Februar-mars, del 2
03-08
En ny 7- timers busstur – denne gangen til Saigon,
Det
som tok lengst tid var å komme over grensen, selv om de bussansatte
hadde fylt ut alle papirene for oss i forkant, samt signert dem på vegne
av oss! Jeg het Bent Junge og Svein Erik het Suien Erik Funge, men
pytt, pytt – er det så nøye da!
Truels
er relativt godt kjent i Saigon, så vi satset på å få rom på hans
”stamsted” The Giant Dragon, et enkelt, men ok hotell med sentral
beliggenhet.
Saigon – sett fra vårt hotellrom!
Vel, vet ikke helt om de kan kalles » tøffe karer», men…
Neste
morgen leide vi to mopeder og dro på by – sightseeing. Trafikken i
Saigon er tett for å si det mildt, og hvis man vil krysse gaten til fots
er trikset å gå sakte, men sikkert ut i gaten uten å nøle, og så vil
mopeder og biler gli forbi deg i en jevn strøm. Ganske nervepirrende i
starten, men etter hvert blir det en del av rutinen!
Og
hva har så Saigon å by på? Vi så katedralen, hovedpostkontoret, som var
en fin gammel bygning, Rex hotell, Reunification museum, og så brukte
vi en evighet på å kjøre rundt og rundt i enveiskjørte gater for å finne
et egnet sted å innta 12-ølen!!
Lunsjen
førte til at Svein Erik ble ”hyperaktiv” så han brukte ettermiddagen
til å ”feie” over tre museer. Truels og jeg ble heller søvnige etter øl
og mat, så vi tok en lat ettermiddag uten noe spesielt program.
Om
kvelden tok vi en rådslagning om resten av turen, og besluttet å kutte
ut Kina-delen av turen vår – litt fordi det ble ganske kostbare
flybilletter, men ikke minst fordi vi var lei av å bare være på kalde
steder! Dermed fikk vi mye bedre tid til å se mer av Vietnam.
Samme
kveld stod vi ved skranken til hotellets lille reisebyrå for å bestille
tur til ”tunnelene” neste dag, og hvem er det som dukker opp ved samme
skranke – jo, Leif og Eva fra den svenske båten Malinda – verden er ikke
så stor! 
Utrolig at vi skulle treffe Malinda med Leif og Eva midt i Saigon – vi visste ikke engang at de skulle på tur!
Dermed hadde vi en felles middag og neste dag dro vi sammen
for å se på det gedigne og imponerende tunnelsystemet, Qu Chi-tunnelene
som ble bygget før og under Vietnamkrigen. Vi hadde en veldig flink
guide som var på ”feil” siden under krigen, han hadde vært en soldat som
samarbeidet med amerikanerne, og etter krigen hadde han først sittet
fengslet i tre år, og etterpå hatt store problemer med å få jobb. Vi
fikk anledning til å krype gjennom noen av tunnelene, det lå utrolig mye
arbeid bak det sinnerike tunnelsystemet. Riktignok er vietnameserne mye
lavere og spinklere enn oss småfeite europeere, men trangt og
klaustrofobisk måtte det være uansett!!!
En kryptur gjennom tunnelene – en klaustrofobisk opplevelse, mørkt og trangt!
Truels
hadde vært der før, så han fikk andre oppgaver – som å sjekke
flybilletter til Dalat og se på videre reiserute. Da vi kom tilbake fra
turen bestilte vi flybillett til Dalat og i tillegg gikk vi inn på
internett og fikk bestilt billige flybilletter fra Hanoi til Bangkok med
Air Asia.
Om
kvelden gikk vi på en sjømatrestaurant i tre etasjer. Vi så kun lokale
innbyggere der, noe som er et godt tegn på at maten er ok, men
støynivået var formidabelt. Vietnamesere ser ut til å kose seg mest når
de kan rope og skråle i munnen på hverandre, drikke bøttevis med øl og
spise et ukjent antall retter, samt kaste alt som ikke kan spises rett
på gulvet. Når gjestene forlater bordet ser det ut som en slagmark – et
imponerende, men noe uappetittlig syn for mer pertentlige nordmenn!!
Neste
dag var en fredag, og vi valgte å starte med en rolig morgen og så en
tur til Cholan marked i Chinatown. Så ruslet vi litt rundt i området,
besøkte et kinesisk tempel, fant et enkelt sted å innta 12-ølen, før vi
satte kursen i retning hotellet for å finne et godt lunsjsted!
Fredag
er dagen der en Dry Martini er på sin plass, og denne gangen ble den
inntatt på takterrassen på Rex hotell (som er kjent fra Vietnamkrigen
som det hotellet der journalistene bodde, og der de stort sett satt på
takterrassen, plukket opp informasjon, skrev artikler og inntok store
mengder alkohol!!).
Hyggeligere å innta en Dry Martini på fredagskvelden på takterassen på Rex hotell!
Deretter
tok Truels oss med til en liten og hyggelig fransk restaurant, Augusta,
der vi spiste en veldig god middag og drakk meget god vin – takk for
den Truels!
Dagen
etter var det avreise til Dalat. Flyturen tok 40 minutter, og så måtte
vi kjøre tre mil med drosje oppover til byen Dalat som ligger på ca 1700
moh. Vi endte opp på Fortune (Da Lot) hotell, greit nok, men veldig
lytt, spesielt merkes det godt når det er asiatiske gjester som ikke kan
snakke normalt, men som må rope og bråke for å overdøve hverandre!
Hele
ettermiddagen var det lett yr og kjølig, så vi tok det med ro, drakk
litt whisky og slappet av før vi kledde på oss alle våre klær og dro ut
for å finne et egnet spisested. Forunderlig nok lå det et hyggelig sted
rett ned i gaten for hotellet, V-cafe, og her fikk vi smaken på Dalat
rødvin, produsert i Dalat. Lett i smaken, men absolutt drikkbar!
Vi
var blitt så vant til å kjøre moped nå, så neste dag leide vi to
stykker, ble utstyrt med et kart over området og dro på oppdagelsestur.
Lonely Planet anbefalte en tur til ”The Crazy house”, så vi startet med
det! Det var bygget av en eksentrisk dame, opprinnelig som et hotell,
men fordi så mange ville se stedet var det nå mer et sted å titte på en å
bo i. Stilen var en avart av Gaudi, nesten som et slags eventyrhus –
men litt morsomt å se på!
En attraksjon i Dalat, det såkalte «Crazy house», bygget av en eksentrisk dame!
Den tidligere kongens sommerhus, i Dalat
Neste
stopp var sommerhuset til den tidligere kongen, et slags funkishus med
stil og møbler fra 40-50 tallet. Vi avsluttet formiddagens ”økt” med en
tur til den gamle jernbanestasjonen i Dalat som nå har et turist- tog,
men som for øvrig er nedlagt, men med fine bygninger og et gammelt
lokomotiv på perrongen!
Dalat
har en ganske stor sjø i midten av byen med fine parkanlegg og en
golfbane, og selve gatene og husene ligger i en åsside rundt sjøen.
Dermed er det mye opp og ned gater, og man må bruke litt tid på å sette
seg inn i systemet. Vi inntok lunsj ved innsjøen første dag – grei mat,
men dyrt og turistmessig.
Formiddagen
hadde vært overraskende varm og med antydning til sol. Etter lunsj
begynte det å dukke opp mørke skyer, men vi besluttet å ta en rask tur
for å se på en del gamle franske villaer som var gjort om til et
hotellkompleks. Etter å ha sett på husene ble vi overrasket av et
kraftig regnskyll. Vi skar inn på nærmeste kafé og drakk hver vår varme
kaffe mens vi ventet på at regnet skulle gi seg. Vi ventet og ventet,
men til slutt ble vi lei og da regnet gikk over til yr tok vi sjansen på
å komme oss tilbake til hotellet. På veien stoppet vi ved en liten
butikk der de solgte vin, og endte opp med to varianter av Dalat rødvin,
en som kostet 10kr og den dyreste som kostet 15 kr – her skulle det
ikke spares på noe!
Dalat
er ikke noen stor by, og siden vi på en måte hadde gjort oss ferdig med
hovedattraksjonene der besluttet vi å dra på landet dagen etter. Vi
satte kursen ut av byen og dro gjennom et variert landskap der det ble
drevet ganske intenst landbruk, mye grønnsaker over alt. Vi kjørte til
Langbiang, en landsby ved foten av en vulkansk fjelltopp. Der kunne man
for en relativt billig penge bli kjørt med en gammel russisk jeep opp
til toppen. Det var ikke lov å dra på egenhånd så vi besluttet å bli med
på en kjøretur for å få litt utsikt! Toppen lå på 1950 meter, solen skinte og det var en fin dag for å beundre utsikten. Svein Erik og Truels ble skikkelig solbrente på nesa!
Nesten 2000 moh og praktfull utsikt over Dalat
Vi
tok lunch tilbake i byen på en restaurant med det flotte navnet Mouliné
Rouge – hvite duker, masse bestikk – og vi valgte å dele et par
pizzaer! (kan det være at vi begynner å bli litt lei ris med kylling,
ris med reker, nudler med kylling, nudler med svin…!)
Neste morgen var det tidlig frokost og så avreise med buss til Na Trang, mest kjent for sin 6 km lange
sandstrand. Bussturen tok 6 timer og i starten var det skikkelig bratt
vei, nesten Trollstigen, for å komme ned til lavlandet igjen – det beste
med hele bussturen var lunsjen. Den ble inntatt på et veldig enkelt
sted og bestod av nudler og grønnsaker, men er et av de bedre måltidene
vi har spist – så slik kan det også være!!
Truels
hadde vært i Na Trang også på en av sine tidligere Vietnamturer, og
hadde et forslag på hotell, men denne gangen hadde Svein Erik tatt på
seg ”sparebuksene” sine, og ville finne et enklere sted. Vi endte opp på
et passe dårlig sted til under 10$, men etter en natt satte vi foten
ned og flyttet et par hoteller bortenfor, noen dollar dyrere, men
vesentlig bedre standard – det er ikke alltid enkelt å reise på tur!
Na
Trang er sikkert et trivelig badested når været er fint og varmt, men
når det blåser kraftig slik at bølgene slår inn over stranden, det er
gråvær og gufsete, da mister stedet noe av sin sjarm! Vi leide mopeder
igjen og kjørte en runde rundt i byen, samt en runde nord og sør for å
se oss omkring. Etter lunsj dro Svein Erik og jeg av gårde for å titte
på en wat bygget på 8-900 tallet, mens Truels gjorde sine ting.
Ingen skal påstå at vi var heldige med været i badebyen Na Trang!
Til og med fiskebåtene holdt seg hjemme pga det dårlige været!
Na
Trang var egentlig ikke noe mål for oss siden sjø og strender er noe vi
får se mer enn nok av ellers, men var mer en nødvendig stopp for å
komme videre. Vi bestilte flybilletter til Danang, og etter to dager i
Na Trang satte vi oss på flyet opp til Danang. Her brukte Svein Erik
litt tid å forhandle pris for en drosje som skulle ta oss de 10 milene
videre til Hue som var målet for denne etappen! Endelig var prisen satt
og bil valgt ut, en stor og komfortabel bil. Dessverre er det ikke like
lett å velge ut en sjåfør, og han som kjørte oss var av den elendige
sorten, så vi var alle glade da vi endelig svingte opp foran hotellet vi
hadde bestilt i forkant i Na Trang. Hotellet var greit, selv om
brosjyren så litt mer innbydende ut enn virkeligheten, men sånn er det
vel stort sett!
Været
var igjen grått og kaldt, og vi startet vår første rundtur i byen med å
lete etter nye sokker til Truels – de gamle luktet så ille at de varmet
ikke lengre, ha,ha!
Truels greide også å ordne det slik at vi fikk hver vår varmeovn på rommet – det var en nytelse!
Svein
Erik hadde lest at Vietnam var full av flinke mennesker som
spesialiserte seg på å male kopier av kjente malerier, så etter lunsj
fant vi tilfeldigvis et galleri der de malte og solgte kopier. Svein
Erik bestemte seg for at før vi forlot Hue så skulle han kjøpe med seg
et maleri!
Truels
var på jakt etter en kjent vietnamesisk maler som malte med en spesiell
teknikk. Han hadde sett malerens utstilling sommeren før på Hilton
hotell i Hanoi, og hadde veldig lyst til å kjøpe med seg et bilde hjem,
men da som original, ikke kopi. Galleriet mente at kunstnerens navn var
Le Tahn Son.
Frokosten ble inntatt i full ”uniform”, det er litt spesielt å spise speilegg med ytterjakke på!
Så
en rask spasertur for å få opp varmen til Citadellet –
hovedattraksjonen i Hue. Her travet vi rundt helt til det var på tide
med lunch, og så på gamle bygninger, utskjæringer, grunnmurer og hvordan
de nå restaurerte mange bygninger. Mesteparten av palasset ble ødelagt
av franskmenn og bombet av amerikanere under krigen, så det vil bli et
omfattende restaureringsarbeide hvis alt skal settes tilbake til sin
opprinnelige form.
På vei til Keiserpalasset, inne i selve Citadellet i Hue 
Inne i selve keiserpalasset
En skikkelig diger suppegryte!
Igjen
hadde vi lest i Lonely Planet om et lunsjsted innenfor citadellet som
de anbefalte. Det var en lang spasertur dit, men vi trenger mosjon!
Lunsjen var en ”Set menu” med veldig kreative retter, og skulle være
lokale retter fra Hue, men kanskje litt smakløst, og vi begynner vel å
helle til den konklusjonen at Lonely Planets restauranter er best å
unngå! ”Alle” går dit for å spise, og etter hvert forringes kvaliteten
og servicen – slik har vi opplevd det flere ganger!
Vel
tilbake på hotellet etter en lang spasertur fra restauranten gikk Svein
Erik ut for å ta sauna og massasje, mens jeg krøp opp i sengen med et
glass Dalatvin og kabelTV!!
Neste
morgen var det fortsatt grått, men ikke fullt så kaldt. Vi leide atter
en gang mopeder og startet turen med å dra tilbake inn i citadellet for å
se på et par ”innsjøer”. Deretter var målet å kjøre sør for byen for å
finne gravplassen ”Tomb of Minh Mang”! Vi hadde kart med oss, men det
var ikke helt korrekt og detaljert – skulle vi finne ut etter hvert som
veien ble smalere og smalere og dårligere og dårligere. Tilslutt endte
den opp som en støpt betongvei full av hull ned til en smal elv der
broen var ødelagt og de hadde laget en provisorisk bro av bambus uten
rekkverk! Den holdt en moped,
men var så vaklevoren at det store spenningsmomentet var om vi kom over
uten at noen datt i elven! Ingen datt, og vel over på andre siden var
det skikkelig sleip leirevei, og et veikryss. Vi ante ikke hvor vi
skulle dra, men heldigvis dukket det opp to eldre karer der den ene
kunne nok engelsk til at vi fikk forklart problemet og ble vist i riktig
retning! Det var over en rismark på en leirete traktorvei full av
sølepytter og hull!
På leting etter gravplassen til Minh Mang – lekkert antrekk, særlig er jeg begeistret for sokkene i sandalene!!
Ja,
ja vi fant nå fram til slutt, og ble vinket inn til en dame som kunne
passe på mopedene våre mot at vi kjøpte øl eller lunch av henne. Vi tok
12-ølen der og snakket litt med damen som hadde seks barn og var født og
oppvokst på stedet! Så gikk vi noen hundre meter gjennom skogen og kom
så frem til gravplassen til Minh Mang. Der var det passe få turister
(som stort sett kom dit med båt eller buss), så vi kunne rusle rundt i
ro og mak. Minh Mang var en keiser av Nguyen dynastiet som levde fra
1791-1841, og som styrte i 20 år fra 1820 til sin død, og som fikk
bygget en gedigen gravplass. Selve gravstedet var skjult bak en høy mur,
og ble bare åpnet en gang i året da de hyllet hans dødsdag! Vi dro til
Ming Mang først fordi det var sagt at den var den flotteste og best
bevarte, men etter lunch dro vi videre til ” Tomb of Tu Doc” en annen
keiser som levde på 1800 tallet og som gjorde om sommerpalasset sitt til
en gravplass før han døde. Han laget også plass til kone og sønn, og
selve gravstedet er bygget opp ganske så likt gravstedet til Minh Mang,
men her kan man se selve ”tomben”. En guide fortalte at de ikke har
greid å finne levningene, og man har en mistanke om at han er gravlagt i
skogen et eller annet sted! Merkelige greier!
Keiserens vokter(e)?!!
Kombinert sommerbolig og gravsted!
Det ble en skikkelig lang dag, men vi fant en mye bedre, asfaltert!, vei tilbake, heldigvis!
Vi
leide mopeder dagen etter også, og nå var det antydning til sol og
varme – jippi! Først dro vi ut til et spesielt tårn rett utenfor byen
før Svein Erik og Truels la av gårde for å finne en japansk overbygget
bro som skulle befinne seg et stykke utenfor byen. Med våre dårlige kart
ble det en utfordring å finne veien, og det ble bare Svein Erik som
fikk sett broen. 
En elgammel japansk overbygget bro!
Truels gav opp underveis og dro tilbake til byen. Jeg
tok det med ro og gikk en runde rundt i byen for meg selv – det er
deilig med litt tid alene innimellom.
Vi
hadde bestemt oss for å ta toget opp til Hanoi, og billetter var
bestilt. Etter råd fra Checkmate og Cintra, som hadde tatt samme togtur
før jul, bestilte vi 1.klasse sovekupe og alle 4 sengeplassene. Da fikk
vi kupeen alene. Standarden på toget var lav, så fortsatt etter råd fra
Cintra & co gikk vi til innkjøp av lakenposer av silke.
Fire
dager i Hue var passe for denne gang. Vi hadde bestilt natt-tog, og
formiddagen ble brukt til å kjøpe en ny bag for å få bedre plass. Så
gikk vi til ”kopi-galleriet” der vi kjøpte et par malerier. Truels
kjøpte også et maleri for å gi bort som en gave. Så bunkret vi opp med
litt øl og rødvin for vår lange togreise før vi sjekket ut av hotellet
og belaget oss på en lang lunsj med ost og vin på en fransk restaurant!
Etter en god lunch leide vi tre cycloer (sykkel med passasjersete foran
sykkelen) som konkurrerte om å kjøre oss fortest til jernbanen, hui hvor
det gikk!!
Skal det være et eksemplar av Skrik?
Toget
var i rute, og da vi inspiserte lugaren var vi veldig glade for vårt
lakenposeinnkjøp! Det var enkle greier, rene laken, men en lugubert
ullteppe til å ha over seg!
Vi
kjøpte litt enkel mat på toget og brukte kvelden til å spille kort og
drikke vin. Jeg tror jeg fikk overdose av vin den kvelden for det var
litt kronglete å få kledd av seg og tredd seg ned i silkeposen –
forteller Svein Erik!!
Klokken
04.30 ble vi vekket av en sprakende høytalerstemme som sier noe om
Hanoi, og vips så står vi på perrongen, ikke helt våkne, og lett
forvirret. Vi hadde plukket frem et par adresser på hoteller fra
internett og prøvd å legge inn bestilling, men da vi tar en drosje er
det ikke plass på det første hotellet, og drosjesjåføren finner ikke det
andre. Alt kan jo være bløff for det var mørkt, og vi var jo ikke
akkurat lokalkjente, og det ender med at sjåføren kjører oss til ”sitt”
hotell. Her får vi høre at hvis vi venter i 30 min så kan vi få rom –
etter to timer venter vi fortsatt, og Svein Erik og Truels har begynt
jakten på alternativer. Endelig klokken 08.00 om morgenen sitter vi på
Prince Hanoi hotell og spiser en etterlengtet frokost og kan flytte inn
på et bra rom. Da vi sjekker inn på hotellet blir vi fortalt at visumet
vårt går ut dagen etter! Det er kun 15 dagers visum vi har fått, og
ingen av oss har tenkt på det. Etter litt om og men går vi til
immigrasjonskontoret. Der blir vi fortalt at de ikke kan ordne nytt
visum, man må gå gjennom et reisebyrå. Så går vi til et reisebyrå og de
sier at de trenger minimum 3 arbeidsdager og det koster 95$/pers. Siden
dette er på onsdag, og de ikke jobber på lørdag, samt at vi reiser til
Bangkok på mandag så sier det seg selv at det er en umulighet å få til!
Deretter
gikk vi en evighet for å finne den norske ambassaden for å få råd, og
det ender opp med at vi ikke gjør noe som helst med visumet, og heller
aksepterer en bot på flyplassen.
Midt
oppe i all jobbing med visum drar vi til Thai ambassaden for å søke om
visum til Thailand slik at vi får to mnd i stedet for en! Det er en
enkel prosess; fylle ut et skjema, betale og hente visumet dagen etter –
heldigvis noe som går uproblematisk!
Det
ble masse gåing denne dagen, men vi fikk da sett en god del av Hanoi,
som er en hyggelig by når man ser bort fra den evinnelige tutingen fra
biler og mopeder, og alt bråk og eksos fra trafikken. Etter lunch ble
det en lang ettermiddagshvil i dyp søvn før vi gikk ut for å spise
middag.
Dessverre
hadde de ikke ledig rom for oss for en ny natt på Prince, men de kunne
skaffe oss et annet. Vi sjekket det ut, men var ikke imponert. Dermed
gikk vi en ny runde i byen, denne gang på jakt etter hotell. Det var
forbausende mange hotell som var fulle, men plutselig finner vi et lite
hotell, Sunshine, Gia Thin hotell, som er helt nytt, har fine og ledige
rom til omtrent halve prisen av det vi betalte på Prince – utrolig!
Riktignok var vi nå ulovlige innvandrere, men vi hadde i hvert fall tak
over hodet!
Hanoi
Igjen
var det tid for å leie mopeder og dra på bytur. Vi dro forbi operaen,
historisk museum og så stakk vi innom Hilton hotell for å finne ut mer
om den berømte maleren som Truels var så interessert i. Der hang det
fortsatt bilder malt med den samme teknikken, men av ulike malere.
Forvirringen begynte å ta Truels!
Derfra dro vi til Presidentpalasset og Ho Chi Minh mausoleumet, men det
viste seg at det var stengt på fredager og mandager! Dermed dro vi på
lykke og fromme for å finne et hyggelig lunsjsted, og havnet på et
lokalt sjømatsted ved Westlake, (Ho Tay), maten var god, men
kloakklukten av ikke direkte appetittvekkende!
Lunch på enkel sjømatrestaurant langs Westlake
Litteraturens tempel
For
å tilfredsstille Svein Erik sitt enorme severdighetsbehov, ble vi med
ham for å finne ”onkel Ho” sin bolig der han bodde perioder av sitt liv.
Det var selvsagt også stengt!
Det
var fortsatt mye igjen av ettermiddagen, så vi dro derfor til et
”lokalt stamsted” for Truels der vi kunne kjøpe lokalbrygget øl sittende
på fortauskanten i lave plaststoler – perfekt!
En pause i travle gater i Hanoi, med hjemmebrygget øl!
Etter ølpausen hadde vi samlet nok energi til å stikke innom et galleri i jakten på Truels sitt drømmemaleri!
Dagen
etter var dedikert gallerier. Vi startet med å se på de fancy og dyre
galleriene og jobbet oss videre mot enklere gallerier og kopigallerier.
Til slutt fant Truels ”drømmebildet” sitt, men måtte tygge litt drøv før
han gikk til innkjøp!
Svein
Erik gikk litt på egenhånd og greide å kjøpe enda et maleri, ikke så
stort, men vi må finne oss et gedigent hjem med masse veggplass når vi
en gang skal etablere oss! (Det må for øvrig også ha rikelig med bord så
mange Ikat-duker jeg har anskaffet!)
Galleridager
kan være anstrengende, så til lunch mente Truels at en flaske med
russisk sjampanje var påkrevet – en selsom opplevelse, men absolutt
drikkbar. Restauranten vi besøkte var av den litt trendy typen. Truels
bestilte scampi og Svein Erik sopp-suppe. Jeg er mer tradisjonell og
bestilte kylling med cashewnøtter, og godt var det! Truels sin REKE var
riktignok stor, og suppebollen til Svein Erik inneholdt minst 1dl suppe,
men min store porsjon med kylling forsvant allikevel forbausende
fort………
Lunch etter en slitsom formiddag, med russisk sjampanje!
For
å jobbe av oss sjampanjen og all maten bestemte vi oss for å ta en tur
til Hanoi Hilton (det gamle fengselet der amerikanske piloter ble holdt
innesperret under vietnamkrigen). Så dro vi innom et par gallerier til
før vi avsluttet dagen.
Vår
siste dag i Hanoi. Vi kjører moped til Hanoi etnologisk museum og får
en gjennomgang av de ulike etniske folkegruppene som bor i Vietnam.
Deretter en lang kjøretur rundt Westlake bare for å se oss omkring og
studere nabolaget. Om ettermiddagen kjøper Truels ”bildet sitt”!
Sykkeldrosjer på rekke og rad i Hanoi
Truels har funnet sitt favorittbilde!
Neste
morgen er det tidlig opp for å rekke flyet til Bangkok Vi legger inn
litt ekstra tid pga visumproblemet vårt, men det går forbausende greit.
Da vi prøver å sjekke inn blir vi henvist til immigrasjonen. Der gir de
oss en bot hver på ca 30$ (visumutvidelsen ville kostet 90$!) og så er
problemet løst!!
Flyet var i rute – vi har vært utrolig heldige på hele turen, alt i rute, ingen forsinkelser!
Igjen
sjekker vi inn på The Inn, denne gangen kunne vi forklare veien til
drosjesjåføren! Der hadde de selvsagt ikke registret vår reservasjon som
vi gjorde før vi forlot hotellet for knappe 6 uker siden, men de greide
å finne rom for oss!
Vi
hadde en lat dag og om kvelden spiste vi en enkel middag før Svein Erik
og Truels strøk av gårde på jazz-klubb. Jeg roet den ned på rommet
foran TV! Det er ikke så ofte vi har tilgang på kabeltv!!
Siste
dag på vår rundreise ble brukt til en kanaltur på elven og et besøk på
Wat Arun, ”Temple of Dawn”. Seks uker er lenge nok å være på tur når man
flytter fra sted til sted og hotell til hotell, men vi har opplevd mye
og sett mange interessante steder. Den største utfordringen er kanskje å
klare å absorbere alle nye inntrykk, og sette nok pris på alt man ser
underveis!
På kanaltur i Bangkok, enkle boliger!
Truels
dro hjem til Norge, uten forsinkelser, og til norsk påskefeiring på
hytta. Vi satte nesen mot Phuket og Fruen fra havet, også uten
forsinkelser, og ble møtt av en støvete og varm båt, men mer om det i
neste reisebrev
