vi dermed den15. mai, 7 år og 4 dager siden sist vi var
der!! Dermed har vi nå krysset vårt eget kjølvann – og kan med rette si
at vi har gjennomført en jordomseiling!!!

I
Pilos feiret vi17. mai med sprudlevann og grilling av pølser på brygga.

17 mai feiring i Pilos, Hellas med pølser og sprudlevann!

Bursdagen til Svein Erik, den 19. mai ble feiret i båten underveis fra
Pilos til Sicilia. Siden det er nattseilas dit, ble det en beskjeden
feiring av dagen, men litt ekstra rødvin på bursdagsbarnet ble det!!

Da
vi seilte gjennom Messinastredet bestemte vi oss for å fortsette videre
uten stopp til Sardinia – her var det om å gjøre å utnytte gunstige
vindretninger, dvs vi måtte regne med å gå for motor hele veien, men med
lite vind, rett bakfra!

Checkmate
og Blue Moon valgte å gå i land, bl.a for å fylle diesel, men også for å
ta en pause – de har jo ikke samme tidspress som vi har. Dermed seilte
vi videre alene – litt trist, men sånn er seilerlivet!!

Underveis
på denne seilasen hadde vi besøk av små fugler. Først kom det èn liten
fugl om bord – på størrelse med en liten gråspurv! Den hadde litt langt,
smalt nebb, så vi antar at den var en insektspiser, men vi aner ikke
hva slags fugl det var! Fuglen fløy omkring i båten, litt inne og litt
ute og var veldig tillitsfull. Vi satte frem vann og litt korn til den,
men tror ikke den smakte verken tørt eller vått! Et og et halvt døgn
etter at den kom om bord fant vi den liggende på dekk – død! Trist!
Dagen etter kom det først en fugl med litt andre farger, men samme
størrelse og type, og jammen dukket det opp enda en til. Om kvelden fant
den ene fuglen en plass bak datamaskinen, i varmen fra viften!! Der la
den vingen over hodet og falt i søvn!! Den andre fuglen fant en varm
plass mellom to sofaputer – der satt den og sov hele natten!! Det vil si
sove og drite!!!, men ikke verre enn at vi kunne vaske det vekk dagen
etter!! Neste morgen var den ene fuglen død – og den andre fløy av
gårde, merkelig opplevelse. Hva gjorde de ute på sjøen så langt fra
land, og hvorfor døde de??

Vel, vel det var ikke noe vi kunne gjøre noe med – men det er alltid litt trist å finne en død fugl på den måten!

Utrolig tillitsfull liten fugl som sitter på magen min!

Etter
4 dager med kontinuerlig motorgang og støtteseil kom vi oss endelig til
Cagliari på Sardinia. Vi har vært der en gang før, og da lå vi på en
kommunal brygge – gratis men uten vann og strøm! Nå fant vi ikke brygga
igjen – hvor var den blitt av??

Vi
prøvde oss inn ved en kai der det lå flere fiskebåter, men etter en
stund kom havnepolitiet og ba oss om å gå! Vi spurte hvor vi skulle gå
da – og ble etter litt om og men henvist til at vi kunne ligge en natt
ved en kai som er forbeholdt losbåter og militære! Vi takket for det, og
flyttet oss! Neste formiddag dro Svein Erik i land for å finne butikk
der de solgte olje og filter. Han var veldig heldig og fikk kontakt med
en engelskmann med bil som tok oss med til en digert supermarked der vi
fikk kjøpt mat og olje, og så videre til en butikk der de solgte alle
filtrene vi trengte! Deretter dro vi tilbake til båten, og Svein Erik
skiftet olje og filtere på motoren. Ingen kom for å kaste oss vekk fra
brygga, så vi tok sjansen på å ligge der en natt til!

Vi
fant også ut at den brygga vi hadde ligget ved for 7 år siden var
revet, og at det egentlig er marinaer som er eneste mulighet for
båtplass i Cagliari nå.

Neste
morgen fylte vi diesel og dro 30nm videre til en ankringsbukt der vi
overnattet. Neste dag dro vi videre til Carloforte, en by vi også har
vært en gang tidligere. Også her kunne vi ligge ved offentlig kai for 7
år siden. Denne gangen var mesteparten av den offentlige kaien gjort om
til marina! Ting forandrer seg. Vi la oss derfor i marinaen et døgn.
Deretter fant vi en ledig plass ved kaia og lå der natten etterpå. Ingen
vits å betale 45 euro pr natt når vi ikke trenger verken strøm eller
vann!!!

Neste
ettermiddag satte vi kursen mot Balearene og Isla Espalmador, en øy sør
for Ibiza. Det tok oss to netter å komme dit – første dagen seilte vi,
men så forsvant vinden……og vi hadde regn og torden det siste stykket
frem til ankringsplassen.

Vi
lå her i to dager – og gjorde minst mulig!! Deretter var det en
nattseilas til Cartagena – på fastlandet av Spania. Masse båttrafikk om
natten – men stort sett kommersielle båter, og de er litt mer
forutsigbare og med korrekt lanterneføring sammenlignet med båttrafikken
i Melakkastredet!!!

I Cartagena brukte vi stort sett tiden på å kjøpe inn spansk rødvin – og prøvesmake den……!!

Så
etter et par dager (etter intens prøvesmaking og innkjøp!!) dro vi
videre til Gibraltar. Det tok nye to døgn, men for en gang skyld kunne
vi seile deler av veien. Fin vind rett bakfra, og spridd genoa!!

Mange fine solnedganger under veis – dette er faktisk en sol-Oppgang!!Endelig ankommer vi Gibraltar, nå står Atlanteren for tur!I Gibraltar traff vi Svein Håkon og Berit. De var på vei inn i Middelhavet med
Abela 3!

Nå
ligger vi her i Gibraltar, og har gjort det en uke allerede! Samme dag
som vi kom hit ankom det en annen norsk båt også. Det var Abela 3 med
Svein Erik sin gamle studiekamerat Svein Håkon, og hans kone Berit om
bord. De har seilt fra Norge og er på vei inn i Middelhavet. Vi visste
at de var på vei nedover, men det var koselig at vi greide å treffe dem
her! Vi hadde noen veldig hyggelige dager sammen sammen!!

Sjekker
værmeldinger hver dag, men det skal bli en tøff seilas videre.
Lavtrykkene ligger i kø nord for oss! Velger vi å gå langs land får vi
motvind hele veien – og kraftig vind, for kraftig til at vi kan gå rett i
mot med motor! Alternativet er å gå ut til Azorene og derfra opp til
Irland. Det er det mest realistiske alternativet, men akkurat nå er det
motvind i starten og svak vind lengre ut!! Det er 1000 nm til Azorene så
vi er avhengig av å kunne seile dit – noe som er vanskelig akkurat nå i
og med at det ser ut til at det blir veldig lite vind etter 3-4 dagers
seilas. I dag besluttet vi at vi ligger her noen dager til og ser på
utviklingen av været – utfordringen er å ikke bli stresset av all
ventingen!!

Juni-juli

03-11

I
tretten dager lå vi i Gibraltar. Hver dag brukte vi masse tid på å
analysere værmeldinger, værmeldinger og atter værmeldinger…..Det ene
lavtrykket etter det andre rullet over Europa fra vest, og vi begynte å
bli litt mismodige!
Uendelige timer ble brukt til å studere værmeldinger i Gibraltar!

For å få opp humøret gikk vi hver dag på tur, stort
sett ruslet vi rundt i gatene i Gibraltar, men en dag besluttet vi å ta
en tur opp i fjellet. Vi våknet om morgenen til tett tåke, og vi kunne
høre tåkeluren ute i sundet. Litt utpå formiddagen klarnet det opp rundt
oss, og vi forlot båten. Først gikk vi sørover mot spissen av Gibraltar
til vi kom til starten av nasjonalparken. Derfra fant vi en sti som tok
oss på ”baksiden” av fjellet, ”the Rock”. Først gikk det slakt oppover,
så et stykke nedover og til slutt bratt oppover mot toppen.
På tur opp «The Rock» med masse tåke i bakgrunnen!På toppen – med utsikt ned til byen og tåkehavet!En søt liten Gibraltar – ape!

Da vi kom
rundt på Middelhavssiden møtte vi tåken igjen. Den lå tett så langt øyet
kunne se, men etter hvert kom vi så høyt at vi kom over tåken og solen
skinte. Det var merkelig å skue inn over Middelhavet og ikke se vann –
kun tåke!! Det viste seg at denne tåken skulle bli liggende i flere
dager inne i Middelhavet – bra vi ikke skulle den veien! På vei tilbake
mot sentrum passerte vi fôringsplassen til de berømte apene som bor i
Gibraltar – de er søte å se på, men de kan bli ganske intense hvis de
tror du har noen ”godsaker” med deg!!

Til
slutt kom det en liten åpning på et par dager der det skulle være
motvind, men veldig lite vind. Vi hadde fylt opp diseltankene og kjøpt
inn alt av proviant i ”venteperioden” – så vi var klare til avreise på
kort varsel! Vi hadde så vidt begynt å nærme oss Gibraltarstredet da vi
møtte vinden – plutselig endret vinden seg fra 4-5 knop opp til 20-25
knop – så mye kunne vi stole på den værmeldingen!! Vi ble litt betenkte,
men besluttet å fortsette en stund til. Bølgene var moderate, og vi
pushet på med motor og støtteseil! Underveis så vi en annen, liten
seilbåt som gikk samme vei, det hjalp å vite at vi ikke var de eneste
”idiotene” som presset seg vestover!!

Vinden
spaknet en aning utover dagen, men kom fra nordvest – akkurat den
retningen vi skulle! Vi fant derfor ut at vi kun dro 36nm den dagen, opp
til en marina i Barbate. Der lå vi over natten.

Neste
morgen var det mye mindre vind – vi startet ved soloppgang, sammen med
de lokale fiskebåtene som skulle ut og tømme fiskerusene sine! I et og
et halvt døgn motorseile vi. Da vi rundet Capo de Vinchente
fikk vi en del vind og masse urolig sjø, og sent om kvelden gikk vi inn
til Sines i Portugal der vi kastet anker for natten. Vi så på
værmeldingen at vi hadde neste dag på oss til å komme oss opp til
Cascais før den sedvanlige sterke nordavinden kom tilbake for fullt!
Igjen var vi oppe med solen og klarte å komme oss til Cascais (55 nm og
knappe 9 timers tur) før vinden kom! I tre dager lå vi for anker i
Cascais. Vi brukte tiden til å teste ut portugisiske viner…..

Utsikt over havnen i Cascais, PortugalHer skal det lages bacalao….tonnevis med tørrfisk i et vanlig supermarked!

Så
kom et nytt værvindu der det skulle blåse lite! Vi dro av gårde – de
første timene måtte vi sitte ekstra konsentrert og seile sikksakk mellom
alle fiskebøyene som lå tett i tett! Heldigvis ble det mindre av dem
etter hvert som vi kom lengre fra land – ellers hadde nok nattseilasen
blitt et lottospill! Utover natten kom tåken sakte krypende og når man
sitter ute på vakt blir det utrolig fuktig og dugg over alt. Tåken holdt
seg tett også utover dagen.
Ikke så morsomt å være kaptein heller – i tett tåke!

Vi hadde radaren på, men det er en litt
ekkel følelse å seile i tett tåke! Delvis på grunn av tåken, og delvis
pga vinden som økte i styrke – igjen! – bestemte vi oss for å gå inn til
Bayona i Spania. Da vi nærmet oss Bayona lettet tåken, heldigvis – og
vi kunne gå inn uten problemer og kaste anker. Neste morgen økte vinden i
styrke, så vi fant ut at det beste var å legge oss inn i marinaen. I
fem dager måtte vi ligge og vente på at vinden skulle løye. Heldigvis er
Bayona en hyggelig liten by med en gamleby som er verd å se på, et
citadell som er omgjort til hotell med en fin park og en diger mur man
kan spasere på, og en hyggelig restaurant i marinaen! I tillegg ble vi
kjent med en engelsk båt som også skulle nordover, Remedy med Martin og
Madelene om bord, veldig hyggelige mennesker.

Fra Bayona dro vi videre på en dagseilas opp til Muros. Der overnattet vi en natt uten
å gå i land før vi tok den siste seilasen opp til Camarinas. Da vi
seilte sørover fra Irland ”landet” vi i Camarinas, og det er en perfekt
plass å vente på å få riktig vær over Biscaya!

Det
tok tre dagers venting før værmeldingen meldte et kraftig lavtrykk som
gav vestlig vind – godt utgangspunk for oss som hadde planer om å seile
nordover til Irland! Den engelske båten Remedy bestemte seg for å dra
dagen før oss – de skulle jo inn i den engelske kanalen, ergo litt annen
retning enn oss!

Vi
startet opp i gråvær og lett yr med vind fra vest. Utover dagen økte
vinden i styrke og bølgene ble grovere – og jeg ble som vanlig litt
uvel! Utover natten ble det enda tøffere forhold og jeg ble mer og mer
uvel. Dag to ble jeg så dårlig at jeg måtte spy – flere ganger! Det har
aldri skjedd på de åtte årene vi har vært ute! Jeg klarte å ta mine
vakter, men bortsett fra det holdt jeg sengen! Det ble meget enkelt
matstell den perioden!! På slutten av døgn to dreide vinden enda mer på
nordvest og økte i styrke! Delvis på grunn av vinden og delvis på grunn
av at jeg var så dårlig bestemte Svein Erik seg for å droppe Irland og
heller seile inn mot den engelske kanalen. For en lettelse!! Vind og
bølger kom dermed mer bakfra – og det skaper en mye bedre tilværelse om
bord! Jeg kviknet til – begynte å få tilbake matlysten og kunne
gjenoppta ”pliktene” om bord!! Dag tre og fire var dermed mye enklere å
håndtere selv om det fortsatt blåste kraftig og regnet pøste ned!! Vi
klarte å seile helt inn til Le Havre, havnebyen til Paris før vi valgte å
ta en stopp! Dit ankom vi tidlig på ettermiddagen slik at vi fikk tid
til å spyle båten utvendig, vaske litt innvendig og få vasket litt klær –
for ikke snakke om en høyst etterlengtet dusj!!

Dagen
etter dro vi videre til Dieppe. Grunnen til at vi ikke tok en lengre
pause i Le Havre var at vi ville utnytte fordelen med at vinden kom fra
sydvest, og dermed slippe motvind. I Dieppe lå vi en natt i marinaen
uten å orke å gå i land på sightseeing! Neste morgen fortsatte vi mot
Boulogne. Da vi ankom marinaen var den nesten tom, men utover kvelden
ble den stappfull av seilbåter som lå tett i tett, masse båter utenpå
hverandre – omtrent som å være i Skagen i juli!!

Vakre bygninger og blomsterprakt i Boulogne

Neste
morgen dreide vinden over på nord med tilhørende skitvær! Alle båter
som skulle seile nordover ble liggende, mens noen av båtene som skulle
sørover forsvant – og nye kom til! Vi var turister i byen, vi benyttet
anledningen til å fornye litt av garderoben siden alle butikkene hadde
supersalg mens vi var der! I tillegg koste vi oss med de franske
supermarkedene – spiste gode oster, ferske bagetter, snegler i hvitløk,
blåskjell – og franske viner! Tiden gikk fort!

Fredag
15. juli kl 09.00 forlot vi Boulogne – vi hadde timet avreisen med
tidevannet gjennom Dover – ingen vil ha 3 knop motstrøm der! Solen
skinte og vi motorseilte siden vi ikke hadde vind nok for ren seilas,
her kunne vi ikke somle! Det første døgnet gikk vi totalt 177 nm – det
er en god distanse for Fruen! Vi var litt spente på hvordan trafikken
ville være ved Dover – det var masse båter og ferger på kryss og tvers,
men ikke på langt nær så ille som ryktene ville ha det til!

Om
ettermiddagen seilte vi gjennom ankringsplassen for båter som skulle
laste eller losse i havnen i Antwerpen, og kort etter seilte vi forbi to
digre vindmølleparker som dukket opp midt på havet!! Den ene var
avmerket på kartet, men den andre var ikke; jeg håper de er godt
opplyste om natten!

To digre vindmølleparker dukket opp midt på havet!

I
løpet av den første natten passerte vi innseilingen til Rotterdam – det
gikk problemfritt selv om det var en del digre båter i leden. Dag to
økte vinden og regnværet kom. I en periode blåste det bortimot 40 knop
og vi kunne holde god fart i båten. Det var forbausende få båter å se da
vi krysset innseilingen til Kielerkanalen! Det eneste vi så var
oljeboringsplattformer over alt!

Underveis
på turen vår hadde vi fått besøk av en due med ring rundt begge bena.
Vi regner med at det var en brevdue på tur, på grunn av de flotte
fargene antar vi at det var en hannfugl – og som var blitt veldig
sliten! Den var med oss stort sett hele turen! I starten satt den rundt
omkring på båten og skeit! Svein Erik prøvde å skremme den av gårde, men
hver gang fløy den 100 meter før
den snudde og kom tilbake! Da lot vi den få være med oss, men under
forutsetning at den satt på akterdekket!! Det løste vi ved å gi den mat!
Vi gav den en grov kornblanding vi bruker når vi baker brød – og det
falt tydeligvis i smak for jeg måtte fylle skålen flere ganger!! Den så
ganske stakkarslig ut den dagen det blåste ”hunder og katter” og
striregnet!

En glupsk liten blindpassasjer……Ikke fullt så morsomt å være en due i regn og vind!

Dag
tre klarnet det opp og solen tittet frem. Det virket som om vi var helt
alene i verden – ikke en båt å se på havet! Om ettermiddagen skyet det
til, men ikke noe regn den natten. På tidlig morgenkvist dag 4 dreiet
vinden over på øst, sydøst, vinden økte og regnet kom – og vi fikk
landkjenning – jippi: Norge i sikte! Sakte, men sikkert kom vi nærmere
land, og det litt komiske var at de to første seilbåtene vi så hadde
nederlandsk flagg! Vi kom oss til slutt inn bak Ytre Flekkerøy, rett
sørvest for Kristiansand der vi kastet anker – !!

Litt
uvirkelig følelse å endelig være tilbake i Norge med Fruen – vi hadde
nådd målet vi har vært så fokusert på siden vi forlot Finike 9. april,
og vi har seilt ca 4000 nm siden da!

Etter
at champagnen var drukket fant vi ut at det var på tide å fortelle
Due-far at turen var omme – og at han nå kunne fly ut i det ukjente og
finne seg nye venner……..!!

Endelig i Norge 18 juli 2011

Men
turen er jo ikke over ennå! Dagen etter dro vi til Arendal og besøkte
Svein Eriks bror og svigerinne. Der ble vi en natt og ble traktert med
masse god mat og drikke. Dagen etter dro vi videre til Kragerø der Svein
Eriks barn har et sommersted. På vei inn ble vi møtt av en båt full av
ballonger, barn, barnebarn og vi fikk overlevert hvert vårt glass med
champagne over rekka! Veldig hyggelig velkomst. Barnebarna var nok litt
usikre på hvem vi var; der var farfar/morfar med masse skjegg, og
bestemor med lyst, tyrkiskfarget hår…..de så jo ikke slik ut da de
forlot Norge i mars!!

Barn og barnebarn ønsker velkommen til Norge!

Men
unger lar seg ikke affisere av slike ting alt for lenge, og da vi
endelig hadde fortøyd ved brygga var det båten som fanget størst
interesse; alle kriker og kroker måtte undersøkes – grundig!

I
perioden etter at vi kom til Norge har vi vært i Oslo et par ganger med
ting og tang fra båten – for å få litt bedre plass om bord. Vi har
seilt over til Sverige på familiesamling – og ble også der møtt med
champagne, ballonger og velkomstkomite
Berits søster med barn, samt Berits mor ønsker velkommen til treff på sommerstedet i Sverige!

–
så tilbake til Kragerø igjen! I skrivende stund er vi i Oslo, og er så
heldige at vi kan få bo hos vår gode venn Truels. Båten ligger i en
kraftig moring på sommerstedet i Kragerø i påvente av at vi får låne en
plass til den her i Oslo. I oktober håper vi på en vinterplass på KNS –
da er ringen endelig sluttet og Fruen er tilbake der vi startet den 14.
juni 2003!

Nå er den lange seilturen snart ved veis ende……..

Et siste og oppsummerende reisebrev vil komme når Fruen er tilbake i Oslo og jordomseilingen offisielt er avsluttet!

Oppsummering av 8 års jordomseiling med Fruen fra Havet!
04-11

Bildet er tatt av fotograf Sverre Chr. Jarild, Tekna

Fruen
er nå endelig tilbake til utgangspunktet! For noen uker siden kom hun
tilbake til KNS på Bygdøy, 8 år og 4 mnd etter at vi dro ut på tur!
Opprinnelig planla vi å være ute i 4 år, vi hadde lest at det var sånn
passe tid man trengte på en rundreise uten stress!! Som de fleste
kanskje husker startet vi turen med et års seilas i Middelhavet. Grunnen
til at vi valgte å starte med Middelhavet var at vi, i vår grovplan,
planla å seile rundt Afrika på veien hjem – og dermed ”miste”
Middelhavet. Det hadde vi ikke lyst til selv om vi hadde hørt rykter om
at Middelhavet seilmessig var ”enten ingen vind eller alt for mye – og
da kommer alltid vinden rett forfra”! Det viste seg å være ganske så
korrekt….. , men vi koste oss allikevel. Et av høydepunktene i vårt
opphold i Middelhavet var påskefeiring på den lille greske øya Skopelos,
der vi sammen med våre gode venner Tone og Jon feiret typisk gresk
påske sammen med en gresk familie. Vi fikk også muligheten til å se en
del av det Middelhavslandene har å by på av gammel kultur, interessante
museer og gamle ruiner!

I september
forlot vi Middelhavet og dro ned til Kanariøyene. Der fikk vi besøk av
venner og familie, og vi brukte tid på å forberede oss til kryssingen av
Atlanterhavet. Over Atlanteren hadde vi med oss vår venn Truels og
Berits far. Godt å ha med seg ekstra mannskap på vår første lange
kryssing!

Etter
3 uker kom vi frem til Barbados. Der slapp vi av mannskapet slik at de
skulle rekke hjem til norsk julefeiring. Vi derimot, dro videre til
Bequie der vi feiret jul med masse andre båter.

Etter
jul, og så nyttårsfeiring på Mustique, seilte vi videre sørover og
stoppet bl,a på Grenada der vi så resultatet av orkanen som hadde slått
til noen måneder tidligere – trist syn! Deretter var vi innom Trinidad
der vi tok opp båten for å gi Fruen litt stell og omtanke.

Fra
Trinidad stoppet vi en kort stund i Venezuela og på noen nydelige
atoller før vi kom til San Blas. Hadde vi visst mer enn det vi gjorde
hadde vi nok lagt inn lengre tid i dette området – vi gikk glipp av både
Cartagena i Colombia, og mange av de fine øyene i San Blas.

Men
vi hadde behov for å komme gjennom Panamakanalen – og skulle vi opplevd
alt vi ville se før det, måtte vi ha lagt inn en hel sesong i dette
området! Så i mars kom vår venn Jon til Colon i Panama og ble med oss
gjennom Panamakanalen. I tillegg fikk vi med oss en flunkende ny venn,
Åge, som ble med oss til Galapagos.

Galapagos
var spennende. Vi leide oss inn på en stor seilbåt med guide og fikk se
mange av øyene og dyreriket på Galapagos – et stort høydepunkt på
turen.

Jon
ble med oss videre, og første stopp etter Galapagos var Marquesas. Her
seilte vi i flere uker, og fikk med oss øde strender, fossefall, gammel
kultur, jungelturer og feiring av ”morsdagen” med skikkelig dansing.

Så
tok vi en tur videre til et par av atollene i Tuamotos. Mange seilere
stopper ved atoller som dyrker svarte perler, men vi fant en atoll der
vi stort sett var alene – med unntak av John, som viste oss hvordan vi
kunne finne spiselige ting på revet – morsomt!

Etter Tuamotos dro
vi videre til Tahiti der vi møtte Tone, Jons kone. Vi var sammen i et
par uker før Jon og Tone reiste hjem. Vi fikk nye feriegjester i et par
uker før vi satte kursen mot nye øyer i Stillehavet. Bora Bora,
Suwarrow, Niuetoputapu, Tonga, Fiji og til slutt New Zealand!

I
NZ var vi i et halvt år. Vi gjorde masse på båten, bl.a kjøpte vi
watermaker, noe som skulle gjøre vanntilførselen veldig mye enklere for
oss fremover. Vi kjøpte bil og kjørte rundt, både på nord,- og sørøya.
Da vi ankom NZ hadde vi seilt i 13 måneder kontinuerlig. Vi hadde
tilbakelagt 21.553 nm, som i ettertid viste seg å være 49% av vår totale
distanse!
Vi besluttet at vi nå måtte bremse – og bruke lengre tid på resten av seilasen vår!

Dermed
brukte vi neste sesong på å seile opp fra NZ til New Caledonia og
Vanuatu før vi seilte ned til Australia og Bundaberg. Både New Caledonia
og Vanuatu var verd et besøk, særlig Vanuatu! Det var der vi fant de
landsbyene og menneskene som var mest fascinerende på hele turen!

På
vei til Australia stoppet vi opp på Chesterfield Reef som er en ubebodd
atoll. Der skulle vi stoppe i 4 dager, men været ble dårlig så det
endte med at vi ble der i 2 uker! Den første uken var vi der helt alene –
med unntak av tusenvis av fugler og digre skilpadder!

Australia
var en stor kontrast etter oppholdet på Vanuatu og Chesterfield Reef.
Også her kjøpte vi bil, men denne gangen delte vi den med våre venner om
bord på den norske båten Cintra. Australia er jo som kjent et digert
kontinent, men vi fikk da se en passe bit av landet – mesteparten i
innlandet, kysten var på en måte ikke så spennende…..Vi fikk allikevel
sett en god del av kysten på vår seilas fra Brisbane til Darwin.

Fra
Darwin dro vi over til Kupang på Timor. Vi var del av en diger konvoi
på 100 båter som deltok i rallyet ”Sail Indonesia”. Litt kaotisk til
tider, med så mange båter, men vi ble kjent med mange nye seilere fra
alle nasjoner. Indonesia var fascinerende med alle sine øyer, og mange
steder vi kom var vi nok de eneste turistene de fikk besøk av, og iveren
etter å selge oss håndverk, frukt og fisk var intens i perioder!
Et
klar minne fra denne delen av seilasen var besøket på Rinca, et
naturreservat der de berømte Komodo dragons, eller på norsk; varaner
bodde. Vi var med på to morgenturer sammen med egen guide – og fikk se massevis av varaner, bøfler, villhunder, villsvin og et par vilhester – topp!

Så
ankom vi Singapore. Vi hadde på forhånd lest om det beryktede
Singapore-stredet der det kryr av digre tankbåter som kommer fra alle
kanter i full fart – det føltes nesten som om vi var en snegle som
skulle krysse en motorvei! Men det gikk bra……

I
Singapore møtte vi igjen Truels, som seilte sammen med oss fra
Singapore opp til Thailand. Under veis stoppet vi på ulike steder i
Malaysia, opp Melakkastredet. Også her var vi
delvis med i et rally, og fikk med oss noen utflukter på land, samt
oppleve litt Malaysisk musikk og dans.

I
Thailand satte vi båten på land og fikk gjort mange større
oppgraderings og vedlikeholdsoppgaver. Nytt teakdekk ble lagt,
osmosebehandling, lakkering innvendig, nye puter i salongen, nye
lazybags, solseil; listen var uendelig lang. Vi benyttet tiden mens
båten var på land til å reise 6 uker sammen med Truels til nord-Thailand, Laos, Kambodsja og Vietnam. Utrolig fin reise med masse opplevelser og inntrykk.

Vi reiste også hjem til Norge i 4 måneder – det var vårt første sommerbesøk i Norge siden vi startet på turen.

Etter
nesten åtte måneder på land i Thailand var Fruen klar for sjøsetting –
og da så hun vakker ut! Nytt teakdekk, nylakkerte striper og
blankpolert!

Vi hadde snakket mye om hva vi skulle gjøre videre – seile mot Norge eller bli et år til i Asia. Vi valgte det siste!
Kursen
ble satt mot Melakkastredet og Singapore. Vi la oss i en marina i
Malaysia, Sebana Cove sammen med våre australske venner på båten Mahili.
Derfra dro vi på en tre ukers tur til Kina. Spennende og innholdsrik
tur fullspekket av opplevelser!

Tilbake
fra Kina-turen dro vi opp langs østkysten av Malaysia før vi krysset
over til Borneo. Her opplevde vi elveturer inn i regnskogen – og ikke
minst orangutanger!

Etter Borneo dro vi tilbake til Thailand der vi feiret jul. Januar 2010 krysset vi Indiske hav med stopp på Maldivene,
Oman og Jemen. Seilasen fra Oman til Jemen var litt ekkel med tanke på
piratfaren, men det gikk bra! Vi bråseilte opp Rødehavet, og unngikk på
den måten den verste motvinden! I Egypt besøkte vi pyramidene og Luxor
før vi gikk gjennom Suezkanalen! Etter tre dagers videre seilas kom vi
til Finike i Tyrkia. Der lå båten i ett år, mens vi ”pendlet” mellom
Tyrkia og Norge – dette pga de strenge visumreglene i Tyrkia som sier at
man ikke kan være mer enn tre måneder i Tyrkia og så må man være tre
måneder utenfor Tyrkia!

Så i april i år seilte vi fra Tyrkia via Engelske kanal til Norge – jordomseilingen er definitivt over!

For
å oppsummere turen kan vi vel si at vårt første år i Middelhavet var
det vi likte minst. Det kan ha en sammenheng med at vi fortsatt var
urutinerte, og bekymret oss for dårlige ankringer og ankringshavner,
overfylte marinaer, uvettige charterbåt-mannskap som alltid ankret opp
på de rareste måter – og det uforutsigbare været!
Stillehavet
derimot, var en stor opplevelse med sine idylliske øyer, krystallklare
vann og utrolige undervannsliv med fargerike fisker og korallrev.

Vi har blitt kjent med mange utrolig hyggelige seilere fra ulike land, og noen vil vi ha som venner for resten av livet!

Et
typisk spørsmål vi har fått er om vi har hatt mye dårlig vær! Egentlig
ikke, og en av hovedgrunnene er at vi stort sett har seilt på riktig
sted til riktig tid, og har tatt oss tid til å vente på godt vær!
Selvsagt er det umulig å få sikre værmeldinger for mer enn tre-fire
dager, og på lange strekk må vi takle det som kommer. På vei ned til New
Zealand fikk vi noen dager med røft vær og motvind, over
Carpentariabukten, nord i Australia blåste det så mye at vindmåleren
forsvant, og seilturen fra Gibraltar til Norge var full av lavtrykk og
vind opp i storm styrke!! Det verste er egentlig ”squalls”, dvs kraftig
vind og regn (gjerne ispedd torden og lyn!) som plutselig kommer, og som
varer i alt fra 30 min til et par timer. De er greie å håndtere om
dagen, men om natten er de vanskelig å oppdage før man er midt oppe i
dem, og da blir det hektisk aktivitet om bord for å berge seilene……..

Noe
av det koseligste vi har opplevd var å få besøk av store flokker med
delfiner som kunne ”leke” rundt båten i times vis. Særlig om natten var
det morsomt å plutselig høre de rare ”snøftelydene” de lager, og så se
slanke kropper som skjærer gjennom vannet, opplyst av kraftig morild! Vi
har også hatt utallige fugler som har brukt båten som et hvilested
under lange seilaser langt fra land – veldig hyggelig med selskap,
mindre hyggelig med ”visittkortene” de legger igjen på dekk – jeg kan
forsikre at de lukter – ille!

Vi
har også vært så heldige å se digre knølhvaler, haier og djevelrokker –
og massevis av sjøskilpadder i alle størrelser. De som kom lavest på
favorittlisten var de giftige havslangene og maneter som sved som f……

Mange
tror at jordomseiling er synonymt med palmer, hvite strender og
paraplydrinker i solnedgangen: det er det også, men ikke hele tiden!
Særlig Svein Erik har brukt timer og dager på vedlikehold av båten, for
ikke å snakke om lange og nitidige besøk i diverse båtbutikker rundt
omkring i verden på jakt etter riktige filter eller en litt uvanlig
reservedel!

I
begynnelsen av turen var det alltid tre ting vi så etter når vi ankom
nye steder; det var internettkafe, minibank og matbutikk! Etter hvert
som ting utvikler seg har internettkafe blitt byttet ut med wifi, og
internet via mobilnettet!

Da
vi startet seilasen brukte vi masse tid på å fylle opp båten med
proviant. Etter hvert innså jeg at det meste kan skaffes underveis, og
det gjorde provianteringen mindre stressende! Vin og øl derimot ble
alltid hamstret i store mengder, særlig i New Zealand, Australia og
Langkawi!!!!!

I
løpet av de åtte årene vi har vært på tur har familien vokst. Svein
Erik har fått fire barnebarn og et bonusbarnebarn, og min niese, som
bare var noen måneder da vi dro har blitt en åtte år gammel jente! For å
holde kontakten med venner og familie har vi vært på besøk i Norge
totalt fem ganger, det korteste oppholdet var fire uker, og det lengste
fire måneder. Vi har også hatt noen besøk om bord, noe som har vært
veldig hyggelig.

Et
annet spørsmål vi har fått flere ganger etter at vi kom hjem er om vi
savner sjøen og livet om bord. Så langt er svaret nei, men man vet jo
aldri!
Da vi besluttet oss for å dra på langtur var det ett prosjekt.
Etter åtte år føler vi oss ganske ferdigseilet! Nå er vi klare for å
starte et nytt prosjekt, nemlig ”livet på landet”!
Vi har akkurat
kjøpt oss et småbruk (som heter Bjølsethagen) rett sør for Elverum,
bestående av 50 mål dyrket mark og 160 mål skog. Det er et lite
våningshus og syv andre små bygninger, bl.a stall, låve, fjøs, stabbur
og garasje. Vi har også anskaffet oss en liten valp, Ida, som er en
Lagotto, italiensk vannhund.
Vi har ikke helt klart for oss hva vi
skal drive med på vår nyinnkjøpte gård, men jeg satser på at vi
anskaffer oss noen ”hobbydyr” som høner, ender, kanskje en sommergris
eller to – vi får se. Blir Ida en god hund vil vi også satse på noen
valpekull. En hund til ligger vel også i kortene…..Vi får se hva som
skjer! Det første vi uansett skal konsentrere oss om er å flytte inn og
pusse opp våningshuset, men det blir først over jul engang!

Og
med dette er vårt liv som farende fanter i en seilbåt definitivt over
selv om vi fortsatt har Fruen fra Havet. Det blir vel en seilferie neste
sommer! Nå starter livet som hobbybønder – kanskje lager vi en egen
hjemmeside som kan hete ”Livet på Bjølsethagen”!

Takk for følget, nå er denne hjemmesiden avsluttet – The End!!

FAKTA:

Tidsrom: 14.juli 2003 til 15 sept 2011 – 8 år 3 mnd 1 dg; 3013 dg

LAND;
1. Sverige
2. Danmark
3. Skottland, UK
4. Irland
5. Spania
6. Portugal
7. Gibraltar
8. Italia
9. Malta
10. Hellas
11. Frankrike
12. Barbados
13. St. Lucia
14. Bequia
15. St. Vincent & Grenadinene
16. Grenada
17. Trinidad & Tobago
18. Venezuela
19. ABC-øyene
20. Panama
21. Equador, Galapagos
22. Fransk Polynesia
23. Cook Island, Suwarrow
24. Samoa
25. Tonga
26. Fiji
27. New Zealand
28. Vanuatu
29. Austalia
30. Indonesia
31.Singapore
32. Malaysia
33. Thailand
34. Brunei
35. Maldivene
36. Oman
37. Jemen
38. Eritrea
39. Sudan
40. Egypt
41. Tyrkia

Land vi besøkte uten båt:

42. Albania
43. Kina
44. Laos
45. Kambodsja
46. Vietnam

Antall motortimer: 4.302 timer – tilsvarer ca 22 oljeskift
Antall timer generator: 1757 timer

Nautiske mil:
Totalt: 44.000 nm
Norge 14. 06 2003 til New Zealand 14.12 2005 – 21.553 nm; ca 49 % av total
distanse på 2 ½ år!
Atlanterhavet: fra La Gomera til Barbados; 2.689 nm
Lengste strekk på turen: Galapagos til
Marquesas; 2.983 nm
2011: Tyrkia –Norge; 4.150 nm

Diesel:
Generator: 1757 timer x 1l/t = 1757 l diesel
Hovedmotor: 4.302 timer x 3,3 l /t

Totalt ca 16.000 l diesel
Total kostnad, diesel, ca 87.000 kr

Bildet er tatt av fotograf Sverre Chr. Jarild, Tekna

Jan-feb

01-10

Den 17. januar klokken 8.00 forlot vi Phuket. Klokken 15.00
var vi tilbake i Phuket!! Hva skjedde? Vi dro av gårde for motor, det
var omtrent vindstille, men vi var mentalt forberedt på å ligge i
Phukets ”vindskygge” i minst et døgn, så vi tok motringen med knusende
ro! Rett før 12-ølen sjekket Svein Erik ladningen, og oppdaget at
dynamoen hadde sluttet å lade. Ingen god start på en lang tur, så
beslutningen om å snu kom raskt. Tross alt var vi heldige, i og med at
det skjedde så tidlig etter at vi hadde startet turen, så da vi kom til
Patong beach ringte vi til vår ”faste” reparatør som lovet å komme neste
formiddag med en ny Balmar dynamo. Vi hadde planlagt å dra sammen med
to andre båter, bl.a svenske Blue Moon. De startet et par timer senere
enn oss, så da vi var på vei tilbake traff vi på dem på vei mot Uligan,
Maldivene. Det var Kennet på Blue Moon som anbefalte Balmar dynamo da
den er spesiallaget for båter, og ikke for biler noe som betyr mye for
kjølingen, og dermed levetiden. Dette er 2. gang vi må skifte dynamo på
turen, så nå håper vi det er gjort for siste gang på vår ferd rundt
jorden!!

Reparatørene
kom dagen etter og fikk montert dynamoen, men fikk den ikke til å
fungere skikkelig. Neste dag kom de igjen for å gjøre et nytt forsøk –
med en annen dynamo av samme merke. I mellomtiden hadde vi snakket om at
vi burde finne ut om ikke Ventana var i nærheten, de var på vei sørover
fra sin dykkertur på noen øyer lengre nord! Som sagt så gjort, og
plutselig fikk vi svar på vhf – de hadde passert bukten vi lå i et par
timer tidligere, men ville gjerne snu og møte oss en kveld slik at vi
kunne få en siste avslutning for denne gang!!

Dette
var på en fredag, og tradisjonen tro måtte vi ta en Dry Martini før vi
satte kursen mot Patongs natteliv! Vi startet med å spise på en
mexicansk restaurant før vi gikk en runde på Bangla road, der det meste
skjer på kvelden. Så dro vi inn på en irsk restaurant for en pint med
Guinness og litt levende musikk. For oss seilere som legger oss klokken
21 hver kveld ble det en sen natt der vi surret tilbake til jollene ved
midnatt…..På veien hadde Elisabeth og jeg falt for fristelsen til å
kjøpe oss hver vår maske for å oppgradere utseende – til stor munterhet for de lokale!!

To søte små miss piggies!!

Neste
dag dro Ventana videre, og vi fikk endelig dynamoen til å virke, dvs
reparatørene klarte det!! Vi besluttet å dra neste morgen.

Så
endelig var vi i gang igjen. Vi motret de første 26 timene før vi kunne
sette seil. Vi har jo vår flotte kritthvite genaker som ble sydd ny i
New Zealand som erstatning for den gamle som ”råtnet”. Den har ikke vært
mye brukt etterpå, men nå kom den til heder og verdighet. De første
dagene var det mye platt lens og veldig variabel vindstyrke. Det betyr
en del seilskift, særlig opp og ned med genaker og ut og inn med genoa!
Vi fikk stadig besøk av store flokker med delfiner – det er alltid en
stor opplevelse. På vei til Nicobarene opplevde vi et pussig fenomen. Vi
seilte sørvestover, og hadde 0,5 – 2 knop medstrøm – en drøm!, men
omtrent hvert 15.minutt gikk vi over ”belter” av urolig sjø der vi møtte
skikkelig motstrøm – det føltes som om båten ble stående stille noen
ganger! ”Beltene” var ikke mer enn ca 500-700 meter brede – merkelige saker, og vi har ikke funnet noen forklaring på fenomenet!

Etter
at vi hadde passert Nicobarene og dreide mer mot nordvest forsvant
disse beltene, og vi hadde en knall medstrøm hele tiden. Vi leste,
spiste, løste Sudoku, laget brød, hadde vakter, justerte seil, heiste
seil, sov og Svein Erik hadde sin daglige flyvefisk -opprensing på dekk.
Noen dager var det minst 5 fisker som lå der og tørket opp….

Dagen
gikk fort, et døgn seilte vi med over 7 knop i gjennomsnitt – det er en
god fart for Fruen. I perioder var vinden stabilt oppe i 16-20 knop, og
på lens gir det en grei fart……

Den
7. dagen underveis nærmet vi oss sydspissen av Sri Lanka og fikk besøk
av en fiskebåt som ville selge oss fisk, og bare var veldig nysgjerrige
på hvem vi var og hvor vi kom fra. Liten båt med masse fiskere om bord –
for et liv!

Så
forsvant vinden og vi var nødt til å motre en periode. Etter hvert kom
vinden tilbake og vi kunne sette seil igjen, og sjøen ble ganske grov.
På formiddagen satt Svein Erik på ”losiden” i cocpit, dvs den siden som
er ”høyt oppe” når båten legger seg over. Han satt i en av de såkalte
”amerikastolene” våre som er utformet slik at vi kan sitte i
fartsretning og se fremover. Han leste en bok og ble etter hvert litt
trøtt slik at han slumret inn. Plutselig kom det en skikkelig bølge som
vred båten sideveis med den følge at Svein Erik og ”amerikastolen” ble
vippet ut av setet og klemt ned mellom setet og styrekonsollen. Det
hadde ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at det stod et
vannglass i en teakholder montert på styrekonsollen som ble knust, og
glasset skar et skikkelig kutt i låret til Svein Erik. Blodet sprutet,
og mens Svein Erik prøvde å stoppe blødningen med hendene, prøvde jeg å
få ham opp fra glasskårene uten selv å bli kuttet opp. Etter en liten
stund ble stol og pasient lagt på benken igjen mens jeg fikk kastet
glasskårende og vasket vekk blodet. Så var det å grave frem nødvendig
utstyr fra medisinskapet. Vi har sysaker, men ikke husker jeg hvordan
knuten skal lages, og kanskje var det fortsatt glass igjen i såret, så
vi valgte å legge på en trykkbandasje, og så surre rundt en ekstra
støttebandasje utenpå. Vi var da 1,5 døgn unna Uligan, så vi satset på
at det gikk bra til vi kom frem, og håpet også at det var en lege på
stedet som kunne ta en ekstra titt!

Det gikk jo heldigvis bra, men moralen er klar – ikke glass i cocpit under seilas!!

Skikkelig kutt i låret på vei fra Phuket til Maldivene

For
å unngå belastning på låret fikk Svein Erik ”fri ” den siste natten, og
kunne ligge i sengen og ta livet med ro. Det var lite båter, og i løpet
av natten døde vinden og jeg måtte sette i gang motoren, så det ble
heldigvis en enkel seilas! Neste kveld etter at det var blitt mørkt kom
vi frem til Uligan. Vi ankret opp i bakerste rekke i 24 meters dyp,
men bestemte oss for å reankre når det ble lyst og vi kunne se bedre!
Så ryddet vi litt opp og slappet av med en ankerdram og så en dobbel
”nightcup” før vi stupte i seng!!

Neste
morgen kalte vi opp customs, og etter kort tid kom det en liten båt med
6 unge karer i ymse uniformer. De kom om bord og mens Svein Erik fylte
ut skjemaer i cocpit sammen med havnesjefen, hjalp jeg toll, immigrasjon
og karantene med å fylle ut de andre skjemaene nede i salongen. Det var
blide og greie karer, og ba ikke om noen form for ”gaver”. Etter en
halv times tid var det meste unnagjort. Mens vi var på tur i Kina kjøpte
vi et lite stempel laget av stein med ”Fruen fra havet” på – mest som
en souvenir. Det var vellykket, for alle skjemaene måtte ha signatur og
stempel, så Svein Erik i egenskap av kaptein signerte, og jeg stemplet
verre en den mest iherdige postansatt på minst 16 ulike skjemaer!!

Så
var det ut med jolla og inn til land for å oppsøke sykestuen. På vei
dit traff vi på Hilda, et svensk seilerpar vi kjenner fra før. De tok på
seg rollen som guider og viste veien til sykestuen. På veien fikk vi
vite hvor søppel skulle kastes, hvor vi kunne treffe agenten som ordnet
med forlengelse av visumoppholdet ut over de tre første dagene man
automatisk får, hvor man kunne få kontakt med internett – en omvisning
som var svært enkelt i og med at alt var mer og mindre på samme
sted!!!!! Det var et merkelig sted – det var få mennesker ute, de få vi
traff på veien til sykestuen var ikke synlig interesserte i oss, det var
tre snorrette gater med betonghus på begge sider, og alt virket
relativt godt organisert.

På
sykestuen var det 4-5 personer som satt på venterommet. Etter omtrent 5
minutters venting mens alle tittet på oss og snakket på sitt
uforståelige språk ble Svein Erik sendt inn til doktoren. Hilda bestemte
seg for å dra tilbake til båten for å spise lunch mens jeg befant meg
plutselig alene på venterommet. Etter en liten stund fikk jeg lov til å
komme inn til legen – hvorfor
ikke; det var fullt av lokale som stakk hodet inn for å se hva som
feilte den hvite pasienten – og hvordan såret så ut…….Legen var en
relativt ung indier som hadde jobbet i Uligan i 5 år. I India hadde han
en 9 år gammel datter og en kone – jeg tror ikke de så hverandre for
ofte!!

I
følge doktoren så såret greit ut, det var begynt å gro, og det så ikke
ut til at det var glassrester igjen. Han renset såret, bandasjerte det
igjen og gav Svein Erik et brett med antibiotika -piller og et brett med
smertestillende. Den store ulempen var selvsagt at Svein Erik ikke
kunne bade – dumt, når det eneste man kan gjøre av aktiviteter er å
snorkle……..

På sykestuen i Uligan, MaldiveneI gode hender hos legen i Uligan

Og
det var det jeg gjorde – det er ikke hver dag jeg kan snorkle med egen
jollesjåfør som kunne plukke meg opp hvor det måtte være – luksus.

Veldig ok med egen jollesjåfør når man er på snorkleturMange flotte Sting Rays!Litt uklar bilde, men dette er en stor Manta Ray!

Det var omtrent 20 båter som lå for anker da vi ankom. Noen båter dro og andre kom til.
Vi re-ankret opp litt nærmere land, og mens vi holdt på med det dukket
det plutselig opp 5-6 digre manta rays, djevelrokker. De er et utrolig
syn, digre, minst 2-3 meter ”vingespenn”, veldig grasiøse og med den digre kjeften som fanger inn plankton – livretten deres!!

En
av begivenheter vi deltok på mens vi var der var en båttur med en liten
lokal båt til et par av de andre øyene i atollet. Den ene øya var
bebodd av ca 300 mennesker som fortsatt brukte tradisjonelle seilbåter
til fiske. Den andre øya vi besøkte var hovedhavnen for fiskebåtene, og
der bodde det nesten 5000 mennesker. Her var det små spisesteder og
flere små butikker. Vi fikk servert en god lunch og appelsinjuice – det
finnes ikke en dråpe alkohol i disse landsbyene!! Så ble vi styrt innom
et par butikker før vi igjen tok båten videre til en strand der vi kunne
bade og snorkle. Snorklingen var en vits, men det var godt med en
forfriskende dukkert!!

Ut på tur med en lokal båt for å se andre øyer i atolletLokalt hus på MaldiveneMasse god lokal mat på seilermiddag

Den
andre begivenheten var middag for 24 seilere på land, arrangert av de
lokale. Uligan består av ca 450 innbyggere, mange av disse er unge menn
med lite å gjøre annet enn å knotte på mobiltelefonen!! Det er så stor
innavl der at man nå må ut til de andre øyene for å finne seg en kone.
Det var tydelig at det samme ikke gjelder øyas kvinner – de må pent
vente på at menn fra andre øyer kommer på frierferd til dem!!

Det
finnes noen driftige unge karer her som har sett potensialet i
seilerne, og er behjelpelig med alt vi ber om. Det er de som arrangerer
båtturer, skaffer diesel, monterer et lite program i lap-topen slik at
du kan bli koblet opp på internett via den lokale mobiltelefonen, og det
er de som setter i gang mødrene sine til å vaske tøy og lage middag for
oss!!!!

Vi var som sagt 24 seilere som spiste middag sammen på land – lokal restaurant finnes ikke!

Det
var alle mødrene i landsbyen som hadde kokt diverse retter – karri med
grønnsaker, karri med fisk, karri med kylling, stekt ris, kokt ris,
stekt fisk og roti (lefse)! Det var satt frem diverse små plastbord og
tallerkener og bestikk i alle mulige fasonger og utgaver. På bordet var
det pyntet med en kokosnøtt som var i ferd med å spire, og en liten
parafinlampe – veldig stemningsfylt!!

Etter
middagen var det en av seilerinnene som besluttet å underholde oss ved å
spille på en liten gitar og synge. Hun var flink til å spille gitar……..

Andre bilder fra Uligan….
Typisk gate i Uligan – snorrett med betongmurer…Havnen i UliganEn skikkelig flerseters benkVi lå nær et rev – populært for fiskerne!!

Etter
en uke følte vi at vi var klare for neste etappe videre til Oman.
Avstanden fra Phuket til Uligan var 1.547 nm, vi brukte 9,5 dager på
turen med en gj.snittshastighet på ca 6,7 knop.

Turen fra Uligan til Salalah, Oman er i underkant av 1.300 nm, dvs noe kortere.

Vi
startet i 9-tiden om morgen. Det var ganske skumpete og røff sjø den
første dagen, men den roet seg heldigvis noe om kvelden. Vi kunne seile
fra første stund, noe som er et godt tegn, vi har ikke diesel nok til å
motre hele veien…..

Natten
gikk greit, men neste formiddag roet vinden seg såpass mye at vi måtte
sette genakeren. Den var litt treg å dra opp, men vi fikk det til,
problemet begynte da Svein Erik skulle justere den ved å slippe den litt
ned fra toppen av masten – og den satt bom fast!!

Vi
tok ikke sjansen på å bare la den stå oppe – tenk hvis det kom en
squall eller vinden skulle øke! Dermed fikk vi etter iherdig innsats
dratt strømpen ned over seilet slik at vi hadde kontroll, og så tok vi
hele seilet med strømpen og tvinnet den rundt fokka – da hadde vi sikret
den godt, samtidig som den ikke var i veien for genoaen.

(for
alle mine kjære ikke-seilere så kan jeg forklare at en genaker er et
stort seil laget av veldig tynt og lett materiale som festes i toppen av
masten og nede helt foran i baugen, og så med et tau dratt bak til
cocpit – brukes ved lite vind)

Natten
var rolig, vi så et par store handelsskip- det var det hele. Tidlig om
morgenen dabbet vinden helt. Svein Erik hadde benyttet morgentimene til å
ligge foran på dekk, på ryggen med kikkert og studert opphenget på
genakeren. Han var ganske sikker på at årsaken til at vi ikke fikk ned
genakeren var at fallet (tauet) hadde kilt seg i blokka øverst i masten.
I og med at vinden var fraværende og sjøen rolig fant han ut at han tok
sjansen på å klatre opp i masten for å skifte blokka. Mens Svein Erik
klatret opp i masten fikk jeg gleden av å studere en diger flokk med
delfiner som moret seg foran baugen vår – et skuespill hver gang!! Svein
Erik fikk et enda bedre skue der han satt høyt oppe i masten og tittet
ned på alle delfinene – han skulle hatt med deg kamera, det ville blitt
noen fine bilder!

Ny blokk ble montert, og den gamle viste seg å være helt nedslitt på den ene siden med det resultat at tauet kilte seg.

Dermed var problemet løst og vi kunne atter heise vårt stolte lettværsseil….

Opp i masten for å ordne problemet med genakerenHer er årsaken til problemet!!

Et
av problemene generelt på denne turen er at vi har motstrøm mellom 0,5 –
1,5 knop, og at vinden er i perioder litt for mye bakfra og ganske
svak. Det fører til at vi må vike på kursen for å kunne få fart nok i
båten under seil. I tillegg er det områder der sjøen er mye røffere enn
vinden skulle tilsi, og dermed blir det mye ”blafring og bråk” i seilene
– noe som gir en ubehagelig følelse og lyd!!

MEN,
genakeren er på plass og vi kruser av gårde etter beste evne. I
perioder er vinden 8 knop, men så kan den i korte blaff stige til 16
knop – da går det unna! Vi beslutter å la genakeren stå oppe om natten
for å kunne fortsette å seile, og spare diesel til senere behov.

Jeg
tar min første vakt som vanlig; normalt er en natt om bord slik at jeg
har 1. vakten i tre timer, starter klokken 19.30 – 20.00 avhengig av når
solen går ned, så overtar Svein Erik i tre timer, så er det min tur
igjen – denne gangen blir vakten gjerne 3-4 timer slik at jeg kan sove
litt lengre om morgenen!!

Etter
et par timer ser jeg et lysglimt i horisonten rett foran båten. Jeg
tenker som så at jeg får la det gå en stund slik at jeg finner ut om det
er et stort skip eller en fiskebåt. Etter en stund er det klart at det
ikke er et handelsskip – posisjonen på lyset er akkurat det samme
fortsatt – rett forut!!

Jeg
begynner å vurdere hvordan jeg skal legge kursen, men det er ikke så
mye slingringsmonn jeg har med genaker, storseil og mesanseil oppe!! Jeg
velger å passere båten slik at den er på vår babord side – på den måten
har jeg mer spillerom i forhold til vindretning. Sakte, men sikkert
nærmer lyset seg, og da det begynner å komme opp på siden av oss er det
omtrent 0,5 nm unna. Plutselig sier det SVUSJ, SVUSJ og båten blir
stående bom stille. Her kommer vi i godt driv, 6 knop, alle seil oppe,
det blåser 10-13 knops vind, og båten står i ro..!!!!!

”Svein
Erik, Svein Erik” – vi sitter fast i et garn – hyler jeg ned i luken
over akterkabinen i håp om at stemmen min skal bære gjennom ørepropper
og redusert hørsel……….. Utrolig nok – i løpet av sekunder dukker det opp
en splitter naken kaptein kun iført bandasje på låret og hodelykt – et
syn i seg selv!!

Det
er drivgarn så langt øyet kan se på den ene siden, og garn frem til
fiskebåten på den andre siden!! Vi får berget seilene og Svein Erik dro
inn slepepropellen – det var ingen enkel sak for den hadde viklet seg
inn i garnet. I mens prøvde jeg å kalle opp fiskebåten, men null
respons! Vi fikk montert opp 1000-meter-kasteren og prøvde å signalisere
til fiskebåten – ingen respons – jeg er overbevist om at de idiotene lå
om bord i sin dypeste søvn!!!

Vi fikk etter hvert slepepropellen om bord ved å kutte den løs fra garnet – heldigvis.

Så
ble det litt stille om bord…..vanligvis er det Svein Erik som er helten
når det gjelder å kaste seg ut og kappe liner og fridykke under til
propeller og slike ting. Nå satt han der med sitt kutt i låret, og hadde
liten lyst til å hoppe uti!!

Jeg
tok et blikk på situasjonen – vi hang helt klart fast i et tau som gikk
rundt roret, og som måtte kappes. Hekken plasket opp og ned i bølgene,
og det var stup mørkt – med unntak av lyset fra lykten da. Jeg fikk
tanker om at jeg lå der ute i vannet, prøvde å kappe tauet og så surret
garnet seg rundt ankelen min og jeg ble dratt ned………Men man må jo noen
ganger manne seg opp, og dermed var det på med dykkermaske og et tau
rundt livet, samt en kniv i hånden. Ned i vannet (jeg må innrømme at det
er mye mer behagelig når det er 28 grader i vannet enn hvis det hadde
vært 10!!), og så fikk jeg kappet tauet – skitt, vi hang like godt fast –
tauet hadde kilt seg fast mellom roret og skjegget. Så måtte jeg prøve å
svømme meg ned et par meter til tauet på den andre siden av roret – jeg
kan fortelle at jeg er en krøkke når det gjelder fridykking!!!! Jeg
klarte det til slutt og fikk kappet tauet på andre siden – dermed var vi
fri! Vel oppe i båten –( uten å bli fanget av et glupsk garn!) slapp vi
ut genakeren igjen og seilte oss vekk fra garnet. Egentlig skulle jeg
ha dykket ned og fjernet den 3 meters taustumpen
som nå hang fast i roret, men så tøff var jeg dog ikke! Vi fikk satse
på at vi slapp å bruke motor og propell til det ble dagslys!

Resten
av natten gikk begivenhetsløst, og etter lunch dagen etter dabbet
vinden helt slik at det var enkelt å gå ned for å kappe tauet. Svein
Erik kjøpte i Phuket en liten luftflaske med munnstykke som er som skapt
til å brukes når man skal med for å rense propellen eller kappe tau
eller noe sånn. Nå var det jeg som fikk æren av å bruke den for første
gang, og med et par blylodd rundt livet, dykkermaske og kniv var det en
ren fornøyelse å gå ned og få kappet tauet. Både propellen og roret så
uskadd ut – godt vi har en solid båt.

SE fyller opp vår perfekte lille luftflaske

Det
var nok dramatikk for en stund. De neste dagene gikk uten store
begivenheter. Vi hadde fiskesnøre ute og en dag fikk vi en passe stor
gullmakrell på kroken – første fiskemiddag om bord i Fruen på flere år!
Endelig et skikkelig fiskemåltid ombord!

Jammen er det forandring i temperaturen!!!

Et
par netter opplevde vi den meste fantastiske morilden vi har sett.
Svein Erik sa at det gav ham assosiasjoner til kong Olavs død – da hele
slottsplassen var opplyst av telys! Havet så ut som om det var fylt med
brennende telys – et utrolig skue, det blinket og glitret over alt.
Fenomenet varte bare noen få timer et par netter på rad – og vi aner
ikke hva det kommer av! Det har i hvertfall ingen ting med månelys å
gjøre, for månen var ikke oppe ennå!!

Etter
9 dager så vi endelig land – Oman. Nå har vi på en måte forlatt ”Fjerne
Østen” og kommet til araberland. Det første vi ser er goldt landskap og
en diger containerhavn! Det er her vi skal inn! Vi har allerede kalt
opp havnemyndighetene og meldt vår ankomst. Vi måtte selvsagt stave
navnet på båten, men etter det klarte de å uttale det helt tydelig og
klart!!

Endelig på vei inn til havnen til OmanTett kontakt med andre seilere…..

Vi
kommer inn i havnen og motrer oss helt i enden der alle seilbåtene
ligger for anker. Det er veldig trangt og båtene ligger som sild i en
tønne! Det blåser ganske kraftig så vi får god hjelp av de andre
seilerne til å holde oss på plass mens vi slenger ut anker både foran og
bak. Tilslutt ligger vi greit oppankret ca 5 meter bortenfor en annen båt – det er som å ligge i en slags marina – så trangt føles det!!

Deretter
begynner jobben med rydde ting på plass, tau kveiles opp, en grovvask
av båten for å fjerne litt av saltet, brød bakes, sengetøy skiftes og
til slutt en skikkelig god dusj og for Svein Erik sin del barbering!
Klokken 16 drar Svein Erik i land for å treffe Mohammed, som er den som
er ansvarlig for å få oss sjekket inn, og som skaffer diesel, leiebil –
det meste av det man trenger…… Etter et par timer er han tilbake, ferdig
innsjekket og med lokale penger i lommeboka! Heldigvis er det fredag så
vi kan slappe av med en Dry Martini før vi lager mat og heller nedpå en
flaske rødvin!!

Neste
morgen dukker flere båter opp, bl.a svenske Blue Moon. Vi hjelper dem
med akter-ankeret og om kvelden går vi i land og til den eneste
restauranten som serverer alkohol – Oasen restaurant, startet av en
engelsk sjømann for mange år siden! Det er god mat og godt øl, og det er
deilig å kunne spise mat ute igjen – vi ble veldig bortskjemt av å være
så lenge i Thailand og Malaysia, der spiste vi jo ute nesten hver dag!

Planen
videre er å leie bil en dag og se litt av Oman, samt få proviantert. Vi
må få fylt opp dieseltankene, vasket tøy og så er vi klare til å ta
fatt på neste etappe til Aden i Yemen. Det er på denne strekningen at
pirat-skrekken er størst. Det er en seiler som har satt i gang en konvoi
der det så langt er 24 båter påmeldt. Vi har ikke lyst til å delta i
den, og planlegger i stedet å seile sammen med Blue Moon og eventuelt
noen få andre båter. Strekningen er på ca 600 nm, dvs ca 4 dagers
seilas. Vi får bare krysse fingrene og satse på at alt går greit. Videre
fra Aden går vi inn i Rødehavet. Der er planen å seile så langt som vi
klarer i starten for å utnytte medstrøm og medvind, og så etter hvert
som vi kommer opp mot Sudan og Egypt vil vi ta pauser der vi ankrer opp
og forhåpentligvis kan få snorklet og dykket litt.

Men mer om det i neste reisebrev!

Vi
kan fortelle at det er betraktelig kjøligere her vi er nå, og luften er
mye tørrere. Det er under 20 grader om morgenen, og både lange bukser
og sommerdynen er på plass. Vi oppdager at vi har veldig lite
”mellomtykke” klær om bord, men vi får kanskje se om vi finner noen
snertne kjortler og burkaer inne i byen……

Feb-mars

02-10

Se,
se en ekte kamel, og der er en til!! Vi skjønner at vi har kommet til
en annen del av verden når det eneste vi ser er sand, golde fjell, menn i
”kjoler” og turban, og kameler over alt! Vi har leid en bil sammen med
Blue Moon, våre svenske venner, Kenneth og Christer. Lena, kona til
Kenneth har tatt seg et ”sabbatsår” fra seilingen, så det er Christer
som er lettmatros om bord i Blue Moon fra Thailand til Middelhavet.

Vi
drar opp i fjellene bak Salalah, vårt mål er å se noe annet enn vann,
noe som ikke er spesielt vanskelig i Oman! Vi stopper opp ved graven til
en eller annen profet som vi tror var Job, men skiltingen var dårlig,
og vår hukommelsen er ennå verre…..Der kunne vi også studere
franckincense – treet som kun vokser noen få steder i verden, og som ble
brukt til å lage røkelse av (alle husker gull, myrra og røkelse…..!)

Vi
spiste lunch inne i byen som virket ganske folketom og stusslig, og vi
så overhode ingen kvinner der! Etterpå bunkret vi mat på supermarkedet
før vi avsluttet vår lille tur i Oman!!

Se, kameler overalt!!Besøk på Jobs grav, Oman

Nå
var vi fulle av diesel og mat, og værmeldingen meldte om svake vind fra
øst, ikke helt gunstig, men vi var innstilt på at vi måtte motre deler
av strekningen.

Siste
del av utsjekkingen ble gjort tidlig om morgenen og så var det opp med
begge ankrene og melde fra til havnemyndighetene at vi var klare til å
forlate havnen. Blue Moon var rett bak oss da vi motret oss ut og satte
kursen mot Aden i Jemen. Dit var det ca 600 nm, og vi trengte en
gjennomsnittsfart på rundt 6 knop hvis vi skulle komme frem etter 4 døgn
og mens det var lyst! Dette er den strekningen som alle seilerne gruer
seg til. Vi har hørt mange historier om båter som blir bordet og
frastjålet alle verdisaker, eller ennå verre, kapret og ført til
Somalia. Stort sett er det jo store handelsfartøy som blir kapret, men
man føler seg aldri helt avslappet på denne strekningen, og vi ville
gjennomføre den så raskt som mulig!

Vi
hadde også hørt at natten var den sikre perioden der man i hvert fall
ikke ble bordet, så vi valgte å føre navigasjonslys, noe som en del
seilbåter dropper, farlig synes vi!!

Første
døgnet var ren motring, omtrent ingen vind og store dønninger. Vi så en
fiskebåt og et handelsskip i løpet av natten, og tidlig neste morgen
traff vi på 3 trålere, men ellers var vi alene på sjøen!

Dag
2 prøvde vi oss på alle seilkombinasjoner, men endte opp med å bruke
genakeren mesteparten av dagen i de svake vindene, men vi var i det
minste i stand til å seile!! Vi hadde bestemt at vi skulle seile tett
sammen med Blue Moon på dagtid, og så holde litt mer avstand om natten,
det fungerte fint hele veien. Plutselig kaller Blue Moon oss på vhf – de
hadde akkurat passert en diger hval, og vi kunne se den i kikkerten
noen hundre meter bak oss – både den store halen og vannspruten som er
så typisk for hvaler!! Den var minst 25 meter lang, men hvilken type hval det var vet vi ikke!

Natten var uten vind, så motoren måtte i gang igjen. Det var stjerneklart og ikke en båt i sikte!

På
vhf-en begynte det å dukke opp meldinger fra ”Coalition warship” der de
fortalte at de var på kanal 16 hele tiden, og man måtte kalle på dem
hvis man opplevde noe ”ubehagelig”! De kontaktet også handelsskipene og
ba om rapport og meldinger om de hadde opplevd eller sett noe
”mistenksomt”. En gang hørte jeg en kaptein på et større skip kalle opp
Coalition warship, der han fortalte at de var forfulgt av en mindre båt,
kapteinen fikk beskjed om å øke farten til maksimal hastighet, og vike
litt på kursen for å se om han kunne bli kvitt den!! Etter en times tid
kunne han rapportere at den lille båten var forsvunnet. Rett etterpå
hørte vi en annen samtale, der et av krigsskipene var i ferd med å nærme
seg et handelsskip for å hjelpe dem med å stoppe piratene – det er
ganske spennende og skremmende å plutselig befinne seg midt i alt
dette!!

Neste
formiddag kaller Blue Moon oss opp igjen. De lå litt foran oss og
oppdaget plutselig at to små, raske båter var på vei rett mot dem. Vi
dro på farten slik at vi kom nærmere. Vi var ca 15 nm unna kysten, hva
gjør slike små båter her ute uten fiskeutstyr? Det var 4-5 menn i båtene
og de stod oppreist og speidet fremover. Den ene lille båten dro forbi
Blue Moon og kom forbi oss. Hundre meter bak oss stoppet den og satte
kursen mot oss igjen. Gulp, gulp, dette føles ikke bra……Rett bak oss
stoppet den igjen, ingen hilste eller smilte – de bare så på oss før de
heldigvis snudde igjen og dro av gårde – phu, en lettelsens sukk…. Den
andre båten dro også forbi og vi fulgte med dem i kikkerten så lenge vi
kunne. En gang så det ut til at de var i ferd med å snu og komme mot oss
igjen, men det endte med at de forsvant. Det var heldigvis vår eneste
litt ekle opplevelse på turen, men vi fant ut at det var ingen grunn til
å somle med å komme oss til Aden!!

Siste
morgenen nærmet vi oss Aden, og dermed også mange flere fiskebåter. Det
blinket og lyste over alt, og det var vanskelig å vite om det var
flytegarn eller båter som blinket. Rett før solen gikk opp var Svein
Erik som vanlig på vakt, og jeg ble vekket med ordene; Berit nå henger
vi fast i et garn igjen!!! Denne gangen var det Svein Erik som fikk
”æren” av å hoppe i sjøen og få oss løs, noe han klarte uten problemer!!
Han trengte ikke en gang å kappe linen vi hang i, men dykket ned og
fikk løsnet det fra roret – heldig fisker sier nå jeg!!

På vei til Aden satt vi enda en gang fast i et garn

Så
endelig kunne vi motre oss inn i Aden havn. På veien inn kalte jeg opp
havnekontoret og fikk snakke med verdens søteste mann. Han var så
hjertelig og imøtekommende at det ikke var grenser, det var nesten for
mye av det gode for han snakket og snakket…”we are here to help you,
just call if you have any problems, we are at your service madam…..”

Vi
var de første seilbåtene som kom til Aden så vi hadde i hvert fall
plass nok. Aden havn var dessuten mye større enn Salalah så alle båtene
som skulle ankomme to dager senere i konvoi ville få plass uten å tulle
med ekstra akteranker ute!

Etter
en obligatorisk ankerdram, samt en ekstra for å markere at ”pirat”faren
var over, satte vi ned jolla og dro på land for å klarere inn. På land
ble vi møtt av ivrige hjelpere som alle skulle vise oss hvor kontorene
var og hjelpe oss med alle våre behov. Vi valgte Salem, en blid og
hyggelig kar som vår ”mann”. Etter at vi hadde sjekket inn fikk vi høre
at på grunn av problemer med Al Kaida hadde de sluttet å utstede visa
slik at vi kunne reise rundt i Jemen. Vi hadde opprinnelig planlagt å
dra inn til San`a, hovedstaden, men nå måtte det avlyses. I stedet fikk
vi utstedt ”shorepass” som gav oss tillatelse til å gå i land, men vi
måtte være tilbake i båten før klokken 24 hver natt!

Typisk gatemiljø i Aden, JemenGrei måte å velge seg et måltid på….. bare å peke!

Så
dro vi av gårde i verdens mest utslitte bil til nabobyen der vi spiste
lunch og fikk tatt ut lokale penger. Så på ettermiddagen satte Salem oss
av ved det ene av to steder der de serverte alkohol i Aden! Det lå noen
hundre meter fra havnen, så det var ganske praktisk!!
En vanlig boks med øl kostet 800 lokale penger, dvs. omtrent 20 kroner,
et måltid kostet til sammenligning omtrent 1200 lokale penger……. – og
det var på et ”dyrt sted” Vi spiste grillet kylling på vår lokale ”pub»,
og den kostet 500 penger!! På vei tilbake til jolla sjekket vi ut det
andre stedet ”Sailors club”, det var også fullt av lokale menn (og noen
damer) som satt og drakk russisk vodka eller gin, blandet med vann.
Senere fikk vi høre at Sailors club var styrt av den somaliske mafia, og
en kveld vi stakk innom for å ta en øl var prisene skrudd opp til 1200
penger for en øl – spesial kveldspris!!

Neste
dag dro Christer og Svein Erik og tok ut mer penger før den store
dieselekspedisjonen startet. Vi hadde valget mellom å ta båten til en
skikkelig grisete lekter og fylle opp, men Svein Erik ville heller fylle
på kanner og bruke jolla til å frakte diesel fra lekteren til Fruen.
Det tok sin tid, først timer inne på kontorene der man fylte ut masse
skjemaer, så nytt kontor for å betale, så tilbake for å vise kvittering,
og så ut for å starte og fylle kannene. Svein Erik brukte også en time
på å overtale dem til å la oss fylle i kanner……..

Ja, ja tankene ble fulle i løpet av en lang formiddag…..

Så
på kvelden gikk vi inn i byen og tittet. Alle menneskene var veldig
snille og vennlige, og hilste oss med ”Welcome to Aden, were are you
from?? Mens vi surret rundt og lette etter et spisested dukket det opp
en gammel sjømann som hadde vært i Tyskland, og han tok oss med til sitt
stamsted, en veeeeldig enkel restaurant. Der bestilte han mat for oss,
og gikk ikke før han hadde avtalt prisen vi skulle betale, slik at vi
ikke ble lurt – søt mann. Bordet ble dekket med avispapir, så kom det to
tallerkener med salat, to tallerkener med humus, 4 digre flate brød som
smakte kjempegodt, og grillet kylling. Kenneth og jeg tittet inn i
kjøkkenregionen – ikke et smart trekk, for det var det enkleste og mest
møkkete vi hadde sett på lenge……

En enkel restaurant i Aden, kun mannlige gjester!Jeg var nok den eneste kvinnlige gjesten……..

For
å avslutte kvelden gikk vi en tur på stambaren vår og tok en øl.
Kenneth og Christer er nattmennesker så de ble sittende mens Svein Erik
og jeg tuslet hjem ved ”cruisers midnight” i 21-tiden!!!!

Dagen
etter dro vi på sightseeing med Salem og hans vrak av en bil. Han tok
oss med til et urgammelt vannreservoar, en gammel borg, en gammel moske
og til det området der mafiaen hadde bygget sine mega- palass. Vi
stoppet ved et fiskemarked der vi så hammerhai, og mange andre hai-
varianter og fisk i alle størrelser og fasonger, og avsluttet hele turen
med å proviantere på et brukbart supermarked.

De neste dagene brukte vi på å fikse ting i båten og SE brukte noen timer på internettkafe – hans yndlingstidsfordriv!!

Vi
hadde en kveld på stambaren der vi traff Kenneth og Christer sine nye
”venner” Det var 4 lokale horer! De ble påspandert røyk og øl eller
vodka, og synes nok det var fascinerende med Kenneth og Christer……

Alle
kvinner i Aden (Jemen) må gå med ninja, svart kjole og svart
heldekkende hodeplagg, der kun øynene synes. Til gjengjeld bruker de
enorme mengder med øyensverte for å fremheve øynene…. Innomhus er det
tillatt å ta av seg hodeplagget, og for den del hele kjolen, så av de 4
jentene som satt rundt vårt bord var det en med fullt utstyr, mens de
andre hadde tatt av seg hodeplagget og ytterste del av kjolen!

«Gledespiker» i Aden med typisk hodeplaggKenneth fra Blue Moon – gjett hvem som sitter til høyre!!

Det ser unektelig litt komplisert ut å sitte og røyke med fullt hodeplagg……

Svein
Erik bestilte vannpipe, ingen av jentene hadde prøvd det før – så det
ble mye moro med å teste det ut! Det smakte godt også!!

To
av jentene hadde blitt gravide uten å være gifte – dermed var de
automatisk utestengt fra familien og måtte forsørge seg selv.
Arbeidsløsheten i Aden er enorm, så de har ikke så mange valg!!

Etter
hvert fant vi ut at det var på tide å reise videre, så da værmeldingen
viste svake nordlige vinder besluttet vi å dra. Nordlige vinder er ikke
vanlig sør i Rødehavet, de er stort sett alltid fra sør, sør/øst, men
mens vi var i Aden blåste det mye fra nord. Vi fant ut at vi skulle dra
ca 300 nm (to dager) opp til en ankring i Eritrea, og værmeldingen
varslet svake vinder så da kunne vi i hvert fall motre!

Den
første dagen motret vi hele tiden. Om natten passerte vi Small Straight
(det smaleste punktet i Rødehavet, helt i starten). Der suste vi
igjennom i nesten 10 knop – da gikk det unna. Vi krysset leden 10-15 mil
nord for Small Straight og utover natten fikk vi mer og mer motvind og
motstrøm!! Dagen etter var det fortsatt motvind og den økte sakte utover
dagen. Tilslutt var strøm og vind såpass sterkt i mot oss at vi
vurderte om vi skulle finne et sted å ankre opp. Etter en rask sjekk på
kartet så vi at vi ikke ville finne et egnet sted før det ble mørkt.
Dermed ble alternativet å krysse oss nordover. Vi hadde storseilet og
kryssfokka oppe og støttet med motoren. Det gikk bedre, vi kunne holde 6
knop, men båten ble oversprøytet med saltvann hele tiden. Blue Moon
valgte å gå rett mot vinden, men de kom frem samtidig med oss selv om vi
hadde seilt 20 nm lengre enn dem!! I tillegg var de skikkelig slitne av
å stampe seg frem i grov sjø!!

Det
var deilig å seile inn bak et rev og kaste anker i rolig og stille
vann! Vi lå for anker neste dag, og gjorde nesten ingen ting bortsett
fra å ta et bad! Så besluttet vi å gå 45 nm videre dagen etter til en øy
som heter Adjuz. Siden vinden fortsatt kom fra nord måtte vi motre, men
det var en grei tur. Vi prøvde fiskelykken. Blue Moon fikk to mindre
tunfisk og vi fikk en større – dermed var middagen klar!

På vei til Adjuz fikk vi følge med en annen svensk båt, Blue Marlin som dukket opp fra en annen ankringsplass.

Adjuz er en liten øy, men da vi seilte inn for å ankre opp så vi at det var en klynge med enkle hus på øya.

Dagen etter dro vi alle på land for å strekke på beina, samt sjekke ut denne lille husklyngen!

Da
vi nærmet oss ble vi møtt av to unge menn. Vi fikk vite at vi ikke
kunne ta bilder av dem – ”bad spirit”!! Den ene av de unge mennene
snakket nok engelsk til at vi kunne holde en konversasjon gående, og vi
ble invitert inn i et enkelt hus. Totalt bodde det 20 mennesker der,
fiskere og deres koner. Barna var inne i landsbyen på fastlandet, der
ute var det kun voksne mennesker. Da vi kom så vi to kvinner som satt
utenfor husene og dekket til et hull i jorden. Siden viste det seg at de
hadde baket brød, og det vi så var den lokale stekeovnen!

Vi besøker en enkel fiskelandsby i EritreaDe ville ikke bli tatt bilde av, men husene kunne vi fotografere!Stekeovnen – et hull i bakken – de var i ferd med å steke brød da vi kom på besøk

Den
unge mannen vi traff var eldste sønn av høvdingen, og en av kvinnene
som stekte brød var moren hans. Selve høvdingen var på jobb med et
frakteskip som gikk med varer fra Jemen til Eritrea. Vi fikk aldri
klarhet i om han eide båten selv eller var mannskap, men jeg tror han
eide båten. I tillegg var det 4 yngre brødre, og det var i ”brødre”-
hytta vi ble invitert inn for å sitte og snakke. Det første de gjorde
var å helle opp et passe skittent plastglass med vann og sende rundt til
oss – man MÅ ta en slurk for å være høflig!

Så
ble vi invitert på kaffe. Det tok sin tid å preparere så i mellomtiden
prøvde vi å holde en samtale gående. Vi fikk vite at det var en naturlig
brønn der, men at den nå var ganske tom så vann måtte de frakte fra
fastlandet – ennå byr de oss på vann og kaffe…..!!!!

De
holdt geit der for melken og kjøttet sin del, eldste sønnen var 20 år
og gifteklar – og de trengte strøm for å lade mobiltelefonen!!!!

De
hadde et gammelt bilbatteri som de ladet opp hver gang de var på
fastlandet, men nå var det tomt!! Vi tilbød oss å lade opp
mobiltelefonen, men han kunne ikke gi den fra seg – “important
business”, men han ville gjerne at vi ladet opp batteriene til
telefonen– noe som er vanskelig uten at man har en spesial-lader for
akkurat de batteriene!!

Kaffen
smakte kjempegodt, servert i et lite glass med en diger teskje sukker i
bunnen, full av ingefær og kanelsmak og veldig sterk! I tuten av
”kaffekjelen” satt det en slags propp av tørket gress. Vi spurte hva det
var, og ble dermed ledet ut til et lite palmetre som var godt beskyttet
med gjerde og nett for at ikke geitene skulle spise det opp – det var
treet som ”proppen” var laget av. Fungerte kanskje som et slags filter,
men jeg tror også det var en av ingrediensene som gav smak til kaffen.

Etter
et par timer takket vi for oss og ble fulgt tilbake til jollene våre.
Det var et hyggelig besøk, og interessant å få se litt av hverdagslivet
til en fiskelandsby i Etiopia.

Neste
dag var vinden dreid over på sørlig så vi besluttet å dra videre mot
Suakin i Sudan. Vinden var sterk nok til at vi kunne seile helt frem til
kvelden, da døde den ut. På med motoren igjen! Rett før min første vakt
var over synes jeg at jeg hørte en ukjent lyd. Jeg vekket Svein Erik og
bad ham om å sjekke motorrommet for å se at alt var som normalt. Etter
noen minutter kom han opp og fortalte at festet til dynamoen var løsnet,
dvs mutteren på bolten var falt av så dynamoen var i ferd med å ”gå sin
vei”! Dette er altså den samme dynamoen som vi fikk installert da vi
måtte returnere til Phuket i starten av vår reise fra Thailand. De som
installerte den må ha gjort en dårlig jobb siden slikt kan skje!!

Svein
Erik, stakkars, måtte derfor åle seg inn i det smellvarme motorrommet
(heldigvis at han er glad i badstue!!), og få montert på plass dynamoen
igjen og satt på en ny låsemutter. Så startet vi motoren igjen, men
etter et par minutter veltet det ut røyk i motorrommet. Vår nye dynamo
var helt smellvarm og det gnistret og røyk av den!!
Er det rart at man kan bli litt frustrert innimellom?? Vi snakket med
Blue Moon om problemet og de la seg til å vente på oss og samtidig gav
Kenneth Svein Erik råd om hva han kunne gjøre for å starte motoren igjen
slik at vi kunne fortsette. Svein Erik fulgte rådet, og dermed kunne vi
starte motoren og motre oss videre, men uten at dynamoen ladet strøm.
Vi har heldigvis en Onan generator som vi kan starte for å lade
batteriene. Vi hadde også slepepropellen ute, samt vindgeneratoren, og
på dagtid lader jo solcellepanelene også.

Neste
morgen kom vinden tilbake, og vi kunne seile. Da vi skulle stoppe
motoren viste det seg at den ikke ville stoppe. Stoppknappen fungerte
ikke!! Man kan alltid tvangsstoppe en motor, men hva hvis den ikke
startet igjen????

Vi bestemte oss for å la motoren gå på tomgang, da visste vi at vi kunne motre når vinden dabbet av igjen…

Problemet
med slepepropellen var all tang som lå og drev i vannoverflaten, den
hektet seg fast i propellen slik at den sluttet å gå rundt. Dermed måtte
vi stadig dra den inn og rense den for tang og så slippe den ut igjen –
det var i hvert fall nok å henge fingrene i…..

Så
kom vi frem til Suakin tidlig på morgen. Vi ankret opp og etter kort
tid ropte det fra land – det var Mohammed som var kommet for å klarere
oss inn. Han kom ut i båten og etter tre timer hadde han klarert oss
inn, gitt oss lokale penger og levert diesel, snakk om effektivitet!!

Mens
jeg ordnet med diesel fikk Svein Erik ordnet med dynamoen. Først
stoppet han motoren manuelt, og så klarte han å starte og stoppe den på
normal måte flere ganger – det må ha skjedd en form for kortslutning da
dynamoen ble ødelagt – men uansett så var i hvert fall det problemet
løst!! Deretter skiftet han ut vår splitter nye dynamo med vår gamle som
har vært med som reserve helt fra Norge. Det gikk også greit, så det så
ut til at våre problemer var løst for denne gang!

Neste
dag tok vi oss en tur i land for å se oss omkring og kjøpe ferske
grønnsaker og bananer. For et fattig og stusselig sted. Nitti prosent av
alle bygninger så ut som om de kunne falle sammen hvert øyeblikk, esel
og geiter ruslet rundt i gatene, det fantes ingen strøm, de som trengte
strøm måtte ha sin egen lille generator! Vi ble tørste, og siden det var
langt mellom øl-barene……!! satte vi oss ned i et lite skur der de
solgte fruktdrikker. Vi bestilte mango, og så puttet han mango i en
blender sammen med lunkent vann og masse isbiter. Vi tenkte at får vi
ikke mageproblemer nå, så får vi det aldri – det gikk bra!!

Her er vi på vei inn til Suakin, Sudan
Suakin er en veldig fattig by der mesteparten er i ruinerMen de lokale var veldig vennlige og blideEsler var det overalt – legg merke til hjulstillingen på kjerra til høyre!!Den lokale «fruktbaren» – mango og isbiterMasse fine grønnsaker på torget

Så
kjøpte vi litt grønnsaker og prøvde å finne et sted vi kunne spise. Vi
har spist på mange rare steder på vår ferd, men denne gangen klarte vi
ikke å finne et sted der vi ville spise, det ble for primitivt og enkelt!! Dermed ble det mat i båten i stedet for!

Værmeldingene
varslet at vi nå hadde et perfekt værvindu med sørlige vinder. Dette
bestemte vi oss for å benytte. Dermed dro vi neste morgen og brukte fire
døgn opp til Hurgada i Egypt. Det var fire begivenhetsløse døgn, det
siste døgnet gikk vi i sneglefart for å komme frem når solen gikk opp,
vi prøver å unngå å gå inn i havner når det er mørkt.

Vi
ankret opp og etter et par timer kom agenten som hjalp oss med å
klarere inn. I 13-tiden var vi ”godkjente” av immigrasjonen, og dermed
kunne vi ta båten inn i marinaen. Der måtte vi vente på at customs og
karantene-folkene skulle ankomme, så i mellomtiden spiste vi lunch om
bord i Fruen sammen med Blue Moon.

Customs
kom om bord og ville vite hvor mange pc-er vi hadde om bord, antall TV,
stekeovner, påhengsmotorer og joller vi hadde, mange merkelige
spørsmål!! Dermed var vi offisielt klarert inn i Egypt, uten å betale
ekstra ”lommepenger”.

Hurgada
er en liten fiskelandsby som de siste 10 årene har utviklet seg til å
bli en stor turistby.
Kontrastene blir store – her Hurgada marina i Egypt

Marinaen er fancy med masse restauranter og barer,
men rett utenfor marinaen er den opprinnelige fiskelandsbyen, og den er
full av små butikker og slitne hus. Går man i 5 minutter dukker det opp
typiske turistbutikker fulle av suvenirer, reisebyråer, minibanker og
hoteller.

Dagen
etter at vi ankom snudde vinden over til nord, som er den vanlige
vindretningen så langt nord i Rødehavet. Med nordavinden kom kulden og
sanden. Temperaturen gikk fra 30­+, ned til 22 grader, og om natten var
det 13-14 grader, kaldt!! Det store problemet var allikevel ikke
temperaturen, men sanden. I løpet av noen få timer var båten dekket av
et lag med fin sand, både utvendig og innvendig. Det satte seg i halsen
og i nesen, og Svein Erik (som har støvallergi) ble veldig plaget med
tett nese og kløende øyne, og piller og nesespray hjelper minimalt!

På
veien opp Rødehavet har Svein Erik hatt kontakt med en svensk
radioamatør, Hans, som er gift med en egyptisk kvinne og bor halve året i
Hurgada. Han har hjulpet oss med værmeldinger opp hele Rødehavet, så
som takk for hjelpen inviterte vi dem om bord for en drink. Deretter tok
de oss med på en sightseeingtur i nærområdet og så spanderte de middag
på en lokal fiskerestaurant, veldig vennlig gjort!

Guidetur med Vivian og Hans som bor i Hurgada

De
hjalp oss også med å bestille tur til Luxor. Vi valgte en todagers tur
for å slippe å stresse. Det er 25 mil til Luxor fra Hurgada, så det ble
mange timer i bussen.

Men
selve turen ble veldig bra. Vi ble hentet klokken 5 om morgenen og
klokken 10 var vi fremme. Der fikk vi en veldig flink egyptisk guide som
hadde evnen til å fortelle akkurat passe mye om hvert sted vi besøkte,
men som også kunne svare på alle våre spørsmål! Vi så de vanlige
stedene; Karnak-tempelet, Kongenes dal, Luxor tempel, Hatchepsuts
dødstempel og Medinet Habu, også et digert tempel. I tillegg ble vi
presset inn i en butikk som solgte papyrus-bilder og en butikk der de
solgte alabaster (en spesiell steinsort som har blitt brukt til å lage
krukker og urner i tusenvis av år).

Det var en interessant tur selv om det var tusenvis av turister over alt og en lang tur med bussen!!

På tur til Luxor – her Harnak tempelGedigne statuer og obelisker over altTempel laget av en kvinnlig farao!!Luxor tempel om kvelden

Båttur på Nilen – her sammen med Christer

En perfekt avslutning på et måltid – røyke vannpipe!!

Nå
ligger vi fortsatt i Hurgada og venter på at den sterke nordavinden
skal gi seg. Det ser ut til at vi kan reise herfra til helgen og da vil
vi gå opp til Port Suez og bli målt for å vite hvor mye vi skal betale
for å gå gjennom Suez-kanalen. Deretter får vi utlevert en los som skal
bli med oss opp til Ismaelia der vi må legge oss inn i en marina igjen.
Der håper vi at vi kan ta en dagstur inn til Kairo slik at vi kan få
sett pyramidene og besøkt Kairo museum der bl.a. alle skattene fra
graven til Tut`ank Amon er plassert. Så får vi utlevert en ny los som
tar oss med resten av veien opp til Port Said, ved Middelhavet!!
Deretter drar vi til Tyrkia der vi skal ha båten liggende i alle fall et
års tid, men mer om det i neste reisebrev!!

Mars-april

03-10

”Skitt,
vinden blir jo bare sterkere og sterkere – vi snur og går tilbake…..!”
Svein Erik er frustrert, vi forlot Hurgada marina på fredag morgen for å
gå 20 nm opp til en ankringshavn. Det var meldt lette vinder, men da vi
kom ut blåste det mer og mer og bølgene ble krappe. Vi kom ingen vei
med motor alene, så vi satte opp storseil og fokk. Da gikk vi i over 6
knop, men på grunn av bølgene
ble kryssingen slik at vi omtrent gikk frem og tilbake uten å komme
fremover. Dermed var beslutningen tatt og vi dro tilbake til Hurgada
marina. Våre venner i Blue Moon besluttet å gå
videre, men vi fikk en rapport senere på dagen at vinden hadde økt til
over 45 knop, og de hadde brukt mange timer på de siste milene! De hadde
også brukt masse tid og mange forsøk på å få ankeret til å sitte bak
revet på ankringsplassen.

Vel
tilbake i marinaen var det stille og behagelig. Vi benyttet anledningen
til å si hei til en annen svensk båt, Blue Marlin som hadde kommet dit
samme morgen, og Hans (radioamatøren) og Vivian, hans kone kom også på
besøk.

Lørdag tok vi det helt med ro mens vi ventet på at vinden skulle løye.
Så tidlig søndag morgen, ved soloppgang gjorde vi et nytt forsøk! Denne
gangen gikk det bedre. Det var hele tiden motvind, men ikke verre enn
at vi kunne motorseile. Vi brukte et og et halvt døgn opp til Port
Suez. På vei inn til marinaen ropte vi opp agenten vår, Felix, som
sendte noen karer ned til marinaen slik at de hjalp oss med å feste tau
til bøyene, en foran og en bak. Selve ankringsplassen var så liten at
dette var den eneste måten å få plass til oss på.
I bøye i Port Suez der vi venter på å bli målt opp og få tildelt los gjennom Suez

Agenten tok
våre papirer og vi fikk bestilt diesel. Etter et par timer kom det en
kar om bord som målte opp båten vår, og vi ble fortalt at vi kanskje
kunne få dra videre gjennom kanalen neste morgen – det var raskere enn
vi hadde forventet!! Sent på kvelden ble dieselen levert, det er en
utfordring å helle store 35 liters kanner med diesel i tankene med hodelykt, men det gikk bedre enn forventet. Neste morgen kom marinasjefen ut
og fortalte at vi ikke kunne gå gjennom kanalen, de ventet på et svensk
krigsskip som skulle passere, og dermed måtte vi vente! Jeg vet ikke om
de tror at vi er potensielle selvmordsbombere eller hva……!

Apropos
marinasjefen; han var en relativt ung kar som snakket forståelig
engelsk. Han kjørte agentene og oppmålingskameraten rundt i jolle til de
5 seilbåtene som lå i bøyene. For hver båt han besøkte ville han ha en
presang fra oss som var beregnet på oppmålingsmannen! T-skjorte og
penger var øverst på listen. Han fikk litt penger fra oss til
oppmålingsmannen, og så gav vi også bort en t-skjorte til
marinakameraten. Da ham kom for å ta i mot penger for bruk av bøyene
fikk han et par dollar ekstra, men vi nektet å gi ham flere presanger!
Da han skulle hjelpe til med å ta fortøyningen maste han så mye at vi
måtte gi ham enda en t-skjorte. Han var vår første opplevelse med
slitsomme egyptere…..som skal ha, skal ha, skal ha!! Et par av de andre
seilbåtene nektet å gi ham noe, og dermed nektet han å løsne
fortøyningene, ganske håpløs fyr!!

Neste
morgen kom losen om bord. En røslig kar, stille og høflig, men det
viste seg at også han var flink til å tigge om ting og penger! Han satte
seg bak roret og der satt han mesteparten av veien, ca 8 timer.
Engelsken hans var minimal, så etter at vi hadde utvekslet de vanlige
frasene og spørsmålene om familie, barn og jobben hans ble det ganske
stille. Vi serverte lunch, og heldigvis hadde jeg kjøpt ”kofta”, en form
for kjøttkaker, laget på Halal-vis, slik at det var trygt for en muslim
å spise det!!

Vår første los – Ali, fra Port Suez til IsmailiaBlue Moon på vei til IsmailiaNoen ganger føler man seg veldig liten……Mens andre ganger føler vi oss store….., ( fiskebåter i Suezkanalen)

Suezkanalen
er ikke en bred kanal, og det kom en del store båter forbi. Man føler
seg liten når en diger containerbåt tårner over oss…..Ellers var det
stort sett sand og militærposter langs kanalen. I 16-tiden kom vi frem
til Ismailia, midtveis i kanalen. Her ble vi lagt longside en
steinbrygge og fikk både strøm og vann. På veien dit hadde Blue Moon
fått en diger plastkladas festet i propellen. De klarte å gå sakte
fremover, men bakke var umulig. Da de kom frem til Ismailia var de ikke
fristet til å hoppe ut og fjerne den, men heller få tak i en lokal
dykker. Dermed bestemte vi oss for å bli værende neste dag. I etterkant
var det en tabbe, det endte med at vi ble liggende 5 dager og vente på
et værvindu. Hadde vi reist neste morgen hadde vi kunne gå direkte opp
til Tyrkia, men hvem vet hvor fort været endrer seg……!

Siden
vi var ”strandet” i Ismailia fant vi ut at vi hadde tid til en dagstur
til Kairo og pyramidene. Vi leide en taxi for en dag og han kjørte oss
først til pyramidene. Vi har, som alle, sett pyramidene på bilder og TV,
men det å se dem i virkeligheten gav et større inntrykk enn jeg hadde
forventet. Vi var der på en fredag, og det er dagen da alle skole-elver
”slipper ut fra skolen” og gjør andre ting, og mange lokale familien var
der for å titte og spise sin medbrakte lunch. Med andre ord, det var
proppa fullt med lokale, i spedt en del turister!

Vi vandret sakte rundt og tittet, imponerende byggverk, men jammen var de stormannsgale disse faraoene!!

Vi ble imponerte over pyrmideneSnakk om dimensjoner – og galmannskap!Men uansett var det en opplevelse å oppleve det hele på nært hold

Etter
pyramidebesøket dro vi inn til det egyptiske museet, og der leide vi en
lokal guide til å vise oss de viktigste tingene. Det viktigste var vel
skattene de fant i Tutankhamons grav, som den 11 kg tunge masken av gull, forgylt hestevogn, smykker, alabastkrukker, kiste innenfor kiste……..utrolig. Tenk hva man kunne ha funnet andre steder hvis det ikke var for tidligere gravrøvere……..(som ikke plasserte skattene i et museum!!)

Så
endelig viste værmeldingen at vi kunne dra videre, og vi bestilte ny
los for resten av kanalen. Igjen kom den en los med minimale engelsk –
kunnskaper, han styrte båten i nye 7 timer, spiste ”halal-lunch” og fikk
sine 20 dollar som ”gave”, samt litt tegnesaker og ballonger til
barna!! Han ble plukket opp av en losbåt inne i Port Said, og vi måtte
slenge over diverse bokser med Pepsi til førerne av losbåten som en
ekstra ”gave” ….!

Så var vi endelig fri til å dra. Vi satte opp storseilet og satte kursen mot Middelhavet, jippi!

Som
vi hadde sett på værmeldingen gikk vi rett ut i 10 knops motvind, men
den skulle løye utover natten! Vi tok et slag mot vest for å vinne høyde
for senere seilas. Mot alle værmeldinger fortsatte vinden å øke utover
natten, og bølgene ble krappe! Vi prøvde å gå så rett på kurs som vi
kunne, men ble hele tiden presset mot øst. Om kvelden var det fullt av
oljeplattformer og fiskebåter, men etter hvert som vi la Egypt bak oss
ble det roligere, og til og med vinden dreide litt i vår favør!!
Vi motorseilte hele natten og mesteparten av neste dag, men så kom det
litt vind som vi prøvde å seile på. Det varte noen timer, men så var det
på med jernhesten igjen! Vi merket at vi var kommet lengre nord. På
nattevakten var det på med langbukser, sokker, gensere i lag på lag,
jakker og ullpledd, ”huff og gru”!!

Siste dagen roet vinden seg ned, og vi kunne sette kursen rett mot Finike – vårt mål!
Vi ankom Finike klokken 23 på kvelden. Vi ankret opp utenfor moloen,
ryddet litt opp i båten, tørket vekk litt saltvann som hadde forvillet
seg inn via doradeventilene, tok en dusj og avsluttet dagen med et stort
glass rødvin – deilig.

Neste morgen kalte vi opp marinaen og ble møtt av en jolle som geleidet oss inn.
Det var 9.april som er min bursdag. Vel fortøyd kom Nils fra Checkmate!
Han inviterte til en velkomstdrink om bord i hans båt – Raki, tyrkisk
nasjonaldrikk som smaker som Ozo og Pernot! Både Blue Moon og vi slo til
…. Etter lunch sjekket vi inn i Tyrkia, det gikk greit ved hjelp av en
agent som fikset det meste. Så ble det ”boblevann” om bord i Fruen for å
feire bursdagen før vi spiste middag på en av de utallige restaurantene
i nærheten! En god dag!

Skikkelig velkomstfest hos Nils på Checkmate da vi endelig ankom Finike marina i Tyrkia, raki……!

De neste dagene i Finike brukte vi til å orientere oss litt, bli litt kjent med byen, samt starte på de små tingene som alltid står på listen av oppgaver om bord.

Finike
er en typisk tyrkisk by, ca 12.000 innbyggere, og ingen utenlandske
turister. Som en følge av det er det få som behersker engelsk her, så
kroppsspråket er en nødvendighet!

Alle
er vennlige, første dagen jeg skulle kjøpe ferskt brød i butikken var
den stengt, men brødet stod på utsiden i et skap. En mann kom bort til
meg og fortalte at jeg bare kunne ta med meg et brød og betale senere på
dagen!! Butikker står åpne og tomme – betjeningen er borte i et
ærend……., vi bestilte en spesialdel til varmvannsberederen, ingen
forlangte forskuddsbetaling….. i det hele tatt, her er det tillit!

Vår
venn Truels bestemte seg for å ta en impulstur ned for å besøke oss
allerede 5 dager etter at vi ankom, asken satte en stopper for det……. Så
gikk det flere dager der vi leste nyhetene på internett med argusøyne
for å se om det ble ”noen lysning”. Endelig kunne flyene lette, og
dermed ankom også Truels – kjempekoselig.

Så etter at asken la seg fikk vi besøk av Truels

Dessverre
ble det bare en ukestur denne gangen, men vi besluttet å gjøre det
beste ut av den. Vi leide bil i tre dager og dro på tur mot Marmaris. Vi
stoppet på de fleste ”gamle steinhauger” mellom Finike og Marmaris. Vi
så gamle amfiteatere, forlatt romersk landsby, gravsteder, borger og
typiske turistbyer. Vi spiste god mat og overnattet i Fetije og
Marmaris, begge steder rett i nærheten av marinaen – det er trygt å
kunne se mastetopper fra vinduet – da føler vi oss hjemme…..!!

Masse «gamle steiner» i Kauros, inklusiv denne komfortable benken…..På tur i bakgatene i Kas, på vei til MarmarisSom de fleste andre byer hadde også Kas sitt eget, gamle amfiFor å komme til Kaunos, en gammel by som hadde vært underlagt både persere, romere og grekere måtte vi ta en liten elvebåtPå veien så vi flere graver som var bygget rett ut av fjelletOvernatting i Marmaris på Marina hotel!!Kaya, en gresk by som ble forlatt i 1920 årene!

Så
tok vi den lokale bussen til Antalya på lørdag, og fant oss et lite
gjestehus inne i gamlebyen. Vi brukte ettermiddagen til å se oss
omkring, sjarmerende område med smale smug og mange velholdte bygninger.

Tidlig neste morgen dro Truels hjem igjen, og vi tok bussen tilbake til Finike.

Nå
er planen å seile litt i nærområdet frem til begynnelsen av juli. Da
reiser vi hjem til Norge og blir der til begynnelsen av oktober.

Fortsatt god vår til alle sammen!

Mai- juni

04-10

Ja,
hva gjør man i tre måneder i en marina i Tyrkia? For vår del – ikke så
mye!! Hvis man er i det sosiale hjørnet er det alltid aktiviteter man
kan delta på. Her i Finike er det stadig bursdagsfeiringer,
avskjedsselskaper eller vanlige grilltreff. Vi deltok på en ”vaske
hunder” dag, som stort sett bestod i å se på at et par av de kvinnelige
seilerne vasket ”Large” og Little”, mens vi andre satt rundt og drakk
øl! Grei arbeidsfordeling – hvis man liker øl!

«Large» med sine tre ben, men fortsatt ivrig biljeger…Ikke like høy i hatten akkurat nå!«Little» er «Large! sin trofaste følgesvenn – liten og søtStolte hundevaskere – og øldrikkere……..

Large
og Little er to hunder som bor her i marinaen og som henger sammen som
erteris. De blir degget med av de fleste, får servert mat og vann, og
får regelmessig besøk hos dyrlegen. Large er en ihuga biljeger og ser
det også som sin hovedoppgave å jage vekk uvelkomne hunder, men i fjor
var han litt overmodig og endte med å få den ene forlabben under bilen –
veldig uheldig!! Enden på visa var at de snille seilerne tok ham med
til dyrlegen og ble operert. Nå jager han biler like raskt og elegant
som tidligere – på tre ben. Hvem snakker om å lære av sine feil…….
Little er den søte, og blir kost og stelt med av alle, han er omtrent
like ivrig til å jage, men har fortsatt sine fire små ben intakte!

Hver
lørdag er det digert marked her i byen. Da graver vi frem trillebagen
og drar inn for å fylle opp ukens behov for grønnsaker og frukt. Stort
sett koster de fleste grønnsaker mellom 2 og 8 kroner pr kilo – sopp og
artiskokker er vel noe av det dyreste man kan få tak i
– nærmere 20 kr pr kilo! Med andre ord så er grønnsaker billig, det
samme gjelder appelsiner, moreller, epler, fersken og jordbær. Derimot
er kjøttdeig forbausende dyrt – 80 kr pr kg er nesten mer enn norske
priser! Riktignok er det kjøtt som males opp mens du står i
slaktebutikken, men allikevel….

På lørdagsmarkedet – det bugner av grønnsaker og frukt

Den
tyrkiske maten man får på restaurantene her i Finike er ganske ensartet
og litt trist. Det er stort sett samme meny alle steder, stekt kjøtt
eller stekt fisk. Kjøttboller eller kjøtt på spyd, grønnsaker, litt
salat og french fries, spagetti eller ris. Digre fat med brød blir
servert ved siden av! Noen steder er de flinke til å servere yoghurt
eller tomatdip sammen med brødet – det gjør det litt mer spennende. Det
brukes forbausende lite krydder, og sauser er fullstendig fraværende!

Dermed
ender det med at vi ofte spiser i båten. Frem til nå har jo
dagtemperaturen vært behagelig, slik at det å lage mat ikke oppleves som
et opphold i badstua!

Samling i Rosehagen sammen med Tayana og Honeybird, to norske båterTedrikking sammen med Honeybird; Anne Marie og Rolf

I
tiden etter at Truels dro hjem til Norge ventet vi på å få tilsendt
pumpen til watermakeren, som ble bestilt fra Danmark mens vi fortsatt
var i Egypt! Det danske firmaet brukte en irsk underleverandør til å
fikse forsendelsen. De brukte TNT, men ikke som express, men via
landeveien – idioter! Pakken på en kilo ble sendt til Istanbul, der så
de at den skulle til et sted som het Finike – det finnes et slik sted i
Bulgaria – og dit ble pakken sendt! Etter noen uker ble den sendt fra
Bulgaria til Istanbul der den til slutt havnet hos tollmyndighetene. Da
begynte kapittel 2: hvordan får man pakken ut fra tollen i Istanbul og
sendt ned til Finike??!

Heldigvis
er det en veldig hyggelig og hjelpsom agent her i marinaen som snakker
forståelig engelsk. Han hjalp Svein Erik med å få oversatt fraktpapirene
og passet fra engelsk til trykisk. Dette måtte gjøres hos publicus
notaris!! Koster penger! Så skaffet agenten et lokalt fraktselskap som
skulle frakte pakken ned hit – koster penger! Toll på pakken – koster
penger! Så kom ny beskjed om at pakken ikke kunne utleveres uten at det
var et firma med et firmanummer – ny tur til offentlig kontor der SE
fikk tildelt et firmanummer – nye kostnader!!
Agenten trengte penger for å dekke kostnader til telefon, post,
arbeidstimer – mer penger! Den 29 mai kom endelig pumpen til marinaen –
omtrent 2 måneder etter at den ble bestilt. Pumpen kostet omtrent 3000
kr, der frakten var 300 kr. Ekstrakostnadene for å få ut pumpen fra
tollen i Istanbul ble 4.750 kr!! Heldigvis for oss var det danskene som
betalte, og det var de som valgte å ikke returnere pumpen til Irland,
men ta den ut her i Tyrkia, men hele opplegget er vilt!

Heldigvis
finnes det metoder å få fraktet inn deler til Tyrkia uten å betale
skjorta, men da må man velge riktig transportselskap, samt utføre noen
andre små triks, som å oppgi innholdsverdi under 100 dollar, osv!! Vår
konklusjon ble at tyrkerne er gærne – de har et system som er hinsides
all fornuft – og så drømmer de om å komme inn i EU!!

Etter
at pumpen var mottatt og montert, og watermakeren atter fungerte som
den skulle tok vi oss en liten seiltur, bokstavelig talt! Målet var å ta
en nattseilas opp til Marmaris for å hilse på Blue Moon. Vi slapp
fortøyningene og tøffet ut gjennom moloåpningen. Da hørte vi masse
piping på vhf-en, og den varslet om for høy spenning på systemet.
Måleren viste at vi ladet med 16 volt… Dermed var det bare å snu og dra
inn til marinaen igjen.

Vi
fikk reparert vår ødelagte dynamo da vi kom hit, men det viste seg at
de hadde montert den feil sammen slik at regulatoren ikke virket. Etter
et par dager med intens jobbing for kapteinen var vi atter klare for
avreise. Været var litt ubestemmelig, så vi besluttet å ta en dagseilas
først opp til nærmeste ankringsområde; Kekova. Der ankret vi opp og ut
på formiddagen kom den sedvanlige solgangsbrisen, men noe kraftigere enn
vanlig. Den gav seg heller ikke utover kvelden, så vi besluttet å
utsette nattseilasen og heller dra videre neste morgen til Kas – neste
naturlige ankringssted. Der lå vi i flere dager. Da vi kom satte det inn
en kraftig vind, det blåste over 40 knop i perioder, og båter rundt oss
drev av gårde! Man kan si hva man vil, men folk som leier seilbåter er
ikke alltid så flinke til å ankre opp. De kaster ut ankeret etterfulgt
av noen meter kjetting og så setter de seg i jolla og drar på land for å
spise middag!!

Etter
hvert som vinden løyet tok vi vår første dukkert etter av vi kom hit
til Middelhavet! Det var 23 grader i vannet – iskaldt å komme ut i , men
forfriskende etter hvert. Ikke som i Asia der vi begynte å svette mens
vi svømte…..

Vi fikk vasket vannlinjen og skrapt av diverse på propellen!

Brrrrr, bare 23 grader i vannet…….

Vi
fant også ut at vi ville få knapp tid til å møte Blue Moon, så vi
bestemte oss for å droppe turen til Marmaris, og heller kose oss der vi
var.

Rett
ved ankringsplassen var det flere gamle graver både hugget inn i
fjellsiden, og gravkister plassert på toppen av åsen. Det var også en
naturlig grotte der som var morsom å se på!

Inne i en naturlig hule utenfor KasGrav hugget ut midt i en bratt fjellsideGravåpning……midt i fjellveggenDet er gravkister strødd rundt overalt!

Vi
dro etter hvert tilbake til Kekova og ankret opp ulike steder. Der tok
vi jolla rundt for å se på steiner etter sunkne byer, gikk opp på en
borg, så flere graver – i det hele tatt; mer kultur og gamle steiner!!

Typisk liten restaurant som finnes i de fleste bukterRester etter by som sank pga jordskjelvByen sank mellom 1 og 2 meter

Etter
en passe tur med litt sightseeing, bading, soling og lesing besluttet
vi å dra tilbake til Finike for mer lesing, bading og soling, men
kombinert med å forberede Fruen på å være alene i tre måneder mens vi er
i Norge!

Nå er det tre dager til vi setter oss på flyet hjem til Norge. Det gleder vi oss til.

Vi ønsker alle en riktig god sommer.

Juli – November

05-10

Sommeren er over, høsten er over og her sitter vi igjen i Tyrkia, og har gjort det noen uker!

Vi
kom tilbake til Norge i begynnelsen av juli, og noe av det første vi
satte i gang med var å skaffe oss en bil. Svein Erik hadde i forkant
gjort en dyp analyse av bilmarkedet, sittet i timevis foran internett og
lest og fundert; skulle vi kjøpe bruktbil, lease, ha slags type
bil…..?!

Uansett
var kriteriene diesel stasjonsvogn, med god bakkeklaring eller suv
enten med firehjulstrekk eller automatgir – eller begge deler

Valget
falt ned på leasing – og da var valg av bil litt tilfeldig avhengig av
hvem som kunne levere en bil raskt. BMW ble besøkt; sleskete selger og
ikke tilgjengelig bil før i november, Toyota ble besøkt; veldig
sympatisk selger og bil neste uke!!! Vi endte opp med Norges mest solgte
stasjonsvogn – Toyota Avensis. Bilen fungerer greit, har alt vi trenger
(unntatt firehjulstrekk!) og vi har bil de neste 3 årene!

Dermed
var vi klare for å kjøre på besøk – først barn og barnebarn, så var
Svein Erik på legeundersøkelse for sin vonde skulder, deretter dro jeg
på bryllup for min fetter i Bodø mens Svein Erik var på fjellet.
Deretter besøk hos seilervenner i Stavern, Jazzfestival i Arendal og
nytt besøk hos seilervenner i Tvedestrand. Deretter dro vi til Stockholm
for å besøke Blue Moon og Christer som vi seilte sammen med opp
Rødehavet. Veldig koselig besøk både i Stockholm og ute på
”sommarstugan” i Stockholms skjærgård. Jammen har vi fått mange gode
seilervenner under årenes løp!

På besøk hos Honey Bird, Rolf og Anne Marie ved StavernPå utendørskonsert på lille Torungen fyr ved Arendal

Sammen med Pål på konsert i Arendal – kaldt og vått!Besøk i Stockholm – her sammen med Blue MoonPå «sommerstugan» til Christer I Stockholms skjærgård

Vel
tilbake i Norge dro vi omtrent rett til en lånt seilbåt og seilte ned
til Tjärnö der min søster og svoger har sommersted.
På norsk seiltur i lånt båt – det må feires!!
Niese Mia på besøk ombord – kommende styrmann??

Koselige dager der
før vi krysset over til Norge igjen i skikkelig regnvær og blåst. Svein
Erik har nå fått problemer med begge sine skuldre og plages skikkelig i
perioder. Turen over til Norge tok sine 8-9 timer og siden autopiloten
om bord streiket måtte vi håndstyre hele veien. Vanligvis ikke noe
problem, men Svein Erik ble ”invalid” i skuldrene i flere uker
etterpå……
Tungt å styre når begge skuldrene streiker!

Uansett, vi kom frem til Skåtøy utenfor Kragerø, og der skulle
vi være i et par uker for å feire datter Kristin sitt bryllup – ikke at
det tok ukesvis, men litt tid til forberedelser, så tre dager til ende
med feiring og så noen dager med opprydding og venting på godt seilvær
tilbake til Oslo. Bryllupet var for øvrig meget vellykket med pent vær,
mange gjester, vakker brud, staut brudgom og stolt far!
Vakker brud og stolt far….Kledd for bryllup!

Etter et par
dager i Oslo fristet fjellet, og på veien til Geilo la vi inn en
”snarvei” via Ringebu for å besøk våre gode venner på Checkmate; Nils og
Marit. Som vanlig var det god mat og drikke og koselig selskap. Ferden
gikk videre til vår venn Truels sin hytte i Skurdalen, sør for Geilo.
Der koste vi oss en ukes tid med vedhugging og turer i fjellet –
strålende vær.
Fjelltur med Truels – bak er hytta til Arne Næss senior!Litt lite snø for skigåing, kanskje??Endelig – neste års ved er klar!

Tilbake i Oslo tilbrakte vi de neste to ukene hos mine
foreldre som ble avsluttet med konfirmasjonen til min nevø, samtidig som
Svein Erik var i Arendal for å feire sin bror og svigerinnes felles
60-årsdager. Deretter bar det på fjellet igjen for å få med litt
høstfarger i andre halvdel av september- fjellet var flott, men fargene
var fraværende, eneste som kom var snøen…..

De
to siste ukene vi var i Norge ble brukt til å besøk venner, barn,
barnebarn, purre legen på behandling av skuldrene til Svein Erik (det
går ikke fort i norsk helsevesen….) og gå på et par visninger på gårder
til salgs. Målet vårt er å finne et passe gårdsbruk der vi kan stulle og
stelle de neste årene – det blir et slags prosjekt som vi kan trenge
når seilertilværelsen er over!! Vi fant ingen ting som falt helt i smak,
men hver visning gir kunnskap!!

Så
var tiden inne for å dra hjem til båten. Fruen lå pent på plass,
møkkete og ensom! Det er koselig å komme på besøk til Norge, men det er
også veldig godt å ”komme hjem” igjen til sitt eget!

Den
første uken ble brukt til å få Fruen ren og pen igjen. Uheldigvis for
oss var den første uken i Finike preget av regn og vind, og hver gang
det regner blir båten dekket av støv og sand – dermed ble renholdet
egentlig et evighetsprosjekt…..To av forbruksbatteriene våre var
ødelagte, og vi fikk bestilt nye. Etter hvert dukket våre gamle
seilervenner opp i marinaen, og etter et par uker dro Checkmate og vi på
en 10 dagers seiltur i nærområdet. Vi startet med strålende vær og
badet og koste oss. Vi dro over til den greske øya Kastellorizon der vi
kunne drikke gresk øl, spise gresk salat og svinekjøtt! Marit på
Checkmate, Svein Erik og jeg gikk en tur opp på toppen av et berg der
det lå et kloster som nå er forlatt. På vei ned igjen klarte jeg det
kunststykket å skli på en liten stein og forstue høyre stortå. Det
banket og hovnet opp, og var usedvanlig vondt! Dermed ble det
stillesitting for meg, noe som ikke var så farlig i starten siden vi
fikk et par dager med drittvær slik at vi ble liggende værfaste!

Overgang fra snø i fjellet til fjelltur på en gresk øy!Bratt nedstigning til byen Kastellorizon

Men
dårlig vær går alltid over, så vi dro videre til Kas der vi tilbrakte
et par dager ved en kai utenfor en restaurant. Atter bading og tur i
byen – og middag i land to kvelder. Så dro vi innom Kekova på vei
tilbake, før vi atter returnerte til Finike marina. De siste ukene har
vi tenkt på å dra på tur innover i landet, til Cappadocia som skal være
veldig interessant, men det er over 70 mil å kjøre herfra, det var
vanskelig å arrangere en tur utenom å leie egen bil og kjøre hele veien,
og man må gå mye for å se det som er interessant, og med min ikke helt
leget stortå er prosjektet lagt på is.

I
stedet har vi vært flittige om bord. Jeg har polert på dekk og fjernet
masse rustflekker. Svein Erik har vasket alle tau, og siden han har
slike problemer med skuldrene har hatt tatt på seg oppgaver som bl.a
innebefatter symaskin og syreparasjoner! Ikke så hardt belastende på
skuldrene…….

Han er for øvrig en racer på symaskinen – så han får nok det som fast oppgave heretter……!

Det
er nå to uker til vi igjen reiser tilbake til Norge for å feire jul. Vi
håper at vi får kost oss med rakfisk, pinnekjøtt og lutefisk. Det er
fire år siden sist vi feiret jul i Norge.

Vi ønsker alle en riktig god førjulstid med passe snø og kulde….

Januar

01-09

Godt nytt år.

Januar
startet med kraftig vind, og det førte til bølger på stranden som
gjorde det nesten umulig å lande med jolla uten å risikere både det ene
og det andre.

Vi dro i land et par ganger, bl.a for å reise opp til Patong for å ha avskjeds -lunch med Cintra og Checkmate.

De
var klare for å ta fatt på den 1500 nm lange turen opp til Cochin i
India der de skulle møte andre seilere som skal delta på Vasco Da Gama
rally opp til Middelhavet. Med alle de ekle episodene med
piratvirksomhet rundt Sudan føles det tryggere å seile sammen i en
større gruppe.

Det
ble litt spesielt å si farvel til de to båtene som vi har seilt så
lenge sammen med og blitt så gode venner med, men vi holder kontakten
videre, og vi vet hvor de bor……..

Avskjedslunch med Cintra og Checkmate før de setter kursen mot Middelhavet

Vi startet så smått å forberede vårt besøk fra Norge. Berits mor, Bitten skulle komme på to ukers besøk og bo hos oss i Fruen.

Vi
forlot Nai Harn og flyttet oss noen nm til Chalong. Der lå vi et par
dager mens vi sjekket ut visumproblematikken og sjekket hvor det ble av
redningsflåten som vi hadde levert inn for service. I utgangspunktet ble
vi lovet at det skulle koste noen få tusen kroner å få den
resertifisert, men når vi fikk prisoverslaget viste det seg at det ville
koste oss langt over 10.000 kr å få den i orden igjen. De hadde noen
forferdelige priser på reservedeler, batterier og nødraketter. Vi
bestemte oss derfor at vi ville ta den tilbake og heller sjekke hva det
koster å få gjort samme jobb enten i Malaysia eller Singapore!

Visumet var nå i ferd med å gå ut, så vi sjekket hvor mye ”bondet” skulle koste oss – 20.000 bath var svaret, ca 4000 kr.

Vi gikk inn på internett og fant relativt billige flybilletter til Kuala Lumpur, tur retur samme dag!

Dermed
seilte vi opp til Yach Haven Marina og la båten der. Så leide vi en
motorsykkel og dro inn til byen for å ordne med ”bondet”. Det viste seg
at det var 20.000 bath pr person som måtte betales kontant og som vi
fikk tilbake etter turen – igjen i kontanter. Jammen bra vi ikke skulle
dra på en stund, unødvendig å ha for mye thai-kontanter i lomma mens vi
seiler rundt i Malaysia.

Etter nitidig papirarbeid og dusinvis av stempler fikk vi de nødvendige papirene på at vi kunne forlate båten og landet.

Dagen
etter leide vi atter en motorsykkel og dro til flyplassen tidlig om
morgenen. Air Asia, som er Asias svar på Norwegian, lettet etter
ruteplanen og etter 1 ½ time landet vi i Kuala Lumpur. Vi hadde tenkt at
vi skulle bruke ventetiden på flyplassen til å ta en bedre lunch og
bare kose oss de timene før vi skulle fly tilbake, men den gang ei.

Air
Asia har en egen flyplass et stykke utenfor byen som er gammel og
sliten, og helt klart styrt av muslimer – ikke en øl å oppdrive!

Vi endte opp med hver vår cola og en tørr baguett – snakk om gourmetlunch!!

Men
tidlig ettermiddag var vi atter tilbake i båten, med nye 30 dagers
visum og denne gang uten crew og kaptein stemplet i passet – snakk om
system!

Skikkelig gourmetlunch på flyplassen i Kuala Lumpur!

Mens
jeg startet med å vaske og rydde før vårt norgesbesøk, jobbet Svein
Erik med å få fortgang i bestilling av nye pakninger til
styringssylindrene våre. Da vi dro fra New Zealand hadde vi problemer
med at rattet var umulig å svinge, og vi fikk fikset det i Opua på vei
ut. Nå merker vi at det samme problemet er i ferd med å komme igjen, og
vi vil gjerne ha det i orden. Hvis det verste skulle skje og autopiloten
streiker er det tungt å måtte håndstyre med så trege sylindere.

Delene
ble lovet levert, og jobben skulle gjennomføres rett etter at vårt
besøk forlot oss – var det vi ble fortalt og Svein Erik måtte slå seg
til ro med det!

Så
leide vi bil og møtte opp tidlig en lørdag morgen for å hente mamma
Bitten. Hun hadde stått i en time for å passere passkontrollen, men
ellers hadde alt gått greit!!

Deretter
bar det tilbake til båten og feiring med champagne! Så fikk vi åpnet
alle gavene; aviser, geitost, magasiner, bøker, kaviar, mange flasker
Fernet Brancha (Berits yndlingsdrikk!) og andre kjærkomne ting som vi
hadde satt opp på ”ønskelisten”. Ikke rart hun hadde betalt ekstra for å
ha med seg 30 kg bagasje!!

Endelig kan vi ønske Berits mor velkommen til Phuket

Etter
en frokost med egg og bacon fikk hun lov til å ta seg en liten lur på
øye, men etter en times tid var det tvangsvekking for at hun raskere
skulle komme inn i døgnrytmen.

Deretter
tok vi en biltur rundt på øya og viste henne Nai Harn, Phuket town (som
ikke er mye å skryte av), og litt av resten av øya!

På tur med bil til Nai Harn og elefantsamlingen ved Phromthep cape, Phukets sørligste punkt

Vi greide å presse henne til å være våken til over 21 om kvelden, da var det tillatt å gå og legge seg!

Neste
dag var det hviledag. Vi tuslet rundt i marinaen og så på båtene,
pratet og tok livet med ro frem til tidlig ettermiddag. Da kom Mahili på
besøk for å hilse på mamma.

Det
ble et hjertelig gjensyn fra i sommer da Mahili var i Norge og kom på
besøk til Homborsund der mine foreldre var på hytteferie.

Om
kvelden spiste vi middag på en typisk enkel thai restaurant rett i
nærheten av marinaen. Papa Mama er navnet og det er et enkelt skur som
ligger delvis ut i sjøen med røffe plankegulv, lysstoffrør, plaststoler,
plastduk og selvbetjening der man henter sin egen drikke og glass, og
bestiller ved disken! Men maten er god og det var morsomt for oss å
introdusere mamma for litt ekte thaistemning!

Middag hos Papa Mama, en enkel thai restaurant like ved marinaenMiddag sammen med Mahili, også på Papa Mama

Planen
var opprinnelig at vi skulle starte ferien med å ta en seiltur, men
vinden blåste kraftig. Vi gjorde et forsøk, men da vi kom ut av marinaen
møtte vinden oss med kraftige tak. Sjøen ble mer og mer urolig desto
lengre vekk fra marinaen vi kom, men vi besluttet å gjøre et forsøk! Vi
kom så langt som til første mulige ankringssted i le av en øy, men selv
der var det dønninger. Det gjorde det litt vanskelig å klatre ut i
jolla, i hvert fall for mamma som ikke er særlig svømmedyktig, så vi
valgte å ta en dag om bord. Det var jo i hvert fall ikke for varmt å
ligge på dekk å sole seg i all vinden!!

Den
natten var det en om bord som ikke sov så veldig godt – det er ikke så
greit å ligge i forpiggen å høre på alle de fremmede lydene! Uling i
riggen, knirking i ankerkjettingavlasteren, bølger som slår mot skroget,
i det hele tatt – lite søvn!!

Neste
morgen besluttet vi derfor å returnere til Yach Haven, men legge oss
for anker en natt for å se om vinden løyet. Det gjorde den ikke, og
værmeldingen viste at vi måtte vente noen dager før vi kunne gjøre et
nytt forsøk!

Da
bestilte vi igjen plass i marinaen og bestilte bil slik at vi kunne
bruke et par dager på shopping, bading og mer sighseeing! Vi fikk se
steder som verken Svein Erik eller jeg har sett tidligere, som en diger
Wat (buddistisk munkekloster), og vi besøkte den digre 45 meter høye
buddafiguren som de har bygget på toppen av et fjell. Mamma og jeg gikk
også noen timer rundt og studerte alle silkeputer, silkeløpere,
silkekjoler, silkeditt og silkedatt samt alle de andre varene som er til
salgs over alt. Gaver til Norge ble innkjøpt, så var i hvert fall den
oppgaven gjennomført!

Første møte med levende buddistiske munker ved Wat ChalongInne i templene er det fullt av buddafigurer i alle størrelser og varianterLunch på japansk restaurant med veldig god mat!

Så
endelig, etter en uke roet vinden seg helt, og vi kunne gjøre et nytt
forsøk på å seile opp i Pang Nga Bay, den store bukten som ligger mellom
Phuket og fastlandet Krabi.

Pang Nga har flotte stein og fjellformasjoner som ser ut som om de popper rett opp av sjøen, ganske spesielt å se på.

Endelig på seiltur og ekspedisjoner med jolla inn i honger og små grotterPhang Nga Bay har fantastiske klippeformasjonerHvorfor ikke sole seg litt mens man er underveis!!

Vårt
første stopp var ved en øy der de har et par ”honger”. En hong er en
slags hule uten tak midt inne på øya, og man må gjennom en tunnel for å
komme inn.

Vi
utstyrte oss med hodelykter og padlet stille gjennom tunnelen. I taket
henger det fullt av flaggermus, og det er fullt av stalagmitter og
stalaktitter, og lyset i endene av tunnelen er fascinerende å se på.

Det
må være lavvann for å komme gjennom tunnelen, og siden vi gikk inn på
stigende vann, og ikke hadde lyst til å bli fanget inne i hongen, ble
det bare en ganske kort stopp der inne før vi padlet tilbake – men gøy
var det!

På vei inn i første hong – skummel tunnel!!

Så dro vi videre og kastet anker ved en annen øy, med flere små grotter og tunneler som ble utforsket fra jolla.

Neste
dag dro vi en kjapp tur innom James Bond Island, der ”The man With the
golden Gun” ble innspilt (ihverfall deler av den!) Den bitte lille øya
er en diger turistfelle, så vi dro etter en kort omvisningsstur!

Neste
stopp var lunch ved ”the floating village” som er en muslimsk
fiskelandsby, delvis bygget på peler ut i vannet. Det er også en typisk
turistattraksjon der mange turistbåter stopper for å spise lunch, men vi
kom inn helt på tampen av lunchen slik at den restauranten vi havnet på
var helt folketom.

Maten
var sånn passe – i tillegg til at de glemt å servere mors suppe, men vi
delte på de andre rettene og så gikk vi en tur rundt i byen. Det var
det som var hensikten med å stoppe der, for det er en spesiell
opplevelse å vandre rundt i den lille byen og studere hvordan de lever.
Trangt, møkkete, rotete!

Rundtur i muslimsk fiskelandsby, ikke spesielt rent og pent

Middag
ble inntatt om bord, og neste morgen tok vi en lengre seilas ned til
Krabi og Ray Lei Beach. Vi visste at det ville bli mye bråk fra alle
longtail-båtene som frakter turister til og fra stranden, men det roer
seg ned på kvelden, og om natten er det stille. Vi gikk en liten
sightseeingtur, og hadde med oss badetøy og hvitvin. Mens vi lå på
stranden ble vi ”overfalt” av en ivrig ung mann som ville selge massasje
eller fotskrubb. Ingen ville ha massasje, men etter en stund lot jeg
meg overtale til en fotskrubb – det var mye hud som forsvant!!!

Mens jeg fikk den helt nødvendige skjønnhetspleien for føttene drakk vi hvitvin og koste oss i solnedgangen!

På
”lette og velstelte føtter” gikk vi så til en restaurant der vi spiste
”hotpan” mat servert på en varm plate som står i fulle flammer rett før
servering – fint å se på, og god smak på maten!

På standen på Ray Lei beach

Neste
morgen plukket vinden seg opp igjen, så vår plan om å ta en stopp ute
på Chicken Island ble avlyst. Dermed satte vi kursen innover i bukten
igjen, til mer beskyttede områder.

Vi
fant en liten øy med en fin sandstrand, og utover ettermiddagen
forsvant de små båtene med turister som var der og vi hadde plassen for
oss selv.

Svein
Erik prøvde seg med litt snorkling ytterst på revkanten, og fikk
faktisk øye på noen små fisker og noen levende koraller…..Er det en ting
vi savner her så er det å kunne slenge på seg en dykkermaske og ligge i
krystallklart vann og studere vakre fisker og koraller.

Mamma
og jeg lå og kjølte oss ned i vannkanten før vi veltet oss over på et
håndkle og gravde fram flasken med kald hvitvin – mens solen sakte krøp
ned i havet…….

Ettermiddagskos på egen «privat» strandMan kan ikke klage på 28 grader i vannet!

Vi fikk med oss mange fine solnedganger

Tiden
går fort når man bare har to uker til rådighet, så neste dag dro vi til
siste ankringshavn før vi måtte tilbake til marinaen. Formiddagen gikk
med til å forflytte oss, så var det oppankring og lunch før vi trakk oss
tilbake til de kjølige kabinene med vifte for å ta en liten siesta
under den varmeste tiden midt på dagen. Da kunne vi atter finne oss en
liten strand for oss selv og kose oss med avkjølende bad i 28 graders
vann! Deretter litt leting etter spennende skjell og tradisjonen tro –
solnedgang!

Fredag
måtte vi sette kursen tilbake til marinaen. Dagen ble brukt til å spyle
båten fri for saltvann, pakke og se gjennom alle bildene fra turen og
sørge for at mamma fikk med seg alt som var tatt av bilder fra turen.
Det er jo det fine med disse nymotens greiene- det er lett å dele på
minnene!!

Siden
det var fredag var vi selvsagt nødt til å følge tradisjonen med en Dry
Martini – gode vaner skal man aldri svikte! Så var det avskjedsmiddag på
Papa Mama !

Til
å være en liten, spinkel dame uten svømmeferdigheter og sjøbein, og som
får blåmerker bare man ser på henne, ble mamma en uredd dame som
klatret opp og ned den bratte stigen, inn og ut av jolla som hun aldri
hadde gjort annet i sitt liv. Noen blåmerker ble det riktignok, men hun
taklet det trange livet om bord uten problemer – det var en fornøyelse å
ha henne på besøk, og vi koste oss veldig, bare synd at tiden går så
fort.

Neste
morgen var avskjedens time kommet. Mamma er ikke så flink til å holde
på tårene, og siden det kan være smittsomt måtte vi bare dytte henne inn
gjennom passkontrollen,,,,, slik at det ikke stod to tutende jenter der
midt på gulvet……..

Det var vemodig å vinke farvel, men sånn er det bare. Hvem vet, kanskje får vi snart besøk av henne igjen!?!

Til slutt var avskjedens time inne, noen tårer ble det jo!

Nå
ligger vi fortsatt ved Yach Haven, men har lagt oss ut for anker. De
hersens delene vi venter på har fortsatt ikke forlatt Singapore, og
denne uken har det vært Chinese New Year, og da står omtrent verden
stille, ihverfall der nede!!

Vi
håper at noe skal skje neste uke, for da går visumet vårt ut og vi har
liten lyst til å bruke penger på en ny flytur til Kuala Lumpur, eller
bruke en hel dag på en buss til Burma.

I
og med at vi ikke skal krysse Indiske hav i år så er det ikke helt
avgjørende å få fikset problemet med det samme. Kanskje vi rett og slett
venter til vi kommer til Malaysia, eller aller helst til Singapore og
ser hva vi kan få utrettet der.

Februar
skal i hvert fall brukes til å seile litt mer i Malaysia og så ta oss
ned gjennom Malakkastredet og til Singapore i begynnelsen av mars.

Det skal bli fint å ”komme i gang” med litt seiling igjen!

Februar-mars
02-09

De
”hersens” delene ville ikke komme. Vi leide en motorsykkel og dro den
lange veien ned til Chalong for å sjekke ut av Thailand siden visumet
vårt var i ferd med å gå ut på dato! Dermed var vi ”ulovlige” gjester i
landet. Samme dag fikk vi vite at delene var ventet inn til Phuket over
helgen, så vi bestemte oss for å bli liggende for anker i Yacht Haven.
Vi fylte dagene med småting, noe som egentlig ikke er et problem siden
vi alltid har en egen liste på små ting som kan gjøres, men ikke må
gjøres! Vi leide bil en dag også for å få toppet opp dieseltankene,
gjort de siste provianteringene (som hovedsakelig bestod av varer som
ikke er lett å få tak i Malaysia, slik som bacon, svinekjøtt og gode
oster….). Vi kombinerte dette med en tur på golfbanen, ikke for å
spille, men for å slå baller på driving rangen. Som de nybegynnerne vi
er trenger vi all den trening vi kan få – og det er ikke lite!!!!

Så
ankom de etterlengtede karene som skulle fikse sylindrene på styringen
vår. Dagen før hadde vi oppdaget to andre problemer, nr 1 var at den ene
vanntanken vår lakk, nr 2 var at generatoren hadde store problemer med
å starte. Sylindrene ble demontert, og det viste seg at australieren
som driver firmaet også kunne fikse sveising av vanntanken, og han
visste om en kar som var god på Onan generatorer – hvor mye flaks kan
man ha på en dag!!?

Så
for å gjøre en detaljert historie kort så ble sylindrene fikset,
vanntanken sveiset, (og ble nesten tett!) og startreleet på generatoren
ble skiftet ut! Og alt ble gjort i løpet av en uke!!

Vi fikk hjelp av en skikkelig flink mekaniker til å fikse releet på starteren til generatoren!

Dermed
kunne vi sette kursen mot Malaysia. Første stopp var Monkey Bay på Phi
Phi. Det var totalt vindstille så vi var nødt til å motre hele veien.

Neste
dag var det mer av det samme – vindstille og motor. Vi kom til Ko Muk
tidlig ettermiddag og oppdaget at den svenske båten Hilda lå for anker
der. De hadde planer om å ta en tur inn i den spesielle hongen ”The
Emerald hong”, men vinden og bølgene kom fra vest/nordvest, det vil si
rett inn i den åpne ankringshavnen, og det var ganske urolige forhold.
Vi bestemte oss for å legge oss på østsiden av øya, litt mer i le for
bølgene. Det var et lurt trekk, og etter et par timer kom også Hilda og
la seg ved siden av oss.

Dagen
etter stod vi relativt tidlig opp, og tok fatt på den 54 nm lange turen
til en øygruppe som heter Butong group. Vi hadde aldri vært der før,
men ryktene sa at vannet skulle være krystallklart der. Det var en
strålende dag med sol, og på toppen av alt kom det etter hvert vind og
medstrøm, så vi kunne heise seil og stoppe motoren, og suse av gårde i
6,5 – 7 knop!!

Det
eneste problemet var at før vi stoppet motoren fikk noe i propellen –
vi merket at noe festet seg, men regnet med at det var et tau, og at
”ropecutteren” hadde tatt seg av problemet, for motoren fortsatte å gå
jevnt, men vi ante en svak vibrasjon. Uansett så besluttet vi å håndtere
saken når vi kom frem og kunne dykke ned og sjekke under rolige
forhold, og vi hadde ingen problemer underveis.

Ikke så veldig morsomt med en solid plastvevet sekk surret rundt propellen!

Da
vi ankom første ankringsmulighet fant vi fullt av bøyer tilgjengelig,
og godt var det for det var ganske dypt der. Vi fant en bøye, men synes
det var litt for åpent i forhold til vind og bølger. Dermed gikk vi
videre for å sjekke et annet ankringssted, men der så det ennå verre ut.
Tilbake til første område, prøvde en annen bøye, men akkurat da var det
skifte fra høyvann til lavvann og vi ble liggende veldig nære en annen
liten bøye. Nytt forsøk, denne gangen tilbake på den opprinnelige bøya
vi hadde prøvd for flere timer siden – der ble vi liggende over natten
med masse svell og lite søvn!

Neste
morgen sjekket Svein Erik propellen, og kom opp med en stor bit av en
sliten plastvevet striesekk som hadde surret seg delvis rundt propellen!
Den hadde nok ligget og flytt omtrent en meter under vannflaten!

Vi
besluttet å flytte oss til en helt annen del av øygruppa, og gikk
dermed en times tid for motor nordvestover til Ko Rawi. Der fant vi en
båt som lå i en bøye, og vi la oss rett i nærheten. Vannet var vel ikke
direkte krystallklart, men mye bedre enn vi var vant til. Vi tok oss en
snorkletur, og nære land var det veldig klart vann, og fine koraller med
en del fisker. Tidlig ettermiddag dro den andre båten, og noen timer
senere kom svenske Hilda og la seg i samme bøye. Det var koselig, og vi
hadde en hyggelig sun-downer om kvelden.

Neste morgen tok vi en jolletur rundt i området, og etterpå tok vi med oss en vannflaske og gikk på tur på land, ca 3 km tur
inn til et lite vannfall. På land rett innenfor der vi hadde ankret opp
var det opprinnelig en stasjon for ”rangerene” som passet på øyene som
er erklært nasjonalpark. Stasjonen var nedlagt, men det bodde et ungt
ektepar der fortsatt. De hadde noen hunder som selskap, to valper og en
unghund. Unghunden var veldig selskapssyk, og ble med oss på turen inn
til vannfallet! Det var en fint tur, og det gjorde godt med litt
etterlengtet mosjon!

På jolleekspedisjon med svenske Hilda!Kanskje ikke det mest imponerende fossefallet??En skikkelig hundevenn!

Om ettermiddagen snorklet vi en runde til.

Vi ble der i tre dager, og snorklet og badet – omtrent som tiden i Stillehavet!

Deretter
bar det inn til Malaysia. Vi kastet anker i Telaga og sjekket inn.
Ingen stilte spørsmål om hvorfor vi hadde brukt så lang tid fra vi
sjekket ut fra Thailand til vi sjekket inn i Malaysia….

Hadde det vært den andre veien – fra Malaysia til Thailand hadde vi nok hatt større problemer!

Der er reglene mye strengere.

Mens
vi lå i Telaga benyttet vi anledningen til å leie en bil og dra inn til
byen for å bunkre vin og øl for videre ferd. Vi fikk leid en bitte
liten bil, og da vi skulle laste inn alle kassene med vin så de litt
bekymret på oss – men det er utrolig hva man stappe inn! At bilen hadde
en mistenkelig ”steilefasong” bekymret oss ikke nevneverdig! Vi kom oss
velberget tilbake til båten med alle godsakene intakte, og brukte
ettermiddagen til å stue alt på plass. Merkelig, men vi begynner å få en
viss rutine på dette nå, så det tar ikke så lang tid som da vi for
eksempel skulle bunkre opp på kanariøyene…..

Grunnen
til at vi handler så mye her i Langkawi er at øya er dutyfree, og
dermed er det mulig å kjøpe vin og øl til en fornuftig pris. I Thailand
og i resten av Malaysia er vinen dyrere enn i Norge, og det er stor
forskjell på å betale 10 kroner for en boks øl, og 2,5 kroner, som er
prisen i Langkawi!

Vi
tilbrakte også en uke i Rebak, der vi bl.a møtte nederlandske Odulphus
som nå var på vei tilbake til Thailand og kryssing av Indiske hav til
Afrika. Vi hadde et par hyggelige kvelder sammen før vi vinket farvel
for denne gang. Carla hadde noen problemer med en tann, så det var en
mikroskopisk sjanse for at de måtte utsette reisen til neste år, og hvis
det skjedde så ble vi enige om at de skulle prøve å komme sørover igjen
for å bli med oss på rally Malaysia!

Det
ble flere sosiale begivenheter i Rebak. Vi fikk bl.a besøk av et norsk,
ungt par som var på ferie i Malaysia og Thailand, og som bodde noen
dager på resorten på marinaen. Vi traff også Skardu med Tristan og
gravide Alexandra, som la igjen båten i Rebak for å reise til Sverige
for å gifte seg og få barn! Vi ser dem kanskje igjen til jul, hvem vet!

Middag med nye, norske venner og mannskapet på Skardu i Rebak marina

Så
kom Mahili til Rebak, og vi ble etter hvert klare for å seile ned til
Singapore, en tur på ca 450 nm. Vi hadde bestemt oss for å ta turen som
dagsseilaser for å slippe unna fiskebåter og fiskeutstyr om natten. Kort
fortalt så angret vi på den beslutningen. Vi skulle heller ha satset på
noen nattseilaser, men gått helt i kanten av leden slik at vi unngikk
mesteparten av fiskebåtene og fiskeutstyret. Det ville spart oss for
masse problemer med flytegarn, og dårlige ankringshavner underveis. For å
si det enkelt så er strekningen fra Langkawi til Singapore omtrent
blottet for gode ankringshavner, så hovedregelen ble at vi seilte til
det begynte å bli mørkt, da gikk vi så nære land at vi kunne ankre opp i
6-7 meter og så overnattet vi der. Det gav oss mange urolige netter!

Det var tett med fiskebåter langs Malaysias vestkyst på vei ned til SingaporePolitibåt prayet en fiskebåt som la ulovlig flytegarn i MelakkastredetEt skikkelig uvær er på vei!

Kort utdrag fra loggboken:

Dag 1:
Opp kl 06.30 Lett gråvær, lite vind, storseil og genoa oppe som støtte,
motring hele dagen. Ingen store begivenheter. Ankret opp 6nm sør for
Penang marina i 17.30 tiden. Gått 64 nm. Rolig natt.

Dag 2:
Opp kl 06.30. Motring hele veien, siste 5-6 timene vind fra SØ
(motvind!). Ankret opp i Pangkor west kl 18.30. Gått 71nm. Rolig natt,
kun et regnskyll!

Dag 3:
Opp kl 06.30. Motring, men ca to timer ren seilas før vinden gav seg.
Regnvør underveis. Ankret opp i ”ingenmannsland” ca kl 16.30. Gått 57
nm. Kraftig vind 25-27 knop, torden og lyn, men vi unngikk det verste
uværet. Det gikk over land. Kraftige bølger i en periode, men roet seg
utover natten.

Dag 4:
Opp kl 05.30! Gikk ut i stupende mørke. En god del fiskebåter. Målet
var å nå Port Dickson marina (80-85nm). Fikk kraftig motstrøm (0,5 – 2
knop) som varte helt frem til ca kl 14.00. Dermed gikk det for sakte til
å nå PDM. Gikk 70nm og ankret opp ca 15nm nord for marinaen, ca kl
18.00. Rolige ankringsforhold, men tidlig morgen ble det veldig urolig.

Dag 5:
Opp kl 06.30. Medstrøm noen timer, men så sterk motstrøm igjen. Vind
bakfra, som gav litt støtte. Etter et par timers motring passerte vi
noen digre tankbåter som lå på svai. Da stoppet motoren! Vi hadde
akkurat funnet ut at vi kanskje begynte å få litt lite diesel igjen på
den ene tanken, og åpnet derfor nr 2 også. Motoren sugde luft, og
stoppet. Opp med genoa for å ha styring slik at vi ikke drev inn på de
store båtene! Svein Erik fikk luftet motoren, og vi startet igjen – i to
minutter! Så stoppet den igjen. Vi stengte den ene tanken slik at vi
kun gikk på tank 2 som var helt full, nye lufting, og vi var ”back on
track”. Vi kunne dermed konstatere at den første tanken var tom! Målerne
på tankene har ikke fungert siden vi forlot Norge, så vi må satse på
manuell kontroll, noe som har fungert fint hele veien. Resten av turen
gikk greit, men det begynte å regne de siste timene før vi kom frem til
øya vi skulle ankre bak. Gikk 56 nm frem til kl 17.00 I øs pøs regnvær
prøvde vi to ganger å ankre opp uten å få feste. Tredje forsøk satt vi
sånn passe….. Steinhard leire som var vanskelig å trenge igjenom. Urolig
natt med masse bølger og regn.

Dag 6:
Opp kl 06.30. Ny motredag. Etter to timer gikk vi rett mot et flytegarn
som strakk seg så langt øyet kunne se både mot land og ut mot midten av
Melakkastredet! Vi valgte å gå ut mot leden, og ble tvunget å gå en
stor omvei for å komme oss rundt garnet. I enden så vi en fiskebåt. Rett
før vi nådde frem til fiskebåten så vi en diger motorbåt komme opp mot
oss i full fart. Det var en politibåt som vinket vennlig til oss og
fortsatte opp til fiskebåten. På veien kjørte den over flytegarnet –
uten å henge fast! Vi kom oss endelig forbi både fiske og politibåten,
men håper at fiskebåten får en klar beskjed om å legge garnene lengre
unna leden, samt merke det bedre!! Motorseiling resten av dagen.
Motstrøm. Ankret opp etter ca 66 nm kl 18.00 i åpent farvann. Ca kl
21.30 fikk vi besøk av en liten fiskebåt som på beste malaysisk prøvde å
fortelle oss at vi måtte flytte oss fordi vi lå i veien for et
flytegarn som drev den veien. Mahili var veldig lite ivrig på å flytte
seg, men vi besluttet å dra ca 5 nm ut til en liten øy, og ankre opp
der. Som sagt så gjort, og et par timer senere hadde vi ennå en god
grunn til å ta en ankerdram!! Rolig natt

Dag 7:
Så rolig natt at vi glemte å sette på vekkeklokke, og våknet ikke før
kl 07.00! Mahili allerede i gang! Kastet på oss fillene og fikk opp
ankeret i en fei. Motretur ca 40 nm inn til Singapore. Relativt
begivenhetsløs tur, men måtte kjøre litt ”sikksakk” mellom alle de svære
båtene som lå for anker utenfor Singapore. Lå ved dieselbrygga i
Republic of Singapore Yacht Club, og ble sjekket inn. Begynte å regne
mens vi lå der. Så på plass ved flytebrygga. Like mye bølger som forrige
gang vi var der!

Tett med digre båter for anker i Singapore

Som
ventet var RSYC veldig urolig, Marinaen ligger vegg i vegg med en
fergeterminal som frakter mannskap til og fra båtene på svai og som
lager masse bølger, og fordi den ikke har en molo som stenger bølgene
ute blir resultatet en urolig marina.

Vi la ut det vi hadde av fendere og gode fortøyningstau, og vi overlevde den uken vi måtte ligge der.

Hovedhensikten
med å gå til Singapore var to. Mahili trengte å kjøpe nye batterier, og
vi måtte søke om kinesisk visum. Det tok 4 arbeidsdager, og siden vi
leverte søknaden inn på en torsdag, måtte vi vente helt til onsdag uken
etter før vi kunne hente det!

I kø for å få visum til vår tur til Kina

I
mellomtiden jobbet vi med å bestille billetter til turen vår. Vi
starter med å fly til Macau og derfra videre inn til fastlandskina.
Internettforbindelsene var elendige, så det ble en tung jobb å få
bestilt alt via lap-topen!

Etter
en uke i RSYC kunne vi endelig dra videre, og vi motret oss de 33 nm
videre østover til Malaysias fastland. Der gikk vi opp en elv, ca 4 nm
til en marina, Sebana Cove. Da vi ankom var det totalt vindstille, og
blikk hav! Det siste var en velsignelse, men varmen var nesten
uutholdelig. Mahili har aircon om bord, det har ikke vi! Vi fikk tilbud
om å få Cintra sitt anlegg – gratis, men takket nei fordi vi ikke trodde
vi kom til å trenge det. Angrer litt på det akkurat nå, men etter å ha
vært her i marinaen noen dager viser det seg at det er litt bris
innimellom, og nattetemperaturen er såpass lav at vi kan sove godt!

I
morgen skal vi ta fatt på vår tur til Kina. Vi har laget en grovskisse
for turen, men ikke gjort andre forberedelser enn fly og hotell i Macau.
Resten tar vi på sparket. Vi reiser sammen med Mahili og planen er å
være borte i ca 3 uker. Hovedattraksjonene er en båttur på Yangze-elven
bl.a for å se den nye demningen kineserne har bygget, og som har ført
til at millioner av mennesker måtte flytte fra sine hjem. Derfra videre
til Xian for å se terrakotta – krigerne og så avslutter vi med en tur
til Beijing for å se ”standard- høydepunktene” der.

Nytt reisebrev følger når vi er tilbake fra turen.

Barnebarn; ikke bli redd, det er bare farfar som har
anlagt skjegg!

Mars-april
03-09

Det ble en tidlig
start på vår Kina-tur. Opp klokken 04.50, drikke litt juice, gjøre de siste
grepene for å kunne forlate båten i tre uker, og så inn til marinakontoret for å
møte bilen som skulle kjøre oss til flyplassen. Nærmeste flyplass ligger ved en
større by, Johor Bahru ca 12 mil unna, men så tidlig på morgenkvisten var det få
biler og 1 ½ time senere var vi på plass på Senai flyplass! Der fløy vi med Air
Asia, som er Asias svar på Norwegian, men sannsynligvis enda billigere
flybilletter. Omtrent 150 NOK for 1 billett fra Johor Bahru til Kuala Lumpur, og
ca 400 NOK for 1 billett fra KL til Macau!! Mat er ikke inkludert og man må
betale litt for bagasjen, men allikevel er det billig! I KL ventet vi 3 timer på
fly til Macau – som var første stopp på reisen. I Macau måtte vi vente i
”evigheter” for å komme gjennom immigrasjonen, og så var første utfordring å
finne en drosjesjåfør som kunne nok engelsk til å forstå hvilket hotell vi
skulle til! Etter litt om og men, traff vi på fjerde forsøk en drosjesjåfør som
kunne nok engelsk, og som fraktet oss frem. Hotellet hadde jeg bestilt via
internett, og det holdt det det lovet, sentralt beliggende og rent! Da vi landet
var det overskyet og 19 grader – passe varmt synes jeg!! Etter at vi hadde
installert oss på rommene gikk vi en tur på byen. Jenta i resepsjonen gav oss
noen tips om hvor vi kunne få tak i kald øl, og så bar det ut på by`n! Etter mye
trasking fant vi den anbefalte ”pubgaten”, med unntak av at det ikke fantes en
eneste pub eller annet sted de solgte øl i hele gaten!!! Dermed måtte vi begynne
å utforske på egenhånd, og tilslutt ble vi geleidet inn i en av bakgatene av en
søt, eldre dame til en liten restaurant der de reklamerte med haifinnesuppe. Det
var det eneste som fantes på engelsk, menyen var på kinesisk, men vi fikk
forklart at vi ønsket øl, og mannen på nabobordet (det eneste nabobordet!) kunne
nok engelsk til å gi oss en anbefaling på en sjømatgryte som var en av husets
spesialiteter! Dermed var middagsbestillingen i boks, og vi kunne konsentrere
oss om ølen – dagens første!! Sjømatgryta kom etter hvert, og bestod av mer sopp
enn sjømat, og smaken var sånn passe, men vi ble da mette! På vei tilbake til
hotellet tok vi en sving over parken rett foran hotellinngangen – og hva fant vi
der; jo en restaurant som solgte øl og mat! 30
meter fra vårt hotell…….

Endelig er vi kommet frem til Macau – Michael, Jennifer på Mahili, samt Svein Erik!Sopp og sjømat-suppe i Macau – passe godt!

På hotellet fant vi
en portugisisk rødvin som vi kjøpte og delte med Mahili som en liten night-cup
før vi stupte i seng!

Neste morgen spiste
vi en ok frokost med egg og stekte pølser, vi kunne også meske oss med nudler og
suppe som hadde en ubestemmelig farge og konsistens!

Etter frokost gikk
vi til turistkontoret og fikk tak i kart over byen, samt litt info om båtturer
til Hong Kong. Macau er vel mest kjent som en ”kasino- øy”, men vi dro dit for å
se litt av øyas portugisiske historie. I tillegg er det enkelt å ta en tur til
Hong Kong, og det er også enkelt å ta seg inn til fastlands-Kina fra
Macau.

Før vi dro hadde
både Svein Erik og jeg lest en del om Kina, og vi hadde snevret reisen ned til å
ta en båttur på Yangze- elven, se terrakotta- krigerne og avslutte i Beijing for
å se det som er å se der. Totalt regnet vi med å bruke ca tre uker, men for å ha
fleksibilitet valgte vi å ikke bestille hotell og reise på forhånd, med unntak
av fly og hotell i Macau.

Resten av dagen
brukte vi til å se byen. Gamle kirker, gammelt bibliotek, gammel festning og så
stakk vi innom Macau museum for å se litt av historien på den måten! I
horisonten så vi høye hus som stort sett var hoteller med spillekasinoer!! Det
er litt spesielt å gå rundt i gatene og se gateskilt skrevet på portugisisk,
plakater og skilt er skrevet på portugisisk og kinesisk, og engelsk er på mange
måter språk nr 3 her. Vi avsluttet dagens byrunde med å spasere gjennom det som
i gamle dager var Macaus svar på ”red light district”, kalt ”happy street”! Nå
hadde alle ”gledespikene” flyttet fra gaten (og inn i kasinoene!) og
restauranter og butikker hadde overtatt, så den eneste moroa vi hadde var å
studere alle butikkene som solgte svinesvor og tørre sandkaker – jeg tror man må
være asiater for å sette pris på produktene….

Torget i Macau, med gamle, typiske portugisiske bygningerGrand Lisboa, et av de største kasinoene og landemerkene i MacauInne i lobbyen i Grand Lisboa var det fullt av gull og glitterOver alt var det butikker som solgte svinesvor!!Gateskilt på portugisisk og kinesisk!

Om kvelden gikk vi
til en macau- portugisisk restaurant som hadde fått god omtale, men det ble en
diger nedtur. Maten var kjedelig og smakløs og damen som serverte oss var potte
sur hele tiden!

Neste morgen tok vi
en drosje til fergeterminalen og tok en hurtigbåt over til Hong Kong. Det kostet
ca 140 kr tur/retur og tok omtrent en time. Ut og innsjekking gikk raskt og
smertefritt. I HK var det grått og tåkete, vet ikke om det var forurensing eller
hva, men det gjorde det litt vanskelig å ta bilder, husene forsvant inn i
tåkeheimen!!

Det første vi gjorde
var å ta en trikk, (”tram”) langs en av hovedgatene i byen frem til en
holdeplass der vi kunne gå videre til ”the peak tram”, som er 120 år gammel og
tar deg opp til en topp for å se byen. Man starter på 28moh og ender på 396moh,
turen er på 1,4 km og går fra 4
0 til 27 0, så noen steder er det relativt bratt. På
toppen er det et digert hus med butikker og restauranter, og man kan betale
ekstra for å komme ut på taket og få 360 0 utsikt over byen. Vi
droppet det, siden tåken var der var det lite å se……

Derimot bestemte vi
oss for å gå nedover i stedet for å ta trikken tilbake. Det tok en time, gav
nødvendig mosjon, og vi fikk sett litt av åsen, der de rike bor i flotte
hus!!

Vel tilbake tok vi
en drosje til Soho for å spise lunch. Etterpå gikk vi ned langs et rullebånd som
går fra hovedgaten og opp til Soho – merkelige saker, rullebåndet går ned til
hovedgaten om morgenen, og resten av dagen går det fra hovedgaten og oppover.
Sannsynligvis er det laget for å gjøre det enklere for folk å komme seg på jobb!
Vel nede tok vi trikken tilbake til fergeterminalen og gikk litt rundt i området
før vi tok båten tilbake til Macau.

Første inntrykk av Hong Kong – høye skyskrapere!Gammel trikk midt i Hong KongEt rullebånd går fra hovedgaten og opp mot Soho i HK

En dag i Hong Kong
er ikke mye, men vi fikk ihvertfall et lite inntrykk av byen, og det er morsomt
å ha vært der. Stort sett består byen av høyhus og trafikk – men det var en del
imponerende høyhus…..

Vel tilbake i Macau
gikk vi over gaten og spiste en veldig god og rimelig middag. En stor flaske øl,
Tsingtao, til under 10 kr kan vel heller ikke kalles dyrt!

Neste morgen ordnet
vi med hotell og flybilletter for neste etappe som går til Chongquing. Ting tar
tid, og selv om vi hadde sjekket ut flere web-sider på forhånd, og sjekket litt
rundt ulike hotellalternativ, så går timene fort når man skal bestille. Dermed
var det omtrent lunchtider før vi kom oss ut på byen igjen. Fant en liten og
grei restaurant i ”happy street”. Så ruslet vi rundt i byen noen timer.
Plutselig befant vi oss rett i nærheten av Grand Lisboa, et digert spillekasino
eid av Stanley Ho – mangemillionæren som tidligere eide alle spillerettighetene
i Macau! Dermed måtte vi ta en tur innom – bare for å se, ikke for å
spille!!

Lobbyen var
imponerende, særlig hvis man er glad i den asiatiske måten å dekorere – gull og
glitter over alt! Inne i spillesalene var det passe fullt av mennesker som var
ivrig opptatt av kort og terninger!

Vi motsto
fristelsene og tuslet ut igjen og vandret sakte tilbake mot hotellet mens vi
studerte folkelivet. Temperaturen var slik at vi hadde dongeribukser og varme
gensere, samt regnjakke på hele tiden, så tanken på å sette seg ned på en
fortaus”bule” for å ta en øl var fraværende!

Igjen avsluttet vi
dagen med middag på ”stamstedet” rett over gaten.

Så var tiden kommet
for å vinke farvel til Macau. Igjen tok vi en drosje til fergeterminalen, men
denne gangen tok vi en båt til fastlandet, Shenzhen, på ca 80 minutter. Der
sjekket vi inn i fastlands-Kina – helt uten problemer. Så ble vi hentet av en
shuttle -buss og fraktet til flyplassen. Innsjekkingen gikk greit, men vi har
aldri opplevd en så grundig gjennomlysing av bagasjen. Michael på Mahili var
nødt til å ta ut alt fra bagen sin, og i tillegg måtte han ta en slurk av
whiskyflasken for å bevise at det var alkohol og ikke et forsøk på å smugle inn
en bombe!!

Vi ble sluppet inn
på flyet i god tid før avgang – og så startet ventingen. Etter 50 minutter uten
at noe skjedde opplyste de noe på kinesisk på høytaleren. Ingen av
flybetjeningen kunne et pip engelsk, så vi skjønte lite, men da de begynte å
servere middag og drikke forsto vi at det kom til å ta tid!! Etter over to
timers venting satte det seg plutselig en ung mann på setet ved siden av meg.
Han kunne litt engelsk, og forklarte at det var tåke på flyplassen i Chongquing,
og det var årsaken til at vi måtte vente. Navnet hans var Guyu og han jobbet i
immigrasjonen i Shenzhen. Han var ikke enkel å forstå, men vi holdt
konversasjonen gående i nesten tre timer da vi endelig landet i Chongquing, over
2 ½ time forsinket. Guyu hjalp oss med å finne en drosje og forklare
drosjesjåføren hvilket hotell vi skulle til – supersnillt!

Vår reddende engel Guyu fra flyet mellom Shenzhen og Chongqing

Hotellet var veldig
sentralt plassert i Chongquing (som er kinas største by!), litt nedslitt, men
med greie rom.

Utsikt fra hotellet. Vi kan se rett ned på Yangze-elven og Jialing-elven

Neste morgen spiste
vi vår første ordentlige kinesiske frokost – med spisepinner! Dumplings, Dim
Sum, nudler, ris, kokte egg, varm juice, grønn te, kokt kål og igjen denne
ubestemmelige suppen som ikke smaker mye!

Så gikk vi ut på
gaten og ble omtrent overfalt av ivrige selgere av båtturer på Yangze-elven. Vi
leste i en av reisebøkene om et hotell som hadde engelsktalende reisebyrå, så vi
bestemte oss for å spasere dit. Det var umulig å finne et kart som dekket byen
på engelsk, så Svein Erik brukte det lille kartet i Lonly Planet – men det gikk
smertefritt. Han geleidet oss gjennom trange smug og brede gater til vi fant
hotellet. Her fikk vi bestilt en tre dagers båttur om bord et av de største og
mest moderne skipene på elven.

Da turen var bestilt
var det bare å slappe av og studere Chongquing i et par dager.

Vi spiste hot-pot
til lunch. Det er en populær rett og bestod av diverse kjøtt og grønnsaker som
slenges opp i en stor gryte som står på et gassbluss. I midten av gryten var det
en mindre gryte full av sterk chili og andre krydderurter. Så fisker man ut en
sopp eller en kjøttbit fra hovedgryten og dypper den ned i den kruttsterke
chiligryten – det er omtrent så håret krøller seg på hodet – så sterkt er det –
og typisk shechuanmat!

Hot Pot lunch – sterkt, men godt!

Vi oppdaget raskt en
besynderlig sak i Kina; ”alle” drikker øl, og øl er tilgjengelig de aller fleste
steder, men den er ofte veldig svak, 3, 1 – 3,8%. Det er omtrent som å drikke
brunt mineralvann, æsj og fysj! Vi måtte virkelig lete og lese for å være sikre
på å finne flasker med 4,3 – 4,5 %, som var det sterkeste ølet vi kunne finne.
På turen vår var det nok en del kinesere som lurte på hva slags raringer vi var
som nektet dem å åpne flaskene før vi hadde foretatt en grundig sjekk av den
lille skriften på etikettene…….

Etter hot-pot
lunchen gikk vi en tur rundt i byen, og tok bl,a en kabelbane over elven, bare
for å se litt! Vi dumpet også over en Carrefour-butikk og gikk inn for å se. Der
kjøpte vi baguett, ost og kinesisk rødvin – kveldens kosestund! Det finnes et
utrolig utvalg av kinesiske rødviner i alle prisklasser – vi valgte de på de
nedre hyllene, men de smakte overraskende godt. Jeg hadde vært overbevist om at
jeg ville oppleve tre uker total rødvinsfravær, men der tok jeg grundig
feil!!

Ny kinesisk frokost
– så drosje til en liten by, CiqiKou, ca 20 min unna. CiqiKou er en gammel by
med lave hus, og det sies at den kan minne om hvordan Chongquing så ut for mange
år siden. Byen er levende, fullt av folk bor og lever her, men det er også laget
en hovedgate full av små butikker og restauranter rettet mot turistene. Vi var
utenfor sesongen fortsatt, så det var relativt glissent i gatene – heldigvis! Vi
ruslet rundt et par timer, tok en øl på et lokalt tehus, og spiste lunch gående
ved å kjøpe satay på de lokale små utsalgene, og stekt indisk pannekake med
banan til dessert.

Noen små suvenirer
ble også kjøpt inn!!

På besøk i den gamle byen utenfor Chongqing; CiqiKouKinesisk tempel i CiqiKouTypisk kinesisk gatekjøkken!

På vei tilbake slapp
vi av Michael og Svein Erik på Stillwell museum, mens Jennifer og jeg tok drosje
tilbake til hotellet. Der satte vi fra oss sakene og gikk en kjapp tur til
Carrefour for å bunkre opp med litt mer kina-vin!

Klokken 18 ble vi
møtt av en kineser som loste oss fra hotellet og til båten. Vi trodde vi skulle
kjøres til båten, men hotellet lå så nære at man kunne gå – ikke visste de at vi
måtte slepe med oss en særdeles viktig nødrasjon av kinavin!!

Vel om bord fikk vi
utlevert hver vår lugar – Mahili på babord side og vi styrbord – praktisk, da
kunne vi se ut fra begge sider av båten! Båten var en luksusbåt, og lugarene var
pent innredet, og med egen balkong!

Mens vi ventet på
middagen knertet vi en flaske rødvin på babord side – de hadde best
utsikt!

I Chongqing – Century Star, som skal bli vårt nye hjem i tre dager nedover Yangze-elvenChongqing om kvelden

Båten forlot havnen
kl 22.30. Motoren gikk så stille at vi knapt la merke til at vi gikk. Om natten
lå vi med fratrukne gardiner og kunne ligge og følge med på livet på
Yangze-elven!

Frokost klokken 07!
Denne gangen var frokost- buffeen en miks av kinesisk og europeisk, så vi mesket
oss med stekt egg og bacon, pannekaker og syltetøy!

Så var det ut på
tur. Båten lå for kai i Fengdu og vi tok en busstur på ½ time til Snowy Jade
Cave, en hule der vi gikk en runde på omtrent en time og så stalaktitter,
stalagmitter og forsteininger som så ut som snøkrystaller og fossefall! Det var en fin tur, temperaturen var rundt 17
grader, men luftfuktigheten var ganske høy!

Fengdu, vårt første stopp på elvecruiset – byen er flyttet opp i åssiden pga demningen!17 grader og høy luftfuktighet i Snowy Jade CaveBesøk i Snowy Jade Cave – Michael har tatt dette bildet!

Tilbake til lunch om
bord i båten. Så forlot vi Fengdu. Vi brukte ettermiddagen til å se oss omkring
på båten. Det var en kar der som solgte kinesiske stempler, så vi bestilte et
stempel (laget av stein) med Fruen fra Havet – kjekt å ha! Så deltok vi på et 20
minutters kokekurs – ikke så veldig imponerende, ikke mye nytt å hente! Etterpå
brukte vi tid på å studere glassflasker som var malt innvendig. Hun som malte
flaskene hadde et lite utsalgssted om bord i båten, og vi ble fristet til å
kjøpe en flaske av henne. Selvsagt alt for dyrt, det fant vi ut etterpå, men
flasken var fin!

Luksustilværelse ombord i båten, flott lugar med egen, utvendig balkong!Vakre, håndmalte flasker, jenta på bildet kommer fra en familie med lange tradisjoner, og har selv drevet med innvendig maling av flasker i over 20 år!

Om kvelden ble alle
gjestene invitert til en velkomstdrink med kapteinen! Båten hadde kapasitet til
ca 350 gjester, vi var rundt 100 gjester om bord og av disse var ca 80 stk
asiatere. Resten var en gruppe med tysktalende turister, en sørafrikaner, et
engelsk par, Mahili fra Australia og vi fra Norge!

Vi ble servert rød
musserende kinesisk vin – veldig, veldig søt!! Kapteinen holdt en liten tale på
kinesisk der han ønsket oss velkommen om bord, og så var det hele
over!

Ved middagsbordet
var vi plassert sammen med det engelske paret, sørafrikaneren og Mahili – det
såkalte engelsktalende bordet! Bordet var typisk kinesisk, rundt med en
roterende glassplate i midten. Her ble det plassert dusinvis av retter, og vi
klarte ikke å spise mer enn 1/3 del av det hele – mange gode smaker, men for
noen mengder!!

Etter middag gikk
Svein Erik og jeg opp for å se den lokale underholdningen utført av betjeningen
om bord! Innimellom sang og dans laget de små selskapsleker der gjestene måtte
delta. Svein Erik fikk æren av å delta i ”potet-skyve-potet-konkurransen”. Han
fikk en potet bundet fast i en snor rundt livet. Poteten hang mellom bena hans
og så skulle han bruke poteten til å slå/skyve en annen potet liggende på gulvet
over en strek i enden av scenen!! Ingen skal påstå at ikke innsatsen var
imponerende, og han havnet på en knepen 2.plass – premien var et glass øl,
perfekt!

Neste morgen var
1.april, men ingen husket det, så ingen aprilsnarr! Mahili dro på en morgen-
ekskursjon mens vi tok en lat morgen og en avslappende frokost.

Etter frokost gikk
båten gjennom de to første ”gorgene”, juvene.

Gjennom den første av «three gorges»Yangze – legg merke til den gråe stripen som er død vegetasjon fra i vinter da elven gikk 10 meter høyere!The three gorges – Yangze-elven. Bratt, minner litt om en vestlandsfjord!

Dette området av
Yangze-elven heter ”the three gorges”og går fra Chongquing til Yichang, en
strekning på ca 660 km. I 1993 begynte
kineserne jobben med å bygge en diger demning ved Yichang, hovedsakelig for å
produsere strøm, men også for å prøve å kontrollere problemene med oversvømmelse
av Yangze-elven. Nå i 2009 vil hovedprosjektet være ferdigstilt, og i desember i
år vil dammen bli fylt til sitt maksimale nivå – 175
meter. I 2020 vil de siste turbinene
(i dag 26 turbiner , totalt vil det bli 32 turbiner) bli montert, i 2015 vil en
båtheis bli ferdig bygget!

Byggingen av dammen
har vært omstridt, over 1,2 mill mennesker har måtte flytte fra sine hjem, ingen
har full oversikt over hvilke konsekvenser denne demningen vil få i fremtiden
når det gjelder påvirkning av naturen, sedimentering……..i tillegg er tusenvis av
fornminner forsvunnet i dypet……Fordelene er at man produserer strøm, riktignok
bare 3% av kinas behov (i motsetning til 10% som var prognosene ved oppstart,
men ingen forutså det økte behovet!), man kan kontrollere oversvømmelse bedre,
og man kan bruke elven som en hovedfartsåre for båttransport og båtturisme, noe
som var vanskelig før demningen ble bygget. I tillegg har nesten 1 mill kinesere
fått nye hjem! Vet ikke hvor positivt det oppfattes av de kineserne som ble
tvunget til å flytte. For meg så husene og høyblokkene, som er bygget for å huse
alle som ble tvungne til å flytte, ut som russiske boligblokker bygget på
70-tallet!!

Tilbake til juvene –
vi var litt uheldig med været, grått og tåkete, men allikevel var det vakker
natur. Minnet litt om en vestlandsfjord, både natur og værmessig!! Bratte
fjellsider, og hist og pist klamret et lite hus seg fast i
fjellsiden!

Etter lunch var det
tid for en ekspedisjon. Vi ble loset over til en litt mindre båt for en times
tur inn til en sideelv. Så ble vi fordelt i små grupper over i robåter, 4 mann
rodde, og en styrmann i hekken! Guiden fortalte at før demningen ble bygget var
gjennomsnittsdybden i elven ca 2 meter, og de
var nødt til å dra småbåtene opp mot strømmen for hånd! Nå var det minst 30
meter dybde, og det var ingen
problemer med å ro begge veier!

En vanlig måte å forsere sideelvene til Yangze!

Vel tilbake i båten
var det tid for litt oppsummering av dagen og et glass rødvin før
middag.

Så klokken 21 gikk
vi gjennom den første slusen på vei ut fra demningen. Slusene var lange, men
ikke veldig brede. Det var akkurat plass til en lang og smal lastebåt full av
sand ved siden av oss, samt to andre lastebåter bak oss. Hver sluse tok ca en
time å passere, så i 23 –tiden gikk vi til sengs, vel vitende om at vi fortsatt
hadde to sluser igjen å passere før vi var ute på andre siden av
demningen.

Gjennom slusene, totalt er det 5 sluser, og hver tar ca 1 time å forsere

Neste morgen ble vi
fordelt i et par busser og fraktet til ”The Three Georges dam”. Selve demningen
er 2
km bred og 185
meter høy. Været var overskyet, (12-14
grader) og det var lett yr i luften – så det å ta bilder var vanskelig. Vi så
først en modell av anlegget, noe som hjalp veldig i forhold til å få et klart
bilde av anlegget. Så gikk vi rundt og tok bilder av demningen og slusene –
imponerende konstruksjon! Det var en diger suvenirbutikk i forbindelse med
dammen, og vi klarte å få kjøpt to nye innvendig malte glassflasker til en
vesentlig lavere pris enn på båten!

Modell av anlegget – selve demningen er bakerst, og slusene er nedenfor til høyreDet er 5 sluser man må igjenom, og de er gratis!!Den meget omtalte demningen, 2 km bred og 185 meter høy.

Etter turen til
demningen fortsatte vi båtturen gjennom det siste juvet – Trilling gorge. Det
interessante her var at vi fikk et inntrykk av hvordan ting var før de ble
påvirket av demningen. Plutselig så vi små sandstrender, gamle hus, gamle
båthavner, gamle stier og overbygde smale veier, kort sagt det var mye mer å se
på! Vi begynner å skjønne hvor mye som er endret og forsvunnet i forbindelse med
demningen!

The Trilling gorge, den siste gorgen, og etter demningen, slik at den er uberørt av økningen av vann-nivået på oversiden av demningen!

Så var vi fremme i
Yichang, og endestasjonen. Litt trist, det hadde vært en hyggelig båttur, med
flott natur og skikkelig luksustilværelse om bord! Vi hadde fått hjelp av guiden
på båten til å bestille togbilletter fra Yichan til Xian, som var neste
stoppested. Dessverre viste det seg at han bare hadde klart å skaffe tre
billetter til en sovekabin, og en billett til en seng i en sovesal! Etter
loddtrekning tapte Svein Erik, så han havnet på sovesalen, men i følge ham selv
gikk det greit, og det var en skikkelig opplevelse!

Michael, Jennifer og
jeg delte kabin med en kineser, heldigvis av den stille og greie typen! Vi
prøvde å kjøpe ham ut, men han nektet å flytte, så da fikk vi heller leve med
ham! Vi hadde kjøpt bokser med nudler og øl før vi forlot stasjonen, og i
tillegg hadde vi noen flasker med rødvin som sovemedisin. Standarden på toget
var omtrent på nivå med togturen vi hadde til Hanoi i Vietnam, med unntak av at
her var det faktisk rent sengetøy!

Vi spiste mat på de enkleste steder, uten engelsk meny – noen ganger en utfordring og et spenningsmoment!På togtur mellom Yichang og Xian

Vi drakk nok
sovemedisin, og etter 16 timer på toget rullet vi inn til Xi`an klokken 8 om
morgenen.

Mer om det i del
2!

Mars-april

04-09

Tut, tut, toget
rullet inn på jernbanestasjonen i Xian, ca 40 minutter etter skjemaet, men hva
gjør vel det! Kineseren, som hadde vært så uheldig å måtte dele sovevogn med en
nordmann og to australiere, strøk på dør fortere enn lynet, hmmm,
merkelig…….

Mens vi jobbet med å
laste ut bagene våre dukket det opp en kineser som presenterte seg som Peter, og
kunne kjøre oss til hotellet, og ta oss med på turer hvis vi var interesserte.
Vi slo til, først ble vi kjørt til hotellet, som ikke var så veldig langt unna,
og så gjorde vi avtale om at han skulle plukke oss opp neste dag og kjøre oss
til terrakotta- krigerne, pluss et par andre steder vi hadde lyst til å se! Da
den avtalen var i boks kunne vi bruke resten av dagen til å slappe av og se litt
av Xian. Først frokost, så en dusj og en kort blund på øyet før vi spaserte ut
på tur. I Xian sentrum er det to ting som står på ”listen”, det er
”Klokketårnet” og ”Trommetårnet” (Bell tower og Drum tower). Vi tok for oss Klokketårnet først, som
naturlig nok er full av klokker!! Ikke all verdens å se på, men fin utsikt fra
toppen av tårnet, og dekorasjonene på tårnet var verd nærmere
studier!

Bjelle/klokke-tårnet i Xi`anDen største klokken i Belltower

Etter Klokketårnet
gikk vi mot Trommetårnet, men begynte å føle behov for noe brun og kald
leskedrikk, samt litt mat. Rett ved siden av Trommetårnet er den tredje
attraksjonen i Xian – det muslimske kvartal. Smale gater fulle av små serveringssteder og
butikker. Vi valgte den første og beste som både solgte mat og øl, og lunchen
bestod av små kjøttbiter av lam stekt på pinner, lammekebab og brød som lignet
på pizzabunn, alt sammen perfekt krydret. Så med unntak av at ølen var
pisslunken var det en av de beste lunchene vi har hatt så langt!

Veldig god lunch i det muslimske kvarter i Xian, kebab og brød!

Kjøkkenet var utendørs, med kullgrill, kjøtt på spyd og fluer……

Etter lunch gikk vi
en rundtur i det muslimske kvartalet. Først ble vi stoppet av en dame som
fortalte at hun var kunstner, og representerte kunstnerskolen i Xian. De hadde
leid et hotellrom i nærheten der de stilte ut bildene sine – om vi var
interessert i å ta en titt??

Vi hadde det jo ikke
travelt, så vi ble med. Opp i 2. etg. i et enkelt hotell, passerte to jenter som
jeg tror var en annen type kunstner, og så inn på et rom der det var hengt opp
dusinvis av typiske kinesiske malerier og tegninger. Mahili følte presset og
kjøpte noen tegninger. Jeg så en tegning jeg synes var ok, men vi hadde allerede
kjøpt et tidligere på turen vår, og det er begrenset hva man kan drasse på! Men
kunstnerinnen var tydeligvis av den mening at det var bedre å få solgt noe, så
hun gav oss tegningen for 50 yuan, noe som tilsvarer 50 kr, så vi kunne ikke si
nei. Dermed gikk vi alle ut med bilder i sekken!!

Neste stopp på
programmet var besøk i det muslimske moske, et gammelt kompleks som hadde
overlevd Maos utrenskning. Med unntak av hallen der man ba, var moskeen åpen for
alle, inkl kvinner som ikke var tildekket! Fine bygninger, mange fine
bygningsdetaljer og vi var der på en fredag, og det var tydelig at de holdt på å
sette frem stoler og bord for et skikkelig fredagsparty senere på kvelden – med
te og tørre småkaker????

Et av husene inne i den muslimske moskeen i XianFortsatt inne i moskeen, nydelige blomster på trærne!

På vei tilbake mot
hotellet dro vi innom Trommetårnet, som selvsagt bestod av dusinvis av trommer i
alle størrelser! Dessverre var vi verken på Tromme, eller Klokketårnet mens de
hadde demonstrasjon av trommer og klokkeklang…….

Noen eksemplarer av alle trommene som befant seg i Drum Tower, Xian

Så rasket vi med oss
et par flasker gourmet-kinavin fra en lokal sjappe som Jennifer greide å prute
ned til 40 Yuan pr flaske (1 yuan – ca 1 kr), og så hadde vi en rødvinsstund på
rommet før middag, som denne kvelden ble inntatt i hotellets restaurant – god
mat!

Så var det atter tid
for kinesisk frokost. Varm appelsinjuice, egg kokt i te, nudler, stekt ris,
dumplings fylt med en slags søt bete eller kjøttdeig, søte gresskar, syltede
grønnsaker, salte andeegg, gravet andeegg, tynn rissuppe, tynn ubestemmelig
suppe og grønn te. Heldigvis hadde de søt loff og syltetøy, så man kunne velge
den varianten hvis man ble lei av den kinesiske frokosten……..

Peter hentet oss
presis klokken 09.00. Først kjørte han oss til Banpo museum. Det er et
utgravingsfelt der de har funnet bosetting fra 6000 år siden, anlagt et tak over
hele området og åpnet det for publikum. En del av funnene var plassert i montere
i en egen avdeling. Tror det gjorde et dypt inntrykk på australierne at de
faktisk så på ting som var så gamle – stor kontrast til den hvite, australske
historien……(og for de fleste hvite australiere er det den eneste historien som
finnes..)

Utgraving av en 6000 år gammel bosetting!

Etter Banpo ble vi
kjørt til en fabrikk der de produserer terrakotta – krigere for hånd. Det var et
typisk salgstriks, men vi raste gjennom lokalet og endte opp på andre siden uten
å ha kjøpt en eneste kriger!!

Besøk på en fabrikk som masseproduserer terrakottakrigere i alle størrelser!Om hendene er masseprodusert, så er ihvertfall hodet originalt!

Neste stopp var Lin
Tong museum som var et lite museum der man kunne ta nærbilde av ekte
terrakottakrigere for 20 Yuan! Så var det på tide med lunch, og Peter kjørte oss
til en diger kommunal restaurant der vi kunne kjøpe en slags ”lunchpakke” for
50Yuan pr person. Vi aksepterte, og ble servert en drøss av retter, som vanlig
alt for mye mat, men flere av rettene var velsmakende! Ølen var som vanlig
lunken, og denne gang var det ikke mulig å få tak i annet enn 3,1 % – kun egnet
som tørsteslukker!

Etter lunch dro vi
videre til the Tomb of Qui Shi Huang – en diger gravhaug som fortsatt ikke var
utgravet. Hovedårsaken til det var at det var målt ekstremt høy konsentrasjon av
kvikksølv inne i gravhaugen, men de tror også at det er flere andre intrikate
feller – det er omtrent som en film med Indiana Jones!!!

Gravhaugen til Qin Shi Huang. Dette var opprinnelig et flatt jorde!Hester funnet ved gravhaugen til keiser Huang. Nå er de plassert på museet rett ved siden av terrakottafigurene.

Vi kjørte en runde
rundt selve gravhaugen med en elbil, og så gikk Michael, Svein Erik og jeg på
toppen av haugen. Jennifer har astma, og er ikke så ivrig på bratte bakker og
trapper!

Qin Shi Huang var 13
år da han ble keiser av Qin i år 246 f.Kr. Innen
25 år klarte han å samle alle statene i Kina til et rike, og han ble den første
keiseren av et samlet Kina. Han ble kjent som en nådeløs tyrann som bl.a.
besluttet at alle bøker som ikke omhandlet landbruk eller historien til Qin
skulle brennes (så Mao var langt fra den første!!) . Heldigvis greide noen lærde
av Confucian å gjemme en del bøker slik at fortsatt finnes litteratur fra tiden
før Qin Shi Huang. I tillegg til å bygge veier som samlet Kina til et rike og
styrke den militære beredskapen begynte han også byggingen av den kinesiske mur,
samt byggingen av sin egen gravplass og terrakotta- armeen som skulle beskytte
ham i sitt neste liv! Det var stort sett bøndene som ble brukt som
arbeidskraft!

Huang døde i
210
f. Kr, 49 år gammel, og da ble det
opprør. Lederne som etterfulgte Huang hadde ikke den samme autoriteten, og
i 206
f. Kr overtok krigeren Liu Bang Xian
og dannet Han dynastiet som varte i over 400 år!

Terrakotta- krigerne
ble oppdaget av lokale bønder i 1974 mens de gravde en brønn. En av bøndene
lever fortsatt i dag, og man kan finne ham inne i butikken i kammer nr 2 der han
fortsatt signerer bøker og bilder!!

Krigerne ble funnet
ca 2
km vest for graven til
Huang.

I dag er alle
bøndene ”relokert”, og området er omdannet til en diger turistmaskin. Det er
funnet terrakottakrigere i tre ulike kammer, og det er bygget digre haller over
alle kamrene for å beskytte dem mot vær og vind! I tillegg er det bygget et
museum der man har samlet skatter som er gravet ut rundt gravhaugen til Qin Shi
Huang.

I den første hallen
kommer man inn og ser krigerne slik man alltid ser dem på bilder, oppstilt og
oppmarsjert rad etter rad av krigere. Det var imponerende å se, eneste som var
litt dumt var at det var alt for mange turister inne i hallen på en gang, så vi
måtte kjempe oss frem til gelenderet for å få et ordentlig overblikk!

Over 1000 terrakottakrigere, av det man tror er i alt ca 8000 stk. Alle med individuelle hoder og hender!Det er nesten uvirkelig å plutselig være noen få meter fra figurene!Terrakottakrigere i mengder, alle 1,8 meter høyeSvein Erik foran kammer nr 2, der de ikke har startet utgraving ennå. Det er kun taket man ser.Krigerne er stilt opp i kampformasjon!Legg merke til den åpne munnen – her har det opprinnelig vært et tykt bitt av tre, som har råtnet bortKrigere, i det man tror var kommandosentralenEn terrakottakriger som fortsatt har en rest av farger!

Over 1000 krigere av
et overslag på ca 8000 totalt var oppstilt. Det mest imponerende er at alle
figurene har ulike ansiktsuttrykk og individuelle hender. Figurene er ca
1,8
meter høye, og er hule fra brystet og
opp. Innimellom kan man se hester oppstilt med en litt rar munn – forklaringen
er at de opprinnelig hadde et tykt trebitt i munnen som har råtnet opp! Det
jobbes fortsatt med å restaurere krigerne. Da de åpnet kammeret var alle
figurene veltet og delvis knust, så det har vært et gedigent puslespill å sette
dem sammen igjen.

Kammer nr 2 er
fortsatt ikke åpnet. Her kan man se taket som var lagt oppå krigerne, men resten
er ikke utforsket ennå. En av grunnene til at de ikke har gjort noe her er at de
fortsatt forsker på en måte å bevare fargene på. Alle krigerne var nemlig
dekorert med flotte farger, men i kammer nr 1 er fargene forsvunnet pga lyset.
Man tror at kammeret inneholder enda flere krigere enn i kammer nr 1!

Kammer nr 3 er det
minste kammeret og inneholder 68 krigere. Man tror at det kan ha vært armeens
kommandosentral.

Museet var mørkt og
varmt med dårlig luft og alt for hard trykk av turister. Vi fikk et glimt av
skattene som var funnet ved gravhaugen til Huang, bl.a. en vogn trukket av 4
hester, vakkert dekorert. Sannsynligvis var det masse annet interessant også,
men vi gikk fort gjennom hovedsakelig pga den dårlige luften og
menneskemengden!

Det å se
terrakottafigurene var et av hovedpunktene på listen over ting vi ville se i
Kina, og det første glimtet man fikk når man kommer inn i kammer nr 1 er
imponerende – rad på rad med krigere, alle med sine individuelle ansiktsuttrykk
og hårfrisyrer. Det er morsomt å få se dem nå, og kanskje hvis vi reiser tilbake
om 10 år så kan vi få se kammer nr 2 med krigere i sine opprinnelige
farger??!

På vei ut kjøpte vi
noen postkort og en bok om stedet – for å ha et fysisk minne, og så satte vi oss
inn i bilen og fordøyde dagens inntrykk på vei tilbake til hotellet, sånn
ca 30
km unna.

Neste dag brukte vi
tiden før lunch til å bestille flybilletter og hotell i Beijing. Det var en
strålende dag med sol fra nesten skyfri himmel, så ved lunchtider gikk vi ut for
å ta en sykkeltur på bymuren rundt Xian. Rundt bykjernen er det en intakt mur på
totalt 14
km, og vi satte kursen mot den
nærmeste åpningen. På veien stoppet vi ved en typisk kinesisk restaurant, kun
kinesisk meny, men noen bilder på veggen! Igjen var vi heldige og fikk hjelp fra
en ung jente som kunne litt engelsk, og dermed fikk vi bestilt tre ulike retter,
uten at vi hadde helt oversikt over hva vi ville bli servert! Stekt blomkål med
noe som smakte som bacon var veldig godt, bollen med kraft og en hel kylling
svømmende i midten var også grei, men den siste bollen med en slags
grønnsaksblanding i kraft overrasket med ingredienser vi synes lignet på både
sjømat og innvoller, så den ble stående relativt urørt tilbake!

Typisk bolle med mat vi ikke aner hva er…!

Oppe på bymuren
leide vi sykler og hadde en veldig fin tur rundt hele muren. Syklene leide man
for 100 minutter, og det var akkurat det man trengte for å sykle rundt i passe
tempo, samt kunne ta de bilden man hadde lyst til! Turen kan anbefales, god
mosjon og man får se litt andre deler av Xian (uttales forresten Sjian på
kinesisk, som sjino, sjærste og sjøtt!!)

Vi leide sykler på bymuren som gikk rundt hele Xian – 14 km rundturVi var utrolig heldige med været denne dagen

Mandag, fortsatt
mange gjester på hotellet, og forklaringen var at det var dag 3 av den kinesiske
”påskefeiringen”, de feirer vel ikke påske på tradisjonelt vis, men har laget
tre dager offisiell ferie! Vi spiste vår kinesiske frokost og gikk ut for å
kapre en drosje. Før vi reiste til Kina kjøpte vi ”Rough Guide to China” og den
har en oversikt over alle severdigheter, restauranter og hoteller de anbefaler
skrevet på kinesisk – veldig praktisk for å vise drosjesjåførene hvor vi vil!!
Kan anbefales, gjør ting mye enklere.

Dagens mål var først
et stopp ved Big Goose Pagoda. En Tang-dynasti munk ved navn Xuan Zang, født i
år 602 dro på en 17 års tur til India der han samlet en imponerende samling av
buddhistiske skrifter. For å ta vare på disse skriftene ble Big Goose pagoda
bygget, 7 etasjer høy, bygget av murstein for å gjøre den så brannsikker som
mulig!

Big Goose Pagoda

Deretter dro vi til
Shaanxi historiske museum. Da vi ankom museet var det en kjempelang kø foran
lukene. Vi var i ferd med å gi opp da vi leste et skilt at det var en egen luke
for pensjonister! Aha, Svein Erik stilte seg i køen og etter relativt kort
venting hadde han skaffet 4 billetter. Billettene var gratis, men jeg vet ikke
om det var en medvirkende årsak til at det var så stor interesse for å besøke
museet, eller om det var fordi det var ferie!

Museet var full av
historie fra menneskets utvikling fra apestadiet og frem til for ca 1000 år
siden. Historien etter den tid var tydeligvis ikke så interessant!

Vi avsluttet
formiddagens ”økt” med en rask tur innom Little goose pagoda, som var bygget
litt senere enn big goose pagoda, men bygget for samme formål, nemlig å ta vare
på hellige buddhistiske skrifter. Xian by hadde akkurat fullført byggingen av
Xian museum og inngangsbilletten var 50Yuan/person. Vi var ikke veldig
interessert i å betale dette, men Jennifer klarte det kunststykke å prute på
billettprisen så vi slapp inn for halv pris!!

Rask tur inn til
pagoden via en suvenirbutikk, så en runde rundt i parken og 10 minutter inne i
Xian museum, som var en blek kopi av Shaanxi museum. Dermed var dagens museum og
severdighetsdose oppbrukt!

Vi tok en drosje
tilbake til muslimkvartalet og spiste den samme gode lunchen som sist, nam, nam.
Så gikk vi videre og fant et massasjeinstitutt der massørene var blinde. Svein
Erik, Jennifer og jeg var klare for en massasje, men Michael (som aldri hadde
blitt massert før) var veldig i tvil! Men tanken på å vente på oss en time var
tung, så han lot seg overtale til å forsøke! Dermed ble vi alle fire geleidet
inn i et rom der de andre ble massert av blinde, mens jeg måtte klare meg med en
seende!! Michael stønnet og bar seg når hans massør fant frem til alle de ømme
punktene……. Han erklærte at det var første og siste gang han skulle prøve seg på
noe slikt! Vi andre var godt fornøyde med massasjen…

Etterpå vandret vi
gatelangs tilbake til hotellet mens vi studerte det yrende
folkelivet!

Neste morgen var det
avreise til Beijing, mer om det i del 3

En liten kuriositet….;

En kinesisk variant av den norske 4-seter`n!

Mars-april

05-09

Dagen
etter var det avskjed med Xian og vi tok fly til Beijing der vi ankom
midt på dagen uten noen spesielle hendelser. Flyet var fullt av eldre
mennesker som helt tydelig fløy for første gang – det ble tatt bilder og
folk løp rundt i midtgangen og pratet og lo med hverandre – stor
opplevelse!!

På
flyplassen opplevde vi å bli skikkelig lurt for første gang på turen. I
drosjekøen ble vi plutselig henvist til en egen drosje som stod for seg
selv. Vi spurte om prisen og fikk høre at det var taksameter. Ok, men
etter en stund så vi at taksameteret var dekket over, og at taksten var
nesten dobbelt så høy som den skulle være – vi var blitt lurt inn i en
limousin! Vi betalte omtrent dobbelt pris, og da vi gikk ut av bilen så
vi at taxiskiltet som hadde stått på taket var tatt vekk – Jennifer var
ikke særlig glad i sjåføren og det fikk han høre!!

Hotellet lå sentralt langs parkene Jingshan og Beihai, fulle av små spisesteder og barer. Det var også kun en kort
drosjetur til Tian`anmen (himmelske freds plass) og den forbudte by, det
var faktisk gangavstand fra hotellet!

Neste
morgen tok vi en drosje til Tian`anmen. Det var en utrolig lang kø for å
komme inn i mausoleet til Mao, vi hadde lurt på om vi skulle ta en titt
innom, men da vi så køen ombestemte vi oss! Utrolig å tenke på at Mao
ligger der inne, dypfryst i en krystallkiste på utstilling – en
skikkelig turistattraksjon og inntektskilde…….regner med at han er litt
forbanna på det!!!!

Himmelske freds plassHimmelske freds plass, i bakgrunnen er køen for å se formann Mao i frossen tilstand!Et typisk motiv – inngangen til den forbudte by!

Vi
brukte litt tid på å gå over den himmelske freds plass, studere de
digre bygningene som omringer plassen, se på alle menneskene, i det hele
tatt – bare titte! Så nærmet vi oss inngangen til den forbudte by,
betalte inngangsbilletter og leide hver vår ”automatiske guide!

Så
startet vandringen, vi var helt klart ikke alene, og i starten var det
litt arbeid med å kjempe seg gjennom grupper med turister som flokket
seg rundt guidene sine – alle iført hver sin i øyefallende cap! Det var
den røde gruppen, den gule gruppen, den oransje, osv – de aller fleste
var kinesere! En ting ble klart etter hvert – kinesere eier ikke det jeg
vil kalle normal folkeskikk. Hver gang vi prøvde å lese opplysningene
på skiltene var det noen som brøytet seg foran oss for å stille seg opp
for avfotografering, eller simpelthen bare lese skiltet, eller ta bilde
av teksten. De kunne stoppe opp hvor som helst for å ta bilder av en
venn foran de mest håpløse bakgrunner, og lage digre køer, uten at det
bekymret dem nevneverdig! De snek i køene og brøytet seg frem over alt!

Jeg
var forberedt på at kineserne var noen skikkelige griser rundt
matbordet, at de harket og spyttet over alt, pluss mange andre
kroppslige uvaner jeg velger å ikke nevne, men at de var så uhøflige i
tillegg kom som en overraskelse!

De
neste timene ble brukt til å se alle bygningene i den forbudte by.
Den forbudte by – imponerende!Det var bygninger over alt, de aller fleste veldig godt vedlikeholdt, og fulle av detaljer
Typisk takdekorasjon – desto flere dyr, desto viktigere bygning!

Ikke
bokstavelig alle, for da hadde vi vært der ennå – det er utrolig mange
bygninger! Svein Erik hadde besøkt den forbudte by på midten av
80-tallet. Den gangen var det få turister og man kunne få lov til å gå
inn i bygningene. Det var nesten ikke mulig nå. De fleste bygningene var
stengt, slik at man kun kunne titte gjennom dørene eller gjennom
plastdekkede vinduer. Med så mange turister ble det vanskelig å få sett
så mye av det innvendige. De fleste bygningene var veldig godt holdt,
med flotte farger og malerier, og byggeteknisk var det imponerende mange
flotte detaljer!

I
guideboken leste vi litt om livet i byen, der det fortelles at keiserne
som levde der sjelden forlot byen. De levde i luksus, og det er sagt at
et måltid for en Quing- keiser kunne ha brødfødt tusenvis av de fattige
som levde på utsiden av byen! En av de siste keiserinnene som levde i
den forbudte by, keiserinne Cixi (som døde i 1908), hadde som vane å
bestille 108 ulike retter til et måltid!

Under
Ming-dynastiet levde det over 10.000 konkubiner i palasset. Det sies at
hver kveld trakk keiseren lodd fra en stor sølvbolle, og den utvalgte
konkubinen, kun iført et gult klede, ble båret til palasset, båret fordi hun ikke var i stand til å gå selv på grunn av de innsnørte føttene!!

For
å sikre at avkommet var av keiserlig herkomst var de enste mennene som
bodde i palasset evnukker! Det sies at de kunne oppnå rikdom og
prestisje innenfor palasset, men utenfor var de ansett som de laveste av
de lave på rangordenen! I 1924 opphørte ordningen med evnukker, og over 1500 evnukker ble utvist fra den forbudte by – gråtende!

Vi
fant et lite spisested inne i den forbudte by, og inntok lunchen der.
Så fortsatte vi sakte mot utgangen – det var utrolig masse å se på, og
innimellom alle bygningene dukket det opp trær i full blomstring – det
satte en ekstra spiss på omgivelsene. Over alt har vi sett trær i full
blomstring, rosa, hvit og røde blomster, vakkert, og vi var heldige som
besøkte Kina akkurat på denne tiden av året.

Vel
ute av den forbudte by, og ganske mette av inntrykk bestemte vi oss for
å gå gjennom parkene tilbake til hotellet. Det tok sin tid, men var god
mosjon og fin avkobling for hjernen, og i 17.30 tiden kunne vi endelig
synke hen på sengen med litt vin før middag – denne gangen på hotellet.
Tanken på å gå ut for å finne et spisested var fraværende!!

Neste
morgen våknet jeg til en glattbarbert mann som med myke, glatte kinn
kunne gratulere meg med dagen!! Svein Erik har hatt skjegg i en tid, men
vi har vært litt uenige om hvor kledelig det er! Jennifer har vært
veldig positiv, men jeg har vært heller lunken! Dermed var det en god
start på en fødselsdag når skjegget var borte!! Jennifer og Michael
overrasket med å gi meg en flaske med whisky i presang ved
frokostbordet. Jeg tok med en liten skvett i sekken da vi satte oss inn i
ventende bil for å bli kjørt til Muren!! Vi hadde lest en del om de
ulike stedene man kunne dra for å gå på muren, og vi hadde landet på et
sted som heter Simantai, ca 120 km unna Beijing.

Vi
hadde leid en 7-seters bil med sjåfør og guide, en ung jente fra indre
Mongolia som egentlig var førskolelærer i kinesisk på en privatskole,
men som innimellom jobbet som guide. Etter ca 1 ½ times kjøring ble vi
igjen tvangssendt innom en fabrikk. Denne gangen var det en liten
fabrikk som håndlaget vaser, boller og fat av kobber, dekorert med
emalje. Morsomt å se hvordan produksjonen foregikk, men for meg var
dekorasjonene litt for kinesisk og glorete, så vi klarte å komme oss
gjennom hele salgslokalet uten å kjøpe noe!!

Her limes det på dekor av kobber på selve kobberbollen.Så fylles det lag på lag med maling før hele vasen/bollen slipes ned ved hjelp av stein

Nye
1 ½ times kjøring til Simantai, en av de minst berørte og besøkte
delene av muren. Vi tok en gondol nesten opp til muren, og så gikk vi en
bratt sti de siste 2-300 meterne. Så var vi endelig på muren – jippi!
Været var strålende, vi kunne se at vi var på 6-700 moh, for det var
fortsatt ikke kommet blader på trærne, og vinden var litt kald, men det
var allikevel deilig.
Endelig ved den kinesiske muren – den strekker seg så langt øyet kan se!
Det er fortsatt tidlig vår her, det kan man se på trærne!Karrig natur, lite vegetasjon, men mur så langt øyet kan se

Intens konsentrasjon under klatring av en bratt trapp!!Overflaten på muren var ikke like velholdt alle steder!Underveis på vår spasertur!

Her har vi nådd den ene enden av muren – herfra var den utilgjengelig!Bursdagsskål på muren – ganske spesiell feiring!Fattige bønder tjener litt ekstra å å selge postkort og bøker til turisteneMed jevne mellomrom er det bygget vakttårn

Vi
gikk først så langt vi kunne den ene veien før muren ble så dårlig at
de hadde sperret den. Da tok vi oss en pause, og jeg kunne dra frem
bursdagswhiskyen slik at vi kunne skåle for at vi endelig var på muren!

Så
snudde vi og gikk den andre veien et godt stykke, nesten 3 timer gikk
vi på muren. På vei ned traff vi på Jennifer, som hadde valgt å ta en
lettere rute på muren, og vi kunne ta en ny ”murskål”, for å markere at
vi hadde opplevd et av høydepunktene på turen.

Været var topp, det var veldig få mennesker der og utsikten var fantastisk – og vi hadde gått på muren!!

Bursdagsskål -igjen, og feiring at vi faktisk har besøkt og gått på muren!

Enkel lunch etter tre timers tur på muren

Vel
nede igjen møtte vi guiden og hun tok oss med til en liten restaurant
der vi spiste en enkle lunch. Så var det 2 ½ times kjøretur tilbake til
Beijing. På vei inn til byen kjørte vi forbi ”birds nest” og
svømmehallen fra OL i fjor sommer. Gøy å ha sett dem i virkeligheten!

Om
kvelden dro vi av gårde for å spise Peking-and. Vi hadde hørt om et
bitte lite sted som skulle være veldig bra, men der var det fullt.
Dermed dro vi til en restaurant som var anbefalt i Rough Guide, Huajia
Yiyuan. Der var det ikke mulig å reservere bord – og det var tydeligvis
veldig populært for det var fullt av mennesker der! Vi ventet en liten
stund, og Jennifer benyttet anledningen til å fortelle betjeningen at
jeg hadde bursdag, og vips så ble vi geleidet til et eget lite rom! Så
bestilte vi et par ender, og rødvin. Da den første anden var klar ble
den kuttet opp ved bordet, og vi fikk en rask demonstrasjon av hvordan
vi skulle spise anden, lefsa og tilbehøret – det smakte veldig godt. To
ender og en god times tid senere var måltidet over, men da fikk vi høre
at jeg skulle få en spesiell nuddel-suppe, såkalt ”1-mile nuddelsuppe”
som bursdagspresang fra restauranten! Ja, ja, jeg spiste så mye jeg
greide, spise nudler med pinner er alltid en utfordring, og når jeg i
tillegg hadde spist min andel av Peking-endene kan jeg vel ikke si at
skålen ble tømt! Men godt smakte det!

Bursdagsmiddag – oppdeling av Peking and

Hm, hm, dette ser da godt ut, men hvordan gjør vi det?Ok, det er kanskje greit med en liten demonstrasjon!Her inntas bursdagspresangen fra restauranten – «en-mils» nudler!!

Jeg
må vel si at det ble en minneverdig bursdag, først vandre rundt på den
kinesiske muren og så spise Peking- and – hva mer kan man ønske seg?!

Dagen
etter brukte vi formiddagen til å ordne fly og hotell, samt transport
til og fra flyplassene – ting tar tid, selv på internett.

Så
gikk vi ut på leting etter en restaurant som solgte vestlig mat, og det
fant vi. Svein Erik bestilte Cæsar-salat og jeg spagetti Carbonara. Det
er første gang vi har spist Cæsarsalat og spagetti med pinner, men det
er utrolig hva som går, og maten smakte veldig godt, særlig salaten!

Det er ikke hver dag man spiser Cæsarsalat med pinner!

Etter
lunch tok vi en drosje til ”Temple of heaven”. Byggingen av Temple of
heaven ble startet av keiser Yongle, og var ferdig bygget i 1420. Det
skulle fungere som møtepunktet mellom himmel og jord. Himmelen ble
ansett som rund og jorden som firkantet. Bygningene og alterene er
bygget runde, og plassert på firkantet fundament. Selve parken som omgir
Temple of heaven er laget sirkelrundt, men med rette murer på alle fire
sidene! Forbindelsen mellom himmel og jord var selvsagt keiseren selv,
og det var her keiseren fastet i tre dager for å sikre årets avling – en
viktig seremoni!

Temple of heaven!

Om kvelden gikk vi ut for å spise pizza – vi var alle ganske lei av ris og nudler tre ganger om dagen!

Neste morgen var vår siste dag i Beijing, og siste dag i Kina, og dagens program var Sommerpalasset. Det var mye trafikk og forurensing denne dagen, synd, for bildene blir alltid så tamme og kjedelige i slikt gråvær.

Sommerpalasset
ligger idyllisk plassert ved en sjø, omgitt av grønne åssider. Palasset
består av mange ulike bygninger spredt rundt øst og nordsiden av sjøen.
Det har vært sommerpalass der siden 1100-tallet, men det var på 1800
tallet at de fleste nåværende bygningene ble bygget av Manch- keiseren
Qianlong. Men den mest kjente personen knyttet til sommerpalasset er
keiserinne Cixi. Hun ble keiser Xianfeng`s konkubine i en alder av 15
år, og ble raskt hans favoritt. Hun fødte ham en sønn, og da keiseren
døde i 1861 ble Cixi innsatt som hersker på vegne av sønnen som fortsatt
var et barn. De neste 25 årene styrte hun Kina, og da sønnen døde av
syfilis klarte hun å innsette sin nevø, som hun hadde full kontroll
over! Hun brukte uhemmet med penger, og ved innsjøen ligger det en båt
laget av marmor – bygget for marinens penger!! Cixi og nevø-keiseren ble
tvunget til å flykte under opprøret, the ”Boxer Movement” i 1899
forkledd som bønder, og overlot til ministrene å megle om fred. Hun
returnerte til Beijing, og klamret seg til makten så godt hun kunne. Det
siste hun gjorde før hun døde i 1908 var å arrangere mordet på sin egen
nevø! Det var slutten på 2000 år med keiserdømme i Kina!
På besøk i sommerpalassetSjøen rundt sommerpalasset, et yndet sted for lokalbefolkningen

En detalj fra SommerpalassetBratte trapper ledet opp til et buddhist-tempelTo gamle menn inne i sommerpalassetOversiktsbilde fra toppen av buddhisttempeletMarmorbåten bygget av keiserinne Cixi – for marinens penger !!

Vi
brukte mesteparten av dagen til å tusle mellom alle bygningene i
sommerpalasset. Helt i nord er det bygget et buddhistisk tempel i en
åsside, og man må klatre bratte og mange trappetrinn for å komme opp til
tempelet. Cixi fikk også bygget en 700 meter lang
”gangvei” laget i tre med tak, og innvendig er det malt vakre tegninger
på alle takåsene, rene kunstgalleriet. Gangveien ble laget slik at hun
kunne gå langs innsjøen i regnvær uten å bli våt!!

Dette
var finalen og siste kulturelle stopp på vår kinareise. Tror nok at
Mahili var litt slitne av vårt ”kulturelle” tempo, og jeg mistenker at
Jennifer gjerne skulle ha tilbrakt litt mer tid i handlegater og
butikker, men Michael er nok glad for at båten ikke ble fylt med enda
mer vekt!! Svein Erik og jeg fikk se det vi hadde lyst til å oppleve på
denne turen. Kina er jo så stort at man må prioritere steinhardt. Tre
uker var akkurat passe dose, og vi så alle frem til en ”vanlig” frokost
igjen. Kinesisk mat er som regel god, absolutt ikke i nærheten av det vi
får på kinesiske restauranter i Norge, men det kan bli litt for mye ris
og nudler når man får det både til frokost, lunch og middag!
Vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle kommunisere og finne frem i
Kina, med få engelsktalende og alle skilt og menyer skrevet på
kinesisk, men det gikk mye bedre enn forventet. Internett er utbygd over
alt, og vi er glade for at vi tok med oss pc-en. Det gjorde det mye
enklere å bestille flybilletter og hoteller! Ingen av hotellene vi
overnattet på hadde pc på rommet, men alle hadde gratis
internett-tilkobling.

Så var det avreisedag. Vi brukte Air Asia igjen, og det førte til at vi måtte hyre en bil til å kjøre oss ca 80 km til
nabobyen, Tianjin, der Air Asia fløy fra. Vi tok fly til Kuala Lumpur.
Der landet vi i 22-tiden, og vi var nødt til å overnatte på et
”bed&breakfast” over natten. Tidlig neste morgen tok vi fly videre
tilbake til Johor Bahru – og Fruen fra havet.

Mai

06-09

Hjelp,
hjelp – vi oppdager at vi ikke har en lang liste over gjøremål……..Etter
vår Kinatur brukte vi et par dager til å komme i orden, kaste
søpleposen vi hadde glemt før vi dro, og som hadde laget en spesialodør
om bord, samt vaske tøy!! Så kom ”hverdagen” sigende! Svein Erik
dobbeltsjekket notatblokken for gjøremål, men den gang ei. Vi hadde
gjort en grundig innsats i Thailand, og nå ”straffet” det seg. Svein
Erik har også lært at man aldri skal begynne å skru eller ordne på ting
som fungerer – da kan man være sikker på å dra på seg problemer vi
overhode ikke liker!

Sebana Cove MarinaEn gedigen hovedbygning på Sebana Cove

Dermed
måtte vi tenke alternativt. Det var fortsatt nesten fem uker til vi
skulle reise videre, og noe måtte vi finne på! Vi startet med et par
aktive dager der vi stod opp og var ute på tur rett etter soloppgang for
å utforske området rundt marinaen. Bl.a gikk vi en tur til golfklubben
og sjekket ut mulighetene for trening og spill. 320 norske kroner for to
personer inklusiv golfbil for å spille 18 hull må vel kalles en grei
pris. Det var også en driving range der vi kunne more oss med å slå
baller!!

Problemet
med marinaen var at den var langt oppe i en elv og det var omtrent
vindstille der. Dermed ble det mildt sagt ganske varmt midt på dagen, og
energinivået ble deretter.

Heldigvis hadde marinaen, eller rettere sagt resorten (vi var nemlig på Sebana Golf & Marina resort) et fint svømmebasseng!

De
følgende ukene ble følgende; mandag; spille golf på formiddagen, ligge
ved bassenget om ettermiddagen, tirsdag; ta shuttlebussen til nærmeste
lille landsby for å kjøpe frukt og grønt, onsdag; spille golf, basseng
om ettermiddagen, torsdag; tur til landsbyen, fredag; spille golf,
basseng, lørdag/søndag; slå baller på drivingrange, slaraffenliv ved
bassengkanten!!
Selv om vannet holder minst 28 grader er det litt avkjølende….Etter golfing er det tid for avslapping ved bassengkanten

Man
skulle tro at det å tilbringe så mange timer på en golfbane skulle føre
til en viss fremgang, men det var nok ikke uten grunn at de som jobbet
rundt på golfbanen alltid kom ilende for å selge oss brukte baller…… Jeg
tror vi har kjøpt våre egne baller tilbake ganske mange ganger……..

For
å ta det fine med å være så mye på golfbanen var at det gav oss litt
mosjon (selv om vi hadde golfbil så ble det en del gåing – det er ikke
lett å kjøre inn i bushen på leting etter baller…..) I tillegg var det
vakre omgivelser, vi var stort sett alene der på ukedagene, så det var
som å ha en egen privat golfbane – kan anbefales!! Flere ganger fikk vi
besøk av flokker med apekatter som satt i trærne og lo og skrattet (av
oss mon tro?). En gang, da jeg slo en ball ned i en sandbunker landet
den rett i en vanndam der apene satt for å drikke. Jeg var sikker på at
de kom til å ta ballen, men de nøyde seg med en grundig sjekk før de
slapp den fra seg rett utenfor vanndammen – omtenksomt!!

Yrende dyreliv rundt på golfbanen – legg merke til apen rett bak Svein Erik!Noen ganger er slaget bortimot perfekt – neste gang en skikkelig katastrofe!Så dukker det plutselig opp en guana – eller det vi kan kalle en skikkelig stor firfisle!!Vi spilte golf tre ganger i uken – men hjalp det??!!

Rett
som det var raslet det i tørt gress og vi støtte på en guano, en slags
firfisle på mellom 1 og 1 ½ meter lang, ufarlig, men jeg må innrømme at
jeg skvatt mer enn en gang når vi møtte dem! Golfbanen var også plaget
av villsvin som grov opp bakken på jakt etter mat, men vi så dem aldri
på banen, bare på vei til og fra marinaen. For å toppe det hele krydde
det av fugler som sang og kvitrer, og fløy mellom trærne i sine vakre
fjærdrakter – og ved hull 9 bodde det en hane inne i skogen som hadde
det som sin eneste misjon å gale så mye og så høyt han kunne!!

Så
totalt sett var våre turer på golfbanen en kombinasjon av natur og
dyreopplevelser og sann fryd ved å få til et perfekt slag, og ikke minst
skikkelige frustrasjoner ved å gjøre den ene feilen etter den andre –
kjedelig var det i hvert fall ikke!

Utenfor
golfbanen var det de små turene til den nærmeste lille landsbyen som
krydret tilværelsen. Den bestod av to gater full av butikker som stort
sett solgte de samme varene. Frukt og grønt ble solgt fra små boder, og
kjøtt kunne vi kjøpe av en kineser som solgte både ferskt svinekjøtt og
kylling fra bagasjerommet på stasjonsvognen sin! Malaysia er et muslimsk
land, så det er kun kinesere som selger svinekjøtt og alkohol her i
landet!

Essostasjonen i den lokale landsbyen!!

Svein
Erik trengte allergitabletter, og dro til det lokale legekontoret. Der
ble han sendt rett inn til legen som forklarte at han måtte gå over
gaten til det lokale sykehuset for å få allergipiller. Svein Erik
strenet over gaten, ble tatt vel imot av, sitat; ”en utrolig vakker
indisk jente”, som sendte ham inn til legen – rett foran nesen på alle
på venterommet! Vel inne hos legen var det en kort konsultasjon og så
resept på piller, kun 10 stk. Trengte han flere piller måtte han komme
igjen. Medisin er gratis i Malaysia, men i begrensede mengder pr
utlevering, og for selve legekonsultasjonen måtte han betale hele15
ringgit, nesten 30 kr!!

Etter
en stund ble suget etter bacon, gode oster og salami overveldende, og
vi besluttet å slå ut håret og ta en overnattingstur til Singapore
sammen med Mahili!! Hotell ble bestilt over internett og vi startet
turen mot Singapore. I luftlinje er det en kort tur, men i Malaysia er
de ikke så rasjonelle på veibygging, så vi måtte kjøre langt inn i
landet for å krysse elven som fører inn til marinaen!! Vi startet tidlig
om morgenen, fikk skyss av resorten inn til den lille landsbyen. Derfra
drosje i 70 km til neste by. Derfra lokal buss i 50 km til
Johor Bahru, som er hoved- byen i fylket, på grensen til Singapore. Der
tok vi en ny buss over grensen til Singapore (som alle vet er Singapore
en øy, og forbindelsen til Malaysia er en vei bygget på en fylling, og
som gjør at det er umulig å seile rundt Singapore!). Samme buss tok oss
videre inn til den indiske delen av Singapore – der man finner alle de
store elektronikk-kjøpesentrene!

Så
etter 4 timers tur befant vi oss i Singapore! For å roe kjøpelysten noe
startet vi med å kjøpe ny bil/båt radio til Fruen siden den gamle
begynner å svikte i elektronikken. Så kjøpte vi et lite fotoapparat som
skal være vanntett ned til 3 meter – praktisk om bord i en båt, og fint når vi snorkler!

Deretter
var det tid for Ikea! Ingen ting er som å komme inn i Ikea – det er
nesten som et lite stykke Norge, i hvert fall når man er langt
hjemmefra!! Det er ikke alle som drar til Ikea for å gjøre matinnkjøp,
men det var vår hensikt! Sild og snaps, røkt laks og tyttebærsyltetøy –
og for å lære våre australske venner noe nytt om maten i Sverige så
kjøpte vi kjøttboller! Jennifer og Michael i Mahili har en sønn som har
en svensk kjæreste fra Malmø – og derfor må vi ta et visst
opplæringsansvar, og introdusere dem for diverse svenske skikker!

Etter
Ikea var det tid for et grundig dypdykk på Carrefour der handlekurven
ble fylt med bacon, franske oster, diverse kjøttpålegg, oliven, creme
fraiche, rømme, olivenolje,,,,,,,, – i det hele tatt ting man ikke
finner i Malaysia! Maten ble stuet inn i det lille kjøleskapet på
hotellrommet mens vi gikk ut om kvelden for å spise på indisk restaurant
og kose oss. Sist vi var på indisk restaurant i Singapore fant vi en
restaurant der vi spiste med fingrene, men siden Michael synes det var i
heftigste laget fant vi denne gang et sted med både kniv og gaffel!!

Neste
morgen dro Jennifer og jeg for å foreta de siste matinnkjøpene, mens
Michael og Svein Erik gikk – ja gjett!!??!! – til båtbutikker og
elektronikkbutikker – surprise, surprise!!

Etter
12-ølen var tiden inne for å ta den lange ferden tilbake til båten, og i
fem- tiden var vi hjemme og kunne fyller kjøleboks og fryser med alle
godsakene!!

På provianteringstur til Singapore, mange timer i bussRallymiddag med prominente gjester!

Aldri en middag uten skikkelig underholdning

Etter
hvert nærmet det seg rallytid, og vi ble alle invitert til en samling i
en annen marina, sånn cirka 3 timer med buss unna. Vi takket ja, og dro
av gårde. Da vi kom til marinaen traff vi igjen Odulphus, våre
hollandske venner fra Middelhavet. De hadde bestemt seg for ikke
å delta på rallyet, men seile parallelt et stykke før de dro til Borneo
og backpacker-tur til Indonesia. Uansett så var det morsomt å se dem
igjen. Så var det tid for de sedvanlige rally-høytidlighetene. Vi fikk
utlevert hver vår blå rallyskjorte og vimpel til å ha i masten! Så var
det flere høytidlige taler av kulturminister, turistminister,
marinminister………….alle er selvsagt veldig glade for at vi seiler i
Malaysia – og veldig glade i å høre sine egne stemmer….!

Etter
middag, som selvsagt var buffet som ble tømt før halvparten hadde
forsynt seg, var det underholdning med dans og sang før vi ble puttet i
bussen og kjørt tre timer tilbake til marinaen vår!!

Så
den19.mai var det tre dager før rallystart, og Svein Erik sin bursdag.
Nå ble han 67 år, og er offisielt pensjonist – og kan betale
barnebillett på trikken! Jiippi!

Odulphus
var kommet til vår marina, og om kvelden ble de og Mahili invitert på
middag om bord. Det ble en livat aften, og Odulphus sin presang; en 5 liters rødvinkartong hadde definitivt kraftig undertrykk tidlig på kvelden!!

Ikke store feiringen av 17-mai, men propellen ble ihvertfall renskrapet!En skikkelig feiring av Svein Erik sin 67-års dag den 19 mai, sammen med Odulphus og Mahili

Av
en eller annen grunn ble det en rolig formiddag dagen etter, og
ettermiddagen ble tilbrakt ved bassengkanten! Neste dag tok vi en
avsluttende 9-hulls runde før køllene ble vasket og stelt og høytidlig
pakket vekk. Så om ettermiddagen klargjorde vi båten for avreise og fikk
betalt regningen! Vi var vel egentlig ikke så veldig lei oss for å
forlate Sebana Cove!

På vei mot nye eventyr – ut elven fra Sebana Cove

Nye eventyr venter!

Neste
morgen motret vi oss gjennom ”parkeringsplassen” for store skip som
ligger og venter på oppdrag. Så etter omtrent 60 nm og en lang dag
kastet vi anker i en passe åpen ankringshavn. Ut på natten blåste det
opp og det begynte å bli ubehagelige bølger, ikke så ille når de kommer
forfra, men når vind, bølger og strøm jobber mot hverandre og setter
båten på tvers av bølgene – da kan du få seiler- livet billig av meg!!
Dermed dro vi av gårde ved soloppgang og dro ca 20 nm videre til en
ankringshavn der Mahili og et par andre australske båter lå for anker.
De hadde hatt samme ubehagelige natt der, så de var ivrige på å dra
videre. Vi ville gjerne bli en natt, så dermed var det et kort gjensyn.
Vi tok en tur i land, og fant en død dugong (sjøku) på land. Michael
hadde funnet den tidligere og fortalte at det hang en plastflaske med en
nylonline tvinnet rundt tungen på dugongen, og at den sannsynligvis
hadde sultet i hjel. Da vi fant dugongen var plastflasken og nylontråden
fjernet – tydeligvis noen som ikke ville vise frem tragedien!!

Vi fant en død dugong (sjøku) som sannsynligvis var drept av at et nylonsnøre viklet seg rundt tungen!

Vi
hadde en rolig natt, og neste formiddag motret vi oss videre nordover
til en ny øy. Her fant vi igjen Mahili med følge, og om kvelden hadde vi
sundowner på stranden med bål og hygge.

Det samme gjentok seg kvelden etter da Odulphus ankom, ny sundowner med nye seilere. Livet er ikke kjedelig!

Koselig med bål på strandenVi har hatt mange fine solnedgangsdrinker på stranden

Vi fikk et skikkelig regnskyll med lyn og tordennpå vei til TiomanEt dekkende navn på en øy – One tree Island!!

Så
etter et par dager motret vi det siste stykket opp til Tioman – vårt
første offisielle stopp på rallyet. Tioman er en skikkelig turistøy, den
er dutyfree på samme måte som Langkawi, men prisene er ikke fullt så
lave. Her fikk vi fylt på litt øl, og sjekket ut pappvin – ikke
vellykket, alt for gamle og smakte direkte vondt!!

Vi
var også ganske spreke. Det går en sti over fjellet fra øst til vest
(eller motsatt!!) til en liten landsby på den andre siden. Tanken var
egentlig å gå til toppen av fjellet, snu og gå ned igjen, men da vi kom
på toppen fant vi ut at vi likså godt kunne gå ned på andre siden. Der
spiste vi en enkel lunch og så begynte diskusjonen om hvordan vi skulle
komme oss tilbake. Vi var en gruppe på 7 stk i ulik fysisk form, og ikke
alle var like ivrig på å gå hele veien tilbake. Det endte med at vi
fikk en bil til å kjøre oss opp de første bratte bakkene og så gikk vi
derfra og hjem igjen. Det tok oss to timer hver vei – i rask gange, og
alle fant muskler de ikke hadde kjent på en stund!!!

På jungeltur over fjellet på Tioman

Tioman
var et hyggelig sted, lite og oversiktlig, og med flere spisesteder.
Etter noen dager besluttet vi allikevel å gå videre nordover på Tioman
for å ta vårt første dykk på to år!! Michael på Mahili og Erika og Allan
på australske Indulgence dykker også, og dermed var vi en liten gruppe.
Stort sett er det koraller man dykker på, og vi hadde et kjempefint
første-dykk der vi så masse koraller, små fisker i alle regnbuens farger
og et par skilpadder som beitet på korallene!

Selve
ankringsplassen var ikke så bra, så neste dag dro vi videre til en
liten øy nord for Tioman. Der dykket vi tre dager på rad på ulike steder
og fikk sett masse fine koraller og fisker. Vi fikk også satt i gang
dykkerkompressoren vår, til stor glede for våre meddykkere, og kanskje
ikke fullt så populært hos de andre båtene!

Vi fikk mange fine dykkerturer rundt Tioman

Odulphus
kom også til samme øy, de dykker ikke, men snorkler, og vi var stort
sett sammen en stund hver kveld for en sundowner eller to!! De oppdaget
plutselig at en kabel til ankervinsjen deres var i ferd med å gå i
oppløsning og bestemte seg for å dra inn til Tioman for å se om de kunne
få det fikset. Da de tok opp ankeret gikk det greit de første meterne,
men så stod de bom fast. Først trodde de at det var vinsjen som sviktet,
men da de prøvde for hånd var ankeret ikke til å rikke!! Jeg var nesten
klar for å dra ut for å dykke, Svein Erik hadde bestemt seg for en
velfortjent feriedag! Jolle hadde vi derimot ikke, for den lå på dekk
for å bli limt for n¨te gang! Dermed ble Mahili reddende engler. De kom
ut med sin jolle og hentet meg. Jennifer hadde et slags vannperiskop med
seg som de vanligvis bruker for å kikke under vann på rev og koraller.
Dermed satt hun i jolla og tittet mens jeg gikk ned for å sjekke hva som
var galt. Ankeret deres hang skikkelig fast på ca 15 meters dyp
i et kraftig tau som igjen var festet til en form for metallplate eller
moring på bunnen. Jeg fikk kappet noen av tauene og gav så signaler til
Jennifer om at de måtte senke ankeret en meter – heldigvis forstod hun
signalbruken og dermed fikk vi løs ankeret. Det var et veldig glad og
lettet mannskap om bord i Odulphus da ankeret var vel ombord!!

Her hjelper vi Odulphus med å få opp ankeret som har festet seg i et kraftig tau og en moring!

Etter
at jeg hadde vært på dykkertur med Michael, og med Jennifer som
jollepasser dro vi tilbake til Fruen der jeg brukte resten av luften i
flaske til å sjekke tilstanden til vårt anker. Det var lurt – ankeret lå
på 20 meter og
kjettingen lå midt i en svær bunt av gjengrodde tau som igjen var
festet til en diger betongmoring. Jeg fikk kappet hovedtauet og brakt
det til overflaten. Der tok Mahili over og fraktet tauklasen inn på
land! Utrolig at det går an å lage så mye søppel på havbunnen.

Samme
natt dreiet vinden og økte i styrke, så ankringshavnen ble skikkelig
urolig. Dermed tok vi en kjapp morgenbeslutning – dra inn til Tioman og
legge oss i den lille marinaen i to netter mens vi vasket tøy og
provianterte. Vi varslet Mahili som hadde tenkt den samme tanken og nå
fikk kraft til å fatte en beslutning og dermed bar det av gårde den
timen det tar å motre tilbake. Dekket var fylt av dykkerutstyr, flasker
og kompressor, så vi prøvde å motre så forsiktig vi kunne!

Inne
i marinaen fikk vi vasket og tørket alt utstyr, vasket et par maskiner
med tøy og bunkret opp med nødvendigheter. Svein Erik brukte noen timer
på den omstendige prosedyren det er å sjekke inn og ut av en malaysisk
havn – vi prøver å unngå det, men det er vanskelig når man ligger i en
marina, mye lettere når man ligger for anker!!!!

Så
følte vi at det var på tide å delta på rallyet igjen. Mahili og våre
andre venner ville fortsatt være i Tioman, så dermed ble vi alene på vår
ferd videre nordover. De båtene som følger den offisielle rallyplanen
var ca 160 nm videre nordover, så vi besluttet å ta en nattseilas for å
gjøre det effektivt. Vi startet perfekt ut fra marinaen med 13-17 knops
vind rett fra siden og alle seil oppe – det varte omtrent i to timer så
var den moroa over! Dermed var det motorseiling i 5 timer før vi igjen
kunne stoppe motoren for en kort stund. Så var det motring til midt på
natten. Fra da av kunne vi skru av motoren og seile nesten helt frem –
fantastisk følelse. Så nære ekvator er det ikke så ofte vi får skikkelig
seilvind.

Det var fullmåne, passe få fiskebåter og stjerneklart – da er nattseilas moro.

Da
Svein Erik så solen stige så han også dusinvis av flytebøyer med
fiskeruser i andre enden – utrolig flaks at vi aldri seilte rett på noen
av dem!

Vi
tibrakte noen dager på Pulau Kapas, der vi snorklet og badet, gikk
turer på stranden og tok livet med ro. Så dro vi sammen med omtrent 20
andre båter til Terenggano, en av de større byene på østsiden av
Malaysia. Her ligger vi nå i en marina, og i kveld skal vi på en ny
rallymiddag med dans og underholdning!!

Hvordan den forløp vil vi fortelle i neste reisebrev!

Soloppgang!

Juni

07-09

Hva
har vi så gjort denne måneden? Ikke all verden; snorklet, badet,
dykket, blitt kjent med flere seilere, spist, drukket, ventet, handlet,
reparert og innimellom beveget kroppene litt!

Dette har på en måte vært en venteperiode – vente på å motta vår nye ”bil”. Jolla kommer i morgen, og vi gleder oss – masse!!

Nå
ligger vi i Terengganu, i Ri-Jaz marina som ligger i en elv, på andre
siden av selve byen. Vi var her første gang for et par uker siden, og da
fikk vi med oss en tradisjonell rallymiddag med påfølgende
underholdning. Dagen etter ble vi kjørt til et par tradisjonelle
båtbyggerverft der vi studerte ekte trebåter bygget på gammel malaysisk
måte. Terengganu er hovedbyen i Terengganu ”fylke”, og er veldig
muslimsk. Ryktene forteller at politikerne her bl.a prøvde å innføre
separate betalingskasser på supermarkedet for kvinner og menn, men fikk
avslag av de sentrale myndighetene!!! Alkohol finner man kun i den
kinesiske bydelen, og her i marinaen kan vi høre minst to moskeer klart
og tydelig med sang og preken flere ganger om dagen – gjennom usedvanlig
dårlige høytalere…. Hvorfor må de alltid ha så dårlig lydanlegg på
moskeene, når hele hensikten er at folk skal kunne høre det som blir
sagt?? Det starter klokken 04.30 om morgenen…….I dag er det fredag, og
det betyr det samme som søndag i Norge. De fleste butikker og alle
offentlige kontorer er stengt, og supermarkedet er sprengfull av
kjøpelystne muslimske malayer……..

Velkomstbanner i Ri-Yaz marina i TerengganuTradisjonell velkomstdansElegant rallymiddagBesøk på tradisjonelt båtbyggerverftInnvendige detaljer i båten

En ferdig laget båt for salgs – ca 5 mill norske kroner!!

Men
tilbake til vår rallyutflukt. Etter besøket på båtbyggeriene kjørte vi
videre til en spesiell park laget til ære for den forrige presidenten.
Her er det noen moskeer i full størrelse, og en egen park med kopier av
kjente moskeer rundt om i verden. Vi har vært på tre av dem; ”Blue
Mosque i Istanbul, Xi`an Mosque i Kina og Grenada i Spania. Kopiene var
laget i størrelse 1:8, til 1:10, men vi var ikke direkte imponerte over
detaljgraden!! Malaysiere er kjent for å være et sedat/ lat folkeferd,
så det overrasker ikke veldig! De offentlige myndigheter setter i gang
det ene kjempeprosjektet etter det andre, f.eks har de bygget mange
offentlige marinaer som ligger der halvferdige, og ikke er i bruk, eller
er så dårlig plassert at ingen tør la båtene liggende der! Vedlikehold
er også et ukjent begrep, så etter noen knappe år ser ting ut som de er
fire ganger eldre enn virkeligheten!!

På moskebesøk – her miniutgave av Blue Mosque i Istanbul!!Lunch i Terengganu, kinesisk restaurant

Etter
et par timer blant moskeene ble vi kjørt til Chinatown av vår kinesiske
guide. Der spiste vi lunch (med øl!) hos det vi alle antar var en av
slektningene til guiden, men hva gjør vel det så lenge maten var god!

Om ettermiddagen ruslet vi rundt i byen før vi tok en liten lokal båt over elven tilbake til båten.

Etter
en uke i marinaen dro vi videre nordover til Perhentian Islands. Her
var vannet klart og fint, og vi badet og koste oss. Det er lenge siden
vi har kunnet se vårt eget anker ligge på 7-8 meters dybde!

Endelig i en uthavn sammen med mange andre rallybåter!

Etter
hvert kom det flere andre båter til ankringsplassen, og vi ble godt
kjent med et par andre australske båter, Cat`chus og Arnak. En dag ble
vi med Arnak ut til et lite ”svaberg” nord for hovedøya. Der ankret vi
opp og dykket fra båten. Det var et veldig bra dykk rundt noe som ligner
på en spiss ”stein” som starter på 24 meters dybde
og går rett opp til over vannflaten. Det var fullt av koraller og
fisker, og vi svømte rundt ”steinen” et par ganger i ulike dybder.

Dykkertur med Arnak, en New Zealand-båtNybakt brød med Vegemite, australiernes favorittpålegg!

Geoff
på Arnak hadde akkurat bakt brød, så til lunch fikk vi servert nybakt
brød med ost og Vegemite, et ”avfallsprodukt” fra ølindustrien som
australierne synes å elske!! Jeg tror man må være oppvokst med Vegemite
for å sette riktig pris på det!!

Etter
lunch tok vi opp ankeret og dro videre til et sted der vi snorklet,
igjen masse fine koraller og vi så også noen små revhaier.

Klart vann og masse fine koraller, men ingen ting slår Stillehavet!Flotte rev med fisk og korallerVi kan ikke mange navn på fiskene her, men vakre er de!Noen steder møtte vi digre stimer med fisk!Svein Erik er en støver i fridykking!

Om
kvelden spiste vi middag på land, vi var 10 stykker rundt bordet, og
som vanlig var det jeg som fikk maten servert sist – ca to timer etter
at den ble bestilt!! Det kan være komplisert å servere stekt kylling –
først skal den drepes, så mørnes, så stekes, så……..

Dagen
etter dro vi på tur med Cat`chus, en diger katamaran med masse plass
både foran og bak i cocpit. Vi fant et par nye steder å snorkle på, og
lunchen bestod av stekte pølser – barbeque, en av australiernes
yndlingssysler!!!!! Det virker som alle australiere elsker svartsvidde
pølser som er kalde i midten!!

Luksusliv ombord i Cat`chus, en australsk katarmaran på 55 fot!Skal det være pølser – svartsvidde utenpå og kalde inni, nam, nam!!

For
oss var det veldig koselig å bli kjent med flere av rallydeltakerne, og
siden vi ikke kunne dra på noen jolleekspedisjoner med gamlejolla var
det koselig med disse utfluktene.

Så
plutselig fikk Svein Erik flere oppgaver på arbeidslisten sin. Først
sviktet vannpumpa, og den ble byttet med en reservepumpe som sviktet
etter noen dager. Så stoppet generatoren! Svein Erik klødde seg i hodet,
og konfererte med Geoff på Arnak, som har drevet med båter og teknikk
hele sitt liv. Det resulterte i at impelleren ble byttet, noe som viste
seg å være en klok beslutning, for den gamle var begynt å bli slitt, men
det løste ikke problemet.

Samtidig
nærmet tiden seg for å dra tilbake til Terengganu for å bunkre opp før
den store overfarten til Borneo, og for oss; motta vår kjærkomne jolle.

«Gamlejolla» er i ferd med å takke for seg – et trist syn!

Dermed
dro de aller fleste båtene tilbake til marinaen, og der fortsatte
jobben med å få fikset generatoren. Varmeveksleren ble demontert og lagt
i syrebad. Ferskvannskjølesystemet ble renset og skylt og ny frostvæske
fylt på, nå håper vi at vi kan friskmelde Onanen for en stund!!

Parallelt med dette dro jeg til supermarkedet og fikk handlet inn mer enn nok mat til å holde sulten unna de kommende ukene!!

I
skrivende stund har alle båtene, med unntak av oss og en canadisk båt,
forlatt marinaen og er på vei over til Borneo der vi skal møtes den 2.
juli i Kuching for nye rallysamlinger og et par ekspedisjoner på land!
Vi krysser fingrene for at vi rekker frem, det vil si at jolla virkelig
ankommer som lovet i morgen. Selve seilasen er kun 500 nm, dvs maks 4
døgns seilas/motring!!

Nå går turen til Borneo, fire døgn og 500 nm – vanligvis uten vind!!

Vi vil skrive mer om vår nye jolle og overfarten til Borneo i neste brev.