Fruen fra havet

Okt-nov

Reisebrev 08-07

Det
ble i overkant av to hektiske uker i Singapore. Først en uke med
jobbing på båten og en del innkjøp av diverse briller og duppedingser
til båten. Så ankom Truels, vår gode venn, og da ble det en kombinasjon
av sighseeing og handling.
Endelig dukket vår gode venn Truels opp i Singapore

Vi besøkte bl.a nattsafari, der vi kunne se
ville dyr på nært hold og dro ut på Santosa – kjent for badeliv og
diverse turistattraksjoner. Vi leide sykler der og syklet ut til den
splitter nye Santosa marina for å se på anlegget og samtidig se etter
andre kjente seilbåter. Vi
jobbet også med å finne ut av visumreglene til Thailand, det var ingen
enkel sak. Bl.a fikk vi høre at for å få tre mnd visum så måtte vi
dokumentere at vi var gift, og at vi hadde penger i banken. Dermed dro
vi til den norske ambassaden og fikk dem til å utstede et dokument som
bekreftet at vi var vel gift! Så tok vi utskrift på pc av bankkontoen
vår. Det siste viste seg å ikke være nok. Vi var på den thailandske
ambassaden tidlig en mandag morgen, og det viste seg at dette var den
første dagen de ikke aksepterte en bankutskrift fra internett. Det måtte
være et høytidlig brev fra banken som kunne bekrefte at vi hadde penger
på bok!! Vi gav opp, og dermed fikk vi et to mnd visum til Thailand –
greit nok! Hvilke andre regler som gjelder for lengre opphold i Thailand
fikk vi ikke svar på……..

Sammen med Mahili på indisk restaurant i Singapore – enkle tallerkener, og bestikket var fingrene…..Sykkeltur på Santosa, Singapore

I kø tidlig en mandag morgen foran den Thailandske ambassaden for å søke om visum

Den
første november vinket vi farvel til Singapore, og satte kursen mot
Malaysia og det beryktede Malakkastredet, kjent for sine grusomme
pirater!!

Vi
hadde snakket litt med en kaptein på en norsk firmabåt som lå i samme
marina som oss, og han fortalte at det var så grunt i Malakkastredet, og
vindene blåste bestandig fralandsvind, så det var enkelt å kaste anker
hvor som helst. Vi bestemte oss
derfor for å gå så langt vi orket den dagen, og så kaste anker. Den
australske båten Mahili slo følge med oss – det er greit å være to båter
sammen. Etter 9 timer motring begynte vi å bli lei, og klare for å ta
kvelden. Det hadde vært en begivenhetsløs motortur, med lite vind, noen
få fiskebåter, noe søppel, få fiskegarn og absolutt ingen pirater!!!
Dermed gikk vi nærmere land og kastet anker på 5 meter.
Det var en merkelig følelse, for vi lå fortsatt et godt stykke fra land
og helt åpent – det var akkurat som om vi hadde kastet anker midt på
havet!! Ut på natten begynte det å blåse opp, og ikke fra land som det
burde, samtidig begynte det å regne, lyne og tordne! Som følge av vinden
begynte det å bygge seg opp en del bølger og svell – det ble en urolig
natt, men ankeret satt som vanlig som støpt!!

Neste
formiddag måtte vi kjøre sikksakk mellom alle fisketeinene som lå nære
land. Vi var veldig usikre på om det var teiner eller fiskegarn som fløt
i overflaten, så vi la opp til gode marginer til alt som fløt!

Først
når vi nærmet oss skipsleia ble det stopp på fiskeredskapene slik at vi
kunne slappe litt mer av og slippe å nistirre på alt som fløt i vannet –
og det var ikke småtterier – i perioder kom vi inn i ”stimer” av søppel
som hadde samlet seg i store flak med alt fra greiner til plast, ille!

Igjen
ble det en slapp motringsdag, denne gangen hadde vi en antydning til
vind, men den kom rett forfra – og det er lite å seile på. Kapteinen
besluttet av vi denne natten skulle ankre opp i beskyttelse bak en øy,
og dermed kastet vi anker bak Pulau Besar (Pulau betyr øy på malaysisk
og indonesisk!). Denne natten regnet det heldigvis ikke, men det tordnet
og lynte, og på morgenkvisten fikk vi kraftig vind. Vi hadde hørt
rykter om at marinaen i Port Dickson jobbet etter ”first come, first
serve”- prinsippet, og dermed besluttet vi å dra av gårde tidlig om
morgenen for å være sikret en plass. Slik tenkte også de andre 5 båtene
som lå for anker bak samme øy, så vi var en hel liten gruppe som forlot
ankringshavnen i grålysningen!!

Vinden
holdt seg utover formiddagen, ulempen var at den kom rett forfra og
skapte en del bølger. Det er ikke de gunstigste forholdene for Fruen, så
vi måtte øke turtallet en del for å jobbe oss gjennom bølgene. Hadde vi
enda kunnet sette opp seil så hadde vi fått opp farten, men med vinden
rett i mot så var det vanskelig. Å begynne å krysse gjennom Malakka var
ikke et alternativ!! I marinaen fikk vi alle sammen plass, og det var
fortsatt masse ledige plasser til båter som kom etter oss. Vi var ca 25
båter som deltok i Malaysia Rally, et beskjedent antall i forhold til de
120 båtene som deltok på Rally Indonesia – vi lurer fortsatt på hva som
har skjedd med alle båtene som vi ikke treffer lengre. Har de snudd og
seilt hjem til Australia, har de stoppet underveis, har de reist i
forkant opp til Thailand??????

Som
sagt så fikk vi en grei plass i marinaen, og Mahili ble nabobåten vår.
Etter at vi var vel fortøyd spratt Truels i land for å utforske
omgivelsene mens Svein Erik sjekket oss inn i landet. Så deltok vi på en
såkalt pressekonferanse som rallyarrangørene holdt før vi ble invitert
på ”hi tea”, som i Malaysia betyr servering av te og malaysisk mat.
Port Dickson marina og Hi-tea. Legg merke til ansiktsuttrykkene – og fargen på innholdet i glassene, ja du ser rett; saft!

En spesielt yndig ung danserinne som danset med
innlevelse og vakre bevegelser

Etter Hi tea gikk vi en tur for å oppspore nærmeste minibank og se oss
litt rundt i nabolaget. Neste morgen jobbet Truels med å skaffe til veie
en bil til vår planlagte tre dagers ekspedisjon til Kuala Lumpur. Om
ettermiddagen ankom Checkmate og Cintra, og vi hadde en hyggelig
gjenforening. Neste morgen dro vi av gårde med en privatleid bil, type
enkel men grei! Første stopp var Malakka by. Her vandret vi rundt i den
eldre delen av byen, besøkte en kirke, spiste lunch og tok en rask tur
innom Chinatown. Det lille vi så av Malakka var sjarmerende.

Et oversiktsbilde over Malakka by!Vi gikk en runde rundt i Chinatown i Malakka med gater fulle av antikviteter – hadde vi bare hatt en større båt…..

Så
kastet vi oss inn i bilen igjen og dro nordover til Kuala Lumpur.
Truels har vært mye i KL i jobbsammenheng, og hadde sitt ”stamhotell”
rett i nærheten av Mister Raymond – Hydros hovedsamarbeidspartner på
gjødsel den gangen Truels jobbet for Hydro Agri.

Truels
hadde fortalt at hotellet var enkelt og greit, derfor ble jeg stor i
øynene da vi kjørte opp foran hotellet og ble møtt av bagasjebærere med
hvite hansker – jammen kaller jeg det enkel stil!! De bar inn våre tre
små bager fylt av t-skjorter og shortser…..

Truels
kontaktet sin gode venn Raymond, og ble sporenstreks invitert bort til
hans kontor for en velkomstvisitt med noko attåt!! Vi fikk beskjed om at
vi alle var invitert ut til middag samme kveld.
Mens Truels gjenoppfrisket sitt gamle vennskap, tok Svein Erik og jeg
det helt med ro og lå på sengen og surfet gjennom tv-stasjonene – det er
ikke hver dag vi kan se nyheter på tv!! Så i 19-tiden var det på tide å
ta på seg den eneste medbrakte skjorten og kjolen, og la være å se ned
på de sandalkledde føttene! Vel nede i lobbyen ble vi møtt av Raymond og
en av hans medarbeidere. Raymond var en veldig blid og hyggelig kineser
som var i ferd med å fylle 57 år. Grunnen til at jeg nevner alder er at
vi den kvelden fikk invitasjon til hans bursdag to dager senere. Vi
hadde opprinnelig tenkt å dra den dagen, men vi var ikke vanskelig å
overtale til å utsette avreisen en dag.

Så ble SE og jeg geleidet inn i en bil med privatsjåfør sammen med Raymonds ansatte. Truels kjørte sammen med Raymond i hans BMW 740 L – privatsjåfør og kun to dype lærseter bak, med alt som fantes av trykk-knapper og stæsj!!

Vi
stoppet foran et hotell og ble raskt ført opp til noe som tydeligvis
var Raymonds stamsted med sitt eget ”chambre separet”. Raymond bar på en
pose som inneholdt en flaske med 20 år gammel Ballantines. Svein Erik
har aldri sett så fin Ballantines noen gang. Denne whiskyen var kveldens
drikkevare, både før, under og etter maten!! Jeg var heldig og fikk lov
til å få rødvin i stedet for whisky, og dermed ble jeg servert en
megadyr fransk rødvin som smakte himmelsk! I tillegg til oss, Raymond og
den ansatte som fulgte oss i bilen deltok to av Raymonds nærmeste
medarbeidere, to svært hyggelige karer ved måltiden.

Vi
fikk servert fullt av små retter, haifinnesuppe, hummer, nudler og ikke
minst Beijing duck (ikke selve kjøttet, men det sprøstekte skinnet
rullet inn i en slags lefse – veldig godt og regnet som en delikatesse).
Det var et fantastisk måltid, både selve maten, stemningen og
drikkevarene…..

Men
alt som er godt har en ende, og til slutt ble vi fraktet tilbake til
hotellet. Det var litt morsommere å møte de hanskekledde døråpnerne da
vi skred ut av vår bil med privatsjåfør….

På middag med Raymond og hans ansatte i Kuala Lumpur

Neste
dag kjørte vi inn til Kuala Lumpur. Truels insisterte på å kjøre, noe
som førte til ganske mange ekstra sightseing- runder i byen. Jeg kan
fortelle at KL er en utrolig komplisert by å kjøre i, full av motorveier
som går i alle retninger, og tar man feil må man kjøre i evigheter før
det er mulig å ta av!!

Først
prøvde vi å ta en tur opp i Petronas Towers som har en bro som
forbinder de to tårnene. Da vi kom frem til luken fikk vi beskjed om at
alle turene opp var fullbooket frem til klokken 16.30 om ettermiddagen.
Selve turen opp var gratis, men det var et begrenset antall mennesker
som kunne være der samtidig. Vi gav opp, og gikk heller ut på utsiden og
tok noen bilder av bygningen. Så dro vi ned til det som kan kalles
”sentrum”, Merdaka square, og så på noen gamle engelske hus og en
cricketbane før vi spaserte inn i Chinatown for å spise lunch, og se oss
litt omkring. Der fikk jeg bl.a kjøpt med et par sko som var mer egnet
til en bursdag enn sandalene mine! Så var tiden inne for å komme seg
tilbake til hotellet, og det tok sin tid siden vi kjørte oss fullstendig
vill et par ganger!

Den gamle delen av KL, en gang engelskmennenes cricketbane!Vi kom dessverre aldri opp på broen mellom Petronas towers

Tilbake
på hotellet var tiden inne for en liten hvil, litt TV-titting og så et
glass med rødvin før maten! Denne gangen besluttet vi å spise på
hotellet, og Truels som er så glad i japansk mat inviterte oss med til
den japanske restauranten. Her ble vi plassert bak en ”kokkedisk” og
fikk utlevert hver vår meny.
Truels inviterte oss på japansk middag i Kuala Lumpur

Vi overlot det meste til Truels som
bestilte diverse retter samt sake. Etter en stund kom kokken inn og
begynte å forberede de ulike rettene. Kanskje har Svein Erik og jeg
begynt å bli alt for kritiske og sære, men vi ble ikke imponerte verken
over kokkens prestasjoner eller maten – synd, for det la nok en demper
på Truels sin entusiasme og glede over maten! Etter måltidet besluttet
vi å gå en runde ut for å sjekke nabolaget. Der fant vi en del barer og
spisesteder, og endte til slutt opp på Raymond sin favorittbar (uten at
vi traff Raymond!) der vi delte en mugge med øl. Neste morgen gikk vi en
ny runde i nabolaget bare for å få litt mosjon før Truels dro for å
spille golf med Raymond (på burdagen hans!). Svein Erik og jeg tok
hotellets buss til nærmeste digre kjøpesenter og der fikk jeg kjøpt meg
et par nye klesplagg til kveldens bursdagsfeiring.

Om
kvelden ble vi atter en gang hentet på hotellet i BMW`en og kjørt hjem
til Raymonds flunkende nye hus, som lå inne på en golfbane!

Så ble vi tatt med på en omvisning i hva man kan kalle et giganthus – langt over et mål stort!!

Ingen ting å utsette på utsikten mot KL og golfbanen!Hjemme hos Raymond i hans nye hus

Alt
var moderne, og den utvendige heisen som gikk mellom de fire etasjene
var på en måte kronen på verket!! Det var eget mediarom (en slags kino!)
lydisolert musikkrom for sønnen som spilte på trommer, egen stue koblet
til soverommet, som begge var utstyrt med rokokkolignende møbler, bar,
stuer, grovkjøkken, finkjøkken, kontor – you name it! Alt bar preg av
overflod med penger, og kanskje litt underskudd av smak! Uansett så var
det en fornøyelse å få bli med rundt og se herligheten. Etter
omvisningen fikk vi hver vår whisky utlevert før det var på tide å sette
seg i bilene og bli kjørt noen hundre meter bort til klubbhuset på
golfbanen. Her skulle selve festen være.

Vel
inne ble vi presentert for noen av medarbeiderne og noen flere
familiemedlemmer. Så var tiden inne for noen drinker i baren før det ble
annonsert at maten var klar – buffet, med et utall kjente og ukjente
retter. Som en av de få utenlandske hvite gjestene, og antageligvis den
eneste kvinnelige, ble jeg tatt med av en av de kvinnelige ansatte hos
Raymond, som førstemann! Vanligvis bruker jeg å vente litt, for å
orientere meg om de ulike rettene, men nå var jeg nødt til å spørre min
guide om hva som var hva i de ulike bollene – kjekt å vite om det er så
sterkt krydret at man får krøller av å spise det!!!

Etter
maten var tiden inne for å spille biljard og sosialisere. Svein Erik og
Truels tapte grundig i biljard da de prøvde seg mot Raymond, mens jeg
konverserte med et par av de andre gjestene. Deretter var det
bursdagssang før dansingen begynte. Jeg fikk utlevert en eldre kineser
som gjerne ville danse, og da var det bare å kaste seg ut i det. Raymond
danset elegant med alle de viktige damene i livet hans, sekretæren,
kona……

Etter
utallige danser begynte det å tynnes ut i rekkene av gjester, og vi
bestemte oss for å trekke oss tilbake før vi var de eneste igjen. Dermed
ble vi kjørt tilbake til hotellet, mette, lette i hodet og passe
lykkelige etter en uforglemmelig bursdag.

Gode kollegaer på bursdagsfesten til RaymondBursdagssangen ble sunget med intensitet og innlevelse!

Så
var tiden i KL omme, og vi satte oss i bilen. Uforklarlig nok greide vi
å treffe rett vei ut av byen uten omveier, og satte kursen mot Port
Dickson. Etter noen timers kjøring ruller vi inn foran det såkalte
supermarkedet i Port Dickson, der vi får handlet inn litt brød, egg,
juice og fersk kylling (som middagsmat under neste seilas).

Selve Port Dickson var ganske kjedelig, og det tok oss ikke lang tid å se det meste av byen.

Tilbake
i båten var det rolige tider, dvs Truels og Svein Erik vasket båten,
mens jeg gjorde småjobber inne i båten. Dagen etter var det polering av
skutesiden – Truels følte nok at han var kommet til en slaveleir!!

Dagen
etter dro vi videre. Målet for arrangørene av rallyet var at alle
båtene skulle reise samtidig, og de stilte opp med to regattaseilbåter
fra marinen som skulle fungere som eskortebåter! Jommen sa vi
eskortebåter – etter få timer seilte de fra oss, og i følge planen
skulle alle melde posisjon på vhf, men ingen i regattabåtene lyttet til
vhf!! Ingen så noe mer til dem før vi ankom bestemmelsesmålet, Lumut,
som var en marinebase for Malaysia.

For
å komme til Lumut måtte vi ta en nattseilas. Dagen startet med null
vind og kvelende varme. Truels holdt på å forgå, og holdt seg stort sett
innomhus rett foran en vifte! Så rundt midnatt fikk vi et skikkelig
drittvær. Det regnet hunder og katter, det blåste opp i 30 knop og det
tordnet og lynte over alt. Vi hadde på radaren, men det var kun regnvær å
se på den. Spenningen var å stå i trappen opp til cocpit og speide
etter båter hver gang lynet lyste opp himmelen! Det gikk heldigvis bra,
vi traff ingen andre båter og vi gikk ikke i noen fiskeredskaper, selv
om det var fullt av seil og fiskebåter rundt oss på alle kanter!

I tre timer varte drittværet før det sakte, men sikkert roet seg, og sikten ble klarere.

Neste morgen motret vi inn en fjord til Lumut og ankret opp foran en bitte liten marina.

Vi
dro på land og gikk en tur for å finne et sted å ta 12-ølen, og spise
lunch. Øl fant vi i marinaen, og lunch inntok vi litt lengre ned i
gaten, hos mister Lee! Det ble stamstedet vårt for resten av oppholdet i
Lumut!
Vårt stamsted i Lumut, restauranten til Mr Lee

Om ettermiddagen skulle
det være informasjon om neste dags opplegg, og møte med kongefamilien!
Vi møtte opp på avtalt tid, men da ingen ting skjedde, og ingen visste
noe om noe som helst, dro vi liksågodt ut i båten for en liten siesta.
Om kvelden ble vi informert av Mahili, som hadde ventet tålmodig på
info-møtet, at vi skulle møte frem klokken 9 neste morgen med sko som
dekket tærne, kjole/skjørt til under knærne, tildekkete skuldre, menn i
langbukse og skjorte, osv, osv – her skulle vi møte kongefamilien i
verdige former.

Neste
morgen møtte den mest velkledde seilergjengen jeg noen gang har opplevd
for å møte de konglige! Vi ble plassert inne under en teltduk, og der
satt vi og lyttet til musikkorkesteret som stod disiplinert oppstilt
midt i solsteiken med tykke uniformer og svarte hatter, og spilte den
ene melodien etter den andre. Stakkars, det så varmt ut, og i etterkant
fikk vi høre at flere av musikantene hadde besvimt i varmen!

Etter
en god stund dukket det opp en stor hvit Bentley opp, og ut skred en av
sultanfamiliens medlemmer ut – det var vårt såkalte kongebesøk. Mannen
så hyggelig nok ut, og etter å ha hilst på et par av oss seilere ble han
plassert oppe på et podium sammen med en haug av ”viktige personer”. Så
fulgte den ene talen etter den andre etterfulgt av nasjonalsangen og
kongesangen før vi ble plassert i en lang rekke for å håndhilse og
småprate med den kongelige!

Vi
nordmenn prøvde å rasjonalisere tingene, så vi plasserte oss i en
gruppe slik at han kunne snakke med oss alle på en gang. Det var et
sjakktrekk, vips så var vi fri til å trekke oss inn i skyggen og etter
hvert inn til et lunchbord. Der var det lang kø, ikke ølservering, lite
fristende mat – Mr Lee fikk dermed gleden av å tjene noen lunch – ringit
på oss fra Fruen!

Velkledde seiler som venter på sultanen, eller kongen..Kanskje kommer kongen……?Mange prominente gjester deltok under markeringenIkke hver dag vi er med på gruppebilde sammen med de kongeligeKan dette være et kongekupp; – Kong Truels?!

Dagen
etter ble vi med på en arrangert tur for å se noen av severdighetene i
området. Først dro vi til et skjellmuseum, interessant nok, men i små
doser. Deretter bar det videre til et merkelig sted, det var et
ferskvannsbasseng der man kunne lære å svømme og snorkle. Stedet så lett
nedslitt ut, men ute i bassenget var det en haug med malaysiske
ungdommer iført redningsvester. Alle var fullt påkledd, og jenten hadde
til og med på seg skautene sine – det så unektelig litt spesielt ut å
sette på seg dykkermaske iført skaut og full klesdrakt! Men de lo og
koste seg, så da så…..

Muslimer på svømmeopplæring, med hodeplagg og dykkermaske!

Etter
denne litt spesielle opplevelsen dro vi videre til en fabrikk som
produserte sølvpokaler og alle mulige formerer for medaljer og
duppedingser som kan henges på brystet og fremkalle beundring og
ærefrykt! Her fikk vi også servert en enkel lunch og anledning til å
besøke butikken deres!

På tur i Malaysia; her er vi på besøk hos en medalje,- og sølvprodusent

Ferdige produkter

Deretter
ble vi kjørt gjennom byen der sultanen hadde sitt palass for viktige
sammenkomster – vi fikk så vidt et glimt av et digert kompleks av en
bygning fullt av pump og prakt. Deretter kjørte vi et kort stykke videre
til det gamle sultanpalasset. Det var dessverre stengt pga
restaurering, for det var en vakker bygning, og sikkert interessant å få
se innvendig!

Som
avslutning på dagens tur dro vi innom en diger grotte som var mange
kilometer lang. Vi fikk se noen hundre meter innover inkludert litt
informasjon fra en guide, før vi snudde og satte kursen tilbake til
bussen. Etter en lang dag kom vi endelig frem til marinaen og kunne
rusle ned til Mr Lee og ta en enkel middag og noen øl før vi stupte i
seng!

Neste
stopp på seilasen var Penang. Vi forlot Lumut grytidlig om morgenen,
før det ble lyst, for å dra de 75 nm frem til neste ankringspunkt. I
følge kartet skulle det være en del staker og lys som skulle vise oss
veien ut fjorden og videre nordover – det stemte dårlig! Det var et par
lys, men de stod ikke på kartet, de som stod på kartet lyste ikke osv,
men vi kom oss atter helskinnet ut på det åpne hav. En kort periode
hadde vi faktisk god vind og kunne seile noen timer – det var den første
gangen Truels opplevde ren seilas på denne turen. Det varte selvsagt
ikke lenge før vi måtte støtte opp med motor for å holde farten oppe!
Beskjeden fra arrangørene var at alle skulle ankre opp bak en øy som
heter Pulau Jerejak, og ligge der over natten. Neste morgen skulle vi
samles til en stor flottilje og seile samlet under broen fra fastlandet
over til Penang. Som sagt så gjort. Neste morgen startet vi alle på likt
og anført av en stor slepebåt som blåste mengder av vann ut av
vannkanonene sine (så veldig imponerende ut!) krysset vi under broen
mens TV og aviser visstnok skulle ta bilder av oss!

I samlet flokk under broen mellom fastlandet og Penang

Så
nærmet vi oss marinaen i Penang, Tanjang City Marina, og etter litt
lettere kaos der 25 båter skal organiseres på plass, var vi godt fortøyd
til flytebryggen.

Svein
Erik ble rene kjendisen der han stod på bryggen og skulle fortøye
båten. To ganger ble han intervjuet av TV, og måtte fortelle om det fine
arrangementet, og hvor glade vi var for å få anledning til å være i
Malaysia!

Etter
den harde påkjenningen det er å være populær fant vi ut at det var på
tide å finne et egnet lunchsted, og dermed strøk vi av gårde ut av
marinaen. Rett over veien fant vi et lite, men populært sted med masse
sjømat, og litt annet. Etter at vi var ferdige med å spise ble vi
stående å beundre kokken, maken til hurtighet med wokpannen skal man
lete lenger etter!

I
Penang traff vi igjen våre gamle seilervenner fra Middelhavet, Odulphus
med Carla og Peter. Vi har ikke sett dem siden Corfu i 2004, men nå lå
de her og hadde båten på land for stoffing og lakkering. Odulphus gjorde
det motsatte av oss. I stedet for å gå ut av Middelhavet, krysse
Atlanteren, Panama og Stillehavet, så gikk de inn til Tyrkia, lå der et
år, og seilte så ”motsatt vei” gjennom Suez og Rødehavet før Indiske hav
og til Malaysia. Det var utrolig morsomt å treffe dem igjen, og siden
det var diger middag om kvelden med såkalt ”steamboat”-mat snek vi dem
med oss inn – ingen merket om det var et par ekstra munner å mette
allikevel. Steamboat-mat er en slags fondue der det blir plassert en
diger gryte formet som en smultring (hull i midten) midt på bordet med
varm buljong. Så slipper man den maten man ønsker opp i buljongen og
koker etter eget ønske. Problemet er å finne tilbake den maten man slapp
oppi!

Truels
var også primus motor for å arrangere en egen tur rundt på Penang. Vi
leide en minibuss med plass til 10 stk og fylte den opp med norske
seilere, og et par australske!

Første
stopp var et tempel, Wat Chajyamangkalaran, som er en blanding av
kinesisk, thai og burmesisk arkitektur, bygget på 1800 tallet. Inni
ligger den 3. største liggende Buddha i verden, over 33 meter lang.

Over tredve meter lang liggende Budda i Penang

På besøk i hjemmet til Cheong Fatt Tze i Penang

Så
tok vi en rask tur innom botanisk hage før vi besøkte Cheong Fatt Tze
sitt hjem bygget på 1880-tallet. Cheong Fatt Tze var en kineser som
hadde tjent en stor formue på handel, og ble etter hvert en ledende
skikkelse i Penang og Malaysia. Huset gikk etter hvert i arv, men
slektningene klarte ikke å holde det i hevd. Problemet var at huset ikke
kunne selges før sønnen døde, men da ble det kjøpt opp av en gruppe
investorer som puttet masse penger inn i restaurering av huset. Det
morsomme var også at vi hadde en ung guide som var veldig god i engelsk
og som gav oss masse informasjon om livet den gang, hvorfor hus ble
bygget på den måten de ble, overtro, tradisjoner osv – veldig bra og
interessant, og fortalt med en stor porsjon humor!

Dermed
var det tid for lunch, og sjåføren tok oss med til en såkalt
hawkerstall – en platting med tak over der det er fullt av stoler og
bord omringet av store og små matboder der man går rundt og ser og peker
på det man har lyst på å spise!

n typisk selger av mat i en såkalt ”hawkerstall”

Etter
lunch drar noen av gårde for å se et annet tempel mens resten går sakte
opp til ”Fløibanen” for å ta toget opp til Penang Hill. Vi møtes alle
sammen på stasjonen og tar et av verdens mest saktegående tog opp til
830 moh, til toppen av Penang Hill. Her er det storslått utsikt utover
hele Georgetown og Penang.

Som
avslutning på dagen dro vi en tur innom et supermarked for å bunkre opp
med litt brød og ferskvarer siden vi satset på en ankring før vi kommer
opp til Langkawi, som er neste stopp på ruten.

Penang
var for oss siste stopp i rallyprogrammet. Herfra dro vi utenom
programmet, ellers ville vi få for kort tid sammen med Truels i
Thailand. Så fra Penang tok vi en relativt kort tur opp til en øy som
heter Pulau Telor der vi for første gang med Truels om bord gravde frem
snorkel og svømmeføtter. Det var ikke mye å skryte av, men godt og varmt
i vannet var det, og sikten var bedre enn det vi hadde opplevd i
Malakkastredet så langt.

Apropos
Malakka så visste vi jo at piratfaren var sterkt overdrevet og at det
var stort sett kommersielle båter som kunne blir utsatt for angrep, men i
tillegg til piratfaren hadde vi blitt fortalt at stredet var full av
skumle fiskebåter og fiskeredskaper og at det fantes store hauger med
drivved som fløt frem og tilbake og kunne være farlig for mindre båter
som oss. Lite av disse ryktene stemte for oss; det var en del
fiskebåter, og en del fiskeredskaper, men de holder seg nærmere land, og
den fryktede drivveden så vi aldri noe til selv om det fløt mengder med
søppel i perioder – i det hele tatt så var ikke forholdene verre her
enn vi opplevde i Indonesia, kanskje snarere tvert i mot – der fløt det
drivgarn over alt!!

En typisk malaysisk fiskerbåt

Fra
Pulau Telor motret vi oss opp til Langkawi, Malaysias siste store øy
før Thailand, og som er helt tollfri. Et lite stykke før vi ankom Kuah,
hovedstaden møtte vi en vegg av regn. For å slippe å gå inn under slike
forhold besluttet vi å kaste anker bak en liten øy. Som tenkt så gjort,
og vi lå der noen timer og avventet været. Regnet stilnet etter hvert og
ble sildreregn da vi besluttet å gå inn i havnen og kaste anker. Cintra
og Checkmate lå allerede inne i marinaen.

Vi
fant en grei ankringsplass, og var akkurat ferdigankret da regnet
startet igjen. Truels var varm og svett og bestemte at hvis vi fikk
plass i marinen så skulle han betale en natt der – han orket ikke tanken
på en hel kveld innelukket i en varm og klam båt!

I
følge damen på marinakontoret så hadde de en ledig plass til oss i to
netter – så velkommen skulle vi være. Opp med ankeret og frem med
fendere og fortøyningstau.

Så i løpet av en våt time var vi atter vel fortøyd ved en flytebrygge, og Truels så betydelig mer lettet ut!

Neste
dag tok vi en drosje inn til Kuah. Her var det to, tre gater stappfulle
av taxfree-butikker som solgte sigaretter, parfyme og sprit. Vårt mål
var å bunkre opp vin og litt sprit så vi gikk fra butikk til butikk og
sjekket utvalget. Deretter delte vi oss opp og fikk til sammen handlet
60 flasker vin og noen flasker whisky og gin før vi tok en drosje
tilbake til båten. Så startet det store puslespillet med å få stablet og
pakket vekk alt sammen!

Dagen etter oppsøkte vi nærmiljøet, fikk handlet litt matvarer og tittet litt på omgivelsene.

Neste
morgen fylte vi opp diesel og satte kursen mot Rebak marina. Ikke fordi
vi trengte å ligge i enda en marina, men fordi Mahili lå der og det
ville være hyggelig å treffe dem igjen, samt å rett og slett se
marinaanlegget. Det var få båter og fullt av ledige plasser i Rebak.
Marinaen ligger på en øy, og man må ta en kort fergetur over til
fastlandet. På fastlandet er det heller ikke masse fasiliteter så man må
leie bil for å få gjort noe som helst. Litt tungvindt, men hvis man
trenger en plass å legge fra seg båten på så er dette en ideell plass.

Rundt
marinaen er det en resort med flott badebasseng, bar, internett og en
god restaurant. Den dagen vi ankom var det barbeque arrangert av
hotellet som en ukentlig begivenhet og til en fornuftig pris – den ble
vi med på sammen med Mahili, Cintra og Checkmate.

Dagen
etter gikk Truels, Svein Erik og jeg en tur rundt på øya for å få litt
vel tiltrengt mosjon. Underveis fant vi en nedlagt fabrikk, og da vi
gikk inn for å snuse litt rundt fant vi ut at det var en nedlagt
glassblåserfabrikk – utrolig å anlegge noe slikt ute på en liten øy!

Etter
to netter i Rebak vinket vi farvel til de andre båtene. Mahili skulle
ligge der minst to uker til for å hvile og pusle litt med båten. Cintra
og Checkmate skulle dra på 16 dagers tur til Vietnam, og båtene skulle
ligge igjen i Rebak. Dermed dro vi alene av gårde mot Thailand, men
allerede etter noen timer ute på det åpne hav hørte vi at Stormsvalen
kalte oss opp, de var på vei i samme retning som oss!

Fra
Rebak dro vi en kort times tur opp til Telaga bay for å sjekke ut av
Malaysia. Vi la oss for anker i en slags kunstig lagune, der noen hadde
laget to kunstige øyer for å beskytte ankringshavnen. Inne i Telaga var
det en marina, og det var her den offisielle avslutningen på Malaysia
rally skulle være en uke senere. Telaga hadde ikke så mye å by på
bortsett fra en rad med små restauranter fra ulike nasjoner. Det var
italiensk, cubansk, thai, malaysisk og ikke minst en restaurant som
skiltet med USSR! Vi har lenge levd i den tro at Sovjetsamveldet var
nedlagt…..

Vi
besluttet å bli en dag i Telaga, så neste dag tok vi jolla på land og
gikk en passe lang spasertur til et digert gondolanlegg. Truels har en
anelse høydeskrekk og foretrakk å utforske en resort han hadde bodd på
mange år tilbake, mens vi tok banen opp på toppen, dvs banene, for først
gikk vi bratt opp til litt over 600 meter,
og så videre med en ny gondol opp til litt under 800 moh. Flott utsikt,
men det var litt disig, så bildene vi tok ble ganske dårlige.

Gondoltur opp på fjellet i Langkawi

I
tillegg til gondolbanene hadde de bygget en spesiell gangbro med et
spenn som gjorde at broen gikk i en bue med den følelsen av at man hang i
løse luften.

Vel
tilbake på landjorden møtte vi Truels igjen og så gikk vi sammen
tilbake til resorten han en gang hadde bodd på for å innta en bedre
lunch!

Om
ettermiddagen tok vi en drosje til nærmeste supermarked for å bunkre
opp med øl. Siden det er taxfritt på Langkawi koster øl omtrent ingen
ting, noen få kroner for en boks!

Svein
Erik begynte å bli litt engstelig for vannlinjen, men både vin og øl er
jo tyngde som forsvinner…….. (bortsett fra rundt midjen da!)

Neste
morgen legger vi oss inne i marinaen og fyller opp båten med diesel.
Det er mye billigere å fylle diesel på bensinstasjonen som ligger rett
ved marinaen enn ved selve båtdieselbrygga, så Truels og Svein Erik får
kjørt seg med å bære kanner med diesel, fylle på tanken og tilbake
igjen…

Selve utsjekkingen fra Malaysia går uten store begivenheter, og så er vi klare til å dra til Thailand.

Farvel Malaysia