Juli
Reisebrev 05-06
FARVEL NEW CALEDONIA
Forrige
reisebrev ble avsluttet med at vi skulle se WM-finale i fotball der
Frankrike spilte mot Italia. Alle vet jo resultatet av den kampen, men
det vi kan si er at stemningen i Noumea var ganske laber den dagen!
Så
den 12 juli bestemte vi oss for å sette kursen mot Vanuatu. Dagen før
hadde vi handlet inn de siste ferskvarene, klokken 6 om morgenen putret
vi inn til dieselkaia og fylte opp tankene. Det var for en gang skyld
sol og fint vær og etter dieselpåfyllingen motorseilte vi oss østover i
relativt svak motvind!
Da
vi nærmet oss revet ut fra New Caledonia fant vi oss en ankringshavn
der vi kunne ligge til neste morgen. Vi hadde lest om en fin
ankringshavn med minst tre steder å ligge avhengig av vindretning. Der
putret vi inn, helt innerst og kastet anker, relativt dypt – krats,
krats sa det, her var det en del koraller. Opp med ankeret og nytt
forsøk i neste vik. Nei, her ble vi liggende for nære stranden i
tilfelle vinden skulle snu i løpet av natten. Tilbake til første bukt.
Nytt forsøk. Denne gangen på et litt annet sted, der satt ankeret fast,
kapteinen bakket rolig bakover, boink, der ristet det i båten. Vi hadde
bakket inn på et korallhode!! Opp med ankeret igjen og nytt forsøk litt
lenger ute, denne gangen med skarp utkikk etter koraller. Endelig, etter
4 ankringsforsøk satt vi så godt at vi visste at vi kunne sove godt om
natten. Jeg skjente litt på kapteinen og sa at det fikk være grenser for
hvor mange ganger vi skulle ankre opp bare for at han skulle få norsk
akevitt til ankerdram – den ble jo ikke 4 ganger så stor bare fordi vi
hadde ankret opp fire ganger……!
Neste
morgen dro vi relativt tidlig av gårde ut passet. Da oppdaget vi at det
var relativt sterk strøm der og vi motorseilte ganske sakte med 2-3
knop motstrøm. Vel ute av passet merket vi at vinden hadde «sluknet» og
det var store dønninger der ute. Nei, sa kapteinen, dette gidder vi
ikke; vi motorseiler ikke hele dagen i disse bølgene! Dermed gjorde vi
vendereis og gikk tilbake til «ankringsbukten» vår! Denne gangen klarte
vi å få ankeret til å sitte på andre forsøk, og kapteinen kunne igjen
kose seg med en passe liten linjeakevitt!!
Så
etter en rolig natt gjorde vi et nytt forsøk, men denne gangen ventet
vi til litt senere på formiddagen slik at vi fikk mindre motstrøm
gjennom passet. Det gikk veldig fint og etter noen timer kunne vi skru
av motoren og seile oss opp i fin vind mot Vanuatu. Eneste problemet
etterhvert var bølgene. De kom fra alle retninger, høye og krappe, uten
noe system. Det gikk ikke mange timene før jeg merket at jeg ble ganske
så kvalm! Samtidig økte vinden så vi var nødt til å reve for ikke å
komme inn på natten. Dermed rullet det ennå verre! Totalt var distansen
ca 240nm, dvs en to-dagers seilas. Første natten gikk, jeg satt i en
kvalm halvdøs omtrent hele tiden, mens kapteinen prøvde å få seg noen
timer på øyet i den rullende sengen – ikke lett. Det ble heller ikke noe
bedre dagen etter, men den siste natten forsvant plutselig vinden slik
at vi måtte motre de siste 2-3 timene inn til Tanna i Vanuatu. Da var vi
begge ganske så fornøyde med å komme frem. Sjelden har en overfart vært
så ubehagelig (men så er vi flinke til å glemme slike overfarter
også!!)
Vi kom
inn på søndag morgen, så det var ikke aktuelt å få sjekket inn. Det lå
8-9 båter i bukten, og etter som dagen skred frem fikk vi besøk fra tre
andre båter som jobbet med å organisere innsjekking, eller ville
fortelle oss litt om ankringshavnen, veldig koselig gjort.
VANUATU, TANNA
Neste
morgen stilte vi opp på land klokken 07. Vi hadde blitt fortalt at vi
skulle kjøre med en bil tvers over øya til hovedbyen Lenakel for å få
sjekket inn., og at det var plass til 8 peroner i bilen. Da vi møtte opp
møtte vi 9 andre seilere i samme ærend! Etter kort venting kom bilen,
en liten Mitsubishi med lasteplan. 11 seilere presset seg sammen som
sauer på en slaktebil på lasteplanet. Da vi var godt stuet sammen kom
det tre lokale gutter og presset oss enda bedre sammen! Så klatret det
tre voksne karer opp på støtfangeren bak og hang fast der. Foran i
førerhuset klatret det inn en bestemor med barnebarn og en voksen sønn
sammen med sjåføren. Totalt var vi altså 21 mennesker klare for avmarsj!
Stappende full bil – 21 stykker på det meste
De første 100 meterne var det grei vei, så begynte det gradvis å bli
mer og mere likt en skikkelig dårlig traktorvei. Vi måtte over et pass
der vulkanen som Tanna er kjent for lå. I bakkene der var det såvidt vi
krabbet oss oppover og det luktet ganske brent gummi eller noe sånn
etter oss!! Etter knappe to timer nærmet vi oss byen. I mellomtiden
hadde noen av de lokale hoppet av og andre kommet på! Første stopp var
banken der vi kunne veklse inn utenlandsk valuta til den lokale valutaen
Vatu. Banken var et enkelt hus, og da vi kom inn møtte vi en kø på ca
15 mennesker! Her var det bare å smøre seg med tålmodighet. Minibank
fantes ikke, og ikke tok de i mot kredittkort, kun cashe penger!! Siden
det er kapteinen som er finanssjef ombord i Fruen måtte han pent stille
seg i køen, mens jeg ruslet litt rundt og så i butikken som lå ved siden
av.
Banken på Tanna. Lang kø, og ingen minibank!
«Røyking forbudt» skrevet på pidginengelsk, Vanuatus hovedspråk
Det var et skikkelig gammedags landhandleri der du kunne få det
meste – unntatt ferskvarer! Vi hadde lenge lett etter nye veker til
parafinlampene våre, og her fant vi akkurat de vi trengte, til 2 kroner
og femti øre stykke!
Etter
en stund hadde alle seilerne fått vekslet til seg vatu, og vi var klare
til å kjøre videre for å starte prosessen med innsjekkingen. Det tok
flere timer, der vi kjørte først til immigrasjonen og fikk 1 mnd visum.
Så videre til customs, der vi måtte fortelle at vi ikke hadde noe
ulovlig utover kvoten ombord – og det var det selvsagt ingen som hadde.
Tilslutt endte vi opp på karantenekontoret der vi måtte lese gjennom et
papir om fortalte om alt vi ikke hadde lov til å bringe inn til Vanuatu –
f.eks ferske potter med basilikum og koriander (derfor hadde jeg litt
dårlig samvittighet da jeg kom tilbake til båten og det første jeg
gjorde å vanne vår lille «kjøkkenhage!»). Så til slutt endte vi opp på
det lokale markedet der vi kunne kjøpe alt fra levende høner til store
hauger med mandariner. Vi endte opp med mandariner (billige men utrolig
sure og full av steiner), en stor ananas til 3,50 NOK, og en diger bunt
med vårløk til 7 NOK – det var så utrolig billig!
Marked på Tanna
På
turen tilbake var vi ikke flere enn 15-17 stk ombord så det virket
omtrent litt for romslig. En annen dame klagde faktisk over at det var
mere urolig å kjøre hjem igjen for da kunne hun bevege seg i alle
dumpene i veien! Det var en kjempefin tur på flere måter. Først og
fremst opplevelsen med selve bilturen, deretter fikk vi en unik sjanse
til å se store deler av øya og til slutt ble vi kjente med flere nye
seilere, bl.a et par fra Spania med båten Kiviana og et hollandsk par
bosatt i Australia med båten Gypsy Rose. Om ettermiddagen klatret vi
støle og stive ned fra bilen og gjorde en avtale om å bli kjørt opp til
vulkanen neste ettermiddag sammen med en del av de andre seilerne.
Neste
formiddag fikk vi besøk av Gypsy Rose, et hyggelig par som seiler
utenfor Australia for føste gang. De er i 60-årene og har seilt langs
kysten av Australia i de siste 30 årene, men nå var de altså for første
gang på langtur. På en måte litt uvant å treffe slike båter for over
hele Stillehavet har jo alle seilt temmelig langt og man har kjenner
igjen de fleste båtene i alle ankringshavnene!!
Så
om ettermiddagen stilte vi atter opp på land for å dra på vulkantur.
Det gikk dårlig fordi det var en gruppe turister som hadde fløyet ens
ærend ned fra Port Vila for å se vulkanen, og det var ikke nok plasser i
bilen. Riktignok var vi vant til 21 stk på bilen, men denne gangen ble
det minst 5 til, og et sted måtte grensen gå! Dermed ble vi seilere
enige om å vente til neste dag.
Det
var greit nok, og Svein Erik og jeg dro avgårde for å spise middag
ombord i Kiviani, den spanske båten. Der fikk vi servert rå tunfisk og
frityrstekt tarro-rot – det var usedvanlig godt. Til dessert fikk vi
creme caramel laget på kokos! Det var et utrolig velsmakende måltid
laget på lokale råvarer. Igjen hadde vi møtt interessante seilere som
hadde seilt siden 2000, hadde seilt opp elven i Somalia, vært lengre tid
i Brasil – masse interessante opplysninger og inspirasjon!!
Neste
formiddag jobbet Svein Erik med watermakeren som hadde fått seg et
anfall av startvegring. Etter nitidig leting fant han feilen, en løs
ledning som skulle vært festet proffesjonel i kabelsko i New Zealand.
Det er skummelt å la andre gjøre en jobb for seg! Heldigvis er kapteinen
ombord i Fruen utstyrt med både innbitt stahet, en god del kunnskap og
tonnevis med verktøy og deler så problemet ble løst i løpet av
formiddagen! Så møttes vi seilere som skulle opp til vulkanen til en
felles lunch i den såkalte yachtklubben på land. Vi hadde bestilt dagen i
forveien og fikk servert chicken curry. Curryen var god, men jeg er
overbevist om at det de kalte chicken var en gammel hane de hadde drept
minutter før servering – det var de seigeste og magreste kjøttklumpene
vi noen gang har sett og smakt! Jeg tror selv Faro ville ha brukt tid på
å tygge disse bitene!!
Etter
lunch gikk vi en tur inn til landsbyen. Først hilste vi på høvdingen og
presenterte oss. Så fikk vi tillatelse til å rusle rundt og se. Vi
traff på et par små unger som tittet så nysgjerrige på oss. Etter noen
smil og et par ord mannet de seg opp til å komme frem til oss. Svein
Erik tok et bilde som de fikk se på kameraet. Det gjorde stor lykke, og
isen var brutt. Jeg tok et nytt bilde av dem sammen med kapteinen og da
stilte de opp som proffesjonelle og smilte rett inn i kameraet! Utrolig
søte unger som løp etter oss resten av turen rundt i landsbyen. Klokken
16 var det oppmøte for å kjøre opp til vulkanen. Denne gangen stilte de
opp med to biler (sannsynligvis den ene ekstra som skulle møtt opp dagen
i forveien, men det er jo ikke alltid greit med organisering…..), så
vi hadde kjempeplass på lasteplanet. Etter omtrent en times kjøring kom
vi frem til vulkanen. Der var det ca 10 minutter gange opp til den
laveste vulkankanten. Vel opp fikk vi god utsikt over vulkanen, og det
buldret og sprakte. På veien opp la vi merke til et par som satt lengre
ned mot vulkankanten og tenkte at det var da litt nære….
Så
etter mindre enn 20 minutter sprutet det voldsomt og vulkanen spyttet
ut en diger stein som landet omtrent 50 meter fra paret som satt på
kanten – kanskje unødig å si at de forsvant ganske raskt!!
Alle
biler som kom til vulkanen er utstyrt med en såkalt guide som skal
passe på sikkerheten.. Men det er mulig å gå dit på egenhånd (hvis man
er glad i lange turer og tar med seg telt), og det finnes overhode ingen
gjerder eller annen sikkerhet. Det er omtrent som i Norge, man må tenke
litt selv også.
Rett
før det ble helt mørkt gikk vi opp på det høyeste punktet og fikk se
vulkanen fra en litt annen vinkel. Dagen etter ble vi fortalt at vi
hadde vært usedvanlig heldige med besøket, for det er sjelden at
vulkanen er så aktiv som den var da vi var der. Det buldret og braket
gang på gang. Rett før vi gikk tilbake til bilen kom det et digert
utbrudd med et trykk som slo oss skikkelig i brystet og det ristet under
føttene våre – utrolig opplevelse. Nesten trist at vi var så fokusert
på å prøve å ta fine bilder – det tar vekk litt av inntrykket! Det er
lett å skjønne at man kan tenke på helvete når man ser ned i en vulkan,
med den varmen, den svarte sanden, steinene lydene, luktene……
Tett inn på vulkanen på Tanna
Utrolige vulkanutbrudd
Vi
var blitt anbefalt av andre seilere å stoppe på Tanna for å oppleve
vulkanen, og det angrer vi absolutt ikke på – det var en stor
naturopplevelse å se en så aktiv vulkan på nært hold.
Dagen
etter vår vulkantur var en rolig dag der vi puslet rundt på båten og
hadde middagsbesøk av Gypsy Rose om kvelden. Neste dag gikk vi en tur
inne på land der vi bl.a så på små varme kilder som lå oppe i åssiden og
veltet ut damp hele døgnet. Så hadde vi igjen middagsbesøk – denne
gangen med spanjolene på Kiviana. Dagen etter hadde vi planer om å
reise, men så ble vi invitert på et såkalt «landsbyshow» om formiddagen.
Det kunne vi ikke si nei til så klokken 10 møtte vi frem og ble
geleidet til en landsby et lite stykke unna som bestod av en familie på
25 medlemmer med stort og smått. Der drev de en liten skole der ideen
var å undervise og gi ideer til andre øyer om alternative
inntektskilder, alt fra tursime til å produsere noe nyttig. Showet var
til inntekt for denne skolen.
Først
fikk vi se en demonstrasjon av såkalte magiske blader. Det var noen
spesielle tynne blader som de stablet oppå hverandre på en slik måte at
når en av de unge guttene (som skulle late som om han var syk og måtte
bæres avgårde) la seg oppå bladene så kunne to voksne mennesker bære
gutten. Etterpå kunne man med et enkelt håndgrep riste bladene fra
hverandre igjen – det måtte være en utrolig friksjon mellom bladene!
Magiske blader
Deretter
fikk vi en demonstrasjon av pil og bue, og der seilerne kunne teste
sine bueskytteregenskaper – premien man vant hvis man traff målet (en
papaya hengt opp på en grein) var en bunt vårløk! Det var tre lykkelige
eiere av vårløk etter at seansen var over – vi var ikke blant dem!!
Så
til showets høydepunkt – gå over glødende steiner! Et stort bål var
tent over en platting av steiner, og landsbyens «tøffing» en eldre mann
med elefanthud under føttene spaserte rolig over steinene to ganger.
Etterpå fikk vi studere huden under føttene – det var rene skosålen!
Landsbyfest – her gåes det på glødende kull
Avslutningen
var en demonstrasjon av veving av palmekurver som blir brukt til å bære
tyngre grønnsaker til markedet. Så var det slutt og vi fikk en
sightseeingtur rundt i byen og skolen. Folk på Tanna bor stort sett i
palmehus, enkelte har blikktak, men mange har vevde palmeblader også som
taktekke. De sover på enkle bastmatter rett på gulvet, og bor i det
hele tatt ganske enkelt!
Enkel standard og harde senger
Typiske stråhus på Tanna
En typisk utriggerkano som brukes overalt på Vanuatu
Om kvelden ble vi invitert over til middag hos Gypsy Rose. Den uken vi tilbrakte på Tanna var en særdeles aktiv sosial uke!
EFATE, PORT VILA
Så
var tiden inne for å komme seg videre til øya Efate og Port Vila,
hovedstaden på Vanuatu. Turen dit tok omtrent et døgn, og vi hadde en
grei seilas opp dit. Da vi kom inn til byen kalte vi opp marinaen og
fikk tildelt en bøye. Knapt ferdig fortøyd dukket Liv fra Cintra opp. De
hadde kommet til Vila fra Fiji noen dager tidligere. Det var over 2 mnd
siden vi vinket farvel til Cintra, og det var veldig koselig å treffe
dem igjen. Knut på Cintra satt som vanlig klistret til en dataskjerm på
nærmeste internettkafe, sendte mailer og leste alt om hvordan
aksjebørsene utviklet seg – en av hans litt pussige hobbyer, men etter
kort stund kom også han til Fruen og deltok i en kombinert «velkomst,-
og bøyedram»!
Cintra
kjente en norsk mann, Ulf, som jobbet på et oppdrag i Port Vila. Han
var godt kjent her og vi fikk etterhvert gode tips og ideer av ham. Om
kvelden dro vi ut og spiste middag med Ulf og Cintra. Vi gikk til en av
byens beste restauranter og spiste en biff som var så mør at du nesten
kunne spise den med skje! Det var nok en av de beste biffene vi noen
gang har smakt.
Neste
dag var det sightseeing i byen for å finne alle de vanlige stedene,
bankautomat, posthus, grønnsaksmarked og supermarkedene. Vi fant et par
skikkelig fine supermarked, der vi kunne kjøpe det meste vi trengte av
suppleringer. Alt, unntatt en del grønnsaker er kostbart på Vanuatu, så
vi var glade for at vi hadde fylt opp båten godt i New Zealand, slik at
det kun var typiske ferskvarer vi trengte å kjøpe inn.
På
vei opp til Port Vila fisket vi en passe stor tunfisk, og om kvelden
inviterte vi Ulf og Cintra ombord til et par varianter av tunfisk.
De
neste dagene i Port Vila gikk rolig for seg. Vi gikk på turer rundt
byen, spilte kort med Cintra, så noen videofilmer, i det hele tatt
gjorde ganske lite. Port Vila er en ganske liten men hyggelig by. Vi var
innom den australske ambasaden for å sjekke visumreglene, og det endte
med at vi skaffet oss et tremåneders visum via internett, kjapt og
enkelt!
Utsikt over havnen i Port Vila. Berit, Knut og Liv
Den 30
juli var det frigjøringsdag på Vanuatu, og vi dro inn til
turistkontoret for å finne ut hva som skjedde denne dagen. På
turistkontoret fikk vi et kart og beskjed om hvor vi burde gå, ca 15
minutters gange utenfor bykjernen. Vi la i vei, men synes det var litt
rart at vi traff så få mennesker. Vel fremme viste det seg at ingen
hadde helt klart for seg hva og når ting skulle skje. Noen boder var
satt frem, men ingen stod i dem, en scene var på plass, men den var tom!
Så var det en kar om tipset oss om at akkurat da var det et arrangement
i en park i nærheten. Dermed gikk vi mot parken! Nesten fremme traff vi
DEN køen av mennesker som var på vei motsatt retning, dvs mot den
plassen vi nettopp hadde forlatt. Snakk om å gå mot strømmen!! På toppen
av det hele er jo folk på Vanuatu ekstremt hyggelige, og alle vi
passerte sa hei, og halvparten skulle håndhilse på oss fire hvite
«tullinger» som gikk feil vei! Vi gikk i en strøm av «hei,hei,hello,
hei, hello,…………….og selv svarte vi så raskt vi kunne, både på
innpust og utpust!!
Vi
kom oss tilslutt frem til parken, og sant nok, arrangementet var over,
mange mennesker hadde forlatt omtrådet, men en del stod og hang rundt et
gjerde midt i parken. Det var noen av de lokale som var nysgjerrige på å
se de «rike, hvite» som hadde fått invitasjon til et coctailparty som
skulle avholdes der! Merkelig opplegg. Siden vi ikke var så interessert i
å se på pent kledde mennesker stå i en innhegning og nippe til en
coctail dro vi videre – vi følte øltørsten komme sigende. Dermed fant vi
oss en hyggelig liten restaurant med flott sjøutsikt der vi inntok en
bedre lunch! Det ble ikke så mye vi fikk ut av frigjøringsdagen, siden
vi hele tiden greide å gå «i feil retning på feil tidspunkt», men vi
fikk ihvertfall litt mosjon!
Etter
som dagene gikk motret det inn flere og flere båter fra skandinavia,
eller rettere sagt Sverige. Til slutt var det fem svenske båter i Vila,
tre vi kjente fra før, og to vi såvidt hadde truffet i New Zealand.
Da
vi krysset Stillehavet i fjor var vi minst 8 norske båter , samt norske
Elisabeth som seiler på den amerikanske båten Ventana, men nå er vi få
igjen. En båt er solgt, en båt ligger i NZ, to båter er på vei hjem til
Norge, osv. Dermed er det bare Cinta og Fruen igjen av «den gamle norske
flåten» som seilte mer eller mindre sammen forrige sesong. Det finnes
mange trivelige seilere fra alle mulige slags land, men når vi er så
lenge ute og seiler er det hyggelig å ha noen man kan snakke norsk med,
og som kommer fra samme kultur som oss selv.
En
kveld gikk vi ut sammen med et par av de svenske båtene for å spise
middag og se på lokal dans. Da så vi for første gang menn kun iført
penisfutteral – til stor interesse for de kvinnlige seilerne!!
Danseoppvisningen var flott selv om omgivelsene var litt unaturlige, vi
skulle gjerne sett dansen i litt mere originale omgivelser, men vi får
vel sjansen til det senere! I tillegg smakte vi på den lokale kavaen –
den var vesentlig sterkere enn den vi hadde smakt på Fiji og Tonga.
Etter en slurk kjente man hvordan det begynte å prikke på tunga – det
smakte faktisk godt! Kanskje noe å tenke på hvis vi slipper opp for
rødvin ombord……
Det
ble noen middager på restaurant mens vi var i Port Vila, men den mest
spesielle retten var det Svein Erik som stod for. Han presterte å
bestille flaggermus til middag!! Riktignok lærte vi i Tanna at folk
spiser flaggermus her i Vanuatu, men der synes jeg kapteinen var ganske
så vågal i matveien.
Da
middagen ble servert lå det en svart kjøttklump med saus over pluss ris
og to salatblader på tallerkenen til Svein Erik. Etter noen smakebiter
var evalueringen at det smakte omtrent om tørr rype, men at sausen ikke
var i nærheten av Brimi eller Berit (det komplimentet kunne jeg tåle!).
Et velsmakende flaggermusmåltid! Her sammen med Liv på Cintra
Slik ser flaggermusmiddagen ut på nært hold!
Etter
to uker begynte det å rykke i reisefoten til kapteinen, og dermed sa vi
farvel til Port Vila og et midlertidig farvel til Cintra, som ville bli
en dag eller to til.
Turen
gikk dermed opp til nordsiden av Efate, til Havanna harbour. Her la vi
oss for anker i en stor fin bukt sammen med en del andre båter. Neste
dag var det vår bryllupsdag. Det regnet og blåste kraftig så vi bestemte
oss for å ta en innedag. Vi ventet på Cintra for å spise en god middag
med dem, men de bestemte seg for å forbli i Vila i påvente av bedre vær.
Så ble vi i stedet invitert over til en sundowner ombord i Gypsy Rose,
og den endte med at Svein Erik ikke fikk kjøre jolla hjem fire timer
senere!!!!! Det ble en trivelig om enn noe «fuktig» markering av
bryllupsdagen. Middag ble det heller ikke noe av denne kvelden….
Neste
dag var både kapteinen og mannskapet noe slapp i kroppen, og det ble en
rolig formiddag. Heldigvis hadde regnet gitt seg så vi satte oss i
jolla og gikk en tur på land. Der vi lå var det en øy som lå på andre
siden av ankringsbukten der det var to landsbyer. Folkene fra landsbyen
padlet hver morgen over til Efate i sine små utriggerkanoer for å stelle
med kjøkkenhagene sine. Vi undret oss over hvorfor det var slik at de
hadde kjøkkenhagene sine så langt unna landsbyen, men forklaringen var
at på øya var det så mange griser og kuer som gikk og beitet fritt
-de ville ha ødelagt kjøkkenhagene fullstendig.
Vi
gikk en tur og tittet på kjøkkenhagene. Hovedsaklig dyrket de masse
tomater, kål, salat, mais og bananer. Akkurat nå var vi midt inne i
tomatsesongen, så vi fikk byttet til oss en del ferske gode tomater.
Etter
vår kjøkkenhage-inspeksjon tok vi jolla ut på revet for å se om det var
noen vits i å prøve seg på en snorkletur der – det var det ikke! Lite
fisk og relativt ensformige koraller.
Om
ettermiddagen gikk vi på nytt på tur inne på land. Vi fant en enkel
kjørevei og fulgte den til veis ende. Der havnet vi inne på gårdplassen
til en familie. Først hilste vi på en eldre dame som bar på et lite
barn. Så hilste vi på en del snørrete unger før sjefen selv, Benny kom
bort for å hilse på oss. Det viste seg at Benny og kona (som jeg har
glemt navnet på) bodde der med sine sønner og døtre med ektemenn, samt
6-7 barnebarn. Benny var 58 år gammel og kona 10 år eldre. Hun var
datter av en høvding fra en av de to landsbyen på øya utenfor, og hadde
dermed fått tildelt ganske mye land på Efate! Etterhvert har vi lært at
fordeling av land er en komplisert affære med masse regler og
tradisjoner som er umulig for oss å forstå!
Benny
hadde dermed giftet seg rikt! At kona var av høyere rang kunne vi se
ved at hun ikke hadde noen fortenner!! En utrolig skikk.
Rett
før vi ankom hadde Benny hørt at den ene hunden hans bjeffet oppe i
åsen bak huset. Han hadde fått teften av et villsvin. Benny tok med seg
masjeten sin og la i vei etter lyden. Der fant han både hunden og et
villsvin. Han snek seg innpå slik at han fikk stukket masjeten i lungen
på grisen. Grisen løp av gårde omtrent 100 meter før den segnet død om!
Benny viste oss at han alltid gikk med en kraftig gummistrikk surret
rund skaftet på masjeten. Den brukte han så til å binde sammen føttene
på grisen for lettere å kunne bære den hjem! Da vi kom viste han oss den
ferdig parterte grisen – rykende fersk. Benny selv hadde fortsatt masse
blod igjen på hendene da vi hilste på ham! Vi spurte om vi kunne få ta
noen bilder av dem, og det ville de gjerne! De stilte seg opp, både
bestemor, bestefar og noen av barnebarne. De voksne barna var ute og
arbeidet i grønnsakshagene. Det er alltid gøy å ta bilder med
digitalkamera, for ansiktsuttrykkene, særlig på unger, når de får se seg
selv på bildene er ubetalelig. Vi tilbød oss å printe ut bildene og gi
dem til dem dagen etter – det satte de så stor pris på at Benny tilbød
oss en guidet tur rundt på eiendommen hans. Vi ruslet rundt i området,
han viste oss et ferskvannsoppkomme der han hadde laget sitt «eget bad»,
hvordan han brant stammene av trær for senere å lage ved, hvor han
tidligere hadde hatt huset sitt, alt mens han pratet ivei om alt mellom
himmel og jord. Han snakket ok engelsk hvis man konsentrerte seg nok og
brukte litt fantasi og fingerspråk i tillegg!
Benny og hans familie
Her skal det bli villsvin til middag
På
vei tilbake til huset fikk vi tilbud om å få med oss appelsiner,
sitroner og grapefrukt. Vi takket ja, og spurte hva vi kunne gi tilbake.
Svaret var at det var opp til oss, men etterhvert kom det frem at
fiskekroker og fiskesnøre stod høyt oppe på ønskelisten! Så like før vi
takket for oss fikk vi tilbud om å få med oss et stykke villsvin. Siden
ingen av oss har spist villsvin før takket vi ja, og dermed tok han et
av lårstykkene og skar av en del av den øvre biten – spesialstykke for å
lage spareribs!
Nedlastet med kjøtt og citrusfrukter slepte vi oss tilbake – det var en time å gå, og armene ble ganske lange etterhvert!
Kjøttet
la vi i kjøleboksen slik at det kunne mørnes litt før det ble til en
middag. Fruktene ble stort sett presset til morgenjuice!
Neste
morgen printet vi ut bildene, og laget en «gavepose» med fiskesnøre,
fiskekroker, fargeblyanter, tegneblokker, noen bitte små lekebiler, en
pakke kjeks og en liten pose med sukkertøy. Deretter tok vi jolla nesten
frem til huset der Benny og familien bodde. Der ble vi igjen vennlig
mottatt, denne gangen var også en del av de voksne barna hjemme og
bildene ble studert med stor iver. Gavene ble deretter høytidelig
overlevert før vi takket for oss. Vi fikk beskjed om at vi hjertlig
velkommen tilbake når om helst! Vi kan trygt skrive under på at
innbyggerne i Vanuatu er særdeles vennlige og gjestfrie mennesker.
Samme
dag kom Cintra til Havanna Harbour. På veien hadde de klart å fiske 3
ganske små tunfisker, og de ble grillet ombord i Fruen om kvelden. Neste
dag gikk vi på land igjen for å få litt mosjon. Vi traff igjen en masse
mennesker som vi måtte håndhilse på, fortelle hva vi het og hvor vi
kommer fra. Når vi svarer at vi kommer fra Norge ser de på oss med et
tomt blikk. Sier vi Skandinavia ser de fortsatt på oss, men når vi
nevner Europa klarner det litt! De fleste vet at England og Frankrike er
i Europa, og begge disse landene har jo satt sitt preg på Vanuatu.
En
ettermiddag ble vi «bordet» av en ung gutt i en utriggerkano som ba om å
bli kjørt over til den lille øya for å plukke opp lillebroren sin.
Etter litt nøling sa jeg at jeg kunne hjelpe til, og dermed dro vi først
inn til land for at gutten skulle få lagt fra seg sin lånte kano. Det
jeg ikke visste var at jeg skulle få æren av å frakte guttens far og en
av landsbyens kvinner tilbake, samt dagens fangst av grønnsaker. Da de
prøvde å få plass til enda en mann måtte jeg protestere og forklare at
vi hadde en bitte liten påhengsmotor og at jolla ikke tålte mere vekt!
Dermed bar det avgårde med ekstremt lavt fribord over til andre siden!!
Jeg var bare glad for at de ikke hadde med seg to griser og en levende
høne i tillegg…….
Vel
en halv time senere kom vi over til den lille øya. Det viste seg at
guttens far også var prest i kirken og vi ble invitert til preken
førstkommende søndag hvis vi hadde lyst!
Deretter
viste det seg at guttens lillebror ikke skulle være med alikevel, men
gutten selv måtte tilbake. Han bodde i grønnsaksåkeren hele uken!! Litt
av et liv! Dermed putret vi oss sakte tilbake mens vi konverserte om
forskjellene på klima og grønnsaksproduksjon i kalde Norge og i Vanuatu.
At f.eks tomater i all hovedsak ble produsert i drivhus, og at det var
alt for kaldt klima for maisdyrking, at vi kun kunne dyrke noe i noen få
mnd i året fordi det var snø på bakken om vinteren osv, det ble en
interessant prat. Da han dreide praten inn på at det var mange hvite
kvinner som giftet seg med gutter fra Vanuatu fordi svarte menn var så
mye bedre sex-partnere måtte jeg smile, men hadde ikke så mange
argumenter å stille opp med på den fronten siden mitt erfaringsgrunnlag
er heller spinkelt……..
Ja,
ja det er ihvertfall morsomt å komme i prat med mennesker som lever så
totalt anderledes enn oss, og som ikke har fått for mange inntrykk fra
resten av verden. Uten TV, uten radio, uten aviser og kanskje aldri vært
utenfor den øya de er født på, en annen seiler fortalte at han hadde
fått en sønn av en høvding ombord på besøk og tilbudt ham en Coca Cola –
da hadde han spurt hva det var for noe…………..!
Om
kvelden grillet vi spareribs av villsvin – det smakte godt, og kan
anbefales! Liv var riktignok litt oppskjørtet denne kvelden for hun
hadde åpnet en luke i dørken og oppdaget at det var noe som hadde laget
hull i posene med mat som lå der. De fant også noe svart som lignet
mistenkelig på muselort! Dermed fikk Liv lettere hysterik anfall og
satte i gang med å vaske og kaste alt som hadde hull i seg. Deretter
fant hun frem en musefanger som hun tilfeldigvis hadde kjøpt en gang.
Det var et plastbrett fylt med seigt lim, og var beregnet på å fange
rotter og mus. På brettet ble det plassert en bit ost og dermed var
jakten igang!
Neste
morgen var synderen gått i fella. Det viste seg at det var en bitte
liten mus, og nå lå den godt festet i limet. Både Knut og Liv var
lettet, men også litt bekymret, for musa levde jo fortsatt….
Dermed
ble agronomen tilkalt, og jeg fikk det ærefulle oppdraget å få musa
løs. Først prøvde jeg å løsne musa, men den satt for hardt fast i limet
og pep fælt. Dermed var det bare en ting å gjøre nemlig å drukne musa i
sjøen før jeg fikk revet den løs! Livet er brutalt, men Liv og Knut var
veldig fornøyde med at det finnes agronomer som er ute på de syv hav og
kan håndtere slike dyreproblemer!!!
Dette
er første del av våre opplevelser her på Vanuatu – nye reisebrev
følger. Nå skal vi seile opp til øya Ambrym der vi skal delta på en
tredagers «Back to my roots» -festival. Det gleder vi oss til. at det
kanskje er bedre å sende noen flere reisebrev – her skjer det så utrolig
mye hele tiden og vi koser oss veldig.
