Fruen fra havet

Kanariøyene
Oktober-november 2004

Mens vi venter…..

Etter
at Grethe og Arnt Ove reiste hjem til Norge hadde vi en uke med
småjobbing om bord. En av de større ”begivenhetene” var at vår gamle
vaskemaskinen brøt sammen, og det gjorde nesten mannskapet også – et liv
uten vaskemaskin, utenkelig! Dermed måtte kapteinen gjøre en
kraftinnsats, og fant tilslutt en båtbutikk som kunne skaffe en
vaskemaskin som passet inn i vår båt. Riktignok kostet den skjorta, men
hva gjør man ikke for å få et fornøyd mannskap!Så etter en uke alene i
Puerto Rico ankom Berits mor og far, Bitten og Ivar.Bitten og Ivar

De hadde reist på
cruise med Hurtigruta fra Oslo og ned til Gran Canaria! 14 dager med
opplevelser, inkludert flere stopp underveis; Paris, konjakkbesøk hos
Braastad, Madeira osv. De var i tillegg fullstappet med post, snus,
bøker og julegaver! Nå var de klare for 3 uker på hotell og så en uke om
bord hos oss i båten. Dermed ble det en periode med en blanding av ren
avslapping langs bassengkanten, utflukter rundt på øya, turer til Las
Palmas og litt praktisk jobbing. Bitten ble bl.a. plassert ved
symaskinen for å sy nye ”vindturboer”. Den opprinnelige, sveitsiske
vindfangeren vi kjøpte i Gibraltar i fjor tålte ikke solen, og rett og
slett smuldret opp! Det er godt å ha en flink og snill mor! Innimellom
dette fikk vi også feiret Bitten og Ivars 42 års bryllupsdag, med god
middag på by`n og champagne!
Avslapning ved bassengkantenDet er mye man skal gjøre når man er på ferie!

Av praktiske ting har vi blant annet fått
kjøpt skikkelig fiskeutstyr. Kraftig fiskestang, 1000 meter spesialline,
diverse fortommer og fiskekroker til tunfisk og gullmakrell. Ingen av
oss er spesielt drevne med fiskestang, men vi lærer vel etter hvert, så
nå blir det en utrygg tilværelse for fisken i Atlanterhavet (håper vi!).
Men vi har innsett at det kanskje er litt vel optimistisk å satse på
fersk fisk til middag hver dag, så sjefskokka måtte sette seg ned å lage
lange lister med ”nødproviant”. Det krever litt planlegging å tenke ut
middager som er enkle å spise og ikke minst enkle og raske å lage. Det
er ikke så veldig gøy å måtte stå i timevis i byssa for å lage mat hvis
det er mye bølger og urolig sjø. Den første innkjøpsrunden er
gjennomført, den med drikkevarer og hermetikk, og det er utrolig hvor
mange steder rundt i båten hvor det nå er stuet vekk hermetikkbokser!
Neste runde, den med ferskvarer gjenstår til like før avreise – da blir
utfordringen enda større når det gjelder å finne stueplass til alt
sammen. Allerede nå har vi følelsen av at båten ligger dypt nok i
vannet!
Ellers har vi fått sett ganske mye av Gran Canaria. Det er en
fascinerende øy, og med en gang man kommer vekk fra turistmaskinene
finner man små landsbyer spredt mellom fjellene og kontrastfull natur.
Det ene øyeblikket kjører man gjennom nakne fjellsider uten vegetasjon,
for så å kjøre inn i vakker furuskog eller mellom frodige
bananplantasjer! Her i Puerto Rico er det nesten som å være i Norge, det
er norske restauranter, norske menyer, norske aviser og norske turister
overalt, det er fort gjort å glemme at vi tross alt er i et fremmed
land!
Biltur på smale og svingete veierSightseeingtur til Mogan
Truels, vårt 4. mannskap er på plass

Ukene har gått fort, og nå har mor og far flyttet inn i båten og
Truels, vårt 4. mannskap om bord ankom på fredag, så nå er vi
fulltallige. Berits mor reiser hjem til Norge onsdag den 10. november.
Det har vært veldig koselig å ha besøk så lenge. Da blir det ikke så
hardt ”press” på å gjøre mest mulig på kort tid. Det blir jo en stund
til vi sees igjen, så det var bra at de kom ned for å besøke oss.Truels,
Berits far Ivar, Svein Erik og jeg blir liggende her i Puerto Rico et
par dager etter mors avreise for å ordne med proviantering og
gjennomgang av de siste forberedelsene før vi forlater Gran Canaria.
Planen er å seile videre vestover til La Gomera. Der blir vi noen dager
før vi legger ut på den lange overfarten til Barbados. Det er ca 2800
nm, og vi regner med å bruke 20-24 dager på turen, hvis vær og vind er
på vår side.Vi har nå vært over 6 uker her på Gran Canaria, tiden har
gått fort, men nå ser vi frem til å reise, oppleve nye steder, være
underveis. Nytt reisebrev kommer i desember etter en forhåpentligvis
fartsfull, men fredfull overfart!

Halvveis over Atlanteren
Nov 2004

Her
er en liten statusrapport fra Fruen fra havet, litt over halvveis over
Atlanteren. Sitter i båten og sender dette korte reisebrevet til vår
webmaster, Grethe over kortbølgeradioen vår. Verden har kommet videre,
men ikke så langt at vi kan legge ved bilder. Det kommer senere når vi
igjen har tilgang på internettkafe! Vi forlot Puerto Rico en lørdag
morgen og fikk en meget frisk seilas over til Teneriffe. Der overnattet
vi en natt for anker utenfor Los Cristianos, men gadd ikke å ta ned
jolla og påhengsmotoren, så noen landkjenning ble det ikke! Neste morgen
satte vi kursen mot La Gomera, og etter fire timer seilte vi inn i La
Gomeras eneste havn, San Sebastian. San Sebastian var en hyggelig liten
by, en stor kontrast fra de turistifiserte Puerto Rico etc. Vi ble der i
3 dager, bl.a for å vente på forsikringspapirer. Den dagen vi planla å
reise, våknet vi til en tett do – nå er vi også medlem av » tette doers
evige forbannelse». Etter nitide undersøkelser ble konklusjonen at hele
røret var potte tett av et knallhardt kalk-lag. Dermed måtte røret
demonteres og renses. For å få det til måtte diverse skap og skott
tømmes, men utpå ettermiddagen var alt montert på plass igjen – og doen
virket! Sånn sett var det godt at det skjedde før vi dro, ikke morsomt å
gjøre slike jobber underveis, eller være avhengig av den andre doen
vår.

Så den 17.
november var det tid for å reise. Vanntanker og dieseltanker var fulle,
proviant var innkjøpt og vi var klare for vår lengste tur så langt.

Vi
hadde lagt opp et way-point til N20-W30, dvs at vi seilte ganske mye
sørover, men samtidig litt vestover. Målet var å finne pasaten nede ved
20 grader. De to første dagene hadde vi frisk vind, friske bølger og
gode døgnetapper. Vi gjorde over 6 knop i gjennomsnitt, og dag to gjorde
vi 165 nm på et døgn. Totalt skal vi seile ca 2650nm frem til Barbados.
Så dabbet vinden sakte av, og resten av uken var en frustrerende uke.
Vi kjørte motor når vi kom ned i underkant av 2-2,5 knop, det er så
slitsomt å ligge å drive med seil som blafrer og slår. En fordel var at
sjøen roet seg ned så det var greit å være ombord. På dag ni hadde vi
turens desidert laveste «fartsetappe»så langt, 108nm på et døgn! Da var
vi i tillegg kommet så langt sør at vi skulle ha funnet passatvinden for
lenge siden – når skal den komme? Vi var lite lystne på å kjøre motor
for mye, dumt å tømme oss for diesel alt for tidlig. Så endelig, da vi
kunne lese av at vi hadde seilt 1.350nm, dvs ca halvveis kom vinden,
riktig nok fra siden, bidevind, men kraftig nok til å fart i båten igjen
– nå har vi nok truffet passaten!

Rutinene
ombord har falt på plass. Jeg er kokke ombord og lager lunch og middag
hver dag. Dermed slipper jeg unna dagvaktene som er delt inn i to timers
rullerende økter. Om natten har vi delt inn vaktene i 3 timers økter
slik at alle får hver sin vakt. Vi rullerer på disse vaktene også slik
at alle får sin andel av «hundevaktene», hos oss er det mellom kl 02-05.

Det
blir mørkt i 19-tiden om kvelden, og da passer vi på å kjøre
generatoren en stund for å få elektrisk lys, og vi kan sette oss inne i
salongen for en hyggestund der vi oppsummerer dagen, og går gjennom
dagens begivenheter; så en flyvefisk, leste en god bok, så en fugl,
strammet inn på storseilet osv!!!! ( en dag så vi også en seilbåt i
horisonten, en tysker på vei til St. Lucia fortalte de over vhf)

En
av de store begivenhetene så langt er at vi har fisket – og fått fisk.
Vi fikk først en liten, ca 1 kg, gullmakrell, passe til lunch. Så kastet
vi ut snøret igjen og etter kort stund satt det en 4 kg gullmakrell på
kroken. Det var spennende å se om vi fikk den ombord, og det gikk greit
selv om vi nok skal pusse litt på teknikken neste gang! Vi hadde lest at
det lønte seg å bedøve fisken med litt alkohol i gjellene, så det
gjorde vi. Fungerte supert, fisken ble helt rolig, og det ble minimalt
med blodsøl når vi bløgget den! Dermed ble det stekt gullmakrell til
lunch, og kokt gullmakrell til middag – god fisk, kanskje aller best
stekt!

Da vi
passerte halvveis ( i distanse, ikke i antall dager) markerte vi dette
med indrefilet og rødvin – alltid godt å ha en begivenhet og grunn for å
feire med litt ekstra!

Nå
er det varmt, det er over 27 grader i vannet, 27 grader i luften om
natten, og på dagen er det 30-35 grader – merkes at vi beveger oss sør
og vestover.

Nei nå
avslutter jeg denne lille rapporten fra oss her i Atlanteren. Vi har det
bra, og regner med å være fremme i god tid før jul!

Stemningsrapport fra Atlanteren
Desember 2004

Sitter
her på nattevakt, klokken er 02.30 og i dag er det min tur til å ha den
såkalte hundevakten (her i båten er den mellom klokken 02-05). Det er
mørkt ute, stjerneklart, men månen er ikke kommet opp ennå. Det er ingen
båter å se. Det er ca 35 timer til vi kommer frem til vårt siste
way-point som er på nordspissen av Barbados. Da har vi seilt i 21 dager
fra vi forlot La Gomera. Fra way-point er det ca 1 time sørover ned til
Port St. Charles hvor vi skal sjekke inn.

Tiden
går sine vante gang, det skjer ikke all verden på en slik overfart.
Kort oppsummert kan vi konkludere med at vinden har vært klart mer
ustabil enn vi hadde forventet. Passaten har nok ikke satt seg
skikkelig. Vi har hatt alt fra slak kryss, stabil bidevind og variabel
medvind! Det har ført til at vi har fått rikelig anledning til å
eksprimentere med seilføringen, storseil og genoa har vært hovedseilene i
de periodene vi har hatt bidevind (vind inn fra siden). I medvindseilas
har vi prøvd alt fra spridd genoa og fokk, genaker og genoa, ren
genaker, og akkurat nå seiler vi med spridd genoa og fokk samt
mesanseil. Mesanen hjelper en del på å stabilisere båten slik at den
ikke ruller fullt så ille i bølgene.

Av
små og litt større begivenheter ombord kan jeg nevne at vi har hatt 1
1/2 døgn med øs pøs regnvær – førte til at vi tilbrakte mye tid nede i
båten med lukene igjen, det var en varm og klam opplevelse. På toppen av
dette tettet dreneringshullene seg i cocpit slik at den fungerte som et
lite badebasseng en kort periode! To «mann» ble satt til å øse, mens
kapteinen fikk gravd frem og fjernet «proppen» av hår og skitt som hadde
festet seg i røret – da ble alt så meget bedre.

Vi
fikk enda en gullmakrell på kroken, denne gangen veide den over 6 kg.
Det var en stri tørn for Svein Erik å få halt den inn og ombord, men det
gikk – stekt fisk til middag!

«Dyrelivet»
forøvrig har vært beskjedent, vi ser stadigvis enslige måker som svever
elegant over bølgene på jakt etter fisk, eller svermer av flyvefisk som
suser over bølgene. Noen ganger greier en uheldig stakkar å lande på
dekk. En gang Truels satt på nattevakt inne i salongen skvatt han noe
skikkelig, det smalt i vinduet av en flyvefisk som fikk en brå død i
møtet med den harde vindusflaten!! Ellers har vi sett delfiner et par
ganger, det er alltid koselig. På seilturen fra Gran Canaria til
Teneriffe så vi forøvrig noen relativt små hvaler som svømte forbi, det
er den eneste gangen vi har sett hval på turen (så langt).

Etter
perioden med regnvær har vi hatt pent og varmt vær igjen. Truels er
ingen solbader, og har tilbrakt mange timer bak på akterdekk, sittende i
en liten strandstol under en parasoll – vi har spøkt og kalt det at han
er på «stranden»! For å spare litt på vannet, og samtidig kjøle oss ned
har vi brukt bøtte eller saltvannsslange på fordekket til å «bade» med,
og så har vi bevilget oss en kort ferskvannsdusj etterpå – deilig!

Dette er en kort stemningsrapport fra N 13.41 W 56.47.
God natt!

Kanariøyene, Atlanteren, Karibia!
Desember 2004

Som
nevnt tidligere forlot vi Gran Canaria 13. november. Da var vi
fulltallig om bord med Ivar (Berits far), Truels (god gammel venn),
«kapteinen og mannskapet». Siden antall mannskap var økt betraktelig
hadde jeg nå fått nye oppgaver om bord. Mitt hovedansvar var å sørge for
at alle fikk måltider om bord, dvs. proviantering og laging av lunch og
middag! Truels er en erfaren seiler, og ble automatisk 1.dekksgutt.
Ivar, som har mest erfaring fra motorbåter ble 2. dekksgutt og
fokkeslask! Kapteinen var som vanlig – kaptein!

Vi
tok en «myk» start på turen vår, 9 timers seilas over til Tenerife.
Vinden var rolig de første to timene, men etter hvert som vi kom klar av
Gran Canaria møtte vi den beryktede vinden som blåser mellom disse to
øyene. I perioder blåste det stabilt over 20m/s (sterk kuling), og
bølgene var der etter. Det ble en tøffere start for Ivar enn jeg tror
han satte pris på, men han bet tennene sammen og holdt ut! Da vi ankom
Los Christianos kastet vi anker og overnattet der uten å gå i land.
Neste morgen seilte vi 5 timer videre til La Gomera, som var målet for
denne turen. Underveis så vi noen små hvaler, en svømte kun noen meter
fra båten – morsomt å se, første gang vi ser hval underveis! På La
Gomera, San Sebastian, fikk vi en grei plass i marinaen. Så fulgte det
vanlige ritualet med vask av båt osv. San Sebastian var et hyggelig
sted, og vi ruslet rundt i gatene der i nesten tre dager. En av grunnene
til at vi ble liggende der var bl.a. for å få papirene på vår nye
forsikring i orden. Dagens forsikring i Gjensidige gjelder kun for
Europa (inkl. Kanariøyene) så vi har jobbet siden begynnelsen av
september med ny forsikring, noe som ikke var enkelt. Pantaenius var et
klart alternativ, og vi fikk et tilbud derfra, men det ble voldsomt
kostbart. Etter litt leting på internet fant vi en agent i Norge som
hjalp oss med forsikring i England, det ble ca 50 % billigere! Synd det
skal være så vanskelig og kostbart å få forsikring på langturseilaser!
Nok om det – vi har i hvert fall forsikringen i orden nå.

En
av de andre store aktivitetene som skjedde på La Gomera var at Truels
(som har skjegg!) bestemte seg for å gjennomføre noe han hadde snakket
om i sommer da han var på besøk, nemlig å klippe seg snau (bruke
hårklipper på nivå 3, slik som Svein Erik har gjort det siste halve
året)! Svein Erik bestemte seg for å anlegge skjegg på overfarten. Ivar
(som både hadde litt for langt hår og ikke skjegg) bestemte seg også for
å klippe seg kort og anlegge skjegg! Dermed var jeg ikke bare kokk, men
selvlært frisør – det var litt av en seanse, tre kortklipte,
gråsprengte karer, klare for den store seilasen!

Seniorgjengen – kortklipte og skjeggete!

Så
tirsdag den 16. november bestemte vi oss for å starte den lange
overfarten over Atlanteren. Problemet var bare det at da vi stod opp om
morgenen kunne Ivar meddele at den fremre doen var tett! Velkommen til
«de tette doers klubb»!!

Etter
utallige forsøk på å pumpe, suge, stake osv, måtte vi innse at her
måtte det mer drastiske tiltak til. Først demontere slangen som går fra
do og ut – den går gjennom diverse skap og i uanede vinkler! Etter eks
antall timer, og minst 3 liter svette kom kapteinen triumferende ut på
dekk med slangen – den var fullstendig gjenvokst med et knallhardt
kalkbelegg! Vi la den på brygga, spylte gjennom med vann, staket, slo
slangen mot bryggekanten, og etter en times tid hadde vi klart å fjerne
belegget. Så tok det en time før slangen var montert på plass igjen –
egentlig hadde vi griseflaks som fikk problemet FØR vi dro av gårde,
dette er ikke en jobb som er morsom å holde på med midt på det åpne,
rullende havet! Imidlertid var mesteparten av dagen gått, ikke hadde vi
fått forsikringspapirene heller, så vi besluttet å vente til neste dag
med å reise!

Så den 17. november kom forsikringspapirene på mail og vi var klare for avreise.

Vi fylte opp vann- og dieseltanker og vinket farvel til La Gomera.

I
løpet av den første dagen satte vi opp et vaktsystem for dag, – og
nattevakter. Om dagen hadde «mannfolkene» 2 timers rullerende vakter,
jeg hadde ingen vakter på dagen. Natten delte vi inn fra klokken 20.00
til 08.00 – i 3 timers vakter. Det førte til at alle fikk sin 3 timers
vakt hver natt. Vi laget et skjema der vi rullerte alle vaktene slik at
vi hver 4. natt fikk den såkalte «hundevakten», hos oss fra klokken
02-05. Det fungerte bra for alle sammen, vi fikk nok søvn, og de nettene
vi trengte å være flere på dekk for å justere seilføringen så var det
bare å kalle opp kapteinen, han stilte alltid opp!

De
to-tre første døgnene gikk det strykende. Vi hadde god vind, og hadde
lagt opp til et way-point på N20-W30, dvs ganske langt sørover mot Cape
Verde øyene. Der var målet å treffe den stabile «tradewind» som alltid
blåser fra øst mot vest i passe styrke!

Etter
3 dager forsvant den gode, stabile vinden, og resten av uken var det
frustrerende lite vind. Vi motret totalt 46 timer denne uken, det er alt
for frustrerende å ligge stille mens seilene slår mot vantene, og
slites i stykker. I de periodene det var litt vind på dagtid satte vi
opp genakeren, men den ble alltid tatt ned om natten for sikkerhets
skyld. Den første uken så vi en seilbåt. Vi fikk også 2 flyvefisk om
bord, den ene traff vinduet i salongen midt på natten med et brak –
Truels som satt på vakt fikk seg en stor overraskelse da det smalt i
vinduet, og der lå det en død flygefisk på dekk! Den andre store
begivenheten den uken var at vi fisket 2 gullmakrell, en på en kilo, og
en på 4 kilo (vi har vekt om bord så dette er fakta!!) Det ble både
lunch og middag av disse. Stekt gullmakrell er bedre enn kokt var vår
samstemmige konklusjon!

En typisk lesestund om bord over AtlanterenVår første store fangst – en 4 kg gullmakrell

Uke
2 startet med ok vær, sol og stadig varmere klima. Dag 9 hadde vi
turens hittil laveste fartsetappe, 108 nm. Dag 10 kunne vi lese av at vi
hadde seilt omtrent halvparten av distansen frem til Barbados. Da ble
det indrefilet, rødvin og ekstra kos om bord.

Generelt så for øvrig en vanlig dag ut slik:

Kl:08-10: Alle lager sin egen frokost, avhengig av behov og når man står opp!

Kl 11.55: Truels og Berit fører bestikk, skriver posisjon, fører denne inn på kartet og loggfører døgnets etappe i loggboken!

Kl 12.00: Tolv-øl, alle er samlet for hyggeøl i cocpit – et høydepunkt

Kl 13-13.30 Felles lunch

(Lørdag og søndag:

Kl 15: En ekstra øl eller et glass vin (hvis vær og vind tillot det, og det gjorde det hver gang!))

Kl 18.30-19.00: Middag med etterfølgende oppvask

Så
ble det mørkt, og vi satte på generatoren for å etterfylle batteriene,
samtidig som vi kunne sitte i salongen med lys på. (Klart koseligere enn
å sitte med hver sin hodelykt, det blir det lite kos av!!)

Da
var det tid for en liten kosestund igjen med et glass rødvin,
oppsummering av dagens begivenhetsløse tilværelse (fort gjort!!!), samt
dagens konkurranse: hvor langt seiler vi dette døgnet. Dagens vinner ble
kåret neste dag når vi førte bestikk. Jeg kan allerede nå fortelle at
Svein Erik vant konkurransen totalt sett. (Man har ikke mer gøy enn det
man finner på underveis!) Av aktiviteter generelt var det lesing og
lesing og lesing som var det mest aktuelle. Truels rigget seg opp med en
strandstol på akterdekket, godt skjult under en solparasoll – der slapp
han unna den verste solen – han påstod at han var «på standen». Etter
hvert som temperaturen steg, fant vi ut at det også var greit med en»
liten tur i sjøen», så da rigget vi til med saltvannsdusj på dekk – det
var deilig avrivende!

SSB-radioen
fungerte bra underveis, så vi sendte og mottok mail hver dag, koselig å
sitte midt ute i Atlanteren og høre om snøen som faller i Oslo!

Når
det gjelder vannforbruk hadde vi innført dusj hver onsdag, og
«kattevask» med vaskekluter resten av dagene (i tillegg til korte
ferskvannsdusjer etter «sjøbadene») . Etter nesten to uker var den
første vanntanken tom,(dvs ca 400 liter av totalt 1000 l var oppbrukt.)
Vi vasket opp i saltvann, men med ferskvann som varmt skyllevann, det
fungerte veldig bra. Drikkevann hadde vi i egne kanner. Den siste uken
hadde vi få restriksjoner på vannforbruket, men vi hadde plenty vann
igjen når vi kom til Barbados.

Den
12. dagen hadde vi seilt langt nok sørover, og kunne legge kursen
direkte vest mot Barbados. Da seilte vi inn i lavtrykket. Det ble grått
og klamt, og det begynte å striregne. Ikke morsomt å sitte i cocpit, så
vi trakk oss ned i salongen. Alle vinduer og de fleste luker måtte
stenges, så det ble både varmt og klamt – omtrent slik følte vi oss
mentalt også! Heldigvis varte det ikke mer enn to døgn, ellers hadde det
nok vært tilløp til lett mytteri om bord!

Uke
2. sine «høydepunkter» var regnværet og en episode der vi skulle sette
opp storseil uten hjelp av motoren og med en spridd genua! Vi fikk en
«kuvending» dvs at båten snur seg helt rundt, vinden er så svak at vi
ikke har styringsfart. I og for seg ikke et stort problem, men vi hadde
fiskesnøre og slepegenerator ute – de hang etter båten! Når vi da snur
omtrent 180 grader, så blir det et problem. Fiskesnøret fikk vi inn, men
slepegeneratoren, dvs. tauet som går ut til slepepropellen, blir hektet
fast i roret . Svein Erik må klatre ned stigen og dykke ned for å få
løsnet tauet igjen, ikke moro i en båt som er i bevegelse, men det gikk
bra – lærdom; ikke sette opp seil i dårlig vind uten back up av motor!

Uke 3 startet med gråvær og regn, når skal godværet og solen komme? Og når skal vi endelig treffe PASSATEN??

Vi fisker en ny gullmakrell på 6 kilo – det er en sværing, og vi klarer ikke å spise så mye av den, synd!

Vi
fikk også følge med delfiner i to dager, det er alltid et koselig syn.
Temperaturen stiger, nå er det over 30 grader i luften, og
vanntemperaturen er over 25 grader. De siste dagene før vi ankommer
Barbados har solen endelig bestemt seg for å titte frem igjen, og vi
tror vi endelig opplever noe som kan kalles passat – vi har stabil
medvind, og det blåser 6-8 m/s. Seilføringen er stor sett spridd
genoa/genaker og fokk.

Så
etter nøyaktig 3 uker ankommer vi Barbados klokken 08.00 om morgenen.
Da har vi seilt med redusert seilføring de siste døgnene for å ankomme
etter daggry. Da har vi seilt 2.700 nm mil, motret ca 80 timer, hatt
ustabile vinder, regn og jobbet mye med ulik seilføring, men kan
konkludere med at vi har hatt en enkel seilas over Atlanteren.

Vi
seiler inn i Port St. Charles, på nordvestsiden av Barbados. Der er det
både enklere å sjekke inn, og vi håper vi kan få en plass i den lille
marinaen der. Alternativet er å ligge for anker i Carlisle Bay utenfor
Bridgetown (hovedstaden), men det er både upraktisk og bråkete (diskotek
som spiller høy musikk hele natten!). Når vi sjekker inn viser det seg
at det er vanskelig å finne en ledig plass. Truels er godt kjent på
Barbados etter å ha jobbet der tidligere, og har mange kontakter. Det
viser seg at samboeren til en av hans gode venninner var tidligere sjef
for Port St. Charles marina, og da vi nevner hans navn, samt navnene på
andre gode venner viser det seg at det allikevel kan finnes en mulighet
hvis vi er villige til å flytte på oss ved behov, samt betale 500 kr
døgnet! Det sier vi ja til!! Marinaen er liten, det vil si det er plass
til 6 båter der, men de båtene kan være opp til 200 fot – altså mega –
yachts! Vi så ut som en lekebåt blant de andre båtene, men hva gjør vel
det, vi har vann, strøm og ligger landfaste, god følelse etter tre uker
underveis. Jørgen; vi kan fortelle at vi lå sammen med «Unplugged»,
seilbåten til Eric Clapton. Flott båt, fullt med mannskap, manageren kom
om bord mens vi var der, de skulle hente «sjefen» på Grenada for
julefeiring!!

Så
leide vi bil og kruste rundt på øya. Svein Erik og jeg var sammen med
Truels (og Ellen) på Barbados for fire år siden for å feire Ruth
(venninne av Truels) sin 50 års dag. Dermed hadde vi allerede truffet en
god del av vennene til Truels. Nå traff vi dem igjen. Blant annet ble
vi invitert på julefest hos Maureen (annen god venninne av Truels), en
samling med ca 40 gjester. Veldig hyggelig, og Maureen hadde et ekte
juletre som er det mest perfekte tre jeg noen gang har sett – som snytt
ut av en Walt Disney – film! Ivar hadde ikke vært på Barbados tidligere
så for ham var det en ny opplevelse. Vi andre frisket opp gamle tomter
(tross alt er ikke øya så stor!) Vi badet, spiste og koste oss i en uke
før Truels og Ivar reiste hjem til Norge for å rekke juleforberedelsene.
Vi var veldig glade for at vi fikk med oss Ivar og Truels på
overfarten, for oss var det en god hjelp, og godt selskap om bord.

En liten 12-øl på BarbadosJuleparty med venner på Barbados
– hvem har det som plommen i egget?

Dagen
etter at mannskapet reiste dro vi videre til Martinique. Det er ca 100
nm, så vi legger opp til vår første nattseilas alene igjen. Det gikk
greit, men du verden, man blir bortskjemt av å være flere!

Vi
ankrer opp i Le Marin, sør på Martinique. Her er det stappfullt av
båter, men vi ser få norske flagg. Grunnen til at vi reiser hit er at vi
har vært her før, vi chartret båt herfra for 4 år siden, og det er en
god havn. Målet er å bunkre opp fransk vin til fornuftige priser, samt
en del fransk mat. Karibia er usedvanlig kostbart område å seile i, alt
er likt eller høyere enn norske priser med få unntak, bl.a. Martinique
som er en fransk «kommune» og holder franske priser.

Etter
diverse turer med jolla til og fra butikkene har vi fått fylt opp
såpass mye at kapteinen begynner å bekymre seg for vekten – da er det
slutt! I tillegg fikk vi kjøpt nye TV. Underveis over Atlanteren fikk vi
en «aggressiv» bølge som forsvant ned i luken i salongen og bredte seg
rundt TV og dvd-spilleren. Heldigvis satt Truels slik til at han tok i
mot mesteparten av bølgen, men allikevel ble det vått nede! (tenk på
hvor våt Truels ble!!) Vi antar at det er derfor TV`en sluttet å virke,
enten det eller så er den for gammel! På Barbados har de amerikansk
system, så Martinique var det eneste stedet vi kunne ha håp om å finne
en med europeisk system. Det fant vi etter å ha vandret på måfå i gatene
en stund, 1.300 kroner, og vips, en ny TV! Det høres kanskje litt
patetisk ut å være opptatt av TV når man seiler rundt på øyer med hvite
strender, palmer, havbrus og kokosnøtter, men slik er det bare!! Når vi
sitter der i stummende mørke om kvelden så er alternativet er å ta jolla
inn til en liten bar, hvis det finnes, spille kort eller prate (det
skjer ikke så mye hver dag!!) – da er det greit å innimellom kunne sette
seg ned og se en god dvd-film på TV!

Etter
tre dager på Martinique kaster vi loss og seiler ned til St. Lucia, og
Rodney Bay. Det er her ARC-båtene ankommer etter sin overfart. De ligger
inne i marinaen, vi legger oss for anker ute i bukten. Svein Erik
reiser inn for å klarere oss inn og ut igjen, samt kjøpe fersk brød. Det
er eneste opplevelse vi har av Rodney Bay bortsett fra bading. Neste
morgen drar vi videre til Soufriere, eller rettere sagt litt lenger sør,
The Pitons. Her var vi for 4 år siden, og spiste middag på Cafe Bang,
eid av en eksentrisk engelsk lord. Nå ville vi oppsøke stedet igjen, og
det gjorde vi. Riktignok droppet vi middag der, men vi dro inn for å ta
en kveldsdrink i 21-tiden. Da var det to bordsetninger der som var i
ferd med å bryte opp etter middag, og vi var de eneste gjestene der –
lorden var gått tidlig til sengs denne dagen ifølge servitøren! Et lite
antiklimaks, men vi koste oss med et glass rødvin og en rom – punch mens
vi mimret over gamle minner fra forrige gang vi var der!

Neste
morgen hastet vi videre, målet var å komme til Bequia før jul. Nå var
det lille, lille julaften! Etter 9 timers seilas med varierende vind og
en skikkelig squall som vi seilte rett inn i (kraftig regnbyge med
kraftig vindøkning – vår første!) seilte vi inn i Admiralty Bay.
Jul i Admiralty Bay, Bequia

Plutselig
så vi masse norsk flagg på båtene for første gang! Vi fikk ankret opp
og spist middag før vi gikk til sengs. Neste morgen sjekket Svein Erik
oss inn, og jeg tok en «julevask» i båten. Så var det julepynting – i år
ekstremt enkelt, en juleløper på bordet, og Malene sin selvlagde
julenisse som vi fikk i presang i fjor – det var det!

Så
var det selve julaften. Vi spiste en god frokost, tok jolla inn til
land, gikk en liten runde for å bese byen, så en liten øl klokken 12,
mens vi ventet på å ta en drosje opp til norske Mariann klokken 13.00.
Der møtte vi minst 100-150 andre skandinaviske seilere. Dette er en
tradisjon som har pågått i mange år, og er nok hovedgrunnen til at så
mange norske båter samles her til jul. Man tar med seg en flaske rødvin,
denne blir «omdannet» til gløgg, og det blir servert pepperkaker! En
fin og hyggelig tradisjon som for oss gav en mulighet til å treffe andre
skandinaviske seilere. Klokken 15 var seansen over, og vi spaserte
sakte ned til båten igjen.
Julegløgg hos Mariann – en hyggelig tradisjon

Julelunch i båten

Vel tilbake inntok vi en liten lunch med
sild, øl, og en akevitt. Så bar det inn til stranden for grillfest. Noen
norske seilere hadde tatt initiativ til å arrangere grillparty for de
samme skandinaviske seilerne, og vi var ca 100 stk som deltok. Maten ble
ordnet av lokale krefter, og man betalte en sum hver seg for dette.
Stoler, drikke og parafinlamper måtte vi ta med selv.

Det
ble en stemningsfull kveld. Stup mørkt, parafinlamper overalt, masse
hyggelige mennesker. Vi hadde tidligere på dagen bl.a. truffet Bjørn,
vår aleneseilende stavangervenn fra Gran Canaria, overraskende og
morsomt! Det ble en julaften vi kommer til å huske (tror jeg – ikke alle
detaljer er like klare fra timene etter midnatt!). Men som vår venn
Bjørn sier; «det er lov å skeie ut innimellom» – og vi var ikke alene om
det. Det var usedvanlig stille rundt i alle båtene 1. juledag!

Julemiddag på stranden – god stemning !

Første
juledag våknet vi etter hvert og den største utfordringen da var å
velge hvilken bikini jeg skulle ta på meg! Så var det å velte seg ut i
vannet og ta en svømmetur rundt båten. Deretter dro Svein Erik inn for å
kjøpe ferskt brød før han veltet seg tilbake i sengen for en liten
formiddagshvil. I 2-tiden hadde vi en 1.juledagsfrokost før vi benket
oss ned i sofaen for å åpen julegavene vi fikk overbrakt av Berits mor
og far på Kanariøyene. Vi hadde bevisst ventet med å åpen dem for å
kunne kose oss i ro og fred!

Både
Tom og Tiger`n, dvd`ene, cd`ene, bøkene og resten av gavene var
perfekte! Vi koste oss med å lese, lytte til musikk og slappe av hele
ettermiddagen før vi spiste et lett måltid og så på dvd – topp dag!

2.juledag
var vi litt mer aktive. Det tok litt kortere tid å finne ut hvilken av
bikiniene som fortjente en badetur, og Svein Erik fikk kjøpt både ferskt
brød, appelsiner og mango!

Etter
en ny, næringsrik frokost veltet jeg meg på dekk med en bok, og Svein
Erik fant ut at han ville ta seg en tur på land. På vei innover dro han
innom Bjørn, og drakk kaffe. Mens han var der dro klokken seg over 12,
og det var tid for en 12-øl. Den ble inntatt i vår båt, og i to -tiden
ble det en lunch om bord før Bjørn og Svein Erik endelig fant ut at de
skulle ta en tur på land. Jeg ble igjen i båten for å starte på dette
reisebrevet!

Vi blir
her i Bequia noen dager til. Så drar vi høyst sannsynlig til øya
Mustique for å feire nyttår. Deretter blir det å seile sørover langs
alle øyene inntil vi kommer til Trinidad. Der skal vi prøve å få båten
opp på land – det trengs! Men mer om det i neste reisebrev som kommer
over nyttår!

Fortsatt god jul, og godt nytt år fra kapteinen og mannskapet!

En måte å tjene noen kroner på
– julesang med reggae-rytmer!