Mars-april
05-09
Dagen
etter var det avskjed med Xian og vi tok fly til Beijing der vi ankom
midt på dagen uten noen spesielle hendelser. Flyet var fullt av eldre
mennesker som helt tydelig fløy for første gang – det ble tatt bilder og
folk løp rundt i midtgangen og pratet og lo med hverandre – stor
opplevelse!!
På
flyplassen opplevde vi å bli skikkelig lurt for første gang på turen. I
drosjekøen ble vi plutselig henvist til en egen drosje som stod for seg
selv. Vi spurte om prisen og fikk høre at det var taksameter. Ok, men
etter en stund så vi at taksameteret var dekket over, og at taksten var
nesten dobbelt så høy som den skulle være – vi var blitt lurt inn i en
limousin! Vi betalte omtrent dobbelt pris, og da vi gikk ut av bilen så
vi at taxiskiltet som hadde stått på taket var tatt vekk – Jennifer var
ikke særlig glad i sjåføren og det fikk han høre!!
Hotellet lå sentralt langs parkene Jingshan og Beihai, fulle av små spisesteder og barer. Det var også kun en kort
drosjetur til Tian`anmen (himmelske freds plass) og den forbudte by, det
var faktisk gangavstand fra hotellet!
Neste
morgen tok vi en drosje til Tian`anmen. Det var en utrolig lang kø for å
komme inn i mausoleet til Mao, vi hadde lurt på om vi skulle ta en titt
innom, men da vi så køen ombestemte vi oss! Utrolig å tenke på at Mao
ligger der inne, dypfryst i en krystallkiste på utstilling – en
skikkelig turistattraksjon og inntektskilde…….regner med at han er litt
forbanna på det!!!!
Himmelske freds plass
Himmelske freds plass, i bakgrunnen er køen for å se formann Mao i frossen tilstand!
Et typisk motiv – inngangen til den forbudte by!
Vi
brukte litt tid på å gå over den himmelske freds plass, studere de
digre bygningene som omringer plassen, se på alle menneskene, i det hele
tatt – bare titte! Så nærmet vi oss inngangen til den forbudte by,
betalte inngangsbilletter og leide hver vår ”automatiske guide!
Så
startet vandringen, vi var helt klart ikke alene, og i starten var det
litt arbeid med å kjempe seg gjennom grupper med turister som flokket
seg rundt guidene sine – alle iført hver sin i øyefallende cap! Det var
den røde gruppen, den gule gruppen, den oransje, osv – de aller fleste
var kinesere! En ting ble klart etter hvert – kinesere eier ikke det jeg
vil kalle normal folkeskikk. Hver gang vi prøvde å lese opplysningene
på skiltene var det noen som brøytet seg foran oss for å stille seg opp
for avfotografering, eller simpelthen bare lese skiltet, eller ta bilde
av teksten. De kunne stoppe opp hvor som helst for å ta bilder av en
venn foran de mest håpløse bakgrunner, og lage digre køer, uten at det
bekymret dem nevneverdig! De snek i køene og brøytet seg frem over alt!
Jeg
var forberedt på at kineserne var noen skikkelige griser rundt
matbordet, at de harket og spyttet over alt, pluss mange andre
kroppslige uvaner jeg velger å ikke nevne, men at de var så uhøflige i
tillegg kom som en overraskelse!
De
neste timene ble brukt til å se alle bygningene i den forbudte by.
Den forbudte by – imponerende!
Det var bygninger over alt, de aller fleste veldig godt vedlikeholdt, og fulle av detaljer
Typisk takdekorasjon – desto flere dyr, desto viktigere bygning!
Ikke
bokstavelig alle, for da hadde vi vært der ennå – det er utrolig mange
bygninger! Svein Erik hadde besøkt den forbudte by på midten av
80-tallet. Den gangen var det få turister og man kunne få lov til å gå
inn i bygningene. Det var nesten ikke mulig nå. De fleste bygningene var
stengt, slik at man kun kunne titte gjennom dørene eller gjennom
plastdekkede vinduer. Med så mange turister ble det vanskelig å få sett
så mye av det innvendige. De fleste bygningene var veldig godt holdt,
med flotte farger og malerier, og byggeteknisk var det imponerende mange
flotte detaljer!
I
guideboken leste vi litt om livet i byen, der det fortelles at keiserne
som levde der sjelden forlot byen. De levde i luksus, og det er sagt at
et måltid for en Quing- keiser kunne ha brødfødt tusenvis av de fattige
som levde på utsiden av byen! En av de siste keiserinnene som levde i
den forbudte by, keiserinne Cixi (som døde i 1908), hadde som vane å
bestille 108 ulike retter til et måltid!
Under
Ming-dynastiet levde det over 10.000 konkubiner i palasset. Det sies at
hver kveld trakk keiseren lodd fra en stor sølvbolle, og den utvalgte
konkubinen, kun iført et gult klede, ble båret til palasset, båret fordi hun ikke var i stand til å gå selv på grunn av de innsnørte føttene!!
For
å sikre at avkommet var av keiserlig herkomst var de enste mennene som
bodde i palasset evnukker! Det sies at de kunne oppnå rikdom og
prestisje innenfor palasset, men utenfor var de ansett som de laveste av
de lave på rangordenen! I 1924 opphørte ordningen med evnukker, og over 1500 evnukker ble utvist fra den forbudte by – gråtende!
Vi
fant et lite spisested inne i den forbudte by, og inntok lunchen der.
Så fortsatte vi sakte mot utgangen – det var utrolig masse å se på, og
innimellom alle bygningene dukket det opp trær i full blomstring – det
satte en ekstra spiss på omgivelsene. Over alt har vi sett trær i full
blomstring, rosa, hvit og røde blomster, vakkert, og vi var heldige som
besøkte Kina akkurat på denne tiden av året.
Vel
ute av den forbudte by, og ganske mette av inntrykk bestemte vi oss for
å gå gjennom parkene tilbake til hotellet. Det tok sin tid, men var god
mosjon og fin avkobling for hjernen, og i 17.30 tiden kunne vi endelig
synke hen på sengen med litt vin før middag – denne gangen på hotellet.
Tanken på å gå ut for å finne et spisested var fraværende!!
Neste
morgen våknet jeg til en glattbarbert mann som med myke, glatte kinn
kunne gratulere meg med dagen!! Svein Erik har hatt skjegg i en tid, men
vi har vært litt uenige om hvor kledelig det er! Jennifer har vært
veldig positiv, men jeg har vært heller lunken! Dermed var det en god
start på en fødselsdag når skjegget var borte!! Jennifer og Michael
overrasket med å gi meg en flaske med whisky i presang ved
frokostbordet. Jeg tok med en liten skvett i sekken da vi satte oss inn i
ventende bil for å bli kjørt til Muren!! Vi hadde lest en del om de
ulike stedene man kunne dra for å gå på muren, og vi hadde landet på et
sted som heter Simantai, ca 120 km unna Beijing.
Vi
hadde leid en 7-seters bil med sjåfør og guide, en ung jente fra indre
Mongolia som egentlig var førskolelærer i kinesisk på en privatskole,
men som innimellom jobbet som guide. Etter ca 1 ½ times kjøring ble vi
igjen tvangssendt innom en fabrikk. Denne gangen var det en liten
fabrikk som håndlaget vaser, boller og fat av kobber, dekorert med
emalje. Morsomt å se hvordan produksjonen foregikk, men for meg var
dekorasjonene litt for kinesisk og glorete, så vi klarte å komme oss
gjennom hele salgslokalet uten å kjøpe noe!!
Her limes det på dekor av kobber på selve kobberbollen.
Så fylles det lag på lag med maling før hele vasen/bollen slipes ned ved hjelp av stein
Nye
1 ½ times kjøring til Simantai, en av de minst berørte og besøkte
delene av muren. Vi tok en gondol nesten opp til muren, og så gikk vi en
bratt sti de siste 2-300 meterne. Så var vi endelig på muren – jippi!
Været var strålende, vi kunne se at vi var på 6-700 moh, for det var
fortsatt ikke kommet blader på trærne, og vinden var litt kald, men det
var allikevel deilig.
Endelig ved den kinesiske muren – den strekker seg så langt øyet kan se!
Det er fortsatt tidlig vår her, det kan man se på trærne!
Karrig natur, lite vegetasjon, men mur så langt øyet kan se
Intens konsentrasjon under klatring av en bratt trapp!!
Overflaten på muren var ikke like velholdt alle steder!
Underveis på vår spasertur!
Her har vi nådd den ene enden av muren – herfra var den utilgjengelig!
Bursdagsskål på muren – ganske spesiell feiring!
Fattige bønder tjener litt ekstra å å selge postkort og bøker til turistene
Med jevne mellomrom er det bygget vakttårn
Vi
gikk først så langt vi kunne den ene veien før muren ble så dårlig at
de hadde sperret den. Da tok vi oss en pause, og jeg kunne dra frem
bursdagswhiskyen slik at vi kunne skåle for at vi endelig var på muren!
Så
snudde vi og gikk den andre veien et godt stykke, nesten 3 timer gikk
vi på muren. På vei ned traff vi på Jennifer, som hadde valgt å ta en
lettere rute på muren, og vi kunne ta en ny ”murskål”, for å markere at
vi hadde opplevd et av høydepunktene på turen.
Været var topp, det var veldig få mennesker der og utsikten var fantastisk – og vi hadde gått på muren!!
Bursdagsskål -igjen, og feiring at vi faktisk har besøkt og gått på muren!
Enkel lunch etter tre timers tur på muren
Vel
nede igjen møtte vi guiden og hun tok oss med til en liten restaurant
der vi spiste en enkle lunch. Så var det 2 ½ times kjøretur tilbake til
Beijing. På vei inn til byen kjørte vi forbi ”birds nest” og
svømmehallen fra OL i fjor sommer. Gøy å ha sett dem i virkeligheten!
Om
kvelden dro vi av gårde for å spise Peking-and. Vi hadde hørt om et
bitte lite sted som skulle være veldig bra, men der var det fullt.
Dermed dro vi til en restaurant som var anbefalt i Rough Guide, Huajia
Yiyuan. Der var det ikke mulig å reservere bord – og det var tydeligvis
veldig populært for det var fullt av mennesker der! Vi ventet en liten
stund, og Jennifer benyttet anledningen til å fortelle betjeningen at
jeg hadde bursdag, og vips så ble vi geleidet til et eget lite rom! Så
bestilte vi et par ender, og rødvin. Da den første anden var klar ble
den kuttet opp ved bordet, og vi fikk en rask demonstrasjon av hvordan
vi skulle spise anden, lefsa og tilbehøret – det smakte veldig godt. To
ender og en god times tid senere var måltidet over, men da fikk vi høre
at jeg skulle få en spesiell nuddel-suppe, såkalt ”1-mile nuddelsuppe”
som bursdagspresang fra restauranten! Ja, ja, jeg spiste så mye jeg
greide, spise nudler med pinner er alltid en utfordring, og når jeg i
tillegg hadde spist min andel av Peking-endene kan jeg vel ikke si at
skålen ble tømt! Men godt smakte det!
Bursdagsmiddag – oppdeling av Peking and
Hm, hm, dette ser da godt ut, men hvordan gjør vi det?
Ok, det er kanskje greit med en liten demonstrasjon!
Her inntas bursdagspresangen fra restauranten – «en-mils» nudler!!
Jeg
må vel si at det ble en minneverdig bursdag, først vandre rundt på den
kinesiske muren og så spise Peking- and – hva mer kan man ønske seg?!
Dagen
etter brukte vi formiddagen til å ordne fly og hotell, samt transport
til og fra flyplassene – ting tar tid, selv på internett.
Så
gikk vi ut på leting etter en restaurant som solgte vestlig mat, og det
fant vi. Svein Erik bestilte Cæsar-salat og jeg spagetti Carbonara. Det
er første gang vi har spist Cæsarsalat og spagetti med pinner, men det
er utrolig hva som går, og maten smakte veldig godt, særlig salaten!
Det er ikke hver dag man spiser Cæsarsalat med pinner!
Etter
lunch tok vi en drosje til ”Temple of heaven”. Byggingen av Temple of
heaven ble startet av keiser Yongle, og var ferdig bygget i 1420. Det
skulle fungere som møtepunktet mellom himmel og jord. Himmelen ble
ansett som rund og jorden som firkantet. Bygningene og alterene er
bygget runde, og plassert på firkantet fundament. Selve parken som omgir
Temple of heaven er laget sirkelrundt, men med rette murer på alle fire
sidene! Forbindelsen mellom himmel og jord var selvsagt keiseren selv,
og det var her keiseren fastet i tre dager for å sikre årets avling – en
viktig seremoni!
Temple of heaven!
Om kvelden gikk vi ut for å spise pizza – vi var alle ganske lei av ris og nudler tre ganger om dagen!
Neste morgen var vår siste dag i Beijing, og siste dag i Kina, og dagens program var Sommerpalasset. Det var mye trafikk og forurensing denne dagen, synd, for bildene blir alltid så tamme og kjedelige i slikt gråvær.
Sommerpalasset
ligger idyllisk plassert ved en sjø, omgitt av grønne åssider. Palasset
består av mange ulike bygninger spredt rundt øst og nordsiden av sjøen.
Det har vært sommerpalass der siden 1100-tallet, men det var på 1800
tallet at de fleste nåværende bygningene ble bygget av Manch- keiseren
Qianlong. Men den mest kjente personen knyttet til sommerpalasset er
keiserinne Cixi. Hun ble keiser Xianfeng`s konkubine i en alder av 15
år, og ble raskt hans favoritt. Hun fødte ham en sønn, og da keiseren
døde i 1861 ble Cixi innsatt som hersker på vegne av sønnen som fortsatt
var et barn. De neste 25 årene styrte hun Kina, og da sønnen døde av
syfilis klarte hun å innsette sin nevø, som hun hadde full kontroll
over! Hun brukte uhemmet med penger, og ved innsjøen ligger det en båt
laget av marmor – bygget for marinens penger!! Cixi og nevø-keiseren ble
tvunget til å flykte under opprøret, the ”Boxer Movement” i 1899
forkledd som bønder, og overlot til ministrene å megle om fred. Hun
returnerte til Beijing, og klamret seg til makten så godt hun kunne. Det
siste hun gjorde før hun døde i 1908 var å arrangere mordet på sin egen
nevø! Det var slutten på 2000 år med keiserdømme i Kina!
På besøk i sommerpalasset
Sjøen rundt sommerpalasset, et yndet sted for lokalbefolkningen
En detalj fra Sommerpalasset
Bratte trapper ledet opp til et buddhist-tempel
To gamle menn inne i sommerpalasset
Oversiktsbilde fra toppen av buddhisttempelet
Marmorbåten bygget av keiserinne Cixi – for marinens penger !!
Vi
brukte mesteparten av dagen til å tusle mellom alle bygningene i
sommerpalasset. Helt i nord er det bygget et buddhistisk tempel i en
åsside, og man må klatre bratte og mange trappetrinn for å komme opp til
tempelet. Cixi fikk også bygget en 700 meter lang
”gangvei” laget i tre med tak, og innvendig er det malt vakre tegninger
på alle takåsene, rene kunstgalleriet. Gangveien ble laget slik at hun
kunne gå langs innsjøen i regnvær uten å bli våt!!
Dette
var finalen og siste kulturelle stopp på vår kinareise. Tror nok at
Mahili var litt slitne av vårt ”kulturelle” tempo, og jeg mistenker at
Jennifer gjerne skulle ha tilbrakt litt mer tid i handlegater og
butikker, men Michael er nok glad for at båten ikke ble fylt med enda
mer vekt!! Svein Erik og jeg fikk se det vi hadde lyst til å oppleve på
denne turen. Kina er jo så stort at man må prioritere steinhardt. Tre
uker var akkurat passe dose, og vi så alle frem til en ”vanlig” frokost
igjen. Kinesisk mat er som regel god, absolutt ikke i nærheten av det vi
får på kinesiske restauranter i Norge, men det kan bli litt for mye ris
og nudler når man får det både til frokost, lunch og middag!
Vi var litt skeptiske til hvordan vi skulle kommunisere og finne frem i
Kina, med få engelsktalende og alle skilt og menyer skrevet på
kinesisk, men det gikk mye bedre enn forventet. Internett er utbygd over
alt, og vi er glade for at vi tok med oss pc-en. Det gjorde det mye
enklere å bestille flybilletter og hoteller! Ingen av hotellene vi
overnattet på hadde pc på rommet, men alle hadde gratis
internett-tilkobling.
Så var det avreisedag. Vi brukte Air Asia igjen, og det førte til at vi måtte hyre en bil til å kjøre oss ca 80 km til
nabobyen, Tianjin, der Air Asia fløy fra. Vi tok fly til Kuala Lumpur.
Der landet vi i 22-tiden, og vi var nødt til å overnatte på et
”bed&breakfast” over natten. Tidlig neste morgen tok vi fly videre
tilbake til Johor Bahru – og Fruen fra havet.
