Januar
01-09
Godt nytt år.
Januar
startet med kraftig vind, og det førte til bølger på stranden som
gjorde det nesten umulig å lande med jolla uten å risikere både det ene
og det andre.
Vi dro i land et par ganger, bl.a for å reise opp til Patong for å ha avskjeds -lunch med Cintra og Checkmate.
De
var klare for å ta fatt på den 1500 nm lange turen opp til Cochin i
India der de skulle møte andre seilere som skal delta på Vasco Da Gama
rally opp til Middelhavet. Med alle de ekle episodene med
piratvirksomhet rundt Sudan føles det tryggere å seile sammen i en
større gruppe.
Det
ble litt spesielt å si farvel til de to båtene som vi har seilt så
lenge sammen med og blitt så gode venner med, men vi holder kontakten
videre, og vi vet hvor de bor……..
Avskjedslunch med Cintra og Checkmate før de setter kursen mot Middelhavet
Vi startet så smått å forberede vårt besøk fra Norge. Berits mor, Bitten skulle komme på to ukers besøk og bo hos oss i Fruen.
Vi
forlot Nai Harn og flyttet oss noen nm til Chalong. Der lå vi et par
dager mens vi sjekket ut visumproblematikken og sjekket hvor det ble av
redningsflåten som vi hadde levert inn for service. I utgangspunktet ble
vi lovet at det skulle koste noen få tusen kroner å få den
resertifisert, men når vi fikk prisoverslaget viste det seg at det ville
koste oss langt over 10.000 kr å få den i orden igjen. De hadde noen
forferdelige priser på reservedeler, batterier og nødraketter. Vi
bestemte oss derfor at vi ville ta den tilbake og heller sjekke hva det
koster å få gjort samme jobb enten i Malaysia eller Singapore!
Visumet var nå i ferd med å gå ut, så vi sjekket hvor mye ”bondet” skulle koste oss – 20.000 bath var svaret, ca 4000 kr.
Vi gikk inn på internett og fant relativt billige flybilletter til Kuala Lumpur, tur retur samme dag!
Dermed
seilte vi opp til Yach Haven Marina og la båten der. Så leide vi en
motorsykkel og dro inn til byen for å ordne med ”bondet”. Det viste seg
at det var 20.000 bath pr person som måtte betales kontant og som vi
fikk tilbake etter turen – igjen i kontanter. Jammen bra vi ikke skulle
dra på en stund, unødvendig å ha for mye thai-kontanter i lomma mens vi
seiler rundt i Malaysia.
Etter nitidig papirarbeid og dusinvis av stempler fikk vi de nødvendige papirene på at vi kunne forlate båten og landet.
Dagen
etter leide vi atter en motorsykkel og dro til flyplassen tidlig om
morgenen. Air Asia, som er Asias svar på Norwegian, lettet etter
ruteplanen og etter 1 ½ time landet vi i Kuala Lumpur. Vi hadde tenkt at
vi skulle bruke ventetiden på flyplassen til å ta en bedre lunch og
bare kose oss de timene før vi skulle fly tilbake, men den gang ei.
Air
Asia har en egen flyplass et stykke utenfor byen som er gammel og
sliten, og helt klart styrt av muslimer – ikke en øl å oppdrive!
Vi endte opp med hver vår cola og en tørr baguett – snakk om gourmetlunch!!
Men
tidlig ettermiddag var vi atter tilbake i båten, med nye 30 dagers
visum og denne gang uten crew og kaptein stemplet i passet – snakk om
system!
Skikkelig gourmetlunch på flyplassen i Kuala Lumpur!
Mens
jeg startet med å vaske og rydde før vårt norgesbesøk, jobbet Svein
Erik med å få fortgang i bestilling av nye pakninger til
styringssylindrene våre. Da vi dro fra New Zealand hadde vi problemer
med at rattet var umulig å svinge, og vi fikk fikset det i Opua på vei
ut. Nå merker vi at det samme problemet er i ferd med å komme igjen, og
vi vil gjerne ha det i orden. Hvis det verste skulle skje og autopiloten
streiker er det tungt å måtte håndstyre med så trege sylindere.
Delene
ble lovet levert, og jobben skulle gjennomføres rett etter at vårt
besøk forlot oss – var det vi ble fortalt og Svein Erik måtte slå seg
til ro med det!
Så
leide vi bil og møtte opp tidlig en lørdag morgen for å hente mamma
Bitten. Hun hadde stått i en time for å passere passkontrollen, men
ellers hadde alt gått greit!!
Deretter
bar det tilbake til båten og feiring med champagne! Så fikk vi åpnet
alle gavene; aviser, geitost, magasiner, bøker, kaviar, mange flasker
Fernet Brancha (Berits yndlingsdrikk!) og andre kjærkomne ting som vi
hadde satt opp på ”ønskelisten”. Ikke rart hun hadde betalt ekstra for å
ha med seg 30 kg bagasje!!
Endelig kan vi ønske Berits mor velkommen til Phuket
Etter
en frokost med egg og bacon fikk hun lov til å ta seg en liten lur på
øye, men etter en times tid var det tvangsvekking for at hun raskere
skulle komme inn i døgnrytmen.
Deretter
tok vi en biltur rundt på øya og viste henne Nai Harn, Phuket town (som
ikke er mye å skryte av), og litt av resten av øya!
På tur med bil til Nai Harn og elefantsamlingen ved Phromthep cape, Phukets sørligste punkt
Vi greide å presse henne til å være våken til over 21 om kvelden, da var det tillatt å gå og legge seg!
Neste
dag var det hviledag. Vi tuslet rundt i marinaen og så på båtene,
pratet og tok livet med ro frem til tidlig ettermiddag. Da kom Mahili på
besøk for å hilse på mamma.
Det
ble et hjertelig gjensyn fra i sommer da Mahili var i Norge og kom på
besøk til Homborsund der mine foreldre var på hytteferie.
Om
kvelden spiste vi middag på en typisk enkel thai restaurant rett i
nærheten av marinaen. Papa Mama er navnet og det er et enkelt skur som
ligger delvis ut i sjøen med røffe plankegulv, lysstoffrør, plaststoler,
plastduk og selvbetjening der man henter sin egen drikke og glass, og
bestiller ved disken! Men maten er god og det var morsomt for oss å
introdusere mamma for litt ekte thaistemning!
Middag hos Papa Mama, en enkel thai restaurant like ved marinaen
Middag sammen med Mahili, også på Papa Mama
Planen
var opprinnelig at vi skulle starte ferien med å ta en seiltur, men
vinden blåste kraftig. Vi gjorde et forsøk, men da vi kom ut av marinaen
møtte vinden oss med kraftige tak. Sjøen ble mer og mer urolig desto
lengre vekk fra marinaen vi kom, men vi besluttet å gjøre et forsøk! Vi
kom så langt som til første mulige ankringssted i le av en øy, men selv
der var det dønninger. Det gjorde det litt vanskelig å klatre ut i
jolla, i hvert fall for mamma som ikke er særlig svømmedyktig, så vi
valgte å ta en dag om bord. Det var jo i hvert fall ikke for varmt å
ligge på dekk å sole seg i all vinden!!
Den
natten var det en om bord som ikke sov så veldig godt – det er ikke så
greit å ligge i forpiggen å høre på alle de fremmede lydene! Uling i
riggen, knirking i ankerkjettingavlasteren, bølger som slår mot skroget,
i det hele tatt – lite søvn!!
Neste
morgen besluttet vi derfor å returnere til Yach Haven, men legge oss
for anker en natt for å se om vinden løyet. Det gjorde den ikke, og
værmeldingen viste at vi måtte vente noen dager før vi kunne gjøre et
nytt forsøk!
Da
bestilte vi igjen plass i marinaen og bestilte bil slik at vi kunne
bruke et par dager på shopping, bading og mer sighseeing! Vi fikk se
steder som verken Svein Erik eller jeg har sett tidligere, som en diger
Wat (buddistisk munkekloster), og vi besøkte den digre 45 meter høye
buddafiguren som de har bygget på toppen av et fjell. Mamma og jeg gikk
også noen timer rundt og studerte alle silkeputer, silkeløpere,
silkekjoler, silkeditt og silkedatt samt alle de andre varene som er til
salgs over alt. Gaver til Norge ble innkjøpt, så var i hvert fall den
oppgaven gjennomført!
Første møte med levende buddistiske munker ved Wat Chalong
Inne i templene er det fullt av buddafigurer i alle størrelser og varianter
Lunch på japansk restaurant med veldig god mat!
Så
endelig, etter en uke roet vinden seg helt, og vi kunne gjøre et nytt
forsøk på å seile opp i Pang Nga Bay, den store bukten som ligger mellom
Phuket og fastlandet Krabi.
Pang Nga har flotte stein og fjellformasjoner som ser ut som om de popper rett opp av sjøen, ganske spesielt å se på.
Endelig på seiltur og ekspedisjoner med jolla inn i honger og små grotter
Phang Nga Bay har fantastiske klippeformasjoner
Hvorfor ikke sole seg litt mens man er underveis!!
Vårt
første stopp var ved en øy der de har et par ”honger”. En hong er en
slags hule uten tak midt inne på øya, og man må gjennom en tunnel for å
komme inn.
Vi
utstyrte oss med hodelykter og padlet stille gjennom tunnelen. I taket
henger det fullt av flaggermus, og det er fullt av stalagmitter og
stalaktitter, og lyset i endene av tunnelen er fascinerende å se på.
Det
må være lavvann for å komme gjennom tunnelen, og siden vi gikk inn på
stigende vann, og ikke hadde lyst til å bli fanget inne i hongen, ble
det bare en ganske kort stopp der inne før vi padlet tilbake – men gøy
var det!
På vei inn i første hong – skummel tunnel!!
Så dro vi videre og kastet anker ved en annen øy, med flere små grotter og tunneler som ble utforsket fra jolla.
Neste
dag dro vi en kjapp tur innom James Bond Island, der ”The man With the
golden Gun” ble innspilt (ihverfall deler av den!) Den bitte lille øya
er en diger turistfelle, så vi dro etter en kort omvisningsstur!
Neste
stopp var lunch ved ”the floating village” som er en muslimsk
fiskelandsby, delvis bygget på peler ut i vannet. Det er også en typisk
turistattraksjon der mange turistbåter stopper for å spise lunch, men vi
kom inn helt på tampen av lunchen slik at den restauranten vi havnet på
var helt folketom.
Maten
var sånn passe – i tillegg til at de glemt å servere mors suppe, men vi
delte på de andre rettene og så gikk vi en tur rundt i byen. Det var
det som var hensikten med å stoppe der, for det er en spesiell
opplevelse å vandre rundt i den lille byen og studere hvordan de lever.
Trangt, møkkete, rotete!
Rundtur i muslimsk fiskelandsby, ikke spesielt rent og pent
Middag
ble inntatt om bord, og neste morgen tok vi en lengre seilas ned til
Krabi og Ray Lei Beach. Vi visste at det ville bli mye bråk fra alle
longtail-båtene som frakter turister til og fra stranden, men det roer
seg ned på kvelden, og om natten er det stille. Vi gikk en liten
sightseeingtur, og hadde med oss badetøy og hvitvin. Mens vi lå på
stranden ble vi ”overfalt” av en ivrig ung mann som ville selge massasje
eller fotskrubb. Ingen ville ha massasje, men etter en stund lot jeg
meg overtale til en fotskrubb – det var mye hud som forsvant!!!
Mens jeg fikk den helt nødvendige skjønnhetspleien for føttene drakk vi hvitvin og koste oss i solnedgangen!
På
”lette og velstelte føtter” gikk vi så til en restaurant der vi spiste
”hotpan” mat servert på en varm plate som står i fulle flammer rett før
servering – fint å se på, og god smak på maten!
På standen på Ray Lei beach
Neste
morgen plukket vinden seg opp igjen, så vår plan om å ta en stopp ute
på Chicken Island ble avlyst. Dermed satte vi kursen innover i bukten
igjen, til mer beskyttede områder.
Vi
fant en liten øy med en fin sandstrand, og utover ettermiddagen
forsvant de små båtene med turister som var der og vi hadde plassen for
oss selv.
Svein
Erik prøvde seg med litt snorkling ytterst på revkanten, og fikk
faktisk øye på noen små fisker og noen levende koraller…..Er det en ting
vi savner her så er det å kunne slenge på seg en dykkermaske og ligge i
krystallklart vann og studere vakre fisker og koraller.
Mamma
og jeg lå og kjølte oss ned i vannkanten før vi veltet oss over på et
håndkle og gravde fram flasken med kald hvitvin – mens solen sakte krøp
ned i havet…….
Ettermiddagskos på egen «privat» strand
Man kan ikke klage på 28 grader i vannet!
Vi fikk med oss mange fine solnedganger
Tiden
går fort når man bare har to uker til rådighet, så neste dag dro vi til
siste ankringshavn før vi måtte tilbake til marinaen. Formiddagen gikk
med til å forflytte oss, så var det oppankring og lunch før vi trakk oss
tilbake til de kjølige kabinene med vifte for å ta en liten siesta
under den varmeste tiden midt på dagen. Da kunne vi atter finne oss en
liten strand for oss selv og kose oss med avkjølende bad i 28 graders
vann! Deretter litt leting etter spennende skjell og tradisjonen tro –
solnedgang!
Fredag
måtte vi sette kursen tilbake til marinaen. Dagen ble brukt til å spyle
båten fri for saltvann, pakke og se gjennom alle bildene fra turen og
sørge for at mamma fikk med seg alt som var tatt av bilder fra turen.
Det er jo det fine med disse nymotens greiene- det er lett å dele på
minnene!!
Siden
det var fredag var vi selvsagt nødt til å følge tradisjonen med en Dry
Martini – gode vaner skal man aldri svikte! Så var det avskjedsmiddag på
Papa Mama !
Til
å være en liten, spinkel dame uten svømmeferdigheter og sjøbein, og som
får blåmerker bare man ser på henne, ble mamma en uredd dame som
klatret opp og ned den bratte stigen, inn og ut av jolla som hun aldri
hadde gjort annet i sitt liv. Noen blåmerker ble det riktignok, men hun
taklet det trange livet om bord uten problemer – det var en fornøyelse å
ha henne på besøk, og vi koste oss veldig, bare synd at tiden går så
fort.
Neste
morgen var avskjedens time kommet. Mamma er ikke så flink til å holde
på tårene, og siden det kan være smittsomt måtte vi bare dytte henne inn
gjennom passkontrollen,,,,, slik at det ikke stod to tutende jenter der
midt på gulvet……..
Det var vemodig å vinke farvel, men sånn er det bare. Hvem vet, kanskje får vi snart besøk av henne igjen!?!
Til slutt var avskjedens time inne, noen tårer ble det jo!
Nå
ligger vi fortsatt ved Yach Haven, men har lagt oss ut for anker. De
hersens delene vi venter på har fortsatt ikke forlatt Singapore, og
denne uken har det vært Chinese New Year, og da står omtrent verden
stille, ihverfall der nede!!
Vi
håper at noe skal skje neste uke, for da går visumet vårt ut og vi har
liten lyst til å bruke penger på en ny flytur til Kuala Lumpur, eller
bruke en hel dag på en buss til Burma.
I
og med at vi ikke skal krysse Indiske hav i år så er det ikke helt
avgjørende å få fikset problemet med det samme. Kanskje vi rett og slett
venter til vi kommer til Malaysia, eller aller helst til Singapore og
ser hva vi kan få utrettet der.
Februar
skal i hvert fall brukes til å seile litt mer i Malaysia og så ta oss
ned gjennom Malakkastredet og til Singapore i begynnelsen av mars.
Det skal bli fint å ”komme i gang” med litt seiling igjen!
