Fruen fra havet

Januar – februar

Reisebrev 01-07

Så
var det blitt året 2007. Den første uken ble tilbrakt på fjellet, på
hytta til Truels. Truels selv måtte reise ned til Oslo før oss, så vi
fikk noen dager alene på fjellet – for første gang alene siden vi ankom
Norge. Med tanke på at vi tilbringer store tider alene bare med
hverandre som selskap så er det faktisk en overgang å være på besøk i
Norge der vi stort sett opplever intens samvær med andre. Men det var jo
hovedhensikten med hjemreisen – besøke venner og familie, og det ble
det mer og mer av etter hvert som vi nærmet oss avreisen.

God start på nytt år på hytta til Truels. Snø-mengdene kan ikke kalles overveldende!

Da
vi avsluttet fjelloppholdet dro vi tilbake til Oslo og hjem til Truels.
Etter noen dager der fikk vi med oss noen bursdagsfeiringer med min mor
og Anne, vår svigerdatter, samt min tante, Ann-Kristin.
Mor Bitten spanderte bursdagsmiddag på hele hurven den 7.januar!Snarvisitt til Bodø, her Kai Erik, Liv, mor og mormor.

Så dro jeg og
min mor til Bodø noen dager for å hilse på en annen tante, onkel og
mormor. Det var veldig hyggelige dager selv om været ikke viste seg fra
sin beste side. En dag blåste det så mye at det var et slit bare å gå
noen hundre meter til nærbutikken, og siden det regnet etter dager med
minusgrader så var det et under om man greide å holde seg på beina på
glattholka!!

Etter
koseopphold i Bodø med god mat og drikke samt godt selskap var det
retur til Oslo og tre dager med fullt program. Bl.a traff vi Bjørn som
vi traff på Gran Canaria og som seilte solo over Atlanteren. Vi traff
han så igjen i Caribien og feiret både jul og nyttår sammen. Han dro
videre til New Orleans for å kjøpe seg en banjo, mens vi dro videre mot
Panamakanalen.

Nå
dro vi ut i skogen i Østfold og besøkte ham og båten Nirvana som lå
pent beskyttet under presenningen. Igjen fikk vi en koselig kveld med
mimring og sang og spill med banjoen fra N.O.

eiler Bjørn med sin banjo innkjøpt i New OrleansBerit fikk (kanskje ikke uten grunn) prøve en spesialbanjo…..

Ny bursdag, denne gangen var det Mia vår yngste niese som fylte 4 år, noe som ble behørig feiret med mat og presanger.

Så
fikk fastlegen et besøk. Svein Erik ville ha en generell test av
kroppen, mens jeg måtte sjekke opp en vond albue. Resultatet ble at jeg
ble sendt på røntgen, eller MR som det nå også kalles, mens Svein Erik
tok fullt av blodprøver. Etter en ukes tid var vi tilbake for å vite
resultatene, og mens jeg ble henvist til spesialist fikk Svein Erik
beskjed om at det meste var ok, men at kolesterolet var i høyeste laget.
Dermed fikk han utlevert resept på piller, og jeg fikk en rekvisisjon.

Tre
dager før avreise fikk jeg time på Volvat hos en spesialist, og han
satte en kortisonsprøyte i albuen, og vips så var det problemet over!

Midt
i legeprosessen dro vi en tur til Kvam i Gudbrandsdalen. Vi dro sammen
med min mor og søster, svigerbror og de tre barna på hyttetur. Skiføret
var veldig bra, solen skinte så vidt frem og vi fikk noen fine skiturer.

På hyttetur med Vigdis og familien, samt «moder`n»!

Det kan være kaldt å være en stakkars seiler på hyttebesøk i hjemlandet…………På hyggelig kusinetreff i Raufoss, hjemme hos Ellen og TerjeSupergod middag hjemme hos Anne og Jon på Gjøvik

Den
siste uken før avreise ble rene maratonløpet fra det ene besøket til
det andre. Vi dro til Raufoss der vi besøkte Svein Eriks kusine Ellen
med familie, som også hadde invitert en annen kusine, Anne Lill med
husbond fra Lillehammer. Dette er familie som det er lenge siden Svein
Erik har hatt kontakt med, og jeg har aldri truffet dem, men det var et
veldig hyggelig besøk, og det føltes som jeg hadde kjent dem lenge.
Neste formiddag dro vi noen kilometer videre til Gjøvik der vi hilste på
Svein Eriks tante Aina, og endte til slutt opp hos
Anne og Jon, tidligere kollegaer og gode venner. Der fikk vi som vanlig
servert god mat, snakket høyst nødvendig om FK, men mest gikk det i
andre temaer.

Etter
en god frokost dagen etter satte vi oss i bilen og dro sørover igjen.
Denne gangen var det middagsavtale med Grethe og Arnt Ove på Ås som stod
på planen. Grethe er fra Valdres, og dermed var det god Valdresrakfisk
som stod på menyen. Det blir nok det siste rakfiskmåltidet vi får på en
stund så vi koste oss verre!

Siden
vi igjen hadde en veldig koselig kveld blir det lett en repetisjon og
en gjentagelse i dette reisebrevet, men vi hadde utrolig flotte kvelder,
problemet var bare at det ble lite søvn, og usedvanlig sene netter.

Så
var vår siste helg kommet. Lørdag formiddag var jeg på Volvat og fikk
satt sprøyten – det er fordelen med private, de jobber på lørdag også!
Så hadde vi en rolig kveld hjemme hos Truels med den vanlige gode maten
og godt med rødvin, men denne gangen var det en tidligere avgang til
sengs!!

Neste
formiddag plukket vi opp min onkel Richard og dro hjem til mine
foreldre på lunch. Så avsluttet vi søndagen med en middag hos Jørgens
svigerforeldre, som også fungerte som en avskjedsmiddag med Svein Eriks
barn, Kristin med kjæreste og Jørgen med kone Anne og barnebarna Inger
Marie og Anders.

Så var tiden inne til å si farvel til barnebarna Inger Marie og Anders for denne gang……Farvel til Berits familie, og takk for et koselig opphold også denne gang. (Tror Mia
hadde gjemt seg da bildet ble tatt…..)

På
mandag var det en tilsvarende samling hjemme hos mine foreldre der vi
spiste god middag og sa farvel til søster og svoger, Vigdis og Bjørn og
nieser/nevø; Malene, Mia og Magnus.

Tirsdag var pakkedag og avskjedsmiddag hos Truels.

Farvel også til Thomas – bildet er tatt i romjulen etter et lite uhell på snowboard!!Sist, men ikke minst et farvel til Truels, med takk for utmerket husvære, gode måltider, masse rødvin, god prat og uvurderlig hjelp

Neste
formiddag kjørte Truels oss til flyplassen, og godt var det. Vi hadde
nemlig kjøpt ny komfyr til båten mens vi var hjemme i Norge, siden den
gamle var ødelagt og en fare for sikkerheten om bord! Grunnen til at vi
kjøpte den i Norge var at vi ikke hadde funnet en komfyr vi var fornøyde
med i Australia, og i stedet for å kjøpe en knalldyr og lite
tilfredsstillende ovn i Australia kjøpte vi en billigere og for oss
bedre komfyr i Norge. Problemet var selvsagt at den veide sine 26 kg, og med 40 kg totalvekt
ble det ikke plass til all verdens ekstra bagasje. Vi pakket så godt vi
kunne, vel vitende om at vi hadde en del overvekt men håpet på det
beste. Men den gang ei, KLM gav oss 5 kg gratis, men vi måtte enten betale 2.500 kr eller kvitte oss med 10 kg ekstra overvekt! Raskt tok vi ompakking og klarte å lage en bag på 10 kg med
ting som ikke var absolutt nødvendig. Denne bagen sendte vi hjem med
Truels som tar den med ned når han kommer til Singapore i okt/nov. Av og
til ordner det seg for snille barn med veldig gode venner………

Flyturen
til Australia gikk greit, uten de alt for store begivenhetene, men en
liten historie kan vi fortelle. På flyturen fra Amsterdam til Singapore
satt vi blant en gruppe unge polakker, og rett foran oss satt to unge
danske karer. Danskene ble raskt fratatt sine små flasker med
Underberger, og klarte å holde seg på et greit promillenivå, men det var
litt verre med polakkene. Særlig en kar måtte hele tiden stå i
midtgangen for å prate med kjæresten som satt på andre siden. Han ble
gang på gang bedt om å sette seg, men spratt opp like fort igjen. Etter
hvert ble han dyktig upopulær både blant de ansatte og oss
medpassasjerer. Det viste seg at han hadde fått en advarsel før han fikk
slippe om bord om at han ikke fikk lov til å drikke mer alkohol, og han
ble ikke servert noe av personalet. Men det var et lite problem, for
kjæresten fylte på fra medbrakt whiskyflaske, så promillenivået ble
opprettholdt. Flasken ble etter hvert konfiskert, og samtidig fikk han
sin siste advarsel og ble lest opp sine rettigheter! Resten av natten
sov han og det samme gjorde vi andre. Neste morgen landet vi på
flyplassen i Singapore. Under landingen fikk vi beskjed om å sitte rolig
og ikke forlate plassene våre før politiet hadde vært om bord for å
hente en passasjer. Og det var selvsagt vår polske kamerat. Så hele
kabinen oppførte seg eksemplariske og satt stille og rolige mens
politiet kom om bord og plukket med seg en temmelig slukøret polakk. Da
vi en stund senere gikk rundt på flyplassen så vi resten av de polske
vennene stå tafatte og usikre på hvordan de skulle angripe situasjonen –
det skulle de kanskje tenkt på litt tidligere!

Turen
fra Singapore til Brisbane gikk greit, og på flyplassen ble vi møtt av
Knut og Liv. Så bar det rett hjem til båten, hjem kjære hjem.

Knut
og Liv hadde også vært på tur mens vi var hjemme i Norge, men hadde
kommet tilbake for noen dager siden. Mens de hadde vært borte hadde
begge båtene blitt skikkelig tilgriset med fugleskitt, men som de gode
vennene de er så hadde de omsorgsfullt rengjort Fruen slik at det ikke
var spor av noen skittklatter!

Vi
var litt preget av jetlag, så etter en tidlig 12-øl, og en tur på
butikken for å supplere inn det aller mest nødvendige bar det rett i
seng for noen timers søvn.
Vår første 12-øl sammen med Cintra på lang tid!

Om kvelden ble vi tilbudt middag hos Cintra,
men fikk utsatt det til neste kveld – tok oss så en pizza og et glass
rødvin og gikk tidlig til sengs igjen.

Neste
morgen var vi i bedre form. Igjen dro vi på butikken for å gjøre flere
innkjøp og om ettermiddagen spiste vi skalldyr om bord i Cintra. Neste
morgen ble vi med Knut og Liv på deres daglige morgentrening. Knut
jogger, mens Liv går i rask gange siden legen har rådet henne til å
kutte ut joggingen.

Som
et klart og synlig resultat av over to måneder med alt for god og mye
mat og drikke lå bilringene og fløt rundt midjene våre. Begge to har
gått opp flere kilo, jeg flest, med over 5 kg ekstra bagasje – her måtte noe gjøres, så motivasjonen var på topp.

Velstelte treningsomgivelser rundt marinaenHer skal ryggen få litt velfortjent trening – kanskje skal magemusklene til pers etterpå, montro……..Hva gjør man ikke for å få stramme opp både det ene og det andre…..

Vi
fulgte Liv på rundturen hennes og det var starten på en jevn
treningsøkt hver morgen helt til vi dro på biltur rundt i Australia.

Om
kvelden hadde vi avskjedsmiddag med Knut og Liv, og neste morgen var
det vår tur til å kjøre dem på flyplassen. De skulle hjem til en seks
ukers ”ferie” i Norge.

Så
var Cintra reist, men ennå lå den norske båten Checkmate her i
marinaen. De traff vi for første gang da de kom hit til marinaen, men
Cintra kjente dem godt fra før.

Vi hadde et par middager sammen før de også ble kjørt til flyplassen for et ”norgesopphold”.

Avskjed på flyplassen – Checkmate, Marit og Nils på vei hjem til Norge

Målet vårt nå var å kjøre litt rundt i Australia, men først måtte vi få ordnet et par ting på listen.

Svein
Erik fikk bestilt elektrikeren som kom på befaring. Det endte opp med
at vi kjøpte helt ny batteribank med tre forbruksbatterier (mot
tidligere to) hver på 260 Ampere, et nytt startbatteri på 120 Amp, og et
nytt startbatteri til generatoren på 60 Amp. Batteriene var ikke
vanlige blybatterier eller gelbatterier, men av typen AGM (absorbed
glass mat batteries). De er sagt å skal ha en levetid på ti år – vi får
se om det stemmer. Dyre var de i hvert fall! I tillegg til batteriene
fikk vi installert en ekstra 50 Amp lader, og satt inn en ny,
intelligent regulator for dynamoen, en såkalt smartregulator. Alt dette,
pluss arbeid reduserte kontoen vår med omtrent 27.000 NOK, men hva gjør
man ikke for å få nok strøm!

Scarborough marina – hyggelig marina

Å få dette gjort tok sin tid, men til slutt var vi klare for en biltur.

Diskusjonene
hadde gått frem og tilbake på hvor vi skulle dra. Vi hadde snakket med
Cintra og Checkmate, og fått høre deres reiserute og inntrykk, og
tilslutt endte det opp med at vi bestemte oss for å reise så mye
”outback” som det var mulig med en vanlig personbil. På den måten fikk
vi se litt av denne siden av Australia, og vi fikk litt kontrast til
vårt daglige sjømiljø.

Dermed lastet vi bilen full av alt mulig som vi kanskje kom til å trenge, og satte i vei, men mer om det i neste reisebrev.

Februar – mars

Reisebrev 02-07

Så
var tiden inne for å pakke Toyotaen med klær, nyinnkjøpt sammenleggbar
frysebag med plass til kald drikke og litt mat, pluss kart, fotoapparat,
guidebøker, myggspray, solkrem……… For sikkerhets skyld puttet vi også
en 20 liters bensinkanne i bagasjerommet – man vet jo aldri hva man får bruk for!

Så
utpå formiddagen var vi klare og satte kursen mot Brisbane og derfra
videre rett vestover. Et par timer etter at vi hadde kommet oss gjennom
Brisbane begynte vi å studere kartet, og fant ut at man drar ikke så
langt vekk fra byen før man virkelig er langt på landet. Dermed stoppet
vi i en liten by relativt tidlig på ettermiddagen, og ikke mer enn 35-40
mil dagsetappe, for å være sikre på å få et ok sted å overnatte. Det er
jo ingen vits i å starte en tur med å stresse rundt for å finne en
elendig liten campinghytte sent på kvelden!!

Vi
overnattet ofte i campinghytter, eller cabins som det heter her, da vi
kjørte rundt i New Zealand, og valgte å satse på det nå også. Da stod vi
fritt til å lage egen frokost, og en enkel middag når vi ønsket det.
Stort sett koster det mellom 65-100 AU$ (300-500 nok) for en natt, og
generelt var kvaliteten helt grei med sengetøy og håndklær inkludert.

Neste
morgen startet vi tidlig. Etter noen timers kjøring merket vi at
terrenget gradvis endret seg fra å være småkupert landbruksterreng til å
bli flatt og tørt, og stort sett var vegetasjonen brun og vissen.
Veiene ble rette og flate, den offisielle fartsgrensen var 110 km,
og det var nesten ikke en bil å se på veiene. De få bilene vi så var
stort sett 4-hjulstrekkere med skikkelig ”kengurugrill” montert foran,
og selvsagt med eget luftinntak som gikk i en pipe over panseret. Ellers
var det de digre ”roadtrains” som var imponerende der de kom susende i
full fart med 1 tilhenger – 2 tilhengere – 3 tilhengere!! montert bak
førerhuset. Det var et evighetsprosjekt og prøve å kjøre forbi dem, men
med kilometer på kilometer med rette veier gikk det alltid greit….

Langs
veiene var det stort sett kratt og støvete jorder med en og annen sau
eller storfe som vandret rundt. I grøftekantene lå det døde kenguruer og
en og annen død emu.

Siden
Toyotaen mangler både 4-hjulstrekk og kengurugrill måtte vi legge opp
ruten deretter, dvs at vi ikke kunne satse for mye på å kjøre på dårlige
grusveier. Vårt første mål på turen var å kjøre rett vestover ca 1000 km.
Der er det en liten by som heter Thargomindah, og derfra skulle vi
kjøre et godt stykke på grusvei for å besøke et kjent tre – The Dig Tree
– en tragedie der et par pionerer døde av sult og tørst for et par
hundre år siden.

Før
vi tok fatt på de siste 20 milene inn til Targomindah stoppet vi i en
litt større by og sjekket på politistasjonen om de trodde det var mulig
for oss å kjøre inn til The Dig Tree. De kunne ikke si noe med
sikkerhet, men siden det ikke hadde regnet på uendelige tider, så mente
de at det skulle være en mulighet. Dermed kjørte vi de siste 20 milene
inn til Thargomindah for å finne oss en hytte for natten. Thargomindah
var en bitte liten by med 250 innbyggere totalt i hele kommunen som var
på 74.000 km2! Byen
bestod av et par gater, men hadde både hotell, campingplass og motell,
liten nærbutikk, kommunehus og posthus. Vi dro innom
turistinformasjonen, men den var stengt denne dagen. Så dro vi til
campingplassen for å ordne med en hytte. Det var fort gjort da den
eneste andre gjesten på området var presten som var på visitt!! Han som
bestyrte campingplassen var gift med hun som drev informasjonskontoret –
og han fortalte at kontoret riktig nok var stengt den dagen fordi hans
kone hadde vært på seminar!! Så fortalte han at vi bare kunne glemme å
kjøre videre – veiene var helt ødelagte av store lastebiler, og var full
av digre steiner og hull – veldig skuffende for oss!

Siden
han tross alt var gift med Fru Informasjon spurte vi om han hadde noen
forslag til hva vi kunne gjøre neste dag, siden vi nå tross alt var
kommet hit. Jo da, her fantes det bl.a
en hydro power plant, dvs et strøm-produksjonsanlegg som nå var blitt
omgjort til en turistattraksjon. Dessverre var den ikke i drift, eller
åpen akkurat nå, men hvis vi ville, kunne han få nøklene av sin kone, og
ta oss med dit neste morgen. Han kunne gjerne starte anlegget for oss –
han hadde tross alt vært den lokale guiden forrige sesong!!

Da
den saken var avklaret gikk vi tilbake til hytta vår – noe som i seg
selv var en utfordring pga alle fluene. Vi var ankommet midt i den
verste fluesesongen, og bare man åpnet bildøren fikk man 150 fluer inn i
bilen, men de trivdes ikke innendørs så hvis man åpnet rutene så fløy
de fleste ut igjen – resten drepte vi raskt og smertefritt!!!

Tilbake
i hytta og mens vi åpnet en flaske vin fikk vi besøk utenfor hytta av
en flokk med kenguruer, rød kjempekenguru, den største typen, som er på
høyde med en voksen mann. Vi var blitt advart mot å gi dem mat, men det
var morsomt å betrakte dem på nært hold – våre første ville kenguruer!

Hva slags dyr er dette mon tro?Vårt første møte med ville kenguruer

Neste
morgen gikk Svein Erik morgentur, men den ble nok ekstra kort pga
flueplagen. Etter frokost møtte vi verten vår og kjørte de 800 meterne
utenfor byen til vannanlegget. De innpåslitne fluene var nesten for mye
av det gode, men etter hvert lærte vi å vifte unna de fleste, og prøve å
glemme resten!!

Vi
fikk en grundig gjennomgang av anlegget der de frem til for noen tiår
siden hadde brukt dette anlegget til å forsyne byen både med drikkevann
og strøm. Vannet ble presset opp gjennom et borehull som var mer enn 800 meter dypt
og som det hadde tatt mer enn 2 år å bore på 1890-tallet. De boret for
å skaffe vann, og når de endelig traff en åre sprutet det opp
og holdt en temperatur på mellom 82-84 grader, så her var ikke varmt
vann i dusjen noen problem! Trykket utnyttet de ved at den lokale smeden
lagde en peltonturbin som ble koblet mot en liten generator og dermed
hadde de både vann og strøm.

Her er vår snille vert i gang med å starte vannsystemetVeldig hyggelig omvisning i Targamindah, selv om fluene var ganske så innpåslitne!Her er det historiske huset som stod åpent til enhver tid slik at alle kunne komme innom for å titte!

Så
takket vi for omvisningen og dro inn til sentrum igjen der vi stoppet
opp ved et historisk hus bygget i 1885. Huset, som var eid av det lokale
historielaget stod der – helt ulåst, uten noen form for skilting eller
vakthold. Vi fikk beskjed om at vi bare kunne åpne døren og gå inn og ta
en titt hvis vi var interessert!!

Kvelden
før hadde vi sett på værmeldingen og fått en litt urovekkende melding
om at en syklon befant seg i området nord for Brisbane, og med bane
sørover. Vi ble selvsagt bekymret for båten, og bestemte oss etter vårt
”historiske-hus-besøk” for å oppsøke kommunehuset for å be om tilgang
til internett. Der fikk vi tilgang til hver vår pc!, og så sjekket vi
ulike langtidsværprognoser. Det så ut til at syklonen ikke vill dreie så
langs sør at det ville bli et problem, så vi bestemte oss for å ta
tingene med ro og fortsette turen videre, men det er alltid en litt
ekkel følelse når slike ting oppstår. Ikke trengte vi å betale for
internett heller – det var en del av den kommunale servicen!!

Så
utpå sen formiddag satte vi kursen tilbake de 20 milene til Cunnamulla,
slik at vi kom inn på veier som førte oss videre sørvestover. På veien
tilbake så vi flere flokker med ville kenguruer langs veien, og vi så
også flere emuer som løp med sine lange ben – morsomt. Vi stoppet også
for å ta noen bilder ved noe som så ut som en nedlagt gård, men som
viste seg å være en saueklippestasjon som fortsatt var i aktivitet i
sesongene.

Morsomt å studere Emuer i sine naturlige omgivelserSivilingeniøren i en ivrig studie av saueklippemaskiner!Lange, flate veier overalt……

Underveis
krysset vi grensen fra Queensland til New South Wales og målet for
dagen var Bourke, en passe stor by som hadde en tidligere storhetstid
som sentrum for verdens ullindustri. Byen ligger rett ved Darling River
som er Australias lengste elvesystem. Etter hvert fant vi en hytte for
natten og vi fant både supermarkedet og ølutsalget. Kvelden var berget!
Neste morgen fant vi ut at vi ville ta en morgentur rundt i byen, både
for å se litt av den, og for å få litt mosjon. På turen gikk vi gjennom
et boligområde, og det vi reagerte på var at alle hagene hadde høye
gjerder og bak alle gjerdene var det minst èn illsint hund. Senere fikk
vi en forklaring, og den gikk ut på at byen har en gruppe tvilsomme
aborginere som ser sitt snitt til å stjele det som stjeles kan, derfor
denne voldsomme beskyttelsen – triste saker!

Da
vi litt senere på morgenen besøkte byens turistkontor fikk vi to tips;
nr 1 – besøke byens dam og slusesystem og nr 2 kjøre videre for å
overnatte i underjordiske huler i White Cliffs.

Vi
startet med tips nr 1, og det var helt utrolig. I hele det området vi
nå hadde besøkt, hadde det ikke regnet på 7 år, dvs at det finnes
skolemodne barn som aldri har opplevd en regnbyge!

Darling
River, som jo er et stort elvesystem var normalt full av vann slik at
det kunne føres store elvebåter opp elven for å hente og frakte varer og
ull. Nå var elven helt tørrlagt fra demningen og ned til havet. Det har
ikke skjedd på det noen kan huske, og alle håper at de aldri får se det
igjen. Over demningen var det littegrann stillestående sørpebrunt vann –
et trist syn.

Darling River – helt tom for vann, et tegn på langvarig tørke

Tips
nummer to var å overnatte i huler på et sted som heter White Cliffs.
Det var en passe lang dagsetappe for oss, så det satset vi på. Stedet
ligger 10 mil inn i ingenting, men vi regnet med at vi fikk
overnattingsplass så vi slapp å kjøre 10 mil tilbake til nærmeste by.

White
Cliffs er et lite tettsted med omtrent 50 fastboende – et tall som ikke
akkurat er økende. De fleste som bor der kom dit for å søke lykken i
jakten på opaler. For noen få kroner i årlig leie kan man skaffe seg et
lite stykke land der man graver etter opaler. Etter hvert som man graver
deg innover i fjellet oppstår det huler, og det er slike huler en eller
annen smart person hadde gjort om til et lite ”hulemotell”! 30 rom var
bygget inne i fjellet med små tunneler rett opp slik at luft og litt lys
slipper til. Temperaturen var konstant 22-23 grader og det var
fullstendig stille – ikke et pip å høre. Vi var vel 10-15 gjester der,
og det var en ganske spesiell stemning. Neste morgen ble vi med på en
guidet tur, guiden var en opalgraver som trengte å spe på inntektene……
Turen var både interessant og morsom. Vi fikk se hvordan opalgravingen
fungerte, hvordan livet på stedet artet seg, historie, og vi var
selvsagt innom en liten butikk som solgte opaler, og smykker laget av
opaler. Avslutningsvis stoppet vi opp på et område der vi fikk beskjed
om at vi kunne vandre omkring og se om vi fant små opaler som tidligere
opalgravere hadde kvittet seg med. Særlig blå opaler var upopulære før i
tiden, og de kunne man nå finne rundt områder der graverne før hadde
hatt teltene sine – vi lette intens men fant kun noen bitte små opaler.
Jeg holdt meg i nærheten av guiden, og dermed fikk jeg et par av de små
steinene han fant – smart!!

White Cliffs -der målet er å bli rik på OpalerDet finnes mange fargerike personligheter – her er vår opalguide i White CliffsSolide vegger og tak på hotellet, og egentlig ganske enkelt å utvide med et nytt rom….Ganske spesielt hulehotellrom, vanntett, vindtett, lydtett, lystett…..

Om
ettermiddagen sa vi farvel til White Cliffs og satte kursen mot Broken
Hill. Broken Hill er en gruveby og ble grunnlagt i 1883 da noen karer
fant enorme mengder med sølv, sink og bly i en syv kilometer lang
malmåre. Nå er Broken Hill en relativt stor by, og det er lett å se at
det er en gruveby. Slagghaugene ligger overalt rundt byen, og det er
nedlagte gruvebygninger og gruveutstyr overalt, ispedd noen nye
heissjakter og hus. Alle gatene er oppkalt etter metaller, og i følge
guideboken er det flere puber pr innbygger her enn noe annet sted i NSW.

Overraskende
nok var byen full av kunstgallerier, både moderne kunst og gamle
malerier donert av byens tidligere rikmannsfamilier. Vi fikk med oss et
par kulturbesøk, inkl et besøk i en nedlagt bryggeri omgjort til et
galleri for aborginerkunst.

Vi
bestemte oss for å bli noen netter i Broken Hill slik at vi kunne se
litt av de omkringliggende attraksjonene også. Bl.a dro vi noen
kilometer nordover til Silverton som nå er mer eller mindre en
spøkelsesby. Silverton var opprinnelig en sølvgruveby, men da de
oppdaget malmåren i Broken Hill ble byen rett og slett flyttet dit. Alt
treverk som kunne demonteres og trehus ble regelrett flyttet over til
Broken Hill fordi det var stor mangel på bygningsartikler i området.
Tilbake står de gamle steinhusene og byen er gjort om til et slags
museum med to-tre små gallerier, et lokalt museum, en kafe og et hotell.
Det som gjør Silverton kjent er at den har blitt brukt under
innspilling av flere kjente filmer som Mad Max, og Priscilla, Queen of
the Desert (den siste filmen kan anbefales på det varmeste, en morsom
film!). På veien tilbake stoppet vi ved et utkikkspunk der det var så
flatt og åpent at du med letthet kunne se jordens krumning. Vi er vant
til å se det på havet, men ikke på land!

Typisk aborginerkunstSteinmonumentene utenfor Broken HillNærstudieSlik bodde aborginerne i «gamle dager»!Silverton Hotell – deltatt i mange filmer!

Neste
dag dro vi av gårde rett utenfor byen for å se på en samling skulpturer
som var hugget ut av store steinblokker, og plassert på toppen av en
ås. De var laget av en invitert gjeng med internasjonale kunstnere, og
skulle være et monument over folk i Broken Hill og til glede for alle
som ville se på dem!!

Skulpturene
lå som sagt på toppen av en ås, og rett ved siden av lå det et spesielt
reservat, ”The living Desert” som hadde som hovedformål å ta vare på
den lokale flora og fauna i området. Det var laget en rundtur der man
fikk forklart en del navn på planter, hellige steder for aborginerne, et
sted der de hadde funnet spor etter sølvgraving (uten av de hadde
lykkes i å finne sølv!), og en del andre små informasjonsposter.
Innimellom traff vi på ville kenguruer som hoppet av sted når de så oss.

Det
sjarmerende så langt på hele denne turen er at vi stort sett har vært
alene på alle turiststedene. Ikke vet vi hvor turistene er, men de
fleste ligger vel på en strand og slikker sol….

Etter oppholdet i Broken Hill satte vi kursen mot Adelaide, og litt mer urbane omgivelser.

På
veien sørover dro vi gjennom Barossa Valley, den mest kjente av alle
vinregionene i Australia. Vi hadde i perioden før funnet frem til en
rødvin vi begge likte, og som var produsert av en vingård som heter
Yalomba. For å ha et mål bestemte vi oss for å besøke denne vingården og
sjekke om de hadde flere gode viner. Som sagt så gjort, og vi endte opp
med en kasse med ulike viner som vi brakte med oss tilbake til båten!

Ellers
så vi jo alle de kjente vinmerkene som Penfold og Jacobs Creek (vi kan
forresten fortelle at vi faktisk kjørte over broen som går over Jacobs
Creek!!).

I
Adelaide fant vi oss en campinghytte omtrent et kvarters kjøring
utenfor selve byen, rett ved sjøen. Vi merket at vi var kommet nærmere
sjøen og mye lengre sør, for det var ordentlig kjølig om natten, og
badetemperaturen i vannet var langt under akseptabel!! Men vi fikk et
par fine turer på stranden.

Inne
i selve byen gikk vi på et par museer og var inne i huset til Sir Henry
Ayers, en engelskmann som kom til Australia i 1840, ble en rik mann da
han fant en kobbermine og så gikk han inn i politikken der han gjorde en
stor innsats bl.a for ”the outback” av Australia. De fleste har hørt om
Ayers rock, og den er oppkalt etter Henry Ayers. Ayers Rock heter nå
for øvrig Uluru – det opprinnelige navnet som aborginerne kalte
monolitten.

Adelaide
var en ryddig og ok by som var relativt lett å orientere seg i, men vi
tilbrakte ikke så lang tid der at vi fikk noen førstehåndskjennskap til
byen – til det er vi nok for lite urbane.

Fra
Adelaide til Melbourne bestemte vi oss for å kjøre en kombinasjon av
innenlandsveier og kystveien. Det tror jeg var et vellykket valg, for vi
fikk med oss en god variasjon både av opplevelser og natur.

Bl.a
stoppet vi opp i en liten landsby der de arrangerte ”folk and
roots-festival”, med visesang og gitarspill og salg av alt som kan
tenkes av tulleting.

Selve
kystveien var ganske spesiell. Vi tilbrakte en helg i en liten landsby
helt nede ved sjøen og bilte rundt til de ulike utkikkspunkter og
klippeformasjoner som var å se på. Bildene forteller litt av det vi så
langs kysten.

12 apostler – klippekyst helt sør i AustraliaAustralierne er flinke til å lage plattformer og utkikkspunkter som er lett tilgjengelige for alleStore forhold i Australia!Lunch i det grønneGod lunch…….

Her er vi på fastlandets sydligste punktPensjonert fyrvokter, nå guide

Da
vi nærmet oss Melbourne ringte vi til et seilerektepar vi hadde blitt
kjent med da vi var i Vanuatu, Carla og Peter, opprinnelig hollandske,
men som har bodd i Australia i 40 år!

De hadde tidligere sagt at vi bare måtte ringe hvis vi kom til Melbourne, og nå bestemte vi oss for å ta dem på ordet.

Vi
fikk en hjertelig mottagelse og bodde der i to netter før vi reiste
videre. Mens vi bodde der dro vi inn til sentrum og studerte Melbourne
på nært hold. Denne gangen ruslet vi rundt i gatene, var innom et
aborginergalleri, kikket innom en stor kirke og besøkte huset til
foreldrene til kaptein Cook (som
skulle rives i England, men som ble kjøpt opp i 1934 av byen Melbourne
og brakt i kasser til Melbourne og satt opp igjen!!).

Melbourne – en hyggelig byKaptein Cooks husPå besøk hos Carla og Peter

Den
siste kvelden vi var hos Carla og Peter ordnet de en barbeque der vi
for første gang spiste kengurukjøtt. Det var godt marinert i hvitløk og
diverse og smakte veldig godt og mørt – kan anbefales.

Så
var det farvel til våre seilervenner og turen gikk videre til Canberra,
hovedstaden. Der besøkte vi parlamentsbygningen og fikk se fra innsiden
rommet der de diskuterer og som man alltid ser på TV når det er
politiske diskusjoner.

CanberraAustralias svar på Stortingssalen

Vi
stakk også innom en irsk pub om kvelden og fikk med oss litt irsk
stemning. Det var like før markering av St. Patricks Day, og det var
levende underholdning og irsk riverdans, sånn med stepping og stiv
overkropp!!

En
morsom liten sak var at utenfor puben satte de opp noen krakker og bak
dem stod det frisører. Så var det bare å sette seg ned å få barbert av
alt hår på hodet og skjegg hvis man hadde det. Det var den lokale
handelsstanden som bidro med penger til leukemiforeningen, og bidro med
en viss sum for hvert hode som ble barbert.

Svein
Erik var modigere enn meg, og med vesentlig mindre hår å fjerne, så han
meldte seg frivillig til totalbarbering – jeg synes ikke han skal
gjenta den suksessen en gang til……..

En god gjerning og gratis hårklipp!Ferdig resultat – ikke så ille!Blue Mountains

Fra
Canberra dro vi rett mot Sydney. På veien kjørte vi gjennom The Blue
Mountains, et fjellparti som når man skuer utover fjellene gir et blått
inntrykk, akkurat som man ser blå luft.

Området er veldig populært og full av turister, men jeg tror vi er litt for bortskjemte på fjellfronten til å la oss imponere.

Vi
hadde jo vært i Sydney på vei til Norge, men av en eller annen grunn så
var Svein Erik veldig misfornøyd med bildene vi tok på den turen, så
han slettet likså godt alle bildene fra kameraet før vi hadde fått
lagret dem inn på pc’en!!

Jeg
synes det var litt trist at vi ikke hadde noen bilder fra Operahuset og
byen ellers så mitt forslag var å kjøre til Manley, en liten kystby
rett utenfor Sydney, og så ta båten til Operahuset og få tatt noen
bilder. Jo da, ideen var god den, men problemet var at vi ankom på en
lørdags kveld, og på søndag skulle det være offisiell 75-års feiring av
broen i Sydney. Absolutt alt var opptatt, ikke en seng å oppdrive på
mils omkrets. Som for å sette prikken på i`en regnet det så det sprutet
hele ettermiddagen og kvelden, og været var omtrent like grått som
humøret vårt.

Historien
endte med at vi fortsatte kursen nordover fra Sydney til vi endelig
fant et ledig motellrom for natten. Det måtte et par glass med rødvin
til den kvelden før humøret var på plass igjen.

Neste
morgen var det fortsatt grått og regnfylt så vi bestemte oss for å
”driit……” i hele Sydney, og fortsette nordover. Vi fant også ut at vi
ikke ville kjøre langs kysten nordover, men heller ta en av veiene som
gikk inne i landet. Av en eller annen grunn var det mer appellerende for
oss begge.

Så
fulgte omtrent 100 mil med lett varierende terreng, fra vinområder,
beitemarker, dagbrudd for kullproduksjon, åser og daler, og vi kjørte
gjennom den ene lille byen etter den andre.

Så
etter tre ukers biltur og knappe 700 mil var vi tilbake i båten. Vi
kunne ha brukt mye mer tid på å reise rundt, men dette er den
prioriteringen vi har gjort. Det vi er glade for er at vi valgte å reise
innover i landet i stedet for kystområdene. Den første delen av turen
var nok den som fasinerte mest, og gav oss de største kontrastene.

Vel
tilbake i båten begynner ”hverdagslivet” igjen. Det første som møtte
oss da vi kom tilbake til båten var fugleskit! Fra midten av båten og
bakover var det fullstendig hvitt av skitprøyt, og det luktet mildest
talt for ille. Fuglene har tydeligvis funnet mesanmasten vår spesielt
attraktiv, spist masse god mat og sluppet ”restavfallet” rett ned i
cocpit – takk for det!

En særdeles møkkete velkomst

Etter
flere timers intens jobbing fikk vi skuret av det meste, og så måtte vi
ta en liten sjau på nabobåten Cintra også, slik at hun så ren og pen ut
igjen.

Ellers
så står vi tidlig opp hver morgen, og klokken 7 er vi ute på vår
morgentur med påfølgende muskeltrening og utstrekning. Vi merker begge
at kroppen har godt av mosjonen selv om vi stadig har kroppsdeler som
klager på den uvante treningen!!

Området
rundt marinaen heter Redcliff og er et stille boligområde, der de
fleste jobber i eller rundt Brisbane. I området der vi går tur har vi
minst en attraksjon, og det er huset som Bee Gees bodde da de var 15-16
år gamle, og det var her de begynte sin karriære – så det så!

Her bodde Bee Gees da de var 15-16 år gamle!Lett å se hvor Redcliff har fått navn fra

Nå
er påsken rett rundt hjørnet og selv om vi ikke sitter her med den
store påskestemningen skal vi pynte med gule servietter og spise
appelsiner! Liv og Knut på nabobåten Cintra er også kommet tilbake fra
sitt Norgesbesøk, og siden både Liv og jeg har bursdag i påsken så må vi
finne på noe ekstra.

Så
rett etter påske skal båten på land for å få noen lag med nytt
bunnstoff. Deretter skal vi fylle båten opp med diverse
nødvendighetsartikler. Vi får benytte sjansen til å proviantere tunge
ting nå mens vi har bilen tilgjengelig.

Vi
koser oss fortsatt her i Scarborough. Været er ideelt med kjølige
netter og passe varme dager uten for mange regnbyger. Samtidig begynner
vi å se frem til å starte seilasen nordover mot Darwin. Men mer om det
senere. Ha en god påske.

God påske til alle sammen

April

Reisebrev 03-07

Påsken
i Australia innbød ikke akkurat til den ”ekte påskestemningen” med
hvite vidder og skareføre, kvikk-lunch og klister, men vi pyntet med
gule servietter og våre tre små medbrakte påskekyllinger……

Langfredag
var tydeligvis en stor dag for Australierne. Vi dro sammen med Liv og
Knut til en lang strand i nærheten der det var reklamert med en regatta,
diverse aktiviteter og salgsboder. Over alt var det fullt av mennesker
som enten grillet eller koste seg på stranden, det var levende musikk,
underholdning, kamelriding og et yrende folkeliv. Det var en veldig
alternativ påskefeiring! Om kvelden ble vi invitert på fårikål om bord i
Cintra, og med diverse øl og akevitt så ble det en lang fredag…..

Påskeaften
hadde Liv bursdag som ble markert med rødvin og presangutdeling. Siden
jeg hadde bursdag to dager senere var planen at vi skulle inviteres ut
på middag 1. påskedag, men det ble utsatt til min bursdag pga en litt
for intens markering av Livs bursdag! Så 9.april dresset vi oss opp og
spaserte bortover mot de to restaurantene som ligger rett i nærheten av
marinaen. Den første var stengt, uten at det var markert med en plakat
eller skilt. Neste restaurant var åpen for alkoholservering, men
kjøkkenet var stengt! Dermed var tiden inne for improvisasjon! Heldigvis
er det et fiskeutsalg rett ved marinaen som er åpen langt utover
kvelden. Dermed duret vi inn og kjøpte med oss masse ferske reker og en
loff. Sitron, dill og majones hadde vi i båten! Kanskje ikke like
spennende som å gå ut og spise, men det var vel straffen for en ganske
slett forundersøkelse av våre respektive husbonder!!!!

Påskefeiring i Australia!Stappfullt av mennesker ute på langfredag!Markering av Livs bursdag med reker og hvitvin! – og det samme med Berits bursdag!

Så
var påsken over og hverdagen senket seg over oss igjen. Den 10. april
tok vi båten på land, og det var like greit, for den var utrolig
begrodd. Riktignok satt det løst så det var enkelt å høytrykkspyle den
ren, men det hadde ikke vært noe særlig å seile videre med.

Selve
opptaket ble nesten litt dramatisk. I stedet for selv å ta båten inn
til kranen ble vi hentet av en marinaansatt med en liten båt. Han
bukserte oss nesten helt inn, men rett før vi skulle gå inn i stroppene i
kranen kom det en kraftig vindkule som sendte Fruen på tvers slik at
det bare var millimeter om å gjøre at vi ikke fikk skrapet opp sidene på
båten mot betongen. I et forsøk på å hjelpe til tok kranføreren og
strammet løftereimene, med den konsekvens at han la en av remmene under
propellakslingen – ikke særlig lurt! Svein Erik var ikke helt fornøyd
med situasjonen, for å si det mildt! Men endelig var situasjonen under
kontroll og båten kunne heises ut av vannet og bli spylt.
Fruen skal få hjelp til å komme på land!På tvers inn i kranen. Ingen god følelse!Jobbe, jobbe, klatre, klatre……….male, male, jobbe, jobbe…..!

Tre
dager var vi på land og fikk stoffet skroget og propellen, samt vasket
og polert nederste del av fribordet. Resten av fribordet ble vasket og
polert etter at den var satt på sjøen igjen.

Svein
Erik fikk også ordnet med at det kom en kar som sjekket
propellakslingen for å se om den hadde blitt skadet. Heldigvis så det
ikke slik ut, men vi måtte vente til vi hadde testet den i sjøen før vi
kunne være helt sikre.

Så
da vi ble sjøsatt igjen, denne gangen uten dramatikk, tok vi oss en tur
ut på sjøen for å sjekke at alt var i orden – og heldigvis – det var
det. Alt fungerte knirkefritt bortsett fra at vi selvsagt ikke hadde
sikret noe om bord så da vi kom ut i bølgene ble det lett kaotisk med
ting som forflyttet seg både hit og dit!

Til
slutt var hele båten vasket og polert både fribord og på dekk, og en
runde med rustpussing var gjennomført. Da var det bare tre ting som
gjensto før vi var klare til å reise. Nummer en var å få laget nye
overmadrasser til sengen vår. Rett i nærheten var det et firma som hadde
spesialisert seg på å lage madrasser etter mål, og Knut og Liv fikk
laget en springfjærmadrass til sin seng. Vi ville ikke lage en helt ny
madrass, men valgte heller å få sydd en skikkelig tykk (8cm)
overmadrass. De kom og tok mål en ettermiddag, og neste ettermiddag fikk
vi dem levert – snakk om superrask levering!

Nummer
to var å få sydd utvendige soltrekk til vinduene. De ble laget av en
slags netting som gjør at solen blir vesentlig dempet, men vi kan
fortsatt se ut av vinduene. De fungerer veldig bra, og vil nok bli gode å
ha når vi seiler videre nordover mot ekvator.
Fruen med sine nykjøpte vindustrekk!

Oppgave nr 3 var
proviantering, og etter hvert ble båten fylt opp med hermetikk, tørrmat
og vin.

Så
var tiden inne for å sjekke værmeldinger og klargjøre båten for
avreise. Bilen ble solgt tilbake til han vi kjøpte den av, og prisen vi
fikk var helt ok. Cintra fikk et akutt anfall av reiselyst og strøk av
gårde til Mooloolaba. Vi ventet fortsatt på soltrekket og ble liggende i
Scarborough sammen med Checkmate, med norske Marit og Nils om bord. I
litt over en uke måtte vi vente for å få vinder som var gunstige for
avreise, men den 30. april kunne vi endelig kaste fortøyningene og vinke
farvel til Scarborough som hadde vært vårt hjem i et halvt år.

Vi
dro sammen med Checkmate og planen var å gå direkte nordover i to døgn
til en atoll som heter Lady Musgrave. Slik gikk det ikke, for selv om
alle værmeldingene hadde varslet om sydlige vinder så dreide den
allikevel på nord. Da vi var et par timer unna Mooloolaba blåste det mer
og mer og vi bestemte oss for å gå inn til marinaen for natten i stedet
for å stampe oss videre i motvind og bølger. Som sagt så gjort, og vi
fikk en fredelig overnatting i havn. Tidlig neste morgen satte vi kursen
mot innsiden av Fraser Island, alt stemte med tidevann, det eneste
problemet var at det omtrent ikke var vind, så det ble en motorseilas
hele veien. Vi kom akkurat frem og fikk kastet anker inne ved Fraser
Island før solen gikk ned. Neste morgen gikk vi gjennom The Flats, et
veldig grunt område som kun kan forseres på høyvann og det førte til at
vi igjen måtte gå akkurat når solen stod opp. Vi fikk opp ankeret, men
så oppdaget vi at Checkmate hadde problemer med å få startet motoren.
Det ene batteriet hadde kortsluttet. Vi la oss longside og ved hjelp av
generatoren vår fikk de start på motoren igjen. Da var klokken 06.30, og
vi ”lå en halv time etter skjemaet”. Målet var å gå helt til Bundaberg,
og det var en tur på 73nm. Igjen var det lite vind så det ble motortur
igjen, men utover dagen økte vinden noe slik at vi fikk litt ekstra skyv
i seilene. Presis da solen gikk ned kunne vi fortøye båtene inne i
Bundaberg marina, og vi kunne unne oss en skikkelig ”fortøyningsdram”.
Neste morgen fikk Checkmate bestilt komplett ny batteribank!!

Her
i Bundaberg har vi truffet igjen Cintra, og den svenske båten Blue Moon
som vi ikke har sett siden Vanuatu i fjor. Dermed begynner ”troppene” å
samles igjen.

I
skrivende stund er vi fortsatt i Bundaberg, men håper å komme videre i
løpet av en eller to dager. Vindretning og styrke får avgjøre hvor vi
drar, men mer om det i neste reisebrev!

Mai-juni

Reisebrev 04-07

Etter
4 dager i Bundaberg var vindene bedre og vi bestemte oss for å dra
videre. Opp i 5-tiden, og klokken 6 var vi på vei ut fra marinaen. Det
var lite vind så det ble motorseilas i starten, men etter hvert kom det
sterkere vind og vi kunne stoppe motoren. Dagens mål var Lady Musgrave,
56 mil unna. Lady Musgrave er en atoll, og mye besøkt av turister som
kommer dit med hurtigbåt for å se en palmeøy og for å snorkle. Vi ankret
opp i 15.30-tiden, og da var de fleste båtene i ferd med å reise hjem
med turistene, og vi og noen få andre seilbåter, bl.a den norske båten
Checkmate kunne få atollen helt for oss selv. Neste morgen dro vi tidlig
på land og utforsket øya før dagens ladning med turister ankom. Solen
skinte, men det var en ganske kraftig vind. Etter å ha gått øya på kryss
og tvers tok vi på oss dykkerdrakt og snorkleutstyr og dro ut til et av
revene for å studere korall og fiskelivet. Det var deilig å kunne
snorkle igjen, det er lenge siden sist. Korallene var fine og det var en
god del små fisk å se. Dessverre var sikten ganske dårlig, men det
hadde vi allerede hørt rykter om! Synd, egentlig, men det skal visst
være klarere sikt på de ytterste revene, i hvert fall hvis det ikke
blåser for kraftig!

På snorkltur på Lady Musgrave

Neste morgen startet vi i
7-tiden, og satset på en nattseilas til neste ankringshavn. Da vi
skulle ta opp ankeret fikk vi problemer med at kjettingen fulgte med
kabelaret helt rundt, og til slutt kilte seg. Det er jeg som vanligvis
tar opp ankeret, og dette hadde aldri skjedd før – mystisk! Men etter en
del strev, kombinert med at kjettingen hadde lagt seg rundt et par
korallhoder, fikk vi opp kjetting og anker og kunne tråkle oss gjennom
korallene i atollen og ut passet. Vi hadde god vind hele dagen, og gikk
over 6 knop bare for storseil. Før det ble mørkt tok vi et rev i seilet,
og godt var det, for utover natten økte vinden til nærmere 30 knop, og
bølgene «ble store som hus» – nesten!! Det var ingen båter å se utenom
Checkmate som lå et lite stykke bak oss med to rev i storseilet!

Utover
natten bestemte Checkmate seg for å gå inn i nærmeste ankringshavn så
snart det ble lyst nok. Vi fant ut at vi like godt kunne bruke dagen til
å seile videre til neste aktuelle ankringsplass, Percy Isles. Ut på
formiddagen streiket den gamle IBM-maskinen som Svein Erik har hatt i
minst 10 år – den nektet simpelthen å starte. Det er den maskinen vi har
brukt til kart og mail fordi den bruker så lite strøm, så vi var
oppriktig lei oss da den ikke startet! Heldigvis hadde jeg lagt inn de
samme programmene på vår nye maskin, men da vi startet den viste det seg
at kartprogrammet ikke virket som det skulle – idiotmaskin! Dermed ble
jeg sittende nede i båten i bølgene, lett smågrønn i ansiktet mens
kvalmen seg innpå, men den som gir seg er en dritt, og etter en stund
greide jeg (ved hjelp av et par skarpsindige kommentarer fra Svein Erik)
å få løst problemet, og så hadde vi kart tilgjengelig ved innseilingen
til Percy!

Da vi kom frem, hadde kastet
anker og tatt den nødvendige ankerdrammen, var tiden inne for å sjekke
hva som hadde skjedd med ankervinsjen. Etter litt grubling var saken
klar; Svein Erik hadde, før vi dro fra Bundaberg, tatt vinsjen fra
hverandre og gitt den en dose med olje. Da han satte den sammen igjen
brukte han hodet i stedet for bruksanvisning, noe som ikke var helt
heldig for resultatet!! Men når bruksanvisningen ble fulgt ble
resultatet så meget bedre…..

Percy Isles er
flere øyer, og vi ankret opp mellom North East Island og en liten øy som
heter Walter Island. Vi hadde lest på hjemmesiden til La Familia at de
hadde vært her året før, og at de hadde klatret opp på en fjelltopp på
Walter Island, som i følge reisebrevet var en meget anstrengende tur!
Det var en utfordring vi måtte ta, og vi var ikke før ferdig ankret opp
før vi satte jolla på vannet og dro inn på land utstyrt med vannflaske,
fotoapparat, samt gode sko!

Forhåpentligvis
var det nok takket være vår treningsinnsats de siste månedene i
Scarborough at vi følte at turen opp til toppen var en enkel sak……

Det
var ingen sti opp til toppen, men da vi kom opp på det høyeste punktet
fant vi ut at vi måtte lage en varde for å markere at det hadde vært
mennesker der! Så om dere nå skulle finne på å klatre opp på toppen på
Walter Island så skal dere vite at det er Svein Erik og jeg som har
laget varden der oppe!!

På vei opp til toppen av Walter IslandVardebygging på toppen av fjellet!

Neste morgen kunne
jeg helt knirkefritt ta opp ankeret! Det var en grå og trist himmel, og
vinden var relativt sterk, men ikke verre enn at vi kunne dra videre. Ut
over dagen fikk vi besøk av mange korte regnbyger og en del kraftige
vindrosser, men alt i alt gjorde vi god fart og hadde en fin seilas de
66 nm opp til en øy som heter Scawfell. Her ble vi liggende i to dager i
påvente av at et lavtrykk skulle passere, og gjorde svært lite utover å
lese, spise, sove, lese, spise, sove….

Så
endelig skinte solen, og vinden løyet. Vi har hatt radiokontakt med de
andre skandinaviske båtene to ganger pr dag siden vi forlot Bundaberg,
og denne morgenen var det tid for å synge bursdagssangen for Marit om
bord i Checkmate. Hun fylte 65 år, men siden alle de nordiske båtene lå
på ulike steder ble det nok et lite, men eksklusivt bursdagselskap om
bord i Checkmate den dagen. Vi ble enige om å ta det igjen dagen etter
da vi skulle treffe dem på Brampton-Carlisle Islands!

For
oss ble det en kort tur på litt over 20 mil. Brampton-Carlisle Islands
er to øyer som henger sammen av et felles rev. Brampton har en eksklusiv
«resort» som ikke tar i mot annet enn betalende gjester, sånne
besøkende som oss langturseilere ville de helst ikke se i nærheten av
området!! Men en fin ting med øya var at den var en nasjonalpark, og
alle hadde fri tilgang til turstiene på øya, så neste morgen dro vi av
gårde og gikk en lang tur inne på øya og opp på toppen, som var utstyrt
med to utsiktsramper, såkalte «lookouts» som Australia er så flinke til å
lage. (Neste dag kjente jeg flere muskler som jeg ikke ante fantes, så
treningsgrunnlaget var kanskje litt oppskrytt!!)

Om
ettermiddagen ankom Checkmate, og vi hadde først bursdagskake om bord i
bursdagsbåten før vi inviterte dem om bord til middag – det ble en
frisk feiring!

Selv om vi hadde en fin bursdagsfeiring så kunne vi ikke hvile på lauvbærene – vi måtte videre i programmet, om ikke så langt.

Vi
var nå i starten på det kjente ferie,- og seilerområdet Whitsundays,
som vi hadde hørt var høyt prissatt av australske seilere for sine fine
og tallrike ankringsplasser og fine strender. Dermed var målet å seile
sakte gjennom dette området, fra ankringsbukt til ankringsbukt. Første
mål var Lindeman Island som var ca 5 timers seilas unna. Da vi kom dit
var det så mye vind og urolig sjø at Checkmate bestemte seg for å gå
noen mil lengre til Hamilton marina (som ligger på Hamilton, en øy med
høy sigarføring!) – som sagt så gjort! Vi ble liggende, og ut over
kvelden roet det seg ned, og vi hadde en grei natt. Vi hadde vhf-kontakt
med Checkmate, og fikk beskjed om at de var kommet vel inn i marinaen
og at det ble middag på restaurant i kveld! Skulle man først betale
nesten 500 NOK for en natt ved en brygge, så fikk man gjøre maksimalt ut
av oppholdet!! Neste morgen gikk de til bakeren og kjøpte fersk brød
med til oss – deilig!

Fra Lindeman/Hamilton
gikk vi videre til Cid harbour, en av de mest beskyttede ankringsbuktene
vi har ligget i så langt. Vi ankom den 16. mai, og da var det på tide å
planlegge neste dags feiring. Om kvelden fikk vi gitt beskjed via
radioen til Cintra og den svenske båten Blue Moon at de måtte komme
direkte til Cid for å feire 17-mai, og det gjorde de!!

Det
var lenge siden de fleste av oss hadde sett innsiden av en
matvarebutikk, men vi klarte å skrape sammen nok til en grillsamling på
land. Medbrakt griller, mat, norske flagg, trekkspill (som Marit
trakterte med stor iver og innsats), og et passe lager med rødvin
startet kalaset klokken 13, og avsluttet etter at det var mørkt, noe som
bl.a førte til en hektisk bytteaktivitet av diverse utstyr blant båtene
dagen etter!!

17-mai feiring i Cid harbour

Ut på dagen den 18. mai bar
turen videre et par timer til Airlie, som var en liten turistby. Like
godt at det ikke var promillekontroll på sjøen akkurat denne dagen!

Airlie
var en klar, liten turistby med to gater fulle av turistting og tilbud
om turer, men det fantes også en matbutikk der vi fikk supplert
ferskvarebeholdningen vår!

Neste morgen var
det Svein Erik sin bursdag. Vi forlot Airlie og dro seks timer videre
nordover til Bowen. Vi fikk følge av Checkmate, og da vi var ferdig
ankret opp hentet vi Nils og Marit over til kaffe og sjokoladekake (
«alt-i-ett-kake») laget underveis, men smakte ikke så ille!). Deretter
hadde vi en rolig middag bare oss to, med saltbakt laks etter oppskrift
fra Hellstrøm som, ifølge Svein Erik smakte «faktisk ganske så godt»!

«Jammen bra å ha bursdag innimellom, slik at det blir servert kake!!»

Så
fulgte en ny seildag med nye 40 mil, denne gangen til Upstart Bay –
egentlig kan vi ikke kalle det en seildag, for vinden var fullstendig
borte og det ble ren motring!

Upstart Bay
ble en ren overnatting, og neste dag ble det nye 35 mil opp til Cape
Bowling Green. Dette «kappet» så ut som Skagen, sjø på begge sider med
en lang sandbanke i midten! Da vi var vel oppankret kom det inn en stor
flottilje med australske båter, de var med i en slags rally og vi hadde
sett dem allerede dagen før. Nå ble Checkmate og vi invitert over til en
diger «party-katamaran» for en sundowner. Rett før vi skulle bli hentet
merket vi at den automatiske lensepumpa gikk hele tiden, og at
vannpumpa også stod og durte. Lekkasje!! Det sprutet vann inn i
motorrommet – heldigvis ferskvann! Etter en del leting og eliminasjoner
fant vi årsaken til lekkasjen. En ledning fra varmtvannsberederen til
varmtvannskranen på badet var sprukket rett ved en kobling, og der
fosset vannet ut! Dermed var det bare å melde avbud på
party-invitasjonen, og starte med reparasjonene. Selve jobben er ikke så
stor i seg selv, i hvert fall ikke etter at man har funnet ut hvor den
er, men det å finne ekstra slanger, koblinger osv er den store jobben i
og med at de delene ikke akkurat har fått den mest sentrale plassen i
båten. Opp med madrasser, ut med tusen ting som ligger på toppen, så;
«nei det var ikke akkurat der de lå», opp med nye luker, ut med nye
saker – «og sånn går nu dagan»……….!

Reparere, reparere, denne gangen en lekk vannslange!

Vi får vel være glade for at det skjedde mens vi var om bord, og under rolige forhold!

Neste
morgen seilte vi så videre til Townsville. Der fikk vi plass i marinaen
for et par dager. Selve Townsville var en ganske kjedelig og «død» by,
men nede ved sjøen hadde de laget fine parker og et par restauranter, og
her var det fullt av folk. Vårt besøk i Townsville ble av den praktiske
sorten, vaske båt, reparere en lekkasje ved dieselpåfyllingen, handle
mat, osv, osv. Etter et par netter i marinaen dro vi videre til en stor
øy som ligger rett utenfor Townsville, Magnetic Island. Her la vi oss i
Horseshoe bay, og utrolig nok så var det trådløs internettforbindelse
der, så vi kunne kose oss med mailskriving og crusing på internett –
utrolig hvor lett det er å bli avhengig av internett!

Etter
hvert dukket svenske Blue Moon og Checkmate opp i bukten. Checkmate og
vi dro bl.a på besøk til en liten «dyrepark» som lå i bukten. Der hadde
de koalaer, pytonslanger, lizzards, kakaduer og små krokodiller. Vi fikk
holde krokodillen – den var liten og tapet rundt kjeften, og var ikke
spesielt fornøyd med å bli klappet på! Koalaene var som vanlig ganske
slappe der de satt i eukalyptustreet sitt og spiste og sov! Da vi
besøkte kakaduene ble vi fortalt at en av dem var «mannehater», og ville
ikke la seg klappe av en mann. Med et unntak; at mannen hadde egne
barn. Guiden lot først en ung gutt prøve å klappe fuglen – den bare
trakk seg unna. Så prøvde en eldre, barnløs mann – samme resultat. Da
Svein Erik prøvde, satt den rolig på kvisten sin, og etter litt
betenkningstid lot den seg klappe – merkelig fugl!

Vi
hadde en god guide med oss rundt, og fikk masse info om de ulike
dyrene. Da vi kom frem til slangene, tok guiden frem en passe stor
pytonslange! Den ble sendt på rundgang til alle sammen – det er første
gang Svein Erik og jeg har holdt på en slange!!!!! Slangen var snill og
grei, og var mest opptatt av å åle seg langs kroppen vår for å snike til
seg mest mulig kroppsvarme!!

Turen ble
avsluttet ute i skogen der vi så på store sommerfugler og digre
edderkopper. Ikke visste vi at edderkopper tar ned spindelvevet hvis de
flytter til et nytt sted, og at edderkopper som lager spindelvev ikke er
giftige, og at hunnen er diger, og har fullt av bitte små
hann-edderkopper rundt seg i spindelvevet!!

Vi kan nå med sikkerhet fastslå at Svein Erik er far!Det er jo ikke størrelsen det kommer an på – eller hva??!Den fødte slangetemmer!!Hjelp, en pytonslange!!Svarte kakaduer er blandt de sjeldne

En diger, ufarlig hun-edderkopp!

Men
det er fortsatt langt igjen til Darwin, så vi tok en runde med
dagsetapper opp til Cairns. Cairns er en typisk turistby, men vi koste
oss veldig her. Vi lå først en natt for anker, men så gikk vi inn og la
oss i marinaen. Det første Svein Erik gjorde var å finne en butikk som
solgte pc-er og tilbehør. Vi var nemlig på jakt etter riktig kontakt til
pc-en vi kjøpte i Norge, slik at vi kunne kjøre 12-volts adapteren for å
spare strøm. Kontakten måtte bestilles, men skulle komme i posten et
par dager senere…. Så ble han henvist til en kar som kunne sjekke om det
var mulig å få liv i vår gamle og kjære laptop. Svaret var dessverre
negativt – alt håp var ute, og vi var nødt til å innse at vår trofaste
venn nå måtte forlate oss!

Mens Svein Erik
var i butikken fant han ut at pc-ene ikke var så hakkende dyre, og etter
litt betenkningstid ble det til at vi kjøpte en Compac laptop. Litt
kronglete med engelsk tastatur, men man blir forbausende fort vant til
det. Så nå er vi igjen utstyrt med to laptop`er som begge er utrustet
med winlink for mailkontakt og kartprogram.

Ellers
tok vi oss også tid til å være turister, og sammen med Marit og Nils på
Checkmate dro vi på dagstur til Kuranda. Vi tok toget; Kuranda Scenic
railway, et gammelt tog som brukte et par timer på strekningen opp til
Kuranda. I Kuranda var det fullt av spisesteder og turistbutikker, og
både Svein Erik og jeg ble utstyrt med hver vår nye shorts, dvs jeg fant
en bukse der man kan ta av beina slik at den blir en shorts. Det har
jeg lett lenge etter, men de finnes stort sett bare i mannefasong!

På hjemturen tok vi gondolbane, og svevde over regnskogen i fin glideflukt.

På togtur fra Cairns til KurandaUt på tur, aldri sur – Nils, Marit og Svein ErikSå var det gondoltur ned fra Kuranda til Cairns

Oppholdet
i Cairns ble på en uke før vi seilte videre. I den tiden koste vi oss
med å spise ute, tusle gatelangs og studere folkelivet, handle diverse
småtteri – i det hele tatt ta livet med ro og være turist. Det tok også
en uke før kontakten til pc-en kom – postgangen i Australia er ikke
imponerende!

Fra Cairns dro vi på en
nattseilas videre opp til Lizard Island. Her møtte vi igjen de andre
skandinaviske båtene, inkl norske Uterus, som vi ikke hadde sett siden
Scarborough. På Lizard Island er det en forskningsstasjon, en resort, en
liten campingplass med en grill til fri avbenyttelse og en fjelltopp
der Cook klatret opp for å finne en vei ut av revet. Øya er også en
hellig plass for aborginerne.

Da vi var
ferdig ankret opp fikk vi høre at det var samling på land – såkalt
planleggingsmøte kombinert med felles 12-øl. Dermed kastet vi jolla på
vannet og durte inn. Der fikk vi høre at værmeldingen meldte «strong
wind warning» om et par dager. Dermed ville de fleste andre båtene dra
videre, men siden vi akkurat var kommet besluttet vi å bli liggende. Det
samme gjorde Uterus og Checkmate. Neste morgen gikk Svein Erik og jeg
på toppen av fjellet. Rett nedenfor toppen fant vi et hellig sted for
aborginerne, det var laget en formasjon av steiner – ganske enkelt og
primitivt!

På toppen stod vi på samme sted
som kaptein Cook og speidet utover havet og Great Barrier reef – det var
ikke så enkelt å se åpningene i revet, og respekten for Cook øker når
man tenker på alle de stedene han dro uten GPS og gode kart!!

Kaptein Cook gjorde det, kaptein Svein Erik gjorde det – speidet etter åpning i revet……!Grillaften med norske Uterus og Checkmate

Om
kvelden dro vi inn på stranden sammen med Checkmate og Uterus og
grillet. Neste dag dro vi alle sammen inn på land og gikk en passe lang
spasertur over til forskningsstasjonen. De hadde ukentlige omvisninger,
og vi fikk en innføring i arbeidet som Australia legger ned i forskning
på marint liv på The Great Barrier Reef.

Svein
Erik og jeg puslet med tanken på å få til et dykk eller to, men vi er
nok litt for late for vi fant flere gode unnskyldninger for å slippe å
dra fram utstyret; dårlig sikt, dårlig vær…..

Istedenfor byttelånte vi filmer med Uterus, og koste oss hver kveld med en ny film – luksus.

Vi
ble liggende i fem dager på Lizard Island, de siste dagene lå vi der
for å vente på at «strong wind» skulle gi seg, ikke nok med at det var
sterk vind, men det regnet også – så vi så ingen grunn til å seile
videre før det ble bedre vær.

Men etter
hvert ble det moderate vinder og solen tittet frem igjen. Vi stod tidlig
opp, og sammen med Checkmate tok vi en lang dagsetappe videre til Cape
Melville og Bathurst Bay. Der overnattet vi før vi tok neste etappe
videre til Flinders Islands og ankret opp i Owen Channel sånn i
12-tiden.

Det var en kort etappe, og rett
etter at vi var ferdig ankret opp kom også Uterus sigende. Jeg var nede i
byssa og forberedte middagen for kvelden, men da jeg så at de også var
ferdig ankret opp kallet jeg dem opp på vhf for å invitere på middag om
kvelden. Da ble jeg svart av en gråtkvalt Henriette som kunne fortelle
at de hadde mistet propellen mens de bakket for å stramme kjettingen
mens de ankret opp. På toppen av det hele hadde de greid å miste jolla
med påhengsmotor på Lizard Island så humøret var ikke helt på topp!! En
kort stund senere kaller Benjamin oss opp på vhf med spørsmål om vi
kunne tenke oss å hjelpe til med å dykke i et forsøk på å finne igjen
propellen. Jeg påtar meg oppdraget, mens Svein Erik er håndlanger og
jollefører. Han drar først bort til nabobåtene for å forhøre seg om
krokodillefaren, og får beskjed om at jo, da det er krokodiller her, men
han hadde aldri sett noen akkurat der vi var ankret opp!! Det var jo
litt av en trøst! Så er det fram med alt utstyr og så over til Uterus.
Der dykker Benjamin og jeg ned langs kjettingen, ned til 10-15 meters
dyp. Det er ikke mulig å se en meter foran seg og Benjamin er i ferd med
å gi seg allerede før vi er nede på bunnen. Jeg signaliserer at vi i
hvert fall bør gå ned til bunnen før vi gir oss, og ca en meter før vi
når bunnen klarer vi å se kjettingen der den ligger på havbunnen. Bunnen
er for øvrig ganske hard sand, så det er ingen fare for at propellen
har sunket ned og blitt borte fra overflaten. Vi svømmer bort til
ankeret og starter det vi tror er et systematisk søk derfra. Når sikten
er lik null er det vanskelig å orientere seg, så etter en stund gav vi
opp og gikk opp igjen. Der fant vi frem to lange tau som vi tok med oss
ned og festet i ankeret. Så slapp vi oss gradvis lengre og lengre fra
ankeret mens vi svømte i en vifteform på hver vår side av ankeret.
Resultatløst – det var ikke spor av propellen, og heldigvis ikke spor av
krokodiller heller! Lett mismodig måtte vi innse at det å finne
propellen i så dårlig sikt var en nesten umulig oppgave, men vi hadde i
det minste gjort et forsøk. Og det var det eneste dykket jeg hadde på
The Great Barrier Reef!

Uterus bestemte seg
for å seile videre opp mot Thursday Island, og prøve å få skaffet en ny
propell der oppe. For å gjøre en lang historie kort så klarte de via
gode seilervenner å få skaffet ny propell som ble fløyet fra Sydney til
Thursday Island, og som passet perfekt. I mellomtiden hadde en annen
norsk seilbåt, Stormsvalen, greid å skaffe en lite brukt jolle med
påhengsmotor billig, og som lå og ventet på dem i Darwin! Er det noen
sak!!

Etter Flinders Island tok vi igjen
dagsetapper oppover langs kysten, og etter tre dager rundet vi
nordspissen av Australia, Cape York. Nå har vi altså vært både på det
sydligste punktet av fastlands-Australia, og det nordligste.
Endelig runder vi nordspissen av Australia, Cape York

Fra
nordspissen seilte vi litt sørover igjen til en liten by som heter
Seisa. Den er hovedsakelig befolket av aborginere, og er havnebyen for
en litt større by, Bamaga. Om kvelden møtte vi de andre skandinaviske
båtene inne på en enkel restaurant til felles middag.
Alkoholbestemmelsene var ganske spesielle. De kunne ikke selge vin og
øl, men hvis vi ville kunne vi ta med oss vin, men ikke på vinflaske.
Den måtte helles opp i en annen type flaske!!

Det
var heller ikke noen «bottleshop» i Seisa, men ved å ta en drosje inn
til Bamaga kunne man finne en butikk. Vi hadde ikke behov for å
supplere, men det hadde Checkmate, og dermed dro de og Svein Erik på tur
inn til byen. Der åpnet bottleshop klokken 12 på formiddagen. Man kunne
kun kjøpe vin i kartong, flasker fantes ikke. I butikken var det ingen
begrensning på kvantum man kunne kjøpe, men drosjen hadde kvote på en
kartong øl og en kartong vin pr tur!!!!! Utrolig regler. I byen var det
også en bar der det satt noen slitne eksemplarer av byens innbyggere. På
veggen hang det flere forbudskilt enn man kan klare å tenke ut selv for
en indremisjonær i indre avkrok av sørlandet!!

Her er noen eksempler;

• det er ikke lov til å ha mer enn to øl om gangen på bordet
• det er ikke tillatt å falle i søvn
• det er ikke tillatt å kaste ølbokser eller andre gjenstander på andre
• det er ikke tillatt å spytte eller kaste opp
• det er ikke tillatt å sloss med de andre gjestene
• det er ikke tillatt å krangle med betjeningen

Ja, ja det er ikke greit bestandig!

Seisa – med sine spesielle regler

Etter
et par dager i Seisa var det oppbruddstemning, og alle båtene ville
krysse Gulf of Carpentaria. Værmeldingen varslet greie vinder de to
første dagene, og deretter ville det blir økte vinder, opp til 25-30
knop, dvs «strong wind warning».

Vi hadde
som mål å gå direkte til Darwin, dvs en strekning på ca 750 nm – litt
over 5 dagers seilas. For å komme til Darwin er man nødt til å ta hensyn
til tidevannet, og det krever litt planlegging for å gå gjennom to
streder der tidevannet kunne bli et problem hvis man ikke kom dit på
rett tidspunkt.

Selv om det var langt til
Darwin laget vi oss et regnestykke som tilsa at hvis vi holdt ca 6 knop i
gjennomsnitt ville vi ankomme de kritiske områdene på riktig tidspunkt.
Det tilsa at vi skulle dra fra Seisa om ettermiddagen. På morgenen dro
alle de andre båtene, vi var de eneste som lå igjen! Så om ettermiddagen
tuslet vi av gårde også. Første ettermiddag og natt var grei nok, det
var ganske urolige bølger, uten noe mønster. Carpentaria er den digre
bukten som man kan se øverst i Australia, og den er ganske grunn, noe
som fører til at bølgene blir krappe og uberegnelige. Det eneste som
skjedde var at vindmåleren i toppen av masten ble blåst av. Litt dumt,
for dermed visste vi ikke vindstyrken, men i etterkant var det kanskje
like greit!!!

Så utpå kvelden dag to hørte
vi på radioen at de andre skandinaviske båtene begynte å klage på mye
vind og forferdelige bølger. Noen timer senere traff været oss også.

Sent
på ettermiddagen fikk vi besøk av en stor, men sliten sjøfugl. Det var
en boobie, samme type som det var så mange av på Galapagos. Den bestemte
seg for å sette seg på taket av salongen, rett foran sprayhooden, og
der satt den hele natten og sov med hodet gjemt under vingene og bølgene
sprutende over hele seg. Den ble døpt Gulfot, da både nebb og føtter var gulgrønne.

Gulfot – vår våte og slitne gratispassasjer over Gulf of Carpentaria

Midt
på natten (under min vakt) blir vi ført opp på en kjempehøy bølge,
dermed legger båten seg skikkelig over, og vi nærmest sklir nedover mot
bølgedalen. På siden av båten har vi et par planker hengende (som bl.a
brukes ved fortøyning), og den ene planken klarte å dirigere en
vannstrøm inn i cocpit og ned en ventil som er plassert rett over sengen
i akterkabinen. I denne sengen lå Svein Erik og sov så vakkert, men ble
brutalt vekket av en strøm av vann. Hele sengen ble klissvåt. I tillegg
klarte den samme strømmen av vann å brekke ned rekkverket rett utenfor
cocpit. Det ble heldigvis ikke revet av, kun kraftig bøyd, og ved hjelp
av et tau og en vinsj klarte vi å brekke det tilbake og sikre det nok
til at det ble værende på plass!

Vinden bare
økte på og bølgene vokste og vokste…. I etterkant hørte vi at det hadde
blåst opp mot 50 knop i kastene, og at vinden generelt blåste mer over
35 knop enn under.

Vi fikk kaskader av vann
over båten, og doradeventilene klarte ikke å holde vannstrømmene unna,
selv om de var lukket med lokk, og det ble ganske så vått under dekk!

Da
dagslyset kom var det nesten verre enn om natten, for nå kunne vi
faktisk se bølgene, og det var nervepirrende. Vi klatret opp en bølge
for så å se at laaaaangt der nede var bølgedalen. Vannet var helt
lysegrønt og med hvite frådende skumtopper, og himmelen var helt
mørkegrå.

Gulfot klamret seg fast, og i 20 timer satt den pal på dekk før den sent på ettermiddagen bestemte seg for å finne litt middag.

I
mellomtiden hadde vi ved hjelp av dagslyset sett at radarreflektoren
hang og slang i en bolt! Heldigvis datt den av utpå dagen uten å skade
verken båten eller oss.

Heldigvis finnes det
en ankringshavn på andre siden av bukten, Cape Wessel, og vi bestemte
oss for å søke ly der sammen med alle de andre båtene. Siden de hadde
dratt på morgenen rakk de fleste frem før det ble mørkt, men vi måtte
belage oss på en ankring i mørket – greit nok. Problemet var mest at for
å komme frem til ankringsstedet så måtte vi gå litt over 6 nm i
motvind. Bølgene var moderate siden de var skjermet av Cape Wessel, men
det blåste jo hunder og katter fortsatt! Vi prøvde å motre oss av gårde,
men det endte med at vi måtte motorseile, og krysse. Etter 4 slag og en
times hard kryss nærmet vi oss ankringshavnen, og klokken 23.30 hadde
vi endelig kastet anker og kunne begynne å tørke opp saltvann i båten,
og re opp i forpiggen for å endelig kunne sove i en tørr seng! Så var
det en real ankerdram, en dusj og litt rødvin før vi i 2-tiden kunne
stupe i seng, godt fornøyde med å ligge i ro!

Jeg
kan forresten fortelle at rett før det ble mørkt kom Gulfot tilbake til
båten, god og mett! Denne gangen ville den ikke sitte på taket foran
sprayhooden, men valgte i stedet å lande nede i cocpit. Der satt han i
le av vind og bølger!! At vi etter hvert skulle jobbe på dekk med å ta
ned seil osv brydde han seg lite om! Et par timer før vi skulle runde
Cape Wessel satt både Svein Erik og jeg nede i båten da vi plutselig
hørte vingeslag og en rar skraping i lukeåpningen. Der stod jammen
Gulfot og forsøkte å komme seg ned i luken!! Snakk om å være frimodig!
Da satte vi foten ned og jaget ham bakerst i cocpit, men neida, det var
bedre å sitte på en av sittebenkene i cocpit, da kunne han følge bedre
med på det som foregikk!! Til slutt, etter at Gulfot hadde lagt fra seg
sine illeluktende visittkort over alt fant vi ut at gjestfriheten var
over for denne gang, og Svein Erik gav Gulfot bokstavelig talt en tupp i
ræva, og sendte ham over bord – men det var i hvert fall kort vei til
land!!

De tre neste dagene, mens vi ventet
på at vinden skulle løye, ble brukt til å vaske saltvann, rette opp
rekkverket og finne ut hvorfor mikrobølgeovnen besluttet å streike –
akkurat den oppgaven var ganske enkel, for da Svein Erik tok ut
mikrobølgeovnen viste det seg at støpselet var ute! Det hadde vært så
kraftige bølger at ovnen hadde beveget seg så mye at støpselet var blitt
revet ut av stikk-kontakten! Det var for øvrig første gang vi plukket
ut mikrobølgeovnen, og vi kan fortelle at en 23 år gammel mikrobølgeovn
veier veldig mange kilo!!

Så endelig løyet
vinden og vi kunne ta fatt på den siste etappen frem til Darwin. Alle de
skandinaviske båtene startet grytidlig om morgenen, før klokken fem,
mens det ennå var mørkt. Vi motret oss utover og fikk heist storseilet
før vi fikk en feilmelding på autopiloten «Otto» – grøss og gru! Flere
ganger koblet Otto ut, og vi kunne ikke forstå hva som var galt. Etter
hvert fant vi ut at hvis motoren gikk så virket Otto sånn nogenlunde,
men med en gang vi skrudde av motoren, koblet han ut. Vi så mørkt på å
motre hele veien til Darwin, men ennå mørkere på å håndstyre dag og natt
i 2.5 døgn. Etter en del tenking frem og tilbake fant vi ut at Otto på
en eller annen måte hadde «nullstilt» seg selv tilbake til slik den var
da vi kjøpte den.Dermed var det mange opplysninger, som f.eks at det var
en seilbåt, hydraulisk styring osv som var blitt borte, og dermed
virket ikke Otto som han skulle. Etter at Svein Erik fikk programmert
inn en del basisopplysninger begynte Otto å fungere igjen, men vi har
ennå ikke skjønt hvordan det er mulig at all programmering bare ble
borte sånn uten videre!

Så med Otto i orden
og perfekt vind og moderate bølger var alt satt for en fin seilas, og
det fikk vi. Vi traff tidevannet slik vi skulle og i perioder gikk vi
med 10 knops fart med god medstrøm. De siste 15-16 timene støttet vi med
motor slik at vi skulle komme frem til Darwin i dagslys.

Vel
inne i havnen, Fannie Bay, kastet vi anker i ganske krappe bølger, men
ikke verre enn at det gikk greit å ligge der. Neste morgen gikk vi til
Cullen Bay. Vi hadde, ved hjelp av en dansk seiler og Checkmate fått en
e-mailadresse til en privat bryggeeier, og hadde fått positivt svar på å
få ligge der sammen med Checkmate. Tidevannsforskjellen i Darwin er
stor, 5-8 meter, og dermed er marinaene bygget med sluser for å holde
vann-nivået på et stabilt nivå. På vei mot slusen gjennomførte vi et
testprogram på Otto slik at han skulle få inn de siste opplysningene, og
nå får vi håpe at han er frisk igjen. Rett foran slusen var det en
flytebrygge vi måtte ligge ved mens vi fylte ut diverse papirer etc.
Marinasjefen fortalte at siden vi hadde vært i Cairns måtte vi sjekkes
grundig av en dykker for å se om vi fraktet med oss «Asian green
mussels» som er et stort problem i stillestående vann slik som inne i
marinaen. Cairns var nemlig et slikt problemområde der de hadde mistet
kontrollen med dette skjellet.

Etter et par
timer dukket det opp en liten båt med en dykker om bord, og hun sjekket
skroget, og det ble sprøytet inn en væske i alle doer og vasker samt
kjølevannet på motoren, og som skulle ta knekken på eventuelle skjell.
Konsekvensen var at vi ikke kunne starte motoren på 14 timer, og det
innebar at vi ble liggende på brygga til neste morgen. I mellomtiden
tok vi oss en tur på byen, stakk innom customs og fikk papirer på
avgiftsfri diesel og avsluttet dagen med å spise en bedre middag. Neste
morgen fylte vi diesel og så gikk vi gjennom slusen og fant frem til
bryggen vi skulle ligge ved.

Her har vi det
som plommen i egget. Eneste ulempe er at vi ikke har tilgang på
internett, men til gjengjeld har vi tilgang på et lite svømmebasseng!
Været har vært strålende den siste uken, med blå himmel uten en sky, og
passe svalt om natten – perfekt.

Nå er båten
mer eller mindre saltfri, ny radarreflektor er montert, rekkverket er
rettet opp skikkelig, motorene får etterlengtet stell, vaskemaskinen har
fått kjørt seg, rusten er i ferd med å bli fjernet på alt syrefast, og
innimellom er vi turister på byen. Darwin er en hyggelig by, og etter
hvert skal vi prøve å få sett litt mer både i byen og utenfor.

Svein Erik inspiserer mastetoppen etter stormen i Carpentariabukten

Endelig på plass ved vår private brygge i Darwin!!

Den
21. juli starter Sail Indonesia Rally, og før den tid har arrangørene
av rallyet invitert til mange ulike arrangementer som vi også skal delta
på, så her har vi ikke tid til å kjede oss!

Planen
fremover er at vi den 21.juli starter seilasen opp mot Kupang i
Indonesia. Det er ca 470nm dit, så det blir vel 3-4 dagers seilas.
Ryktene sier at det ofte er lite vind på den strekningen, så vi kan vel
ikke regne med alt for høyt tempo. Derfra blir det å seile gjennom
Indonesia mer eller mindre sammen med de 100 andre båtene som er påmeldt
seilasen. I slutten av oktober vil vi komme frem til Singapore, men før
det skal vi kose oss i Indonesia. Mer om det i neste reisebrev.

Vi ønsker alle en fortsatt god sommer.

Juli 2007
Reisebrev 05-07

Sail
Indonesia Rally består av over 100 seilbåter fra nærmere 20 ulike land
inklusive fem norske båter! Hovedårsaken til at vi meldte oss på var at
det forenklet det kronglete byråkratiet det er å få seilingstillatelse i
Indonesia. Arrangørene ordnet med det meste, det eneste vi måtte ordne
selv var visum inn i landet, noe som var enkelt i Darwin fordi det
indonesiske konsulatet hadde erfaring fra de tidligere års Sail
Indonesia.

Den offisielle starten på rallyet
var lørdag den 21. juli. Værmeldingene var uklare, men det var meldt
”strong wind warning” (igjen!) på lørdag. Kombinasjonen av sterk vind og
nattseilas med 100 andre båter tett rundt oss fristet lite, så vi
besluttet å bli en dag ekstra. Dermed hadde vi en hel dag til
disposisjon, uten noen spesielle planer, og bare noen få australske
dollar i lomma! Det ble en sløvedag, men vi dro på land og tok en lang
(og rimelig!) lunch der vi klarte å bruke opp siste rest av
dollarbeholdningen!

Farvel til Darwin og vår fine bryggeplass

Neste morgen gikk vi
gjennom slusen i ni-tiden og startet på den 470 nm lange turen opp til
Kupang på øya Timor. Solen skinte og det var ikke plagsomt med vind, men
det var akkurat nok til at vi ut på dagen gravde frem genakeren og
ruslet av gårde i passe tempo! Denne strekningen er kjent for å være
vindstille, og det er ikke uvanlig at båter må motre hele veien. Vi var
heldigere, og motret totalt litt over 20 timer. Den siste natten hadde
vi genakeren oppe mesteparten av tiden og suste av gårde i mellom 7 og 8
knop!

Etter 3 døgn tøffet vi inn i havnen
utenfor Kupang. Her var det stappfullt av båter, men vi fikk smøget ned
ankeret i ytterkant av ankringsområdet.
Vårt første møte med Indonesia og de fantasifulle fiskebåtene!
Kupang waterfront – kanskje ikke helt imponerende?Et salig kaos når over 100 seilbåter skal i land med jollene sine!

Hovedpuljen av båter hadde
ankommet dagen før, men vi hadde i løpet av natten tatt igjen en del
båter også, så vi var ikke alene om å ankomme denne dagen. Tollerne og
karantenefolkene jobbet på spreng, og dro fra den ene båten til den
andre for å få oss klarert inn. Vi var heldige og ble klarert inn samme
dag som vi kom, andre måtte vente til neste dag. Etter at vi var ferdig
innklarert satte vi jolla på vannet og dro inn på land for å orientere
oss litt og smake på det lokale ølet – Bintang, som selges i store
flasker på 620 ml og koster mellom 12-15 kr. Det smakte fortreffelig…
Etter å ha smakt på et par øl og snakket litt med andre seilere gikk vi
sammen med Checkmate på en liten restaurant og spiste middag. Det var
enkle saker, og for oss akkurat passe størrelse på porsjonene, og kostet
nesten ingen ting, 10-15 kr pr rett. Det blir lite middagslaging om
bord i Fruen heretter……

Vårt første møte med Teddys bar – stamstedet i Kupang

Det var Teddys bar
som var det naturlige samlingspunktet. Baren lå strategisk plassert rett
ovenfor stranden der vi måtte legge jollene våre, og hver gang vi kom
på land ble vi møtt av ”jollepasserne” som hjalp oss med å bære jolla på
land, sørget for at den lå der når vi kom tilbake, kastet søppelet vårt
(etter en grundig gjennomgang og analyse av innholdet!), tok i mot tøy
til vasking (for de som ikke har vaskemaskin mener jeg!!), sørget for
leveranse av diesel og bensin, øl – i det hele tatt, de fikset og ordnet
for den nette sum av 25.000 rupia pr dag, dvs. ca 17 kr. Inn på baren
ble vi hver dag møtt av ivrige selgere av perlekjeder, treutskjæring og
Ikat, vevde tepper og kjoler.

Vi hadde lest
at i Kupang har de noen av de beste Ikatene, så vi bestemte oss for at
vi skulle ta på oss ”kjøpelysten” mens vi var der!!De beste Ikatene er
håndlaget fra bunnen av, dvs at kvinnene plukker bomullen, spinner,
farger trådene med naturfarger som de selv lager og til slutt vever de
selve Ikaten. Mønstrene og fargene varierer veldig fra sted til sted, og
har tradisjonelt ulike betydninger, noen er for menn, andre er for
kvinner, for bryllup, for høvdingen osv.. Nå i disse moderne tider har
ferdigkjøpt bomull overtatt markedet, og mange vever Ikat i skikkelig
gilde farger med mye rosa, oransje og lyseblått, ikke akkurat vår stil.
Ikat ble opprinnelig brukt mest som klær, men også som teppe og til
begravelsesklede. Vi ser nok våre nyinnkjøpte Ikater mest som duker og
løpere, det eneste vi trenger nå er et husvære med bord…….

Vårt første kjøp av Ikat

Ok,
nok om Ikater for denne gang. Neste morgen gikk vi en tur i byen. Det
var en stor overgang fra organiserte Australia. Kupang er ikke en
turistby, den turismen som en gang fantes forsvant under bråket med
frigjøringen av Øst- Timor. Nå jobber de aktivt med å gjøre Vest- Timor
til en turistperle, men de har et lite stykke igjen! De bedre stilte bor
utenfor bykjernen, noe som fører til at selve sentrum er full av slitne
bygninger, smale smug, butikker som selger alt fra lenestoler til
piggtråd, mopeder i tusentall og bemoer – de små lokale bussene.
Stemningen var hektisk, de færreste kan mer engelsk enn; ”hello mister”,
men alle er vennlige og smilende – og nysgjerrige på oss hvite som
plutselig fyller byen deres.Ved lunchtider tusler vi tilbake til Teddys
bar der vi tar en øl og spiser lunch. Så er tiden inne til å prøve å få
tilbake passene våre fra immigrasjonen, noe som tar en times tid.
Deretter lar vi oss overtale av Ikat – selgerne til å ta en titt på
utstillingene deres, og ender opp med en lang håndlaget løper. Vi har
begynt å få litt drag på prutingen, så vi startet på 500.000 Rp, og
endte opp på 250.000 Rp, dvs ca 170 nkr! Så bar det tilbake til båten
for en siesta før vi atter engang inntok middagen på Teddys bar.Dagen
etter tok vi en bemo til det såkalte supermarkedet. Bemoen er en liten
varebil med seter til 8-12 stykker og et musikkanlegg som blåser ut
trommehinnene dine i løpet av sekunder!Vi kjørte ut av selve sentrum i
omtrent 10 minutter til den nette sum av 2000 rupia, dvs ca 1,20 kr pr
person!! Kupang Mall ble bygget for noen få år siden, og inneholder bl.a
et supermarked, skobutikk, klokkebutikk, TV-butikk, og en liten butikk
som selger dvd-filmer til den nette sum av 7 kr pr stk!Vi sjekket ut
supermarkedet først – en stor butikk full av alt mulig unntatt matvarer,
hvis man ser bort fra 700 varianter av nudler, og diverse
tørrmelkprodukter…….. Det ble lettere krisestemning blant en del seilere
som hadde satset på å bunkre opp i Kupang. Om bord i Fruen er alle
skott og hulrom fylt til randen av vin og mat, og lokket på fryseren og
kjøleboksen buler, så foreløpig har vi null behov for supplering
bortsett fra litt ferske grønnsaker og egg, noe som er enkelt å finne på
det lokale markedet.Etter å ha studert alle reolene med plastartikler
og vaskemidler forlot vi supermarkedet og tok en tur innom dvd-sjappa og
gikk til anskaffelse av ca 20 nye filmer. Kvaliteten var forbausende
god, og nå har vi filmer så det holder for en stund.

Samme
kveld var vi klar for vår første gallamiddag. Vi stilte opp i finstasen
og ble kjørt med små busser til, ja nettopp, tilbake til Kupang Mall.
Der ble vi mottatt av borgermesteren og andre prominente personer og
geleidet opp i andre etasje til et digert rom delt i to av et langt
teppe og der den ene delen var full av plaststoler og den andre var
klargjort for middag. Så benket vi oss ned på plaststolene og ble
høytidelig ønsket velkommen til Timor og Kupang. Så fulgte det noen
alvorlige taler på indonesisk frembrakt av de ”høye herrer”;
borgermester, turistminister, regionsminister osv. Deretter ble det kalt
frem representanter for de ulike landene som deltok i rallyet. Etter en
stund ble Skandinavia nevnt, og Henriette om bord i Uterus fikk æren av
å representere de skandinaviske landene. Det vi ikke visste var at i
Indonesia var Skandinavia blitt et eget land, for en kort stund senere
ble både Norge og Sverige ropt opp. Jeg fikk æren av å representere
Norge og fikk høytidelig overrakt et fint, vevet skjerf og en tung ramme
med en plakett over rallyet lagt i en vakker eske. Så var det felles
bildesesjon og neste dag var vi førstesideoppslag i lokalavisen.
Selvsagt hadde de kappet bildet slik at de som var på ytre flanke var
retusjert bort – inklusiv undertegnede, men jeg var veldig nære å bli
førstesideoppslag i Kupang Tidene!!

På vei til vår første gallamiddag, med ny T-skjorte og lue som gave fra borgermesteren!

Høytidelig velkomstseremoni på gallamiddagenSpill og dans er en viktig del av seremonien!Alvorlig oppstilling for pressefotografene

Etter
alle talene var det tid for middag, og alle stimet rundt to bord som var
full av ulike retter av ris og grønnsaker samt noen brune klumper som
var en eller annen type kjøtt. Så var det å finne seg en stol å sitte på
og innta maten så greit det lot seg gjøre. Og så var det brått slutt og
alle ble invitert ut på utsiden av Mall`en for å overvære åpningen av
en salgsutstilling. Atter nye taler og dans, men etter en times tid fant
vi en buss tilbake til Teddys bar og jolla vår!

Så
neste morgen dro vi på vår første utflukt. Vi var minst 150 mennesker,
og ble fordelt på 10 ulike busser, 20-setere, med greie seter og åpne
vinduer. Først i kortesjen var en politibil med hylende sirener, så
fulgte de 10 bussene etter med nødblink på og som baktropp var det 1-2
ambulanser! Det var en utrolig følelse å kjøre av gårde med
politieskorte, alle biler vi møtte eller tok igjen var nødt til å vike,
folk som hørte politisirenen kom løpende til veikanten for å se hva som
skjedde, og vi satt der i våre busser og vinket til ”folket” som en
annen kongelig!!Vi kjørte, og vi kjørte, den ene timen etter den andre.
Så endelig var det en stopp og alle veltet lykkelig ut fra bussene. Da
ble vi møtt av dansere som danset en spesiell velkomstdans for oss. En
representant for hver av bussene fikk utlevert et vevet skjerf, og det
ble holdt en høytidelig velkomsttale. Deretter var tiden inne til å
sjekke ut alle de små salgsbodene og demonstrasjoner av veving og
utforming av leirkrukker. Underveis ble vi servert kokosnøtter full av
kokossaft, samt kokte bananer, kokosen var forfriskende, mens bananen
smakte som kokt potet, ikke veldig spennende! Vi ruslet rundt og tittet,
og endte opp med en liten hårkam laget av sølv og gamle hollandske
sølvmynter – ganske morsom. Til slutt sneglet vi oss oppover og oppover
fjellsiden på veier som ble smalere og smalere og brattere og brattere
og det ble kjøligere og kjøligere. Så endelig kom vi frem til en fin
plass midt inne i en eucalyptus- skog der vi ble mottatt med den
tradisjonelle velkomstseremonien med sang og dans, og alle fikk utlevert
hvert sitt vevde skjerf, en utrolig gavmildhet. Deretter fulgte en tale
på indonesisk før vi ble servert lunch bestående av kald ris,
grønnsaker og kaldt, seigt kukjøtt (restene av kua lå et lite stykke
unna!). Etter lunch var det tid for en runde blant salgsbodene før vi
atter ble stablet inn i bussene for å ta fatt på den lange veien hjem.
Da var jeg glad for at vi hadde fått utlevert skjerfet, for det var
ganske så kaldt, og ingen av oss hadde tenkt på å ta med ekstra tøy. Vi
satte oss i bussen klokken 08 om morgenen, og kom tilbake klokken 21.30!

En kjekk kar i sitt beste festantrekk!Først høsting av bomull, så karring, spinning og til slutt veving!Snakk om kjekke politimenn!

Det
hadde vært en interessant men til dels lang dag! Vi var sultne, og
bestemte oss for å ta en rask middag på Teddys bar før vi dro ut i
båten. Teddys var det eneste stedet som var åpent såpass sent på
kvelden, og her hadde de dratt på full guffe på høytalerne for å få folk
ut på dansegulvet. Det satt en gruppe lett animerte seilere der da vi
kom, og særlig damen med miniskjørt klarte å underholde hele
lokalbefolkningen med dansingen sin. Ganske morsomt å se de lokale stå
og stirre og fnise hver gang ”de hvite” vrikket på rumpa og danset rock
med stor innlevelse!! Vi andre spiste vår middag kombinert med å få
blåst ut all ørevoks og Nils, på Checkmate, som har øresus fra før
opplevde nok mer enn sus den kvelden!

Neste
morgen var det tidlig opp til en ny og lang dag og klokken 07.30 satt vi
igjen i bussen vår med hylende sirene fra ivrige politibil i front.
Denne gangen dro vi delvis samme vei som dagen før, og kom til en by som
heter Soe. Rett utenfor Soe ligger det en tradisjonell landsby som
heter None, og der fikk vi en gjennomgang av tradisjonell husbygging,
med egne hus for kvinner og egne hus for menn. Kvinnenes hus ble kalt
Ume Kbubu, det runde hus, og her ble mat lagret, barna og kvinnene bodde
her, maten ble tilberedt og kvinner fødte. Etter fødselen måtte mor og
barn tilbringe 40 dager i huset før de kunne komme ut, og da ble det
holdt en seremoni for dem, noe som vi skulle få se i neste landsby. Så
ble det tid for en runde med muligheter for kjøp av diverse Ikat og
treutskjæringer før vi suste videre til neste landsby. Dvs ”suste” var
kanskje en sterk overdrivelse, for nå kjørte vi innover en dal, opp og
ned på veier som ble gradvis dårligere. Til slutt var den så dårlig at
jeg ville trodd at en 4-hjulstrekker ville få problemer, men bussene
tråklet seg ufortrødent av gårde! Landsbyen vi kom til denne gangen var
en landsby som hadde tatt vare på gammel kultur og tradisjoner. Kongen
hadde dødd 3 år tidligere, men vi ble ønsket velkommen av prinsen, den
yngste sønnen. (Indonesia er for øvrig republikk!). Etter en høytidelig
seremoni ble vi geleidet inn i landsbyen, mens vi håndhilste på alle
landsbyboerne.

En morsom ting er at de aller
fleste voksne/eldre tygger betelnøtter og spytter rødt hele tiden. Ikke
spesielt vakkert syn, og det sliter hardt på tennen. Det å tygge
betelnøtt består av tre ”komponenter”, først selve nøtten som vokser på
et palmelignende tre, så blader fra en form for slyngplante og ikke
minst et hvitt pulver som så langt jeg har forstått er laget av en type
knust korallstein som er varmebehandlet på en spesiell måte. Det hvite
pulveret er det som gir den karakteristiske rødfargen. Man pakker nøtten
inn i et blad, tygger og tar flere blader som brukes som en skje til å
måke inn pulveret i munnen, og så er det tygg, spytt, tygg, spytt!!!

Vi
fikk så servert lunch, denne gangen ris, grønnsaker, en slags suppe, og
seige kjøttklumper av ukjent opprinnelse (hund?). Etter lunch fikk vi
overvære seremonien der en kvinne kommer ut av Ume Kbubu etter fødselen.
De som forstår seg på slikt påstod at barnet var mye eldre enn 40
dager, men uansett så fikk vi et innblikk i en gammel tradisjon, som
fungerer som en form for navnedag for den nyfødte.Dermed var tiden inne
for atter å benke seg i bussene og ta fatt på den lange veien hjem
igjen. Alle var skjønt enige om at det hadde vært to veldig fine, men
kanskje litt lange dager, og at indoneserne virkelig hadde lagt seg i
selen for å lage et fint arrangement for oss. Det er tross alt ikke så
enkelt å arrangere turer for over 150 mennesker, verken i Norge eller i
Indonesia!

Høytidlig velkomst- komite

Ikke alle synes det var like stas med besøk

Vel tilbake i båten var det på
tide med en hverdag, både for å fordøye alle inntrykkene etter to
hektiske dager på tur, og for å få gjort unna litt vask av klær og båt,
produsere litt vann, bake brød……..Om ettermiddagen ble vi invitert om
bord i Checkmate for å feire deres 41-års bryllupsdag med sprudlevann og
Svein Erik som hadde plukket fram et par dikt for anledningen!Lett
påvirket av sprudlevannet dro vi på land for å delta på Kupangs 2.
gallamiddag, denne gang avholdt på Teddys bar. God mat, god stemning,
godt øl, god musikk…… trenger vi å si noe mer?Når festen endelig var
over viste det seg at de overivrige jolleguttene hadde klart å sette
påhengsmotoren til Checkmate i en litt spesiell vinkel, med det resultat
at vi måtte taue dem ut til båten.

Som takk
ble det noen glass med rødvin for mye, så dagen derpå ble en klar
”hviledag”! Vi spiste lunch på Teddys, og brukte ettermiddagen til å øke
vår beholdning av Ikat, nå har vi seks stykker i ulike farger, mønstre
og størrelser! Etter hviledagen vår var det på tide å si farvel til
Kupang og fortsette til neste stopp på programmet, Alor. Alor er kjent
for å være et fint sted å dykke, men mer om det i neste reisebrev.

August
Reisebrev 06-07

Neste
offisielle stopp på Sail Indonesia var Alor, en øy som ligger nord for,
og ca en døgnseilas fra, Kupang. Vi måtte motorseile mesteparten av
tiden, men det begynner vi å bli vant til. Indonesia er ikke ideelt for
seilbåter, til det er vindene for svake, og som vi snart skulle merke,
tidevannet uberegnelig og kraftig. Målet var
Kalabahi, den største byen på Alor. Byen ligger inne i en fjord, og for å
komme inn i fjorden måtte vi først passere et smalt sund mellom to
øyer. Etter en ganske travel natt med fullt av andre seilbåter og en del
lokale fiskebåter å ta hensyn til nærmet vi oss Alor i grålysningen. Vi
motret oss inn i sundet i gode 6 knops fart, men så møtte vi
motstrømmen. 5 knop, 4 knop, 3 knop, vi hørte på VHF at Checkmate, som
lå litt foran oss gikk i 0,7 knops fart!!! I det tempoet ville det ta
døgn å komme frem….. I et forsøk på å komme videre gikk vi så nærme land
som vi våget, og det var smart, for der var strømmen mindre stri, og i
perioder gikk vi i over 4 knop! Vi hadde hørt rykter om at det var strøm
her, men at den skulle være så kraftig var det ingen som fortalte. Noen
steder oppstod det malstrømmer, og andre steder kokte sjøen – utrolig!
På vei til Alor. Vårt første møte med lokal fiskebåt

Men
etter iherdig innsats fra motoren klarte vi å komme oss inn i fjorden
som førte til Kalabahi, og der fikk vi faktisk medstrøm og suste av
gårde i over 8-9 knop. Så fant vi ankringshavnen som var veldig liten,
og vi ble liggende i god nærkontakt med Checkmate, men ikke så nære at
det var uanstendig!
På land ble vi møtt av en ivrig ung mann som
skulle føre oss til Raymond og Lewi, våre Indonesiske rallyarrangører
som følger oss fra sted til sted. Det var et stykke å gå, men er det noe
vi trenger så er det mosjon! Da vi kom frem viste det seg at det var
lunchtid, så vi måtte vente på Raymond og Lewi. Dermed fikk vi guiden
til å vise oss resten av byen (som stort sett bestod at to gater) og
nærmeste hotell som serverte øl. Guiden ble utstyrt med en cola, og vi
fikk hver vår Bintang.
Vel tilbake fikk vi levert fra oss nødvendige
skipspapirer, samt fikk en oversikt over programmet for de neste dagene.
Om kvelden spiste vi middag i land i en liten landsby som lå ved
ankringsplassen. Hele landsbyen hadde gått sammen om å arrangere dette,
og de hadde skrapt sammen diverse bord og stoler, samt tallerkener,
gafler og skjeer. Maten smakte godt, og stemningen var god. Vi var
tydeligvis hovedattraksjonen, for rundt oss i skyggene satt hele
landsbyen og fulgte med på oss 12-15 seilere som spiste som noen hester,
drakk øl og snakket mange rare språk!
Dagen etter var vi med på en
dykkertur. Vi ble plukket opp av en lokal dykkerbåt eid av en tysker som
nesten ikke kunne engelsk, og vi var 10-12 stykker som skulle dykke,
samt 6-7 stk som skulle snorkle. Vi ble fraktet ut fjorden og over det
tidligere omtalte sundet med kraftig strøm og videre til en øy. Der
dykket vi på en vegg av koraller og små fisker. Sikten var veldig bra,
og korallene var fine, men hele gjengen med dykkere var litt
uorganiserte, så vi brukte mye av oppmerksomheten på å ikke svømme inn i
andre dykkere!!
Neste dykk var et enkelt driftsdykk slik at alle
dykkerne drev langs en korallvegg. Der var det fullt av fine fisker, og
dykket var en opplevelse nå som vi kunne konsentrere oss om å studere
alle detaljene på korallene og fiskene!

På dykkertur i Alor med korallvegger og masse fiskOmfattende velkomstseremoni i Alor

Neste
dag var tiden inne for velkomstseremonien. Her skulle den foregå på
sjøen, så vi satte oss i jolla og studerte velkomstkomiteen der den kom
fossende inn i en lokal, velpyntet båt. Etter diverse turer til og fra
land, samt ”kidnapping” av en seiler som var utnevnt som ”konge” over
oss seilere, fortsatte velkomstseremonien på land med lange taler på
indonesisk, oversatt til engelsk (det er ganske morsomt å høre lange
setninger sagt på indonesisk oversatt til to-tre ord på engelsk!). Alle
fikk utlevert hvert sitt velkomstskjerf, og så var tiden inne for en
velkomstdans før vi kunne betrakte oss som offisielt velkomne!

Her er den lokale bensinstasjonen, bensin fylt på små flasker og plastdunker til 3,5 kr pr liter!Utrolig populært å bli fotografert sammen med turistene!

Neste
dag var det tur til en lokal landsby der de fortsatt bodde i sine
tradisjonelle hus. De bodde oppe i en åsside, og det siste stykket var
så bratt at vi måtte gå ut av bussene og spasere frem til landsbyen. Vel
fremme var det tid for et par taler før de danset flere danser for oss.
Etter danseoppvisningen, som var mektig å se på, helt til de skulle
inkludere oss seilere, da falt litt av stilen bort!, var tiden inne til
litt handel av Ikat, økser, spyd, flettede vesker, pil og buer etc, etc.
Vi klarte å komme unna med en liten kam utskjært i tre – båten er
allerede overfylt av alle de ulike ”duppedittene” vi klarer å kjøpe over
alt.

Vakker tradisjonell ringdans

Dagen deretter var det offisiell
åpning av en expo, dvs en utstilling og marked. Den offisielle starten
var klokken 14.00. Vi vet at tid er en relativ sak, men da klokken var
over 16, uten at noe hadde skjedd begynte vi å bli utålmodige. Ute på
markedsplassen stod det representanter for ulike landsbyer kledd i sine
”bunader”, det så forferdelig varmt ut der de stod i timesvis midt i
solen. Svein Erik og jeg bestemte oss for at hvis det ikke skjedde noe
spesielt for klokken halv fem så dro vi hjem til båten! Da endelig ble
det litt fart på sakene, og en gruppe unge gutter og jenter danset en
dans for oss. Så begynte talene, en tale, to taler tre taler, alle på
indonesisk, og vi oppfattet bare mumling fra scenen. Da gav vi opp og
snek oss tilbake til jolla og dro hjem til båten. Vi snakket med andre
seilere som hadde vært litt mer tålmodig enn oss, men det var ikke stort
vi hadde gått glipp av!

Resten av
programmet i Alor bestod i å spise en gallamiddag, samt delta på expo.
Vi følte behov for å komme til et fredelig sted der vi kunne bade og
snorkle, pluss å skrive reisebrev og kose oss.
Dermed dro vi av gårde
sammen med Checkmate og enda en norsk båt, Stormsvalen fra Bergen med
Anne Britt og Tom om bord. Vi dro til Lapan Island, som egentlig var en
bitte liten øy med et digert beskyttende rev på ene siden. Utfordringen
var at det kun var en liten stripe med ankringsbunn på 3-8 meter før det
brått forsvant hundrevis av meter ned i dypet. I tillegg var den lille
stripen full av korallhoder. Jeg hoppet i sjøen og fant et lite område
med sand. Så fikk jeg vinket SE til å slippe ankeret slik at det havnet i
korallsanden og sannelig fikk vi ankeret til å grave seg ned i den
lille flekken – dermed hang vi greit nok så lenge vinden ikke snudde og
vi drev inn på land!!
Det gikk greit, både for oss og de andre to
norske båtene, men ingen hadde lyst til å bli en natt til. Neste dag dro
vi videre til Ne Andunara Island. På veien prøvde vi å fiske, men uten
hell. Alle seilerne klager over dårlig fiskelykke her i Indonesia, og
siden tilgang på ferskmat er begrenset her, så er det nok mange seilere
som har basert seg på å fiske – med magert utbytte!
Rett før vår
obligatoriske 12-øl hørte vi en rar lyd, og det begynte å lukte svidd –
gulp! Svein Erik kastet seg inn i motorrommet, nei, ikke noe å se der.
Vi begynte å få mistanke om at noe kunne ha festet seg i propellen, så
vi satte ned turtallet, Svein Erik gikk for å finne snorkel og
dykkermaske mens jeg sveivet inn fiskesnøret. Da så jeg at det fløt noe i
vannet rett bak propellen, noe gult og fast som tykk plast eller noe
lignende, og det var nok det som hadde ”pakket” seg rundt propellen. Da
den forsvant gikk motoren igjen som normalt, og etter en ekstra øl
begynte også Svein Erik å fungere som normalt igjen…….
Etter at vi
var ferdig ankret opp sjekket Svein Erik propellen og fant en del
oppkappede tynne tau, det var tydelig at rope-cutteren vi monterte på
Malta hadde gjort jobben sin.
Ne Andunara Island var en idyllisk
ankringshavn. Riktignok var den dyp, så vi måtte ankre opp på over 20
meter, men det var sandbunn og godt feste, og i tillegg var den ganske
full av både seilbåter og lokale fiskebåter. Men det var fint å snorkle
der og det var en liten sandøy der hvor vi en kveld inntok et glass
rødvin mens vi fikk med oss solnedgangen, veldig romantisk!
Vakre omgivelser for en «sundowner»!

Etter et
par dager her er det på tide å dra videre, men da vi våkner er Svein
Erik skikkelig hes i halsen, nærmest en blanding mellom Bonny Taylor og
Rod Stewart!! Stormsvalen og Checkmate drar videre, og vi er usikre på
hva vi vil. Det ender opp med at vi etter å ha vasket en maskin tøy og
produsert noen liter med vann drar en times motring videre til en annen
ankringshavn Sagu Bay. Her ligger vi mutt putt alene og pleier Svein
Erik sin såre hals! Neste morgen er Svein Erik bedre, så vi drar videre
til neste ankringshavn, Teluk Hading. Da vi kommer dit ligger det en
tysk seilbåt der allerede, ellers er det tomt. Etter litt strev får vi
festet ankeret mellom korallsteinene og tar en rolig ettermiddag. Så
like før det blir mørkt kommer det en lokal fiskebåt og kiler seg mellom
oss! I tillegg kaster de ut anker både foran og bak slik at vi i løpet
av natten kan være ganske sikre på at vi kommer til å treffe bort i den
mens vi roterer vår sedvanlige runde! Dermed er det å finne frem tau og
kjetting til akterankeret vårt, og for å slippe å ta ned jolla for denne
operasjonen slipper vi ut ekstra kjetting, kaster ut akterankeret og
drar inn kjettingen foran igjen – og så sitter vi greit nok! I
mellomtiden kommer det enda flere lokale fiskebåter og ankrer opp mellom
oss, denne gangen er det små båter så det er uproblematisk, men jammen
ble det fullt nok!
Den tyske seilbåten kaller oss opp på VHF og
ønsker at vi begge skal ha VHF på om natten slik at ”hvis noe hendte” så
kunne vi kalle på hverandre. Jeg tror de følte at det ble litt vel
mange lokale fiskere, litt vel nærme!!
Men natten forløp udramatisk.
Neste morgen hadde vi igjen kontakt med tyskerne, og de kunne fortelle
at den største fiskebåten var en båt som fanget ”akvariefisk” som ble
solgt videre til Europa. De mindre fiskebåtene var sannsynligvis
”leverandørbåter”.
Ut på formiddagen tok vi opp ankeret og dro videre
til neste ankringshavn, Paulur Besar. Her møtte vi igjen Stormsvalen og
Checkmate, og inviterte dem om bord til en ”sundowner” om kvelden.
Neste formiddag var det litt jobbing om bord før vi etter lunch dro
sammen med Nils på Checkmate inn på land for å hilse på fiskelandsbyen
der. Checkmate og Stormsvalen hadde vært på land dagen før og hilst både
på den nærmeste muslimske fiskelandsbyen, og en kristen landsby litt
lengre inne. De hadde tatt en del bilder, og nå hadde Nils skrevet ut et
bilde fra hver av landsbyene som han overleverte til sjefen for
fiskelandsbyen. Det ble godt mottatt og landsbysjefen ble med oss til
neste landsby for å overrekke det andre bildet. Da vi nærmet oss landsby
nr 2 virket den helt øde, men i løpet av 1 minutt krydde det av unger
og voksne, og alle ville bli tatt bilde av. Når de fikk se seg selv på
bilde hylskrek de av latter, særlig ungene – de voksne kvinnene smilte
heller ganske beskjedent. Etter å ha gitt fra oss diverse tegneblyanter
og skrivepapir ble vi geleidet videre til det som viste seg å være
hovedlandsbyen for området, der var det både skole og kommunehus!
Overalt hvor vi kom strømmet det til med folk, og vår guide,
”fiskelandsbysjefen”, som ikke kunne engelsk – kun et ord, nemlig
”foto”, dro oss med overalt med beskjed om ”foto, foto!! Vi fikk tatt
masse bilder, skolen, kirken, kommunehuset, farging av renning til Ikat,
maling av korn til mel (laget på gammeldags vis, to koner som knuser
korn i en stor morter), landsbyens generator og digre parabolantenne,
nyfødte barn, tannløse koner, sjenerte jenter, bråkjekke guttunger…….
Mor og barn, legg merke til solbeskyttelsen til moren, ansiktet er dekket med fin sand!Hedersgjest på landsbybesøk!

Vi
visste jo ikke at vi skulle få ”the grand tour” rundt i området, men vi
hadde heldigvis noen ballonger og kulepenner vi kunne gi bort i
presang, og i tillegg lovet vi å skrive ut flere bilder. På vei tilbake
til båten traff vi på en av de eldste mennene vi har sett så langt
(gjennomsnittlig levealder er lav her!), og vi tok et skikkelig nærbilde
av hodet hans og viste han det. Da skvatt han skikkelig, tror det er
lenge siden han hadde sett seg selv!
Vel tilbake i båten gravde vi
frem skriveren og fikk skrevet ut en del av bildene vi hadde tatt, og
som ble overlatt til ”fiskelandsbysjefen” å dele ut.
Neste morgen var
det atter på tide å forflytte seg, og nå dro vi til Wodong, en
ankringsplass på øya Flores. Her ankret vi igjen opp på dypt vann, over
20 meter, men det begynner vi å bli vant til nå. Vel oppankret tok vi
jolla en tur på land og sjekket ut et ”backpacker – sted” som vi hadde
lest om i Lonely Planet. Det var omtalt som et sted med særdeles god
mat. Vi tok en øl og fikk bestilt middag til kvelden, og i tussmørket
dro vi inn og spiste et veldig velsmakende måltid.
Har kanskje glemt å
fortelle at etter Kupang har vi truffet mange seilere som sliter med
magen. Noen har de vanlige problemene som gjør at man ikke vil være
lengre unna doen enn ca 3 meter, mens andre har slitt med en slags
influensalignende sykdom, med feber, magetrøbbel, stive muskler og hes
hals! Bortsett fra Svein Eriks hese hals kan vi ikke klage på kroppen og
magen, selv om vi ikke akkurat sliter med treg mage for tiden!
Forhåpentligvis er det bare en overgang til nye bakteriefloraer, men det
har ført til at enkelte er veldig opptatt av matkvaliteten, og noen er
allerede lei av ris og nudler, stakkars dem!!

Etter
Wodong var det atter tid for å dra 11 mil videre til Sail Indonesias
neste offisielle samlingssted, Sea World, et dykkersted som i følge
ryktene var eid av misjonærer. Vi var heldige som kom en dag før
arrangementet startet, for etter hvert ble det ganske trangt om plassen,
og en del måtte ankre på ganske dype områder. Vi trengte å ta ut penger
og kjøpe egg så målet for dagen var å komme seg de 2 milene inn til
byen. Da vi kom til stranden ble vi møtt av en ung kar som tilbød oss
tur på moped. Vi slo til og han hentet en venn til slik at vi fikk sitte
bakpå inn til byen. Der avtalte vi at de skulle plukke oss opp en stund
senere, og så ruslet vi rundt og så oss omkring. Først på fiskemarkedet
(som luktet ganske så sterkt!), så videre til en smal gate der de
solgte grønnsaker før vi fant en butikk der vi fikk kjøpt egg og løk. I
minibanken fikk vi tatt noen millioner, og så tittet vi på noen Ikater
før vi fant våre sjåfører for turen tilbake til Sea World. En liten
pussighet, de færreste har klokke, i hvert fall som virker, og få kan
tiden, så da vi skulle avtale tid for å møte våre sjåfører måtte jeg
vise dem klokken og så stille viserne på det tidspunktet vi ønsket å
treffe dem igjen. Deretter tror jeg de rett og slett dro tilbake til
møtestedet vårt kort tid etterpå slik at de skulle være sikre på å være
der i rett tid!!
Denne mopedservicen, med direktelevering i byen,
venting og retur tilbake kostet oss den nette sum av ca 20 kr /pers.
Hadde vi tatt bemo, lokal buss, hadde det kostet oss ca 10 kr, men da
hadde vi måtte gå 500 meter, så tatt en bemo og så byttet til en ny bemo
før vi kom frem til byen – er det noen tvil om hva man velger? I
tillegg er det litt morsomt å sitte på en moped, man er liksom litt mer
med i lokaltrafikken!

Lokal skredder i Maumere, enkle forhold….På tur på det lokale markedet. Her er alle ingrediensene til betelnøtt- tygging! Nøtt, pulver og tørkede blader.

Neste dag var det
Indonesias uavhengighetsdag, og vi ble invitert til å møte frem om
morgenen for å overvære flaggheisingen. Med vår erfaring rundt
Indonesiske tidspunkter og langdryge taler valgte vi å stå over. I
stedet tok vi jolla til det lokal markedet og opplevde litt av
atmosfæren der. Der var det tydeligvis ingen som brydde seg om at det
var Indonesisk 17-mai, for handelen gikk livlig, og det krydde av folk.
Vi tuslet rundt, inn i smale smug, og grønnsaksboder, og pustet inn den
spesielle blandingen av tørket fisk, fersk fisk, grønnsaker, kaffe,
bensin, levende dyr, nyslaktede dyr, svette mennesker…….ubeskrivelig.
Vi
handlet litt tomat, appelsiner og sitron, og hver gang vi kjøpte noe
kom alle stimende rundt oss for å overvære begivenheten!!
Om kvelden
var vi invitert til gallamiddag, og denne gangen valgte vi å delta. Og
glade var vi, for denne gangen var det få taler og de var til og med
holdt på engelsk (selv om det var vanskelig å forstå!). Etterpå var det
flott underholdning av både barn og voksne med dans og musikk – veldig
bra.

Neste dag var det muligheter for å
delta på diverse turer. Vi fant ingen vi hadde spesielt lyst på så vi
arrangerte vår egen tur sammen med Checkmate og Cintra. Vi leide en bil
med sjåfør og dro til en by som heter Sikka, og som er kjent for sin
sterke kultur for veving av Ikat. Vi var heldige og fikk en sjåfør som
kunne litt engelsk, John, og han stoppet underveis og viste oss
bomullstrær (ja det er sant, de høster bomull fra trær som er store som
digre bjørker, og som har belger der bomullen befinner seg!),
tamarind-trær (som har søte belger som man kan spise), bananer, mango og
andre for oss mer kjente buskvekster. Da vi kom til Sikka ble vi møtt
av en ung dame som kunne en del engelsk og som viste oss rundt i
landsbyen. Portugiserne hadde et sterkt fotfeste i denne byen, og de
fleste som bor der nå har et portugisisk-klingende etternavn.
Hollenderne, som kom etter Portugiserne, klarte å etterlate seg en
gedigen trekirke der, med mer enn nok plass til de ca 3000 innbyggerne i
Sikka som alle var katolikker.

Etter
rundturen i kirken med påfølgende runde på kirkegården ble vi geleidet
til et hus der vi fikk en innføring i hele prosessen av Ikat, fra
spinning, innfarging, type blader og bark som gav de ulike fargene,
hvordan de lager mønstrene ved å binde sammen deler av renningen og til
slutt selve vevingen. Det kan ta mange, mange måneder ja til og med år å
få ferdig en stor Ikat. Etter teoritimen i Ikatveving var det tid for å
handle – og det tok damene i Sikka meget alvorlig. Mens vi hadde
teoritime hadde de hengt opp Ikater på hvert ledige sted. Nils på
Checkmate var raskt ute med å kjøpe en duk. Svein Erik og jeg så på et
”Ikat-skjørt”, og etter å ha prøvd det på ble Svein Erik enig med
selgeren om en pris. Dermed var vi ”berget”, for da Sikka-damene skjønte
at vi var i ferd med å gå tilbake til bilen stimet de rundt oss og
stakk Ikatene sine omtrent 3 cm fra nesen vår – det var omtrent umulig å
komme videre. Vi kunne vise til kjøp, men det var verre med Cintra som
ikke hadde funnet noe de likte. De ble omtrent overfalt, og til slutt
måtte vi dytte Liv og Knut inn i bilen, sveive igjen rutene og presse
oss av gårde – det var kanskje litt i meste laget av salgs-iver!!!!!
Imponerende takkonstruksjon i den katolske kirken i SikkaHer kjøper vi mitt første Ikat-skjørt……lekkert?!

Om
ettermiddagen var vi allikevel på stranden og kjøpte enda flere Ikater,
men denne gangen av et kvinnelig kollektiv som produserte lekre Ikater i
farger som vi likte godt, og som også lot oss få titte og sammenligne
og tenke så lenge vi ville!

Veving av Ikat, her av en av damene fra kollektivet som vi kjøpte vår hittil dyreste (og fineste?) Ikat fra.

Dagen derpå var
det padlekonkurranse for de lokale i sine lokale utriggerkanoer. Vi var
ankret opp slik at vi kunne få med oss mesteparten av racet, så vi
inviterte de andre norske båtene om bord til orkesterplass. Om
ettermiddagen slappet vi av før vi spiste middag i land, som vi gjorde
hver kveld.

Så var tiden inne for den store
utflukten som gikk til fjellet Kelimutu der man kan se tre ulike
vulkanske innsjøer som alle har ulike farger, svart, brun og grønn.
Avreise var klokken 04.30 om morgenen, for målet var å se sjøene i
soloppgang. Vi la oss tidlig og jeg fikk ansvaret for å stille
vekkerklokken, noe som viste seg å være en strategisk brøler! Jeg klarte
å stille klokken til å ringe kl 04.30, nøyaktig på det tidspunktet da
vi skulle sitte i bussen! Vi kastet oss rundt, og 10 minutter senere var
vi på stranden, men for første gang skulle vi oppleve at bussen gikk på
avtalt tid! Veldig trist, for vi hadde sett frem til turen, og fra nå
av er jeg fratatt vekkeklokkeansvaret!

Siden
det ikke ble noen tur denne dagen bestemte vi oss for å seile videre
til en ny ankringshavn, Batu Boga. Det var sagt at denne ankringsplassen
var fin, men trang, kanskje plass til 3-4 båter. Da vi kom dit lå det
10 båter der fra før, men vi fikk presset oss inn, litt nære rev-kanten,
men det gikk bra. Her badet og snorklet vi et par dager før planen var å
møte opp i Ende, et nytt rally- møtested. Checkmate dro direkte dit, og
kunne rapportere om dårlig ankringshavn, full av svell så båten ble
liggende å kaste på seg i bølgene. Siden det er noe av det verste vi kan
tenke oss besluttet vi å hoppe over Ende og seile videre langs øya
Flores.

Neste stopp var derfor Monkey Beach,
et perfekt ankringssted som ligger godt beskyttet inne i en slags fjord
med mangroveskog og beskyttelse på alle sider. Det er en liten landsby
her og akkurat da vi var ferdig ankret opp ble vi omringet av 3-4 kanoer
fulle av ungdommer, både gutter og jenter. To kanoer hadde til og med
gitar om bord og de samt og spilte. De var også ivrige til å prate med
oss på de få engelske ordene de kunne; hello mister, whats your name?
Where you from?
Etter en stund, da ordforrådet var brukt opp padlet
de videre, og drev rundt ankringshavnen, mens de pratet seg i mellom og
spilte gitar. Det var tydeligvis den lokale måten ungdommene var sammen
på.
Neste morgen dro den andre båten som lå her, og vi ble
liggende igjen alene. Ut på formiddagen fikk vi besøk av en kano med
noen unge karer om bord. En ung mann kunne en litt engelsk, og vi ble
invitert til landsbyen. Egentlig ville de gjerne komme om bord, men
Svein Erik var opptatt med andre ting, så jeg fikk utsatt det hele på
ubestemt tid!
Senere på dagen kom de igjen og da ble de invitert om
bord til en cola og sjokoladekjeks, samt en guidet rundtur nede i båten.
Det hadde de aldri vært med på før. Vi blåste opp vår badeballglobus og
Svein Erik tegnet og forklarte hvor Norge var, hvor vi hadde seilt, og
hvor Indonesia var i verden. Vet ikke om de skjønte noe særlig av det,
men de tittet i hvert fall interessert med!
Svein Erik forklarer hvor Norge er til de unge karene i Monkey Beach – kanskje ikke så lett å forstå, men ivrige til å lytte var de!

Før de dro fikk de med
seg litt småtteri til ungene sine, samt en hår- klemme og en leppestift
til konene! Hva har man ikke på bunnen av skuffene som kan gis bort ved
passende anledninger!!

Senere den dagen kom Checkmate til
ankringshavnen og vi hadde en liten sundowner sammen. Neste morgen dro
vi alle fire inn til landsbyen. Den virket helt øde ved første øyekast,
men så fikk en av byens eldre damer øye på oss, vinket og ropte, og i
løpet av sekunder var hele den lille landsbyen alarmert om de nyankomne
gjestene! Etter kort tid kom vår engelsktalende venn, og han inviterte
oss til sin familiens hus for en kokosnøtt-drink. Hele familien, samt de
nærmeste naboene stimet sammen på verandaen, og 4 plaststoler ble satt
frem til oss gjestene. Deretter strøk de yngre guttene på dør for å
klatre opp i palmene og plukke ned ferske kokosnøtter til oss. Etter
kort tid satt vi derfor med hver vår kokosnøtt, og slurpet i oss saften
så godt vi kunne uten at halvparten rant i fanget!! I begynnelsen av vår
langturseilas synes jeg ”kokossaften” smakte litt for kvalmende, men nå
etter å ha drukket en del nøtter synes jeg den er både tørsteslukkende
og velsmakende. Egentlig forbinder vel de fleste ”saften” med kokosmelk,
men kokosmelk er vel egentlig mer den fuktigheten som presses ut av
selve kokosmassen, og ikke den blanke væsken som flyter inne i unge
kokosnøtter, og som etter hvert blir omdannet til kokosmasse.
Ok, nok
om det. Etter å ha ”småsludret” litt med familien og drukket opp
kokosnøtten ble vi tilbudt en guidet tur til den lokale barneskolen. Vi
takket ja, for i sekken hadde vi med oss en del tegneblyanter, penner og
papir, og det var jo bedre å gi det til den lokale skolen enn til en
familie.
På vei til skolen så vi trær med hengende belger av Kapok –fyll som brukes i madrasser

Dermed ruslet vi av gårde til skolen som lå omtrent en
kilometer unna. Da vi nærmet oss landsbyen som skolen lå i stimet folk
ut av husene sine for å sjekke ut det rare følget som passerte! Da vi
nærmet oss skolen kom de første ungene løpende. Da resten av skoleungene
skjønte at det kom fremmende på besøk, kom alle sammen løpende i full
fart mot oss og ropte og skrek så høyt de kunne. Jeg kan forsikre at
blir en egen stemning når over 100 unger i 6-10 års alder kommer
skrikende og løpende mot deg!! På et blunk var vi omringet og ble
geleidet inn i skyggen av et stort tre der lærerne kom for å hilse på
oss. Så var tiden inne til å ta bilder av ungene til den sedvanlige
latteren og hylingen som fulgte med hver gang de så seg selv på
skjermen. Den er likt overalt vi har vært, så de må faktisk synes at det
er ustyrtelig morsomt å bli tatt bilde av!

På besøk på lærerrommet på skolen ved Monkey BeachAlvorlige skoleelever!

Vi
fikk overrakt våre beskjedne gaver til konen til rektoren. Rektoren
selv var på et viktig møte i et annet sted. Så ble vi invitert inn på
lærerværelset til en ny kokosnøtt. Der skrev vi også navnene våre
høytidelig inn i en bok for besøkende. Boken var ikke direkte full av
utenlandske navn. Kona til rektoren prøvde å lese hva vi hadde skrevet,
men vi så at hun hadde dårlig syn. Dermed kunne Svein Erik dra fram et
par briller som ble overlevert. Brillene er fra Berits mormor som
donerte alle sine gamle briller til oss før vi dro fra Norge. Kanskje
var ikke brillene siste skrik på motefronten, men de falt i smak, og hun
gikk med brillene på nesen resten av vårt besøk!
Så fikk vi en kort
innføring i hva de drev med på skolen, det var 123 elever i
barneskolealder, selve skolegangen var gratis, men foreldrene måtte
bidra med penger og ressurser til vedlikehold av selve skolen. Lærerne
var betalt av det offentlige, og lønnen var ikke særlig høy.
Vi ble
spurt om vi kunne bidra med et norsk flagg, og vi har fortsatt en del
17-mai flagg om bord som er øremerket slike forespørsler!
Deretter
ble vi spurt om vi kunne ta bilde av lærerne og så sende dem til skolen.
Vi lovte at vi skulle ordne med å skrive ut bildene allerede samme
ettermiddag, da ble de godt fornøyd! Dermed var det full oppstilling i
lærerrommet. Og etterpå bar det ut til skolens flaggstang der
flesteparten av ungene og lærerne, samt ”oss hvite” samlet oss til et
passe uorganisert gruppebilde!
Mens vi var ute i skolegården var det
en ung gutt som gjerne ville ta på oss, men var for sjenert. Da vi sa
farvel begynte Svein Erik å ta et par av ungene i hånden, og dermed var
det gjort. Alle ungene kastet seg på, så jeg var også nødt til å
håndhilse farvel, noe som ble ganske hektisk når du skal rekke over
minst 50 utstrakte hender!!!!

Det var et
morsomt og interessant skolebesøk. På veien tilbake til båten var vi
innom broren til vår guide der vi fikk kjøpt 4 egg og spist litt kokt
tarorot (som smaker som kokt potet).
Så bar det tilbake til båten for
en kald øl, og litt lunch før vi tok fatt på utskriving av bilder.
Checkmate hadde lett tilgang på skriver så vi skrev bildene ut der på
våre medbrakte fotopapir. Vi var akkurat ferdig med jobben da guiden vår
kom for å hente bildene og det norske flagget, og de ble invitert om
bord i Checkmate for en prat. Vi trakk oss tilbake til Fruen, og et
forfriskende bad!

Neste morgen seilte vi
videre, denne gangen til Lingeh Bay. Ryktene sa at det var en fin
ankringshavn, men full av unger i kanoer. Turen dit gikk som vanlig for
motor siden vinden var mer eller mindre fraværende, det eneste morsomme
var en diger flokk med delfiner som svømte rett forbi båten. På vei inn
til selve ankringsstedet seilte vi over et rev som ikke var nevnt verken
på kartet eller i boken – det var 2,4 meter på det grunneste, ingen god
følelse, men det gikk bra. Vi kalte opp Checkmate som lå litt bak oss
og som stikker 2,4 meter, og ba dem om å prøve å finne en annen inngang
til bukten! Det klarte de etter litt leting. Da vi var på vei inn
passerte vi en katamaran, den eneste seilbåten som lå der, og den var
fullstendig omringet av lokale kanoer. Da vi nærmet oss kom alle kanoene
fosspadlene mot oss, og innen vi var ferdig oppankret hang det fullt av
unge karer på ripa som på død og liv skulle selge bananer til oss. For å
gjøre kort prosess kjøpte vi bananer av den første og beste, men da de
skjønte at det ikke ble mer banansalg begynte de å tigge, eller rett og
slett bare henge på båten. Det kan være sjarmerende, men etter en stund
blir man skikkelig lei av å ha noen rundt deg hele tiden. ”Heldigvis”
kom Checkmate inn for å ankre, og dermed ”overtok” de problemet en
stund. Samtidig observerte vi at katamaranen tok opp ankret sitt igjen
og forlot stedet. På vei ut hørte vi på VHF at han advarte andre
seilbåter på vei inn mot å gå dit fordi han hadde hatt så mange lokal
gutter som hadde klatret om bord og som var umulig å bli kvitt igjen!
Dermed snudde flere båter og dro videre til neste ankringshavn.
Vi
synes det var trist, og da det litt senere dukket opp en ung mann som
snakket godt engelsk og som skulle invitere oss til landsbyen, fortalte
Svein Erik hvorfor vi ikke var så interessert, og at de måtte gjøre noe
med de innpåslitne ungdommene. Han unnskyldte seg med at det kom så få
turister til stedet, men det var en dårlig forklaring, siden vi nettopp
hadde så gode erfaringer fra Monkey Beach, og det var ingen typisk
turistplass. Det har mer med mentaliteten å gjøre, og noe av det verste
vi vet er ungdommer som tigger. Det er et faktum at Indonesia er et
fattig land, men man kan alltids bytte til seg noe, og vi synes det er
bedre å betale overpris for noen få bananer, eller foreta en skjev
byttehandel enn å bare gi fra seg en cap, T-skjorte, fiskesnøre, røyk
eller hva det nå er de ber om.

Neste morgen
dro vi derfor videre til en ny ankringsplass, Gili Bodo. Der lå vi et
par dager, og traff bl,a en australsk seilbåt der kona var Ungarsk.
Deres plan er å seile opp til Middelhavet og være der noen år. Dermed
kjøpte de alle pilotbøkene våre for Middelhavet, det ble 8 bøker, samt
et par bøker for Stillehavet, og vi ble flere kilo lettere. Ellers gikk
vi tur på land og snorklet på revet, og bare koste oss.

Neste
stopp er Rinca Island, en øy i Komodo nasjonalpark. Her skal vi se de
digre Komodo Dragons, vannbøfler, aper, hjort, villhunder,
villsvin………….alle i sine naturlige omgivelser. Det blir et høydepunkt,
men mer om det i neste reisebrev.

September – oktober
Reisebrev 07-07

Klemt
mellom Flores og Sumbawa ligger Komodo nasjonalpark som består av flere
øyer, med Rinca og Komodo som de største. Øyene er kuperte, med
fjelltopper og åser, noen grønne trær og busker, men hovedsakelig
brunsvidd gress. Hovedårsaken til at de har anlagt en nasjonalpark her
er på grunn av de sjeldne Komodo Dragons, dette er det eneste området de
finnes i hele verden! Komodo Dragons, eller Ora som de kalles i
Indonesia er digre «øgler» som kan bli over 3 meter lange og veie opp
over 100 kg. Vi valgte å gå til øya Rinca. Der var det en fin
ankringshavn og på land var det en stasjon med lokale guider/rangers som
kunne ta oss med på tur for å se «dragene». Da vi ankom ankringshavnen
var den tom bortsett fra to norske båter, Checkmate og Cintra. Vi hadde
en hyggelig sundowner sammen før Cintra dro videre neste morgen.
Checkmate og vi dro inn på land i 7-tiden om morgenen. På brygga ble vi
møtt av to lokale gutter som ønsket oss velkommen. Vi begynte å gå inn
mot stasjonen, men halvveis dit oppdaget vi vår første «drage». Den lå 5
meter unna stien, og var DIGER! Riktignok lå den stein rolig og bare
betraktet oss, men vi bråstoppet og lurte på om vi turte å gå forbi…
Heldigvis kom de unge guttene fra brygga, og fortalte at vi trygt kunne
passere – da vi fikk litt avstand tok vi sjansen på å ta bilder…….

Vårt første møte med Komodo Dragons -en svær han-dragonEn annen diger hanne, på leting etter matrester

Vel
framme på stasjonen betalte vi inngangspenger til nasjonalparken og
penger for en lokal guide. I mellomtiden hadde vi også fått et glimt av
vår første hjort. Guiden var en ung mann som hadde vært guide der i tre
år og snakket greit engelsk. Vi var en liten gruppe, med Marit og Nils
på Checkmate, og oss. Vi gikk en tur på ca to timer, og fikk se flere
drager, en vannbøffel, aper, og 3-4 villsvin, samt en slags
«villkalkun». Guiden var flink og vi lærte mye om livet til dragene.
Rinca er kjent for sin variasjon av ville dyr, og sjansen for å se
bøfler og hjort er større her enn på Komodo. Dragene lever av å spise de
andre ville dyrene, selv om de har problemer med å drepe voksne
villsvin – de er for smarte og raske!

Dragene
har korte bein, men kan være ganske raske over korte avstander. Måten
de jakter på er å legge seg på lur, og angripe for eksempel en
vannbøffel mens den drikker vann eller sover. De klarer som regel ikke å
drepe den, men dragene har et spytt som er stappfull av bakterier som
fører til at bøffelen sakte, men sikkert dør. Det kan ta ukesvis, men
dragene er i stand til å lukte seg frem til det døende/døde dyret, og så
kan måltidet starte!

Dette var gøy, og i
tillegg fikk vi mosjon, så vi bestemte oss for å ta en ny tur dagen
etter. Checkmate hadde fått nok, så de dro videre neste morgen, men vi
traff på et amerikansk par som vi kjente litt fra før, og de ble med oss
på tur sammen med vår hyggelige guide fra dagen før. Denne gangen så vi
mange flere drager, kom på nært hold av ville vannbøfler, og fikk se en
villhund – utviklet fra jakthunder som de lokale brukte før området ble
nasjonalpark.

Diger kjeft full av giftig spyttIkke direkte vakre, men utrolig spesielle!Vi fikk anledning til å komme ganske nær de digre fortidsuhyrene!!

Dette ble virkelig et av høydepunktene på turen så langt.

Neste
dag var målet å seile til den andre siden av øya. Der lå de fleste av
våre seilervenner for anker, men allerede etter en times seilas gav vi
opp for vi fikk kraftig motvind og motstrøm med ekle bølger. Dermed
satte vi kursen tilbake mot den eneste byen i området, Labuhan Bajo, og
ankret opp rett foran en ecolodge der det lå 10-15 andre seilbåter fra
rallyet.

Neste dag gikk vi en tur i byen,
den var trang, skitten og rotete, omtrent som de fleste andre byer her i
Indonesia. Men folk er smilende og vennlige, og de er mer vant til
turister her siden byen er utgangspunkt for dykking og turer til Komodo
for å se dragene.

Etter et par dager seilte
vi over til nordsiden av Komodo Island. Her traff vi igjen Cintra og en
australsk båt, Mahili som vi så vidt var blitt kjent med i Darwin. Vi
var de eneste båtene her.

I fire dager var
vi fælt så aktive. Hver morgen gikk vi tur på fjelltoppene rundt oss, så
snorklet vi en time eller to, og da var tiden inne for en 12-øl og
lunch, en avslappende ettermiddag med en god bok i hånden og så
avsluttet vi dagen med en felles sundowner……..

Fjelltopp-bestigning og snorkling på nord-Komodo

Vårt
aller største høydepunkt hadde vi der – snorkling blant Manta Rays. De
er gedigne «skater» med en stor kjeft som brukes til å filtrere plankton
som er hovedføden deres. Det var en gjeng med 8-10 skater som svømte
inn og ut av et pass mellom to øyer, og vi kunne snorkle midt i blant
dem – utrolig følelse når de svære beistene på 2-3 meter i bredden
kommer glidende rett mot deg før den plutselig dreier unna – jeg fikk av
og til følelsen av at jeg var på vei rett inn i kjeften på dem!! Komodo
gav oss absolutt noe av det morsomste vi har vært med på av
naturopplevelser – Manta rays og Komodo Dragons!

Men
selv de beste ting tar slutt en gang, og vi seilte videre til et
ankringssted, Batu Monco, som skulle være et bra dykkerområde. Vi hadde
få opplysninger, og måtte bare prøve oss frem, men vi fikk et greit dykk
blant koraller og småfisk, og ikke minst fikk vi brukt utstyret vårt og
kjørt i gang vår dykkerkompressor for første gang! Tenk å kjøpe
kompressor i New Zealand, for så å bruke den for første gang i Indonesia
– vi kan vel ikke beskyldes for å være ihuga dykkere!

Fra
Batu Monco dro vi videre til Bima. Her var det offisiell rallysamling
igjen, med gallamiddager og velkomstseremonier. Som vanlig var det tull
med programmet, så åpningsseremonien startet en dag for tidlig, det var
tilfeldig at vi fikk den med oss. Bima var hovedsakelig muslimsk, så
arrangørene måtte ha polititillatelse for å kunne selge øl, og i byen
var det kun et hotell som hadde ølservering! Av en eller annen grunn har
vi seilere fått rykte på oss at vi er noen digre øldrikkere – så
arrangørene fraktet inn kasse på kasse med ølflasker – og jeg tror
mesteparten ble borte i løpet av de dagene vi var der…….I tillegg ble
det en kjærkommen ekstrainntekt for de lokale arrangørene.

I
tillegg til å være muslimsk hadde Bima fire attraksjoner, hestedrosjer –
kalt Ben Hur, Sultanens palass, hesteveddeløp og et lite supermarked!

En typisk Ben Hur i BimaPå besøk i Sultanens palass

Hestedrosjene
var overalt, og de lokale brukte dem som sin lokale drosje – det samme
gjorde vi. Hesteveddeløp var søndagsaktivitet nr 1, men vi fikk aldri
sett det. Sultanenes palass var et relativt enkelt hus bygget i
begynnelsen av forrige århundre, og det mest imponerende var en samling
av gull og sølvgjenstander som hadde tilhørt Sultanen.

Supermarkedet
var populært, for de fleste hadde behov for supplering av diverse, selv
om utvalget var meget begrenset, men mel, snacks, vaskemidler, ris,
bakepulver osv, osv fant vi, samt ost som kan lagres i romtemperatur og
smør på boks for de som liker slikt!

Som
vanlig er det alltid ting som må fikses, så en dag ble brukt til å prøve
å fikse hullet vi har i eksosmanifolden. Svein Erik hadde fått kjøpt en
diger snekkertvinge i Labuhan Bajo, og i Bima fikk han kappet den i
riktig lengde. Så rigget han dette opp i ekte Reodor Felgen-stil – og
det fungerte faktisk!!

I mellomtiden bakte jeg brød, og vasket klær – gøy!!

Om
kvelden var det gallamiddag i Sultanens Palass. Først var det en kort
tale og et par korte kunstneriske innslag med dans og sang før vi ble
loset inn til matbuffeen. Der fikk vi servert mat, kjapt og greit. Etter
maten var det noen flere innslag med dans før kvelden ble avsluttet med
utdeling av vennskapsskjerf til en representant fra hvert land. De to
svenske båtene var ikke i Bima, så da Sverige ble ropt opp måtte Svein
Erik stille opp – han er jo tross alt 50% svensk med sin svenske mor!
Det var en beundringsverdig kort gallamiddag!

Etter
Bima tok vi en serie med passe lange dagseilaser før vi kom til Gili
Air, en skikkelig turistøy rett utenfor Lombok. Vi er utenom
turistsesongen så det var stille og rolig, men vi hadde tilgang til en
haug med små spisesteder, så det endte opp med at både lunch og middag
ble inntatt på land. Hvorfor lage mat når det koster 10-20 kr for et
godt måltid!

Ut på restaurant for å spise middag – Gili Air

Fra Gili Air flyttet vi oss
over til fastlandet for å kunne delta på en ny gallamiddag. Denne gangen
måtte vi kjøre buss en times tid før vi ankom et såkalt 5-stjernes
hotell der det var dekket på digre runde bord med hvite duker og fine
glass midt i hotellets hage.

Dette var
motsatsen til den korte gallamiddagen vi hadde i Bima – før
matserveringen måtte vi høre på velkomstsanger som hørtes ut som katter i
nød, og fordi de såkalte VIP-personene var forsinket ble det spilt sang
etter sang………..

Etter middagen ble det satt
i gang et lokalt band som spilte kjente gamle amerikanske slagere, så
stilte en amerikansk seilerdame opp og lirte av seg noen sanger før et
«blandet» seilerkor sang et par sanger med meget blandet resultat –
forferdelig!!

Så gikk den lett hysteriske
vertinnen rundt blant bordene for å få seilere fra ulike land til å
holde en tale om hvor fint de synes det var i Indonesia, ja, ja, vi
slapp unna. Klokken 24 var vi tilbake ved jollene våre, trøtte og
slitne, men veldig glade for å endelig være hjemme igjen!! Vi er en rar
gjeng vi seilere, for klokken 21 legger de fleste seg, det er kalt
«cruisers midnight»

Dagen etter seilte vi
over sundet mellom Lombok og Bali. Så kastet vi anker om natten før vi
fortsatte neste morgen til Lovina Beach på nordsiden av Bali.

Oppholdet
på Bali ble på 10 dager. Først hadde vi et par dager der vi koste oss
og ble kjent med Lovina og de mange spisesteder og småbutikker som var
der. Så bestilte vi flybilletter til Java for å besøke Prambanan og
Borobodur. Mahili og Checkmate besluttet å bli med oss, så vi ble en fin
liten gjeng. Cintra og den norske båten Stormsvalen lovte å se etter
båtene våre mens vi var borte.

Siden vi var
på nordsiden av øya var det noen timers kjøretur til flyplassen.
Stormsvalen hadde tatt den samme turen litt før, og vi fikk mange gode
tips av dem. Vi dro derfor fra Lovina om morgenen og leide bil med
sjåfør som kjørte oss til Kuta Beach, og som også skulle plukke oss opp
på flyplassen når vi kom tilbake. På Kuta Beach bodde vi på et hotell
midt i sentrum, og brukte ettermiddagen til å være turister. Svein Erik
og jeg ble stoppet av en som gav oss hvert vårt skrapelodd, og jeg vant
førstepremie! For å gjøre en lang historie kort, endte det med at vi nå
sitter med et brev som gir oss en ukes opphold på hotell i Phuket for
100 USdollar – det skal vi benytte når vi kommer dit!

Dagen
etter fløy vi fra Bali til Yogyakarta, Java. Her ordnet vi med bil med
sjåfør og hotellopphold hos en søt dame på turistkontoret på flyplassen.
Deretter ble vi kjørt til Borobodur, et buddhistisk tempel bygget for
1200 år siden. Det er et stort byggverk, og for omtrent 800 år siden ble
det «glemt» og begravd under lag med lavaaske og vegetasjon. I 1815 ble
det «gravd» frem igjen av Sir Stamford Raffles, og tidlig på
1900-tallet begynte hollenderne å restaurere byggverket. 25 mill
USdollar ble donert til en gedigen restaurering i perioden 1973-1983.

På tur til Java sammen med Mahili og CheckmateImponerende Borobodur

Borobodur, over 1200 år gammeltDetaljer fra Borobodur

Spesielle «klokker» på toppen av tempelet

Siden
bombingen i Bali ble turiststrømmen til Indonesia kraftig redusert, og
det innvirket også på besøkstallet til Borobodur. Det var få turister å
se, noe som for oss var veldig hyggelig, men kanskje ikke fullt så bra
for guidene som jobbet der. Etter en passe lang og interessant rundtur
på Borobodur spiste vi lunch før vi kjørte videre til Pram Banan.

Pram
Banan er et hinduistisk tempel, det vil si ikke ett tempel men over 440
stk, med stort og smått. De aller fleste ligger i ruiner brutt ned av
jordskjelv og tidens tann, men i midten er det restaurert 8 store og 8
mindre templer. Dessverre fikk vi ikke lov til å studere dem på nært
hold pga et jordskjelv som hadde vært for en kort tid tilbake, og som
gjorde det farlig å gå for nære – de tok ikke sjansen på at en turist
skulle få en tempelsten i hodet!

Som
Borobodur ble Pram Banan bygget på 8-900 tallet, men ble er eller mindre
forlatt da den hindu-javanesiske kongen flyttet til øst-java noen
hundre år senere. På 1600 tallet var det et digert jordskjelv som la
mesteparten i ruiner, og det var først på 1930-tallet at restaureringen
startet for alvor. Begge disse turistattraksjonene står på Unescos
liste, og var vel verd et besøk!

Prambanan – elgamle hindu-templerInngangsparti til et av de store templeneFullt av sammenraste templer i Prambanan

Om
ettermiddagen ankom vi hotellet som var et 4 stjernes hotell med fint
svømmebasseng, en seng som kunne romme en hel kjernefamilie og hyggelige
spisesteder, samt massasjeavdeling!! Det første vi gjorde var å
bestille time for massasje. En time med ren luksus for under en
100-lapp!! Etter en avslappende dusj var vi klare for middag på hotellet
og en relativt tidlig avslutning på aftenen – den megabrede sengen
ventet……..

Neste morgen tok vi en diger
frokost med egg, pannekaker, oster, og alt det andre vi ikke hadde sett
på et frokostbord på flere måneder. Så slanget vi oss ved bassenget noen
timer før det var tid for å sjekke ut av hotellet og sette seg på flyet
tilbake til Bali og Lovina Beach.

Deilig med luksustilværelse på JavaLenge siden vi har ligget i en så bred seng!

På vei
tilbake til båten fikk jeg en voldsom forkjølelse – det var nok all
påvirkning av aircon som var årsaken. Da vi kom tilbake i båten var det
full rulle med svell, og båten rullet og slang på seg. Dette var
visstnok vanlig ved fullmåne, og ville gi seg om noen dager…..

Jeg
ble bare dårligere og dårligere i løpet av natten med feber og oppkast,
så dagen etter la vi oss inn på hotell for en natt. Siden det var
lavsesong kostet det omtrent ingen ting – vi skulle jo egentlig gjort
det tidligere, tenk rolig seng, lang dusj, svømmebasseng……….

Vakre omgivelser på «sykehotell» Lovina Beach

Men
etter en rolig natt med god søvn var det på tide å tenke på å seile
videre. Fra Bali tok vi et par nattseilaser videre opp mot Karimun Java.
Det var ganske krevende netter, med fullt av fiskebåter og fiskeutstyr
overalt, fiskebåtene hadde stort sett et lys om bord, men det var verre
med fiskebøyene som lå overalt. Heldigvis gikk det greit, vi traff
verken fiskebåter eller bøyer, men vi har hørt om noen seilbåter som
fikk ubehagelig nærkontakt med flytende fiskeredskaper og fiskebåter…

Vind var det verre med. Vi gravde frem genakeren og brukte den så mye vi kunne, men ellers ble det en del motring underveis.

På
Karimunjava, som er en øy utenfor Java møtte vi igjen Raymond, vår
indonesiske kontaktperson for rallyet. Han fortalte at pga ramadanen,
dvs slutten på ramadanen så måtte vi sjekke ut at Indonesia enten før
den 10 okt, den 16 okt eller etter den 21 okt. Da var feiringen av slutt
på ramadan over, og de offentlige kontorene åpnet igjen!! Vi skulle
møte vår venn Truels i Singapore den 21 okt, så vi begynte å få det litt
travelt!

Han påsto også at det eneste
stedet vi kunne sjekke ut på var i Belitung, noe som senere viste seg å
være tull, vi kunne ha sjekket ut i Batam også.

Dermed
kastet vi oss rundt og seilte de 280 nm opp til Belitung sammen med
Cintra og Checkmate. Innseilingen til byen Tanjungpandan var så grunn at
vi ikke tok sjansen, men ankret opp et stykke unna. Så tok kapteinene
jolla inn til byen for å orientere seg. Der fikk de beskjed om at både
båten og resten av mannskapet måtte vises frem, og dermed måtte vi seile
inn tidlig dagen etter. Det var ganske så grunt, ikke så ille for oss,
men Checkmate stikker 2.4 meter dypt – men vi kom oss inn alle tre. Der
viste det seg at vi, konene, ikke trengte å delta på utsjekkingen, så vi
dro heller på byen for å se oss om og for å ta oss en øl og lunch.
Etter mye leting og spørring fant vi et hotell som serverte øl og mat,
og der hadde vi en skikkelig jentelunch. Midt i lunchen begynte det å
striregne, noe som bekymret Marit og Liv, for de hadde ikke lukket
båtene skikkelig – men det var lite vi kunne gjøre med det der vi satt!

Etter
at regnet hadde gitt seg dristet vi oss ut og gikk tilbake til jolla.
Der viste det seg at kapteinene var ferdig med sitt første stopp, og
hadde en liten pause før de skulle videre til neste kontor. Det ble en
lang dag – Svein Erik var ikke ferdig med utsjekkingen før klokken var
over 19 om kvelden! Da smakte det godt med en Gin Tonic etterpå!

Neste
morgen skaffet Svein Erik diesel, mens jeg dro med de andre damene på
supermarkedet for å handle noe småtteri. Etter supermarkedet måtte vi på
det lokale markedet for å kjøpe egg, og det var en opplevelse i seg
selv. Markedet solgte alt mulig, og det var så trangt å gå at vi i
perioder stod helt stille. Det var fullt av folk som handlet og bar på
alt mulig, levende høner, passe illeluktende kjøtt som hang på
utstilling, og grønnsaker og egg i store hauger. Vi merket at vi begynte
å bli drevne markedskunder for nå nyttet det ikke å lure oss på priser,
vi har lært hva de ulike produktene skal koste – det gjør det litt
ekstra morsomt å handle!

Så etter at båten
var fylt opp med diesel og egg og ferske grønnsaker var i boks var tiden
inne til å forlate Belitung – trodde vi! Vi motret oss ut det grunne
sundet uten å gå på grunn, men vi passerte en stor lokal båt som strevde
fælt med å bakke seg ut av en sandbanke!

Så
etter omtrent en time begynte det å striregne og blåse opp i over 30
knop. Vi hadde heldigvis ingen seil oppe for vinden kom fra alle
retninger, og etter hvert begynte det å lyne og tordne. Jeg satt i
cocpit med fullt regnutstyr på og prøvde å holde litt utkikk gjennom det
tette regnet. Plutselig slår lynet med i sjøen rett ved båten, og
tordenet jaller i ørene! Så forsvinner signalene fra vår trådløse
vindmåler i toppen av masten. Jeg ser opp og forventer nesten at lynet
har svidd av vindmåleren, men så ille var det heldigvis ikke. Det var
kun de elektriske impulsene fra lynet som forstyrret signalene! Etter
flere lynnedslag rundt båtene våre bestemmer Svein Erik at det er på
tide å snu og dra tilbake mot Belitung. Der ser ikke skyene fullt så
truende ut. Som tenk så gjort. Først blir vi liggende å sirkle en stund i
håp om at uværet skal gi seg eller forsvinne av gårde, men det skjer
ikke, så vi motrer tilbake til Belitung og ankrer noen mil utenfor byen,
sammen med noen store lokale fiskebåter.

Neste
morgen ser det ikke fullt så ille ut, så vi beslutter å dra. Underveis
får vi noen regnbyger, og det lyner og tordner, men ikke så nære som
dagen før. Det er lite vind så motoren får bryne seg. Heldigvis ser det
ut til at ReodorFelgen-reparasjonen til Svein Erik virker, og det er jo
en lettelse.

Planen var å seile litt over
200nm og så ta dagseilaser videre til Singapore, men siden vi motret
omtrent hele tiden, pluss at vi hadde 1 knop medstrøm store deler av
turen så gikk det såpass fort at vi seilte hele veien opp til Batam.
Underveis krysset vi ekvator for 2. gang på turen. Kryssingen skjedde i
24-tiden om natten, så markeringen ble ganske beskjeden med et glass
Gammel Opland til hver, inklusive Neptun! Da alle tre båtene hadde
krysset linjen markerte Nils på Checkmate begivenheten med å synge en
Evert Taube vise over vhf (ikke kanal 16!) mens Marit akompanjerte på
trekkspill – praktfullt!

Vi krysser ekvator for 2. gangBåde Neptun og kapteinen fikk sitt velfortjente glass med norske godsaker da vi krysser ekvator sent på kvelden

Batam ligger rett
sør for Singapore, og er det naturlige stedet å stoppe før kryssingen av
stredet over til Singapore. Opprinnelig er det en fin marina der,
Nongsa marina, men den er under full oppussing akkurat nå, og alle
flytebryggene er tatt bort. Vi ankom ganske sent på ettermiddagen på en
søndag, og fikk lov til å legge oss utenpå en lekter for natten, mot at
vi lovte å dra klokken 7 neste morgen, før arbeidet startet. Det var
ikke noe problem, og neste morgen satte vi kursen mot Singapore. Det var
fullt av digre frakteskip, men det gikk forbausende greit å krysse
stredet. Vi krysset over ganske med en gang, rett over fra Batam, for å
bli ferdig med det, og fordi det så ut som om det kunne begynne å regne,
og det var det siste vi ønsket, tett regn mens vi krysset gjennom
ledene!!
Farvel Indonesia – hallo Singapore!
Vårt første glimt av Singapore skylinePå vei til marinaen passerte vi imponerende havneanlegg!Republic of Singapore Yacht club, ikke verdens beste pga mye svell og urolig havn, men flotte fasiliteter på land

Deretter motret vi oss langs land,
sikksakk mellom alle de megastore skipene som ligger for anker og venter
på å bli lastet eller losset. Så etter noen timer var vi inne i
Republic of Singapore Yacht Club. Checkmate var sammen med oss, mens
Cintra dro videre til Raffles marina. Det var nok smart, for det viste
seg å være ganske mye svell inne i marinaen, forårsaket av alle båtene
som passerte. Selve marinaen var ok, med svømmebasseng, treningsstudio,
steambad, bar og et par restauranter, og etter hvert ble vi vant til
rullingen, selv om den ikke er ideell! Det første Svein Erik satte i
gang med var å skaffe noen til å sveise hullet i eksosmanifolden, mens
jeg satte i gang vaskemaskinen!! Så fulgte et par dager med vasking og
rustpussing før vi tok en dag inn til byen. Der sjekket vi priser på
nytt fotoapparat siden vårt eldste apparat har sluttet å zoome, og så
fant vi tilfeldigvis Oslo Optics, som er så glad i nordmenn fordi Gro
Harlem Brundtland og de ansatte i den norske sjømannskirken handler
briller der!! Der bestilte vi to par briller hver oss, samt nye
solbriller til undertegnede.

Dagen etter
skiftet Checkmate marina, og seilte opp til Raffles. De hadde bestilt
plass for lenge siden, noe vi ikke gjorde, og nå er det fullt i Raffles
marina, så vi blir værende i RSYC resten av vårt opphold.

Vi
slengte oss med Checkmate opp til Raffles, og fikk med oss et
heidundrende regnvær på vei inn til marinaen. Det var ikke mulig å se
mer enn 10 meter fra båten så tett regnet det!’

Men det gav seg til slutt, og vel fortøyd traff vi igjen både Cintra og svenske Blue Moon.

Vi
fikk en rask omvisning på Raffles før vi måtte dra tilbake for å treffe
mekanikeren som fikset «hullet» vårt. Det å finne en god mekaniker er
en historie for seg, men vi var heldige tilslutt med å få tak i en
mekaniker som hadde peiling, og som gjorde hele jobben selv, både med
demontering, sveising og montering, noe som gjorde kapteinen veldig
lykkelig!

Dagen etter dro vi igjen til byen,
denne gangen til et digert elektronisk varehus, Sim Lim Square. Her
gikk kapteinen lettere amok, og fikk handlet inn ny håndholdt GPS,
ekstra GPS som kan kobles direkte til laptopen, fotoapparat,
spesialstrømmåler,,,,,,,,,,,.!

I tillegg hadde han en skikkelig «kose»-ettermiddag med fullt av nye bruksanvisninger å sette seg inn i!!

Neste
formiddag var det jobbing, Svein Erik skiftet olje på motoren, mens jeg
ryddet plass og vasket vekk det siste støvet før vår gode venn Truels
ankom tidlig ettermiddag. Det ble et hjertelig gjensyn, det er jo mange
måneder siden sist vi traff hverandre! Siden Truels har jobbet i
Singapore i flere år er han godt kjent her, og det første han gjør er å
spandere på oss en skikkelig middag på et lokalt sted der kun de
innfødte spiser – det var knallgod mat og fin atmosfære. Det er greit å
spise middag her på marinaen, men det blir en helt annen stemning å
spise ute blant de lokale innbyggerne!

Truels har kommet på besøk – endelig!

Dagen
etter er det tur på byen, litt småinnkjøp her og der, lunch og retur
til båten. Om kvelden drar vi igjen ut til et lokalt boområde for å
spise middag – helt topp. Så kaster vi oss i en drosje til Ikea! Der
kjøper vi inn telys og juleservietter, Abba sild og en pakke med 10
småflasker ulike svenske akevitter! Kanskje litt tidlig med
juleforberedelser, men pytt, pytt……

Dagen
etter er det ny runde på byen, denne gang for å plukke opp brillene vi
har bestilt, og for å spise lunch med Cintra og Checkmate. Dessverre
hadde Liv på Cintra greid å forstue en fot, så hun ble stort sett båret
av Knut når hun skulle fra A til B, men å bli båret rundt i byen var
litt i meste laget så hun ble igjen i båten!!

I
dag er Truels og Svein Erik atter en tur inne i byen for å gjøre en del
ærender, mens jeg sitter her i båten og fullfører reisebrevet. Vi blir
her i Singapore noen dager til før vi setter kursen mot Malaysia, med en
nattseilas herfra til Port Dickson. Det blir vårt første møte med det
beryktede Malakkastredet, men mer om det i neste reisebrev.

Okt-nov

Reisebrev 08-07

Det
ble i overkant av to hektiske uker i Singapore. Først en uke med
jobbing på båten og en del innkjøp av diverse briller og duppedingser
til båten. Så ankom Truels, vår gode venn, og da ble det en kombinasjon
av sighseeing og handling.
Endelig dukket vår gode venn Truels opp i Singapore

Vi besøkte bl.a nattsafari, der vi kunne se
ville dyr på nært hold og dro ut på Santosa – kjent for badeliv og
diverse turistattraksjoner. Vi leide sykler der og syklet ut til den
splitter nye Santosa marina for å se på anlegget og samtidig se etter
andre kjente seilbåter. Vi
jobbet også med å finne ut av visumreglene til Thailand, det var ingen
enkel sak. Bl.a fikk vi høre at for å få tre mnd visum så måtte vi
dokumentere at vi var gift, og at vi hadde penger i banken. Dermed dro
vi til den norske ambassaden og fikk dem til å utstede et dokument som
bekreftet at vi var vel gift! Så tok vi utskrift på pc av bankkontoen
vår. Det siste viste seg å ikke være nok. Vi var på den thailandske
ambassaden tidlig en mandag morgen, og det viste seg at dette var den
første dagen de ikke aksepterte en bankutskrift fra internett. Det måtte
være et høytidlig brev fra banken som kunne bekrefte at vi hadde penger
på bok!! Vi gav opp, og dermed fikk vi et to mnd visum til Thailand –
greit nok! Hvilke andre regler som gjelder for lengre opphold i Thailand
fikk vi ikke svar på……..

Sammen med Mahili på indisk restaurant i Singapore – enkle tallerkener, og bestikket var fingrene…..Sykkeltur på Santosa, Singapore

I kø tidlig en mandag morgen foran den Thailandske ambassaden for å søke om visum

Den
første november vinket vi farvel til Singapore, og satte kursen mot
Malaysia og det beryktede Malakkastredet, kjent for sine grusomme
pirater!!

Vi
hadde snakket litt med en kaptein på en norsk firmabåt som lå i samme
marina som oss, og han fortalte at det var så grunt i Malakkastredet, og
vindene blåste bestandig fralandsvind, så det var enkelt å kaste anker
hvor som helst. Vi bestemte oss
derfor for å gå så langt vi orket den dagen, og så kaste anker. Den
australske båten Mahili slo følge med oss – det er greit å være to båter
sammen. Etter 9 timer motring begynte vi å bli lei, og klare for å ta
kvelden. Det hadde vært en begivenhetsløs motortur, med lite vind, noen
få fiskebåter, noe søppel, få fiskegarn og absolutt ingen pirater!!!
Dermed gikk vi nærmere land og kastet anker på 5 meter.
Det var en merkelig følelse, for vi lå fortsatt et godt stykke fra land
og helt åpent – det var akkurat som om vi hadde kastet anker midt på
havet!! Ut på natten begynte det å blåse opp, og ikke fra land som det
burde, samtidig begynte det å regne, lyne og tordne! Som følge av vinden
begynte det å bygge seg opp en del bølger og svell – det ble en urolig
natt, men ankeret satt som vanlig som støpt!!

Neste
formiddag måtte vi kjøre sikksakk mellom alle fisketeinene som lå nære
land. Vi var veldig usikre på om det var teiner eller fiskegarn som fløt
i overflaten, så vi la opp til gode marginer til alt som fløt!

Først
når vi nærmet oss skipsleia ble det stopp på fiskeredskapene slik at vi
kunne slappe litt mer av og slippe å nistirre på alt som fløt i vannet –
og det var ikke småtterier – i perioder kom vi inn i ”stimer” av søppel
som hadde samlet seg i store flak med alt fra greiner til plast, ille!

Igjen
ble det en slapp motringsdag, denne gangen hadde vi en antydning til
vind, men den kom rett forfra – og det er lite å seile på. Kapteinen
besluttet av vi denne natten skulle ankre opp i beskyttelse bak en øy,
og dermed kastet vi anker bak Pulau Besar (Pulau betyr øy på malaysisk
og indonesisk!). Denne natten regnet det heldigvis ikke, men det tordnet
og lynte, og på morgenkvisten fikk vi kraftig vind. Vi hadde hørt
rykter om at marinaen i Port Dickson jobbet etter ”first come, first
serve”- prinsippet, og dermed besluttet vi å dra av gårde tidlig om
morgenen for å være sikret en plass. Slik tenkte også de andre 5 båtene
som lå for anker bak samme øy, så vi var en hel liten gruppe som forlot
ankringshavnen i grålysningen!!

Vinden
holdt seg utover formiddagen, ulempen var at den kom rett forfra og
skapte en del bølger. Det er ikke de gunstigste forholdene for Fruen, så
vi måtte øke turtallet en del for å jobbe oss gjennom bølgene. Hadde vi
enda kunnet sette opp seil så hadde vi fått opp farten, men med vinden
rett i mot så var det vanskelig. Å begynne å krysse gjennom Malakka var
ikke et alternativ!! I marinaen fikk vi alle sammen plass, og det var
fortsatt masse ledige plasser til båter som kom etter oss. Vi var ca 25
båter som deltok i Malaysia Rally, et beskjedent antall i forhold til de
120 båtene som deltok på Rally Indonesia – vi lurer fortsatt på hva som
har skjedd med alle båtene som vi ikke treffer lengre. Har de snudd og
seilt hjem til Australia, har de stoppet underveis, har de reist i
forkant opp til Thailand??????

Som
sagt så fikk vi en grei plass i marinaen, og Mahili ble nabobåten vår.
Etter at vi var vel fortøyd spratt Truels i land for å utforske
omgivelsene mens Svein Erik sjekket oss inn i landet. Så deltok vi på en
såkalt pressekonferanse som rallyarrangørene holdt før vi ble invitert
på ”hi tea”, som i Malaysia betyr servering av te og malaysisk mat.
Port Dickson marina og Hi-tea. Legg merke til ansiktsuttrykkene – og fargen på innholdet i glassene, ja du ser rett; saft!

En spesielt yndig ung danserinne som danset med
innlevelse og vakre bevegelser

Etter Hi tea gikk vi en tur for å oppspore nærmeste minibank og se oss
litt rundt i nabolaget. Neste morgen jobbet Truels med å skaffe til veie
en bil til vår planlagte tre dagers ekspedisjon til Kuala Lumpur. Om
ettermiddagen ankom Checkmate og Cintra, og vi hadde en hyggelig
gjenforening. Neste morgen dro vi av gårde med en privatleid bil, type
enkel men grei! Første stopp var Malakka by. Her vandret vi rundt i den
eldre delen av byen, besøkte en kirke, spiste lunch og tok en rask tur
innom Chinatown. Det lille vi så av Malakka var sjarmerende.

Et oversiktsbilde over Malakka by!Vi gikk en runde rundt i Chinatown i Malakka med gater fulle av antikviteter – hadde vi bare hatt en større båt…..

Så
kastet vi oss inn i bilen igjen og dro nordover til Kuala Lumpur.
Truels har vært mye i KL i jobbsammenheng, og hadde sitt ”stamhotell”
rett i nærheten av Mister Raymond – Hydros hovedsamarbeidspartner på
gjødsel den gangen Truels jobbet for Hydro Agri.

Truels
hadde fortalt at hotellet var enkelt og greit, derfor ble jeg stor i
øynene da vi kjørte opp foran hotellet og ble møtt av bagasjebærere med
hvite hansker – jammen kaller jeg det enkel stil!! De bar inn våre tre
små bager fylt av t-skjorter og shortser…..

Truels
kontaktet sin gode venn Raymond, og ble sporenstreks invitert bort til
hans kontor for en velkomstvisitt med noko attåt!! Vi fikk beskjed om at
vi alle var invitert ut til middag samme kveld.
Mens Truels gjenoppfrisket sitt gamle vennskap, tok Svein Erik og jeg
det helt med ro og lå på sengen og surfet gjennom tv-stasjonene – det er
ikke hver dag vi kan se nyheter på tv!! Så i 19-tiden var det på tide å
ta på seg den eneste medbrakte skjorten og kjolen, og la være å se ned
på de sandalkledde føttene! Vel nede i lobbyen ble vi møtt av Raymond og
en av hans medarbeidere. Raymond var en veldig blid og hyggelig kineser
som var i ferd med å fylle 57 år. Grunnen til at jeg nevner alder er at
vi den kvelden fikk invitasjon til hans bursdag to dager senere. Vi
hadde opprinnelig tenkt å dra den dagen, men vi var ikke vanskelig å
overtale til å utsette avreisen en dag.

Så ble SE og jeg geleidet inn i en bil med privatsjåfør sammen med Raymonds ansatte. Truels kjørte sammen med Raymond i hans BMW 740 L – privatsjåfør og kun to dype lærseter bak, med alt som fantes av trykk-knapper og stæsj!!

Vi
stoppet foran et hotell og ble raskt ført opp til noe som tydeligvis
var Raymonds stamsted med sitt eget ”chambre separet”. Raymond bar på en
pose som inneholdt en flaske med 20 år gammel Ballantines. Svein Erik
har aldri sett så fin Ballantines noen gang. Denne whiskyen var kveldens
drikkevare, både før, under og etter maten!! Jeg var heldig og fikk lov
til å få rødvin i stedet for whisky, og dermed ble jeg servert en
megadyr fransk rødvin som smakte himmelsk! I tillegg til oss, Raymond og
den ansatte som fulgte oss i bilen deltok to av Raymonds nærmeste
medarbeidere, to svært hyggelige karer ved måltiden.

Vi
fikk servert fullt av små retter, haifinnesuppe, hummer, nudler og ikke
minst Beijing duck (ikke selve kjøttet, men det sprøstekte skinnet
rullet inn i en slags lefse – veldig godt og regnet som en delikatesse).
Det var et fantastisk måltid, både selve maten, stemningen og
drikkevarene…..

Men
alt som er godt har en ende, og til slutt ble vi fraktet tilbake til
hotellet. Det var litt morsommere å møte de hanskekledde døråpnerne da
vi skred ut av vår bil med privatsjåfør….

På middag med Raymond og hans ansatte i Kuala Lumpur

Neste
dag kjørte vi inn til Kuala Lumpur. Truels insisterte på å kjøre, noe
som førte til ganske mange ekstra sightseing- runder i byen. Jeg kan
fortelle at KL er en utrolig komplisert by å kjøre i, full av motorveier
som går i alle retninger, og tar man feil må man kjøre i evigheter før
det er mulig å ta av!!

Først
prøvde vi å ta en tur opp i Petronas Towers som har en bro som
forbinder de to tårnene. Da vi kom frem til luken fikk vi beskjed om at
alle turene opp var fullbooket frem til klokken 16.30 om ettermiddagen.
Selve turen opp var gratis, men det var et begrenset antall mennesker
som kunne være der samtidig. Vi gav opp, og gikk heller ut på utsiden og
tok noen bilder av bygningen. Så dro vi ned til det som kan kalles
”sentrum”, Merdaka square, og så på noen gamle engelske hus og en
cricketbane før vi spaserte inn i Chinatown for å spise lunch, og se oss
litt omkring. Der fikk jeg bl.a kjøpt med et par sko som var mer egnet
til en bursdag enn sandalene mine! Så var tiden inne for å komme seg
tilbake til hotellet, og det tok sin tid siden vi kjørte oss fullstendig
vill et par ganger!

Den gamle delen av KL, en gang engelskmennenes cricketbane!Vi kom dessverre aldri opp på broen mellom Petronas towers

Tilbake
på hotellet var tiden inne for en liten hvil, litt TV-titting og så et
glass med rødvin før maten! Denne gangen besluttet vi å spise på
hotellet, og Truels som er så glad i japansk mat inviterte oss med til
den japanske restauranten. Her ble vi plassert bak en ”kokkedisk” og
fikk utlevert hver vår meny.
Truels inviterte oss på japansk middag i Kuala Lumpur

Vi overlot det meste til Truels som
bestilte diverse retter samt sake. Etter en stund kom kokken inn og
begynte å forberede de ulike rettene. Kanskje har Svein Erik og jeg
begynt å bli alt for kritiske og sære, men vi ble ikke imponerte verken
over kokkens prestasjoner eller maten – synd, for det la nok en demper
på Truels sin entusiasme og glede over maten! Etter måltidet besluttet
vi å gå en runde ut for å sjekke nabolaget. Der fant vi en del barer og
spisesteder, og endte til slutt opp på Raymond sin favorittbar (uten at
vi traff Raymond!) der vi delte en mugge med øl. Neste morgen gikk vi en
ny runde i nabolaget bare for å få litt mosjon før Truels dro for å
spille golf med Raymond (på burdagen hans!). Svein Erik og jeg tok
hotellets buss til nærmeste digre kjøpesenter og der fikk jeg kjøpt meg
et par nye klesplagg til kveldens bursdagsfeiring.

Om
kvelden ble vi atter en gang hentet på hotellet i BMW`en og kjørt hjem
til Raymonds flunkende nye hus, som lå inne på en golfbane!

Så ble vi tatt med på en omvisning i hva man kan kalle et giganthus – langt over et mål stort!!

Ingen ting å utsette på utsikten mot KL og golfbanen!Hjemme hos Raymond i hans nye hus

Alt
var moderne, og den utvendige heisen som gikk mellom de fire etasjene
var på en måte kronen på verket!! Det var eget mediarom (en slags kino!)
lydisolert musikkrom for sønnen som spilte på trommer, egen stue koblet
til soverommet, som begge var utstyrt med rokokkolignende møbler, bar,
stuer, grovkjøkken, finkjøkken, kontor – you name it! Alt bar preg av
overflod med penger, og kanskje litt underskudd av smak! Uansett så var
det en fornøyelse å få bli med rundt og se herligheten. Etter
omvisningen fikk vi hver vår whisky utlevert før det var på tide å sette
seg i bilene og bli kjørt noen hundre meter bort til klubbhuset på
golfbanen. Her skulle selve festen være.

Vel
inne ble vi presentert for noen av medarbeiderne og noen flere
familiemedlemmer. Så var tiden inne for noen drinker i baren før det ble
annonsert at maten var klar – buffet, med et utall kjente og ukjente
retter. Som en av de få utenlandske hvite gjestene, og antageligvis den
eneste kvinnelige, ble jeg tatt med av en av de kvinnelige ansatte hos
Raymond, som førstemann! Vanligvis bruker jeg å vente litt, for å
orientere meg om de ulike rettene, men nå var jeg nødt til å spørre min
guide om hva som var hva i de ulike bollene – kjekt å vite om det er så
sterkt krydret at man får krøller av å spise det!!!

Etter
maten var tiden inne for å spille biljard og sosialisere. Svein Erik og
Truels tapte grundig i biljard da de prøvde seg mot Raymond, mens jeg
konverserte med et par av de andre gjestene. Deretter var det
bursdagssang før dansingen begynte. Jeg fikk utlevert en eldre kineser
som gjerne ville danse, og da var det bare å kaste seg ut i det. Raymond
danset elegant med alle de viktige damene i livet hans, sekretæren,
kona……

Etter
utallige danser begynte det å tynnes ut i rekkene av gjester, og vi
bestemte oss for å trekke oss tilbake før vi var de eneste igjen. Dermed
ble vi kjørt tilbake til hotellet, mette, lette i hodet og passe
lykkelige etter en uforglemmelig bursdag.

Gode kollegaer på bursdagsfesten til RaymondBursdagssangen ble sunget med intensitet og innlevelse!

Så
var tiden i KL omme, og vi satte oss i bilen. Uforklarlig nok greide vi
å treffe rett vei ut av byen uten omveier, og satte kursen mot Port
Dickson. Etter noen timers kjøring ruller vi inn foran det såkalte
supermarkedet i Port Dickson, der vi får handlet inn litt brød, egg,
juice og fersk kylling (som middagsmat under neste seilas).

Selve Port Dickson var ganske kjedelig, og det tok oss ikke lang tid å se det meste av byen.

Tilbake
i båten var det rolige tider, dvs Truels og Svein Erik vasket båten,
mens jeg gjorde småjobber inne i båten. Dagen etter var det polering av
skutesiden – Truels følte nok at han var kommet til en slaveleir!!

Dagen
etter dro vi videre. Målet for arrangørene av rallyet var at alle
båtene skulle reise samtidig, og de stilte opp med to regattaseilbåter
fra marinen som skulle fungere som eskortebåter! Jommen sa vi
eskortebåter – etter få timer seilte de fra oss, og i følge planen
skulle alle melde posisjon på vhf, men ingen i regattabåtene lyttet til
vhf!! Ingen så noe mer til dem før vi ankom bestemmelsesmålet, Lumut,
som var en marinebase for Malaysia.

For
å komme til Lumut måtte vi ta en nattseilas. Dagen startet med null
vind og kvelende varme. Truels holdt på å forgå, og holdt seg stort sett
innomhus rett foran en vifte! Så rundt midnatt fikk vi et skikkelig
drittvær. Det regnet hunder og katter, det blåste opp i 30 knop og det
tordnet og lynte over alt. Vi hadde på radaren, men det var kun regnvær å
se på den. Spenningen var å stå i trappen opp til cocpit og speide
etter båter hver gang lynet lyste opp himmelen! Det gikk heldigvis bra,
vi traff ingen andre båter og vi gikk ikke i noen fiskeredskaper, selv
om det var fullt av seil og fiskebåter rundt oss på alle kanter!

I tre timer varte drittværet før det sakte, men sikkert roet seg, og sikten ble klarere.

Neste morgen motret vi inn en fjord til Lumut og ankret opp foran en bitte liten marina.

Vi
dro på land og gikk en tur for å finne et sted å ta 12-ølen, og spise
lunch. Øl fant vi i marinaen, og lunch inntok vi litt lengre ned i
gaten, hos mister Lee! Det ble stamstedet vårt for resten av oppholdet i
Lumut!
Vårt stamsted i Lumut, restauranten til Mr Lee

Om ettermiddagen skulle
det være informasjon om neste dags opplegg, og møte med kongefamilien!
Vi møtte opp på avtalt tid, men da ingen ting skjedde, og ingen visste
noe om noe som helst, dro vi liksågodt ut i båten for en liten siesta.
Om kvelden ble vi informert av Mahili, som hadde ventet tålmodig på
info-møtet, at vi skulle møte frem klokken 9 neste morgen med sko som
dekket tærne, kjole/skjørt til under knærne, tildekkete skuldre, menn i
langbukse og skjorte, osv, osv – her skulle vi møte kongefamilien i
verdige former.

Neste
morgen møtte den mest velkledde seilergjengen jeg noen gang har opplevd
for å møte de konglige! Vi ble plassert inne under en teltduk, og der
satt vi og lyttet til musikkorkesteret som stod disiplinert oppstilt
midt i solsteiken med tykke uniformer og svarte hatter, og spilte den
ene melodien etter den andre. Stakkars, det så varmt ut, og i etterkant
fikk vi høre at flere av musikantene hadde besvimt i varmen!

Etter
en god stund dukket det opp en stor hvit Bentley opp, og ut skred en av
sultanfamiliens medlemmer ut – det var vårt såkalte kongebesøk. Mannen
så hyggelig nok ut, og etter å ha hilst på et par av oss seilere ble han
plassert oppe på et podium sammen med en haug av ”viktige personer”. Så
fulgte den ene talen etter den andre etterfulgt av nasjonalsangen og
kongesangen før vi ble plassert i en lang rekke for å håndhilse og
småprate med den kongelige!

Vi
nordmenn prøvde å rasjonalisere tingene, så vi plasserte oss i en
gruppe slik at han kunne snakke med oss alle på en gang. Det var et
sjakktrekk, vips så var vi fri til å trekke oss inn i skyggen og etter
hvert inn til et lunchbord. Der var det lang kø, ikke ølservering, lite
fristende mat – Mr Lee fikk dermed gleden av å tjene noen lunch – ringit
på oss fra Fruen!

Velkledde seiler som venter på sultanen, eller kongen..Kanskje kommer kongen……?Mange prominente gjester deltok under markeringenIkke hver dag vi er med på gruppebilde sammen med de kongeligeKan dette være et kongekupp; – Kong Truels?!

Dagen
etter ble vi med på en arrangert tur for å se noen av severdighetene i
området. Først dro vi til et skjellmuseum, interessant nok, men i små
doser. Deretter bar det videre til et merkelig sted, det var et
ferskvannsbasseng der man kunne lære å svømme og snorkle. Stedet så lett
nedslitt ut, men ute i bassenget var det en haug med malaysiske
ungdommer iført redningsvester. Alle var fullt påkledd, og jenten hadde
til og med på seg skautene sine – det så unektelig litt spesielt ut å
sette på seg dykkermaske iført skaut og full klesdrakt! Men de lo og
koste seg, så da så…..

Muslimer på svømmeopplæring, med hodeplagg og dykkermaske!

Etter
denne litt spesielle opplevelsen dro vi videre til en fabrikk som
produserte sølvpokaler og alle mulige formerer for medaljer og
duppedingser som kan henges på brystet og fremkalle beundring og
ærefrykt! Her fikk vi også servert en enkel lunch og anledning til å
besøke butikken deres!

På tur i Malaysia; her er vi på besøk hos en medalje,- og sølvprodusent

Ferdige produkter

Deretter
ble vi kjørt gjennom byen der sultanen hadde sitt palass for viktige
sammenkomster – vi fikk så vidt et glimt av et digert kompleks av en
bygning fullt av pump og prakt. Deretter kjørte vi et kort stykke videre
til det gamle sultanpalasset. Det var dessverre stengt pga
restaurering, for det var en vakker bygning, og sikkert interessant å få
se innvendig!

Som
avslutning på dagens tur dro vi innom en diger grotte som var mange
kilometer lang. Vi fikk se noen hundre meter innover inkludert litt
informasjon fra en guide, før vi snudde og satte kursen tilbake til
bussen. Etter en lang dag kom vi endelig frem til marinaen og kunne
rusle ned til Mr Lee og ta en enkel middag og noen øl før vi stupte i
seng!

Neste
stopp på seilasen var Penang. Vi forlot Lumut grytidlig om morgenen,
før det ble lyst, for å dra de 75 nm frem til neste ankringspunkt. I
følge kartet skulle det være en del staker og lys som skulle vise oss
veien ut fjorden og videre nordover – det stemte dårlig! Det var et par
lys, men de stod ikke på kartet, de som stod på kartet lyste ikke osv,
men vi kom oss atter helskinnet ut på det åpne hav. En kort periode
hadde vi faktisk god vind og kunne seile noen timer – det var den første
gangen Truels opplevde ren seilas på denne turen. Det varte selvsagt
ikke lenge før vi måtte støtte opp med motor for å holde farten oppe!
Beskjeden fra arrangørene var at alle skulle ankre opp bak en øy som
heter Pulau Jerejak, og ligge der over natten. Neste morgen skulle vi
samles til en stor flottilje og seile samlet under broen fra fastlandet
over til Penang. Som sagt så gjort. Neste morgen startet vi alle på likt
og anført av en stor slepebåt som blåste mengder av vann ut av
vannkanonene sine (så veldig imponerende ut!) krysset vi under broen
mens TV og aviser visstnok skulle ta bilder av oss!

I samlet flokk under broen mellom fastlandet og Penang

Så
nærmet vi oss marinaen i Penang, Tanjang City Marina, og etter litt
lettere kaos der 25 båter skal organiseres på plass, var vi godt fortøyd
til flytebryggen.

Svein
Erik ble rene kjendisen der han stod på bryggen og skulle fortøye
båten. To ganger ble han intervjuet av TV, og måtte fortelle om det fine
arrangementet, og hvor glade vi var for å få anledning til å være i
Malaysia!

Etter
den harde påkjenningen det er å være populær fant vi ut at det var på
tide å finne et egnet lunchsted, og dermed strøk vi av gårde ut av
marinaen. Rett over veien fant vi et lite, men populært sted med masse
sjømat, og litt annet. Etter at vi var ferdige med å spise ble vi
stående å beundre kokken, maken til hurtighet med wokpannen skal man
lete lenger etter!

I
Penang traff vi igjen våre gamle seilervenner fra Middelhavet, Odulphus
med Carla og Peter. Vi har ikke sett dem siden Corfu i 2004, men nå lå
de her og hadde båten på land for stoffing og lakkering. Odulphus gjorde
det motsatte av oss. I stedet for å gå ut av Middelhavet, krysse
Atlanteren, Panama og Stillehavet, så gikk de inn til Tyrkia, lå der et
år, og seilte så ”motsatt vei” gjennom Suez og Rødehavet før Indiske hav
og til Malaysia. Det var utrolig morsomt å treffe dem igjen, og siden
det var diger middag om kvelden med såkalt ”steamboat”-mat snek vi dem
med oss inn – ingen merket om det var et par ekstra munner å mette
allikevel. Steamboat-mat er en slags fondue der det blir plassert en
diger gryte formet som en smultring (hull i midten) midt på bordet med
varm buljong. Så slipper man den maten man ønsker opp i buljongen og
koker etter eget ønske. Problemet er å finne tilbake den maten man slapp
oppi!

Truels
var også primus motor for å arrangere en egen tur rundt på Penang. Vi
leide en minibuss med plass til 10 stk og fylte den opp med norske
seilere, og et par australske!

Første
stopp var et tempel, Wat Chajyamangkalaran, som er en blanding av
kinesisk, thai og burmesisk arkitektur, bygget på 1800 tallet. Inni
ligger den 3. største liggende Buddha i verden, over 33 meter lang.

Over tredve meter lang liggende Budda i Penang

På besøk i hjemmet til Cheong Fatt Tze i Penang

Så
tok vi en rask tur innom botanisk hage før vi besøkte Cheong Fatt Tze
sitt hjem bygget på 1880-tallet. Cheong Fatt Tze var en kineser som
hadde tjent en stor formue på handel, og ble etter hvert en ledende
skikkelse i Penang og Malaysia. Huset gikk etter hvert i arv, men
slektningene klarte ikke å holde det i hevd. Problemet var at huset ikke
kunne selges før sønnen døde, men da ble det kjøpt opp av en gruppe
investorer som puttet masse penger inn i restaurering av huset. Det
morsomme var også at vi hadde en ung guide som var veldig god i engelsk
og som gav oss masse informasjon om livet den gang, hvorfor hus ble
bygget på den måten de ble, overtro, tradisjoner osv – veldig bra og
interessant, og fortalt med en stor porsjon humor!

Dermed
var det tid for lunch, og sjåføren tok oss med til en såkalt
hawkerstall – en platting med tak over der det er fullt av stoler og
bord omringet av store og små matboder der man går rundt og ser og peker
på det man har lyst på å spise!

n typisk selger av mat i en såkalt ”hawkerstall”

Etter
lunch drar noen av gårde for å se et annet tempel mens resten går sakte
opp til ”Fløibanen” for å ta toget opp til Penang Hill. Vi møtes alle
sammen på stasjonen og tar et av verdens mest saktegående tog opp til
830 moh, til toppen av Penang Hill. Her er det storslått utsikt utover
hele Georgetown og Penang.

Som
avslutning på dagen dro vi en tur innom et supermarked for å bunkre opp
med litt brød og ferskvarer siden vi satset på en ankring før vi kommer
opp til Langkawi, som er neste stopp på ruten.

Penang
var for oss siste stopp i rallyprogrammet. Herfra dro vi utenom
programmet, ellers ville vi få for kort tid sammen med Truels i
Thailand. Så fra Penang tok vi en relativt kort tur opp til en øy som
heter Pulau Telor der vi for første gang med Truels om bord gravde frem
snorkel og svømmeføtter. Det var ikke mye å skryte av, men godt og varmt
i vannet var det, og sikten var bedre enn det vi hadde opplevd i
Malakkastredet så langt.

Apropos
Malakka så visste vi jo at piratfaren var sterkt overdrevet og at det
var stort sett kommersielle båter som kunne blir utsatt for angrep, men i
tillegg til piratfaren hadde vi blitt fortalt at stredet var full av
skumle fiskebåter og fiskeredskaper og at det fantes store hauger med
drivved som fløt frem og tilbake og kunne være farlig for mindre båter
som oss. Lite av disse ryktene stemte for oss; det var en del
fiskebåter, og en del fiskeredskaper, men de holder seg nærmere land, og
den fryktede drivveden så vi aldri noe til selv om det fløt mengder med
søppel i perioder – i det hele tatt så var ikke forholdene verre her
enn vi opplevde i Indonesia, kanskje snarere tvert i mot – der fløt det
drivgarn over alt!!

En typisk malaysisk fiskerbåt

Fra
Pulau Telor motret vi oss opp til Langkawi, Malaysias siste store øy
før Thailand, og som er helt tollfri. Et lite stykke før vi ankom Kuah,
hovedstaden møtte vi en vegg av regn. For å slippe å gå inn under slike
forhold besluttet vi å kaste anker bak en liten øy. Som tenkt så gjort,
og vi lå der noen timer og avventet været. Regnet stilnet etter hvert og
ble sildreregn da vi besluttet å gå inn i havnen og kaste anker. Cintra
og Checkmate lå allerede inne i marinaen.

Vi
fant en grei ankringsplass, og var akkurat ferdigankret da regnet
startet igjen. Truels var varm og svett og bestemte at hvis vi fikk
plass i marinen så skulle han betale en natt der – han orket ikke tanken
på en hel kveld innelukket i en varm og klam båt!

I
følge damen på marinakontoret så hadde de en ledig plass til oss i to
netter – så velkommen skulle vi være. Opp med ankeret og frem med
fendere og fortøyningstau.

Så i løpet av en våt time var vi atter vel fortøyd ved en flytebrygge, og Truels så betydelig mer lettet ut!

Neste
dag tok vi en drosje inn til Kuah. Her var det to, tre gater stappfulle
av taxfree-butikker som solgte sigaretter, parfyme og sprit. Vårt mål
var å bunkre opp vin og litt sprit så vi gikk fra butikk til butikk og
sjekket utvalget. Deretter delte vi oss opp og fikk til sammen handlet
60 flasker vin og noen flasker whisky og gin før vi tok en drosje
tilbake til båten. Så startet det store puslespillet med å få stablet og
pakket vekk alt sammen!

Dagen etter oppsøkte vi nærmiljøet, fikk handlet litt matvarer og tittet litt på omgivelsene.

Neste
morgen fylte vi opp diesel og satte kursen mot Rebak marina. Ikke fordi
vi trengte å ligge i enda en marina, men fordi Mahili lå der og det
ville være hyggelig å treffe dem igjen, samt å rett og slett se
marinaanlegget. Det var få båter og fullt av ledige plasser i Rebak.
Marinaen ligger på en øy, og man må ta en kort fergetur over til
fastlandet. På fastlandet er det heller ikke masse fasiliteter så man må
leie bil for å få gjort noe som helst. Litt tungvindt, men hvis man
trenger en plass å legge fra seg båten på så er dette en ideell plass.

Rundt
marinaen er det en resort med flott badebasseng, bar, internett og en
god restaurant. Den dagen vi ankom var det barbeque arrangert av
hotellet som en ukentlig begivenhet og til en fornuftig pris – den ble
vi med på sammen med Mahili, Cintra og Checkmate.

Dagen
etter gikk Truels, Svein Erik og jeg en tur rundt på øya for å få litt
vel tiltrengt mosjon. Underveis fant vi en nedlagt fabrikk, og da vi
gikk inn for å snuse litt rundt fant vi ut at det var en nedlagt
glassblåserfabrikk – utrolig å anlegge noe slikt ute på en liten øy!

Etter
to netter i Rebak vinket vi farvel til de andre båtene. Mahili skulle
ligge der minst to uker til for å hvile og pusle litt med båten. Cintra
og Checkmate skulle dra på 16 dagers tur til Vietnam, og båtene skulle
ligge igjen i Rebak. Dermed dro vi alene av gårde mot Thailand, men
allerede etter noen timer ute på det åpne hav hørte vi at Stormsvalen
kalte oss opp, de var på vei i samme retning som oss!

Fra
Rebak dro vi en kort times tur opp til Telaga bay for å sjekke ut av
Malaysia. Vi la oss for anker i en slags kunstig lagune, der noen hadde
laget to kunstige øyer for å beskytte ankringshavnen. Inne i Telaga var
det en marina, og det var her den offisielle avslutningen på Malaysia
rally skulle være en uke senere. Telaga hadde ikke så mye å by på
bortsett fra en rad med små restauranter fra ulike nasjoner. Det var
italiensk, cubansk, thai, malaysisk og ikke minst en restaurant som
skiltet med USSR! Vi har lenge levd i den tro at Sovjetsamveldet var
nedlagt…..

Vi
besluttet å bli en dag i Telaga, så neste dag tok vi jolla på land og
gikk en passe lang spasertur til et digert gondolanlegg. Truels har en
anelse høydeskrekk og foretrakk å utforske en resort han hadde bodd på
mange år tilbake, mens vi tok banen opp på toppen, dvs banene, for først
gikk vi bratt opp til litt over 600 meter,
og så videre med en ny gondol opp til litt under 800 moh. Flott utsikt,
men det var litt disig, så bildene vi tok ble ganske dårlige.

Gondoltur opp på fjellet i Langkawi

I
tillegg til gondolbanene hadde de bygget en spesiell gangbro med et
spenn som gjorde at broen gikk i en bue med den følelsen av at man hang i
løse luften.

Vel
tilbake på landjorden møtte vi Truels igjen og så gikk vi sammen
tilbake til resorten han en gang hadde bodd på for å innta en bedre
lunch!

Om
ettermiddagen tok vi en drosje til nærmeste supermarked for å bunkre
opp med øl. Siden det er taxfritt på Langkawi koster øl omtrent ingen
ting, noen få kroner for en boks!

Svein
Erik begynte å bli litt engstelig for vannlinjen, men både vin og øl er
jo tyngde som forsvinner…….. (bortsett fra rundt midjen da!)

Neste
morgen legger vi oss inne i marinaen og fyller opp båten med diesel.
Det er mye billigere å fylle diesel på bensinstasjonen som ligger rett
ved marinaen enn ved selve båtdieselbrygga, så Truels og Svein Erik får
kjørt seg med å bære kanner med diesel, fylle på tanken og tilbake
igjen…

Selve utsjekkingen fra Malaysia går uten store begivenheter, og så er vi klare til å dra til Thailand.

Farvel Malaysia

Nov-des

Reisebrev 09-07

Thailand – here we come!

Første
stopp inn i Thailand etter Langkawi er kun et par timer unna, i le bak
en bratt øy Koh (øy på Thai) Tarutao. Her gjør vi ingen ting bortsett
fra å late oss og lage middag. Neste morgen drar vi 35 mil videre til
Koh Phetra. Dette er også bare en mellomlanding, men her møter vi i
hvert fall Stormsvalen igjen, og blir invitert over på en sundowner –
hyggelig.

Så
er neste mål Koh Muk (eller kumøkk som vi døpte øya til). Dit er det ca
25 mil med motvind og en skarp kryss. Vi legger oss i en anbefalt
ankringsbukt, men finner mye stein så ankeret sitter relativt dårlig. I
tillegg begynner det å dukke opp en god del svell i løpet av kvelden og
natten. Men nok om det, det viktigste var at vi skulle på
oppdagelsesferd. På Koh Mok er det nemlig en spesiell attraksjon. Man
kan ta jolla, eller svømme innover en tunnel i fjellet ca 80 meter.
Da åpner det seg en lysning, og så er man plutselig ute i friluft igjen
– det er som en hule midt inne i fjellet der taket er tatt av, og midt
inne i ”hulen” er det en liten sandstrand og en del vegetasjon.
Fjellsidene er dekket av vegetasjon og alt er grønt og frodig. Det
finnes ingen veier å komme ut herfra enn via tunnelen, fjellsidene er
for bratte (hvis man ikke har med seg klatreutstyr da..).

Vi
kom dit mens det var høyvann, og det var ganske lavt under taket i
tunnelen. Det var en spesiell og litt skremmende lyd når bølgene slo
innover i tunnelen, men vi hadde med oss dykkerlykter og padlet oss
rolig og forsiktig innover – spennende.

Grottebesøk, vi må padle oss gjennom en tunnel somer over 80 meter lang, og mørk!

Mange steder er det skikkelig lavt under taketEndelig gjennom tunnelen og inn til stranden!Veldig spesielt landskap møter oss i Thailand

Fra
Koh Mok dro vi videre til Phi Phi øyene, de skal være enormt populære
turistmål. Etter en perfekt seilas (for en gang skyld) tøffet vi inn i
Phi Phi Don rett etter lunch, og prøvde å finne en egnet ankringsplass
blant alle charterbåter, dykkerbåter og bøyer som lå spredd over alt. I
tillegg så raste det turistbåter frem og tilbake over alt og skapte det
forvirrende bølgemønsteret. Ikke en båt tok hensyn til andre, men turet
frem etter eget hode og lyst!

Heldigvis
roet alt seg ned i 15-tiden, da ble de fleste turistene fraktet tilbake
til fastlandet. Vi tok da sjansen på å bevege oss i land og fant oss
etter hvert en restaurant og et ølsted. Over alt hvor vi gikk hørte vi
svenske stemmer, og en gang i blant en norsk. Det var nesten et sjokk å
havne opp i et sånn typisk turistfelle, fortsatt litt preget av
tsunamien, men breddfull av ungdommer, restauranter, barer, internett,
overnattingssteder og salgsboder.

En
kveld holdt, jeg tror mye av den opprinnelige sjarmen på Phi Phi er
forsvunnet i en elendig planlegging og organisering av turismen.

Neste morgen kan vi igjen sette seil og vi fikk en veldig bra seilas
til Phuket og Ao (bety bukt på thai) Chalong. Igjen ankrer vi opp og
tar jolla på land for å sjekke inn i Thailand. Immigrasjon, customs og
havnesjef er alle samlet under samme tak. Først immigrasjon der vi
fyller ut bunker av papir og får våre to mnd visum godkjent. Så får vi
beskjed om at vi enkelt kan få utvidet visumet til tre mnd ved å sjekke
inn ved immigrasjonen i Phuket by. Da ville vi også få vite hva som er
dagens regler for å få opphold i opp til et år. I mellomtiden er det
valg her, og det kan også påvirke regelverket!

Hos
customs fikk vi vite at båten automatisk fikk ”oppholdstillatelse” for 6
mnd, og med muligheter for 6 mnd forlengelse – da er i hvert fall Fruen
berget!!

Havnesjefen
var en ung jente som bare smilte og tok imot papirene vi trengte å
fylle ut for å få ligge i Ao Chalong – alt gikk med andre ord raskt og
smertefritt for seg, og alle var hjelpsomme og vennlige. Vi ble ikke så
mye klokere på visumreglene, men det får vi ta i neste omgang!

Ao
Chalong er en relativt stor bukt full av seilbåter, en god del av dem
bar preg av å ha ligget der en stund! På land var det en rad med små
spisesteder langs sjøen, og selve Chalong lå lett tilbaketrukket fra
havnen. I følge pilotboken var det Jimmys lighthouse som var selve
møtestedet for seilerne, men der var det relativt glissent de få gangene
vi stakk hodet innom!

Det
er relativt langgrunt i Ao Chalong, så for å gjøre ting enklere for
alle turistbåtene som kommer og går i en jevn strøm er det bygget en kai
som strekker seg flere hundre meter utover i bukten. Helt ytterst er
det laget to flytepontonger der båtene kan legge inntil. Da vi kom
blåste det ganske godt, og det var en del skvalpebølger i hele bukten.
Ikke noe problem for Fruen, men jolleturene ble ganske våte opplevelser!
Vi valgte derfor å legge jolla helt ytterst på kaia slik at turen ut
til Fruen ble så kort som mulig, og vi fikk litt ekstra mosjon ved å gå
noen hundre meter hver vei! Om kvelden gikk vi en tur inne i Chalong,
som hadde et par minimatbutikker, en del restauranter, en god del barer,
massasje, apotek, seven-eleven…..ikke store plassen, men hadde det
aller høyst nødvendige.

Vi
fant ingen fristende spisesteder så vi trakk oss ned til havnen og fant
oss et hyggelig sted. Over alt var det forresten pyntet med utenlandske
flagg, og Norge var klart en av de dominerende – hva kommer det av?

Neste
morgen drev vi knallharde forhandlinger med den kollektive
taxi-gruppen, og klarte til slutt å få den prisen vi ønsket – 1000 bath,
dvs ca 165 nok for en bil med sjåfør en halv dag! Så satte vi oss inn
og dro en rundtur til de tre marinaene som er i Phuket. Først var vi
innom Yacht Haven, grei og luftig marina, langt unna det meste unntatt
flyplassen. Det var stappfullt der, men vi satte oss opp på en
venteliste for neste år. Er nok en veldig grei marina å legge båten når
man skal ut og reise. Neste stopp var Boat Lagoon som lå mye nærmere det
meste og hadde fullt av bedrifter etablert i marinaen. I nærheten lå
også to-tre båtbutikker – og det er jo absolutt ingen ulempe! Største
aber her var at hele marinaen lå inne i et sumpområde omkranset av
mangrovetrær, og rundt selve marinaen var det bygget hus slik at det var
kvelende varmt der inne. Leie av aircon er kanskje tingen! Uansett, vi
har plass der fra slutten av januar. Da skal vi starte jobben med å
oppgradere Fruen fra havet noen hakk til. Hun skal bli lakkert
innvendig, reparert teakdekket, få ny solbeskyttelse, samt masse andre
mindre jobber. Her er målet å få gjort ting som ikke krever store
investeringer, men som er arbeidskrevende – timelønningene er jo noe
lavere her enn mange andre steder i verden!

Til
slutt stakk vi innom det nyetablerte Royal Phuket Marina. Der var det
ledige plasser etter hvert, men det kostet vesentlig mer enn de andre
marinaene. Etter en slik
anstrengende dag avsluttet vi med en rask tur innom Tesco, et digert
supermarked, der vi fikk handlet inn det aller mest nødvendige for
frokost og lunch.

Dagen
etter dro vi nordover på vestsiden av Phuket. Her var vannet betydelig
klarere, og dagens mål var Ao Patong. Etter omtrent tre timers motortur
med enkelte kastevinder kan vi kaste anker innerst i Ao Patong. Her ser
vi 4-5 andre seilbåter. Vi har ikke før kastet anker før den første
vannskuteren omtrent snitter baugen på båten, og så følger den ene etter
den andre. En gang telte vi over 20 vannskutere rundt oss i bukten –
det er noe skikkelig svineri! Det bråker som et helvete, og det er stort
sett bare idioter som kjører dem – hvorfor må de absolutt svinge 1 meter fra
vår båt!! Hvis noen spør meg så skulle vannskutere forbys generelt, og
heller tildeles noen få folketomme bukter der de kan more seg – men det
er vel ingen som spør!

Igjen
tok vi en jolletur på land og ruslet rundt i gatene og orienterte oss
litt. Det var svenske stemmer overalt, svenske og norske flagg, menyer
skrevet på svensk, selgerne kunne si ”hur mår ni” og ”takk så mycke” –
det var som å komme tilbake til Gran Canaria og Puerto Rico!

Vi
fant oss allikevel et hyggelig sted å spise middag den kvelden, og vi
sugde inn litt av turistatmosfæren – det er en stund siden vi har
opplevd det.

Neste
dag forhandler vi igjen pris for en bil for en halv dag, og klarte også
denne gang å få bil med sjåfør for 1000 bath, det har blitt
standardprisen vår nå!

Så
setter vi oss inn og tar en ny tur opp til Boat Lagoon, der Svein Erik
får avklart et par ting. Så var vi selvsagt innom en båtbutikk slik at
vi fikk satt en lensepumpe i bestilling. Deretter dro vi inn til Phuket
by. Vi hadde på forhånd bestemt oss for å se den gamle portugisiske
delen av byen – den skal være den eneste attraksjonen som finnes i byen!
Som bestemt, så gjort – og vi trasket gatelangs, opp og ned, og fant
noen rester av fine hus og fasader, men var ikke veldig imponerte. Men
pytt, pytt, vi fant et greit sted å spise en enkel lunch, ruslet litt,
fikk kjøpt thailandsk mobilnummer og var i det hele tatt fornøyd med
bybesøket. På vei tilbake stoppet vi innom en golfklubb for å sjekke ut
mulighetene for å lære å spille golf mens vi er her – vi får se, først
må vi få båtoppgavene under kontroll, så kan vi konsentrere oss om å
lære golf!

I
Patong er det bygget et digert handlesenter inkludert en stor
Carrefour-butikk. Så som avslutning på dagen kjørte sjåføren oss dit og
sa farvel!

Vi
gikk en runde gjennom butikken bare for å sjekke utvalget, og endte opp
med en sprø og fin baguett og et annet fransk brød til frokost, nam!

Om
kvelden var vi igjen ute og spiste middag, og etterpå spanderte Truels
drinker på oss på noen av de lugubre barene i området med stappfullt av
søte thai-damer!

Vår første barrunde i Patong!

Skikkelig natteliv i Patong med lettkledde jenter – og gutter…..!

Ikke rart man føler seg hjemme….I blant er det ganske godt med en skikkelig massasjePå besøk til Phuket by og den portugisiske gamlebyen

Men
nok er nok, og vi besluttet å trekke oss litt lenger sørover, til neste
bukt Ao Kata. Her var det færre vannskutere og mindre forhold på land. I
hovedsak var det to hoteller og en god del restauranter og
souvenirbutikker.

Truels
hadde behov for et par dager alene, så vi kjørte ham inn på stranden,
tok en øl sammen og så forsvant han. Svein Erik og jeg gikk en tur for å
orientere oss. Om kvelden fant vi en enkel og hyggelig restaurant helt
nede i strandkanten – det ble vårt lille stamsted de få dagene vi var
der. Neste dag jobbet vi en del i båten med diverse småting. Lunch og
middag ble inntatt på stamstedet. Om kvelden blåste det opp fra feil
retning og vi ble liggende å rulle hele natten, ubehagelig. Neste morgen
kalte vi derfor opp Truels igjen og ba ham om å komme tilbake til 12-øl
og lunch slik at vi kunne flytte oss til et nytt sted i løpet av
ettermiddagen.

Dermed
dro vi enda lenger sørover til Nai Harn, en bukt som ligger helt på
sørvestspissen av Phuket. Her fantes det ingen vannskutere og det var en
stille og rolig bukt uten svell og bølger.
På land var den sedvanlige lange stranden full av senger og parasoller,
og massevis av små spisesteder. I den nordligste delen av bukten
dominerte Royal Phuket Yacht Club med sitt luksushotell, dvs små
terasseleiligheter som fylte den ene åssiden, samt flere eksklusive
restauranter og en diger bar.

Vi
spiste selvsagt en grei middag på land den kvelden, og neste morgen tok
vi jolla til en ennå mindre strand og gikk derfor til Laem Phromthep –
det sørligste punktet på Phuket.

Vi
gikk helt ut på tuppen og tok noen bilder – det er nok aller finest å
være der ved solned,- eller soloppgang (i hvert fall for de som ikke bor
i en seilbåt!)

Spasertur til ”verdens ende”, det sørligste punktet på Phuket

Etter
vår anstrengende tur dro vi tilbake til båten og tok opp ankeret. Nå
var målet en øy ca 10 mil sør for Phuket, som flere steder ble beskrevet
som en dykke,- og snorkleperle!! Forventningene var høye – vi ville jo
gjerne unne Truels en skikkelig snorkleopplevelse for han måtte reise
hjem. Dermed dro vi til Racha Yai (Konge stor) og kastet anker midt
blant alle turistbåtene. På land var det et 5 stjernes hotell, en liten
restaurant og en enkel strandbar, men først var det på med badebukse,
dykkermaske og svømmeføtter. Vi tok jolla over til den ene siden av
bukten der vi hadde observert noen snorkle litt tidligere. Ut i vannet –
hæææ? Er dette det de skryter av? Riktignok var det en del små fisker i
ulike farger og fasonger, men korallene var får og med kjedelige
farger! Vi testet ut den andre siden av bukten også – for sikker hets
skyld, samme der, med unntak av at så en passe stor murene som stakk
hodet ut av hulen sin på jakt etter dagens lunch. Vel tilbake i båten
måtte vi stille oss spørsmålet om det var vi som var for bortskjemte,
eller om dette var alt Phuket har å vise frem av sjøliv. Vi får håpe vi
finner noen andre steder etter hvert, men jeg er ikke optimistisk!

Landskapet er ganske spesielt i Thailand, med steile klipper og bratte fjellVakre strender finnes det over alt rundt Phuket og øyene utenfor

Middagen
ble inntatt på en hyggelig liten restaurant og etterpå besøkte vi
strandbaren. Der var det tre stykker som holdt til, og ingen gjester. Vi
var kveldens gjester og ble tatt i mot med åpne armer. Etter et par
kommentarer rundt bartenderes valg av musikk fikk vi utlevert cd-mappen
hans og kunne velge selv! Drinkene var gode, og det var en egen stemning
og sitte på en hard benk og dingle med beina i sanden mens bølgene slår 5 meter unna!

Neste
dag gikk vi en fin tur tvers over øya, og stakk også innom en annen
resort som lå litt lengre unna bukten – det var godt å strekke litt på
seg, mosjon blir det alt for lite av for tiden.

Så heiste vi anker og dro tilbake til Nai Harn.

Om
kvelden inviterte Truels oss på middag på Yacht-klubben. Vi dresset oss
litt opp med rene skjorter og kjole. Først var det drink i baren (til
tre ganger så høy pris enn i mer enke omgivelser) Så fikk vi tildelt et
bord med flott hvit duk og så kom toppen av alt; et fat med sprøe,
ferske rundsstykker. Vi ble enige om at vi egentlig kunne ha klart oss
med det (og litt rødvin da!) Truels og Svein Erik bestilte kloke og gode
retter, mens jeg forsøkte med på en miks av italiensk og thai spagetti
og kylling (kokkens anbefaling!). Kokken og jeg hadde litt ulike
oppfatninger om graden av het krydring på italiensk spagetti…….

Men omgivelsene var gjennomførte og hyggelige, vinen var bra og selskapet upåklagelig!

Dagen
etter fant vi en søt ung mann som var villig til å kjøre oss for 1000
bath, og denne gang dro vi opp for å se en båtutstilling ved Royal
Phuket marina. På veien stoppet vi ved en båtbutikk, bare for å sjekke
utvalget. Det viste seg at de hadde spesialtilbud på diverse i
forbindelse med båtutstillingen, så vi klarte å lette lønnskontoen for
noen kroner mens vi var der!

Selve
båtutstillingen var enkel, med hovedvekt på motorbåter, men vi var
innom et par katamaraner, det er alltid gøy å se hvordan de er utformet
og innredet.

Vi traff Stormsvalen på utstillingen, og vi tok en felles lunch.

Så
på veien hjem stoppet vi atter en gang på Tesco for å handle litt brød
og frukt før vi kjørte hjem i øs pøs regnvær. Det verste været hadde
gitt seg da vi kom frem, men det var lett yr fremdeles. Da vi hadde fått
lastet alt pikk pakk i jolla ble det opphold – typisk!

Denne
kvelden var Truels sin siste om bord for denne gang. Vi tok en
sundowner om bord og så dro vi inn på land for å spise middag. Jeg fikk
velge, og denne gangen ble det en italiensk restaurant, der vi simpelthen
delte et par pizzaer. Kanskje ikke det helt store festmåltidet, men det
hadde vi på en måte hatt dagen før!

Vel
ute i måltidet dukket eieren av restauranten opp, en ung italiener,
Lorenzo! Han var så pratesyk at det endte med at vi inviterte han til å
sitte ned og spanderte et par øl på ham. Hyggelig bekjentskap, og han
kan kanskje også være et nyttig bekjentskap på sikt, det virket som han
hadde peiling på litt av hvert.

Neste morgen var det tid for å pakke sakene, og jeg pakket vel nesten mer enn Truels! Målet var å fylle opp bagen med 20 kg bagasje,
så både ikater kjøpt i Indonesia og julegaver til tantebarn og
barnebarn ble puttet i bagen. På toppen var det så vidt plass til klærne
til Truels!

Så
dro vi inn på land, fikk lagt bagen i samme taxi med den hyggelige unge
mannen som hadde kjørt oss dagen før og så var det tid for vår siste
12-øl på en stund. Etterpå var det farvelklemmer og vinke adjø. Går alt
etter planen ses vi igjen om ca 6 uker! Da er planen å reise rundt i
nabolandene sammen.

Farvel for denne gang Truels, vi gleder oss til å se deg igjen!

Det
er alltid litt tomt når noen forlater båten, særlig etter så lang tid
sammen, så resten av dagen ble ganske så slapp der vi lå og leste hver
vår bok!

I
skrivende stund ligger vi fortsatt i Nai harn og har brukt mye tid på å
skrive reisebrev, mailer, rydde og vaske. Svein Erik har begynt på
”listen” sin, og renser filtre på watermaker, skifter glass på
instrumenter, fikser dårlig kontakt på brytere, i det hele tatt alle
slike små oppgaver som følger med livet om bord.

Videre
fremover er planene løse. Julen skal feires, men i hvilken form vet vi
ikke ennå. Vi får se hvem som dukker opp av kjente båter. I romjulen
eller etter nyttår skal vi seile opp til Krabi og utforske øyene og
strendene der. Vi skal også treffe flere nordmenn som er i Krabi-området
på juleferie. Det blir gøy.

Nå
er det 10 dager igjen til jul, og vi er stort sett ferdig med
juleforberedelsene. Sild ble kjøpt inn på Ikea i Singapore og Gammel
Opland kom Truels med! Julepyntingen består av å legge på en rød løper
og hente frem isopornissen som Malene, min niese laget til oss før vi
dro fra Norge – da er det julestemning!

Selv om det er tidlig så får vi ønske alle en riktig god jul og et godt nytt år!