Juli 2004
Nå
er det lenge siden forrige reisebrev, hovedgrunnen er at vi har hatt
«ferie» (akkurat som om vi ikke har det resten av året også!), og vi
regner med at de fleste andre også har hatt velfortjent ferie.
I
forrige reisebrev avsluttet vi med å seile ut fra Olbia med fulle
gassbeholdere og nyprovianterte. Vi hadde en uke til vi igjen skulle
returnere til Olbia for å plukke opp feriegjester. I over 3 uker hadde
vi hatt strålende vær, skyfri himmel og vanntemperaturen var kommet opp i
23 grader. Denne uken fikk vi lett væromslag, med kraftig vind og en
del skyer.
Syd for
Olbia er det fullt av bukter, og det er alltid mulig å finne en som er
egnet uansett vindretning. Dermed seilte vi fra bukt til bukt, bortsett
fra da det var EM-finale, da trosset vi vinden og lå i «feil» bukt for
det var det eneste stedet vi fikk inn gode nok TV-signaler i båten!!
Vi
dro også innom marinaen la Caletta for å fylle opp vann og rengjøre
båten før vi igjen tok turen til Olbia. Denne gangen la vi oss utenpå en
«tom» båt og fikk unnagjort all nødvendig proviantering samt «ryddet
plass» til alle gjestene.
Endelig
på lørdag kveld svingte det opp en drosje foran båten, og ut spratt
Truels og Ellen (gamle, gode venner av oss) med sin sønn Thomas(15 ½ år)
og kameraten Sondre (16 år). De hadde pakket særdeles fornuftig, kun 4
bager totalt – ikke dårlig! Etter behørig velkomst og matinntak tok vi
en kort omvisning i Olbia sentrum (fort gjort, kun en attraktiv gate!).
Vi koste oss også med alle gavene vi fikk; geitost, kaviar, snus, nye
sitteputer i cocpit, post og aviser! Så dagen etter dro vi ut fra byen
og til nærmeste badebukt, Isola de Porri. Her ble det en avslappende dag
med bading og soling (høyst påkrevet, vi måtte gå med solbriller de
første dagene for ikke å bli blendet av de melkehvite kroppene!)
Nyankomne gjester, her Truels (før han ble brun!)
Feriegjester; Kapteinen, Ellen, Sondre,Thomas og Truels
Dagen
etter hadde vi bestemt oss for å ta en litt lengre etappe nordover
langs Sardinia, mot Costa Smeralda, de rikes lekegrind! Det var
overskyet om morgenen, og vinden var frisk, men Truels ville gjerne
oppleve en frisk seilas, og det fikk han. Truels, Ellen og Thomas har
gode seilererfaringer, mens Sondre nok ikke har tilbrakt så mye tid i
seilbåt tidligere. Det ble en særdeles frisk seilas, sterk kryss kun for
mesan og fokk, men med relativt moderate bølger. Til tider hadde vi
liten storm, ganske frisk start, men alle klarte seg fint selv om det
til slutt bare var Thomas som satt nede og leste bok. Vi andre foretrakk
å sitte oppe i cocpit selv om det ble en våt affære med bølgene som slo
innover båten. Truels, som satt til rors kunne vris opp som en våt klut
når vi tilslutt fikk ankret opp i Cala de Volpe. I Cala de Volpe gjorde
vi store øyne da vi så alle de mega-yachtene som lå for anker, her er
100 fots motorbåter med fullt mannskap betraktet som relativt beskjedne
båter!!!
Siden
vinden blåste så kraftig ble det en rolig dag om bord. Dagen etter roet
vinden seg, men vi besluttet å gå et kort stykke sørover og legge oss
inn i en marina. Som sagt så gjort, vi dro til Marina di Portisco og her
var det god plass til oss. Vi forstod godt grunnen til at det var så få
båter der når vi fikk høre hva det kostet vår 13 meters båt å ligge
der; 137 euro/natt, dvs. nesten 1200 kr !!!Truels flesket til og
spanderte en natt på oss, og vi bestemte oss for å utnytte den
maksimalt. Båten ble spylt, alle tok lange dusjer, gutta fikk sett
dvd-film om bord, kort sagt vi brukte så mye vann og strøm som mulig!
Fasilitetene på land var nesten ingen ting, kun et senter rundt kaia med
hotell, noen butikker og diverse spisesteder, men vi fikk i hvert fall
handlet og spist middag ute!
Etter
vårt «luksusopphold» i Portisco dro vi dagen etter videre nordover. Vi
hadde lest at i Porto Cervo møttes alle de rike om sommeren for å vise
hverandre (og omverdenen) hvor vellykkede de er og for å få «luftet»
mega-yachtene sine rundt Costa Smeralda. Hit måtte vi dra for å sjekke
ut forholdene, og når vi i tillegg kunne ligge for anker rett utenfor
marinaen så var saken klar. Etter en kort motretur ankret vi opp i Porto
Cervo, det var riktignok trangt om plassen, men vi greide å presse oss
til en egnet ankringsplass, og vinden var nå nesten fraværende så vi
anså det som trygt nok. Ut med jolla og inn for å inspisere nærmeste
marinaområde. Porto Cervo er delt i to områder, den gamle havnen, og den
nye marinaen, og vi startet med den nye marinaen. Her var det
supermarked, en del fine merkevarebutikker, en restaurant og noen barer –
temmelig kjedelig. Om kvelden dro vi derfor over til den gamle havnen
for å finne oss et spisested, og se litt på livet. Her var det mer
action, mange trendy mennesker som spankulerte omkring, satt lett
dandert i kule barer, gikk på shoppingtur i merkevarebutikkene eller
spiste middag på fancy restauranter. Det er klart det er artig å være
der og oppleve et litt annerledes liv enn det vi er vant til, men det
holder med en dag! Derfor dro vi videre neste formiddag til øya Isola
Caprera, og ankret opp i Cala Portese, dvs. vi fikk plass i en av de
utlagte bøyene der. Igjen en dag med bading og soling (allerede nå kan
vi se antydning til svakere hvitfarge på feriegjestene!). Sondre og
Thomas fikk prøvd ut sine nyinnkjøpte bademadrasser til den heftige
investeringen av 2 euro pr stk! Ellers gikk tiden med til å lese bøker,
høre musikk og lage mat. Allerede nå hadde gjestene lært seg en del av
oppgavene om bord, og for oss var det en ny og behagelig opplevelse å ha
«mannskap». Truels ble etter hvert ankringseksperten, Sondre og Thomas
ble ankervakter, dvs. med en gang ankeret var plassert, hoppet de i
vannet og sjekket at det lå trygt og godt nedgravet i sanden.
Thomas koser seg med bøker og musikk
Sondre, flink førstestyrmann om bord
Ellen
var selvutnevnt lunchkokk og oppvasksjef (dvs. tok mange oppvasker, men
delegerte også slik at alle fikk sin turn!). Middagen gikk på omgang,
selv kapteinen tok sin del de gangene vi grillet!
Før
vi startet på ferieturen vår var vi blitt enige om at det var gjestene
som i hovedsak bestemte tempoet på turen, og som fikk avgjøre om vi
skulle ligge på svai eller gå inn i marinaer. Så siden vi hadde hatt
noen dager for anker ble det bestemt at vi skulle gå til La Maddalena,
og legge oss inn i marina der (under forutsetning at den ikke kostet 137
€!). Det ble riktignok 78 €, men byen var så hyggelig at vi spanderte
på oss oppholdet.
Gjestene
og kapteinen ble sendt på rekognoseringstur i byen, mens
mannskapet(les; jeg!) spylte båten og satte på den første vaskemaskinen.
Det blir litt skittentøy etter hvert. Etter at pliktene var gjennomført
ble det lunch og hyggelig tur rundt i Maddalena . Fordelen med å ligge i
marina er også at Thomas og Sondre er friere til å komme og gå som de
vil, det kan bli litt kjedelig og ensformig båtliv for gutter i den
alderen.
Etter et
koselig opphold i Maddalena var tiden inne for å krysse
Bonifacio-stredet over til Corsica. Dagen startet som vanlig med
strålende sol og passe vind. Vi fikk en fin medvindseilas og Sondre tok
oppgaven som 1.styrmann, og styrte båten mesteparten av turen på en
utmerket måte. Etter ca 4 timer dukket Corsica opp, og vi prøvde å gå
inn i byen Bonifacio, men havnen der er trang, det var fullt av båter og
sterk vind. Kapteinen valgte derfor å avbryte innseilingen og gå videre
til nærmeste ankringshavn, Cala de Pavagnano.
Alle var litt skuffet, for Bonifacio er en spesiell by, med et citadell og koselige spisesteder, men kanskje senere……
I
Cala de Pavagnano trengte vi tre forsøk for å få ankeret til å sitte –
ikke alltid lett å få spadeankeret til å grave seg gjennom gress, men
når det først sitter skal det mye til før det slipper igjen!
Dagen
etter tar vi fatt på turens lengste etappe, dvs. 28 nm, ca 5 timer! Vi
får en fin medvindseilas de første 20nm før vinden plutselig snur og vi
får motvind det siste stykket.
Vi
ankommer Campomoro, en hyggelig bukt hvor vi igjen kaster anker, bader
og soler oss! (Nå begynner vi å se en svak brun/rødfarge hos gjestene).
Vi
er generelt heldige med været, sol og varmt om dagen, badetemperaturen
har nå steget til 27 grader, og svalt, med en lett bris om natten slik
at alle får sove. Da vi var i Norge i julen sydde vi 2 stk «windscoop»
dvs. vindfangere som monteres over lukene og som fører luft ned i båten.
Vi kjøpte originalen i Gibraltar i fjor høst. Populært kalt av oss for
«turbo». De er laget slik at uansett hvilken vei vinden blåser blir den
fanget opp i et «4-kammers»- system. Veldig praktisk, særlig i mariner
der vinden kan variere veldig i retning. Ok, det var et lite sidesprang i
tekniske detaljer!
Så
videre i historien; neste morgen dro vi til Propriano, en by på
vestsiden av Corsica. Her gikk vi inn i en marina for å fylle diesel.
Gutta hadde fått lov til å sove til de våknet denne dagen, og i 12-tiden
dukket det opp to trøtte fjes som lurte litt på hvor de var – ikke
fordi de nødvendigvis ville stå opp, men baugpropellen hadde laget så
mye bråk i forpiggen at det var umulig å sove lenger! Etter
dieselpåfyllingen og vannpåfylling gikk vi ut for å kaste anker rett
utenfor byen. Vi fikk tatt oss et bad, og dro så inn med jolla for å
proviantere. Der sjekket vi samtidig prisen på å overnatte i marinaen,
og Truels fikk en spesialpris 25€/natt uten strøm og vann – perfekt.
Strøm og vann hadde vi nok av. Truels kastet seg i jolla og så tok han
og kapteinen båten inn mens Ellen og jeg provianterte. Vi fikk ligge
utenpå en annen «tom» seilbåt, og det passet oss fint. Propriano var en
hyggelig liten by, og nå fikk vi endelig litt «fransk» atmosfære. Dagen
etter bestemte vi oss for å ta bussen til Bonifacio. Kommer vi ikke frem
med båt, så er bussen et fint alternativ! Samtidig var det (i hvert
fall for oss) hyggelig å se litt innland igjen, og ikke bare sjø og
båter. Det tok ca 1 ½ time med buss, ca 3 timer i Bonifacio og så bussen
hjem igjen. Akkurat passe tid til å gå en fin tur rundt i citadellet,
spise en god lunch og se litt på livet i marinaen.
På besøk i Bonifacio
Om
ettermiddagen fikk vi proviantert franske matvarer og fransk vin –
godt! Neste morgen var det rolig, alle gjorde som de hadde lyst til;
sove, gå på tur eller handle litt før vi samlet oss til lunch – ferske
blåskjell, nam,nam. Så var tiden inne til å komme oss ut til en
ankringshavn for å få badet igjen, så vi tok en kort tur til Porto
Pollo, ca en times motretur unna. Igjen en ettermiddag med bading og
soling (nå kan vi definitivt se skille på kroppene!)
Fra
Porto Pollo dro vi opp til Ajaccio, Corsicas hovedstad og turens
vendepunkt. Sondre skal hjem med fly en uke før de andre og vi har 8
dager igjen før vi må returnere til Olbia! I Ajaccio legger vi oss på
svai utenfor havnen, og bruker jolla frem og tilbake til land. Det
fungerer helt ok, og det er luftigere å ligge for anker enn å ligge inne
i en havn. I Ajaccio er vi turister og spaserer rundt i byen om
kvelden. Thomas og Sondre «slippes løs» på det lokale markedet som
selger alt mulig rart, og de kommer tilbake blide og fornøyde, særlig
Sondre som har fått kjøpt seg litt «juggel» (sitat fra Sondre!). Neste
morgen er det tid for et dypdykk på det store supermarkedet Carrefour.
Det er digert, med milevis av hyllemetere med mat. Truels og jeg får
svimmelhetsanfall og virrer mer eller mindre i ørska rundt i butikken,
men Ellen og Svein Erik tar ansvar og etter hvert har vi fått fylt opp
handlevognen og kan slepe alt med oss tilbake til jolla. Thomas greier å
overtale Ellen til en ny spesialtur for å handle noen tøffe klær han
hadde observert dagen før, så det ble Truels, Svein Erik og jeg som fikk
stuet all mat om bord i båten og tatt oss en velfortjent øl før vi
samles på nytt til en god blåskjell-lunch inne på brygga. Alle var godt
fornøyde, ikke minst Thomas som hadde fått nytt tilskudd til
klesgarderoben!
Så
følger et par dager der vi går fra ankringsplass til ankringsplass, med
påfølgende bading og soling. (Nå begynner gjestene å bli ganske brune!).
I en liten bukt Anse de Roccapina, får vi turens hardeste mosjonstur.
Alle, unntatt Sondre (som gjerne ville sove) gikk opp til et gammelt
vakttårn. Det var varmt og temmelig bratt stigning, selv om nedturen
kanskje tok mest på beina. Det blir alt for lite mosjon om bord i en
seilbåt, så vi var godt fornøyde med oss selv der vi stod på toppen og
betraktet utsikten, svette og tørste!!
Vi
er på vei sørover langs vestkysten av Corsica igjen, og vi vurderer om
vi skal prøve oss på Bonifacio igjen før vi forlater Corsica. Nå er det
vindstille, og mindre båter enn første gangen vi prøvde oss, men det
viser seg at marinaen er stappfull. Eneste mulighet er å ligge i en smal
sidebukt for anker og med tau i land. Nå er jo båten full av erfarne
mannskap, så vi bestemmer oss for å prøve denne varianten. Truels og
Thomas tar jolla, 50 meter kraftig tau blir gravd frem fra skjulte
gjemmesteder i båten, Berit passer ankeret, og kapteinen kommanderer.
Etter to forsøk ligger vi ok, men for sikkerhets skyld ror vi ut et
ekstra anker – nå er vi sikre, og kapteinen slapper av! Om kvelden
presser vi oss alle 6 i jolla (går akkurat) og motrer inn til sentrum
for å spise middag, en koselig kveld. Før vi returnerer går vi en tur
langs brygga og studerer båtlivet – mange flotte og kostbare formuer
ligger fortøyd langs kaia! Da vi er vel tilbake i båten kan vi sitte og
høre på gatemusikere som spiller – vi er midt i smørøyet, og det er
gratis!!
Etter
Bonifacio er det farvel med Corsica, og vi seiler tilbake til La
Maddalena hvor vi likte oss så godt. Vi havner på nøyaktig samme sted
som forrige gang, men må betale 80€/natt denne gangen – ikke forstod vi
hvorfor, men pytt, pytt! Vi er nå halvveis i Truels, Ellen og Thomas sin
ferie, og det er på tide med skifte av sengeklær og håndklevask. Vi har
en liten vaskemaskin som tar 3,5 kg, og det sier seg selv at det blir
mange maskiner! Etter den 10 maskinvasken mistet jeg tellingen, men det
var heldigvis god tørk, så etter 1 ½ dag var alt rent og nyvasket igjen.
Den dagen vaskemaskinen streiker vil det bli mytteri blant mannskapet!
Ellers streifet vi rundt i byen, spiste god middag, gutta fikk se sin dvd-film og vi fikk unna nødvendig proviantering.
Så
vinker vi farvel igjen, og beveger oss til nye «velkjente» trakter,
nemlig Cala de Volpe. Vi var jo her på vei nordover, denne gangen legger
vi oss litt lenger inn i bukten, i nærheten av et luksushotell og
golfbane, litt lenger unna de store luksusyachtene. Plutselig får vi øye
på et norsk flagg, og Svein Erik og Sondre tar en jolletur over for å
sjekke. Det er ikke ofte vi ser norske flagg her. De blir invitert om
bord i en nydelig 72 fots seilbåt, men da de ble spurt om de ville se
båten innvendig var de nødt til å hente oss også – vi ville bli veldig
misunnelige hvis vi ikke fikk være med. Dermed stilte hele gjengen om
bord og fikk en gjennomgang av en to år gammel, nydelig båt, alt var
stilfullt og ryddig, nesten for mye av det gode med tanke på at det
bodde to voksne og to ungdommer om bord. Det var Magne Ulstein med
familie som eide båten, og de skal ta båten over Atlanteren til høsten,
så kanskje vi treffer dem igjen der. Hyggelige og gjestfrie var de, og
for oss var det gøy å treffe noen nordmenn.
Ellers
fant vi etter hvert ut at Cala de Volpe har en veldig høy TT-faktor.
Der vi hadde kastet anker var en slags «motorvei» for alle jollene
(tender to – TT) til megayachtene der eierne enten skulle kjøres inn av
mannskapet for å prominere på land, eller mannskap som måtte inn for å
plukke opp nødvendig proviant. Uansett så var det et yrende liv av store
TT som suste forbi oss uavbrutt, med påfølgende urolig sjø. Etter et
døgn var vi dyktig lei og bestemte oss for å seile videre til mer
normale ankringshavner. Når man ser 100-150 fots motoryachter eller
70-100 fots seilbåter hver dag mister man litt av proporsjonene – nå ser
en 56 fots motorbåt (som er veldig stort i Norge) ut som en liten
fislebåt!! Derfor tar vi en kort tur til Golfo de Marinella, stille, en
liten strand og ingen hus å se – deilig. Dette er siste kvelden før vi
igjen skal til Olbia for å slippe av Sondre. Vi koser oss, bader og
griller. Så neste morgen tar vi den siste etappen mot Olbia. Underveis
stopper vi i den samme bukten som vi startet i, Isola de Porri for å få
et avkjølende bad før vi går inn til Olbia. Vel inne i Olbia var det
fullt av båter langs kaia, og vi prøver å få plass i marinaen – der var
det fullt, så etter en stund klarer vi å få lagt oss på utsiden av en
annen seilbåt. Der treffer vi moren til Sondre, Siv og samboeren hennes,
Dagfinn. De har hatt en uke ferie på Sardinia, og skal reise hjem
sammen med Sondre neste dag. Det ble en koselig kveld, vi spiste middag
sammen, gikk en sightseeing i byen og avsluttet med litt å drikke i
båten. Sondre hadde pakket sakene sine og skulle overnatte på hotell
siste natten sammen med Siv og Dagfinn. Han så nok litt frem til å sove i
en rolig seng og ta en ordentlig lang dusj! Neste morgen sa vi farvel
til Sondre – det blir nok litt trist og kjedelig for Thomas nå med «bare
oss voksne» å være sammen med. Men vi var skjønt enige om at Sondre var
en perfekt gutt å ha med seg på seiltur, grei, lærte fort og tok livet
om bord som det kom. Det er ikke like enkelt å bo så tett opp i
hverandre hele tiden, men det gikk veldig greit med Sondre.
Etter
nødvendig innkjøp av mat gikk vi igjen ut fra Olbia – for n`te gang!
Denne gangen gikk vi sørover, ned i det området hvor Svein Erik og jeg
var godt kjent fra tidligere. Vi gikk ned til vår «favorittbukt» Porto
della Taverna. Her gikk vi en tur på land, så på mange hyggelige hus, og
fant en trivelig pub der vi tok en øl. I mellomtiden tilbød Thomas seg å
være ankervakt, dvs. da kunne han være alene i båten, lese og høre på
sin yndlingsmusikk så høythan ville. (Det er ikke vår yndlingsmusikk, så det passet alle parter bra!)
Neste
dag var det 1. august, og vi feiret Truels og Ellens 5. røykfrie år –
gratulerer. Vi hadde flyttet båten over til ny havn som heter Isola de
Tavolara. Der spiste vi god lunch og gikk en tur på land. Ikke stort å
se på, og når vinden blåste opp gikk vi tilbake til favorittbukten
igjen.
Feiring av 5 års røykestopp, og alle er vesentlig brunere!
Her gjentok gårsdagens aktiviteter med tur på land, besøk på pub, mens Thomas koste seg på sin måte!
Så
dro vi videre sørover, neste natt overnattet vi i en bukt kalt Porto
Brandingi, og så gikk vi ned til marinaen i La Caletta. Her har vi jo
vært noen ganger før! Vi blir her et døgn for å vaske og fylle opp vann,
før vi igjen setter baugen nordover. Vi finner ut at vi ikke gidder å
gå fra sted til sted, så vi går direkte opp til favoritthavnen vår og
legger oss til for de resterende dagene før avskjed. Været er blitt litt
mer ustabilt, og den ene dagen vi lå her skulle Truels, Svein Erik og
jeg ta en ekspedisjon på land. Ellen og Thomas ble igjen i båten, og
heldigvis for det. Mens vi var på land begynte det å regne, og etter
hvert blåste det opp, det tordnet og lynte og det begynte å striregne,
det bøttet ned! Vi fant ut at vi måtte returnere til båten i tilfelle
noe skulle skje (ankeret slapp el). Dermed la vi inn en joggetur tilbake
til jolla (første joggeturen jeg har hatt på flere år!) mens vi ble
gjennomvåte. I jolla pisket regnet så hardt på nakne armer og bein at
det sved på huden. Ellen og Thomas hadde jobbet som helter om bord, og
fått lukket alle luker, tatt ned biminien og tatt inn puter og håndklær.
Uværet varte ikke så veldig lenge, heldigvis, for det blir veldig klamt
og tett med 5 mennesker innestengt i en lukket båt! Dagen etter ble det
bedre vær og vi kunne ta nye ekspedisjoner på land. I tillegg badet vi
og solte oss – og nå kan jeg røpe at alle sammen hadde fått en kjempefin
brunfarge! (Uten å overdrive alt for mye kan jeg vel si at de ankom som
hvit sjokolade, og reiser hjem som melkesjokolade!) – (et lite «stikk»
til Truels og Ellen som glemte å ta med seg norsk melkesjokolade når de
kom!!!)
Så var
ferien over – det er lørdag den 7. august og gjestene må reise hjem til
Norge. Vi tar turen inn til Olbia igjen – den siste, og slipper av
gjengen. De blir «kastet» av litt tidlig på dagen og må klare seg på
egenhånd i Olbia mens de venter på flyavgang om kvelden.
Grunnen
er at vi ønsker å komme oss ut av Bonifaciostredet før det blir mørkt,
for vi seiler direkte over til Barcelona hvor nye besøk venter!
Jeg
må innrømme at jeg var litt lei meg og trist da vi motret ut fra Olbia
for siste gang. Det var så hyggelig å få besøk, og jeg synes ikke det
var hyggelig at de dro!! Heldigvis har de lovet å komme på besøk flere
ganger mens vi er underveis, og Truels treffer vi jo igjen i november på
Kanariøyene, der han blir med oss over Atlanterhavet, til Barbados. Det
er takknemlig å ha slike gode venner som er båtvante, ikke redd for å
ta i et tak, har godt humør, er glad i vin (ikke Thomas!) og ikke minst
synes at det er hyggelig å komme på besøk til oss! Blant Truels sine små
spesialiteter er dette med å huske navn og rekkefølge på alle steder vi
har vært innom – derfor har jeg i dette reisebrevet skrevet ned navnene
på alle stedene vi har vært – unntatt èn bukt; Truels, nå kan du
gjette!!
(svaret kommer til slutt i reisebrevet!)
Men,
livet går videre, og vi motret oss jevnt og trutt mot Bonifaciostredet.
Dette var som sagt lørdags ettermiddag/kveld og alle båtene vi møtte
gitt motsatt vei av det vi skulle. Det var som å seile på en motorvei,
store og enda større båter suste forbi oss sørover til nærmeste marina
(les: Porto Cervo!) for å innta lørdags- middagen enten trygt i havn
(laget av kokken om bord) eller på en fin restaurant i land sammen med
alle de andre båtvennene sine. Vi derimot, skvalpet oss ut av
hekkbølgene deres så godt vi kunne, og spiste en nykjøpt, næringsrik og
god pizza rett før solen gikk ned! Vi tok til og med sjansen på å ta oss
hvert vårt lille glass (riktig – les glass, ikke flaske!) rødvin til
maten! Kvelden var vakker, vinden var rett i mot, ikke sterk, så vi
måtte motre av gårde, men solnedgangen var fin. Vi delte inn vaktene som
vanlig – SE fikk en times middagshvil, så gikk han på vakt kl.21.00
frem til 24.00. Så var det min tur frem til kl 03.00 osv….det var en
rolig natt, ingen vind, og motoren gikk hele tiden.
Så
opprant 08.08, åttende august, vår bryllupsdag. Riktignok kun vår 6.
bryllupsdag, og totalt har vi bodd sammen i over 12 år, (det er jo
heller ikke noe rundt år), men det er alltid noe å feire allikevel!
Siden det var en søndag kunne vi starte dagen med å skåle i en liten
Fernet Branca, godt for magen, god i smaken! Værgudene hadde bestemt seg
for å være snille med oss en stund for vi fikk vinden aktenfor tvers,
relativt lite vind, og dermed kunne vi heise genakeren ( en diger, lett
genoa, annerledes versjon av spinnaker). Vi suste av sted i 5 ½ -6 knop,
og var godt fornøyde. Solen skinte og vi hadde en fin periode. I 10
timer seilte vi slik, men så dabbet vinden av mot kvelden og genakeren
måtte taes ned. Utover kvelden forsvant vinden totalt, mens bølgene av
en eller annen grunn bygget seg opp. Det ble en litt ubehagelig natt med
bølger fra siden som gjorde at vi rullet og svingte på oss hele tiden.
Ikke så lett å sove, ikke behagelig å være på vakt! Utpå morgenkvisten
gav det seg litt, men så etter noen timer kom tåken rullende innover
oss. Greit med radar, pluss at vi var «midtfjords» og vi hadde ikke sett
mange båter det siste døgnet. Etter noen timer lettet det og vi fikk
etter hvert nok vind til å heise seil igjen. Det siste døgnet var greit,
seilas om dagen, motorseiling om natten, og neste morgen så vi
Spanskekysten i det fjerne. I 10-tiden tuslet vi inn i havnen i
Barcelona. Vi innså at vi hadde hatt kjempeflaks med været, stort sett
sønnavind hele veien, som regel er vestavind (for oss motvind) den
fremherskende vindretningen på denne strekningen. Vi hadde lest i
pilotboken at Port Vell (hovedhavnen i Barcelona, ligger midt i sentrum)
har kostnadsnivå; high, mens Port Olympia som ligger litt lenger nord
(20 min gangavstand fra Port Vell) hadde kostnadsnivå; low. (Beklager
Jørgen, men for noen er dette interessant!!)
Dette
stemmer ikke, vi betaler 37€/natt i Port Vell, mens i Port Olympia
ville det kostet 47€/natt! Vi fikk tildelt en plass og startet vår
vanlige prosedyre med å vaske båten og rydde innvendig. Samtidig startet
vi med nye vaskemaskiner med alt sengetøy som var skittent etter
forrige besøk. Deretter ringte vi Vigdis (Berits søster), Bjørn (svoger)
og barna; Malene, Magnus og Mia (1 ½ år!) som befant seg på en
badestrand ikke langt fra Port Olympia. De hadde kommet ned for 2 dager
siden, og var vårt mål for den litt hektiske reisen fra Sardinia. 
I Barcelona med kapteinen, Malene, Vigdis, Bjørn, Mia og Magnus
Det
var stor gjensynsglede, vi har ikke sett dem siden jul, og naturlig nok
så var det Mia som hadde forandret seg mest. De gjør visst gjerne det i
den alderen! Magnus på 9 år var også på sett og vis blitt mer «voksen».
De bodde på et hotell et lite stykke unna, og etter den første
gjensynspraten dro de til hotellet for å spyle av seg sand og saltvann,
og så traff vi hverandre igjen for middag. Igjen var vi så heldige at vi
fikk nye presanger; geitost (ikke noe er så godt som Tine ekte
geitost), kaviar, mange plater med melkesjokolader (Ellen!!!), post,
aviser og ukeblader – topp! Onsdag ble vi enige om at vi skulle møtes på
Sagrada Familia, Gaudi`s start på å bygge en nygotisk kirke. Det var en
opplevelse, det er et utrolig byggverk som ikke ligner noe annet i
verden (som jeg vet om, og det sier ikke all verden!). Etter å ha ruslet
rundt der i noen timer ble vi slitne og dro derfra til stranden for å
avkjøle oss. Bjørn, Svein Erik og jeg prøvde riktignok å gå opp trappene
i de høye tårnene i kirken, det gikk utrolig sakte – vi var ikke alene –
maks 7 små trappetrinn, så vente, nye to trappetrinn, vente, tre
trappetrinn, vente. Etter lang tid kom vi endelig så høyt, nesten på
toppen, slik at vi kunne finne et nytt tårn å gå ned (hvor ble de andre
turistene av??), det tok maks 4 minutter på noe som virket en evighet å
gå opp – turister, puh!
Resten
av dagen ble tilbrakt på stranden (første gang vi ligger på en strand i
år) før vi møtes på hotellet til Vigdis & Bjørn for å gå ut alle
sammen i 21-tiden for middag. I Norge er dette sent, men her er det
standard/tidlig middagstid. Det fungerte veldig fint, Mia var blid til
hun sovnet i vogna, Magnus var blid og grei helt til han sovnet i en
stol ved bordet (det så ikke veldig komfortabelt ut!) og Malene (14 år)
snakket i vei hele kvelden, veldig underholdende og informativt – vi vet
mye mer om ting som har skjedd de siste måneden nå, både familiært og
generelt i verden!! Dagen etter sjekket de ut fra hotellet, den siste
natten skulle tilbringes her i maritimt miljø. Heldigvis ble mesteparten
av bagasjen satt igjen på hotellet, og en liten bag var nok til å klare
seg et døgn om bord hos oss – igjen fornuftig pakking! Så bar det av
gårde til det store akvariet som ligger nesten rett ved marinaen. Her
var det nok å se på både for stor og liten, og jeg er litt usikker på om
jeg tør bade når jeg kommer til Stillehavet; haier og murener og jeg
vet ikke hva….. for ikke å snakke om krokodiller, havslanger, pirajaer
osv… Listen er lang på lite trivelige bekjentskaper under vann! Men, den
tid den bekymring.
Etter
vårt informative besøk på akvariet tok vi igjen sjansen på å gå på
stranden – det er ikke så mange farlige vesener i Middelhavet – tror
jeg! Her fikk alle voksne + Malene en omgang med massasje av en asiatisk
jente. Det kjennes alltid behagelig å bli puslet med av noen i over 40
minutter, litt mer avslappet blir man også! Vår massøse fikk i hvert
fall ettermiddagen fylt opp med arbeid!
Så
dro Vigdis, Malene og Magnus på shoppingtur i byen, mens Bjørn, Svein
Erik, Mia og jeg dro tilbake til båten. Vi hadde noen avslappende timer
ombord, og det tror jeg de andre hadde også, på sin måte; Malene hadde i
hvert fall en stor pose full med nye klær, Vigdis var sikkert fornøyd
med at Malene var fornøyd, og Magnus tror jeg, var fornøyd med å få bli
med «damene» på handletur! Så var det tid for middag og så en hyggelig
stund i båten der vi så gjennom bilder fra det siste halve året, og
oppdaterte oss på livet i Norge og hos fam. Austrheim, samt drakk litt
god spansk rødvin (må innrømme at spansk rødvin er bedre enn sardinsk og
gresk rødvin!!) Igjen var det en natt med full båt, det var vindstille
og varmt, men etter at alle ble lagt i senger nærmest «turboene våre»
ble det levelig nok, og en grei natt for alle. Fredag var det avskjed
etter et alt for kort gjensyn. Dagene går så fort i godt selskap.
På Sightseeingtur i Barcelona
Igjen
ble vi alene, og jeg gled ned i en slags dvale – litt fordi jeg nok
hadde fått litt for lite søvn under våre tre netters overfart (jeg
trives best med minst 8 timers søvn!), delvis fordi det blir hektisk med
praktiske ting som må gjøres (vasking, rydding, re på senger, osv), men
også den mentale påkjenningen å treffe alle våre gode venner og så
skilles fra dem igjen. Jeg er nok ikke helt klar over hvor mye jeg
savner venner og familie før jeg er midt oppe i det! Men samtidig er det
snakk om en overgang, og etter hvert setter jeg også pris på det rolige
livet vi lever alene, der jeg mer eller mindre kan bestemme rytmen
selv. Kunsten blir å treffe andre mennesker som er ok å snakke med, slik
at det sosiale livet også får et påfyll. Nok om det; Svein Erik har
hatt en travel tid, han har løpt rundt fra den ene båtbutikken til den
andre (grusomt liv?!) for å sjekke ut hvilket vareutvalg butikkene har.
Han har gjort en avtale med et lokalt «vi fikser alt» – firma som
skaffer oss 3 solcellepaneler, ett stk kombinert. slepe /vindgenerator
og en fastmontert vindgenerator – her skal det bli ekstra strøm om bord!
Alt
må sendes fra England, og det tar sin tid. Derfor blir vi liggende her i
Barcelona en stund. Det er ingen krise, for her er det nok å forta seg.
På lørdag, etter «dvaleperioden», og Svein Erik sin store «kjøpedag» av
alt utstyr, foretar vi en ekspedisjon» jakten på det store
supermarkedet»-dag. Etter ca ½ time finner vi frem, og får kjøpt både
mat og god spansk vin. Ekspedisjonen tar på, så vi tar en rolig
ettermiddag om bord. Søndag har vi hvilt ut, og er klar for nye eventyr.
Vi har lært at metroen her i Barcelona er enkel, billig og veldig
effektiv. Dermed er det bare å kaste seg på, og vi tok en hel dag rundt i
gatene i Barcelona. Vi så på husfasader (de mest utspekulerte er
selvsagt tegnet av Gaudi), parker, utstillinger, og tilslutt var vi så
slitne at det eneste vi kunne se på var et ølglass!
Mandag
var en arbeidsdag. Svein Erik tok ansvar for eksterne båtinnkjøp!
(igjen), jeg tok interne båtrengjøringsoppdrag (igjen). Om ettermiddagen
byttet vi roller, kapteinen ble i båten, jeg tok metroen til Spanias
største handlesenter (slå den!). Her fikk jeg kjøpt på restesalg
(sesongen er visstnok over – skjønn det den som vil) ny bikini ( mine
innkjøpte bikinier fra i fjor «råtner på rot») samt nye sko og beige
laken! Her er en praktisk detalj for alle som skal ut og seile: ikke ha
med hvite laken, etter to svette netter og lett saltlag på kroppen får
hvite laken en lett «brunfarge» som man ikke blir kvitt uten å klore dem
i flere dager – veldig upraktisk.) Da er det enklere med laken som har
en farge!
Som sagt tidligere så blir vi her i Barcelona i minst en uke til, mens vi venter på alle «strømsakene» våre. Adios amigos!
Avslutningsvis
på dette reisebrevet vil vi takke alle som har sendt oss hilsener i
gjesteboken vår. Det er veldig hyggelig, men vi har et lite ønske: det
er litt komplisert for oss å lese private meldinger i gjesteboken fra en
internett – kafe, så det vi ønsker er at dere enten sender en åpen
melding, eller sender oss en privat mail på :jynge@frisurf.no.
På forhånd takk.
Truels: Riktig svar er: Pte. De la Castagna (bukten etter Ajaccio, og før Anse de Roccapina)!
