Fruen fra havet

Juli 2007
Reisebrev 05-07

Sail
Indonesia Rally består av over 100 seilbåter fra nærmere 20 ulike land
inklusive fem norske båter! Hovedårsaken til at vi meldte oss på var at
det forenklet det kronglete byråkratiet det er å få seilingstillatelse i
Indonesia. Arrangørene ordnet med det meste, det eneste vi måtte ordne
selv var visum inn i landet, noe som var enkelt i Darwin fordi det
indonesiske konsulatet hadde erfaring fra de tidligere års Sail
Indonesia.

Den offisielle starten på rallyet
var lørdag den 21. juli. Værmeldingene var uklare, men det var meldt
”strong wind warning” (igjen!) på lørdag. Kombinasjonen av sterk vind og
nattseilas med 100 andre båter tett rundt oss fristet lite, så vi
besluttet å bli en dag ekstra. Dermed hadde vi en hel dag til
disposisjon, uten noen spesielle planer, og bare noen få australske
dollar i lomma! Det ble en sløvedag, men vi dro på land og tok en lang
(og rimelig!) lunch der vi klarte å bruke opp siste rest av
dollarbeholdningen!

Farvel til Darwin og vår fine bryggeplass

Neste morgen gikk vi
gjennom slusen i ni-tiden og startet på den 470 nm lange turen opp til
Kupang på øya Timor. Solen skinte og det var ikke plagsomt med vind, men
det var akkurat nok til at vi ut på dagen gravde frem genakeren og
ruslet av gårde i passe tempo! Denne strekningen er kjent for å være
vindstille, og det er ikke uvanlig at båter må motre hele veien. Vi var
heldigere, og motret totalt litt over 20 timer. Den siste natten hadde
vi genakeren oppe mesteparten av tiden og suste av gårde i mellom 7 og 8
knop!

Etter 3 døgn tøffet vi inn i havnen
utenfor Kupang. Her var det stappfullt av båter, men vi fikk smøget ned
ankeret i ytterkant av ankringsområdet.
Vårt første møte med Indonesia og de fantasifulle fiskebåtene!
Kupang waterfront – kanskje ikke helt imponerende?Et salig kaos når over 100 seilbåter skal i land med jollene sine!

Hovedpuljen av båter hadde
ankommet dagen før, men vi hadde i løpet av natten tatt igjen en del
båter også, så vi var ikke alene om å ankomme denne dagen. Tollerne og
karantenefolkene jobbet på spreng, og dro fra den ene båten til den
andre for å få oss klarert inn. Vi var heldige og ble klarert inn samme
dag som vi kom, andre måtte vente til neste dag. Etter at vi var ferdig
innklarert satte vi jolla på vannet og dro inn på land for å orientere
oss litt og smake på det lokale ølet – Bintang, som selges i store
flasker på 620 ml og koster mellom 12-15 kr. Det smakte fortreffelig…
Etter å ha smakt på et par øl og snakket litt med andre seilere gikk vi
sammen med Checkmate på en liten restaurant og spiste middag. Det var
enkle saker, og for oss akkurat passe størrelse på porsjonene, og kostet
nesten ingen ting, 10-15 kr pr rett. Det blir lite middagslaging om
bord i Fruen heretter……

Vårt første møte med Teddys bar – stamstedet i Kupang

Det var Teddys bar
som var det naturlige samlingspunktet. Baren lå strategisk plassert rett
ovenfor stranden der vi måtte legge jollene våre, og hver gang vi kom
på land ble vi møtt av ”jollepasserne” som hjalp oss med å bære jolla på
land, sørget for at den lå der når vi kom tilbake, kastet søppelet vårt
(etter en grundig gjennomgang og analyse av innholdet!), tok i mot tøy
til vasking (for de som ikke har vaskemaskin mener jeg!!), sørget for
leveranse av diesel og bensin, øl – i det hele tatt, de fikset og ordnet
for den nette sum av 25.000 rupia pr dag, dvs. ca 17 kr. Inn på baren
ble vi hver dag møtt av ivrige selgere av perlekjeder, treutskjæring og
Ikat, vevde tepper og kjoler.

Vi hadde lest
at i Kupang har de noen av de beste Ikatene, så vi bestemte oss for at
vi skulle ta på oss ”kjøpelysten” mens vi var der!!De beste Ikatene er
håndlaget fra bunnen av, dvs at kvinnene plukker bomullen, spinner,
farger trådene med naturfarger som de selv lager og til slutt vever de
selve Ikaten. Mønstrene og fargene varierer veldig fra sted til sted, og
har tradisjonelt ulike betydninger, noen er for menn, andre er for
kvinner, for bryllup, for høvdingen osv.. Nå i disse moderne tider har
ferdigkjøpt bomull overtatt markedet, og mange vever Ikat i skikkelig
gilde farger med mye rosa, oransje og lyseblått, ikke akkurat vår stil.
Ikat ble opprinnelig brukt mest som klær, men også som teppe og til
begravelsesklede. Vi ser nok våre nyinnkjøpte Ikater mest som duker og
løpere, det eneste vi trenger nå er et husvære med bord…….

Vårt første kjøp av Ikat

Ok,
nok om Ikater for denne gang. Neste morgen gikk vi en tur i byen. Det
var en stor overgang fra organiserte Australia. Kupang er ikke en
turistby, den turismen som en gang fantes forsvant under bråket med
frigjøringen av Øst- Timor. Nå jobber de aktivt med å gjøre Vest- Timor
til en turistperle, men de har et lite stykke igjen! De bedre stilte bor
utenfor bykjernen, noe som fører til at selve sentrum er full av slitne
bygninger, smale smug, butikker som selger alt fra lenestoler til
piggtråd, mopeder i tusentall og bemoer – de små lokale bussene.
Stemningen var hektisk, de færreste kan mer engelsk enn; ”hello mister”,
men alle er vennlige og smilende – og nysgjerrige på oss hvite som
plutselig fyller byen deres.Ved lunchtider tusler vi tilbake til Teddys
bar der vi tar en øl og spiser lunch. Så er tiden inne til å prøve å få
tilbake passene våre fra immigrasjonen, noe som tar en times tid.
Deretter lar vi oss overtale av Ikat – selgerne til å ta en titt på
utstillingene deres, og ender opp med en lang håndlaget løper. Vi har
begynt å få litt drag på prutingen, så vi startet på 500.000 Rp, og
endte opp på 250.000 Rp, dvs ca 170 nkr! Så bar det tilbake til båten
for en siesta før vi atter engang inntok middagen på Teddys bar.Dagen
etter tok vi en bemo til det såkalte supermarkedet. Bemoen er en liten
varebil med seter til 8-12 stykker og et musikkanlegg som blåser ut
trommehinnene dine i løpet av sekunder!Vi kjørte ut av selve sentrum i
omtrent 10 minutter til den nette sum av 2000 rupia, dvs ca 1,20 kr pr
person!! Kupang Mall ble bygget for noen få år siden, og inneholder bl.a
et supermarked, skobutikk, klokkebutikk, TV-butikk, og en liten butikk
som selger dvd-filmer til den nette sum av 7 kr pr stk!Vi sjekket ut
supermarkedet først – en stor butikk full av alt mulig unntatt matvarer,
hvis man ser bort fra 700 varianter av nudler, og diverse
tørrmelkprodukter…….. Det ble lettere krisestemning blant en del seilere
som hadde satset på å bunkre opp i Kupang. Om bord i Fruen er alle
skott og hulrom fylt til randen av vin og mat, og lokket på fryseren og
kjøleboksen buler, så foreløpig har vi null behov for supplering
bortsett fra litt ferske grønnsaker og egg, noe som er enkelt å finne på
det lokale markedet.Etter å ha studert alle reolene med plastartikler
og vaskemidler forlot vi supermarkedet og tok en tur innom dvd-sjappa og
gikk til anskaffelse av ca 20 nye filmer. Kvaliteten var forbausende
god, og nå har vi filmer så det holder for en stund.

Samme
kveld var vi klar for vår første gallamiddag. Vi stilte opp i finstasen
og ble kjørt med små busser til, ja nettopp, tilbake til Kupang Mall.
Der ble vi mottatt av borgermesteren og andre prominente personer og
geleidet opp i andre etasje til et digert rom delt i to av et langt
teppe og der den ene delen var full av plaststoler og den andre var
klargjort for middag. Så benket vi oss ned på plaststolene og ble
høytidelig ønsket velkommen til Timor og Kupang. Så fulgte det noen
alvorlige taler på indonesisk frembrakt av de ”høye herrer”;
borgermester, turistminister, regionsminister osv. Deretter ble det kalt
frem representanter for de ulike landene som deltok i rallyet. Etter en
stund ble Skandinavia nevnt, og Henriette om bord i Uterus fikk æren av
å representere de skandinaviske landene. Det vi ikke visste var at i
Indonesia var Skandinavia blitt et eget land, for en kort stund senere
ble både Norge og Sverige ropt opp. Jeg fikk æren av å representere
Norge og fikk høytidelig overrakt et fint, vevet skjerf og en tung ramme
med en plakett over rallyet lagt i en vakker eske. Så var det felles
bildesesjon og neste dag var vi førstesideoppslag i lokalavisen.
Selvsagt hadde de kappet bildet slik at de som var på ytre flanke var
retusjert bort – inklusiv undertegnede, men jeg var veldig nære å bli
førstesideoppslag i Kupang Tidene!!

På vei til vår første gallamiddag, med ny T-skjorte og lue som gave fra borgermesteren!

Høytidelig velkomstseremoni på gallamiddagenSpill og dans er en viktig del av seremonien!Alvorlig oppstilling for pressefotografene

Etter
alle talene var det tid for middag, og alle stimet rundt to bord som var
full av ulike retter av ris og grønnsaker samt noen brune klumper som
var en eller annen type kjøtt. Så var det å finne seg en stol å sitte på
og innta maten så greit det lot seg gjøre. Og så var det brått slutt og
alle ble invitert ut på utsiden av Mall`en for å overvære åpningen av
en salgsutstilling. Atter nye taler og dans, men etter en times tid fant
vi en buss tilbake til Teddys bar og jolla vår!

Så
neste morgen dro vi på vår første utflukt. Vi var minst 150 mennesker,
og ble fordelt på 10 ulike busser, 20-setere, med greie seter og åpne
vinduer. Først i kortesjen var en politibil med hylende sirener, så
fulgte de 10 bussene etter med nødblink på og som baktropp var det 1-2
ambulanser! Det var en utrolig følelse å kjøre av gårde med
politieskorte, alle biler vi møtte eller tok igjen var nødt til å vike,
folk som hørte politisirenen kom løpende til veikanten for å se hva som
skjedde, og vi satt der i våre busser og vinket til ”folket” som en
annen kongelig!!Vi kjørte, og vi kjørte, den ene timen etter den andre.
Så endelig var det en stopp og alle veltet lykkelig ut fra bussene. Da
ble vi møtt av dansere som danset en spesiell velkomstdans for oss. En
representant for hver av bussene fikk utlevert et vevet skjerf, og det
ble holdt en høytidelig velkomsttale. Deretter var tiden inne til å
sjekke ut alle de små salgsbodene og demonstrasjoner av veving og
utforming av leirkrukker. Underveis ble vi servert kokosnøtter full av
kokossaft, samt kokte bananer, kokosen var forfriskende, mens bananen
smakte som kokt potet, ikke veldig spennende! Vi ruslet rundt og tittet,
og endte opp med en liten hårkam laget av sølv og gamle hollandske
sølvmynter – ganske morsom. Til slutt sneglet vi oss oppover og oppover
fjellsiden på veier som ble smalere og smalere og brattere og brattere
og det ble kjøligere og kjøligere. Så endelig kom vi frem til en fin
plass midt inne i en eucalyptus- skog der vi ble mottatt med den
tradisjonelle velkomstseremonien med sang og dans, og alle fikk utlevert
hvert sitt vevde skjerf, en utrolig gavmildhet. Deretter fulgte en tale
på indonesisk før vi ble servert lunch bestående av kald ris,
grønnsaker og kaldt, seigt kukjøtt (restene av kua lå et lite stykke
unna!). Etter lunch var det tid for en runde blant salgsbodene før vi
atter ble stablet inn i bussene for å ta fatt på den lange veien hjem.
Da var jeg glad for at vi hadde fått utlevert skjerfet, for det var
ganske så kaldt, og ingen av oss hadde tenkt på å ta med ekstra tøy. Vi
satte oss i bussen klokken 08 om morgenen, og kom tilbake klokken 21.30!

En kjekk kar i sitt beste festantrekk!Først høsting av bomull, så karring, spinning og til slutt veving!Snakk om kjekke politimenn!

Det
hadde vært en interessant men til dels lang dag! Vi var sultne, og
bestemte oss for å ta en rask middag på Teddys bar før vi dro ut i
båten. Teddys var det eneste stedet som var åpent såpass sent på
kvelden, og her hadde de dratt på full guffe på høytalerne for å få folk
ut på dansegulvet. Det satt en gruppe lett animerte seilere der da vi
kom, og særlig damen med miniskjørt klarte å underholde hele
lokalbefolkningen med dansingen sin. Ganske morsomt å se de lokale stå
og stirre og fnise hver gang ”de hvite” vrikket på rumpa og danset rock
med stor innlevelse!! Vi andre spiste vår middag kombinert med å få
blåst ut all ørevoks og Nils, på Checkmate, som har øresus fra før
opplevde nok mer enn sus den kvelden!

Neste
morgen var det tidlig opp til en ny og lang dag og klokken 07.30 satt vi
igjen i bussen vår med hylende sirene fra ivrige politibil i front.
Denne gangen dro vi delvis samme vei som dagen før, og kom til en by som
heter Soe. Rett utenfor Soe ligger det en tradisjonell landsby som
heter None, og der fikk vi en gjennomgang av tradisjonell husbygging,
med egne hus for kvinner og egne hus for menn. Kvinnenes hus ble kalt
Ume Kbubu, det runde hus, og her ble mat lagret, barna og kvinnene bodde
her, maten ble tilberedt og kvinner fødte. Etter fødselen måtte mor og
barn tilbringe 40 dager i huset før de kunne komme ut, og da ble det
holdt en seremoni for dem, noe som vi skulle få se i neste landsby. Så
ble det tid for en runde med muligheter for kjøp av diverse Ikat og
treutskjæringer før vi suste videre til neste landsby. Dvs ”suste” var
kanskje en sterk overdrivelse, for nå kjørte vi innover en dal, opp og
ned på veier som ble gradvis dårligere. Til slutt var den så dårlig at
jeg ville trodd at en 4-hjulstrekker ville få problemer, men bussene
tråklet seg ufortrødent av gårde! Landsbyen vi kom til denne gangen var
en landsby som hadde tatt vare på gammel kultur og tradisjoner. Kongen
hadde dødd 3 år tidligere, men vi ble ønsket velkommen av prinsen, den
yngste sønnen. (Indonesia er for øvrig republikk!). Etter en høytidelig
seremoni ble vi geleidet inn i landsbyen, mens vi håndhilste på alle
landsbyboerne.

En morsom ting er at de aller
fleste voksne/eldre tygger betelnøtter og spytter rødt hele tiden. Ikke
spesielt vakkert syn, og det sliter hardt på tennen. Det å tygge
betelnøtt består av tre ”komponenter”, først selve nøtten som vokser på
et palmelignende tre, så blader fra en form for slyngplante og ikke
minst et hvitt pulver som så langt jeg har forstått er laget av en type
knust korallstein som er varmebehandlet på en spesiell måte. Det hvite
pulveret er det som gir den karakteristiske rødfargen. Man pakker nøtten
inn i et blad, tygger og tar flere blader som brukes som en skje til å
måke inn pulveret i munnen, og så er det tygg, spytt, tygg, spytt!!!

Vi
fikk så servert lunch, denne gangen ris, grønnsaker, en slags suppe, og
seige kjøttklumper av ukjent opprinnelse (hund?). Etter lunch fikk vi
overvære seremonien der en kvinne kommer ut av Ume Kbubu etter fødselen.
De som forstår seg på slikt påstod at barnet var mye eldre enn 40
dager, men uansett så fikk vi et innblikk i en gammel tradisjon, som
fungerer som en form for navnedag for den nyfødte.Dermed var tiden inne
for atter å benke seg i bussene og ta fatt på den lange veien hjem
igjen. Alle var skjønt enige om at det hadde vært to veldig fine, men
kanskje litt lange dager, og at indoneserne virkelig hadde lagt seg i
selen for å lage et fint arrangement for oss. Det er tross alt ikke så
enkelt å arrangere turer for over 150 mennesker, verken i Norge eller i
Indonesia!

Høytidlig velkomst- komite

Ikke alle synes det var like stas med besøk

Vel tilbake i båten var det på
tide med en hverdag, både for å fordøye alle inntrykkene etter to
hektiske dager på tur, og for å få gjort unna litt vask av klær og båt,
produsere litt vann, bake brød……..Om ettermiddagen ble vi invitert om
bord i Checkmate for å feire deres 41-års bryllupsdag med sprudlevann og
Svein Erik som hadde plukket fram et par dikt for anledningen!Lett
påvirket av sprudlevannet dro vi på land for å delta på Kupangs 2.
gallamiddag, denne gang avholdt på Teddys bar. God mat, god stemning,
godt øl, god musikk…… trenger vi å si noe mer?Når festen endelig var
over viste det seg at de overivrige jolleguttene hadde klart å sette
påhengsmotoren til Checkmate i en litt spesiell vinkel, med det resultat
at vi måtte taue dem ut til båten.

Som takk
ble det noen glass med rødvin for mye, så dagen derpå ble en klar
”hviledag”! Vi spiste lunch på Teddys, og brukte ettermiddagen til å øke
vår beholdning av Ikat, nå har vi seks stykker i ulike farger, mønstre
og størrelser! Etter hviledagen vår var det på tide å si farvel til
Kupang og fortsette til neste stopp på programmet, Alor. Alor er kjent
for å være et fint sted å dykke, men mer om det i neste reisebrev.