Februar

Reisebrev 02-06

Vi
kom oss ikke av gårde før den 9. februar. Da var rammen til ny sprayhood
ferdig laget og seilmakeren var i gang med å sy. Mannskapet på den
norske båten Cintra, Knut og Liv var også klare til å sette kursen
sørover, så det endte med at vi kjørte fra Whangarei omtrent samtidig.
Første stopp var Rotorua, kjent for sin sterke Maorikultur. Kjøreturen
tok mange timer. Veiene på NZ er ganske bra, men på nordøya er det flere
biler enn veiene er laget for, så i perioder kan det være ganske tett.
Omtrent hver 3-5 km er det laget forbikjøringsfelter, og det hjelper jo
en del. På toppen av alt er det i hovedsak to fartsgrenser her, 50 km/t i
tettbygde strøk og 100 km/t alle andre steder. Det vil si at på de
minste og mest svingete veiene så er det fortsatt 100 km/t som gjelder –
de legger faktisk opp til at folk skal bruke hodet selv når man kjører,
veldig uvant for oss nordmenn som har så flinke politikere til å tenke
alt for oss!

Frokost i Rotorua sammen med Liv og Knut

Ok,
tilbake til turen. På ettermiddagen ankom vi Rotorua og fikk ordnet med
overnatting i en Holiday park. Vi fikk en liten leilighet med kjøkken,
enkle saker, men Cintra var nærmeste nabo så vi fikk en hyggelig kveld
sammen. Kortstokken kom frem, og Knut og Liv var nødt til å lære seg
Kanin, favorittkortspillet til Svein Erik. Om natten var det som om alle
slusene hadde åpnet seg – det bøttet ned med kraftig regn omtrent hele
natten. Neste morgen fortsatte regnet og vi var litt bekymret for dagens
program. Vi startet med et museumsbesøk der vi bl.a. fikk en innføring i
maorienes liv før europeerne kom til NZ. Maoriene har ikke bodd i NZ i
mer enn ca 1000 år, NZ var det siste området som ble befolket i
Polynesia. Museet var anlagt i det som en gang var et flott gammelt
kurbad, så halve museet var viet kurbadet og hvordan det hadde sett ut
for ca 100 år siden. Jeg kan røpe at det er ganske vanskelig å drive med
vedlikehold på et kurbad som sender litervis med leire gjennom dusjrør –
de har veldig lett for å blokkeres, neste steg på prosessen er at alle
rør ruster opp pga svovelen i vannet.

Etter
museumsbesøket og lunch i byen, dro vi til et maori håndverksinstitutt,
der de drev med opplæring av unge maorier i gamle treskjæringsteknikker
og annet håndverk som er i ferd med å dø ut. Det var et populært sted,
det krydde av turister der. I tillegg til opplæring hadde de laget en
utstillingshall der elevene presenterte det de hadde laget. Det var også
bygget noen tradisjonelle hus på stedet som vi kunne titte på. Så gikk
vi en tur for å titte på geysir og kokende leirehull. Det ble en litt
spesiell stemning å se på disse – det var grått og småregn i luften og
tåke og varme fra geysiren.

Flott museumsbygning, gammelt kurbad i RotoruaTypisk maorisk treskæringGeysir, Rotorua

Neste
morgen bar det videre mot Wellington, NZ hovedstad som ligger helt sør
på øya og er fergehavnen over til sørøya. Da vi nærmet oss byen begynte
Svein Erik å bekymre seg for overnattingen. Vi kjørte fra de ene
motellet til det andre – alt var opptatt. Etter hvert tok panikken
overhånd, så da vi endelig fant et ledig rom var det dobbelt så dyrt som
beregnet, ”her tar vi det vi får, koste hva det koste vil”!! Fordelen
denne gangen var at vi havnet i en ny, flott leilighet med tv, gode
møbler, og på toppen av alt – et digert boblebad. Etter et par glass
rødvin for å løsne på panikkmusklene, så Svein Erik ganske fornøyd ut
der han satt i kokende varmt boblebad med en ”reserveangstfordriver” i
hånden!

Livet er bedre nå, endelig i «havn»!

Tidlig
om morgenen satte vi oss i bilen og kjørte ned til fergeterminalen.
Etter tre timers fergetur ankom vi Picton i 12.30 tiden, en halv time
etter rutetid! Turen over er ikke noe å skrive om, men det er en lang
innseiling inn til Picton på sørøya, og det var litt morsomt å stå på
dekk og høre de begeistrede kommentarene til andre turister der de
beundret landskapet vi passerte. For oss var det omtrent like spennende
som å seile inn Oslofjorden, lave skogkledde åser hele veien!

Lange
avstander, ønske om å se mest mulig og veldig få dager til rådighet er
en dårlig kombinasjon, men vi gjorde så godt vi kunne.

Fra
Picton kjørte vi rett ned til Christchurch, ca 40 mil biltur. Vi delte
på kjøringen, litt uvant å kjøre på ”gal” side, men man blir fort vant
til det.

Christchurch
er den største byen på sørøya, og er en sjarmerende by med litt engelsk
”vri” over seg. Vi gikk en byrunde der vi så på de gamle bygningene som
lå langs elven der det var små båter med turister og skjortekledd
gondolier som staket av gårde. Vi var innom botanisk hage med en
fantastisk rosehage, museet ble besøkt og kunst- og
håndverksutstillingen var fin, jeg var litt deprimert over å ikke finne
mer å kjøpe der – masse kjedelige saker! Vi spiste lunch på et trendy
sted der alt stables i høyden med en trepinne igjennom (det er da
utrolig fantasiløst at alle såkalte trendy steder er nødt til å stappe
en trepinne i maten som pynt!)

Sjarmerende og idyllisk, elvetur i ChristchurchVelluktende og vakker rosehage i Christchurch

Sent
på ettermiddagen slepte vi oss inn på nærmeste bar som viste seg å være
en belgisk bar med over 200 ølsorter på menyen. Det ble for mye for oss
så vi satte oss ned med en cappuccino og et glass rødvin mens vi
stirret over til naboen som var et offentlig kontor der de hadde en
borgelig vielse for et ungt japansk par. Det var det tydeligvis ikke
spart på konfekten (konfettien!!), med bruden i hvit kjole og slep,
brudgommen i lang dressjakke (ikke pent!) en mega-lang hvit limousin,
sjampanje og en profesjonell fotograf som tok bilder og film – god
underholdning for oss etter en lang dag med masse opplevelser.
Christchurch var en trivelig by som jeg kunne tenke meg å bruke litt mer
enn en dag på! Om kvelden ankom Knut og Liv, og vi fikk en ny kveld
sammen med kortspill, men denne gangen fikk vi også en dose med OL på
TV. NZ hadde en kanal som sendte OL stoff hver morgen og med reprise om
kvelden. Etter hvert fikk vi se ganske mye aking og bob, men også
brettkjøring og kunstløp var godt presentert.

I
begynnelsen var vi svært så optimistiske siden vi fikk en gullmedalje,
og sølv og bronsemedaljene bare flommet inn, men det ble jo etter hvert
svært så deprimerende……

Etter vårt korte opphold i Christchurch
kjørte vi nye 40 mil sørover til en ny by, Dunedin. Dette var ikke den
helt store opplevelsen, byen var ganske kjedelig, men vi kjørte ut til
en pynt utenfor byen og så på albatrosser, utrolig store fugler!Den
andre store attraksjonen i området var sørøyas eneste slott. Ja, ja,
ikke akkurat sammenlignbart med definisjonen av slott i Europa, men det
var tross alt ballsal der, et lite tårn hadde de greid å få med, og både
stue og bibliotek, musikkrom og det hele. Parkanlegget rundt slottet
var også imponerende. Men etter å ha lest litt om familien som bygget
slottet konkluderte vi med at man blir nødvendigvis ikke lykkeligere av å
eie et slott – både eieren og sønnen tok livet av seg!

Sørøyas eneste slott!

Deretter
var det på tide å kjøre innover øya for å se annen natur og litt
fjell-landskap. Naturen så langt hadde vært ganske kjedelig der vi
kjørte på fine veier gjennom den ene lille byen etter den andre med
vindruer og sauer i skjønn forening spredt utover flate jorder.

Dagens
mål var Arrowtown, en liten by like ved Queenstown (som er kjent som
byen der alle som driver med rafting, strikkhopp osv samles). På vei dit
endret naturen seg sakte, men sikkert. Vi kjørte nå inn i
fruktproduksjonsområdet, med frukttrær så langt øyet kunne se. Under
frukttrærne kunne man skimte sauer som beitet – her skal alt utnyttes! I
det hele tatt var det sauer å se overalt, og alle tilgjengelige arealer
var gjerdet inn og benyttet som beiter. Ikke så rart at vi så masse
sauer, det er ca 4 mill NZ, og 40 mill sauer her! Vi så også mer
”eksotiske” dyr på beitene, som lama, alpakka og hjort. Jeg tror norske
bønder har masse de kan lære her!

Etter
30 mil kjøring fant vi oss et overnattingssted i Cromwell før vi kjørte
det siste stykket til Arrowtown. På veien dit stoppet vi for å se på
strikkhopping – er ikke det noe av det NZ er mest kjent for?! Vi stoppet
og gikk gjennom et imponerende besøkssenter og videre ut på en
plattform med god utsikt til ”strikkhopperne”! Førstemann ut, som vi så,
var tydeligvis en førstegangshopper, han brukte veldig lang tid på å
mote seg opp til det store fallet – ganske morsomt å se på, får et
inntrykk av hvor store kvaler man kan ha der man står og ser ned i elven
laaaangt der nede! Endelig kaster han seg ut – det så spennende ut, for
de som liker den slags!! Svein Erik lurte på om jeg ville prøve, men
akkurat den dagen hadde jeg litt vondt i magen, (og for sikkerhetsskyld
litt vondt i hodet også!!) Da
jeg spurte om SE ville prøve ble han veldig usikker på om ryggraden hans
ville bli revet tvers av, tross alt blir man hengende med hodet rett
ned, og han har jo en skral rygg!!!

Arrowtown
var en liten by som først og fremst ble anlagt pga gullgraving i
området. Byen har den største samlingen av hus fra forrige århundre her i
NZ, og mye er samlet i en hovedgate. Det var interessant å se, og vi
gikk også en runde i museet der vi fikk vite mer om gullgraving og folk
som bygde byen. Alt er jo så nær historie, 100-150 år gammel, NZ er
flinke til å bruke historien sin for alt den er verd! De hadde også
restaurert og bygget opp et område der en isolert gruppe kinesiske
gullgraverne hadde bodd – det var enkle saker!

Det var enkle kår for de kinesiske gullgraverne!

Så
var det på tide med litt ordentlig fjell-landskap, så vi satte kursen
mot Mount Cook, NZ høyeste fjell på 3.754 m.o.h. Det siste stykket før
man kommer frem kjører man langs et vann, lake Pukaki med en uvanlig
grønnfarge på vannet, den er skikkelig isgrønn! Hele området gir
assosiasjoner til alpene med snødekte fjell og grønne daler. Vi parkerte
bilen og tok fatt på en kort tur innover mot Mount Cook og en isbre.
Turen var sagt å skulle ta 3,5 timer tur retur, men som alltid er det
sterkt overdrevet. Stien var bred og fin, der det var litt ulendt var
det lagt ut treramper og vi gikk over to hengebruer på veien. Naturen
var flott, med høye fine fjell med is og snø på, og grønt og frodig nede
i dalen der vi gikk. Stien endte ved et vann der det fløt små
”isfjell”, og i andre enden kunne vi se en isbre. Mens vi tok en pause
og spiste en appelsin gikk det et lite snøras i fjellet rett ovenfor der
vi satt – lite og langt nok unna til at det var en artig opplevelse! Vi
bestemte oss for å få litt ekstra mosjon, så tilbake gikk vi i
ekspressfart, det var deilig å føle at kroppen hadde fått litt trening
etter så mange timer i bil de siste dagene.

Vakkert fjell-landskap, Mount Cook i bakgrunnen

Om
natten overnattet vi ved Lake Tekapo, en fin sjø med vakkert terreng
rundt. Her møtte vi igjen Liv og Knut som hadde valgt å ta en litt annen
og mindre stressende reiserute. Ny kveld med kortspill og OL på TV!!

Nå
var vi for alvor på vei nordover igjen og målet nå var å kjøre over til
vestsiden av øya. Vi hadde lest i Lonely Planet at Arthur`s Pass skulle
være verd å kjøre gjennom, så det var det vi gjorde! Ja, ja, jeg tror
vi er litt bortskjemte som er fra Norge, det skal mye til for å imponere
oss når det gjelder naturopplevelser.

Arthur`s pass – Vidar og Sigrid kjenner seg vel igjen her?!

Langs
vestkysten gjorde vi en del stopp på diverse attraksjoner. Første stopp
var de såkalte ”pannekakesteinene” – utrolige formasjoner. Så stoppet
vi ved et gammelt gullgraversted der de ikke hadde ”stæsjet” opp
omgivelsene, men de var ganske så autentiske – morsomt og interessant.
Så var det en stopp for å se på sjøløver før vi kjørte til NZ lengste
hengebro. Vi betalte selvsagt for å få lov til å gå over brua, som var
over 100 meter lang, og med et wirespenn på 160 meter. Litt ekkelt å gå
over når det var mange på brua samtidig, da husket den litt vel mye for
min smak. På vei tilbake passet jeg på å gå over når den var tom – mye
bedre! Også på denne stoppen kunne vi gå en sti inn til gamle
gullgraverområder – ikke visste vi at vi skulle oppleve og lære så mye
om NZ gullgraverhistorie på denne turen!

Pannekakesteiner!En ny karriere som gullgraver?New Zealands lengste hengebro – 100 meter

De
siste dagene før vi skulle ta fergen tilbake til nordøya tilbrakte vi i
Nelson-området, nord på øya. Dette er det typiske vin, frukt og
håndverksdistriktet på sørøya. Første stopp var et oppkomme av
ferskvann, de skrøt av at det var den klareste kilden i verden – vi
synes i hvert fall at den var klar og fin, så kanskje de har rett!! Vi
kjørte videre opp til Collingwood, et bitte lite og nordligste sted på
sørøya. Der kunne vi se over til Farewell Spit, det nordligste punktet
på øya. Ellers stoppet vi opp og besøkte et par kunst- og
håndverksutsalg.

Den
siste dagen før vi skulle reise hjem dro vi til Nelson by. Der besøkte
vi et museum for gamle biler og moderne ”bærbare” klær – rar
kombinasjon, men et morsomt besøk.

«Drømmebilen» fra ungdomstiden?

Så
traff vi Liv g Knut som også hadde ankommet Nelson samme formiddag.
Sammen tok vi et besøk på Høglunds glassblåserverksted. Utrolig mye
vakker glasskunst, men utrolig dyrt å kjøpe noe. Heldigvis for
lommeboken til kapteinen er glasskunst og båtliv lite forenlig – men det
endte opp med en liten glass-skål som et minne! Etter glassbesøket dro
vi til en vingård for å spise lunch og prøvesmake NZ hvitviner. God
fiskesuppe og mange gode hvitvinsmaker! Lunchen ble avsluttet med et
slag petanque på plenen utenfor restauranten – Knut og Liv vant suverent
som vanlig!

Enda et tap mot superspillerne i petanque, Liv og Knut!

Neste
morgen stod vi opp grytidlig og kjørte de 13 milene til Picton for å ta
fergen som gikk klokken 10. Overfarten var udramatisk, og de andre
turistene like ivrige etter å ta bilder denne gangen også!

Nå
hadde vi 63 mil foran oss opp til Whangarei og hjemmet vårt! Selv om vi
var innstilt på å komme raskt tilbake valgte vi å kjøre en litt annen
rute enn vi hadde valgt sørover. På den måten fikk vi i hvert fall se
litt mer av nordøya også. Vi overnattet ved Tongariro nasjonalpark, der
vi kunne beundre flotte snøkledde fjell på over 2000 m høyde. Neste
morgen var det grått og regnfullt så vi bestemte oss for å kjøre rett
hjem til båten. Det tok oss hele dagen, men det var godt å komme hjem
igjen. Særlig kapteinen var glad for å komme hjem – han har nok savnet
Fruen mer enn han vil innrømme. Vi hadde vært borte i 15 dager, kjørt
over 450 mil, overnattet på alt fra enkle hytter til flotte leiligheter
og brukt masse penger – det er dyrt å feriere i NZ. Vi er glade for at
vi tok denne turen, det er morsomt å få sett litt av sørøya selv om
tempoet ble litt heseblesende.

Da
vi kom hjem var vår nysydde sprayhood på plass, det var bra, og den ble
mye mer praktisk enn den gamle vi hadde, stor og romslig. Svein Erik
koste seg med å montere opp akterstaget, så nå er riggen helt ny og fin.
Etterpå ble hele riggen strammet så godt at hele båten ”trutnet” – jeg
klarte i hvert fall ikke å åpne et par av dørk- lemmene etterpå!
Egentlig var det vel overflødig lakk etter gulvlakkeringen som bidro til
”trutningen”, så etter litt sandpapirpussing var problemet løst! Jeg
har fått vasket og polert båten på dekk, og nå er tiden inne for å
starte planleggingen av turen hjem til Norge om to dager. Det er 26
timer ren flytur, og 8-9 timers venting på flyplassene – vi gleder oss
ikke akkurat til selve turen, men det skal bli koselig å komme en tur
hjem til Norge.