Evaluering av båt og utstyr etter 30.000 nautiske mil og 5 års seilas, forts….
Vann
Som
nevnt tidligere var vi i begynnelsen opptatt av store vanntanker slik
at vi ikke skulle trenge watermaker. Vi greide oss bra over
Atlanterhavet med 4 personer om bord og videre gjennom Stillehavet med i
perioder 3 personer og til tider med besøk, til sammen 6 personer om
bord. I Stillehavet kunne det være vanskelig å finne godt vann, så når
vi fant det ble alle tilgjengelige beholdere fylt opp. Mange av våre
seilervenner hadde skaffet seg watermakere og var mektig fornøyde. I New
Zealand gjorde vi en vurdering av videre seilas og fant at mange av de
landene vi ønsket å besøke ikke kunne forventes å stille opp med perfekt
drikkevann. Vi besluttet derfor å gå til anskaffelse av en watermaker.
Etter å ha sjekket internett og forhandlerne i NZ falt valget på en HRO
Seafari Escape SEC 400 med kapasitet på 62 liter
pr time. Den går på 12 volt, og har ikke høytrykkspumpe. Den er oppgitt
å trekke 24 amp., men trekker nok noe mindre. Den analyserer selv
vannkvaliteten og bestemmer når vannet er godt nok for å gå på tanken.
Etter at den er stoppet foretar den automatisk en rensing med ferskvann.
Vi har vært meget fornøyd med watermakeren, det har vært meget
behagelig ikke å bekymre seg om hvor man kan skaffe ferskvann til enhver
tid. En annen fordel er at vi kan vaske vårt eget tøy mens vi ligger
for anker, vaskemaskinen får 220 volt fra generatoren som også leverer
12volt til watermakeren som produserer vannet som trengs-. Det eneste vi
strengt talt trenger er dieseltilførsel, men med 1000 liter på tankene er ikke dette noe vi gjør for ofte-.
Vi
har imidlertid merket en reduksjon i kapasiteten på watermakeren den
siste tiden. I Phuket fikk vi forklaringen, vi har ikke hatt skikkelig
filtrering av råvannet og dermed har pumpen som skaffer trykk til
hydraulikkenheten blitt unødvendig slitt. Filter er nå montert, og
pumpen tas med til Norge (egentlig Danmark) for nødvendig vedlikehold.
Kommunikasjon
Kortdistansekommunikasjonen
er som i Norge, via VHF. Vi har en fast og en håndholdt, og føler at vi
trenger begge. Den håndholdte er grei for kontakt med marinaer osv ved
innseiling i havner. Den faste, som rekker lengre, brukes der dette er
nødvendig. Begge VHF’ene er nye siden vi reiste ut. Som fast VHF hadde
vi en eldre modell som funket bra helt til det begynte å bli vanskelig å
bruke tastaturet. Den ble som mye annet skiftet ut i New Zealand med en
Raymarine Ray 54. Mikrofonen sprakk på vei til Australia, så der fikk
vi ny på garanti. Nå fungerer den utmerket. Den håndholdte var i
utgangspunktet en ny Garmin 725 E. Den begynte å bli treg på vei til
Australia. Med fornuftige australske priser og tvilsomme tidligere kjøp
var det ikke vanskelig å satse på det beste, så nå har vi en ICOM M72
som har fungert ypperlig.
Ligger
man for anker og det er mobildekning kan det være greit å kjøpe et
”nummer”. Det er billig her i Østen, og gjør at du ikke har alle
lyttende til samtalen din.
Den
viktigste kommunikasjonskanalen vår er kortbølgeradioen, eller SSB som
den kalles. Vi har en ICOM IC 718 med Pactor modem, automatisk
antennetuner og antenne i isolert akterstag. ICOM 718 er ikke bygget for
bruk i båt, så med åpne luker og saltvann rett inn på radioen fikk vi
problemer i Middelhavet. Det var LCD-skjermen som sviktet, men ble ok
etter reparasjon på Grand Canaria. Problemet gjenoppsto i Stillehavet,
men etter ny reparasjon på New Zealand har den funket ok. Gjennom SSB’en
holder vi kontakt med våre seilervenner på lengre avstander. Vanligvis
har vi avtalt en frekvens og et tidspunkt, gjerne to ganger pr døgn. Den
mest erfarne radiopersonen tar gjerne ansvar for å lede ”nettet” som vi
kaller det, og språket er engelsk eller skandinavisk avhengig av hvem
som deltar. SSB brukes også til mail-kontakt hjem over basestasjoner i
Winlink eller Sailmail. Værinformasjon hentes også ned, enten som
grib-filer eller værkart fra metrologiske stasjoner. Vi klarte oss med
Winlink som er gratis for radioamatører helt til Darwin i Australia. For
seilasen gjennom Indonesia og det Indiske hav har Sailmail bedre
dekning med basestasjoner, så vi meldte oss inn og betaler 240 US dollar
pr år for det.
Satellitt-telefon
var veldig i vinden når vi forlot Norge. Det er dyre samtaler, og vi
følte ikke at vi hadde et stort behov for direktesamtaler med noen, så
vi droppet det. Vi vet andre som skaffet seg telefonen men har droppet
systemet, det ble for dyrt. Vi vet også om andre som bare satset på
satellitt telefon og ikke SSB. De ble ”veldig ensomme” på havet uten
kontakt med andre seilere og har installert SSB senere på turen.
Instrumenter
Båten
var utstyrt med VDO instrumenter for vind, dybde og fart.
Dybdeinstrumentet var sannsynligvis av litt nyere dato, mens de andre
trolig var fra 1984. Alle virket ok, og vi valgte å seile med dem så
lenge de holdt. Den første svikten kom på vindinstrumentet på vei mot
New Zealand. Vi valgte å kjøpe en hel pakke med vind, dybde og fart samt
oppkobling mot gps/autopilot i New Zealand, av typen Tacktick. Fordelen
er at man slipper kabling idet hver enhet har solcelle, sender og
mottaker med 3 trinns bakgrunnsbelysning. Dette gjelder ikke NMEA, farts
og dybde registrerings-enhetene som er plassert inne i båten. Disse
trenger 12 volts tilkobling, men har sendere. Informasjonen fra
vindmåleren i toppen av masten var litt ustabil, noe vi klaget på. Det
ble påstått å bli bedre ute av havnen uten forstyrrende andre båter, men
dette var marginalt. Bra ble det ikke før vi kom til Darwin, etter at
vindmåleren hadde blåst av masten i Gulf of Carpentaria. Den nye vi fikk
på garanti var med mye sterkere signaler, så nå er vi meget fornøyde!
Tacktick hadde tydeligvis opplevd problemet siden en ny variant var
introdusert, men å tilby utskiftning gratis var å gå litt langt-.
I
Australia sviktet VDO dybdemåleren og ett av VDO
fartsmålerinstrumentene, så vi var glade for at vi satt med dobbelt
sett-. Vi kjøpte for øvrig ett ekstra presentasjonsinstrument med store
tall, som vi har koblet mot dybdemåleren for tryggere innseiling i
usikre havner. En annen fordel med systemet er at vi kan ta med oss
presentasjonsinstrumentene hvor vi vil. Dette innebærer at ved
nattseilas der vi oppholder oss inne pga pilothouse-løsningen, så bare
tar vi med oss vind-instrumentet inn og kan følge med på vindretning og
hastighet hele tiden. Dybdemåleren har kapteinen sovet med i dårlige
ankringshavner med mye strøm og vind-.
Navtexen
vår er av typen Nav 6 Plus. Den er plassert i styrhuset/salongen og har
en stor skjerm. Denne kan brukes til andre ting når navtex-meldinger
ikke leses. Vanligvis viser den hastighet over grunn og sann kurs. På
grunn av størrelsen og bakgrunns-belysning kan den avleses fra alle
posisjoner i styrhuset/salongen. I og med at den er koblet til GPS’en
logger den også alle data på hvor vi er til enhver tid. Vi har ikke
brukt det mye, men det er en ekstra sikkerhet dersom uhellet skulle være
ute.
Vi har på
mesteparten av turen vår seilt med ikke mindre enn 4 GPS’er. Den eldste
er en Phillips AP navigator ombygget til Leica 930. Den har hele tiden
hatt det med å miste kontakten med satellittene og er tungvint i bruk,
så vi har ikke brukt den mye. Den vi har brukt hele tiden er en Garmin
76, som vi syns er enkel i bruk og har mange fine funksjoner. Disse to
står begge oppkoblet med en vendebryter som avgjør hvilken vi skal koble
mot autopiloten. Som reserve har vi en Garmin 48 og en Garmin 76 til,
som en venn syns vi hadde mer bruk for enn han selv etter at han hadde
solgt seilbåten. På vei mot Singapore mistet plutselig den Garmin 76 som
vi hadde brukt i 5 år kontakten med satellittene. Vi plukket frem vår
venns Garmin 76 og var raskt i kontakt igjen. I Singapore kjøpte vi en
ny Furuno fastmontert GPS for utskiftning av AP-navigatoren og en ny
Garmin 76 slik at vår venns kan få hvile igjen. Kort sagt, GPS’er er
viktig!!
Vi har tre
kompass om bord. Det ene står i styrekonsollen i cockpit, det andre
avleses i styrhuset og er fysisk plassert noe foran midtskips, vekk fra
motorer og annet magnetisk materiale, det tredje er koblet til
autopiloten og er plassert enda nærmere baugen av samme årsak.
Styrekonsollkompasset utviklet en større og større luftboble i
Middelhavet, og ble byttet ut med et nytt i Barcelona, på vei ut av
Middelhavet. Kompasset var av merket Suunto, og vi forsøkte å skaffe
samme merket igjen. Dette var vanskelig, vi endte opp med et Plastimo i
samme størrelse. Ikke helt samme gode rykte, men det har fungert helt ok
og er helt uten luftbobler! Styrhuskompasset er et Neco kompass som har
virket bra hele tiden. Autopilotkompasset er levert av Raymarine og har
virket som det skal hele tiden.
