August
Reisebrev 06-06
Før
jeg går videre på våre opplevelser i Vanuatu, er det kanskje på sin
plass med litt informasjon om øyriket. Vanuatu består av nemlig av 83
øyer, der 63 av dem er bebodde. Øyene strekker seg i en slags y-form i
nord-sør retning og ligger nord for New Caledonia. Fra «topp til bunn»
strekker øyene seg 1176 km – med andre ord ganske langt! Totalt bor det
mellom 200 og 300.000 mennesker her, det er vanskelig å være helt
presis, når vi er rundt og spør i landsbyene teller de kun de som er
over 18 år gamle, barn telles ikke med! En statistikk vi har lest sier
at 50% av befolkningen er under 15 år, og 2% er over 60 år. Over 80% av
befolkningen bor i distriktene, resten i byen.
Vanuatu
har to byer, Port Vila som er hovedstaden og ligger på øya Efate, og
Luganville som ligger på den største øya Espiritu Santo, eller Santo som
den vanligvis blir kalt.
Vanuatu
(eller New Hebridene som det het tidligere) ble uahengig i 1980. Før
det ble de styrt av England og Frankrike, og både engelsk og fransk er
offisielle språk som læres på skolen i dag i tillegg til bislama
(pidginengelsk). På toppen av alt finnes det over 100 ulike lokale språk
som snakkes lokalt.
De
fleste barna (ca 70 %) får gå på «primary school», men det er langt
færre som fullfører secondary school, en kombinasjon av at det koster
for mye, de må hjelpe til hjemme og at det er for få skoleplasser!
Videregående undervisning er det lite av, da må de fleste reise vekk,
men det finnes en landbruksskole, en lærerskole, en skole for turisme,
og en underavdeling av «University of the Pacific» i Port Vila.
Så
langt har vi besøkt 9 ulike øyer og ser at varisjonen mellom øyene er
store. Både måten de lever på, tradisjonelle danser de utøver, variasjon
i håndtverk og tradisjoner generelt.
Jobber
i byene er det får av, og det koster mye å bo der, så mange som
forsøker seg i byene er avhengig av støtte fra familien, og mange
flytter tilbake til landsbyen etter en stund. Der tjener man ikke så mye
penger, men det er mye billigere å bo der.
For
at dette ikke skal bli en reisehåndbok vil jeg heller fortelle noen av
de tingene vi har observert, og som vi synes er pussige eller litt
spesielle.
En
skikk som må overholdes er at man ikke gir gaver uten at de vi gir gaver
til er forpliktet til å gi noe tilbake. Hvis noen gir oss frukt spør vi
alltid hva slags gave vi kan gi tilbake – det kan være alt fra
magasiner, fiskekroker, klær til mat og bensin!
Mange
landsbyer bruker jorden til å dyrke grønnsaker og frakte det til byene
og til markedene for å tjene litt penger. Da er det kvinnene i landsbyen
som reiser inn til markedet for å selge produktene, og de bor under
bordene på markedet helt til alle grønnsakene er solgt, eller det er
søndag, det er den eneste dagen de ikke jobber. I Luganville er markedet
oppe 24 timer i døgnet, det er bare å vekke damen som sover under
bordet hvis man vil kjøpe noe sent på kvelden!!
Det
er strenge regler for hvordan man oppfører seg og et klart hierarki i
landsbyene. Når kvinnene har mensen eller er gravide oppholder de seg i
en egen del av landsbyen, ofte en egen kvinnehytte. Mennene har også sin
egen hytte der de etter endt arbeidsdag tilbringer noen timer med å
drikke kava og diskutere verdens eller aller helst landsbyens problemer
mens kvinnene lager middag. Begge hyttene er tabu for det andre kjønn.
Vi spurte en kvinne en gang hva som skjedde hvis hun tittet inn i
mennenes hytte, da svarte hun at hun aldri ville drømme om å gjøre det
for da ville en stor ulykke ramme henne!
Kavaen her på Vanuatu er veldig sterk, mye sterkere enn den vi har drukket tidligere på Tonga eller Fiji.
Normalt
drikker de lokale mennene minst 10 kopper hver kveld, de må ha en mage
av stål! Svein Erik og jeg drakk 3-4 kopper en gang, og følte absolutt
ikke behov for mere – både magen og hodet reagerte med protester….
Kavaen blir for det meste dyrket lokalt, nok til å dekke landsbyens behov.
Alle
landbyene har sin egen høvding. En landsby kan være alt fra en familie
på 20-30 stk, til store landsbyer med flere hundre stykker. Høvdingen er
den som bestemmer hvordan jorden skal fordeles, og alle betaler en form
for skatt ut fra det landarealet de får tildelt. Høvdingen bruker så
denne skatten til landsbyens beste. Vi får litt ulike svar når vi spør
om høvdingtitelen går i arv eller om det foregår ved valg, men jeg tror
det er en form for kombinasjon. I utgangspunktet er det slik at man kan
«kjøpe»seg en høvdingtittel, man må gjøre seg fortjent til den. Systemet
kalles nimangi, og det finnes mange grader innenfor dette systemet.
Hver grad er avhengig av hvor mange griser du er i stand til drepe.
Griser
har stor status i Vanuatu, jeg vil påstå at mennene står øverst , så
kommer grisene, så sønnene og deretter kvinnene!! Det viktigste ved
grisen er hoggtennene, såkalte tusker. Vanuatuflagget er prydet med en
grisetann, den lokale ølen heter Tusker, og symbolet er selvsagt en
grisetann! Hanngrisen blir kastrert, så når huggtennene i underkjeven
begynner å vokse blir tennene i overkjeven fjernet. Det tar mellom 6 og 7
år før huggtennene, de såkalte tusks former er fullt utviklet i en hel,
full sirkel. De peneste eksemplarene av sirkulære hvite huggtenner kan
ha en verdi på over 2.500 NOK pr stk! Når tennen begynner å vokse til en
sirkel vil de presse seg opp i overkjeven og gjør det utrolig
ubehagelig for grisen å spise. Derfor blir den bundet med et tau og blir
håndfòret resten av levetiden slik at tennene skal fortsette å vokse,
og ikke bli skadet.
En
hoggtann med dobbel sirkel tar omtrent 14 år å forme, og er ekstrem
verdifull. En sjelden gang utvikles det en huggtann som har tre sirkler,
og da sier ryktene at man må betale en gris til eieren bare for å få
lov til å se på tannen!
Dermed
sier det seg selv at de som er rikest er de som kan ta seg råd til å ha
mange nok griser til å kunne produsere nok hoggtenner – og det er jo
gjerne de som kommer fra en høvdingfamilie som sitter best i det. På den
måten er det sant at det ofte går i arv, men er man smart og tjener
penger og kan kjøpe mange griser er det også mulig å bli høvding!
Uansett så vil antall tusks man kan vise til føre til at du stiger i
graden i landsbyen. Slik vi har forstått det er det slik at blir man
valgt til høvding så er du det for livstid.
En
annen spesiell sak, som jeg nevnte i forrige reisebrev er at kvinner
ofte viser sin status ved at fortennene blir slått ut! Merkelig skikk
synes vi.
Her
på Vanuatu blir guttene omskåret i 10-12 års alderen. Det er ofte en
diger fest forbundet med omskjæring, og vi gikk dessverre akkurat glipp
av en slik fest dagen før vi ankom Tanna. Etter omskjæringen flytter
guttene gjerne vekk fra moren og bor i en egen hytte for unge gutter som
er omskjært. Der blir de skolert og lært opp til sine plikter og
tradisjoner av de voksne mennene. Grunnen til at de må flytte fra moren
er at etter omskjæring er de høyere på rangstigen enn kvinnene!!
Før
var det vanlig å betale opp til 100 griser for å få en kone, nå er det
offisielt bestemt at en kone ikke skal koste mer enn 80.000 vatu, dvs
omtrent 800 US dollar, og det er som regel kona som flytter til mannens
landsby og familie. Unge menn setter seg gjerne i en kraftig gjeld for å
kunne «kjøpe» seg en kone. Vi har fått inntrykk av fra de vi har spurt
at det er mulig å gifte seg med en de liker, og ikke kun av
fornuft/alliansegrunner som familien bestemmer.
Når
det gjelder religion er ting litt uklare for oss. I følge det vi har
lest er 90% kristne, og det finnes en del kirker spredt rundt i de
større landsbyene, men sjelden i de små. Gravsteder er det få av, og da
vi spurte en ung mann fikk vi vite at de velger ut egne steder i skogen
der de begraver de døde, men de er ikke markert på noen som helst måte.
Dermed er det fort gjort for oss uinvidde å gå over graven til noen….,
og dette har ført til at man sjelden får lov til å vandre rundt på
øyene uten å ha med seg en lokal guide.
Når
det gjelder klær går de fleste nå kledd i t-skjorte og skorts. De yngre
jentene gjør det samme, men eldre kvinner går gjerne med den såkalte
«misjonærkjolen», en blomstrete vid kjole som skjuler det som måtte
finnes av kroppslige former!!
Eldre
kvinner er gjerne litt runde i kroppen, og preget av mange barnefødsler
– før var 10 barn gjennomsnitten, nå har de ved hjelp av prevensjon
greid å få antallet ned til 5-6 stk. Det er uhyre sjelden vi har sett
overvektige barn og ungdom. Noen eldre menn har fått en liten kulemage,
men de fleste holder seg veltrente og slanke.
Det
er en viss variasjon på brunfargen og hårfargen på de lokale, Noen er
virkelig svarte, mens mange er noe lysere og har en merkelig brufarge på
håret – ikke vet vi om det kan være innblanding av andre raser eller
hva. En og annen gang møter vi albinoer, særlig i Port Vila så vi flere.
En liten pussighet: de trenger ikke frisører, for håret vokser som krusehår til en viss lengde så stopper det å vokse!!
Standarden
på landsbyene varierer veldig fra de mest velholdte palmehusene med god
orden og beplantning rundt, til de verste rønnene av rustne blikkskur
og rot overalt.
Man
skal aldri gå inn i en landsby uten å bli invitert inn, og det første
man gjør da er å hilse på høvdingen. Deretter kan man som regle bevege
seg fritt rundt i landsbyen og hilse på de andre. For vår del som
seilere må vi også be om tillatelse til å bade, snorkle og gå på
stranden. Det kan høres omstendelig ut, men er vel egentlig ikke noe
annet enn alminnelig høflighet.
Det
finnes hundrevis av små pussigheter som kan nevnes, men nå tror jeg at
jeg går videre med å fortelle om våre opplevelser på øya Ambrym som er
en av de øyene med sterke tradisjoner i dans og treskjæring. Vi dro fra
Efate og Havanna Harbour og tok to dagsseilaser via et par små øyer
nordover mot Ambrym. På veien stoppet vi på øya Epi der vi i følge
ryktene kunne være så heldige å snorkle sammen med såkalte dugonger,
digre sjøkuer som beitet på sjøgresset i bukten og var veldig tamme og
vennlige. Dessverre var det ingen der mens vi var der, men vi så
dusinvis av digre skilpadder som kom inn for å beite i samme område –
ganske fasinerende å studere dem.
Så
satte vi kursen for Ambrym, sammen med en haug andre seilbåter som også
kom for å delta på den tre dager lange «back to my roots» festival.
Båtene fordelte seg i tre ankringshavner, og totalt var vi sikkert 20-25
båter på det meste. Det var nok heldig for arrangørene, for jeg tror
ikke vi observerte mange «vanlige turister» som deltok på festivalen
Festivalen var heller ikke primært for turister, men arrangørene hadde
sett et marked i oss båtfolk til å tjene noen kroner, og dette året var i
følge ryktene det første året de reklamerte for festivalen, bl.a på
turistkontoret i Port Vila. Det var slik vi fikk greie på festivalen.
Kvelden
før festivalen ankret det opp en diger seilbåt ytterst i
ankringsbukten. Vi hadde Liv og Knut på Cintra på besøk for å ta en
ankerdram da vi fikk besøk av en jolle som vi på lang vei kunne skjønne
kom fra den store seilbåten. Det viste seg å være to eldre svenske karer
ombord som lurte på om vi visste noe om festivalen. Det gjorde vi
egentlig ikke, så de dro videre og traff noen lokale der de fikk en del
opplysninger om starttidspunkt osv. Deretter kom de tilbake til oss og
ble invitert ombord til en kald øl. Det viste seg at seilbåten var eid
av en av svenskene, båten het Adele og var 180 fot lang!! Båten var bare
et år gammel og hadde i fjor sommer seilt langs norskekysten opp til
Lofoten og videre til Svalbard , nå knapt et år senere var den altså på
Vanuatu. Noen tekniske opplysninger: båten er en ketch, hovedmasten er
62 meter høy, og har egen heis montert for inspisering og vedlikehold!
Gjennomsnittsfart under seil er 10-12 knop, men har vært oppe i 17-18
knop ! i sterk
vind. Det er en 1000 hk motor ombord og tre generatorer. Seilarealet
var på ca 1500 m2, og de hadde en genaker på 1.500 m2 i tillegg!! (til
sammenligning er vår båt 43 fot og har genaker på 120 m2!). Det var et
mannskap på 8 ombord. Selve båten hadde en klassisk form og var nydelig i
linjene.
Etter
en lengre samtale om båter, det viste seg at Adeles eier hadde fått
bygget en tidligere båt ved samme verft som Cintra er bygget og dermed
var det masse å snakke om.
Vi var så heldige å bli invitert ombord til en sundowner senere på kvelden, og det var vi ikke sene om å takke ja til.
Utstyrt
med et kaldt glass hvitvin ble vi tatt med på omvisning ombord – det
var et gedigent møbel! Alt var gjennomført til minste detalj både
utvendig og innvendig. Riktignok hadde de brukt en interiørarkitekt, men
det hadde en tucht av personlig stil over det hele som fikk det til å
virke hjemmekoselig på et vis. Hvis noen er interessert i å se på bilder
av båten så er det bare å gå inn på www.syadele.com.
Da
vi hadde takket for oss og omvisningen måtte vi dra tilbake til Fruen
for å ta et glass vin og snakke om det vi hadde sett. Det er ikke hver
dag vi er ombord i en slik utrolig flott seilbåt.
Dagen
etter var det festivaltid, og vi møtte opp på standen i 9-tiden sammen
med en haug med andre seilere. Der ble vi møtt av en lokal kar som var
oppnevnt som guide for oss under festivalen. Så gikk vi opp fra stranden
og inn på den såkalte «highway»en. Det var en smal grusvei, omtrent som
en oppkjørsel inn til et norsk gårdstun, og var kanskje to kilometer
lang og gikk til landsbyen lengst nord på øya. Det var den eneste veien
på øya, som ble brukt av den ene bilen som fantes på der!! Etter en
stund tok vi av highwayen og fulgte en sti gjennom skogen. Etter en
knapp times speasertur befant vi oss i en lysning i skogen, en
opprinnelig plass for dansing og fest. Grunnen til at den lå midt i
skogen var for å unngå at unger og kvinner forstyrret dansingen! Rundt
plassen var det felt en del trestammer som vi kunne sitte på, og foran
var det flere digre tam-tamer som er trestammer (vanligvis fra
brødfrukttrærne) som er utskåret på toppen med et eller flere gudehoder
og resten av
stammen er uthult slik at den fungerer som en tromme. De aller største
tam-tamene står oppreist slik at den som slår på den står foran den og
slår, mens de minste tam-tamene legges på bakken og mennene sitter foran
og slår på dem. Tam-tam trommene er det viktigste instrumentet under
dansen. Så sprang det frem en gruppe menn kun iført det tradisjonelle
penisfutteralet sitt og ønsket oss velkommen ved å synge noen strofer og
føre oss frem til danseplassen. Så forsvant de, og det skjedde ikke så
veldig mye på en stund. Vi ruslet litt rundt og tittet på en del
treutskjæringer som var lagt ut på en treplate under et tre. Her fant vi
fine miniatyrer av tam-tam trommene, og vi kjøpte med oss noen stykker.
Typiske tam-tam trommer i ulike størrelser
Etter
en stund begynte vi å høre sang og stamping inne i skogen. Da var
danserne på vei inn til festplassen igjen. Det var en ganske spesiell
form for dansing. Mennene stod i en sirkel med ryggen mot oss og sang
til hverandre med hodene tett sammen – ikke så veldig inkluderende for
oss andre akkurat! I midten var det en som slo på en liten tam-tam
tromme, alle mennene trampet i bakken og sang en form for sang uten
hørbar tekst for oss andre. På meg virket det om alle sang på hver sin
tone og at målet egentlig var å overdøve de andre! Jeg høres kanskje
litt kritisk ut nå, men det er bare et forsøk på å beskrive det vi hørte
og så!
Under
noen av dansene var danserne utstyrt med en form for «rangle» rundt
føttene, et rep med tørkede nøtteskall som laget en ganske fin lyd når
de stampet med bena!
Dessverre
hadde de prøvd å satse på presentasjon av dansene via et aggregat og et
speakeranlegg, men det fungerte veldig dårlig, så ingen hørte hva som
ble sagt!
Den
ene dansen ble avløst av en ny, og denne gangen deltok også en gruppe
eldre damer iført bastskjørt i dansen. De fikk ikke være en del av
sirkelen, men stod og trampet i bakken noen meter unna.
En typisk ringdans, legg merke til damene som står i bakgrunnen
Det finnes både store og små tam-tam trommer, hovedinstrumentet under dansingen
Damenes dans
Så
var det lunch, og for å dekke vår behov hadde de satt opp en del små
boder der de serverte nystekt brød, ris med svinekjøtt, og diverse andre
lokale retter som jeg ikke er sikker på hva bestod av, men det smakte
godt! Vi hadde med oss vann, men alternativet var å kjøpe en kokosnøtt
hvis man ble tørst.
Etter
lunch var det igjen på tide med flere ringdanser, og når dere ser
bildene fra dansene er det ikke tilfeldig at dere omtrent bare ser nakne
rumper, det er ikke vi som er rumpefikserte, det var omtrent ikke mulig
å få tatt bilder av dem forfra!
Jeg
selv synes jo det var litt spesielt i begynnelsen å se fullt av menn
kun iført et lite hylster for å skjule penis. Hylsteret var riktignok
festet i et belte rundt livet, men ellers var det flust av baller og
rumpeballer vi kunne studere! Etter hvert merket jeg at det ble mindre
og mindre merkverdig å se dem kledd slik, man venner seg til det meste.
Da
dagen nærmet seg slutten ruslet vi tilbake til båten igjen. Både Cintra
og vi besluttet av vi skulle hoppe over neste dags danseoppvisning for å
kunne delta fullt motivert på den siste dagen. Noen timer med ensformig
dans er ok, men tre fulle dager kan bli en overdose.
Dagen
etter ble derfor tilbrakt i båten med diverse nyttige sysler, og på
fredag stilte vi friske og uthvilte til nye opplevelser.
Nå
hadde arrangørene lært av sine feil fra første dag, og byttet ut
speakersystemet med en rektor på skolen som med høy røst forklarte oss
både på engelsk og fransk hva vi skulle få se, betydningen av dansene og
masse interessant om skikker og kulturer. Denne dagen var det også
mange flere lokale som hadde tatt turen opp for å oppleve dansene, slik
at vi seilere var i klart mindretall.
Ved
siden av skolelæreren stod det en taus, stolt og alvorlig kar i 30
årene som vi kunne se hadde høy status på grunn av alle tuskene han
hadde hengende rundt halsen og den fine spaserstokken han gikk med. I
løpet av dagen dukket det opp flere høvdinger fra andre landsbyer på
øya, alle fulle av tusker, enten hengende rundt halsen eller som
armbånd!
En stor landsbyhøvding, legg merke til de flotte tuskene rundt halsen og på armen
Denne
siste dagen skulle de danse den tradisjonelle rom-dansen. For å kunne
delta i en rom-dans må man være av en viss rang. For å oppnå dette
deltar man først på såkalte maghe-seremonier der opp til 6 menn om
gangen deltar i denne viktige seremonien og hvor opp til 120 griser kan
bli drept! Så vidt jeg forsto da jeg spurte guiden vår, måtte de også
betale en viss sum penger for å få lov til å delta i rom-dansen.
Etter
å ha vært gjennom maghe- seremonien kunne de nå delta i rom-dansene som
foregikk over hele øya i august måned. Under rom-dansen er en del av
mennene utkledde i voldsomme kostymer der det er laget en maske som er
malt i sterke farger, og på kroppen bærer de en diger frakk laget av
tørkede bananblader. Disse utkledde rom-danserne representerer åndene,
og for å unngå at åndene tar over sjelen til rom-danserne blir kostymene
brent etter at dansen er ferdig!
Det
er forresten tabu å se på at en slik kostyme blir laget og blir man
oppdaget må man betale en gris til høvdingen pluss at men kan risikere å
bli pisket på ryggen med en form for brennesle. Høres ikke godt ut!
Å
delta i rom-dans henger nok høyt, for vi snakket med flere som enten
sparte penger og griser nok til å kunne få lov til å delta, eller om var
veldig stolte da de fortalte at de var rom-dansere!!
Selve
dansen skilte seg litt ut ved at den ikke bare foregikk i sirkler, men
at mennene gikk runder og i intrikate mønster slik at det for en gang
skyld var mulig å se dem i ansiktet (og maskene!).
Selve dansen varte sikkert bortimot en time, og det var ganske fasinerende å se og høre på.
Noen utvalgte rom-dansere
Rom-dansere, skumle typer ikledd sine masker og drakter av bananblader!
Rett
før romdansen foregikk det en seremoni som vi ikke fikk full klarhet i,
men som nok er en del av forberedelsene til selve dansen. To menn kom
slepende med en skrikende unggris ut på plassen rett foran alle
seilerne. Så tok de frem en klubbe og slo grisen midt i hodet,
uheldigvis bommet de litt på første slaget så de måtte gjenta slagene et
par ganger mens grisen sakte sluttet å hyle og vri på seg. For de
yngste og en del voksne som kanskje aldri har sett et dyr bli drept før
var det en voldsom opplevelse og det gikk også et gisp gjennom publikum.
Det ble bom tyst noen sekunder før jeg hørte en del opprørte stemmer
rundt oss – en ting er å lese at man dreper griser som en del av
tradisjonen, en annen ting er å se det i virkeligheten!!!
Etter
at romdansen var over fikk vi en innføring i tradisjonelle leker for
barn, fløytespill med bambusfløyte før skolerektoren fortalte litt om
andre dansebegivenheter vi kunne delta på hvis vi ønsket senere i uken.
Har Svein Erik fått seg en ny hobby?
Så kom avslutningen på festivalen der vi seilere kunne få delta i
dansen. Tradisjonen tro kastet amerikanerne seg raskt innpå mens vi
sjenerte og trege skandinavere valgte å trekke oss stille tilbake til
stien hjem til båten!
Det
hadde vært to interessane dager, det er spesielt å få delta på en
festival som hovedsaklig er ment for de lokale og som er fullstendig fri
for det strømlinjeformede opplegget som ofte preger arrangement som er
tilrettelagt for turister. Selve dansingen var jo også spesiell, enkel
og primitiv, og det virker som om innbyggerne på Ambrym virkelig satset
på å holde tradisjonene i live.
Dagen
etter samles vi, en liten gjeng svensker og nordmenn, og leier en lokal
gutt til å guide oss rundt til en del landsbyer som ligger lengre inne
på øya. Ambrym er som nevnt tidligere et sentrum for treskjæring, og vi
ville gjerne besøke et par av landsbyene for å se hva de hadde å tilby.
Vi starter i 08.30-tiden i strålende fint vær. Ambrym er en vulkanøy, og
i midten er det en diger, ganske aktiv vulkan som man kan gå til hvis
man ønsker, det tar 4 timer hver vei, så turen er ganske krevende.
Terrenget på øya preges av mange daler og åssider, med stier som går på
kryss og tvers til ulike landsbyer. Vi gikk et par timer innover øya,
opp og ned stier og små dalsøkk før vi endelig kom til de første to
landsbyene. De lå så tett i hverandre at det var vanskelig å skjønne at
det var to stykker, men vi håndhilste på to ulike høvinger…….
Da
vi nærmet oss landsbyen ble vi møtt av en gjeng snørrete småunger. Det
virker som de er konstant forkjølet, og det virker ikke som behovet for å
snyte seg er påtrengende sterk! Alle ungene er blide, og når vi tar
bilder av dem stiller de seg opp fortere enn lynet. Så blir det masse
fnising og latter når de får se seg selv på skjermen etterpå. Liv var så
«uheldig » å gi et par unger et sukkertøy. Det skulle hun aldri ha
gjort for i løpet av 5 sekunder var alt som kunne krype og gå av unger
på plass for å få sukkertøy. Det morsomme var når en av mødrene tok
sukkertøyet fra ungen sin og spiste det selv – riktignok fikk ungen en
liten bit, men…
Liv deler ut sukkertøy til barna i en landsby
Mens
vi hilste på høvdingen og snakket med småungene løp resten av landsbyen
rundt og plukket frem diverse trefigurer som vi kunne få kjøpe. En av
svenskene fant en ganske diger tam-tam trommefigur han gjerne ville
kjøpe. I utgangspunktet pruter man ikke på priser i Vanuatu, men det er
lov å forhandle med andre byttevarer. Svensken hadde med seg et langt
tau som ikke lenger var brukbart i båten, og tau er umåtelig populært
her, særlig for å binde kuene med når de går og beiter. Dermed ble
pengebeløpet vesentlig redusert, svensken var fornøyd og selgerene var
fornøyd. Svein Erik og jeg hadde kjøpt ganske mye på festivalen, så vårt
behov var ikke så stort, og ombord på Cintra lider de av
beslutningsvegring, når Liv vil kjøpe noe sier Knut nei, og motsatt. Det
blir ikke mye handel av slikt!
Etter
en stund takket vi pent for oss og gikk 150 meter videre til den andre
landsbyen. Her hadde de rasket sammen noen få figurer og alle satt
spente rundt og ventet på at handelen skulle starte. Ingen fant noe som
øyeblikkelig falt i smak, men tilslutt fant jeg en liten utskåret
steinfigur som vi kjøpte. På den måten fikk vi «kjøpt oss ut av
problemet»!
Skal vi kjøpe eller ikke?
Vi kjøper i hvert fall noe!!
Så
var det på`n igjen. Guiden synes nok det tok litt tid og begynte å
kjøre opp tempoet, mens vi ønsket å se flere landsbyer. Dermed bar det
videre ennå lenger inn på øya. Etterhvert kom vi til en større landsby
der vi igjen hilste på høvdingen og gikk fra hytte til hytte og så på
mer eller mindre nedstøvete tam-tam trommer. I tillegg fikk vi lov til å
besøke en spesiell hytte der vi fikk se en del rom-masker og andre
masker. Hvis vi ville kunne vi få lov til å kjøe en maske, men de var så
store og dekorert med fuglefjær, noe som ville være umulig å få ha med i
seg i båten inn til Australia. Da vi gikk ut av hytta ble den
omhyggelig låst igjen med en hengelås. Noe som egentlig var litt
overdrevet siden veggene var av palmeblader!!
En av landsbyene vi besøkte
Utskjæring av gudefigurer
Hytten med de spesielle rom-maskene
Det
var tydelig at det ikke var så vanlig at turister kom gående til
landsbyene for å handle, men vi ble veldig godt mottatt overalt.
En
annen ting som var fint med denne turen var at vi dumpet inn i
landsbyene uanmeldt og dermed fikk et lite innblikk i hvordan
dagliglivet fungerte. Jeg tror nok at kvinnene sliter mest, de føder jo
ganske så mange barn, de er hovedansvarlig for å skaffe det meste av
grønnsakene. De fleste landsbyene vi var innom lå på små topper og det
var mye klatring og bæring for å skaffe ved og bære grønnsakene. Noen
steder måtte de gå ganske langt for å skaffe vann også. Mennene (som
vanlig!?) lever nok et mere avslappet liv. Selv om det er mennene som
driver med treskjæring, så går nok mye av tiden med til å prate og
drikke kava sammen!
En
morsom opplevelse var da vi passerte et dalsøkk og så noen karer som
satt og laget noen spesielle gudefigurer skåret ut av et spesielt
palmetre og som er mellom ½ og 2 meter høye. Slike figurer har vi sett
plassert over alt i i landsbyene og som pynt i gatene i Port Vila. Nå
fikk vi endelig se noen som laget dem. Vi spurte hvor lang tid de brukte
på en figur og da påstod de at det gikk med to timer ! Jeg tror nok 2
dager er nærmere sannheten!!
Etter
nærmere 7 timer med konstant vandring var vi tilbake til standen der
jollene våre lå, og jeg tror både guiden vår og vi begynte å bli litt
signe i beina, og glade for å være fremme. Så langt har nok denne turen
rundt til landsbyene vært et av høydepunktene her i Vanuatu. Et typisk
kjennetegn for menneskene her er at de er så usedvanlig vennlige og
imøtekommende, og ungene er bare uslåelige der de ler og titter, og
kjapt stryker hånden sin over vår hvite hud for å kjenne hvordan den
føles!
Del tre
av Vanuatu-føljetongen kommer om ikke så lenge. Da går ferden videre
til Wala med mere dansing og cruisebåt besøk og så til Luganville der vi
dykker på ss President Coolidge.
