Mai-juni
Reisebrev 04-07
Etter
4 dager i Bundaberg var vindene bedre og vi bestemte oss for å dra
videre. Opp i 5-tiden, og klokken 6 var vi på vei ut fra marinaen. Det
var lite vind så det ble motorseilas i starten, men etter hvert kom det
sterkere vind og vi kunne stoppe motoren. Dagens mål var Lady Musgrave,
56 mil unna. Lady Musgrave er en atoll, og mye besøkt av turister som
kommer dit med hurtigbåt for å se en palmeøy og for å snorkle. Vi ankret
opp i 15.30-tiden, og da var de fleste båtene i ferd med å reise hjem
med turistene, og vi og noen få andre seilbåter, bl.a den norske båten
Checkmate kunne få atollen helt for oss selv. Neste morgen dro vi tidlig
på land og utforsket øya før dagens ladning med turister ankom. Solen
skinte, men det var en ganske kraftig vind. Etter å ha gått øya på kryss
og tvers tok vi på oss dykkerdrakt og snorkleutstyr og dro ut til et av
revene for å studere korall og fiskelivet. Det var deilig å kunne
snorkle igjen, det er lenge siden sist. Korallene var fine og det var en
god del små fisk å se. Dessverre var sikten ganske dårlig, men det
hadde vi allerede hørt rykter om! Synd, egentlig, men det skal visst
være klarere sikt på de ytterste revene, i hvert fall hvis det ikke
blåser for kraftig!
På snorkltur på Lady Musgrave
Neste morgen startet vi i
7-tiden, og satset på en nattseilas til neste ankringshavn. Da vi
skulle ta opp ankeret fikk vi problemer med at kjettingen fulgte med
kabelaret helt rundt, og til slutt kilte seg. Det er jeg som vanligvis
tar opp ankeret, og dette hadde aldri skjedd før – mystisk! Men etter en
del strev, kombinert med at kjettingen hadde lagt seg rundt et par
korallhoder, fikk vi opp kjetting og anker og kunne tråkle oss gjennom
korallene i atollen og ut passet. Vi hadde god vind hele dagen, og gikk
over 6 knop bare for storseil. Før det ble mørkt tok vi et rev i seilet,
og godt var det, for utover natten økte vinden til nærmere 30 knop, og
bølgene «ble store som hus» – nesten!! Det var ingen båter å se utenom
Checkmate som lå et lite stykke bak oss med to rev i storseilet!
Utover
natten bestemte Checkmate seg for å gå inn i nærmeste ankringshavn så
snart det ble lyst nok. Vi fant ut at vi like godt kunne bruke dagen til
å seile videre til neste aktuelle ankringsplass, Percy Isles. Ut på
formiddagen streiket den gamle IBM-maskinen som Svein Erik har hatt i
minst 10 år – den nektet simpelthen å starte. Det er den maskinen vi har
brukt til kart og mail fordi den bruker så lite strøm, så vi var
oppriktig lei oss da den ikke startet! Heldigvis hadde jeg lagt inn de
samme programmene på vår nye maskin, men da vi startet den viste det seg
at kartprogrammet ikke virket som det skulle – idiotmaskin! Dermed ble
jeg sittende nede i båten i bølgene, lett smågrønn i ansiktet mens
kvalmen seg innpå, men den som gir seg er en dritt, og etter en stund
greide jeg (ved hjelp av et par skarpsindige kommentarer fra Svein Erik)
å få løst problemet, og så hadde vi kart tilgjengelig ved innseilingen
til Percy!
Da vi kom frem, hadde kastet
anker og tatt den nødvendige ankerdrammen, var tiden inne for å sjekke
hva som hadde skjedd med ankervinsjen. Etter litt grubling var saken
klar; Svein Erik hadde, før vi dro fra Bundaberg, tatt vinsjen fra
hverandre og gitt den en dose med olje. Da han satte den sammen igjen
brukte han hodet i stedet for bruksanvisning, noe som ikke var helt
heldig for resultatet!! Men når bruksanvisningen ble fulgt ble
resultatet så meget bedre…..
Percy Isles er
flere øyer, og vi ankret opp mellom North East Island og en liten øy som
heter Walter Island. Vi hadde lest på hjemmesiden til La Familia at de
hadde vært her året før, og at de hadde klatret opp på en fjelltopp på
Walter Island, som i følge reisebrevet var en meget anstrengende tur!
Det var en utfordring vi måtte ta, og vi var ikke før ferdig ankret opp
før vi satte jolla på vannet og dro inn på land utstyrt med vannflaske,
fotoapparat, samt gode sko!
Forhåpentligvis
var det nok takket være vår treningsinnsats de siste månedene i
Scarborough at vi følte at turen opp til toppen var en enkel sak……
Det
var ingen sti opp til toppen, men da vi kom opp på det høyeste punktet
fant vi ut at vi måtte lage en varde for å markere at det hadde vært
mennesker der! Så om dere nå skulle finne på å klatre opp på toppen på
Walter Island så skal dere vite at det er Svein Erik og jeg som har
laget varden der oppe!!
På vei opp til toppen av Walter Island
Vardebygging på toppen av fjellet!
Neste morgen kunne
jeg helt knirkefritt ta opp ankeret! Det var en grå og trist himmel, og
vinden var relativt sterk, men ikke verre enn at vi kunne dra videre. Ut
over dagen fikk vi besøk av mange korte regnbyger og en del kraftige
vindrosser, men alt i alt gjorde vi god fart og hadde en fin seilas de
66 nm opp til en øy som heter Scawfell. Her ble vi liggende i to dager i
påvente av at et lavtrykk skulle passere, og gjorde svært lite utover å
lese, spise, sove, lese, spise, sove….
Så
endelig skinte solen, og vinden løyet. Vi har hatt radiokontakt med de
andre skandinaviske båtene to ganger pr dag siden vi forlot Bundaberg,
og denne morgenen var det tid for å synge bursdagssangen for Marit om
bord i Checkmate. Hun fylte 65 år, men siden alle de nordiske båtene lå
på ulike steder ble det nok et lite, men eksklusivt bursdagselskap om
bord i Checkmate den dagen. Vi ble enige om å ta det igjen dagen etter
da vi skulle treffe dem på Brampton-Carlisle Islands!
For
oss ble det en kort tur på litt over 20 mil. Brampton-Carlisle Islands
er to øyer som henger sammen av et felles rev. Brampton har en eksklusiv
«resort» som ikke tar i mot annet enn betalende gjester, sånne
besøkende som oss langturseilere ville de helst ikke se i nærheten av
området!! Men en fin ting med øya var at den var en nasjonalpark, og
alle hadde fri tilgang til turstiene på øya, så neste morgen dro vi av
gårde og gikk en lang tur inne på øya og opp på toppen, som var utstyrt
med to utsiktsramper, såkalte «lookouts» som Australia er så flinke til å
lage. (Neste dag kjente jeg flere muskler som jeg ikke ante fantes, så
treningsgrunnlaget var kanskje litt oppskrytt!!)
Om
ettermiddagen ankom Checkmate, og vi hadde først bursdagskake om bord i
bursdagsbåten før vi inviterte dem om bord til middag – det ble en
frisk feiring!
Selv om vi hadde en fin bursdagsfeiring så kunne vi ikke hvile på lauvbærene – vi måtte videre i programmet, om ikke så langt.
Vi
var nå i starten på det kjente ferie,- og seilerområdet Whitsundays,
som vi hadde hørt var høyt prissatt av australske seilere for sine fine
og tallrike ankringsplasser og fine strender. Dermed var målet å seile
sakte gjennom dette området, fra ankringsbukt til ankringsbukt. Første
mål var Lindeman Island som var ca 5 timers seilas unna. Da vi kom dit
var det så mye vind og urolig sjø at Checkmate bestemte seg for å gå
noen mil lengre til Hamilton marina (som ligger på Hamilton, en øy med
høy sigarføring!) – som sagt så gjort! Vi ble liggende, og ut over
kvelden roet det seg ned, og vi hadde en grei natt. Vi hadde vhf-kontakt
med Checkmate, og fikk beskjed om at de var kommet vel inn i marinaen
og at det ble middag på restaurant i kveld! Skulle man først betale
nesten 500 NOK for en natt ved en brygge, så fikk man gjøre maksimalt ut
av oppholdet!! Neste morgen gikk de til bakeren og kjøpte fersk brød
med til oss – deilig!
Fra Lindeman/Hamilton
gikk vi videre til Cid harbour, en av de mest beskyttede ankringsbuktene
vi har ligget i så langt. Vi ankom den 16. mai, og da var det på tide å
planlegge neste dags feiring. Om kvelden fikk vi gitt beskjed via
radioen til Cintra og den svenske båten Blue Moon at de måtte komme
direkte til Cid for å feire 17-mai, og det gjorde de!!
Det
var lenge siden de fleste av oss hadde sett innsiden av en
matvarebutikk, men vi klarte å skrape sammen nok til en grillsamling på
land. Medbrakt griller, mat, norske flagg, trekkspill (som Marit
trakterte med stor iver og innsats), og et passe lager med rødvin
startet kalaset klokken 13, og avsluttet etter at det var mørkt, noe som
bl.a førte til en hektisk bytteaktivitet av diverse utstyr blant båtene
dagen etter!!
17-mai feiring i Cid harbour
Ut på dagen den 18. mai bar
turen videre et par timer til Airlie, som var en liten turistby. Like
godt at det ikke var promillekontroll på sjøen akkurat denne dagen!
Airlie
var en klar, liten turistby med to gater fulle av turistting og tilbud
om turer, men det fantes også en matbutikk der vi fikk supplert
ferskvarebeholdningen vår!
Neste morgen var
det Svein Erik sin bursdag. Vi forlot Airlie og dro seks timer videre
nordover til Bowen. Vi fikk følge av Checkmate, og da vi var ferdig
ankret opp hentet vi Nils og Marit over til kaffe og sjokoladekake (
«alt-i-ett-kake») laget underveis, men smakte ikke så ille!). Deretter
hadde vi en rolig middag bare oss to, med saltbakt laks etter oppskrift
fra Hellstrøm som, ifølge Svein Erik smakte «faktisk ganske så godt»!
«Jammen bra å ha bursdag innimellom, slik at det blir servert kake!!»
Så
fulgte en ny seildag med nye 40 mil, denne gangen til Upstart Bay –
egentlig kan vi ikke kalle det en seildag, for vinden var fullstendig
borte og det ble ren motring!
Upstart Bay
ble en ren overnatting, og neste dag ble det nye 35 mil opp til Cape
Bowling Green. Dette «kappet» så ut som Skagen, sjø på begge sider med
en lang sandbanke i midten! Da vi var vel oppankret kom det inn en stor
flottilje med australske båter, de var med i en slags rally og vi hadde
sett dem allerede dagen før. Nå ble Checkmate og vi invitert over til en
diger «party-katamaran» for en sundowner. Rett før vi skulle bli hentet
merket vi at den automatiske lensepumpa gikk hele tiden, og at
vannpumpa også stod og durte. Lekkasje!! Det sprutet vann inn i
motorrommet – heldigvis ferskvann! Etter en del leting og eliminasjoner
fant vi årsaken til lekkasjen. En ledning fra varmtvannsberederen til
varmtvannskranen på badet var sprukket rett ved en kobling, og der
fosset vannet ut! Dermed var det bare å melde avbud på
party-invitasjonen, og starte med reparasjonene. Selve jobben er ikke så
stor i seg selv, i hvert fall ikke etter at man har funnet ut hvor den
er, men det å finne ekstra slanger, koblinger osv er den store jobben i
og med at de delene ikke akkurat har fått den mest sentrale plassen i
båten. Opp med madrasser, ut med tusen ting som ligger på toppen, så;
«nei det var ikke akkurat der de lå», opp med nye luker, ut med nye
saker – «og sånn går nu dagan»……….!
Reparere, reparere, denne gangen en lekk vannslange!
Vi får vel være glade for at det skjedde mens vi var om bord, og under rolige forhold!
Neste
morgen seilte vi så videre til Townsville. Der fikk vi plass i marinaen
for et par dager. Selve Townsville var en ganske kjedelig og «død» by,
men nede ved sjøen hadde de laget fine parker og et par restauranter, og
her var det fullt av folk. Vårt besøk i Townsville ble av den praktiske
sorten, vaske båt, reparere en lekkasje ved dieselpåfyllingen, handle
mat, osv, osv. Etter et par netter i marinaen dro vi videre til en stor
øy som ligger rett utenfor Townsville, Magnetic Island. Her la vi oss i
Horseshoe bay, og utrolig nok så var det trådløs internettforbindelse
der, så vi kunne kose oss med mailskriving og crusing på internett –
utrolig hvor lett det er å bli avhengig av internett!
Etter
hvert dukket svenske Blue Moon og Checkmate opp i bukten. Checkmate og
vi dro bl.a på besøk til en liten «dyrepark» som lå i bukten. Der hadde
de koalaer, pytonslanger, lizzards, kakaduer og små krokodiller. Vi fikk
holde krokodillen – den var liten og tapet rundt kjeften, og var ikke
spesielt fornøyd med å bli klappet på! Koalaene var som vanlig ganske
slappe der de satt i eukalyptustreet sitt og spiste og sov! Da vi
besøkte kakaduene ble vi fortalt at en av dem var «mannehater», og ville
ikke la seg klappe av en mann. Med et unntak; at mannen hadde egne
barn. Guiden lot først en ung gutt prøve å klappe fuglen – den bare
trakk seg unna. Så prøvde en eldre, barnløs mann – samme resultat. Da
Svein Erik prøvde, satt den rolig på kvisten sin, og etter litt
betenkningstid lot den seg klappe – merkelig fugl!
Vi
hadde en god guide med oss rundt, og fikk masse info om de ulike
dyrene. Da vi kom frem til slangene, tok guiden frem en passe stor
pytonslange! Den ble sendt på rundgang til alle sammen – det er første
gang Svein Erik og jeg har holdt på en slange!!!!! Slangen var snill og
grei, og var mest opptatt av å åle seg langs kroppen vår for å snike til
seg mest mulig kroppsvarme!!
Turen ble
avsluttet ute i skogen der vi så på store sommerfugler og digre
edderkopper. Ikke visste vi at edderkopper tar ned spindelvevet hvis de
flytter til et nytt sted, og at edderkopper som lager spindelvev ikke er
giftige, og at hunnen er diger, og har fullt av bitte små
hann-edderkopper rundt seg i spindelvevet!!
Vi kan nå med sikkerhet fastslå at Svein Erik er far!
Det er jo ikke størrelsen det kommer an på – eller hva??!
Den fødte slangetemmer!!
Hjelp, en pytonslange!!
Svarte kakaduer er blandt de sjeldne
En diger, ufarlig hun-edderkopp!
Men
det er fortsatt langt igjen til Darwin, så vi tok en runde med
dagsetapper opp til Cairns. Cairns er en typisk turistby, men vi koste
oss veldig her. Vi lå først en natt for anker, men så gikk vi inn og la
oss i marinaen. Det første Svein Erik gjorde var å finne en butikk som
solgte pc-er og tilbehør. Vi var nemlig på jakt etter riktig kontakt til
pc-en vi kjøpte i Norge, slik at vi kunne kjøre 12-volts adapteren for å
spare strøm. Kontakten måtte bestilles, men skulle komme i posten et
par dager senere…. Så ble han henvist til en kar som kunne sjekke om det
var mulig å få liv i vår gamle og kjære laptop. Svaret var dessverre
negativt – alt håp var ute, og vi var nødt til å innse at vår trofaste
venn nå måtte forlate oss!
Mens Svein Erik
var i butikken fant han ut at pc-ene ikke var så hakkende dyre, og etter
litt betenkningstid ble det til at vi kjøpte en Compac laptop. Litt
kronglete med engelsk tastatur, men man blir forbausende fort vant til
det. Så nå er vi igjen utstyrt med to laptop`er som begge er utrustet
med winlink for mailkontakt og kartprogram.
Ellers
tok vi oss også tid til å være turister, og sammen med Marit og Nils på
Checkmate dro vi på dagstur til Kuranda. Vi tok toget; Kuranda Scenic
railway, et gammelt tog som brukte et par timer på strekningen opp til
Kuranda. I Kuranda var det fullt av spisesteder og turistbutikker, og
både Svein Erik og jeg ble utstyrt med hver vår nye shorts, dvs jeg fant
en bukse der man kan ta av beina slik at den blir en shorts. Det har
jeg lett lenge etter, men de finnes stort sett bare i mannefasong!
På hjemturen tok vi gondolbane, og svevde over regnskogen i fin glideflukt.
På togtur fra Cairns til Kuranda
Ut på tur, aldri sur – Nils, Marit og Svein Erik
Så var det gondoltur ned fra Kuranda til Cairns
Oppholdet
i Cairns ble på en uke før vi seilte videre. I den tiden koste vi oss
med å spise ute, tusle gatelangs og studere folkelivet, handle diverse
småtteri – i det hele tatt ta livet med ro og være turist. Det tok også
en uke før kontakten til pc-en kom – postgangen i Australia er ikke
imponerende!
Fra Cairns dro vi på en
nattseilas videre opp til Lizard Island. Her møtte vi igjen de andre
skandinaviske båtene, inkl norske Uterus, som vi ikke hadde sett siden
Scarborough. På Lizard Island er det en forskningsstasjon, en resort, en
liten campingplass med en grill til fri avbenyttelse og en fjelltopp
der Cook klatret opp for å finne en vei ut av revet. Øya er også en
hellig plass for aborginerne.
Da vi var
ferdig ankret opp fikk vi høre at det var samling på land – såkalt
planleggingsmøte kombinert med felles 12-øl. Dermed kastet vi jolla på
vannet og durte inn. Der fikk vi høre at værmeldingen meldte «strong
wind warning» om et par dager. Dermed ville de fleste andre båtene dra
videre, men siden vi akkurat var kommet besluttet vi å bli liggende. Det
samme gjorde Uterus og Checkmate. Neste morgen gikk Svein Erik og jeg
på toppen av fjellet. Rett nedenfor toppen fant vi et hellig sted for
aborginerne, det var laget en formasjon av steiner – ganske enkelt og
primitivt!
På toppen stod vi på samme sted
som kaptein Cook og speidet utover havet og Great Barrier reef – det var
ikke så enkelt å se åpningene i revet, og respekten for Cook øker når
man tenker på alle de stedene han dro uten GPS og gode kart!!
Kaptein Cook gjorde det, kaptein Svein Erik gjorde det – speidet etter åpning i revet……!
Grillaften med norske Uterus og Checkmate
Om
kvelden dro vi inn på stranden sammen med Checkmate og Uterus og
grillet. Neste dag dro vi alle sammen inn på land og gikk en passe lang
spasertur over til forskningsstasjonen. De hadde ukentlige omvisninger,
og vi fikk en innføring i arbeidet som Australia legger ned i forskning
på marint liv på The Great Barrier Reef.
Svein
Erik og jeg puslet med tanken på å få til et dykk eller to, men vi er
nok litt for late for vi fant flere gode unnskyldninger for å slippe å
dra fram utstyret; dårlig sikt, dårlig vær…..
Istedenfor byttelånte vi filmer med Uterus, og koste oss hver kveld med en ny film – luksus.
Vi
ble liggende i fem dager på Lizard Island, de siste dagene lå vi der
for å vente på at «strong wind» skulle gi seg, ikke nok med at det var
sterk vind, men det regnet også – så vi så ingen grunn til å seile
videre før det ble bedre vær.
Men etter
hvert ble det moderate vinder og solen tittet frem igjen. Vi stod tidlig
opp, og sammen med Checkmate tok vi en lang dagsetappe videre til Cape
Melville og Bathurst Bay. Der overnattet vi før vi tok neste etappe
videre til Flinders Islands og ankret opp i Owen Channel sånn i
12-tiden.
Det var en kort etappe, og rett
etter at vi var ferdig ankret opp kom også Uterus sigende. Jeg var nede i
byssa og forberedte middagen for kvelden, men da jeg så at de også var
ferdig ankret opp kallet jeg dem opp på vhf for å invitere på middag om
kvelden. Da ble jeg svart av en gråtkvalt Henriette som kunne fortelle
at de hadde mistet propellen mens de bakket for å stramme kjettingen
mens de ankret opp. På toppen av det hele hadde de greid å miste jolla
med påhengsmotor på Lizard Island så humøret var ikke helt på topp!! En
kort stund senere kaller Benjamin oss opp på vhf med spørsmål om vi
kunne tenke oss å hjelpe til med å dykke i et forsøk på å finne igjen
propellen. Jeg påtar meg oppdraget, mens Svein Erik er håndlanger og
jollefører. Han drar først bort til nabobåtene for å forhøre seg om
krokodillefaren, og får beskjed om at jo, da det er krokodiller her, men
han hadde aldri sett noen akkurat der vi var ankret opp!! Det var jo
litt av en trøst! Så er det fram med alt utstyr og så over til Uterus.
Der dykker Benjamin og jeg ned langs kjettingen, ned til 10-15 meters
dyp. Det er ikke mulig å se en meter foran seg og Benjamin er i ferd med
å gi seg allerede før vi er nede på bunnen. Jeg signaliserer at vi i
hvert fall bør gå ned til bunnen før vi gir oss, og ca en meter før vi
når bunnen klarer vi å se kjettingen der den ligger på havbunnen. Bunnen
er for øvrig ganske hard sand, så det er ingen fare for at propellen
har sunket ned og blitt borte fra overflaten. Vi svømmer bort til
ankeret og starter det vi tror er et systematisk søk derfra. Når sikten
er lik null er det vanskelig å orientere seg, så etter en stund gav vi
opp og gikk opp igjen. Der fant vi frem to lange tau som vi tok med oss
ned og festet i ankeret. Så slapp vi oss gradvis lengre og lengre fra
ankeret mens vi svømte i en vifteform på hver vår side av ankeret.
Resultatløst – det var ikke spor av propellen, og heldigvis ikke spor av
krokodiller heller! Lett mismodig måtte vi innse at det å finne
propellen i så dårlig sikt var en nesten umulig oppgave, men vi hadde i
det minste gjort et forsøk. Og det var det eneste dykket jeg hadde på
The Great Barrier Reef!
Uterus bestemte seg
for å seile videre opp mot Thursday Island, og prøve å få skaffet en ny
propell der oppe. For å gjøre en lang historie kort så klarte de via
gode seilervenner å få skaffet ny propell som ble fløyet fra Sydney til
Thursday Island, og som passet perfekt. I mellomtiden hadde en annen
norsk seilbåt, Stormsvalen, greid å skaffe en lite brukt jolle med
påhengsmotor billig, og som lå og ventet på dem i Darwin! Er det noen
sak!!
Etter Flinders Island tok vi igjen
dagsetapper oppover langs kysten, og etter tre dager rundet vi
nordspissen av Australia, Cape York. Nå har vi altså vært både på det
sydligste punktet av fastlands-Australia, og det nordligste.
Endelig runder vi nordspissen av Australia, Cape York
Fra
nordspissen seilte vi litt sørover igjen til en liten by som heter
Seisa. Den er hovedsakelig befolket av aborginere, og er havnebyen for
en litt større by, Bamaga. Om kvelden møtte vi de andre skandinaviske
båtene inne på en enkel restaurant til felles middag.
Alkoholbestemmelsene var ganske spesielle. De kunne ikke selge vin og
øl, men hvis vi ville kunne vi ta med oss vin, men ikke på vinflaske.
Den måtte helles opp i en annen type flaske!!
Det
var heller ikke noen «bottleshop» i Seisa, men ved å ta en drosje inn
til Bamaga kunne man finne en butikk. Vi hadde ikke behov for å
supplere, men det hadde Checkmate, og dermed dro de og Svein Erik på tur
inn til byen. Der åpnet bottleshop klokken 12 på formiddagen. Man kunne
kun kjøpe vin i kartong, flasker fantes ikke. I butikken var det ingen
begrensning på kvantum man kunne kjøpe, men drosjen hadde kvote på en
kartong øl og en kartong vin pr tur!!!!! Utrolig regler. I byen var det
også en bar der det satt noen slitne eksemplarer av byens innbyggere. På
veggen hang det flere forbudskilt enn man kan klare å tenke ut selv for
en indremisjonær i indre avkrok av sørlandet!!
Her er noen eksempler;
- det er ikke lov til å ha mer enn to øl om gangen på bordet
- det er ikke tillatt å falle i søvn
- det er ikke tillatt å kaste ølbokser eller andre gjenstander på andre
- det er ikke tillatt å spytte eller kaste opp
- det er ikke tillatt å sloss med de andre gjestene
- det er ikke tillatt å krangle med betjeningen
Ja, ja det er ikke greit bestandig!
Seisa – med sine spesielle regler
Etter
et par dager i Seisa var det oppbruddstemning, og alle båtene ville
krysse Gulf of Carpentaria. Værmeldingen varslet greie vinder de to
første dagene, og deretter ville det blir økte vinder, opp til 25-30
knop, dvs «strong wind warning».
Vi hadde
som mål å gå direkte til Darwin, dvs en strekning på ca 750 nm – litt
over 5 dagers seilas. For å komme til Darwin er man nødt til å ta hensyn
til tidevannet, og det krever litt planlegging for å gå gjennom to
streder der tidevannet kunne bli et problem hvis man ikke kom dit på
rett tidspunkt.
Selv om det var langt til
Darwin laget vi oss et regnestykke som tilsa at hvis vi holdt ca 6 knop i
gjennomsnitt ville vi ankomme de kritiske områdene på riktig tidspunkt.
Det tilsa at vi skulle dra fra Seisa om ettermiddagen. På morgenen dro
alle de andre båtene, vi var de eneste som lå igjen! Så om ettermiddagen
tuslet vi av gårde også. Første ettermiddag og natt var grei nok, det
var ganske urolige bølger, uten noe mønster. Carpentaria er den digre
bukten som man kan se øverst i Australia, og den er ganske grunn, noe
som fører til at bølgene blir krappe og uberegnelige. Det eneste som
skjedde var at vindmåleren i toppen av masten ble blåst av. Litt dumt,
for dermed visste vi ikke vindstyrken, men i etterkant var det kanskje
like greit!!!
Så utpå kvelden dag to hørte
vi på radioen at de andre skandinaviske båtene begynte å klage på mye
vind og forferdelige bølger. Noen timer senere traff været oss også.
Sent
på ettermiddagen fikk vi besøk av en stor, men sliten sjøfugl. Det var
en boobie, samme type som det var så mange av på Galapagos. Den bestemte
seg for å sette seg på taket av salongen, rett foran sprayhooden, og
der satt den hele natten og sov med hodet gjemt under vingene og bølgene
sprutende over hele seg. Den ble døpt Gulfot, da både nebb og føtter var gulgrønne.
Gulfot – vår våte og slitne gratispassasjer over Gulf of Carpentaria
Midt
på natten (under min vakt) blir vi ført opp på en kjempehøy bølge,
dermed legger båten seg skikkelig over, og vi nærmest sklir nedover mot
bølgedalen. På siden av båten har vi et par planker hengende (som bl.a
brukes ved fortøyning), og den ene planken klarte å dirigere en
vannstrøm inn i cocpit og ned en ventil som er plassert rett over sengen
i akterkabinen. I denne sengen lå Svein Erik og sov så vakkert, men ble
brutalt vekket av en strøm av vann. Hele sengen ble klissvåt. I tillegg
klarte den samme strømmen av vann å brekke ned rekkverket rett utenfor
cocpit. Det ble heldigvis ikke revet av, kun kraftig bøyd, og ved hjelp
av et tau og en vinsj klarte vi å brekke det tilbake og sikre det nok
til at det ble værende på plass!
Vinden bare
økte på og bølgene vokste og vokste…. I etterkant hørte vi at det hadde
blåst opp mot 50 knop i kastene, og at vinden generelt blåste mer over
35 knop enn under.
Vi fikk kaskader av vann
over båten, og doradeventilene klarte ikke å holde vannstrømmene unna,
selv om de var lukket med lokk, og det ble ganske så vått under dekk!
Da
dagslyset kom var det nesten verre enn om natten, for nå kunne vi
faktisk se bølgene, og det var nervepirrende. Vi klatret opp en bølge
for så å se at laaaaangt der nede var bølgedalen. Vannet var helt
lysegrønt og med hvite frådende skumtopper, og himmelen var helt
mørkegrå.
Gulfot klamret seg fast, og i 20 timer satt den pal på dekk før den sent på ettermiddagen bestemte seg for å finne litt middag.
I
mellomtiden hadde vi ved hjelp av dagslyset sett at radarreflektoren
hang og slang i en bolt! Heldigvis datt den av utpå dagen uten å skade
verken båten eller oss.
Heldigvis finnes det
en ankringshavn på andre siden av bukten, Cape Wessel, og vi bestemte
oss for å søke ly der sammen med alle de andre båtene. Siden de hadde
dratt på morgenen rakk de fleste frem før det ble mørkt, men vi måtte
belage oss på en ankring i mørket – greit nok. Problemet var mest at for
å komme frem til ankringsstedet så måtte vi gå litt over 6 nm i
motvind. Bølgene var moderate siden de var skjermet av Cape Wessel, men
det blåste jo hunder og katter fortsatt! Vi prøvde å motre oss av gårde,
men det endte med at vi måtte motorseile, og krysse. Etter 4 slag og en
times hard kryss nærmet vi oss ankringshavnen, og klokken 23.30 hadde
vi endelig kastet anker og kunne begynne å tørke opp saltvann i båten,
og re opp i forpiggen for å endelig kunne sove i en tørr seng! Så var
det en real ankerdram, en dusj og litt rødvin før vi i 2-tiden kunne
stupe i seng, godt fornøyde med å ligge i ro!
Jeg
kan forresten fortelle at rett før det ble mørkt kom Gulfot tilbake til
båten, god og mett! Denne gangen ville den ikke sitte på taket foran
sprayhooden, men valgte i stedet å lande nede i cocpit. Der satt han i
le av vind og bølger!! At vi etter hvert skulle jobbe på dekk med å ta
ned seil osv brydde han seg lite om! Et par timer før vi skulle runde
Cape Wessel satt både Svein Erik og jeg nede i båten da vi plutselig
hørte vingeslag og en rar skraping i lukeåpningen. Der stod jammen
Gulfot og forsøkte å komme seg ned i luken!! Snakk om å være frimodig!
Da satte vi foten ned og jaget ham bakerst i cocpit, men neida, det var
bedre å sitte på en av sittebenkene i cocpit, da kunne han følge bedre
med på det som foregikk!! Til slutt, etter at Gulfot hadde lagt fra seg
sine illeluktende visittkort over alt fant vi ut at gjestfriheten var
over for denne gang, og Svein Erik gav Gulfot bokstavelig talt en tupp i
ræva, og sendte ham over bord – men det var i hvert fall kort vei til
land!!
De tre neste dagene, mens vi ventet
på at vinden skulle løye, ble brukt til å vaske saltvann, rette opp
rekkverket og finne ut hvorfor mikrobølgeovnen besluttet å streike –
akkurat den oppgaven var ganske enkel, for da Svein Erik tok ut
mikrobølgeovnen viste det seg at støpselet var ute! Det hadde vært så
kraftige bølger at ovnen hadde beveget seg så mye at støpselet var blitt
revet ut av stikk-kontakten! Det var for øvrig første gang vi plukket
ut mikrobølgeovnen, og vi kan fortelle at en 23 år gammel mikrobølgeovn
veier veldig mange kilo!!
Så endelig løyet
vinden og vi kunne ta fatt på den siste etappen frem til Darwin. Alle de
skandinaviske båtene startet grytidlig om morgenen, før klokken fem,
mens det ennå var mørkt. Vi motret oss utover og fikk heist storseilet
før vi fikk en feilmelding på autopiloten «Otto» – grøss og gru! Flere
ganger koblet Otto ut, og vi kunne ikke forstå hva som var galt. Etter
hvert fant vi ut at hvis motoren gikk så virket Otto sånn nogenlunde,
men med en gang vi skrudde av motoren, koblet han ut. Vi så mørkt på å
motre hele veien til Darwin, men ennå mørkere på å håndstyre dag og natt
i 2.5 døgn. Etter en del tenking frem og tilbake fant vi ut at Otto på
en eller annen måte hadde «nullstilt» seg selv tilbake til slik den var
da vi kjøpte den.Dermed var det mange opplysninger, som f.eks at det var
en seilbåt, hydraulisk styring osv som var blitt borte, og dermed
virket ikke Otto som han skulle. Etter at Svein Erik fikk programmert
inn en del basisopplysninger begynte Otto å fungere igjen, men vi har
ennå ikke skjønt hvordan det er mulig at all programmering bare ble
borte sånn uten videre!
Så med Otto i orden
og perfekt vind og moderate bølger var alt satt for en fin seilas, og
det fikk vi. Vi traff tidevannet slik vi skulle og i perioder gikk vi
med 10 knops fart med god medstrøm. De siste 15-16 timene støttet vi med
motor slik at vi skulle komme frem til Darwin i dagslys.
Vel
inne i havnen, Fannie Bay, kastet vi anker i ganske krappe bølger, men
ikke verre enn at det gikk greit å ligge der. Neste morgen gikk vi til
Cullen Bay. Vi hadde, ved hjelp av en dansk seiler og Checkmate fått en
e-mailadresse til en privat bryggeeier, og hadde fått positivt svar på å
få ligge der sammen med Checkmate. Tidevannsforskjellen i Darwin er
stor, 5-8 meter, og dermed er marinaene bygget med sluser for å holde
vann-nivået på et stabilt nivå. På vei mot slusen gjennomførte vi et
testprogram på Otto slik at han skulle få inn de siste opplysningene, og
nå får vi håpe at han er frisk igjen. Rett foran slusen var det en
flytebrygge vi måtte ligge ved mens vi fylte ut diverse papirer etc.
Marinasjefen fortalte at siden vi hadde vært i Cairns måtte vi sjekkes
grundig av en dykker for å se om vi fraktet med oss «Asian green
mussels» som er et stort problem i stillestående vann slik som inne i
marinaen. Cairns var nemlig et slikt problemområde der de hadde mistet
kontrollen med dette skjellet.
Etter et par
timer dukket det opp en liten båt med en dykker om bord, og hun sjekket
skroget, og det ble sprøytet inn en væske i alle doer og vasker samt
kjølevannet på motoren, og som skulle ta knekken på eventuelle skjell.
Konsekvensen var at vi ikke kunne starte motoren på 14 timer, og det
innebar at vi ble liggende på brygga til neste morgen. I mellomtiden
tok vi oss en tur på byen, stakk innom customs og fikk papirer på
avgiftsfri diesel og avsluttet dagen med å spise en bedre middag. Neste
morgen fylte vi diesel og så gikk vi gjennom slusen og fant frem til
bryggen vi skulle ligge ved.
Her har vi det
som plommen i egget. Eneste ulempe er at vi ikke har tilgang på
internett, men til gjengjeld har vi tilgang på et lite svømmebasseng!
Været har vært strålende den siste uken, med blå himmel uten en sky, og
passe svalt om natten – perfekt.
Nå er båten
mer eller mindre saltfri, ny radarreflektor er montert, rekkverket er
rettet opp skikkelig, motorene får etterlengtet stell, vaskemaskinen har
fått kjørt seg, rusten er i ferd med å bli fjernet på alt syrefast, og
innimellom er vi turister på byen. Darwin er en hyggelig by, og etter
hvert skal vi prøve å få sett litt mer både i byen og utenfor.
Svein Erik inspiserer mastetoppen etter stormen i Carpentariabukten
Endelig på plass ved vår private brygge i Darwin!!
Den
21. juli starter Sail Indonesia Rally, og før den tid har arrangørene
av rallyet invitert til mange ulike arrangementer som vi også skal delta
på, så her har vi ikke tid til å kjede oss!
Planen
fremover er at vi den 21.juli starter seilasen opp mot Kupang i
Indonesia. Det er ca 470nm dit, så det blir vel 3-4 dagers seilas.
Ryktene sier at det ofte er lite vind på den strekningen, så vi kan vel
ikke regne med alt for høyt tempo. Derfra blir det å seile gjennom
Indonesia mer eller mindre sammen med de 100 andre båtene som er påmeldt
seilasen. I slutten av oktober vil vi komme frem til Singapore, men før
det skal vi kose oss i Indonesia. Mer om det i neste reisebrev.
Vi ønsker alle en fortsatt god sommer.
