Februar – mars
Reisebrev 02-07
Så
var tiden inne for å pakke Toyotaen med klær, nyinnkjøpt sammenleggbar
frysebag med plass til kald drikke og litt mat, pluss kart, fotoapparat,
guidebøker, myggspray, solkrem……… For sikkerhets skyld puttet vi også
en 20 liters bensinkanne i bagasjerommet – man vet jo aldri hva man får bruk for!
Så
utpå formiddagen var vi klare og satte kursen mot Brisbane og derfra
videre rett vestover. Et par timer etter at vi hadde kommet oss gjennom
Brisbane begynte vi å studere kartet, og fant ut at man drar ikke så
langt vekk fra byen før man virkelig er langt på landet. Dermed stoppet
vi i en liten by relativt tidlig på ettermiddagen, og ikke mer enn 35-40
mil dagsetappe, for å være sikre på å få et ok sted å overnatte. Det er
jo ingen vits i å starte en tur med å stresse rundt for å finne en
elendig liten campinghytte sent på kvelden!!
Vi
overnattet ofte i campinghytter, eller cabins som det heter her, da vi
kjørte rundt i New Zealand, og valgte å satse på det nå også. Da stod vi
fritt til å lage egen frokost, og en enkel middag når vi ønsket det.
Stort sett koster det mellom 65-100 AU$ (300-500 nok) for en natt, og
generelt var kvaliteten helt grei med sengetøy og håndklær inkludert.
Neste
morgen startet vi tidlig. Etter noen timers kjøring merket vi at
terrenget gradvis endret seg fra å være småkupert landbruksterreng til å
bli flatt og tørt, og stort sett var vegetasjonen brun og vissen.
Veiene ble rette og flate, den offisielle fartsgrensen var 110 km,
og det var nesten ikke en bil å se på veiene. De få bilene vi så var
stort sett 4-hjulstrekkere med skikkelig ”kengurugrill” montert foran,
og selvsagt med eget luftinntak som gikk i en pipe over panseret. Ellers
var det de digre ”roadtrains” som var imponerende der de kom susende i
full fart med 1 tilhenger – 2 tilhengere – 3 tilhengere!! montert bak
førerhuset. Det var et evighetsprosjekt og prøve å kjøre forbi dem, men
med kilometer på kilometer med rette veier gikk det alltid greit….
Langs
veiene var det stort sett kratt og støvete jorder med en og annen sau
eller storfe som vandret rundt. I grøftekantene lå det døde kenguruer og
en og annen død emu.
Siden
Toyotaen mangler både 4-hjulstrekk og kengurugrill måtte vi legge opp
ruten deretter, dvs at vi ikke kunne satse for mye på å kjøre på dårlige
grusveier. Vårt første mål på turen var å kjøre rett vestover ca 1000 km.
Der er det en liten by som heter Thargomindah, og derfra skulle vi
kjøre et godt stykke på grusvei for å besøke et kjent tre – The Dig Tree
– en tragedie der et par pionerer døde av sult og tørst for et par
hundre år siden.
Før
vi tok fatt på de siste 20 milene inn til Targomindah stoppet vi i en
litt større by og sjekket på politistasjonen om de trodde det var mulig
for oss å kjøre inn til The Dig Tree. De kunne ikke si noe med
sikkerhet, men siden det ikke hadde regnet på uendelige tider, så mente
de at det skulle være en mulighet. Dermed kjørte vi de siste 20 milene
inn til Thargomindah for å finne oss en hytte for natten. Thargomindah
var en bitte liten by med 250 innbyggere totalt i hele kommunen som var
på 74.000 km2! Byen
bestod av et par gater, men hadde både hotell, campingplass og motell,
liten nærbutikk, kommunehus og posthus. Vi dro innom
turistinformasjonen, men den var stengt denne dagen. Så dro vi til
campingplassen for å ordne med en hytte. Det var fort gjort da den
eneste andre gjesten på området var presten som var på visitt!! Han som
bestyrte campingplassen var gift med hun som drev informasjonskontoret –
og han fortalte at kontoret riktig nok var stengt den dagen fordi hans
kone hadde vært på seminar!! Så fortalte han at vi bare kunne glemme å
kjøre videre – veiene var helt ødelagte av store lastebiler, og var full
av digre steiner og hull – veldig skuffende for oss!
Siden
han tross alt var gift med Fru Informasjon spurte vi om han hadde noen
forslag til hva vi kunne gjøre neste dag, siden vi nå tross alt var
kommet hit. Jo da, her fantes det bl.a
en hydro power plant, dvs et strøm-produksjonsanlegg som nå var blitt
omgjort til en turistattraksjon. Dessverre var den ikke i drift, eller
åpen akkurat nå, men hvis vi ville, kunne han få nøklene av sin kone, og
ta oss med dit neste morgen. Han kunne gjerne starte anlegget for oss –
han hadde tross alt vært den lokale guiden forrige sesong!!
Da
den saken var avklaret gikk vi tilbake til hytta vår – noe som i seg
selv var en utfordring pga alle fluene. Vi var ankommet midt i den
verste fluesesongen, og bare man åpnet bildøren fikk man 150 fluer inn i
bilen, men de trivdes ikke innendørs så hvis man åpnet rutene så fløy
de fleste ut igjen – resten drepte vi raskt og smertefritt!!!
Tilbake
i hytta og mens vi åpnet en flaske vin fikk vi besøk utenfor hytta av
en flokk med kenguruer, rød kjempekenguru, den største typen, som er på
høyde med en voksen mann. Vi var blitt advart mot å gi dem mat, men det
var morsomt å betrakte dem på nært hold – våre første ville kenguruer!
Hva slags dyr er dette mon tro?
Vårt første møte med ville kenguruer
Neste
morgen gikk Svein Erik morgentur, men den ble nok ekstra kort pga
flueplagen. Etter frokost møtte vi verten vår og kjørte de 800 meterne
utenfor byen til vannanlegget. De innpåslitne fluene var nesten for mye
av det gode, men etter hvert lærte vi å vifte unna de fleste, og prøve å
glemme resten!!
Vi
fikk en grundig gjennomgang av anlegget der de frem til for noen tiår
siden hadde brukt dette anlegget til å forsyne byen både med drikkevann
og strøm. Vannet ble presset opp gjennom et borehull som var mer enn 800 meter dypt
og som det hadde tatt mer enn 2 år å bore på 1890-tallet. De boret for
å skaffe vann, og når de endelig traff en åre sprutet det opp
og holdt en temperatur på mellom 82-84 grader, så her var ikke varmt
vann i dusjen noen problem! Trykket utnyttet de ved at den lokale smeden
lagde en peltonturbin som ble koblet mot en liten generator og dermed
hadde de både vann og strøm.
Her er vår snille vert i gang med å starte vannsystemet
Veldig hyggelig omvisning i Targamindah, selv om fluene var ganske så innpåslitne!
Her er det historiske huset som stod åpent til enhver tid slik at alle kunne komme innom for å titte!
Så
takket vi for omvisningen og dro inn til sentrum igjen der vi stoppet
opp ved et historisk hus bygget i 1885. Huset, som var eid av det lokale
historielaget stod der – helt ulåst, uten noen form for skilting eller
vakthold. Vi fikk beskjed om at vi bare kunne åpne døren og gå inn og ta
en titt hvis vi var interessert!!
Kvelden
før hadde vi sett på værmeldingen og fått en litt urovekkende melding
om at en syklon befant seg i området nord for Brisbane, og med bane
sørover. Vi ble selvsagt bekymret for båten, og bestemte oss etter vårt
”historiske-hus-besøk” for å oppsøke kommunehuset for å be om tilgang
til internett. Der fikk vi tilgang til hver vår pc!, og så sjekket vi
ulike langtidsværprognoser. Det så ut til at syklonen ikke vill dreie så
langs sør at det ville bli et problem, så vi bestemte oss for å ta
tingene med ro og fortsette turen videre, men det er alltid en litt
ekkel følelse når slike ting oppstår. Ikke trengte vi å betale for
internett heller – det var en del av den kommunale servicen!!
Så
utpå sen formiddag satte vi kursen tilbake de 20 milene til Cunnamulla,
slik at vi kom inn på veier som førte oss videre sørvestover. På veien
tilbake så vi flere flokker med ville kenguruer langs veien, og vi så
også flere emuer som løp med sine lange ben – morsomt. Vi stoppet også
for å ta noen bilder ved noe som så ut som en nedlagt gård, men som
viste seg å være en saueklippestasjon som fortsatt var i aktivitet i
sesongene.
Morsomt å studere Emuer i sine naturlige omgivelser
Sivilingeniøren i en ivrig studie av saueklippemaskiner!
Lange, flate veier overalt……
Underveis
krysset vi grensen fra Queensland til New South Wales og målet for
dagen var Bourke, en passe stor by som hadde en tidligere storhetstid
som sentrum for verdens ullindustri. Byen ligger rett ved Darling River
som er Australias lengste elvesystem. Etter hvert fant vi en hytte for
natten og vi fant både supermarkedet og ølutsalget. Kvelden var berget!
Neste morgen fant vi ut at vi ville ta en morgentur rundt i byen, både
for å se litt av den, og for å få litt mosjon. På turen gikk vi gjennom
et boligområde, og det vi reagerte på var at alle hagene hadde høye
gjerder og bak alle gjerdene var det minst èn illsint hund. Senere fikk
vi en forklaring, og den gikk ut på at byen har en gruppe tvilsomme
aborginere som ser sitt snitt til å stjele det som stjeles kan, derfor
denne voldsomme beskyttelsen – triste saker!
Da
vi litt senere på morgenen besøkte byens turistkontor fikk vi to tips;
nr 1 – besøke byens dam og slusesystem og nr 2 kjøre videre for å
overnatte i underjordiske huler i White Cliffs.
Vi
startet med tips nr 1, og det var helt utrolig. I hele det området vi
nå hadde besøkt, hadde det ikke regnet på 7 år, dvs at det finnes
skolemodne barn som aldri har opplevd en regnbyge!
Darling
River, som jo er et stort elvesystem var normalt full av vann slik at
det kunne føres store elvebåter opp elven for å hente og frakte varer og
ull. Nå var elven helt tørrlagt fra demningen og ned til havet. Det har
ikke skjedd på det noen kan huske, og alle håper at de aldri får se det
igjen. Over demningen var det littegrann stillestående sørpebrunt vann –
et trist syn.
Darling River – helt tom for vann, et tegn på langvarig tørke
Tips
nummer to var å overnatte i huler på et sted som heter White Cliffs.
Det var en passe lang dagsetappe for oss, så det satset vi på. Stedet
ligger 10 mil inn i ingenting, men vi regnet med at vi fikk
overnattingsplass så vi slapp å kjøre 10 mil tilbake til nærmeste by.
White
Cliffs er et lite tettsted med omtrent 50 fastboende – et tall som ikke
akkurat er økende. De fleste som bor der kom dit for å søke lykken i
jakten på opaler. For noen få kroner i årlig leie kan man skaffe seg et
lite stykke land der man graver etter opaler. Etter hvert som man graver
deg innover i fjellet oppstår det huler, og det er slike huler en eller
annen smart person hadde gjort om til et lite ”hulemotell”! 30 rom var
bygget inne i fjellet med små tunneler rett opp slik at luft og litt lys
slipper til. Temperaturen var konstant 22-23 grader og det var
fullstendig stille – ikke et pip å høre. Vi var vel 10-15 gjester der,
og det var en ganske spesiell stemning. Neste morgen ble vi med på en
guidet tur, guiden var en opalgraver som trengte å spe på inntektene……
Turen var både interessant og morsom. Vi fikk se hvordan opalgravingen
fungerte, hvordan livet på stedet artet seg, historie, og vi var
selvsagt innom en liten butikk som solgte opaler, og smykker laget av
opaler. Avslutningsvis stoppet vi opp på et område der vi fikk beskjed
om at vi kunne vandre omkring og se om vi fant små opaler som tidligere
opalgravere hadde kvittet seg med. Særlig blå opaler var upopulære før i
tiden, og de kunne man nå finne rundt områder der graverne før hadde
hatt teltene sine – vi lette intens men fant kun noen bitte små opaler.
Jeg holdt meg i nærheten av guiden, og dermed fikk jeg et par av de små
steinene han fant – smart!!
White Cliffs -der målet er å bli rik på Opaler
Det finnes mange fargerike personligheter – her er vår opalguide i White Cliffs
Solide vegger og tak på hotellet, og egentlig ganske enkelt å utvide med et nytt rom….
Ganske spesielt hulehotellrom, vanntett, vindtett, lydtett, lystett…..
Om
ettermiddagen sa vi farvel til White Cliffs og satte kursen mot Broken
Hill. Broken Hill er en gruveby og ble grunnlagt i 1883 da noen karer
fant enorme mengder med sølv, sink og bly i en syv kilometer lang
malmåre. Nå er Broken Hill en relativt stor by, og det er lett å se at
det er en gruveby. Slagghaugene ligger overalt rundt byen, og det er
nedlagte gruvebygninger og gruveutstyr overalt, ispedd noen nye
heissjakter og hus. Alle gatene er oppkalt etter metaller, og i følge
guideboken er det flere puber pr innbygger her enn noe annet sted i NSW.
Overraskende
nok var byen full av kunstgallerier, både moderne kunst og gamle
malerier donert av byens tidligere rikmannsfamilier. Vi fikk med oss et
par kulturbesøk, inkl et besøk i en nedlagt bryggeri omgjort til et
galleri for aborginerkunst.
Vi
bestemte oss for å bli noen netter i Broken Hill slik at vi kunne se
litt av de omkringliggende attraksjonene også. Bl.a dro vi noen
kilometer nordover til Silverton som nå er mer eller mindre en
spøkelsesby. Silverton var opprinnelig en sølvgruveby, men da de
oppdaget malmåren i Broken Hill ble byen rett og slett flyttet dit. Alt
treverk som kunne demonteres og trehus ble regelrett flyttet over til
Broken Hill fordi det var stor mangel på bygningsartikler i området.
Tilbake står de gamle steinhusene og byen er gjort om til et slags
museum med to-tre små gallerier, et lokalt museum, en kafe og et hotell.
Det som gjør Silverton kjent er at den har blitt brukt under
innspilling av flere kjente filmer som Mad Max, og Priscilla, Queen of
the Desert (den siste filmen kan anbefales på det varmeste, en morsom
film!). På veien tilbake stoppet vi ved et utkikkspunk der det var så
flatt og åpent at du med letthet kunne se jordens krumning. Vi er vant
til å se det på havet, men ikke på land!
Typisk aborginerkunst
Steinmonumentene utenfor Broken Hill
Nærstudie
Slik bodde aborginerne i «gamle dager»!
Silverton Hotell – deltatt i mange filmer!
Neste
dag dro vi av gårde rett utenfor byen for å se på en samling skulpturer
som var hugget ut av store steinblokker, og plassert på toppen av en
ås. De var laget av en invitert gjeng med internasjonale kunstnere, og
skulle være et monument over folk i Broken Hill og til glede for alle
som ville se på dem!!
Skulpturene
lå som sagt på toppen av en ås, og rett ved siden av lå det et spesielt
reservat, ”The living Desert” som hadde som hovedformål å ta vare på
den lokale flora og fauna i området. Det var laget en rundtur der man
fikk forklart en del navn på planter, hellige steder for aborginerne, et
sted der de hadde funnet spor etter sølvgraving (uten av de hadde
lykkes i å finne sølv!), og en del andre små informasjonsposter.
Innimellom traff vi på ville kenguruer som hoppet av sted når de så oss.
Det
sjarmerende så langt på hele denne turen er at vi stort sett har vært
alene på alle turiststedene. Ikke vet vi hvor turistene er, men de
fleste ligger vel på en strand og slikker sol….
Etter oppholdet i Broken Hill satte vi kursen mot Adelaide, og litt mer urbane omgivelser.
På
veien sørover dro vi gjennom Barossa Valley, den mest kjente av alle
vinregionene i Australia. Vi hadde i perioden før funnet frem til en
rødvin vi begge likte, og som var produsert av en vingård som heter
Yalomba. For å ha et mål bestemte vi oss for å besøke denne vingården og
sjekke om de hadde flere gode viner. Som sagt så gjort, og vi endte opp
med en kasse med ulike viner som vi brakte med oss tilbake til båten!
Ellers
så vi jo alle de kjente vinmerkene som Penfold og Jacobs Creek (vi kan
forresten fortelle at vi faktisk kjørte over broen som går over Jacobs
Creek!!).
I
Adelaide fant vi oss en campinghytte omtrent et kvarters kjøring
utenfor selve byen, rett ved sjøen. Vi merket at vi var kommet nærmere
sjøen og mye lengre sør, for det var ordentlig kjølig om natten, og
badetemperaturen i vannet var langt under akseptabel!! Men vi fikk et
par fine turer på stranden.
Inne
i selve byen gikk vi på et par museer og var inne i huset til Sir Henry
Ayers, en engelskmann som kom til Australia i 1840, ble en rik mann da
han fant en kobbermine og så gikk han inn i politikken der han gjorde en
stor innsats bl.a for ”the outback” av Australia. De fleste har hørt om
Ayers rock, og den er oppkalt etter Henry Ayers. Ayers Rock heter nå
for øvrig Uluru – det opprinnelige navnet som aborginerne kalte
monolitten.
Adelaide
var en ryddig og ok by som var relativt lett å orientere seg i, men vi
tilbrakte ikke så lang tid der at vi fikk noen førstehåndskjennskap til
byen – til det er vi nok for lite urbane.
Fra
Adelaide til Melbourne bestemte vi oss for å kjøre en kombinasjon av
innenlandsveier og kystveien. Det tror jeg var et vellykket valg, for vi
fikk med oss en god variasjon både av opplevelser og natur.
Bl.a
stoppet vi opp i en liten landsby der de arrangerte ”folk and
roots-festival”, med visesang og gitarspill og salg av alt som kan
tenkes av tulleting.
Selve
kystveien var ganske spesiell. Vi tilbrakte en helg i en liten landsby
helt nede ved sjøen og bilte rundt til de ulike utkikkspunkter og
klippeformasjoner som var å se på. Bildene forteller litt av det vi så
langs kysten.
12 apostler – klippekyst helt sør i Australia
Australierne er flinke til å lage plattformer og utkikkspunkter som er lett tilgjengelige for alle
Store forhold i Australia!
Lunch i det grønne
God lunch…….
Her er vi på fastlandets sydligste punkt
Pensjonert fyrvokter, nå guide
Da
vi nærmet oss Melbourne ringte vi til et seilerektepar vi hadde blitt
kjent med da vi var i Vanuatu, Carla og Peter, opprinnelig hollandske,
men som har bodd i Australia i 40 år!
De hadde tidligere sagt at vi bare måtte ringe hvis vi kom til Melbourne, og nå bestemte vi oss for å ta dem på ordet.
Vi
fikk en hjertelig mottagelse og bodde der i to netter før vi reiste
videre. Mens vi bodde der dro vi inn til sentrum og studerte Melbourne
på nært hold. Denne gangen ruslet vi rundt i gatene, var innom et
aborginergalleri, kikket innom en stor kirke og besøkte huset til
foreldrene til kaptein Cook (som
skulle rives i England, men som ble kjøpt opp i 1934 av byen Melbourne
og brakt i kasser til Melbourne og satt opp igjen!!).
Melbourne – en hyggelig by
Kaptein Cooks hus
På besøk hos Carla og Peter
Den
siste kvelden vi var hos Carla og Peter ordnet de en barbeque der vi
for første gang spiste kengurukjøtt. Det var godt marinert i hvitløk og
diverse og smakte veldig godt og mørt – kan anbefales.
Så
var det farvel til våre seilervenner og turen gikk videre til Canberra,
hovedstaden. Der besøkte vi parlamentsbygningen og fikk se fra innsiden
rommet der de diskuterer og som man alltid ser på TV når det er
politiske diskusjoner.
Canberra
Australias svar på Stortingssalen
Vi
stakk også innom en irsk pub om kvelden og fikk med oss litt irsk
stemning. Det var like før markering av St. Patricks Day, og det var
levende underholdning og irsk riverdans, sånn med stepping og stiv
overkropp!!
En
morsom liten sak var at utenfor puben satte de opp noen krakker og bak
dem stod det frisører. Så var det bare å sette seg ned å få barbert av
alt hår på hodet og skjegg hvis man hadde det. Det var den lokale
handelsstanden som bidro med penger til leukemiforeningen, og bidro med
en viss sum for hvert hode som ble barbert.
Svein
Erik var modigere enn meg, og med vesentlig mindre hår å fjerne, så han
meldte seg frivillig til totalbarbering – jeg synes ikke han skal
gjenta den suksessen en gang til……..
En god gjerning og gratis hårklipp!
Ferdig resultat – ikke så ille!
Blue Mountains
Fra
Canberra dro vi rett mot Sydney. På veien kjørte vi gjennom The Blue
Mountains, et fjellparti som når man skuer utover fjellene gir et blått
inntrykk, akkurat som man ser blå luft.
Området er veldig populært og full av turister, men jeg tror vi er litt for bortskjemte på fjellfronten til å la oss imponere.
Vi
hadde jo vært i Sydney på vei til Norge, men av en eller annen grunn så
var Svein Erik veldig misfornøyd med bildene vi tok på den turen, så
han slettet likså godt alle bildene fra kameraet før vi hadde fått
lagret dem inn på pc’en!!
Jeg
synes det var litt trist at vi ikke hadde noen bilder fra Operahuset og
byen ellers så mitt forslag var å kjøre til Manley, en liten kystby
rett utenfor Sydney, og så ta båten til Operahuset og få tatt noen
bilder. Jo da, ideen var god den, men problemet var at vi ankom på en
lørdags kveld, og på søndag skulle det være offisiell 75-års feiring av
broen i Sydney. Absolutt alt var opptatt, ikke en seng å oppdrive på
mils omkrets. Som for å sette prikken på i`en regnet det så det sprutet
hele ettermiddagen og kvelden, og været var omtrent like grått som
humøret vårt.
Historien
endte med at vi fortsatte kursen nordover fra Sydney til vi endelig
fant et ledig motellrom for natten. Det måtte et par glass med rødvin
til den kvelden før humøret var på plass igjen.
Neste
morgen var det fortsatt grått og regnfylt så vi bestemte oss for å
”driit……” i hele Sydney, og fortsette nordover. Vi fant også ut at vi
ikke ville kjøre langs kysten nordover, men heller ta en av veiene som
gikk inne i landet. Av en eller annen grunn var det mer appellerende for
oss begge.
Så
fulgte omtrent 100 mil med lett varierende terreng, fra vinområder,
beitemarker, dagbrudd for kullproduksjon, åser og daler, og vi kjørte
gjennom den ene lille byen etter den andre.
Så
etter tre ukers biltur og knappe 700 mil var vi tilbake i båten. Vi
kunne ha brukt mye mer tid på å reise rundt, men dette er den
prioriteringen vi har gjort. Det vi er glade for er at vi valgte å reise
innover i landet i stedet for kystområdene. Den første delen av turen
var nok den som fasinerte mest, og gav oss de største kontrastene.
Vel
tilbake i båten begynner ”hverdagslivet” igjen. Det første som møtte
oss da vi kom tilbake til båten var fugleskit! Fra midten av båten og
bakover var det fullstendig hvitt av skitprøyt, og det luktet mildest
talt for ille. Fuglene har tydeligvis funnet mesanmasten vår spesielt
attraktiv, spist masse god mat og sluppet ”restavfallet” rett ned i
cocpit – takk for det!
En særdeles møkkete velkomst
Etter
flere timers intens jobbing fikk vi skuret av det meste, og så måtte vi
ta en liten sjau på nabobåten Cintra også, slik at hun så ren og pen ut
igjen.
Ellers
så står vi tidlig opp hver morgen, og klokken 7 er vi ute på vår
morgentur med påfølgende muskeltrening og utstrekning. Vi merker begge
at kroppen har godt av mosjonen selv om vi stadig har kroppsdeler som
klager på den uvante treningen!!
Området
rundt marinaen heter Redcliff og er et stille boligområde, der de
fleste jobber i eller rundt Brisbane. I området der vi går tur har vi
minst en attraksjon, og det er huset som Bee Gees bodde da de var 15-16
år gamle, og det var her de begynte sin karriære – så det så!
Her bodde Bee Gees da de var 15-16 år gamle!
Lett å se hvor Redcliff har fått navn fra
Nå
er påsken rett rundt hjørnet og selv om vi ikke sitter her med den
store påskestemningen skal vi pynte med gule servietter og spise
appelsiner! Liv og Knut på nabobåten Cintra er også kommet tilbake fra
sitt Norgesbesøk, og siden både Liv og jeg har bursdag i påsken så må vi
finne på noe ekstra.
Så
rett etter påske skal båten på land for å få noen lag med nytt
bunnstoff. Deretter skal vi fylle båten opp med diverse
nødvendighetsartikler. Vi får benytte sjansen til å proviantere tunge
ting nå mens vi har bilen tilgjengelig.
Vi
koser oss fortsatt her i Scarborough. Været er ideelt med kjølige
netter og passe varme dager uten for mange regnbyger. Samtidig begynner
vi å se frem til å starte seilasen nordover mot Darwin. Men mer om det
senere. Ha en god påske.
God påske til alle sammen
