Fruen fra havet

Mars-april

03-10

”Skitt,
vinden blir jo bare sterkere og sterkere – vi snur og går tilbake…..!”
Svein Erik er frustrert, vi forlot Hurgada marina på fredag morgen for å
gå 20 nm opp til en ankringshavn. Det var meldt lette vinder, men da vi
kom ut blåste det mer og mer og bølgene ble krappe. Vi kom ingen vei
med motor alene, så vi satte opp storseil og fokk. Da gikk vi i over 6
knop, men på grunn av bølgene
ble kryssingen slik at vi omtrent gikk frem og tilbake uten å komme
fremover. Dermed var beslutningen tatt og vi dro tilbake til Hurgada
marina. Våre venner i Blue Moon besluttet å gå
videre, men vi fikk en rapport senere på dagen at vinden hadde økt til
over 45 knop, og de hadde brukt mange timer på de siste milene! De hadde
også brukt masse tid og mange forsøk på å få ankeret til å sitte bak
revet på ankringsplassen.

Vel
tilbake i marinaen var det stille og behagelig. Vi benyttet anledningen
til å si hei til en annen svensk båt, Blue Marlin som hadde kommet dit
samme morgen, og Hans (radioamatøren) og Vivian, hans kone kom også på
besøk.

Lørdag tok vi det helt med ro mens vi ventet på at vinden skulle løye.
Så tidlig søndag morgen, ved soloppgang gjorde vi et nytt forsøk! Denne
gangen gikk det bedre. Det var hele tiden motvind, men ikke verre enn
at vi kunne motorseile. Vi brukte et og et halvt døgn opp til Port
Suez. På vei inn til marinaen ropte vi opp agenten vår, Felix, som
sendte noen karer ned til marinaen slik at de hjalp oss med å feste tau
til bøyene, en foran og en bak. Selve ankringsplassen var så liten at
dette var den eneste måten å få plass til oss på.
I bøye i Port Suez der vi venter på å bli målt opp og få tildelt los gjennom Suez

Agenten tok
våre papirer og vi fikk bestilt diesel. Etter et par timer kom det en
kar om bord som målte opp båten vår, og vi ble fortalt at vi kanskje
kunne få dra videre gjennom kanalen neste morgen – det var raskere enn
vi hadde forventet!! Sent på kvelden ble dieselen levert, det er en
utfordring å helle store 35 liters kanner med diesel i tankene med hodelykt, men det gikk bedre enn forventet. Neste morgen kom marinasjefen ut
og fortalte at vi ikke kunne gå gjennom kanalen, de ventet på et svensk
krigsskip som skulle passere, og dermed måtte vi vente! Jeg vet ikke om
de tror at vi er potensielle selvmordsbombere eller hva……!

Apropos
marinasjefen; han var en relativt ung kar som snakket forståelig
engelsk. Han kjørte agentene og oppmålingskameraten rundt i jolle til de
5 seilbåtene som lå i bøyene. For hver båt han besøkte ville han ha en
presang fra oss som var beregnet på oppmålingsmannen! T-skjorte og
penger var øverst på listen. Han fikk litt penger fra oss til
oppmålingsmannen, og så gav vi også bort en t-skjorte til
marinakameraten. Da ham kom for å ta i mot penger for bruk av bøyene
fikk han et par dollar ekstra, men vi nektet å gi ham flere presanger!
Da han skulle hjelpe til med å ta fortøyningen maste han så mye at vi
måtte gi ham enda en t-skjorte. Han var vår første opplevelse med
slitsomme egyptere…..som skal ha, skal ha, skal ha!! Et par av de andre
seilbåtene nektet å gi ham noe, og dermed nektet han å løsne
fortøyningene, ganske håpløs fyr!!

Neste
morgen kom losen om bord. En røslig kar, stille og høflig, men det
viste seg at også han var flink til å tigge om ting og penger! Han satte
seg bak roret og der satt han mesteparten av veien, ca 8 timer.
Engelsken hans var minimal, så etter at vi hadde utvekslet de vanlige
frasene og spørsmålene om familie, barn og jobben hans ble det ganske
stille. Vi serverte lunch, og heldigvis hadde jeg kjøpt ”kofta”, en form
for kjøttkaker, laget på Halal-vis, slik at det var trygt for en muslim
å spise det!!

Vår første los – Ali, fra Port Suez til IsmailiaBlue Moon på vei til IsmailiaNoen ganger føler man seg veldig liten……Mens andre ganger føler vi oss store….., ( fiskebåter i Suezkanalen)

Suezkanalen
er ikke en bred kanal, og det kom en del store båter forbi. Man føler
seg liten når en diger containerbåt tårner over oss…..Ellers var det
stort sett sand og militærposter langs kanalen. I 16-tiden kom vi frem
til Ismailia, midtveis i kanalen. Her ble vi lagt longside en
steinbrygge og fikk både strøm og vann. På veien dit hadde Blue Moon
fått en diger plastkladas festet i propellen. De klarte å gå sakte
fremover, men bakke var umulig. Da de kom frem til Ismailia var de ikke
fristet til å hoppe ut og fjerne den, men heller få tak i en lokal
dykker. Dermed bestemte vi oss for å bli værende neste dag. I etterkant
var det en tabbe, det endte med at vi ble liggende 5 dager og vente på
et værvindu. Hadde vi reist neste morgen hadde vi kunne gå direkte opp
til Tyrkia, men hvem vet hvor fort været endrer seg……!

Siden
vi var ”strandet” i Ismailia fant vi ut at vi hadde tid til en dagstur
til Kairo og pyramidene. Vi leide en taxi for en dag og han kjørte oss
først til pyramidene. Vi har, som alle, sett pyramidene på bilder og TV,
men det å se dem i virkeligheten gav et større inntrykk enn jeg hadde
forventet. Vi var der på en fredag, og det er dagen da alle skole-elver
”slipper ut fra skolen” og gjør andre ting, og mange lokale familien var
der for å titte og spise sin medbrakte lunch. Med andre ord, det var
proppa fullt med lokale, i spedt en del turister!

Vi vandret sakte rundt og tittet, imponerende byggverk, men jammen var de stormannsgale disse faraoene!!

Vi ble imponerte over pyrmideneSnakk om dimensjoner – og galmannskap!Men uansett var det en opplevelse å oppleve det hele på nært hold

Etter
pyramidebesøket dro vi inn til det egyptiske museet, og der leide vi en
lokal guide til å vise oss de viktigste tingene. Det viktigste var vel
skattene de fant i Tutankhamons grav, som den 11 kg tunge masken av gull, forgylt hestevogn, smykker, alabastkrukker, kiste innenfor kiste……..utrolig. Tenk hva man kunne ha funnet andre steder hvis det ikke var for tidligere gravrøvere……..(som ikke plasserte skattene i et museum!!)

Så
endelig viste værmeldingen at vi kunne dra videre, og vi bestilte ny
los for resten av kanalen. Igjen kom den en los med minimale engelsk –
kunnskaper, han styrte båten i nye 7 timer, spiste ”halal-lunch” og fikk
sine 20 dollar som ”gave”, samt litt tegnesaker og ballonger til
barna!! Han ble plukket opp av en losbåt inne i Port Said, og vi måtte
slenge over diverse bokser med Pepsi til førerne av losbåten som en
ekstra ”gave” ….!

Så var vi endelig fri til å dra. Vi satte opp storseilet og satte kursen mot Middelhavet, jippi!

Som
vi hadde sett på værmeldingen gikk vi rett ut i 10 knops motvind, men
den skulle løye utover natten! Vi tok et slag mot vest for å vinne høyde
for senere seilas. Mot alle værmeldinger fortsatte vinden å øke utover
natten, og bølgene ble krappe! Vi prøvde å gå så rett på kurs som vi
kunne, men ble hele tiden presset mot øst. Om kvelden var det fullt av
oljeplattformer og fiskebåter, men etter hvert som vi la Egypt bak oss
ble det roligere, og til og med vinden dreide litt i vår favør!!
Vi motorseilte hele natten og mesteparten av neste dag, men så kom det
litt vind som vi prøvde å seile på. Det varte noen timer, men så var det
på med jernhesten igjen! Vi merket at vi var kommet lengre nord. På
nattevakten var det på med langbukser, sokker, gensere i lag på lag,
jakker og ullpledd, ”huff og gru”!!

Siste dagen roet vinden seg ned, og vi kunne sette kursen rett mot Finike – vårt mål!
Vi ankom Finike klokken 23 på kvelden. Vi ankret opp utenfor moloen,
ryddet litt opp i båten, tørket vekk litt saltvann som hadde forvillet
seg inn via doradeventilene, tok en dusj og avsluttet dagen med et stort
glass rødvin – deilig.

Neste morgen kalte vi opp marinaen og ble møtt av en jolle som geleidet oss inn.
Det var 9.april som er min bursdag. Vel fortøyd kom Nils fra Checkmate!
Han inviterte til en velkomstdrink om bord i hans båt – Raki, tyrkisk
nasjonaldrikk som smaker som Ozo og Pernot! Både Blue Moon og vi slo til
…. Etter lunch sjekket vi inn i Tyrkia, det gikk greit ved hjelp av en
agent som fikset det meste. Så ble det ”boblevann” om bord i Fruen for å
feire bursdagen før vi spiste middag på en av de utallige restaurantene
i nærheten! En god dag!

Skikkelig velkomstfest hos Nils på Checkmate da vi endelig ankom Finike marina i Tyrkia, raki……!

De neste dagene i Finike brukte vi til å orientere oss litt, bli litt kjent med byen, samt starte på de små tingene som alltid står på listen av oppgaver om bord.

Finike
er en typisk tyrkisk by, ca 12.000 innbyggere, og ingen utenlandske
turister. Som en følge av det er det få som behersker engelsk her, så
kroppsspråket er en nødvendighet!

Alle
er vennlige, første dagen jeg skulle kjøpe ferskt brød i butikken var
den stengt, men brødet stod på utsiden i et skap. En mann kom bort til
meg og fortalte at jeg bare kunne ta med meg et brød og betale senere på
dagen!! Butikker står åpne og tomme – betjeningen er borte i et
ærend……., vi bestilte en spesialdel til varmvannsberederen, ingen
forlangte forskuddsbetaling….. i det hele tatt, her er det tillit!

Vår
venn Truels bestemte seg for å ta en impulstur ned for å besøke oss
allerede 5 dager etter at vi ankom, asken satte en stopper for det……. Så
gikk det flere dager der vi leste nyhetene på internett med argusøyne
for å se om det ble ”noen lysning”. Endelig kunne flyene lette, og
dermed ankom også Truels – kjempekoselig.

Så etter at asken la seg fikk vi besøk av Truels

Dessverre
ble det bare en ukestur denne gangen, men vi besluttet å gjøre det
beste ut av den. Vi leide bil i tre dager og dro på tur mot Marmaris. Vi
stoppet på de fleste ”gamle steinhauger” mellom Finike og Marmaris. Vi
så gamle amfiteatere, forlatt romersk landsby, gravsteder, borger og
typiske turistbyer. Vi spiste god mat og overnattet i Fetije og
Marmaris, begge steder rett i nærheten av marinaen – det er trygt å
kunne se mastetopper fra vinduet – da føler vi oss hjemme…..!!

Masse «gamle steiner» i Kauros, inklusiv denne komfortable benken…..På tur i bakgatene i Kas, på vei til MarmarisSom de fleste andre byer hadde også Kas sitt eget, gamle amfiFor å komme til Kaunos, en gammel by som hadde vært underlagt både persere, romere og grekere måtte vi ta en liten elvebåtPå veien så vi flere graver som var bygget rett ut av fjelletOvernatting i Marmaris på Marina hotel!!Kaya, en gresk by som ble forlatt i 1920 årene!

Så
tok vi den lokale bussen til Antalya på lørdag, og fant oss et lite
gjestehus inne i gamlebyen. Vi brukte ettermiddagen til å se oss
omkring, sjarmerende område med smale smug og mange velholdte bygninger.

Tidlig neste morgen dro Truels hjem igjen, og vi tok bussen tilbake til Finike.

Nå
er planen å seile litt i nærområdet frem til begynnelsen av juli. Da
reiser vi hjem til Norge og blir der til begynnelsen av oktober.

Fortsatt god vår til alle sammen!

Mai- juni

04-10

Ja,
hva gjør man i tre måneder i en marina i Tyrkia? For vår del – ikke så
mye!! Hvis man er i det sosiale hjørnet er det alltid aktiviteter man
kan delta på. Her i Finike er det stadig bursdagsfeiringer,
avskjedsselskaper eller vanlige grilltreff. Vi deltok på en ”vaske
hunder” dag, som stort sett bestod i å se på at et par av de kvinnelige
seilerne vasket ”Large” og Little”, mens vi andre satt rundt og drakk
øl! Grei arbeidsfordeling – hvis man liker øl!

«Large» med sine tre ben, men fortsatt ivrig biljeger…Ikke like høy i hatten akkurat nå!«Little» er «Large! sin trofaste følgesvenn – liten og søtStolte hundevaskere – og øldrikkere……..

Large
og Little er to hunder som bor her i marinaen og som henger sammen som
erteris. De blir degget med av de fleste, får servert mat og vann, og
får regelmessig besøk hos dyrlegen. Large er en ihuga biljeger og ser
det også som sin hovedoppgave å jage vekk uvelkomne hunder, men i fjor
var han litt overmodig og endte med å få den ene forlabben under bilen –
veldig uheldig!! Enden på visa var at de snille seilerne tok ham med
til dyrlegen og ble operert. Nå jager han biler like raskt og elegant
som tidligere – på tre ben. Hvem snakker om å lære av sine feil…….
Little er den søte, og blir kost og stelt med av alle, han er omtrent
like ivrig til å jage, men har fortsatt sine fire små ben intakte!

Hver
lørdag er det digert marked her i byen. Da graver vi frem trillebagen
og drar inn for å fylle opp ukens behov for grønnsaker og frukt. Stort
sett koster de fleste grønnsaker mellom 2 og 8 kroner pr kilo – sopp og
artiskokker er vel noe av det dyreste man kan få tak i
– nærmere 20 kr pr kilo! Med andre ord så er grønnsaker billig, det
samme gjelder appelsiner, moreller, epler, fersken og jordbær. Derimot
er kjøttdeig forbausende dyrt – 80 kr pr kg er nesten mer enn norske
priser! Riktignok er det kjøtt som males opp mens du står i
slaktebutikken, men allikevel….

På lørdagsmarkedet – det bugner av grønnsaker og frukt

Den
tyrkiske maten man får på restaurantene her i Finike er ganske ensartet
og litt trist. Det er stort sett samme meny alle steder, stekt kjøtt
eller stekt fisk. Kjøttboller eller kjøtt på spyd, grønnsaker, litt
salat og french fries, spagetti eller ris. Digre fat med brød blir
servert ved siden av! Noen steder er de flinke til å servere yoghurt
eller tomatdip sammen med brødet – det gjør det litt mer spennende. Det
brukes forbausende lite krydder, og sauser er fullstendig fraværende!

Dermed
ender det med at vi ofte spiser i båten. Frem til nå har jo
dagtemperaturen vært behagelig, slik at det å lage mat ikke oppleves som
et opphold i badstua!

Samling i Rosehagen sammen med Tayana og Honeybird, to norske båterTedrikking sammen med Honeybird; Anne Marie og Rolf

I
tiden etter at Truels dro hjem til Norge ventet vi på å få tilsendt
pumpen til watermakeren, som ble bestilt fra Danmark mens vi fortsatt
var i Egypt! Det danske firmaet brukte en irsk underleverandør til å
fikse forsendelsen. De brukte TNT, men ikke som express, men via
landeveien – idioter! Pakken på en kilo ble sendt til Istanbul, der så
de at den skulle til et sted som het Finike – det finnes et slik sted i
Bulgaria – og dit ble pakken sendt! Etter noen uker ble den sendt fra
Bulgaria til Istanbul der den til slutt havnet hos tollmyndighetene. Da
begynte kapittel 2: hvordan får man pakken ut fra tollen i Istanbul og
sendt ned til Finike??!

Heldigvis
er det en veldig hyggelig og hjelpsom agent her i marinaen som snakker
forståelig engelsk. Han hjalp Svein Erik med å få oversatt fraktpapirene
og passet fra engelsk til trykisk. Dette måtte gjøres hos publicus
notaris!! Koster penger! Så skaffet agenten et lokalt fraktselskap som
skulle frakte pakken ned hit – koster penger! Toll på pakken – koster
penger! Så kom ny beskjed om at pakken ikke kunne utleveres uten at det
var et firma med et firmanummer – ny tur til offentlig kontor der SE
fikk tildelt et firmanummer – nye kostnader!!
Agenten trengte penger for å dekke kostnader til telefon, post,
arbeidstimer – mer penger! Den 29 mai kom endelig pumpen til marinaen –
omtrent 2 måneder etter at den ble bestilt. Pumpen kostet omtrent 3000
kr, der frakten var 300 kr. Ekstrakostnadene for å få ut pumpen fra
tollen i Istanbul ble 4.750 kr!! Heldigvis for oss var det danskene som
betalte, og det var de som valgte å ikke returnere pumpen til Irland,
men ta den ut her i Tyrkia, men hele opplegget er vilt!

Heldigvis
finnes det metoder å få fraktet inn deler til Tyrkia uten å betale
skjorta, men da må man velge riktig transportselskap, samt utføre noen
andre små triks, som å oppgi innholdsverdi under 100 dollar, osv!! Vår
konklusjon ble at tyrkerne er gærne – de har et system som er hinsides
all fornuft – og så drømmer de om å komme inn i EU!!

Etter
at pumpen var mottatt og montert, og watermakeren atter fungerte som
den skulle tok vi oss en liten seiltur, bokstavelig talt! Målet var å ta
en nattseilas opp til Marmaris for å hilse på Blue Moon. Vi slapp
fortøyningene og tøffet ut gjennom moloåpningen. Da hørte vi masse
piping på vhf-en, og den varslet om for høy spenning på systemet.
Måleren viste at vi ladet med 16 volt… Dermed var det bare å snu og dra
inn til marinaen igjen.

Vi
fikk reparert vår ødelagte dynamo da vi kom hit, men det viste seg at
de hadde montert den feil sammen slik at regulatoren ikke virket. Etter
et par dager med intens jobbing for kapteinen var vi atter klare for
avreise. Været var litt ubestemmelig, så vi besluttet å ta en dagseilas
først opp til nærmeste ankringsområde; Kekova. Der ankret vi opp og ut
på formiddagen kom den sedvanlige solgangsbrisen, men noe kraftigere enn
vanlig. Den gav seg heller ikke utover kvelden, så vi besluttet å
utsette nattseilasen og heller dra videre neste morgen til Kas – neste
naturlige ankringssted. Der lå vi i flere dager. Da vi kom satte det inn
en kraftig vind, det blåste over 40 knop i perioder, og båter rundt oss
drev av gårde! Man kan si hva man vil, men folk som leier seilbåter er
ikke alltid så flinke til å ankre opp. De kaster ut ankeret etterfulgt
av noen meter kjetting og så setter de seg i jolla og drar på land for å
spise middag!!

Etter
hvert som vinden løyet tok vi vår første dukkert etter av vi kom hit
til Middelhavet! Det var 23 grader i vannet – iskaldt å komme ut i , men
forfriskende etter hvert. Ikke som i Asia der vi begynte å svette mens
vi svømte…..

Vi fikk vasket vannlinjen og skrapt av diverse på propellen!

Brrrrr, bare 23 grader i vannet…….

Vi
fant også ut at vi ville få knapp tid til å møte Blue Moon, så vi
bestemte oss for å droppe turen til Marmaris, og heller kose oss der vi
var.

Rett
ved ankringsplassen var det flere gamle graver både hugget inn i
fjellsiden, og gravkister plassert på toppen av åsen. Det var også en
naturlig grotte der som var morsom å se på!

Inne i en naturlig hule utenfor KasGrav hugget ut midt i en bratt fjellsideGravåpning……midt i fjellveggenDet er gravkister strødd rundt overalt!

Vi
dro etter hvert tilbake til Kekova og ankret opp ulike steder. Der tok
vi jolla rundt for å se på steiner etter sunkne byer, gikk opp på en
borg, så flere graver – i det hele tatt; mer kultur og gamle steiner!!

Typisk liten restaurant som finnes i de fleste bukterRester etter by som sank pga jordskjelvByen sank mellom 1 og 2 meter

Etter
en passe tur med litt sightseeing, bading, soling og lesing besluttet
vi å dra tilbake til Finike for mer lesing, bading og soling, men
kombinert med å forberede Fruen på å være alene i tre måneder mens vi er
i Norge!

Nå er det tre dager til vi setter oss på flyet hjem til Norge. Det gleder vi oss til.

Vi ønsker alle en riktig god sommer.

Juli – November

05-10

Sommeren er over, høsten er over og her sitter vi igjen i Tyrkia, og har gjort det noen uker!

Vi
kom tilbake til Norge i begynnelsen av juli, og noe av det første vi
satte i gang med var å skaffe oss en bil. Svein Erik hadde i forkant
gjort en dyp analyse av bilmarkedet, sittet i timevis foran internett og
lest og fundert; skulle vi kjøpe bruktbil, lease, ha slags type
bil…..?!

Uansett
var kriteriene diesel stasjonsvogn, med god bakkeklaring eller suv
enten med firehjulstrekk eller automatgir – eller begge deler

Valget
falt ned på leasing – og da var valg av bil litt tilfeldig avhengig av
hvem som kunne levere en bil raskt. BMW ble besøkt; sleskete selger og
ikke tilgjengelig bil før i november, Toyota ble besøkt; veldig
sympatisk selger og bil neste uke!!! Vi endte opp med Norges mest solgte
stasjonsvogn – Toyota Avensis. Bilen fungerer greit, har alt vi trenger
(unntatt firehjulstrekk!) og vi har bil de neste 3 årene!

Dermed
var vi klare for å kjøre på besøk – først barn og barnebarn, så var
Svein Erik på legeundersøkelse for sin vonde skulder, deretter dro jeg
på bryllup for min fetter i Bodø mens Svein Erik var på fjellet.
Deretter besøk hos seilervenner i Stavern, Jazzfestival i Arendal og
nytt besøk hos seilervenner i Tvedestrand. Deretter dro vi til Stockholm
for å besøke Blue Moon og Christer som vi seilte sammen med opp
Rødehavet. Veldig koselig besøk både i Stockholm og ute på
”sommarstugan” i Stockholms skjærgård. Jammen har vi fått mange gode
seilervenner under årenes løp!

På besøk hos Honey Bird, Rolf og Anne Marie ved StavernPå utendørskonsert på lille Torungen fyr ved Arendal

Sammen med Pål på konsert i Arendal – kaldt og vått!Besøk i Stockholm – her sammen med Blue MoonPå «sommerstugan» til Christer I Stockholms skjærgård

Vel
tilbake i Norge dro vi omtrent rett til en lånt seilbåt og seilte ned
til Tjärnö der min søster og svoger har sommersted.
På norsk seiltur i lånt båt – det må feires!!
Niese Mia på besøk ombord – kommende styrmann??

Koselige dager der
før vi krysset over til Norge igjen i skikkelig regnvær og blåst. Svein
Erik har nå fått problemer med begge sine skuldre og plages skikkelig i
perioder. Turen over til Norge tok sine 8-9 timer og siden autopiloten
om bord streiket måtte vi håndstyre hele veien. Vanligvis ikke noe
problem, men Svein Erik ble ”invalid” i skuldrene i flere uker
etterpå……
Tungt å styre når begge skuldrene streiker!

Uansett, vi kom frem til Skåtøy utenfor Kragerø, og der skulle
vi være i et par uker for å feire datter Kristin sitt bryllup – ikke at
det tok ukesvis, men litt tid til forberedelser, så tre dager til ende
med feiring og så noen dager med opprydding og venting på godt seilvær
tilbake til Oslo. Bryllupet var for øvrig meget vellykket med pent vær,
mange gjester, vakker brud, staut brudgom og stolt far!
Vakker brud og stolt far….Kledd for bryllup!

Etter et par
dager i Oslo fristet fjellet, og på veien til Geilo la vi inn en
”snarvei” via Ringebu for å besøk våre gode venner på Checkmate; Nils og
Marit. Som vanlig var det god mat og drikke og koselig selskap. Ferden
gikk videre til vår venn Truels sin hytte i Skurdalen, sør for Geilo.
Der koste vi oss en ukes tid med vedhugging og turer i fjellet –
strålende vær.
Fjelltur med Truels – bak er hytta til Arne Næss senior!Litt lite snø for skigåing, kanskje??Endelig – neste års ved er klar!

Tilbake i Oslo tilbrakte vi de neste to ukene hos mine
foreldre som ble avsluttet med konfirmasjonen til min nevø, samtidig som
Svein Erik var i Arendal for å feire sin bror og svigerinnes felles
60-årsdager. Deretter bar det på fjellet igjen for å få med litt
høstfarger i andre halvdel av september- fjellet var flott, men fargene
var fraværende, eneste som kom var snøen…..

De
to siste ukene vi var i Norge ble brukt til å besøk venner, barn,
barnebarn, purre legen på behandling av skuldrene til Svein Erik (det
går ikke fort i norsk helsevesen….) og gå på et par visninger på gårder
til salgs. Målet vårt er å finne et passe gårdsbruk der vi kan stulle og
stelle de neste årene – det blir et slags prosjekt som vi kan trenge
når seilertilværelsen er over!! Vi fant ingen ting som falt helt i smak,
men hver visning gir kunnskap!!

Så
var tiden inne for å dra hjem til båten. Fruen lå pent på plass,
møkkete og ensom! Det er koselig å komme på besøk til Norge, men det er
også veldig godt å ”komme hjem” igjen til sitt eget!

Den
første uken ble brukt til å få Fruen ren og pen igjen. Uheldigvis for
oss var den første uken i Finike preget av regn og vind, og hver gang
det regner blir båten dekket av støv og sand – dermed ble renholdet
egentlig et evighetsprosjekt…..To av forbruksbatteriene våre var
ødelagte, og vi fikk bestilt nye. Etter hvert dukket våre gamle
seilervenner opp i marinaen, og etter et par uker dro Checkmate og vi på
en 10 dagers seiltur i nærområdet. Vi startet med strålende vær og
badet og koste oss. Vi dro over til den greske øya Kastellorizon der vi
kunne drikke gresk øl, spise gresk salat og svinekjøtt! Marit på
Checkmate, Svein Erik og jeg gikk en tur opp på toppen av et berg der
det lå et kloster som nå er forlatt. På vei ned igjen klarte jeg det
kunststykket å skli på en liten stein og forstue høyre stortå. Det
banket og hovnet opp, og var usedvanlig vondt! Dermed ble det
stillesitting for meg, noe som ikke var så farlig i starten siden vi
fikk et par dager med drittvær slik at vi ble liggende værfaste!

Overgang fra snø i fjellet til fjelltur på en gresk øy!Bratt nedstigning til byen Kastellorizon

Men
dårlig vær går alltid over, så vi dro videre til Kas der vi tilbrakte
et par dager ved en kai utenfor en restaurant. Atter bading og tur i
byen – og middag i land to kvelder. Så dro vi innom Kekova på vei
tilbake, før vi atter returnerte til Finike marina. De siste ukene har
vi tenkt på å dra på tur innover i landet, til Cappadocia som skal være
veldig interessant, men det er over 70 mil å kjøre herfra, det var
vanskelig å arrangere en tur utenom å leie egen bil og kjøre hele veien,
og man må gå mye for å se det som er interessant, og med min ikke helt
leget stortå er prosjektet lagt på is.

I
stedet har vi vært flittige om bord. Jeg har polert på dekk og fjernet
masse rustflekker. Svein Erik har vasket alle tau, og siden han har
slike problemer med skuldrene har hatt tatt på seg oppgaver som bl.a
innebefatter symaskin og syreparasjoner! Ikke så hardt belastende på
skuldrene…….

Han er for øvrig en racer på symaskinen – så han får nok det som fast oppgave heretter……!

Det
er nå to uker til vi igjen reiser tilbake til Norge for å feire jul. Vi
håper at vi får kost oss med rakfisk, pinnekjøtt og lutefisk. Det er
fire år siden sist vi feiret jul i Norge.

Vi ønsker alle en riktig god førjulstid med passe snø og kulde….

Januar

01-09

Godt nytt år.

Januar
startet med kraftig vind, og det førte til bølger på stranden som
gjorde det nesten umulig å lande med jolla uten å risikere både det ene
og det andre.

Vi dro i land et par ganger, bl.a for å reise opp til Patong for å ha avskjeds -lunch med Cintra og Checkmate.

De
var klare for å ta fatt på den 1500 nm lange turen opp til Cochin i
India der de skulle møte andre seilere som skal delta på Vasco Da Gama
rally opp til Middelhavet. Med alle de ekle episodene med
piratvirksomhet rundt Sudan føles det tryggere å seile sammen i en
større gruppe.

Det
ble litt spesielt å si farvel til de to båtene som vi har seilt så
lenge sammen med og blitt så gode venner med, men vi holder kontakten
videre, og vi vet hvor de bor……..

Avskjedslunch med Cintra og Checkmate før de setter kursen mot Middelhavet

Vi startet så smått å forberede vårt besøk fra Norge. Berits mor, Bitten skulle komme på to ukers besøk og bo hos oss i Fruen.

Vi
forlot Nai Harn og flyttet oss noen nm til Chalong. Der lå vi et par
dager mens vi sjekket ut visumproblematikken og sjekket hvor det ble av
redningsflåten som vi hadde levert inn for service. I utgangspunktet ble
vi lovet at det skulle koste noen få tusen kroner å få den
resertifisert, men når vi fikk prisoverslaget viste det seg at det ville
koste oss langt over 10.000 kr å få den i orden igjen. De hadde noen
forferdelige priser på reservedeler, batterier og nødraketter. Vi
bestemte oss derfor at vi ville ta den tilbake og heller sjekke hva det
koster å få gjort samme jobb enten i Malaysia eller Singapore!

Visumet var nå i ferd med å gå ut, så vi sjekket hvor mye ”bondet” skulle koste oss – 20.000 bath var svaret, ca 4000 kr.

Vi gikk inn på internett og fant relativt billige flybilletter til Kuala Lumpur, tur retur samme dag!

Dermed
seilte vi opp til Yach Haven Marina og la båten der. Så leide vi en
motorsykkel og dro inn til byen for å ordne med ”bondet”. Det viste seg
at det var 20.000 bath pr person som måtte betales kontant og som vi
fikk tilbake etter turen – igjen i kontanter. Jammen bra vi ikke skulle
dra på en stund, unødvendig å ha for mye thai-kontanter i lomma mens vi
seiler rundt i Malaysia.

Etter nitidig papirarbeid og dusinvis av stempler fikk vi de nødvendige papirene på at vi kunne forlate båten og landet.

Dagen
etter leide vi atter en motorsykkel og dro til flyplassen tidlig om
morgenen. Air Asia, som er Asias svar på Norwegian, lettet etter
ruteplanen og etter 1 ½ time landet vi i Kuala Lumpur. Vi hadde tenkt at
vi skulle bruke ventetiden på flyplassen til å ta en bedre lunch og
bare kose oss de timene før vi skulle fly tilbake, men den gang ei.

Air
Asia har en egen flyplass et stykke utenfor byen som er gammel og
sliten, og helt klart styrt av muslimer – ikke en øl å oppdrive!

Vi endte opp med hver vår cola og en tørr baguett – snakk om gourmetlunch!!

Men
tidlig ettermiddag var vi atter tilbake i båten, med nye 30 dagers
visum og denne gang uten crew og kaptein stemplet i passet – snakk om
system!

Skikkelig gourmetlunch på flyplassen i Kuala Lumpur!

Mens
jeg startet med å vaske og rydde før vårt norgesbesøk, jobbet Svein
Erik med å få fortgang i bestilling av nye pakninger til
styringssylindrene våre. Da vi dro fra New Zealand hadde vi problemer
med at rattet var umulig å svinge, og vi fikk fikset det i Opua på vei
ut. Nå merker vi at det samme problemet er i ferd med å komme igjen, og
vi vil gjerne ha det i orden. Hvis det verste skulle skje og autopiloten
streiker er det tungt å måtte håndstyre med så trege sylindere.

Delene
ble lovet levert, og jobben skulle gjennomføres rett etter at vårt
besøk forlot oss – var det vi ble fortalt og Svein Erik måtte slå seg
til ro med det!

Så
leide vi bil og møtte opp tidlig en lørdag morgen for å hente mamma
Bitten. Hun hadde stått i en time for å passere passkontrollen, men
ellers hadde alt gått greit!!

Deretter
bar det tilbake til båten og feiring med champagne! Så fikk vi åpnet
alle gavene; aviser, geitost, magasiner, bøker, kaviar, mange flasker
Fernet Brancha (Berits yndlingsdrikk!) og andre kjærkomne ting som vi
hadde satt opp på ”ønskelisten”. Ikke rart hun hadde betalt ekstra for å
ha med seg 30 kg bagasje!!

Endelig kan vi ønske Berits mor velkommen til Phuket

Etter
en frokost med egg og bacon fikk hun lov til å ta seg en liten lur på
øye, men etter en times tid var det tvangsvekking for at hun raskere
skulle komme inn i døgnrytmen.

Deretter
tok vi en biltur rundt på øya og viste henne Nai Harn, Phuket town (som
ikke er mye å skryte av), og litt av resten av øya!

På tur med bil til Nai Harn og elefantsamlingen ved Phromthep cape, Phukets sørligste punkt

Vi greide å presse henne til å være våken til over 21 om kvelden, da var det tillatt å gå og legge seg!

Neste
dag var det hviledag. Vi tuslet rundt i marinaen og så på båtene,
pratet og tok livet med ro frem til tidlig ettermiddag. Da kom Mahili på
besøk for å hilse på mamma.

Det
ble et hjertelig gjensyn fra i sommer da Mahili var i Norge og kom på
besøk til Homborsund der mine foreldre var på hytteferie.

Om
kvelden spiste vi middag på en typisk enkel thai restaurant rett i
nærheten av marinaen. Papa Mama er navnet og det er et enkelt skur som
ligger delvis ut i sjøen med røffe plankegulv, lysstoffrør, plaststoler,
plastduk og selvbetjening der man henter sin egen drikke og glass, og
bestiller ved disken! Men maten er god og det var morsomt for oss å
introdusere mamma for litt ekte thaistemning!

Middag hos Papa Mama, en enkel thai restaurant like ved marinaenMiddag sammen med Mahili, også på Papa Mama

Planen
var opprinnelig at vi skulle starte ferien med å ta en seiltur, men
vinden blåste kraftig. Vi gjorde et forsøk, men da vi kom ut av marinaen
møtte vinden oss med kraftige tak. Sjøen ble mer og mer urolig desto
lengre vekk fra marinaen vi kom, men vi besluttet å gjøre et forsøk! Vi
kom så langt som til første mulige ankringssted i le av en øy, men selv
der var det dønninger. Det gjorde det litt vanskelig å klatre ut i
jolla, i hvert fall for mamma som ikke er særlig svømmedyktig, så vi
valgte å ta en dag om bord. Det var jo i hvert fall ikke for varmt å
ligge på dekk å sole seg i all vinden!!

Den
natten var det en om bord som ikke sov så veldig godt – det er ikke så
greit å ligge i forpiggen å høre på alle de fremmede lydene! Uling i
riggen, knirking i ankerkjettingavlasteren, bølger som slår mot skroget,
i det hele tatt – lite søvn!!

Neste
morgen besluttet vi derfor å returnere til Yach Haven, men legge oss
for anker en natt for å se om vinden løyet. Det gjorde den ikke, og
værmeldingen viste at vi måtte vente noen dager før vi kunne gjøre et
nytt forsøk!

Da
bestilte vi igjen plass i marinaen og bestilte bil slik at vi kunne
bruke et par dager på shopping, bading og mer sighseeing! Vi fikk se
steder som verken Svein Erik eller jeg har sett tidligere, som en diger
Wat (buddistisk munkekloster), og vi besøkte den digre 45 meter høye
buddafiguren som de har bygget på toppen av et fjell. Mamma og jeg gikk
også noen timer rundt og studerte alle silkeputer, silkeløpere,
silkekjoler, silkeditt og silkedatt samt alle de andre varene som er til
salgs over alt. Gaver til Norge ble innkjøpt, så var i hvert fall den
oppgaven gjennomført!

Første møte med levende buddistiske munker ved Wat ChalongInne i templene er det fullt av buddafigurer i alle størrelser og varianterLunch på japansk restaurant med veldig god mat!

Så
endelig, etter en uke roet vinden seg helt, og vi kunne gjøre et nytt
forsøk på å seile opp i Pang Nga Bay, den store bukten som ligger mellom
Phuket og fastlandet Krabi.

Pang Nga har flotte stein og fjellformasjoner som ser ut som om de popper rett opp av sjøen, ganske spesielt å se på.

Endelig på seiltur og ekspedisjoner med jolla inn i honger og små grotterPhang Nga Bay har fantastiske klippeformasjonerHvorfor ikke sole seg litt mens man er underveis!!

Vårt
første stopp var ved en øy der de har et par ”honger”. En hong er en
slags hule uten tak midt inne på øya, og man må gjennom en tunnel for å
komme inn.

Vi
utstyrte oss med hodelykter og padlet stille gjennom tunnelen. I taket
henger det fullt av flaggermus, og det er fullt av stalagmitter og
stalaktitter, og lyset i endene av tunnelen er fascinerende å se på.

Det
må være lavvann for å komme gjennom tunnelen, og siden vi gikk inn på
stigende vann, og ikke hadde lyst til å bli fanget inne i hongen, ble
det bare en ganske kort stopp der inne før vi padlet tilbake – men gøy
var det!

På vei inn i første hong – skummel tunnel!!

Så dro vi videre og kastet anker ved en annen øy, med flere små grotter og tunneler som ble utforsket fra jolla.

Neste
dag dro vi en kjapp tur innom James Bond Island, der ”The man With the
golden Gun” ble innspilt (ihverfall deler av den!) Den bitte lille øya
er en diger turistfelle, så vi dro etter en kort omvisningsstur!

Neste
stopp var lunch ved ”the floating village” som er en muslimsk
fiskelandsby, delvis bygget på peler ut i vannet. Det er også en typisk
turistattraksjon der mange turistbåter stopper for å spise lunch, men vi
kom inn helt på tampen av lunchen slik at den restauranten vi havnet på
var helt folketom.

Maten
var sånn passe – i tillegg til at de glemt å servere mors suppe, men vi
delte på de andre rettene og så gikk vi en tur rundt i byen. Det var
det som var hensikten med å stoppe der, for det er en spesiell
opplevelse å vandre rundt i den lille byen og studere hvordan de lever.
Trangt, møkkete, rotete!

Rundtur i muslimsk fiskelandsby, ikke spesielt rent og pent

Middag
ble inntatt om bord, og neste morgen tok vi en lengre seilas ned til
Krabi og Ray Lei Beach. Vi visste at det ville bli mye bråk fra alle
longtail-båtene som frakter turister til og fra stranden, men det roer
seg ned på kvelden, og om natten er det stille. Vi gikk en liten
sightseeingtur, og hadde med oss badetøy og hvitvin. Mens vi lå på
stranden ble vi ”overfalt” av en ivrig ung mann som ville selge massasje
eller fotskrubb. Ingen ville ha massasje, men etter en stund lot jeg
meg overtale til en fotskrubb – det var mye hud som forsvant!!!

Mens jeg fikk den helt nødvendige skjønnhetspleien for føttene drakk vi hvitvin og koste oss i solnedgangen!

På
”lette og velstelte føtter” gikk vi så til en restaurant der vi spiste
”hotpan” mat servert på en varm plate som står i fulle flammer rett før
servering – fint å se på, og god smak på maten!

På standen på Ray Lei beach

Neste
morgen plukket vinden seg opp igjen, så vår plan om å ta en stopp ute
på Chicken Island ble avlyst. Dermed satte vi kursen innover i bukten
igjen, til mer beskyttede områder.

Vi
fant en liten øy med en fin sandstrand, og utover ettermiddagen
forsvant de små båtene med turister som var der og vi hadde plassen for
oss selv.

Svein
Erik prøvde seg med litt snorkling ytterst på revkanten, og fikk
faktisk øye på noen små fisker og noen levende koraller…..Er det en ting
vi savner her så er det å kunne slenge på seg en dykkermaske og ligge i
krystallklart vann og studere vakre fisker og koraller.

Mamma
og jeg lå og kjølte oss ned i vannkanten før vi veltet oss over på et
håndkle og gravde fram flasken med kald hvitvin – mens solen sakte krøp
ned i havet…….

Ettermiddagskos på egen «privat» strandMan kan ikke klage på 28 grader i vannet!

Vi fikk med oss mange fine solnedganger

Tiden
går fort når man bare har to uker til rådighet, så neste dag dro vi til
siste ankringshavn før vi måtte tilbake til marinaen. Formiddagen gikk
med til å forflytte oss, så var det oppankring og lunch før vi trakk oss
tilbake til de kjølige kabinene med vifte for å ta en liten siesta
under den varmeste tiden midt på dagen. Da kunne vi atter finne oss en
liten strand for oss selv og kose oss med avkjølende bad i 28 graders
vann! Deretter litt leting etter spennende skjell og tradisjonen tro –
solnedgang!

Fredag
måtte vi sette kursen tilbake til marinaen. Dagen ble brukt til å spyle
båten fri for saltvann, pakke og se gjennom alle bildene fra turen og
sørge for at mamma fikk med seg alt som var tatt av bilder fra turen.
Det er jo det fine med disse nymotens greiene- det er lett å dele på
minnene!!

Siden
det var fredag var vi selvsagt nødt til å følge tradisjonen med en Dry
Martini – gode vaner skal man aldri svikte! Så var det avskjedsmiddag på
Papa Mama !

Til
å være en liten, spinkel dame uten svømmeferdigheter og sjøbein, og som
får blåmerker bare man ser på henne, ble mamma en uredd dame som
klatret opp og ned den bratte stigen, inn og ut av jolla som hun aldri
hadde gjort annet i sitt liv. Noen blåmerker ble det riktignok, men hun
taklet det trange livet om bord uten problemer – det var en fornøyelse å
ha henne på besøk, og vi koste oss veldig, bare synd at tiden går så
fort.

Neste
morgen var avskjedens time kommet. Mamma er ikke så flink til å holde
på tårene, og siden det kan være smittsomt måtte vi bare dytte henne inn
gjennom passkontrollen,,,,, slik at det ikke stod to tutende jenter der
midt på gulvet……..

Det var vemodig å vinke farvel, men sånn er det bare. Hvem vet, kanskje får vi snart besøk av henne igjen!?!

Til slutt var avskjedens time inne, noen tårer ble det jo!

Nå
ligger vi fortsatt ved Yach Haven, men har lagt oss ut for anker. De
hersens delene vi venter på har fortsatt ikke forlatt Singapore, og
denne uken har det vært Chinese New Year, og da står omtrent verden
stille, ihverfall der nede!!

Vi
håper at noe skal skje neste uke, for da går visumet vårt ut og vi har
liten lyst til å bruke penger på en ny flytur til Kuala Lumpur, eller
bruke en hel dag på en buss til Burma.

I
og med at vi ikke skal krysse Indiske hav i år så er det ikke helt
avgjørende å få fikset problemet med det samme. Kanskje vi rett og slett
venter til vi kommer til Malaysia, eller aller helst til Singapore og
ser hva vi kan få utrettet der.

Februar
skal i hvert fall brukes til å seile litt mer i Malaysia og så ta oss
ned gjennom Malakkastredet og til Singapore i begynnelsen av mars.

Det skal bli fint å ”komme i gang” med litt seiling igjen!

Februar-mars
02-09

De
”hersens” delene ville ikke komme. Vi leide en motorsykkel og dro den
lange veien ned til Chalong for å sjekke ut av Thailand siden visumet
vårt var i ferd med å gå ut på dato! Dermed var vi ”ulovlige” gjester i
landet. Samme dag fikk vi vite at delene var ventet inn til Phuket over
helgen, så vi bestemte oss for å bli liggende for anker i Yacht Haven.
Vi fylte dagene med småting, noe som egentlig ikke er et problem siden
vi alltid har en egen liste på små ting som kan gjøres, men ikke må
gjøres! Vi leide bil en dag også for å få toppet opp dieseltankene,
gjort de siste provianteringene (som hovedsakelig bestod av varer som
ikke er lett å få tak i Malaysia, slik som bacon, svinekjøtt og gode
oster….). Vi kombinerte dette med en tur på golfbanen, ikke for å
spille, men for å slå baller på driving rangen. Som de nybegynnerne vi
er trenger vi all den trening vi kan få – og det er ikke lite!!!!

Så
ankom de etterlengtede karene som skulle fikse sylindrene på styringen
vår. Dagen før hadde vi oppdaget to andre problemer, nr 1 var at den ene
vanntanken vår lakk, nr 2 var at generatoren hadde store problemer med
å starte. Sylindrene ble demontert, og det viste seg at australieren
som driver firmaet også kunne fikse sveising av vanntanken, og han
visste om en kar som var god på Onan generatorer – hvor mye flaks kan
man ha på en dag!!?

Så
for å gjøre en detaljert historie kort så ble sylindrene fikset,
vanntanken sveiset, (og ble nesten tett!) og startreleet på generatoren
ble skiftet ut! Og alt ble gjort i løpet av en uke!!

Vi fikk hjelp av en skikkelig flink mekaniker til å fikse releet på starteren til generatoren!

Dermed
kunne vi sette kursen mot Malaysia. Første stopp var Monkey Bay på Phi
Phi. Det var totalt vindstille så vi var nødt til å motre hele veien.

Neste
dag var det mer av det samme – vindstille og motor. Vi kom til Ko Muk
tidlig ettermiddag og oppdaget at den svenske båten Hilda lå for anker
der. De hadde planer om å ta en tur inn i den spesielle hongen ”The
Emerald hong”, men vinden og bølgene kom fra vest/nordvest, det vil si
rett inn i den åpne ankringshavnen, og det var ganske urolige forhold.
Vi bestemte oss for å legge oss på østsiden av øya, litt mer i le for
bølgene. Det var et lurt trekk, og etter et par timer kom også Hilda og
la seg ved siden av oss.

Dagen
etter stod vi relativt tidlig opp, og tok fatt på den 54 nm lange turen
til en øygruppe som heter Butong group. Vi hadde aldri vært der før,
men ryktene sa at vannet skulle være krystallklart der. Det var en
strålende dag med sol, og på toppen av alt kom det etter hvert vind og
medstrøm, så vi kunne heise seil og stoppe motoren, og suse av gårde i
6,5 – 7 knop!!

Det
eneste problemet var at før vi stoppet motoren fikk noe i propellen –
vi merket at noe festet seg, men regnet med at det var et tau, og at
”ropecutteren” hadde tatt seg av problemet, for motoren fortsatte å gå
jevnt, men vi ante en svak vibrasjon. Uansett så besluttet vi å håndtere
saken når vi kom frem og kunne dykke ned og sjekke under rolige
forhold, og vi hadde ingen problemer underveis.

Ikke så veldig morsomt med en solid plastvevet sekk surret rundt propellen!

Da
vi ankom første ankringsmulighet fant vi fullt av bøyer tilgjengelig,
og godt var det for det var ganske dypt der. Vi fant en bøye, men synes
det var litt for åpent i forhold til vind og bølger. Dermed gikk vi
videre for å sjekke et annet ankringssted, men der så det ennå verre ut.
Tilbake til første område, prøvde en annen bøye, men akkurat da var det
skifte fra høyvann til lavvann og vi ble liggende veldig nære en annen
liten bøye. Nytt forsøk, denne gangen tilbake på den opprinnelige bøya
vi hadde prøvd for flere timer siden – der ble vi liggende over natten
med masse svell og lite søvn!

Neste
morgen sjekket Svein Erik propellen, og kom opp med en stor bit av en
sliten plastvevet striesekk som hadde surret seg delvis rundt propellen!
Den hadde nok ligget og flytt omtrent en meter under vannflaten!

Vi
besluttet å flytte oss til en helt annen del av øygruppa, og gikk
dermed en times tid for motor nordvestover til Ko Rawi. Der fant vi en
båt som lå i en bøye, og vi la oss rett i nærheten. Vannet var vel ikke
direkte krystallklart, men mye bedre enn vi var vant til. Vi tok oss en
snorkletur, og nære land var det veldig klart vann, og fine koraller med
en del fisker. Tidlig ettermiddag dro den andre båten, og noen timer
senere kom svenske Hilda og la seg i samme bøye. Det var koselig, og vi
hadde en hyggelig sun-downer om kvelden.

Neste morgen tok vi en jolletur rundt i området, og etterpå tok vi med oss en vannflaske og gikk på tur på land, ca 3 km tur
inn til et lite vannfall. På land rett innenfor der vi hadde ankret opp
var det opprinnelig en stasjon for ”rangerene” som passet på øyene som
er erklært nasjonalpark. Stasjonen var nedlagt, men det bodde et ungt
ektepar der fortsatt. De hadde noen hunder som selskap, to valper og en
unghund. Unghunden var veldig selskapssyk, og ble med oss på turen inn
til vannfallet! Det var en fint tur, og det gjorde godt med litt
etterlengtet mosjon!

På jolleekspedisjon med svenske Hilda!Kanskje ikke det mest imponerende fossefallet??En skikkelig hundevenn!

Om ettermiddagen snorklet vi en runde til.

Vi ble der i tre dager, og snorklet og badet – omtrent som tiden i Stillehavet!

Deretter
bar det inn til Malaysia. Vi kastet anker i Telaga og sjekket inn.
Ingen stilte spørsmål om hvorfor vi hadde brukt så lang tid fra vi
sjekket ut fra Thailand til vi sjekket inn i Malaysia….

Hadde det vært den andre veien – fra Malaysia til Thailand hadde vi nok hatt større problemer!

Der er reglene mye strengere.

Mens
vi lå i Telaga benyttet vi anledningen til å leie en bil og dra inn til
byen for å bunkre vin og øl for videre ferd. Vi fikk leid en bitte
liten bil, og da vi skulle laste inn alle kassene med vin så de litt
bekymret på oss – men det er utrolig hva man stappe inn! At bilen hadde
en mistenkelig ”steilefasong” bekymret oss ikke nevneverdig! Vi kom oss
velberget tilbake til båten med alle godsakene intakte, og brukte
ettermiddagen til å stue alt på plass. Merkelig, men vi begynner å få en
viss rutine på dette nå, så det tar ikke så lang tid som da vi for
eksempel skulle bunkre opp på kanariøyene…..

Grunnen
til at vi handler så mye her i Langkawi er at øya er dutyfree, og
dermed er det mulig å kjøpe vin og øl til en fornuftig pris. I Thailand
og i resten av Malaysia er vinen dyrere enn i Norge, og det er stor
forskjell på å betale 10 kroner for en boks øl, og 2,5 kroner, som er
prisen i Langkawi!

Vi
tilbrakte også en uke i Rebak, der vi bl.a møtte nederlandske Odulphus
som nå var på vei tilbake til Thailand og kryssing av Indiske hav til
Afrika. Vi hadde et par hyggelige kvelder sammen før vi vinket farvel
for denne gang. Carla hadde noen problemer med en tann, så det var en
mikroskopisk sjanse for at de måtte utsette reisen til neste år, og hvis
det skjedde så ble vi enige om at de skulle prøve å komme sørover igjen
for å bli med oss på rally Malaysia!

Det
ble flere sosiale begivenheter i Rebak. Vi fikk bl.a besøk av et norsk,
ungt par som var på ferie i Malaysia og Thailand, og som bodde noen
dager på resorten på marinaen. Vi traff også Skardu med Tristan og
gravide Alexandra, som la igjen båten i Rebak for å reise til Sverige
for å gifte seg og få barn! Vi ser dem kanskje igjen til jul, hvem vet!

Middag med nye, norske venner og mannskapet på Skardu i Rebak marina

Så
kom Mahili til Rebak, og vi ble etter hvert klare for å seile ned til
Singapore, en tur på ca 450 nm. Vi hadde bestemt oss for å ta turen som
dagsseilaser for å slippe unna fiskebåter og fiskeutstyr om natten. Kort
fortalt så angret vi på den beslutningen. Vi skulle heller ha satset på
noen nattseilaser, men gått helt i kanten av leden slik at vi unngikk
mesteparten av fiskebåtene og fiskeutstyret. Det ville spart oss for
masse problemer med flytegarn, og dårlige ankringshavner underveis. For å
si det enkelt så er strekningen fra Langkawi til Singapore omtrent
blottet for gode ankringshavner, så hovedregelen ble at vi seilte til
det begynte å bli mørkt, da gikk vi så nære land at vi kunne ankre opp i
6-7 meter og så overnattet vi der. Det gav oss mange urolige netter!

Det var tett med fiskebåter langs Malaysias vestkyst på vei ned til SingaporePolitibåt prayet en fiskebåt som la ulovlig flytegarn i MelakkastredetEt skikkelig uvær er på vei!

Kort utdrag fra loggboken:

Dag 1:
Opp kl 06.30 Lett gråvær, lite vind, storseil og genoa oppe som støtte,
motring hele dagen. Ingen store begivenheter. Ankret opp 6nm sør for
Penang marina i 17.30 tiden. Gått 64 nm. Rolig natt.

Dag 2:
Opp kl 06.30. Motring hele veien, siste 5-6 timene vind fra SØ
(motvind!). Ankret opp i Pangkor west kl 18.30. Gått 71nm. Rolig natt,
kun et regnskyll!

Dag 3:
Opp kl 06.30. Motring, men ca to timer ren seilas før vinden gav seg.
Regnvør underveis. Ankret opp i ”ingenmannsland” ca kl 16.30. Gått 57
nm. Kraftig vind 25-27 knop, torden og lyn, men vi unngikk det verste
uværet. Det gikk over land. Kraftige bølger i en periode, men roet seg
utover natten.

Dag 4:
Opp kl 05.30! Gikk ut i stupende mørke. En god del fiskebåter. Målet
var å nå Port Dickson marina (80-85nm). Fikk kraftig motstrøm (0,5 – 2
knop) som varte helt frem til ca kl 14.00. Dermed gikk det for sakte til
å nå PDM. Gikk 70nm og ankret opp ca 15nm nord for marinaen, ca kl
18.00. Rolige ankringsforhold, men tidlig morgen ble det veldig urolig.

Dag 5:
Opp kl 06.30. Medstrøm noen timer, men så sterk motstrøm igjen. Vind
bakfra, som gav litt støtte. Etter et par timers motring passerte vi
noen digre tankbåter som lå på svai. Da stoppet motoren! Vi hadde
akkurat funnet ut at vi kanskje begynte å få litt lite diesel igjen på
den ene tanken, og åpnet derfor nr 2 også. Motoren sugde luft, og
stoppet. Opp med genoa for å ha styring slik at vi ikke drev inn på de
store båtene! Svein Erik fikk luftet motoren, og vi startet igjen – i to
minutter! Så stoppet den igjen. Vi stengte den ene tanken slik at vi
kun gikk på tank 2 som var helt full, nye lufting, og vi var ”back on
track”. Vi kunne dermed konstatere at den første tanken var tom! Målerne
på tankene har ikke fungert siden vi forlot Norge, så vi må satse på
manuell kontroll, noe som har fungert fint hele veien. Resten av turen
gikk greit, men det begynte å regne de siste timene før vi kom frem til
øya vi skulle ankre bak. Gikk 56 nm frem til kl 17.00 I øs pøs regnvær
prøvde vi to ganger å ankre opp uten å få feste. Tredje forsøk satt vi
sånn passe….. Steinhard leire som var vanskelig å trenge igjenom. Urolig
natt med masse bølger og regn.

Dag 6:
Opp kl 06.30. Ny motredag. Etter to timer gikk vi rett mot et flytegarn
som strakk seg så langt øyet kunne se både mot land og ut mot midten av
Melakkastredet! Vi valgte å gå ut mot leden, og ble tvunget å gå en
stor omvei for å komme oss rundt garnet. I enden så vi en fiskebåt. Rett
før vi nådde frem til fiskebåten så vi en diger motorbåt komme opp mot
oss i full fart. Det var en politibåt som vinket vennlig til oss og
fortsatte opp til fiskebåten. På veien kjørte den over flytegarnet –
uten å henge fast! Vi kom oss endelig forbi både fiske og politibåten,
men håper at fiskebåten får en klar beskjed om å legge garnene lengre
unna leden, samt merke det bedre!! Motorseiling resten av dagen.
Motstrøm. Ankret opp etter ca 66 nm kl 18.00 i åpent farvann. Ca kl
21.30 fikk vi besøk av en liten fiskebåt som på beste malaysisk prøvde å
fortelle oss at vi måtte flytte oss fordi vi lå i veien for et
flytegarn som drev den veien. Mahili var veldig lite ivrig på å flytte
seg, men vi besluttet å dra ca 5 nm ut til en liten øy, og ankre opp
der. Som sagt så gjort, og et par timer senere hadde vi ennå en god
grunn til å ta en ankerdram!! Rolig natt

Dag 7:
Så rolig natt at vi glemte å sette på vekkeklokke, og våknet ikke før
kl 07.00! Mahili allerede i gang! Kastet på oss fillene og fikk opp
ankeret i en fei. Motretur ca 40 nm inn til Singapore. Relativt
begivenhetsløs tur, men måtte kjøre litt ”sikksakk” mellom alle de svære
båtene som lå for anker utenfor Singapore. Lå ved dieselbrygga i
Republic of Singapore Yacht Club, og ble sjekket inn. Begynte å regne
mens vi lå der. Så på plass ved flytebrygga. Like mye bølger som forrige
gang vi var der!

Tett med digre båter for anker i Singapore

Som
ventet var RSYC veldig urolig, Marinaen ligger vegg i vegg med en
fergeterminal som frakter mannskap til og fra båtene på svai og som
lager masse bølger, og fordi den ikke har en molo som stenger bølgene
ute blir resultatet en urolig marina.

Vi la ut det vi hadde av fendere og gode fortøyningstau, og vi overlevde den uken vi måtte ligge der.

Hovedhensikten
med å gå til Singapore var to. Mahili trengte å kjøpe nye batterier, og
vi måtte søke om kinesisk visum. Det tok 4 arbeidsdager, og siden vi
leverte søknaden inn på en torsdag, måtte vi vente helt til onsdag uken
etter før vi kunne hente det!

I kø for å få visum til vår tur til Kina

I
mellomtiden jobbet vi med å bestille billetter til turen vår. Vi
starter med å fly til Macau og derfra videre inn til fastlandskina.
Internettforbindelsene var elendige, så det ble en tung jobb å få
bestilt alt via lap-topen!

Etter
en uke i RSYC kunne vi endelig dra videre, og vi motret oss de 33 nm
videre østover til Malaysias fastland. Der gikk vi opp en elv, ca 4 nm
til en marina, Sebana Cove. Da vi ankom var det totalt vindstille, og
blikk hav! Det siste var en velsignelse, men varmen var nesten
uutholdelig. Mahili har aircon om bord, det har ikke vi! Vi fikk tilbud
om å få Cintra sitt anlegg – gratis, men takket nei fordi vi ikke trodde
vi kom til å trenge det. Angrer litt på det akkurat nå, men etter å ha
vært her i marinaen noen dager viser det seg at det er litt bris
innimellom, og nattetemperaturen er såpass lav at vi kan sove godt!

I
morgen skal vi ta fatt på vår tur til Kina. Vi har laget en grovskisse
for turen, men ikke gjort andre forberedelser enn fly og hotell i Macau.
Resten tar vi på sparket. Vi reiser sammen med Mahili og planen er å
være borte i ca 3 uker. Hovedattraksjonene er en båttur på Yangze-elven
bl.a for å se den nye demningen kineserne har bygget, og som har ført
til at millioner av mennesker måtte flytte fra sine hjem. Derfra videre
til Xian for å se terrakotta – krigerne og så avslutter vi med en tur
til Beijing for å se ”standard- høydepunktene” der.

Nytt reisebrev følger når vi er tilbake fra turen.

Barnebarn; ikke bli redd, det er bare farfar som har
anlagt skjegg!

Mars-april
03-09

Det ble en tidlig
start på vår Kina-tur. Opp klokken 04.50, drikke litt juice, gjøre de siste
grepene for å kunne forlate båten i tre uker, og så inn til marinakontoret for å
møte bilen som skulle kjøre oss til flyplassen. Nærmeste flyplass ligger ved en
større by, Johor Bahru ca 12 mil unna, men så tidlig på morgenkvisten var det få
biler og 1 ½ time senere var vi på plass på Senai flyplass! Der fløy vi med Air
Asia, som er Asias svar på Norwegian, men sannsynligvis enda billigere
flybilletter. Omtrent 150 NOK for 1 billett fra Johor Bahru til Kuala Lumpur, og
ca 400 NOK for 1 billett fra KL til Macau!! Mat er ikke inkludert og man må
betale litt for bagasjen, men allikevel er det billig! I KL ventet vi 3 timer på
fly til Macau – som var første stopp på reisen. I Macau måtte vi vente i
”evigheter” for å komme gjennom immigrasjonen, og så var første utfordring å
finne en drosjesjåfør som kunne nok engelsk til å forstå hvilket hotell vi
skulle til! Etter litt om og men, traff vi på fjerde forsøk en drosjesjåfør som
kunne nok engelsk, og som fraktet oss frem. Hotellet hadde jeg bestilt via
internett, og det holdt det det lovet, sentralt beliggende og rent! Da vi landet
var det overskyet og 19 grader – passe varmt synes jeg!! Etter at vi hadde
installert oss på rommene gikk vi en tur på byen. Jenta i resepsjonen gav oss
noen tips om hvor vi kunne få tak i kald øl, og så bar det ut på by`n! Etter mye
trasking fant vi den anbefalte ”pubgaten”, med unntak av at det ikke fantes en
eneste pub eller annet sted de solgte øl i hele gaten!!! Dermed måtte vi begynne
å utforske på egenhånd, og tilslutt ble vi geleidet inn i en av bakgatene av en
søt, eldre dame til en liten restaurant der de reklamerte med haifinnesuppe. Det
var det eneste som fantes på engelsk, menyen var på kinesisk, men vi fikk
forklart at vi ønsket øl, og mannen på nabobordet (det eneste nabobordet!) kunne
nok engelsk til å gi oss en anbefaling på en sjømatgryte som var en av husets
spesialiteter! Dermed var middagsbestillingen i boks, og vi kunne konsentrere
oss om ølen – dagens første!! Sjømatgryta kom etter hvert, og bestod av mer sopp
enn sjømat, og smaken var sånn passe, men vi ble da mette! På vei tilbake til
hotellet tok vi en sving over parken rett foran hotellinngangen – og hva fant vi
der; jo en restaurant som solgte øl og mat! 30
meter fra vårt hotell…….

Endelig er vi kommet frem til Macau – Michael, Jennifer på Mahili, samt Svein Erik!Sopp og sjømat-suppe i Macau – passe godt!

På hotellet fant vi
en portugisisk rødvin som vi kjøpte og delte med Mahili som en liten night-cup
før vi stupte i seng!

Neste morgen spiste
vi en ok frokost med egg og stekte pølser, vi kunne også meske oss med nudler og
suppe som hadde en ubestemmelig farge og konsistens!

Etter frokost gikk
vi til turistkontoret og fikk tak i kart over byen, samt litt info om båtturer
til Hong Kong. Macau er vel mest kjent som en ”kasino- øy”, men vi dro dit for å
se litt av øyas portugisiske historie. I tillegg er det enkelt å ta en tur til
Hong Kong, og det er også enkelt å ta seg inn til fastlands-Kina fra
Macau.

Før vi dro hadde
både Svein Erik og jeg lest en del om Kina, og vi hadde snevret reisen ned til å
ta en båttur på Yangze- elven, se terrakotta- krigerne og avslutte i Beijing for
å se det som er å se der. Totalt regnet vi med å bruke ca tre uker, men for å ha
fleksibilitet valgte vi å ikke bestille hotell og reise på forhånd, med unntak
av fly og hotell i Macau.

Resten av dagen
brukte vi til å se byen. Gamle kirker, gammelt bibliotek, gammel festning og så
stakk vi innom Macau museum for å se litt av historien på den måten! I
horisonten så vi høye hus som stort sett var hoteller med spillekasinoer!! Det
er litt spesielt å gå rundt i gatene og se gateskilt skrevet på portugisisk,
plakater og skilt er skrevet på portugisisk og kinesisk, og engelsk er på mange
måter språk nr 3 her. Vi avsluttet dagens byrunde med å spasere gjennom det som
i gamle dager var Macaus svar på ”red light district”, kalt ”happy street”! Nå
hadde alle ”gledespikene” flyttet fra gaten (og inn i kasinoene!) og
restauranter og butikker hadde overtatt, så den eneste moroa vi hadde var å
studere alle butikkene som solgte svinesvor og tørre sandkaker – jeg tror man må
være asiater for å sette pris på produktene….

Torget i Macau, med gamle, typiske portugisiske bygningerGrand Lisboa, et av de største kasinoene og landemerkene i MacauInne i lobbyen i Grand Lisboa var det fullt av gull og glitterOver alt var det butikker som solgte svinesvor!!Gateskilt på portugisisk og kinesisk!

Om kvelden gikk vi
til en macau- portugisisk restaurant som hadde fått god omtale, men det ble en
diger nedtur. Maten var kjedelig og smakløs og damen som serverte oss var potte
sur hele tiden!

Neste morgen tok vi
en drosje til fergeterminalen og tok en hurtigbåt over til Hong Kong. Det kostet
ca 140 kr tur/retur og tok omtrent en time. Ut og innsjekking gikk raskt og
smertefritt. I HK var det grått og tåkete, vet ikke om det var forurensing eller
hva, men det gjorde det litt vanskelig å ta bilder, husene forsvant inn i
tåkeheimen!!

Det første vi gjorde
var å ta en trikk, (”tram”) langs en av hovedgatene i byen frem til en
holdeplass der vi kunne gå videre til ”the peak tram”, som er 120 år gammel og
tar deg opp til en topp for å se byen. Man starter på 28moh og ender på 396moh,
turen er på 1,4 km og går fra 4
0 til 27 0, så noen steder er det relativt bratt. På
toppen er det et digert hus med butikker og restauranter, og man kan betale
ekstra for å komme ut på taket og få 360 0 utsikt over byen. Vi
droppet det, siden tåken var der var det lite å se……

Derimot bestemte vi
oss for å gå nedover i stedet for å ta trikken tilbake. Det tok en time, gav
nødvendig mosjon, og vi fikk sett litt av åsen, der de rike bor i flotte
hus!!

Vel tilbake tok vi
en drosje til Soho for å spise lunch. Etterpå gikk vi ned langs et rullebånd som
går fra hovedgaten og opp til Soho – merkelige saker, rullebåndet går ned til
hovedgaten om morgenen, og resten av dagen går det fra hovedgaten og oppover.
Sannsynligvis er det laget for å gjøre det enklere for folk å komme seg på jobb!
Vel nede tok vi trikken tilbake til fergeterminalen og gikk litt rundt i området
før vi tok båten tilbake til Macau.

Første inntrykk av Hong Kong – høye skyskrapere!Gammel trikk midt i Hong KongEt rullebånd går fra hovedgaten og opp mot Soho i HK

En dag i Hong Kong
er ikke mye, men vi fikk ihvertfall et lite inntrykk av byen, og det er morsomt
å ha vært der. Stort sett består byen av høyhus og trafikk – men det var en del
imponerende høyhus…..

Vel tilbake i Macau
gikk vi over gaten og spiste en veldig god og rimelig middag. En stor flaske øl,
Tsingtao, til under 10 kr kan vel heller ikke kalles dyrt!

Neste morgen ordnet
vi med hotell og flybilletter for neste etappe som går til Chongquing. Ting tar
tid, og selv om vi hadde sjekket ut flere web-sider på forhånd, og sjekket litt
rundt ulike hotellalternativ, så går timene fort når man skal bestille. Dermed
var det omtrent lunchtider før vi kom oss ut på byen igjen. Fant en liten og
grei restaurant i ”happy street”. Så ruslet vi rundt i byen noen timer.
Plutselig befant vi oss rett i nærheten av Grand Lisboa, et digert spillekasino
eid av Stanley Ho – mangemillionæren som tidligere eide alle spillerettighetene
i Macau! Dermed måtte vi ta en tur innom – bare for å se, ikke for å
spille!!

Lobbyen var
imponerende, særlig hvis man er glad i den asiatiske måten å dekorere – gull og
glitter over alt! Inne i spillesalene var det passe fullt av mennesker som var
ivrig opptatt av kort og terninger!

Vi motsto
fristelsene og tuslet ut igjen og vandret sakte tilbake mot hotellet mens vi
studerte folkelivet. Temperaturen var slik at vi hadde dongeribukser og varme
gensere, samt regnjakke på hele tiden, så tanken på å sette seg ned på en
fortaus”bule” for å ta en øl var fraværende!

Igjen avsluttet vi
dagen med middag på ”stamstedet” rett over gaten.

Så var tiden kommet
for å vinke farvel til Macau. Igjen tok vi en drosje til fergeterminalen, men
denne gangen tok vi en båt til fastlandet, Shenzhen, på ca 80 minutter. Der
sjekket vi inn i fastlands-Kina – helt uten problemer. Så ble vi hentet av en
shuttle -buss og fraktet til flyplassen. Innsjekkingen gikk greit, men vi har
aldri opplevd en så grundig gjennomlysing av bagasjen. Michael på Mahili var
nødt til å ta ut alt fra bagen sin, og i tillegg måtte han ta en slurk av
whiskyflasken for å bevise at det var alkohol og ikke et forsøk på å smugle inn
en bombe!!

Vi ble sluppet inn
på flyet i god tid før avgang – og så startet ventingen. Etter 50 minutter uten
at noe skjedde opplyste de noe på kinesisk på høytaleren. Ingen av
flybetjeningen kunne et pip engelsk, så vi skjønte lite, men da de begynte å
servere middag og drikke forsto vi at det kom til å ta tid!! Etter over to
timers venting satte det seg plutselig en ung mann på setet ved siden av meg.
Han kunne litt engelsk, og forklarte at det var tåke på flyplassen i Chongquing,
og det var årsaken til at vi måtte vente. Navnet hans var Guyu og han jobbet i
immigrasjonen i Shenzhen. Han var ikke enkel å forstå, men vi holdt
konversasjonen gående i nesten tre timer da vi endelig landet i Chongquing, over
2 ½ time forsinket. Guyu hjalp oss med å finne en drosje og forklare
drosjesjåføren hvilket hotell vi skulle til – supersnillt!

Vår reddende engel Guyu fra flyet mellom Shenzhen og Chongqing

Hotellet var veldig
sentralt plassert i Chongquing (som er kinas største by!), litt nedslitt, men
med greie rom.

Utsikt fra hotellet. Vi kan se rett ned på Yangze-elven og Jialing-elven

Neste morgen spiste
vi vår første ordentlige kinesiske frokost – med spisepinner! Dumplings, Dim
Sum, nudler, ris, kokte egg, varm juice, grønn te, kokt kål og igjen denne
ubestemmelige suppen som ikke smaker mye!

Så gikk vi ut på
gaten og ble omtrent overfalt av ivrige selgere av båtturer på Yangze-elven. Vi
leste i en av reisebøkene om et hotell som hadde engelsktalende reisebyrå, så vi
bestemte oss for å spasere dit. Det var umulig å finne et kart som dekket byen
på engelsk, så Svein Erik brukte det lille kartet i Lonly Planet – men det gikk
smertefritt. Han geleidet oss gjennom trange smug og brede gater til vi fant
hotellet. Her fikk vi bestilt en tre dagers båttur om bord et av de største og
mest moderne skipene på elven.

Da turen var bestilt
var det bare å slappe av og studere Chongquing i et par dager.

Vi spiste hot-pot
til lunch. Det er en populær rett og bestod av diverse kjøtt og grønnsaker som
slenges opp i en stor gryte som står på et gassbluss. I midten av gryten var det
en mindre gryte full av sterk chili og andre krydderurter. Så fisker man ut en
sopp eller en kjøttbit fra hovedgryten og dypper den ned i den kruttsterke
chiligryten – det er omtrent så håret krøller seg på hodet – så sterkt er det –
og typisk shechuanmat!

Hot Pot lunch – sterkt, men godt!

Vi oppdaget raskt en
besynderlig sak i Kina; ”alle” drikker øl, og øl er tilgjengelig de aller fleste
steder, men den er ofte veldig svak, 3, 1 – 3,8%. Det er omtrent som å drikke
brunt mineralvann, æsj og fysj! Vi måtte virkelig lete og lese for å være sikre
på å finne flasker med 4,3 – 4,5 %, som var det sterkeste ølet vi kunne finne.
På turen vår var det nok en del kinesere som lurte på hva slags raringer vi var
som nektet dem å åpne flaskene før vi hadde foretatt en grundig sjekk av den
lille skriften på etikettene…….

Etter hot-pot
lunchen gikk vi en tur rundt i byen, og tok bl,a en kabelbane over elven, bare
for å se litt! Vi dumpet også over en Carrefour-butikk og gikk inn for å se. Der
kjøpte vi baguett, ost og kinesisk rødvin – kveldens kosestund! Det finnes et
utrolig utvalg av kinesiske rødviner i alle prisklasser – vi valgte de på de
nedre hyllene, men de smakte overraskende godt. Jeg hadde vært overbevist om at
jeg ville oppleve tre uker total rødvinsfravær, men der tok jeg grundig
feil!!

Ny kinesisk frokost
– så drosje til en liten by, CiqiKou, ca 20 min unna. CiqiKou er en gammel by
med lave hus, og det sies at den kan minne om hvordan Chongquing så ut for mange
år siden. Byen er levende, fullt av folk bor og lever her, men det er også laget
en hovedgate full av små butikker og restauranter rettet mot turistene. Vi var
utenfor sesongen fortsatt, så det var relativt glissent i gatene – heldigvis! Vi
ruslet rundt et par timer, tok en øl på et lokalt tehus, og spiste lunch gående
ved å kjøpe satay på de lokale små utsalgene, og stekt indisk pannekake med
banan til dessert.

Noen små suvenirer
ble også kjøpt inn!!

På besøk i den gamle byen utenfor Chongqing; CiqiKouKinesisk tempel i CiqiKouTypisk kinesisk gatekjøkken!

På vei tilbake slapp
vi av Michael og Svein Erik på Stillwell museum, mens Jennifer og jeg tok drosje
tilbake til hotellet. Der satte vi fra oss sakene og gikk en kjapp tur til
Carrefour for å bunkre opp med litt mer kina-vin!

Klokken 18 ble vi
møtt av en kineser som loste oss fra hotellet og til båten. Vi trodde vi skulle
kjøres til båten, men hotellet lå så nære at man kunne gå – ikke visste de at vi
måtte slepe med oss en særdeles viktig nødrasjon av kinavin!!

Vel om bord fikk vi
utlevert hver vår lugar – Mahili på babord side og vi styrbord – praktisk, da
kunne vi se ut fra begge sider av båten! Båten var en luksusbåt, og lugarene var
pent innredet, og med egen balkong!

Mens vi ventet på
middagen knertet vi en flaske rødvin på babord side – de hadde best
utsikt!

I Chongqing – Century Star, som skal bli vårt nye hjem i tre dager nedover Yangze-elvenChongqing om kvelden

Båten forlot havnen
kl 22.30. Motoren gikk så stille at vi knapt la merke til at vi gikk. Om natten
lå vi med fratrukne gardiner og kunne ligge og følge med på livet på
Yangze-elven!

Frokost klokken 07!
Denne gangen var frokost- buffeen en miks av kinesisk og europeisk, så vi mesket
oss med stekt egg og bacon, pannekaker og syltetøy!

Så var det ut på
tur. Båten lå for kai i Fengdu og vi tok en busstur på ½ time til Snowy Jade
Cave, en hule der vi gikk en runde på omtrent en time og så stalaktitter,
stalagmitter og forsteininger som så ut som snøkrystaller og fossefall! Det var en fin tur, temperaturen var rundt 17
grader, men luftfuktigheten var ganske høy!

Fengdu, vårt første stopp på elvecruiset – byen er flyttet opp i åssiden pga demningen!17 grader og høy luftfuktighet i Snowy Jade CaveBesøk i Snowy Jade Cave – Michael har tatt dette bildet!

Tilbake til lunch om
bord i båten. Så forlot vi Fengdu. Vi brukte ettermiddagen til å se oss omkring
på båten. Det var en kar der som solgte kinesiske stempler, så vi bestilte et
stempel (laget av stein) med Fruen fra Havet – kjekt å ha! Så deltok vi på et 20
minutters kokekurs – ikke så veldig imponerende, ikke mye nytt å hente! Etterpå
brukte vi tid på å studere glassflasker som var malt innvendig. Hun som malte
flaskene hadde et lite utsalgssted om bord i båten, og vi ble fristet til å
kjøpe en flaske av henne. Selvsagt alt for dyrt, det fant vi ut etterpå, men
flasken var fin!

Luksustilværelse ombord i båten, flott lugar med egen, utvendig balkong!Vakre, håndmalte flasker, jenta på bildet kommer fra en familie med lange tradisjoner, og har selv drevet med innvendig maling av flasker i over 20 år!

Om kvelden ble alle
gjestene invitert til en velkomstdrink med kapteinen! Båten hadde kapasitet til
ca 350 gjester, vi var rundt 100 gjester om bord og av disse var ca 80 stk
asiatere. Resten var en gruppe med tysktalende turister, en sørafrikaner, et
engelsk par, Mahili fra Australia og vi fra Norge!

Vi ble servert rød
musserende kinesisk vin – veldig, veldig søt!! Kapteinen holdt en liten tale på
kinesisk der han ønsket oss velkommen om bord, og så var det hele
over!

Ved middagsbordet
var vi plassert sammen med det engelske paret, sørafrikaneren og Mahili – det
såkalte engelsktalende bordet! Bordet var typisk kinesisk, rundt med en
roterende glassplate i midten. Her ble det plassert dusinvis av retter, og vi
klarte ikke å spise mer enn 1/3 del av det hele – mange gode smaker, men for
noen mengder!!

Etter middag gikk
Svein Erik og jeg opp for å se den lokale underholdningen utført av betjeningen
om bord! Innimellom sang og dans laget de små selskapsleker der gjestene måtte
delta. Svein Erik fikk æren av å delta i ”potet-skyve-potet-konkurransen”. Han
fikk en potet bundet fast i en snor rundt livet. Poteten hang mellom bena hans
og så skulle han bruke poteten til å slå/skyve en annen potet liggende på gulvet
over en strek i enden av scenen!! Ingen skal påstå at ikke innsatsen var
imponerende, og han havnet på en knepen 2.plass – premien var et glass øl,
perfekt!

Neste morgen var
1.april, men ingen husket det, så ingen aprilsnarr! Mahili dro på en morgen-
ekskursjon mens vi tok en lat morgen og en avslappende frokost.

Etter frokost gikk
båten gjennom de to første ”gorgene”, juvene.

Gjennom den første av «three gorges»Yangze – legg merke til den gråe stripen som er død vegetasjon fra i vinter da elven gikk 10 meter høyere!The three gorges – Yangze-elven. Bratt, minner litt om en vestlandsfjord!

Dette området av
Yangze-elven heter ”the three gorges”og går fra Chongquing til Yichang, en
strekning på ca 660 km. I 1993 begynte
kineserne jobben med å bygge en diger demning ved Yichang, hovedsakelig for å
produsere strøm, men også for å prøve å kontrollere problemene med oversvømmelse
av Yangze-elven. Nå i 2009 vil hovedprosjektet være ferdigstilt, og i desember i
år vil dammen bli fylt til sitt maksimale nivå – 175
meter. I 2020 vil de siste turbinene
(i dag 26 turbiner , totalt vil det bli 32 turbiner) bli montert, i 2015 vil en
båtheis bli ferdig bygget!

Byggingen av dammen
har vært omstridt, over 1,2 mill mennesker har måtte flytte fra sine hjem, ingen
har full oversikt over hvilke konsekvenser denne demningen vil få i fremtiden
når det gjelder påvirkning av naturen, sedimentering……..i tillegg er tusenvis av
fornminner forsvunnet i dypet……Fordelene er at man produserer strøm, riktignok
bare 3% av kinas behov (i motsetning til 10% som var prognosene ved oppstart,
men ingen forutså det økte behovet!), man kan kontrollere oversvømmelse bedre,
og man kan bruke elven som en hovedfartsåre for båttransport og båtturisme, noe
som var vanskelig før demningen ble bygget. I tillegg har nesten 1 mill kinesere
fått nye hjem! Vet ikke hvor positivt det oppfattes av de kineserne som ble
tvunget til å flytte. For meg så husene og høyblokkene, som er bygget for å huse
alle som ble tvungne til å flytte, ut som russiske boligblokker bygget på
70-tallet!!

Tilbake til juvene –
vi var litt uheldig med været, grått og tåkete, men allikevel var det vakker
natur. Minnet litt om en vestlandsfjord, både natur og værmessig!! Bratte
fjellsider, og hist og pist klamret et lite hus seg fast i
fjellsiden!

Etter lunch var det
tid for en ekspedisjon. Vi ble loset over til en litt mindre båt for en times
tur inn til en sideelv. Så ble vi fordelt i små grupper over i robåter, 4 mann
rodde, og en styrmann i hekken! Guiden fortalte at før demningen ble bygget var
gjennomsnittsdybden i elven ca 2 meter, og de
var nødt til å dra småbåtene opp mot strømmen for hånd! Nå var det minst 30
meter dybde, og det var ingen
problemer med å ro begge veier!

En vanlig måte å forsere sideelvene til Yangze!

Vel tilbake i båten
var det tid for litt oppsummering av dagen og et glass rødvin før
middag.

Så klokken 21 gikk
vi gjennom den første slusen på vei ut fra demningen. Slusene var lange, men
ikke veldig brede. Det var akkurat plass til en lang og smal lastebåt full av
sand ved siden av oss, samt to andre lastebåter bak oss. Hver sluse tok ca en
time å passere, så i 23 –tiden gikk vi til sengs, vel vitende om at vi fortsatt
hadde to sluser igjen å passere før vi var ute på andre siden av
demningen.

Gjennom slusene, totalt er det 5 sluser, og hver tar ca 1 time å forsere

Neste morgen ble vi
fordelt i et par busser og fraktet til ”The Three Georges dam”. Selve demningen
er 2
km bred og 185
meter høy. Været var overskyet, (12-14
grader) og det var lett yr i luften – så det å ta bilder var vanskelig. Vi så
først en modell av anlegget, noe som hjalp veldig i forhold til å få et klart
bilde av anlegget. Så gikk vi rundt og tok bilder av demningen og slusene –
imponerende konstruksjon! Det var en diger suvenirbutikk i forbindelse med
dammen, og vi klarte å få kjøpt to nye innvendig malte glassflasker til en
vesentlig lavere pris enn på båten!

Modell av anlegget – selve demningen er bakerst, og slusene er nedenfor til høyreDet er 5 sluser man må igjenom, og de er gratis!!Den meget omtalte demningen, 2 km bred og 185 meter høy.

Etter turen til
demningen fortsatte vi båtturen gjennom det siste juvet – Trilling gorge. Det
interessante her var at vi fikk et inntrykk av hvordan ting var før de ble
påvirket av demningen. Plutselig så vi små sandstrender, gamle hus, gamle
båthavner, gamle stier og overbygde smale veier, kort sagt det var mye mer å se
på! Vi begynner å skjønne hvor mye som er endret og forsvunnet i forbindelse med
demningen!

The Trilling gorge, den siste gorgen, og etter demningen, slik at den er uberørt av økningen av vann-nivået på oversiden av demningen!

Så var vi fremme i
Yichang, og endestasjonen. Litt trist, det hadde vært en hyggelig båttur, med
flott natur og skikkelig luksustilværelse om bord! Vi hadde fått hjelp av guiden
på båten til å bestille togbilletter fra Yichan til Xian, som var neste
stoppested. Dessverre viste det seg at han bare hadde klart å skaffe tre
billetter til en sovekabin, og en billett til en seng i en sovesal! Etter
loddtrekning tapte Svein Erik, så han havnet på sovesalen, men i følge ham selv
gikk det greit, og det var en skikkelig opplevelse!

Michael, Jennifer og
jeg delte kabin med en kineser, heldigvis av den stille og greie typen! Vi
prøvde å kjøpe ham ut, men han nektet å flytte, så da fikk vi heller leve med
ham! Vi hadde kjøpt bokser med nudler og øl før vi forlot stasjonen, og i
tillegg hadde vi noen flasker med rødvin som sovemedisin. Standarden på toget
var omtrent på nivå med togturen vi hadde til Hanoi i Vietnam, med unntak av at
her var det faktisk rent sengetøy!

Vi spiste mat på de enkleste steder, uten engelsk meny – noen ganger en utfordring og et spenningsmoment!På togtur mellom Yichang og Xian

Vi drakk nok
sovemedisin, og etter 16 timer på toget rullet vi inn til Xi`an klokken 8 om
morgenen.

Mer om det i del
2!

Mars-april

04-09

Tut, tut, toget
rullet inn på jernbanestasjonen i Xian, ca 40 minutter etter skjemaet, men hva
gjør vel det! Kineseren, som hadde vært så uheldig å måtte dele sovevogn med en
nordmann og to australiere, strøk på dør fortere enn lynet, hmmm,
merkelig…….

Mens vi jobbet med å
laste ut bagene våre dukket det opp en kineser som presenterte seg som Peter, og
kunne kjøre oss til hotellet, og ta oss med på turer hvis vi var interesserte.
Vi slo til, først ble vi kjørt til hotellet, som ikke var så veldig langt unna,
og så gjorde vi avtale om at han skulle plukke oss opp neste dag og kjøre oss
til terrakotta- krigerne, pluss et par andre steder vi hadde lyst til å se! Da
den avtalen var i boks kunne vi bruke resten av dagen til å slappe av og se litt
av Xian. Først frokost, så en dusj og en kort blund på øyet før vi spaserte ut
på tur. I Xian sentrum er det to ting som står på ”listen”, det er
”Klokketårnet” og ”Trommetårnet” (Bell tower og Drum tower). Vi tok for oss Klokketårnet først, som
naturlig nok er full av klokker!! Ikke all verdens å se på, men fin utsikt fra
toppen av tårnet, og dekorasjonene på tårnet var verd nærmere
studier!

Bjelle/klokke-tårnet i Xi`anDen største klokken i Belltower

Etter Klokketårnet
gikk vi mot Trommetårnet, men begynte å føle behov for noe brun og kald
leskedrikk, samt litt mat. Rett ved siden av Trommetårnet er den tredje
attraksjonen i Xian – det muslimske kvartal. Smale gater fulle av små serveringssteder og
butikker. Vi valgte den første og beste som både solgte mat og øl, og lunchen
bestod av små kjøttbiter av lam stekt på pinner, lammekebab og brød som lignet
på pizzabunn, alt sammen perfekt krydret. Så med unntak av at ølen var
pisslunken var det en av de beste lunchene vi har hatt så langt!

Veldig god lunch i det muslimske kvarter i Xian, kebab og brød!

Kjøkkenet var utendørs, med kullgrill, kjøtt på spyd og fluer……

Etter lunch gikk vi
en rundtur i det muslimske kvartalet. Først ble vi stoppet av en dame som
fortalte at hun var kunstner, og representerte kunstnerskolen i Xian. De hadde
leid et hotellrom i nærheten der de stilte ut bildene sine – om vi var
interessert i å ta en titt??

Vi hadde det jo ikke
travelt, så vi ble med. Opp i 2. etg. i et enkelt hotell, passerte to jenter som
jeg tror var en annen type kunstner, og så inn på et rom der det var hengt opp
dusinvis av typiske kinesiske malerier og tegninger. Mahili følte presset og
kjøpte noen tegninger. Jeg så en tegning jeg synes var ok, men vi hadde allerede
kjøpt et tidligere på turen vår, og det er begrenset hva man kan drasse på! Men
kunstnerinnen var tydeligvis av den mening at det var bedre å få solgt noe, så
hun gav oss tegningen for 50 yuan, noe som tilsvarer 50 kr, så vi kunne ikke si
nei. Dermed gikk vi alle ut med bilder i sekken!!

Neste stopp på
programmet var besøk i det muslimske moske, et gammelt kompleks som hadde
overlevd Maos utrenskning. Med unntak av hallen der man ba, var moskeen åpen for
alle, inkl kvinner som ikke var tildekket! Fine bygninger, mange fine
bygningsdetaljer og vi var der på en fredag, og det var tydelig at de holdt på å
sette frem stoler og bord for et skikkelig fredagsparty senere på kvelden – med
te og tørre småkaker????

Et av husene inne i den muslimske moskeen i XianFortsatt inne i moskeen, nydelige blomster på trærne!

På vei tilbake mot
hotellet dro vi innom Trommetårnet, som selvsagt bestod av dusinvis av trommer i
alle størrelser! Dessverre var vi verken på Tromme, eller Klokketårnet mens de
hadde demonstrasjon av trommer og klokkeklang…….

Noen eksemplarer av alle trommene som befant seg i Drum Tower, Xian

Så rasket vi med oss
et par flasker gourmet-kinavin fra en lokal sjappe som Jennifer greide å prute
ned til 40 Yuan pr flaske (1 yuan – ca 1 kr), og så hadde vi en rødvinsstund på
rommet før middag, som denne kvelden ble inntatt i hotellets restaurant – god
mat!

Så var det atter tid
for kinesisk frokost. Varm appelsinjuice, egg kokt i te, nudler, stekt ris,
dumplings fylt med en slags søt bete eller kjøttdeig, søte gresskar, syltede
grønnsaker, salte andeegg, gravet andeegg, tynn rissuppe, tynn ubestemmelig
suppe og grønn te. Heldigvis hadde de søt loff og syltetøy, så man kunne velge
den varianten hvis man ble lei av den kinesiske frokosten……..

Peter hentet oss
presis klokken 09.00. Først kjørte han oss til Banpo museum. Det er et
utgravingsfelt der de har funnet bosetting fra 6000 år siden, anlagt et tak over
hele området og åpnet det for publikum. En del av funnene var plassert i montere
i en egen avdeling. Tror det gjorde et dypt inntrykk på australierne at de
faktisk så på ting som var så gamle – stor kontrast til den hvite, australske
historien……(og for de fleste hvite australiere er det den eneste historien som
finnes..)

Utgraving av en 6000 år gammel bosetting!

Etter Banpo ble vi
kjørt til en fabrikk der de produserer terrakotta – krigere for hånd. Det var et
typisk salgstriks, men vi raste gjennom lokalet og endte opp på andre siden uten
å ha kjøpt en eneste kriger!!

Besøk på en fabrikk som masseproduserer terrakottakrigere i alle størrelser!Om hendene er masseprodusert, så er ihvertfall hodet originalt!

Neste stopp var Lin
Tong museum som var et lite museum der man kunne ta nærbilde av ekte
terrakottakrigere for 20 Yuan! Så var det på tide med lunch, og Peter kjørte oss
til en diger kommunal restaurant der vi kunne kjøpe en slags ”lunchpakke” for
50Yuan pr person. Vi aksepterte, og ble servert en drøss av retter, som vanlig
alt for mye mat, men flere av rettene var velsmakende! Ølen var som vanlig
lunken, og denne gang var det ikke mulig å få tak i annet enn 3,1 % – kun egnet
som tørsteslukker!

Etter lunch dro vi
videre til the Tomb of Qui Shi Huang – en diger gravhaug som fortsatt ikke var
utgravet. Hovedårsaken til det var at det var målt ekstremt høy konsentrasjon av
kvikksølv inne i gravhaugen, men de tror også at det er flere andre intrikate
feller – det er omtrent som en film med Indiana Jones!!!

Gravhaugen til Qin Shi Huang. Dette var opprinnelig et flatt jorde!Hester funnet ved gravhaugen til keiser Huang. Nå er de plassert på museet rett ved siden av terrakottafigurene.

Vi kjørte en runde
rundt selve gravhaugen med en elbil, og så gikk Michael, Svein Erik og jeg på
toppen av haugen. Jennifer har astma, og er ikke så ivrig på bratte bakker og
trapper!

Qin Shi Huang var 13
år da han ble keiser av Qin i år 246 f.Kr. Innen
25 år klarte han å samle alle statene i Kina til et rike, og han ble den første
keiseren av et samlet Kina. Han ble kjent som en nådeløs tyrann som bl.a.
besluttet at alle bøker som ikke omhandlet landbruk eller historien til Qin
skulle brennes (så Mao var langt fra den første!!) . Heldigvis greide noen lærde
av Confucian å gjemme en del bøker slik at fortsatt finnes litteratur fra tiden
før Qin Shi Huang. I tillegg til å bygge veier som samlet Kina til et rike og
styrke den militære beredskapen begynte han også byggingen av den kinesiske mur,
samt byggingen av sin egen gravplass og terrakotta- armeen som skulle beskytte
ham i sitt neste liv! Det var stort sett bøndene som ble brukt som
arbeidskraft!

Huang døde i
210
f. Kr, 49 år gammel, og da ble det
opprør. Lederne som etterfulgte Huang hadde ikke den samme autoriteten, og
i 206
f. Kr overtok krigeren Liu Bang Xian
og dannet Han dynastiet som varte i over 400 år!

Terrakotta- krigerne
ble oppdaget av lokale bønder i 1974 mens de gravde en brønn. En av bøndene
lever fortsatt i dag, og man kan finne ham inne i butikken i kammer nr 2 der han
fortsatt signerer bøker og bilder!!

Krigerne ble funnet
ca 2
km vest for graven til
Huang.

I dag er alle
bøndene ”relokert”, og området er omdannet til en diger turistmaskin. Det er
funnet terrakottakrigere i tre ulike kammer, og det er bygget digre haller over
alle kamrene for å beskytte dem mot vær og vind! I tillegg er det bygget et
museum der man har samlet skatter som er gravet ut rundt gravhaugen til Qin Shi
Huang.

I den første hallen
kommer man inn og ser krigerne slik man alltid ser dem på bilder, oppstilt og
oppmarsjert rad etter rad av krigere. Det var imponerende å se, eneste som var
litt dumt var at det var alt for mange turister inne i hallen på en gang, så vi
måtte kjempe oss frem til gelenderet for å få et ordentlig overblikk!

Over 1000 terrakottakrigere, av det man tror er i alt ca 8000 stk. Alle med individuelle hoder og hender!Det er nesten uvirkelig å plutselig være noen få meter fra figurene!Terrakottakrigere i mengder, alle 1,8 meter høyeSvein Erik foran kammer nr 2, der de ikke har startet utgraving ennå. Det er kun taket man ser.Krigerne er stilt opp i kampformasjon!Legg merke til den åpne munnen – her har det opprinnelig vært et tykt bitt av tre, som har råtnet bortKrigere, i det man tror var kommandosentralenEn terrakottakriger som fortsatt har en rest av farger!

Over 1000 krigere av
et overslag på ca 8000 totalt var oppstilt. Det mest imponerende er at alle
figurene har ulike ansiktsuttrykk og individuelle hender. Figurene er ca
1,8
meter høye, og er hule fra brystet og
opp. Innimellom kan man se hester oppstilt med en litt rar munn – forklaringen
er at de opprinnelig hadde et tykt trebitt i munnen som har råtnet opp! Det
jobbes fortsatt med å restaurere krigerne. Da de åpnet kammeret var alle
figurene veltet og delvis knust, så det har vært et gedigent puslespill å sette
dem sammen igjen.

Kammer nr 2 er
fortsatt ikke åpnet. Her kan man se taket som var lagt oppå krigerne, men resten
er ikke utforsket ennå. En av grunnene til at de ikke har gjort noe her er at de
fortsatt forsker på en måte å bevare fargene på. Alle krigerne var nemlig
dekorert med flotte farger, men i kammer nr 1 er fargene forsvunnet pga lyset.
Man tror at kammeret inneholder enda flere krigere enn i kammer nr 1!

Kammer nr 3 er det
minste kammeret og inneholder 68 krigere. Man tror at det kan ha vært armeens
kommandosentral.

Museet var mørkt og
varmt med dårlig luft og alt for hard trykk av turister. Vi fikk et glimt av
skattene som var funnet ved gravhaugen til Huang, bl.a. en vogn trukket av 4
hester, vakkert dekorert. Sannsynligvis var det masse annet interessant også,
men vi gikk fort gjennom hovedsakelig pga den dårlige luften og
menneskemengden!

Det å se
terrakottafigurene var et av hovedpunktene på listen over ting vi ville se i
Kina, og det første glimtet man fikk når man kommer inn i kammer nr 1 er
imponerende – rad på rad med krigere, alle med sine individuelle ansiktsuttrykk
og hårfrisyrer. Det er morsomt å få se dem nå, og kanskje hvis vi reiser tilbake
om 10 år så kan vi få se kammer nr 2 med krigere i sine opprinnelige
farger??!

På vei ut kjøpte vi
noen postkort og en bok om stedet – for å ha et fysisk minne, og så satte vi oss
inn i bilen og fordøyde dagens inntrykk på vei tilbake til hotellet, sånn
ca 30
km unna.

Neste dag brukte vi
tiden før lunch til å bestille flybilletter og hotell i Beijing. Det var en
strålende dag med sol fra nesten skyfri himmel, så ved lunchtider gikk vi ut for
å ta en sykkeltur på bymuren rundt Xian. Rundt bykjernen er det en intakt mur på
totalt 14
km, og vi satte kursen mot den
nærmeste åpningen. På veien stoppet vi ved en typisk kinesisk restaurant, kun
kinesisk meny, men noen bilder på veggen! Igjen var vi heldige og fikk hjelp fra
en ung jente som kunne litt engelsk, og dermed fikk vi bestilt tre ulike retter,
uten at vi hadde helt oversikt over hva vi ville bli servert! Stekt blomkål med
noe som smakte som bacon var veldig godt, bollen med kraft og en hel kylling
svømmende i midten var også grei, men den siste bollen med en slags
grønnsaksblanding i kraft overrasket med ingredienser vi synes lignet på både
sjømat og innvoller, så den ble stående relativt urørt tilbake!

Typisk bolle med mat vi ikke aner hva er…!

Oppe på bymuren
leide vi sykler og hadde en veldig fin tur rundt hele muren. Syklene leide man
for 100 minutter, og det var akkurat det man trengte for å sykle rundt i passe
tempo, samt kunne ta de bilden man hadde lyst til! Turen kan anbefales, god
mosjon og man får se litt andre deler av Xian (uttales forresten Sjian på
kinesisk, som sjino, sjærste og sjøtt!!)

Vi leide sykler på bymuren som gikk rundt hele Xian – 14 km rundturVi var utrolig heldige med været denne dagen

Mandag, fortsatt
mange gjester på hotellet, og forklaringen var at det var dag 3 av den kinesiske
”påskefeiringen”, de feirer vel ikke påske på tradisjonelt vis, men har laget
tre dager offisiell ferie! Vi spiste vår kinesiske frokost og gikk ut for å
kapre en drosje. Før vi reiste til Kina kjøpte vi ”Rough Guide to China” og den
har en oversikt over alle severdigheter, restauranter og hoteller de anbefaler
skrevet på kinesisk – veldig praktisk for å vise drosjesjåførene hvor vi vil!!
Kan anbefales, gjør ting mye enklere.

Dagens mål var først
et stopp ved Big Goose Pagoda. En Tang-dynasti munk ved navn Xuan Zang, født i
år 602 dro på en 17 års tur til India der han samlet en imponerende samling av
buddhistiske skrifter. For å ta vare på disse skriftene ble Big Goose pagoda
bygget, 7 etasjer høy, bygget av murstein for å gjøre den så brannsikker som
mulig!

Big Goose Pagoda

Deretter dro vi til
Shaanxi historiske museum. Da vi ankom museet var det en kjempelang kø foran
lukene. Vi var i ferd med å gi opp da vi leste et skilt at det var en egen luke
for pensjonister! Aha, Svein Erik stilte seg i køen og etter relativt kort
venting hadde han skaffet 4 billetter. Billettene var gratis, men jeg vet ikke
om det var en medvirkende årsak til at det var så stor interesse for å besøke
museet, eller om det var fordi det var ferie!

Museet var full av
historie fra menneskets utvikling fra apestadiet og frem til for ca 1000 år
siden. Historien etter den tid var tydeligvis ikke så interessant!

Vi avsluttet
formiddagens ”økt” med en rask tur innom Little goose pagoda, som var bygget
litt senere enn big goose pagoda, men bygget for samme formål, nemlig å ta vare
på hellige buddhistiske skrifter. Xian by hadde akkurat fullført byggingen av
Xian museum og inngangsbilletten var 50Yuan/person. Vi var ikke veldig
interessert i å betale dette, men Jennifer klarte det kunststykke å prute på
billettprisen så vi slapp inn for halv pris!!

Rask tur inn til
pagoden via en suvenirbutikk, så en runde rundt i parken og 10 minutter inne i
Xian museum, som var en blek kopi av Shaanxi museum. Dermed var dagens museum og
severdighetsdose oppbrukt!

Vi tok en drosje
tilbake til muslimkvartalet og spiste den samme gode lunchen som sist, nam, nam.
Så gikk vi videre og fant et massasjeinstitutt der massørene var blinde. Svein
Erik, Jennifer og jeg var klare for en massasje, men Michael (som aldri hadde
blitt massert før) var veldig i tvil! Men tanken på å vente på oss en time var
tung, så han lot seg overtale til å forsøke! Dermed ble vi alle fire geleidet
inn i et rom der de andre ble massert av blinde, mens jeg måtte klare meg med en
seende!! Michael stønnet og bar seg når hans massør fant frem til alle de ømme
punktene……. Han erklærte at det var første og siste gang han skulle prøve seg på
noe slikt! Vi andre var godt fornøyde med massasjen…

Etterpå vandret vi
gatelangs tilbake til hotellet mens vi studerte det yrende
folkelivet!

Neste morgen var det
avreise til Beijing, mer om det i del 3

En liten kuriositet….;

En kinesisk variant av den norske 4-seter`n!