Okt – nov
10-09
Nå
er det lenge siden forrige reisebrev. I skrivende stund sitter vi i
Yacht Haven marina i Phuket og er akkurat ferdige med frokosten. Jeg har
lest gjennom forrige reisebrev for å finne tråden, og begynner å nøste i
det vi dro til Norge. Vi fløy fra Johor Bahru til Kuala Lumpur og
videre derfra direkte til Arlanda utenfor Stockholm med Malaysia
Airlines. Akkurat passe service, nok rødvin, spisbar mat og blide
flyvertinner….Fra Arlanda tok vi Norwegian til Gardermoen og ble møtt av
mine foreldre – jeg kan ikke noe for det, men jeg har alltid likt å bli
møtt av noen på en flyplass!! Det var deilig å møte den kalde, friske
luften, og kunne kle på seg for å holde varmen – i stedet for å gå
nesten naken og fortsatt svette som en gris (jeg har forresten aldri
sett en gris svette……).
De
første dagene ble brukt til å ta telefoner og få satt i gang
bestillinger av båtdeler og avtaler med lege, hørselslege, venner,
familie….. – vi innså fort at knappe fire uker kom til å gå fort. Etter
et par dager dro vi på besøk til Jon og Tone i Halden og kombinerte det
med en liten tur til Strømstad der bl.a. snus ble kjøpt inn – jeg har nå
klart å bruke, og ta pauser med snus flere ganger uten å ”surne” – i
hvert fall ikke mer enn en dag – og snus er fortsatt godt synes jeg…..
Neste
stopp var hyttetur med sønn Jørgen og familien på Beitostølen. Vi dro
opp på fredag i strålende høstvær, men natt til lørdag lavet det ned med
snø – skikkelig vinterstemning. Vi gikk på tur i snødrevet, men
Kristoffer, yngste barnebarn i flokken, opplevde sin første vinterdag
sittende i bæremeis – det var han særdeles lite begeistret for! Sjelden
har det ljomet slike illsinte skrik i fjellheimen – den gutten har
lungekapasitet! Motstanden mot snø går nok over – for de to andre
barnebarna koste seg med bål, snø, lunken tomatsuppe og iskalde
fingre…..
Det
var en koselig helg der vi fikk tid til å bli litt bedre kjent med
barnebarna – det er pussig å tenke på at vi nå har fire barnebarn, jeg
sier ”vi” for jeg føler at jeg er en ekstra bestemor! I en alder av 46
er jeg i hvert fall en relativt ung bestemor – hvor god får vel tiden
vise……
Små, søte engler i snøen – brå vinter tidlig i oktober
Ut på tur, aldri sur – med ett unntak…..!
Det er kos med besøk av farfar!
Fra
Beitostølen dro vi over til Skurdalen, sør for Geilo der vi bodde noen
dager på hytta sammen med Truels. Svein Erik ble kraftig forkjølet og
gikk stort sett med nesa i en klut, og syntes veldig synd på seg selv –
menn blir veldig mye sykere…….
Truels og jeg brukte noen timer hver dag til å felle trær og lage neste års ved – god mosjon og masse såre muskler!
Så
bar det ned til byen igjen og sosialt samvær med familie og venner.
Søndag var det barnedåp for det aller yngste barnebarnet i familien,
Kristin sin førstefødte. Han oppførte seg eksemplarisk i kirken og var
stort sett et stort smil hele dagen.
Dåp for familiens yngste barnebarn – Nicolay!
Man skal være godt forberedt når man skal skjære løk til løksuppe, Magnus!!
Godt med en snill og flink mamma når nye laken skal formsys til båten!
Uken
etter dro vi opp til Ringebu og hilste på gode seilervenner Nils og
Marit på Checkmate. Igjen ble det god mat – rakfisk!- og masse hygge og
prat. Vi dro også innom Gjøvik og hilste på gode venner der.
Vi
fikk også tid til å treffe begge brødrene til SE med respektive, og til
og med min godt voksne mormor kom ens ærend fra Bodø for å hilse på –
det var veldig koselig! Siste uken vi var i Norge feiret vi mine
foreldres bryllupsdag med hele familien – og så var det på tide å vende
kursen mot Fruen igjen.
Vi
fløy med Ryan Air og Air Asia – begge deler skikkelige
lavprisselskaper, men vi kom oss tilbake uten de store forsinkelsene
eller problemer.
Fruen
lå pent fortøyd, innvendig var alt ok, men utvendig så hun skikkelig
møkkete ut. Hver gang det regner blir det svarte skittstriper av sot som
er omtrent umulig å vaske bort. Å holde båten ren er et slags
evighetsprosjekt…..
Varmen
var trykkende, og jeg syntes synd på Svein Erik som måtte bruke timer i
motorrommet for å montere vår nyanskaffede slange og dermed slippe
problemet med luft i dieselen inn til motoren.
Vi
ble i Danga Bay i en uke – ikke fordi vi hadde så mye å gjøre, men i
helgen var det tre dagers festivitas for seilere som skulle delta i Sail
Malaysia, og vi som ikke skulle delta var også hjertelig velkomne! Det
innebar gratis øl og middag tre dager på rad, og i tillegg traff vi
igjen norske Pomona med Vegar og Lisbeth – seilere vi traff i
Stillehavet og som vi sa farvel til i New Zealand. Veldig morsomt å se
dem igjen – og nå har vi noen å spise medbrakt pinnekjøtt sammen med i
julen!
Endelig treffer vi Pomona igjen etter lang tid – nå skal vi feire litt norsk jul sammen!
Så
endelig var vi klare til å kaste fortøyningene – blir man liggende for
lenge et sted er det noen ganger vanskelig å ”klippe navlestrengen”. Vi
motret oss ut i elven, men etter 20 minutter – hysj, hysj – hva er det
slags rare lyder fra motoren, den går så ujevnt…….
Kan det være at noe henger i propellen???
Etter
nye 20 minutter med nervene i høyspenn og en motor som klart følte et
ubehag besluttet vi å kaste anker og sjekke propellen. Svein Erik – som
vanlig – tok oppgaven og forsvant ut i den brune elvevannet på
propellsjekk. Ingen ting. Et par dager før vi dro var han også nede for å
skrape propellen – det var absolutt nødvendig for den så ut som en
grodd fotball, så litt ekstra skraping ble gjort. Rett før vi kastet
anker stoppet motoren også – så etter propellsjekken besluttet sjefen at
han måtte ned for å lufte motoren. Da startet motoren og gikk som en
klokke – vi kjørte den hardt en periode, med tanke på at hvis den ble
”syk” igjen så måtte vi dra innom Raffles marina (som lå på veien ut
elven) for å få en mekaniker til å se på problemet. Vi dro den opp i
1800 rpm – gikk som en drøm, ned i 1400 rpm – ingen problemer. Ja, ja,
da var det vel litt luft igjen i motoren etter SE sin reparasjon –
tenkte vi!
Resten
av dagen gikk motoren som en drøm og vi ankret opp bak en liten øy for
natten, bare for å få en myk start på turen. Neste morgen – samme ujevne
duren i omtrent en time – så forsvant den. Jeg kan fortelle at det er
ikke spesielt beroligende med en motor som ikke virker, så virker, ikke
virker og så virker. Ørene våre var fintunet på motorlyd, og vi brukte
timer på å tenke ut teorier på hva som kunne være galt. Igjen ankret vi
opp for natten, og neste morgen – samme problem, bare ennå verre. Denne
gangen stoppet motoren flere ganger og SE måtte lufte, og lufte, og
lufte. Det var ingen vind, så vi måtte bare drive med strømmen mens SE
jobbet på høygir. Nå går luftingen ganske fort – rutine!!!!
Tidlig
på ettermiddagen nærmet vi oss Port Dickson og Admiral marina der vi
besluttet å gå inn for å få fikset problemet. I mellomtiden hadde vi
funnet ut at det eneste stedet der problemet kunne ligge var rundt
slangen som SE hadde skiftet ut mens vi lå i Danga Bay. Sugeslangen var
festet under dieselmatepumpen, og var usedvanlig kronglete å komme til,
men han gjorde nå et forsøk, og fant ut at den kunne skrus til ganske
betydelig. Stor lettelse, da hadde vi i hvert fall funnet en konkret
feil. Motoren begynte å gå jevnt igjen, men vi besluttet å gå inn i
marinaen slik at alt kunne demonteres og festet på en enda bedre måte.
Selvsagt gikk vi inn i et kraftig regnvær og måtte drive en stund mens
det passerte oss, men til slutt lå vi godt fortøyd til brygga og kunne
puste lettet ut. Vi tok en rolig kveld og neste morgen da motoren var
kald fikk SE fikset slangetilkoblingen skikkelig ved bruk av gjengetape
som egentlig ikke skulle være nødvendig. Men gjengetapen stabiliserer
nok, slik at tilkoblingen ikke løsner pga motorvibrasjonen. Han var
ganske irritert på seg selv for å ha ”slurvet” første gangen, men det er
ikke alltid så greit – trøstet jeg…….
Så
dro vi videre med en motor som malte som en katt – deilig. Ørene og
nervene kunne igjen slappe av og vi bestemte oss for å ta en nattseilas
videre til Penang. Underveis stoppet plutselig autopiloten å virke, og
så forsvant displayet på GPS`en! Merkelig. Jeg håndstyrte videre mens SE
lekte detektiv. Løsningen på autopiloten var heldigvis enkel, en løs
kontakt, men GPS`en ble skiftet ut med en annen. Like etterpå oppdaget
SE rød hydraulikkolje under motoren – en lekkasje i styringen. Når skal
problemene stoppe……
Hvor kan lekkasjen være……..
Endelig – der fant jeg feilen……jippi!
Endelig er alt montert og det er på tide å etterfylle med hydraulikkolje
Lekkasjen
så ikke så ille ut, så vi besluttet å vente til vi kom til Langkawi før
vi gjorde noe med det. Problemet var at vi ikke klarte å finne ut hvor
lekkasjen var. Vi kunne eliminere områder, men ikke finne det konkrete
stedet, men mengden olje som rant var ikke avskrekkende.
Selve
nattseilasen gikk greit. Det var fullt av båter i leden og fiskebåter
over alt, men ingen squall eller regnbyger – vi var kjempeheldige. Sent
dagen etter ankret vi opp utenfor Penang, men besluttet å gå direkte til
Langkawi neste morgen.
Vi
hadde strålende sol og fint vær, men som vanlig ingen vind. Vi heiste
storseilet omtrent bare av prinsipp, men kunne aldri slå av motoren –
til det var vinden for svak og stort sett rett forfra!
I
17-tiden ankret vi opp i Kuah, hovedstaden på Langkawi. Der ble vi
invitert over på en sundowner om bord i Odulphus, våre hollandske
venner, Peter og Carla. Det var koselig å treffe dem igjen.
Neste
dag kom også Ventana med norske Elisabeth og amerikanske Rachel til
Kuah for å hilse på oss. Vi hadde en koselig sundowner og middag sammen
før de dro videre neste dag.
Stadig koselige treff med Ventana, Elisabeth og Rachel -her er vi invitert på pannekakefrokost før avreise
På søndagsmarked og enkel middag sammen med Carla og Peter
Tilbake i Malaysia og nå starter jobben med proviantering – masse innkjøp, alt for liten bil….
Hvor skal vi få plass til alt sammen……(kanskje et spett hjelper…!)
Vi
jobbet intenst med å bunkre opp nødvendig ballast i båten, og sakte men
sikkert ble alle rom fylt opp med nødvendig leskedrikk og litt
hermetikk……!
Så
etter tre dager dro vi videre opp til Rebak marina for å sjekke ut
hvilke båter vi kjenner som lå der. Der traff vi tre svenske båter som
alle skal seile opp Rødehavet etter jul, og vi hadde hyggelige kaffe-
slabberas og oppdatering av hva de ulike hadde gjort denne sommeren!
Vi
startet også jobben med å finne lekkasjen på hydraulikken. Etter
grundig gjennomgang var området snevret inn til et sted som var umulig å
komme til uten å sage hull i en bit av sengen i akterkabinen. Det ble
gjort og der lå det et kobberrør som det var et bitte lite hull i. Igjen
stor lettelse – det er alltid deilig å finne problemet. Kobberrøret,
samt et parallelt kobberrør ble begge demontert og skiftet ut med mer
moderne gummi-hydraulikkslanger. Det ble gjort av en kineser inne i Kuah
som drev en liten sjappe som vi brukte 4 timer på å finne – og jeg kan
fortelle at Kuah er ikke en stor by, men har hundrevis av små
forretninger der alle driver med et eller annet teknisk. Når man spør er
det ingen som forstår hva man spør etter, og når vi ringte kineseren
hadde han store problemer med å forklare hvor sjappa lå, i hvert fall
hadde vi store problemer med å forstå hva han sa!
Det skjuler seg et velutstyrt hydraulikkverksted bak denne beskjedne fasaden!
Det er bedre med mange reperatører og gode råd enn ingen…..
Slik
er det noen ganger å være på langtur. Vi kan bruke en dag på små ting,
og timer på å lete og spørre for å finne frem, men det morsomme er at vi
får se mange rare plasser og treffe mange spesielle personer som man
aldri ville gjort som ferieturist…..
Oppholdet
vårt i Rebak ble stort sett brukt til å fikse hydraulikkproblemet, men
det var greit å ligge i en marina i stedet for å ligge for anker når man
må demontere styringen……
Så dro vi opp til Telaga der vi skulle sjekke ut. Vi leide bil en dag for å gjøre de siste innkjøp og bar 400 liter diesel
i kanner for å fylle opp tankene før vi reiste. Hardt arbeid, og SE
begynner å få skikkelig låsing i ryggen, så nå må vi bruke tid på å lete
opp en kiropraktor eller noe lignende!!
Etter
utsjekking tok vi rett og slett en nattseilas direkte til Phuket. Igjen
var vi heldige med været, ikke noe regn, og vi gikk så langt fra land
at vi unngikk de mest impulsive fiskebåtene – de uten særlig med lys,
som tråler i alle retninger og som skifter kurs uten å ense andre båter i
nærheten!! På de dybdene vi gikk over er det stort sett båter som
fanger blekksprut som jobber, og de ligger stort sett i ro med voldsomme
lyskastere på for å lokke opp blekksprutene til overflaten. Da skal man
være ganske sløv for å unngå å se dem!!!!
Tidlig
om morgenen tøffet vi inn fjorden til Yacht Haven marina. Vi kom frem
før kontoret åpnet og besluttet å ankre opp på utsiden. Dagen ble brukt
til å få ordnet plass i marinaen, oppdatere telefonkortet og ta et dusin
telefoner for å få satt i gang ulike jobber.
Neste
morgen gikk vi inn i marinaen og allerede en time etter at vi hadde
fått alt i orden dukket Nai, hun som er sjef for firmaet som la nytt
teakdekk, opp. Problemet med teakdekket var at de hadde glemt å lage
drenering rundt et par av taklukene, men som alltid; – ”no problem – we
fix”!
Nå
har vi vært her i snart en uke, og dreneringen er snart klar, og noen
av de andre oppgavene er startet. Litt av problemet er at de fleste
firmaer har mer enn nok å gjøre, så ting tar tid, men vi håper at vi får
gjort det meste før jul.
Planene
fremover er nå endelig avklart. På vei tilbake fra Borneo fikk Svein
Erik et anfall av ”reisevegring” og besluttet at han ikke ville
tilbringe to år med å seile rundt Afrika. I stedet vil han raskt hjem
til Norge for å kunne kose seg med å gå på ski og være nærmere familien.
Dermed
ble våre Afrika-planer skrinlagt. Neste steg i prosessen var at han
heller ikke ville seile opp Rødehavet, og da var eneste alternativ å
sette Fruen på en stor båt og frakte henne hjem. Vi sjekket ut
muligheten og fikk et tilbud. Beslutningen om å sette båten på båt ble
mer eller mindre besluttet mens vi var hjemme i Norge. Da vi kom tilbake
til Malaysia og seilte oppover mot Thailand fikk vi tilsendt kontrakten
og den var full av ansvar og svært få rettigheter. Det fikk SE til å
tvile, samtidig som vi snakket med mange andre seilbåter, og plutselig
en dag ble beslutningen tatt at vi seiler opp Rødehavet sammen med de
andre etter jul!!
Det
gir oss relativt kort tid til å få gjort ting, men det er heldigvis
ingen store, viktige ting som må fikses, mer kosmetiske forbedringer, så
blir det ikke tid så overlever vi allikevel!!
Dagene
blir nå brukt til å gå gjennom båten, sjekke det som kan sjekkes, vente
på at folk skal dukke opp for å gjøre ting, vaske og kaste ting inne i
båten, samt skrive lister på proviant. Jeg husker listene som ble
skrevet og alt som ble handlet inn før vi skulle krysse Atlanterhavet,
og tilsvarende da vi dro gjennom Panamakanalen og ut i Stillehavet.
Båten var stappfull av hermetikk, mel, pasta og jeg vet ikke hva. Nå har
jeg lært at basis-mat stort sett kan handles over alt og st det er
begrenset hvor mange kilo ris og pasta man spiser……så jeg er litt mer
avslappet denne gangen. Det fine med Thailand er at man kan stort sett
få tak i det man ønsker, så det blir vel til at vi kjøper inn så mye vi
kan av ting – slik som bacon – som er særdeles vanskelig å få tak på i
muslimske land!
De
fleste tenker vel på pirat-faren gjennom Rødehavet, men vi håper og
tror at alle marinefartøyene som er utplassert vil virke preventivt, og
vi vil på strekningen utenfor Yemen/Somalia seile sammen med så mange
andre seilbåter som vi kan. De fleste seilere ønsker å seile sammen på
denne strekningen som tar omtrent 3 døgn, og da har vi i hvert fall en
viss beskyttelse i og med at andre kan få gitt beskjed hvis noe skjer.
Ellers får vi bare krysse fingrene…..
Men
nå er vi her, og har nok å henge fingrene i. Om fire uker er det jul og
det må vi feire så godt vi kan. Det kommer et reisebrev til ved
juletider med oppdatering på hva vi har fått gjort og hva som skjer
videre…!
I
mellomtiden – kos dere med rakfisk, lutefisk, ribbe og pinnekjøtt…..jeg
får vann i munnen og merker at det snart nærmer seg lunch….
Båten har nå seilt minst 50.000 nm – vi har seilt omtrent 35.000 av dem!!!
