Fruen fra havet

Jan-feb

01-10

Den 17. januar klokken 8.00 forlot vi Phuket. Klokken 15.00
var vi tilbake i Phuket!! Hva skjedde? Vi dro av gårde for motor, det
var omtrent vindstille, men vi var mentalt forberedt på å ligge i
Phukets ”vindskygge” i minst et døgn, så vi tok motringen med knusende
ro! Rett før 12-ølen sjekket Svein Erik ladningen, og oppdaget at
dynamoen hadde sluttet å lade. Ingen god start på en lang tur, så
beslutningen om å snu kom raskt. Tross alt var vi heldige, i og med at
det skjedde så tidlig etter at vi hadde startet turen, så da vi kom til
Patong beach ringte vi til vår ”faste” reparatør som lovet å komme neste
formiddag med en ny Balmar dynamo. Vi hadde planlagt å dra sammen med
to andre båter, bl.a svenske Blue Moon. De startet et par timer senere
enn oss, så da vi var på vei tilbake traff vi på dem på vei mot Uligan,
Maldivene. Det var Kennet på Blue Moon som anbefalte Balmar dynamo da
den er spesiallaget for båter, og ikke for biler noe som betyr mye for
kjølingen, og dermed levetiden. Dette er 2. gang vi må skifte dynamo på
turen, så nå håper vi det er gjort for siste gang på vår ferd rundt
jorden!!

Reparatørene
kom dagen etter og fikk montert dynamoen, men fikk den ikke til å
fungere skikkelig. Neste dag kom de igjen for å gjøre et nytt forsøk –
med en annen dynamo av samme merke. I mellomtiden hadde vi snakket om at
vi burde finne ut om ikke Ventana var i nærheten, de var på vei sørover
fra sin dykkertur på noen øyer lengre nord! Som sagt så gjort, og
plutselig fikk vi svar på vhf – de hadde passert bukten vi lå i et par
timer tidligere, men ville gjerne snu og møte oss en kveld slik at vi
kunne få en siste avslutning for denne gang!!

Dette
var på en fredag, og tradisjonen tro måtte vi ta en Dry Martini før vi
satte kursen mot Patongs natteliv! Vi startet med å spise på en
mexicansk restaurant før vi gikk en runde på Bangla road, der det meste
skjer på kvelden. Så dro vi inn på en irsk restaurant for en pint med
Guinness og litt levende musikk. For oss seilere som legger oss klokken
21 hver kveld ble det en sen natt der vi surret tilbake til jollene ved
midnatt…..På veien hadde Elisabeth og jeg falt for fristelsen til å
kjøpe oss hver vår maske for å oppgradere utseende – til stor munterhet for de lokale!!

To søte små miss piggies!!

Neste
dag dro Ventana videre, og vi fikk endelig dynamoen til å virke, dvs
reparatørene klarte det!! Vi besluttet å dra neste morgen.

Så
endelig var vi i gang igjen. Vi motret de første 26 timene før vi kunne
sette seil. Vi har jo vår flotte kritthvite genaker som ble sydd ny i
New Zealand som erstatning for den gamle som ”råtnet”. Den har ikke vært
mye brukt etterpå, men nå kom den til heder og verdighet. De første
dagene var det mye platt lens og veldig variabel vindstyrke. Det betyr
en del seilskift, særlig opp og ned med genaker og ut og inn med genoa!
Vi fikk stadig besøk av store flokker med delfiner – det er alltid en
stor opplevelse. På vei til Nicobarene opplevde vi et pussig fenomen. Vi
seilte sørvestover, og hadde 0,5 – 2 knop medstrøm – en drøm!, men
omtrent hvert 15.minutt gikk vi over ”belter” av urolig sjø der vi møtte
skikkelig motstrøm – det føltes som om båten ble stående stille noen
ganger! ”Beltene” var ikke mer enn ca 500-700 meter brede – merkelige saker, og vi har ikke funnet noen forklaring på fenomenet!

Etter
at vi hadde passert Nicobarene og dreide mer mot nordvest forsvant
disse beltene, og vi hadde en knall medstrøm hele tiden. Vi leste,
spiste, løste Sudoku, laget brød, hadde vakter, justerte seil, heiste
seil, sov og Svein Erik hadde sin daglige flyvefisk -opprensing på dekk.
Noen dager var det minst 5 fisker som lå der og tørket opp….

Dagen
gikk fort, et døgn seilte vi med over 7 knop i gjennomsnitt – det er en
god fart for Fruen. I perioder var vinden stabilt oppe i 16-20 knop, og
på lens gir det en grei fart……

Den
7. dagen underveis nærmet vi oss sydspissen av Sri Lanka og fikk besøk
av en fiskebåt som ville selge oss fisk, og bare var veldig nysgjerrige
på hvem vi var og hvor vi kom fra. Liten båt med masse fiskere om bord –
for et liv!

Så
forsvant vinden og vi var nødt til å motre en periode. Etter hvert kom
vinden tilbake og vi kunne sette seil igjen, og sjøen ble ganske grov.
På formiddagen satt Svein Erik på ”losiden” i cocpit, dvs den siden som
er ”høyt oppe” når båten legger seg over. Han satt i en av de såkalte
”amerikastolene” våre som er utformet slik at vi kan sitte i
fartsretning og se fremover. Han leste en bok og ble etter hvert litt
trøtt slik at han slumret inn. Plutselig kom det en skikkelig bølge som
vred båten sideveis med den følge at Svein Erik og ”amerikastolen” ble
vippet ut av setet og klemt ned mellom setet og styrekonsollen. Det
hadde ikke vært så farlig hadde det ikke vært for at det stod et
vannglass i en teakholder montert på styrekonsollen som ble knust, og
glasset skar et skikkelig kutt i låret til Svein Erik. Blodet sprutet,
og mens Svein Erik prøvde å stoppe blødningen med hendene, prøvde jeg å
få ham opp fra glasskårene uten selv å bli kuttet opp. Etter en liten
stund ble stol og pasient lagt på benken igjen mens jeg fikk kastet
glasskårende og vasket vekk blodet. Så var det å grave frem nødvendig
utstyr fra medisinskapet. Vi har sysaker, men ikke husker jeg hvordan
knuten skal lages, og kanskje var det fortsatt glass igjen i såret, så
vi valgte å legge på en trykkbandasje, og så surre rundt en ekstra
støttebandasje utenpå. Vi var da 1,5 døgn unna Uligan, så vi satset på
at det gikk bra til vi kom frem, og håpet også at det var en lege på
stedet som kunne ta en ekstra titt!

Det gikk jo heldigvis bra, men moralen er klar – ikke glass i cocpit under seilas!!

Skikkelig kutt i låret på vei fra Phuket til Maldivene

For
å unngå belastning på låret fikk Svein Erik ”fri ” den siste natten, og
kunne ligge i sengen og ta livet med ro. Det var lite båter, og i løpet
av natten døde vinden og jeg måtte sette i gang motoren, så det ble
heldigvis en enkel seilas! Neste kveld etter at det var blitt mørkt kom
vi frem til Uligan. Vi ankret opp i bakerste rekke i 24 meters dyp,
men bestemte oss for å reankre når det ble lyst og vi kunne se bedre!
Så ryddet vi litt opp og slappet av med en ankerdram og så en dobbel
”nightcup” før vi stupte i seng!!

Neste
morgen kalte vi opp customs, og etter kort tid kom det en liten båt med
6 unge karer i ymse uniformer. De kom om bord og mens Svein Erik fylte
ut skjemaer i cocpit sammen med havnesjefen, hjalp jeg toll, immigrasjon
og karantene med å fylle ut de andre skjemaene nede i salongen. Det var
blide og greie karer, og ba ikke om noen form for ”gaver”. Etter en
halv times tid var det meste unnagjort. Mens vi var på tur i Kina kjøpte
vi et lite stempel laget av stein med ”Fruen fra havet” på – mest som
en souvenir. Det var vellykket, for alle skjemaene måtte ha signatur og
stempel, så Svein Erik i egenskap av kaptein signerte, og jeg stemplet
verre en den mest iherdige postansatt på minst 16 ulike skjemaer!!

Så
var det ut med jolla og inn til land for å oppsøke sykestuen. På vei
dit traff vi på Hilda, et svensk seilerpar vi kjenner fra før. De tok på
seg rollen som guider og viste veien til sykestuen. På veien fikk vi
vite hvor søppel skulle kastes, hvor vi kunne treffe agenten som ordnet
med forlengelse av visumoppholdet ut over de tre første dagene man
automatisk får, hvor man kunne få kontakt med internett – en omvisning
som var svært enkelt i og med at alt var mer og mindre på samme
sted!!!!! Det var et merkelig sted – det var få mennesker ute, de få vi
traff på veien til sykestuen var ikke synlig interesserte i oss, det var
tre snorrette gater med betonghus på begge sider, og alt virket
relativt godt organisert.

På
sykestuen var det 4-5 personer som satt på venterommet. Etter omtrent 5
minutters venting mens alle tittet på oss og snakket på sitt
uforståelige språk ble Svein Erik sendt inn til doktoren. Hilda bestemte
seg for å dra tilbake til båten for å spise lunch mens jeg befant meg
plutselig alene på venterommet. Etter en liten stund fikk jeg lov til å
komme inn til legen – hvorfor
ikke; det var fullt av lokale som stakk hodet inn for å se hva som
feilte den hvite pasienten – og hvordan såret så ut…….Legen var en
relativt ung indier som hadde jobbet i Uligan i 5 år. I India hadde han
en 9 år gammel datter og en kone – jeg tror ikke de så hverandre for
ofte!!

I
følge doktoren så såret greit ut, det var begynt å gro, og det så ikke
ut til at det var glassrester igjen. Han renset såret, bandasjerte det
igjen og gav Svein Erik et brett med antibiotika -piller og et brett med
smertestillende. Den store ulempen var selvsagt at Svein Erik ikke
kunne bade – dumt, når det eneste man kan gjøre av aktiviteter er å
snorkle……..

På sykestuen i Uligan, MaldiveneI gode hender hos legen i Uligan

Og
det var det jeg gjorde – det er ikke hver dag jeg kan snorkle med egen
jollesjåfør som kunne plukke meg opp hvor det måtte være – luksus.

Veldig ok med egen jollesjåfør når man er på snorkleturMange flotte Sting Rays!Litt uklar bilde, men dette er en stor Manta Ray!

Det var omtrent 20 båter som lå for anker da vi ankom. Noen båter dro og andre kom til.
Vi re-ankret opp litt nærmere land, og mens vi holdt på med det dukket
det plutselig opp 5-6 digre manta rays, djevelrokker. De er et utrolig
syn, digre, minst 2-3 meter ”vingespenn”, veldig grasiøse og med den digre kjeften som fanger inn plankton – livretten deres!!

En
av begivenheter vi deltok på mens vi var der var en båttur med en liten
lokal båt til et par av de andre øyene i atollet. Den ene øya var
bebodd av ca 300 mennesker som fortsatt brukte tradisjonelle seilbåter
til fiske. Den andre øya vi besøkte var hovedhavnen for fiskebåtene, og
der bodde det nesten 5000 mennesker. Her var det små spisesteder og
flere små butikker. Vi fikk servert en god lunch og appelsinjuice – det
finnes ikke en dråpe alkohol i disse landsbyene!! Så ble vi styrt innom
et par butikker før vi igjen tok båten videre til en strand der vi kunne
bade og snorkle. Snorklingen var en vits, men det var godt med en
forfriskende dukkert!!

Ut på tur med en lokal båt for å se andre øyer i atolletLokalt hus på MaldiveneMasse god lokal mat på seilermiddag

Den
andre begivenheten var middag for 24 seilere på land, arrangert av de
lokale. Uligan består av ca 450 innbyggere, mange av disse er unge menn
med lite å gjøre annet enn å knotte på mobiltelefonen!! Det er så stor
innavl der at man nå må ut til de andre øyene for å finne seg en kone.
Det var tydelig at det samme ikke gjelder øyas kvinner – de må pent
vente på at menn fra andre øyer kommer på frierferd til dem!!

Det
finnes noen driftige unge karer her som har sett potensialet i
seilerne, og er behjelpelig med alt vi ber om. Det er de som arrangerer
båtturer, skaffer diesel, monterer et lite program i lap-topen slik at
du kan bli koblet opp på internett via den lokale mobiltelefonen, og det
er de som setter i gang mødrene sine til å vaske tøy og lage middag for
oss!!!!

Vi var som sagt 24 seilere som spiste middag sammen på land – lokal restaurant finnes ikke!

Det
var alle mødrene i landsbyen som hadde kokt diverse retter – karri med
grønnsaker, karri med fisk, karri med kylling, stekt ris, kokt ris,
stekt fisk og roti (lefse)! Det var satt frem diverse små plastbord og
tallerkener og bestikk i alle mulige fasonger og utgaver. På bordet var
det pyntet med en kokosnøtt som var i ferd med å spire, og en liten
parafinlampe – veldig stemningsfylt!!

Etter
middagen var det en av seilerinnene som besluttet å underholde oss ved å
spille på en liten gitar og synge. Hun var flink til å spille gitar……..

Andre bilder fra Uligan….
Typisk gate i Uligan – snorrett med betongmurer…Havnen i UliganEn skikkelig flerseters benkVi lå nær et rev – populært for fiskerne!!

Etter
en uke følte vi at vi var klare for neste etappe videre til Oman.
Avstanden fra Phuket til Uligan var 1.547 nm, vi brukte 9,5 dager på
turen med en gj.snittshastighet på ca 6,7 knop.

Turen fra Uligan til Salalah, Oman er i underkant av 1.300 nm, dvs noe kortere.

Vi
startet i 9-tiden om morgen. Det var ganske skumpete og røff sjø den
første dagen, men den roet seg heldigvis noe om kvelden. Vi kunne seile
fra første stund, noe som er et godt tegn, vi har ikke diesel nok til å
motre hele veien…..

Natten
gikk greit, men neste formiddag roet vinden seg såpass mye at vi måtte
sette genakeren. Den var litt treg å dra opp, men vi fikk det til,
problemet begynte da Svein Erik skulle justere den ved å slippe den litt
ned fra toppen av masten – og den satt bom fast!!

Vi
tok ikke sjansen på å bare la den stå oppe – tenk hvis det kom en
squall eller vinden skulle øke! Dermed fikk vi etter iherdig innsats
dratt strømpen ned over seilet slik at vi hadde kontroll, og så tok vi
hele seilet med strømpen og tvinnet den rundt fokka – da hadde vi sikret
den godt, samtidig som den ikke var i veien for genoaen.

(for
alle mine kjære ikke-seilere så kan jeg forklare at en genaker er et
stort seil laget av veldig tynt og lett materiale som festes i toppen av
masten og nede helt foran i baugen, og så med et tau dratt bak til
cocpit – brukes ved lite vind)

Natten
var rolig, vi så et par store handelsskip- det var det hele. Tidlig om
morgenen dabbet vinden helt. Svein Erik hadde benyttet morgentimene til å
ligge foran på dekk, på ryggen med kikkert og studert opphenget på
genakeren. Han var ganske sikker på at årsaken til at vi ikke fikk ned
genakeren var at fallet (tauet) hadde kilt seg i blokka øverst i masten.
I og med at vinden var fraværende og sjøen rolig fant han ut at han tok
sjansen på å klatre opp i masten for å skifte blokka. Mens Svein Erik
klatret opp i masten fikk jeg gleden av å studere en diger flokk med
delfiner som moret seg foran baugen vår – et skuespill hver gang!! Svein
Erik fikk et enda bedre skue der han satt høyt oppe i masten og tittet
ned på alle delfinene – han skulle hatt med deg kamera, det ville blitt
noen fine bilder!

Ny blokk ble montert, og den gamle viste seg å være helt nedslitt på den ene siden med det resultat at tauet kilte seg.

Dermed var problemet løst og vi kunne atter heise vårt stolte lettværsseil….

Opp i masten for å ordne problemet med genakerenHer er årsaken til problemet!!

Et
av problemene generelt på denne turen er at vi har motstrøm mellom 0,5 –
1,5 knop, og at vinden er i perioder litt for mye bakfra og ganske
svak. Det fører til at vi må vike på kursen for å kunne få fart nok i
båten under seil. I tillegg er det områder der sjøen er mye røffere enn
vinden skulle tilsi, og dermed blir det mye ”blafring og bråk” i seilene
– noe som gir en ubehagelig følelse og lyd!!

MEN,
genakeren er på plass og vi kruser av gårde etter beste evne. I
perioder er vinden 8 knop, men så kan den i korte blaff stige til 16
knop – da går det unna! Vi beslutter å la genakeren stå oppe om natten
for å kunne fortsette å seile, og spare diesel til senere behov.

Jeg
tar min første vakt som vanlig; normalt er en natt om bord slik at jeg
har 1. vakten i tre timer, starter klokken 19.30 – 20.00 avhengig av når
solen går ned, så overtar Svein Erik i tre timer, så er det min tur
igjen – denne gangen blir vakten gjerne 3-4 timer slik at jeg kan sove
litt lengre om morgenen!!

Etter
et par timer ser jeg et lysglimt i horisonten rett foran båten. Jeg
tenker som så at jeg får la det gå en stund slik at jeg finner ut om det
er et stort skip eller en fiskebåt. Etter en stund er det klart at det
ikke er et handelsskip – posisjonen på lyset er akkurat det samme
fortsatt – rett forut!!

Jeg
begynner å vurdere hvordan jeg skal legge kursen, men det er ikke så
mye slingringsmonn jeg har med genaker, storseil og mesanseil oppe!! Jeg
velger å passere båten slik at den er på vår babord side – på den måten
har jeg mer spillerom i forhold til vindretning. Sakte, men sikkert
nærmer lyset seg, og da det begynner å komme opp på siden av oss er det
omtrent 0,5 nm unna. Plutselig sier det SVUSJ, SVUSJ og båten blir
stående bom stille. Her kommer vi i godt driv, 6 knop, alle seil oppe,
det blåser 10-13 knops vind, og båten står i ro..!!!!!

”Svein
Erik, Svein Erik” – vi sitter fast i et garn – hyler jeg ned i luken
over akterkabinen i håp om at stemmen min skal bære gjennom ørepropper
og redusert hørsel……….. Utrolig nok – i løpet av sekunder dukker det opp
en splitter naken kaptein kun iført bandasje på låret og hodelykt – et
syn i seg selv!!

Det
er drivgarn så langt øyet kan se på den ene siden, og garn frem til
fiskebåten på den andre siden!! Vi får berget seilene og Svein Erik dro
inn slepepropellen – det var ingen enkel sak for den hadde viklet seg
inn i garnet. I mens prøvde jeg å kalle opp fiskebåten, men null
respons! Vi fikk montert opp 1000-meter-kasteren og prøvde å signalisere
til fiskebåten – ingen respons – jeg er overbevist om at de idiotene lå
om bord i sin dypeste søvn!!!

Vi fikk etter hvert slepepropellen om bord ved å kutte den løs fra garnet – heldigvis.

Så
ble det litt stille om bord…..vanligvis er det Svein Erik som er helten
når det gjelder å kaste seg ut og kappe liner og fridykke under til
propeller og slike ting. Nå satt han der med sitt kutt i låret, og hadde
liten lyst til å hoppe uti!!

Jeg
tok et blikk på situasjonen – vi hang helt klart fast i et tau som gikk
rundt roret, og som måtte kappes. Hekken plasket opp og ned i bølgene,
og det var stup mørkt – med unntak av lyset fra lykten da. Jeg fikk
tanker om at jeg lå der ute i vannet, prøvde å kappe tauet og så surret
garnet seg rundt ankelen min og jeg ble dratt ned………Men man må jo noen
ganger manne seg opp, og dermed var det på med dykkermaske og et tau
rundt livet, samt en kniv i hånden. Ned i vannet (jeg må innrømme at det
er mye mer behagelig når det er 28 grader i vannet enn hvis det hadde
vært 10!!), og så fikk jeg kappet tauet – skitt, vi hang like godt fast –
tauet hadde kilt seg fast mellom roret og skjegget. Så måtte jeg prøve å
svømme meg ned et par meter til tauet på den andre siden av roret – jeg
kan fortelle at jeg er en krøkke når det gjelder fridykking!!!! Jeg
klarte det til slutt og fikk kappet tauet på andre siden – dermed var vi
fri! Vel oppe i båten –( uten å bli fanget av et glupsk garn!) slapp vi
ut genakeren igjen og seilte oss vekk fra garnet. Egentlig skulle jeg
ha dykket ned og fjernet den 3 meters taustumpen
som nå hang fast i roret, men så tøff var jeg dog ikke! Vi fikk satse
på at vi slapp å bruke motor og propell til det ble dagslys!

Resten
av natten gikk begivenhetsløst, og etter lunch dagen etter dabbet
vinden helt slik at det var enkelt å gå ned for å kappe tauet. Svein
Erik kjøpte i Phuket en liten luftflaske med munnstykke som er som skapt
til å brukes når man skal med for å rense propellen eller kappe tau
eller noe sånn. Nå var det jeg som fikk æren av å bruke den for første
gang, og med et par blylodd rundt livet, dykkermaske og kniv var det en
ren fornøyelse å gå ned og få kappet tauet. Både propellen og roret så
uskadd ut – godt vi har en solid båt.

SE fyller opp vår perfekte lille luftflaske

Det
var nok dramatikk for en stund. De neste dagene gikk uten store
begivenheter. Vi hadde fiskesnøre ute og en dag fikk vi en passe stor
gullmakrell på kroken – første fiskemiddag om bord i Fruen på flere år!
Endelig et skikkelig fiskemåltid ombord!

Jammen er det forandring i temperaturen!!!

Et
par netter opplevde vi den meste fantastiske morilden vi har sett.
Svein Erik sa at det gav ham assosiasjoner til kong Olavs død – da hele
slottsplassen var opplyst av telys! Havet så ut som om det var fylt med
brennende telys – et utrolig skue, det blinket og glitret over alt.
Fenomenet varte bare noen få timer et par netter på rad – og vi aner
ikke hva det kommer av! Det har i hvertfall ingen ting med månelys å
gjøre, for månen var ikke oppe ennå!!

Etter
9 dager så vi endelig land – Oman. Nå har vi på en måte forlatt ”Fjerne
Østen” og kommet til araberland. Det første vi ser er goldt landskap og
en diger containerhavn! Det er her vi skal inn! Vi har allerede kalt
opp havnemyndighetene og meldt vår ankomst. Vi måtte selvsagt stave
navnet på båten, men etter det klarte de å uttale det helt tydelig og
klart!!

Endelig på vei inn til havnen til OmanTett kontakt med andre seilere…..

Vi
kommer inn i havnen og motrer oss helt i enden der alle seilbåtene
ligger for anker. Det er veldig trangt og båtene ligger som sild i en
tønne! Det blåser ganske kraftig så vi får god hjelp av de andre
seilerne til å holde oss på plass mens vi slenger ut anker både foran og
bak. Tilslutt ligger vi greit oppankret ca 5 meter bortenfor en annen båt – det er som å ligge i en slags marina – så trangt føles det!!

Deretter
begynner jobben med rydde ting på plass, tau kveiles opp, en grovvask
av båten for å fjerne litt av saltet, brød bakes, sengetøy skiftes og
til slutt en skikkelig god dusj og for Svein Erik sin del barbering!
Klokken 16 drar Svein Erik i land for å treffe Mohammed, som er den som
er ansvarlig for å få oss sjekket inn, og som skaffer diesel, leiebil –
det meste av det man trenger…… Etter et par timer er han tilbake, ferdig
innsjekket og med lokale penger i lommeboka! Heldigvis er det fredag så
vi kan slappe av med en Dry Martini før vi lager mat og heller nedpå en
flaske rødvin!!

Neste
morgen dukker flere båter opp, bl.a svenske Blue Moon. Vi hjelper dem
med akter-ankeret og om kvelden går vi i land og til den eneste
restauranten som serverer alkohol – Oasen restaurant, startet av en
engelsk sjømann for mange år siden! Det er god mat og godt øl, og det er
deilig å kunne spise mat ute igjen – vi ble veldig bortskjemt av å være
så lenge i Thailand og Malaysia, der spiste vi jo ute nesten hver dag!

Planen
videre er å leie bil en dag og se litt av Oman, samt få proviantert. Vi
må få fylt opp dieseltankene, vasket tøy og så er vi klare til å ta
fatt på neste etappe til Aden i Yemen. Det er på denne strekningen at
pirat-skrekken er størst. Det er en seiler som har satt i gang en konvoi
der det så langt er 24 båter påmeldt. Vi har ikke lyst til å delta i
den, og planlegger i stedet å seile sammen med Blue Moon og eventuelt
noen få andre båter. Strekningen er på ca 600 nm, dvs ca 4 dagers
seilas. Vi får bare krysse fingrene og satse på at alt går greit. Videre
fra Aden går vi inn i Rødehavet. Der er planen å seile så langt som vi
klarer i starten for å utnytte medstrøm og medvind, og så etter hvert
som vi kommer opp mot Sudan og Egypt vil vi ta pauser der vi ankrer opp
og forhåpentligvis kan få snorklet og dykket litt.

Men mer om det i neste reisebrev!

Vi
kan fortelle at det er betraktelig kjøligere her vi er nå, og luften er
mye tørrere. Det er under 20 grader om morgenen, og både lange bukser
og sommerdynen er på plass. Vi oppdager at vi har veldig lite
”mellomtykke” klær om bord, men vi får kanskje se om vi finner noen
snertne kjortler og burkaer inne i byen……

Feb-mars

02-10

Se,
se en ekte kamel, og der er en til!! Vi skjønner at vi har kommet til
en annen del av verden når det eneste vi ser er sand, golde fjell, menn i
”kjoler” og turban, og kameler over alt! Vi har leid en bil sammen med
Blue Moon, våre svenske venner, Kenneth og Christer. Lena, kona til
Kenneth har tatt seg et ”sabbatsår” fra seilingen, så det er Christer
som er lettmatros om bord i Blue Moon fra Thailand til Middelhavet.

Vi
drar opp i fjellene bak Salalah, vårt mål er å se noe annet enn vann,
noe som ikke er spesielt vanskelig i Oman! Vi stopper opp ved graven til
en eller annen profet som vi tror var Job, men skiltingen var dårlig,
og vår hukommelsen er ennå verre…..Der kunne vi også studere
franckincense – treet som kun vokser noen få steder i verden, og som ble
brukt til å lage røkelse av (alle husker gull, myrra og røkelse…..!)

Vi
spiste lunch inne i byen som virket ganske folketom og stusslig, og vi
så overhode ingen kvinner der! Etterpå bunkret vi mat på supermarkedet
før vi avsluttet vår lille tur i Oman!!

Se, kameler overalt!!Besøk på Jobs grav, Oman

Nå
var vi fulle av diesel og mat, og værmeldingen meldte om svake vind fra
øst, ikke helt gunstig, men vi var innstilt på at vi måtte motre deler
av strekningen.

Siste
del av utsjekkingen ble gjort tidlig om morgenen og så var det opp med
begge ankrene og melde fra til havnemyndighetene at vi var klare til å
forlate havnen. Blue Moon var rett bak oss da vi motret oss ut og satte
kursen mot Aden i Jemen. Dit var det ca 600 nm, og vi trengte en
gjennomsnittsfart på rundt 6 knop hvis vi skulle komme frem etter 4 døgn
og mens det var lyst! Dette er den strekningen som alle seilerne gruer
seg til. Vi har hørt mange historier om båter som blir bordet og
frastjålet alle verdisaker, eller ennå verre, kapret og ført til
Somalia. Stort sett er det jo store handelsfartøy som blir kapret, men
man føler seg aldri helt avslappet på denne strekningen, og vi ville
gjennomføre den så raskt som mulig!

Vi
hadde også hørt at natten var den sikre perioden der man i hvert fall
ikke ble bordet, så vi valgte å føre navigasjonslys, noe som en del
seilbåter dropper, farlig synes vi!!

Første
døgnet var ren motring, omtrent ingen vind og store dønninger. Vi så en
fiskebåt og et handelsskip i løpet av natten, og tidlig neste morgen
traff vi på 3 trålere, men ellers var vi alene på sjøen!

Dag
2 prøvde vi oss på alle seilkombinasjoner, men endte opp med å bruke
genakeren mesteparten av dagen i de svake vindene, men vi var i det
minste i stand til å seile!! Vi hadde bestemt at vi skulle seile tett
sammen med Blue Moon på dagtid, og så holde litt mer avstand om natten,
det fungerte fint hele veien. Plutselig kaller Blue Moon oss på vhf – de
hadde akkurat passert en diger hval, og vi kunne se den i kikkerten
noen hundre meter bak oss – både den store halen og vannspruten som er
så typisk for hvaler!! Den var minst 25 meter lang, men hvilken type hval det var vet vi ikke!

Natten var uten vind, så motoren måtte i gang igjen. Det var stjerneklart og ikke en båt i sikte!

På
vhf-en begynte det å dukke opp meldinger fra ”Coalition warship” der de
fortalte at de var på kanal 16 hele tiden, og man måtte kalle på dem
hvis man opplevde noe ”ubehagelig”! De kontaktet også handelsskipene og
ba om rapport og meldinger om de hadde opplevd eller sett noe
”mistenksomt”. En gang hørte jeg en kaptein på et større skip kalle opp
Coalition warship, der han fortalte at de var forfulgt av en mindre båt,
kapteinen fikk beskjed om å øke farten til maksimal hastighet, og vike
litt på kursen for å se om han kunne bli kvitt den!! Etter en times tid
kunne han rapportere at den lille båten var forsvunnet. Rett etterpå
hørte vi en annen samtale, der et av krigsskipene var i ferd med å nærme
seg et handelsskip for å hjelpe dem med å stoppe piratene – det er
ganske spennende og skremmende å plutselig befinne seg midt i alt
dette!!

Neste
formiddag kaller Blue Moon oss opp igjen. De lå litt foran oss og
oppdaget plutselig at to små, raske båter var på vei rett mot dem. Vi
dro på farten slik at vi kom nærmere. Vi var ca 15 nm unna kysten, hva
gjør slike små båter her ute uten fiskeutstyr? Det var 4-5 menn i båtene
og de stod oppreist og speidet fremover. Den ene lille båten dro forbi
Blue Moon og kom forbi oss. Hundre meter bak oss stoppet den og satte
kursen mot oss igjen. Gulp, gulp, dette føles ikke bra……Rett bak oss
stoppet den igjen, ingen hilste eller smilte – de bare så på oss før de
heldigvis snudde igjen og dro av gårde – phu, en lettelsens sukk…. Den
andre båten dro også forbi og vi fulgte med dem i kikkerten så lenge vi
kunne. En gang så det ut til at de var i ferd med å snu og komme mot oss
igjen, men det endte med at de forsvant. Det var heldigvis vår eneste
litt ekle opplevelse på turen, men vi fant ut at det var ingen grunn til
å somle med å komme oss til Aden!!

Siste
morgenen nærmet vi oss Aden, og dermed også mange flere fiskebåter. Det
blinket og lyste over alt, og det var vanskelig å vite om det var
flytegarn eller båter som blinket. Rett før solen gikk opp var Svein
Erik som vanlig på vakt, og jeg ble vekket med ordene; Berit nå henger
vi fast i et garn igjen!!! Denne gangen var det Svein Erik som fikk
”æren” av å hoppe i sjøen og få oss løs, noe han klarte uten problemer!!
Han trengte ikke en gang å kappe linen vi hang i, men dykket ned og
fikk løsnet det fra roret – heldig fisker sier nå jeg!!

På vei til Aden satt vi enda en gang fast i et garn

Så
endelig kunne vi motre oss inn i Aden havn. På veien inn kalte jeg opp
havnekontoret og fikk snakke med verdens søteste mann. Han var så
hjertelig og imøtekommende at det ikke var grenser, det var nesten for
mye av det gode for han snakket og snakket…”we are here to help you,
just call if you have any problems, we are at your service madam…..”

Vi
var de første seilbåtene som kom til Aden så vi hadde i hvert fall
plass nok. Aden havn var dessuten mye større enn Salalah så alle båtene
som skulle ankomme to dager senere i konvoi ville få plass uten å tulle
med ekstra akteranker ute!

Etter
en obligatorisk ankerdram, samt en ekstra for å markere at ”pirat”faren
var over, satte vi ned jolla og dro på land for å klarere inn. På land
ble vi møtt av ivrige hjelpere som alle skulle vise oss hvor kontorene
var og hjelpe oss med alle våre behov. Vi valgte Salem, en blid og
hyggelig kar som vår ”mann”. Etter at vi hadde sjekket inn fikk vi høre
at på grunn av problemer med Al Kaida hadde de sluttet å utstede visa
slik at vi kunne reise rundt i Jemen. Vi hadde opprinnelig planlagt å
dra inn til San`a, hovedstaden, men nå måtte det avlyses. I stedet fikk
vi utstedt ”shorepass” som gav oss tillatelse til å gå i land, men vi
måtte være tilbake i båten før klokken 24 hver natt!

Typisk gatemiljø i Aden, JemenGrei måte å velge seg et måltid på….. bare å peke!

Så
dro vi av gårde i verdens mest utslitte bil til nabobyen der vi spiste
lunch og fikk tatt ut lokale penger. Så på ettermiddagen satte Salem oss
av ved det ene av to steder der de serverte alkohol i Aden! Det lå noen
hundre meter fra havnen, så det var ganske praktisk!!
En vanlig boks med øl kostet 800 lokale penger, dvs. omtrent 20 kroner,
et måltid kostet til sammenligning omtrent 1200 lokale penger……. – og
det var på et ”dyrt sted” Vi spiste grillet kylling på vår lokale ”pub»,
og den kostet 500 penger!! På vei tilbake til jolla sjekket vi ut det
andre stedet ”Sailors club”, det var også fullt av lokale menn (og noen
damer) som satt og drakk russisk vodka eller gin, blandet med vann.
Senere fikk vi høre at Sailors club var styrt av den somaliske mafia, og
en kveld vi stakk innom for å ta en øl var prisene skrudd opp til 1200
penger for en øl – spesial kveldspris!!

Neste
dag dro Christer og Svein Erik og tok ut mer penger før den store
dieselekspedisjonen startet. Vi hadde valget mellom å ta båten til en
skikkelig grisete lekter og fylle opp, men Svein Erik ville heller fylle
på kanner og bruke jolla til å frakte diesel fra lekteren til Fruen.
Det tok sin tid, først timer inne på kontorene der man fylte ut masse
skjemaer, så nytt kontor for å betale, så tilbake for å vise kvittering,
og så ut for å starte og fylle kannene. Svein Erik brukte også en time
på å overtale dem til å la oss fylle i kanner……..

Ja, ja tankene ble fulle i løpet av en lang formiddag…..

Så
på kvelden gikk vi inn i byen og tittet. Alle menneskene var veldig
snille og vennlige, og hilste oss med ”Welcome to Aden, were are you
from?? Mens vi surret rundt og lette etter et spisested dukket det opp
en gammel sjømann som hadde vært i Tyskland, og han tok oss med til sitt
stamsted, en veeeeldig enkel restaurant. Der bestilte han mat for oss,
og gikk ikke før han hadde avtalt prisen vi skulle betale, slik at vi
ikke ble lurt – søt mann. Bordet ble dekket med avispapir, så kom det to
tallerkener med salat, to tallerkener med humus, 4 digre flate brød som
smakte kjempegodt, og grillet kylling. Kenneth og jeg tittet inn i
kjøkkenregionen – ikke et smart trekk, for det var det enkleste og mest
møkkete vi hadde sett på lenge……

En enkel restaurant i Aden, kun mannlige gjester!Jeg var nok den eneste kvinnlige gjesten……..

For
å avslutte kvelden gikk vi en tur på stambaren vår og tok en øl.
Kenneth og Christer er nattmennesker så de ble sittende mens Svein Erik
og jeg tuslet hjem ved ”cruisers midnight” i 21-tiden!!!!

Dagen
etter dro vi på sightseeing med Salem og hans vrak av en bil. Han tok
oss med til et urgammelt vannreservoar, en gammel borg, en gammel moske
og til det området der mafiaen hadde bygget sine mega- palass. Vi
stoppet ved et fiskemarked der vi så hammerhai, og mange andre hai-
varianter og fisk i alle størrelser og fasonger, og avsluttet hele turen
med å proviantere på et brukbart supermarked.

De neste dagene brukte vi på å fikse ting i båten og SE brukte noen timer på internettkafe – hans yndlingstidsfordriv!!

Vi
hadde en kveld på stambaren der vi traff Kenneth og Christer sine nye
”venner” Det var 4 lokale horer! De ble påspandert røyk og øl eller
vodka, og synes nok det var fascinerende med Kenneth og Christer……

Alle
kvinner i Aden (Jemen) må gå med ninja, svart kjole og svart
heldekkende hodeplagg, der kun øynene synes. Til gjengjeld bruker de
enorme mengder med øyensverte for å fremheve øynene…. Innomhus er det
tillatt å ta av seg hodeplagget, og for den del hele kjolen, så av de 4
jentene som satt rundt vårt bord var det en med fullt utstyr, mens de
andre hadde tatt av seg hodeplagget og ytterste del av kjolen!

«Gledespiker» i Aden med typisk hodeplaggKenneth fra Blue Moon – gjett hvem som sitter til høyre!!

Det ser unektelig litt komplisert ut å sitte og røyke med fullt hodeplagg……

Svein
Erik bestilte vannpipe, ingen av jentene hadde prøvd det før – så det
ble mye moro med å teste det ut! Det smakte godt også!!

To
av jentene hadde blitt gravide uten å være gifte – dermed var de
automatisk utestengt fra familien og måtte forsørge seg selv.
Arbeidsløsheten i Aden er enorm, så de har ikke så mange valg!!

Etter
hvert fant vi ut at det var på tide å reise videre, så da værmeldingen
viste svake nordlige vinder besluttet vi å dra. Nordlige vinder er ikke
vanlig sør i Rødehavet, de er stort sett alltid fra sør, sør/øst, men
mens vi var i Aden blåste det mye fra nord. Vi fant ut at vi skulle dra
ca 300 nm (to dager) opp til en ankring i Eritrea, og værmeldingen
varslet svake vinder så da kunne vi i hvert fall motre!

Den
første dagen motret vi hele tiden. Om natten passerte vi Small Straight
(det smaleste punktet i Rødehavet, helt i starten). Der suste vi
igjennom i nesten 10 knop – da gikk det unna. Vi krysset leden 10-15 mil
nord for Small Straight og utover natten fikk vi mer og mer motvind og
motstrøm!! Dagen etter var det fortsatt motvind og den økte sakte utover
dagen. Tilslutt var strøm og vind såpass sterkt i mot oss at vi
vurderte om vi skulle finne et sted å ankre opp. Etter en rask sjekk på
kartet så vi at vi ikke ville finne et egnet sted før det ble mørkt.
Dermed ble alternativet å krysse oss nordover. Vi hadde storseilet og
kryssfokka oppe og støttet med motoren. Det gikk bedre, vi kunne holde 6
knop, men båten ble oversprøytet med saltvann hele tiden. Blue Moon
valgte å gå rett mot vinden, men de kom frem samtidig med oss selv om vi
hadde seilt 20 nm lengre enn dem!! I tillegg var de skikkelig slitne av
å stampe seg frem i grov sjø!!

Det
var deilig å seile inn bak et rev og kaste anker i rolig og stille
vann! Vi lå for anker neste dag, og gjorde nesten ingen ting bortsett
fra å ta et bad! Så besluttet vi å gå 45 nm videre dagen etter til en øy
som heter Adjuz. Siden vinden fortsatt kom fra nord måtte vi motre, men
det var en grei tur. Vi prøvde fiskelykken. Blue Moon fikk to mindre
tunfisk og vi fikk en større – dermed var middagen klar!

På vei til Adjuz fikk vi følge med en annen svensk båt, Blue Marlin som dukket opp fra en annen ankringsplass.

Adjuz er en liten øy, men da vi seilte inn for å ankre opp så vi at det var en klynge med enkle hus på øya.

Dagen etter dro vi alle på land for å strekke på beina, samt sjekke ut denne lille husklyngen!

Da
vi nærmet oss ble vi møtt av to unge menn. Vi fikk vite at vi ikke
kunne ta bilder av dem – ”bad spirit”!! Den ene av de unge mennene
snakket nok engelsk til at vi kunne holde en konversasjon gående, og vi
ble invitert inn i et enkelt hus. Totalt bodde det 20 mennesker der,
fiskere og deres koner. Barna var inne i landsbyen på fastlandet, der
ute var det kun voksne mennesker. Da vi kom så vi to kvinner som satt
utenfor husene og dekket til et hull i jorden. Siden viste det seg at de
hadde baket brød, og det vi så var den lokale stekeovnen!

Vi besøker en enkel fiskelandsby i EritreaDe ville ikke bli tatt bilde av, men husene kunne vi fotografere!Stekeovnen – et hull i bakken – de var i ferd med å steke brød da vi kom på besøk

Den
unge mannen vi traff var eldste sønn av høvdingen, og en av kvinnene
som stekte brød var moren hans. Selve høvdingen var på jobb med et
frakteskip som gikk med varer fra Jemen til Eritrea. Vi fikk aldri
klarhet i om han eide båten selv eller var mannskap, men jeg tror han
eide båten. I tillegg var det 4 yngre brødre, og det var i ”brødre”-
hytta vi ble invitert inn for å sitte og snakke. Det første de gjorde
var å helle opp et passe skittent plastglass med vann og sende rundt til
oss – man MÅ ta en slurk for å være høflig!

Så
ble vi invitert på kaffe. Det tok sin tid å preparere så i mellomtiden
prøvde vi å holde en samtale gående. Vi fikk vite at det var en naturlig
brønn der, men at den nå var ganske tom så vann måtte de frakte fra
fastlandet – ennå byr de oss på vann og kaffe…..!!!!

De
holdt geit der for melken og kjøttet sin del, eldste sønnen var 20 år
og gifteklar – og de trengte strøm for å lade mobiltelefonen!!!!

De
hadde et gammelt bilbatteri som de ladet opp hver gang de var på
fastlandet, men nå var det tomt!! Vi tilbød oss å lade opp
mobiltelefonen, men han kunne ikke gi den fra seg – “important
business”, men han ville gjerne at vi ladet opp batteriene til
telefonen– noe som er vanskelig uten at man har en spesial-lader for
akkurat de batteriene!!

Kaffen
smakte kjempegodt, servert i et lite glass med en diger teskje sukker i
bunnen, full av ingefær og kanelsmak og veldig sterk! I tuten av
”kaffekjelen” satt det en slags propp av tørket gress. Vi spurte hva det
var, og ble dermed ledet ut til et lite palmetre som var godt beskyttet
med gjerde og nett for at ikke geitene skulle spise det opp – det var
treet som ”proppen” var laget av. Fungerte kanskje som et slags filter,
men jeg tror også det var en av ingrediensene som gav smak til kaffen.

Etter
et par timer takket vi for oss og ble fulgt tilbake til jollene våre.
Det var et hyggelig besøk, og interessant å få se litt av hverdagslivet
til en fiskelandsby i Etiopia.

Neste
dag var vinden dreid over på sørlig så vi besluttet å dra videre mot
Suakin i Sudan. Vinden var sterk nok til at vi kunne seile helt frem til
kvelden, da døde den ut. På med motoren igjen! Rett før min første vakt
var over synes jeg at jeg hørte en ukjent lyd. Jeg vekket Svein Erik og
bad ham om å sjekke motorrommet for å se at alt var som normalt. Etter
noen minutter kom han opp og fortalte at festet til dynamoen var løsnet,
dvs mutteren på bolten var falt av så dynamoen var i ferd med å ”gå sin
vei”! Dette er altså den samme dynamoen som vi fikk installert da vi
måtte returnere til Phuket i starten av vår reise fra Thailand. De som
installerte den må ha gjort en dårlig jobb siden slikt kan skje!!

Svein
Erik, stakkars, måtte derfor åle seg inn i det smellvarme motorrommet
(heldigvis at han er glad i badstue!!), og få montert på plass dynamoen
igjen og satt på en ny låsemutter. Så startet vi motoren igjen, men
etter et par minutter veltet det ut røyk i motorrommet. Vår nye dynamo
var helt smellvarm og det gnistret og røyk av den!!
Er det rart at man kan bli litt frustrert innimellom?? Vi snakket med
Blue Moon om problemet og de la seg til å vente på oss og samtidig gav
Kenneth Svein Erik råd om hva han kunne gjøre for å starte motoren igjen
slik at vi kunne fortsette. Svein Erik fulgte rådet, og dermed kunne vi
starte motoren og motre oss videre, men uten at dynamoen ladet strøm.
Vi har heldigvis en Onan generator som vi kan starte for å lade
batteriene. Vi hadde også slepepropellen ute, samt vindgeneratoren, og
på dagtid lader jo solcellepanelene også.

Neste
morgen kom vinden tilbake, og vi kunne seile. Da vi skulle stoppe
motoren viste det seg at den ikke ville stoppe. Stoppknappen fungerte
ikke!! Man kan alltid tvangsstoppe en motor, men hva hvis den ikke
startet igjen????

Vi bestemte oss for å la motoren gå på tomgang, da visste vi at vi kunne motre når vinden dabbet av igjen…

Problemet
med slepepropellen var all tang som lå og drev i vannoverflaten, den
hektet seg fast i propellen slik at den sluttet å gå rundt. Dermed måtte
vi stadig dra den inn og rense den for tang og så slippe den ut igjen –
det var i hvert fall nok å henge fingrene i…..

Så
kom vi frem til Suakin tidlig på morgen. Vi ankret opp og etter kort
tid ropte det fra land – det var Mohammed som var kommet for å klarere
oss inn. Han kom ut i båten og etter tre timer hadde han klarert oss
inn, gitt oss lokale penger og levert diesel, snakk om effektivitet!!

Mens
jeg ordnet med diesel fikk Svein Erik ordnet med dynamoen. Først
stoppet han motoren manuelt, og så klarte han å starte og stoppe den på
normal måte flere ganger – det må ha skjedd en form for kortslutning da
dynamoen ble ødelagt – men uansett så var i hvert fall det problemet
løst!! Deretter skiftet han ut vår splitter nye dynamo med vår gamle som
har vært med som reserve helt fra Norge. Det gikk også greit, så det så
ut til at våre problemer var løst for denne gang!

Neste
dag tok vi oss en tur i land for å se oss omkring og kjøpe ferske
grønnsaker og bananer. For et fattig og stusselig sted. Nitti prosent av
alle bygninger så ut som om de kunne falle sammen hvert øyeblikk, esel
og geiter ruslet rundt i gatene, det fantes ingen strøm, de som trengte
strøm måtte ha sin egen lille generator! Vi ble tørste, og siden det var
langt mellom øl-barene……!! satte vi oss ned i et lite skur der de
solgte fruktdrikker. Vi bestilte mango, og så puttet han mango i en
blender sammen med lunkent vann og masse isbiter. Vi tenkte at får vi
ikke mageproblemer nå, så får vi det aldri – det gikk bra!!

Her er vi på vei inn til Suakin, Sudan
Suakin er en veldig fattig by der mesteparten er i ruinerMen de lokale var veldig vennlige og blideEsler var det overalt – legg merke til hjulstillingen på kjerra til høyre!!Den lokale «fruktbaren» – mango og isbiterMasse fine grønnsaker på torget

Så
kjøpte vi litt grønnsaker og prøvde å finne et sted vi kunne spise. Vi
har spist på mange rare steder på vår ferd, men denne gangen klarte vi
ikke å finne et sted der vi ville spise, det ble for primitivt og enkelt!! Dermed ble det mat i båten i stedet for!

Værmeldingene
varslet at vi nå hadde et perfekt værvindu med sørlige vinder. Dette
bestemte vi oss for å benytte. Dermed dro vi neste morgen og brukte fire
døgn opp til Hurgada i Egypt. Det var fire begivenhetsløse døgn, det
siste døgnet gikk vi i sneglefart for å komme frem når solen gikk opp,
vi prøver å unngå å gå inn i havner når det er mørkt.

Vi
ankret opp og etter et par timer kom agenten som hjalp oss med å
klarere inn. I 13-tiden var vi ”godkjente” av immigrasjonen, og dermed
kunne vi ta båten inn i marinaen. Der måtte vi vente på at customs og
karantene-folkene skulle ankomme, så i mellomtiden spiste vi lunch om
bord i Fruen sammen med Blue Moon.

Customs
kom om bord og ville vite hvor mange pc-er vi hadde om bord, antall TV,
stekeovner, påhengsmotorer og joller vi hadde, mange merkelige
spørsmål!! Dermed var vi offisielt klarert inn i Egypt, uten å betale
ekstra ”lommepenger”.

Hurgada
er en liten fiskelandsby som de siste 10 årene har utviklet seg til å
bli en stor turistby.
Kontrastene blir store – her Hurgada marina i Egypt

Marinaen er fancy med masse restauranter og barer,
men rett utenfor marinaen er den opprinnelige fiskelandsbyen, og den er
full av små butikker og slitne hus. Går man i 5 minutter dukker det opp
typiske turistbutikker fulle av suvenirer, reisebyråer, minibanker og
hoteller.

Dagen
etter at vi ankom snudde vinden over til nord, som er den vanlige
vindretningen så langt nord i Rødehavet. Med nordavinden kom kulden og
sanden. Temperaturen gikk fra 30­+, ned til 22 grader, og om natten var
det 13-14 grader, kaldt!! Det store problemet var allikevel ikke
temperaturen, men sanden. I løpet av noen få timer var båten dekket av
et lag med fin sand, både utvendig og innvendig. Det satte seg i halsen
og i nesen, og Svein Erik (som har støvallergi) ble veldig plaget med
tett nese og kløende øyne, og piller og nesespray hjelper minimalt!

På
veien opp Rødehavet har Svein Erik hatt kontakt med en svensk
radioamatør, Hans, som er gift med en egyptisk kvinne og bor halve året i
Hurgada. Han har hjulpet oss med værmeldinger opp hele Rødehavet, så
som takk for hjelpen inviterte vi dem om bord for en drink. Deretter tok
de oss med på en sightseeingtur i nærområdet og så spanderte de middag
på en lokal fiskerestaurant, veldig vennlig gjort!

Guidetur med Vivian og Hans som bor i Hurgada

De
hjalp oss også med å bestille tur til Luxor. Vi valgte en todagers tur
for å slippe å stresse. Det er 25 mil til Luxor fra Hurgada, så det ble
mange timer i bussen.

Men
selve turen ble veldig bra. Vi ble hentet klokken 5 om morgenen og
klokken 10 var vi fremme. Der fikk vi en veldig flink egyptisk guide som
hadde evnen til å fortelle akkurat passe mye om hvert sted vi besøkte,
men som også kunne svare på alle våre spørsmål! Vi så de vanlige
stedene; Karnak-tempelet, Kongenes dal, Luxor tempel, Hatchepsuts
dødstempel og Medinet Habu, også et digert tempel. I tillegg ble vi
presset inn i en butikk som solgte papyrus-bilder og en butikk der de
solgte alabaster (en spesiell steinsort som har blitt brukt til å lage
krukker og urner i tusenvis av år).

Det var en interessant tur selv om det var tusenvis av turister over alt og en lang tur med bussen!!

På tur til Luxor – her Harnak tempelGedigne statuer og obelisker over altTempel laget av en kvinnlig farao!!Luxor tempel om kvelden

Båttur på Nilen – her sammen med Christer

En perfekt avslutning på et måltid – røyke vannpipe!!

Nå
ligger vi fortsatt i Hurgada og venter på at den sterke nordavinden
skal gi seg. Det ser ut til at vi kan reise herfra til helgen og da vil
vi gå opp til Port Suez og bli målt for å vite hvor mye vi skal betale
for å gå gjennom Suez-kanalen. Deretter får vi utlevert en los som skal
bli med oss opp til Ismaelia der vi må legge oss inn i en marina igjen.
Der håper vi at vi kan ta en dagstur inn til Kairo slik at vi kan få
sett pyramidene og besøkt Kairo museum der bl.a. alle skattene fra
graven til Tut`ank Amon er plassert. Så får vi utlevert en ny los som
tar oss med resten av veien opp til Port Said, ved Middelhavet!!
Deretter drar vi til Tyrkia der vi skal ha båten liggende i alle fall et
års tid, men mer om det i neste reisebrev!!

Mars-april

03-10

”Skitt,
vinden blir jo bare sterkere og sterkere – vi snur og går tilbake…..!”
Svein Erik er frustrert, vi forlot Hurgada marina på fredag morgen for å
gå 20 nm opp til en ankringshavn. Det var meldt lette vinder, men da vi
kom ut blåste det mer og mer og bølgene ble krappe. Vi kom ingen vei
med motor alene, så vi satte opp storseil og fokk. Da gikk vi i over 6
knop, men på grunn av bølgene
ble kryssingen slik at vi omtrent gikk frem og tilbake uten å komme
fremover. Dermed var beslutningen tatt og vi dro tilbake til Hurgada
marina. Våre venner i Blue Moon besluttet å gå
videre, men vi fikk en rapport senere på dagen at vinden hadde økt til
over 45 knop, og de hadde brukt mange timer på de siste milene! De hadde
også brukt masse tid og mange forsøk på å få ankeret til å sitte bak
revet på ankringsplassen.

Vel
tilbake i marinaen var det stille og behagelig. Vi benyttet anledningen
til å si hei til en annen svensk båt, Blue Marlin som hadde kommet dit
samme morgen, og Hans (radioamatøren) og Vivian, hans kone kom også på
besøk.

Lørdag tok vi det helt med ro mens vi ventet på at vinden skulle løye.
Så tidlig søndag morgen, ved soloppgang gjorde vi et nytt forsøk! Denne
gangen gikk det bedre. Det var hele tiden motvind, men ikke verre enn
at vi kunne motorseile. Vi brukte et og et halvt døgn opp til Port
Suez. På vei inn til marinaen ropte vi opp agenten vår, Felix, som
sendte noen karer ned til marinaen slik at de hjalp oss med å feste tau
til bøyene, en foran og en bak. Selve ankringsplassen var så liten at
dette var den eneste måten å få plass til oss på.
I bøye i Port Suez der vi venter på å bli målt opp og få tildelt los gjennom Suez

Agenten tok
våre papirer og vi fikk bestilt diesel. Etter et par timer kom det en
kar om bord som målte opp båten vår, og vi ble fortalt at vi kanskje
kunne få dra videre gjennom kanalen neste morgen – det var raskere enn
vi hadde forventet!! Sent på kvelden ble dieselen levert, det er en
utfordring å helle store 35 liters kanner med diesel i tankene med hodelykt, men det gikk bedre enn forventet. Neste morgen kom marinasjefen ut
og fortalte at vi ikke kunne gå gjennom kanalen, de ventet på et svensk
krigsskip som skulle passere, og dermed måtte vi vente! Jeg vet ikke om
de tror at vi er potensielle selvmordsbombere eller hva……!

Apropos
marinasjefen; han var en relativt ung kar som snakket forståelig
engelsk. Han kjørte agentene og oppmålingskameraten rundt i jolle til de
5 seilbåtene som lå i bøyene. For hver båt han besøkte ville han ha en
presang fra oss som var beregnet på oppmålingsmannen! T-skjorte og
penger var øverst på listen. Han fikk litt penger fra oss til
oppmålingsmannen, og så gav vi også bort en t-skjorte til
marinakameraten. Da ham kom for å ta i mot penger for bruk av bøyene
fikk han et par dollar ekstra, men vi nektet å gi ham flere presanger!
Da han skulle hjelpe til med å ta fortøyningen maste han så mye at vi
måtte gi ham enda en t-skjorte. Han var vår første opplevelse med
slitsomme egyptere…..som skal ha, skal ha, skal ha!! Et par av de andre
seilbåtene nektet å gi ham noe, og dermed nektet han å løsne
fortøyningene, ganske håpløs fyr!!

Neste
morgen kom losen om bord. En røslig kar, stille og høflig, men det
viste seg at også han var flink til å tigge om ting og penger! Han satte
seg bak roret og der satt han mesteparten av veien, ca 8 timer.
Engelsken hans var minimal, så etter at vi hadde utvekslet de vanlige
frasene og spørsmålene om familie, barn og jobben hans ble det ganske
stille. Vi serverte lunch, og heldigvis hadde jeg kjøpt ”kofta”, en form
for kjøttkaker, laget på Halal-vis, slik at det var trygt for en muslim
å spise det!!

Vår første los – Ali, fra Port Suez til IsmailiaBlue Moon på vei til IsmailiaNoen ganger føler man seg veldig liten……Mens andre ganger føler vi oss store….., ( fiskebåter i Suezkanalen)

Suezkanalen
er ikke en bred kanal, og det kom en del store båter forbi. Man føler
seg liten når en diger containerbåt tårner over oss…..Ellers var det
stort sett sand og militærposter langs kanalen. I 16-tiden kom vi frem
til Ismailia, midtveis i kanalen. Her ble vi lagt longside en
steinbrygge og fikk både strøm og vann. På veien dit hadde Blue Moon
fått en diger plastkladas festet i propellen. De klarte å gå sakte
fremover, men bakke var umulig. Da de kom frem til Ismailia var de ikke
fristet til å hoppe ut og fjerne den, men heller få tak i en lokal
dykker. Dermed bestemte vi oss for å bli værende neste dag. I etterkant
var det en tabbe, det endte med at vi ble liggende 5 dager og vente på
et værvindu. Hadde vi reist neste morgen hadde vi kunne gå direkte opp
til Tyrkia, men hvem vet hvor fort været endrer seg……!

Siden
vi var ”strandet” i Ismailia fant vi ut at vi hadde tid til en dagstur
til Kairo og pyramidene. Vi leide en taxi for en dag og han kjørte oss
først til pyramidene. Vi har, som alle, sett pyramidene på bilder og TV,
men det å se dem i virkeligheten gav et større inntrykk enn jeg hadde
forventet. Vi var der på en fredag, og det er dagen da alle skole-elver
”slipper ut fra skolen” og gjør andre ting, og mange lokale familien var
der for å titte og spise sin medbrakte lunch. Med andre ord, det var
proppa fullt med lokale, i spedt en del turister!

Vi vandret sakte rundt og tittet, imponerende byggverk, men jammen var de stormannsgale disse faraoene!!

Vi ble imponerte over pyrmideneSnakk om dimensjoner – og galmannskap!Men uansett var det en opplevelse å oppleve det hele på nært hold

Etter
pyramidebesøket dro vi inn til det egyptiske museet, og der leide vi en
lokal guide til å vise oss de viktigste tingene. Det viktigste var vel
skattene de fant i Tutankhamons grav, som den 11 kg tunge masken av gull, forgylt hestevogn, smykker, alabastkrukker, kiste innenfor kiste……..utrolig. Tenk hva man kunne ha funnet andre steder hvis det ikke var for tidligere gravrøvere……..(som ikke plasserte skattene i et museum!!)

Så
endelig viste værmeldingen at vi kunne dra videre, og vi bestilte ny
los for resten av kanalen. Igjen kom den en los med minimale engelsk –
kunnskaper, han styrte båten i nye 7 timer, spiste ”halal-lunch” og fikk
sine 20 dollar som ”gave”, samt litt tegnesaker og ballonger til
barna!! Han ble plukket opp av en losbåt inne i Port Said, og vi måtte
slenge over diverse bokser med Pepsi til førerne av losbåten som en
ekstra ”gave” ….!

Så var vi endelig fri til å dra. Vi satte opp storseilet og satte kursen mot Middelhavet, jippi!

Som
vi hadde sett på værmeldingen gikk vi rett ut i 10 knops motvind, men
den skulle løye utover natten! Vi tok et slag mot vest for å vinne høyde
for senere seilas. Mot alle værmeldinger fortsatte vinden å øke utover
natten, og bølgene ble krappe! Vi prøvde å gå så rett på kurs som vi
kunne, men ble hele tiden presset mot øst. Om kvelden var det fullt av
oljeplattformer og fiskebåter, men etter hvert som vi la Egypt bak oss
ble det roligere, og til og med vinden dreide litt i vår favør!!
Vi motorseilte hele natten og mesteparten av neste dag, men så kom det
litt vind som vi prøvde å seile på. Det varte noen timer, men så var det
på med jernhesten igjen! Vi merket at vi var kommet lengre nord. På
nattevakten var det på med langbukser, sokker, gensere i lag på lag,
jakker og ullpledd, ”huff og gru”!!

Siste dagen roet vinden seg ned, og vi kunne sette kursen rett mot Finike – vårt mål!
Vi ankom Finike klokken 23 på kvelden. Vi ankret opp utenfor moloen,
ryddet litt opp i båten, tørket vekk litt saltvann som hadde forvillet
seg inn via doradeventilene, tok en dusj og avsluttet dagen med et stort
glass rødvin – deilig.

Neste morgen kalte vi opp marinaen og ble møtt av en jolle som geleidet oss inn.
Det var 9.april som er min bursdag. Vel fortøyd kom Nils fra Checkmate!
Han inviterte til en velkomstdrink om bord i hans båt – Raki, tyrkisk
nasjonaldrikk som smaker som Ozo og Pernot! Både Blue Moon og vi slo til
…. Etter lunch sjekket vi inn i Tyrkia, det gikk greit ved hjelp av en
agent som fikset det meste. Så ble det ”boblevann” om bord i Fruen for å
feire bursdagen før vi spiste middag på en av de utallige restaurantene
i nærheten! En god dag!

Skikkelig velkomstfest hos Nils på Checkmate da vi endelig ankom Finike marina i Tyrkia, raki……!

De neste dagene i Finike brukte vi til å orientere oss litt, bli litt kjent med byen, samt starte på de små tingene som alltid står på listen av oppgaver om bord.

Finike
er en typisk tyrkisk by, ca 12.000 innbyggere, og ingen utenlandske
turister. Som en følge av det er det få som behersker engelsk her, så
kroppsspråket er en nødvendighet!

Alle
er vennlige, første dagen jeg skulle kjøpe ferskt brød i butikken var
den stengt, men brødet stod på utsiden i et skap. En mann kom bort til
meg og fortalte at jeg bare kunne ta med meg et brød og betale senere på
dagen!! Butikker står åpne og tomme – betjeningen er borte i et
ærend……., vi bestilte en spesialdel til varmvannsberederen, ingen
forlangte forskuddsbetaling….. i det hele tatt, her er det tillit!

Vår
venn Truels bestemte seg for å ta en impulstur ned for å besøke oss
allerede 5 dager etter at vi ankom, asken satte en stopper for det……. Så
gikk det flere dager der vi leste nyhetene på internett med argusøyne
for å se om det ble ”noen lysning”. Endelig kunne flyene lette, og
dermed ankom også Truels – kjempekoselig.

Så etter at asken la seg fikk vi besøk av Truels

Dessverre
ble det bare en ukestur denne gangen, men vi besluttet å gjøre det
beste ut av den. Vi leide bil i tre dager og dro på tur mot Marmaris. Vi
stoppet på de fleste ”gamle steinhauger” mellom Finike og Marmaris. Vi
så gamle amfiteatere, forlatt romersk landsby, gravsteder, borger og
typiske turistbyer. Vi spiste god mat og overnattet i Fetije og
Marmaris, begge steder rett i nærheten av marinaen – det er trygt å
kunne se mastetopper fra vinduet – da føler vi oss hjemme…..!!

Masse «gamle steiner» i Kauros, inklusiv denne komfortable benken…..På tur i bakgatene i Kas, på vei til MarmarisSom de fleste andre byer hadde også Kas sitt eget, gamle amfiFor å komme til Kaunos, en gammel by som hadde vært underlagt både persere, romere og grekere måtte vi ta en liten elvebåtPå veien så vi flere graver som var bygget rett ut av fjelletOvernatting i Marmaris på Marina hotel!!Kaya, en gresk by som ble forlatt i 1920 årene!

Så
tok vi den lokale bussen til Antalya på lørdag, og fant oss et lite
gjestehus inne i gamlebyen. Vi brukte ettermiddagen til å se oss
omkring, sjarmerende område med smale smug og mange velholdte bygninger.

Tidlig neste morgen dro Truels hjem igjen, og vi tok bussen tilbake til Finike.

Nå
er planen å seile litt i nærområdet frem til begynnelsen av juli. Da
reiser vi hjem til Norge og blir der til begynnelsen av oktober.

Fortsatt god vår til alle sammen!

Mai- juni

04-10

Ja,
hva gjør man i tre måneder i en marina i Tyrkia? For vår del – ikke så
mye!! Hvis man er i det sosiale hjørnet er det alltid aktiviteter man
kan delta på. Her i Finike er det stadig bursdagsfeiringer,
avskjedsselskaper eller vanlige grilltreff. Vi deltok på en ”vaske
hunder” dag, som stort sett bestod i å se på at et par av de kvinnelige
seilerne vasket ”Large” og Little”, mens vi andre satt rundt og drakk
øl! Grei arbeidsfordeling – hvis man liker øl!

«Large» med sine tre ben, men fortsatt ivrig biljeger…Ikke like høy i hatten akkurat nå!«Little» er «Large! sin trofaste følgesvenn – liten og søtStolte hundevaskere – og øldrikkere……..

Large
og Little er to hunder som bor her i marinaen og som henger sammen som
erteris. De blir degget med av de fleste, får servert mat og vann, og
får regelmessig besøk hos dyrlegen. Large er en ihuga biljeger og ser
det også som sin hovedoppgave å jage vekk uvelkomne hunder, men i fjor
var han litt overmodig og endte med å få den ene forlabben under bilen –
veldig uheldig!! Enden på visa var at de snille seilerne tok ham med
til dyrlegen og ble operert. Nå jager han biler like raskt og elegant
som tidligere – på tre ben. Hvem snakker om å lære av sine feil…….
Little er den søte, og blir kost og stelt med av alle, han er omtrent
like ivrig til å jage, men har fortsatt sine fire små ben intakte!

Hver
lørdag er det digert marked her i byen. Da graver vi frem trillebagen
og drar inn for å fylle opp ukens behov for grønnsaker og frukt. Stort
sett koster de fleste grønnsaker mellom 2 og 8 kroner pr kilo – sopp og
artiskokker er vel noe av det dyreste man kan få tak i
– nærmere 20 kr pr kilo! Med andre ord så er grønnsaker billig, det
samme gjelder appelsiner, moreller, epler, fersken og jordbær. Derimot
er kjøttdeig forbausende dyrt – 80 kr pr kg er nesten mer enn norske
priser! Riktignok er det kjøtt som males opp mens du står i
slaktebutikken, men allikevel….

På lørdagsmarkedet – det bugner av grønnsaker og frukt

Den
tyrkiske maten man får på restaurantene her i Finike er ganske ensartet
og litt trist. Det er stort sett samme meny alle steder, stekt kjøtt
eller stekt fisk. Kjøttboller eller kjøtt på spyd, grønnsaker, litt
salat og french fries, spagetti eller ris. Digre fat med brød blir
servert ved siden av! Noen steder er de flinke til å servere yoghurt
eller tomatdip sammen med brødet – det gjør det litt mer spennende. Det
brukes forbausende lite krydder, og sauser er fullstendig fraværende!

Dermed
ender det med at vi ofte spiser i båten. Frem til nå har jo
dagtemperaturen vært behagelig, slik at det å lage mat ikke oppleves som
et opphold i badstua!

Samling i Rosehagen sammen med Tayana og Honeybird, to norske båterTedrikking sammen med Honeybird; Anne Marie og Rolf

I
tiden etter at Truels dro hjem til Norge ventet vi på å få tilsendt
pumpen til watermakeren, som ble bestilt fra Danmark mens vi fortsatt
var i Egypt! Det danske firmaet brukte en irsk underleverandør til å
fikse forsendelsen. De brukte TNT, men ikke som express, men via
landeveien – idioter! Pakken på en kilo ble sendt til Istanbul, der så
de at den skulle til et sted som het Finike – det finnes et slik sted i
Bulgaria – og dit ble pakken sendt! Etter noen uker ble den sendt fra
Bulgaria til Istanbul der den til slutt havnet hos tollmyndighetene. Da
begynte kapittel 2: hvordan får man pakken ut fra tollen i Istanbul og
sendt ned til Finike??!

Heldigvis
er det en veldig hyggelig og hjelpsom agent her i marinaen som snakker
forståelig engelsk. Han hjalp Svein Erik med å få oversatt fraktpapirene
og passet fra engelsk til trykisk. Dette måtte gjøres hos publicus
notaris!! Koster penger! Så skaffet agenten et lokalt fraktselskap som
skulle frakte pakken ned hit – koster penger! Toll på pakken – koster
penger! Så kom ny beskjed om at pakken ikke kunne utleveres uten at det
var et firma med et firmanummer – ny tur til offentlig kontor der SE
fikk tildelt et firmanummer – nye kostnader!!
Agenten trengte penger for å dekke kostnader til telefon, post,
arbeidstimer – mer penger! Den 29 mai kom endelig pumpen til marinaen –
omtrent 2 måneder etter at den ble bestilt. Pumpen kostet omtrent 3000
kr, der frakten var 300 kr. Ekstrakostnadene for å få ut pumpen fra
tollen i Istanbul ble 4.750 kr!! Heldigvis for oss var det danskene som
betalte, og det var de som valgte å ikke returnere pumpen til Irland,
men ta den ut her i Tyrkia, men hele opplegget er vilt!

Heldigvis
finnes det metoder å få fraktet inn deler til Tyrkia uten å betale
skjorta, men da må man velge riktig transportselskap, samt utføre noen
andre små triks, som å oppgi innholdsverdi under 100 dollar, osv!! Vår
konklusjon ble at tyrkerne er gærne – de har et system som er hinsides
all fornuft – og så drømmer de om å komme inn i EU!!

Etter
at pumpen var mottatt og montert, og watermakeren atter fungerte som
den skulle tok vi oss en liten seiltur, bokstavelig talt! Målet var å ta
en nattseilas opp til Marmaris for å hilse på Blue Moon. Vi slapp
fortøyningene og tøffet ut gjennom moloåpningen. Da hørte vi masse
piping på vhf-en, og den varslet om for høy spenning på systemet.
Måleren viste at vi ladet med 16 volt… Dermed var det bare å snu og dra
inn til marinaen igjen.

Vi
fikk reparert vår ødelagte dynamo da vi kom hit, men det viste seg at
de hadde montert den feil sammen slik at regulatoren ikke virket. Etter
et par dager med intens jobbing for kapteinen var vi atter klare for
avreise. Været var litt ubestemmelig, så vi besluttet å ta en dagseilas
først opp til nærmeste ankringsområde; Kekova. Der ankret vi opp og ut
på formiddagen kom den sedvanlige solgangsbrisen, men noe kraftigere enn
vanlig. Den gav seg heller ikke utover kvelden, så vi besluttet å
utsette nattseilasen og heller dra videre neste morgen til Kas – neste
naturlige ankringssted. Der lå vi i flere dager. Da vi kom satte det inn
en kraftig vind, det blåste over 40 knop i perioder, og båter rundt oss
drev av gårde! Man kan si hva man vil, men folk som leier seilbåter er
ikke alltid så flinke til å ankre opp. De kaster ut ankeret etterfulgt
av noen meter kjetting og så setter de seg i jolla og drar på land for å
spise middag!!

Etter
hvert som vinden løyet tok vi vår første dukkert etter av vi kom hit
til Middelhavet! Det var 23 grader i vannet – iskaldt å komme ut i , men
forfriskende etter hvert. Ikke som i Asia der vi begynte å svette mens
vi svømte…..

Vi fikk vasket vannlinjen og skrapt av diverse på propellen!

Brrrrr, bare 23 grader i vannet…….

Vi
fant også ut at vi ville få knapp tid til å møte Blue Moon, så vi
bestemte oss for å droppe turen til Marmaris, og heller kose oss der vi
var.

Rett
ved ankringsplassen var det flere gamle graver både hugget inn i
fjellsiden, og gravkister plassert på toppen av åsen. Det var også en
naturlig grotte der som var morsom å se på!

Inne i en naturlig hule utenfor KasGrav hugget ut midt i en bratt fjellsideGravåpning……midt i fjellveggenDet er gravkister strødd rundt overalt!

Vi
dro etter hvert tilbake til Kekova og ankret opp ulike steder. Der tok
vi jolla rundt for å se på steiner etter sunkne byer, gikk opp på en
borg, så flere graver – i det hele tatt; mer kultur og gamle steiner!!

Typisk liten restaurant som finnes i de fleste bukterRester etter by som sank pga jordskjelvByen sank mellom 1 og 2 meter

Etter
en passe tur med litt sightseeing, bading, soling og lesing besluttet
vi å dra tilbake til Finike for mer lesing, bading og soling, men
kombinert med å forberede Fruen på å være alene i tre måneder mens vi er
i Norge!

Nå er det tre dager til vi setter oss på flyet hjem til Norge. Det gleder vi oss til.

Vi ønsker alle en riktig god sommer.

Juli – November

05-10

Sommeren er over, høsten er over og her sitter vi igjen i Tyrkia, og har gjort det noen uker!

Vi
kom tilbake til Norge i begynnelsen av juli, og noe av det første vi
satte i gang med var å skaffe oss en bil. Svein Erik hadde i forkant
gjort en dyp analyse av bilmarkedet, sittet i timevis foran internett og
lest og fundert; skulle vi kjøpe bruktbil, lease, ha slags type
bil…..?!

Uansett
var kriteriene diesel stasjonsvogn, med god bakkeklaring eller suv
enten med firehjulstrekk eller automatgir – eller begge deler

Valget
falt ned på leasing – og da var valg av bil litt tilfeldig avhengig av
hvem som kunne levere en bil raskt. BMW ble besøkt; sleskete selger og
ikke tilgjengelig bil før i november, Toyota ble besøkt; veldig
sympatisk selger og bil neste uke!!! Vi endte opp med Norges mest solgte
stasjonsvogn – Toyota Avensis. Bilen fungerer greit, har alt vi trenger
(unntatt firehjulstrekk!) og vi har bil de neste 3 årene!

Dermed
var vi klare for å kjøre på besøk – først barn og barnebarn, så var
Svein Erik på legeundersøkelse for sin vonde skulder, deretter dro jeg
på bryllup for min fetter i Bodø mens Svein Erik var på fjellet.
Deretter besøk hos seilervenner i Stavern, Jazzfestival i Arendal og
nytt besøk hos seilervenner i Tvedestrand. Deretter dro vi til Stockholm
for å besøke Blue Moon og Christer som vi seilte sammen med opp
Rødehavet. Veldig koselig besøk både i Stockholm og ute på
”sommarstugan” i Stockholms skjærgård. Jammen har vi fått mange gode
seilervenner under årenes løp!

På besøk hos Honey Bird, Rolf og Anne Marie ved StavernPå utendørskonsert på lille Torungen fyr ved Arendal

Sammen med Pål på konsert i Arendal – kaldt og vått!Besøk i Stockholm – her sammen med Blue MoonPå «sommerstugan» til Christer I Stockholms skjærgård

Vel
tilbake i Norge dro vi omtrent rett til en lånt seilbåt og seilte ned
til Tjärnö der min søster og svoger har sommersted.
På norsk seiltur i lånt båt – det må feires!!
Niese Mia på besøk ombord – kommende styrmann??

Koselige dager der
før vi krysset over til Norge igjen i skikkelig regnvær og blåst. Svein
Erik har nå fått problemer med begge sine skuldre og plages skikkelig i
perioder. Turen over til Norge tok sine 8-9 timer og siden autopiloten
om bord streiket måtte vi håndstyre hele veien. Vanligvis ikke noe
problem, men Svein Erik ble ”invalid” i skuldrene i flere uker
etterpå……
Tungt å styre når begge skuldrene streiker!

Uansett, vi kom frem til Skåtøy utenfor Kragerø, og der skulle
vi være i et par uker for å feire datter Kristin sitt bryllup – ikke at
det tok ukesvis, men litt tid til forberedelser, så tre dager til ende
med feiring og så noen dager med opprydding og venting på godt seilvær
tilbake til Oslo. Bryllupet var for øvrig meget vellykket med pent vær,
mange gjester, vakker brud, staut brudgom og stolt far!
Vakker brud og stolt far….Kledd for bryllup!

Etter et par
dager i Oslo fristet fjellet, og på veien til Geilo la vi inn en
”snarvei” via Ringebu for å besøk våre gode venner på Checkmate; Nils og
Marit. Som vanlig var det god mat og drikke og koselig selskap. Ferden
gikk videre til vår venn Truels sin hytte i Skurdalen, sør for Geilo.
Der koste vi oss en ukes tid med vedhugging og turer i fjellet –
strålende vær.
Fjelltur med Truels – bak er hytta til Arne Næss senior!Litt lite snø for skigåing, kanskje??Endelig – neste års ved er klar!

Tilbake i Oslo tilbrakte vi de neste to ukene hos mine
foreldre som ble avsluttet med konfirmasjonen til min nevø, samtidig som
Svein Erik var i Arendal for å feire sin bror og svigerinnes felles
60-årsdager. Deretter bar det på fjellet igjen for å få med litt
høstfarger i andre halvdel av september- fjellet var flott, men fargene
var fraværende, eneste som kom var snøen…..

De
to siste ukene vi var i Norge ble brukt til å besøk venner, barn,
barnebarn, purre legen på behandling av skuldrene til Svein Erik (det
går ikke fort i norsk helsevesen….) og gå på et par visninger på gårder
til salgs. Målet vårt er å finne et passe gårdsbruk der vi kan stulle og
stelle de neste årene – det blir et slags prosjekt som vi kan trenge
når seilertilværelsen er over!! Vi fant ingen ting som falt helt i smak,
men hver visning gir kunnskap!!

Så
var tiden inne for å dra hjem til båten. Fruen lå pent på plass,
møkkete og ensom! Det er koselig å komme på besøk til Norge, men det er
også veldig godt å ”komme hjem” igjen til sitt eget!

Den
første uken ble brukt til å få Fruen ren og pen igjen. Uheldigvis for
oss var den første uken i Finike preget av regn og vind, og hver gang
det regner blir båten dekket av støv og sand – dermed ble renholdet
egentlig et evighetsprosjekt…..To av forbruksbatteriene våre var
ødelagte, og vi fikk bestilt nye. Etter hvert dukket våre gamle
seilervenner opp i marinaen, og etter et par uker dro Checkmate og vi på
en 10 dagers seiltur i nærområdet. Vi startet med strålende vær og
badet og koste oss. Vi dro over til den greske øya Kastellorizon der vi
kunne drikke gresk øl, spise gresk salat og svinekjøtt! Marit på
Checkmate, Svein Erik og jeg gikk en tur opp på toppen av et berg der
det lå et kloster som nå er forlatt. På vei ned igjen klarte jeg det
kunststykket å skli på en liten stein og forstue høyre stortå. Det
banket og hovnet opp, og var usedvanlig vondt! Dermed ble det
stillesitting for meg, noe som ikke var så farlig i starten siden vi
fikk et par dager med drittvær slik at vi ble liggende værfaste!

Overgang fra snø i fjellet til fjelltur på en gresk øy!Bratt nedstigning til byen Kastellorizon

Men
dårlig vær går alltid over, så vi dro videre til Kas der vi tilbrakte
et par dager ved en kai utenfor en restaurant. Atter bading og tur i
byen – og middag i land to kvelder. Så dro vi innom Kekova på vei
tilbake, før vi atter returnerte til Finike marina. De siste ukene har
vi tenkt på å dra på tur innover i landet, til Cappadocia som skal være
veldig interessant, men det er over 70 mil å kjøre herfra, det var
vanskelig å arrangere en tur utenom å leie egen bil og kjøre hele veien,
og man må gå mye for å se det som er interessant, og med min ikke helt
leget stortå er prosjektet lagt på is.

I
stedet har vi vært flittige om bord. Jeg har polert på dekk og fjernet
masse rustflekker. Svein Erik har vasket alle tau, og siden han har
slike problemer med skuldrene har hatt tatt på seg oppgaver som bl.a
innebefatter symaskin og syreparasjoner! Ikke så hardt belastende på
skuldrene…….

Han er for øvrig en racer på symaskinen – så han får nok det som fast oppgave heretter……!

Det
er nå to uker til vi igjen reiser tilbake til Norge for å feire jul. Vi
håper at vi får kost oss med rakfisk, pinnekjøtt og lutefisk. Det er
fire år siden sist vi feiret jul i Norge.

Vi ønsker alle en riktig god førjulstid med passe snø og kulde….