Feb-mars
02-10
Se,
se en ekte kamel, og der er en til!! Vi skjønner at vi har kommet til
en annen del av verden når det eneste vi ser er sand, golde fjell, menn i
”kjoler” og turban, og kameler over alt! Vi har leid en bil sammen med
Blue Moon, våre svenske venner, Kenneth og Christer. Lena, kona til
Kenneth har tatt seg et ”sabbatsår” fra seilingen, så det er Christer
som er lettmatros om bord i Blue Moon fra Thailand til Middelhavet.
Vi
drar opp i fjellene bak Salalah, vårt mål er å se noe annet enn vann,
noe som ikke er spesielt vanskelig i Oman! Vi stopper opp ved graven til
en eller annen profet som vi tror var Job, men skiltingen var dårlig,
og vår hukommelsen er ennå verre…..Der kunne vi også studere
franckincense – treet som kun vokser noen få steder i verden, og som ble
brukt til å lage røkelse av (alle husker gull, myrra og røkelse…..!)
Vi
spiste lunch inne i byen som virket ganske folketom og stusslig, og vi
så overhode ingen kvinner der! Etterpå bunkret vi mat på supermarkedet
før vi avsluttet vår lille tur i Oman!!
Se, kameler overalt!!
Besøk på Jobs grav, Oman
Nå
var vi fulle av diesel og mat, og værmeldingen meldte om svake vind fra
øst, ikke helt gunstig, men vi var innstilt på at vi måtte motre deler
av strekningen.
Siste
del av utsjekkingen ble gjort tidlig om morgenen og så var det opp med
begge ankrene og melde fra til havnemyndighetene at vi var klare til å
forlate havnen. Blue Moon var rett bak oss da vi motret oss ut og satte
kursen mot Aden i Jemen. Dit var det ca 600 nm, og vi trengte en
gjennomsnittsfart på rundt 6 knop hvis vi skulle komme frem etter 4 døgn
og mens det var lyst! Dette er den strekningen som alle seilerne gruer
seg til. Vi har hørt mange historier om båter som blir bordet og
frastjålet alle verdisaker, eller ennå verre, kapret og ført til
Somalia. Stort sett er det jo store handelsfartøy som blir kapret, men
man føler seg aldri helt avslappet på denne strekningen, og vi ville
gjennomføre den så raskt som mulig!
Vi
hadde også hørt at natten var den sikre perioden der man i hvert fall
ikke ble bordet, så vi valgte å føre navigasjonslys, noe som en del
seilbåter dropper, farlig synes vi!!
Første
døgnet var ren motring, omtrent ingen vind og store dønninger. Vi så en
fiskebåt og et handelsskip i løpet av natten, og tidlig neste morgen
traff vi på 3 trålere, men ellers var vi alene på sjøen!
Dag
2 prøvde vi oss på alle seilkombinasjoner, men endte opp med å bruke
genakeren mesteparten av dagen i de svake vindene, men vi var i det
minste i stand til å seile!! Vi hadde bestemt at vi skulle seile tett
sammen med Blue Moon på dagtid, og så holde litt mer avstand om natten,
det fungerte fint hele veien. Plutselig kaller Blue Moon oss på vhf – de
hadde akkurat passert en diger hval, og vi kunne se den i kikkerten
noen hundre meter bak oss – både den store halen og vannspruten som er
så typisk for hvaler!! Den var minst 25 meter lang, men hvilken type hval det var vet vi ikke!
Natten var uten vind, så motoren måtte i gang igjen. Det var stjerneklart og ikke en båt i sikte!
På
vhf-en begynte det å dukke opp meldinger fra ”Coalition warship” der de
fortalte at de var på kanal 16 hele tiden, og man måtte kalle på dem
hvis man opplevde noe ”ubehagelig”! De kontaktet også handelsskipene og
ba om rapport og meldinger om de hadde opplevd eller sett noe
”mistenksomt”. En gang hørte jeg en kaptein på et større skip kalle opp
Coalition warship, der han fortalte at de var forfulgt av en mindre båt,
kapteinen fikk beskjed om å øke farten til maksimal hastighet, og vike
litt på kursen for å se om han kunne bli kvitt den!! Etter en times tid
kunne han rapportere at den lille båten var forsvunnet. Rett etterpå
hørte vi en annen samtale, der et av krigsskipene var i ferd med å nærme
seg et handelsskip for å hjelpe dem med å stoppe piratene – det er
ganske spennende og skremmende å plutselig befinne seg midt i alt
dette!!
Neste
formiddag kaller Blue Moon oss opp igjen. De lå litt foran oss og
oppdaget plutselig at to små, raske båter var på vei rett mot dem. Vi
dro på farten slik at vi kom nærmere. Vi var ca 15 nm unna kysten, hva
gjør slike små båter her ute uten fiskeutstyr? Det var 4-5 menn i båtene
og de stod oppreist og speidet fremover. Den ene lille båten dro forbi
Blue Moon og kom forbi oss. Hundre meter bak oss stoppet den og satte
kursen mot oss igjen. Gulp, gulp, dette føles ikke bra……Rett bak oss
stoppet den igjen, ingen hilste eller smilte – de bare så på oss før de
heldigvis snudde igjen og dro av gårde – phu, en lettelsens sukk…. Den
andre båten dro også forbi og vi fulgte med dem i kikkerten så lenge vi
kunne. En gang så det ut til at de var i ferd med å snu og komme mot oss
igjen, men det endte med at de forsvant. Det var heldigvis vår eneste
litt ekle opplevelse på turen, men vi fant ut at det var ingen grunn til
å somle med å komme oss til Aden!!
Siste
morgenen nærmet vi oss Aden, og dermed også mange flere fiskebåter. Det
blinket og lyste over alt, og det var vanskelig å vite om det var
flytegarn eller båter som blinket. Rett før solen gikk opp var Svein
Erik som vanlig på vakt, og jeg ble vekket med ordene; Berit nå henger
vi fast i et garn igjen!!! Denne gangen var det Svein Erik som fikk
”æren” av å hoppe i sjøen og få oss løs, noe han klarte uten problemer!!
Han trengte ikke en gang å kappe linen vi hang i, men dykket ned og
fikk løsnet det fra roret – heldig fisker sier nå jeg!!
På vei til Aden satt vi enda en gang fast i et garn
Så
endelig kunne vi motre oss inn i Aden havn. På veien inn kalte jeg opp
havnekontoret og fikk snakke med verdens søteste mann. Han var så
hjertelig og imøtekommende at det ikke var grenser, det var nesten for
mye av det gode for han snakket og snakket…”we are here to help you,
just call if you have any problems, we are at your service madam…..”
Vi
var de første seilbåtene som kom til Aden så vi hadde i hvert fall
plass nok. Aden havn var dessuten mye større enn Salalah så alle båtene
som skulle ankomme to dager senere i konvoi ville få plass uten å tulle
med ekstra akteranker ute!
Etter
en obligatorisk ankerdram, samt en ekstra for å markere at ”pirat”faren
var over, satte vi ned jolla og dro på land for å klarere inn. På land
ble vi møtt av ivrige hjelpere som alle skulle vise oss hvor kontorene
var og hjelpe oss med alle våre behov. Vi valgte Salem, en blid og
hyggelig kar som vår ”mann”. Etter at vi hadde sjekket inn fikk vi høre
at på grunn av problemer med Al Kaida hadde de sluttet å utstede visa
slik at vi kunne reise rundt i Jemen. Vi hadde opprinnelig planlagt å
dra inn til San`a, hovedstaden, men nå måtte det avlyses. I stedet fikk
vi utstedt ”shorepass” som gav oss tillatelse til å gå i land, men vi
måtte være tilbake i båten før klokken 24 hver natt!
Typisk gatemiljø i Aden, Jemen
Grei måte å velge seg et måltid på….. bare å peke!
Så
dro vi av gårde i verdens mest utslitte bil til nabobyen der vi spiste
lunch og fikk tatt ut lokale penger. Så på ettermiddagen satte Salem oss
av ved det ene av to steder der de serverte alkohol i Aden! Det lå noen
hundre meter fra havnen, så det var ganske praktisk!!
En vanlig boks med øl kostet 800 lokale penger, dvs. omtrent 20 kroner,
et måltid kostet til sammenligning omtrent 1200 lokale penger……. – og
det var på et ”dyrt sted” Vi spiste grillet kylling på vår lokale ”pub»,
og den kostet 500 penger!! På vei tilbake til jolla sjekket vi ut det
andre stedet ”Sailors club”, det var også fullt av lokale menn (og noen
damer) som satt og drakk russisk vodka eller gin, blandet med vann.
Senere fikk vi høre at Sailors club var styrt av den somaliske mafia, og
en kveld vi stakk innom for å ta en øl var prisene skrudd opp til 1200
penger for en øl – spesial kveldspris!!
Neste
dag dro Christer og Svein Erik og tok ut mer penger før den store
dieselekspedisjonen startet. Vi hadde valget mellom å ta båten til en
skikkelig grisete lekter og fylle opp, men Svein Erik ville heller fylle
på kanner og bruke jolla til å frakte diesel fra lekteren til Fruen.
Det tok sin tid, først timer inne på kontorene der man fylte ut masse
skjemaer, så nytt kontor for å betale, så tilbake for å vise kvittering,
og så ut for å starte og fylle kannene. Svein Erik brukte også en time
på å overtale dem til å la oss fylle i kanner……..
Ja, ja tankene ble fulle i løpet av en lang formiddag…..
Så
på kvelden gikk vi inn i byen og tittet. Alle menneskene var veldig
snille og vennlige, og hilste oss med ”Welcome to Aden, were are you
from?? Mens vi surret rundt og lette etter et spisested dukket det opp
en gammel sjømann som hadde vært i Tyskland, og han tok oss med til sitt
stamsted, en veeeeldig enkel restaurant. Der bestilte han mat for oss,
og gikk ikke før han hadde avtalt prisen vi skulle betale, slik at vi
ikke ble lurt – søt mann. Bordet ble dekket med avispapir, så kom det to
tallerkener med salat, to tallerkener med humus, 4 digre flate brød som
smakte kjempegodt, og grillet kylling. Kenneth og jeg tittet inn i
kjøkkenregionen – ikke et smart trekk, for det var det enkleste og mest
møkkete vi hadde sett på lenge……
En enkel restaurant i Aden, kun mannlige gjester!
Jeg var nok den eneste kvinnlige gjesten……..
For
å avslutte kvelden gikk vi en tur på stambaren vår og tok en øl.
Kenneth og Christer er nattmennesker så de ble sittende mens Svein Erik
og jeg tuslet hjem ved ”cruisers midnight” i 21-tiden!!!!
Dagen
etter dro vi på sightseeing med Salem og hans vrak av en bil. Han tok
oss med til et urgammelt vannreservoar, en gammel borg, en gammel moske
og til det området der mafiaen hadde bygget sine mega- palass. Vi
stoppet ved et fiskemarked der vi så hammerhai, og mange andre hai-
varianter og fisk i alle størrelser og fasonger, og avsluttet hele turen
med å proviantere på et brukbart supermarked.
De neste dagene brukte vi på å fikse ting i båten og SE brukte noen timer på internettkafe – hans yndlingstidsfordriv!!
Vi
hadde en kveld på stambaren der vi traff Kenneth og Christer sine nye
”venner” Det var 4 lokale horer! De ble påspandert røyk og øl eller
vodka, og synes nok det var fascinerende med Kenneth og Christer……
Alle
kvinner i Aden (Jemen) må gå med ninja, svart kjole og svart
heldekkende hodeplagg, der kun øynene synes. Til gjengjeld bruker de
enorme mengder med øyensverte for å fremheve øynene…. Innomhus er det
tillatt å ta av seg hodeplagget, og for den del hele kjolen, så av de 4
jentene som satt rundt vårt bord var det en med fullt utstyr, mens de
andre hadde tatt av seg hodeplagget og ytterste del av kjolen!
«Gledespiker» i Aden med typisk hodeplagg
Kenneth fra Blue Moon – gjett hvem som sitter til høyre!!
Det ser unektelig litt komplisert ut å sitte og røyke med fullt hodeplagg……
Svein
Erik bestilte vannpipe, ingen av jentene hadde prøvd det før – så det
ble mye moro med å teste det ut! Det smakte godt også!!
To
av jentene hadde blitt gravide uten å være gifte – dermed var de
automatisk utestengt fra familien og måtte forsørge seg selv.
Arbeidsløsheten i Aden er enorm, så de har ikke så mange valg!!
Etter
hvert fant vi ut at det var på tide å reise videre, så da værmeldingen
viste svake nordlige vinder besluttet vi å dra. Nordlige vinder er ikke
vanlig sør i Rødehavet, de er stort sett alltid fra sør, sør/øst, men
mens vi var i Aden blåste det mye fra nord. Vi fant ut at vi skulle dra
ca 300 nm (to dager) opp til en ankring i Eritrea, og værmeldingen
varslet svake vinder så da kunne vi i hvert fall motre!
Den
første dagen motret vi hele tiden. Om natten passerte vi Small Straight
(det smaleste punktet i Rødehavet, helt i starten). Der suste vi
igjennom i nesten 10 knop – da gikk det unna. Vi krysset leden 10-15 mil
nord for Small Straight og utover natten fikk vi mer og mer motvind og
motstrøm!! Dagen etter var det fortsatt motvind og den økte sakte utover
dagen. Tilslutt var strøm og vind såpass sterkt i mot oss at vi
vurderte om vi skulle finne et sted å ankre opp. Etter en rask sjekk på
kartet så vi at vi ikke ville finne et egnet sted før det ble mørkt.
Dermed ble alternativet å krysse oss nordover. Vi hadde storseilet og
kryssfokka oppe og støttet med motoren. Det gikk bedre, vi kunne holde 6
knop, men båten ble oversprøytet med saltvann hele tiden. Blue Moon
valgte å gå rett mot vinden, men de kom frem samtidig med oss selv om vi
hadde seilt 20 nm lengre enn dem!! I tillegg var de skikkelig slitne av
å stampe seg frem i grov sjø!!
Det
var deilig å seile inn bak et rev og kaste anker i rolig og stille
vann! Vi lå for anker neste dag, og gjorde nesten ingen ting bortsett
fra å ta et bad! Så besluttet vi å gå 45 nm videre dagen etter til en øy
som heter Adjuz. Siden vinden fortsatt kom fra nord måtte vi motre, men
det var en grei tur. Vi prøvde fiskelykken. Blue Moon fikk to mindre
tunfisk og vi fikk en større – dermed var middagen klar!
På vei til Adjuz fikk vi følge med en annen svensk båt, Blue Marlin som dukket opp fra en annen ankringsplass.
Adjuz er en liten øy, men da vi seilte inn for å ankre opp så vi at det var en klynge med enkle hus på øya.
Dagen etter dro vi alle på land for å strekke på beina, samt sjekke ut denne lille husklyngen!
Da
vi nærmet oss ble vi møtt av to unge menn. Vi fikk vite at vi ikke
kunne ta bilder av dem – ”bad spirit”!! Den ene av de unge mennene
snakket nok engelsk til at vi kunne holde en konversasjon gående, og vi
ble invitert inn i et enkelt hus. Totalt bodde det 20 mennesker der,
fiskere og deres koner. Barna var inne i landsbyen på fastlandet, der
ute var det kun voksne mennesker. Da vi kom så vi to kvinner som satt
utenfor husene og dekket til et hull i jorden. Siden viste det seg at de
hadde baket brød, og det vi så var den lokale stekeovnen!
Vi besøker en enkel fiskelandsby i Eritrea
De ville ikke bli tatt bilde av, men husene kunne vi fotografere!
Stekeovnen – et hull i bakken – de var i ferd med å steke brød da vi kom på besøk
Den
unge mannen vi traff var eldste sønn av høvdingen, og en av kvinnene
som stekte brød var moren hans. Selve høvdingen var på jobb med et
frakteskip som gikk med varer fra Jemen til Eritrea. Vi fikk aldri
klarhet i om han eide båten selv eller var mannskap, men jeg tror han
eide båten. I tillegg var det 4 yngre brødre, og det var i ”brødre”-
hytta vi ble invitert inn for å sitte og snakke. Det første de gjorde
var å helle opp et passe skittent plastglass med vann og sende rundt til
oss – man MÅ ta en slurk for å være høflig!
Så
ble vi invitert på kaffe. Det tok sin tid å preparere så i mellomtiden
prøvde vi å holde en samtale gående. Vi fikk vite at det var en naturlig
brønn der, men at den nå var ganske tom så vann måtte de frakte fra
fastlandet – ennå byr de oss på vann og kaffe…..!!!!
De
holdt geit der for melken og kjøttet sin del, eldste sønnen var 20 år
og gifteklar – og de trengte strøm for å lade mobiltelefonen!!!!
De
hadde et gammelt bilbatteri som de ladet opp hver gang de var på
fastlandet, men nå var det tomt!! Vi tilbød oss å lade opp
mobiltelefonen, men han kunne ikke gi den fra seg – “important
business”, men han ville gjerne at vi ladet opp batteriene til
telefonen– noe som er vanskelig uten at man har en spesial-lader for
akkurat de batteriene!!
Kaffen
smakte kjempegodt, servert i et lite glass med en diger teskje sukker i
bunnen, full av ingefær og kanelsmak og veldig sterk! I tuten av
”kaffekjelen” satt det en slags propp av tørket gress. Vi spurte hva det
var, og ble dermed ledet ut til et lite palmetre som var godt beskyttet
med gjerde og nett for at ikke geitene skulle spise det opp – det var
treet som ”proppen” var laget av. Fungerte kanskje som et slags filter,
men jeg tror også det var en av ingrediensene som gav smak til kaffen.
Etter
et par timer takket vi for oss og ble fulgt tilbake til jollene våre.
Det var et hyggelig besøk, og interessant å få se litt av hverdagslivet
til en fiskelandsby i Etiopia.
Neste
dag var vinden dreid over på sørlig så vi besluttet å dra videre mot
Suakin i Sudan. Vinden var sterk nok til at vi kunne seile helt frem til
kvelden, da døde den ut. På med motoren igjen! Rett før min første vakt
var over synes jeg at jeg hørte en ukjent lyd. Jeg vekket Svein Erik og
bad ham om å sjekke motorrommet for å se at alt var som normalt. Etter
noen minutter kom han opp og fortalte at festet til dynamoen var løsnet,
dvs mutteren på bolten var falt av så dynamoen var i ferd med å ”gå sin
vei”! Dette er altså den samme dynamoen som vi fikk installert da vi
måtte returnere til Phuket i starten av vår reise fra Thailand. De som
installerte den må ha gjort en dårlig jobb siden slikt kan skje!!
Svein
Erik, stakkars, måtte derfor åle seg inn i det smellvarme motorrommet
(heldigvis at han er glad i badstue!!), og få montert på plass dynamoen
igjen og satt på en ny låsemutter. Så startet vi motoren igjen, men
etter et par minutter veltet det ut røyk i motorrommet. Vår nye dynamo
var helt smellvarm og det gnistret og røyk av den!!
Er det rart at man kan bli litt frustrert innimellom?? Vi snakket med
Blue Moon om problemet og de la seg til å vente på oss og samtidig gav
Kenneth Svein Erik råd om hva han kunne gjøre for å starte motoren igjen
slik at vi kunne fortsette. Svein Erik fulgte rådet, og dermed kunne vi
starte motoren og motre oss videre, men uten at dynamoen ladet strøm.
Vi har heldigvis en Onan generator som vi kan starte for å lade
batteriene. Vi hadde også slepepropellen ute, samt vindgeneratoren, og
på dagtid lader jo solcellepanelene også.
Neste
morgen kom vinden tilbake, og vi kunne seile. Da vi skulle stoppe
motoren viste det seg at den ikke ville stoppe. Stoppknappen fungerte
ikke!! Man kan alltid tvangsstoppe en motor, men hva hvis den ikke
startet igjen????
Vi bestemte oss for å la motoren gå på tomgang, da visste vi at vi kunne motre når vinden dabbet av igjen…
Problemet
med slepepropellen var all tang som lå og drev i vannoverflaten, den
hektet seg fast i propellen slik at den sluttet å gå rundt. Dermed måtte
vi stadig dra den inn og rense den for tang og så slippe den ut igjen –
det var i hvert fall nok å henge fingrene i…..
Så
kom vi frem til Suakin tidlig på morgen. Vi ankret opp og etter kort
tid ropte det fra land – det var Mohammed som var kommet for å klarere
oss inn. Han kom ut i båten og etter tre timer hadde han klarert oss
inn, gitt oss lokale penger og levert diesel, snakk om effektivitet!!
Mens
jeg ordnet med diesel fikk Svein Erik ordnet med dynamoen. Først
stoppet han motoren manuelt, og så klarte han å starte og stoppe den på
normal måte flere ganger – det må ha skjedd en form for kortslutning da
dynamoen ble ødelagt – men uansett så var i hvert fall det problemet
løst!! Deretter skiftet han ut vår splitter nye dynamo med vår gamle som
har vært med som reserve helt fra Norge. Det gikk også greit, så det så
ut til at våre problemer var løst for denne gang!
Neste
dag tok vi oss en tur i land for å se oss omkring og kjøpe ferske
grønnsaker og bananer. For et fattig og stusselig sted. Nitti prosent av
alle bygninger så ut som om de kunne falle sammen hvert øyeblikk, esel
og geiter ruslet rundt i gatene, det fantes ingen strøm, de som trengte
strøm måtte ha sin egen lille generator! Vi ble tørste, og siden det var
langt mellom øl-barene……!! satte vi oss ned i et lite skur der de
solgte fruktdrikker. Vi bestilte mango, og så puttet han mango i en
blender sammen med lunkent vann og masse isbiter. Vi tenkte at får vi
ikke mageproblemer nå, så får vi det aldri – det gikk bra!!
Her er vi på vei inn til Suakin, Sudan
Suakin er en veldig fattig by der mesteparten er i ruiner
Men de lokale var veldig vennlige og blide
Esler var det overalt – legg merke til hjulstillingen på kjerra til høyre!!
Den lokale «fruktbaren» – mango og isbiter
Masse fine grønnsaker på torget
Så
kjøpte vi litt grønnsaker og prøvde å finne et sted vi kunne spise. Vi
har spist på mange rare steder på vår ferd, men denne gangen klarte vi
ikke å finne et sted der vi ville spise, det ble for primitivt og enkelt!! Dermed ble det mat i båten i stedet for!
Værmeldingene
varslet at vi nå hadde et perfekt værvindu med sørlige vinder. Dette
bestemte vi oss for å benytte. Dermed dro vi neste morgen og brukte fire
døgn opp til Hurgada i Egypt. Det var fire begivenhetsløse døgn, det
siste døgnet gikk vi i sneglefart for å komme frem når solen gikk opp,
vi prøver å unngå å gå inn i havner når det er mørkt.
Vi
ankret opp og etter et par timer kom agenten som hjalp oss med å
klarere inn. I 13-tiden var vi ”godkjente” av immigrasjonen, og dermed
kunne vi ta båten inn i marinaen. Der måtte vi vente på at customs og
karantene-folkene skulle ankomme, så i mellomtiden spiste vi lunch om
bord i Fruen sammen med Blue Moon.
Customs
kom om bord og ville vite hvor mange pc-er vi hadde om bord, antall TV,
stekeovner, påhengsmotorer og joller vi hadde, mange merkelige
spørsmål!! Dermed var vi offisielt klarert inn i Egypt, uten å betale
ekstra ”lommepenger”.
Hurgada
er en liten fiskelandsby som de siste 10 årene har utviklet seg til å
bli en stor turistby.
Kontrastene blir store – her Hurgada marina i Egypt
Marinaen er fancy med masse restauranter og barer,
men rett utenfor marinaen er den opprinnelige fiskelandsbyen, og den er
full av små butikker og slitne hus. Går man i 5 minutter dukker det opp
typiske turistbutikker fulle av suvenirer, reisebyråer, minibanker og
hoteller.
Dagen
etter at vi ankom snudde vinden over til nord, som er den vanlige
vindretningen så langt nord i Rødehavet. Med nordavinden kom kulden og
sanden. Temperaturen gikk fra 30+, ned til 22 grader, og om natten var
det 13-14 grader, kaldt!! Det store problemet var allikevel ikke
temperaturen, men sanden. I løpet av noen få timer var båten dekket av
et lag med fin sand, både utvendig og innvendig. Det satte seg i halsen
og i nesen, og Svein Erik (som har støvallergi) ble veldig plaget med
tett nese og kløende øyne, og piller og nesespray hjelper minimalt!
På
veien opp Rødehavet har Svein Erik hatt kontakt med en svensk
radioamatør, Hans, som er gift med en egyptisk kvinne og bor halve året i
Hurgada. Han har hjulpet oss med værmeldinger opp hele Rødehavet, så
som takk for hjelpen inviterte vi dem om bord for en drink. Deretter tok
de oss med på en sightseeingtur i nærområdet og så spanderte de middag
på en lokal fiskerestaurant, veldig vennlig gjort!
Guidetur med Vivian og Hans som bor i Hurgada
De
hjalp oss også med å bestille tur til Luxor. Vi valgte en todagers tur
for å slippe å stresse. Det er 25 mil til Luxor fra Hurgada, så det ble
mange timer i bussen.
Men
selve turen ble veldig bra. Vi ble hentet klokken 5 om morgenen og
klokken 10 var vi fremme. Der fikk vi en veldig flink egyptisk guide som
hadde evnen til å fortelle akkurat passe mye om hvert sted vi besøkte,
men som også kunne svare på alle våre spørsmål! Vi så de vanlige
stedene; Karnak-tempelet, Kongenes dal, Luxor tempel, Hatchepsuts
dødstempel og Medinet Habu, også et digert tempel. I tillegg ble vi
presset inn i en butikk som solgte papyrus-bilder og en butikk der de
solgte alabaster (en spesiell steinsort som har blitt brukt til å lage
krukker og urner i tusenvis av år).
Det var en interessant tur selv om det var tusenvis av turister over alt og en lang tur med bussen!!
På tur til Luxor – her Harnak tempel
Gedigne statuer og obelisker over alt
Tempel laget av en kvinnlig farao!!
Luxor tempel om kvelden
Båttur på Nilen – her sammen med Christer
En perfekt avslutning på et måltid – røyke vannpipe!!
Nå
ligger vi fortsatt i Hurgada og venter på at den sterke nordavinden
skal gi seg. Det ser ut til at vi kan reise herfra til helgen og da vil
vi gå opp til Port Suez og bli målt for å vite hvor mye vi skal betale
for å gå gjennom Suez-kanalen. Deretter får vi utlevert en los som skal
bli med oss opp til Ismaelia der vi må legge oss inn i en marina igjen.
Der håper vi at vi kan ta en dagstur inn til Kairo slik at vi kan få
sett pyramidene og besøkt Kairo museum der bl.a. alle skattene fra
graven til Tut`ank Amon er plassert. Så får vi utlevert en ny los som
tar oss med resten av veien opp til Port Said, ved Middelhavet!!
Deretter drar vi til Tyrkia der vi skal ha båten liggende i alle fall et
års tid, men mer om det i neste reisebrev!!
