Mars – mai
Reisebrev 03-06

NORGE

Ja
nå er det lenge siden det har kommet et nytt reisebrev fra oss. Siden
forrige reisebrev har vi vært en tur hjemme i Norge. Hvis man liker å
sitte trangt i timesvis, stå i kø etter kø; billettkø, innsjekkingskø,
passkø, sikkerhetskontroll-kø, do-kø – da er flyturen hjem til Norge en
morsom opplevelse…….

Da
vi endelig landet på Gardermoen var det veldig koselig å bli møtt av
Svein Eriks sønn Jørgen og yngste barnebarn Anders, som vi så for første
gang, en utrolig unge som bare var et digert smil fra første stund! På
vei til Berits foreldre der vi skulle bo i starten stakk vi innom
barnehagen der eldste barnebarn, Inger Marie var. Etter hvert skulle vi
lære å kjenne henne som en pratsom og blid jente, men da hun så farfar
for første gang ble hun stum som en østers. Farfar ”bodde” jo i pc-en,
det var jo den hun klappet på og sa god natta til hver kveld!! Merkelige
saker…
«Og jeg som trodde at farfar bodde i en pc, men her er han jo»!!

For
oss som ikke har sett snø og kjent kuldegrader på en stund var det en
spesiell opplevelse å se all snøen som lå i Oslos gater – vi kan ikke si
at vi savner snømåking og parkeringsproblemer. De tre første ukene vi
var hjemme var det strålende sol og hvit snø. Vi fikk tatt noen korte
skiturer, men dagene gikk fort, med familiebesøk, middager, innkjøp av
diverse saker vi trenger til båten og ikke minst lese post og ordne opp i
diverse praktiske ting, f.eks selvangivelsen!
Bitten og Berit på tur i nydelig vintervær

Vi
tok tidlig et bevisst valg om å prioritere familie og noen nære venner
slik at vi ikke skulle bruke tiden på å løpe fra et hektisk treff til et
annet. Det hadde vært hyggelig å treffe flere, men tiden går så fort.
Vi får ha det til gode til neste norgesbesøk.

Bortsett
fra å treffe familien hadde vi en klar prioritering, nemlig å få en tur
på fjellet. Dermed dro vi sammen med vår gode venn Truels opp til hans
hytte i Skurdalen. Dessverre var godværet ”brukt opp” for denne gang, så
vi fikk en del sludd og snø og dermed måtte vi ty til det forferdelige
klinet med klister på skiene! Uansett, det var deilig å være der, fyr på
peisen, vedkapping, skiturer, appelsiner, kvikklunsj!! En liten episode
som kan nevnes er at siden det var så lite snø i fjellet ved juletider
hadde vannet inn til hytta frosset. Dermed satte vi i gang det store
”vanntiningsprosjektet”. Truels fikk låne en lang slange som var koblet
til en stor kasse som vi fylte opp med varmt vann. Varmekabelen (som
altså ikke fungerte godt nok) ble dratt ut, og ”varmtvanns-slangen ble
ført inn. Så begynte arbeidet med å dytte inn slangen etter hvert som
isen tinte, samt tømme bøtten med returvann. Dette gjorde vi hvert femte
minutt i 27 timer! Det vil altså si at vi hadde nattevakter – tre timer
hver oss. Riktignok er vi vant til nattevakter, men vi hadde kanskje
ikke regnet med å oppleve det midt i fjellheimen. Det kan vel sies at
denne nattevakten var noe enklere enn ellers, flatt gulv, rikelig
tilgang til strøm, ingen hytter på ”kryssende” kurs og enkel
seilføring!! Største utfordringen var å klatre opp stigen fra kjelleren
med fulle bøtter – det har vi heldigvis ikke så mye erfaring med!

Perfekt skiføre, sol og vakkert
Bursdagsfeiring, med god hjelp fra niese Mia til gaveoppakking!

Fem
uker går fort, hjemreisen nærmer seg, men først skal jeg feire bursdag.
Dagen ble feiret i to runder med familien på bursdag, og jeg ble
rikelig utstyrt med pocketbøker, kryssordhefter og Sudoku-oppgaver
(ukjent for meg, men kanskje blir jeg en racer etter hvert!)

Så
var tiden inne for tårevåte avskjeder før vi atter satt i trange seter,
spiste lunken flymat, drakk iskalde rødviner og koste oss i nye køer!

NEW ZEALAND – IGJEN

Vi
ble møtt på flyplassen av en amerikansk seilervenninne som hadde lånt
bilen vår mens vi var i Norge. Det var deilig å kunne bli kjørt de 18
milene fra Auckland til Whangarei, og båten; hjem kjære hjem!!

Alt
var heldigvis i orden, ingen skader, ingen ubehagelige overraskelser.
Vi brukte de første dagene til å komme i orden, pakke ut alle
duppedingsene vi hadde kjøpt og besøke de andre seilervennene våre.
Siden det var påske bestemte vi oss for å ta en liten rundtur på
nordøya. Sammen med Cintra kjørte vi av gårde og besøkte det vel besøkte
Kaurimuseet noen mil unna. Det var et utrolig bra museum som kan
anbefales. Her fikk vi skikkelig innføring i hvordan NZ så ut for
100-150 år siden, da nybyggerne ankom NZ. Det var skog så langt øyet
kunne se, og ikke en hvilken som helst skog, men fullt av gedigne
Kauritrær, som kunne bli 10-15 meter i diameter, minst!! Nå er det bare
små områder som er bevart og fredet, og vi besøkte to av de største
nålevende kauritrærne. Den ene var 70 meter høy og 13 meter i diameter
og over 2000 år gammelt, den andre var 50 meter høy og 17 meter i
diameter – det var imponerende syn

Så
var tiden inne for å ta båten opp på land. Vi hadde en ganske lang
liste over ting som skulle gjøres, bl.a skiftet vi omtrent alle
skroggjennomføringene, samt fikk laget hull til våre nyinnkjøpte
instrumenter (dybdemåler og logg). Jeg konsentrerte meg om de
utfordrende og festlige jobbene med å vaske og polere båten, samt stoffe
den. Svein Erik lot meg også få lov til å skrape og male propellen –
det er jo ganske komplisert!!

Tilbake til NZ, og båten på land

Siste finish på båten, her skal den blå «pyntestripen» lakkeres

Kapteinen selv holdt seg stort sett inne i båten der han bl.a startet på
den store og kompliserte jobben med å montere inn ny watermaker. Det
var nok ikke så rent få av våre naboer som en periode trodde at jeg var
slaven om bord som gjorde all jobbing, mens kapteinen kun administrerte –
de tok nok litt feil der….

Da
vi kom til NZ hadde vi to store investeringer på ønskelisten,
watermaker og dykkerkompressor. Etter hvert som pengene raste ut på
seil, ny stående rigg, nye instrumenter, ny sprayhood, samt hundrevis av
andre vedlikeholdsprosjekter ble vi litt i tvil, og satte begge deler
nederst på listen.

Vi
hadde flere diskusjoner om hva vi skulle gjøre, men endte til slutt opp
med å bestille watermaker. Utfordringen var å finne en plass til den,
samt tenke gjennom alle detaljer; vannslanger, koblinger til
vanntankene, strømtilgang osv. Svein Erik tok den oppgaven. Først koste
han seg i to dager med nesa godt begravd i tykke og kompliserte
instruksjonsbøker, men med enkelte frustrerte utbrudd da
instruksjonsbøkene ikke stemte med virkeligheten!

Deretter
så jeg omtrent bare ryggen og baken hans der han lå med hodet godt nede
i en av benkene i dinetten med slanger og ledninger stikkende ut
overalt!

Det
ble en ideell plassering og all honnør til SE for en kjempejobb. Nå
gjenstår bare utfordringen med å sjekke at den virker. Det må vi vente
med til vi forlater Whangarei, her er det for skittent vann.

Da
watermakeren var vel installert begynte suget etter flere
instruksjonsbøker å melde seg hos kapteinen. Dermed var det kort vei til
telefonen og etter en lengre samtale med en forhandler i Auckland var
en ny dykkerkompressor bestilt! Samme utfordring denne gangen –
plassering! Etter litt om og men fikk den sin plass i dinetten den også,
godt spent fast mellom benkene. Det blir litt trangt, men hva gjør man
ikke for å få tilgang på ubegrensede dykkermuligheter!

Nå
er pengekassa fullstendig skrapet, men vi ser heller ingen store
investeringer i nærmeste fremtid. Vårt svakeste punkt nå er jolla, men
vi satser på at den holder minst en sesong til!

Innimellom
all jobbing med båten tok vi oss tid til en liten tur nordover for å se
på en offentlig do – det er helt sant!! I byen Kavakava hadde
Hundertwasser (kjent arkitekt og kunstner) tegnet en offentlig do, den
mest fotograferte doen på NZ! Den var utrolig stilig!

Hundertwasser sitt offentlige toalett!

Vi
dro også på en overnattingstur til Auckland, en skikkelig bytur. Vår
norske seilervenninne Elisabeth kom tilbake etter 6 mnd intens jobbing i
Norge for å fylle opp pengekassa, og vi bestemte oss for å kombinere
det å plukke henne opp på flyplassen med en bytur. Vi bestilte rom på et
dyrt, men enormt sentralt hotell! Derfra ruslet vi rundt i gatene og
tok livet helt med ro. Spiste god lunch og gikk deretter en tur rundt i
havnen og så på båter. Det er jo helt naturlig, vi som ser så lite båter
til daglig! Deretter gikk vi en tur til Skytower, et landemerke i byen.
Vi tok heisen helt til øverste utkikkspunkt, det kriblet litt i magen
de første minuttene!

Vi
satte oss så ned med et glass hvitvin og studerte byen og solnedgangen
fra den lille baren i toppen av tårnet – avslappende og koselig.
Deretter tok vi en lang dusj før vi spaserte ned til havnen for en god
middag. Det er gøy med en urban dag innimellom!

På bybesøk til Auckland

17
mai ble feiret i all enkelhet, norsk flagg til topps, og samling om
kvelden hos 3T, (i huset de leier) sammen med alle de gjenværende norske
seilerne og pølser og kaker!

19
mai var det Svein Erik sin tur til å feire bursdag. Han hadde allerede
sørget for å kjøpe sine egne bursdagspresanger; nye svømmeføtter, ny
dykkermaske, og toppen av alt, en diger ”proff” popnagletang – kjekt å
ha!! Jeg vurderte å pakke inn noen innviklede instruksjonsbøker på
spansk, men valgte tilslutt å pakke inn meg selv – uten bruksanvisning!!

Om
kvelden skeiet vi ut på en indisk restaurant, som er mitt desidert
sistevalg av mat, men som er blant SE sine favoritter, og har man
bursdag så har man bursdag……..

Dermed
er vi klare til å si farvel til New Zealand. Ganske mange båter har
allerede seilt opp til Tonga og Fiji. Vårt mål er først New Caledonia og
så videre til Vanuatu. Opprinnelig hadde vi Solomonøyene på planen
også, men siden det er så mye uroligheter der akkurat nå har vi lagt det
på is. Vi får heller vurdere situasjonen senere. Det blir dermed en
kort seilas på oss denne sesongen, for målet vårt er å seile til
Australia i november, ett eller annet sted i nærheten av Brisbane. Det
skal bli en ny erfaring å få anledning til å ligge så lenge man vil på
et sted, slippe å haste av gårde. Forrige sesong var jo alt for travel
og med alt for mange mil, men slik er det å krysse Stillehavet, sesongen
er kort og havet stort!

Vi
har likt oss veldig bra her i NZ, og spesielt i Whangarei. Menneskene
er hyggelige og gjestfrie, alt er passelig organisert, alt man trenger
er tilgjengelig og det er masse god mat og vin her! Det eneste vi savner er sol, varme og badetemperatur!

Nå
bruker vi dagene til å skrive reisebrev, proviantere, sjekke
værmeldinger, rydde, kaste og klargjøre båten for en lengre seilas!

Hovedbeskjeftigelsen
er allikevel værmeldinger – akkurat nå er det et skikkelig lavtrykk som
er på vei fra Australia og vil treffe oss i helgen. Dermed er vi nødt
til å bli her en liten uke til før vi kan kaste loss. Det vi absolutt ikke vil er å starte en lang seilas etter seks mnd landligge med motvind og røff sjø, da er det bedre å vente!

Neste
reisebrev vil bli skrevet når vi endelig har kommet oss opp de 8-900 nm
til New Caledonia – hvis vi får gode seilforhold vil vi klare det på
7-8 dager. Vi ønsker oss selv godt seilervær, og dere andre godt
forsommervær!