Hellas,
April – Mai 2004

Påsken
er over, og hverdagen siger innover oss, nesten! Det viser seg at vi
ble invitert til den andre familien som deltok i geitegrillingen sammen
med oss, nemlig Statsi og Lisa med sine to barn. Statsi er gresk, Lisa
er engelsk, begge jobber som engelsklærer i Athen, og har sommerhus her
på Skopelos. Vi ble plukket opp av Jon, Vangelis og Lisa i 12-tiden på
«3.påskedag» og vi kjørte ca en mil innover øya til sommerhuset. Det var
opprinnelig et lite, gammelt hus som i løpet av de 20 årene Statsi og
Lisa har eid det er blitt påbygget og utvidet med nytt påbygg, strøm,
vann og diverse terrasser. Her tilbrakte vi en avslappende dag, drakk
litt hvitvin, spiste god mat, pratet, slappet av og gikk en liten tur
for å få maten til å synke. I de fleste bøker står det at gresk mat er
kjedelig og med lite smak, det synes jeg er feil. Vi har smakt mye god
mat her, med spennende smaker og med mye mer bruk av hvitløk enn det vi
har opplevd i for eksempel Italia. Hvitvinen er også god, men rødvinen
kan man diskutere!

Lunchbesøk hos Statsi og Lisa

» 4.
påskedag» er definitivt en hverdag. Vi setter i gang med å vaske båten,
det har vi ikke prioritert så langt. På brygga hvor vi ligger er det
ikke tilgang på vann, dvs man må bestille «vannmannen» og så langt vil
vi tømme tankene før vi bestiller nytt. Jon dukker opp mens vi vasker,
og han fikk i oppdrag å pusse rust av alt «rustfritt» på dekk. Det er en
oppgave som må gjøres minst hver annen uke for å holde alt rent og
pent, og det er enklere å gjøre det ofte og raskt enn å bruke »
skippertakmetoden» – det tar lenger tid og er forferdelig kjedelig!

Etter hvert begynner båten å bli ok igjen, all salt og sand er fjernet – klar til å motta nytt salt på neste seiltur!

Neste
dag er også en arbeidsdag. Svein Erik tar en motorinspeksjon og
oppdager at det er lekkasje i oljekjøleren – det dukker alltid opp noe!
Etter diverse telefoner til Norge og Sverige (hvor motoren er
marinisert) er det klart at her er det bare å finne en måte tette
lekkasjen på – bestille ny er unødvendig, i hvert fall før vi har prøvd å
fikse det på egen hånd. Svein Erik demonterer oljekjøleren og limer
lekkasjen med spesial-lim, så får vi se om det er godt nok. Det blir nok
mange slike «spesialløsninger» jo lenger vi seiler og desto lenger vi
kommer vekk fra spesialverksteder!

Vi
greier også etter hvert å tømme vanntankene, og får så tak i
«vannmannen» som gir oss en lang slange og kobler oss til vannsystemet.
Vannet her på Skopelos er veldig bra, det er godt drikkevann, og det er
nok vann på øya til å «sløse litt med», dvs vi får også spylt båten
utvendig på skroget – luksus! Vi vet at på øyene lenger sør i Hellas er
vann en begrensning, og har allerede begynt å bli flinkere med å
økonomisere med vannet. Greit med gode vaner!


nærmet helgen seg, og vi ble enige med Jon om å ta en seiltur. Været
var blandet, og relativt lite vind om morgenen, men vi skulle jo ikke på
langtur. Vi startet med å ta en runde rundt Skopelos, gøy å se resten
av øya også, selv om det bare ble fra sjøsiden. Om ettermiddagen kom
vinden, og vi fikk en fin seiltur over til Alonnisos, naboøya. Der fant
vi en fin liten bukt på en liten øy rett utenfor med to hus, et esel,
noen høner og en hane som galte hele tiden! 3-4 mennesker så vi også, en
eldre kar dro ut med en liten fiskebåt om kvelden, og kom inn senere
etter at det var stup mørkt, ikke skjønner jeg at han så noe! Det var en
fredelig havn, og om natten var sjøen blikk stille – det ble en god
natts søvn.

Dagen etter hadde
vi som mål å seile rundt Alonnisos, men vinden dro på, det ble lett yr,
og bølgene vokste. Siden vi kun var på en kosetur besluttet vi å seile
samme vei tilbake som vi kom. Vi fikk en fin seiltur tilbake til
Skopelos. Jon «klarte» seg bra, han fikk alle de tunge jobbene med å
sveive inn genoaen og heise storseil, og underveis mens vi seilte fikk
han trent å lage pålestikk, en av de mest brukte knutene om bord i båt!


begynte hverdagen igjen. Mandag var vi invitert til Vangelis og Lisa
for lunch. Resten av dagen var det småfiksing i båten. Tirsdag kom
Vangelis til båten. Han hadde en gjennomgang av fiskeutstyret vårt om
bord, og så dro vi til den lokale fiskeutstyrsbutikken og handlet inn
«nødvendig og fornuftig» fiskeutstyr for fisking i Middelhavet! Jeg fikk
innføring i ulike nyttige knuter, fikk lært å lage fiskeutstyr for
småfisk og fikk laget et spesialsnøre for fiske av store fisker, som
tunfisk. Veldig nyttig formiddag. Nå er det ingen unnskyldning for å
begynne å fiske!

Stadige hyggelige luncher hos Vangelis og Lisa

Onsdag stilte
vi opp hos Lisa og Vangelis kl 09.00 for å jobbe. Vi monterte bord, bar
kjøleskap og hjalp til med forberedelsene til ny sesong i tavernaen.
Onsdag jobbet Svein Erik i båten og jeg gikk til Lisa og Vangelis og
hjalp til videre, bl.a med å bære opp masse nyinnkjøpte levende
kyllinger! Torsdag var det sol og flott vær, og vi fikk vasket noen
maskiner med tøy. Så startet Svein Erik med lakkering av rekkverket (for
n`te gang – slites av salt og vær) og jeg gikk atter en gang til Lisa
og Vangelis. Her snekret Jon og jeg sengebunner i en av
utleieleilighetene. Moro med litt andre oppgaver enn båt og seiling!

Lørdag
hadde vi fridag med 2. strøk på rekkverket, og resten kosedag i båten
helt til solen forsvant og gråværet kom sigende. Søndag var vi invitert
ut av Jon til lunch på byen sammen med Lisa og Vangelis. Etter en god og
mettende lunch inviterte vi til kaffe og kaker i båten. Det var en
hyggelig dag, og i utgangspunktet farveldag med Lisa, men der tok vi
feil, for dagen etter ble vi atter invitert til lunch hos Lisa og
Vangelis. Da spiste vi linsesuppe, og tok for siste gang avskjed med
Lisa og Vangelis. Neste dag var avreisedag for Jon og for oss. Lisa og
Vangelis har vært utrolig gjestmilde og fine mennesker, og hvis noen har
planer om å reise til Skopelos kan vi anbefale på det varmeste et
opphold på Romantica taverna og villa. Her blir man tatt i mot med åpne
armer, hyggelig sted, flott utsikt og veldig god mat!

Jon
overnattet i båten, hydrofoilen hans gikk tidlig neste morgen til
fastlandet, og derfra tok han buss videre til Athen hvor han skulle
overnatte til dagen etter før han fløy hjem til Norge. Vi stod opp
samtidig med Jon, og startet ferden videre til Skiros, en øy sydøst for
Skopelos. Vi motorseilte de første to timene for å få ladet batteriene.
Så seilte vi med genoa og mesan på fin slør videre, etter hvert forsvant
solen og vinden tiltok i styrke. Etter ca 7 t ankom vi den lille havna
Linara, men her var det fullt (ikke plass til mange båter i
utgangspunktet!) så vi prøvde å kaste anker i en bukt rett i nærheten.
Det gikk dårlig. Bunnen var sand og gress, men det blåste 20m/s rett i
mot, og ankeret hadde problemer med å få feste. Vi gav opp og fant en
alternativ bukt et stykke unna. Her seilte vi inn i en relativt åpen
bukt med stiv kuling rett i mot og det var skumtopper på bølgene! Vi var
veldig pessimistiske på om ankeret ville få feste, men det begynte å
bli sent og ett sted måtte vi jo være om natten. Vi gikk så tett vi
kunne opp mot land og kastet anker – endelig, der fikk vi feste. Det er
en god følelse, og vi tok oss en velfortjent ankerdram. Vi bestemte oss
for å bli her neste dag. Neste morgen var det sol og nesten vindstille,
men så dreide vinden mot sør, og vi var nødt til å skifte ankerplass,
hvis ikke ville vi drive på land. Etter et par forsøk hadde vi igjen
godt feste, og vi kunne låre jolla og ta oss en tur på land. Bukten vi
hadde havnet i hadde en fin liten strand, og en taverna. I guideboken
hadde vi lest at den ble kalt paradiset av lokalbefolkningen fordi den
lå så øde til og var relativt lite besøkt av turister. Rundt bukten var
det åser med pinjetrær og beitende geiter. Fra tavernaen hørte vi
hanegal, ellers var det stille. Vi gikk en tur i området, det var som å
gå i nordmarka, samtidig som vi hadde en følelse av at vi var på
fjellet, Svein Erik fant ut at det måtte komme av stillheten; ingen
biler, ingen lyder av mennesker. Vi plukket litt salvie og timian, og
fikk se en skilpadde og en diger jordrotte!

Høsting av viltvoksende salvie

Idyllisk angringsplass på SkirosPå tur på Skiros i tett pinjeskog

Det
var en rolig og solfylt dag (for en gang skyld). Så gikk ferden videre,
en av de lengre strekkene (ca 60nm) over til en liten øy utenfor Khios,
Nisos Psara. Det var en liten øy med en liten by med relativt få
innbyggere. Vi fikk plass på brygga midt i «byen» og gikk en liten
rundtur på under en time. Da hadde vi sett det meste!!

Kvelden
var rolig, selv om det var fredagskveld, og neste morgen gikk Svein
Erik på bakeriet for å kjøpe fersk brød, men jeg klargjorde båten. I
mens så jeg at forberedelsene til 1. mai var i gang på torget rett foran
båten. Stoler ble båret frem, og bord dekket med hvite og blå duker. Vi
dro før det ble noe «action», så vi vet ikke hva som skjedde videre! Vi
derimot markerte 1. mai med å motre oss i motvind over til Khios, det
var overskyet og etter hvert kom regnværet!

Etter
5 timer la vi til ved kaia i byen Marmaro, nord på Khios. Her så vi få
tegn til 1. mai feiring- kun en del mennesker som spiste på et par
tavernaer langs havna. Vi fortøyde og ventet på oppholdsvær før vi tok
oss en spasertur inn i byen. Få mennesker var å se, og byen er nok ikke
den mest turistifiserte her i Hellas! Mange gamle slitne hus, ingen
turistbutikker, et lite supermarked (som selvsagt var stengt) og noen få
tavernaer, mer eller mindre tomme for mennesker!! Vi begynner å gå tom
for proviant, og bestemmer oss for å bli her til mandag for å se hva det
lille supermarkedet har å tilby. Søndag opprinner med sol og nordavind,
og vaskemaskinen går et par runder og støvsugeren jakter på diverse
båtkaniner! Det blåser etter hvert så friskt at vi må bli i båten for å
passe på at klesvasken forblir på snorene, og ikke blåser på sjøen! Om
ettermiddagen tar Svein Erik seg en tur i byen mens jeg slanger meg i
båten med en bok – siesta! Svein Erik returnerer fra en passe spennende
tur, men kan rapportere at «supern» er åpen, så vi tar oss en liten
provianteringstur. Det ble en «liten» provianteringstur, for det var
ikke akkurat Ultra eller Maxi-butikk vi gikk inn i. 2 små bæreposer med
litt løk, litt hermetikk, juice, appelsiner, tomater og litt ost var i
hovedsak resultatet! Men vi lever en stund på det (kombinert med diverse
«nødproviant» i båten).


stilnet vinden av mot kvelden og vi kunne flytte båten langsmed kaia for
å fylle opp vanntankene, dvs den ene vanntanken samt vannflaskene.
Vannet var friskt og godt og er godt egnet som drikkevann. Her i Hellas
har vi enda ikke kjøpt vann på flaske, kun fylt opp tomme vannflasker
fra Maltaoppholdet, det å drikke vannet fra tankene om bord er ikke
veldig godt, smaker fort litt dødt og slapt! Mandag var det tid for
utsjekking, og da fikk vi en ny opplevelse vedrørende gresk havnepoliti –
på dette stedet hadde de funnet ut at vi ikke var medlem av EU så
derfor måtte vi betale dobbel pris. Det hjalp lite å forklare at vi
hadde handelsavtaler osv, og at på alle de andre stedene vi hadde vært
innom var vi en del av EU-systemet; vi stod ikke på deres håndskrevne
liste over EU-medlemmer, dermed var saken grei!! 14 euro for to netter
er ikke mye å bråke om, men man kan bli smårar av alle de ulike reglene
som finnes og måten de praktiseres på i de ulike havnene. Vi har bl.a
hatt problemer med forsikringsbeviset vårt fra Gjensidige som kun har
gyldig fra, men det står ikke hvor lenge forsikringen er gyldig til!!
Dette har plaget grekerne veldig – de må vite at det er gyldig, og det
nytter ikke å forklare at slik er systemet! Det endte med at vi fikk
Gjensidige til å sende oss et nytt bevis med gyldighet frem til vi
forlater Hellas (og Italia, de er litt vanskelige der også!). Dermed er
vi kvitt ett problem!

Så tar vi
en kort kosetur videre i sol og stille hav. Vi motrer til en liten øy
som heter Mandraki – skipsredernes «fødeby». Den lille øya har
«produsert» de rikeste rederfamiliene i Hellas, inkl den rikeste av
alle; Costa Lemos, samt Onassis. I følge ryktene eier greske redere
samme tonnasje som alle andre EU-land til sammen! Vi tar kun en liten
sving innom havnen for å se på alle de flotte husene til rederfamiliene
som nå står tomme. Alle har flyttet til London, Athen, USA eller andre
steder!

Derfra var det en drøy
times motring videre ned til Khios by, der vi nå ligger ved kaia 2 meter
fra den sterkt trafikkerte hovegaten. Uvant, og ganske slitsomt. Vi
blir her for å gjøre flere matinnkjøp og for å besøke internettkafe, i
tillegg er det meldt skikkelig tøff vind fra Italia, med sørlig vind,
dvs rett i nesa i forhold til vår videre ferd! Vi blir her noen dager,
evnt flytter oss til en liten marina rett nord for byen som
forhåpentligvis er noe roligere enn her vi er nå!

Hellas
Mai 2004

Vi
ble to dager i Khios by. Dagen etter at vi kom dit var det sol og fint
vær. Vi leide en bil og kjørte en rundtur på øya. Vi besøkte blant annet
en liten by som heter Mesta, en av de såkalte «mastikklandsbyene»
Mastikk er kvae fra mastikktrær (som er en slektning av pistasj) og som
brukes i masse ulikeprodukter som for eksempel tyggegummi. Mesta var en
idyllisk liten landsby, med steingjerde rundt hele byen, og trange gater
som ofte var overbygget, så det var nesten som å gå gjennom tunneler.
Midt i byen var det et lite torg, med to tavernaer, der spiste vi lunch
og koste oss. Så var vi innom et kloster, Nea Moni, som er en av de mest
berømte ortodokse bygningene i Hellas. Klosteret ble bygget i 1042, og
ble lagt akkurat der fordi tre eremitter hadde funnet et undergjørende
ikon av Jomfruen på dette stedet!!

Rett
innenfor hovedporten var det en liten kirke med et stort skap full av
hodeskaller og bein. Dette var et minne over massakren som skjedde i
1822, da tyrkerne kom til Khios og massakrerte over 25.000 innbyggere og
tok 50.000 som slaver. Av 120.000 innbyggere ble det 30.000 igjen! I
klosteret var det 600 munker og 3.500 kvinner og barn. Nesten alle ble
drept av tyrkerne. Nå lever det en håndfull munker der, og det drives en
del restaureringsarbeid på hovedkirken (dekket av EU!)

Siden vi først disponerte bil så fikk vi gjort en del innkjøp av mat og drikke, pluss olje til motorene.

Dagen
etter var det meldt at det skulle komme skikkelig kraftig vind fra syd.
Vi bestemte oss for å sjekke ut og flytte til marinaen som lå 1 nm
nordover, men da Svein Erik sjekket ut fortalte havnesjefen at marinaen
hadde en veldig grunn inngang og at det lå flere steiner inne i
marinaen, og anbefalte oss å bli i havnen. Vi lå slik til på kaia at vi
ville bli delvis presset inn på de ruglete steinene på kaikanten, derfor
satte vi ned jolla og slapp ut bruceankeret for at det skulle trekke
oss ut fra kaikanten. Men etter et par timer begynte det å bli så mye
bølger i havna at båten rullet og kastet så mye på seg at vi ble
nervøse. Ankeret hjalp lite, og hadde dårlig feste, og etter hvert
bestemte vi oss for å dra. For å få opp ankeret igjen brukte vi en av
vinsjene, det tok tid, men til slutt var det oppe. Så fikk vi hjelp av
en tysk familie som kom forbi til å hjelpe oss med å kaste
fortøyningene, og klokken halv syv på kvelden tøffet vi ut av havnen. Vi
gikk mot marinaen, men fant ut at der var det ikke noe bedre forhold.
Det var to timer til det ble mørkt, og vi måtte ta en beslutning!

Dermed
endte det med at vi returnerte til Marmaro, der vi kom fra. Der visste
vi at vi lå beskyttet. Det var ca to timer dit, og med vinden bakfra
gikk det fint, men ca ½ time før vi kom frem økte selvsagt vindstyrken
til 20 m/s og det begynte å regne! Inne i havnebassenget kalte vi opp
havnekontoret og ba om hjelp til å fortøye. Vi måtte ligge langs kaia
med vinden rett i mot, og da er det vanskelig å få fortøyd raskt nok
slik at vi ikke blåser vekk fra kaia igjen. Langs samme brygge lå det en
charterbåt med 8 tyskere om bord. De kom for å hjelpe til, sammen med
to grekere utkommandert fra havnekontoret. En av tyskerne tok
kommandoen, og det ble et svare kaos. De trodde de kunne holde vår 20
tonns båt inntil brygga i den kraftige vinden uten å feste tauene – og
der tok de kraftig feil, noe vi prøvde å få dem til å forstå!!! Jeg har
en mistanke om at tyskerne var lett tilsjasket av diverse ouzo eller
tysk øl, men vi var jo også glade for all den hjelpen vi kunne få

Etter
hvert fikk vi dratt båten inntil og klokken elleve om kvelden kunne vi
kose oss med litt rødvin og middag i trygg forvisning om at båten lå
trygt!

Vi måtte bli i Marmaro i
tre dager for å vente på at vinden skulle gi seg, og forandre retning.
Siden vi hadde tilgang på vann benyttet vi anledningen til å vaske litt
klær og pusse litt på båten. Så endelig kunne vi sette nesen sørver
igjen. Denne gangen gikk vi forbi Khios by, og gikk til en liten bukt
helt i sørenden av øya. Her lå vi over natten, men tidlig på morgenen
kom det kraftige dønninger inn i bukten og ankeret begynte å slippe.
Dermed tok vi en rask start på ny etappe over til neste øy, Mikonos.
Været var grått, men det regnet ikke, og vi fikk perioder med skikkelig
fin seilvind. Etter 10 timer kom vi inn i en havn like utenfor Mikonos
by. I pilotboken så det ut som en diger havn, men da vi ankom var det
fullt av seilbåter og fiskebåter der, og vi la oss tilslutt utenpå en
annen seilbåt som selvsagt skulle gå klokken 4 neste morgen. Fint for
oss, som kunne overta plassen etterpå, men veldig tidlig å stå opp!!!

Neste
morgen leide vi moped, det er i hvert fall 30 år siden Svein Erik har
kjørt moped sist, men det gikk som en drøm etter en kort stund. Vi
reiste inn til byen, og tok en liten runde rundt på øya. Mikonos er
kjent for fine badestrender, og er visstnok et såkalt trendsted med
masse uteliv i byen. Selve byen har så trange gater at biler er
utelukket, og det er vanskelig å orientere seg, og lett å gå seg vill.
De trange gatene kommer visst av at de skulle hindre piratene i å innta
byen – mange hensyn å ta!

På mopedtur igjen

Dagen
etter tok vi ferge ut til en liten naboøy, Delos. Hele øya er et
arkeologisk museum, og har vært et av de helligste stedene i Hellas ca
6-400 år før kristus. De begynte utgravningene her i 1872, og de pågår
fortsatt. Det var et stort område å gå gjennom, masse rester av hus, og
enkelte steder var det fin mosaikk på gulvene, marmorsøyler og
marmorstatuer. I tillegg var det et museum der hvor man kunne se en del
hverdagsting som boller, vaser, krukker og små pyntegjenstander. På det
meste bodde det over 30.000 mennesker her. Det var veldig interessant å
gå gjennom området, fin avveksling fra seiling og båtliv!

Onsdag
skiftet Svein Erik olje på begge motorene, og vi fikk fylt opp
dieseltankene. I tillegg snakket vi litt med nabobåtene, bl.a en
israelsk og en tysk familie som var på tur. Så hadde vi en ny dag der vi
kjørte inn til byen, gjorde noe innkjøp, spiste lunch og koste oss. Vi
prøvde også å hjelpe en engelsk båt som hadde fått ankeret løsnet da
nabobåten dro, og nå lå longside en skikkelig ekkel del av brygga, med
store bolter som stakk ut. De kom seg ikke ut fra brygga pga av vinden
og ankeret som var blitt liggende under en stor nyankommet motorbåt, og
det eneste de kunne gjøre var å fortøye best mulig, og legge ut alt de
hadde av fendere. Kona var så nervøs at hun aller helst ville reise til
et hotell og sove der om natten! Men de kom seg gjennom natten, og dagen
etter var det såpass vindstille at når motorbåten gikk, og det ble
ledig en bedre plass rett foran vår båt hjalp vi dem med å flytte båten.
Belønningen var invitasjon til vin om kvelden. Om ettermiddagen fikk vi
uventet roser og en flaske hjemmelaget hvitvin fra motorbåten som lå
bak oss! Der var det en greker som bodde i, og passet på, en 20 meter
lang motorbåt for en annen rik greker som i tillegg til båten også eide
en gård inne på øya. Det var der vinen ble produsert og rosene vokste!
Vi måtte selvsagt invitere ham om bord til en drink, og da klokken var
seks om kvelden var vi nødt til » å kaste» ham ut for å rekke vin –
invitasjonen hos engelskmennene. Heftig sosialt liv, og vi var ganske
slitne da vi la oss den kvelden (og litt tung i hodet neste morgen!)

Neste
morgen hadde vi planer om å reise, men vinden var kraftig så vi ventet
til søndag. Da kastet vi loss og dro til en øy som heter Sifnos, 8
timers seiling unna. Der la vi oss for anker i en liten og hyggelig
bukt. Vi hadde nå planer om å treffe våre nederlandske venner, Carla og
Peter på vestsiden av Pelepones. Peter og Carla reiste fra Malta noen
uker etter oss, og har seilt mellom de ioniske øyene i flere uker mens
de venter på at posten deres skal ankomme fra Nederland. Målet var å
treffe dem på Svein Erik sin bursdag. Derfor ble vi på Sifnos kun den
ene natten, og neste morgen seilte vi en kort tur til naboøya Milos. Det
var 17. mai, og vi startet med 4 timer seiling, og da vi ankom Milos
besto lunchen av grillede pølser – for å få en liten smak av 17.mai!
Iskrem ble det dårlig med, alle butikkene var stengt, siesta,! Vi kunne
også ta en ekstra skål for at vi denne dagen hadde passert 5000 nm
seilas siden vi forlot Norge i juni 2003. Solen skinte og vi tok en
rolig ettermiddag, kun lett spyling av båten og oppfylling av
vanntankene. Neste morgen la vi ut på en døgnseilas. Vi startet kl
07.00, dette for å runde sydspissen av Pelopones mens det enda var lyst,
det er masse skipstrafikk i dette området, og hvis været endret seg kan
det være en stri tørn å runde spissen. Vi hadde en fin seilas hele
dagen, og rundet spissen uten problemer, men det var masse lasteskip og
cruiseskip å se. Kl 24.00 satte vi i gang motoren og motorseilte videre,
vinden var mer eller mindre borte. Resten av natten var relativt
begivenhetsløs, vi tok det med ro for ikke å ankomme Pilos (vårt
ankomssted) mens det var mørkt. Kl 09.00, den 19. mai (Svein Eriks
bursdag) svingte vi inn i havnen i Pilos, og der ble vi møtt med
reservert plass på brygga rett bak Odulphus (Carla og Peters båt) og
champagne på bryggekanten! Det var et hjertelig gjensyn med våre venner
som vi ikke har sett på 10 uker! Etter vår «fuktige» frokost inntok vi
en mer tradisjonell frokost med te og brødskiver, og Svein Erik tok seg
en bursdagshvil mens jeg vasket opp og lagde bursdagskake, nemlig 1-2-3
muffins – ferdig på 15 minutter!!! Så tok vi en liten tur rundt i byen,
og spiste lunch sammen med Peter og Carla. Etterpå «snublet» vi over en
båtutstyrsbutikk, med diverse annet utstyr i tillegg. Der kjøpte vi en
parasoll til å ha på akterdekket, og en hengekøye – det har jeg alltid
drømt om. Dermed bar det ut til båten igjen, parasollen ble satt opp,
hengekøya ble montert, Svein Erik satt under parasollen og leste avis,
og jeg slanget meg i hengekøya – livet var topp!!!! Om kvelden inviterte
vi Carla og Peter ut på middag – så var det kaffe, kake og konjakk i
båten etterpå. Svein Erik var godt fornøyd med dagen!!

Dagen
etter dro vi på provianteringstur, og så en ny tur til båtbutikken.
Denne gangen med mål om å kjøpe 100meter kraftig fortøyningstau. Vi har
snakket om det lenge, vi trenger et langt tau når vi må slippe anker fra
hekken, samt hvis vi må ankre opp og feste et tau i land. Uansett så er
det greit med noen lange tau i båten! Vi fant et passende tau, og en
del annet utstyr, bl.a 2 stk sammenleggbare vannkanner, og en ny stor
kulefender. Eneste problemet var å finne plass til alt tauverket – det
tar plass!

Kvelden ble
avsluttet med pizza på byen! Neste morgen tok vi buss til nabobyen
Methoni for å se på et fort og et tyrkisk tårn. Ok å se, og en grei
avveksling. Vi spiste en god lunch der før vi busset tilbake om
ettermiddagen! Så var det tid for å forlate Pilos, og vi ble enige med
Carla og Peter om at vi tok passe dagsetapper nordover langs Pelopones.
Som sagt så gjort, og neste dag dro vi videre til Kiparissia, ca 6
timers seilas. Vinden var slakk, og det gikk ikke fort, men solen skinte
og vi hadde god tid. Kiparissia ble et overnattingssted, og vi seilte
videre neste morgen til Katakolon. Igjen en solfylt dag, og etter hvert
tok vinden seg opp og vi fikk en kjempefin seilas i 6 knop på kryssen i
10 m/s vind. Vi merker at båten er blitt en mye bedre seiler nå etter at
vi skiftet til nye seil og ny propell.

Vi
leide bil her, og kjørte til Olympia, ca 3 mil unna. Olympia var det
stedet der de olympiske leker startet. Det var et stort område med masse
«stein», bygninger, stadion, mosaikk, templer, søyler osv. Svein Erik
og Peter tok et kappløp på stadion, lenge siden Svein Erik har løpt så
langt og fort, nesten så han fikk problemer med ryggen etterpå, men det
gikk bra! Etter noen timers vandring avsluttet vi med lunch i byen før
vi kjørte en runde i nærområdet. Vi hadde dårlig med kart, så det ble
litt på lykke og fromme. Vi fant et område med varme svovelkilder (ikke
akkurat godlukt!) så kjørte vi forbi et skilt med «ancient» Akropolis,
det måtte vi jo se, og det viste seg å være en delvis bevart bymur med
rester av bebyggelse innenfor. Det var som en diger bygdeborg som lå høy
oppe i en åsside. Dårlig og bratt vei frem dit, og ingen informasjon på
stedet, ingen andre mennesker å se – tror ikke det er en stor
turistattraksjon. På vei hjem til båten kjørte vi forbi en stort Lidl –
supermarked, og vi fikk gjort storinnkjøp av utenlandsk rødvin, og
diverse matvarer – så nå har også vi sett en Lidl-butikk fra innsiden.
Vet ikke om det er etablert Lidl-butikker i Norge enda? Uansett, det var
som å gå inn i en Rema-butikk i Norge, alt på paller og lite
ferskvarer!

Kvelden ble
avsluttet med en liten oppsummering av dagen over et glass med vin, og
vi var skjønt enige om at vi hadde hatt en fin dag!

Farvel Hellas og chio Italia
Juni 2004

Etter
turen til Olympia forlot vi Katakolon, og seilte videre nordover til
Øya Zakintos. Her la vi oss inn i havnen i byen Zakintos. Carla og
Peter, våre nederlandske venner var fortsatt sammen med oss. Vi hadde
innført et system med middag annen hver dag i hverandres båt, dermed
slapp vi enklere unna alle sammen, «fri annenhver kveld»!!

Carla
og Peter hadde vært i Zakintos tidligere, og hadde sett en katamaran
som var til salgs der. Siden de er i ferd med å selge sin egen seilbåt
for å kjøpe katamaran, så var dette selvsagt interessant! Dermed ble det
avtalt prøveseilas med katamaranen dagen etter, og det var gøy. Vi har
aldri seilt med en katamaran før, dessverre var det relativt lite vind,
men vi seilte 5-6 knop på 4-5 m/s vind, ikke dårlig! Dette var riktignok
på lens og slør, den seilte ganske dårlig på kryssen, og gikk ikke
høyere enn 50 grader – ikke ideelt for en langturseilbåt! I tillegg
synes både Svein Erik og jeg at båten var relativt stygg, både
designmessig utvendig, og innvendig, den var en typisk selvlaget båt, i
aluminium, og masse dårlig sveisearbeid. Konklusjonen etter seilturen
var at den ikke var interessant å kjøpe for Carla og Peter, for mange
negative ting sammenlignet med positive ting, men vi hadde hatt en fin
dag på sjøen!

På prøvetur med katamaran for første gang

Vi ble i Zakintos
i to dager. Havnen vi lå i var gratis, dvs det dukket ikke opp noen fra
havnevesenet før siste kvelden for å be oss om å komme til kontoret
deres, men det droppet vi siden vi dro tidlig neste morgen. Generelt er
det billig å være i Hellas med tanke på havnekostnader, de fleste steder
vi er nødt til å betale koster det 3-4 euro pr natt, billig
sammenlignet med dyre marinaer i Italia og Spania der det koster 30-40
euro/natt! Riktig nok har vi ikke sett elektrisitet siden vi forlot
Malta, men vi har stort sett funnet ok vannkraner (med godt drikkevann)
såpass ofte at vi ikke har lidd av vannmangel!!

Etter
Zakintos dro vi videre nordover til en liten øy, Ithaca, og byen Vathi.
Her leide vi atter en gang moped, og fartet rundt på øya. Vathi lå inne
i en fjord omgitt av høye fjell, og når vi kjørte rundt på øya var det
som å være i Norge, høye fjell, med karrig natur, hårnålsvinger, fjorder
og nåletrær langs kysten! Vi fikk sett både natur, «gamle steiner» og
et museum med en bit av en terrakottamaske med inngravert «dedisert til
Odyssevs», et arkeologisk belegg for at Odyssevs kom fra Ithaka ! Peter
og Carla var med oss, og midtveis spiste vi lunch på en typisk gresk
taverna, og på typisk gresk maner. Vi betiller mange små retter og så
deler vi disse, alle sitter og forsyner seg og vi bruker god tid på
måltidet – perfekt! En annen liten pussighet er at vi bestiller vin i
kilo i stedet for liter – » en kilo vin takk»!!

Vi
har også lært oss en del greske ord som vi ser blir satt pris på, alle
blir mer imøtekommende når vi hilser; enten jassas, eller kalimera (hei,
god dag) eller efharisto (takk).


bærer det videre nordover til øya Levkas, der vi ankrer opp i en liten
by, Sivota. På vei dit seiler vi, men akkurat når vi skal heise
storseilet greier jeg å sparke høyrefoten, dvs den midterste tåen, bort i
en «duppedings» på dekket, og det gjør forferdelig vondt. Etter en
liten stund med hvile får vi satt storseilet, mens jeg ser tåa blir
hoven og øm. Det er vanskelig å bevege seg, utrolig hvor satt ut man
blir av en tå! Om ettermiddagen slenger vi ut anker, og det er tid for
årets første bad, det er 21 grader i vannet og strålende sol. Svein Erik
bader og koser seg – tar en liten inspeksjon rundt på alle
vannut-/inntakene for å sjekke groing, mens jeg svømmer rundt båten noen
runder. Etterpå angrer jeg som en hund – tåa verker mer enn noen gang –
tror den er forstuet! Om kvelden ser vi minst 40 charterbåter i
flottilje kommer inn i havnen, heldigvis legger de seg til kaia, men det
er et underholdende syn å se så mange båter med mannskap med varierende
erfaring legge til kai! Dagen etter tar vi en kort tur på 2 timer opp
til en liten by, Nidri på samme øy. Vi kaster anker igjen og mens vi er i
ferd med dette, dukker det opp en jolle med norsk flagg og en kar som
snakket engelsk. Etter hvert viser det seg at det er en nordmann som har
seilt fra Sørlandet for 15 år siden, jobbet med diverse engelsktalende
arbeidsgivere og gift med en New Zealands dame. Han forstod godt norsk,
men det var hørbart at han ikke praktiserte norsk tale daglig! Selvsagt
måtte vi prate litt om været, og han kunne fortelle at de ikke har hatt
så dårlig og sen vår i Hellas på 15 år, og at været fortsatt ikke hadde
stabilisert seg – så det er ikke bare vi som i blant klager på kulde og
gråvær!!

Etter to dager her bar
det rett opp til Levkas by. Her la vi oss inn i en marina, mens våre
nederlandske venner la seg i havna. Det var relativt mye vind denne
dagen, og det var behagelig å kunne gå inn i en marina – det er lenge
siden sist. Riktignok kostet det 45 euro, men vi hadde vann og strøm,
noe vi utnyttet maksimalt. Klær og båt ble vasket grundig, vanntanker
fylt opp, og alt som kan lades ble ladet opp! I tillegg tok vi en lang
og god dusj begge to – ikke hverdagskost!

Carla
og Peter har all verdens tid, de skal sakte inn til østre delav Hellas
og overvintre der eller i Tyrkia. Vi er litt mer på en timeplan, og
derfor dro vi videre neste morgen. Levkas er nesten forbundet med
fastlandet, det er kun sumpområder som skiller dem, men det er gravd ut
en kanal for å kunne gå med båter der, og i enden av kanalen er det en
svingbro. Denne åpner hver time, og klokken 09.00 neste morgen lå vi i
10m/s vind inne i kanalen, og ventet på at den skulle åpen. Vi hadde
medvind som drev oss raskt mot brua, og det var en nervepirrende periode
mens vi ventet, med båten i revers for å bremse, til slutt måtte vi ta
en helomvending bare for å holde avstand. Tilslutt åpnet brua og vi
kunne fosse gjennom – alt gikk bra.


hadde vi 40 nm opp til Paxoi, en liten øy mellom Levkas og Corfu. Vi
hadde medvind, og etter hvert mye vind. Bølgene vokste, vi seilte kun
med genoa, som vi etter hvert måtte reve pga bølgene, og fortsatt holdt
vi over 6 knop. Etter nesten 7 timer ankret vi opp i en hyggelig bukt
nord på øya, rolig og beskyttet. På denne turen fikk vi god trening i å
håndstyre. «Otto» (autopiloten) hadde «fri» denne dagen, det er greit
for oss å ikke bli for bortskjemte, og det er god trening i armmusklene å
stå og styre i høye bølger og sterk vind!

Igjen
hadde vi kun en overnatting, og neste morgen var det en 5 timers
motortur (vinden var fullstendig borte – snakk om kontraster!) til
Korfu. Vi kom inn til Korfus gamle kai, og der var det fullt, så vi ba
om å få legge oss utenpå en annen, mindre seilbåt. De ba om at vi la oss
innerst på brygga, og så kunne de legge seg utenpå oss igjen. Det var
selvsagt ok for oss, men det vi ikke visste var at kaia var elendig, den
var delvis falt sammen, det var en utrast trapp midt på plassen og det
stakk ut betongklosser under vann. Her var gode råd dyre – vi fikk
fortøyd og lagt ut noen kulefendere som en start. Heldigvis var det
vindstille, ellers måtte vi hatt forlate kaia. Så tok vi frem diverse
ankere som vi festet til pølsefenderne, slik at de ble senket ned i
vannet. Dermed fikk vi noe beskyttelse mot steinene under vann. I
tillegg fant Svein Erik to bildekk som vi også fikk slengt ned i vannet.
Så var det frem med våre to treplanker som ble lagt langs kaia, og med
tre kulefendere innenfor – vi holdt på i en time med fortøyningen, og
når Svein Erik endelig var fornøyd fant vi ut at vi fortjente en
ankerdram – det er ikke hver dag man legger til kai med tre ankere ute
(riktignok som ballast på fendere….), men allikevel! Dermed ble det en
Gammel Opland!

Korfu by er en
veldig hyggelig by, med to festninger, den gamle og den nye – som bare
er 500 år gammel! I tillegg har de noen museer og gamle bygninger som er
ved å se på. Gamlebyen var også sjarmerende, med gamle hus, trange smug
og masse souvenirbutikker og kafeer.
Turister på Korfu

Dette var avskjedsstedet for oss
og hollenderne, derfor brukte vi tre dager på å være sammen, se på ting
og kose oss. Dagen før vi reiste videre tok vi en båttur til Albania
sammen. Vi tok båt fra Corfu til en by som heter Sarandes, ca 15nm
nordover, sammen med ca 100 andre turister som gjerne ville se Albania.
Her ble vi stuet inn i busser og kjørt gjennom byen til en liten
restaurant der vi kunne kjøpe noe å drikke, samt veksle penger, fra euro
til Leke. Derfra tok vi buss igjen ca 25 km sørover mot den greske
grensen til Butrini nasjonalpark. Den er utpekt av Unesco som en «world
heritage site», og atter en gang fikk vi se masse «gamle steiner» bygget
av romere og grekere mange hundre år før kristus. Vi hadde en veldig
god guide med oss, han snakket meget godt engelsk med amerikansk uttale,
det viste seg at han aldri hadde vært i et engelsktalende land, men kun
lært språket av UN-personale utstasjonert i Albania!

Det
er store forskjeller mellom Albania og Hellas! Vi kjørte gjennom en
landsby bygget for å huse arbeidere på en tidligere storfarm bygget av
kommunistene. Der var det 4-5 etasjes boligblokker, slitne, og med
søppel overalt og kuer vandrende rundt inngangsdørene! Det Svein Erik la
spesielt merke til var at minst 75% av bilparken besto av gamle
Mercedeser – stjålet, eller hva??

På dagstur til Albania

Tilbake
i byen Sarandes spiste vi lunch og gikk en tur i byen. Det er første
gang siden vi kom til Middelhavet at vi ble møtt av en masse guttunger
og mødre med småbarn som tigget penger. Byen bar også preg av en sliten
boligmasse, men også en gryende tro på turisme. Det var en flott
strandpromenade med kafeer og barer, og et kvartal bakenfor var husene
slitne og falleferdige, men med et og annet flott hus innimellom!
Kontrastene var store.

Etter en
lang dag i Albania returnerte vi til Corfu igjen og gikk ut for å spise
«farvelmiddag» sammen med Carla og Peter. Vi hadde seilt sammen i over 3
uker nå, og det har vært en veldig hyggelig tid. Det blir lenge til vi
treffes igjen, kanskje et eller annet sted i Stillehavet om ett eller to
år?

Avskjed med Carla og Peter

Neste morgen dro vi av
gårde for å fylle opp dieseltankene, siden vi vet at diesel er dyrere i
Italia. Da vi ankom måtte vi vente på at tankbilen skulle fylle opp
tanken på stasjonen. Det tok 20 min, men etter hvert fikk vi fylt opp
tankene og sa farvel til Korfu. Det var lite vind, og den vinden som var
kom rett nordfra, dvs rett i mot! Det ble derfor en motretur rundt
Korfu og opp til en liten øy som heter Erikoussa, ca 5 timer unna. Ca 5
nm før øya dør motoren! Vinden var litt sterkere nå, og vi fikk satt ut
genoa og mesanen. Jeg håndstyrte, mens Svein Erik prøvde å finne ut hva
som var galt. Grovfilteret på dieselsystemet så veldig grumsete ut, og
Svein Erik skiftet ut dette. Så luftet han motoren, men det hjalp ikke –
motoren var like uvillig til å starte! Dermed måtte vi krysse oss inn
til havnen, heldigvis var planen å ligge for anker. Dermed fikk vi for
første gang trent oss i å ankre opp med hjelp av seil, ikke motoren. Det
gikk veldig bra, ankeret fikk feste, og der lå vi, trygt og godt!

Svein
Erik var lett stresset over motorproblemet, men etter å ha roet seg ned
og tenkt litt videre, fant han ut at han kanskje hadde tatt en
«shortcut» på luftingen, som muligens ikke var god nok, og dermed
forsvant han ned i motorrommet for en ny og grundigere lufting. Og hurra
– der startet motoren, og gikk som en klokke! Vi har nok fått fylt på
veldig skitten diesel denne gangen, sannsynligvis har all dritten i
tankene på fyllestasjonen blitt virvlet opp når tankbilen fylte på ny
diesel, og vi var så uheldige å få denne! Neste gang kjøper vi ikke
diesel når vi ser at de fyller opp tankene, eller i hvert fall må vi
sørge for å få den filtrert før den fylles på Fruens tanker!

Denne
natten var vår siste i Hellas, og neste morgen satte vi kursen mot
«helen» av Italia. Solen skinte, det har den for øvrig gjort den siste
uken, og vi begynner å bli «seilerbrune», dvs, brune i ansiktet, på
skuldrene og på knærne, mens f.eks baksiden av leggene fortsatt er
relativt bleike! Vi har 60nm foran oss, det er lite vind på formiddagen,
men det er vi blitt vant til, den bruker å dukke opp midt på dagen,
omtrent akkurat når vi setter oss ned for å kose oss med lunch! Dette
stemte også denne dagen, og vi fikk noen fine timer med seiling utover
ettermiddagen før den døde ut rett før vi la til kai i Sta. Maria de
Leuca, i Italia. Planen var å legge oss i marinaen, men da vi så at den
offentlige kaia var avstengt og med kun en seilbåt liggende der, kastet
vi oss rundt og fortøyde longside der. Bedre å ligge gratis der ennå
betale 40 euro for vann og strøm som vi ikke trenger akkurat nå! Etter
noen timer kom det to karer fra havnevesenet og sa at kaia var farlig,
men da vi så litt bedende på dem fikk vi lov til å ligge der til dagen
etter (så farlig var den visst ikke allikevel!) Vi hadde en rolig natt
her og neste morgen tok vi fatt på «fotbuen» av Italia. Det er et strekk
på nesten 75nm, og igjen startet dagen med strålende sol og varmt,
vindstille på formiddagen, men en usedvanlig frisk seilas på
ettermiddagen – opp i mot 15-17m/s, men motvind, så det ble en hard
kryss. Etter nesten 13 timers seilas ankommer vi Crotone, en støvete
industriby med bl.a to gassplattformer rett utenfor havna. Det var i
«gassglansperioden» bygget en ny stor havn, og den gamle havnen var
gjort om til småbåthavn og marina. Vi er blitt litt tøffere nå, og
prøver så godt vi kan å unngå marinaer, og derfor setter vi kursen mot
den kommersielle havnen. Den er diger og flott, men det ligger kun en
del gamle vrak av noen båter langs kaia, og en del slepebåter. Vi finner
en flott kai innerst i havna, der det ligger en finsk seilbåt allerede,
og legger oss til. Her er det til og med vannkraner i massevis, med
godt drikkevann. Nå håper vi bare at ingen kommer og jager oss, men det
er lørdag kveld, og vi tviler på om noen gidder det! Det blir mørkt og
ingen jager oss, så vi bestemmer oss for å ta en dags pause her, få
vasket litt tøy og sett litt av byen. Vi har fortsatt to lange
dagsseilaser på 10-12 timer/dag foran oss, og det er ingen grunn til å
stresse alt for mye.

Italia
Juni 04

Ok,
hva har skjedd siden forrige reisebrev? Ikke så veldig mye, kun lange
seilaser, nye havner, nye øyer, fotballkamper, ny motorstopp,
drivgarnhelvete, bading og soling!

Vi
kom til Crotone på en lørdag, og ingen jaget oss vekk den kvelden, og
heller ikke på søndag. Vi bestemte oss for å bli værende på mandag for å
gjøre en del innkjøp, men allerede om morgenen kom den første
uniformerte mannen fra Guardia Financa , og forklarte noe på beste
italiensk – vi antok at han ville at vi skulle forlate kaia, men vi la
an vårt beste uforstående ansiktsuttrykk, og snakket engelsk tilbake. Da
gav ham opp og forsvant. Vi rømte raskt til byen og foretok våre første
innkjøp. På veien tilbake til båten gikk vi forbi en butikk som solgte
vin i løsvekt, dvs det stod tre store tanker med vin der, hvit, rosè og
rød. Så var det å prøvesmake og kjøpe det antall liter man måtte finne
passende – vi satset på 2 liter rød vin, ikke topp klasse, men like god
som mye annet vi har smakt! Vel tilbake ved båten så vi at rett bak oss
hadde det ankommet en Guardia Costiera – båt, og det var fullt av
uniformerte menn på brygga. Ja vel, tenkte vi, nå er det vel på tide å
forlate Crotone, men den gang ei. De ville gjerne se alle papirene våre,
men så kunne vi få bli så lenge vi ville, det var tydelig at de
bestemte mer enn de ansatte i Guardia Financa – i tillegg snakket de
utmerket engelsk, noe som gjør kommunikasjonen uendelig mye enklere!

Selv
om vi nå kunne bli så lenge vi ønsket forlot vi Crotone neste morgen,
og tok fatt på en ny lang etappe til Rocella Ionica, omtrent på
«tåballen» av Italia. Etter omtrent 11 timer i strålende solskinn og
lite vind kom vi frem til en ganske stor, delvis ferdig marina, dvs alt
var på plass, vann, strømtilkoblinger og et skikkelig fint anlegg med
flytebrygger og flytepontonger mellom båtene. Det eneste som ikke var
gjennomført var å koble på strømmen! Dermed lå vi gratis der, med full
tilgang på vann, men uten strøm, utrolig! Marinaen lå ca 3 km utenfor
byen, og ca 1,5 km unna nærmeste butikk, men det var en liten pizzeria
der, og masse tomme kontorlokaler! Vi måtte bli der noen dager i påvente
av at vinden skulle bli gunstig, og at den skulle blåse i «vår»
retning. Vi fant oss en fin plass helt i ytterenden av marinaen sammen
med en fiskebåt der fiskerne kunne litt engelsk, og ønsket oss velkommen
og viste oss hvor vannet var – hyggelig velkomst.

Dagen
etter snakket Svein Erik med et svensk par i en båt som lå litt
bortenfor oss. Det viste seg at de hadde båten liggende der om vinteren,
men når de kom ned fra Sverige for en uke siden hadde de funnet båten
robbet, det hadde vært tyver der som hadde tatt med seg alt løsøre av
verdi, og i tillegg tatt med seg sleiden på løygangen til bommen!
Utrolig, og nå lå de der og ventet på å motta alle delene som var satt i
bestilling, veldig frustrerende, særlig når de kun hadde 8 ukers ferie!

Resten
av dagen gikk med til å gjøre litt vasking av båten, klesvask og
motorvedlikehold. Om ettermiddagen gikk vi litt lenger ut på moloen, der
hadde vi funnet en liten strand, og der tok vi oss en svømmetur, ikke
et menneske å se, ikke dårlig å ha sin «private» lille strand 200 meter
fra båten! Om kvelden gikk vi til pizzeriaen, og der kunne vi velge
mellom en ½ eller 1 meter pizza! Vi valgte en ½ meter, og det var mer
enn nok. I tillegg fant vi ut at det var fotball EM, det var satt ut TV
slik at alle fikk gleden av å følge med at Spania og Hellas spilte 1-1!!

Rocella marina, med god plass og egen strand


dagen etter tok vi frem handletrillen vår, og belaget oss på en langtur
til butikken, vi brukte ca 45 minutter frem langs en kjempefin
strandpromenade uten særlig med biler, og omtrent 30 minutter hjem igjen
langs en trafikkert motorvei slepende på masse matvarer! Om
ettermiddagen inviterte vi det svenske paret på en drink før maten, litt
for å få selskap og litt for å muntre dem opp der de satt og ventet på
alle delene sine. De kom i 18-tiden, og da klokken var nærmere 22 fant
de ut at de kanskje var på tide at de gikk for å lage middag, tiden går
fort i godt selskap! (det ble dårlig med middag den kvelden!) Neste dag
hadde vi gjort en avtale om å se fotballkamp sammen, Sverige skulle
spille mot Italia – topp kamp med andre ord!

Vi
møtte opp på Pizzeriaen med vårt svenske gjesteflagg, og gjorde stor
lykke blant alle italienerne, i hvertfall før kampen begynte – vi delte 1
meter pizza, drakk litt vin og var ekte svenskepatrioter for en gang
skyld. Svenskene spilte en ganske dårlig kamp, og som kjent ble det 1-1,
heldigvis for oss, våre nye svenske venner var fornøyde med resultatet,
mens det var en del frustrerte italienere rundt oss og etter kampen ble
det en del høyrøstede diskusjoner på intens italiensk rundt bordene,
mens vi tok en rolig retrett til båten! Der ble vi invitert på en
night-cup i svenskebåten før vi sa farvel.
På fotballkamp med Kent og Annica, 1-1 mellom Sverige og Italia!

Da vi kom tilbake til vår
egen båt, fant vi ut at vi likså godt kunne kaste fortøyning og seile
videre. Som sagt så gjort – klokken 01.30 putret vi ut av marinaen på
vei til Messinastredet, et strekk på rundt 60nm. De første timene hadde
vi fin seilvind, men så døde vinden og jernseilet måtte trå til. Da vi
rundet langs land og gikk nordover Messinastredet fikk vi frisk motvind,
men bølgene var moderate. I 12 – tiden kom vi til Reggio de Calabria.
Der hadde vi fått et tips om en kai der det var gratis å ligge, men den
var opptatt, så vi dro inn i den store kommersielle havnen, og fant oss
en plass mellom de store lastebåtene og fergene. Heldigvis for oss er jo
Fruen en relativt høy båt, og det gjør det mye enklere å legge til i de
store havnene, der det ofte er høye kaikanter. Vi sov noen timer og tok
en slapp ettermiddag. Rett før vi skulle legge oss kom havnesjefen og
ba oss om å flytte fordi en stor båt trenge plassen, dermed var det på
med klærne igjen, kaste fortøyningene og flytte til nytt, anvist sted.
Det er aldri kjedelig å være på tur!

Neste
morgen dro vi videre gjennom Messinastredet. I begynnelsen hadde vi to
knops medstrøm, og suste av gårde i 8 knop, men rett før vi kom til den
trangeste passasjen ble det motstrøm og strømvirvler, da gikk vi
plutselig i 5 knop. Vi fikk også se de spesielle fiskebåtene de har der i
området. Det er sverdfiskbåter, ca 15 meter lange, med nesten like
lange spesielle baugspyd, og en høy mast. I masten sitter det to
personer i en spesiell kurv, og de kan styre båten derfra. På baugspydet
har de harpun, og så farter de rundt og ser etter sverdfisk, og når de
får øye på en, skyter de etter den med harpunen! Det sier seg selv at en
slik båt kun kan brukes når det er rolig sjø, og det var det denne
morgenen!

Sverdfiskbåt ved Messinastredet

Vi fikk en rolig
overfart til Vulkano, en av øyene som ligger nord for Sicilia. Vulkano
har en «levende» vulkan som ruver knapt 500 m.o.h. Vi tok på oss de
beste turskoene våre, og la i vei. Det var laget en fin og bred sti, og
etter å ha betalt 3 euro hver i «inngangspenger» tok vi fatt på turen,
det var til tider ganske bratt, og våre lett ubrukte lårmuskler fikk en
hard påkjenning opp mot toppen. Etter en god time nådde vi kraterkanten
og kunne nyte en flott utsikt samtidig som vi inhalerte masse «godlukt» i
form av svovelgass, lukter akkurat som skikkelig råtne egg! Vi gikk
videre opp på den andre kraterkanten og fulgte krateret helt rundt.
Turen nedover var nesten like tung for musklene, og neste morgen
oppdaget i hvert fall jeg mange «nye, ubrukte» støle muskler!
På vei opp vulkanen, god utsiktEndelig på toppenPå kraterkanten

Båtlivet
gir alt for lite mosjon, stort sett består dagene i å gå til diverse
mat,-og båt – butikker, og se støvete bygater, eller svømme rundt båten,
så denne vulkanturen var en kjærkommen forandring. På Vulkano lå vi for
anker i to idylliske bukter, alt avhengig av hvilken vei vinden blåste.
Det fineste med å ligge for anker er at vi kan bade, og det er stort
sett alltid litt bris. For nå har sommeren kommet, det er 23 grader i
vannet, 30 grader i luften, stabil sol og stort sett skyfri himmel. Det
har vært nesten vindstille om natten og frisk vind midt på dagen. I
tillegg er det relativt kjølig om natten enda, slik at det er enkelt å
sove. Dette er akkurat som vi har drømt om!

Etter
3 dager på Vulkano tok vi en sightseeingtur rundt de to nærmeste øyene,
og så gikk vi videre til neste øy vestover, Islas Filicudi. Der lå vi i
en bøye resten av dagen, og badet og koste oss. I 5-tiden om
ettermiddagen dro vi videre for å ta en nattseilas til øya Ustica, ca 70
nm unna.

Da vi forlot Filicudi
ble vi oppmerksomme på en fiskebåt som blunket med lysene til oss. Vi
gransket sjøen nøye, og så plutselig en masse bøyer som lå foran oss.
Mellom disse bøyene fløt det et garn på mange hundre meter. Vi gikk
langsetter garnet og til fiskebåten, og fikk rundet denne for å komme
forbi garnet, samtidig som vi tenkte at det var jammen bra det var lyst,
slik at vi ble oppmerksomme på garnet, Det var nemlig ikke merket med
lys, og ville vært umulig å se om natten.

Nattevaktene
var som vanlig, Svein Erik hadde vakt fra kl 21 til 24, og jeg overtok
neste vakt frem til kl 03. Under min vakt forsvant månen, og det var
stup mørkt. Radaren var på, siden det var nesten vindstille og vi gikk
for motor. Klokken 02 så jeg plutselig masse små lys overalt så langt
jeg kunne se i horisonten. Jeg ble veldig usikker på hva det var, ikke
så jeg noe på radaren heller, så kapteinen ble purret fra
skjønnhetssøvnen sin.

Vi måtte
ta et valg i hvilken retning vi skulle gå – vi begynte å bli temmelig
sikker på at her hadde vi med drivgarn å gjøre. Svein Erik prøvde å
kalle opp eventuelle fiskebåter på vhf, men ingen svarte unntatt en
annen seiler som også var i området. Han ble akkurat da geleidet rundt
et garn av fiskebåten som eide garnet, men vi greide ikke å se verken
seilbåten eller fiskebåten. Etter noe som føltes som en evighet (kanskje
en times tid!) så vi en fiskebåt i det fjerne, og tok en beslutning på å
endre retning, det skulle vi aldri ha gjort, for etter noen få minutter
så vi plutselig en liten stake og drivgarn. Vi fikk slått av propellen
like før vi drev over garnet, og la over roret så godt vi kunne, dermed
lå vi med «hekken» inne i garnet, og baugen utover. Der lå vi! Vi fikk
tatt ned mesanseilet, som stort sett står oppe som støtteseil. Deretter
analyserte vi situasjonen, fiskebåten som tydeligvis eide dette
umerkede, og ikke opplyste garnet lå et stykke unna, han svarte ikke på
vhf, og ikke reagerte han da vi prøvde å signalisere med en 1000.meter –
kaster. Da tok kapteinen en sjefsbeslutning, kastet av seg klærne og
stupte i sjøen. Garnet hadde heldigvis ikke festet seg hardt i
propellen, så der gikk det greit, Det var litt verre med rorstammen, der
hadde garnet kilt seg, men etter diverse dykk greide Svein Erik å få
garnet løs – nattens helt! Vi kom oss så fort vi kunne vekk fra garnet,
klokken begynte å nærme seg 05, og vi kunne ane daggry. Igjen virret vi
litt rundt, helt til vi fikk øye på en fiskebåt som holdt på å ta opp
drivgarnene igjen. Dermed gikk vi rett bak ham helt til vi kunne passere
uten fare for å gå i nye garn, og endelig kunne vi puste lettet ut, og
håpe at det ikke dukket opp flere overraskelser den natten!

Noen
timer senere ankom vi Ustica, vi gikk en tur inn i havnen, den var full
av seil,- og fiskebåter og ikke veldig innbydende, og vi bestemte oss
for å dra videre mot Sardinia. Vi seilte langs øya for å få et lite
inntrykk av den før vi la ut på de neste 200 nm over til Sardinia. Turen
over gikk mer eller mindre fredelig for seg, natten var stille og ikke
en fiskebåt eller drivgarn å se! Dag nr 2 startet med at motoren fusket,
vi var ikke veldig overrasket og Svein Erik gikk likså godt rett ned i
motorrommet og skiftet dieselfilter igjen – resultatet av vårt uheldige
dieselkjøp på Korfu. Denne gangen luftet han grundig, og så gikk motoren
som en klokke igjen!

Om
ettermiddagen, etter 49 timers seilas, seilte vi inn i marinaen La
Caletta på Sardinia. Vi fikk ryddet litt opp i båten, tatt oss hver vår
lange og gode dusj, spist litt mat og rett i køya for en god natt søvn!


var det «jobbedager» siden vi hadde tilgang på strøm og vann. Klær og
sengetøy ble vasket og tørket, fryser og kjøleboks ble rengjort, båten
støvsugd, og fikk en «kattevask» utvendig.

Vi fikk også tid til en liten pub-runde om kvelden, og så Holland vant over Sverige i straffekonkurranse!


fylte vi opp vanntankene igjen og dro videre nordover langs vestkysten
av Sardinia. Ikke så veldig langt, kun et par timers tur til en fin bukt
med sandstrand og god plass. Så fulgte et par dager der vi dro videre
til en ny uthavn, kastet anker, badet og tok livet helt med ro.

Det
er forbausende få seilbåter som ligger for anker her i dette området,
kanskje blir det annerledes i juli og august når sesongen virkelig
starter?

Etter noe avslappende
dager for anker mannet vi oss opp og dro inn til Olbia, en relativt stor
og støvete by med internasjonal flyplass. Her skal vi om litt over en
uke hente våre venner Truels og Ellen, med sønnen Thomas og kamerat
Sondre. De kommer fra Oslo, og skal seile med oss i 4 uker, det gleder
vi oss til. I Olbia kan man enten legge seg ved den gamle kaia gratis,
eller legge seg i en marina til 50 euro/døgn. Det sier seg selv at man
velger kaia! Her var det fullt da vi kom, men vi fikk lagt oss utenpå en
hollandsk seilbåt, og her ligger vi fortsatt to dager etter ankomst.

Hovedmålet
med besøket i Olbia nå var å få ordnet med gass. Vi har to
plastflasker, en 11 kg og en 6 kg, med industrikobling. Det gikk greit å
få fylt flaskene på Malta, og nå var vi litt spent på hvordan vi kunne
løse problemet her. Det endte med at vi kjøpte en stor 15 kg
butanflaske, hang den på hodet, og ved hjelp av en spesialkobling som
Svein Erik ordnet i Norge før vi reiste, fikk vi fylt begge flaskene –
hurra. Det betyr at vi er selvhjulpne når det gjelder gasspåfylling
senere også.

Ellers har vi
brukt tiden på å proviantere og skrive reisebrev. Nå skal vi gå en tur
på internettkafe, og handle inn litt fersk brød, så går vi ut og legger
oss i en idyllisk liten bukt igjen – livet er herlig!