Fruen fra havet

Juli, august

08-09

Endelig kom den nye jolla – som en diger presang!

Jippi,
endelig stod det en diger kasse på brygga merket Fruen fra havet!!
Klokken var nærmere 1500 lørdag ettermiddag. Vi utstyrte oss med diverse
verktøy og skred til verket. Etter omtrent 30 minutters demontering
fikk vi lirket jolla ut av kassen, samtidig som vi så store, truende
mørke skyer i horisonten – dagens ettermiddagsregnskyll var i anmarsj!

Masse jobb med å pakke ut og bli kvitt emballasjen!Endelig var jolla oppblåst, hvit og fin. Legg merke til gutta med gamlejolla i bakgrunnen, samt de truende skyene…….som det aldri ble noe av!!

Tempoet
ble skrudd ytterligere opp, og mens jeg demonterte kassen og fikk
kastet den pumpet Svein Erik opp jolla – det var et vakkert syn, hvit og
skinnende!!! Vi fikk hjelp av unggutten som bestyrte marinakontoret den
dagen til å bære jolla til båten, og som takk for hjelpen fikk han
likså godt ”gamlejolla”! Det viste seg at han har en onkel som reparerer
joller, så ”gamlejolla” vil sikkert ha et godt liv fremover……

Svein
Erik begynte å montere tau til å feste båten i davitene, mens jeg
lukket alle luker og vinduer i båten – selvsagt ble det ikke noe regn
den ettermiddagen. Det kom 4 dråper, og så løste skyene seg opp –
typisk! Her hadde vi stresset og kavet for å bli ferdige før regnet
pøste ned og så blir det avlyst!

Tidlig
neste morgen startet vi kryssingen av sør-kina havet over til Borneo.
Det var som vanlig lite vind og det tok noen timer for vi gadd å heise
storseilet. Rett før vi inntok 12-ølen fikk vi motstrøm opp i over 1,5
knop. Da gikk det smått en periode frem til middagstider, og vi hadde
motstrøm omtrent hele natten. Det er ikke helt enkelt å forstå
strømmønsteret her i dette området! For å toppe det hele fikk vi også
motvind i noen timer! Det var en rolig natt uten alt for mange
fiskebåter. Neste dag var det strålende sol, medstrøm og ingen vind!! Vi
motret frem til klokken 15. Da kom vinden og vi kunne heise alle seil
og faktiske seile. Jeg sa til Svein Erik at det kom nok ikke til å vare –
det skulle jeg aldri ha sagt for litt senere bygget det seg opp det
frontsystemet og etter 1 times seiling måtte vi reve!! Vi ble tatt igjen
av en skikkelig sumatra med kraftig vind og regn. Sjøen bygget seg opp
med krappe urolige bølger og jeg ble selvsagt kvalm!!
Etter et par timer var alt over, men sjøen var fortsatt urolig. Vinden
var borte og vi måtte starte jernhesten – igjen!! Når skal vi få oppleve
en ordentlig seilas igjen?

Vi hadde en skikkelig sumatra på veien over til Borneo, masse regn og sterk vind!

Middagen
ble avlyst – jeg hadde ikke behov for å stå i byssa og lage noe, og
Svein Erik vet jo knapt hvor byssa er……. Dermed gravde vi frem Jennifers
fruktkake som er så mektig at en bit holder deg gående i 12 timer…….
Svein Erik koste seg med den, mens jeg fikk lov til å gå og legge meg
noen timer. Heldigvis roet sjøen seg og da det var min tur til å holde
vakt var forholdene mye bedre. Eneste ulempen var at det småregnet hele
natten og det ble litt vått å sitte i cockpiten for å holde utkikk!!

Dagen
etter kom vi inn i en slags ”stim” med tømmerstokker, og rett som det
var hørte vi kraftige dunk i skutesiden. Det gikk bra, men det var
omtrent umulig å oppdage stokkene før det var for sent å styre unna, de
fløt veldig dypt i vannet. Dagens høydepunkt var da vi ble innhentet av
en stor flokk med delfiner som fulgte med oss en god stund. Det er gøy å
se hvordan de helt uanstrengt dukker ned foran baugen og dukker opp på
andre siden bare noen cm fra båten! Noen ganger vrir de på kroppen slik
at de kan titte opp på oss der vi henger over ripa for å følge med – det
er aldri kjedelig å se på delfiner!

Vi hadde også besøk av en stor flokk med delfiner!

Om
ettermiddagen kom vi frem til en øy der vi kastet anker for natten.
Målet var Santubong river, men vi måtte passere en terskel for å komme
inn i elven, og det måtte gjøres på stigende vann, for oss betydde det
7-tiden neste morgen. Så neste formiddag i halv ti-tiden kastet vi anker
inne i elven. Det var fullt av båter der, men vi fant et sted vi mente
var greit, og siden vi ankret opp i leire satt vi som støpt. Vi hadde
ikke før fått ryddet opp i båten før Mahili kom susende på besøk. Vi
feiret gjensynet med en kombinert anker-øl! Et par timer senere forsvant
SE sammen med Michael inn til byen (ca 35 km unna)
for å hente en motorsykkel. Jennifer tok bussen inn til byen mens jeg
bestemte meg for å være igjen i båten. Heldigvis at jeg ble igjen!! I
14-tiden begynte det å blåse opp og strøm og vind førte båtene i alle
retninger. Vi ble plutselig liggende veldig nære andre båter, så jeg
startet motoren og ”motret” unna de andre båtene slik at vi ikke ble
truffet. Etter et par timer kom Svein Erik tilbake og vi kunne ta opp
ankeret og flytte oss lengre opp i elven slik at vi ikke lå nære andre
båter. Det var et stress, for vi skulle rekke en velkomstsamling klokken
halv seks……Men det gikk greit. Vi rakk samlingen med et skrik, men
etter en stund bygget det seg opp svarte skyer igjen så vi dro tilbake
til båten – det var den kvelden; regnet kom selvsagt ikke……

Endelig fikk vi brukt jolla i Santubong-elven!

Neste
dag var vi med på en tur til en nasjonalpark der vi kunne få se
orangutanger. Noen var ført tilbake til naturen etter å ha vært holdt i
fangenskap, mens andre var født ”ville”. Vi var veldig heldige, da vi
ankom fòringsplattformene fikk vi se mange orangutanger. Vi fikk også se
selveste sjefen, et digert beist på over 1 ½ meter, veide 80 kg og
var 29 år gammel. Vi fikk også sett tre ulike mødre med unger i ulik
alder hengende på brystet, og et par unge hanner som satt i trærne i
passe avstand fra sjefen sjøl!
Plutselig hoppet sjefen ned på bakken ikke langt fra der vi stod, han
var visstnok ganske gretten fordi det var så mange unge hanner i
nærheten som prøvde å ”yppe” seg. De var mye raskere enn sjefen selv så
de hadde mye større drag på damene – noe som ikke falt i god jord! Vi
ble bedt om å trekke oss rolig tilbake – det var ikke helt sjelden at
turister var blitt kjørt til sykehuset etter nærkontakt med en
orangutang!

Vårt første møte med orangutanger!Her er selve sjefen for flokken!Mor og barn på fôringsplassen

Vi
overlevde!! På vei tilbake stoppet vi i byen Kuching, hovedstaden i
Sarawak der vi bl,a besøkte byens museum – selve bygningen var et flott
skue, bygget på sent 1800-tallet da byen ble etablert.

Vi
tilbrakte flere dager inne i Kuching som er en veldig hyggelig by,
bl.a. fikk vi med oss søndagsmarkedet som er full av salgsboder der man
kan kjøpe fisk, kjøtt, grønnsaker, blomster, frukt og all mulig juggel i
tillegg!!

En
runde på golfbanen fikk vi også tid til – vi samlet sammen en gruppe
med seilere, og vips så var vi 10 stk som alle spilte golf, mer eller
mindre gode…….

Søndagsmarked i KuchingMuseet i Kuching, gammel og vakker bygningDet er ikke hver dag man spiller golf sammen med krokodiller!!

Santubong
– elven var brun og ganske smal, så båtene lå ankret opp på den ene
siden i en lang rad slik at vi ikke forstyrret båttrafikken og
slepebåtene som gikk opp og ned elven i en jevn strøm. Vi var den siste
båten som ankom og havnet som nevnt tidligere lengst unna jollebrygga,
men med ny jolle og 15 hk påhengeren gikk det unna så det sprutet!

Det mest spennende var krokodillene i elven. Det gikk flere dager uten at vi så en eneste en, men så en dag kom det en 3 meter krokodille svømmende omtrent 50 meter unna båten – første gang vi har sett en krokodille siden vi forlot Darwin!

Så
den 10.juli startet Rainforest World Music festival som varte i ”tri
heile dagar til endes”! Det var en merkelig blanding av musikere; en
gruppe fra finland som spilte på en slags trefjøl med strenger, vi har
aldri sett noe lignende før. En gruppe fra NZ: Moana and the tribes med
maori- dans og sang, Jeff and the vida bluegrass band fra USA, St
Nicholas orchestra fra Polen som spilte sigøynermusikk, Poum Tchack fra
Frankrike som også spilte sigøynermusikk, en gruppe fra Korea som spilte
på trommer og danset, grupper fra Malaysia, Indonesia, Ungarn, Chile og
ikke mist en gruppe fra Tanzania som hadde reist i tre dager bare for å
komme til flyplassen…….

Hver
ettermiddag var det work-shops der ulike artister fra de ulike gruppene
møttes og spilte og improviserte så godt de kunne – mye bra musikk.

Om
kvelden var det de ulike gruppene som opptro og der var det mer variert
– jeg mener, å sitte i en time å høre den indonesiske gruppen spille
musikk basert på lyder i naturen – det var nærmest en lidelse, mens den
polske gruppen var en opplevelse!

De såkalte «workshops» på musikkfestivalen var gode!Mange var redd for svinepest på musikkfestivalen, så alle fikk utlevert hver sin maske!Moana and the tribes var et positivt innslag på kveldskonsertene!

Etter
tre dager med festival var vi godt forsynt og mettet på musikk, men det
var absolutt verd turen og billettprisen!! Stort sett hadde vi vært i
seng i 2-tiden om natten og tidlig opp igjen neste morgen, og for oss
som normalt legger oss ved solnedgang var det godt å komme tilbake til
rutinene igjen………

Neste
stopp på veien var Miri. Dit var det mulig å komme ved dagseilaser og
ankring opp i elver, men vi valgte hurtigløsningen – ta en natt –
seilas. Det gikk så det suste med medstrøm mye av tiden på 1-2 knop, og
motstrømmen var aldri sterkere enn 0,2-0,3 knop. Det kommer til å bli en
tøff reise tilbake til Singapore, med motstrøm, og høyst sannsynlig
motvind…..

Miri er en oljeby i Sarawak, ikke langt fra Brunei. Vi lå i en marina 3 km utenfor
selve byen. Det var ikke mulig å leie motorsykkel, så vi ble avhengig
av Simon med sin gamle, rustne bil til å kjøre oss til og fra byen.
Fordelen var at han visste hvor det meste var å få tak i, og var
usedvanlig tjenestevillig! Oppholdet i Miri ble kort og hektisk. Vi ble
med på en hule-tur til Niah caves, en av verdens største huler, og i en
av hulene var det tegninger fra steinalderen, ikke veldig godt bevart,
men mulig å skimte på veggene.

Niah caves, verdens nest største grotte. Legg merke til stolpene som henger fra taket. De brukes for å hente ned «birds nest» en delikatesse i Kina – birds nest soup!!

Fra
Miri dro vi videre til Brunei. På veien opp overnattet vi bak den
største moloen vi har sett på lenge. Det var Sultanen av Brunei sin
molo, og var plassert rett nedenfor poloklubben hans! Det var ingen
båter der, men det var anlagt en kunstig øy midt inne i området, og alle
seilbåtene ankret opp rundt øya. Det ble en rolig natt uten så mye som
en krusning på vannflaten!!

Neste
morgen motret vi det siste stykket inn til Brunei. Vi ankret opp foran
en av Bruneis to yachtklubber og fikk sjekket inn. Som en del av
fordelene for rallydeltakerene var det ordnet med muligheten for å få
kjøpt billig diesel. Vanligvis må utlendinger betale 0,86 dollar for en
liter, mens vi fikk kjøpe 300 liter diesel
hver for lokal pris; 0,31 dollar, dvs. 1, 40 kr/l ! Problemet var at
dieselen måtte kjøpes på en spesiell bensinstasjon som var eid av
turistsjefen i Brunei, og den måtte transporteres i kanner!! Svein Erik
kastet seg rundt og fikk fylt opp våre 5 kanner à 20 liter,
– i hvert fall en start!! Så samme kveld var det middag og dans på
yachtklubben. Neste morgen motret vi opp elven til den neste
yachtklubben. Noen av båtene hadde med seg 2-3 ungdommer hver som fikk
oppleve litt av livet i en seilbåt. Vel fremme var det tid for
søndags-lunch på tradisjonell engelsk vis. Det var stekt lammelår,
stekte poteter, mintsaus, yorkshirepudding, bread & butter pudding,
kokte grønnsaker og øl! Etter lunch ble vi med på en sighseingtur i
byen, vi besøkte et museum som viste historien rundt alle sultanene i
Brunei, særlig den nålevende sultanen som bestemte at Brunei skulle eie
halvparten av oljerettighetene, og som gjorde Brunei til et rikt land!
Brunei er et merkelig land, Sultanen er enehersker, han peker ut alle
ministrene, selv er han økonomiminister, statsminister, og innehar også
et par andre ministerstillinger………

Landet
har 450.000 innbyggere, og en god del bor i hus bygget i elver eller
sjøen på stolper, såkalte floating villages. Grunnen er at det er
vanskelig å bygge noe i Brunei. Jorden en løs, og man kan slå ned
pillarer i uendelige meter uten å finne fast grunn! Dette gjør bygging
av hus og veier en utfordring!

Alle
bor i såkalte Kamponger, små samfunn som tar vare på hverandre. Hvis en
person blir rik flytter han ikke vekk, men velger å bygge et stort og
kostbart hus i kampongen der han kommer fra. Dermed kan man se gamle
slitne hus og kostbare hus vegg i vegg, og alle synes det er helt
greit!! Vi fikk se huset der nålevende Sultan vokste opp, det var ganske
så beskjedent. Så fikk vi se et glimt av dagens ”hus” – et gedigent
palass, på grensen til å være skikkelig vulgært!!

Selve byen var ren og pen og virket godt organisert, og bilparken var imponerende!

Om
kvelden var det middag på Sultanens polo klubb. Vi fikk først en
kjøretur rundt klubben der vi så staller med plass til 2.000 hester. Nå
var det kun 200 hester der – den økonomiske situasjonen har nok hatt
innflytelse her også! I glansperioden var det en stor stab med
veterinærer som jobbet her også! Ellers var det en cricket bane, en diger golfbane, svømmebasseng, og selve klubbhuset som var prangende og luksuriøst!
Vi var ca 20 seilere som deltok på middagen, og vi ble plassert midt i
et digert rom uten andre mennesker. På veggen var det en storskjerm som
viste lokalTV, uten lyd. Middagen var smakløs og ble servert med vann
eller saft – jeg tror vi alle ble skikkelig skuffet over måltidet.
Dermed brøt vi opp så tidlig vi kunne og på veien tilbake stoppet vi opp
og gikk en rask runde rundt i foajeen i Empire hotell – der må man være
veldig rik for å kunne bo!!

Brunei by med Sultanens palass i bakgrunnenHer er vi ankret opp foran en «watervillage» i Brunei»Kampongene er full av kontraster, nye og gamle hus om hverandreOg her er moskeen vi besøkte! Sultanens egen moskee!Skikkelig dresset opp for et moskeebesøk!!Et bilde av bankettsalen i Sultanens poloklubb!En liten «veggdetalj» fra poloklubben……Og så spiser vi middag……….Elvetur opp i nasjonalparken – morsomtIkke fullt så morsom tur opp i canopy walkway!Så en avkjølende svømmetur i elven….Sultanens barndomshjem – ikke all verden å skryte av sammenlignet med dagens palass!

Neste
morgen var det tidlig opp og ut på tur igjen! Denne gangen var målet
Ulu Temburong nasjonalpark. Vi ble først kjørt til byen med buss. Der
gikk vi om bord en hurtiggående elvebåt som tok oss opp gjennom et
nettverk av elver. Så ble vi puttet inn i buss igjen og kjørt omtrent en
time til en ny elv. Der ble vi fordelt i små båter, 5 stk i hver båt
pluss en sjåfør og en hjelper. Så ble vi fraktet oppover elven.
Vannstanden var så lav at det var et under at vi kom frem, og noen
ganger var vi nødt til å hoppe ut av båtene og hjelpe til med å skyve
oss over de grunneste partiene. Båtturen endte opp ved en bratt sti der
vi gikk på toppen av en haug der det var bygget en gangbru 30-40 meter over
bakken – i høyde med tretoppene. For meg virket det hele svært
primitivt, omtrent som et dårlig stillas, og vi kunne ikke være mer enn 5
mennesker som gikk der samtidig!! I tillegg begynner jeg å utvikle
høydeskrekk! Mens vi klatret opp ble vi omringet av veps, og jeg klarte å
bli stukket to ganger – det sved som bare det, så jeg var storfornøyd
da vi endelig kunne klatre ned igjen!! Jeg tror Svein Erik koste seg mer
og han fikk studert utsikten og tatt bilder…..

Vel tilbake tok vi båten nedover langs elven et stykke før vi stoppet for lunch – kylling og ris!

Etter lunch raftet vi i gummibåt nedover elven, siden vannstanden var så lav ble det dårlig med fart, men det var gøy allikevel!

Den
kvelden tok vi det helt piano – tre hektiske dager i Brunei uten en
pause i programmet! Neste morgen motret vi tilbake til den første
yachklubben der vi sjekket ut, og Svein Erik fikk kjøpt 260 liter diesel
til! Det ble en hektisk formiddag med tømming av kanner og da vi
endelig var klare til å dra kom det et kraftig regnskyll. Vi bestemte
oss for å vente, men været var urolig hele ettermiddagen. Dermed
besluttet vi å vente til neste morgen med å dra videre til Labuan, ca
tre timers motring unna!

Neste
morgen var det grått, men greit vær og vi motret opp til Labuan som er
en dutyfree øy på samme måte som Langkawi og Tioman. Her ankret vi opp
midt i byen og vinket på en taxibåt som tok oss i land. Vi tok en
sightseeingrunde i byen og fant supermarkedet og dusinvis med
dutyfree-butikker. Vi hadde ikke de store behovene for å fylle opp
båten, men kjøpte en lite utvalg av rødviner som vi kunne teste ut før
vi kommer tilbake på vei sørover igjen! I tillegg kjøpte vi noen brett
med øl til våre gode venner på Ventana. Ventana, med norske Elisabeth om
bord seilte vi sammen med i perioder i Stillehavet og vi lå i samme
marina i NZ. Siden den gang (2005) har vi seilt forskjellige ruter, men
vi har holdt kontakten via mail. Derfor var det veldig koselig og morsom
at vi traff dem igjen i Kota Kinabalu, populært kalt KK! I KK lå vi i
Sutera marina, et luksuriøst sted med golfbane, tennisbane,
badmintonhall, squash- baner, kino, bowlinghall, 4-5 svømmebasseng, to
hoteller, gratis buss inn til byen hver time………Igjen ble det hektiske
dager. Den 2. august var det offisiell avslutning av rallyet med
velkomstdrink og utdeling av sari til alle de kvinnelige deltakerne.
Siden ingen av oss aner hvordan man kler på seg en sari ble det
besluttet av vi skulle møtes dagen etter til en demo og opplæring!! Så
var det en gedigen fest med middag, underholdning og dans til midnatt –
med fri flyt av vin og øl! Alle var i feststemning og det var et veldig
bra punktum for rallyet.

Neste morgen fikk vi opplæring i hvordan vi skulle kle på oss 6 meter med stoff – vi så faktisk ganske elegante ut!!

Her er vi klare til avslutningsfest!!!Tradisjonell dansDetaljer på kjolene – mye arbeideBambusdans…….Påkledning typisk for SabahVakre damer i sari

Så
begynte båtene å splittes opp. Noen skulle delta på et nytt rally
videre til Indonesia. Noen skulle reise rett tilbake til Australia, noen
dro til Filippinene, og resten lå igjen i marinaen usikre på hva vi
skulle gjøre!! Vi leide motorsykkel og dro på turer i området, bl.a til
Mount Kinabalu. Vi hadde vurdert å gå på toppen, men slo det fra oss.
Delvis på grunn av dårlig form og Svein Eriks rygg som ikke er helt på
topp for tiden, men også fordi vi hadde hørt at det er en diger
turistmaskin som koster over 1.500 kr/person bare for å få lov til å gå
på toppen!! Toppen er for øvrig 4.095 moh, og man starter på 1800 moh,
så man er høyt oppe og luften er tynn, men det er en tur alle i
nogenlunde form kan gjennomføre!

En
tur på golfbanen fikk vi også gjennomført. Som rallydeltaker fikk vi
halv pris, så da ble det overkommelig for fattige seilere… Banen var som
en velpleiet park, det var kjøleboks med iskaldt vann i golfbilen, vi
ble fotografert underveis slik at vi skulle ha et minne…….., ja ja det
er noe annet enn å spille på norske golfbaner!!

Søndagsmarked sammen med Arnak, Geoff og Jan fra henholdsvis NZ og Australia!Mount Kinabalu, 4095 meter over havet!På tur til Mount Kinabalu – det er kaldt i 1800 moh!!Vi hadde en hyggelig uke sammen med Ventana – vi sees igjen på Chagos neste år!

Vi
ligger fortsatt i KK, men om et par dager vil vi reise herfra. Først
rett ut til noen øyer der vi skal kose oss og bade og snorkle – og bare
ta livet med ro. Så begynner vi den kjedelige turen tilbake mot
Singapore – med motstrøm og motvind………..

Men mer om det i neste reisebrev.