Desember
Reisebrev nr 10-05
Når
skal vi kaste oss ut på den siste lange overfarten for i år – det var
det store spørsmålet vi satt med etter at våre kjære feriegjester hadde
forlatt oss og satt kursen hjem til jul i Norge.
Værmeldingene viste mye vind rett fra sør, og det var jo den veien vi skulle!
Etter at Per og Kirsten reiste brukte vi en dag på å proviantere litt
ferskvarer (men ikke så veldig mye i og med at alt blir tatt fra deg i
NZ) og fylle vann i tankene. I tillegg fikk vi skiftet olje på
generatoren – den er vi totalt avhengige av for å produsere nok strøm
til Otto – håndstyring er noe dritt, så det prøver vi å unngå hvis vi
greier!!
Svein
Erik satte seg også i jolla for å sjekke om de andre båtene som lå for
anker skulle samme vei som oss – kanskje kunne vi få selskap nedover?
Han fikk kontakt med en sveitser som skulle seile samme dag, i følge med
en gruppe tysktalende båter. Vi var skeptiske, siden vinden kom fra
”feil” retning – men den ”tyske” oppfatningen var at vinden var grei de
første dagene, og når den dreide alt for mye fra sør så ville den bli så
svak at man måtte motre allikevel – dermed så var det ikke så farlig!
Ok, vi besluttet å vente litt til, men dagen etter at de tyske båtene
hadde reist fikk kapteinen et anfall av akutt reiselyst! Han reiste inn
og sjekket oss ut av Fiji, vi gjorde de vanlige forberedelsene og ved
lunch- tiden satte vi kurs mot New Zealand. Den eneste ekstra-
forsikringen vi gjorde denne gangen var å legge jolla på dekk. Ellers
har den alltid hengt i davitene, selv på de lange strekkene. Turen ned
til New Zealand er ikke mer enn ca 1.100 nm, omtrent 9-10 dagers seilas
med god vind, men det er et faktum at man må være forberedt på mye
dårlig eller uventet vær og til dels sterke vinder. Med vår dårlige
erfaring med voldsomme bølger ut fra Toau, Tuamotos der vi fikk fylt
hele jolla med vann og påfølgende ødeleggelse av davitene tok vi ingen
unødige sjanser – jolla ble surret godt fast på dekk!
OVERFARTEN
Turen
startet hyggelig med sol og fint vær – det ble en ekstra spiss på
avreisen da det første vi ser når vi kommer ut i åpent hav er en liten
flokk med hvaler – de er ikke så veldig store, men det er alltid gøy å
se liv på sjøen.
Siden
vinden kom fra en sør, sørøstlig retning legger vi opp til en skarp
kryss for å seile så langt mot øst som vi klarer. Det vil teoretisk gi
oss en mye bedre vinkel når vinden dreier over på øst slik den normalt
skal blåse! Ut over ettermiddagen øker vindstyrken og vi ligger kraftig
over til vår båt å være. Jeg tar meg en liten hvil etter middag før det
er min tur til å ta første nattevakt. Plutselig hører jeg Svein Erik
rope på meg fra badet! Han hadde gått ned dit og oppdaget at vannet rant
inn gjennom vasken og fylte hele gulvet. Dermed bestemmer han seg for å
stenge stoppekranen, det har vi aldri gjort før! Stoppekranen er like
gammel som båten og ryker tvers av – dermed flommet vannet inn i båten.
Ikke gøy, og da jeg ankom badet så jeg kapteinen sitte med et håndkle
som han prøver å tette hullet med, han har greid å få et ganske dypt
kutt i tommelen så det fløt vann og blod over hele gulvet! Jeg får
hentet en del kluter, plast og hyssing som vi etter beste evne prøvde å
få tettet lekkasjen med. Så var
neste jobb å få plastret igjen såret på tommelen – det var heldigvis et
rent kutt som sikkert trengte et par sting, men vi fikk presset det godt
sammen med kirurgtape, det var ikke så mye mer å gjøre der og da.
Deretter gikk vi på dekk for å reve seilene slik at vi ikke lå så mye
over på siden. Da oppdaget vi at det var røket to sømmer i genoaen, en
nederst på seilet og en ved skjøtefestet, pluss at seilet hadde begynt å
løsne nederst i sporet i forstaget – ikke bra. Vi satte stormfokka og
revet genoaen til et lite frimerke, satte et rev i storseilet – dermed
rettet vi oss opp, men gikk en knop saktere! Litt hektisk start på en
lang tur!
Hver
3. time var jeg inne på badet for å ”lense” den – det rant konstant inn
en 6-10 liter i løpet av disse timene, men det var jo til å leve med!
”Lensejobben” ble min faste jobb, Svein Erik var immobilisert på grunn
av kuttet i hånden!
Vi
holdt en skarp kryss gjennom hele natten og fikk en god døgnseilas.
Neste morgen var det fin sol og vi seiler fortsatt godt, men utover
kvelden og natten dør vinden og vi må supplere med litt motring. Hånden
til Svein Erik ser bra ut, og jeg tørker fortsatt jevnlig opp vannet som
lekker inn på badet!
Den
tredje dagen er det fortsatt motring, men så lenge det går i riktig
retning og vi har fullt av diesel er vi ikke så bekymret. Etter over 30
timer kontinuerlig motorseiling merker vi at motoren svikter. Vi
reduserer turtallet på motoren, og fortsetter, men jeg kan se en
bekymret rynke i pannen til kapteinen!
Uroen
over motorproblemene har nok holdt kapteinen våken mange timer da ha
egentlig burde sove, men en god ting kom ut av det – han fant plutselig
ut en bedre løsning for å tette lekkasjen vår. Dermed fant han frem en
gummikloss og en trebit, renskar rundt hullet slik at det ble jevnt og
fint og festet gummi og trebiten med en tvinge – dermed ble det helt
tett! Lensejobben var over for denne gang! Såret i tommelen var også
grodd fint, så nå var det glede i heimen for en stakket stund!
Så
den fjerde dagen dreier vinden rett på sør – vi må virkelig krysse og
presses lengre og lengre mot øst. Vi prøver oss på noen slag mot vest,
men det fungerer dårlig. Det positive er at vinden øker og at motoren
kan skrus av. Vi begynner å bli litt utålmodige – vi har en døgnetappe
på mellom 90-120 nm pr døgn, men kommer i praksis ikke mer enn 20-30 nm
nærmere målet – hvor lenge skal vi egentlig seile? Etter seks dager var
vi halvveis. Vi merket at det ble mye kjøligere, særlig om kvelden, så
sommerdynen måtte hentes frem, det samme måtte langbukser, sokker og
sko!
Uvant for oss som ikke har hatt sokker på siden vi reiste over Atlanteren for et år siden!
Underveis
har Svein Erik lyttet på kortbølgeradioen der den tyske ”flotiljen” har
radiokontakt to ganger i døgnet. Det var en grei anledning til å friske
opp tyskkunnskapene igjen, og på mange måter var det greit å høre at
alle de andre båtene også slet med de samme problemene med
vindretningen. Vi var nok den båten som satset sterkest på å holde en østlig kurs, så vi var spente på hvordan det ville slå ut totalt sett!
Så
den syvende dagen begynte vi endelig å få vinddreining i positiv
retning for oss, og vi kunne sette kursen direkte mot NZ. Sjøen var
veldig urolig med mye ”skvalpesjø” der bølgene gikk i alle retninger,
det er litt ubehagelig for slike som meg som får en ”lett kvalmende
følelse” under sånne forhold.
Den åttende dagen ser vi at vi nærmer oss, og har ca to døgn igjen. Vi
sender en e-mail til tollmyndighetene og rapporterer at vi er på vei.
Noen timer senere blir vi også oppkalt av tollmyndighetenes fly som
kommer susende mot oss i lav høyde. Da er det bare å gå gjennom alle
spørsmål, særlig da vi blir bedt om å stave navnet vårt – det tar en
stund; Foxtrot, Romeo, Uniform, Ecco, November osv………Vi har en huskelapp
hengene, så det går ganske kjapt tross alt, det er mest jobb for
tollerne å skrive det ned!
Nest
siste dagen var det blikk stille – motoren måtte startes igjen, men på
min første nattevakt stoppet motoren helt! Kapteinen spratt opp av
sengen, meget bekymret – det er ikke gøy å tenke på å seile helt inn til
Opua der vi skulle sjekke inn! Mistanken var at vi så lenge hadde gått
med lavt turtall slik at dysene var tettet av sot – da trengtes det en
mekaniker, og ville vi finne det i Opua? For å ha følelsen av å gjøre
noe, forsvant kapteinen inn i motorrommet. Etter en stund kommer han
fornøyd ut igjen – grovdieselfilteret vårt hadde vært full av møkk – vi
hadde nok fått fylt dårlig diesel et eller annet sted. Det var ikke så
lenge siden vi hadde skiftet alle dieselfiltrene, derfor var det ikke
det første som poppet opp i hjernen som et problem. Etter filterskiftet
gikk motoren atter som en klokke, og kapteinen gikk for å ta seg en
velfortjent hvil!
Heldigvis
for oss at motorproblemene ble løst, for det siste døgnet inn til Opua
var bortimot vindstille. Dermed kunne vi etter litt over 10 døgn motre
oss inn til Q-kaia i Opua.
Vår absolutt stilleste periode på overfarten!
Her kommer endelig vinden igjen og vi gjør god fart!
Endelig New Zealand, opp med gjesteflagget
Den
sveitsiske båten som hadde startet et døgn før oss hadde akkurat
sjekket inn, men han hadde hatt riggproblemer, så det forklarte litt av
hans lange overfart. Det som var ”litt gøy” var at en del av de andre
tyske båtene som hadde reist før oss fortsatt lå flere dager unna – vår
strategi om å holde østlig kurs så lenge som mulig hadde nok vært
fornuftig!
Etter
at vi hadde fortøyd båten og snakket litt med sveitseren åpnet vi en
sjampanjeflaske. Målet var nådd, vi hadde kommet frem til New Zealand
etter et år der vi har seilt over 11.000 nm og opplevd store deler av
Stillehavet.
Her er vi på innsjekkingsbrygga i Opua
Ok, når smeller det her da??
Tollerne
dukket opp, vi har allerede fylt ut de fleste papirene så det tok ikke
lang tid før vi var innklarert. Så var det å vente på karantenemannen.
Han dukket opp, fylte ut noen pairer og så gikk vi en runde rundt i
båten for å finne alle matvarene som ikke var lovlig å ta med seg inn
til landet. Vi hadde lest om det meste fra før, så underveis hadde vi
gasset oss i kjøttvarer, egg, bacon, frukt og grønnsaker – dermed var
det meste tømt, selv i fryseren var det nesten ekko! De siste hvitløkene
og løk ble puttet i en plastsekk sammen med en del bønner som jeg ikke
visste var ulovlig å ta inn i NZ. Alt gikk høflig og effektiv for seg,
og siden vi verken hadde skytevåpen eller dyr med oss var det hele fort
gjort. Vi fikk oppholdstillatelse for 3 mnd, men det er ingen problemer
med å få forlenget det senere.
Etter
at vi var vel klarert inn gikk vi ut og la oss for anker. Planen var å
reise direkte til Whangarei neste morgen. Vi tok en rolig kveld med det
vi hadde igjen av mat – det ble ikke mye grønnsaker til den middagen!
Neste morgen striregnet det, så vi ombestemte oss – vi ble en dag til.
Dermed måtte jolla pumpes opp før vi tok en tur i land. Jeg kan forsikre
om at Opua ikke er en stor by, det er et bitte lite sted med en liten,
dyr matbutikk og en del båtverksteder. Minibank fantes ikke, og vi hadde
ikke en eneste NZ-dollar! Dermed var det ikke stort vi kunne finne på,
nærmeste by lå noen km unna og dit gikk bussen en gang om dagen!
Vi
bestemte oss for å rusle rundt i marinaen for å se om det var noen
kjente båter som lå der. På første flytebrygge fant vi først Skardu, den
engelsk/amerikanske båten med to unge karer som vi har seilt sammen med
siden Suwarrow. De var ikke om bord siden de var på rundreise på
Sørøya. Litt lenger ned skimtet vi et svensk flagg, og gleden var stor
da vi kjente igjen Blue Moon, en båt vi traff på Tonga. Lena og Kenta
var om bord så vi ble invitert inn på en øl. Klokken var riktig nok ikke
mer enn 11 på formiddagen, men hva gjør vel det når man har det
hyggelig og regnet strømmer ned ute!
Blue
Moon hadde vært der i flere uker og hadde kjøpt bil. Dermed endte det
opp med at de kjørte oss til byen slik at vi fikk tatt ut penger og
kjøpt inn fersk mat. Som takk spanderte vi en lunch – du verden det var
en stor opplevelse å gå i en by med masse restauranter, butikker og ikke
minst å gå i en velutstyrt matvarebutikk.
Blue Moon er reddende engler i Opua!
Mystisk og fantastisk tåkeseilas ut av Opua!
Neste
morgen våknet vi i 6- tiden til tett tåke, men etter en halv time kunne
vi skimte konturene av nabobåtene så vi bestemte oss for å reise. Det
var en spesiell stemning da vi tøffet ut fra Opua, og gradvis kunne
skimte mer og mer av land, båter og bøyer. Kartet stemte bra, så det var
ingen problemer med å navigere oss ut fjorden, og ta fatt den 65 nm
lange etappen vi hadde foran oss.
Vi hadde en fin medvindseilas sørover, men den siste etappen inn til
ankringsplassen vi hadde valgt ut var det stiv motvind på 40 knop
(20m/s) Vi fant ankringshavnen rett utenfor elvemunningen til elven som
fører opp til Whangarei. Der lå det en fiskebåt som også ventet på full
flo, og dermed visste vi at det var et godt valg av ankringsplass.
WHANGAREI
Neste
morgen tok vi fatt på årets siste etappe. Whangarei ligger 15 nm opp en
elv som er godt merket, men man er avhengig av å komme inn på stigende
høyvann. Nesten fremme kalte vi opp marinaen, men ingen svarte. Vi hadde
en backup-plan så vi kalte opp Rachel på Ventana, som ligger i samme
marina. Dermed ordnet hun med opplysningene vi trengte for å kunne vite
hvor vi skulle legge til, og det ble selvsagt en midlertidig plass. Det
var for så vidt greit for da marinasjefen så hvor lang og bred båten vår
var (43- fots båter er ikke alltid like store!) måtte han finne en
større plass enn opprinnelig planlagt. Prisforskjellen for oss var
ubetydelig, vi var bare glade for at det var en ledig plass til oss.
Det
var hyggelig å bli møtt på brygga av Rachel, Elisabeth hadde reist hjem
til Norge for å jobbe og treffe familien, men henne treffer vi nok
igjen i mai.
Hjelpsom og koselig velkomst av Rachel på Riverside Drive Marina som blir vårt nye hjem!
Vi trives utrolig godt i Whangarei
Siden
vi lå på en midlertidig plass de neste 24 timene bestemte vi oss for å
ta en tur inn til byen og til Town Basin Marina der vi visste at det lå 3
andre norske båter.
Det var en 15 minutters spasertur, noe som gjorde godt for en slapp kropp! Første stopp var Cintra
med Knut og Liv om bord. De traff vi første gang på Tahiti og har
truffet dem igjen, sist på Tonga. Det ble et kort, men hektisk møte
siden de allerede var på vei for å spille petanque, men vi ble invitert
til middag senere på kvelden. Deretter gikk vi videre til neste norske
båt, Pomona med Vegar og
Lisbeth om bord. Der ble det et hjertelig gjensyn. Vi traff dem for
første gang så sent som på Tonga, men de er utrolig koselige og
trivelige mennesker så det føltes som om vi hadde kjent dem mye lengre
enn som så!
Den siste norske båten som ligger her i Whangarei er 3-T,
en stor båt med en familie med tre barn om bord. De ble vi også litt
kjent med på Tonga, men nå var de reist av gårde rundt på NZ for å
sjekke om de fant et egnet sted for å slå seg ned her for en perioden
slik at barna kunne gå på skole.
Lisbeth
og Vegar fortalte at vi på lørdag (dette var på onsdag) var invitert
til å være med på den norske klubbens julesamling. Eneste ulempe var at
det var en 2 timers kjøretur dit. Dermed fikk vi det ganske travelt med å
skaffe oss bil!
Om
kvelden gikk vi igjen de 15 min tilbake til byen og hadde en hyggelig
middag om bord i Cintra. Der fikk vi også masse nyttig informasjon om
byen, siden de allerede hadde ligget der noen uker.
Neste morgen ble vi plukket opp av Knut og Liv i deres bil for å bli kjørt til bilauksjonen.
Vi
ruslet rundt og så på diverse biler, men endte til slutt opp med en
Hyundai Sonata, 3 liters motor, automatgir, A/C, 10 år gammel, gått
138.000km (ikke akkurat noen prestisjebil, men noen ganger må man innse
realitetene!). Vi fikk ikke kjøpt den direkte, men måtte møte opp om
kvelden for å kjøpe den på auksjon. Det gjorde vi, og dermed hadde vi
anskaffet bil til 20.000 NOK. Da var den saken i boks – ikke dårlig å
anskaffe bil et døgn etter ankomst!
Kommer kanskje ikke i kategorien «penisforlenger»?
Neste
morgen fikk vi ordnet med NZ- telefon nummer til mobilen, og trådløs
internettforbindelse i båten! Det var store greier. Det er utrolig
behagelig å kunne sitte i båten og sende mail, og for ikke å snakke om å
kunne finne en masse nødvendige opplysninger på internett – helt maks
opplegg. Eneste ulempe er at Svein Erik omtrent ikke klarer å slite seg
vekk fra datamaskinen!
Så i løpet av to dager hadde vi utført de første viktige tingene – her gikk det unna!
På
lørdag dro vi sørover mot Auckland, ut til en norsk/NZ familie som eide
tre gårder, og levde av å kjøpe, klippe og selge sau! Mannen, som var
NZ, har til og med jobbet i Nord-Norge med å klippe sauer, det var der
han traff sin norske kone. De hadde invitert en masse nordmenn som er
bosatt her i NZ. Mange hadde bodd her i over 40 år, og bar nok litt preg
av det i dialektene sine! Andre var yngre mennesker som var her nede
for å studere. Morsom dag med risengrynsgrøt med mandel, pepperkaker,
sang rundt juletreet og tilslutt en tradisjonell New Zealand barbeque
med enorme mengder med kjøtt!
Og så går vi rundt om en enebærbusk………..
Ingen går sulten herfra!
Søndag
fikk vi før første gang jobbet litt i båten. Den var nå vel plassert i
sin permanente plass og vann og strøm var koblet til. Dermed var det
muligheter for å bruke så mye strøm som vi ønsket, dusje hver dag og
ikke minst få vasket båten og vasket maskin etter maskin med skittentøy –
luksus! Det var et utrolig syn å studere det beksvarte vannet som rant
av teakdekket når det ble lett skrubbet og spylt – der lå det mye dritt!
Resten av dagen var preget av å løpe opp og ned med nye maskiner med
tøy som skulle henges opp til tørk. I tillegg hadde vi allerede fått
kontakt med en seilmaker som dukket opp for å hente alle seilene slik at
de kunne bli reparert – enda en ting som kunne strykes av listen!
Mandag
var alle butikkene og båtforretningene oppe og Svein Erik kunne sette
seg i bilen og levere alle tingene som måtte repareres; den fastmonterte
vhf`en virket bare delvis fordi flere av knappen hadde sluttet å
fungere, ssb-radioen hadde uleselig display og hoveddynamoen ble levert
til reparasjon, den sluttet å virke for et halvt å siden og erstattet
med reserve. Nye seilinstrumenter (trådløse) ble bestilt, de sluttet å
virke for en lang tid siden så vi har klart oss med å seile på
Windex`en, noe som jo har fungert greit, men det er dumt å ikke ha
instrumentene i orden! Ny
propell på den lille påhengsmotoren er kjøpt inn og erstattet med den
gamle som var utslitt. Vhf `en viste seg å være vanskelig å få reparert
så den er erstattet med en splitter ny! I tillegg jobber vi med å finne
en watermaker og snuser også på en dykkerkompressor – her skal ikke
pengene støve ned!
Hæh, enda en løs ledning??!
Midt
oppe i alt dette er det et hektisk sosialt liv. Tirsdag var vi ”nødt”
til å delta på seilernes felles middag inne på en av havnerestaurantene
der de har spesialpris på middag for oss seilere!! På onsdag dukket
Yngve fra La Familia opp. De sa vi jo farvel til på Fiji, for å sees
igjen i Opua, men dit kom de seg aldri. Da de forlot Suva møtte de så
kraftig motvind og bølger at de etter 3-4 dages seilas bestemte seg for å
dra til Australia i stedet for.
Yngve reiste hjem til Norge som planlagt, men nå var han på en
lynvisitt her i Whangarei på vei tilbake fra Norge før han tok flyet
videre til Brisbane.
Han
ble boende her i båten noen dager, og da fikk vi med oss både besøk i
de andre norske båtene, grilling på marinaen her og avskjedsmiddag for
Yngve ute på byen sammen med alle de norske båtene!
Så
da Yngve reiste på lørdag dukket Skardu opp med Mark og Quintin og vi
inviterte både dem og Rachel til oss på middag. Hektiske dager!!!
Søndag
dro vi til Cintra for å overrekke noen norske aviser og blader som
Yngve hadde med seg, og som går på omgang blant båtene, (veldig
populært!) og for å snakke om planene for julen. T-3 skal ha en
”barnejul” sammen med andre båtbarn, og vi andre tenkte å ha en felles
norsk julaften sammen. Så dukker det plutselig opp andre skandinaviske
båter, og det begynner å bli litt komplisert – ingen av oss har så store
båter at det er mulig å ha en stor felles middag – skal vi gå ut og
spise?? Hva vi gjør på julaften er i skrivende stund ikke avklart ennå,
men en løsning dukker helt sikkert opp.
Det
er fortsatt noen dager til jul og vi var i dag hos slakteren og
bestilte ribbe – ikke vanlig å spise her så man må spesialbestille det.
Julestjerne er derimot allerede innkjøpt og det er vel det lengste vi
strekker oss i julepynting. Rundt oss dukker det opp julepynt på båtene
og blinkende lys i mange farger- mange kreative julepyntløsninger er å
se uten at vi nødvendigvis hadde valgt noen av dem!
På
1. juledag, som jo er dagen som feires her nede, er det lagt opp til
felles grilling på marinaen – så det finnes ingen grunn til å sitte
alene og kjede seg i det hele tatt, (det er praktisk talt umulig,
egentlig!)
Her er vi invitert på «julebord» på marinaen
Som
dere kanskje har tolket ut av det som er skrevet så kjeder vi oss ikke.
Tvert i mot, vi koser oss godt her i Whangarei, og angrer ikke et
sekund på at vi valgte å legge båten her. Byen har en veldig liten
bykjerne, men er full av butikker og verksteder som vi seilere trenger. I
tillegg har de en hyggelig havn med koselige steder å spise, og fullt
av sosiale arrangementer…., nesten for mye av det gode!
Vi
kommer nok til å bli her i januar for å fortsette jobbingen på båten,
bl.a. er det masse lakkeringsjobber som står for tur både innvendig og
utvendig. Så når de lokale New Zealanederne er ferdig med sin ferie
setter vi oss i bilen i februar og reiser rundt i noen uker.
Det vil bli reisebrev på en litt annen måte herfra – reiser på land i stedet for på vann!
Dermed ønsker vi alle sammen en riktig GOD JUL og GODT NYTT ÅR!
