November
Reisebrev nr 09-05
Avreisedagen mot Fiji startet med sol og flott vær, vinden
var grei nok og sjøen rolig. Vi seilte ut fra Vava`u i følge med La Familia. La
Familia skulle seile til New Zealand, og hadde lest og hørt at den beste ruten
var å seile mot Fiji først og så dra sørover derfra. De begynte å få litt
tidspress, for Yngve hadde flybillett fra New Zealand den 15 nov hjem til
Norge, og den ville han forståelig nok gjerne rekke.
Det er koselig å ha følge med en annen båt, og vi holdt
jevnlig kontakt på vhf. Utover dagen roet vinden seg litt for mye så vi satte
genakeren for å holde tempoet oppe. Ut på ettermiddagen fikk vi høre at La
Familia hadde fanget en diger fisk på minst 12 kg, dermed var fiskekonkurransen
i gang! Neste dag hadde vi fortsatt kontakt med La Familia, og fiskesnøret hang
ute. Ved 12-tiden, akkurat da vi skulle sette oss ned med vår 12-øl, surret det
i alarmen på fiskesnella – typisk! Vi kastet oss rundt og etter kort tid hadde
vi dratt om bord en 8 kg Mahi Mahi – vi var skikkelig i gang med konkurransen!
Mesteparten av fisken ble filetert og lagt i fryseren, men noen biter ble
saltet og hengt opp under solcellepanelet til tørking.
Om natten ble det vindstille, og jernseilet måtte trå til.
Neste dag bedret vinden seg såpass at vi igjen kunne heise genakeren, og denne
gangen måtte vi vente frem til vi skulle sette oss ned for å spise lunch før
neste fisk bet på kroken. Det ble en 6 kg Mahi Mahi denne gangen! Også denne
havnet i fryseren, men med litt fisk hengt opp til tørking. Nå hadde vi mistet
kontakt med La Familia, så vi måtte leve i uvisse om vi nå ledet konkurransen
eller ikke.
Værmeldingen viste at det skulle bli lite vind fremover, så
vi bestemte oss for å stoppe ”ulovelig” på Lau-øyene, en øygruppe som er en del
av Fiji, men som man ikke kan besøke uten spesiell tillatelse. Vi seilte inn i
en ubebodd atoll, kastet anker og ble der gjennom natten. Neste morgen regnet
det og vinden var kommet tilbake, så vi bestemte oss for å seile det siste
strekket frem til Suva, hovedstaden på Fiji. Det var gråvær og regnbyger hele
dagen, og fisken som hang til tørk så ganske våt ut – ikke ideelle forhold for
tørking av fisk kan man si!
Om kvelden rett etter mørkets frembrudd begynte det å lyne
og tordne, og vi som skulle gå inn til Suva i mørke – ikke gledet vi oss veldig
til det! Vi bruker jo alltid å planlegge slik at vi ankommer mens det er lyst,
men denne gangen var det ikke mulig, og vi hadde lest at det var en godt merket
innseiling til Suva – dermed tok vi sjansen.
På vei inn til byen kalte vi opp havnemyndighetene, men de
svarte ikke. De som svarte var derimot La Familia – stor var vår overraskelse –
de skulle jo ikke være her!
For oss var det en god ekstraforsikring, de hadde seilt inn
her dagen før, og kunne bekrefte at det var en enkel seilas, og de fortalte oss
hvor vi kunne kaste anker mellom alle fiskebåtene som lå i havnen. Da vi
akkurat hadde ankret ferdig begynte det å høljeregne og vinden ulte i riggen.
Gjett om vi var glade for å kunne gå nedenunder og kose oss. Vi hadde invitert
La Familia over til oss for å delta på ankerdrammen, men da de så hvor ille
været ble, takket de nei og vi ble enige om å snakkes dagen etter i stedet for.
Neste dag fortalte La Familia at de, pga tidspresset hadde
motret mesteparten av veien, og dermed fikk de problemer med dieselbeholdningen.
De dro derfor inn til Suva for å fylle opp tankene igjen før de satte kursen
ned mot New Zealand. Vinden og været var ikke ideelt, med mye motvind, men de
var fast bestemte på å gjøre et forsøk.
Så sa vi farvel til La Familia med ønske om en god seilas
videre.
SUVA – FERIEBESØK
Vi brukte dagene før vårt besøk skulle ankomme til å
orientere oss litt i byen, samt handle inn litt proviant og fylle opp
vanntankene. Det regnet hver dag, ganske deprimerende selv om vi visste at Suva
er som Bergen, ligger på feil side av fjellene slik at alt regnet havner her.
Så gjorde vi en avtale om å leie bil. Målet var å kjøre de
20 milene opp til flyplassen for å plukke opp Per og Kirsten. De skulle lande
02.45 på onsdag den 2. november. Det var da jeg fikk bekreftet at jeg iblant
kan være utrolig dum og sløv i hjernen! Jeg var skråsikker på at 02.45 var midt
på dagen – det stemte jo overhode ikke. Så da vi lå og sov vår uskyldige søvn
hørte jeg at det pep i mobiltelefonen (for første gang siden karibien virker
telefonen igjen!).
Jeg stod opp og der lå det beskjed om at Per og Kirsten
hadde landet, ikke sett noe til oss, og nå hadde tatt inn på et motell – gjett
om det var en som ble lys våken! Ille, Ille, hvordan går det an å være så teit!
Vi fikk ringt dem tilbake, forklart at vi hadde bil klar for
å hente dem senere på dagen, men det endte opp med at vi ble enige om å
kansellere leiebilen, og at de tok en buss til Suva i stedet for.
Vi ønsker Per og Kirsten
velkommen til Suva!
Dermed ankom de om ettermiddagen – utrolig hyggelig å se dem
igjen.
Et par dager før hadde vi fått en e-mail fra Per der han
fortalte at Kirsten hadde knekt et eller to ribbein – ikke ideelt så tett opp
til en lang flytur og et ferieopphold på en seilbåt, men Kirsten var tøff og
bestemt på å reise.
Det hadde nok vært en slitsom reise, først så langt med fly
og så en lang kjøretur på en humpete vei i en trang buss. Dermed var det første
som ble servert om bord etter siste prøvelse som bestod i jolletur ut til
båten, og en kronglete klatring opp trappen, et digert glass med rødvin (og et
par smertestillende piller)!
Så var det som vanlig når vi får besøk, overlevering av
gaver og etterlengtet post. Vi fikk igjen ny geitost og kaviar, en haug med
”noen dager gamle” aviser og en liter med Gammel Opland – hurra!
Neste morgen dro vi inn til Suva for å besøke museet der –
vi hadde lest av det var et fint museum som viste litt av historien til Fiji –
og det stemte. Etter runden på museet spiste vi lunchbuffet på en kinesisk
restaurant og så gikk vi en runde i gatene og så i butikker før vi avsluttet
med et besøk på grønnsaksmarkedet og håndtverks- markedet. Vi fikk handlet noen
typiske souvenirer fra Fiji, bl.a. tapa som er stoff som er laget av barken fra
morbærtreet påmalt ulike mønstre med naturfarger. Veldig typisk for området, og
det ble også laget små vesker og andre duppedingser av det samme stoffet. En
annen ting vi også kjøpte var bitte små kavaboller som kunne settes på bordet
som salt og pepperskåler – morsomt.
En ting som slo oss når vi vandret rundt i Suva var den
store forskjellen på innbyggerne her sammenlignet med alle øyene vi så langt
har besøkt i Stillehavet. På Fiji er det nesten 50 % Indere som kom hit ved
forrige århundreskiftet for å jobbe på sukkerplantasjene. Resten av
befolkningen er de opprinnelige Fijianerne.
Det er stor uro i Fiji mellom inderne og de lokale
fijianerne, særlig fordi Fijianerne føler at inderne er i ferd med å overta
landet deres. Inderne får ikke lov til å eie land, så de har måtte satse stort
på forretninger og handel. Det har de tjent penger på, så dermed er det mange
velstående indere i Fiji.
Vi gikk rundt en lørdag formiddag og studerte det yrende
folkelivet. Vi så alle de velkledde indiske damene, fullt oppkledd med
fargerike sarien, masse gullsmykker og velsminkede ansikter. Så tittet vi på de
lokale Fiji-damene som gikk rundt i vestlige klær, men det som skiller dem mest
fra damene på f.eks Tonga og fransk polynesia er at de har masse kort, svart
krøllete hår, (i stedet for langt bølgete hår) og mye grovere ansiktstrekk. Det
føltes nesten som vi var kommet til en helt annen verdensdel!
Ellers var utbudet av matvarer og prisnivået betydelig bedre
enn det vi var blitt vant til – dette går den rette veien!
Neste dag var vi igjen en tur inne i byen. Denne gangen for
å sjekke ut av Suva, og for å handle litt fersk brød og grønnsaker. En annen
viktig ting vi måtte anskaffe var poser med kava. De skulle gis bort som
presang senere når vi skulle besøke de lokale landsbyene. I annen etasje på
grønsaksmarkedet var det fullt av kava- selgere, og man kunne enten kjøpe
ferdig pulver eller hele røtter. Vi valgte pulver både fordi det var enklere å
håndtere, og vi ble fortalt at det var det de lokal også foretrakk.
Kavainnkjøp på markedet i Suva
Så spiste vi en avslappende lunch før vi dro tilbake til
båten for en rolig ettermiddag om bord, bortsett fra litt jobbing med vann og
dieselfylling som måtte skje ved hjelp av kanner – gratis muskeltrening!
Vi var for øvrig imponerte over Kirsten som ved hjelp av
smertestillende piller og passe doser med vin klarte alle oppgaver med å bevege
seg opp og ned i jolla, inn og ut av drosjer og butikker og alle små ulemper
det fører med seg å bo tett i en liten båt.
PÅ SEILTUR RUNDT VITI LEVU
Så etter to dager med regn og gråvær i Suva var det på tide
å bevege seg videre rundt Viti Levu, som er øya der Suva ligger og som er den
største øya på Fiji. Målet var nå å seile over på vestsiden der det er bedre
vær og fine øyer man kan seile mellom.
For å unngå en lang nattseilas valgte vi å ta strekket i tre
etapper. Den første dagen var det sol og lettskyet, men det var mye ”gammel” sjø,
med påfølgende bølger. Per, som hadde spist en alt for lett frokost, begynte å
se mistenkelig smågrønn ut i ansiktet og var påfallende stille med blikket
klistret til horisonten. Ingen god følelse, men etter å ha presset i ham en
brødskive og litt vann hjalp det litt, og etter hvert kom vi også i le bak noen
øyer slik at sjøen roet seg litt ned. Om kvelden kastet vi anker i Vunaniu, en
leirete bukt der vannet ikke akkurat innbød til bading. Neste morgen i 6-tiden
bar det videre. Våre gjester hadde ennå ikke tilpasset seg den lokale tiden, så
de hadde ingen problemer med å stå tidlig opp. Kirsten, som ikke kunne sove i
annen stilling enn på ryggen var som regel først oppe! Vi fikk en lang dag på
sjøen, med vekslende vind og overskyet vær. Vi prøvde å fiske, men det var
dårlig med napp. Så endelig rundet vi vestsiden av øya og gikk inn på innsiden
av et pass i et digert rev. Der kastet vi anker igjen i en grumsete bukt kalt
Momi Bay, men det var ikke så farlig for været innbød ikke akkurat til å ta en
dukkert selv om vanntemperaturen er på 28-29 grader.
Endelig etter tre dagers seilas kom vi opp til Lautoka, Viti
Levu`s nest største by. Her måtte vi sjekke inn igjen – et evig mas.
Vi kastet anker utenfor en liten øy med en liten ”resort”
på. Nå kunne vi endelig bade i ok vann, og Per og jeg feiret det med å ta en
runde med vasking og skrubbing av vannlinjen på Fruen – det var på tide for den
så absolutt ikke pen ut!
En kort stund etter vi hadde kastet anker og tatt den
obligatoriske ankerdrammen dro Svein Erik, Per og Kirsten inn til byen for å
handle inn litt ferskvarer.
Tidlig på kvelden fikk vi se den engelske båten Skardu komme
seilende inn – de har vi jo hatt mye med å gjøre hele veien fra Suwarrow, så
det var koselig å se dem igjen. Vi ble enige om å treffes over en øl inne på
resorten, og det ble en hyggelig samling før Per, Kirsten, Svein Erik og jeg
gikk for å spise middag på samme sted.
Neste morgen var det sol og fint vær så vi satte av Per og
Kirsten inne på resorten på formiddagen for at de skulle kunne sole seg og
bade. Kirsten, som ikke kan svømme for tiden foretrekker, naturlig nok, å vasse
ut i vannet fra en strand. Svein Erik og jeg jobbet med litt småtterier på
båten, stikker innom Skardu for å utveksle noen bilder, og får låne en
beskrivelse over øyene vi har planlagt å seile til som Skardu har og som vi
ikke hadde. Vi er så glade for at vi har kopimaskin om bord – det har hjulpet
oss gang på gang.
YASAWAØYENE
Neste morgen er det avreise, målet er å seile noen dager
langs en øygruppe som heter Yasawa. Vi motrer oss til nærmeste øy, Vanua Levu,
den er ubebodd. På veien dit prøver vi å fiske, vi har flere napp, men ingen
vil bite skikkelig på kroken! Den såkalte tørrfisken vi prøvde å lage på vei
til Fiji er forøvrig kastet nå, den mugnet!
Vanua Levu var et vakkert sted med hvite strender og palmer,
akkurat som man ser i turistbrosjyrene. Jeg tror at Per og Kirsten begynte å
føle at de endelig var kommet dit de hadde drømt om når de planla reisen.
Vår plan var at de skulle få en stigning i programmet –
først besøke Suva som er verd et besøk synes vi, for å se hvordan folk lever i
en by på Fiji. Så noen dager seilas slik at de fikk en følelse av livet om bord
i en langturseilbåt og så endelig komme til paradisøyene!
Vi boltrer oss i halvannen dag i dette lille paradiset, med
snorkling og avslapping på fin sandstrand. Per synes solen ble litt sjenerende
så han fant sin egen lille hule der han kunne trekke seg tilbake med et glass
hvitvin og en god bok.
Vanua Levu, en ubebodd øy
En typisk stranddag!
Men vi må videre. Neste stopp er en øy som heter Navati,
Soso bay. Det ble en motretur i lettskyet vær, og på veien fikk vi fisk! Vi har
aldri sett en slik fisk, men i fiskeboken vår så vi en fisk som lignet og som
het Rainbow Runner og veide sånn ca 2-2,5 kg. Den ble filetert og skulle bli
kveldens middag.
Etter at vi var vel ankret opp og ankerdrammen korrekt
inntatt låret vi jolla og satte kursen mot land. Det var fortsatt tidlig
ettermiddag og vi ble møtt på standen av en av landsbyens innbyggere. Han
hilste blidt på oss og spurte forsiktig om vi hadde med oss kava. Vi kunne
bekrefte at det hadde vi, en halv kg kava (pluss en ekstra i tilfelle!) lå
trygt i ryggsekken!
Vår vert tok oss med til landsbyhøvdingen, eller mer
korrekt, til sønnen av landsbyhøvdingen, for høvdingen selv var ute og reiste
et eller annet sted! Vi ble invitert inn i huset og bedt om å sette oss ned på
en vevd stråmatte. Så overvar vi en seremoni der kavaen ble overbrakt til
landsbyhøvdingens sønn. Så var vi velkommen til å se landsbyen. Vår vert tok
oss med rundt i den lille landsbyen. Vi så høvdingens hus, kirken, byens
telefonantenne og så kom vi frem til skolen. Den dagen vi var der hadde skolen
såkalt friidrettsdag, så alle barna hadde hatt utendørsaktiviteter hele dagen.
Vi fikk overvære ”kaste ball på tomme blikkbokser”-øvelsen, og det var full
konsentrasjon og iver blant skoleelevene. Selveste rektor kom og hilste på oss
og tok oss med på en guidet tur rundt på skolen. Det var en fin skole med masse
utstyr, sammenlignet med skoler vi har sett f.eks på Tonga. De hadde til og med
en skolehage der elevene lærte å dyrke lokale grønnsaker. Det neste som stod på
investeringsprogrammet var datamaskiner og internett slik at elevene fikk en
innføring i data. Sånn generelt har vi lest at Fiji satser sterkt på
grunnutdanning. Videreutdanning koster penger, så der faller en del elever vekk
pga dårlig økonomi. På Tonga sender de en del elever til Fiji for å få tatt
videreutdanning, særlig lærerutdannelse er et populært yrke å ta for
Tonganesere!
Etter omvisningen på skolen dukket vår lokale vert opp igjen
og tok oss med inn i kirken slik at vi kunne se de flotte utskjæringene i taket
og rundt prekestolen. Det er et uvanlig syn på disse kanter. Treskjæringene var
behørig dekket til med tøy slik at de ikke skulle bli utsatt for sterkt sollys,
så verten vår måtte lette litt på tøyet slik at vi fikk se dem, og tatt bilder.
Vi regner med at tøystykkene blir fjernet ved
søndagsgudstjenesten!
En velkomstseremoni med
kavaoverrekkelse!
Vakre utskjæringer i kirken –
godt tildekket!
Et velutstyrt klasserom på
Navati
Tilbake på stranden spør Svein Erik pent om det var mulig
for oss å delta på en kava-seremoni slik at også Per og Kirsten fikk smake og
oppleve dette.
Verten vår tenker seg om og inviterer oss så til å komme
hjem til ham litt senere på ettermiddagen. Vi overrekker vår ekstra kavapose
til ham som takk, og reiser ut til båten for en liten siesta og en tidlig
middag med Rainbow Runner, som for øvrig viser seg å være en god matfisk.
Om kvelden kommer vi atter tilbake, og finner frem til
vertens hus. Vi blir på veien møtt av et par unger som ivrig følger oss frem.
Vel fremme hilser vi på vertens kone, vertens barna og noen andre slektninger.
Vi tar noen bilder og Per og Kirsten tar video som alle ivrer etter å se. Etter
hvert har vi flere som poserer foran kamera for å bli tatt bilde av. Dermed
lover vi at vi skal skrive ut en del bilder som vi vil overrekke dagen etter.
Så dukker verten opp (navnet har jeg glemt, jeg skjemmes!) og han setter i gang
med å lage kava. Så setter vi oss ned og starter med kavaseremonien. Det er gøy
å se hvordan Per og Kirsten smaker kava for første gang – det går strykende,
skulle tro de hadde drukket kava hele sitt liv!
Etter at seremonien er over er det på tide med ”normal”
kavadrikking, og da kan vi prate og stille spørsmål, og vertens kone dukker
også opp for å ta en bolle kava. På Fiji, i motsetning til på Tonga, kan også
kvinnene drikke kava, selv om de innrømmet at de ikke synes det var så veldig
godt!
Mange ivrige sjeler som gjerne
vil se seg selv på video. Det var en stor suksess!
Her tilberedes kavaen – det ser
ut som sølevann!
Her har mor også ankommet for å
delta
Kirsten drikker kava for første
gang
Etter et par timer takker vi for oss, og lover å komme
tilbake neste dag for å overrekke bildene. Vi legger også igjen litt
kjøtthermetikk som vi har hørt er en populær gave å få.
Neste morgen reiser Per, Kirsten og Svein Erik inn og
overleverer bildene, som ble veldig godt mottatt.
Neste dag motrer vi videre til neste øy, Sawa-i-Lau. Her er
det igjen en landsby vi må besøke før vi får lov til å oppholde oss på øya.
Per, Kirsten og Svein Erik reiser inn og igjen blir de møtt og ført til
landsbyhøvdingen, men det var ingen seremoni denne gangen. Istedenfor fortet
alle damene i landsbyen seg med å legge frem stråmatter med fullt av
hjemmeproduserte smykker og skjell. Jeg tror Kirsten følte seg litt presset,
men hun kjøpte noen fine halskjeder og skjell fra de ulike damene slik at alle
var fornøyde.
Neste dag var det søndag, og vi var blitt fortalt at vi var
velkomne til å delta på gudstjenesten. Vi pyntet oss – jentene i kjole og
skjørt, og mennene i langbukser, – og putret inn med jolla litt før klokken 10
om morgenen. Der ble vi møtt av prestens kone som tok oss med hjem. Der ble vi
fortalt at mennene måtte ha skjørt på seg for å gå til kirken, og overrakte Per
og Svein Erik hvert sitt skjørt. Så var det bare å ta av seg buksene og ta på
seg skjørtene – ganske stilige brødre!
Prestens kone og datter kledd
for kirkebesøk
Her er kirketjeneren i ferd med
å «slå på «kirkeklokken!
Det er første, og muligens den
siste gangen jeg ser disse brødrene i skjørt!
Så tok vertinnen på seg finstasen sin og av gårde bar det
til kirken. Der fikk vi anvist plass bakerst i kirken. På andre siden av
midtgangen satt alle barna og på bakerste benk satt det en eldre kar med en
lang bambuskjepp som han flittig brukte hvis barna ikke oppførte seg bra!
Så var gudstjenesten i gang. I kirken var det et sangkor der
bl.a. vår vertinne deltok. Når de begynte å synge fikk jeg gåsehud på armene,
det var utrolig vakkert å høre på. De sang flerstemt med en innlevelse og kraft
som var helt praktfull! Presten holdt en kort tale på engelsk der han ønsket
oss velkommen, og så slo han over til det lokale språket. Midt inne i
seremonien holdt han en liten preken for oss på engelsk! Så var det på tide med
en pengeinnsamling til menigheten, og vi gav et bra seilerbidrag som takk for
at vi fikk delta!
Etter gudstjenesten var det tilbake for å skifte over til
bukser igjen før vi takket pent for oss og dro tilbake til båten. Der pakket vi
ned en enkel lunch, kald hvitvin, badetøy og snorkleutstyr – og satte kursen
mot nærmeste strand. Der snorklet vi og koste oss resten av dagen. Vi koste oss
så mye at vi nesten ikke oppdaget at jolla løsnet fra fortøyningen og drev
utover havet – men SE oppdaget det tidsnok til at han fikk kastet seg ut i
vannet og berget den. Ble det for mye lunchvin mon tro???
Snorkling og bading i 29 graders
vann – huff vi har det vondt!
En typisk lunch på stranden!
MUSKET COVE OG RETUR TIL LAUTOKA
Tre
ukers ferie går fort, og nå var det på tide å sette kursen sakte
tilbake mot Lautoka igjen. Der skal Per og Kirsten slippes av når den
tid kommer for å ta en kort drosjetur til flyplassen.
Men
før vi seiler tilbake til bylivet igjen vil vi ta en stopp på Musket
Cove Marina på øya Malolo Lailai Island. Det er en marina som ønsker
alle langsturseilere velkommen, og her får vi full tilgang på Musket
Cove Resort`s fasiliteter. Det vil si at vi kan boltre oss i
badebasseng, restaurant, barer, underholdning og utleie av seilbrett
osv.
Det blir en
motorseilas til Musket Cove. Når vi begynner å nærme oss må vi vike for
en katamaran som kommer på kryssende kurs. Svein Erik øker turtallet på
motoren med den følge at den svikter og stopper – det har vært litt
småproblemer med motoren i det siste, og jeg kan se at det begynner å
plage kapteinen en del. Vi får den i gang igjen, men siden vi har
motvind og motoren ikke kan presses uten å stoppe må vi krysse oss
fremover. Egentlig litt morsomt siden det er såpass kort distanse, og
alle må delta aktivt under seilasen.
Endelig
vel fremme legger vi oss i en av Musket Cove`s bøyer. Så tar vi en
jolletur inn for å sjekke opp fasilitetene. Ikke dårlige, så vi
bestemmer oss for å bli noen dager. Dermed koser vi oss i
saltvannsbassenget, bader i sjøen, drikker paraplydrinker, spiser gode
luncher, dusjer i ferskvann så lenge vi ønsker, ligger på solsenger og
pleier brunfargen, Per leier seilbrett, kort sagt vi koser oss. Rett før
vi drar inviterer Per og Kirsten oss til en middag med påfølgende lokal
underholdning med tradisjonell Fiji-dans. Det var morsomt å få med seg.
Ganske annerledes dans enn det vi opplevde på Marquesas og Tahiti, mer
armbevegelser og ”krigerbevegelser” og mindre av roterende
hoftebevegelser!
Luksusfølelse på Musket Cove
Tradisjonell dans, damene har tapa som pynt rundt hoftene
Per på seilbrett, noen får ikke nok av vind og seiling!
Så
er det definitivt slutt på ”øyhopping”, og vi må sette kursen mot
Lautoka. Fortsatt har vi noen dager igjen, men vi har som mål å ta en
dag på markedet i Lautoka, og en dag med biltur rundt på øya før
gjestene setter nesa hjem mot Norge.
Det
er forresten en stund siden jeg har gitt en situasjonsrapport om
Kirsten, og nå kan jeg fortelle at hun er blitt mye bedre. Hun klatrer
opp og ned båten som en apekatt, og kan til og med ta noen svømmetak i
sjøen. Inntaket av smertestillende piller er nede på et minimum, men
vininntaket er nok fortsatt konstant!
Jeg
kan også benytte anledningen til å gi full honnør til innsatsen om
bord, lunch og middager ble laget, og oppvasken ble tatt hver dag, vi
ble riktig så bortskjemte!
Vi
setter nesa mot Lautoka en regnfull morgen, men det gir seg etter
hvert. Det blir en kort stopp innom en marina for å fylle opp diesel og
vanntankene før vi ankrer opp på samme sted som sist vi ankom Lautoka,
utenfor resorten!
Neste
morgen drar vi inn til byen for å sjekke leiebil, samt ta en tur på
håndtverksmarkedet. Det er en litt trist dag, overskyet og full av små
regnbyger, men vi får handlet litt småtterier, spist lunch på et ok
sted, og før vi returnerer til båten stopper vi opp ved en
Sikh-synagoge.
Vi
titter nysgjerrig inn porten og blir møtt av to indiske sikher. En med
turban og fjeset fullt av skjegg, den andre med kort hår og nybarbert.
De tok godt i mot oss, og inviterte oss inn. Der brukte de masse tid på
oss, og forklarte grundig om bakgrunnen for religionen. Så tok vi av oss
skoene og ble med inn i selve ”kirkerommet”. Der tok vi på oss et
hodetørkle og ble introdusert til skikkene. De fleste sikhene kommer fra
Punjab, og det religiøse sentrum er det gyldne tempel i Amritsar.
Religionen ble grunnlagt på 1500-tallet, og avviser bl.a. kastevesenet
og kvinneundertrykkelse! Alle menn skal i følge religionen ha skjegg og
bære turban, og de skal ta navnet Singh, men av hensyn til resten av
omgivelsene og muligheter for unge menn å få seg jobb, så avviker de fra
disse prinsippene når det er nødvendig – ganske pragmatisk syn med
andre ord! Jeg kan jo også nevne at kvinnene tar etternavnet Kaur som
betyr løvinne! Det var et veldig morsomt og lærerikt besøk!
Dagen
før avreise drar vi på biltur nordover på øya. Det blir en biltur som
de fleste vi har hatt underveis i Stillehavet, ikke alt for mange
opplevelser. Men vi får se litt av øya, vi får studert sukkerroeåkrene,
vi stopper opp ved en gullgruve som dessverre er stengt siden det er en
søndag, og vi spiser en god lunch på en resort der vi også benytter
anledningen til å ta en dukkert i bassenget og en siesta ved
bassengkanten. Eneste ulempen med bilturen er at Kirsten ble mye
dårligere i ribbena sine pga all risting og humping i bilen.
Konklusjonen er at det er bedre å ha brukne ribben på en båtferie enn på
en bilferie!
Så
er dagen for avreise der. Heldigvis starter den med strålende sol, og
våre gjester benytter anledningen til å ta en doven dag på stranden og
en siste fres på brunfargen, som for øvrig er blitt bra på tross av
ganske mange regndager. Vi unner
dem en fin soldag, og selv sitter jeg i båten og legger siste hånd på
bilder og brev som skal sendes hjem til familie i Norge.
Feriens
siste middag blir inntatt og så er det på tide å si farvel før Svein
Erik kjører dem inn med jolla for å finne en drosje til flyplassen.
Heldigvis reiser de tidlig!! – heldigvis i den forstand at vi i ettertid
har blitt fortalt at flyet gikk en time før oppsatt tid – utrolig at
det går an! Det gikk heldigvis bra, men det ble ytterligere forsinkelser
på de neste flyavgangene så det ble en sen ankomst til Norge. Ikke så
morsomt når man må på jobb dagen etter.
Jammen er vi glade for å slippe det!
Så
plutselig er vi alene igjen – det har vært en intens, opplevelsesfull
og koselig ferie for oss (om vi kan kalle det det, vi som har ferie hele
tiden!) . Nå står turen ned til New Zealand for tur – mer om det i
neste reisebrev!
