Fruen fra havet

August og september 2004

Den
26. august forlot vi Barcelona, etter 16 dagers opphold. Det tok en uke
før varene våre ble levert fra England. De ankom selvsagt på en fredag,
og derfor måtte vi vente helt til mandag før tollerne hadde sett og
godkjent forsendelsen. I mellomtiden gikk vi på handleturer og
sightseing- turer. Svein Erik jobbet også iherdig med å trekke
ledninger, lage gjennomføringer og få satt i gang et verksted med å
sveise en aluminiumsramme for å få festet solcellepanelene. De blir
plassert over jolla i davitene, tror det blir en fin løsning. På
fredagskvelden ringte det en fotograf som tidligere hadde spurt om vi
var interessert i å delta i en norsk reklamefilm, og ba om å få tatt et
prøvebilde. Hun trengte kun en norsk mann, så Svein Erik dro ut for å
bli fotografert, og ble godkjent! Dagen etter ble han hentet i en drosje
og fraktet sør for Barcelona til en restaurant hvor opptaket skulle
skje. Det var en reklamefilm for helsedepartementet som skulle filme
nordmenns alkoholforbruk i «syden», som i følge dem var relativt
beskjedent i forhold til ryktene vi nordmenn har. Svein Erik ble med som
statist, satt i bakgrunnen og konverserte med en norsk dame. Jeg var
redd han skulle få filmstjernenykker når han kom tilbake, men det gikk
bra – etter noen dager var de plukket vekk! (Jeg tror ikke det var så
veldig spennende, men det var en opplevelse å se hvordan ting foregår
under opptak, og selvsagt et brekk i hverdagen. I tillegg fikk han 80
euro for en 09-14-jobb!)

«Filmstjernen» på opptak

Mandag
i 14-tiden ankom de første 6 «pakkene». Transportøren hadde greid å
«somle bort» en av de 7 kolliene, men det var heldigvis pakken med deler
til slepegeneratoren, som ikke trengte montering. Da var det å sette i
gang og jobbe, og om kvelden var solcellepanelene ferdig montert, og
virket! De dekket mesteparten av jolla, men er montert så høyt over at
det er mulig å håndtere jolla uten problemer. En stor fordel med å
plassere dem der er at det nesten alltid er sol, og lite som kan kaste
skygge. I tillegg ble vindgeneratoren ferdig sammensatt (alle
viftebladene, samt vindroret). Neste morgen ble vindgeneratoren montert i
mesanmasten, og det elektriske ble koblet sammen.
Montering av vindgeneratorHer skal det bli solcellepanel etter hvert

I 12-tiden ankom
den siste pakken med den kombinerte slepe- og vindpropellen. Den ble
ikke montert nå, vi kommer ikke til å teste den før vi starter på vår
4-5 dagers tur over fra Gibraltar til Kanariøyene. Den ble derimot stuet
ned i båten, men vi gleder oss til å teste hvordan den virker. Svein
Erik jobbet resten av dagen med å få alt til å virke som det skulle. Jeg
klargjorde båten for avreise; fylte vann, ryddet og støvsugde overalt.
Det blir mye stål og aluminiumsspon overalt når man må borre hull i
master og utstyr! Totalt kostet våre nye innkjøp rundt regnet 40.000 kr,
men vi trenger ekstra strøm for å kunne bruke autopiloten mens vi
seiler og vi trenger strøm når vi ligger for anker, slik at vi anser det
som en fornuftig investering.

Så
var vi endelig klare til å reise. Vi skal være på Gran Canaria den 22.
september for å møte Grethe og Arnt Ove, med datteren Silje og hennes
kusine, gode venner av oss, og vi begynner å føle at tiden går litt for
fort. Derfor bestemmer vi oss for å ta en to – dagers tur direkte til
Cartagena, ca 270 nm. Den første dagen var det lite vind, og det lille
som var kom rett i mot, som vanlig! Først i 17-tiden dreide vinden og vi
kunne sette seil, og vi hadde en fin seilas frem til i 21-tiden, da
døde vinden og jernseilet måtte trå til igjen. Utpå morgenkvisten økte
vinden til 10-15 m/s og motvind med påfølgende røff sjø. Vi fant ut at
vi ikke gadd å ta en natt til i den vinden og urolige sjøen, så i
18-tiden gikk vi inn i marina de Denia. I løpet av dagen hadde vi en
«rad» av underlige hendelser. Først sviktet den nyeste håndholdte
GPS-en, den rett og slett kuttet ut, og fikk en lang strek over
skjermen. Vi koblet inn vår andre håndholdte GPS, og fikk navigert oss
til land, men det er aldri moro når slike ting skjer. Inne i marinaen
oppdaget vi at baugpropellen hadde grodd så den nesten ikke virket, men
vi fikk manøvrert oss på plass. For å gjøre dagen komplett så vi at vi
hadde slurvet med å lukke luken over dinetten skikkelig, med påfølgende
inntak av saltvann. Greit nok hadde det ikke vært for at her er
SSB-radioen montert, og den hadde fått sin andel av saltvann! Dermed
sluttet den å virke. Men så skjedde det underligste – plutselig begynte
den «ødelagte» GPS-en å virke igjen, samt informasjonen over
Navtex-displayet!

Vi var selvsagt lettet, men forstår ikke riktig hva som har skjedd!

Vi
var glade for å ligge i havn denne natten, for det blåste kraftig helt
frem til i 03-tiden om natten, men da døde den også helt ut! Denne
gangen lå vi i en marina der vi betalte ekstra for vann og strøm, og vi
valgte å ikke betale for strøm. Vi hadde fulle batterier, og nå kunne vi
få sjekket om de nye strømkildene gav oss nok strøm for natten! Det
gikk fint, pga vinden produserte vindpropellen masse strøm – moro!

Neste
morgen fikk Svein Erik skrapt ren baugpropellen, og vi var klare for
avreise. Vi fikk en fin seilas videre mot Cartagena. Vi satte seil rett
utenfor marinaen, og seilte helt frem til kl. 03 om natten. Da stilnet
vinden helt av og vi motret videre frem til kl 09, da tøffet vi inn i
havnen i Cartagena. Alt teknisk hadde fungert godt under seilasen,
unntatt SSB-radioen som fortsatt var i uorden. Etter at vi var
forsvarlig fortøyd til brygga var det å spise en god søndagsfrokost før
de sedvanlige pliktene med rengjøring av båt, rydding, vaske litt tøy
osv…. Det var også litt symbolikk i at vi nå har «krysset våre spor», og
for nesten nøyaktig ett år siden var vi også i Cartagena.

Mandag
morgen fikk vi levert SSB-radioen til vår gode medhjelper som driver
butikken Equi-Naut. Det var han som ordnet med ny ankervinsj og kjetting
for et år siden, og denne gangen kastet han seg over vårt nye problem
og ringte til Barcelona som er det nærmeste stedet de reparerer radioen.
Der kom reparatørene hjem fra ferie på torsdag, og de lovte å ta tak i
vår radio med en gang. Dermed ble radioen sendt til Barcelona, og vi
måtte belage oss på å vente noen dager. I mellomtiden leide vi bil en
dag og fartet litt rundt i området. Blant annet kjørte vi ut til Mar
Menor, der er det stort sett store turistmaskiner rundt hele «innsjøen» –
med høye hotell og gamle appartementsbygninger, ikke veldig hyggelig
synes vi!

På vei dit
kjørte vi gjennom noe som lignet på bilder fra månen, det er gamle
gruveområder som nå er mer eller mindre forlatt, ganske fascinerende. Så
dro vi innover i landet, bl.a. gjennom frodige landbruksområder, der
sitrontrærne stod tett i tett med gule sitroner som lyste opp i
landskapet. Vi stoppet også opp ved et fikentre langs veikanten og
plukket med oss store, modne fiken til dessert om kvelden – første gang
jeg har plukket ferske fiken!

Vi avsluttet med en kjøretur langt oppe i et fjellmassiv som stakk ut i sjøen med et gammelt militæranlegg og et fyrtårn.

Så
på vei hjem stoppet vi på Carrefour og Lidl og gjorde storinnkjøp på
tunge varer som vin, øl, vann, olje og hermetikk. Det er behagelig å
kunne kjøre nesten til «døren» i stedet for å slepe med seg varene i
trillevognen.

På vei
fra Barcelona fikk kapteinen ryggproblemer, så mens vi var i Cartagena
var han på et par besøk hos kiropraktor. Det fikk løsnet litt på
problemet.

Så
endelig på lørdag formiddag kom radioen, og vi fikk montert den, men
ikke programmert den før vi kastet loss for å ta fatt på neste 2 dagers
etappe til Gibraltar. Vi hadde gråvær og det regnet litt, og det betyr
sand fra Sahara, og en «rødfarget» båt. Utover kvelden og natten dreide
vinden slik at vi fikk motvind, men ikke verre enn at det var greit å
motre. Så utover neste dag økte motvinden og bølgene vokste tilsvarende
så ved midnatt bestemte kapteinen at vi skulle gå inn til Fuengirola og
legge oss der for natten. Så sagt som gjort, og klokken 02.00 om natten
kunne vi legge oss longside på bensinbrygga inne i Fuengirola havn og få
litt rolig nattesøvn. Neste morgen satte vi av gårde igjen i
08.30-tiden selv om det fortsatt var en del motvind og bølger. Det roet
seg utover dagen, men da vi nærmet oss Gibraltar måtte vi tråkle oss
gjennom det ene drivgarnet etter det andre. Heldigvis var det lyst, og
fiskebåtene var flinke til å gi beskjed om garnene, men vi motorseilte
og det ble mange kjappe «slag» med genoaen før vi endelig var gjennom.
Endelig fremme i Gibraltar kalte vi opp Queensway Quay Marina og fikk
bestilt plass til oss. Vi hadde ligget i samme marina i fjor, og trivdes
godt der. Så måtte vi dra videre innover og finne tollkontoret for å
klarere inn. Kontoret ligger rett ved dieselstasjonen så vi benyttet
anledningen til å fylle opp tankene; 3,30 nok/liter kostet det – billig
sammenlignet med Italia og Corsica der vi betalte opp mot 9,00 kr/liter!

Vi
ble 4 dager i Gibraltar. Vi handlet litt, gikk turer rundt i byen,
Svein Erik fikk gjort en del vedlikehold på motoren, han fikk også tid
til en ny runde hos kiropraktor. Nå begynner ryggen å bli bedre. Dagen
før vi reiste, den 10.september var det Gibraltars nasjonaldag. Vi tok
en runde i byen for å se på feiringen. De fleste var kledd i rød skjorte
og hvit bukse eller skjørt, dette er fargene i Gibraltar sitt flagg.
Det var taler fra politikerne, og det hotteste temaet var selvråderett,
men være en del av Storbritannia, – ikke Spania! Så var det leker for
barn, underholdning og de aller fleste innbyggerne spiste lunch ute –
det var stappfullt overalt. Kveldens hovedattraksjon var en konsert med
Elton John, der deltok ikke vi, men den var sikkert bra!
En alvorlig stor kanon!

Nasjonaldag i Gibraltar, 10. september

Neste
morgen satte vi kurs mot Kanariøyene. Vi ville enten gå til en liten øy
nord for Lanzarote, eller direkte til Gran Canaria, uansett en
strekning på 4-5 døgn, den lengste for oss så langt. Ut fra havnen var
det tåke, som ble delvis tettere og delvis lettere! Litt nervepirrende i
perioder, særlig når de raske fergene kom susende, men vi hadde på
radar, og heiste mesanseilet for å synes litt bedre. Det var helt
vindstille og hele fjorden utenfor Gibraltar krydde av delfiner. Vi har
aldri sett så mange delfiner på en gang, fascinerende. Lenger ut i
Gibraltarstredet lettet tåken sakte men sikkert, det var en lettelse,
for etter hvert måtte vi krysse leden og det er relativt jevnt med store
båter som går inn og ut av stredet. Vi fikk omsider medvind og i
perioder medstrøm, så vi suste i noen timer i 8 knop, men gleden varte
ikke evig og ut på natten var det jernseilet som gikk. Så utpå
formiddagen dreide vinden slik at vi kunne krysse oss videre vest og
sørover. Etter god og vel et døgn kunne vi slå at motoren og satse på
ren seilas. Vi fikk testet ut slepgeneratoren, den fungerte godt, eneste
gangen den ikke likte seg var da den fikk en kraftig bit av et
nylongarn surret rundt propellen, da genererte den ikke mye strøm –
forståelig nok!
Med slepegenerator i garnet!

Vi seilte med spridd genoa og revet storseil, det
fungerte meget bra. Natt nr 2 var slitsom med bølger som kom inn rett på
siden av båten, noe som fører til at den ruller og slenger mye på seg.
Det er ganske kronglete å få sove når man triller rundt i sengen! Jeg
ble heldigvis ikke sjøsyk denne gangen, kanskje jeg begynner å «vokse
det av meg»? Etter hvert kom vi så langt vestover at vi kunne nyte godt
av de relativt stabile nordavindene som normalt blåser her. Vi hadde
også bestemt oss for å gå direkte til Gran Canaria i stedet for å stoppe
innom Lanzarote. SSB-radioen hadde atter en gang begynt å svikte, denne
gangen er det displayet som svikter, det er umulig å lese noe, og
dermed vanskelig å justere og bruke den. I tillegg har vi et behov for å
få sjekket elektromotoren som driver autopiloten, eller egentlig
børstene på elektromotoren, for å avklare at de ikke er nedslitt. Dette
for å være sikker på at «Otto» ikke svikter oss underveis over
Atlanteren. Det beste stedet for å få sjekket slike ting er i Las
Palmas, og derfor drar vi direkte hit.

Natt
nr 4 hadde vi superforhold, med relativt kraftig vind slik at vi seilte
med revet storseil og revet genoa. Allikevel suste vi av gårde i 7-8
knop – det er vi godt fornøyd med. Så etter 5 døgn og tre timer seilte
vi inn i havnen i Las Palmas. Det var den lengste etappen vi har seilt
så langt, 739nm, men vi var akkurat passe slitne da vi fikk fortøyd og
kunne sette oss ned med en liten «velkomstdrink». Vi hadde fått testet
ut ulike måter å sette seil på når vi slører, slepegeneratoren ble
testet, vi erfarte at med slepegenerator, solcellepanel som ikke fikk
optimale forhold pga mye overskyet vær, og med relativt liten effekt på
vindgeneratoren siden vinden kom bakfra, så måtte vi kun kjøre Onan-
generatoren ca 4 timer i døgnet for å få nok strøm. For oss er det gode
nyheter siden «Otto» krever mye strøm, og med stor kjøleboks og en liten
fryser så er strømbehovet stort om bord. Vi erfarte også at det
fungerer greit å være to stk om bord, og at vaktsystemet vårt er ok. Vi
prøver å sove litt om dagen også for å kompensere for nattens ujevne
søvnrytme. Matlagingen var en liten utfordring, i hvert fall middagen.
Det enkleste er å lage mat som kan inntas med gaffel. Å håndtere både
kniv og gaffel samtidig som man må holde tallerkenen i den ene hånden
for å unngå at innholdet havner på dekk, er en utfordring!!

Svein
Erik brukte fredagen til å prøve å finne forhandleren for SSB-radioen.
Det var ikke enkelt. Jeg gjorde de sedvanlige pliktene; spyle båten og
vaske litt sengeklær. Lørdag leide vi bil og kjørte nedover til Puerto
Rico for å sjekke havneforholdene der. Vi fikk reservert plass der for
resten av perioden vi skal være på Gran Canaria. De fleste av de som
skal besøke oss her vil bo i nærheten av eller i Puerto Rico, derfor er
det praktisk å ligge her. Søndag kom Svein Erik i kontakt med en annen
norsk seiler, Bjørn, som viste seg å være elektroingeniør. Han var så
ivrig og tjenestevillig at etter en kort prat så befant plutselig Bjørn
og Svein Erik seg dypt nede under sengene i akterlugaren, ivrig opptatt
med å demontere elektromotoren som driver hydraulikken på autopiloten.
Etter en vellykket demontering ble det konstatert at børstene til Otto
er så gode som nye, og vi trenger ikke gjøre noe med dem – dermed var en
stor oppgave løst, og vi inviterte Bjørn på lunch og hvitvin som ble
etterfulgt av masse rødvin og middag – det ble en fuktig aften!

Neste
morgen var litt tung å komme igjennom, men Svein Erik fikk i løpet av
dagen fatt i en adresse til SSB-forhandleren, og fikk besøkt butikken.
De kunne reparere radioen for oss, så neste morgen ble radioen levert
inn for reparasjon igjen. Nå få vi håpe at den blir «friskmeldt».

Onsdag
var tiden inne for å reise ned til Puerto Rico. Vi hadde en grei seilas
nedover, med fin medvind helt ned til sydspissen av øya, der møtte vi
motvind og vi måtte motre de siste nm inn til havnen. Vi fikk anvist
plass, og nå er vi kommet frem til det som sannsynligvis blir
«hjemmehavnen» vår frem til vi er klare for Atlanterhavskryssingen.
Onsdag kveld fikk vi melding om at Grethe og Arnt Ove, Silje og Merethe
hadde landet, og var vel installert i Playa de Ingles. De hadde leid bil
for den første uken, og ville komme på besøk til oss neste dag. I
mellomtiden fikk vi gjort oss litt kjent i området, Svein Erik fikk
snust litt på båtbutikkene og snakket litt med andre seilere i marinaen.
Det er ikke mange langturseilere her nå, men det blir vel flere etter
hvert.

Så på torsdag
ettermiddag så vi endelig noen blide, kjente fjes på brygga – der stod
Grethe og Arnt Ove med datteren Silje på 13 år og hennes kusine Merethe
på nesten 13 år! Det var så koselig å se dem, og det ble en hyggelig
kveld om bord. Vi fikk melkesjokolade, geitost og kaviar – rene
julekvelden (i tillegg til snus som også gir ekstra lykkefølelse hos
mannskapet!).

Neste
dag dro Grethe m/fam på busstur for å se på bebodde grotter. Det finnes
mange grotter på øya, over 300 familier bor i slike grotter, det skal
være behagelig – svalt om sommeren og varmt om vinteren. Vi puslet med
vårt i båten, det er alltid noe å finne på!

Så
på lørdag kom de heldigvis på besøk igjen, denne gang på «weekendbesøk»
fra lørdag til mandag formiddag. Lørdag koste vi oss i båten, spiste
middag og spilte Trivial Pursuit. Vi hadde «damelag» mot «herrelag», og
jentene vant! Neste formiddag dro vi ut på sjøen for å få litt luft
samtidig som vi fikk se øya fra sjøsiden. Her vi ligger på sørvestsiden
av øya er det relativt lite vind generelt, og den følger land. Det fører
til at man stort sett får med- eller motvind avhengig av hvor man
seiler langs øya. Vi dro vestover mot Mogan med motvind og motor, men
med håp om å seile hjem igjen. Utenfor Mogan kastet vi anker og vi kunne
ta oss en forfriskende dukkert i 25 graders vann. Mens vi lå der snudde
vinden 180 grader, og vi fikk selvsagt motvind hjem igjen også –
utgjort, det er hyggelig å seile når man er i en seilbåt!!

Mandag
formiddag dro gjestene av gårde for å hilse på en klassevenninne av
Silje som sammen med mor og venninne med datter var på høstferie på Anfi
del Mar, noen kilometer unna Puerto Rico. Tirsdag tok vi ferge til
Arguinigin og møtte Grethe og resten av gjengen på markedet der. Silje
og Merethe fikk kjøpt med seg gaver hjem til venner og familie i Norge,
Grethe fikk handlet litt og jeg fikk kjøpt meg en shorts. Etter noen
timer i solen travende rundt fra bod til bod smakte det fortreffelig med
en iskald øl og litt mat. På markedet traff vi også vennene til Silje,
og ble invitert til å besøke dem sammen med Grethe & co et par dager
senere – det takket vi ja til.
Med damene på markedsdag i Arquinequin

Onsdag hadde vi også leid oss bil, og
dermed tok vi en «øyrunde» sammen. Vi kjørte først mot øyas høyeste
fjell på 1949 moh Pico de las Nieves. På vei dit hadde vi en tøff
kjøretur på svingete veier som slynget seg opp og ned dalsidene.
Veistandarden var overraskende god, men man skulle lete lenge etter
rette strekninger på mer enn 100 meter! Vi hadde en stopp ved et
utkikkspunkt underveis der vi kunne se en merkelig fjellformasjon, Roque
Nublo, som stikker opp i horisonten som en statue og skal visstnok være
et hellig sted for guansjene (urinvånerne her på øya). Vi var veldig
heldige med været denne dagen, med sol og klar sikt. Da vi kom på toppen
av Pico de las Nieves så vi at tåka kom rullende innover fjellet, men
fortsatt var det en fantastisk utsikt, vi rakk det akkurat!

Ut på tur, aldri sur! På biltur rundt øya.

Så
kjørte vi videre nordover på øya, med stadig mer frodig natur, grønne
pinjeskoger og landbruksproduksjon. Samtidig ble det mer overskyet, vi
kjørte gjennom tåkebelter og små regnbyger før vi endelig kom frem helt
nord på øya og til Las Palmas. Derfra var det motorvei hjemover igjen,
og jo lenger sør vi kom, jo bedre ble været! Det er en kontrastfull øy,
karrig og solrik i sør, frodig og mer overskyet i nord. For oss turister
er det klart bedre å være sør på øya! Etter en lang dag i bil og fulle
av inntrykk dro vi hjem til Grethe & co. De leide en leilighet med
to soverom og stue, og med fint badebasseng rett utenfor døren. Her
slappet vi litt av med en forfriskende bad før vi reiste hjem til båten.

Neste
formiddag møttes vi i Anfi del Mar, til våre nye venner der. Det var et
imponerende anlegg de bodde på, med utallige svømmebasseng, boblebad,
massasjebad, restauranter og barer overalt! Vi følte oss som luksusdyr
der vi vandret fra ett basseng til det neste, lå på solsenger og tok en
kald pils – perfekt for en dag!

Luksusdag på Anfi del Mar

Fredag
var det greit for våre gjester å ta en rolig dag i nærområdet. Vi satte
oss i bilen og kjørte opp til Las Palmas for å sjekke om SSB-radioen
var ferdig reparert – det var den heldigvis. Vi fikk også snakket med en
seilmaker som skal justere litt på seilene våre, og forsterke
lazy-bagen på storseilet. I tillegg har Svein Erik fått bestilt nye
progressive lesebriller som skulle være klare for henting. Det var de,
men damen i brillebutikken hadde greid å få brillene laget med farger i
glasset, greit nok om dagen når solen skinner, men litt upraktisk om
natten under nattseilas – da blir det mørkt å lese kart og bøker! Det
blir som å lese i mørket med solbriller på! Dermed går det en ny uke før
vi kan hente brillene med nye glass, men vi har jo tid nok. Dagen ble
avsluttet med en handletur på Carrefour for å kjøpe middagsmat for de
neste dagene. Vi kjøpte bl.a. krabber – tenkte at det var lenge siden
sist, men de viste seg å være helt ubrukelige, enten så var de ikke
kokt, eller så var det slik krabber er her nede – uansett – konsistensen
var som dårlig kokt lutefisk, slimete og ekkel. De gikk rett i søpla!
Det ble en improvisert middag den kvelden! Lørdag var det kvelende
varmt, det blåste kraftig, varm vind fra Afrika. Avtalen var at våre
gjester skulle komme til båten og bli et par dager, men siden det var 37
grader inne i båten, det var relativt mye svell inne i havnen så båten
gynget friskt, og det var ikke vits i å reise på sjøen i slikt vær så
endte det opp med at vi reiste til dem i stedet for! Det var en klok
beslutning, for det var mindre kvelende i Playa del Ingles, og i
leiligheten, og vi kunne hoppe rett ut i bassenget for å avkjøle oss. Om
kvelden hadde vi dugnad på middagslaging, spilte kort og pratet ut i de
sene nattetimer. Grethe ofret sengen sin til Svein Erik, og sov på
sofaen i stuen, mens jeg slengte meg ned på sofaputene på gulvet –
utrolig hvor godt man sover etter diverse glass med rødvin!!

Søndag
spiste vi en god frokost, sjekket at det ikke var noen ideelle
seilturforhold (relativt mye vind og en del bølger – ikke behagelig for
«landkrabber» fra Ås!), og bestemte oss for å gå en tur på stranden i
stedet for. Det er en kjempelang strand i Playa del Ingles, og mellom
Playa og Maspalomas er det en «ørken» av sand, med store sanddyner –
spesiell følelse å gå der, gir helt klart ørkenassosiasjoner! Etter at
vi hadde spasert rundt på standen en stund, og funnet et lite «vannhull»
underveis for å fukte strupen, var det tid for bading. Det var
kjempefine bølger, og Silje og Merethe fikk en introduksjon i
«bodysurfing» av Svein Erik. Jeg tror alle koste seg i bølgene, det var i
hvert fall ikke enkelt å få med seg Merethe hjem etterpå. Vi måtte
nesten slepe henne ut av bølgene! Så var det en rolig ettermiddag i
leiligheten før vi inntok middag på by`n – denne gangen var det kinamat
som stod på menyen.

Nesten som å vandre i en ørkenBlått hav, bølger og bodysurfing: Merethe og Silje

Det
ble ikke flere besøk av Grethe & co i båten denne ferien. På mandag
takket vi pent for et behagelig og koselig «landopphold» med fast grunn
under føttene, og returnerte til båten, mens feriegjestene slappet av
ved bassengkanten – de har jo kun 2 ukers ferie mens vi har feeeeeerie
hele tiden! Vel tilbake i båten begynte Svein Erik å montere ned seilene
som skal kjøres til seilmakeren, mens jeg fullfører skrivingen av dette
reisebrevet. Det er nemlig Grethe som er «web-master» på hjemmesiden,
og som har hele jobben med å legge inn tekst og bilder, organisere
sidene, kort sagt det meste! Hun er u-unnværlig, og vi er henne evig
takknemlig for at hun har tatt på seg denne jobben. I morgen har vi vår
siste dag sammen, før de setter seg på flyet hjem til Norge på onsdag.
Da har vi avtale om en ny «strand og bølge»-dag før vi spiser
farvel-middag sammen. Det har vært to kjempefine uker vi har hatt
sammen, og vi håper at Grethe, Arnt Ove, Silje og Merethe har kost seg
like mye som vi har. Det er ingenting som slår venne- og familiebesøk
fra Norge.
Uunværlig webmaster – Grethe

Nå har vi en «arbeidsuke» foran oss før min mor og far kommer
på besøk. De er akkurat nå på cruise fra Oslo til Las Palmas med
Hurtigruta – det tar to uker med diverse innlagte stopp underveis!
Deretter kommer de hit til Puerto Rico. I mellomtiden har vi diverse
vedlikeholdsoppgaver om bord – det er et tøft liv vi lever!!