Fruen fra havet

Januar, februar
Reisebrev 01-05

Den 30. desember sa vi farvel til Bequia og satte ferden mot Mustique. Da hadde vi allerede gjort avtale med Bjørn på Nirvana med sitt mannskap Wanja, samt Gretha og Eirik, med sønnen Geir på Alice
at vi skulle møtes der og feire nyttårsaften sammen. De hadde dagen i
forveien dratt ned til Tobago Keys for å snorkle på revene der. Etter to
timers frisk kryss seilte vi inn i Grand Bay, hovedankringsplassen på
Mustique. Her er bl.a. Basils Bar, der det er full fest på nyttårsaften.
På Mustique er det 89 flotte hus, der det bor masse kjendiser. Det vi
har hørt er at Mick Jagger, David Bowie, prinsesse Margrethe osv har hus
her og kanskje feirer nyttår på øya – pluss oss da!

Vi ankret opp
i dårlig anker bunn, full av koraller og steiner! Vi fikk «tredd»
ankeret rundt en stein, og dermed hang vi i hvert fall fast, men for å
være på den sikre siden rodde vi ut et ekstra anker slik at vi i hvert
fall hadde to steiner å klamre oss fast til! Så etter noen timer kom
begge båtene til våre venner tøffende inn i bukten og vi kastet oss ut i
jolla for å hilse på!

Etter en hyggelig passiar og noen glass med rom i Nirvana
ble vi enige med Bjørn og Wanja om å innta en enkel middag på Basils
Bar. Som sagt så gjort, men siden det var nyttårsaften neste dag tok vi
en relativt tidlig kveld. Neste formiddag hadde vi fullt program.

Bjørn
og Wanja kom over til Fruen. Her reparerte vi Bjørns norske flagg på
symaskinen, Wanja fikk tatt nyttårsdusjen sin, og Bjørn fikk
nyttårsklipp! Det vil si at også han endte opp med 10mm maskinklipp –
den eneste hårklippen mannskapet på Fruen kan tilby! Bjørn har i
utgangspunktet ganske fyldig og lett krøllete hår, og han ble ganske
annerledes etter hårklippen – noen synes han ble mye tøffere, andre
mente at han kunne begynne å spare igjen!

Bjørn selv så litt betenkt ut, men trøstet seg med at det var en lettvint frisyre (og at det grodde ut igjen!).

Så om kvelden benket vi oss ned i Alice
for nyttårsmiddag. Eirik hadde saltet og tørket en Wahoo (fisk!) som
var fanget over Atlanteren. Den ble nå hovedingrediensen i Bacalao, og
jeg kan røpe at bacalao med Wahoo er veldig godt, og kan bli en sterk
konkurrent til den tradisjonelle torsken!

Nyttårsaften på Alice med wahoo- bacalao – her sammen med sønnen Geir

Etter en god middag med
rødvin, øl og akevitt var tiden inne for et slag med Trivial Persuite,
der det beste laget vant! Så kastet vi oss i jollene med et par flasker
champagne for å skåle inn det nye året på stranden. Stemningsfullt, og
vi traff en liten gjeng med seilere fra båten Havild på stranden, og dermed ble det en veldig norsk markering av overgangen til 2005.
Etter
champagnen var det å trekke inn på Basils Bar der det var full rulle.
Musikken var klart preget av karibiske rytmer, og det var imponerende å
se på en del av de lokale innbyggerne der de danset i en litt mer sensuell rytme enn de fleste av oss skandinaviere!!!

Men man kan jo ikke være veggpryd hele kvelden, så her var det bare å kaste seg ut i det!

I
4-tiden om morgenen begynte vi å bli mette av musikk, dans og rytmer,
så vi ruslet pent ned til jolla og motret ut i stupende mørke for å
finne tilbake til Fruen!

Neste formiddag etter en solid frokost dro vi over til Nirvana
for å få dem med oss på en tur rundt på øya. Været var strålende og vi
fikk oss en fin spasertur. Så inntok vi en lettere lunch, og etter hvert
en enkel middag om bord, før Eirik og Gretha kom over på kaffe om
kvelden!

Gretha, Eirik, Wanja, Berit og Bjørn – 1- nyttårsdag på Mustique

Neste morgen var det avskjedens time. Nirvana
skulle tilbake til Bequia der Bjørn skulle hente sitt nysydde storseil.
Wanja skulle bli noen dager til på Bequia før hun tok flyet hjem til
Norge. Alice dro videre samme veien som oss, de skulle riktignok
til en annen øy, men vi regner med å treffe dem igjen senere. Vi fikk
heist opp våre to ankere, og seilte i 4 timer sørover til øya Mayreau.
Der hadde vi vært forrige gang vi seilte her i Caribien, og det var en
av de øyene vi likte oss best. Derfor ville vi innom en gang til. Denne
gangen ankret vi opp på «vindsiden» av øya, bak et korallrev. Her fikk
vi god bris og lufting mens korallrevet virket som en bølgebryter slik
at vannet var flatt som en pannekake! De som har vært i en båt i kraftig
svell og bølger vet at det beste som finnes er å ligge i rolige havner!
Svein Erik prøvde seg på en snorkeltur langs revet, men det var ikke
mye å se. Så gikk vi begge en tur rundt på øya. Vi gikk opp til den
store kirken som ligger på øyas høyeste punkt, med flott utsikt. Da vi
var der for 4 år siden hadde de ikke fått strøm ennå, så det stod en
generator og bråkte ved hvert hus. Nå hadde de for 2 år siden fått
montert sentralisert/felles elverk for hele den lille øya. Det var
unektelig noe mer fredelig, men samtidig hadde det dukket opp diverse
barer som laget en annen form for støy, nemlig «musikkstøy» – den ene
høytaleren slo i hjel den andre!! Litt trist, men det er vel det som
kalles utvikling.

Etter et par dager på Mayreau tuslet vi over til
Union Island, ca en times tid unna. Her skulle vi sjekke ut fra
Grenadinene. På vei dit skyet det over og vinden økte. Vi fikk snirklet
oss inn bak korallrevet som ligger ute i havnen i Clifton Harbour rett
før det første regnskyllet kom. Neste dag dro vi inn til byen for å
gjøre litt matinnkjøp samt sjekke ut. Etter utsjekking, der customs lå
inne i byen og immigrations lå på flyplassen ca 10 min spasertur unna –
veldig praktisk!, fikk vi gjort unna innkjøpene før vi tok oss en øl!
Mens vi satt med hver vår øl kom Susann og Tommy fra Con Amore.
De hadde vi snakket litt med tidligere da det var de som var primus
motor for julefeiringen på Bequia. De hadde seilt mye i området og vi
fikk en del tips om steder å se og hvor det var greit å ta opp båten i
Trinidad. Om ettermiddagen traff vi dem igjen i den lille baren som var
bygget opp midt i havnen. Det var en lokal ildsjel som hadde brukt alle
de tomme konkyliene som fiskerne slengte fra seg som fyllmasse. Deretter
hadde han fått tak i et lass med betong som var feillevert til øya og
dermed var den lille øya et faktum! På den bygget han et lite hus, med
gamle utbrukte seil som sol/regnbeskyttelse for bargjestene! Inne i det
lille huset som var på 2 x2 meter hadde han en seng og en benk. Her
bodde han, og serverte drinker.

Stemningsfullt, og populært blant båtfolket, det lå mange joller fortøyd langs «øykanten» i løpet av kvelden.

Neste
morgen var det fortsatt grått og kraftig vind, men vi tok den korte
turen på et par timer ned til neste øy Carriocou, Tyrell Bay. I Tyrell
Bay har de en relativt stor mangrovelagune som vi ønsket å se. Her
plukker de lokale innbyggerne brakkvanns-østers. Vi hadde lest at man
kunne bli syk av å spise dem, og at de ikke smakte så godt, så vi avsto
tilbudet om å kjøpe et dusin østers for 10 US$. Derimot sa vi ikke nei
når en annen lokal båt kom innom for å selge fransk vin! De kostet
15EC$, dvs litt over 30 NOK pr flaske, rimelig her i Karibia! I tillegg
var den god. At selgeren hadde vinlageret sitt på nærmeste fiskebåt var
kanskje litt spesielt, men så er jo øya kjent for sine nattlige
«fisketokter» der det ikke nødvendigvis var fisk som fylte
lasterommene…..

I et lite pustehull i regnbygene tok vi jolla inn i
mangrovelagunen, det var en hyggelig tur der vi så østers, store fisk
som spratt, hegrer som satt inne i mangrovetrærne og et par båter som
hadde funnet sin «kirkegård» her.

Neste morgen var det atter regn
og grått, men det var lite vind. Vi tok en motorseilas videre ned til
Grenada, øya der Ivan «den grusomme» hadde herjet i august i fjor. På
vei nedover langs øya så vi fullt av hus med knallblå tak – etter hvert
viste det seg at det var blå presenninger som var midlertidig lagt i
påvente av tilgang på taktekkere og takkledning. Vi gikk gjennom diverse
kraftige squall og vi satt med fullt regntøy på oss hele turen. Da vi
rundet inn i Prickly Bay, helt sør på øya for å slippe anker kom
selvsagt den verste regnbygen av alle – det bøttet ned, og den relativt
kraftige vinden gjorde ikke situasjonen noe bedre – surt og vått! Vi
fikk slengt ut ankeret og krøp ned i båten for å få av oss regnklærne og
spist litt lunch. Så etter litt tid stoppet regnet og vi fikk besøk av
Jens fra den danske båten Towanda. Jens og Lene hadde vi truffet i
Puerto Rico like før de tok en tur hjem til Danmark. Vi hjalp dem med å
få fylt opp gassflasken deres mens de var borte, og siden vi ikke ville
ta i mot forhåndsbetaling ble vi enige om at hvis vi traff hverandre
igjen skulle de spandere øl på oss!

Som sagt så gjort – vi ble
først invitert om bord til kaffe og rom. Så ble vi kjørt inn med jolla
til land for å spise middag og øl, det var en veldig hyggelig kveld og
en særdeles fin betaling for gasspåfyllingsjobben! Dagen etter tok vi en
rekognoseringstur på land og en tur inne på verftet for å se det triste
synet av alle båtene som lå der, ødelagte, hull i skutesidene, avrevne
master osv – alt som et resultat etter Ivan. Det lå også mange båter for
anker som manglet fullstendig rigg og rekkverk, men som var i såpass
god stand at de fløt! Vi hørte også at mange båter var satt midlertidig i
stand for å kunne fraktes ned til Trinidad for videre reparasjoner.

Om
kvelden inviterte vi Lene og Jens på middag i vår båt siden de skulle
reise neste morgen. De skulle nordover til Martinique så det er liten
sjanse for at vi ser dem igjen, men slik er seilerlivet, man treffes,
har det hyggelig en periode for så å skilles igjen.

Neste dag tok
vi en drosje inn til St. Charles, hovedstaden på øya. Vi gikk en tur
rundt og så på alle takene som var blåst av! Det er 3 kirker i byen, og
alle var ødelagte; uten tak, delvis uten vegger, og det meste av
inventaret var borte! Det var ikke stort bedre med husene i byen, men
særlig restaurantene, barene og butikkene hadde fått taket på plass
igjen – det var vel viktig for å holde cruisebåtturismen i gang, og
dermed inntektene til øya. Grenada er verdens neste største produsent av
muskat, trærne må bli 15 år gamle før de begynner å bli produktive, så
når mesteparten av trærne ble ødelagte av orkanen kan man tenke seg
hvilken katastrofe det er for øya. (I tillegg er Indonesia verdens
største produsent av muskat, og den ble jo truffet av flodbølgen, så nå
vil nok prisene på muskat gå kraftig opp på verdensmarkedet!)

Typisk hus uten tak, GrenadaKirke rasert av Ivan den grusomme, Port of Spain, Grenada

Vi
var i Grenada i seks dager, og det regnet hver eneste dag, i loggboken
står det; regn, grått og trist! Det eneste positive var at vi fikk gjort
en del småting inne i båten, slike ting som er varmt og kjedelig når
solen skinner og det er fint vær! Som en kuriositet kan jeg nevne at det
pr 22. januar hadde regnet 500 % mer enn hele januar året før –
forteller ikke så mye, men det hadde regnet over 500 millimeter på 3
uker – så det er ikke uten grunn at regnvær er nevnt i dette
reisebrevet!

For å komme videre ned til Trinidad må vi ta en
nattseilas, og den sjette natten så det ut til at været skulle bli litt
lettere og vinden gunstig for vår seilas. Vi sjekket ut og la oss
ytterst i bukten, dette fordi de fleste båtene som lå for anker ville
spare strøm og derfor er det nesten ingen som bruker ankerlanterne! I
ni-tiden om kvelden halte vi opp ankeret og satte kursen mot Trinidad.
Vi hadde en overraskende skarp kryss nedover, og de siste timene inn til
Trinidad hadde vi 1-2 knops motstrøm samt en kraftig squall, lyspunktet
var en flokk med delfiner, det er lenge siden vi har sett dem! I
12-tiden la vi oss ved customs-kaien i Chaguaramas og fikk klarert inn.
Vi ble tatt i mot på kaia av en amerikaner som også hadde en Nauticat
43, og etter at vi var innklarert kom han og hans kone (Herb og Barb fra
Black Cat) om bord for å «sjekke» hvordan vår båt var
sammenlignet med deres! Vi har for øvrig sett mange Nauticat 43 her i
Caribien, de fleste er eid av amerikanere, og er omtrent like gamle som
vår – tydeligvis en populær båt for amerikanerne. Så la vi oss for
anker, og vi traff igjen våre venner fra Alice, som også hadde
kommet hit samme dag fra Tobago. Dagen etter fikk vi bestilt plass og
tid for opptak av båten. Det var om 4 dager, så i mellomtiden ble vi
liggende for anker ute i havnen. Lavtrykket lå over oss fortsatt, og det
regnet jevnt og trutt – begynner å føle at vi har en typisk norsk
sommer, regnbyger og ikke alt for varmt! I de påfølgende dagene gjorde
vi oss litt kjent i området og sammen med Gretha og Eirik fra Alice
tok vi en tur inn til Port of Spain, hovedstaden på øya. Det var en
relativt lite sjarmerende by, men ok å ha sett den. For å komme dit tok
vi en minibuss, veldig enkelt og koster nesten ingen ting. Tilbake
gjorde vi det samme, men denne gangen havnet vi i en minibuss der
sjåføren var av de mer fartsglade, og gjorde sitt ytterste for at vi
skulle få en opplevelsesrik tur; pressing av trege foranliggende biler
(les ligge 2 cm fra støtfangeren og presse!), raske forbikjøringer midt i
en sving samt en gjennomsnittsfart på over 100 km/t på veier som
egentlig var laget for 50 km/t! I tillegg var det fascinerende å se
hvordan sjåføren bokstavelig talt «lå» i setet mens han kjørte, mens han
samtidig var opptatt av å se på/klå på et bilde av en nesten naken dame
som var stukket opp i solskjermen!! Min eneste trøst var at jeg regnet
med at sjåføren var like ivrig etter å komme helskinnet hjem som jeg
var!

Endelig var det tid for opptak av båten. Det gikk greit, og
vi var positivt overrasket over hvor lite grodd båten var. Det var mest
grodd i vannlinjen, på propellen og i baugpropellen – resten var nesten
helt rent. Vi hadde bestemt oss for å sette bort jobben med å vaske og
polere båten. Her er arbeidskraften så billig at vi kunne ta oss råd til
det. Planen var at vi skulle ta all jobb under vannlinjen selv, men da
det viste seg at det var dyrere å kjøpe bunnstoff for å gjøre jobben
selv, enn å sette bort jobben var saken klar – den ble også satt bort!
Dermed hadde vi god tid til å pusle med andre ting som å pusse og male
propellen og baugpropellen, male opp ankeret, skrubbe og polere jolla
etc.

Vasking og polering – her ved våre «ansatte»

Samtidig holdt vi et øye med «arbeiderne» våre slik at de
gjorde en god jobb – og det gjorde de, båten har aldri vært så ren og
blank! Tredje dagen vi lå på land greide jeg å trampe ned i et «hull» i
dørken. Svein Erik hadde tatt vekk luken for å ta ut loggen for
rengjøring. Uheldigvis har vi et teppe liggende over denne luken og
teppet hadde falt over hullet slik at jeg, min kløne, greide å trå
skikkelig ned og falle overende med påfølgende smertefulle strekk. Det
gjorde skrekkelig vondt i begynnelsen, men ingen ting var knekt, kun
noen sener/muskler som var forstrekt (tror jeg). Dermed var jeg satt
delvis ut av spill, oppholdt meg mest mulig oppe i båten der jeg utførte
alle de små oppgavene. Det å klatre ned 4 meter stige for å gå på do
var en stor prøvelse de to første dagene! Nå falt det meste av jobben på
Svein Erik, og sannelig var det godt at vi hadde fullt av «arbeidere»
til å gjøre de største oppgavene! Siden vi hadde satt bort mesteparten
av jobben fikk vi tid til overs til litt sosial aktivitet. Gretha og
Eirik på Alice hadde tatt opp båten samtidig med oss, og så dukket Lars fra båten Luna
opp også. Han hadde vi truffet på Trinidad, og det var hyggelig å
treffe ham igjen. Vi hadde middag om bord hos oss og Svein Erik og
Alice- mannskapet tok en tur inn til Port of Spain for å se og høre på
steel- band og få en liten smakebit av karnevalsstemningen.

Vi
hadde nå bestemt oss for å reise før selve karnevalet, både fordi jeg
var blitt litt hemmet av foten min, men det aller viktigste var at det
er så mange steder som er fine å se i Venezuela, og vi har litt dårlig
tid siden vi skal møte Jon i Panama den 12. mars. Så etter 8 dager på
land er vi klare for å settes i vannet igjen. Da er båten pen, nystoffet
og ren, jolla er ren, dekket er vasket og nypolert, innvendig er det
støvsuget og vasket og vanntankene og gassflasken er full. Vi har vært
veldig fornøyde med oppholdet på land, jobben er ok utført og menneskene
som jobbet der var veldig hyggelige og imøtekommende. I 16.30-tiden er
vi ferdig utklarert og vi legger kursen ut til Scotland Bay, en times
motretur unna. Her treffer vi igjen Alice, og en annen norsk båt, Malin
med Kari og Erling ombord. Scotland Bay var en stor kontrast fra den
skitne havnen utenfor Chaguaramas. Her kunne vi bade, og i jungelen
rundt bukten kunne vi høre brølaper og fuglekvitter. Over oss fløy det
pelikaner og en slags type ravn, og vannet var så full av morild, at det
formelig var selvlysende!

På jungeltur i Scotland Bay, Trinidad

Etter to dager i denne idylliske bukten
sa vi farvel til våre norske venner og tok en ny nattseilas – denne
gangen mot Venezuela. Vårt første stopp var den lille øygruppen Los
Testigos. Her bor det ca 160 mennesker, de lever av fiske, og turister
er ikke-eksisterende (bortsett fra oss seilere)! De fleste bor på to av
de små øyene, og de har skole, kirke og en militærbase, der vi må sjekke
oss inn. Dermed får vi tillatelse til å være her i 48 timer, akkurat
passe! Vi bader, tar en tur på land og sjekker husene og tilværelsen der
og avslutter med en tur til et stort sandbankområde som ligger som en
liten ørken midt på en av øyene. Her var det fullt av spor etter
salamandere, samt noe som så ut som digre ormespor – uæh! Fine sneglehus
lå strødd utover sanden, tydeligvis brakt dit av fugler. Nå føler vi at
vi er skikkelig på tur på steder der det ikke kryr av seilbåter,
turister, butikker og restauranter på hvert hjørne!

Los Testigos, Venezuela Los Testigos (Svein Erik)

Etter 48 timer
dro vi videre, og hadde en motorseilas på 10 timer til Isla Margareta,
Venezuelas største øy. Vinden var fraværende og solen skinte varmt hele
veien. Da vi hadde ankret opp i havnen dro Svein Erik for å sjekke oss
inn. På veien dro han innom en norsk båt som lå i havnen og det viste
seg å være Blåmann, en båt vi har truffet tidligere. På vei inn
til brygga traff han også et amerikansk ektepar som vi traff i Trinidad.
Både Blåmann og amerikanerne fortalte skrekkhistorier om tyveri, ran i
båten der man våkner med pistol mot pannen, behov for nattpatruljer for å
sikre båtene om natten, at man burde lukke alle luker før man la seg
for å sove osv….. Ikke morsomt å høre, så Svein Erik lot være å sjekke
oss inn (tar et døgn pga stort byråkrati), og om natten lå vi med låst
båt og jeg hadde kniven klar under hodeputa! Neste morgen dro vi videre
til Puerto La Cruz. Her skulle vi ligge i marina! På vei inn til
marinaområdet (det er 6-7 marinaer innenfor et relativt lite område)
passerte vi ankringsplassen, ikke en båt lå for anker, senere hørte vi
at også her hadde de store problemer med ran og overfall av båtene, slik
at alle trakk inn i marinaene. Det var fullt på den første marinaen vi
kalte opp, men vi fikk positivt svar fra Maremares, den mest
luksuspregede marinaen i området! Vi ble møtt av en jolle som geleidet
oss inn, og hjalp oss med fortøyningen. Siden det var onsdag var det
hotellets aften der de inviterte alle seilerne til gratis drinker ved
bassenget fra klokken 18 til 19.00! Vi rakk akkurat å sjekke inn og
rydde opp i båten før vi stilte opp ved bassenget for en drink! Her
traff vi en del amerikanere som lå her på 2-3 året – båten ligger fast
og de pendler mellom den og hjemmet i USA. Det var akkurat som å havne
inn i et lite samfunn der alle kjente hverandre, og alle var veldig
hjertelige, som amerikanere er når man treffes for første gang!

Det er mye annerledes man opplever her i Venezuela; først og fremst penger.

Vi
hadde blitt fortalt at det lønte seg å ta med tilstrekkelig med dollar
når vi dro til Venezuela, og det tok vi ikke tilstrekkelig seriøst! Det
viser seg at myndighetene her har satt den offisielle kursen på bolivar
mot dollar til 1.920 bolivar for 1 dollar. Når vi vekslet inn dollar på
marinakontoret fikk vi en kurs på 2.500 bolivar, dvs ca 30 % bedre kurs!
Derfor er det direkte ulønnsomt å bruke kredittkort, og ta ut penger på
minibank! Merkelig system!

En del av lokalbefolkningen snakker
engelsk, og forbausende mange snakker fransk – hvorfor vet vi ikke.
Ellers går det jo i spansk som er nasjonalspråket.

Øl, kjøtt,
diesel og bensin er superbillig, mat generelt er relativt rimelig, og
man kan kjøpe rødvin til en grei pris, særlig chilensk.

Det er
slutt på den svarte befolkningen som dominerer de karibiske øyene ned
til Trinidad. Nå er det mer indianske trekk som dominerer.

Planen
vår var at vi skulle benytte sjansen når vi lå i en sikker marina til å
ta en tur inn i landet. Vi kom så langt at vi fikk bestilt billetter og
betalt reisen for en 4-dagers tur til Angels Falls (verdens høyeste
foss). Vi skulle reise dagen etter, men så var det Svein Erik sin tur
til å få problemer med kroppen! Han pådro seg ryggproblemer – de verste
han har hatt siden vi startet på seilturen vår! Ikke snakk om at han
ville klare 4 timers busstur, flytur, padle i kano, sove i hengekøye,
vandre i jungelen osv….! Depresjon, depresjon! Siden det er karnevalstid
overalt her i området så er det erklært fridager for all offisiell
virksomhet, og dermed kan vi ikke sjekke ut herfra før om 5 dager. I
tillegg er karnevalet her bare barnemat i forhold til karnevalet i
Trinidad som vi droppet fordi vi skulle prioritere tur her i Venezuela!
Nå er stemningen laber. Når vår splitter nye vaskemaskin i tillegg
streiker; nekter å pumpe ut vannet, og solen forsvinner og gråværet
setter inn så kan vel dette kalles en svart periode i vår
langturseilas!!

Nå må vi bare bite tennene sammen og gjøre det beste ut av det. Hotellet her, som er en del av marinaen, har 3.000 m2
svømmebasseng, solen vil nok titte frem igjen, vi får spise god mat,
snakke lett med amerikanerne, bade og drikke rødvin! Vi overlever nok!

Luksusmarina i Venezuela

Februar og mars
Reisebrev 02-05

Svein
Erik ble gradvis bedre i ryggen. Resten av vårt opphold i Puerto La
Cruz ble en slags ”hvileperiode”! Jeg stullet litt rundt i båten, pusset
alt det ”rustfrie” og gjorde litt rent. Ellers tuslet vi til bassenget
og tok oss små svømmeturer og tilbrakte flere timer i cocpit med å lese
og slappe av. Et par ganger gikk vi små turer bl.a. til et digert
kjøpesenter, Caribbean Mall, helt nytt, flott innredet, men med halve
bygget (minst) stående med tomme butikklokaler. Vi oppdaget at de solgte
kopier av DVD-filmer til 20 kr stk, ikke det helt store utvalget, og
kvaliteten var svært vekslende, men ok for oss – fikk slått i hjel noen
kvelder!Endelig etter 9 dager var vi klare til å reise videre, Svein
Eriks rygg var god nok, og vi var endelig klarert ut. Før vi forlot
Puerto La Cruz gikk vi til dieselkaia for å fylle diesel til 12 øre
literen! ”Dessverre” hadde vi ikke brukt så mye motor siden Barbados
(der vi fylte diesel sist) så vi endte opp med å fylle 200 liter.
Utrolig – det ville altså ha kostet oss 120 kroner å fylle hele tanken
på 1000 liter – nå betalte vi 32 kroner for 200 liter diesel og 32 liter
bensin, ikke rart alle seilerne smiler og ler på vei til kasse for å
betale…..Klokken 10 forlot vi dieselbrygga og vi satte ut i havnen.
Vinden var moderat og vi fikk en svak kryss mot Tortuga, vårt neste mål.
Dit var det over 70nm, så for å unngå å komme frem i mørket kjørte vi
motor i tillegg. Vi rakk det akkurat – det var lyst nok til at vi fikk
manøvrert oss inn bak korallrevet og kastet anker. I bukten lå det en
fiskebåt, en motorbåt og oss! I løpet av natten forstod vi hvorfor det
ikke var flere båter der – svellet kom inn og gjorde det ganske så
ubehagelig å ligge der. Derfor stod vi opp med en gang det ble lyst, tok
opp ankeret og dro videre – frokosten ble inntatt underveis. Etter et
par timer kom vi til en ny ankringsplass utenfor en liten øy, der lå det
fire andre seilbåter og det var vesentlig mindre svell! Vi tok en tur
på land, tuslet rundt på den hvite sandstranden og tok livet helt med
ro!Neste kveld tok vi fatt på en nattseilas over til Los Roques – et
digert korallrevområde med massevis av ubebodde øyer og korallrev å
snorkle på. Seilasen gikk greit, det var riktignok en del bølger, og en
av bølgene fant det for godt å hoppe opp i båten og ned i luken og rett i
sengen der jeg lå og sov! Ikke veldig morsomt å bli vekket av en slik
kalddusj, for ikke å snakke om å sove i den våte sengen resten av natten
– men ved å lukke luken og legge fullt av håndklær over det våte
lakenet så går det på et vis! Sove må vi jo!For å gjøre stemningen
perfekt fikk Svein Erik en skikkelig squall i 5-tiden om morgenen.
Plutselig dreide vinden totalt, og for å unngå en jibb valgte han å
seile på vinden – dermed var vi på vei vekk fra Los Roques! Mannskapet
ble kalt på dekk for å bidra med å få ned seilene, og da begynte det å
sprutregne – kapteinen så ut som en druknet katt der han slet med å
holde båten opp mot vinden, og mannskapet ble raskt lys våken mens
genoaen ble rullet inn! Så fikk vi endelig lagt båten på riktig kurs
igjen, satt på motoren og strammet inn storseilet – alt under kontroll!
Mannskapet ble sendt ned i den nå ikke fullt så våte sengen for å
fortsette skjønnhetssøvnen, mens kapteinen fikk tørket seg og fikk på
seg tørre klær – seiling er gøy!Noen timer senere ankom vi Los Roques,
vi seilte forbi hovedøya, Gran Roques der det er flyplass, hotell og
butikk, og seilte videre mot en liten øy vi hadde peilet oss inn på. For
å komme dit måtte vi seile i sikk sakk gjennom diverse rev. Kartene
stemmer ikke helt med terrenget, GPS-en stemmer ikke med kartene, så det
blir å bruke øynene og sunn fornuft. Vi regner med at dette er slik vi
kommer til å oppleve mye av i Stillehavet, så vi så på denne øvelsen som
god trening! Det gikk smertefritt, og etter en stund lå vi trygt ankret
opp bak et rev, foran en liten øy, helt alene! Underveis hadde vi seilt
forbi bitte små sandbanker/øyer på 50-100 meter i diameter. Der ble
turistene kjørt ut med motorbåter, fullastet med kald drikke og
parasoller for å tilbringe dagen! Så unektelig litt komisk ut, men
samtidig så er det vel en drøm å kunne sitte på en bitte liten øy, alene
og se utover vannet som skifter fra lysegrønt til mørkere blått – og
som er 27 grader varmt!Vi fant frem dykkermaske og svømmeføtter og tok
jolla ut på revene for å snorkle. Vi fant et sted med fullt av levende
korall og fisker i all verdens farger. Den ene dagen vi snorklet der var
vi så heldige at vi så en liten rokke som lå og gjemte seg i sanden, og
en relativt stor barracuda som dovent svømte rundt oss – gøy, her
trengte vi ikke fullt dykkerutstyr for å få en god opplevelse!Etter et
par dager her dro vi til en ny øy i Los Roques, Isla Careno – en øy full
av mangrovetrær – en kontrast fra forrige øy med sandstrand og
palmer.Her ble vi liggende i en bukt hvor fiskerne også tilbrakt
formiddagene til å hvile før de dro ut på fiske igjen om kvelden.
Fiskebåtene deres er enkle, men relativt godt vedlikeholdte. De er nok
ikke mer enn rundt 35 fot, og om bord er det minst 6-8 mann – som sover,
spiser og bor om bord i ukevis, de må være gode venner! Vi fant aldri
ut hvordan de fikk levert fangsten, men antar at de samler fangsten i en
felles båt som tar den med seg til fastlandet, en dagsseilas unna!
Ellers var det noen fiskere som bodde på naboøya, i små skur, egentlig
kun et tak og litt vegger, nok til å holde sol og regn ute. Strøm fantes
ikke, ferskvann finnes kun på en øy i hele Los Roques, familien måtte
være et annet sted, for vi så kun mannlige fiskere – litt av et liv.Vi
gikk en tur på øya, og fant bl.a. en liten ”kirkegård” med fem graver
med enkle, rustne jernkors, og som var pyntet med konkylier.
En enkel fiskehytte En periode bestod livet av hvite strender og blågrønt hav!

Første
morgenen vi lå på Isla Careno fikk vi besøk av en eldre, lokal fisker
som solgte fisk og levende languster (hummer uten klør!). Vi slo til og
kjøpte 3 passe store languster på 6-700 gram. Vi var usikre på hva det
skulle koste, og vi hadde kvittet oss med mesteparten av den lokale
valutaen, bolivarer, men alle liker dollar! Vi endte opp med å gi ham de
siste bolivarene vi hadde samt 13 dollar – ca 85 kroner for nesten 2 kg
languster fant vi ut var en grei pris, selv om vi har hørt om seilere
som bytter languster mot en billig flaske rom, eller en t-skjorte! Neste
steg i prosessen var å finne stor nok kjele til å koke dem i – det var
ikke enkelt! Den største vi har er en trykk-koker som vi aldri bruker,
og den var i knappeste laget for en stk! Fiskeren hadde forklart at vi
måtte koke den i sjøvann (noe som var logisk), men koketiden var jeg noe
usikker på. Etter å ha rast gjennom alle kokebøkene fant jeg ut at
ingen skriver om koketid på languster!!!!, knapt nok koketid på hummer
som varierte i forslag fra 2 minutter til 20 minutter! Dermed var det
tid for eksperimentering! Jeg er egentlig ikke så veldig følsom på
avliving av dyr, men jeg kan ikke si at jeg likte å presse langusteren
ned i den lille gryta, følte at det tok litt for lang tid før den døde,
selv om vannet fosskokte mens den ble lagt ned – kanskje jeg begynner å
bli bløthjertet!Ok, nok om det – den første ble kokt (dvs. trukket, når
den endelig var død) i ca 10 minutter. Det var litt for lenge, så neste
ble kokt i 8 min, og den siste i 6 min – den var perfekt! Dermed var det
fråtsing i languster den dagen. Vi klarte ikke å spise opp alt, så
neste dag ble det ny eksperimentering med gratinert languster i
hvitløksmør – det var ikke vondt det heller!
Dagens middag – languster klar for koking Dagens middag – languster og iskald hvitvin!

Ellers var underholdningen
stort sett å snorkle på revene, gå tur på stranden, bade eller sitte i
cocpit og se utover bukten der vi lå. Det var fullt av fisk som hoppet,
først en stim med små fisk, så en stim med større fisk som jaktet på de
små – noen ganger var det som det kokte av fisk rundt båten. Så var det
pelikanene – den mest spesielle fuglen vi har sett så langt. Stor og
litt klumpete, men med et sjarmerende uttrykk i ansiktet, med sitt lange
nebb og lille hode!Den kan sakte sveve rundt før den plutselig tar et
superplask i sjøen – jeg kan forsikre at det ikke ser særlig grasiøst
ut, og vannet spruter – men så dukker den opp med tydelige tegn på en
vellykket fiskefangst – like morsomt å se på hver gang!Så etter noen
dager i paradis er det på tide å seile videre. Neste stopp er Las Aves –
øyene. De er som små miniatyrer av Los Roques, korallrev-øyer, hvite
strender og lite befolket. Nå har vi vært nesten to uker på koralløyer,
med palmer, hvite strender, lite seilbåter og lite mennesker – deilig,
men tidspresset legger der og lurer i bakgrunnen, og vi må videre. Neste
stopp er Bonaire, den første av ABC-øyene, opprinnelig de nederlandske
antiller. Bonaire er kjent som det store dykkerstedet, med krystallklart
vann og mange attraktive dykkerområder.Vi hadde ingen planer om å
dykke, men litt proviantering var nødvendig. På Bonaire er det kun et
sted man kan ligge, og det er i hovedbyen, Kralendijk. Her er det ikke
lov å ankre opp, men det er lagt ut egne bøyer for å ta vare på
korallrevene. Vi la oss i en av bøyene og var overrasket over at det var
såpass lite båter som lå der, av totalt 40 bøyer som var tilgjengelig
var minst 30% ledig – det har forresten overrasket oss litt hele veien,
få båter som seiler, og få båter på ankringsplassene.På Bonaire blir vi
liggende i 4 dager i påvente av gode seilerforhold til Panama – det er
en tur på nesten 5 døgn, så det er greit med vind fra riktig retning! I
mens fyller vi tiden med å handle en del mat, bruke noen timer i
båtbutikken (vi har aldri gått inn i en båtbutikk og kommet tomhendt ut
igjen!), rusle rundt i byen, gå på internettkafe osv. Vi greier til og
med å finne et spisested som serverte både libanesisk mat og pizza – slå
den (og korrekt, det var jeg som spiste pizza!) For å komme frem til San
Blas i Panama, som var vårt mål, regnet vi ut at det enkleste var å
starte om kvelden for å ankomme i dagslys. Da regnet vi en
gjennomsnittsfart på 6,5 knop, noe som er en rask seilas med vår båt. Vi
er lei av å alltid beregne feil fart, noe vi har gjort gang på gang! På
dagen før avreise demonterte vi vindpropellen og konverterte den om til
å bli slepegenerator, satte opp begge spribommene, surret jolla for
langturseilas (noe som tar omtrent en time!) og laget ferdig middag for
de første dagene! Så var vi i gang igjen – ny seilas. Turen startet
rolig, men etter hvert som vi kom klar av Bonaire møtte vi kraftige
bølger som fikk båten til å rulle kraftig. Det var fullmåne og
stjerneklart så vi hadde god sikt. Jeg ble som vanlig sjøsyk og elendig,
og det ble lite søvn på oss begge den første natten. Neste dag var det
like mye bølger og rulling, og matlysten var ikke på topp hos noen av
oss. I tillegg hadde vi opp mot 2 – 2 ½ knop medstrøm og fin vind, så i
lengre perioder gikk vi i over 8 knop – laget litt tull med vårt
regnestykke på gjennomsnitt på 6, 5 knop! Neste natt ble også slitsom med
lite søvn og mye rulling, men dagen etter roet bølgene og vinden seg en
del og vi begynte å trives bedre om bord! For å ikke ankomme midt på
natten var vi nødt til å reve kraftig – litt kjedelig! Vi hadde en fin
seilas den 3. dagen, med sol og fint vær. Om natten var det vesentlig
mindre bølger, vi var vesentlig mer trøtte, så begge sov godt mellom
vaktene! Under vaktene var det fortsatt fullmåne og god sikt, det var i
grunnen ok, for nå begynte det å dukke opp en og annen fraktebåt og
containerskip – like greit å unngå å få dem på dekk! Det holdt med alle
flyvefiskene – en morgen plukket vi 6 relativt store flyvefisker opp fra
dekk – stive og kalde, ikke mye å lage frokost av! Vi er for øvrig litt
opptatt av å finne flyvefiskene og få kastet dem over bord. Etter
Atlanterhavturen merket vi en råtten lukt inne på soverommet. Jeg
finkjemmet hele lugaren for å se om det lå noen flyvefisker og råtnet i
bokhyllene eller langs madrasskanten, men fant aldri noe! Så viste det
seg etter en stund at en stor flyvefisk hadde kilt seg ned bak et par
teakbord vi har stuet på dekk, rett ved siden av ventilen ned til
soverommet – der lå den og råtnet og sendte sine spesielle lukter ned
til oss! Vi fant også en flyvefisk i sofaen i salongen en morgen – men
den var heldigvis ”fersk” – utrolig hvor de greier å havne!
Dagens fangst av flyvefisk

Den 4. natten
ble en motretur – lite vind, men en del båter. Neste dag kom vinden
igjen og vi kunne seile hele dagen, men om kvelden ble det atter stille
og ”jernseilet” måtte trå til igjen.Så endelig i 10-tiden neste morgen
kunne vi seile inn blant San Blas-øyene, og ankre opp i Porvenir for å
sjekke inn i Panama! Øya er liten, men har en rullebane for småfly, en
liten coop- suvenirbutikk, et knøttlite museum og et lite hotell. Rett
over sundet ligger en av øyene der kuna- indianerne bor. Totalt er det
minst 365 øyer i San Blas – en for hver dag i året! En del er bebodd, en
del er helt øde. Kuna-indianerne er småvokste, de er de laveste
menneskene på jorden nest etter pygmeene. På begynnelsen av 1900-tallet
fikk de råderett over en del av fastlandet i Panama, samt alle øyene som
utgjør San Blas. Det vil si at de stort sett lager og håndhever sine
egne regler og lever sitt eget liv slik de har gjort det i århundrer.
Kvinnene er ”økonomisjefene” og styrer familiens økonomi. De voksne
kvinnene går i ”nasjonaldrakter”, dvs skjørt, bluse laget av fargerike
stoff og et bryststykke som er innfelt, en såkalt mola, perlekjeder på
armene og leggene og et skaut i rødt stoff med gult mønster. Mennene,
barna og ungjentene går stort sett i shorts, bukser og t-skjorter
(ungene er mer eller mindre nakne!) Kvinnene tjener penger på å brodere
mola og andre mer eller mindre nyttige gjenstander, og både kvinnene og
mennene jobber med å høste og selge kokosnøtter, bananer osv. Så langt
vi så var det kun fiske som var forbeholdt mennene alene! De tillater
ikke inngifte av andre raser, og ingen utlendinger får etablere bosted
eller forretninger innen for deres område. Vi hadde lest at kvinnene var
særdeles ivrige selgere, og ganske riktig. Mens vi jobbet med å ankre
opp så vi flere kanoer (laget av uthulte trestammer) fylt med kuna-
kvinner sette sin målbevisste kurs mot oss. Ikke før hadde vi slått av
motoren før de hang på ripa og veltet over dusinvis av molaer! Her var
det bare å kaste seg inn i handelen! Etter ca 10 minutter var vi
lykkelige eiere av 4 molaer og to tøyvesker, alt brodert med fine
motiver. Senere komplimenterte vi samlingen med to grytekluter, et
perlearmbånd og en T-skjorte med påsydd motiv!
Ivrige kunadamer i sine uthulte trestammer Her skal det selges molaer!

Fordelen med rask handel
var en noe mer fredlig tilværelse etterpå. De eneste som kom innom
senere var småbarna som padlet rundt og tigget sukkertøy, eller som
solgte languster – 3 små languster til to dollar og litt godteri!
Unge kunagutter Innsjekking i San Blas

Etter
molainnkjøpene dro Svein Erik på land for å sjekke oss inn i Panama. Her
møtte han vennlige mennesker og et passe byråkrati! Tre ulike pulter på
ett kontor, der alle mennene bak pultene hadde sin egen oppgave, en
utstedte papirer, og tok i mot betalig for immigrasjon, en skrev ut,
samt tok i mot betaling for seilingstillatelse og sistemann samlet inn
en avgift til kommunen! Tre steder å fylle ut skjemaer, og tre steder
som krever inn penger! I tillegg har jo ikke dataalderen direkte
invadert øyene ennå – her er det blåpapir og skrivemaskinen som gjelder.
Når skrivemaskinen er så gammel og rusten at man må bruke CRC for å få
den til å virke så er det ikke rart at det tar litt tid før man er
ferdig! Vi bevilget oss ikke mer enn to dager på San Blas, og ble ved
Porvenir begge dagene. Det var interessant å få et lite inntrykk av
hvordan Kuna-indianerne lever så vi vandret rundt på øya der de fleste
holdt hus. Husene var laget av bambus og stråtak, det var tett med hus
og trange gater, men rent og ryddig! Innimellom fant vi damer som satt i
skyggen og broderte på molaene sine. Vi fikk oss også en tur på
”museet”, satt i gåseøyne, for det bestod av et lite rom på maks 30m2,
med en demoversjon av hvordan de gravla de døde, hvordan de stekte mat
til fest, samt en del flettede kurver og kjøkkenredskaper. Hele besøket
var gjennomført på 20 minutter, inkl et forsøk på konversasjon på spansk
med museumsbestyreren! Svein Erik tok også en frokosttur for å kjøpe
fersk brød – små enkle brød som smakte ok, særlig etter at man pirket ut
noen stekte maur! Før vi avslutter beskrivelsen av San Blas må vi ta med
en liten episode som forteller om kontrastene. Et lite stykke unna vår
båt lå det en stor motorbåt på en 150-200 fot, og stort mannskap om
bord. Vi var på land en tur og observerte to helikopter som stod ved
siden av flystripen. Det ene helikopteret var full av bagasje, det andre
var tomt. Etter noen timer kom det en jolle fra den store motorbåten –
jolle med solskjerm og to passasjerer, samt mannskap. Passasjerene gikk
bort til helikopteret og så dro de av gårde – for det første så ventet
helikopteret på passasjerene, ikke omvendt, for det andre så hadde de
leid inn et ekstra helikopter for å få med bagasjen! Et par timer senere
landet det et småfly. Nye gjester ble fraktet fra motorbåten, denne
gangen et ungt par, som steg inn i flyet mens mannskapet fra båten
lastet ut proviant og varer fra flyet! Noen har det enklere enn andre,
og det ble litt spesielt å se denne episoden samtidig som kuna-
indianerne padlet rundt i sine uthulte trestammer!

Vi hadde lyst til å
bli lenger på San Blas, men siden vi visste at det var lang ventetid for
å komme gjennom Panamakanalen bestemte vi oss for å ta en dagsseilas
til Portobelo.Her kastet vi anker, tok ned jolla og dro inn for å se på
det gamle fortet som hadde fungert som forsvarsverk for byen den gang
den var en sentral by for utførsel av gull tilbake til Spania. Neste
morgen dro Svein Erik inn i byen for å kjøpe fersk brød, samt se litt på
flere fort og et stort lagerbygg som hadde vært mellomlager for 1/3 av
alt gull i verden som var produsert i løpet av 100 år! Så dro vi videre
til Colon, der vi skal være til vi får tillatelse til å gå gjennom
kanalen. Vi kastet anker ute på ”the flats”, et eget område som er
beregnet for småbåter som oss. Svein Erik reiste inn på land for å
orientere seg, og få kontakt med kanalmyndighetene. Han tok en drosje
til kanalkontoret og fikk bestilt måling av båten. På jollebrygga må man
betale et par dollar for å ha jolla liggende, men da kan vi hente vann,
og jolla ligger trygt. I tillegg finnes det en ”alt-mulig service her
bestående av et par karer som selger bildekk som fendere samt leier ut
lange tau som trengs i slusene. Vi kjøper 10 dekk – sluseveggene er
grove, og det er bedre å eventuelt slite ut bildekkene enn å ødelegge
våre egne fendere.
Båten full av fendere

I tillegg er det vanlig at man blir bundet sammen med
andre båter gjennom slusene, og da er de flate dekkene fine å ha – de
ruller ikke mellom båtene! Vi har også bestemt oss for å leie tau –
ryktene sier at tauene får hard medfart, og da er det greit å spare egne
tau!Etter et par dager fikk vi besøk av måleren. Han målte båten vår
fra baugspiss til og med jolla. I papirene våre står det at vi har en 43
fots båt – nå ble vi målt til 51, 86 fot! Det kostet oss 250 dollar
ekstra, totalt er kanalavgiften for oss på 850 dollar! Men pytt, pytt,
vi kan jo akkurat nå i det minste skryte av å eie en 52 fots
seilbåt!Etter at kanalavgiften var betalt fikk vi høre avreisedato – den
24. mars, nesten tre ukers ventetid, men de fleste ”rykker frem i køen”
etter hvert så vi håper på det beste. Så begynner ventetiden. Colon er
en forferdelig by å være i. Kriminaliteten er så høy at man ikke kan gå i
byen, vi må ta taxi over alt. Taxisjåførene er flinke, og de vet hvor
det meste er. Vi har fått reparert genoaen som sprakk i en søm,
gassbeholderen er fylt opp og båten er snart synkeferdig med proviant,
og slike nødvendigheter som øl og rødvin!Det er en norsk båt til,
”Blaatur” som ligger her på vent! Om bord er det 4 unge mennesker, der
tre stk er politifolk. De har allerede rukket å bli frastjålet veske med
500 dollar i mens de fulgte to av medseilerne sine til
bussholdeplassen. De prøvde også å gå til en liten butikk sent på
kvelden, og endte med å ta bena fatt og løpe som f… fra tre unge gutter i
15 års alderen utstyrt med diger masjete! Slik spenning klarer vi oss
godt for uten! Colon selv er forferdelig sliten, full av gamle utslitte
blokker og møkkete smug. Svein Erik blir spurt om å være såkalt
line-handler på en hollandsk båt. Det er et krav at alle båtene skal ha 4
stk linehandlere, en kaptein og en ekstern ”pilot”, en form for los som
gir råd om hvordan man skal gå gjennom kanalen. Han sa ja, det er kjekt
å få litt erfaring og informasjon før vi selv skal i ilden. Han forlot
Fruen fra havet i tre-tiden om ettermiddagen, og returnerte neste dag i 5
tiden. Jeg tror nok det hadde vært både en hyggelig og en nyttig
opplevelse – det er alltid lettere når man vet hva man går til. Den 12.
mars ankommer Jon fra Norge. Jon er en tidligere kollega og en god venn.
Han skal bli med oss helt til Tahiti, hvor vi regner med å være i juni.
Vi har nå fått fremskyndet turen til den 21. mars, og i mellomtiden
benytter vi tiden til å handle enda mer mat, fikse en del småting på
båten, og vi tar en dagstur til Panama City. Jon trenger også litt tid
til å akklimatisere seg, og lære å sette sjøbein! Neste reisebrev blir
etter at kanalturen er gjennomført, og vi endelig kan sette seil mot nye
spennende steder som Galapagos og Marquesas!

Vårt nyankomne mannskap, Jon Proviantering

Mars, april
Reisebrev nr 03-05

ENDELIG GJENNOM KANALEN
Den
12. mars ankommer Jon, vår gode venn som skal bli med oss helt til
Tahiti. Det blir et hyggelig gjensyn, og vi får (som vanlig) masse post,
presanger, brev og geitost overlevert fra familien hjemme, samt snus,
lesestoff, konjakk, kaviar etc fra Jon! Er det noen sak å være
hjemmefra?!

Fortsatt hersker det usikkerhet
rundt vår dato for gjennomfart, Svein Erik ringer annen hver dag for å
sjekke, det er mange meninger rundt hvor ofte man skal «mase» – ringe
hver dag eller annen hver dag; ikke virke for masete, men samtidig vise
at man er ivrig på å gå igjennom – vanskelig balansegang! Ryktene
svirrer, noen båter går tidlig igjennom (som ble «målt» samtidig med
oss), andre har fått forskjøvet reisedato med en uke i forhold til den
opprinnelige datoen. Vi tar livet sånn passe med ro – Jon er på plass,
og vi får dagene til å gå med å proviantere, jobbe litt med båten, viser
Jon hvor diverse ting befinner seg om bord, sørge for å få leid inn tau
til gjennomfarten, samt bunkre vann. En dag tar vi oss også en tur til
andre siden av Panama – til Panama City.
Marinaen i Colon

Vi tar bussen over, ca 80 km,
bussen har air con og viser spansk»dubbet» dvd-film, og koster omtrent
ingen ting. Vi spaserer rundt i San Felipe-området, hvor bl.a.
kanalmuseet ligger. Her får vi en innføring i hvordan kanalen ble bygget
– utrolig byggverk og masse slit, bl.a. døde 20.000 arbeidere pga
gulfeber og malaria!

Den norske båten Blåtur
kommer også til Colon, og vi har noen hyggelige kvelder sammen, med
spill, vin og sang! På Blåtur befinner bl.a. Åge seg, en hyggelig kar
som har vært med Blåtur en måneds tid. Han er på en to måneders
langferie, og et av hovedmålene er å få se Galapagos. Siden alle båtene
må vente i 3 uker for å gå igjennom kanalen begynner Åge å få dårlig
tid, og dermed ender det opp med at han mønstrer på som lettmatros
(siden Blåtur ennå ikke vet nøyaktig avreisedato) – veldig hyggelig for
oss. I tillegg blir Tom (en av Blåtur sine eiere og «teknisk sjef») med
som line-handler hos oss gjennom kanalen.

Besøk av «Blåtur»

Så
endelig den 22. mars er det vår tur – avgang var avtalt til kl 17, og
litt over 17.30 kommer piloten vår om bord, en veldig hyggelig og rolig
kar. Vi er kun to båter som skal igjennom denne kvelden, oss og en
amerikansk båt, noe mindre enn oss. Vi motrer sakte opp mot første
sluse, her blir vi liggende en stund i påvente av at en diger
containerbåt skal komme ut av slusene på vei til Colon. Foran oss venter
en diger lastebåt på å gå samme vei som oss, vi skal inn bak henne i
slusene. Når alt er klart for å gå igjennom «binder» vi oss sammen med
den amerikanske båten. Siden vi har den største og tyngste båten blir
det Svein Erik som fører båtene inn i slusen. Så blir det kastet ned
tynne tau med en «liten kule» i enden, og i disse tauene fester vi våre
tau. Så blir de dratt opp av slusevokterne og festet i pullertene i
slusene. Så fylles slusen med vann, og jobben vår er å stramme inn
tauene etter hvert – her er det om å gjøre å ikke miste grepet, vannet
strømmer inn og skaper masse strøm og virvler og vi kan lett bli slått
inn i sluseveggene – ikke morsomt. Alle om bord i «Fruen» er
helkonsentrert, og opptatt av å gjøre en god jobb – vi vil jo gjerne ha
båten helskinnet igjennom. Åge og Jon er «vinsjegorillaer» bak, og Tom
og jeg passer repet foran. Derfor blir vi oppgitt over å se
line-handlerne i den amerikanske båten, der målet å drikke mest mulig
øl, snakke mest mulig med hverandre og røyke flest mulig røyk på kortest
mulig tid. «Første-mannskap» Berit blir kraftig provosert og ber «vår
pilot» om å stramme opp nabobåten, noe han gjør, og ingen av oss blir
særlig populær av den grunn!! (men vi unngikk da å få skader på båtene!)
Etter tre sluser var vi oppe i Gatun Lake, her skal vi tilbringe
natten. Vi fortøyer i en bøye, tar en velfortjent «slusedram» spiser
middag og går til sengs. Det er befriende å endelig ligge et sted uten
støy og sur lukt fra forbrenningsanleggene i Colon!
Endelig klare – Losen kommer ombordKonsentrert kaptein som fikk oss trygt og velberget gjennom hele kanalen Åge og Jon – vinsjegorillaer akter! Tom og Berit – linehandlere foran

Neste morgen dukker
en ny pilot opp for å ta oss videre gjennom innsjøen og ned slusene mot
Stillehavet. Vi motrer i ca 3 timer gjennom den kunstig oppdemmede
innsjøen – plutselig kunne vi se trestammer som stakk opp midt i sjøen!
Leden er godt merket med bøyer, og turen går veldig greit. Så nærmer vi
oss første sluse på andre siden, vi er i rute, men plutselig er det lett
kaos – vi får beskjed om at vi må vente i to timer, så en time, så
plutselig skal vi «binde» oss opp med amerikaneren igjen – men til slutt
er vi gjennom slusene og Stillehavet venter! Vi kan lettet si farvel
til den amerikanske båten – vi kan vel trygt si at vi aldri kommer til å
ha mye kontakt fremover! Så motrer vi til Balboa Yacht Club der vi
setter av Tom – han skal tilbake til Blåtur, forhåpentligvis noen
erfaringer rikere og vi takker for en særdeles god og hyggelig hjelp
gjennom kanalen – takk Tom! Jon, Åge, Svein Erik og jeg drar et par
nautiske mil videre til en ankringsplass der vi skal ligge over natten.

Neste
morgen er det tid for å gjøre alle de tingene som er nødvendig før den
store avreisen over Stillehavet. En ting som bekymrer oss litt er at den
minste påhengsmotoren streiket siste dagen vi var i Colon – typisk!
Begge påhengsmotorene har virket som en klokke siden vi forlot Norge, og
nå skal det skje, akkurat når vi skal over en strekning som ikke
akkurat preges av merkeverksteder på hvert hjørne!

Vi
deler oss i to – Svein Erik reiser for å sjekke oss ut, dette er
skjærtorsdag, og vi får høre at langfredag og 1. påskedag er store
helligdager, da det meste er stengt. Vi andre tre drar bort til Isla
Flamenco der det er en spitter ny marina med restauranter, en liten
matbutikk og diverse turistbutikker. Vi treffer en medseiler som kan
fortelle at det finnes en Mercury – forhandler på området og vi stikker
innom. Jo da, de kan se på motoren (vi har en Yamaha) og dermed forter
vi oss tilbake og henter motoren i båten – kanskje vi kan få den fikset
før dagen er omme, og påsken setter inn?! Alt ser lyst ut, vi
provianterer og får gjort unna diverse småting, kapteinen har sørget for
at vi alle er sjekket ut – det eneste problemet er påhengsmotoren. I
følge reparatøren er det en liten «dings» som er ødelagt, og de kan ikke
skaffe ny før på mandag – kan vi vente? Ja, ja – det er jo dumt å
starte turen over Stillehavet uten begge motorene i orden, særlig fordi
den som er i uorden er den lille 3 hk motoren som er mest hendig for oss
å bruke til daglig! Dermed har vi tre dager å «slå i hjel».
Langfredagen blir tilbrakt i båten med diverse små oppgaver. Påskeaften
hyrer vi en drosje som tar oss inn til Panama City på sightseing. Vi får
en runde gjennom byen, og stopper opp i gamlebyen for å se på «gamle
ruiner». Så tar vi en ny tur inn til San Felipe, spiser lunch og tar
livet med ro.

Vi er turister i Panama City

Søndag tilbringes igjen i båten, men vi tar en tur i land om kvelden og spiser en god middag.

Så
endelig er det mandag og vi drar inn for å få ordnet ferdig med
påhengsmotoren – det viser seg at det ikke er mulig, de har egentlig
ikke funnet feilen, og dermed tar vi motoren med oss tilbake til båten,
lettere irriterte over å ha «kastet» bort flere dager på å vente! Vi
fyller opp diesel og vann og setter kursen mot Galapagos.

PÅ VEI TIL GALAPAGOS
Det
blir en treg start. Først har vi motvind, så forsvinner vinden helt, og
havet er speilblankt. Det blir til at jernseilet må gå. Fordelen er at
vi kan sette på radaren om natten, det er ganske fullt av båter i
området, store båter på vei inn til kanalen, og fiskebåter som «surrer»
rundt! Vi kjører doble vakter første natten slik at «lettmatrosene» får
en innføring i nattseilas!

Dag to er også
vindstille og i tillegg får vi små regnbyger. Eneste begivenheten er at
vi ser en relativt stor havskilpadde! Det begynner også å tynnes ut med
båter og dermed tar vi sjansen på å la lettmatrosene sitte nattevakt
alene!

Dag tre er det mer action. Ut på
formiddagen skjer alt på en gang; en regnbyge nærmer seg og vi pakker
vekk puter og lukker luker, samtidig biter en fisk på snøret og vi må
begynne å hale den inn. Heldigvis er det en liten fisk, 2-3 kg – aner
ikke typen, men den hadde rødt kjøtt omtrent som en tunfisk. Når den er
vel om bord har regnbygen forsvunnet uten å gi fra seg noen dråper, men
vinden har frisknet til. Dermed setter vi seil, men mens vi jobber med
det stopper motoren – uten påviselig grunn! Det er ikke en god følelse!
Vi skifter over til den andre dieseltanken i tilfelle det er noe galt
med dieseltilførselen, og motoren starter igjen!

Etter
å ha satt opp spribom for genoaen og kursen er satt kan motoren
stoppes, og roen senker seg over forsamlingen – det er stor overgang fra
ingenting som skjer til at alt skjer på en gang!

Ut
på kveldingen spaknet vinden igjen og det ble atter en motretur gjennom
natten. Fisken ble for øvrig filetert og spist som forrett, stekt på
nybakt brød!

Som dere skjønner ble det en
vindfattig start på turen vår, men etter nesten tre døgn kom vinden,
riktig nok på en meget skarp kryss, men vi kunne seile! Jon og Åge
fungerte godt som lettmatroser om bord, ingen ble sjøsyke, men Åge fikk
en lei forkjølelse som vi prøvde å ta knekken på med store doser med
C-vitaminer, vet ikke om det hjalp noe særlig!

Dag
fire hadde en stor begivenhet. Vi hadde igjen fiskesnøret ute og
plutselig fikk vi napp. Denne gangen var det større saker. Kapteinen var
som vanlig utnevnt som «førsteinnhaler» av snøret, denne gangen var det
tøft! Det ble så tungt at Jon måtte trå støttende til for å bidra med å
sveive inn, og etter minst en halv time begynte vi å ane en fisk! Først
trodde vi det var en barracuda, men så så vi at det var en sverdfisk,
minst 2 meter lang og den måtte veie 20-25 kg! Jon og Svein Erik fikk
dratt den opp langs skutesiden og jeg fikk satt kleppen fast i den, men
vi ble veldig betenkte! Etter en stund med vill spruting og febrilske
sprell fra sverdfisken besluttet vi å la den gå. Vi så med gru på
hvilken skade den kunne gjøre på dekk (og på oss) med sitt langs, spisse
sverd og kraftige kropp. En sportsfisker ville være superstolt av å
fange en slik fisk, men de har jo litt erfaring og mer tilpasset båt! (i
tillegg så hadde vi jo måtte spise sverdfisk i ukesvis skulle vi spist
opp den ruggen der!) Vi kan vel trygt konstantere at fiskelysten ble
vesentlig redusert etter vår storfangst!

En diger sverdfisk på kroken – ingen drømmefisk for oss!

Resten
av turen gikk sin vante gang uten alt for store begivenheter, bortsett
fra at vi krysset ekvator kvelden før vi ankom Galapagos. Vi har lest om
diverse markeringer når man som «føstereisegutt» passerer «linjen», men
vi tok «light»- varianten; markerte med et glass Gammel Opland (nå
blitt «Linje»-Opland). Jon drikker ikke alkohol, så hans glass ble ofret
til Neptun mens Jon selv koste seg med en kubansk sigar!

Vi krysser ekvator

Etter knapt åtte dager seilte vi inn til Porto Ayora på Santa Cruz, Galapagos.

GALAPAGOS
Jon,
Åge og Svein Erik dro i land mens jeg var igjen for å foreta den
sedvanlige rydding og vasking av båten etter en lengre overfart!

Etter
innsjekking (som for øvrig gikk fort og greit) orienterte de seg om
diverse turer og aktiviteter på Galapagos. Dermed ble det bestilt en
en-dags dykkertur, og en tredagers båttur for å se andre øyer. Om
kvelden dro vi alle inn for å spise middag på land.

Neste
morgen var det tid for små ting. Vi fikk vasket litt tøy, fylt diesel
(som ble levert ut til båten i fat), vasket og støvsugd innvendig, Jon
og Svein Erik fikk en runde under hårklipperen, og Åge var en tur i land
for å ordne med flybilletter fra Galapagos til Equador.

Etter lunch dro vi ut til Darvins research- senter og så på arbeidet deres med å bevare skilpaddene og iguanaene på Galapagos.

Kjempeskilpadder på Galapagos (Berit og Svein Erik i bakgrunnen!!)

Neste
morgen litt over kl 7 ble vi plukket opp av en relativt liten, åpen båt
for å dra den 2 timers lange turen sørover til Floreana, der vi skulle
dykke. Det var oss 4 fra Fruen, tre andre meddykkere og to dykkerguider
samt båtfører. Åge har ikke dykkersertifikat, så han ble med for å
snorkle. Både Svein Erik og jeg er litt «rustne», det er lenge siden vi
har hatt noen ordentlige dykk, og jeg måtte låne ekstra bly for å komme
ned – første gang det har skjedd!

Vel nede
hadde vi et fint dykk med masse fargerike fisker, lavaformasjoner, og en
havskilpadde. I lunch- pausen snorklet vi blant sjøløver. Det var
morsomt, de er utrolig grasiøse under vann, finnes ikke redde så de
kommer svømmende rett mot deg, og viker ikke før det er nødvendig for å
unngå kollisjon! De ruller rundt og leker med hverandre som små unger!

Dykk
to var litt mer innholdsrikt, da fikk vi se white-tip shark og den mer
ordinære grå haien, ikke så stor, 1 ½ -2 meter lang. Vi så også to
relativt store stingray, og en liten «havslange» på i underkant av en
meter lang. Vi hadde håpet å få se hammerhai, men de var «borte» den
dagen!

Åge, som hadde snorklet i samme
område hadde sett en hel gjeng med hai som sirklet rundt et par meter
under ham, når han svømte videre fulgte de etter – stor opplevelse!

Dagen
etter dykker – turen fikk vi fylt opp vann (levert ut til båten),
vasket litt mer tøy og Svein Erik sjekket nærmere hva som hadde blitt
gjort med den lille påhengsmotoren. De hadde renset alle filtrene og
plukket fra hverandre forgasseren – da oppdaget Svein Erik at en pakning
var montert tilbake feil vei! Ved å snu pakningen tilbake slik den
skulle stå – vips så virket motoren igjen til stor glede for oss alle!
Utrolig hva som kan skje.

Så den 9.april var
det min bursdag som ble feiret med god frokost og gaver fra familien.
Så gikk vi en lang tur ut til Tortuga beach, en lang fin sandstrand med
lumske understrømmer i vannet. Vi var blitt fortalt at 20-25 mennesker
druknet her hvert år. Utrolig, for vi var blitt advart av en vakt på vei
til stranden, og det var satt opp skilt langs hele stranden med
advarsler. Ved å gå ca 10 minutter videre til en ny liten strand kunne
vi bade trygt – det gjorde godt med en dukkert før vi tok fatt på veien
tilbake. Om kvelden ble vi plukket opp av en jolle som tok oss over til
«Free Enterprise», båten vi skulle være med på en tre- dagers tur rundt
på de andre øyene på Galapagos. Båten var en motor/seilbåt uten seil og
med plass til ca 20 personer. Vi var 15 gjester om bord. I brosjyren var
båten definert som en «luksusbåt», med bar, air condition, dusj og bad
på alle lugarene osv. Alt dette stemte jo på en måte, men etter et døgn
brøt air con – systemet sammen (og ble ikke fikset så lenge vi var om
bord), saltvannspumpa for toalettene virket bare delvis, så i lengre
perioder var vi uten «fluch»-muligheter, ferskvannspumpa var så svak at
det ikke var trykk i dusjen (kun noen dråper piplet frem), madrassene
var så slitne Åge hadde følelsen av at han datt ut av køya og Svein Erik
fikk ryggproblemer og vi måtte løpe etter betjeningen hvis vi ønsket en
øl, i baren var det i hvert fall aldri noen! Da er det deilig å ikke ha
noe ansvar for båten! Men alt var ikke mørkt, maten var god og
sengetøyet rent!

Når det er sagt så var
selve turen kjempefin, Vi hadde dessverre en «matlei» guide som ikke
gjorde mer enn høyst nødvendig, men han hadde masse kunnskaper og
snakket brukbart engelsk. Dagene var delt opp med formiddagstur til en
øy, med påfølgende snorkletur. Ny tur til en ny øy om ettermiddagen da
også med innlagte snorklemuligheter.

Vi fikk
se masse natur, øyer som var frodige og grønne, og øyer som nesten bare
var lavalandskap. Det er sant at dyrene på Galapagos er lite redd for
oss mennesker. Vi «snublet» omtrent over sovende sjøløver, og
«blue-footed boobies» la eggene sine midt i stien – ikke det minste
affisert av alle oss turister som gikk forbi. Vi så pingviner,
fregattfugler, landiguanaer og sjøiguanaer. På snorkleturene våre så vi
sjøskilpadder, hai, sjøløver og flere pingviner, i det hele tatt så vi
yrende dyreliv hver dag. Etter tre dager vendte vi nesen hjem til egen
båt, stappfulle av inntrykk og veldig glade for at vi valgte å ta en
slik tur. Tror vi har fått en god smakebit av det Galapagos har å tilby.

Ombord i Free EnterpriseSvømmetur med pingviner Sjø-iguanaer – spesielle, men ikke spesielt vakre! Sjøløver var det overalt

Så
nærmer det seg avreisedag for Åge. Han skal fly fra Galapagos til
Equador der han skal tilbringe noen dager før han flyr hjem til Norge.
Vi forbereder turen videre over til Marquesas. Før Åge reiser får han
bli med som kuli når vi skal handle inn grønnsaker og frukt for de neste
ukene. Grønnsaksmarkedet ligger litt inn i byen så det er et stykke å
bære. Vi kjøper bl.a. en diger bananklase som sikkert veier 20 kg – da
er det greit med bærere.

På vei til Marquesas – hjelp, alle bananene er modne!

Vi avslutter
oppholdet på Galapagos med en hyggelig middag i land, og tidlig neste
morgen reiser Åge. Litt trist, Åge var en usedvanlig trivelig
«lettmatros» å ha om bord.

Men vi må
fokusere på vår neste etappe som er 3000 nm seilas over til Marquesas-
en av jordomseilingens lengste etapper. Vi får fylt opp vanntankene,
klargjort båten for seilas og 4 timer etter at Åge dro drar vi opp
ankeret og sier farvel til Galapagos!

PÅ VEI TIL MARQUESAS
Turen
starter dårlig – det er lite vind og det er på med motor, av med motor,
opp med seilene for noen få timer før vinden dabber av og motoren må på
igjen, slik holder vi på de to første dagene. På toppen av alt blir
Svein Erik dårlig, han har feber og er stiv i hele kroppen. Fant ut at
det var en blanding av solstikk/for lite væskeinntak med påfølgende
urinveisinfeksjon. Etter et par dager med antibiotika ble han heldigvis
bedre. Da blir også vinden bedre og vi kan seile ordentlig! Det blir en
blanding av genaker og genoa, avhengig av vindstyrken. Det som er
forunderlig og ganske frustrerende er at de første 6 dagene har vi ½ -1
knops motstrøm – det er motsatt av alt som står i bøkene!

Dagene går sin skjeve gang, spise frokost, lese, sitte vakt, lunch, lese, sitte vakt, middag, lese, sove, gå på nattevakt…..

Vår
største utfordring er at bananklasen blir veldig fort moden, etter to
dager var de første bananene klare for spising, etter tre dager var 50 %
klare for spising og etter fire dager var alle bananene klare for
spising! Hjelp – vi har kilovis med bananer, hva gjør vi?

Det
blir bananer som frokostpålegg, bananer til lunch, banankaker, bananer
til middag, bananer til dessert, bananer som nattmat – vi klarer med et
nødskrik å spise opp de aller fleste bananene, men det er greit med en
bananfri periode fremover!

Den 7. dagen om
bord har vi endelig fått ordentlig medstrøm på ½ – 1 knop, og vi gjør en
skikkelig døgnseilas på over 170 nm og en gjennomsnittsfart på over 7
knop. Vi begynner å bli optimistiske, hvis dette holder seg vil vi få en
rask overfart. Det som forundrer og gleder oss er at havet er såpass
rolig. Selv når det blåser opp i 10 m/s er det så vidt det er skumtopper
på bølgene, det er mest lange dønninger, noe som gjør det relativt
behagelig å leve om bord!

Jon begynner også å
få taket på seiling og klarer oppgavene med glans. Ennå er det en liten
stund før han kan sette skikkelig sjøbein, men det kommer seg!

Dag nr. 10 kan vi markere halvgått løp, nå er det i underkant av 1500 nm igjen!

Neste reisebrev blir skrevet etter at vi har ankommet Marquesas, inntil da; chio!

Dobbel feiring – halveis til Marquesas og Svein Erik har blitt farfar på nytt!

Mai
Reisebrev nr 04-05

Overfarten
fra Galapagos til Marquesas tok 22 dager. Etter en periode med god vind
fikk vi vindstille, og vi måtte motre en del, særlig om natten. Vi
prøvde fiskelykken med lite hell, men vi fikk dratt om bord en skikkelig
fin Gullmakrell en dag og laget oss en god fiskemiddag. Jon fikk
plutselig ryggproblemer og ble satt litt tilbake. Det er ikke gøy å
slite med en vond rygg om bord (det er aldri gøy med dårlig rygg, men ekstra ille når man er om bord i en bevegelig farkost!).
Det gikk heldigvis over etter hvert. I de periodene vi hadde vind var
den lett, og vi brukte genakeren så mye som mulig – hva skulle vi gjort
uten den?!

Så den 6. mai ankom vi Marquesas og øya Fatu Hiva. Nå
hadde vi gjennomført en av de lengste strekkene vi vil ha på turen vår,
og vi følte at vi endelig var kommet frem til «starten » av alle
stillehavsøyene.

Gjesteflagget heises før ankomst til Marquesas, fransk Polynesia

FATU HIVA
Fatu Hiva er ikke en
øy der man kan sjekke inn, men vi tok sjansen på å bli der noen dager
før vi seilte videre til Hiva Oa som er den offisielle innsjekkingsøya
for de sørlige Marquesasøyene. I tillegg er Fatu Hiva uten flyplass, og
er dermed mye mindre tilgjengelig enn de andre øyene på Marquesas – det
er ikke mange turister som finner veien hit, stort sett er det oss som
kommer med seilbåt. På Fatu Hiva ankret vi opp i Hanavave, som er en
ganske liten bukt, og relativt dyp overalt. Det lå 8-10 båter der,
vinden var kraftig, og kom ned langs fjellsidene i form av kastevinder.
Vi prøvde først å kaste anker på litt over 24 m dyp, men fant fort ut at
vi dregget. Dermed var det nye forsøk lenger inn mot land og litt
grunnere, endelig godt feste, men da hadde vi også omtrent alle 50 meter
kjetting ute! Inne på land var det en liten landsby med en skole,
fotballbane – kombinert helikopterlandingsplass, og visstnok et hus der
man kunne bytte til seg litt varer, men det fant vi aldri. Uvant for
oss, på denne øya var det lite pengeøkonomi og mest bytte av varer.

Fjellformasjonene rundt bukten var imponerende, spisse og bratte, men grønne og frodige.

Vakre omgivelser

Vi
brukte en del tid på å fylle opp vanntankene våre. Det er et stykke
arbeid å ta jolla inn, fylle vannkannene og ut igjen, helle på tankene
og ny tur inn. Vi kan hente ca 100 liter pr runde, og når det skal
fylles opp 5-600 liter blir det noen runder. I tillegg vasket vi ganske
mange maskiner med tøy – det krever også en god del vann! Vannet tappet
vi fra en kran på land og det smakte riktig godt. Det var fullt av små
gutter som ville hjelpe til med å bære vannkannene, og etter at Svein
Erik hadde med seg litt godterier som takk for hjelpen var det ikke måte
på innsats – nesten for mye av det gode!

Svein Erik og Jon tok
seg også en tur på land for å se på et fint vannfall et lite stykke
unna. Det var en varm og svett tur, men de fikk seg en forfriskende
ferskvannsdukkert i kulpen under fossen, og det hjalp. På vei tilbake
traff de et amerikansk ektepar som visste mye om trær og busker i
området, så nå vet vi hvordan papayatrær og mangotrær ser ut!

HIVA OA OG TAHUATA
Etter tre dager bestemte vi oss for å dra videre – det var ikke det beste valget vi har gjort!

Akkurat
den dagen var det overskyet, og etter et par timers seilas seilte vi
inn i en serie med squalls med påfølgende bølger, vindkast og regnbyger!
Det ble en møkkaseilas for å si det enkelt! Etter 8 timers seilas kom
vi frem til Hiva Oa og Taaoa Bay. Her var det fullt av båter og masse
svell, slik at vi måtte ro ut et akteranker. Vi begynner heldigvis å få
litt erfaring med det nå, slik at det gikk relativt raskt og greit.

Vannet var brunt og vi hadde lest at det ikke var lurt å bade her pga fare for hai – æsj!

Ankringsbukten
lå et stykke unna byen, Atuona, men det var enkelt å få haik inn til
byen, så neste morgen tok vi jolla inn til kaia, slang ut tommelen og
vips fikk vi skyss!

Så var innsjekking, veldig enkelt, gratis og
raskt! Deretter var det tur til banken for å hente ut lokal valuta før
vi tok en spaningsrunde rundt i alle tre matbutikkene! Det var enkle
butikker, men alle hadde litt ulikt sortiment, så vi fikk tak i det
aller meste av ferskvarene vi trengte – men det var ikke billig! Vi har
hørt at alt er dyrt på stillehavsøyene, og så langt stemmer det!

Hiva Oa – på gravstedet til Paul Gauguin

Været
er variabelt for tiden, det er en dag med sol, en dag med skyer og en
gråværsdag med regnbyger, litt kjedelig. Når vi i tillegg ikke kan bade
blir det litt nedtur for meg! Så etter å ha kjøpt inn nødvendige
matvarer og gjort litt småting i båten var det på tide å flytte på seg.

Det var mulig å få kjøpt diesel, men det var så mye svell ved brygga, (pluss at den var kjempehøy, beregnet på store fraktebåter),
så vi tok ikke sjansen på å legge oss inntil. Dermed ble det en ny
haiketur inn til byen for å skaffe dieselkanner. Vi var heldige og
kjøpte opp hele beholdningen av 20 liters kanner, dvs. 5 stk! Så tok vi
jolla inn og fylte opp to runder med diesel. Det burde holde en stund
fremover. Her er dieselprisen 7 nok/liter, så vi bør seile så mye som
mulig! Kannene må vi surre tomme på dekk, nå ligner vi mer og mer på
skikkelige jordomseilingsbåter med dekket fullt av saker og ting!

Etter
fire dager tok vi farvel med Hiva Oa med sin dårlige havn og skitne
vann, og motret 9 nm til naboøya Tahuata og Hane Moe Noa Bay (jeg liker de fine navnene de har på øyene og stedene her på Marquesas – de er så enkle å huske!)

I
stredet mellom øyene var det en del strøm, og her trives delfinene. Det
svømte delfiner overalt, det var morsomt å se hvordan de plutselig
skjøt ut av vannet, opp to meter i været og tok en 360 graders «helskru»
med kroppen med påfølgende mageplask!

For å si det enkelt – Hane
Moe Noa var helt topp! Det var en flott bukt, relativt stor, lite svell,
få seilbåter, ingen fastboende på land og med en flott sandstrand og
krystallklart vann! Kan man få det bedre?

Vi tok jolla inn på land og gikk på «slang». Resultatet ble en passe stor bananklase (vi har lært!) masse sitroner, pomelo (en søtere variant av grapefrukt)
og kokosnøtter. Kokosnøttene var en utfordring – høyt henger de og
vonde er de å få i hodet! Etter litt spaning fant vi et tre som ikke var
så høyt, og Tarzan (les Svein Erik) spratt oppover trestammen
som om han aldri skulle gjort noe annet og fikk plukket ned et par
nøtter! Vi hadde vært så forutseende at vi hadde tatt med oss en bitte
liten øks på stranden, så etter vel gjennomført «matauke» satte vi oss
ned i sanden, hugget hull i kokosen, drakk kokossaften og spiste
kokoskjøtt, livet var akkurat som vi har drømt om i de mørke
vinterkveldene før vi reiste fra Norge!

På kokosnøttslang Robinson og Fredag

Samme ettermiddag fikk vi
en passe stor tunfisk som gave fra et lokalt ektepar som kom forbi i
båten sin. Vi overleverte en pakke sigaretter som en motgave, og fikk
appelsin og guava (søt og god frukt) som en ekstrapresang. Dermed var det fiskemiddag og frukt til dessert den dagen!

Med
30 grader i vannet er det nesten ikke avkjølende, men du verden det er
deilig å svømme i klart og fint vann. Siden vi sparer på ferskvannet så
er måten å holde seg ren på å ta en dukkert, sjamponere seg inn, svømme
en ny runde, og avslutte med en kort ferskvannsdusj.

Jeg kan fortelle at hår -sjampoen Herbal Essences skummer kjempefint i saltvann!

Så
greide jeg å få et skikkelig stikk av en veps eller noe sånn på
venstrehånden min, og plutselig hovnet den kraftig opp, det dunket og
verket i et par dager før det endelig gav seg. Når jeg i tillegg greide å
få skikkelig stiv nakke og begynnende mens så hadde jeg et døgn som
ikke var av de aller toppeste! Jon og Svein Erik hadde dugnad på
middagslaging, mens jeg satt ved siden av og fortalte hvor de kunne
finne alle ingrediensene – det ble en veldig god spagetti den kvelden!

17 mai ble «feiret» i Hane Moe Noa med grillede pølser, norske flagg, sol, bading og snorkling!

UA POU OG NUKU HIVA
Neste morgen (veldig tidlig, kl 03.30!)
sa vi si farvel til vårt lille paradis og starte på et lengre strekk
opp til de nordligste Marquesasøyene. Igjen var vi uheldige med vinden.
Det var noen squall i nærheten som gav litt vind, men så døde den helt,
og det ble en motredag på sjøen. Etter 12 timer ankret vi opp på Ua Pou,
i en bukt som heter Hakahetau. Her lå det et par andre båter og vi
kunne se inn på stranden og en fantastisk fjellformasjon, med flotte,
steile topper. Innenfor standen lå det en liten landsby, med et par
kirker, en skole osv….

Svein Erik og Jon tok seg en liten
rekognoseringstur inne i byen, det tok omtrent 10 minutter så var det
gjort, men de fant vannposten der vi kunne hente ferskvann for
supplering!

Neste dag var det Svein Erik sin bursdag. Han fikk en god frokost, åpnet bursdagspresangen fra svigers (en dvd-film vi ikke hadde sett før – kjempefint!),
og så var det en jobbinnsats med å supplere vannbeholdningen igjen,
samt vaske litt sengetøy. Ellers ble det ikke den store markeringen av
dagen, men det ble lunch og middag etter bursdagsbarnets ønsker, og jeg
løp i gang en eplekake for å gjøre dagen litt spesiell!

Vi hadde
bestemt oss for å reise neste morgen de 30 nm over til Nuku Hiva. Igjen
klarte vi å få fullt av regnvær og dritt på veien over, men like før vi
skulle seile inn i Baie de Controleur klarnet det opp og solen skinte
atter en gang!

Baie de Controleur består av tre små fjorder
omringet av fine fjellsider, grønt og frodig. I tillegg er de såpass
lange at det er minimalt med svell som kommer inn – dermed er det flatt
og fint vann. Vi satset på å ta den østligste fjorden først, den skulle
være den roligste. Det stemte, men det var lite å se og gjøre der, så
neste morgen motret vi til den midtre bukten, Hanga Haa Bay. Der var det
en landsby, og det skulle være ruiner fra et gammelt, viktig
seremonisted med flere store «tikier» (steinfigurer) og en stor
tempelplattform av «gamle steiner» som det var mulig å gå til. Riktignok
hadde vi lest i en amerikansk pilotbok at det var en lang og tøff tur
dit, men siden vi er ekte nordmenn som ikke lar seg avskrekke så lett, (pluss at vi trenger mosjonen) så fylte vi vannflaskene, tok på oss myggspray og la ut på tur.

Det
tok ca en time å gå dit – 45 minutter langs veien, de siste 15
minuttene var en bratt sti oppover fjellsiden gjennom tett skog – det
var småtterier! Igjen et bevis på at amerikanske bøker har en tendens
til å overdrive problemene! Selve stedet var vel verd turen, morsomt å
se gamle tikier, og stedet var godt vedlikeholdt.

«Gamle steiner», fra vår «stabasiøse» tur på Nuku Hiva

Jeg glemte
forresten å fortelle at da vi ankret opp i Hanga Haa så vi plutselig noe
som beveget seg i vannoverflaten. Det viser seg å være store rokker på
minst 1 ½ -2 meter bredde – tøft!

Det var ikke fritt for at vi tok en ekstra sjekk i vannet før vi hoppet ut for å bade!

Men
som vanlig er det alltid noe som skjer med båten. Denne gangen var det
Onan, strømgeneratoren vår som fikk problemer – dynamoen røk! Ikke
morsomt, nå kan vi ikke produsere 220 volt, og dermed forsvinner
muligheten for å bruke en del av «luksusutstyret» vårt. Vaskemaskinen
kan ikke brukes, og mikrobølgeovnen og støvsugeren får hvile!
Sannsynligheten for å få fikset dynamoen er liten, Papeete, Tahiti er
vel nærmeste mulighet.

I mellomtiden får vi «vår mann i Norge»,
Truels til å bestille en ny dynamo i Norge som han tar med seg når de
kommer på besøk på Tahiti i midten av juli. Da har vi enten en
nyreparert dynamo, og en ny i reserve, eller så får vi i hvert fall
skiftet den ut den ødelagte!

Alltid er det noe som skjer! Nå er det hovedmotoren som sørger for å holde batteriene fulle.

Etter
vår vellykkede ekspedisjon opp til «de gamle steiner» var det på tide å
si farvel til Baia de Controleur og dra de 8 nm vestover til hovedbyen,
Taiohae. Her lå det ganske mange seilbåter på svai, bl.a. en dansk
seilbåt som vi har truffet jevnlig siden San Blas.

Vi ankrer opp
og Svein Erik reiser av gårde for å se om han kan skaffe ferske
baguetter – vi er jo tross alt på fransk territorium!

Denne gangen
uten hell, for sent på dagen! Dermed blir det suppe til lunch! Dagen
før hadde vi gått tom for hjemmebakt brød, så til lunch den dagen hadde
vi improvisert med en pakke med tysk rugbrød, en boks med islandsk
matjesild, leverpostei, egg, kaviar, agurk, kapers, løk osv! Selvsagt
var det naturlige følget litt norsk akevitt! Det var lunch det!

Men
tilbake til Taiohae! Svein Erik og Jon tok en snartur over til
danskene, og det viste seg at dagen etter skulle de på sightseingtur med
Landrover og en engelsktalende guide. Det var plass til oss også hvis
vi var interessert – det var vi jo! Dermed bar det på tur dagen derpå.
Vår franske, engelsktalende guide var en hyggelig dame med en tøff
Landrover Defender. Etter hvert skulle vi skjønne hvorfor det bare er
4-hjulstrekkere her på øya! Vi fikk en innholdsrik omvisning på øya. Vi
startet klokken 08.30, og var tilbake i 17-tiden – en skikkelig
heldagstur på en relativt liten øy. Først dro vi inn midt på øya og så
på slettelanskapet som dannet midten av et krater. På vei opp dit kjørte
vi gjennom stor og kraftig pinjeskog, og på platået som utgjorde
krateret var det fine beitemarker der det gikk Jersey- kuer og beitet!
De første kilometerene ut fra byen var asfaltvei, så gikk den over til å
bli en krøttersti – dette var veien til flyplassen! I regnsesongen var
den nesten uframkommelig, ellers tok det et par timer å kjøre noen få
mil!

Så dro vi nordover på øya, og selv de dårligste fjellveiene i
Norge blir som autostrada sammenlignet med veiene her! Vi fikk et fint
overblikk over øya, mye mer å se enn det vi kan observere fra sjøsiden.
Vi stoppet også ved et stort område der de hadde bygget opp en slags
seremoniplass etter gammel skikk. Opprinnelig hadde det vært en gammel
seremoniplass, med offersteder og boplasser, og nå var den videreført og
det var laget en del nye tikier og forsøk på å illustrere hvordan
husene så ut osv. Grunnen til dette var at de hvert 4. år hadde en
samling på en av øyene for å minnes og markere gamle tider, og i 1999
hadde de hatt en samling på dette stedet. Men som de små «hamsterne» vi
er så samler vi på alt som kan spises, og dermed var vi like interessert
i å plukke med oss alle de fine papayaene og de røde chiliene vi fant
på plassen!

På rundtur med guide på Nuku HivaHalvtamme hester gikk fritt overalt på Nuku Hiva Hellige trær, voldsomme dimmensjoner. Svein Erik synes så vidt nederst ved stammen!

Etter vår kulturelle utflukt måtte vi ta litt tak i
båten – det var mange ting som krevde vår oppmerksomhet! Dermed ble det
noen dager med vasking og polering av skroget, lakking av rekkverk,
skifte av olje på motoren, pusse rustfritt, vasking og smøring av
vinduer og luker, smøring av vinsjer osv…..listen er nesten uutømmelig.
Jon har som spesialoppgave å holde jolla ren, og nå er den hvit og fin
som den ikke har vært på lenge! (godt tips – aldri kjøp hvit jolle, den ser alltid møkkete ut!)

Så
opprant lørdag, og det var på tide med en fridag. Vi tok en liten
handletur og traff tilfeldigvis en gruppe seilere som hørte på litt info
om Tuamoto-øyene fra en amerikaner, greit nok – vi skal jo dit snart.
Vi oppdaget også at det ikke var mulig å supplere ølbeholdningen denne
dagen fordi det var valg og dermed alkoholsalgsforbud frem til klokken
20 om kvelden. Hva var det de skulle stemme over – jo, skal Marquesas
bli en del av EU eller ikke?!! Det tar nok noen dager før resultatet er
klart, men det blir spennende å se hva de velger.

Om kvelden var det duket for fest – jeg tror det var en fest som var en hyllest til alle mødre, men min fransk er under pari (aldri lært et ord på skolen!)
så det er fri tolkning fra et banner som hang over scenen! Etter at vi
hadde vært på en liten restaurant og spist pizza dro vi til festlokalet.
Det var stappfullt med lokalbefolkning, ispedt en del seilere. Her var
det dans – tradisjonell dans med de perfekte hoftebevegelsene vi norske
jenter bare kan drømme om, og grasiøse håndbevegelser som forteller sin
egen historie. Det var ulike grupper som danset, fra de ganske unge
jentene på 8-10 år, over til tenåringene og opp til voksne damer. Alle
like flinke og fine å se på. Klærne var en kombinasjon av gammelt og
nytt, litt kokosblader og litt bomullsskjørt og lange kjoler. Her følger
en liten avstikker fra dansen: vi lærte av vår guide på vår øytur at i
gamle dager spiste man fienden/krigsfanger, dvs at de var kannibaler!
Kvinner ble spart! For å unngå at slekter ble totalt utryddet (det var konstant nabofeider på øya) oppfostret de en del av guttebarna som jenter. Skikken består den dag i dag, (selv om kannibalismen og feidene er over, og det nå er mer utstrakt homofili blant «jenteguttene»).
Derfor er det helt normalt og vanlig å se gutter som er blitt jenter,
dvs det eneste man kan se er at de er mye høyere og kraftigere og har
total mangel på pupper, og stemmen er kanskje litt grovere enn vanlig
for jenter. Der vi spiste pizza var hun som serverte en «konvertert»,
hun som jobbet på kommunehuset var «konvertert» – samfunnet her er så
lite at vi kjente igjen de vi så! Og poenget med denne lille avstikkeren
var at i dansegruppen blant voksne mødre kjente vi igjen to av de tre
«damemennene» som deltok – de danset med like stor innlevelse og ynde
som resten av damene, men raget et hode høyere! Det er helt tydelig at
her er dette en helt naturlig og akseptert del av dagliglivet – morsomt.

Vakre marquesiske ungjenter Lørdagsunderholdning – ikke lett å se hvem som egentlig ikke er kvinne her!

Ok,
nå er vi kommet frem til 29. mai – vi skulle egentlig ha reist mot
Tuamoto i dag, men fordi det er gråvær og regn velger vi for en gang
skyld å vente til i morgen. Det er en 4-5 dagers seilas dit og på veien
skal vi stoppe opp på Ua Poa for å fylle opp drikkevann. Det får vi ikke
tak i her – vannet er forurenset av rotter og geitemøkk, og er ikke
anbefalt drikkevann.

Oppholdet vårt på Marquesas har vært fint, vi
har sett litt av øyene, de menneskene vi har hatt kontakt med har vært
åpne og greie (hadde våre franskkunnskaper vært bedre hadde nok kontakten vært bedre!),
øyene er mye mer frodige, høye og «ville» enn det jeg hadde
forestilling om, og været litt mer uberegnelig, men totalt sett et
kjempefint opphold.

Nå venter de farlige korallrevene på oss!

– et ekte sydhavsparadis
Juni
Reisebrev nr 05-05

Det
tok oss tre dager å komme fra Marquesas til Tuamoto – totalt 430 nm. Vi
hadde sol og fint vær hele tiden. Vinden var vekslende, det var super
vind helt til de siste 16 timene – da måtte vi motre. En av de store
hendelsene (som vi kunne greid oss foruten) var at vi greide å spjære
genakeren i et uventet voldsomt vindkast, men vi har heldigvis dobbelt
seilsett om bord, riktignok gamle seil, men vi kunne plukke frem en
gammel genaker, og den var til god hjelp i en periode med svak vind
underveis! Den andre begivenheten var at vi fikk en 12 kg Gullmakrell på
kroken – kapteinen tok seg god tid med jobben å få den om bord – det er
hardt arbeid! Vel om bord ble det ofret en god dram direkte ned i
hjellene på den for å få den roet ned, det er utrolig virkningsfullt! Så
begynte jobben med å sløye og filetere den. Jeg kan ikke skryte av å
være vant til å håndtere så store fisker, men det gikk på et vis.
Mesteparten ble filetert, og noe ble skåret opp i skiver som ble kokt og
brukt i diverse gratenger! Noen av filetene gikk i fryseren, så vi har
mange gode fiskemiddager på den fisken!

Det var den genakeren!! 12 kg Gullmakrell gir mange gode middager!

Vi var litt spente på
Tuamoto. Når man leser pilotbøkene kan man lese alt fra «grusomme» pass,
og dårlige ankringsforhold, liten beskyttelse osv, til de mer nøkterne
beskrivelsene som gjør at man i det hele tatt tar sjansen på å gå til
disse atollene!

Vi bestemte oss for å seile til den atollen som lå
nærmest Marquesas, nemlig Takaroa. Passet her skulle i følge
beskrivelsen være ganske komplisert, men vi bestemte oss for å ta
sjansen. Det var nemlig i følge den samme pilotboken mulig å legge seg
for anker utenfor atollen, og dermed gav det oss frihet til å ankomme
utenom full høy- eller lavvann, som var den riktige tiden å gå gjennom
passet på.

Vi hadde flaks (kombinert med kapteinens suverene
beregning av tidevannet), og kunne gå rett inn i passet. Det var direkte
ukomplisert, det eneste man måtte bruke var øynene og sunn fornuft! På
vei inn passet passerte vi en liten landsby, og vel gjennom passet og
inne i atollen la vi oss for anker ikke så langt fra denne landsbyen.
Etter en liten disputt mellom kapteinen og ankringsansvarlig (les Berit)
endte vi opp forsvarlig ankret. Spenningsmomentet er å finne det
riktige ankringsstedet – ikke for nære høytstående korallhoder slik at
hvis vinden snur så gå vi på grunn, helst i sand slik at ankeret graver
seg ned og helst ikke slik at kjettingen surrer seg rundt korallhoder og
gjør det problematisk å få kjettingen løs igjen!

Vi tok en rolig
ettermiddag i båten – ryddet og ordnet litt som man normalt gjør etter
noen dager til sjøs. Dagen etter satte vi på 15 hk på jolla og suste inn
gjennom passet til landsbyen. Dette var en lørdag, og det var
tydeligvis lørdagsstemning – nesten ingen å se. De fleste oppholdt seg
ved husene, men etter hvert som vi nærmet oss «sentrum» dukket det opp
både folk, et lite «magasin» og en liten kafeteria! Vi stakk hodet innom
«magasinet» som er et slags landhandleri – her kan man kjøpe både mat
og plastsandaler! Fersk ost, frosne grillpølser og noen poteter var
dagens fangst!
På land i Takaroa, utenfor magasinet (dagligvarebutikken)

Handletur i magasinet

Det som slo oss ellers på vår tur rundt i landsbyen
var kombinasjonen mellom ryddig og rotete, slitent og godt vedlikeholdt
samt åpenhet og gjerder rundt husene – det var rundt 200 personer som
bodde i landsbyen – hva slags forhold hadde de seg imellom?? (Senere
fikk vi vite at omtrent alle innbyggerne var mormoner – en god
forklaring på hvorfor det ikke var mulig å kjøpe en forfriskende øl på
kafeteriaen!)

Etter vår lille ekspedisjon i byen satte vi oss ned
og tok en analyse av atollene. Det vi ønsket oss nå etter Marquesas og
Takaroa var ensomhet og et ekte sydhavsparadis. Da leste vi
jordomseilingsboken «Bryllupsreisen» og så at de hadde ligget på Toau,
en atoll uten særlig mange mennesker. Dit ville vi dra! Beskrivelsen i
pilotboken var at det var et vanskelig pass, som var ansett som farlig
selv av de lokale Tuamotoene! Det gav vi f….. i!»

Det tok oss en
natt å seile fra Takaroa ned til Toau, og vi hadde skarp kryss hele
veien, noe som gav oss en «bølgete» seilas. Vi hadde lagt opp til å
ankomme på høyvann, og etter en liten rekognoseringstur rundt passet
gikk vi igjennom. Det gikk greit, kun en knop motstrøm og relativt rolig
vann – ikke skjønte vi hvorfor de advarte så sterkt mot dette passet.

Vel
inne la vi oss til utenfor noen ubebodde hus, sjøen var flat og vi
ankret opp i klart vann med en blanding av korall og sand. Vi tok oss en
ekspedisjon på land for å utforske omgivelsene. Det så ut til å være en
stund siden noen hadde bodd i husene. Det var heller ingen andre
seilbåter i nærheten, men vi skimtet en seilbåt et stykke unna, det var
alt.

På vår ekspedisjon på land fant vi ut at det ikke var noen
god korallstrand her, og jeg hadde drømt om en strand- dag, det har vi
ikke hatt enda. Neste morgen flyttet vi derfor på oss og seilte litt
lenger inn i atollen. Her fant vi til en fin sandstrand og et hus – men
der var det jammen meg en person som bodde!

Svein Erik og jeg
hadde litt småting å bedrive i båten, så vi slapp av Jon inne på
stranden, (han er for øvrig den som kan snakke litt fransk, og det gjør
det jo unektelig litt enklere å kommunisere!). Han presenterte seg, og
så viste det seg at Jon traff John! John bodde her 1-2 uker med jevne
mellomrom for å produsere kopra. Ellers bodde han på naboatollen til
daglig. Han var vel i 40 årene, blid og hyggelig og hadde sånn cirka 5
tenner i munnen!

Jon fikk en omvisning på «bruket», og ble god
venn med John! Etter omvisningen tok Jon seg en tur rundt på øya, og da
han var tilbake igjen dro Svein Erik inn for å hente ham. Da var det tid
for gaver; vi fikk kokosnøtter, tre languster og diverse skjell – i
retur fikk han et par pakker med røyk og en Labb-lue! I tillegg hadde
Svein Erik og jeg litt tidligere snakket om hvordan man finner
palmehjerter, og nå fikk Jon og SE en demonstrasjon på det, samt en
passe bit med hjem til båten. Det er godt med ferske palmehjerter – det
har vi aldri spist før.

Neste morgen klokken åtte var vi invitert
inn på land igjen, ingen av oss visste hva vi skulle bli med på, men noe
var det. John tok oss med på andre siden av øya, ut mot havet og på
revet. Det var lavvann og nå fikk vi en super innføring i spiselige ting
som finnes på korallrevene. Det var snegler og skjell – alt ble knust
på stedet og fortært rått. Det smaker mest seigt og salt, men morsomt å
ha prøvd det! Han imponerte oss også med å finne en languster innunder
en stein – vi ville aldri ha visst at den var der! I tillegg fikk vi en
demonstrasjon på hvordan man fanger fisk med hjelp av en kort jernstang
som var spiss i enden. John «spiddet» 15-20 relativt små korallfisker,
løp inn på stranden og laget «tau» av et palmeblad som han brukte til å
tre fiskene på, og for å bære dem hjem. Etter minst et par timer på
revet bar det tilbake til huset til John. Der renset han all fisken, vi
skulle få med oss halvparten hjem. Resten skulle vi grille til lunch!
Dermed fant han fram et tomt oljefat, og ved hjelp av en hammer og en
masjete hugget han ut en åpning for «grillkullet» og på toppen la han en
passe grillrist (les rustent hønsenetting!) Så fyrte han opp med gamle
kokosnøtter, la på fisken, dekket til med kokosblader, og etter en halv
time var maten klar! Fisken ble servert på blader, og fingrene fungerte
ypperlig som bestikk – godt måltid! Så var det på tide med en siesta, og
vi trakk oss pent og pyntelig tilbake til båten, men ikke uten flere
kokosnøtter, stor klump med palmehjerter og resten av fiskefangsten. Vi
kvitterte med en øl til lunch, og flere sigaretter, noe som tydeligvis
falt i smak.
Tur på revet sammen med John JohnEn grill blir til Et gourmetmåltid

Vi dro til Toau for å finne en øde øy, men vi var skjønt
enige om at det var et lykketreff at vi traff John. Vi fikk en liten
innføring i hvordan det er mulig å bo og klare seg på en atoll ved å
spise det havet har å by på, og utnytte kokos-trærne maksimalt. Etter en
uke måtte vi reise, vi skulle møte Tone (kona til Jon) på Papetee.

Vi
tilbrakte dagene stort sett med å bade, gå turer på øya og ute på
revene, og jeg fikk min lille dag på stranden. Den ble ikke så lang,
etter noen timer var vi lei, det ble varmt og myggen begynte å bli alt
for innpåsliten!

Toau – et ekte sydhavsparadisKan man ha det bedre?

Så var det avreisedag og på tide å si farvel til
Toau. Vi stod opp i 6-tiden, klargjorde båten, og i halv åttetiden tok
vi opp ankeret for å gå ut på fullt høyvann. Da ankeret var oppe så vi
at den andre båten som lå der når vi kom også var på vei ut. Vi tøffet
oss pent og pyntelig gjennom atollen, men ble litt betenkte da vi så at
bølgene brøt i passet. Jeg gikk ned for å skalke alle luker, og godt var
det for plutselig var vi midt inne i noen kraftige stående bølger. Det
var slike vi hadde hørt og lest om, men ikke forstått hvilke enorme
krefter som er involvert. Båten ble presset ned i bølgene, de slo over
hele båten, saltvannet sprutet ned i båten gjennom doradeventilene, og
det var et øredøvende bråk når båten ble slått opp og ned av
bølgekreftene! Uhyggelig. Svein Erik var veldig i tvil om vi i det hele
tatt kom oss igjennom, og vurderte å snu. Så hadde vi tre fire bølger
igjen før vi var igjennom – da stoppet motoren, gulp!!

Alle mann
på dekk og opp med seilene. Vi fikk ut genoa og fokka, samtidig snudde
båten av seg selv i bølgene slik at vi lå med baugen inn mot atollen
igjen. Vi bestemte oss for å prøve å seile inn i atollen for å få fikset
motoren. Det var enklere sagt enn gjort. Vi hadde 4-5 knop motstrøm, og
klarte så vidt å holde en knops fart. Vi presset opp mesanen, og det
hjalp litt. Etter en nervepirrende time greide vi å seile oss igjennom
og tilbake inn i roligere farvann inne i atollen. I mellomtiden hadde
den andre seilbåten valgt en klokere kurs ut passet (de så jo hvordan vi
slet!), og den lå utenfor og avventet om vi trengte hjelp. Vi snakket
med dem på vfh-en og takket for omsorgen og den psykiske støtten det var
for oss å vite at vi kunne få hjelp hvis ting hadde gått verre!
Heldigvis gikk det hele greit, vi fikk seilt oss inn til et
ankringsområde og fikk slengt ut ankeret. Så begynte Svein Erik med
motoren, og det viste seg at det var det vi trodde som var feilen,
nemlig luft i systemet! Dermed var det en relativt enkel sak å få
startet den igjen. Så tok vi en runde rundt båten, og så at to av
teakbordene på baugspydet var knekt og ødelagte, og davitene var blitt
bøyde, særlig den ene. Det hadde nok skjedd da båten snudde og vi fikk
kraftige bølger bakfra som fylte jolla med vann. Nye oppgaver, nye
reparasjoner ……, listen begynner å bli lang!

Vi sikret jollen
bedre, roet oss litt ned, spiste lunch og bestemte oss for å prøve på
nytt ved lavvann. Denne gangen gikk vi ut på siden av passet og det gikk
mye bedre. Vi har lært mye, det er lurt å prøve å gå på siden av de
stående bølgene, det er lurt å ha respekt for kreftene som kan oppstå i
et pass, det er lurt å bruke hodet! Vi har riktignok en solid og kraftig
båt, men det er begrenset hvor mye juling hun tåler!

Vel ute av
atollen seilte vi nesten 2 døgn sørvestover til Papetee. Vi hadde lest
og hørt at det alltid er fullt av båter inne i havnen i sentrum av byen,
derfor ble overraskelsen stor da vi kom inn og så 10-15 båter som lå
der (det er plass til minst 60-70 båter her). Ved en liten flytebrygge
lå det jammen to norske båter, bl.a. Malin som vi har truffet tidligere.

Vi
kastet ut akterankeret, men fikk ikke skikkelig feste. Opp igjen, og da
så vi at den ene norske båten var i ferd med å forlate flytebryggen.
Det passet oss utmerket for vi liker bedre å ligge longside, og det var
enklere adkomst til land. Det er så mye tyveri her at alle båtene legger
seg langt ute, og bruker jolla for å komme i land – ganske tungvindt!
Det viste seg at flytebrygga var en nød- og reparasjonsbrygge – det
passet oss utmerket, vi hadde nok av reparasjoner på listen!

Neste
morgen fikk vi besøk av en slags agent som kunne hjelpe oss med vår
lange liste. Genakeren ble levert til seilmakeren, daviten ble delvis
demontert og sendt til oppretting, dynamoen på hovedmotoren ble sendt
til overhaling og nye teakbord ble satt i bestilling. Svein Erik
demonterte dynamoen på generatoren og plukket den fra hverandre. To
lager var ødelagte, han fikk tak på to nye, og fikk hjelp til å montere
dem på – dermed var et av våre viktigste problemer løst – generatoren
virker igjen, og vi kan slippe å bruke hovedmotoren for å produsere
strøm! Vi har også bedt våre neste feriegjester om å ta med seg en ny
dynamo fra Norge, sånn for sikkerhets skyld. Mens Svein Erik satt med
nesa begravd i tekniske problemer ble Jon sendt rundt i byen for å
handle mat og orientere seg om severdigheter. Jeg gikk lettere amok med
ferskvann! Båten ble vasket utvendig og innvendig og vaskemaskinen gikk
omtrent kontinuerlig i en periode. Uheldigvis er det 60 hertz på
strømnettet her, og ikke 50 som er vanlig i Norge, dermed likte ikke
pumpen på vaskemaskinen seg, den nektet å pumpe ut skyllevannet – litt
uheldig for en vaskemaskin, og det endte med at jeg måtte gjete den hele
tiden, og tømme den manuelt! (det ble en slags halvautomatisk
vaskemaskin, men bedre enn å vaske for hånd!). Etter tre intense
arbeidsdager på båten var det tid for å ønske Tone velkommen om bord.
Hun kom med post, ferske aviser, snus, kaviar og geitost! Topp!

Siden
vi ikke har lyst til å tilbringe mer tid enn høyst nødvendig her i
Papetee ble det til at Svein Erik og jeg jobbet videre med ting på
båten, og Jon og Tone var turister – det fungerte utmerket. Når dette
reisebrevet blir sendt er vi fortsatt i Papetee og venter på å få
tilbake seil, dynamo osv.., men vi håper å få reist herfra i løpet av et
par dager. Da seiler vi rundt på Tahiti og over til Morea, naboøya, som
er ansett som en perle. I begynnelsen av juli reiser Jon og Tone videre
til New Zealand og Australia. Vi blir igjen her i litt over en uke
alene. I midten av juli kommer Truels og Ellen med sønnen Thomas og hans
kamerat Kristian. Det gleder vi oss stort til. De skal seile med oss i
to uker før de reiser videre til Singapore for å oppsøke gamle tomter
der. Da setter vi kursen mot Tonga. Vi har ikke bestemt oss hvilke øyer
vi stopper opp ved på veien, det tar vi etter hvert, men det blir det
mer om i neste reisebrev.

Ha en god og varm sommer!

«Sommerferie»
Juli og august
Reisebrev nr 06-05

Å
kalle dette et reisebrev er kanskje overdrevet, siden de eneste reisene
vi har foretatt i juli er mellom Tahiti og Moorea, ca 20 nm avstand
mellom øyene!

Vi har, som skrevet i forrige reisebrev, hatt to
feriebesøk fra Norge. Først var det kona til Jon, Tone som kom på besøk.
Etter å ha tilbrakt en liten uke i Papeete med å fikse ferdig båten,
dro vi litt sørover på øya, ned til marina Taina. Her lå vi for anker
utenfor marinaen og hovedgrunnen til at vi dro dit var for å gjøre mat-
og vin innkjøp på Carrefour. Det var «handlevognavstand» fra det store
handlesenteret Carrefour og til brygga – veldig praktisk når det er
snakk om supplering av diverse fludium! I tillegg var det mulig å bade
her, og ta en liten snorkletur på revet utenfor. Jon og Tone inviterte
oss en kveld på middag på restauranten på marinaen, et skikkelig fransk
gourmetmåltid, vi lever lenge på det.

Etter nødvendig
proviantering dro vi over til Moorea, en liten øy som ligger ca 3 timer
unna, en øy vi skulle bli ganske godt kjent med etter hvert! På Moorea
er det to bukter nord på øya med gode ankringsforhold, og utenfor begge
buktene er det fine ankringsplasser rett på innsiden av revet. Vi dro
først til bukten lengst vest, Baie de Opunohu. Den er omringet av høye
fjelltopper, flott natur og mer eller mindre øde på land. Her lå vi et
par dager, vi gikk bl.a. en tur opp til Belvedere, et utsiktspunkt ca 5
km unna stranden og opp i fjellet – relativt langt for oss som er mest
vant til å gå frem og tilbake på dekk – det ble rene overdosen, vi ble
kjent med en del uvante muskler dagen etter!

Ulempen ved å ligge
inne i bukten var at solen forsvant ned bak fjellene veldig tidlig, og
dukket opp alt for sent på morgenen – det var kaldt, under 20 grader om
natten, og det liker vi jo ikke! Dermed ble det til at vi dro ut på
revet og koste oss, solen kom tidlig opp og gikk ned i havet, akkurat
som det skal være. Jon og Tone tok noen turer på land og studerte
floraen – begge to er veldig interessert i planter, og det er alltid
lærerikt å gå på tur med dem.

Etter noen dager dro vi videre til
Cooks Bay, (Cook lå visstnok der en natt, men ankret opp for en lengre
periode i Opunohu bay, der vi allerede hadde vært, men navnet ble
hengende ved den første bukten han var i). Her lå vi på samme måte, noen
netter inne i bukten, så noen dager ute på revet. Det ble noen små
turer på land, snorkleturer på revet, soling og spising – skikkelig
feriefølelse! Men tiden går fort når man har det hyggelig, og snart var
tiden inne for å reise tilbake til Tahiti for å slippe av Jon og Tone.
De skulle ta fly videre til New Zealand, Australia og Singapore før de
dro hjem til Norge.

Avskjed med Tone og Jon

Plutselig var vi alene – det er nesten 4 mnd
siden sist. Ganske merkelig følelse, uvant tomt, men vi hadde en del
oppgaver vi kunne henge fingrene i så vi kom greit inn i «tosomheten»
igjen. Vi ble liggende sør for Papeete, ved marina Taina, som tidligere,
og vi tok Le Truck inn til byen noen ganger for å gjøre noen innkjøp.
Truckene var lastebiler som var bygget om til busser, med en stor
«trekasse» bak styrhuset der vi passasjerer satt på trebenker, veldig
enkelt, men bussene gikk bestandig og kostet nesten ingen ting.

Ellers
er det meste dyrt i fransk Polynesia, matvarene har minst norske
priser, det samme gjelder vin og øl. Det eneste som er rimelig er ferske
baguetter og lokalproduserte grønnsaker.

Vi lå for anker i
nærheten av en annen norsk seilbåt, Cintra, med Liv og Knut om bord, et
hyggelig ektepar i 60-årene. Vi hadde en trivelig kveld sammen, og vi
hjalp dem også med å få sendt med en nødvendig postpakke fra Norge –
Truels og Ellen fungerte som postbud.

Vi traff også Blåtur en
formiddag inne i Papeete, det var like før Tom skulle reise hjem til
Norge for et lengre opphold, og vi fikk en liten prat før han dro.

Nye feriegjester

Så etter 10 dager var det duket for nye feriegjester – båten var nyvasket og polert og sengene var ferdig oppredd!

I
3-tiden om morgenen tok vi jolla inn til land og stod klare for å ta
imot våre nye gjester – Truels, Ellen, sønnen Thomas og kameraten
Christian. De hadde fløyet fra Norge til Los Angeles hvor de allerede
hadde hatt fire dager ferie. Ut av drosjen «veltet» det ut to «lange
slamper» av noen ungdommer, både Christian og Thomas nærmer seg et «par
meter kropp», veldig praktisk når en av hovedinteressene er basketball,
men ganske upraktisk i en båt – det ble nok en del «hodeskalling» de
første dagene, før dørhøyder og luker var innlært!

Det var så
morsomt å se dem igjen, et år siden sist vi hadde sett Ellen og Thomas,
og et halvt år siden vi hadde sagt «hade» til Truels på Barbados.

Resten
av den natten, (eller morgenen) ble det lite søvn og mye prating. De
hadde også med seg en etterlengtet dynamo til generatoren – så kapteinen
hadde den siste uken kjempet med samvittighetsproblemer når han skulle
avgjøre hva han så mest frem til å se, gjestene eller dynamoen-.

Utover
dagen tok vi Le Truck inn til Papeete for å se om det var noe «action»
der – det var den 14. juli, den franske nasjonaldagen – byen var omtrent
død, men vi fant (litt for sent) plassen der byen var samlet for å høre
taler og spille musikk. Det var på tampen av feiringen, så vi var
innom, men dro ganske snart videre for å spise lunch, og så returnere
til båten.

Truels, Thomas, Berit, Ellen og Christian, venter på Le Truc

Neste morgen var det hamstringstur til Carrefour for
noen middager og litt vin før vi dagen derpå igjen satte kursen mot
Moorea. Det var en tur uten veldig mye vind, og det ble en motretur med
gammel sjø, noe som gjorde at båten rullet mye. Vi prøvde å sette
storseil, og Truels ble gitt oppgaven med å heise det. Han tok i det han
kunne, men på slutten måtte han gi opp – det var før vi var klar over
at det siste revet fortsatt var i, ikke rart det var tungt å heise det!
På grunn av sine anstrengelser klarte Truels å påføre seg en kink i
ryggen, noe som skulle plage ham en del resten av ferien. Christian
synes nok at Moorea lå veldig langt unna – han ble blekere og blekere om
nebbet, og vi har sjelden sett noen som har tødd så klart opp når vi
rundet inn bak revet i Cooks Bay! Vi ankret opp innerst i Cooks Bay, og
neste morgen tok vi fatt på turen opp til Belvedere igjen. Denne gangen
gikk vi fra Cooks Bay, og turen ble et par km lengre enn sist – et slit!
Vi hadde tatt med oss alt for lite vann, det var helg og alt var
stengt. Ikke er det mulig å drikke vann fra springen på Moorea heller,
så øltørsten var usedvanlig sterk da vi endelig kom tilbake til Cooks
Bay. Truels strenet inn på en liten restaurant som for oss så veldig
stengt ut, men han sjarmerte damen i restauranten så mye at hun åpnet
bare for oss! Sjelden har en øl smakt så godt! Etter en god salat og et
par øl til var vi så gode som nye igjen, og klar for en svømmetur og
siesta om bord i båten!

På tur til Belvedere

I de neste dagene gjorde vi stort sett det
samme som når vi hadde Jon og Tone om bord. Vi seilte fra Cooks Bay ut
til revet utenfor Opunohu Bay. Der ankret vi opp og snorklet og badet.
En formiddag dro Svein Erik, Thomas og Christian av gårde et relativt
langt stykke vestover langs revet for å snorkle på et spesielt sted der
man kan se rokker og hai. De ankom samtidig med en turistbåt der
turistene hoppet ut i vannet og matet rokkene. De stimlet rundt dem og
spiste av hendene deres. Verken Svein Erik eller «gutta» synes det var
noen stor stas å få rokker «klistret» rundt kroppen, så de trakk seg
litt unna og studerte i stedet haiene som svømte litt dypere i vannet!

En
kveld tok vi jolla inn til et lite hotell for å se en danseoppvisning,
med tradisjonell polynesisk dans. Etter oppvisningen, som var flott å se
på, ble vi turister bydd opp til dans. Både Ellen og jeg måtte i ilden –
jeg kan garantere at det er ingen estetisk nytelse å se stive nordmenn
(kvinner) prøve seg på polynesisk hoftevrikk! Jeg la forresten merke til
at Christian og Thomas gled ned i stolene sine og prøvde så godt de
kunne og gjøre seg usynlige, og Truels fikk det plutselig brå- travelt
med å sjekke om det var ledige bord for middag – feiginger!!

Det
er hyggelig å ha besøk, det blir masse liv og røre. Hver morgen var det
«smørebu» i cocpit, med lange og vitenskaplig diskusjoner om hvilken
faktor på solkremen som skulle smøres på de lett stekte delene av
kroppen. Så var det tid for et opphold på dekk for å få en lekker
brunfarge man kan være stolt av når man kommer hjem til Norge igjen.

Deretter var det treningstime.

Hver
formiddag trente Thomas og Christian på dekk. Det var armhevinger,
leggtrening og spensthopping så det drønnet i hele båten – så var det
avkjølende bading før det var på tide med en stor dose karbohydrater
(les en stabel med brødskiver med sjokoladepålegg)!

Hard treningsøkt!

Ettermiddagene
var gjerne brukt til ekspedisjoner på land, særlig Truels hadde behov
for å røre på seg, det har han alltid, men nå var det ekstra viktig å
holde ryggen i bevegelse.

Så de siste dagene av ferien dro vi
tilbake til Tahiti igjen. Jeg hadde greid å få betennelse i noen sår på
hendene og den ene armen. I tillegg hadde jeg fått en kraftig betennelse
på helen på den ene foten. Foten og leggen hovnet opp og det begynte å
bli veldig vondt å gå. Dermed var det på tide med et doktorbesøk. Legen
var en franskmann med flagrende og blomstrete skjorte hengende utenpå
buksene, og løp omkring barbeint! Han kunne ikke særlig mange engelske
ord – omtrent like få som vi kan på fransk! Han så på sårene mine og sa;
«terrible, terrible, very bad, no good». Så lo han godt med en stor og
åpen munn – både Svein Erik og jeg begynte å lure litt på hva slags lege
vi var kommet til…..

Deretter begynte han med klare
håndbevegelser og kroppsbevegelser å forklare at jeg trengte
antibiotika- sprøyte i baken, en vaksine i armen og at jeg måtte spise 6
antibiotika- piller hver dag i 6 dager! I tillegg måtte jeg komme
tilbake de påfølgende neste dagene for å få nye antibiotikasprøyter i
baken! Årsaken til problemene mente han var at jeg hadde fått en smitte
fra insekt/moskito som førte til betennelsen. Så hadde jeg tatt på
gnagsåret bak på helen og overført smitten dit – veldig dumt!

Jeg
følte meg litt slapp etter doktoreringen, og det var deilig å ha
feriegjester som ordner med alt fra matlaging, vinopptrekking til
oppvask!

Siste dagen før avskjedens time leide Truels og Ellen en
bil med plass til oss alle seks, og så dro vi på biltur rundt øya. Gøy å
få se øya fra landsiden, det var ingen store attraksjoner, men et visst
inntrykk får man av øyas vegetasjon og befolkning, og vi fikk en
hyggelig lunch og kjøretur!

Så klokken 01 var det igjen tid for en
nattlig ekspedisjon inn til land med bagasje og feriegjester – snufs,
snufs og farvel for denne gang!

Alene igjen

Jeg var
ikke blitt så veldig bra ennå, så vi bestemte oss for å bli på Tahiti en
stund til. Magen var ikke helt god på grunn av hestekuren med
antibiotika. Armen der jeg hadde fått vaksine (som viste seg å være en
helt alminnelig stivkrampesprøyte, helt unødvendig siden jeg allerede
har den), ble stiv og øm, og nesten ubrukelig i flere dager! Svein Erik
ble midlertidig omskolert til doktor/sykepleier, og renset sår og
skiftet bandasjer hver morgen og kveld. Så dagen etter at
antibiotika-pillekuren var over våknet jeg med rødt utslett over hele
kroppen – hva har jeg gjort galt??

Igjen tok vi turen til doktoren
(eller fastlegen som han nå ble kalt!). Han så på kroppen min, så
tittet han på Svein Erik før han gikk bort til sin digre søplebøtte,
pekte på meg og så pekte han ned i bøtta mens han lo voldsomt– det er
lege å ha det! Heldigvis var ikke Svein Erik enig i at jeg var moden for
skraping ennå, så dermed måtte legen sette seg ned og skrive ut en ny
resept med utallige kremer og piller – antagelig til stor glede og
fortjeneste for apoteket som lå vegg i vegg!

Nå begynte heldigvis
ting å rette på seg. Etter et par dager var utslettet borte, de fleste
sårene begynte å gro med unntak av helen – den tok lang tid. Det er
kjedelig å være dårlig, ikke kunne jeg bade, og ikke kunne jeg gå på
turer.

Bare for å få en forandring, og for å få følelsen av å
komme i gang med seilingen igjen så bestemte vi oss for å dra over til
Moorea igjen. Svein Erik hadde vurdert lenge å ta en tatovering her i
Polynesia, tatoveringens «vugge». På Moorea var det visstnok noen gode
tatovører i følge Lonely Planet. Som sagt så gjort. Svein Erik fant
Purotu tatto og fikk bestilt time. Dagen etter troppet vi opp sammen med
tre norske nyervervede venner fra den norske båten La Familia. De
vurderte også å tatovere seg, og ville bli med for å «sjekke ut stedet».

Svein
Erik valgte å ta et tradisjonelt mønster fra området, som et bånd rundt
overarmen. Han fikk en beskyttende «tiki» (lokal gud) som hovedmotiv,
og border med hav, land, fjell, fugler og Moorea som andre deler av
motivene. Alt ble frihåndstegnet rett på huden, vi var imponert over
hvor stødig og sikker tatovøren var på hånden. Resultatet ble riktig
stilig!
Svein Erik blir tatovert
Ferdig resultat

Jeg ble inspirert av Svein Erik og La familia, og dermed
tok jeg en tatovering dagen etter. Samme sted, på overarmen, men et
enklere motiv med hav og bølger. Det var helt ok, men det var litt
ubehagelig å bli tatovert på den tynne huden under armen!

Her håndtegnes mønsteret påEndelig ferdig

Så nå er det blitt riktige sjøfolk av oss også!

Endelig videre

Nå
var det på tide å riste av seg reisevegringen og sette kursen videre
vestover. Opp med ankeret, og så en vindstille motorseilas gjennom
natten til Huahine. Vinden tok seg litt opp rett før vi rundet øya for å
gå inn gjennom passet, og det ble små bølger. Jeg lå nede og sov, og
synes det var litt tøft av kapteinen å styre båten slik at vi fikk en
bølge som hoppet inn et av våre små vinduer og traff meg rett i fleisen!
50 liter saltvann i senga er en våt fornøyelse, men man kan si at jeg
våknet ganske fort!

Vi kom oss på innsiden av revet og dro sørover
til en bukt vi hadde sett på kartet. Det var ganske dypt der, det er
sjelden vi kaster anker på 27 meter, men vi har et godt anker og kastet
ut alle våre 50 meter kjetting. Deretter var det tid for stortørking av
sengetøy, madrasser og bøker før vi kunne nyte en ankerdram med god
samvittighet!

Etter et par dager på Huahine dro vi videre til
Raiatea. Der la vi oss i en beskyttet, men ganske kjedelig bukt. Vi tok
jolla opp en fin elv som rant der, og hadde en trivelig kveld sammen med
et særdeles hyggelig og interessant engelsk ektepar fra båten Shamaal.

Innenfor
samme revet som Raiatea ligger øya Tahaa. Vi motret oss opp til
hovedbyen i Raiatea, la oss ved brygga og fikk handlet inn diverse
proviant – igjen. Så motret vi oss videre rundt til nordspissen av
Tahaa. Der var det vanskelig å finne gode ankringsplaser, men vi slang
ankeret rett ved en revkant, og satset på at vinden skulle være stabil.
Neste morgen våknet vi og så at vi hadde dreid rundt, og nå lå vi en
halv meter fra digre korallhoder. Vi så liten grunn til å utfordre
skjebnen så vi fikk opp ankeret i en fart, og motret oss stille videre
rundt øya. Ut gjennom passet til en topp medvindsseilas opp til Bora
Bora.

Her traff vi igjen Blåtur og Morten. Han var alene om bord
så vi inviterte til middager om bord, og ble utfordret i Geni, noe jeg
kan konstatere at jeg ikke er! Og Vera; Morten slo oss i Geni, men jeg
kan røpe at han var en skikkelig natteravn, sent i seng og sent oppe!

Bora Bora

Bora
Bora er jo kjent for å være en perle, men andre dagen vi var her var
det grått og regnfullt – en typisk innedag med mailskriving og
reisebrev. Heldigvis varer ikke styggvær så lenge her, så dagen etter
dro vi over til den andre siden av hovedøya. Her kom vi til det
grønneste og klareste vannet man kan tenke seg – utrolig flott. Morten
traff unge venner fra andre båter og de moret seg med kaiting og
seilbrett – vi ble litt misunnelige på hvor gode de var, men det er
klart at man blir jo ikke god hvis man aldri prøver!

Vi la opp til
et litt roligere tempo, turer på stranden, bading, strand- dag og
krusing rundt for å finne gode snorklesteder. Det var ikke enkelt, mange
koraller døde av temperaturøkning under siste El Ninjo, og i 1999 hadde
de et så kraftig regnvær her at vannet ble for «ferskt», og det fikk
også katastrofale følger for korallene.

Vi vurderte å reise
videre, men så ankom La Familia for å ha dykkerkurs med Morten som
instruktør. Dermed besluttet vi å bli noen dager til. Det er friheten
med å seile, og ikke ha stressende avtaler som presser oss videre.

I
skrivende stund ligger vi fortsatt her på Bora Bora. Vi vil bli her
noen dager til, ta en tur opp på øyas fjelltopp, sjekke ut et par
«berømte» restauranter og ikke minst hygge oss i norsk selskap.

Så setter vi kursen mot de siste atollene i Fransk Polynesia før vi starter overfarten til Tonga og nye opplevelser.

Bora Bora, solen er i ferd med å gå ned rett bak fjelltoppen vi etterhvert skal bestige….

September
Reisebrev nr 07-05

På
Bora Bora fikk vi spist lunch på Bloody Marys, som er et «must» når man
besøker BB – hyggelig sted, sand på gulvet, røffe møbler og trivelig
folk. Maten var i tillegg god!
Lunchbesøk på Bloody Marys.Rustikke omgivelser og god mat!

Vi fikk også gjennomført målet om å
klatre opp på toppen av fjellet. Det var en tøff tur for slappe båtfolk!
Stien gikk bokstavelig talt rett opp, etter 20 min pustet jeg som en
hval, og svetten rant – Svein Erik nektet å ta pauser, han var redd for å
ikke komme i gang igjen! Det tok oss et par timer å nå toppen, da hadde
vi klatret hardt, krabbet på alle fire, slept oss opp via tau som var
hengt opp og kvittet oss med noen liter svette! Den utsikten som møtte
oss med 360 grader fritt utsyn var vel verd strevet – kjempebra! Jeg
trenger kanskje ikke nevne at turen ned fra fjellet var omtrent like
tøff som å gå oppover – særlig når vi på slutten presterte å miste stien
og måtte jobbe oss nedover uttørkede bekkefar, steinete urer og tett
skog, men vel nede i byen igjen ventet lunch og en iskald øl. Det smakte
så godt at alle tanker på å strekke ut såre lårmuskler forsvant – det
straffet seg de neste dagene!

Endelig på toppen av fjellet etter en slitsom klatretur, Bora BoraVakker utsikt fra toppen av fjelletPå vei ned fra fjellet – vi måtte bruke tau flere steder for å komme oss både oppover og nedover – så bratt var det!

SUWARROW

Så
etter å ha fylt opp diesel og vanntankene var det på tide å si farvel
til Blåtur og La Familia.
Koselig besøk av La Familia, fra høyre; Therese, Hilde, Yngve og Berit

De ville bli noen dager til. Vi dro videre
sammen med nye seilervenner, Ventana med kaptein Rachel og hennes norske
mannskap Elisabeth. Ikke ofte man treffer rene kvinnebåter på langtur.
Målet var å seile til Suwarrow, en ubebodd atoll omtrent halvveis mellom
Bora Bora og Samoa, en av de nordligste øyene av Cook Islands. Ubebodd
var et feil ord, for øya er en nasjonalpark, og det bor et ektepar der
som fungerer som parkvoktere. Seilturen fra BB til Suwarrow har kommet
inn på listen som en av de minst behagelige så langt. Det første døgnet
var det lite vind, feil retning og masse gammel sjø som gjorde at båten
rullet kraftig og seilene slo og bråkte. Vi seilte inn i kraftige squall
som gjorde at vi måtte håndstyre fordi vindretningen skiftet hele tiden
– det er en spesiell følelse å styre i stummende mørke, regnet pøser
ned og står som en vegg rundt deg og båten kaster seg rundt i bølgene –
da er det greit å vite at squallene stort sett er over i løpet av en
halv time, regnet er behagelig varmt og snart er det min tur til å krype
ned i køya for å få noen timers søvn!

Det
tok oss seks dager å komme dit – det siste døgnet måtte vi reve alle
seilene for å komme inn om morgenen – vi tar aldri sjansen på å gå inn i
ukjente ankringshavner midt på natten.

Ventana
lå der allerede – de har en større og raskere båt enn oss og klarte å
komme inn kvelden før. På veien hit hadde vi hatt jevnlig kontakt på
radioen, og vi hadde også kontakt med to andre amerikanske båter som
seilte samtidig, og ankom noen timer etter oss. Det er første gang vi
har hatt et organisert radionett mens vi seilte – det var en ok
opplevelse, hver morgen og kveld hadde vi et høydepunkt når vi snakket
med de andre båtene for å høre hvor de var, hvordan vinden var, og om de
hadde fått noen fisk!

Suwarrow
ble et stort høydepunkt så langt på turen. Vi var pluss/minus 15 båter
der hele tiden. John og Veronica, som var parkvokterne, var usedvanlig
vennlige og imøtekommende.
John og Veronica, «sjefene» på Suwarrow. Utrolig blide, gjestmilde og imøtekommende mennesker

Det ble arrangert turer til de små øyene
rundt i atollen for å se på fuglelivet og nesten hver kveld ble det
arrangert fiske- barbeque inne på øya der John og Veronica bodde. På
stranden var det satt opp volleyball -nett og hver ettermiddag var det
full rulle med uhøytidlige volleyballkamper. Jeg har ikke rørt en
volleyball på minst 20 år, og hadde ganske såre armer de første dagene!
Svein Erik, som ikke er en utpreget fan av organisert lagspill førte an i
boccia- kasting, til stor begeistring for de som av ulike grunner ikke
fant gleden i en volleyball! I tillegg hadde Svein Erik greid å slå
kneet sitt, og etter hvert begynte det å hovne opp og bli ubehagelig å
bevege – det var veldig synd for det ble vanskelig for ham å snorkle og
dykke. I en periode ble det mye stillesitting med lesing av bok og med
kneet høyt!

Elisabeth,
det norske mannskapet på Ventana er en ivrig dykker, og klarte å dra meg
med på et par fine dykk der vi fikk se hai, barracuda, masse småfisk og
fine koraller. Siden hun også er en ivrig volleyballspiller endte det
opp med at vi tilbrakte ganske mange timer sammen hver dag – veldig
koselig å ha litt jentekontakt innimellom.

I
12 dager hadde vi det kjempefint med masse aktiviteter og felles
måltider, og for vår del førte det til at vi ble godt kjent med mange
nye seilere. Et av høydepunktene var en kveld der vi alle hadde spist en
god middag sammen og så ble underholdt med en liten fiolinkonsert! Det
var en israelsk dame som stilte opp og bl.a. spilte Bach – Det var
utrolig stemningsfullt å sitte der – midt på en liten sydhavs- atoll med
flott solnedgang, masse hyggelige mennesker og så lytte til Bach!

En typisk felles middag på SuwarrowVakker fiolinkonsert på Suwarrow, hvem skulle tro at det var mulig, men alt kan skje på en jordomseiling!Suwarrow – enkle leveregler

Men
dagene og ukene raser av gårde, og vi bestemte oss for å seile videre.
Det ble en splitting av de ulike seilbåtene – alle som hadde tekniske
problemer (og det var ikke rent få!) dro videre til amerikansk Samoa for
å få bestilt deler og prøve å få reparert alle feilene. Vi andre (som
bank i bordet) ikke har store tekniske feil akkurat nå dro videre enten
direkte til Tonga eller som vi gjorde, seilte til Western Samoa.
Hovedgrunnen for oss var å fylle opp med litt mer proviant og øl, samt å
se litt av Samoa.

SAMOA

Det
tok oss fire dager med relativ ok seilas å komme dit. Vi er midt i en
lavtrykksperiode, så det er regn og gråvær nesten hele tiden – ganske
kjedelig, varmt og klamt inne i båten og vått og klamt ute! Ved ankomst i
Samoa måtte vi legge oss longside en taubåt og vente på å få klarert
inn – det tok omtrent hele dagen, med besøk av tollmyndigheter,
helsemyndighetene, immigrasjon osv. Det er forresten ikke hver dag vi
har besøk av mannlige myndighetspersoner om bord som stiller opp i
skjørt – deres tradisjonelle plagg!

Siden vi hadde tilgang til vann benyttet jeg muligheten til å vaske tøy, mens kapteinen sjekket oss inn.

Dagen
etter dro vi til et legesenter der Svein Erik fikk noen piller for sitt
ikke fullt så hovne kne, men det var greit å få en sjekk på det. Så dro
vi videre og fikk gjort en del ærend, bl.a. kjøpt en volleyball i
tilfelle vi finner andre steder og andre seilere å spille med!

Boccia- kuler fant vi ikke, så det blir en av de tusen tingene som havner på listen over ting som må ordnes i New Zealand.

Om
kvelden inviterte vi over noen seilere til en liten «sun-down`er» før
vi dro ut for å spise pizza. Pizzaen var usedvanlig smakløs og stedet
var usedvanlig enkelt med fire plastbord, ingen gjester utenom oss (på
en fredagskveld!) men det skulle være byens beste pizzarestaurant…..

Lørdagen
var, som alle andre dager den siste tiden, grå og regnfull. Vi tok en
drosje til Robert Louis Stevenson`s hus/museum, (forfatter av bl.a.
skatten på sjørøverøya) der han og familien hadde bodd de fire siste
årene av hans liv. Flott hus som var utrolig fint restaurert av en
amerikaner.

Om
ettermiddagen dro vi til fruktmarkedet – masse å velge i mellom, men vi
hadde allerede fått en e-mail om at all frukt og grønnsaker ble
konfiskert i Tonga, så det ble mest å gå rundt og titte på alt!

Et besøk på markedet i Samoa

Neste
dag leide vi bil sammen med et par unge karer fra en engelsk båt,
Skardu med Mark og Quintin om bord. Vi fikk se mer av hvordan de lever i
enkle hus, og har siesta i felles «talaer», dvs gulv med tak over. Vi
pratet med en kar som var veldig stolt av å vise frem familien sin og
alle åtte barna, samt vise oss alle tatoveringene han hadde på kroppen –
vi har langt igjen før vi slår ham!

Tøff kar med store deler av kroppen full av tatoveringer…..

Siden
det var søndag fikk vi også se alle kirkegjengerne på vei til kirken i
sin beste finstas, hvite skjørt på mennene og hvite kjoler og hatter på
kvinnene.

Så på mandag
var det tid for å gjøre diverse innkjøp. Svein Erik greide å få kjøpt
nytt startbatteri til motoren, det gamle var nesten ubrukelig. Dermed la
vi oss til brygga for å få skiftet ut det gamle (veier jo et tonn!). Så
sjekket vi ut og Svein Erik fikk ordnet med duty- free innkjøp av øl og
vin. Så vasket vi litt mer tøy og fylte opp vanntankene igjen – en
travel dag! Tidlig neste morgen satte vi kursen mot Tonga, og den første
øya Niuatoputapu, også kalt «New Potato» av en eller annen grunn!

TONGA- NIUATOPUTAPU

Rett
utenfor Samoa gikk vi inn i en kraftig squall samtidig som vi ble kalt
opp på vhf`en og ble fortalt at det var plukket opp en may-day melding
et stykke utenfor Samoa. Vi bekreftet at det ikke var oss, og at vi
skulle holde utkikk. Vi vet ikke hvordan det gikk, men det er en ekkel
melding å få, det setter noen tanker i sving.

Midt
opp i dette roper Svein Erik til meg fra sin styreposisjon ved rattet
og peker på tre gedigne knølhvaler bare 10 meter fra båten. Det ser ut
til at de hviler eller sover, for de ligger veldig stille i vannet, men
du verden så gøy det er å se dem. Vi har sett etter hvaler hele veien
over Stillehavet, men dette er de første vi ser! Siden det regnet så mye
fikk vi ikke tatt bilder av dem, men det skal være masse hval rundt
Tonga, så vi satser på nye muligheter.

Turen
var unnagjort på litt over et døgn, vi hadde god vind hele veien og
seilte stort sett i 7-8 knop, det er høy fart for vår trege Frue.

Vi
merker at vi begynner å bli vant til lengre turer, vi har omtrent ikke
hatt enkle dags- seilaser siden vi forlot Marquesas (med unntak av all
seiling mellom Tahiti og Moorea da). Døgnseilaser har derfor blitt det
korteste vi opplever, og kanskje det mest slitsomme – kroppen blir
liksom ikke vant til rytmen før vi er fremme. Jeg, som gjerne blir
sjøsyk det første døgnet, synes at det på mange måter er enklere med
lengre seilaser på 5-8 dager. Kroppen kommer inn i en rytme, sjøsyken
forsvinner og dagene forsvinner i måltider, vakter, lesing, fiskefangst
og små høneblunder!

Inne
i havnen i Niuatoputapu treffer vi igjen en del av våre gamle
seilervenner. Vi får også besøk av innsjekkingsmyndighetene – tre stk,
en toller, en fra karantene, og en fra immigrasjon. Det er to damer og
en mann, alle tre smilende og greie. De blir servert cola og hjemmelaget
banankake – stor suksess, her er alle veldig glade i sukkertøy og
søtsaker!

Etter den
vanlige runden med å fylle ut skjema etter skjema er det på tide med en
båtinspeksjon. Vi hadde gjemt vekk mesteparten av det vi hadde av
grønnsaker, og etter en grundig tenkepause ble det lille de fant
godkjent, men vi måtte love å ikke ta det inn på land!

Deretter
fant de en stor pakke med 50 kulepenner som Ivar, Berits far, hadde
gitt oss. Lykken var stor da de fikk halvparten. De ble omhyggelig
fordelt mellom alle tre, og karen fra karantene (som hadde 8 barn) ville
gi dem til skolebarna slik at de hadde noe å skrive med!

Vi
plukket også frem tre klokker som Jon hadde lagt igjen da han reiste
hjem til Norge. Tanken var å bruke dem til byttehandel, men nå gav vi
dem bort. To av dem hadde flatt batteri, men senere hørte vi at de hadde
fått andre seilere til å skaffe batterier til dem – de var ikke tapt
bak en vogn, nei!

Etter
innsjekkingen var det på tide å ta en runde rundt og hilse på kjente
før vi endte opp i en sveitsisk båt, Moana med Rolf og Yolanda for å
spise middag.

Lørdag
var alle seilerne invitert til årets store fest på øya til inntekt for
kirken. Alle ankom pent antrukket midt på formiddagen. Først var det
kava – seremoni for mennene. Kava er en rot som knuses i vann og ser ut
som skittent oppvaskvann. Den skal gi en svak narkotisk virkning.
Tradisjonen tilsier at det er kun menn som drikker kava, og det gjør de
hver eneste dag!

Siden
dette var en stor fest var det en større seremoni rundt det hele,
morsomt å se på, og være en del av. Det som ikke var fullt så morsomt
for oss kvinner var at etter seremonien samlet alle mennene seg i gruppe
under et tak og fortsatte kavadrikkingen. Kvinnene fikk hver så god å
vente til de var ferdige. De fleste av oss begynte etter hvert å bli
sultne, så når presten endelig bestemte at det var på tide å be bordbønn
var de fleste raskt på plass ved matbordene! Alle familiene hadde hvert
sitt bord. Matbordene var i seg selv et syn, pent pyntet med godterier
og stappfulle av mat, særlig helstekte smågriser var det flust av! Etter
en times matgilde var det slutt og bordene ble løftet opp på
lasteplanene og kjørt hjem til de respektive familiene for å fortsette
spisingen der. Mennene gikk tilbake for å fortsette kavadrikkingen, og
vi dro hjem til båtene!

Bugnende matbord på landsbyfesten. Kledd med myggnetting, og pyntet med sukkertøy og små potetgullposer! Nam, nam…Viktig kavaseremoni ved festen på Nuiatoputapu, Tonga. Bare menn fikk delta på dette, mens kvinnene serverte kavaen!Stor fest med masse mat , bak i bildet står presten klar til å velsigne maten

Neste
dag hadde vi et par dykk, et dykk på et vrak og et dykk på en korall-
vegg. Moana har luftkompressor om bord, og dermed er det enkelt å få
fylt opp flaskene.

Dagen
før vi reiste videre var det noen driftige seilerdamer som hadde greid å
arrangere en kavasamling der vi kvinner også kunne delta. Jeg var ivrig
etter å smake kava, så dermed tok vi turen ut på en liten øy der en
lokal gruppe bestående bl.a. av tre skolelærere serverte kava og sang og
spilte lokale sanger fra Tonga.

Vi
satt i en stor ring og kavabollen (laget av en kokosnøtt) ble sendt
rundt. Heldigvis fyller de den ikke helt opp i begynnelsen, for man skal
drikke opp alt sammen, og jeg kan fortelle at det smaker ikke så veldig
godt. Det smakte allikevel mindre vondt enn det jeg har hørt og lest om
tidligere, mer som veldig besk grønn te med et innslag av sigarsmak!

Etter
å ha drukket 2-3 boller med kava begynte jeg å merke en svak prikking i
munnen, men det var det eneste jeg merket. Svein Erik hadde heller ikke
følt noen store virkninger, og han gikk løs på fulle kavaboller etter
hvert!

Det var en
koselig kveld med musikk og sang, og vi fikk høre historier om kavaens
opprinnelse, hvor lite penger Tonga har til utdannelse og skoleutstyr,
og vi ble etter hvert godt kjent med våre verter! Du verden så stor
forskjell det er å være et sted der alle kan engelsk, det var den store
ulempen i Fransk Polynesia, der alle snakker fransk, utenom oss! Man
kommer ikke like langt med fingerspråk.

Kavaservering for oss seilere, der vi jentene også fikk smake og servere kava – morsomt!

Neste
dag var det et værskifte, og de fleste båtene bestemte seg for å dra
sørover til Vava`u- øyene lenger sør på Tonga. Vinden var meldt sørøst,
dermed ble det motvind og vi bestemte oss for å bli en dag lenger enn de
andre for å slippe å krysse. Vi stod opp og så at 7 andre båter tøffet
ut av passet. Så åpnet vi en værmelding og fant ut at enten måtte vi ta
sjansen på en kryss i dag, ellers måtte vi vente flere dager, vinden var
i ferd med å forsvinne helt dagen etter.

Dermed
kastet vi oss rundt og etter en times jobbing var jolla på plass, alt
var stuet forsvarlig under dekk og vi kunne heise seil.

Rett
utenfor øya så vi plutselig en knølhval-mor med en unge. Ungen hoppet
opp av vannet gang på gang, og et par ganger så vi den gedigne halen til
moren stikke opp av vannet. De var kanskje 150 meter unna, men det
teite digitalkameraet egner seg overhode ikke til å ta bilder av dyr i
bevegelse – det er for tregt. Alternativet er å ta en filmsnutt, det
gjør vi neste gang!

Uansett, det er gøy å se på disse enorme dyrene så nært, og i virkeligheten!

Vi
fikk, som forutsett, en skarp kryss sørover, den var så skarp at vi
ikke greide å holde kursen, men ble presset alt for mye vestover.
Kanskje vi skulle droppe resten av Tonga og seile rett til Fiji? Om
kvelden hadde vi to valg, enten ta et skikkelig slag, og få 60 nm ekstra
seilas, eller håpe på en vinddreining. Vi bestemte oss for å vente til
midt på natten før vi tok beslutningen, og godt var det. Vinden dreide
litt og ble gradvis svakere. Vi hadde allerede satt på motoren for å
lade (i stedet for generatoren) og samtidig presse oss litt høyere inn
på riktig kurs. Etter hvert ble vinden så svak, og sjøen så flat at vi
bestemte oss for å ofre noen liter diesel og motorseile gjennom natten.
Vi gikk i 7-8 knop hele veien og suste av gårde. Etter hvert begynte vi å
se lys fra de andre seilbåtene og i løpet av natten passerte vi
halvparten av de båtene som hadde startet tidlig den morgenen. Vi kom
inn til Vava`u og hovedbyen Neiafu som båt nr 4 midt på dagen, godt
fornøyde. Vi hadde fryktet at vi måtte tilbringe en natt ekstra med
motvind og bølger – nå kunne vi kose oss med en dvd-film og et glass
rødvin istedenfor!

Vakre øyer i Vavau, Tonga

Neiafu
er hovedbyen i Vavaù – gruppen. Det er en enkel liten by med et fint
grønnsaksmarked, og noen få matvarebutikker med et særdeles sparsommelig
utvalg av varer. Hvis man er glad i cornbeef er derimot utvalget
upåklagelig!

Vi fikk
sjekket inn, kjøpt et fersk, men ganske søtt brød og spist en god lunch
på seilernes stamsted, The Mermaid! Om kvelden, siden det var fredag,
var det stor samling igjen på Mermaid og vi drakk øl, snakket med andre
seilere, spiste middag på byen og avsluttet kvelden igjen på Mermaid med
levende musikk og dans. Det er lenge siden kapteinen og jeg har
«swingt» oss rundt på dansegulvet.

Vava`u
er kjent for å være et fint seileområde. Det er fullt av små øyer.
Moorings har en utleiebåt-base her, og det er ankringsplasser overalt.
Vi har nå forflyttet oss ut til en vakker liten øy med kritthvit strand
rundt, og fine koraller hvor det er flott å snorkle. Vi vil seile rundt i
dette området noen dager før vi begynner planleggingen for neste
passasje over til Fiji der vi skal møte Svein Eriks bror, Per og hans
kone Kirsten.

Nydelige steder å snorkle, klart og fint vann med masse små fisker og koraller på Tonga

Oktober

Reisebrev nr 08-05

Som
nevnt i forrige reisebrev består Vava`u, som er den nordligste
øygruppen i Tonga, av mange fine ankringshavner. Da vi seilte inn til
hovedbyen, Neiafu, seilte vi opp en fjord som gav klare assosiasjoner av
å seile i Oslofjorden. Det var grønt og frodig, og fjorden var omgitt
av lave, runde åser, ingen hvite strender, bare berget som gikk rett ned
i sjøen. Det eneste forstyrrende elementet var innslaget av palmer!

Neiafu
var en hyggelig liten by med noen enkle matvareforretninger, et velfylt
grønnsaks- og husflidsmarked, bakeri og små spisesteder med alt fra
pizza til lokal mat.

En typisk klesbutikk på Tonga. Legg også merke til det flotte vevde palmeskjørtet den lokale damen har på seg!Her står Svein Erik utenfor det lokale bakeriet i Neiafu

Havnen utenfor byen var så dyp at de hadde lagt ut bøyer som vi kunne fortøye i.

Etter
å ha tilbrakt noen dager i Neiafu dro vi ut for å ankre opp i de ulike
havnene rundt omkring. Siden Moorings har en stor utleiebase her så har
de laget et oversiktskart over alle ankringshavnene, men de lokale
navnene er så vanskelig å uttale så de har valgt å gi dem et nummer i
stedet for, egentlig ganske praktisk! Et eksempel på navn på
ankringshavner er f. eks Luaafuleheu, Lua ui vaha, Foneua`one`one osv,
-skjønner hva jeg mener?!!

Derfor
ble det til at vi reiste fra ankringsplass nr 41 over til nr 8 osv. Mye
av tiden ble brukt til å snorkle og bade. Vannet var stort sett klart
og fint, temperaturen lå på 28-29 grader og det var masse flotte
korallområder og fullt av små fisk å se. Vi fikk kjøpt en enkel liten
bok med fargebilder av fiskene, og prøvde å lære navnene på noen av dem.

Det er flotte koraller på Tonga

En
dag var det skandinavisk samling på nr 8! Nr 8 er en ankringshavn med
fine hvite sandstrender og grønt vann med masse snorklemuligheter. Det
var overraskende mange skandinaviske båter som plutselig dukket opp. Vi
har alltid følt at det har vært en overvekt av norske båter, men før vi
visste ordet av det så seilte det inn den ene svenske båten etter den
andre! Et par danske båter dukket også opp, men de var i klart
mindretall.

Det ble
en livat kveld, der vi ble kjent med flere skandinavere, det er ikke til
å komme unna at man har mer til felles med andre nordboere enn man har
med f. eks tyskere og franskmenn.

Skandinavisk samling på stranden

Et
annet arrangement vi fikk med oss var en såkalt fullmånefest. Denne
gangen var fullmånen omtrent samtidig med hallowen så vi ble oppfordret
til å kle oss ut. Det krever litt rødvin og en dose fantasi å finne ut
hva vi har om bord som egner seg til utkledning! Resultatet ble Ola
nordmann for Svein Erik, og jeg endte opp som FK- reparatør! Det var
masse fantasifulle kostymer å se, jeg tror noen har for god plass i
båten….

Svein
Erik sitt kne var blitt i orden igjen, så nå var det hans mulighet til å
kaste seg ut i dykkingen. Vi hadde også et dykk sammen der vi dykket
ned på et vrak. Vraket var en gammel kopra- fraktebåt som på vei inn til
Neiafu fikk varmgang i kopraen, og det begynte å brenne i lasterommet.
Dermed gikk den ned, båten var fra århundreskiftet, over 100 meter lang
og var ganske intakt der den lå på 25-30 meter. Jeg synes alltid det er
litt skummelt å svømme rundt vrak, og denne gangen var det i tillegg
dårlig sikt så jeg holdt meg ganske tett til Svein Erik!

Spennende dykkertur på vrak, ganske uklar sikt

Ellers hadde vi det hyggelig med La Familia, spilte Geni, spiste hjemmelagde kaker, drakk litt vin innimellom og hadde også hyggelig middag på byen sammen. Ventana
med Rachel og Elisabeth dukket også opp rett før vi måtte reise fra
Tonga, men vi fikk da tid til en runde med volleyball før avreise!

Ny volleyballsamling med fullt av ivrige seilere!

Siste
dag før avreise til Fiji måtte vi inn til Neiafu for å sjekke ut. Det
gikk ganske greit, men vi hadde planer om å toppe opp dieseltankene våre
slik at vi kunne motre oss mot Fiji om nødvendig! Plassen der man kunne
fylle opp diesel var tomme for drivstoff, men ventet på en tankbil som
skulle komme i løpet av kort tid!

Vi
dro derfor til utsjekkingsbrygga for å sjekke ut, og der stod
dieselbilen og fylte opp en annen seilbåt. Kapteinen løp av gårde for å
gjøre en avtale, men det var ikke helt enkelt. Først måtte tankbilen
reise til dieselbrygga for å fylle opp den – ikke helt unaturlig, men
han lovte å komme tilbake etter det. Vi ventet tålmodig i noen timer,
men det var varmt og ikke veldig gøy å ligge ved en brygge en hel dag å
bare vente! Så dro Svein Erik med jolla for å sjekke om dieselbilen
hadde utført ærende sitt, og fikk beskjed om at, jo da, om en liten time
kunne de garantere leveranse på vår båt – da var klokken tre på
ettermiddagen, og vi hadde ventet fra i 10-tiden, tålmodighet,
tålmodighet…

Ingen
ting skjedde, og da vi sjekket om vi skulle dra bort til dieselbrygga i
stedet for å vente på bilen fikk vi høre at de nå selvsagt hadde fått
diesel, men at pumpesystemet deres hadde brutt sammen, så sorry, ingen
diesel i dag før vi får reparert pumpen!

Klokken
halv fem gikk tollerne hjem for dagen, og da måtte vi eventuelt betale
overtid for å få lov til å få dieselleveranse på brygga – da gav vi opp,
så lite diesel hadde vi dog ikke igjen!

Sånn
er det bare innimellom – ikke alle dager tilbringes på hvite strender
og snorklende i sjøen – det finnes noen dager der man sitter pal og
venter på at ting skal skje, varm, svett og etter hvert ganske grinete!!

Da
var det deilig å seile ut til nr 6 og legge seg for anker for kvelden,
ta et avkjølende bad og si farvel til alle seilervennene. Vi var en av
de få båtene som skulle videre til Fiji. De fleste andre hadde planer om
å seile videre nedover til de andre øyene på Tonga, før kursen gikk
direkte derfra til New Zealand.

November
Reisebrev nr 09-05

Avreisedagen mot Fiji startet med sol og flott vær, vinden
var grei nok og sjøen rolig. Vi seilte ut fra Vava`u i følge med La Familia. La
Familia skulle seile til New Zealand, og hadde lest og hørt at den beste ruten
var å seile mot Fiji først og så dra sørover derfra. De begynte å få litt
tidspress, for Yngve hadde flybillett fra New Zealand den 15 nov hjem til
Norge, og den ville han forståelig nok gjerne rekke.

Det er koselig å ha følge med en annen båt, og vi holdt
jevnlig kontakt på vhf. Utover dagen roet vinden seg litt for mye så vi satte
genakeren for å holde tempoet oppe. Ut på ettermiddagen fikk vi høre at La
Familia hadde fanget en diger fisk på minst 12 kg, dermed var fiskekonkurransen
i gang! Neste dag hadde vi fortsatt kontakt med La Familia, og fiskesnøret hang
ute. Ved 12-tiden, akkurat da vi skulle sette oss ned med vår 12-øl, surret det
i alarmen på fiskesnella – typisk! Vi kastet oss rundt og etter kort tid hadde
vi dratt om bord en 8 kg Mahi Mahi – vi var skikkelig i gang med konkurransen!
Mesteparten av fisken ble filetert og lagt i fryseren, men noen biter ble
saltet og hengt opp under solcellepanelet til tørking.

Om natten ble det vindstille, og jernseilet måtte trå til.
Neste dag bedret vinden seg såpass at vi igjen kunne heise genakeren, og denne
gangen måtte vi vente frem til vi skulle sette oss ned for å spise lunch før
neste fisk bet på kroken. Det ble en 6 kg Mahi Mahi denne gangen! Også denne
havnet i fryseren, men med litt fisk hengt opp til tørking. Nå hadde vi mistet
kontakt med La Familia, så vi måtte leve i uvisse om vi nå ledet konkurransen
eller ikke.

Værmeldingen viste at det skulle bli lite vind fremover, så
vi bestemte oss for å stoppe ”ulovelig” på Lau-øyene, en øygruppe som er en del
av Fiji, men som man ikke kan besøke uten spesiell tillatelse. Vi seilte inn i
en ubebodd atoll, kastet anker og ble der gjennom natten. Neste morgen regnet
det og vinden var kommet tilbake, så vi bestemte oss for å seile det siste
strekket frem til Suva, hovedstaden på Fiji. Det var gråvær og regnbyger hele
dagen, og fisken som hang til tørk så ganske våt ut – ikke ideelle forhold for
tørking av fisk kan man si!

Om kvelden rett etter mørkets frembrudd begynte det å lyne
og tordne, og vi som skulle gå inn til Suva i mørke – ikke gledet vi oss veldig
til det! Vi bruker jo alltid å planlegge slik at vi ankommer mens det er lyst,
men denne gangen var det ikke mulig, og vi hadde lest at det var en godt merket
innseiling til Suva – dermed tok vi sjansen.

På vei inn til byen kalte vi opp havnemyndighetene, men de
svarte ikke. De som svarte var derimot La Familia – stor var vår overraskelse –
de skulle jo ikke være her!

For oss var det en god ekstraforsikring, de hadde seilt inn
her dagen før, og kunne bekrefte at det var en enkel seilas, og de fortalte oss
hvor vi kunne kaste anker mellom alle fiskebåtene som lå i havnen. Da vi
akkurat hadde ankret ferdig begynte det å høljeregne og vinden ulte i riggen.
Gjett om vi var glade for å kunne gå nedenunder og kose oss. Vi hadde invitert
La Familia over til oss for å delta på ankerdrammen, men da de så hvor ille
været ble, takket de nei og vi ble enige om å snakkes dagen etter i stedet for.

Neste dag fortalte La Familia at de, pga tidspresset hadde
motret mesteparten av veien, og dermed fikk de problemer med dieselbeholdningen.
De dro derfor inn til Suva for å fylle opp tankene igjen før de satte kursen
ned mot New Zealand. Vinden og været var ikke ideelt, med mye motvind, men de
var fast bestemte på å gjøre et forsøk.

Så sa vi farvel til La Familia med ønske om en god seilas
videre.

SUVA – FERIEBESØK

Vi brukte dagene før vårt besøk skulle ankomme til å
orientere oss litt i byen, samt handle inn litt proviant og fylle opp
vanntankene. Det regnet hver dag, ganske deprimerende selv om vi visste at Suva
er som Bergen, ligger på feil side av fjellene slik at alt regnet havner her.

Så gjorde vi en avtale om å leie bil. Målet var å kjøre de
20 milene opp til flyplassen for å plukke opp Per og Kirsten. De skulle lande
02.45 på onsdag den 2. november. Det var da jeg fikk bekreftet at jeg iblant
kan være utrolig dum og sløv i hjernen! Jeg var skråsikker på at 02.45 var midt
på dagen – det stemte jo overhode ikke. Så da vi lå og sov vår uskyldige søvn
hørte jeg at det pep i mobiltelefonen (for første gang siden karibien virker
telefonen igjen!).

Jeg stod opp og der lå det beskjed om at Per og Kirsten
hadde landet, ikke sett noe til oss, og nå hadde tatt inn på et motell – gjett
om det var en som ble lys våken! Ille, Ille, hvordan går det an å være så teit!

Vi fikk ringt dem tilbake, forklart at vi hadde bil klar for
å hente dem senere på dagen, men det endte opp med at vi ble enige om å
kansellere leiebilen, og at de tok en buss til Suva i stedet for.

Vi ønsker Per og Kirsten
velkommen til Suva!

Dermed ankom de om ettermiddagen – utrolig hyggelig å se dem
igjen.

Et par dager før hadde vi fått en e-mail fra Per der han
fortalte at Kirsten hadde knekt et eller to ribbein – ikke ideelt så tett opp
til en lang flytur og et ferieopphold på en seilbåt, men Kirsten var tøff og
bestemt på å reise.

Det hadde nok vært en slitsom reise, først så langt med fly
og så en lang kjøretur på en humpete vei i en trang buss. Dermed var det første
som ble servert om bord etter siste prøvelse som bestod i jolletur ut til
båten, og en kronglete klatring opp trappen, et digert glass med rødvin (og et
par smertestillende piller)!

Så var det som vanlig når vi får besøk, overlevering av
gaver og etterlengtet post. Vi fikk igjen ny geitost og kaviar, en haug med
”noen dager gamle” aviser og en liter med Gammel Opland – hurra!

Neste morgen dro vi inn til Suva for å besøke museet der –
vi hadde lest av det var et fint museum som viste litt av historien til Fiji –
og det stemte. Etter runden på museet spiste vi lunchbuffet på en kinesisk
restaurant og så gikk vi en runde i gatene og så i butikker før vi avsluttet
med et besøk på grønnsaksmarkedet og håndtverks- markedet. Vi fikk handlet noen
typiske souvenirer fra Fiji, bl.a. tapa som er stoff som er laget av barken fra
morbærtreet påmalt ulike mønstre med naturfarger. Veldig typisk for området, og
det ble også laget små vesker og andre duppedingser av det samme stoffet. En
annen ting vi også kjøpte var bitte små kavaboller som kunne settes på bordet
som salt og pepperskåler – morsomt.

En ting som slo oss når vi vandret rundt i Suva var den
store forskjellen på innbyggerne her sammenlignet med alle øyene vi så langt
har besøkt i Stillehavet. På Fiji er det nesten 50 % Indere som kom hit ved
forrige århundreskiftet for å jobbe på sukkerplantasjene. Resten av
befolkningen er de opprinnelige Fijianerne.

Det er stor uro i Fiji mellom inderne og de lokale
fijianerne, særlig fordi Fijianerne føler at inderne er i ferd med å overta
landet deres. Inderne får ikke lov til å eie land, så de har måtte satse stort
på forretninger og handel. Det har de tjent penger på, så dermed er det mange
velstående indere i Fiji.

Vi gikk rundt en lørdag formiddag og studerte det yrende
folkelivet. Vi så alle de velkledde indiske damene, fullt oppkledd med
fargerike sarien, masse gullsmykker og velsminkede ansikter. Så tittet vi på de
lokale Fiji-damene som gikk rundt i vestlige klær, men det som skiller dem mest
fra damene på f.eks Tonga og fransk polynesia er at de har masse kort, svart
krøllete hår, (i stedet for langt bølgete hår) og mye grovere ansiktstrekk. Det
føltes nesten som vi var kommet til en helt annen verdensdel!

Ellers var utbudet av matvarer og prisnivået betydelig bedre
enn det vi var blitt vant til – dette går den rette veien!

Neste dag var vi igjen en tur inne i byen. Denne gangen for
å sjekke ut av Suva, og for å handle litt fersk brød og grønnsaker. En annen
viktig ting vi måtte anskaffe var poser med kava. De skulle gis bort som
presang senere når vi skulle besøke de lokale landsbyene. I annen etasje på
grønsaksmarkedet var det fullt av kava- selgere, og man kunne enten kjøpe
ferdig pulver eller hele røtter. Vi valgte pulver både fordi det var enklere å
håndtere, og vi ble fortalt at det var det de lokal også foretrakk.

Kavainnkjøp på markedet i Suva

Så spiste vi en avslappende lunch før vi dro tilbake til
båten for en rolig ettermiddag om bord, bortsett fra litt jobbing med vann og
dieselfylling som måtte skje ved hjelp av kanner – gratis muskeltrening!

Vi var for øvrig imponerte over Kirsten som ved hjelp av
smertestillende piller og passe doser med vin klarte alle oppgaver med å bevege
seg opp og ned i jolla, inn og ut av drosjer og butikker og alle små ulemper
det fører med seg å bo tett i en liten båt.

PÅ SEILTUR RUNDT VITI LEVU

Så etter to dager med regn og gråvær i Suva var det på tide
å bevege seg videre rundt Viti Levu, som er øya der Suva ligger og som er den
største øya på Fiji. Målet var nå å seile over på vestsiden der det er bedre
vær og fine øyer man kan seile mellom.

For å unngå en lang nattseilas valgte vi å ta strekket i tre
etapper. Den første dagen var det sol og lettskyet, men det var mye ”gammel” sjø,
med påfølgende bølger. Per, som hadde spist en alt for lett frokost, begynte å
se mistenkelig smågrønn ut i ansiktet og var påfallende stille med blikket
klistret til horisonten. Ingen god følelse, men etter å ha presset i ham en
brødskive og litt vann hjalp det litt, og etter hvert kom vi også i le bak noen
øyer slik at sjøen roet seg litt ned. Om kvelden kastet vi anker i Vunaniu, en
leirete bukt der vannet ikke akkurat innbød til bading. Neste morgen i 6-tiden
bar det videre. Våre gjester hadde ennå ikke tilpasset seg den lokale tiden, så
de hadde ingen problemer med å stå tidlig opp. Kirsten, som ikke kunne sove i
annen stilling enn på ryggen var som regel først oppe! Vi fikk en lang dag på
sjøen, med vekslende vind og overskyet vær. Vi prøvde å fiske, men det var
dårlig med napp. Så endelig rundet vi vestsiden av øya og gikk inn på innsiden
av et pass i et digert rev. Der kastet vi anker igjen i en grumsete bukt kalt
Momi Bay, men det var ikke så farlig for været innbød ikke akkurat til å ta en
dukkert selv om vanntemperaturen er på 28-29 grader.

Endelig etter tre dagers seilas kom vi opp til Lautoka, Viti
Levu`s nest største by. Her måtte vi sjekke inn igjen – et evig mas.

Vi kastet anker utenfor en liten øy med en liten ”resort”
på. Nå kunne vi endelig bade i ok vann, og Per og jeg feiret det med å ta en
runde med vasking og skrubbing av vannlinjen på Fruen – det var på tide for den
så absolutt ikke pen ut!

En kort stund etter vi hadde kastet anker og tatt den
obligatoriske ankerdrammen dro Svein Erik, Per og Kirsten inn til byen for å
handle inn litt ferskvarer.

Tidlig på kvelden fikk vi se den engelske båten Skardu komme
seilende inn – de har vi jo hatt mye med å gjøre hele veien fra Suwarrow, så
det var koselig å se dem igjen. Vi ble enige om å treffes over en øl inne på
resorten, og det ble en hyggelig samling før Per, Kirsten, Svein Erik og jeg
gikk for å spise middag på samme sted.

Neste morgen var det sol og fint vær så vi satte av Per og
Kirsten inne på resorten på formiddagen for at de skulle kunne sole seg og
bade. Kirsten, som ikke kan svømme for tiden foretrekker, naturlig nok, å vasse
ut i vannet fra en strand. Svein Erik og jeg jobbet med litt småtterier på
båten, stikker innom Skardu for å utveksle noen bilder, og får låne en
beskrivelse over øyene vi har planlagt å seile til som Skardu har og som vi
ikke hadde. Vi er så glade for at vi har kopimaskin om bord – det har hjulpet
oss gang på gang.

YASAWAØYENE

Neste morgen er det avreise, målet er å seile noen dager
langs en øygruppe som heter Yasawa. Vi motrer oss til nærmeste øy, Vanua Levu,
den er ubebodd. På veien dit prøver vi å fiske, vi har flere napp, men ingen
vil bite skikkelig på kroken! Den såkalte tørrfisken vi prøvde å lage på vei
til Fiji er forøvrig kastet nå, den mugnet!

Vanua Levu var et vakkert sted med hvite strender og palmer,
akkurat som man ser i turistbrosjyrene. Jeg tror at Per og Kirsten begynte å
føle at de endelig var kommet dit de hadde drømt om når de planla reisen.

Vår plan var at de skulle få en stigning i programmet –
først besøke Suva som er verd et besøk synes vi, for å se hvordan folk lever i
en by på Fiji. Så noen dager seilas slik at de fikk en følelse av livet om bord
i en langturseilbåt og så endelig komme til paradisøyene!

Vi boltrer oss i halvannen dag i dette lille paradiset, med
snorkling og avslapping på fin sandstrand. Per synes solen ble litt sjenerende
så han fant sin egen lille hule der han kunne trekke seg tilbake med et glass
hvitvin og en god bok.

Vanua Levu, en ubebodd øy
En typisk stranddag!

Men vi må videre. Neste stopp er en øy som heter Navati,
Soso bay. Det ble en motretur i lettskyet vær, og på veien fikk vi fisk! Vi har
aldri sett en slik fisk, men i fiskeboken vår så vi en fisk som lignet og som
het Rainbow Runner og veide sånn ca 2-2,5 kg. Den ble filetert og skulle bli
kveldens middag.

Etter at vi var vel ankret opp og ankerdrammen korrekt
inntatt låret vi jolla og satte kursen mot land. Det var fortsatt tidlig
ettermiddag og vi ble møtt på standen av en av landsbyens innbyggere. Han
hilste blidt på oss og spurte forsiktig om vi hadde med oss kava. Vi kunne
bekrefte at det hadde vi, en halv kg kava (pluss en ekstra i tilfelle!) lå
trygt i ryggsekken!

Vår vert tok oss med til landsbyhøvdingen, eller mer
korrekt, til sønnen av landsbyhøvdingen, for høvdingen selv var ute og reiste
et eller annet sted! Vi ble invitert inn i huset og bedt om å sette oss ned på
en vevd stråmatte. Så overvar vi en seremoni der kavaen ble overbrakt til
landsbyhøvdingens sønn. Så var vi velkommen til å se landsbyen. Vår vert tok
oss med rundt i den lille landsbyen. Vi så høvdingens hus, kirken, byens
telefonantenne og så kom vi frem til skolen. Den dagen vi var der hadde skolen
såkalt friidrettsdag, så alle barna hadde hatt utendørsaktiviteter hele dagen.
Vi fikk overvære ”kaste ball på tomme blikkbokser”-øvelsen, og det var full
konsentrasjon og iver blant skoleelevene. Selveste rektor kom og hilste på oss
og tok oss med på en guidet tur rundt på skolen. Det var en fin skole med masse
utstyr, sammenlignet med skoler vi har sett f.eks på Tonga. De hadde til og med
en skolehage der elevene lærte å dyrke lokale grønnsaker. Det neste som stod på
investeringsprogrammet var datamaskiner og internett slik at elevene fikk en
innføring i data. Sånn generelt har vi lest at Fiji satser sterkt på
grunnutdanning. Videreutdanning koster penger, så der faller en del elever vekk
pga dårlig økonomi. På Tonga sender de en del elever til Fiji for å få tatt
videreutdanning, særlig lærerutdannelse er et populært yrke å ta for
Tonganesere!

Etter omvisningen på skolen dukket vår lokale vert opp igjen
og tok oss med inn i kirken slik at vi kunne se de flotte utskjæringene i taket
og rundt prekestolen. Det er et uvanlig syn på disse kanter. Treskjæringene var
behørig dekket til med tøy slik at de ikke skulle bli utsatt for sterkt sollys,
så verten vår måtte lette litt på tøyet slik at vi fikk se dem, og tatt bilder.

Vi regner med at tøystykkene blir fjernet ved
søndagsgudstjenesten!

En velkomstseremoni med
kavaoverrekkelse!
Vakre utskjæringer i kirken –
godt tildekket!
Et velutstyrt klasserom på
Navati

Tilbake på stranden spør Svein Erik pent om det var mulig
for oss å delta på en kava-seremoni slik at også Per og Kirsten fikk smake og
oppleve dette.

Verten vår tenker seg om og inviterer oss så til å komme
hjem til ham litt senere på ettermiddagen. Vi overrekker vår ekstra kavapose
til ham som takk, og reiser ut til båten for en liten siesta og en tidlig
middag med Rainbow Runner, som for øvrig viser seg å være en god matfisk.

Om kvelden kommer vi atter tilbake, og finner frem til
vertens hus. Vi blir på veien møtt av et par unger som ivrig følger oss frem.
Vel fremme hilser vi på vertens kone, vertens barna og noen andre slektninger.
Vi tar noen bilder og Per og Kirsten tar video som alle ivrer etter å se. Etter
hvert har vi flere som poserer foran kamera for å bli tatt bilde av. Dermed
lover vi at vi skal skrive ut en del bilder som vi vil overrekke dagen etter.
Så dukker verten opp (navnet har jeg glemt, jeg skjemmes!) og han setter i gang
med å lage kava. Så setter vi oss ned og starter med kavaseremonien. Det er gøy
å se hvordan Per og Kirsten smaker kava for første gang – det går strykende,
skulle tro de hadde drukket kava hele sitt liv!

Etter at seremonien er over er det på tide med ”normal”
kavadrikking, og da kan vi prate og stille spørsmål, og vertens kone dukker
også opp for å ta en bolle kava. På Fiji, i motsetning til på Tonga, kan også
kvinnene drikke kava, selv om de innrømmet at de ikke synes det var så veldig
godt!

Mange ivrige sjeler som gjerne
vil se seg selv på video. Det var en stor suksess!
Her tilberedes kavaen – det ser
ut som sølevann!
Her har mor også ankommet for å
delta
Kirsten drikker kava for første
gang

Etter et par timer takker vi for oss, og lover å komme
tilbake neste dag for å overrekke bildene. Vi legger også igjen litt
kjøtthermetikk som vi har hørt er en populær gave å få.

Neste morgen reiser Per, Kirsten og Svein Erik inn og
overleverer bildene, som ble veldig godt mottatt.

Neste dag motrer vi videre til neste øy, Sawa-i-Lau. Her er
det igjen en landsby vi må besøke før vi får lov til å oppholde oss på øya.
Per, Kirsten og Svein Erik reiser inn og igjen blir de møtt og ført til
landsbyhøvdingen, men det var ingen seremoni denne gangen. Istedenfor fortet
alle damene i landsbyen seg med å legge frem stråmatter med fullt av
hjemmeproduserte smykker og skjell. Jeg tror Kirsten følte seg litt presset,
men hun kjøpte noen fine halskjeder og skjell fra de ulike damene slik at alle
var fornøyde.

Neste dag var det søndag, og vi var blitt fortalt at vi var
velkomne til å delta på gudstjenesten. Vi pyntet oss – jentene i kjole og
skjørt, og mennene i langbukser, – og putret inn med jolla litt før klokken 10
om morgenen. Der ble vi møtt av prestens kone som tok oss med hjem. Der ble vi
fortalt at mennene måtte ha skjørt på seg for å gå til kirken, og overrakte Per
og Svein Erik hvert sitt skjørt. Så var det bare å ta av seg buksene og ta på
seg skjørtene – ganske stilige brødre!

Prestens kone og datter kledd
for kirkebesøk
Her er kirketjeneren i ferd med
å «slå på «kirkeklokken!
Det er første, og muligens den
siste gangen jeg ser disse brødrene i skjørt!

Så tok vertinnen på seg finstasen sin og av gårde bar det
til kirken. Der fikk vi anvist plass bakerst i kirken. På andre siden av
midtgangen satt alle barna og på bakerste benk satt det en eldre kar med en
lang bambuskjepp som han flittig brukte hvis barna ikke oppførte seg bra!

Så var gudstjenesten i gang. I kirken var det et sangkor der
bl.a. vår vertinne deltok. Når de begynte å synge fikk jeg gåsehud på armene,
det var utrolig vakkert å høre på. De sang flerstemt med en innlevelse og kraft
som var helt praktfull! Presten holdt en kort tale på engelsk der han ønsket
oss velkommen, og så slo han over til det lokale språket. Midt inne i
seremonien holdt han en liten preken for oss på engelsk! Så var det på tide med
en pengeinnsamling til menigheten, og vi gav et bra seilerbidrag som takk for
at vi fikk delta!

Etter gudstjenesten var det tilbake for å skifte over til
bukser igjen før vi takket pent for oss og dro tilbake til båten. Der pakket vi
ned en enkel lunch, kald hvitvin, badetøy og snorkleutstyr – og satte kursen
mot nærmeste strand. Der snorklet vi og koste oss resten av dagen. Vi koste oss
så mye at vi nesten ikke oppdaget at jolla løsnet fra fortøyningen og drev
utover havet – men SE oppdaget det tidsnok til at han fikk kastet seg ut i
vannet og berget den. Ble det for mye lunchvin mon tro???

Snorkling og bading i 29 graders
vann – huff vi har det vondt!
En typisk lunch på stranden!

MUSKET COVE OG RETUR TIL LAUTOKA

Tre
ukers ferie går fort, og nå var det på tide å sette kursen sakte
tilbake mot Lautoka igjen. Der skal Per og Kirsten slippes av når den
tid kommer for å ta en kort drosjetur til flyplassen.

Men
før vi seiler tilbake til bylivet igjen vil vi ta en stopp på Musket
Cove Marina på øya Malolo Lailai Island. Det er en marina som ønsker
alle langsturseilere velkommen, og her får vi full tilgang på Musket
Cove Resort`s fasiliteter. Det vil si at vi kan boltre oss i
badebasseng, restaurant, barer, underholdning og utleie av seilbrett
osv.

Det blir en
motorseilas til Musket Cove. Når vi begynner å nærme oss må vi vike for
en katamaran som kommer på kryssende kurs. Svein Erik øker turtallet på
motoren med den følge at den svikter og stopper – det har vært litt
småproblemer med motoren i det siste, og jeg kan se at det begynner å
plage kapteinen en del. Vi får den i gang igjen, men siden vi har
motvind og motoren ikke kan presses uten å stoppe må vi krysse oss
fremover. Egentlig litt morsomt siden det er såpass kort distanse, og
alle må delta aktivt under seilasen.

Endelig
vel fremme legger vi oss i en av Musket Cove`s bøyer. Så tar vi en
jolletur inn for å sjekke opp fasilitetene. Ikke dårlige, så vi
bestemmer oss for å bli noen dager. Dermed koser vi oss i
saltvannsbassenget, bader i sjøen, drikker paraplydrinker, spiser gode
luncher, dusjer i ferskvann så lenge vi ønsker, ligger på solsenger og
pleier brunfargen, Per leier seilbrett, kort sagt vi koser oss. Rett før
vi drar inviterer Per og Kirsten oss til en middag med påfølgende lokal
underholdning med tradisjonell Fiji-dans. Det var morsomt å få med seg.
Ganske annerledes dans enn det vi opplevde på Marquesas og Tahiti, mer
armbevegelser og ”krigerbevegelser” og mindre av roterende
hoftebevegelser!

Luksusfølelse på Musket Cove

Tradisjonell dans, damene har tapa som pynt rundt hoftene

Per på seilbrett, noen får ikke nok av vind og seiling!

Så
er det definitivt slutt på ”øyhopping”, og vi må sette kursen mot
Lautoka. Fortsatt har vi noen dager igjen, men vi har som mål å ta en
dag på markedet i Lautoka, og en dag med biltur rundt på øya før
gjestene setter nesa hjem mot Norge.

Det
er forresten en stund siden jeg har gitt en situasjonsrapport om
Kirsten, og nå kan jeg fortelle at hun er blitt mye bedre. Hun klatrer
opp og ned båten som en apekatt, og kan til og med ta noen svømmetak i
sjøen. Inntaket av smertestillende piller er nede på et minimum, men
vininntaket er nok fortsatt konstant!

Jeg
kan også benytte anledningen til å gi full honnør til innsatsen om
bord, lunch og middager ble laget, og oppvasken ble tatt hver dag, vi
ble riktig så bortskjemte!

Vi
setter nesa mot Lautoka en regnfull morgen, men det gir seg etter
hvert. Det blir en kort stopp innom en marina for å fylle opp diesel og
vanntankene før vi ankrer opp på samme sted som sist vi ankom Lautoka,
utenfor resorten!

Neste
morgen drar vi inn til byen for å sjekke leiebil, samt ta en tur på
håndtverksmarkedet. Det er en litt trist dag, overskyet og full av små
regnbyger, men vi får handlet litt småtterier, spist lunch på et ok
sted, og før vi returnerer til båten stopper vi opp ved en
Sikh-synagoge.

Vi
titter nysgjerrig inn porten og blir møtt av to indiske sikher. En med
turban og fjeset fullt av skjegg, den andre med kort hår og nybarbert.
De tok godt i mot oss, og inviterte oss inn. Der brukte de masse tid på
oss, og forklarte grundig om bakgrunnen for religionen. Så tok vi av oss
skoene og ble med inn i selve ”kirkerommet”. Der tok vi på oss et
hodetørkle og ble introdusert til skikkene. De fleste sikhene kommer fra
Punjab, og det religiøse sentrum er det gyldne tempel i Amritsar.
Religionen ble grunnlagt på 1500-tallet, og avviser bl.a. kastevesenet
og kvinneundertrykkelse! Alle menn skal i følge religionen ha skjegg og
bære turban, og de skal ta navnet Singh, men av hensyn til resten av
omgivelsene og muligheter for unge menn å få seg jobb, så avviker de fra
disse prinsippene når det er nødvendig – ganske pragmatisk syn med
andre ord! Jeg kan jo også nevne at kvinnene tar etternavnet Kaur som
betyr løvinne! Det var et veldig morsomt og lærerikt besøk!

Dagen
før avreise drar vi på biltur nordover på øya. Det blir en biltur som
de fleste vi har hatt underveis i Stillehavet, ikke alt for mange
opplevelser. Men vi får se litt av øya, vi får studert sukkerroeåkrene,
vi stopper opp ved en gullgruve som dessverre er stengt siden det er en
søndag, og vi spiser en god lunch på en resort der vi også benytter
anledningen til å ta en dukkert i bassenget og en siesta ved
bassengkanten. Eneste ulempen med bilturen er at Kirsten ble mye
dårligere i ribbena sine pga all risting og humping i bilen.
Konklusjonen er at det er bedre å ha brukne ribben på en båtferie enn på
en bilferie!

Så
er dagen for avreise der. Heldigvis starter den med strålende sol, og
våre gjester benytter anledningen til å ta en doven dag på stranden og
en siste fres på brunfargen, som for øvrig er blitt bra på tross av
ganske mange regndager. Vi unner
dem en fin soldag, og selv sitter jeg i båten og legger siste hånd på
bilder og brev som skal sendes hjem til familie i Norge.

Feriens
siste middag blir inntatt og så er det på tide å si farvel før Svein
Erik kjører dem inn med jolla for å finne en drosje til flyplassen.
Heldigvis reiser de tidlig!! – heldigvis i den forstand at vi i ettertid
har blitt fortalt at flyet gikk en time før oppsatt tid – utrolig at
det går an! Det gikk heldigvis bra, men det ble ytterligere forsinkelser
på de neste flyavgangene så det ble en sen ankomst til Norge. Ikke så
morsomt når man må på jobb dagen etter.

Jammen er vi glade for å slippe det!

Så
plutselig er vi alene igjen – det har vært en intens, opplevelsesfull
og koselig ferie for oss (om vi kan kalle det det, vi som har ferie hele
tiden!) . Nå står turen ned til New Zealand for tur – mer om det i
neste reisebrev!

Desember

Reisebrev nr 10-05

Når
skal vi kaste oss ut på den siste lange overfarten for i år – det var
det store spørsmålet vi satt med etter at våre kjære feriegjester hadde
forlatt oss og satt kursen hjem til jul i Norge.

Værmeldingene viste mye vind rett fra sør, og det var jo den veien vi skulle!
Etter at Per og Kirsten reiste brukte vi en dag på å proviantere litt
ferskvarer (men ikke så veldig mye i og med at alt blir tatt fra deg i
NZ) og fylle vann i tankene. I tillegg fikk vi skiftet olje på
generatoren – den er vi totalt avhengige av for å produsere nok strøm
til Otto – håndstyring er noe dritt, så det prøver vi å unngå hvis vi
greier!!

Svein
Erik satte seg også i jolla for å sjekke om de andre båtene som lå for
anker skulle samme vei som oss – kanskje kunne vi få selskap nedover?
Han fikk kontakt med en sveitser som skulle seile samme dag, i følge med
en gruppe tysktalende båter. Vi var skeptiske, siden vinden kom fra
”feil” retning – men den ”tyske” oppfatningen var at vinden var grei de
første dagene, og når den dreide alt for mye fra sør så ville den bli så
svak at man måtte motre allikevel – dermed så var det ikke så farlig!
Ok, vi besluttet å vente litt til, men dagen etter at de tyske båtene
hadde reist fikk kapteinen et anfall av akutt reiselyst! Han reiste inn
og sjekket oss ut av Fiji, vi gjorde de vanlige forberedelsene og ved
lunch- tiden satte vi kurs mot New Zealand. Den eneste ekstra-
forsikringen vi gjorde denne gangen var å legge jolla på dekk. Ellers
har den alltid hengt i davitene, selv på de lange strekkene. Turen ned
til New Zealand er ikke mer enn ca 1.100 nm, omtrent 9-10 dagers seilas
med god vind, men det er et faktum at man må være forberedt på mye
dårlig eller uventet vær og til dels sterke vinder. Med vår dårlige
erfaring med voldsomme bølger ut fra Toau, Tuamotos der vi fikk fylt
hele jolla med vann og påfølgende ødeleggelse av davitene tok vi ingen
unødige sjanser – jolla ble surret godt fast på dekk!

OVERFARTEN

Turen
startet hyggelig med sol og fint vær – det ble en ekstra spiss på
avreisen da det første vi ser når vi kommer ut i åpent hav er en liten
flokk med hvaler – de er ikke så veldig store, men det er alltid gøy å
se liv på sjøen.

Siden
vinden kom fra en sør, sørøstlig retning legger vi opp til en skarp
kryss for å seile så langt mot øst som vi klarer. Det vil teoretisk gi
oss en mye bedre vinkel når vinden dreier over på øst slik den normalt
skal blåse! Ut over ettermiddagen øker vindstyrken og vi ligger kraftig
over til vår båt å være. Jeg tar meg en liten hvil etter middag før det
er min tur til å ta første nattevakt. Plutselig hører jeg Svein Erik
rope på meg fra badet! Han hadde gått ned dit og oppdaget at vannet rant
inn gjennom vasken og fylte hele gulvet. Dermed bestemmer han seg for å
stenge stoppekranen, det har vi aldri gjort før! Stoppekranen er like
gammel som båten og ryker tvers av – dermed flommet vannet inn i båten.
Ikke gøy, og da jeg ankom badet så jeg kapteinen sitte med et håndkle
som han prøver å tette hullet med, han har greid å få et ganske dypt
kutt i tommelen så det fløt vann og blod over hele gulvet! Jeg får
hentet en del kluter, plast og hyssing som vi etter beste evne prøvde å
få tettet lekkasjen med. Så var
neste jobb å få plastret igjen såret på tommelen – det var heldigvis et
rent kutt som sikkert trengte et par sting, men vi fikk presset det godt
sammen med kirurgtape, det var ikke så mye mer å gjøre der og da.
Deretter gikk vi på dekk for å reve seilene slik at vi ikke lå så mye
over på siden. Da oppdaget vi at det var røket to sømmer i genoaen, en
nederst på seilet og en ved skjøtefestet, pluss at seilet hadde begynt å
løsne nederst i sporet i forstaget – ikke bra. Vi satte stormfokka og
revet genoaen til et lite frimerke, satte et rev i storseilet – dermed
rettet vi oss opp, men gikk en knop saktere! Litt hektisk start på en
lang tur!

Hver
3. time var jeg inne på badet for å ”lense” den – det rant konstant inn
en 6-10 liter i løpet av disse timene, men det var jo til å leve med!
”Lensejobben” ble min faste jobb, Svein Erik var immobilisert på grunn
av kuttet i hånden!

Vi
holdt en skarp kryss gjennom hele natten og fikk en god døgnseilas.
Neste morgen var det fin sol og vi seiler fortsatt godt, men utover
kvelden og natten dør vinden og vi må supplere med litt motring. Hånden
til Svein Erik ser bra ut, og jeg tørker fortsatt jevnlig opp vannet som
lekker inn på badet!

Den
tredje dagen er det fortsatt motring, men så lenge det går i riktig
retning og vi har fullt av diesel er vi ikke så bekymret. Etter over 30
timer kontinuerlig motorseiling merker vi at motoren svikter. Vi
reduserer turtallet på motoren, og fortsetter, men jeg kan se en
bekymret rynke i pannen til kapteinen!

Uroen
over motorproblemene har nok holdt kapteinen våken mange timer da ha
egentlig burde sove, men en god ting kom ut av det – han fant plutselig
ut en bedre løsning for å tette lekkasjen vår. Dermed fant han frem en
gummikloss og en trebit, renskar rundt hullet slik at det ble jevnt og
fint og festet gummi og trebiten med en tvinge – dermed ble det helt
tett! Lensejobben var over for denne gang! Såret i tommelen var også
grodd fint, så nå var det glede i heimen for en stakket stund!

Så
den fjerde dagen dreier vinden rett på sør – vi må virkelig krysse og
presses lengre og lengre mot øst. Vi prøver oss på noen slag mot vest,
men det fungerer dårlig. Det positive er at vinden øker og at motoren
kan skrus av. Vi begynner å bli litt utålmodige – vi har en døgnetappe
på mellom 90-120 nm pr døgn, men kommer i praksis ikke mer enn 20-30 nm
nærmere målet – hvor lenge skal vi egentlig seile? Etter seks dager var
vi halvveis. Vi merket at det ble mye kjøligere, særlig om kvelden, så
sommerdynen måtte hentes frem, det samme måtte langbukser, sokker og
sko!

Uvant for oss som ikke har hatt sokker på siden vi reiste over Atlanteren for et år siden!

Underveis
har Svein Erik lyttet på kortbølgeradioen der den tyske ”flotiljen” har
radiokontakt to ganger i døgnet. Det var en grei anledning til å friske
opp tyskkunnskapene igjen, og på mange måter var det greit å høre at
alle de andre båtene også slet med de samme problemene med
vindretningen. Vi var nok den båten som satset sterkest på å holde en østlig kurs, så vi var spente på hvordan det ville slå ut totalt sett!

Så
den syvende dagen begynte vi endelig å få vinddreining i positiv
retning for oss, og vi kunne sette kursen direkte mot NZ. Sjøen var
veldig urolig med mye ”skvalpesjø” der bølgene gikk i alle retninger,
det er litt ubehagelig for slike som meg som får en ”lett kvalmende
følelse” under sånne forhold.
Den åttende dagen ser vi at vi nærmer oss, og har ca to døgn igjen. Vi
sender en e-mail til tollmyndighetene og rapporterer at vi er på vei.
Noen timer senere blir vi også oppkalt av tollmyndighetenes fly som
kommer susende mot oss i lav høyde. Da er det bare å gå gjennom alle
spørsmål, særlig da vi blir bedt om å stave navnet vårt – det tar en
stund; Foxtrot, Romeo, Uniform, Ecco, November osv………Vi har en huskelapp
hengene, så det går ganske kjapt tross alt, det er mest jobb for
tollerne å skrive det ned!

Nest
siste dagen var det blikk stille – motoren måtte startes igjen, men på
min første nattevakt stoppet motoren helt! Kapteinen spratt opp av
sengen, meget bekymret – det er ikke gøy å tenke på å seile helt inn til
Opua der vi skulle sjekke inn! Mistanken var at vi så lenge hadde gått
med lavt turtall slik at dysene var tettet av sot – da trengtes det en
mekaniker, og ville vi finne det i Opua? For å ha følelsen av å gjøre
noe, forsvant kapteinen inn i motorrommet. Etter en stund kommer han
fornøyd ut igjen – grovdieselfilteret vårt hadde vært full av møkk – vi
hadde nok fått fylt dårlig diesel et eller annet sted. Det var ikke så
lenge siden vi hadde skiftet alle dieselfiltrene, derfor var det ikke
det første som poppet opp i hjernen som et problem. Etter filterskiftet
gikk motoren atter som en klokke, og kapteinen gikk for å ta seg en
velfortjent hvil!

Heldigvis
for oss at motorproblemene ble løst, for det siste døgnet inn til Opua
var bortimot vindstille. Dermed kunne vi etter litt over 10 døgn motre
oss inn til Q-kaia i Opua.

Vår absolutt stilleste periode på overfarten!Her kommer endelig vinden igjen og vi gjør god fart!Endelig New Zealand, opp med gjesteflagget

Den
sveitsiske båten som hadde startet et døgn før oss hadde akkurat
sjekket inn, men han hadde hatt riggproblemer, så det forklarte litt av
hans lange overfart. Det som var ”litt gøy” var at en del av de andre
tyske båtene som hadde reist før oss fortsatt lå flere dager unna – vår
strategi om å holde østlig kurs så lenge som mulig hadde nok vært
fornuftig!

Etter
at vi hadde fortøyd båten og snakket litt med sveitseren åpnet vi en
sjampanjeflaske. Målet var nådd, vi hadde kommet frem til New Zealand
etter et år der vi har seilt over 11.000 nm og opplevd store deler av
Stillehavet.

Her er vi på innsjekkingsbrygga i OpuaOk, når smeller det her da??

Tollerne
dukket opp, vi har allerede fylt ut de fleste papirene så det tok ikke
lang tid før vi var innklarert. Så var det å vente på karantenemannen.
Han dukket opp, fylte ut noen pairer og så gikk vi en runde rundt i
båten for å finne alle matvarene som ikke var lovlig å ta med seg inn
til landet. Vi hadde lest om det meste fra før, så underveis hadde vi
gasset oss i kjøttvarer, egg, bacon, frukt og grønnsaker – dermed var
det meste tømt, selv i fryseren var det nesten ekko! De siste hvitløkene
og løk ble puttet i en plastsekk sammen med en del bønner som jeg ikke
visste var ulovlig å ta inn i NZ. Alt gikk høflig og effektiv for seg,
og siden vi verken hadde skytevåpen eller dyr med oss var det hele fort
gjort. Vi fikk oppholdstillatelse for 3 mnd, men det er ingen problemer
med å få forlenget det senere.

Etter
at vi var vel klarert inn gikk vi ut og la oss for anker. Planen var å
reise direkte til Whangarei neste morgen. Vi tok en rolig kveld med det
vi hadde igjen av mat – det ble ikke mye grønnsaker til den middagen!
Neste morgen striregnet det, så vi ombestemte oss – vi ble en dag til.
Dermed måtte jolla pumpes opp før vi tok en tur i land. Jeg kan forsikre
om at Opua ikke er en stor by, det er et bitte lite sted med en liten,
dyr matbutikk og en del båtverksteder. Minibank fantes ikke, og vi hadde
ikke en eneste NZ-dollar! Dermed var det ikke stort vi kunne finne på,
nærmeste by lå noen km unna og dit gikk bussen en gang om dagen!

Vi
bestemte oss for å rusle rundt i marinaen for å se om det var noen
kjente båter som lå der. På første flytebrygge fant vi først Skardu, den
engelsk/amerikanske båten med to unge karer som vi har seilt sammen med
siden Suwarrow. De var ikke om bord siden de var på rundreise på
Sørøya. Litt lenger ned skimtet vi et svensk flagg, og gleden var stor
da vi kjente igjen Blue Moon, en båt vi traff på Tonga. Lena og Kenta
var om bord så vi ble invitert inn på en øl. Klokken var riktig nok ikke
mer enn 11 på formiddagen, men hva gjør vel det når man har det
hyggelig og regnet strømmer ned ute!

Blue
Moon hadde vært der i flere uker og hadde kjøpt bil. Dermed endte det
opp med at de kjørte oss til byen slik at vi fikk tatt ut penger og
kjøpt inn fersk mat. Som takk spanderte vi en lunch – du verden det var
en stor opplevelse å gå i en by med masse restauranter, butikker og ikke
minst å gå i en velutstyrt matvarebutikk.

Blue Moon er reddende engler i Opua!Mystisk og fantastisk tåkeseilas ut av Opua!

Neste
morgen våknet vi i 6- tiden til tett tåke, men etter en halv time kunne
vi skimte konturene av nabobåtene så vi bestemte oss for å reise. Det
var en spesiell stemning da vi tøffet ut fra Opua, og gradvis kunne
skimte mer og mer av land, båter og bøyer. Kartet stemte bra, så det var
ingen problemer med å navigere oss ut fjorden, og ta fatt den 65 nm
lange etappen vi hadde foran oss.
Vi hadde en fin medvindseilas sørover, men den siste etappen inn til
ankringsplassen vi hadde valgt ut var det stiv motvind på 40 knop
(20m/s) Vi fant ankringshavnen rett utenfor elvemunningen til elven som
fører opp til Whangarei. Der lå det en fiskebåt som også ventet på full
flo, og dermed visste vi at det var et godt valg av ankringsplass.

WHANGAREI

Neste
morgen tok vi fatt på årets siste etappe. Whangarei ligger 15 nm opp en
elv som er godt merket, men man er avhengig av å komme inn på stigende
høyvann. Nesten fremme kalte vi opp marinaen, men ingen svarte. Vi hadde
en backup-plan så vi kalte opp Rachel på Ventana, som ligger i samme
marina. Dermed ordnet hun med opplysningene vi trengte for å kunne vite
hvor vi skulle legge til, og det ble selvsagt en midlertidig plass. Det
var for så vidt greit for da marinasjefen så hvor lang og bred båten vår
var (43- fots båter er ikke alltid like store!) måtte han finne en
større plass enn opprinnelig planlagt. Prisforskjellen for oss var
ubetydelig, vi var bare glade for at det var en ledig plass til oss.

Det
var hyggelig å bli møtt på brygga av Rachel, Elisabeth hadde reist hjem
til Norge for å jobbe og treffe familien, men henne treffer vi nok
igjen i mai.

Hjelpsom og koselig velkomst av Rachel på Riverside Drive Marina som blir vårt nye hjem!

Vi trives utrolig godt i Whangarei

Siden
vi lå på en midlertidig plass de neste 24 timene bestemte vi oss for å
ta en tur inn til byen og til Town Basin Marina der vi visste at det lå 3
andre norske båter.

Det var en 15 minutters spasertur, noe som gjorde godt for en slapp kropp! Første stopp var Cintra
med Knut og Liv om bord. De traff vi første gang på Tahiti og har
truffet dem igjen, sist på Tonga. Det ble et kort, men hektisk møte
siden de allerede var på vei for å spille petanque, men vi ble invitert
til middag senere på kvelden. Deretter gikk vi videre til neste norske
båt, Pomona med Vegar og
Lisbeth om bord. Der ble det et hjertelig gjensyn. Vi traff dem for
første gang så sent som på Tonga, men de er utrolig koselige og
trivelige mennesker så det føltes som om vi hadde kjent dem mye lengre
enn som så!

Den siste norske båten som ligger her i Whangarei er 3-T,
en stor båt med en familie med tre barn om bord. De ble vi også litt
kjent med på Tonga, men nå var de reist av gårde rundt på NZ for å
sjekke om de fant et egnet sted for å slå seg ned her for en perioden
slik at barna kunne gå på skole.

Lisbeth
og Vegar fortalte at vi på lørdag (dette var på onsdag) var invitert
til å være med på den norske klubbens julesamling. Eneste ulempe var at
det var en 2 timers kjøretur dit. Dermed fikk vi det ganske travelt med å
skaffe oss bil!

Om
kvelden gikk vi igjen de 15 min tilbake til byen og hadde en hyggelig
middag om bord i Cintra. Der fikk vi også masse nyttig informasjon om
byen, siden de allerede hadde ligget der noen uker.

Neste morgen ble vi plukket opp av Knut og Liv i deres bil for å bli kjørt til bilauksjonen.

Vi
ruslet rundt og så på diverse biler, men endte til slutt opp med en
Hyundai Sonata, 3 liters motor, automatgir, A/C, 10 år gammel, gått
138.000km (ikke akkurat noen prestisjebil, men noen ganger må man innse
realitetene!). Vi fikk ikke kjøpt den direkte, men måtte møte opp om
kvelden for å kjøpe den på auksjon. Det gjorde vi, og dermed hadde vi
anskaffet bil til 20.000 NOK. Da var den saken i boks – ikke dårlig å
anskaffe bil et døgn etter ankomst!

Kommer kanskje ikke i kategorien «penisforlenger»?

Neste
morgen fikk vi ordnet med NZ- telefon nummer til mobilen, og trådløs
internettforbindelse i båten! Det var store greier. Det er utrolig
behagelig å kunne sitte i båten og sende mail, og for ikke å snakke om å
kunne finne en masse nødvendige opplysninger på internett – helt maks
opplegg. Eneste ulempe er at Svein Erik omtrent ikke klarer å slite seg
vekk fra datamaskinen!

Så i løpet av to dager hadde vi utført de første viktige tingene – her gikk det unna!

På
lørdag dro vi sørover mot Auckland, ut til en norsk/NZ familie som eide
tre gårder, og levde av å kjøpe, klippe og selge sau! Mannen, som var
NZ, har til og med jobbet i Nord-Norge med å klippe sauer, det var der
han traff sin norske kone. De hadde invitert en masse nordmenn som er
bosatt her i NZ. Mange hadde bodd her i over 40 år, og bar nok litt preg
av det i dialektene sine! Andre var yngre mennesker som var her nede
for å studere. Morsom dag med risengrynsgrøt med mandel, pepperkaker,
sang rundt juletreet og tilslutt en tradisjonell New Zealand barbeque
med enorme mengder med kjøtt!

Og så går vi rundt om en enebærbusk………..Ingen går sulten herfra!

Søndag
fikk vi før første gang jobbet litt i båten. Den var nå vel plassert i
sin permanente plass og vann og strøm var koblet til. Dermed var det
muligheter for å bruke så mye strøm som vi ønsket, dusje hver dag og
ikke minst få vasket båten og vasket maskin etter maskin med skittentøy –
luksus! Det var et utrolig syn å studere det beksvarte vannet som rant
av teakdekket når det ble lett skrubbet og spylt – der lå det mye dritt!
Resten av dagen var preget av å løpe opp og ned med nye maskiner med
tøy som skulle henges opp til tørk. I tillegg hadde vi allerede fått
kontakt med en seilmaker som dukket opp for å hente alle seilene slik at
de kunne bli reparert – enda en ting som kunne strykes av listen!

Mandag
var alle butikkene og båtforretningene oppe og Svein Erik kunne sette
seg i bilen og levere alle tingene som måtte repareres; den fastmonterte
vhf`en virket bare delvis fordi flere av knappen hadde sluttet å
fungere, ssb-radioen hadde uleselig display og hoveddynamoen ble levert
til reparasjon, den sluttet å virke for et halvt å siden og erstattet
med reserve. Nye seilinstrumenter (trådløse) ble bestilt, de sluttet å
virke for en lang tid siden så vi har klart oss med å seile på
Windex`en, noe som jo har fungert greit, men det er dumt å ikke ha
instrumentene i orden! Ny
propell på den lille påhengsmotoren er kjøpt inn og erstattet med den
gamle som var utslitt. Vhf `en viste seg å være vanskelig å få reparert
så den er erstattet med en splitter ny! I tillegg jobber vi med å finne
en watermaker og snuser også på en dykkerkompressor – her skal ikke
pengene støve ned!

Hæh, enda en løs ledning??!

Midt
oppe i alt dette er det et hektisk sosialt liv. Tirsdag var vi ”nødt”
til å delta på seilernes felles middag inne på en av havnerestaurantene
der de har spesialpris på middag for oss seilere!! På onsdag dukket
Yngve fra La Familia opp. De sa vi jo farvel til på Fiji, for å sees
igjen i Opua, men dit kom de seg aldri. Da de forlot Suva møtte de så
kraftig motvind og bølger at de etter 3-4 dages seilas bestemte seg for å
dra til Australia i stedet for.
Yngve reiste hjem til Norge som planlagt, men nå var han på en
lynvisitt her i Whangarei på vei tilbake fra Norge før han tok flyet
videre til Brisbane.

Han
ble boende her i båten noen dager, og da fikk vi med oss både besøk i
de andre norske båtene, grilling på marinaen her og avskjedsmiddag for
Yngve ute på byen sammen med alle de norske båtene!

Så
da Yngve reiste på lørdag dukket Skardu opp med Mark og Quintin og vi
inviterte både dem og Rachel til oss på middag. Hektiske dager!!!

Søndag
dro vi til Cintra for å overrekke noen norske aviser og blader som
Yngve hadde med seg, og som går på omgang blant båtene, (veldig
populært!) og for å snakke om planene for julen. T-3 skal ha en
”barnejul” sammen med andre båtbarn, og vi andre tenkte å ha en felles
norsk julaften sammen. Så dukker det plutselig opp andre skandinaviske
båter, og det begynner å bli litt komplisert – ingen av oss har så store
båter at det er mulig å ha en stor felles middag – skal vi gå ut og
spise?? Hva vi gjør på julaften er i skrivende stund ikke avklart ennå,
men en løsning dukker helt sikkert opp.

Det
er fortsatt noen dager til jul og vi var i dag hos slakteren og
bestilte ribbe – ikke vanlig å spise her så man må spesialbestille det.
Julestjerne er derimot allerede innkjøpt og det er vel det lengste vi
strekker oss i julepynting. Rundt oss dukker det opp julepynt på båtene
og blinkende lys i mange farger- mange kreative julepyntløsninger er å
se uten at vi nødvendigvis hadde valgt noen av dem!

På
1. juledag, som jo er dagen som feires her nede, er det lagt opp til
felles grilling på marinaen – så det finnes ingen grunn til å sitte
alene og kjede seg i det hele tatt, (det er praktisk talt umulig,
egentlig!)

Her er vi invitert på «julebord» på marinaen

Som
dere kanskje har tolket ut av det som er skrevet så kjeder vi oss ikke.
Tvert i mot, vi koser oss godt her i Whangarei, og angrer ikke et
sekund på at vi valgte å legge båten her. Byen har en veldig liten
bykjerne, men er full av butikker og verksteder som vi seilere trenger. I
tillegg har de en hyggelig havn med koselige steder å spise, og fullt
av sosiale arrangementer…., nesten for mye av det gode!

Vi
kommer nok til å bli her i januar for å fortsette jobbingen på båten,
bl.a. er det masse lakkeringsjobber som står for tur både innvendig og
utvendig. Så når de lokale New Zealanederne er ferdig med sin ferie
setter vi oss i bilen i februar og reiser rundt i noen uker.

Det vil bli reisebrev på en litt annen måte herfra – reiser på land i stedet for på vann!

Dermed ønsker vi alle sammen en riktig GOD JUL og GODT NYTT ÅR!