Praktiske/tekniske forhold i Stillehavet, frem til New Zealand
Marquesas/Tuamoto
Overraskende
svak teknisk kompetanse, rart de greier å holde sine båt- og bilmotorer
i gang. En av våre venner hadde problemer med diselmotoren da de kom
inn til Marquesas, gikk veldig ujevnt osv. De seilte til Nuku Hiva som
er den største øya i området og fikk anbefalt den lokale skolelæreren
som hovedstadens dieselspesialist. Han kom ombord etter et par dager, det
var vanskelig å få tak i ham, men heldigvis så fikset han problemet! Vi
hadde problemer med ladingen på vår motor, men fant snart ut at det
ikke var noen vits i å prøve å finne noe kompetanse i området, den
fantes bare ikke! Heldigvis hadde vi tatt med ekstra dynamo så med den
på plass var alt i orden.
Det
som gikk greit var å fylle gass, det kunne man fikse flere steder. De
var rause på gassfyllingen, flasken ble så full at den nesten lakk ut av
sikkerhetsventilen! Heldigvis har vi kompositt-flasker slik at vi lett
ser hvor mye det er på flasken. Måtte slippe ut et par kilo med gass for
å komme innenfor området flasken var laget for-. Apropos, monterer man
for fulle flasker i båten og flasken ikke står helt loddrett kan man
risikere å få gass i væskeform rett inn i trykkreduksjonsventilen. Dette
fungerer dårlig, dessuten er det farlig, så pass på at flaskene ikke
fylles fullere enn vekten som flasken er merket med!
Våre komposittflasker med industrikobling kjøpt i Strømstad har vært lette å få fyllt over alt (bortsett fra i Italia).
Leser
man Pilotguider for Tuamoto lurer man på hvor man tør å seile inn, det
er advarsler om trange vanskelige innløp inn i de fleste atollene.
Sannheten er at det faktisk kan være kronglete, så det er lurt å holde
rede på flo og fjære for å gå inn på stille vann. De stående bølgene som
danner seg utenfor innløpene menge steder må absolutt unngås, men det
finnes som regel et stillere belte mellom de stående bølgene og
revkanten som det er greit å gå igjennom.
Tahiti/Papetee
I
Papetee, hovedstaden på Tahiti, er det overraskende bra kompetanse på
de fleste områder, som både seil og motor. Det meste kunne fikses og
reservedeler skaffes.
Diselprisene
i Fransk polynesia er som i Frankrike, så det kan spares mye på å kjøpe
skattefri disel ved utreise. Papirene må skaffes hos tollen i Papetee
og kan brukes ved utreise fra Fransk polynesia, som for vår del betød Bora Bora.
Samoa/Tonga/Fiji
Mange
av våre medseiler hadde små/store tekniske problemer mens vi lå på
sydhavperlen Suwarrow, som de ville fikse hurtigst mulig. Noen valgte å
gå til American Samoa, andre til Western Samoa og noen direkte til
Tonga. Alle endte opp i Neiafu i Vava’u-gruppen på Tonga, det eneste
stedet noe kunne fikses. Der har nemlig Moorings utleiebåter og trukket
til seg noen verksteder med New Zealand-ledelse. Våre
Engelsk/Amerikanske venner på Skardu som hadde seilt helt fra Suwarrow
uten motorhjelp inn og ut av havnene fikk her plukket fra hverandre sin
slitne Volvomotor som nektet å gå. Nye deler fra New Zealand, oppbygging
av motoren igjen, og den gikk nesten som en klokke.
Fiji
har endel verksteder men de er nok mer rettet mot større kommersielle
båter så det beste er nok å ta turen til New Zealand eller Australia.
Har
man med seg datakart som feks. C-map kan kartet få feil plassering med
VGS 84. Da kan det være lurt å legge inn egne korrigeringer i GPS’en.
For oss virket dette veldig bra på Tonga.
På
disse kanter ønsker myndighetene full kontroll med turseilerne, så her
er det full ut/innsjekking hver gang man forflytter seg fra en by med
tollvesen til en annen med tollvesen. Kanskje er det for å holde
antallet arbeidsplasser oppe? Vi fikk bot i Lautoka på Fiji fordi vi
ikke hadde sjekket ut skikkelig i Suva (hovedstaden på Fiji). Boten var
på 2000 lokale dollar, men jeg slapp med 50 som ble betalt uten
kvittering-.
New Zealand
Dette
er turseilernes drøm. Her har de det meste både av kompetanse og utstyr
og kan ellers skaffe alt du trenger. Arbeidskraften er billig, (om ikke
så billig som i Trinidad) og alt fikses, både rustfritt, motor, seil
rigg osv.
Det
kreves visum for å besøke NZ, men nordmenn (og mesteparten av Europa)
får det gratis ved ankomst. I Australia er de strengere, du må ha visum
før ankomst. Våre venner på den norske båten La Familia skulle til NZ
men pga mye motvind med bølgene rullende over båten (for slankt forskip
med dårlig bæring), satte de kurs mot Australia istedet. Vel fremme i
Brisbane ble de ilagt en bot på 15000 norske kroner pr. person fordi de ikke hadde visum. Så begynte diskusjonen, de ble jo tvunget av været! Australia ga seg til slutt, heldigvis.
Vi ble alvorlig bitt av opprustningsbasillen her i NZ, så nå er båten full med nytt utstyr og lommeboka tom.
For å være mer konkret har vi
fått sydd ny genaker fordi den forrige ikke tålte UV-bestråling
(Reklamasjon overfor seilmaker Albatross-segel. De skaffet ny duk fra
dukleverandør men vi måtte betale full pris til seilmaker i NZ for
arbeidet, noe vi var lite fornøyd med så lite som det seglet var
brukt!). Ellers har vi fått sydd på ekstra UV-beskyttelse på både
genaker og kutterseil. Det ble sagt fra Albatross at seilene i seg selv
er UV-bestandig nok, men vi har lært at dette er bare tøv, egen
beskyttelse er absolutt nødvendig!
(Storseilet og mesanen er heldigvis beskyttet av lazy-bag’ene vi har).
Videre
har vi skiftet ut stående rigg. Vi har hørt om mange rigghavarier
underveis og følte behov for å sikre oss med en slik utskifting selv om
vi ikke hadde noen tegn på at den gamle skulle svikte oss.
VDO
vindinstrumentet vårt har ikke virket godt siden Tonga, så vi har nå
kjøpt ny totalpakke med Tacktick-instrumenter som ikke trenger kabling
idet de drives med solceller og kommuniserer trådløst over
radiofrekvenser. Enkel og grei installasjon og med en mengde informasjon
(også koblet opp mot GPS’en).
Dysene
på Ford hovedmotor og Onan generator er overhalt hos spesialist, med
nye dyser som resultat for hovedmotor og de ”gamle” som reserve, mens
Onan-dysene kunne brukes videre.
Sprayhood’en
vår var gammel og usolid med aluminiumsrør. Nå har vi større, mer solid
i rustfritt med godt gripehåndtak for mer sikkerhet i dårlig vær.
Ankerkjettingen
vi kjøpte i Spania hadde begynt å ruste fælt og var litt for kort for
behovet på atoller (50 meter). Nå har vi ny på 65 meter. Kunne godt hatt
75 meter, men plassen i ankerbrønnen gjør dette litt upraktisk.
Selv
om vi har ca 1000 liter vann ombord i 3 tanker følte vi nå behov for å
anskaffe en watermaker for å være helt uavhengig av mer eller mindre
gode vannkilder. Vi har nå installert en Seafari Escape Compact på 63
liter pr time og som går på 12 volt. Den bruker lite strøm idet den ikke
har vanlig høytrykkspumpe men istedet en energioverføringsenhet basert
på hydraulikk (skal gi 75% mindre energibehov). Fordelen med 12 volt er
at både hovedmotor og generator kan brukes til å drive watermakeren
(dobbel sikkerhet).
Vi
valgte også å kjøpe en dykkerkompressor (Coltri med Honda bensinmotor)
for å kunne dykke på steder der det er langt til fyllemuligheter og der
vi ikke kan ”snylte”på andre seilervenner med utstyret i orden.
Ellers
har vi også fikset en masse småting vi ikke trodde var mulig før vi kom
hit og vi har pusset og lakket båten innvendig. Vi har også fått sydd
nye varetrekk i salongen, lett avtagbare for nødvendig vask.
I
det hele tatt, båten er ”nesten som ny” og vi gleder oss veldig til å
ta fatt på seilasen nord til New Caledonia og videre til Vanuatu.
Forberedelser for Vanuatu
Vanuatu
skal være fantastisk, men har ett stort problem. Problemet heter
malaria. Dette er greit nok for ikke-dykkere, som kan ta
malariatabletter (Lariam). Dykkere har større problemer, idet
malariatablettene hindrer kroppens mulighet til å kvitte seg med
nitrogen i blodet. Doxycyline er andre tabletter, men brukes disse blir
man veldig sensitiv for solen og får lett utslett som gjør at man ikke
kan bade/dykke. Konklusjonen for de fleste dykkere er ikke å ta noen
ting, men passe seg for myggstikk og ikke gå inn i jungelen uten meget
god beskyttelse.
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
