Jan-feb
01-10
Den 17. januar klokken 8.00 forlot vi Phuket. Klokken 15.00
var vi tilbake i Phuket!! Hva skjedde? Vi dro av gårde for motor, det
var omtrent vindstille, men vi var mentalt forberedt på å ligge i
Phukets ”vindskygge” i minst et døgn, så vi tok motringen med knusende
ro! Rett før 12-ølen sjekket Svein Erik ladningen, og oppdaget at
dynamoen hadde sluttet å lade. Ingen god start på en lang tur, så
beslutningen om å snu kom raskt. Tross alt var vi heldige, i og med at
det skjedde så tidlig etter at vi hadde startet turen, så da vi kom til
Patong beach ringte vi til vår ”faste” reparatør som lovet å komme neste
formiddag med en ny Balmar dynamo. Vi hadde planlagt å dra sammen med
to andre båter, bl.a svenske Blue Moon. De startet et par timer senere
enn oss, så da vi var på vei tilbake traff vi på dem på vei mot Uligan,
Maldivene. Det var Kennet på Blue Moon som anbefalte Balmar dynamo da
den er spesiallaget for båter, og ikke for biler noe som betyr mye for
kjølingen, og dermed levetiden. Dette er 2. gang vi må skifte dynamo på
turen, så nå håper vi det er gjort for siste gang på vår ferd rundt
jorden!!
Reparatørene
kom dagen etter og fikk montert dynamoen, men fikk den ikke til å
fungere skikkelig. Neste dag kom de igjen for å gjøre et nytt forsøk –
med en annen dynamo av samme merke. I mellomtiden hadde vi snakket om at
vi burde finne ut om ikke Ventana var i nærheten, de var på vei sørover
fra sin dykkertur på noen øyer lengre nord! Som sagt så gjort, og
plutselig fikk vi svar på vhf – de hadde passert bukten vi lå i et par
timer tidligere, men ville gjerne snu og møte oss en kveld slik at vi
kunne få en siste avslutning for denne gang!!
Dette
var på en fredag, og tradisjonen tro måtte vi ta en Dry Martini før vi
satte kursen mot Patongs natteliv! Vi startet med å spise på en
mexicansk restaurant før vi gikk en runde på Bangla road, der det meste
skjer på kvelden. Så dro vi inn på en irsk restaurant for en pint med
Guinness og litt levende musikk. For oss seilere som legger oss klokken
21 hver kveld ble det en sen natt der vi surret tilbake til jollene ved
midnatt…..På veien hadde Elisabeth og jeg falt for fristelsen til å
kjøpe oss hver vår maske for å oppgradere utseende – til stor munterhet for de lokale!!
To søte små miss piggies!!
Neste
dag dro Ventana videre, og vi fikk endelig dynamoen til å virke, dvs
reparatørene klarte det!! Vi besluttet å dra neste morgen.
Så
endelig var vi i gang igjen. Vi motret de første 26 timene før vi kunne
sette seil. Vi har jo vår flotte kritthvite genaker som ble sydd ny i
New Zealand som erstatning for den gamle som ”råtnet”. Den har ikke vært
mye brukt etterpå, men nå kom den til heder og verdighet. De første
dagene var det mye platt lens og veldig variabel vindstyrke. Det betyr
en del seilskift, særlig opp og ned med genaker og ut og inn med genoa!
Vi fikk stadig besøk av store flokker med delfiner – det er alltid en
stor opplevelse. På vei til Nicobarene opplevde vi et pussig fenomen. Vi
seilte sørvestover, og hadde 0,5 – 2 knop medstrøm – en drøm!, men
omtrent hvert 15.minutt gikk vi over ”belter” av urolig sjø der vi møtte
skikkelig motstrøm – det føltes som om båten ble stående stille noen
ganger! ”Beltene” var ikke mer enn ca 500-700 meter brede – merkelige saker, og vi har ikke funnet noen forklaring på fenomenet!
Etter
at vi hadde passert Nicobarene og dreide mer mot nordvest forsvant
disse beltene, og vi hadde en knall medstrøm hele tiden. Vi leste,
spiste, løste Sudoku, laget brød, hadde vakter, justerte seil, heiste
seil, sov og Svein Erik hadde sin daglige flyvefisk -opprensing på dekk.
Noen dager var det minst 5 fisker som lå der og tørket opp….
Dagen
gikk fort, et døgn seilte vi med over 7 knop i gjennomsnitt – det er en
god fart for Fruen. I perioder var vinden stabilt oppe i 16-20 knop, og
på lens gir det en grei fart……
Den
7. dagen underveis nærmet vi oss sydspissen av Sri Lanka og fikk besøk
av en fiskebåt som ville selge oss fisk, og bare var veldig nysgjerrige
på hvem vi var og hvor vi kom fra. Liten båt med masse fiskere om bord –
for et liv!
Så
forsvant vinden og vi var nødt til å motre en periode. Etter hvert kom
vinden tilbake og vi kunne sette seil igjen, og sjøen ble ganske grov.
På formiddagen satt Svein Erik på ”losiden” i cocpit, dvs den siden som
er ”høyt oppe” når båten legger seg over. Han satt i en av de såkalte
”amerikastolene” våre som er utformet slik at vi kan sitte i
fartsretning og se fremover. Han leste en bok og ble etter hvert litt
trøtt slik at han slumret inn. Plutselig kom det en skikkelig bølge som
vred båten sideveis med den følge at Svein Erik og ”amerikastolen” ble
vippet ut av setet og klemt ned mellom setet og styrekonsollen. Det
hadde ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at det stod et
vannglass i en teakholder montert på styrekonsollen som ble knust, og
glasset skar et skikkelig kutt i låret til Svein Erik. Blodet sprutet,
og mens Svein Erik prøvde å stoppe blødningen med hendene, prøvde jeg å
få ham opp fra glasskårene uten selv å bli kuttet opp. Etter en liten
stund ble stol og pasient lagt på benken igjen mens jeg fikk kastet
glasskårende og vasket vekk blodet. Så var det å grave frem nødvendig
utstyr fra medisinskapet. Vi har sysaker, men ikke husker jeg hvordan
knuten skal lages, og kanskje var det fortsatt glass igjen i såret, så
vi valgte å legge på en trykkbandasje, og så surre rundt en ekstra
støttebandasje utenpå. Vi var da 1,5 døgn unna Uligan, så vi satset på
at det gikk bra til vi kom frem, og håpet også at det var en lege på
stedet som kunne ta en ekstra titt!
Det gikk jo heldigvis bra, men moralen er klar – ikke glass i cocpit under seilas!!
Skikkelig kutt i låret på vei fra Phuket til Maldivene
For
å unngå belastning på låret fikk Svein Erik ”fri ” den siste natten, og
kunne ligge i sengen og ta livet med ro. Det var lite båter, og i løpet
av natten døde vinden og jeg måtte sette i gang motoren, så det ble
heldigvis en enkel seilas! Neste kveld etter at det var blitt mørkt kom
vi frem til Uligan. Vi ankret opp i bakerste rekke i 24 meters dyp,
men bestemte oss for å reankre når det ble lyst og vi kunne se bedre!
Så ryddet vi litt opp og slappet av med en ankerdram og så en dobbel
”nightcup” før vi stupte i seng!!
Neste
morgen kalte vi opp customs, og etter kort tid kom det en liten båt med
6 unge karer i ymse uniformer. De kom om bord og mens Svein Erik fylte
ut skjemaer i cocpit sammen med havnesjefen, hjalp jeg toll, immigrasjon
og karantene med å fylle ut de andre skjemaene nede i salongen. Det var
blide og greie karer, og ba ikke om noen form for ”gaver”. Etter en
halv times tid var det meste unnagjort. Mens vi var på tur i Kina kjøpte
vi et lite stempel laget av stein med ”Fruen fra havet” på – mest som
en souvenir. Det var vellykket, for alle skjemaene måtte ha signatur og
stempel, så Svein Erik i egenskap av kaptein signerte, og jeg stemplet
verre en den mest iherdige postansatt på minst 16 ulike skjemaer!!
Så
var det ut med jolla og inn til land for å oppsøke sykestuen. På vei
dit traff vi på Hilda, et svensk seilerpar vi kjenner fra før. De tok på
seg rollen som guider og viste veien til sykestuen. På veien fikk vi
vite hvor søppel skulle kastes, hvor vi kunne treffe agenten som ordnet
med forlengelse av visumoppholdet ut over de tre første dagene man
automatisk får, hvor man kunne få kontakt med internett – en omvisning
som var svært enkelt i og med at alt var mer og mindre på samme
sted!!!!! Det var et merkelig sted – det var få mennesker ute, de få vi
traff på veien til sykestuen var ikke synlig interesserte i oss, det var
tre snorrette gater med betonghus på begge sider, og alt virket
relativt godt organisert.
På
sykestuen var det 4-5 personer som satt på venterommet. Etter omtrent 5
minutters venting mens alle tittet på oss og snakket på sitt
uforståelige språk ble Svein Erik sendt inn til doktoren. Hilda bestemte
seg for å dra tilbake til båten for å spise lunch mens jeg befant meg
plutselig alene på venterommet. Etter en liten stund fikk jeg lov til å
komme inn til legen – hvorfor
ikke; det var fullt av lokale som stakk hodet inn for å se hva som
feilte den hvite pasienten – og hvordan såret så ut…….Legen var en
relativt ung indier som hadde jobbet i Uligan i 5 år. I India hadde han
en 9 år gammel datter og en kone – jeg tror ikke de så hverandre for
ofte!!
I
følge doktoren så såret greit ut, det var begynt å gro, og det så ikke
ut til at det var glassrester igjen. Han renset såret, bandasjerte det
igjen og gav Svein Erik et brett med antibiotika -piller og et brett med
smertestillende. Den store ulempen var selvsagt at Svein Erik ikke
kunne bade – dumt, når det eneste man kan gjøre av aktiviteter er å
snorkle……..
På sykestuen i Uligan, Maldivene
I gode hender hos legen i Uligan
Og
det var det jeg gjorde – det er ikke hver dag jeg kan snorkle med egen
jollesjåfør som kunne plukke meg opp hvor det måtte være – luksus.
Veldig ok med egen jollesjåfør når man er på snorkletur
Mange flotte Sting Rays!
Litt uklar bilde, men dette er en stor Manta Ray!
Det var omtrent 20 båter som lå for anker da vi ankom. Noen båter dro og andre kom til.
Vi re-ankret opp litt nærmere land, og mens vi holdt på med det dukket
det plutselig opp 5-6 digre manta rays, djevelrokker. De er et utrolig
syn, digre, minst 2-3 meter ”vingespenn”, veldig grasiøse og med den digre kjeften som fanger inn plankton – livretten deres!!
En
av begivenheter vi deltok på mens vi var der var en båttur med en liten
lokal båt til et par av de andre øyene i atollet. Den ene øya var
bebodd av ca 300 mennesker som fortsatt brukte tradisjonelle seilbåter
til fiske. Den andre øya vi besøkte var hovedhavnen for fiskebåtene, og
der bodde det nesten 5000 mennesker. Her var det små spisesteder og
flere små butikker. Vi fikk servert en god lunch og appelsinjuice – det
finnes ikke en dråpe alkohol i disse landsbyene!! Så ble vi styrt innom
et par butikker før vi igjen tok båten videre til en strand der vi kunne
bade og snorkle. Snorklingen var en vits, men det var godt med en
forfriskende dukkert!!
Ut på tur med en lokal båt for å se andre øyer i atollet
Lokalt hus på Maldivene
Masse god lokal mat på seilermiddag
Den
andre begivenheten var middag for 24 seilere på land, arrangert av de
lokale. Uligan består av ca 450 innbyggere, mange av disse er unge menn
med lite å gjøre annet enn å knotte på mobiltelefonen!! Det er så stor
innavl der at man nå må ut til de andre øyene for å finne seg en kone.
Det var tydelig at det samme ikke gjelder øyas kvinner – de må pent
vente på at menn fra andre øyer kommer på frierferd til dem!!
Det
finnes noen driftige unge karer her som har sett potensialet i
seilerne, og er behjelpelig med alt vi ber om. Det er de som arrangerer
båtturer, skaffer diesel, monterer et lite program i lap-topen slik at
du kan bli koblet opp på internett via den lokale mobiltelefonen, og det
er de som setter i gang mødrene sine til å vaske tøy og lage middag for
oss!!!!
Vi var som sagt 24 seilere som spiste middag sammen på land – lokal restaurant finnes ikke!
Det
var alle mødrene i landsbyen som hadde kokt diverse retter – karri med
grønnsaker, karri med fisk, karri med kylling, stekt ris, kokt ris,
stekt fisk og roti (lefse)! Det var satt frem diverse små plastbord og
tallerkener og bestikk i alle mulige fasonger og utgaver. På bordet var
det pyntet med en kokosnøtt som var i ferd med å spire, og en liten
parafinlampe – veldig stemningsfylt!!
Etter
middagen var det en av seilerinnene som besluttet å underholde oss ved å
spille på en liten gitar og synge. Hun var flink til å spille gitar……..
Andre bilder fra Uligan….
Typisk gate i Uligan – snorrett med betongmurer…
Havnen i Uligan
En skikkelig flerseters benk
Vi lå nær et rev – populært for fiskerne!!
Etter
en uke følte vi at vi var klare for neste etappe videre til Oman.
Avstanden fra Phuket til Uligan var 1.547 nm, vi brukte 9,5 dager på
turen med en gj.snittshastighet på ca 6,7 knop.
Turen fra Uligan til Salalah, Oman er i underkant av 1.300 nm, dvs noe kortere.
Vi
startet i 9-tiden om morgen. Det var ganske skumpete og røff sjø den
første dagen, men den roet seg heldigvis noe om kvelden. Vi kunne seile
fra første stund, noe som er et godt tegn, vi har ikke diesel nok til å
motre hele veien…..
Natten
gikk greit, men neste formiddag roet vinden seg såpass mye at vi måtte
sette genakeren. Den var litt treg å dra opp, men vi fikk det til,
problemet begynte da Svein Erik skulle justere den ved å slippe den litt
ned fra toppen av masten – og den satt bom fast!!
Vi
tok ikke sjansen på å bare la den stå oppe – tenk hvis det kom en
squall eller vinden skulle øke! Dermed fikk vi etter iherdig innsats
dratt strømpen ned over seilet slik at vi hadde kontroll, og så tok vi
hele seilet med strømpen og tvinnet den rundt fokka – da hadde vi sikret
den godt, samtidig som den ikke var i veien for genoaen.
(for
alle mine kjære ikke-seilere så kan jeg forklare at en genaker er et
stort seil laget av veldig tynt og lett materiale som festes i toppen av
masten og nede helt foran i baugen, og så med et tau dratt bak til
cocpit – brukes ved lite vind)
Natten
var rolig, vi så et par store handelsskip- det var det hele. Tidlig om
morgenen dabbet vinden helt. Svein Erik hadde benyttet morgentimene til å
ligge foran på dekk, på ryggen med kikkert og studert opphenget på
genakeren. Han var ganske sikker på at årsaken til at vi ikke fikk ned
genakeren var at fallet (tauet) hadde kilt seg i blokka øverst i masten.
I og med at vinden var fraværende og sjøen rolig fant han ut at han tok
sjansen på å klatre opp i masten for å skifte blokka. Mens Svein Erik
klatret opp i masten fikk jeg gleden av å studere en diger flokk med
delfiner som moret seg foran baugen vår – et skuespill hver gang!! Svein
Erik fikk et enda bedre skue der han satt høyt oppe i masten og tittet
ned på alle delfinene – han skulle hatt med deg kamera, det ville blitt
noen fine bilder!
Ny blokk ble montert, og den gamle viste seg å være helt nedslitt på den ene siden med det resultat at tauet kilte seg.
Dermed var problemet løst og vi kunne atter heise vårt stolte lettværsseil….
Opp i masten for å ordne problemet med genakeren
Her er årsaken til problemet!!
Et
av problemene generelt på denne turen er at vi har motstrøm mellom 0,5 –
1,5 knop, og at vinden er i perioder litt for mye bakfra og ganske
svak. Det fører til at vi må vike på kursen for å kunne få fart nok i
båten under seil. I tillegg er det områder der sjøen er mye røffere enn
vinden skulle tilsi, og dermed blir det mye ”blafring og bråk” i seilene
– noe som gir en ubehagelig følelse og lyd!!
MEN,
genakeren er på plass og vi kruser av gårde etter beste evne. I
perioder er vinden 8 knop, men så kan den i korte blaff stige til 16
knop – da går det unna! Vi beslutter å la genakeren stå oppe om natten
for å kunne fortsette å seile, og spare diesel til senere behov.
Jeg
tar min første vakt som vanlig; normalt er en natt om bord slik at jeg
har 1. vakten i tre timer, starter klokken 19.30 – 20.00 avhengig av når
solen går ned, så overtar Svein Erik i tre timer, så er det min tur
igjen – denne gangen blir vakten gjerne 3-4 timer slik at jeg kan sove
litt lengre om morgenen!!
Etter
et par timer ser jeg et lysglimt i horisonten rett foran båten. Jeg
tenker som så at jeg får la det gå en stund slik at jeg finner ut om det
er et stort skip eller en fiskebåt. Etter en stund er det klart at det
ikke er et handelsskip – posisjonen på lyset er akkurat det samme
fortsatt – rett forut!!
Jeg
begynner å vurdere hvordan jeg skal legge kursen, men det er ikke så
mye slingringsmonn jeg har med genaker, storseil og mesanseil oppe!! Jeg
velger å passere båten slik at den er på vår babord side – på den måten
har jeg mer spillerom i forhold til vindretning. Sakte, men sikkert
nærmer lyset seg, og da det begynner å komme opp på siden av oss er det
omtrent 0,5 nm unna. Plutselig sier det SVUSJ, SVUSJ og båten blir
stående bom stille. Her kommer vi i godt driv, 6 knop, alle seil oppe,
det blåser 10-13 knops vind, og båten står i ro..!!!!!
”Svein
Erik, Svein Erik” – vi sitter fast i et garn – hyler jeg ned i luken
over akterkabinen i håp om at stemmen min skal bære gjennom ørepropper
og redusert hørsel……….. Utrolig nok – i løpet av sekunder dukker det opp
en splitter naken kaptein kun iført bandasje på låret og hodelykt – et
syn i seg selv!!
Det
er drivgarn så langt øyet kan se på den ene siden, og garn frem til
fiskebåten på den andre siden!! Vi får berget seilene og Svein Erik dro
inn slepepropellen – det var ingen enkel sak for den hadde viklet seg
inn i garnet. I mens prøvde jeg å kalle opp fiskebåten, men null
respons! Vi fikk montert opp 1000-meter-kasteren og prøvde å signalisere
til fiskebåten – ingen respons – jeg er overbevist om at de idiotene lå
om bord i sin dypeste søvn!!!
Vi fikk etter hvert slepepropellen om bord ved å kutte den løs fra garnet – heldigvis.
Så
ble det litt stille om bord…..vanligvis er det Svein Erik som er helten
når det gjelder å kaste seg ut og kappe liner og fridykke under til
propeller og slike ting. Nå satt han der med sitt kutt i låret, og hadde
liten lyst til å hoppe uti!!
Jeg
tok et blikk på situasjonen – vi hang helt klart fast i et tau som gikk
rundt roret, og som måtte kappes. Hekken plasket opp og ned i bølgene,
og det var stup mørkt – med unntak av lyset fra lykten da. Jeg fikk
tanker om at jeg lå der ute i vannet, prøvde å kappe tauet og så surret
garnet seg rundt ankelen min og jeg ble dratt ned………Men man må jo noen
ganger manne seg opp, og dermed var det på med dykkermaske og et tau
rundt livet, samt en kniv i hånden. Ned i vannet (jeg må innrømme at det
er mye mer behagelig når det er 28 grader i vannet enn hvis det hadde
vært 10!!), og så fikk jeg kappet tauet – skitt, vi hang like godt fast –
tauet hadde kilt seg fast mellom roret og skjegget. Så måtte jeg prøve å
svømme meg ned et par meter til tauet på den andre siden av roret – jeg
kan fortelle at jeg er en krøkke når det gjelder fridykking!!!! Jeg
klarte det til slutt og fikk kappet tauet på andre siden – dermed var vi
fri! Vel oppe i båten –( uten å bli fanget av et glupsk garn!) slapp vi
ut genakeren igjen og seilte oss vekk fra garnet. Egentlig skulle jeg
ha dykket ned og fjernet den 3 meters taustumpen
som nå hang fast i roret, men så tøff var jeg dog ikke! Vi fikk satse
på at vi slapp å bruke motor og propell til det ble dagslys!
Resten
av natten gikk begivenhetsløst, og etter lunch dagen etter dabbet
vinden helt slik at det var enkelt å gå ned for å kappe tauet. Svein
Erik kjøpte i Phuket en liten luftflaske med munnstykke som er som skapt
til å brukes når man skal med for å rense propellen eller kappe tau
eller noe sånn. Nå var det jeg som fikk æren av å bruke den for første
gang, og med et par blylodd rundt livet, dykkermaske og kniv var det en
ren fornøyelse å gå ned og få kappet tauet. Både propellen og roret så
uskadd ut – godt vi har en solid båt.
SE fyller opp vår perfekte lille luftflaske
Det
var nok dramatikk for en stund. De neste dagene gikk uten store
begivenheter. Vi hadde fiskesnøre ute og en dag fikk vi en passe stor
gullmakrell på kroken – første fiskemiddag om bord i Fruen på flere år!
Endelig et skikkelig fiskemåltid ombord!
Jammen er det forandring i temperaturen!!!
Et
par netter opplevde vi den meste fantastiske morilden vi har sett.
Svein Erik sa at det gav ham assosiasjoner til kong Olavs død – da hele
slottsplassen var opplyst av telys! Havet så ut som om det var fylt med
brennende telys – et utrolig skue, det blinket og glitret over alt.
Fenomenet varte bare noen få timer et par netter på rad – og vi aner
ikke hva det kommer av! Det har i hvertfall ingen ting med månelys å
gjøre, for månen var ikke oppe ennå!!
Etter
9 dager så vi endelig land – Oman. Nå har vi på en måte forlatt ”Fjerne
Østen” og kommet til araberland. Det første vi ser er goldt landskap og
en diger containerhavn! Det er her vi skal inn! Vi har allerede kalt
opp havnemyndighetene og meldt vår ankomst. Vi måtte selvsagt stave
navnet på båten, men etter det klarte de å uttale det helt tydelig og
klart!!
Endelig på vei inn til havnen til Oman
Tett kontakt med andre seilere…..
Vi
kommer inn i havnen og motrer oss helt i enden der alle seilbåtene
ligger for anker. Det er veldig trangt og båtene ligger som sild i en
tønne! Det blåser ganske kraftig så vi får god hjelp av de andre
seilerne til å holde oss på plass mens vi slenger ut anker både foran og
bak. Tilslutt ligger vi greit oppankret ca 5 meter bortenfor en annen båt – det er som å ligge i en slags marina – så trangt føles det!!
Deretter
begynner jobben med rydde ting på plass, tau kveiles opp, en grovvask
av båten for å fjerne litt av saltet, brød bakes, sengetøy skiftes og
til slutt en skikkelig god dusj og for Svein Erik sin del barbering!
Klokken 16 drar Svein Erik i land for å treffe Mohammed, som er den som
er ansvarlig for å få oss sjekket inn, og som skaffer diesel, leiebil –
det meste av det man trenger…… Etter et par timer er han tilbake, ferdig
innsjekket og med lokale penger i lommeboka! Heldigvis er det fredag så
vi kan slappe av med en Dry Martini før vi lager mat og heller nedpå en
flaske rødvin!!
Neste
morgen dukker flere båter opp, bl.a svenske Blue Moon. Vi hjelper dem
med akter-ankeret og om kvelden går vi i land og til den eneste
restauranten som serverer alkohol – Oasen restaurant, startet av en
engelsk sjømann for mange år siden! Det er god mat og godt øl, og det er
deilig å kunne spise mat ute igjen – vi ble veldig bortskjemt av å være
så lenge i Thailand og Malaysia, der spiste vi jo ute nesten hver dag!
Planen
videre er å leie bil en dag og se litt av Oman, samt få proviantert. Vi
må få fylt opp dieseltankene, vasket tøy og så er vi klare til å ta
fatt på neste etappe til Aden i Yemen. Det er på denne strekningen at
pirat-skrekken er størst. Det er en seiler som har satt i gang en konvoi
der det så langt er 24 båter påmeldt. Vi har ikke lyst til å delta i
den, og planlegger i stedet å seile sammen med Blue Moon og eventuelt
noen få andre båter. Strekningen er på ca 600 nm, dvs ca 4 dagers
seilas. Vi får bare krysse fingrene og satse på at alt går greit. Videre
fra Aden går vi inn i Rødehavet. Der er planen å seile så langt som vi
klarer i starten for å utnytte medstrøm og medvind, og så etter hvert
som vi kommer opp mot Sudan og Egypt vil vi ta pauser der vi ankrer opp
og forhåpentligvis kan få snorklet og dykket litt.
Men mer om det i neste reisebrev!
Vi
kan fortelle at det er betraktelig kjøligere her vi er nå, og luften er
mye tørrere. Det er under 20 grader om morgenen, og både lange bukser
og sommerdynen er på plass. Vi oppdager at vi har veldig lite
”mellomtykke” klær om bord, men vi får kanskje se om vi finner noen
snertne kjortler og burkaer inne i byen……
