Februar og mars
Reisebrev 02-05

Svein
Erik ble gradvis bedre i ryggen. Resten av vårt opphold i Puerto La
Cruz ble en slags ”hvileperiode”! Jeg stullet litt rundt i båten, pusset
alt det ”rustfrie” og gjorde litt rent. Ellers tuslet vi til bassenget
og tok oss små svømmeturer og tilbrakte flere timer i cocpit med å lese
og slappe av. Et par ganger gikk vi små turer bl.a. til et digert
kjøpesenter, Caribbean Mall, helt nytt, flott innredet, men med halve
bygget (minst) stående med tomme butikklokaler. Vi oppdaget at de solgte
kopier av DVD-filmer til 20 kr stk, ikke det helt store utvalget, og
kvaliteten var svært vekslende, men ok for oss – fikk slått i hjel noen
kvelder!Endelig etter 9 dager var vi klare til å reise videre, Svein
Eriks rygg var god nok, og vi var endelig klarert ut. Før vi forlot
Puerto La Cruz gikk vi til dieselkaia for å fylle diesel til 12 øre
literen! ”Dessverre” hadde vi ikke brukt så mye motor siden Barbados
(der vi fylte diesel sist) så vi endte opp med å fylle 200 liter.
Utrolig – det ville altså ha kostet oss 120 kroner å fylle hele tanken
på 1000 liter – nå betalte vi 32 kroner for 200 liter diesel og 32 liter
bensin, ikke rart alle seilerne smiler og ler på vei til kasse for å
betale…..Klokken 10 forlot vi dieselbrygga og vi satte ut i havnen.
Vinden var moderat og vi fikk en svak kryss mot Tortuga, vårt neste mål.
Dit var det over 70nm, så for å unngå å komme frem i mørket kjørte vi
motor i tillegg. Vi rakk det akkurat – det var lyst nok til at vi fikk
manøvrert oss inn bak korallrevet og kastet anker. I bukten lå det en
fiskebåt, en motorbåt og oss! I løpet av natten forstod vi hvorfor det
ikke var flere båter der – svellet kom inn og gjorde det ganske så
ubehagelig å ligge der. Derfor stod vi opp med en gang det ble lyst, tok
opp ankeret og dro videre – frokosten ble inntatt underveis. Etter et
par timer kom vi til en ny ankringsplass utenfor en liten øy, der lå det
fire andre seilbåter og det var vesentlig mindre svell! Vi tok en tur
på land, tuslet rundt på den hvite sandstranden og tok livet helt med
ro!Neste kveld tok vi fatt på en nattseilas over til Los Roques – et
digert korallrevområde med massevis av ubebodde øyer og korallrev å
snorkle på. Seilasen gikk greit, det var riktignok en del bølger, og en
av bølgene fant det for godt å hoppe opp i båten og ned i luken og rett i
sengen der jeg lå og sov! Ikke veldig morsomt å bli vekket av en slik
kalddusj, for ikke å snakke om å sove i den våte sengen resten av natten
– men ved å lukke luken og legge fullt av håndklær over det våte
lakenet så går det på et vis! Sove må vi jo!For å gjøre stemningen
perfekt fikk Svein Erik en skikkelig squall i 5-tiden om morgenen.
Plutselig dreide vinden totalt, og for å unngå en jibb valgte han å
seile på vinden – dermed var vi på vei vekk fra Los Roques! Mannskapet
ble kalt på dekk for å bidra med å få ned seilene, og da begynte det å
sprutregne – kapteinen så ut som en druknet katt der han slet med å
holde båten opp mot vinden, og mannskapet ble raskt lys våken mens
genoaen ble rullet inn! Så fikk vi endelig lagt båten på riktig kurs
igjen, satt på motoren og strammet inn storseilet – alt under kontroll!
Mannskapet ble sendt ned i den nå ikke fullt så våte sengen for å
fortsette skjønnhetssøvnen, mens kapteinen fikk tørket seg og fikk på
seg tørre klær – seiling er gøy!Noen timer senere ankom vi Los Roques,
vi seilte forbi hovedøya, Gran Roques der det er flyplass, hotell og
butikk, og seilte videre mot en liten øy vi hadde peilet oss inn på. For
å komme dit måtte vi seile i sikk sakk gjennom diverse rev. Kartene
stemmer ikke helt med terrenget, GPS-en stemmer ikke med kartene, så det
blir å bruke øynene og sunn fornuft. Vi regner med at dette er slik vi
kommer til å oppleve mye av i Stillehavet, så vi så på denne øvelsen som
god trening! Det gikk smertefritt, og etter en stund lå vi trygt ankret
opp bak et rev, foran en liten øy, helt alene! Underveis hadde vi seilt
forbi bitte små sandbanker/øyer på 50-100 meter i diameter. Der ble
turistene kjørt ut med motorbåter, fullastet med kald drikke og
parasoller for å tilbringe dagen! Så unektelig litt komisk ut, men
samtidig så er det vel en drøm å kunne sitte på en bitte liten øy, alene
og se utover vannet som skifter fra lysegrønt til mørkere blått – og
som er 27 grader varmt!Vi fant frem dykkermaske og svømmeføtter og tok
jolla ut på revene for å snorkle. Vi fant et sted med fullt av levende
korall og fisker i all verdens farger. Den ene dagen vi snorklet der var
vi så heldige at vi så en liten rokke som lå og gjemte seg i sanden, og
en relativt stor barracuda som dovent svømte rundt oss – gøy, her
trengte vi ikke fullt dykkerutstyr for å få en god opplevelse!Etter et
par dager her dro vi til en ny øy i Los Roques, Isla Careno – en øy full
av mangrovetrær – en kontrast fra forrige øy med sandstrand og
palmer.Her ble vi liggende i en bukt hvor fiskerne også tilbrakt
formiddagene til å hvile før de dro ut på fiske igjen om kvelden.
Fiskebåtene deres er enkle, men relativt godt vedlikeholdte. De er nok
ikke mer enn rundt 35 fot, og om bord er det minst 6-8 mann – som sover,
spiser og bor om bord i ukevis, de må være gode venner! Vi fant aldri
ut hvordan de fikk levert fangsten, men antar at de samler fangsten i en
felles båt som tar den med seg til fastlandet, en dagsseilas unna!
Ellers var det noen fiskere som bodde på naboøya, i små skur, egentlig
kun et tak og litt vegger, nok til å holde sol og regn ute. Strøm fantes
ikke, ferskvann finnes kun på en øy i hele Los Roques, familien måtte
være et annet sted, for vi så kun mannlige fiskere – litt av et liv.Vi
gikk en tur på øya, og fant bl.a. en liten ”kirkegård” med fem graver
med enkle, rustne jernkors, og som var pyntet med konkylier.
En enkel fiskehytte En periode bestod livet av hvite strender og blågrønt hav!

Første
morgenen vi lå på Isla Careno fikk vi besøk av en eldre, lokal fisker
som solgte fisk og levende languster (hummer uten klør!). Vi slo til og
kjøpte 3 passe store languster på 6-700 gram. Vi var usikre på hva det
skulle koste, og vi hadde kvittet oss med mesteparten av den lokale
valutaen, bolivarer, men alle liker dollar! Vi endte opp med å gi ham de
siste bolivarene vi hadde samt 13 dollar – ca 85 kroner for nesten 2 kg
languster fant vi ut var en grei pris, selv om vi har hørt om seilere
som bytter languster mot en billig flaske rom, eller en t-skjorte! Neste
steg i prosessen var å finne stor nok kjele til å koke dem i – det var
ikke enkelt! Den største vi har er en trykk-koker som vi aldri bruker,
og den var i knappeste laget for en stk! Fiskeren hadde forklart at vi
måtte koke den i sjøvann (noe som var logisk), men koketiden var jeg noe
usikker på. Etter å ha rast gjennom alle kokebøkene fant jeg ut at
ingen skriver om koketid på languster!!!!, knapt nok koketid på hummer
som varierte i forslag fra 2 minutter til 20 minutter! Dermed var det
tid for eksperimentering! Jeg er egentlig ikke så veldig følsom på
avliving av dyr, men jeg kan ikke si at jeg likte å presse langusteren
ned i den lille gryta, følte at det tok litt for lang tid før den døde,
selv om vannet fosskokte mens den ble lagt ned – kanskje jeg begynner å
bli bløthjertet!Ok, nok om det – den første ble kokt (dvs. trukket, når
den endelig var død) i ca 10 minutter. Det var litt for lenge, så neste
ble kokt i 8 min, og den siste i 6 min – den var perfekt! Dermed var det
fråtsing i languster den dagen. Vi klarte ikke å spise opp alt, så
neste dag ble det ny eksperimentering med gratinert languster i
hvitløksmør – det var ikke vondt det heller!
Dagens middag – languster klar for koking Dagens middag – languster og iskald hvitvin!

Ellers var underholdningen
stort sett å snorkle på revene, gå tur på stranden, bade eller sitte i
cocpit og se utover bukten der vi lå. Det var fullt av fisk som hoppet,
først en stim med små fisk, så en stim med større fisk som jaktet på de
små – noen ganger var det som det kokte av fisk rundt båten. Så var det
pelikanene – den mest spesielle fuglen vi har sett så langt. Stor og
litt klumpete, men med et sjarmerende uttrykk i ansiktet, med sitt lange
nebb og lille hode!Den kan sakte sveve rundt før den plutselig tar et
superplask i sjøen – jeg kan forsikre at det ikke ser særlig grasiøst
ut, og vannet spruter – men så dukker den opp med tydelige tegn på en
vellykket fiskefangst – like morsomt å se på hver gang!Så etter noen
dager i paradis er det på tide å seile videre. Neste stopp er Las Aves –
øyene. De er som små miniatyrer av Los Roques, korallrev-øyer, hvite
strender og lite befolket. Nå har vi vært nesten to uker på koralløyer,
med palmer, hvite strender, lite seilbåter og lite mennesker – deilig,
men tidspresset legger der og lurer i bakgrunnen, og vi må videre. Neste
stopp er Bonaire, den første av ABC-øyene, opprinnelig de nederlandske
antiller. Bonaire er kjent som det store dykkerstedet, med krystallklart
vann og mange attraktive dykkerområder.Vi hadde ingen planer om å
dykke, men litt proviantering var nødvendig. På Bonaire er det kun et
sted man kan ligge, og det er i hovedbyen, Kralendijk. Her er det ikke
lov å ankre opp, men det er lagt ut egne bøyer for å ta vare på
korallrevene. Vi la oss i en av bøyene og var overrasket over at det var
såpass lite båter som lå der, av totalt 40 bøyer som var tilgjengelig
var minst 30% ledig – det har forresten overrasket oss litt hele veien,
få båter som seiler, og få båter på ankringsplassene.På Bonaire blir vi
liggende i 4 dager i påvente av gode seilerforhold til Panama – det er
en tur på nesten 5 døgn, så det er greit med vind fra riktig retning! I
mens fyller vi tiden med å handle en del mat, bruke noen timer i
båtbutikken (vi har aldri gått inn i en båtbutikk og kommet tomhendt ut
igjen!), rusle rundt i byen, gå på internettkafe osv. Vi greier til og
med å finne et spisested som serverte både libanesisk mat og pizza – slå
den (og korrekt, det var jeg som spiste pizza!) For å komme frem til San
Blas i Panama, som var vårt mål, regnet vi ut at det enkleste var å
starte om kvelden for å ankomme i dagslys. Da regnet vi en
gjennomsnittsfart på 6,5 knop, noe som er en rask seilas med vår båt. Vi
er lei av å alltid beregne feil fart, noe vi har gjort gang på gang! På
dagen før avreise demonterte vi vindpropellen og konverterte den om til
å bli slepegenerator, satte opp begge spribommene, surret jolla for
langturseilas (noe som tar omtrent en time!) og laget ferdig middag for
de første dagene! Så var vi i gang igjen – ny seilas. Turen startet
rolig, men etter hvert som vi kom klar av Bonaire møtte vi kraftige
bølger som fikk båten til å rulle kraftig. Det var fullmåne og
stjerneklart så vi hadde god sikt. Jeg ble som vanlig sjøsyk og elendig,
og det ble lite søvn på oss begge den første natten. Neste dag var det
like mye bølger og rulling, og matlysten var ikke på topp hos noen av
oss. I tillegg hadde vi opp mot 2 – 2 ½ knop medstrøm og fin vind, så i
lengre perioder gikk vi i over 8 knop – laget litt tull med vårt
regnestykke på gjennomsnitt på 6, 5 knop! Neste natt ble også slitsom med
lite søvn og mye rulling, men dagen etter roet bølgene og vinden seg en
del og vi begynte å trives bedre om bord! For å ikke ankomme midt på
natten var vi nødt til å reve kraftig – litt kjedelig! Vi hadde en fin
seilas den 3. dagen, med sol og fint vær. Om natten var det vesentlig
mindre bølger, vi var vesentlig mer trøtte, så begge sov godt mellom
vaktene! Under vaktene var det fortsatt fullmåne og god sikt, det var i
grunnen ok, for nå begynte det å dukke opp en og annen fraktebåt og
containerskip – like greit å unngå å få dem på dekk! Det holdt med alle
flyvefiskene – en morgen plukket vi 6 relativt store flyvefisker opp fra
dekk – stive og kalde, ikke mye å lage frokost av! Vi er for øvrig litt
opptatt av å finne flyvefiskene og få kastet dem over bord. Etter
Atlanterhavturen merket vi en råtten lukt inne på soverommet. Jeg
finkjemmet hele lugaren for å se om det lå noen flyvefisker og råtnet i
bokhyllene eller langs madrasskanten, men fant aldri noe! Så viste det
seg etter en stund at en stor flyvefisk hadde kilt seg ned bak et par
teakbord vi har stuet på dekk, rett ved siden av ventilen ned til
soverommet – der lå den og råtnet og sendte sine spesielle lukter ned
til oss! Vi fant også en flyvefisk i sofaen i salongen en morgen – men
den var heldigvis ”fersk” – utrolig hvor de greier å havne!
Dagens fangst av flyvefisk

Den 4. natten
ble en motretur – lite vind, men en del båter. Neste dag kom vinden
igjen og vi kunne seile hele dagen, men om kvelden ble det atter stille
og ”jernseilet” måtte trå til igjen.Så endelig i 10-tiden neste morgen
kunne vi seile inn blant San Blas-øyene, og ankre opp i Porvenir for å
sjekke inn i Panama! Øya er liten, men har en rullebane for småfly, en
liten coop- suvenirbutikk, et knøttlite museum og et lite hotell. Rett
over sundet ligger en av øyene der kuna- indianerne bor. Totalt er det
minst 365 øyer i San Blas – en for hver dag i året! En del er bebodd, en
del er helt øde. Kuna-indianerne er småvokste, de er de laveste
menneskene på jorden nest etter pygmeene. På begynnelsen av 1900-tallet
fikk de råderett over en del av fastlandet i Panama, samt alle øyene som
utgjør San Blas. Det vil si at de stort sett lager og håndhever sine
egne regler og lever sitt eget liv slik de har gjort det i århundrer.
Kvinnene er ”økonomisjefene” og styrer familiens økonomi. De voksne
kvinnene går i ”nasjonaldrakter”, dvs skjørt, bluse laget av fargerike
stoff og et bryststykke som er innfelt, en såkalt mola, perlekjeder på
armene og leggene og et skaut i rødt stoff med gult mønster. Mennene,
barna og ungjentene går stort sett i shorts, bukser og t-skjorter
(ungene er mer eller mindre nakne!) Kvinnene tjener penger på å brodere
mola og andre mer eller mindre nyttige gjenstander, og både kvinnene og
mennene jobber med å høste og selge kokosnøtter, bananer osv. Så langt
vi så var det kun fiske som var forbeholdt mennene alene! De tillater
ikke inngifte av andre raser, og ingen utlendinger får etablere bosted
eller forretninger innen for deres område. Vi hadde lest at kvinnene var
særdeles ivrige selgere, og ganske riktig. Mens vi jobbet med å ankre
opp så vi flere kanoer (laget av uthulte trestammer) fylt med kuna-
kvinner sette sin målbevisste kurs mot oss. Ikke før hadde vi slått av
motoren før de hang på ripa og veltet over dusinvis av molaer! Her var
det bare å kaste seg inn i handelen! Etter ca 10 minutter var vi
lykkelige eiere av 4 molaer og to tøyvesker, alt brodert med fine
motiver. Senere komplimenterte vi samlingen med to grytekluter, et
perlearmbånd og en T-skjorte med påsydd motiv!
Ivrige kunadamer i sine uthulte trestammer Her skal det selges molaer!

Fordelen med rask handel
var en noe mer fredlig tilværelse etterpå. De eneste som kom innom
senere var småbarna som padlet rundt og tigget sukkertøy, eller som
solgte languster – 3 små languster til to dollar og litt godteri!
Unge kunagutter Innsjekking i San Blas

Etter
molainnkjøpene dro Svein Erik på land for å sjekke oss inn i Panama. Her
møtte han vennlige mennesker og et passe byråkrati! Tre ulike pulter på
ett kontor, der alle mennene bak pultene hadde sin egen oppgave, en
utstedte papirer, og tok i mot betalig for immigrasjon, en skrev ut,
samt tok i mot betaling for seilingstillatelse og sistemann samlet inn
en avgift til kommunen! Tre steder å fylle ut skjemaer, og tre steder
som krever inn penger! I tillegg har jo ikke dataalderen direkte
invadert øyene ennå – her er det blåpapir og skrivemaskinen som gjelder.
Når skrivemaskinen er så gammel og rusten at man må bruke CRC for å få
den til å virke så er det ikke rart at det tar litt tid før man er
ferdig! Vi bevilget oss ikke mer enn to dager på San Blas, og ble ved
Porvenir begge dagene. Det var interessant å få et lite inntrykk av
hvordan Kuna-indianerne lever så vi vandret rundt på øya der de fleste
holdt hus. Husene var laget av bambus og stråtak, det var tett med hus
og trange gater, men rent og ryddig! Innimellom fant vi damer som satt i
skyggen og broderte på molaene sine. Vi fikk oss også en tur på
”museet”, satt i gåseøyne, for det bestod av et lite rom på maks 30m2,
med en demoversjon av hvordan de gravla de døde, hvordan de stekte mat
til fest, samt en del flettede kurver og kjøkkenredskaper. Hele besøket
var gjennomført på 20 minutter, inkl et forsøk på konversasjon på spansk
med museumsbestyreren! Svein Erik tok også en frokosttur for å kjøpe
fersk brød – små enkle brød som smakte ok, særlig etter at man pirket ut
noen stekte maur! Før vi avslutter beskrivelsen av San Blas må vi ta med
en liten episode som forteller om kontrastene. Et lite stykke unna vår
båt lå det en stor motorbåt på en 150-200 fot, og stort mannskap om
bord. Vi var på land en tur og observerte to helikopter som stod ved
siden av flystripen. Det ene helikopteret var full av bagasje, det andre
var tomt. Etter noen timer kom det en jolle fra den store motorbåten –
jolle med solskjerm og to passasjerer, samt mannskap. Passasjerene gikk
bort til helikopteret og så dro de av gårde – for det første så ventet
helikopteret på passasjerene, ikke omvendt, for det andre så hadde de
leid inn et ekstra helikopter for å få med bagasjen! Et par timer senere
landet det et småfly. Nye gjester ble fraktet fra motorbåten, denne
gangen et ungt par, som steg inn i flyet mens mannskapet fra båten
lastet ut proviant og varer fra flyet! Noen har det enklere enn andre,
og det ble litt spesielt å se denne episoden samtidig som kuna-
indianerne padlet rundt i sine uthulte trestammer!

Vi hadde lyst til å
bli lenger på San Blas, men siden vi visste at det var lang ventetid for
å komme gjennom Panamakanalen bestemte vi oss for å ta en dagsseilas
til Portobelo.Her kastet vi anker, tok ned jolla og dro inn for å se på
det gamle fortet som hadde fungert som forsvarsverk for byen den gang
den var en sentral by for utførsel av gull tilbake til Spania. Neste
morgen dro Svein Erik inn i byen for å kjøpe fersk brød, samt se litt på
flere fort og et stort lagerbygg som hadde vært mellomlager for 1/3 av
alt gull i verden som var produsert i løpet av 100 år! Så dro vi videre
til Colon, der vi skal være til vi får tillatelse til å gå gjennom
kanalen. Vi kastet anker ute på ”the flats”, et eget område som er
beregnet for småbåter som oss. Svein Erik reiste inn på land for å
orientere seg, og få kontakt med kanalmyndighetene. Han tok en drosje
til kanalkontoret og fikk bestilt måling av båten. På jollebrygga må man
betale et par dollar for å ha jolla liggende, men da kan vi hente vann,
og jolla ligger trygt. I tillegg finnes det en ”alt-mulig service her
bestående av et par karer som selger bildekk som fendere samt leier ut
lange tau som trengs i slusene. Vi kjøper 10 dekk – sluseveggene er
grove, og det er bedre å eventuelt slite ut bildekkene enn å ødelegge
våre egne fendere.
Båten full av fendere

I tillegg er det vanlig at man blir bundet sammen med
andre båter gjennom slusene, og da er de flate dekkene fine å ha – de
ruller ikke mellom båtene! Vi har også bestemt oss for å leie tau –
ryktene sier at tauene får hard medfart, og da er det greit å spare egne
tau!Etter et par dager fikk vi besøk av måleren. Han målte båten vår
fra baugspiss til og med jolla. I papirene våre står det at vi har en 43
fots båt – nå ble vi målt til 51, 86 fot! Det kostet oss 250 dollar
ekstra, totalt er kanalavgiften for oss på 850 dollar! Men pytt, pytt,
vi kan jo akkurat nå i det minste skryte av å eie en 52 fots
seilbåt!Etter at kanalavgiften var betalt fikk vi høre avreisedato – den
24. mars, nesten tre ukers ventetid, men de fleste ”rykker frem i køen”
etter hvert så vi håper på det beste. Så begynner ventetiden. Colon er
en forferdelig by å være i. Kriminaliteten er så høy at man ikke kan gå i
byen, vi må ta taxi over alt. Taxisjåførene er flinke, og de vet hvor
det meste er. Vi har fått reparert genoaen som sprakk i en søm,
gassbeholderen er fylt opp og båten er snart synkeferdig med proviant,
og slike nødvendigheter som øl og rødvin!Det er en norsk båt til,
”Blaatur” som ligger her på vent! Om bord er det 4 unge mennesker, der
tre stk er politifolk. De har allerede rukket å bli frastjålet veske med
500 dollar i mens de fulgte to av medseilerne sine til
bussholdeplassen. De prøvde også å gå til en liten butikk sent på
kvelden, og endte med å ta bena fatt og løpe som f… fra tre unge gutter i
15 års alderen utstyrt med diger masjete! Slik spenning klarer vi oss
godt for uten! Colon selv er forferdelig sliten, full av gamle utslitte
blokker og møkkete smug. Svein Erik blir spurt om å være såkalt
line-handler på en hollandsk båt. Det er et krav at alle båtene skal ha 4
stk linehandlere, en kaptein og en ekstern ”pilot”, en form for los som
gir råd om hvordan man skal gå gjennom kanalen. Han sa ja, det er kjekt
å få litt erfaring og informasjon før vi selv skal i ilden. Han forlot
Fruen fra havet i tre-tiden om ettermiddagen, og returnerte neste dag i 5
tiden. Jeg tror nok det hadde vært både en hyggelig og en nyttig
opplevelse – det er alltid lettere når man vet hva man går til. Den 12.
mars ankommer Jon fra Norge. Jon er en tidligere kollega og en god venn.
Han skal bli med oss helt til Tahiti, hvor vi regner med å være i juni.
Vi har nå fått fremskyndet turen til den 21. mars, og i mellomtiden
benytter vi tiden til å handle enda mer mat, fikse en del småting på
båten, og vi tar en dagstur til Panama City. Jon trenger også litt tid
til å akklimatisere seg, og lære å sette sjøbein! Neste reisebrev blir
etter at kanalturen er gjennomført, og vi endelig kan sette seil mot nye
spennende steder som Galapagos og Marquesas!

Vårt nyankomne mannskap, Jon Proviantering